«… noen ganger må du skape ditt eget solskinn»

 

«LEV! Vær ikke redd! Det gode sprenger seg frem!»
Anne Grete Preus og Elisabeth Thorsen

Tenk at dager kan være så forskjellige. I dag morges våknet jeg jublende glad. Bekymringene som fylte meg for noen dager siden er borte. Jeg har bestemt meg for å ha tillit til livet selv om utfordringene er mange. Det er jo nettopp gjennom ulike utfordringer at jeg får verdifull innsikt. En innsikt som jeg ellers ikke ville ha hatt. Jeg innser at det er noe å takke for. .. alle utfordringene som noen ganger er ved å overvelde meg. Inntil i dag har de ikke klart å lede meg inn i totalt mørke. Det er alltid et lite gløtt av lys som trenger seg inn, selv i det mørkeste mørke. For meg gir det håp og mot til å fortsette å se etter, ja faktisk skape lyspunkter i livet mitt. For

«… noen ganger må du skape ditt eget solskinn«

Ordene leste jeg for lenge siden på en FB side. De gjorde noe med meg. De fikk meg til å reflektere over livet og se etter lyset inne i meg. Uansett hvor tøft og vanskelig jeg kan ha det, er det opp til meg å skape lys og glede i livet mitt. Faktisk er det ganske befriende å tenke på. Jeg trenger ikke være avhengig av andre. Gleden og håpet finnes inne i meg, i hjertet mitt. De er der til full benyttelse, når som helst, uansett omstendigheter. På tunge dager, da alt synes håpløst og jeg leter etter mening, har jeg oppdaget hvor viktig det er og hvor godt det gjør, å være meg bevisst de små tingene som allerede er der. Med andre ord løfte fram det jeg så lett tar som en selvfølge.

«Det gode sprenger seg frem!»
Arne Næss

Det er viktig for meg å se det gode som en livskraft. En livskraft som sprenger seg vei, uansett hvordan livet møter meg. Det gode er alltid rundt meg. Det bygger meg opp, om jeg er villig til å  slippe det inn i hjertet mitt. Se det i livets små og store øyeblikk. Øyeblikkene som former meg til den jeg er.

«Slutt å lete her og der. Juvelene er inne i deg.Vi har «usynleg gull i bagasjen»
Åse Marie Nesse

Ordene får meg til å tenke på hvor viktig det er… å stoppe opp litt og se mitt eget verd og andres.  Å lete etter det gode både i meg og i andre.  Å ha fokus på juvelene, på gullet, i stedet for på det som ikke fungerer eller ikke er så bra. Med en slik holdning vil livet mitt, uansett prøvelser, bevare i meg, både optimisme og glede over å være til.

«Livet er som et speil. Hvis du smiler til det får du et smil tilbake.»

Det er så viktig å leve her og nå. Ikke i fortiden eller i fremtiden. Jeg kan ikke endre på noe som har vært eller forutsi fremtiden. Jeg kan bare leve livet slik det er i øyeblikket og jeg har en opp-gave! Det vil si at jeg skal bruke gaven min, med det mener jeg livet mitt til å løfte opp, ikke trekke ned. Leve med inderlighet og  med ansvarlighet.

Det er ren magi at jeg kan leve hvert eneste øyeblikk med hele meg og glede meg over alt det gode som kommer min vei. Det mindre gode er lærdom som blir gitt meg, for at jeg skal finne skattene som er gjemt innerst inne i hjertet mitt. Magisk, ja magisk er ordet. Slik er det. Jeg bare vet det.

«Livet er ikke en generalprøve du kan gjøre om på.»
Vigdis Hjort

For livet leves når det leves. Jeg kan ikke leve det på forskudd. Ei heller på etterskudd. Alt handler om hva jeg gjør ut av de små glitrende, ofte unnselige øyeblikkene som så lett glir over i glemselen. Når jeg legger merke til dem blir de som fyrtårn som lyser opp veien jeg går på. Jeg har hatt flere slike i dag allerede. Se etter, så er jeg sikker på at du  har noen du også.

«Stillhet er en ressurs, og den er tilgjengelig for alle.»
Kristin Flood

For meg viser de seg oftest når jeg er stille og lytter innover. Det handler om hvordan jeg  sanser det som møter meg, og hvordan jeg gjør det til mitt gjennom et åpent, vart, og lyttende hjerte. Det er i dette møtet at magi oppstår og skapes.

Forlovet med det ukjenete

«Vi legger sjelden merke til hvordan hver dag er et hellig sted
Hvor forvandlingen av det vanlige skjer,
Forandrer våre ødelagte fragmenter
Inn i en evig kontinuitet som holder oss.

Et sted i oss  finnes en verdighet
Den er mer nådig enn det smålige
som mater oss med frykt og makt,
En verdighet som har tillit til formen en dag tar.

Så på slutten av denne dagen, takker vi
For å være forlovet med det ukjente
Og for det hemmelige arbeidet,
der innhold fra dagen
og visdom fra hjertet blir ett.»

Fritt etter John O’Donohue

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Stige fra dypet ….

 I dag hadde sønnen min vært 34 år om han ikke hadde valgt å forlate denne verden for over 7 siden.  Denne bloggen som jeg skrev for over ett år siden gir meg trøst og mot. Derfor deler jeg den igjen i dag.

«Se deg litt rundt. Du lever livet nå.»
Picazzo

Det siste året har gamle, vonde episoder fra fortiden dukket opp i tankene mine når jeg er minst forberedt på dem. Bildene jeg får, er som om jeg opplever det som hendte, her og nå. Jeg kjenner på smerten. Jeg kjenner på alle følelsene rundt det. Det dreier seg om situasjoner der jeg har handlet ubetenksomt, egoistik eller rett og slett feilvurderte. I tillegg til å oppleve det som var, opplever jeg også all smerten virkningen av det som skjedde, har hatt på både meg og andre i ettertid. Jeg ser med all tydelighet, at jeg både har såret andre og meg selv, gjennom det jeg har gjort.

Merkelig at alt dette skal dukke opp nå.  Jeg trodde at jeg hadde lagt det bak meg og startet på nytt med en ny innstilling til livet. Jeg trodde at jeg hadde tilgitt meg selv og gått videre. Så hvorfor  kommer alt dette negative frem igjen nå?  Refleksjonene mine har vært mange rundt dette temaet i det siste.

I programmet «Fyrtårn» på NRK fortalte Elisabeth Thorsen at hun i en tung periode i sitt liv, der alt raknet rundt henne, hadde en merkelig drøm. Jeg husker ikke helt detaljene i drømmen, men jeg gjenngir essensen av den, slik jeg husker den og ikke minst tolker den. For meg er den magisk med sitt tydelige budskap.  Hun svømte på dypet langt fra land. Kreftene tok slutt og hun måtte gi tapt for naturkreftene, for sin egen manglende styrke og evne til å ta seg inn til land, til trygg grunn. Gispende etter luft sank hun ned i det uendelige dypet, helt ned til bunnen. Hun visste at hun var ved å drukne.

Men så på magisk vis oppdaget hun at hun kunne puste under vann. Hun ble oppmerksom på hvor vakkert det var rundt henne, hvor mange muligheter som fantes der på bunnen. Muligheter som krevde et helt annet liv enn før, i en ny dimensjon. Hun fikk en ny begynnelse.

«Det gode tvinger seg fram.»
Arne Næss

Hun hadde ikke noe valg. Det gamle livet var ugjennkallelig over og et nytt ventet henne. Et liv som er helt annerledes enn det hun måtte forlate. Jeg er sikker på at hun har tatt med seg erfaringene sine, og bruker dem til å skape noe nytt og annerledes. Alt hun har opplevd og gått igjennom, har gitt henne viktig lærdom og ny innsikt. Uansett, er det helt opp til henne å bruke det hun har lært på en klok måte. Alternativet vil være å ikke finne seg tilrette der hun er og fortsette å lengte tilbake.

Klarer hun ikke å akseptere det ugjennkallelige, vil det nye livet bli vanskelig og utilfredstillende. Det nytter ikke å lengte tilbake til noe som er avsluttet, uansett hvor gjerne hun vil. Kanskje vil en slik ny begynnelse være kjærkommen fordi det som var, inneholdt så mye smerte. For de fleste byr livet både på gode og vonde opplevelser. Faktisk må vi noen ganger legge bak oss noe som kjennes både godt og utviklende. Livet vil det bare ikke slik lenger.

«Når du føler deg fortapt, eller redd, eller trist, – kjenn etter i hjertet – føl – og finn styrken i guddommelig nærvær.»

I mitt liv har jeg forlengst sunket ned i dypet. Det er ingen vei tilbake. Stort sett har jeg funnet meg godt tilrette i min nye tilværelse og trives med det. Jeg er takknemlig for de nye mulighetene jeg har fått til å begynne på nytt, til å endre det som ikke tjener meg. Jeg har blitt vist veien inn til mitt eget kjærlige hjerte, til selve essensen av hvem jeg er. Ikke den jeg trodde at jeg var, eller den jeg trodde det ble krevd av meg at jeg skulle være. Faktisk var kravet om endring, noen ganger reelt og ikke bare i egne forstillinger. Det er bare det at ingen kan forandre en annen. Forandringen må komme innenfra.

«Nærhet betyr at du får vondt; nærhet betyr å legge ned forsvaret ditt og la andre se øm hud under ryggskjoldet.»
Cathy Kelly

Så hvorfor disse déjà vu opplevelsene? Det gjør så vondt å kjenne på dem og vite at jeg ikke kan få gjort noe med det jeg gjorde feil. Det er for sent. Ikke hjelper det å be om unnskyldning heller. Hvem skal jeg unnskylde meg overfor? Noen ganger kanskje, men som regel er det mer diffuse følelser, uten henvisning til en spesiell situasjon som  gjemsøker meg. Det er min egen holdning den gang jeg blir vist, eller  min manglende på tilstedeværelse som ofte fikk store konsekvenser for både meg og andre.

«Mens hun sliter med alt tapet i  livet sitt, tenkte hun sørgmodig:« Om jeg bare kunne glemme … «Men det ville være for enkelt, ville det ikke? Men hun gjorde som med det meste; hun kom aldri for nær, og hun har aldri blitt værende for lenge, men der er hun … og sliter med alt tapet i livet sitt.»
Donna Lynn Hope

På en måte surfet jeg på overflaten gjennom livet uten å ta inn over meg det jeg burde. I ettertid ser jeg at jeg ikke klarte det. Det ville ha tatt fra meg all ære, og avdekket hvor redd og fortapt jeg var innerst inne. Jeg var på ingen måte klar for å innrømme noe slikt. I stedet var jeg stolt over hvor flink jeg var til å takle livet. Tenk om jeg hadde tillatt meg  å erkjenne min egen tilkortkommenhet, i stedet for å kjempe en umulig kamp mot meg selv og min egen skjebne.

«Alle vonde følelser er uttrykk for frykt.»
Gary Zukav

Jeg tenker mer og mer at disse vonde tilbakeblikkene på fortiden, er en hjelp til å klare å bearbeide det som ikke fungerte. Jeg kjenner på følelsene og fortrenger dem ikke slik jeg gjorde da. Endelig forstår jeg hvorfor det ble som det ble, så kaotisk rundt meg. Overflaten så rolig og balansert ut, men under fantes store rev, dype avgrunner og skjær som jeg ikke så før det var for sent. Jeg grunnstøtte på dem opp til flere ganger, men lærte jeg noe …. ?

Med ren viljestyrke fikk jeg kommet meg løs og fortsatte …. som før. Noen ganger skapte jeg kaos som førte til fremskritt. Andre ganger bar det rett i avgrunnen … Jeg balanserte på en knivsegg og var stolt av det.

Tenk om jeg hadde klart å finne veien inn i smulere farvann. For meg var det kjedelig og ga meg ingen utfordring. Sannheten var, at med ytre utfordringer slapp jeg å gripe fatt i mine egne indre demoner. Demonene som jeg ikke en gang vedkjente meg. For et selvbedrag.

«Når du gjør det du alltid har gjort, får du det du alltid har fått. For meg mer kaos.»

Jeg har vært  nødt til å gå gjennom mørket for å gjennfinne lyset som finnes i meg. Denne prosessen har  vært veldig tøff. Den har gitt meg anledning til å se alle kompromissene, selvbedragene og tilpasningene som jeg har gjort for å bli elsket, eller verdsatt, og som har vært til hinder for å leve med et åpent og kjærlig hjerte.

«Lev!
Ikke vær redd.
Det gode sprenger seg frem.»
Anne Grete Preus og Elisabeth Thorsen

Det som tidligere gav livet mitt innhold og verdi er forandret etter at jeg oppdaget magien her nede i dypet.  Jeg ønsker  å leve enklere,  fordi jeg har innsett at mye av det jeg fylte livet mitt med ikke gir mening lenger. Det som jeg tidligere interesserte meg for, synes fremmed. I stedet opplever jeg at mye nytt og spennende kommer inn i livet mitt som svar på bønnene mine. Det er så mye magi som skjer rundt meg, fordi jeg har beveget meg over i en annen og mer energifylt dimensjon. En dimensjon, der magi og kjærlighet omgir meg, istedet for frykt og tilbakeslag.

Før var bevisstheten på min egen eksistens, så overfladisk og så lite utviklet at ingenting virket mer kjedelig enn å bare være til. Hvis du spurte meg om hva jeg så, hørte, luktet, rørte ved, smakte og fornemmet den gang, så ville jeg sannsynligvis ikke klare på gi deg noe mer enn et overfladisk omriss av det lille jeg la merke til, og av det, bare det jeg trodde  var verdt å huske.

Det er overraskende at jeg som mente meg så erfaren, kunne være så tom og avstumpet, mens lengselen min etter en bedre fremtid var umettelig. Det var jo det som drev meg, i alle fall ubevisst.

I dag vil jeg svare helt annerledes på et spørsmål om hva jeg så, hørte osv. rettet til meg. Jeg vil kunne gi deg, de mest magiske detaljer og fornemmelser rundt det jeg blir bedt om å beskrive. Jeg har lært meg til å bruke alle sansene mine, også den sjette sansen. Det har gjort livet mitt til en eventyrlig reise, rik på de nesten usynlige skiftningene og nyansene rundt meg. Alt handler om å være tilstede her og nå med et åpent og lyttende hjerte. Slik vil jeg kunne leve i pakt med mitt innerste indre og bli ledet av en visdom som alltid vet vei.

» ….. Hvordan er det mulig at et vesen med slike sensitive juveler som øynene, slike forheksede musikkinstrumenter som ørene, og en fabelaktig Arabesque av nerver, at han/hun kan oppleve seg selv som noe mindre enn en Gud?

Når vi tenker på at denne uoverskuelige subtile organismen er uatskillelig fra enda mer fantastiske mønstre rundt seg  – fra de minste elektriske impulser til  galakser – hvordan kan det være mulig at denne inkarnasjonen av all evighet kan bli lei av å være til? »
Alan Watts

Alt dette har jeg oppnådd fordi livet mitt endte i en ugjennkallelig krise.  Jeg er faktisk takknemlig for de små glimtene fra fortiden som gjemsøker meg av og til. De minner meg på hvor heldig jeg er som får leve her og nå, … ikke den gang. De viser meg hva jeg fortsatt trenger å utvikle, og jobbe med for å bli mer hel og fylt med kjærlighet.

Jeg nyter tilværelsen og stiger som den vakreste skapning opp fra dypet, sprer vingen mine og svever gjennom livet. Og jeg nyter det!!!

«En drøm så levende,
En drøm så salig;
Jeg holder den nær hjertet mitt.
I urolige netter,
Og dager med håp;
Disse årene har  bare gått.
En dag vil drømmen bli sann – -Hvis bare!»
Somya Kedia

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

På kino med barnebarn

«Ingenting går bort før det har lært oss hva vi trenger å lære.»
Pema Chödrön

Den siste uken har jeg  hatt med barnebarna på kino to ganger. Det er faktisk ganske lærerikt. Filmene er morsommen, men  de har også et underliggende budskap som er viktig å få med seg. Forstår godt at det er flere voksne som  regelmessig går på kino for å se barnefilmer, selv om de ikke har barn.

Få barnebokfigurer er så sjarmerende som de  i Beatrix Potters bøker. Historien om eventyrlystne Petter Kanin er blitt en herlig film.

Petter Kanin forsøker stadig å snike seg inn i hagen til Herr Gregersen for å stjele grønnsakene hans. Det finnes ingen grenser for oppfinnsomme triks han bruker for å lure den gretne bonden. Men når gården overtas av den mye yngre slektningen Thomas, får Petter en langt mer formidabel motstander å hanskes med.

For å gjøre en lang historie kort ender filmen med at Petter kanin sier unnskyld til Thomas. Han innser at han har vært sjalu fordi Thomas ble kjæreste med hans gode beskytter Bea, kunstneren som bor i huset ved siden av. Kampen, som først dreide seg om å komme seg inn i grønnsakhagen endte opp med en kamp på liv og død mellom Petter kanin og Thomas.

Thomas  hadde reist og solgt huset sitt. Det samme var Bea i ferd med å gjøre. Begge ville flytte, fordi de hadde blitt uvenner på grunn av Petter kanin. Da Petter kanin forsto at han var i ferd med å skyve de som var glad i han bort, gikk han i seg selv og ba om unnskyldning. Han reiste etter Thomas, og overbeviste han om at det ikke var for seint å komme tilbake og bli venner med Bea som han elsket.

«Vår største seier er ikke å aldri falle, men i å reise oss opp hver gang vi faller.»
Konfucius

Alt ordnet seg. De rakk tilbake før Bea reiste. De nye eierne av huset til Thomas kom for å flytte inn, i det Thomas, Bea og Petter kanin ble venner igjen. Filmen slutter med at Petter kanin tar i bruk de samme  avskyelige metodene han hadde brukt for å jage Thomas ut av huset sitt. Nå gjorde han det  for å kvitte seg med de nye eierne. Og det virket.

Alle lo av hvordan han gjorde det, både på  filmen og vi som så filmen, der i blant jeg.

I ettertid ødela det filmopplevelsen for meg. Å bruke nedrige metoder for å oppnå noe, er aldri rett. Heller ikke for Petter kanin, selv om han bare ville gjøre godt igjen uretten mot Thomas og Bea.

Slutten på filmen fikk meg til å reflektere over hvor lett det er å  gjøre den samme feilen som Petter kanin. Vi hevder vår rett og lar det gå ut over uskyldige andre.

Det får så være.

Men det som kjentes verst for meg i ettertid, var hvor lett jeg ble revet med og nøt rampestrekene til Petter kanin. Ikke et sekund tenkte jeg over hvordan de nye eierne til slutt rømte stedet. De som hadde gledet seg slik til å flytte inn i sitt nye hjem. I stedet ble de rett og slett skremt bort …. og jeg bare lo …..

Til ettertanke:

Godter vi oss over andres ulykke? Er det ok så lenge det  ikke går ut over noen vi bryr oss om? Er det ulike former for rettferdighet, vår og de vi er i allianse med i motsetning til «alle» andre? Jeg tenker på de som er annerledes av ulike årsaker. Det være seg hudfarge, intellekt, psykisk helse,  typer avhengighet, utseende, velstand osv.

«Andres ulykke er vår ulykke. Vår lykke er andres lykke. Å se oss selv i andre og føle en indre enhet og følelse av enhet med dem representerer en fundamental revolusjon i måten vi ser på og lever våre liv. Derfor er diskriminering mot et annet menneske det samme som å diskriminere seg selv. Når vi skader en annen, skader vi oss selv. Og når vi respekterer andre, respekterer og løfter vi også våre egne liv.»
Daisaku Ikeda

Den andre filmen Coco var veldig spesiell. Hør bare:

Til tross for at familien gjennom generasjoner har hatt et gammelt forbud mot musikk, drømmer Miguel om å bli en dyktig musiker akkurat som sitt idol Ernesto. Familien forbannet alt som  kan minne om musikk fordi oldemoren, Coco ble forlatt av mannen sin da han reiste ut i verden for å leve ut sin lidenskap for musikk. Han hadde lovet å komme tilbake, men kom aldri …

Desperat etter å bevise sitt talent, ender Miguel opp i det fantastiske og fargerike «De dødes land» etter en rekke mystiske hendelser.

 I «De dødes land» er alle  kun skjeletter. Der lever de i beste velgående så lenge det er noen fra den virkelige verden som husker dem og har et bilde av dem. Blir de glemt går de i oppløsning. Ingen vet hvor de da kommer ….
Muguel er nå i «De dødes land». Han har tid til neste morgen ved soloppgang til å ta seg tilbake til den virkelige verden. For å kunne komme tilbake må han få godkjennelse fra en slektning i «De dødes land».
Han treffer på slektninger som gjerne vil sende han tilbake, men på en betingelse. At han ikke spiller musikk. Det kan han ikke gå med på. Derfor går han på leting etter idolet sitt som også er i «De dødes land, nemlig Ernesto. Han tror at Ernesto kan hjelpe han, både med  å bli en bedre musiker og med å  komme bort fra «De dødes land». Erneste er jo etter all sansynlighet oldefaren hans.

Underveis møter han den sjarmerende luringen, Hector som lover å vise han veien til Ernesto. Ernesto er den mektigste i «De dødes land». Det er han i kraft av sin store musikerkarirere mens han fortsatt levde.

De finner Ernesto, men han vil ikke sende Miguel tilbake.  Det er fordi Miguel har oppdaget at Ernesto ikke er den han gir seg ut for å være.  Han er både en løgner og en kjeltring som bruker andre for egen vinning. Ernesto vil ikke at menneskene i den virkelige verden skal få kjennskap til det han har gjort. Miguel blir veldig lei seg, fordi han tror at Ernesto er oldefaren hans og blir skuffet over at han ikke er den han trodde at han var.

Hector var en stor musiker, men Ernesto drepte han. I mange år har Hector levd i «De dødes land» uten at noen har brydd seg om han, og uten å vite at  grunnen til at Ernesto ble så berømt, var at han brukte Hectors verker og utga dem som sine etter at han drepte han.

Hector oppdaget dette først under en konfrontasjon med Ernesto,  der Ernesto forsnakket seg om hvor musikken kom fra, mens Miguel viste han et bilde av oldefaren sin.  Hector så at bildet var av seg og forsto at han var oldefaren til Miguel. Ernesto ble avslørt og  til latter for alle i «De dødes land».

«Gi aldri opp en drøm bare på grunn av tiden det tar å nå den. Tiden vil gå uansett.»
Earl Nightingale

Kort fortalt:

Miguel ble sendt tilbake til den virkelige verden og fortalte oldemoren sin, Coco om Hector. Hun forsto nå at Hector ikke kom tilbake til henne fordi han ble drept og ikke slik familien trodde, at musikken hadde «fanget» han. Slektningene som hadde forbannet musikk på grunn av oldemoren Cocos triste skjebne, tillot nå Miguel å spille musikk.

Da oldemoren Coco døde ble hun gjennforent med sin Hector i «De dødes land». Der levde de lenge, fordi de ikke ble glemt av slektningene sine i den virkelige verden.

Denne filmen har et godt budskap. Den viser hvor viktig det er å ikke gi opp lidenskapen sin, koste hva det koste vil. Miguel gikk ikke på akkord med det han trodde på. Da ville han heller dø. Han ga ikke opp til tross for overmakten. Og han seiret til slutt.

«Ingenting i verden kan ta plassen til utholdenhet. Talent kan ikke, ingenting er vanligere enn mislykkede mennesker med talent. Geni kan ikke, ubelønnede genier er nesten legendarisk. Utdanning kan ikke, verden er full av utdannede  døgenikker. Selvbestemmelse er allmektig. »
Calvin Coolidge

Filmen viser oss også  veldig klart, hvor viktig det er å huske på hverandre. Det å vite at det er noen som bryr seg. Vi kan leve lenge i en slik visshet. Uten at noen bryr seg, vannsmekter vi og går til grunne.

Samtidig blir vi minnet på hvor lett det er å bli forutinntatt og hindre andre i  å leve sitt liv.  Det kan være av så mange årsaker, overbevisning , god tro, misunnelse eller sedvane. Uansett kan det ødelegge et menneske å ikke få lov til å være den han/hun er.

Og mest av alt, hvor lett det er å tro det verste om andre, uten å kjenne  hele sannheten om hvorfor det er slik det er.

Det er sikker mye mer jeg kan reflekte over fra filmene. Dette er det som umiddelbart kom til meg, mens jeg sitter her og skriver.

Så ta med barn på kino, men ta deg tid til å reflekter over det som skjer i  filmen  etterpå. Jeg tror at det kan være ganske oppklarende og nyttig for alle, både store og små.

«Det er to typer medfølelse. En – er svakhjertet og sentimental. Faktisk er det ikke noe mer enn utålmodighet i hjertet, som skynder seg med å kvitte seg med den harde følelsen når de ser andres lidelser. Dette er ikke medfølelse, men bare et instinkt som vil forsvare seg selv fra ulykker fra andre. Men det er en annen medfølelse – ekte, som krever handlinger, ikke følelser, den vet hva den vil, og den er full av vilje til å gjøre alt,  som er i menneskelig kraft og til og med utenfor det.»
Stefan Zweig

Kanskje jeg ikke har husket alt, slik det var i filmene.  Så bær over med meg, om noe skulle være feil gjenfortalt.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Møte mitt eget ansikt

 

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.»

Karin Boye

Skrev denne bloggen en sommer da jeg kjente meg både sliten, lei og oppgitt. Her er hva jeg skrev:

Denne  sommeren har bevisstgjort meg på sider ved meg som jeg har fortrengt. Følelser har tatt overhånd og banet seg vei ut i det fri. Følelser som jeg lenge har avvist fordi de ikke passet med det bildet av meg selv som jeg ønsket å vise andre.

Jeg mistet rett og slett kontrollen. Det jeg hadde tatt på meg av ansvar, og oppgaver ble for mye og jeg merket at omgivelsene mine reagerte negativt, samtidig som mitt egen mestringsbehov led nederlag. Jeg klarte ikke å oppfylle alle kravene som jeg følte ble stilt til meg, verken fra meg selv eller andre..

Og hvem sin feil var det? Min egen selvsagt. Det var jeg som la opp til å klare det samme som jeg klarte da jeg var ung. Hvordan skal andre kunne vite at jeg strever for å mestre, når jeg ikke viser hvor sliten  jeg er eller ikke sier fra.

Heldigvis brast det for meg til slutt. Jeg ble kritisert fordi jeg ikke gjorde det som var forventet. Det kjentes svært urimelig og jeg fikk stotret frem at jeg faktisk ikke klarte alt på en gang. Jeg ville gjerne, men jeg klarte det ikke. Reaksjonen jeg fikk var svært negativ, og jeg trakk meg tilbake både lei meg og sinna for ikke å bli forstått.

«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»

Karin Boye

Det var som en demning som brast. Jeg som sjelden gråter, nærmest hikstegråt. Jeg kjente på nederlaget over å ikke mestre og samtidig sinne over å ikke bli forstått da jeg sa fra.

Men hva kunne jeg forvente? Det er ikke lett for andre å fatte hvordan jeg følte det, når jeg ikke hadde signalisert tydelig hvor jeg sto før jeg ikke klarte mer. Vedkommende trodde sikkert at det bare var vond vilje og kjente seg sviktet, fordi jeg ikke stilte opp som jeg alltid hadde gjort.

Denne episoden fikk meg til å innse at det er farlig å late som.  Det er nødvendig å erkjenne, særlig overfor meg selv hvordan jeg har det. Det hjelper ikke å ta på meg en rolle som jeg ikke mestrer. Ubevisst spiller jeg da offerrollen. Jeg undertrykker den jeg er og stiller urimelige krav til meg selv. Ærlighet overfor egne følelser og å tillate meg å kjenne på dem, gir både innsikt og styrke. Hvordan skal andre oppfatte hvordan jeg har det om jeg ikke erkjenner og er ærlig mot meg selv?

Jeg har endelig erkjent mine egne begrensninger. Faktisk kjennes det ikke så vanskelig  lenger å sette grenser for egen aktivitet. Jeg merker også at andre aksepterer grensene mine lettere nå, fordi jeg er tydelig på hvor jeg står og hva jeg kan klare. Jeg signaliserer det mens jeg har overskudd og ikke når jeg er tappet for alt som heter krefter. Det gjør en stor forskjell i måten jeg kommuniserer budskapet mitt.

Kvaliteten på det jeg gjør blir også langt bedre fordi jeg har overskudd og tar hensyn til gode og dårlige dager.

Alt det jeg skriver  om her er ikke noe nytt. Jeg har visst det og snakket om det før, men det har ikke vært en erkjent indre sannhet.  Ikke før jeg  ikke klarte å holde følelsene ute lenger. Ved å våge å kjenne på følelsene, på nederlaget og urimelige krav, kunne jeg endelig bli fri. Fordi jeg anerkjente følelsene mine som sanne, ble de en aktiv del av hvem jeg er. Jeg slapp dem inn, og lot dem fortelle meg hva som ikke var godt i mitt liv og gjennom deres tilstedeværelse fant jeg frem til løsninger for et bedre levesett. Ikke slik jeg så ofte har gjort: å fornekte dem eller skyve dem unna fordi de var for vonde å kjenne på. Jeg innser nå at de rett og slett viser meg vei til et bedre liv.

«Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»

Karin Boye

Jeg trenger ikke gi slipp på følelsen mine. Jeg takker for dem, fordi de beriker livet mitt, og viser meg igjen, og igjen hvem jeg dypest sett er, og hva jeg trenger  å gjøre for å bli enda mer sann og ekte.  Først  når jeg har erkjent følelsene og funnet frem til  de indre sannhetene de avdekker, kan jeg la dem fare. Faktisk forlater de meg frivillig og gir rom for nye følelser som viser enda større dybder i meg. Magisk spør du meg.

Mens jeg reflekterer over alt dette kommer et bilde frem for mitt indre øye. Det er et bilde av et ansikt av menneskelig sårbarhet.  Til tross for et tøft ytre, ser jeg tydelig hvor sårbart og skjørt det er.  Jeg ser hvor lite som skal til for at det blir misforstått, kjenne seg oversett eller tråkket på. Hvor hardt det har kjempet. Hvor lenge det har kjempet med seg selv for å møte andres krav og forventninger. Hvor lite det har stilt opp for seg selv over lang, lang tid.

Samtidig signaliserer det et gryende mot og opprør mot alle indre, og ytre krav og jeg ser tydelig at det er på vei ut i lyset. Et lys som er blendende sterkt. Om det ikke tas forhånsregler kan  et slikt sterkt lys påføre store sår og begrense livsutfoldelse. Det gjelder å være forberedt. Ikke haste avsted uten å være forankret i verdier og/ eller ha en visjon for retning.

Med et bevisst fundament kan selv det skarpeste lys ikke skade. Tvert imot. Det viser bare vei og avdekker en større sannhet. Det viser  tydelig styrke, men også svakhet. Det viser hva som ikke er tjenlig lenger, hva som trenger oppmerksomhet og kjærlig omsorg. Lyset brukt slik, avdekke stadig nye lag av selvinnsikt og visdom. Det er magi i et slikt lys.

Bildet gir et sterkt yttrykk av lengsel. En uuttalt lengsel mot noe som ikke er helt avklart eller bevisst. Lengselen bare er. Jeg fornemmer at den handler om felleskap og  kjærlighet.

Noe ligger fortsatt i skyggene i kanten av bildet. Det er områder som trenger bevisst pleie og stell for å kunne tåle det kraftfulle lyset. Bildet gir håp om å finne et sikkert fundament og ståsted, der egne krefter kan bli brukt. Det er et bilde på kamp, på mot og på en snarlig seier over mørkets demoner og krefter.

For meg henger dette bildet sammen med det jeg har beskrevet om min egen selverkjennelse og møte med følelsene mine om å komme til kort. Det henger sammen med å være i utvikling. Det handler om å erkjenne og være sann mot egne behov. Skal vi vokse som mennesker og leve godt sammen med andre, må vi kjenne oss selv og våge og møte det som smerter. Bringe det ut i lyset, slik at vi kan se godt nok til å fjerne det som ikke tjener oss lenger.

Jeg vet at bildet jeg så handler om meg, men det handler også om deg. Tenk over det, så tror jeg at du kan være enig.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Til deg som er utslitt

Dette vakre diktet er til deg. Til deg som strever med å ha krefter nok til det du så gjerne vil. Over år har du drevet rovdrift på overskuddet ditt. Nå orker du ikke mer. Du har trukket deg tilbake inn i et trist og håpløst mørke.

Ikke gi opp. Oppdag livets små mirakler, gjennom stillheten og roen du finner i naturen. Mirakler som ikke krever annet av deg, enn at du er tilstede og lar dem fylle deg.

Om litt vil du igjen kjenne hvordan  glede og livsgnist fyller deg. Magisk, ikke sant.

Til en som er utslitt

«Når rytmen i hjertet blir hektisk,
tar tiden på seg belastningen til den bryter sammen.
Deretter faller alt uovervåket stress inn
i tankene som en endeløs, økende vekt.

Lyset i sinnet blir svakt.
Ting du kunne ta på strak arm før
blir nå arbeidsmessige begivenheter av vilje.

Tretthet invaderer din ånd.
Tyngdekraften begynner å  gjøre sin virkning på deg,
trekker ned hvert bein.

Tidevannet du aldri har verdsatt har trukket seg tilbake.
Og du blir liggende værfast på usikker grunn.
Noe i deg har stengt seg av;
og du kan ikke presse deg tilbake til livet.

Du har blitt tvunget til å gå inn i tom tid.
Begjæret som drev deg har gitt opp.
Det er ikke noe annet å gjøre nå, enn hvile
og lære tålmodig å motta selvet
som du forlot i  dagenes hastverk.

I begynnelsen vil din tenkning bli mørkere
og tristhet tar over som dovent vær
Strømmen av ubrukte tårer vil skremme deg.

Du har reist for fort over falsk grunn;
nå har sjelen din kommet for å ta deg tilbake.

Ta tilflukt i dine sanser, åpne opp
til alle de små miraklene du hastet gjennom.

Bli vant til å se på regnets måte
når det faller sakte og fritt.

Imiter vanen til  skumring,
som tar seg  tid til å åpne vellet av farger
som fostret dagens lys.

Hold deg sammen med steinens stillhet
inntil dens ro kan nå deg.
Vær overdrevent forsiktig med deg selv …»

John O’Donohue

Det inspirerer meg til å utdype og reflektere litt mer …..

«Det er tider da de eksakte ordene
jeg vil si for å uttrykke mitt hjertes dypeste mening
plutselig blir umulig å finne.
I beste fall kan de komme til meg i siste liten,
mens jeg stotrer frem bare halvparten av det jeg virkelig føler,
eller de kan komme ut feil og ikke bli forstått.

Men når jeg endelig kobler
meg med deg, den sjeldne
som jeg er velsignet med å kunne kalle likesinnet,
blir det våre hjerter som ender opp
med å foreta det meste av snakkingen.

Varme energier, som bare kan føles,
flyter i stillhet
som et gyllent bånd mellom oss.

Og det er gjennom stillheten som omslutter oss
at vi kan høre
det som er skjult
inne i våre hjerer.

Kjenner du hvordan gleden vender tilbake!
Er det ikke magisk!»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Kjærlighetens magiske kraft

Arabisk har utrolig mange måter å snakke om kjærlighet på. Så vakkert.

Wjd er ekstase i kjærlighet.
Ishq er kjærlighet som sammenføyer to mennesker.
Shaghaf er kjærlighet som slår seg ned i hjertets kamre.
Huyam er kjærlighet som vandrer på jorden
Taym er kjærlighet der du mister deg selv
Walah er kjærlighet som bærer sorg i seg
Sabadah er kjærlighet som utstråles fra porene dine
Hawa er kjærlighet som deler sitt navn med luft og falle for en annen.
Gharam er kjærlighet som er villig til å betale prisen.

Noen ganger når jeg skriver blir jeg veldig oppmerksom på energiene som omgir meg. De kan være kraftige og omslutte meg med kjærlighet og varme. Andre ganger opplever jeg dyp fortvilelse, ikke fra meg, men fra  et annet menneske. Da er det alltid noe jeg skal uttrykke som kanskje kan være til litt trøst og støtte for den det gjelder.

«Det du forklarer meg, er noe som mange mennesker aldri finner i sine liv. Du har en forbindelse til et annet menneske langt utover tidsdefinisjonen. Det forvandler og har en egen kraft. »
Harper Sloan

I dag kom denne sangen til meg og jeg deler den. Vi er alle verdifulle og verd  å få kjenne kjærlighetens magiske kraft. Elvis klarer å formidle det så godt i denne sangen. Hør bare.

«Ikke prøv å» fikse «deg selv; du er IKKE knust! Du er perfekt ufullkommen og kraftig utover ethvert mål. «
Steve Maraboli

Som så ofte før har jeg funnet frem til et vakkert dikt, skrevet av Jeff Foster. Det handler om det å være menneske. Ikke være redd for mørket i oss. Det er bare skremte fragmenter som ønsker å komme ut i lyset.

Han oppfordrer oss til å være lyset. Vise oss frem akkurat slik vi er, med feil og mangler, men også med et uendelig potensiale og skjønnhet. For meg kjennes det så godt å vite. Jeg har lov til å være meg. Jeg trenger ikke være perfekt for å kunne skinne. Min menneskelighet skinner med en klar uforgjengelig flamme. For meg er det ren magi.

Jeg kan møte deg ute i lyset, i vår perfekte uperfekthet. Ingenting å skjule, ingenting å frykte. Magi, magi ….

Det er ingen monster inne i deg

«Bli forelsket i mørket.
Med piss og dritt fra livet.
Skyggene, de skjulte delene.
Bitene vi skjuler ut av skam.

Bli forelsket i uskylden.
Vår barndom frykt for mørket.
Av å bli utsatt. Av å vise oss selv,
bli sett, komme inn i lyset.

Tvilen, den hemmelige smerten,
våre underlige fantasier, følelser vi
bare ikke vet hva vi skal gjøre med.
Nattens frykt.
Raseri som bobler like under overflaten.
Frykten for at vi ikke er elskelige.

Følelsene og tankene vi skjuler
for å opprettholde bildet av «meg».
Å være god, å være hyggelig, å være åndelig.
Å være «den som kan holde alt sammen».

Bli forelsket i den  hemmelige menneskeheten.
Vit at mørket ikke er mørke,
bare skremte fragmenter
som lengter etter å komme ut i lyset,
vesener som vil ha kjærlighet og oppmerksomhet,
og pust, og inkludering i
det større bildet av  seg selv.

Ikke søk lyset, vennen.
Bare vær lyset. Vær hva du er.
Livets lys.
Og ha mot til å skinne fullt
på de såre stedene, de ømme stedene.

Belys. Utstrål.
Gjør det trygt for de små monstrene
å komme ut av gjemmestedene sine.
Gi dem beskjed om at de er vakre.
Og verdige.
Og ikke monstre i det hele tatt.»

Jeff Foster

Hver dag blir jeg bombardert med «perfeksjon». Her kan jeg kjøpe det perfekte antrekket. Ha det perfekte håret. Finne den perfekte samarbeidspartneren. Ha den perfekte familien. Være en perfekt elsker. Ha en perfekt kropp.

Ikke rart at livet blir tøft når perfeksjon er målet.

 «Du ser ikke hvor vakker du er fordi du er for opptatt med å gjemme deg for å unngå mer smerte.»
Harper Sloan

Men «perfeksjon» er ikke ekte. Det er bare en fantasi.  I jakten på det perfekte er det nesten umulig å ikke miste egenverdet mitt. Alt handler om krav jeg setter til meg selv og andre. Krav som er umulig å  fylle. Og i prosessen begynner jeg å miste meg selv, som er det største tapet av alle. Jeg bruker dagen til å fokusere, ikke innover, men utover.

«Når jeg ser i speilet, vil jeg ikke se det de mest sannsynlig vil si om meg. Jeg vil se meg, kvinnen som ikke er perfekt, men hun er perfekt i sine ufullkommenheter. »
Harper Sloan

Det betyr ikke at jeg ikke kan se godt ut eller være god mot andre, men at det ytre bildet av meg skal være en refleksjon av hvem jeg er inne i meg, snarere enn en beskyttende maske, skapt for å skjule det jeg oppfatter som mine ufullkommenheter – og følelsen av uverdighet som det fører med seg.

Jeg er verdig. Det betyr at jeg er verdig kjærlighet, glede, latter og følelsesmessig sikkerhet. Jeg har så mye å tilby, om jeg tror det eller ikke. Feilene mine er en del av det som gjør meg unik, og gjør meg til meg.

«En, men samtidig mange

En Gud, mange ansikter.
En familie, mange løp.
En sannhet, mange stier.
Et hjerte, mange uttrykk.
Et lys, mange refleksjoner.
En verden, mange ufullkommenheter.
EN.
Vi er alle en,
men samtidig mange.»
Suzy Kassem

Så hva er denne perfeksjonen som de fleste jakter på? Hvis det bare er en forestilling, betyr det at perfeksjon ikke eksisterer? 

Ingenting og ingen er feilfri! Og selv, hypotetisk, hvis noe var feilfritt, ville det forbli slik for bare et øyeblikk siden behov og omstendigheter er i stadig endring. Livet har et dynamisk mangfold.

Jeg  tenker meg at oppfatningen om perfeksjon er unødvendig og umulig. Det er det motsatte av alt  i naturen og som eksisterer. Faktisk er det en refleksjon av den illusoriske kontrollen jeg prøver å ha over livet, men som rett og slett ikke er mulig  å ha. Jeg må lære å vokse, og forandre meg og omfavne endringene når de kommer. Jeg kan bare se skjønnheten i meg selv, og  i deg, og det som er rundt oss når jeg gir slipp på forventningen om at alt er feilfritt og uforanderlig.

Ingen kan eksistere i en feilfrihet fordi vi er menneskelige, og har både styrker og svakheter. I et partnerskap kan vi utfylle hverandre, men vi vil også kollidere. Det vil være lidenskap. Det vil være støtte, men også uenighet. Og det er ok. Det er perfekt.

«Perfeksjon i sin sanne forstand eksisterer ikke som statisk feilfrihet, men heller, som fullstendighet eller helhet i nåtiden.»

Dette beskriver situasjoner som er perfekt ufullkomne, noe som betyr at de henter ut det beste i meg, de utfordrer meg, eller tillater meg å oppfylle potensialet mitt. Alt er perfekt i øyeblikket. Jeg er perfekt akkurat nå som jeg er. I et annet øyeblikk vil jeg være perfekt i det øyeblikket. Men jeg vil aldri være feilfri. Jeg vil  heller ikke ønske å være det. 

For å fullt ut kunne sette pris på denne fullstendigheten eller helheten i meg selv og i  omgivelsene mine, må jeg lære å være til stede. Og dette er en utfordring, siden  det meste rundt meg har fokus på fart og bevegelse fremover, med andre ord fremgang. Og mens jeg har en retning og forventning til fremtiden, må jeg lære å balansere forventningen med å se innover i meg selv. For det er der lykke, glede og perfeksjon lever. Det er der oppmerksomhetstrening lar meg koble meg til nåtiden og  dens fullkommenhet, mens jeg tar til meg næring for reisen fremover.

«Jo mer jeg føler meg ufullkommen, desto mer føler jeg meg levende.»
Jhumpa Lahiri

Noen ganger trenger jeg å stille meg selv noen spørsmål.

Hvordan er jeg perfekt som jeg er nå? Hvordan passer jeg inn i denne situasjonen? Hvordan kan jeg begynne fullt ut å omfavne det  som gjør meg til meg? Hvor kan jeg begynne å helbrede motstanden som jeg har hatt så lenge mot meg selv og mine oppfattede feil?

«Fortalte ikke noen  noen gang at livet begynner på slutten av din komfortsone? Når du bryter fri fra frykten som har holdt deg tilbake, vil du være fri til å fly, og det, kjære, er da du finner den lykken du fortjener. Men du må starte et sted. Du må presse den frykten til side og bare fly – å stole på at du aldri vil være alene, skulle du falle.»
Harper Sloan

Her er tanker som har hjulpet meg …

Å benekte  feilene mine er den beste måten å la dem styre meg på. Vi har alle en mørk side og en lys side, og en masse grå i mellom.  Lar vi lyset skinne på oss, blir vi til rent lys og skaper magi rundt oss – vi er perfekt uperfekte!

Du kan gjerne lese om  igjen diktet «Det er ingen monter inne i deg» av Jeff Foster ovenfor.

Kjenner ikke du også det?  Jeg trenger å anerkjenne  min utilstrekkelighet, fordømming, lyster og forfengelighet. Omfavner jeg dem mister de sin kraft og makt over meg. Jeg trenger å omfavne alt ved meg, alt! Dette er deler av meg og det er ok. Oppleve dem, men uten forventning om å være feilfri hele tiden, lar jeg dem skylle over meg. Å ha feil betyr ikke at de kontrollerer meg, feilene er bare en del av et større, vakkert bilde av meg. De er muligheter som er gitt meg til å vokse gjennom livets dynamiske forskjellighet. For meg kjennes det helt magisk å kunne ha slike tanker.

«Gud vet at jeg heller ikke er perfekt. Jeg har gjort mange dumme feil, og senere angret jeg på dem. Og jeg har gjort det igjen og igjen, tusenvis av ganger; en syklus med hul glede og ondskapsfull selvhat. Men likevel, hver gang  lærte jeg noe om meg selv.»
Misato Katsuragi

I dag, sier jeg  til deg: Jeg er. Du er. Perfekt ufullkomne. Begynn å gi slipp på forventningene du har til deg selv og livet ditt. Le og omfavn feilene dine og forandringene i deg. Omfavn din perfekte ufullkommenhet, eller din ufullkomne perfeksjon … hvilken som helst du foretrekker.

Og neste gang noen forteller deg med kjærlighet i røsten: «Du er så perfekt» – i stedet for å kjenne det vanskelig, som om du må skjule dine feil, bare si takk. De har rett! Du er perfekt. Og vær så snill å fortell, når du lytter til hjertet ditt, at de er perfekte, eller perfekte for deg. Fordi de er. De er en integrert del av livet ditt. Og deres farger og fasetter gjør livet interessant og  verdt å leve.

«Livet er ikke ment å bli levd perfekt … men bare  å bli LEVD. Modig, vilt, vakkert, usikkert, ufullkomment, magisk levd. »
Mandy Hale

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Forglemmegei

«Mennesker vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle.»
Maya Angelou

For noen netter siden lå jeg og døste, og tenkte over livet mitt og de valgene jeg har tatt. Plutselig så jeg et uendelig mørke. Midt i dette mørket var en eneste fargeklatt. Det var en stor tue med forglemmegei som lyste klart blått midt i mørket. Et utrolig vakkert og minneverdig syn. Et syn som jeg ikke klarer å slippe taket i. Mon tro hva det betyr. For en mening er jeg sikker på at det har.

Jeg blir mer og mer sikker på at det er et budskap til meg. Selve navnet blomsten bærer er et budskap i seg selv. I så fall hva eller hvem er det jeg ikke skal glemme. Og hvorfor dette store mørket? I mitt innerste indre var jeg ganske sikker på hva det betydde, men våget jeg å stole på den indre stemmen når budskapet var så spesielt?

Jeg vet at jeg for noen år siden sendte en mail med en forglemmegei til en som jeg setter stor pris på. Da var meldingen ganske tydelig: «Ikke glem meg.» Ellers har jeg ikke noe forhold til den blomsten.

Det første jeg gjorde var å slå opp og se om betydningen av blomsten kunne gi meg et spor.

Der fant jeg: «De som er født i september har forglemmegei som sin fødselsblomst. Betydningen av  blomsten forglemmegei er fintfølende, trofast og tålmodig. Og selvsagt, ikke glem meg.

Budskapet ble om mulig enda klarere. Midt i alt som er både mørkt og trist, står den vakre blomsten og skinner og gir meg en påminnelse. Uansett hvor håpløst og lite trolig drømmer kan synes å være skal vi ikke gi opp. Drømmen min er omgitt av mørke, men også av et stort og lysende håp. Den sender ut beskjeden om at jeg ikke må gi den opp. Snart er den klar og vil komme til meg ut av mørket den skjuler seg i.

Jeg så at det var en robust og kraftig blomst, så jeg vet at den klarer seg gjennom de tøffeste tider. Noe den kan trenge. Omgivelsene så ikke særlig gjestfrie ut. For meg så det mest ut som en steinørken uten annet tegn enn den ensomme forglemmegeien til å bryte ensformigheten. Til gjengjeld gjorde den inntrykk mot alt det mørke og triste.

Jeg forsto at den var på vei ut av mørket. Den strakk seg mot lyset og solens varme stråler som skinte på den med et varmt og gyllent lys. Den nøt det og hentet krefter gjennom energiene som strømmet mot den. Røttene strakk seg dypt ned under overflaten og sugde til seg næring fra jordens nektar og visdom. Jorden som raust deler av sin rike kilde. Kilden som strømmer over av livgivende krefter og kjærlig omsorg. Ikke rart at den vakre blomsten åpnet seg opp, og viste stolt frem sitt sårbare hjerte etter mange golde år i totalt mørke.

Den strekker seg mot solen og lyset og roper ut, «ikke glem meg».

Er det ikke vidunderlig å få et slikt budskap. Og det bare gjennom et kort flash av en vakker blomst mot en mørk bakgrunn. Jeg er sikker på at vi alle får slike budskap gjennom ulike kanaler. Det handler om å være mottakelig og stole på det som kommer til oss. Våger vi, vil vi forstå når noe vi møter taler til oss på en spesiell måte. Det er magisk å ha en slik kontakt. Livet blir et vakkert eventyr, som snakker til oss på sine mange underfundige og ofte magiske måter.  Det handler om å være innstilt på den rette kanalen og ha tiltro til budskapet.  At det ofte må tolkes, gjør det enda mer spennende. Det er som å være på skattejakt.

Vær lydhør. Kanskje det er et vidunderlig budskap til deg også et sted i dag.

«Det er noe inspirerende og sublimt over den lille forglemmegei blomsten. Jeg håper det vil være et symbol på de små tingene som gjør livet ditt lykkelig og godt.»
Dieter F. Uchtdorf

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Sorg, fordømming og kjærlighet

 

«Vekst og forandring oppstår ikke ved å endre hvem vi er, men i det vi finner mot til å være hvem vi er.»
Katrina Kenison

Jeg mottar beskjeder gjennom følelser, drømmer, visjoner og den indre stemmen min. Ofte kommer ordene og det jeg skal skrive til meg uten at jeg på noen måte har planlagt det. Jeg vet at det er noe jeg skal formidle. Ofte til en spesiell person. Det merkeliger er at det som formidles til denne ene, også oppleves som et budskap til mange andre. Det får meg til å tenke at vi alle er forbundet som mennesker og har de samme behovene, lengslene og drømmene. De kan nok være utformet forskjellig, men til syvende og sist er det kun ett som teller, og det er fellesskapet til hverandre i kjærlighet.

Det er dette jeg forsøker å formidle gjennom bloggen min. Det gir meg en visshet om at jeg er en del av en langt større helhet. Jeg lytter til og stoler på disse beskjedene.

I dag vil jeg knytte samme det  å dømme med kjærlighetens stemme og hvor viktig det er å slippe følelsene ut når vi sørger over noe eller noen.

«Noen mennesker tror at å holde fast ved og forbli der, er tegn på stor styrke. Men det er tider da det kreves mye mer styrke å vite når du skal slippe taket, og deretter gjøre det.»
Ann Landers

Tankene mine dømmer så ofte både meg selv og andre. Slik dømming  kommer delvis fra min egen frykt. Jeg dømmer andre mennesker fordi jeg ikke er komfortabel med slik jeg er. Ved å dømme andre setter jeg meg over dem.  Ved å dømme meg selv gjør jeg meg mindre enn jeg er. Å ha et sinn som stadig dømmer er svært vondt og negativt. Det skiller meg fra andre. Og verst av alt, det lukker hjertet mitt. Når jeg lukker hjertet mitt for andre, opprettholder jeg både min og andres  smerte.

For meg er det viktig  å klare å bevege meg bort fra den dømmende tankegangen og lære å sette pris på hvordan jeg har det, og se andres situasjon med et åpent hjerte i stedet for å dømme. Da tillater jeg både meg selv  og andre  å bare være til slik vi er.

Det handler om  å kunne ta med meg både oppturene og nedturene i livet mitt. Hver gang jeg dytter noe bort, er det der fortsatt. Alle mine nedturer er faktisk mer interessante enn når jeg er på topp, fordi de viser meg hvor jeg ikke er, hvor jeg har arbeid å gjøre.

Derfor sier jeg: «Takk for at jeg ble gjort oppmerksom på akkurat dette.» Jeg trenger ikke å dømme andre. Jeg må bare jobbe mer med meg selv.

«Evnen til å observere uten å vurdere er den høyeste form for intelligens.»
Jiddu Krishnamurti

Noen ganger provoserer noe meg så mye at jeg blir sint.  Grunnen til at jeg blir sint er som regel at jeg har gjort meg opp en mening om hvordan noe er ment å være. Jeg fornekter hvordan det er. Jeg oppdager at det er forventningene hos meg selv som skaper mitt eget sinne. Når jeg blir frustrert fordi noe ikke er slik jeg trodde det ville være, trenger jeg  å undersøke den måten jeg tenker på, ikke bare det som frustrerer meg. Mye av den emosjonelle smerten jeg opplever er skapt av hvordan jeg tror alt skal være, og den manglende evnen min til å la det være som det er.

«Livet handler ikke om å finne deg selv. Livet handler om å skape deg selv.»
George Bernard Shaw

Det som kommer fra hjertet består av energi. Det er energi i form av en positiv bevegelse og flyt som utfolder seg i et likeverdig samspill fra den ene til den andre. Denne energien er ikke begrenset til verbal kommunikasjon, men skjer gjennom handlinger, tanker og følelser.

Det skjer når jeg ønsker å se glede i en annen. Det skjer når jeg virkelig bryr meg om, og virkelig ønsker å se en annen bli løftet høyt opp.

Hvorfor og hvordan jeg skal leve fra hjertet er ikke alltid lett. Når jeg får det til, ser jeg verden på en helt ny måte. Den blir magisk!

For virkelig å si noe fra hjertet, må jeg våge å vise frem sårbarheten min. Det er å våge å tro at andre ikke vil dømme meg fordi jeg viser hvem jeg er. Det er som en bevisst meditasjon eller kanalisering, der jeg lar de sanne følelsene mine få strømme gjennom meg uten frykt for å bli i tvilt på. Det er ren kjærlighetskraft.

«Fremfor alt, ikke lyv for deg selv. Mannen som lyver for seg selv og lytter til sin egen løgn kommer til et punkt der han ikke kan skille sannheten i seg, eller rundt seg, og så mister han all respekt for seg selv og for andre. Og når han ikke har respekt slutter han å elske. »
Fjodor Dostojevskij

Når de jeg deler sannheten min med virkelig føler sannheten min, vil de også kunne klare å fortelle sin sannhet tilbake. Det kan åpne så mange dører, og gi trøst og styrke til relasjoner når jeg våger å bryte ned disse barrierene.

Det er å stole på at alle er mest mulig seg selv. En slik tillit presser seg forbi det store egoet mitt, fjerner forsvaret og virkelig lar meg lytte til det andre sier.

Når jeg er i en slik tilstand forsvinner den redde følelsen jeg har båret på av å bli dømt.

Andre kan dømme meg alt de vil, men når jeg handler ut fra kjærlighet, er det eneste andre dømmer, det de mangler i seg selv.

«Ha  en urokkelig forpliktelse til stien du har valgt. Gi slipp på alle dine bekymringer og tvil.»
Alberto Villoldo

Når andre ser at jeg handler ut fra kjærlighet, vil de virkelig føle det, og vil ønske å gjøre det samme. Hvis noen gjør noe hyggelig for meg, og jeg vet at det ikke bare var for at de kunne ha det godt med seg selv, men det var for at jeg skulle kjenne meg vel, ønsker jeg som regel å gjøre det samme tilbake.

Flyten av energi på en ekte måte er en inspirasjon for andre. Det er den underliggende lidenskapen som tenner relasjoner. Det er trangen til å skape lykke i andre. Jeg blir da en inspirasjon for andre, men enda viktigere for meg selv.

«Begynnelsen av kjærlighet er viljen til å la dem du er glad være helt seg selv, beslutningen om å ikke tvinge dem til å passe inn i ditt eget bilde. Hvis du ved å elske dem ikke liker det de er, men bare deres potensielle likhet med deg selv, så elsker du dem ikke. Du bare elsker refleksjonen av deg selv som du finner i dem. »
Thomas Merton

Når jeg ser verdien i å sette andre først, setter jeg samtidig meg selv først.  I det øyeblikket jeg ser at andre blir glade, vil denne energien løfte meg opp også, og det blir en strøm av positiv energi mellom oss.

I en kultur som vektlegger ro og gå ustanselig fremover, hvor tiden er ansett som «kjernen», og det er liten forståelse for langsomhet, gå inn i oss selv eller kjenne på melankoli, er sorg  en sunn og nødvendig del av livet som altfor ofte blir oversett. Bare ved å lære hvordan jeg kan sørge kan jeg legge fortiden bak meg og gå inn i øyeblikket nå. Øyeblikket der kjærligheten råder.

«Stå ikke ved min grav og gråt.
Jeg er ikke der. Jeg sover ikke.
Jeg er tusen vinder som blåser.
Jeg er diamanters skinn på snø.
Jeg er sollys på modnet korn.
Jeg er det milde høstregn.
Når du våkner i morgenens hysj
Er jeg det raskt oppløftende rushet
Av rolige fugler som flyr i sirkler.
Jeg er de myke stjerner som skinner om natten.
Stå ikke ved min grav og gråt;
Jeg er ikke der. Jeg døde ikke. »
Mary Elizabeth Frye

Jo eldre jeg blir, jo mer mister jeg.  Det er loven om forgjengelighet. Jeg mister kjære, drømmer, fysisk styrke, arbeid og relasjoner. Ofte virker det som en endeløs rekke av tap etter tap. Alle disse tapene gir mye sorg som jeg må være forberedt på å omfavne helt, om jeg skal leve med et åpent hjerte.

Det er nødvendig for meg å overgi meg til opplevelsen av det som gjør vondt. For å motvirke det naturlige behovet for å snu ryggen til smerte, åpner jeg opp til den så fullstendig som mulig, og lar hjertet mitt gå i tusen biter.

Jeg må ta meg tid til å dvele ved tapene mine. Det kan være venner eller kjære som har gått bort, håp eller drømmer som svinner, tap av eiendeler, karriere eller helse som jeg kanskje aldri vil få tilbake. Snarere enn å knytte meg til sorgen, hjelper det å innse at jeg bare sørger over det jeg elsker. Og på en mirakuløs måte, blir hjerte mitt helt igjen.

«Jeg ønsker å holde fast på  alt og alle jeg elsker, og på samme tid, ser jeg på en måte jeg aldri har sett før, at å leve på denne jorden, bli eldre, og vokse opp i sann forstand av ordet, egentlig dreier seg om lære å gi slipp.»
Katrina Kenison

I å tillate meg å sørge, lærer jeg at det er viktig. Det er som en spiral som fører meg  til et sted for frigjøring, som avtar etter en stund, og deretter fortsetter på et dypere nivå. Ofte, når jeg tror at sørgingen er over, finner jeg meg feid bort av en annen bølge av intense følelser. Derfor er det viktig å være tålmodig med prosessen, og ikke ha hast med å legge sorgen bak meg.

«Ikke sørg. Alt du mister kommer tilbake i en annen form.»
Rumi

Sorg kan også oppleves på en annen måte.

Da sønnen min døde i 2010, antok jeg at på grunn av hvor mye han betydde for meg, og den kjærligheten jeg følte for ham, ville jeg bli nedtynget av sorg. Overraskende, var jeg ikke det. Etter hvert forsto jeg hvorfor. Han og jeg var så godt forent i kjærlighet at han fortsatt er tilstede i livet mitt med uforminsket styrke gjennom kjærligheten som binder oss sammen. Jeg vet at han har fått fred.

Livet hans var ingen dans på roser. Han hadde et liv som han ikke mestret, som ga han nederlag etter nederlag. Jeg forstår hvorfor han valgte å forlate oss, og bebreider han ikke for det. Det som gjør meg trist og gir meg sorg, er at han ikke klarte å be andre om hjelp og vise sitt sanne jeg. Til det var han for stolt. Uansett holder vi forbindelsen gjennom kjærlighetens sterke energier.

«… Når du dør, den energien som holdt deg i live filtreres inn i menneskene du elsket. Visste du det? Det er som en brann du har holdt liv i hele livet, og gnistene er alle spredt for vinden …. Det er derfor vi overlever så lenge som vi gjør, fordi mennesker som elsket oss holdt oss i gang. »
Kevin Brock

Krisestadiet av sorg har sin egen tidsregning. Hvert menneskes sorg har sin egen timeplan. Dype følelser forsvinner ikke helt. Men til syvende og sist kommer vi alle til sannheten i visdomsordet;

«Kjærligheten er sterkere enn døden.»

I perioder kan sorgen lamme oss totalt. Hva om vi kan se på sorgen som en opplæring i visdom. For meg har en slik tanke gitt mening. Jeg må finne sjeleforbindelsen.

Energien fra sinnet er essensen av livet.»
Aristoteles

Når jeg er åpen med hvordan jeg føler meg og virkelig tillater kjærlige energier å flyte gjennom meg, vil jeg ikke kunne tvile på meg selv. Det er ingen grunn til å være redd for fordømmelse eller ikke å være likt når jeg vet at jeg handler ut fra godhet.

Når jeg føler at jeg gjør mitt beste for å få andre til å kjenne  seg vel og trygge, vet jeg  at responsen fra andre ikke kan påvirke meg negativt. Når jeg er redd for å si noe i en samtale, trenger jeg å være ekte i  følelsene mine og la dem flyte gjennom meg.

Når følelsene mine kommer fra et sted av å ville at andre skal kjenne  seg vel, er det ingen grunn til å tvile på det jeg sier, eller være redd for å motta et negativt svar. Jeg vil aldri bli dømt av noen som bryr seg om meg når jeg er sann mot den jeg virkelig er.

«Jeg bryr meg ikke om hvor intelligent eller attraktiv han er, hvis han stjeler energien min, er han ikke for meg. Sann kjemi er mer enn intellektuell kompatibilitet. Utover det som er på overflaten, må jeg være intuitivt i fred. »
Judith Orloff

Når jeg kommer fra dette stedet, vet jeg at jeg kommer fra et sted fylt med omsorg. Fordømmelse eller andres meninger er bare utenforliggende tanker som jeg ikke trenger å la påvirke meg.

Det er  klart for meg at andres reaksjoner har mindre å gjøre med meg, og mer å gjøre med dem. Vi er alle refleksjoner av hverandre. Når jeg henter ut kjærligheten i meg, henter jeg også kjærligheten ut i alle andre.

«Den viktigste formen for frihet er å være den du egentlig er. Du bytter din virkelighet for en rolle. Du bytte din fornuft for en handling. Du gir opp din evne til å føle, og i bytte, setter du på en maske. Det kan ikke være en stor revolusjonen inntil det er en personlig revolusjon, på individ nivå. Det er nødt til å skje innenfra først. »
Jim Morrison

Jeg oppdager mer og mer hvor viktig de er å tillate mitt sanne selv i å komme til syne. Det strålende, kraftfulle, suksessfulle og intelligente meg. Jeg må våge å la det bli synlig for andre, for slik kan jeg løfte dem opp og inspirere dem.  Jo mer ekte jeg blir, jo mer fargerik og orginal bli jeg. Det er en herlig følelse og kjenne kraften som kommer fra å våge å være den jeg er, og våge å åpne hjertet mitt for andre og livets mysterier.

Jeg vet at jeg er ivaretatt, og at alt som møter meg i livet er til mitt eget beste. Jeg lærer visdom og ydmykhet gjennom nederlag, motgang og prøvelser. Jeg lærer å  være tålmodig og å stole på at det finnes en kjærlig kraft bak alt rundt meg. Jeg vil aldri bli ført mot noe som er skadelig for meg selv eller andre! Fordi jeg gir rom for mitt sanne selv, opplever jeg en ny dimensjon av indre fred i livet mitt.

Hver dag er som en magisk reise mot noe jeg ikke helt vet hva er, men som jeg gleder meg til å møte.

«Magi er ikke noe jeg må gå på jakt etter; det er her, i meg, hele tiden. Når hjertene er åpne, når kjærligheten  flyter, skjer magi. »
Katrina Kenison

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Et utfordrende valg

«Hvis du står overfor et fjell, har du flere alternativer.
Du kan klatre opp og krysse til den andre siden.
Du kan gå rundt det.
Du kan grave deg vei under det.
Du kan fly over det.
Du kan sprenge det.
Du kan ignorere det og late som om det ikke er der.
Du kan snu deg og gå tilbake slik du kom.
Eller du kan bli på fjellet og gjøre det til ditt hjem.»
Vera Nazarian

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe.  Slik blir det ikke. Jeg må rett og slett ta «pennen» fatt. Det kjennes som det haster å få ut budskapet som sprenger på for å nå deg.

Faktisk tror jeg at det er flere enn deg som  kan ha nytte av det jeg ønsker å si.

Hvorfor det haster slik er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det handler om et valg du står overfor. Dette valget handler om en mulighet som er gitt deg. En mulighet du oppfatter som er en anerkjennelse av det du står for og er. Derfor føler du så sterkt at du ikke kan la den gå fra deg. Men er du klar for den?

«Det er viktigere å gå sakte og få lærdommen du trenger langs reisen, enn å forsere prosessen og komme til reisemålet ditt tomhendt.»
Germany Kent

Det er veldig rart å sitte her å skrive det jeg gjør nå. Som regel skriver jeg om å gripe mulighetene som  kommer vår vei og ikke la noe holde oss tilbake. Slik er det ikke i dette tilfellet.  Hvorfor? Egentlig trenger jeg ikke å fortelle deg det. Du vet innerst inne at du ikke er klar for det som blir tilbudt deg.

Jeg kjenner og ser hvordan alt velter seg i deg, hvordan du knytter deg og kjenner den vonde magefølelsen som et knyttneveslag, rett der du er mest sårbar. Du vil så gjerne, men kjenner deg på ingen måte klar. Det er bare det at du ikke har noe valg. I alle fall er det det du sier til deg selv. Du vil aldri få en slik mulighet igjen. Kan du la også denne muligheten gå fra deg? Du har utsatt så mye. Du har levd lenge i ditt eget mørke og nå ser du en mulighet til å begynne på nytt ute i lyset.

«Å sitte ned betyr å roe seg uten rush og oppstyr, stoppe og reflektere, analysere alle fordeler og ulemper, telle alle mulige fordeler og feil»
Sunday Adelaja

Kjære, kjære deg, tenk deg om enda en gang. Lytt til magefølelsen din. Lytt til stemmen som forteller deg at det ikke er verdens undergang om du takker nei. Noen ganger kan det å begynne for tidlig føre til store nederlag. Det vet du, men ……..

Du har vært i skyggenes dal lenge. For lenge til å kunne mestre det du blir tilbudt. Mørket fyller fortsatt det meste av dagen din. Dette mørket har vært som en sur jord og hindret deg i å være tilstede der du burde ha vært for å kunne prestere godt.  Det har fått deg til å sakke akterut i så mye. Mørket, som fortsatt delvis omgir deg har holdt deg tilbake fra livets impulser. Du er ikke godt nok oppdatert på det du burde for å henge med.

  «Det er ikke det vi forventer fra livet, men heller hva livet forventer av oss.»
Dr. Viktor Frankl

Du forventer visse ting fra livet, alt det burde ha vært.  Livet er ikke slik du forventer akkurat nå. Still deg derfor spørsmålet: «Hva er det livet forventer fra meg her, i denne situasjonen? »

Jeg kan se at de som ga deg muligheten begynner å trekke seg bort fra deg. De ser mer, og mer at du ikke har fått med deg endringene og de nye impulsene som du burde ha vært en del av. Utviklingen har rast forbi deg og du har ikke klart, fra mørket som omgir deg, å få  med deg alt det nye. Derfor gir du ikke svarene de vil ha. Jeg kan se at du ikke er tilstrekkelig klar over det. Du er vant til å ha de beste løsningene og de beste svarene. Nå oppleves du litt akterutseilt og til tider påståelig der du burde vært ydmyk. Og du forstår det ikke eller heller vil ikke forstå det.

«Rush ikke for å dømme noen,  med mindre hans / hennes frukt avslører sannheten. Men ikke glem; for det meste er det ikke treets skyld at det produserer bitter frukt. Noen ganger bestemmer jorda det; klandre kilden! Gjør noe med jorda! Ikke med treet!  ……… »
Israelmore Ayivor

Det er ikke din skyld. Du kan ikke noe for at mørket kom og la seg som et slør mellom deg og verden.  Du har levd for lenge i dårlig jord uten næring. Nå betaler du prisen for det.

Du trenger ikke mer motivasjon. Du trenger ikke å bli inspirert til handling. Du trenger ikke å tenke at du ikke gjør nok. Du trenger ikke tillatelse til å være der du er akkurat nå.

Du er ikke en robot. Du kan ikke bare fremkalle motivasjon når du ikke har det. Du lever i mørket og ser ikke klart. Livet har skjedd deg. Livet! Husk livet? Det gir deg både gleder og motgang. Som nå, når du blir møtt med et utrolig tøft og vanskelig valg.

 Du kan ikke kontrollere alt. Du kan våkne opp klokken 5 hver morgen til du er sliten og ødelagt, men hvis ordene eller ideene ikke vil komme, hjelper det ikke. Du kan stå opp hver dag til dine beste intensjoner, men hvis du ikke  er klar, er det rett og slett feil tidspunkt. Du må gi deg selv tillatelse til å være et menneske. Gi deg selv tid.

 «Hvis det ikke er rett tid, er det bare ikke rett tid. Du må gi deg selv tillatelse til å være et menneske. «

Historien er ikke klar til å bli skrevet fordi du ennå ikke har den inspirasjonen du trenger. Du trenger mer tid før du kan  gi noe til andre mennesker. Du har trukket deg bort fra verden fordi det du trenger å vite om deg selv, bare kan oppnås  gjennom ensomhet. Tristhet omslutter deg, men snart  vil det være den du bygger livet ditt på. Ikke ødelegg for deg selv med å gå for fort frem.

«Jeg har ingen hast: Solen og månen har heller ikke.
Ingen går raskere enn beina de har.
Dersom hvor jeg vil gå er langt unna, er jeg ikke der på et øyeblikk.»
Alberto Caeiro

 Det du trenger kan ta tid. Du prøver så hardt å manipulere og kontrollere. Det fører til at du behandler kreativitet som et spill om å vinne,  du forsøker å ta snarveien til suksess fordi  du tror at du må, og du behandler følelser og usikkerhet som om de er en lineære reise.

Du kan ikke  kontrollere alt og unngå usikkerhet og uforutsigbarhet.  Grunnlaget for nærvær, er å være der du er i dette øyeblikket og la det være nok.

«Rett timing er det eneste vi ofte glemmer å overgi  oss til.»

 Det meste av din ulykkelighet stammer fra troen på at livet skal være annerledes enn det er. Du tror at du har kontroll. Selvforakt og selvhat kommer fra tanken om at du skal være rikere, eller varmere, eller bedre eller lykkeligere enn du er.  Å ta ansvar er bemyndigelse, men det  har også gitt deg sinne og bitterhet, fordi du ikke mestrer slik du vil og krever av deg selv.

Du trenger å gi deg selv tillatelse til å la livet skje slik det skjer, og ikke føle deg så direkte og sårbart knyttet til resultatene.

Muligheter åpner seg ikke for deg slik de gjorde før. Det er dermed ikke sagt at du ikke vil oppleve nye muligheter, selv om du gir slipp på denne som du føler du må gripe. Kanskje  de beste mulighetene kommer til deg på andre områder enn de gjorde før? Tenk over det. Livet kan ikke leves baklengst, selv ikke du kan det.

En bevisst holdning  kan hjelpe deg med å takle og overleve  motgangen du nå opplever. Du kan  leve på tross av utfordringene dine.

«Mennets indre styrke kan heve ham over sin ytre skjebne.»
Dr. Viktor Frankl

Du trenger ikke mer motivasjon eller inspirasjon for å skape det livet du vil ha. Du trenger mindre skam rundt ideen om at du ikke gjør ditt beste. Du må slutte å lytte til de som  forteller deg at du  ikke gjør eller er nok.  Du må se lærdom, der du ser barrierer. Du må forstå at det som er akkurat nå, blir til inspirasjon senere. 

«Den som har et hvorfor å leve for, kan bære nesten et hvilket som helst hvordan.»
Nietzsche

En følelse av hensikt kan gi deg muligheten til å leve videre gjennom  vanskelighetene / tapene / motgangen du opplever. I sin enkleste versjon må du ha en grunn til å komme deg ut av sengen om morgenen. Du trenger den drivende kraften for å holde deg i gang, så du kan bære og takle motgang. Husk bare på at du kan ikke forsere noe som enda ikke er klart i deg.  Du må ta tiden til hjelp for å  utvikle deg til det du så gjerne vil.

«Noen ganger setter det negativesom skjer i våre liv oss direkte på veien til det beste som noen gang vil skje med oss.»

Du kan ikke alltid forutsi hvordan hendelser vil påvirke fremtiden, men husk at det vanskeligste som skjer deg forbereder deg på en ny begynnelse. Stol på prosessen. Når du har kommet deg  gjennom stormen, vil en regnbue vente på deg. Jeg er sikker på at det er noe annet og bedre som skal komme din vei.

Hva med å ta det mer rolig? Kanskje motivasjon ikke er problemet, men at du fortsetter å dytte en «Sisifos» stein oppover bakken som bare vokser i størrelse jo mer du presser på. Du må la den være og ta et  steg tilbake et øyeblikk, la livet utfolde seg. En dag vil dette øyeblikket gi mening. Stol på det. Gi deg selv tillatelse til å stole på det.

Du må jobbe med deg selv. Hvordan kan du reagere annerledes? Kan du se det som skjer gjennom en annen linse eller endre den? Kan du finne noen muligheter i utfordringen?

«Når vi ikke lenger kan endre en situasjon, blir vi utfordret til å forandre oss selv.»
Dr. Viktor Frank

Hvordan du reagerer er opp til deg. Det er et valg. Ofte er svaret ditt, det eneste du har kontroll over. Det er innenfor din makt å være reaksjonær eller responsiv. Ikke nødvendigvis lett, men når du godtar det, er det opp til deg og gjennomførbart. 

«Jeg kan ikke hjelpe for hvordan jeg svarer, fordi du la svaret i munnen min,» er et svar som ikke tjener deg. Det gjør deg til et offer, i det du gir ansvaret over til andre. Jeg kan se at det er andres forventninger du nå er i ferd med å tilfredstille. Ikke gå i fellen og bli et offer. Du fortjener så mye mer. Faktisk er det mye som står på spill her, men motsatt av det du har lagt opp til. Jeg kan se at nederlaget blirt stort om du takker ja til det du har blitt tilbudt akkurat nå.

«Alt kan tas fra en mann, men en ting: den siste av de menneskelige frihetene tas aldri fra han – å velge sin holdning i et gitt sett av omstendigheter, å velge sin egen vei.»
Dr. Viktor Frankl

Til tross for de tøffe omstendighene, må du uansett fortsette. De indre ressursene dine vil bære deg forbi det som utfordrer deg. Du vil igjen se lyset. En lekse i forandring og holdning er svaret.

«Jeg brøt nakken min; det knuste meg ikke. «
Jerry Long

Du trenger ikke å ha svar på alt akkurat nå. Bare pust, nyt reisen, og ikke ta livet så alvorlig. Husk  at situasjonen du er i ikke er ditt endelige reisemål. Det beste har enda ikke skjedd. Det er jeg sikker på. Alt handler om å gripe de riktige mulighetene. Våg å gi slipp på det du tror du må, og vent til noe annet og bedre viser seg for deg.

Du står overfor et valg og du føler deg mentalt lammet, mens du  tenker på ditt neste trekk. Fortsetter du med det du tror du må, i  frykt for å ikke lykkes?  Du kontrollerer livet ditt, så du bestemmer hvordan det skal  utfolde seg. Men pass på at du alltid lytter til hjertet ditt. Er den muligheten som gis deg nå, det du drømmer om eller er det halmstrået du føler at du må gripe? Eller er det forfengeligheten som tar overhånd? Du vil så gjerne  ha anerkjennelse for det du får til og er. 

«Mellom stimulus og respons er det et rom. I det rommet er vår makt til å velge vårt svar. I vårt svar ligger vår vekst og frihet.»
Dr. Viktor Frankl

Kjære deg ikke kast deg ut i dette uten at du er sikker på at det er det du vil, ikke fordi  du føler du må.

«Du kan ikke starte neste kapittel hvis du fortsetter å lese om det som var.»

Se deg tilbake for å se hvor langt du har kommet, ikke for å ønske at du kunne skru tiden tilbake.  Er det ikke det du gjør om du takker ja? Når du føler deg fortapt, husk på det du har lært av fortiden din,  av tiden du tilbrakte i mørket. Hold  øynene dine fokusert fremover og ha tro på at du vil oppleve mye godt også i fremtiden.

«Hvis det ikke åpnes, er det ikke døren din.»

 Det er mange veier å ta, og du må være på utkikk etter den rette for deg. Ta deg tid, og ikke forhast deg. Kanskje tiden er over for det du drev med  før? Kanskje du nå skal lene deg tilbake og la livet komme deg i møte? Ta i mot det med åpne armer.

«Noen ganger må du gå utenfor, få litt luft, og minne deg på hvem du er og hvor du vil være.»

 En tur i naturen eller til og med en kort tur unna byens kjas og mas kan gi klarheten du har søkt. Ta hensyn til det du hører i stillheten. Ro din indre verden, og du finner akkurat det du trenger. Noen ganger må du slutte å tenke så mye og bare gå hvor hjertet ditt tar deg.

For å finne veien din, følg intuisjonen og gi aldri opp. Ikke la negativ tenkning trekke deg ned.  Følg hjertet og  ikke vent på at det perfekte svaret skal vise seg. Så enkelt! Jeg kan se at du vet svaret. Våg å gå etter det.

«Aldri slutt å tro fordi mirakler skjer hver dag.»

Fremfor alt, behold troen på deg selv. Lidelse skjer bare når du trenger å lære noe. Livet har en tendens til å herde deg, og få deg til å føle deg kynisk og avstengt … som det du opplevde i mørket.  For deg var mørket nødvendig, slik at du kan se og sette pris på lyset. Du finner veien – bare fortsett og ikke la negative tanker hindre deg. Magi venter deg, sann mine ord.

«Ikke hast for å få ting gjort tidlig. Vær forberedt før du går avsted. Det er regelen. Dette betyr imidlertid ikke at du skal fortsette med å utsette tiden for begynnelse. Du må begynne for all del! Gå, bli forberedt! »
Israelmore Ayivor

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

Du er du

 

Til den følsomme … deg

«Ikke skam deg over din følsomhet!
Den har brakt deg mange rikdommer.

Du ser hva andre ikke kan se,
føler hva andre er skamfulle over å føle.
Du er mer åpnen, mindre nummen.

Du finner det vanskeligere å snu det blinde øyet til.

Du har ikke lukket hjertet  ditt,
på tross av alt.

Du er i stand til å holde
de mest intense høyder
og de ​​mørkeste dyp
i din kjærlige omfavnelse.
(Du vet at ingenting definerer deg.
Alt går gjennom deg
Du er et kosmisk fartøy.)

Feir din følsomhet!
Den har holdt deg fleksibel og åpen.
Du har forblitt nær til undring.
Og bevissthet brenner klart i deg.

Ikke sammenlign deg med andre.
Ikke forvent at de skal forstå.
Men lær dem:

Det er greit å føle, dypt.
Det er greit å ikke vite.
Det er greit å leke
på den rå kanten av livet.

Livet kan virke «vanskelig» for deg til tider,
Og ofte er du nesten overeldet.

Men det er vanskeligere fortsatt
å undertrykke dine overveldende gaver.

Sensitive deg,
Ta med litt mildhet inn i denne slitne verden!

Lys opp med modig følsomhet!

Du er verdens lys bærer!»

Jeff Foster

I dag skriver jeg til deg igjen. Det må jeg. I flere dager har jeg hatt en opplevelse av sorg, mørke og oppgitthet som jeg vet kommer fra deg. Opplevelsen har påvirket meg  og  gitt meg følelser som preget meg med sine sterke urolige energier. Det er vondt å kjenne på andres smerte uten å kunne være til hjelp og støtte. Du vet at jeg gjerne vil være der for deg, holde rundt deg og gi deg nærhet, trøst og lindring.

I natt våknet jeg av en drøm. Den sa med all tydelighet at du trengte ikke være trist og lei deg. Jeg skulle minne deg på hvor mange du har hjulpet og at du skulle være stolt av det du gjør og står for. Påminnelsen kom i et bilde, der du hjalp noen unge mennesker ut av skogen som de hadde gått seg vill i. Om det er et tegn på noe du har gjort, spesifikt overfor noen spesielle  personer, eller om det er et bilde på det du gjør generelt, vet jeg ikke. Mulig det er begge deler.

Det er også et bilde på at du selv er på vei ut av den mørke skogen, og at du tar flere med deg ut i lyset. Herlig, ikke sant!?

Uansett formidler jeg budskapet videre til deg. Jeg vet at du vil forstå. Jeg vet at du sliter med følelser som du før klarte å holde i sjakk. Livet har gitt deg erfaringer som  har rystet deg, og som har fått deg ut av balanse og fokus. Ikke la alt dette vonde få styre livet ditt. Ikke la det ødelegge i dag og i morgen for deg også.

Vær den du er. Ikke la andre få definere deg. Ikke la noen få presse deg inn i et mønster, og en form som ikke er deg.  Du er spesiell, og et enestående klokt og  varmt menneske. Ikke la andres definisjon av deg påvirke deg, slik at du ikke våger vise hvem du er.

Vær takknemlig for alt du har gått gjennom. Vær takknemlig for at du har klart deg gjennom de tøffeste situasjoner, at du fortsatt er deg. Vær takknemlig for at du ikke har latt deg presse inn i noe som ville ha ødelagt den varme følsomme sjela di.

«Jeg følger ikke andre spillere eller turneringene de spiller. Jeg har min egen plan og gjør min egen greie. Jeg har aldri egentlig tenkt: «Å, jeg ønsker å være, eller spille som så-og-så. Jeg bare liker å være meg selv »
Maria Sharapova

Du har valgt å stå utenfor. Du har valgt å holde alt det vonde for deg selv. Du trenger ikke det lenger. Nå er du sterk nok til å åpne opp og vise hvem du er, uten forbehold. Jeg har sett i små glimt hva du skjuler inne i deg. Det er uendelig vakkert. Det er visdom, erfaring, magi og stor sårbarhet. Du har en evne til å oppfatte og sanse andres følelser og lengsler. Du er varm og nær, om du våger å vise det.

Husk bare at du ikke er det andre føler. Du er ikke avhengig av at andre skal ha det bra for at du skal ha det bra. Du har rett til å leve ditt eget liv. Du har rett til å ta hensyn til deg selv før du  stiller opp for  andre. Du trenger ikke å la ditt liv komme i andre rekke. Velg deg selv først.

«Når jeg har tillit til og stoler på og er meg selv så fullstendig som mulig, gjenspeiler alt i livet mitt dette ved å falle lett på plass, ofte mirakuløst.»
Shakti Gawain

Klarer du det? Det er jeg sikker på at du klarer. Det er når du setter deg selv og dine egne behov først at alkymien skjer. Du vil oppdage at livet blir varmere, enklere og langt mer spennende. Og det som er mest  utrolig, er at andre opplever at du er enda mer nær, og til mer hjelp og støtte enn før. Hvordan kan det være slik. Alle ville vel tenke at det er motsatt. At når du velger deg selv, vil ande få det verre, og miste noe av det som de før krevde og tok som en selvfølge.

Husk på at alle har ansvar for seg selv, og at når du trekker deg litt unna, vil tomrommet etter deg måtte fylles. Ofte fylles det opp av den indre styrken til den det gjelder, når det ikke lenger er noen å klamre seg til. I verste fall knytter vedkommende seg til en annen i nærheten, inntil han eller hun selv finner sin egen styrke.

Uansett er det ikke ditt ansvar. Du  må velge din vei. Den veien som er best for deg og din utvikling som menneske. Det er ikke egoistisk eller ufølsomt. Det er slik du kan finne tilbake til deg selv og bli trygg som det unike, vakre mennesket du er. Klarer du det, vil du også ha overskudd til å hjelpe andre, men på en måte som ikke gjør dem avhengig av deg, og binder deg for tett til dem på usunne måter. Relasjonen mellom mennesker som står trygt i seg selv uten krav eller avhengighet til hverandre, er liv laga og vil utvikle seg gjennom gjensidig tillit og respekt.

I dag måtte jeg bare skrive alt dette. Jeg vet at du trenger å reflektere over slike eksistensielle spørsmål. Om du vegrer deg stort lenger, kan du lett miste deg selv. Ikke la det skje.  Jeg vet at kravene du føler på fra andre, nesten er for mye for deg å bære. Fri deg selv og vær deg selv. Du har styrke nok om du går inn i dit innerste til det solide grunnfjellet ditt, og tar det med deg ut i lyset. Skinn med det vakre lyset du eier og vis deg frem i all din sårbarhet. Det gjør deg vakker og unik og sterk.

«Jeg er glad for å være meg selv, noe jeg aldri har vært før. Jeg har alltid gjemt meg i andre mennesker, eller prøvd å finne meg selv gjennom karakterene eller leve ut deres liv, men jeg hadde ikke dette i mitt liv »
Angelina Jolie

Jeg sender deg varme, kjærlige og  sterke energier. Kan du kjenne dem og hvordan de omgir deg med  nærhet og varme? De omslutter deg som et lunt og varmt rede.

Vi trenger alle å holde oss nær til kjernen i oss, til det lune redet som gir oss trygghet for at vi alltid kan vende tilbake og finne styrke, tro og ikke minst kjærlighet. Jeg har sett det alt sammen, og vet at du eier en kilde som aldri går tom. En kilde  som bare du har,- og som du kan øse av og berike alle du møter, fordi du er du.

Bruk energiene dine, de gode vakre energiene dine til å styrke både deg selv og andre. Ta vare på dem. Rens dem ved å dyppe dem i den unike og livgivende kilden inne i deg. Jord deg slik at ikke andre og negative energier skal få trenge inn og misfarge ditt vakre fargerike selv. Du har litt for lenge latt deg påvirke av energier som ikke er gode for deg. De har nesten tatt kraften fra deg. Ved å jorde deg og rense energiene dine, vil du snart fremstå uten alle de vonde følelsene og sårene som har gitt deg stygge og vonde arr i sjelen.

Hvordan du jorder deg? Du kan for eksempel dusje og be alle de negative energiene som omgir deg forsvinne, eller trekke et imaginært beskyttende skjold rundt deg. Jeg finner det godt å tilbringe tid ute i naturen. Da forsvinner energiene som ikke tjener meg, og jeg får tilbake min egen stabilitet og ro i sinnet.

Jeg ser deg, og du er vakker.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Stille opp for hverandre

Fant noen refleksjoner jeg gjorde for  flere år siden. Situasjonen de er skrevet rundt hadde jeg nesten glemt, men de  kjennes fortsatt viktig å dele. Så derfor, her er det jeg skrev:

«Grav et stort hull i dine tankers hage og legg i det alle dine vonde illusjoner, skuffelser, anger, bekymringer, problemer, tvil og frykt. Dekk godt med jord av fruktbarhet. Vann det fra kilden av tilfredshet. På toppen så frø av håp, mot, styrke, tålmodighet og kjærlighet. Når tiden for høsting kommer, måtte avlingen din være en rik og fruktbar en.»
Ukjent

I går hadde jeg time på sykehuset for en undersøkelse. Jeg tok bilen fordi det ville tatt meg lang tid å bruke offentlig transport med byttinger og venting. Vanligvis foretas slike undersøkelser som min, uten bedøvelse eller smertestillende. Derfor var det ikke noe problem med å komme meg hjem etter undersøkelsen. Jeg kunne bare kjøre.

Slik gikk det ikke. Legen fant raskt ut, etter å ha sett på forholdene og såvidt begynt undersøkelsen, at jeg måtte ha bedøvelse. Undersøkelsen ble for vond og var for risikabel å gjøre uten. Jeg ble forsikret om at det var tilfellet som var vanskelig, ikke jeg som var en pyse, så jeg gikk med på å få bedøvelse. Faktisk var jeg glad for legens beslutning. Det gjorde ulidelig vondt, selv under bedøvelse. Undersøkelsen som vanligvis tar 30 min tok mer enn en time, og måtte avsluttes uten å bli fullstendig gjennomført fordi den var umulig å gjennomføre. Det ble rekvirert MR i stedet.

Jeg gruet meg til den lange veien hjem. For å kjøre bil etter intravenøs bedøvelse og smertelindring var utelukket. Å ta taxi  var et alternativ. Det ville fort ha kostet meg en 1000 lapp. Så mye penger ville jeg nødig bruke, men formen var ikke noe særlig, så jeg vurderte det.

Sønnen min var i Oslo denne dagen på et møte og jeg regnet ikke med at han kunne hente meg. Slike møter varer vanligvis til langt på kveld. Men vet du, møtet var tidligere slutt enn han hadde beregnet. Han kunne hente meg. Gjett om jeg ble glad. Neste dag, når jeg var i bedre form kunne jeg hente bilen min selv. Stor var min glede da sønnen min hadde med seg en kamerat som hadde tilbudt seg å gjøre bilen min hjem. Dermed slapp jeg å ta turen neste dag.

Alt ordnet seg på beste måte.

Hvorfor skriver jeg så dette. Det er ingen unik situasjon. Vi har helt sikkert alle vært i situasjoner der vi ønsker og trenger andres hjelp og støtte.

«Når du våkner, bli velsignet med en soloppgang som kjærtegner deg i skjønnhet. Når det regner, måtte du bare bli dusjet med kjærlighet til familie og venner. Når du ikke har noe igjen å gi, måtte godhet være gaven som omkranser ditt hjerte.»
Robert Clancy

For vi som lever alene må klare oss selv. Det står ikke noen utenfor og venter på oss og gir oss trøst og omsorg. Ikke i hverdagen. Faktisk savner jeg det ikke til daglig. Livet er slik det er. I mitt tilfelle ringte en venninne rett etter undersøkelsen for å høre hvordan jeg hadde det. Det varmet og fikk meg til å føle meg ivaretatt og inkludert.

Jeg tenker  på mange eldre som lever alene. Barna har flyttet ut og er ikke så lett tilgjengelige på grunn av avstand. Med alderdommen kommer ofte mange forskjellige plager. Hvor alene må ikke mange føle seg når de må gjennomgå diverse undersøkelser og behandlinger alene, uten støtte fra nærpersoner.

Bare å skifte en lyspære kan for mange være vanskelig. De gruer seg til å klatre opp på en stol for å nå opp til lyspunktet. Svimmelhet er ikke å spøke med. I stedet lever de med for lite lys. I rom som er opplyst av bare små lamper. Lys virker inn på trygghet og på psykisk tilstand. Jo eldre vi blir, jo mer lys trenger vi. Små bagateller kanskje, men som gjør en stor forskjell over tid.

«Jeg ønsker ikke å leve i en verden der vi ikke ser hverandre. Ikke bare de som er nær oss, men de som trenger en hjelpende hånd. Jeg kan ikke endre måten andre tenker, eller hva de velger å gjøre, men jeg kan gjøre min bit. »
Charles de Lin

Jeg tenker på det når jeg er ute på turene mine. Skulle jeg falle og slå meg, ville det ta lang tid før noen savnet meg. Ingen ville etterlyse meg før det hadde gått noen dager. Sønnen min ringer ikke i utrengsmål. Det kan variere fra en dag til  mange dager, alt etter hva han ønsker å snakke med meg om. Han ringer svært sjelden bare for å høre hvordan jeg har det. Derfor er kontakten vår uregelmessig og behovsorientert. Jeg stiller opp for barna når det trengs. Jeg stikker innom av og til. Uteblivelse ville han ikke sett på som unaturlig, før………

Jeg vil være en mor som lar sønnen min å leve sitt eget liv uten innblanding. Jeg vil ikke være dragen av en svigermor. Derfor er det for meg viktig å respektere min sønns privatliv og være tilstede for han på en positiv måte. Ikke ved å klenge meg til han og leve livet mitt gjennom hans.

«Din evne til å se vil aldri utvkle seg når du bare ser deg selv.»
Shannon L. Alder

Skulle jeg begrense min egen utfoldelse ved å gå bare der andre går. Aldri i verden. Livsutfoldelsen som turer i naturen gir meg, vil jeg ikke gi slipp på. Da får jeg heller risikere litt. Slike problemstillinger er vanlige for oss som lever alene. Jeg har akseptert det og nyter det slik det er. Andre kjenner seg ensomme og utrygge, fordi de ikke har noen som er der for dem i dagliglivet. Det hemmer dem og gir dem få valgmuligheter.

Det er dette jeg tenker på i dag. Hvordan skal vi kunne ivareta hverandre under ulike livsvilkår? Hvordan skal vi gi hverandre en hjelpende hånd uten at den andre kjenner seg ydmyket eller mindreverdig? Hvordan kan vi la det bli lett for andre å be oss om en vennetjeneste? Hvordan kjenne oss trygge i hverdagen? Det er mange hvordan.

«Det er utrolig hvor mye vi kan klare selv om vi er alene, om vi bare vil og har tro på at vi kan lykkes. Gleden finnes i mestring»

Jeg har ikke tenk å gi svarene, eller alle hvordan. De er forskjellige ut fra den enkeltes livssituasjon. Det jeg tror er viktig for oss alle, er å tenke gjennom slike spørsmål, og derfor kunne handle på en bedre måte overfor menneskene rundt oss. Det gjelder både når vi selv trenger en håndstrekning og når andre har et tilsvarende behov.

«Den beste måten for ikke å føle håpløshet, er å stå opp og gjøre noe. Ikke vent på at noe godt skal skje med deg. Hvis du går ut og lar noe godt skje, vil du fylle verden med håp, du vil fylle deg selv med håp.»
Barack Obama

Det er også noe annet som gjør meg tankefull i dag. Hvor flinke er vi til å ta vare på oss selv? Hva gjør vi for å unngå livsstilssykdommer? Sykdommer som ofte, først viser seg når vi er opp i årene. Det er ikke alle sykdommer vi kan unngå. Likefullt er jeg overbevist om at mange plager kunne vært unngått hadde vi tatt mer vare på oss selv. Det handler både om det vi spiser, hvor mye i bevegelse vi er, hvor gode relasjoner vi har, hvor mye vi klarer å leve her og nå, og ikke minst hvor lykkelige vi er.

«Kjærlighet er ikke nedlatende og nestekjærlighet handler ikke om medlidenhet, det handler om kjærlighet. Nestekjærlighet og kjærlighet er de samme – med nestekjærlighet gir du kjærlighet, så ikke bare gi penger, men strekk ut hånden i stedet».
Mor Teresa

Det er alt sammen et hele og forteller mye om livskvaliteten vår. Jeg har over år tatt for lite hensyn til meg selv på alle plan og må betale prisen nå. Noe kan jeg rette opp ved å endre måten jeg lever på, men ikke alt. Derfor er det så viktig at de unge får en bevissthet rundt slike spørsmål. Noe de kan få gjennom skolen og foreldrenes gode innflytelse. Andre faller etter og starter livet med et handicap som ofte vokser med årene.

«Å være en rollemodell er den kraftigste formen for å utdanne … altfor ofte forsømmer fedrene det, fordi de blir så fanget opp av å skaffe seg et livsgrunnlag at de glemmer å skape et liv.»
John Wooden

Jeg kan ikke gjøre så mye alene. Men det jeg kan, er å være en god rollemodell for de som er rundt meg. Vi trenger å bli bevisst kraften i det gode kjærlige eksempelet. Da vil det  være mindre behov for en rettet pekefinger eller tvang mot det vi  ikke liker, og verden ville helt sikkert sett annerledes ut.

«Kritikk, som regn, bør være mild nok til å ernære en manns vekst uten å ødelegge hans røtter.»
Frank A. Clark

Dette er noen refleksjoner etter en dag på sykehuset. For meg har det vært nyttig. Derfor deler jeg dem her med deg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

En langsommere vei

Når en sti åpner seg opp foran oss som vi ikke vet hvor fører, ikke vær redd for å følge den. Våre liv er ment å være magiske reiser, og utfolde seg et steg om gangen. Ofte følger vi en vei slitt av de mange, og dermed mister vi vår ekthet, vår individualitet, vårt eget unike uttrykk. Ikke vær redd for å miste veien. Ut av kaos, vil klarhet etter hvert stige. Ut av å ikke vite, vil noe nytt og ukjent til slutt komme. Ikke forvent ting for raskt. Vent og miraklet vil dukke opp.

Ann Mortifee

Dette lille visdomsordet har stor verdi for meg. Det gir trøst når jeg ikke forstår hvorfor veien jeg følger skal være så tornefull. Hvorfor livet ikke smiler til meg slik jeg så for meg i ungdommen. Det er så mange hvorfor, så mye jeg ikke forstår.

Jeg er ikke lenger en av dem som løper fortest og får gjort mest, er best på det meste og overbevist om at jeg er sterkere enn de fleste og klarer hva det skal være.

Rammene for livet mitt, slik jeg bygde det opp igjen etter at det falt sammen for snart ti år tilbake, holder ikke lenger. Jeg som trodde at stormene var over og at jeg kunne kruse inn på smulere farvann og nyte alt jeg hadde oppnådd. I stedet har alt det trygge som jeg så omhyggelig har bygd opp slått sprekker. Jeg er igjen ute på havet i full storm. Denne gangen har jeg ikke de samme uovervinnelige kreftene og er ved å kullseile.

«La kjærligheten stille opp for deg, spesielt når du føler deg avstengt fordi du tror du ga bort for mye. La kjærligheten trenge inn til stedene i deg, der dine ønsker og sår har sine egne lengsler om å avsløre hvor verdig og atråverdig du virkelig er i denne verden.»

Jeg er så uendelig sliten …… og jeg orker ikke kjempe mot lenger.

Hva er det som har skjedd, undrer du kanskje?

Det er rett og slett livets gang, intet mer, intet mindre. Jeg har fått enda en ny utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.

Jeg orker ikke kjempe lenger. Mer og mer forstår jeg at alt handler om aksept. Jeg vet at jeg må slippe taket i det som var og det jeg så gjerne skulle sett skje en gang i fremtiden. Det handler om å gi slipp på frykten for det som kanskje kommer og akseptere livet slik det er, ikke slik jeg så gjerne vil at det skal være.

«La kjærligheten flyte. Gå nærmere din menneskelighet og omfavn det uperfekte i dine levde erfaringer, engasjement og forhold. Se på dem som oppdagelser som brenner nye spor i tidligere ukjent territorium og fører deg til mer fullendte relasjoner.»

Alt går langsommere nå. Jeg får ikke til, det jeg før fikk til. Derfor blir valg så viktig. Hva jeg prioriterer inn i livet mitt. Hva jeg må velge bort.

Det som finnes i meg, potensialet som bor i meg, det forlater meg ikke, det omfavner meg og utsetter meg ikke for fare. Det ønsker meg bare det beste, det aller, aller beste, når jeg våger å tro på det. Når jeg tenker på det blir jeg sterk igjen, ikke uovervinnelig, men som et  sårbart menneske med et åpent og varmt hjerte.

Selv om jeg ikke makter det samme som før og må prioritere mer enn jeg noengang har måttet prioritere, er jeg ved godt mot. Det hjelper å kunne akseptere  livet som det er.

Faktisk er det noe av det vanskeligste jeg har gjort, kjenner jeg.  Det merkelige er at tidligere erfaringer hjelper meg. De setter livet i perspektiv og viser meg at det alltid, ja alltid er en posisitv mening bak det som kan synes både urettferdig og tungt å håndtere.

«La kjærligheten flyte. La den møte deg i tilbakeslag, og når dyp anger fyller deg og du spør om du gjorde nok av det som er rett. Elsk ditt sørgende hjerte og ro ned fortidens lengsel.  Støtt varmt andre som på sine egne måter søker etter seg selv, men ikke helt er klare til å åpne seg og bli sett.»

Jeg som var så sikker på at livet ville omslutte meg med kjærlighet. Gi meg  den nærheten jeg så sårt trenger. I stedet har det tatt fra meg de fleste gode relasjonene mine. Samtidig har kreftene til å skape nye relasjoner, i alle fall på samme måte som før, blitt sterkt redusert.

Gjør det meg bitter?

Nei, forunderlig nok gjør det ikke det. Jeg kjenner bare en uendelig takknemlighet for de relasjonen jeg har fått oppleve. Både de som var utfordrende, de som ga meg nærhet og varme, og de som ga meg sorg og smerte. Selv om de er borte, enten det er ved død eller at de av ulike årsaker ikke er i livet mitt lenger, lever de inne i meg i beste velgående. Jeg smiler over noe vi opplevde sammen, eller jeg takker for lærdommen, konfliktene vi hadde. Selv likegyldighet og avvisning kan jeg nå se, har gitt meg evne til å se bak fasaden og fortå  og akseptere hvorfor et annet menneske handler som det gjør.

Derfor kjenner jeg meg ikke alene. Jeg gleder meg over det jeg har hatt og tar det med meg inn i hverdagen.  Fortiden min, relasjonene mine, erfaringene mine, livet mitt slik det var, har gitt meg det som gjør meg til den jeg er i dag.

«Livet går ikke fra deg.
Livet inviterer deg inn.

Inviterer deg til det enkle
og plutselige øyeblikket
av stille, men likevel forfriskende lykke
som svever på vinden
og inn i din stilnede kropp,
sender ilinger gjennom din ånd.

Livet går ikke fra deg.
Livet trekker deg nært.

Trekker deg inn
og kaller deg mot
en oppvåknende gnist
som vil antenne den reneste
av fantasifull tenkning
og visjon til å være.

Livet overser deg ikke,
undervurderer deg,
eller bare passerer gjennom deg.
Livet er subtilt forlangende
du tar alt du har holdt trygt
og gir det rom å bli født
inn i et kreativt uttrykk.

Nei, livet har ikke hjerteløst gitt deg opp.
Livet står deg nådig bi.»

Susan Frybort

Det nytter ikke å ønske at alt er annerledes.  I dag, er slik den er. Den gir meg en mulighet til å omfavne den og nyte det den bringer med seg. Jeg er overbevist om at det handler om å akseptere virkeligheten og se magien i det lille unnselige, som egentlig er et stort under.

«Verden er full av magi, som tålmodig venter på at våre sanser skal bli skarpere.»

W.B. Yeats

Å  oppdage hverdagsmagi, med det mener jeg  se de små undrene som omgir meg, at de skaper glede og takknemlighet. Det å kunne glede meg over fargespillet som skapes når solen treffer en islagt flate, eller rimet som dekker trærne en kald vinterdag, gir meg uendelig glede. Akkurat som  et barn får meg til å føle, når det frydefullt følger såpeboblens flukt mot himmelen. Det handler for meg om å kjenne nærhet til livet slik det er.

Jeg er rett og slett forelsket i livet.

«Det er tusenvis av måter å bli forelsket på.
Om natten åpner jeg øynene mine i det innbydende mørket,
og hører på regnet som hvisker til bladene
og jeg blir forelsket i å være her.
Om morgenen smiler jeg, takknemlig for varme dusjer,
søt te og kanelbakte epler.

Det er tusenvis av måter å være forelsket på.
Å lytte til sangen fra andres hjerte
å holde dem med øm oppmerksomhet
å tilgi oss selv for alle øyeblikkene vi har savnet
i hastverket av å komme et sted,
ikke klar over at det er ingen steder å gå, kjærligheten er allerede her.

På gode morgener,
morgener når jeg ikke er distrahert eller glemsom,
står jeg opp og spør:
hvordan skal jeg elske livet i dag?

Oriah «Mountain Dreamer»

 Jeg har fortsatt drømmer om  nærhet til deg jeg har kjær. En nærhet av energi  fra mitt til ditt hjerte. Energien svever mellom oss som et vakket lysende bånd, fullt av glitrende stener og stjernestøv i  de skjønneste farver. Hvordan kan jeg kjenne meg alene når jeg hver dag er omgitt av slik magi.

Tull, sier du. Slikt finnes ikke. Hvordan kan du vite det? Det er langt mer mellom himmel og jord enn vi noensinne vil forstå. Bare det er ren magi, spør du meg.

«Du  forstår
ut fra det nivået dine erfaringer er på,
er det livet handler om … ERFARING.

Livet ditt er «skapt» av ditt eget design,
selv når du tenker og føler at det ikke er det.
Ditt sinn føler at  situasjoner fra både fortid og nåtid,  absolutt ikke er ditt design.
Likevel er de
i den aller dypeste forstand
del av din vekst.

Du lærer,
godtar og inkorporerer kontinuerlig
KJÆRLIGHET.

KJÆRLIGHET følger deg gjennom livet,
lærer og tillater deg
den dypeste egenkjærlighet
og omsorg og medfølelse.

Du våkner
og husker …
at du er KJÆRLIGHET!

Jeg lever livet langsomt nå. Kreften strekker ikke til, til alt jeg helst vil gjøre.

«Jeg opplever at mye er mindre og lite er mer.»

Fordi jeg ikke klarer å få med meg alt jeg før tok som en selvfølge, blir opplevelsene jeg har større og dypere, fordi de går i et saktere tempo og er færre en før. Faktisk, inneholder en opplevelse, mange opplevelser med ulike nyanser og valører. Jeg får med meg  situasjoner, dufter og synsinntrykk som jeg før gikk forbi i hastverk. Nå kan jeg nyte det alt sammen.

Kanskje det er derfor smerten også kjennes bedre nå enn før.

Uansett må  jeg velge og prioriter hver dag. For det meste velger jeg turer ute i naturen i selskap med kameraet mitt. Det gir meg ro i sinnet, og forebygger fysisk  og psykisk  forfall. For meg har det blitt en livsnødvendighet. Uten slike turer kjenner jeg at likevekten og livsgleden blir mindre.

Det blir ikke så mange blogger som før. Kreftene strekker ikke til. Uansett handler det om å nyte det jeg gjør og kunne formidle det som skal formidles. Jeg er sikker på at det skjer og for meg er det mer enn nok.

Noen dager fylles med barnebarnas herlige latter. Ikke så ofte som før, men nok til at vi opprettholder den gode kontakten. Senere i dag skal vi på kino og kanskje vanker det en overraskelse etterpå …… hvem vet.

Jeg har fortsatt tro på livet og  selv om det noen dager er vanskelig, både å akseptere og forstå, nyter jeg det som er. Noe vet jeg at jeg må leve med. Noe kan jeg håpe på vil endre seg. Andre fysiske skavanker, vet jeg vil bli bedre når jeg får den behandlingen jeg venter på.

I mellomtiden  gleder jeg meg over det som er, uten bitterhet. Det er ikke vanskelig når jeg kan se med takknemlighet på alt jeg har. Listen blir lang når jeg ramser opp alle gledene livet gir meg. Livet er på min side, det erfarer jeg om igjen og om igjen. Ren magi, spør du meg.

Det nytter ikke å ønske at jeg var et annet sted.  I så fall handler det om å gjøre noe med det, slik at jeg kan komme dit. Jeg for min del lever godt med å akseptere livet her jeg er akkurat nå. Aksept betyr ikke stillstand, men  å eie her og nå, virkeligheten slik den er. Først da kan jeg nå frem til neste steg på veien. Dette steget omsluttes av aksept og takknemlighet over det som er her og nå. Det rommer alt jeg var og er. Samtidig er det spiren til det jeg blir.

Jeg har alltid funnet svaret på det jeg søker, når jeg i stillhet lytter innover, til det som er i øyeblikkets dynamiske, omsluttende virkelighet. Det ekspanderer og sprenger seg vei ut mot  …. det ukjente som snart blir kjent. Jeg vet med sikkerhet, at det omfavner meg og tar i mot meg med glede. Jeg kjenner det på energiene som flyter fra deg til meg akkurat nå.

Hvem sier at det ikke finnes magi i hverdagen? I alle fall ikke jeg. Jeg vet at den finnes. Vet ikke du også det?

«Alle fortjener en dag borte fra steder der problemer blir konfrontert og løsninger søkt etter.»

Maya Angelou

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Forventning

«Gjør det beste du kan inntil du vet bedre. Så når du vet bedre, gjør det bedre.»

Maya Angelou

Hver dag når jeg våkner opp har jeg en muligheten til å ikke ta livet for gitt. Samtidig som jeg kan skape en bedre dag enn i går. Det er opp til meg og den innstillingen jeg har til det som møter meg.

Det går mer og mer opp for meg at jeg ikke kan endre meg uten at jeg helt og holdent aksepterer meg selv slik jeg er. Aksepterer feilene mine, hvor lite perfekt jeg er, tvilen min og alt det andre jeg ikke vil nevne….

Det er ingen grunn til å sette livet på vent inntil alt er perfekt. Gjør jeg det, er jeg redd at livet må vente for alltid. Det handler om å bruke det jeg har og skape ut fra det. Som da jeg begynte å ta bilder. Jeg kan se nå, når jeg ser tilbake at de første bildene mine ikke var særlig vakre. Men jeg hadde gleden ved å ta dem og vise dem frem.

Gjennom utallige forsøk har jeg trent opp evnen min til å se et godt motiv og lært litt mer om hvordan ta et godt bilde. Bildene er fortsatt ikke perfekte, men gleden er om mulig enda større. Alt fordi jeg våget å ta i bruk evnene mine og vise dem frem.

Slik er det med bloggen min også. Den vokser frem i pakt med min egen utvikling. Magisk og vidunderlig å våge å bruke meg selv. Gjennom det har jeg fått ta del i så mange magiske øyeblikk, alene ute i naturen, gjennom det jeg formidler videre og tilbakemeldingene jeg får.

Alt handler om å bruke øyeblikket … ikke utsette det.

Det er så mye jeg ønsker meg. Noe helt perfekt på de ulike livsarenaene som kjærlighet, nærhet, fellesskap, en slankere kropp, dype følelser osv. Lenge satte jeg livet på vent. Jeg kjente meg ikke klar for det. Det var i alle fall det jeg sa jeg til meg selv. Livet hadde gitt meg så mange nederlag. Jeg var ikke beredt for enda ett. Jeg forsto ikke at det var frykten som styrke meg.

Hvordan er det med deg? Har du satt livet ditt på vent i påvente av at noe positivt skal skje?

Hva med å akseptere det som er her, akkurat nå? Hva med å akseptere andre, slik de faktisk er? Hva med å ta i mot de energiene som er rundt oss, herdre hvor vi er akkurat nå?

Hvorfor ikke gripe livet slik det er. Det er ikke å gi opp. Eller å ta til takke med det nest beste, eller langt mindre enn det vi fortjener. Det er ikke svakhet, eller å synes synd på oss selv, eller å miste oss selv i noe som ikke er godt nok.

Å akseptere det som er, er ikke det samme som å gi opp muligheten for endring? På ingen måte. Det betyr å samkjøre meg med hvordan livet faktisk er. Det betyr å se livet inn i øynene, akkurat nå. Det betyr å snu meg mot det som er her, det jeg har blitt gitt å utfolde meg med og ikke trekke meg tilbake fra det i frykt for å mislykkes.

Det betyr å gi slipp på falske håp og drømmer, og våkne opp til det som virkelig er sant. Det betyr å slutte å kjempe mot meg selv og klare å se at jeg er en del av det fantastiske livet, akkurat som jeg er her og nå. Det betyr å si ja til det som er, selv om det ikke er det jeg hadde planlagt eller håpet på.

Det handler om å våkne opp hver dag og ikke kaste bort drømmene mine. Men holde dem nær hjertet mitt fordi jeg er en del av et helt alminnelig mirakel.

Et alminnelig mirake

«Det er ikke så uvanlig
når alt er vakkert
Det er bare et annet
alminnelig mirakel i dag

Himmelen vet når det er på tide å snø
Ingen trenger å lære et frø å vokse
Det er bare et annet
alminnelig mirakel i dag

Livet er som en gave, sier de
pakket opp for deg hver dag
Åpne opp, og finn en måte
å gi noe av ditt eget.

Er det ikke merkelig
som hver gang en regndråpe faller?
Den er bare et annet
alminnelig mirakel i dag

Fuglene om vinteren har sin flørt
og kommer alltid hjem om våren
De er bare et annet
alminnelig mirakel i dag

Når du våkner opp hver dag
ikke kast drømmene bort
Hold dem nær hjertet ditt
fordi vi er alle en del

av det alminnelige mirakelet

det alminnelige mirakelet

Ønsker du å se et mirakel

Solen kommer ut og skinner så lyst
og forsvinner igjen om natten
Det er bare et annet
alminnelig mirakel i dag

Det er bare et annet
alminnelig mirakel i dag

Det virker så eksepsjonellt
at livet fungerer tross alt
Det er bare et annet
alminnelig mirakel i dag»

Ukjent

Først når jeg aksepterer meg selv som jeg er, kan magi skje og mirakelet åpnebarer seg. Da åpner jeg opp for kreativiteten og kunnskapen fra mitt eget indre som gjør endring mulig. Ja endring blir faktisk enkelt. Det er fordi jeg ikke lenger kjemper mot meg selv og tillater øyeblikkets magi å komme tilsyne.

Jeg åpner opp for mulighetene og kjenner hvor herlig det er å være helt levende. Det skjer når jeg elsker meg selv og dyrker min egen tilstedeværelse med åpne og nyskjerrige øyne. Tankene mine har aldri vært ansvarlige for endring. De har heller holdt meg tilbake og minnet meg på alle begrensningene mine.

Aksept er ikke et resultat av innsatsen min. Dypt inne i meg, i hjertet mitt, har sann aksept allerede skjedd. Sett ut fra mitt eget indre selv, hjertet mitt, den jeg egentlig er, har jeg allerede sagt ja til øyeblikket akkurat som det er. Det innbefatter min egen vegring, motstand, tvil på egne krefter og frustrasjonen jeg føler over å ikke strekke til.

Hjertet mitt rommer både den dypeste smerten og den største gleden. Kjenn etter, så oppdager du at det samme gjelder for deg. Er det ikke magisk?

«Aksept er som himmelen. Den trenger ikke komme eller gå. Akkurat som himmelen «godtar» eller «tillater» (eller «er rommet for») skyer, regn, tåke, selv tordenvær, så har bevisstheten (hvem du virkelig er) allerede» akseptert «hver tanke, følelse, selv de som er smertefulle, frykt, motstand, i sin enorme omfavnelse. Dette er en «aksept» uten en motsatts; du er det ikke-duale rommet for alt. Uanstrengt så.»

Jeff Foster

Ingenting fra fortiden min kan definer hvem jeg er. Heller ikke det som skjedde for få sekunder siden. Det er forbi. Det er opp til meg å definere hvem jeg er og hva som er mulig for meg i hvert sekund av livet mitt. For en fantastisk god tanke. Det er opp til meg og dette øyeblikket .., alt rommes i et eneste øyeblikk. Det gjør meg så takknemlig og full av håp og forventning til livet.

«Å våkne å kjenne dype følelser fra takknemlighet. For alt jeg har, det jeg er og det jeg får leve ut.
I mylderet av muligheter og valg, at jeg velger å by på det jeg kan og fortsetter å lære mer.
At jeg er en samlende kraft kontra skaper av splid og ubehag.
At jeg evner å stå i kjærlighet selv når det kjennes vondt, urettferdig og krevende.
At jeg tør å stå avkledd selv i usikkerhet om at det er bra nok.
At jeg elsker de og det jeg er en del av på godt og vondt.
Tusen takk.»

Trine Åldstedt

Ubetinget kjærlighet er min naturlige tilstand sier Jeff Foster og jeg er enig med han. Den er ren bevissthet med utspring fra mitt eget hjerte. Den fjerner meg fra mine egne egoistiske behov, synspunkter og ønsker. Jeg gir fordi det er den jeg er. Jeg gir fordi det å gi, vise omsorg og støtte er slik jeg er skapt. En slik kjærlighet er ren, intuitiv, inkluderende, medfølende, hengiven og frigjørende.

Tenk om vi alle kunne leve litt mer ut fra denne kjærligheten. Tenk hvor åpen, fri og god verden hadde vært da. For noen kommer en slik ubetinget kjærlighet naturlig. Mens andre må erkjenne skyggesidene sine først og arbeide for å overvinne smerten de bærer på.

Det er så naturlig å fokusere på hva kjærlighet kan gi. Det er ingen kjærlighet som kommer i morgen, for kjærlighet er bare nå. Og jeg kan ikke «få» mer kjærlighet, for kjærlighet er hva jeg er.

Alt jeg trodde jeg visste om hvem jeg var, hvor jeg var på vei, slik det var «tenkt» å være,  om relasjoner, mitt livs formål … Jeg ser hvordan kjærligheten kommer og forandrer alt, åpner meg opp uten at jeg har noe å skjule meg bak. Da er jeg hjemme i all min sårbarhet.  Og oppdager at jeg har alt jeg trenger, tross alt jeg trodde at jeg manglet.

Jeg ser opp på himmelen. Legger hendene på hjertet mitt og opplever harmoni. Himmelen er farget i lilla, brunt, rødt, gult og rosa. Farger som minner meg om hvor stor kjærligheten er. De er en mektig portal inn til hvor åpent, enestående, og kreativt det virkelig er å leve.

Jeg blir hvor jeg er. Blir i øyeblikket. Alt som noensinne har skjedd og alle jeg noensinne har møtt, har ført meg hit til dette øyeblikket. Selv om det kan synes å være en helt vanlig tirsdag, ser jeg igjen. Fordi det er så lett å ta kjærligheten som en selvfølge, eller tro at den ikke finnes, så jeg ser igjen. Jeg ser at jeg er ett med livets magi.

Så hadde jeg et syn. Jeg så månen på vei til å bli hel. I den vakre lyse buen satt en vakker skapning.  Jeg forsto uten skygge av tvil at det var deg. Du satt der og dinglet med bena, så ned på meg og drømte deg bort.

Jeg forsto at du snart er klar for livets mirakler, akkurat som månen snart er hel. Ikke bli værende der for lenge. Snart er månen full og du trenger å komme ned på jorden igjen. Ikke utsett livet ditt lenger.

Du er mer enn god nok som du er og trenger ikke lete etter unnskyldninger for hvorfor du blir værede der du er. Innrøm at det er fordi du frykter livet, og det det kan påføre deg av ny smerte og nederlag om du involverer deg i det igjen.

Husk at det alltid er ditt eget valg om du vil forbli en tilskuer til livet, eller komme ned og delta aktivt med alt du er.

Forandringen du lengter etter finnes i hvert eneste levd øyeblikk, når du aksepterer deg selv og den du er. Blir du værende oppe i månen som en tilskuer, mens du venter på at noe magisk skal skje, noe uforklarlig slik at du kan våge deg ut i livet igjen, er jeg redd at du vil bli skuffet.

Noe skjer ikke uten at du lar det skje, gjennom å gripe øyeblikket. Jeg vet at du snart er klar, fordi månen er oppadstigende og snart hel. Den har vist meg alt jeg trenger å vite. Ta mot til deg og våg spranget …..

Månen symboliserer vår følelsesmessige natur og peker på våre trygghetsbehov. Den er et symbol for det som var, og representerer vår opprinnelse og hukommelse. Månen har et ønske om å stille spørsmål ved alt og komme til bunns i alt.

Den oppadgående halvsirkelen i en stigende måne representerer sjelen og sinnet, en halvfullkommen og skiftende del av mennesket. Figuren er brudt og har en synlig og usynlig halvdel. Det representerer noe halvt bevisst, halvt ubevisst. Den synlige halvdel gir rom for mottagelighet, refleksjon, følelser, minnet og det mentale.

Den tomme halvdel åpner for uvisshet, irrasjonalitet, fantasi, emosjoner og instinkt. Vekslingen mellom den synlige og usynlige halvdel bringer frem rytme og et tidsbilde. Halvsirkelen er sensitiv, sårbar og påvirkelig. Den representerer ting som er i forandring og i en fase. Sjelen er bærer av personligheten, en erfarende, voksende og forbigående uttrykk av det sanne jeg.

Ser du symbolverdien. Kjenn etter om de ikke stemmer med slik du har det. Kom ned, du er klar for  å innta livet igjen. Jeg gleder meg til å se deg. Helt herfra kan jeg se hvor vakker du er, der du sitter badet i et gyldent, magisk og kjærlig lys.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Endre fokus

 

«Jeg våknet opp i dag
til et magisk og vakkert landskap
Det inviterte meg til å sette nye grenser,
bryte ut fra det som formet meg og var,
til å risikere å se livet fra en annen vinkel, bli forandret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve fullt og helt
Ikke utsette  lenger,
men endelig gjøre det jeg trenger å gjøre,
ikke  kaste bort hjertet mitt på offerroller eller frykt
Aller minst dvele for mye ved det som var.

Jeg vil ikke leve gjennom fortiden lenger,
men bruke dens erfaringer til å forme mitt her og nå
Det som var ga meg sorger, smerte, men også gleder,
er katalysator, en smeltedigel for dagen i dag
Fremtiden skaper jeg ved å leve nå, bare nå.»

I det siste har jeg vært opptatt av å gi slipp. Gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Gi slipp på det som holder meg i fortiden. Eller holder meg så mye i fremtiden at jeg glemmer å leve her og nå.

Det handler ikke om å være flink. Det er heller ingen konkurranse om hvem som har lidd mest. For meg handler det om å overleve og gå videre i livet. Jeg innser at jeg er eneansvarlig for hvordan jeg har det. Fortid er fortid, uansett hvor gjerne jeg skulle ønsket den annerledes, eller skulle ha formet den  på en bedre måte.

Det er mitt valg. Det er mitt valg å  reise meg og gå videre. Selvsagt kjenner jeg på  alt jeg har mistet, alt jeg har gått glipp av. Det vil alltid være et savn og et tenk om. Jeg tror faktisk at jeg ikke trenger å gi slipp på det gode, det som bygget meg opp. Det er det vonde, det som trekker meg ned,  jeg må legge fra meg.

I stedet for å dvele ved det som burde ha vært, kunne ha vært og det som var, må jeg endre fokus. Jeg trenger å øve meg på å se det som var positivt som en fortsatt glede. Se det som gikk galt, som ga meg nederlag eller sorg, som en viktig lærdom om livet. Slik kan jeg bruke fortiden konstruktivt som viktige byggestener mot et rikere liv.

Jeg har virkelig opplevd det dypeste mørke, men også de største gleder.

Det er ikke lett å endre fokus. Ikke når følelsene truer  med å overvelde meg og overta styringen. Jeg vil ikke gi slipp på verken dem, eller det som er, eller kunne ha vært.

Lever jeg på en løgn fordi jeg ikke har klart å gi slipp? Nei, så absolutt ikke. I en periode har jeg trengt det alt sammen, denne dvelingen ….. alle følelsene, all lengselen, alt håpet om …. noe jeg ikke helt kan sette ord på. Det har vært nødvendig i min egen prosess, min egen healingprosess, min egen utviklingsprosess, mot en bedre utgave av meg selv.

Et eller annet sted på veien ble det ikke greit lenger. Følelsene og dvelingen ved det som ikke er her og nå, ga ingen mening lenger. Det trakk meg ned og hindret meg i å gå videre, hindret meg i å leve. Det som før ga farge til livet, kjennnes nå bare som en byrde.

Det er  noe som er utenfor min rekkevidde, noe jeg må gi slipp på. Det har tjent sin hensikt, gitt meg stor selvinnsikt og visst meg sider ved meg selv jeg trengte å fokusere på.   Men nå er det nok. Det trekker meg bare ned om jeg fortsetter å dvele ved noe som ikke er ment å være, i alle fall ikke akkurat nå.

«Vend tilbake til deg selv

Stillheten er viktig for sjelens verden. Hvis du når du blir eldre, blir mer stille, vil du oppdage at stillheten kan være en god følgesvenn. Fragmenter av livet ditt vil ha tid til å forenes, og de stedene hvor sjelens beskyttelse ble såret eller ødelagt, vil ha tid til å vokse og helbredes. Du vil være i stand til å finne tilbake til deg selv. I denne stillheten, vil du engasjere din sjel. Mange mennesker går glipp av seg selv helt mens de reise gjennom livet. De kjenner andre, de kjenner steder, har ferdigheter, de behersker arbeidet sitt, men tragisk, de kjenner ikke seg selv i det hele tatt. Aldring kan være en fin tid for modning når du faktisk møter deg selv, kanskje for første gang. De vakre linjer fra T. S. Eliot sier:

«Og slutten av vår utforskning
vil være å komme der vi startet
og kjenne stedet for første gang.»»

John O’Donohue

Det er det jeg har gjort, møtt meg selv. Ikke for første gang, men på et dypere nivå enn før. Jeg kan se at det som har skjedd, har i stor grad vært mine egne valg. Valg jeg har tatt, enten bevisste eller ubevisste. Noen tok jeg fordi jeg ikke forsto eller visste bedre. Andre tok jeg gjennom fornekting av virkeligheten, eller et ønske om at livet var annerledes.

Mange valg tok jeg fordi jeg visste innerst inne at de var riktige, at de var nødvendige for min egen utvikling. Noen var lette å ta, andre mer enn vanskelige, fordi de handlet om å oppgi noe som var viktig for meg  der og da, men som jeg visste, uten tvil, ikke tjente meg lenger.

Jeg kan ikke trylle tilbake i livet mitt mennesker jeg har mistet, enten de forlot livet mitt på den ene eller den andre måten. Det handler om å gi slipp på det som var, eller kunne ha vært, og fortsette livsveien som et helt menneske, til tross for, eller skal jeg heller si på grunn av alle arrene livet har påført meg.

Stillheten har vist meg at skal jeg finne sjelefred, må jeg våge å velge et annet fokus. Jeg må gi slipp og fortsette, mer hel og mer klok enn før. Det handler ikke om å glemme. Det handler ikke om å gi slipp på gleden over det som var. Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene, på det såre savnet og i stedet rette blikket fremover.

«Av og til må jeg gi slipp på noe jeg elsker for å skape noe nytt.»

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at det ikke vil komme tilbakefall, der alt det jeg ga slipp på manifesterer seg på nytt. Men jeg vet at det er nødvendig å endre fokus, finne noe annet som kan gi mening og peke ut ny retningen for livet mitt. Jeg vil ikke kjenne meg som et offer, aldri igjen. For meg har det tatt lang, lang tid å gi slipp. Når jeg ser tilbake kan jeg se at det har vært en trinnvis prosess, der jeg har gitt slipp på litt og litt om gangen. Jeg skammer meg ikke over tilbakefallene mine. Hvorfor skulle jeg det. Det er en del av min og bare min prosess mot healing.

Det er vondt å gi slipp på noe som har betydd mye, ja nesten alt for meg. Jeg vet bare at ved å fortsette å klamre meg til det, vil jeg stagnere og miste grepet på livet. Hvordan skal jeg beskrive følelsene mine rundt dette …. Det er som å stå på kanten av stupet og vite at om litt skal jeg hoppe ut i det store intet.

Vil vingene mine bære meg, eller vil jeg falle død til jorden i avgrunnen? Faktisk vet jeg at vingene mine er sterke nok til å tåle utfordringen. Så hvorfor er jeg så redd? Hvorfor nøler jeg? Vingene mine har bevist, gjennom erfaring at de er sterke nok til å tåle påkjenningene de blir utsatt for. Så jeg  hopper og gir slipp…… Dessuten vet jeg at alle gode krefter heier på meg.

Jeg sender det jeg gir slipp på ut i universet. Jeg vet at håpene, drømmene mine, det som var, blir godt ivaretatt av gode krefter. Det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over. Jeg er endelig fri til å finne en ny retning for livet mitt, båndet er klippet.

Er det meningen vil det jeg gir slipp på, finne veien tilbake til meg uten bånd, helt av seg selv. Det er ganske magisk, ikke sant.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Flo og fjære i livet

 

«Det er et flo og fjære i dette livet.

Stol på denne fredelige rytmen. Dersom det var konstant flo, ville vi drukne i intensitet. Fjære er like nødvendig som flo.»

Ukjent

Det er så lett å sabotere lykken som ligger rett foran meg.

For en stund siden leste jeg en artikkel skrevet av Karen Salmansohn. Den handlet om hva som ofte hindrer mennesker fra å være lykkelige. Den ga meg noen aha opplevelser.

Hva hun skrev om?

Masochistisk likevelt. Intet mindre. Det sjokkerte meg og fikk meg til å reflektere over min måte å overleve på gjennom mange og tøffe år.

Jeg brukte å underholde alle som ville lytte til meg om alt det negative som hadde hendt meg opp gjennom årene. Jeg nøt å bli midtpunktet ved å fortelle mine hjerteskjærende historier. Slik kunne jeg bruke det som  var uutholdelig til noe jeg fant meningsfylt. Jeg tenkte at andre samtidig kunne lære noe av mine tåredryppende historier.

Etter å ha lest mer om denne teorien, kommer jeg ikke til å bruke fortiden min som historie mer. Det vekker for mange minner og hindrer meg fra å komme videre med livet mitt. Fortidens svøpe har nådd meg enda en gang.

«Ikke sabotere dine nye relasjoner med fortidens relasjoners gift.»

Steve Maraboli

Da jeg først leste disse ordene, lurte  jeg umiddelbart  på hva de betydde. Jeg fant ut at de representerer en  viktig psykologisk teori – en som tydelig forklarer hvordan og hvorfor komfortsonen min noen ganger er å leve i ubehag og faktisk nyte det.

Som barn lærte vi vaner om kjærlighet og lykke fra våre foreldre. Dersom vi lærte at kjærligheten kommer med roping og fornærmelser, så kan det å være i  relasjoner med  fred og  komplimenter faktisk lede til  angst. Å kjenne stor glede kan også føre til at vi  saboterer  denne lykken for å kunne opprettholde en  masochistisk likevekt. Den som vi lærte i barndommen. Eller vi kan rett og slett velge senariene som gir oss lavere nivåer av kjærlighet og lykke.

Jeg kjenner flere som trekker seg fra kjærligheten når den begynner å bli seriøs. De vet ikke hvordan den skal håndteres. Slik velger de bevist å pine seg selv gjennom å velge bort det som kunne gitt dem stor glede og lykke.

«Velstand er den utadrettede framstilling av substansen i vårt levesett. Alt i universet er for oss. Ingenting er mot oss. Livet gir stadig av seg selv. Vi må motta, utnytte og øke gaven. Suksess og velstand er åndelige egenskaper som tilhører alle mennesker, men som ikke nødvendigvis brukes av alle. »

Ernest Holmes

I utgangspunktet, vokste vi opp  og lærte å kjenne oss komfortable med bare et visst nivå av lykke. Kanskje vi  ble vant til åtti prosent lykke. Eller bare syttifem prosent. Eller sytten prosent. Når dette snur – selv om det er oppover – vil vi ofte begynne å kjenne oss uvel, fordi denne nye tilstanden oppleves så ukjent. Som et resultat ønsker vi instinktivt å sabotere oss selv, slik at vi kan flytte lykke konsentrasjon vår ned, ned, ned, ned, ned til vårt velkjente nivå – til vår masochistiske likevekt.  Eller, som nevnt ovenfor, kan vi bare velge situasjoner  som gir oss en kjent grad av smerte, slik som å matche  den masochistiske likevekten som vi vokste opp med.

Hvordan kan jeg bryte fri fra lenkene med masochistisk likevekt? Det er et spørsmål som opptok meg etter å ha lest om denne for meg ukjente tilstanden.

Det viktige er å fullt ut aksepterer at vi gjør mye idiotisk på grunn av negativ hjernevask fra barndommen. Det som mange  kaller hjerne-forurensning.  Det er fordi synet mot verden blir tilsmusset med negative holdninger som vi trenger å vaske bort. Da, og bare da, kan vi tydelig se nye veier for å få det livet vi ønsker og fortjener.

En av de beste måtene å fjerne det på, er å lete etter alternative positive lærdommer fra fortiden smerte. Slik kan vi se problemene fra fortiden med et nytt og bredere positivt perspektiv.

Hvordan?

  • Slapp av i tankene. Pust dypt. Gå inn i en meditativ tilstand.
  •  Våg å tenke på de mest smertefulle hendelsene.
  • Svar på følgende: Hva er en positiv måte å lære av fortiden og dermed oppnå noen gevinster fra smerten jeg føler? List opp fem positive lærdommer – for å begynne å tilgi fortiden og gå videre i en mer positiv retning.

«Hvis du ønsker å leve ditt lykkeligste liv, må du bryte fri fra lenkene av masochistisk likevekt.»
Karen Salmansohn

Etter at vi har gitt mye kritikk til fortiden vår for den smerten vi kjenner nå, må vi også godta litt ansvar. Tross alt, har vi vært en voksen lenge. Selv om vår sårbare underbevissthet har fått oss  inn i smertefulle relasjoner og utfordrende situasjoner, er tiden kommet for å vise hvem som er sjefen og slutte å tillate alle de smertefulle uhellene.

Hvordan?

  • Når vi er fristet til å bli værende i et mønster av smerte, gjenta følgende mantra : «Jeg er ikke min tidligere oppførsel. Jeg er ikke mine tidligere feil. Jeg er ikke hvordan andre gang på gang har behandlet meg. Jeg er bare den jeg tror jeg er akkurat nå i dette øyeblikket. Jeg er bare hva jeg gjør akkurat nå i dette øyeblikket.»
  • Finn frem til eksempler på glade, og kjærlige par og virkelig lykkelige mennesker.  Bruk  så mye tid som mulig med dem for å begynne å skifte trosystem til det som er normal kjærlighet og normal lykke. Over tid vil vi begynne å se svært positive situasjoner som eksempler for den nye normalen. Jo mer vi er vitne til positive eksempler på kjærlighet og glede, jo flere muligheter har vi til å endre tro systemene våre om livet – og dermed begynne å endre den masochistiske likevekten vår.
  • Det vil gjøre godt å snakke med noen som vi føler at vi kan være åpne med. Jo mer ærlige vi er om undertrykte følelser og deler dem, jo mindre plager  underbevisstheten oss.
  • Vi har triggere som minner om fortidens smerte. De kan skape en nedadgående spiral av negativ tenkning og atferd  i oss. Derfor trenger vi å fjerne disse deprimerende triggerne. For eksempel kan det være lurt å fjerne elementer  som minner om noe negativt. I stedet finne frem til noe som trigger positive opplevelser og minner oss om  lykkelige relasjoner og opplevelser.

Det er en grunn til at smertefulle mønstre dannes:  Carl Jung mente at våre liv trenger mening og hensikt. Hvis vi ikke har mening og hensikt, fremkaller vi en dårlig vane for å skape drama og spenning. Slik føler vi at det er noe interessant og underholdende som skjer i livet vårt, selv om det er en negativ spennende opplevelse eller situasjon. Jungs navn for disse mønstrene av smertefulle situasjoner var lavt nivå av åndelige oppdrag.

» Å gjøre det du elsker er hjørnesteinen i å ha overflod i livet ditt.»

Wayne Dyer

Vi kan dumpe negative mønstre av det lave nivået av åndelige oppdrag  ved å utvikle et høyt nivå av åndelige oppdrag. Vi vil  oppleve det som  en positiv kraft  som driver oss fremover. For eksempel, er det lettere å dumpe negative mønstre fra kjærlighet som har gitt oss drama og smertefulle historier å fortelle, dersom vi klarer å utvikler en spennende hobby eller lidenskap.  Det kan tjene som et høyt nivå av åndelig oppdrag, som deretter gir oss spenning og glade underholdende historier å fortelle.

Personlig oppdaget jeg at å lese  bøker av ulikt innhold, skrive blogg, gå turer i naturen med kameraet mitt,  fylte livet mitt  med langt mer underholdende opplevelser. Det minsket behovet  for det som var smertefullt.

For deg kan det være helt andre opplevelser som gir et høyt nivå av åndelig oppdrag.

Jeg har allerede mange gode historier å fortelle. De finnes rundt meg om jeg bare er villig til å rette blikket i riktig retning.

Ikke lytt til mennesker som forteller deg hva du skal gjøre. Lytt til mennesker som oppmuntrer deg til å gjøre det du vet i hjertet ditt er rett. Dette er blitt den aller viktigste for meg.

Jeg kaster av meg alle fordommene og de negative opplevelsene fra livet jeg levde i så mange år. Et liv med negativt fortegn. Jeg trodde jeg levde det med et åpent og positivt sinn. Å store selvbedrag.

Jeg har endelig lært meg til å leve i øyeblikket her og nå. Jeg har lært meg til å lytte til hjertet mitt. Jeg har lært at for å finne inn til det som teller  og betyr noe for meg, trenger jeg å være i stillheten her og nå.

På overflaten kan det virke som det å leve i øyeblikket her og nå bare er et av mange, mange øyeblikk . Hver dag i livet mitt synes å bestå av tusenvis av slike øyeblikk hvor utrolig mye forskjellig skjer.

Er ikke livet alltid dette øyeblikket?

Dette ene øyeblikket – nå – er det eneste jeg aldri kan rømme fra, en konstant faktor i livet mitt. Uansett hva som skjer, uansett hvor store endringene i livet mitt er, er dette sikkert: Det er alltid nå.

Etter at jeg ble venner med det å være og leve her og nå, føler jeg meg hjemme uansett hvor jeg er. Føler jeg meg ikke hjemme i  nået,  vil jeg bære uro med meg. Nå kjenner jeg fred fylle hjertet mitt,  og jeg  utstråler denne indre freden til alt og alle jeg møter.

Siden det ikke finnes noen fluktmulighet fra nå, trenger jeg å ønske det velkommen, bli venner med det? Jeg har blitt venner med det!

Når jeg sier ja til det som er, blir jeg forent med kraften og intelligensen av selve livet. Bare da kan jeg bli en agent for positiv forandring, og gi slipp på både masochistisk likevekt og lavt nivå av åndelig oppdrag.

«Jeg er ikke mine tanker, følelser, sanseoppfatninger og erfaringer. Jeg er ikke innholdet i livet mitt. Jeg er livet. Jeg er stedet hvor alt skjer. Jeg er bevissthet. Jeg er nå. Jeg er.

En enkel, men radikal åndelig praksis er å akseptere det som oppstår  nå – innvendig og utvendig.»

Eckhart Tolle

Jeg vil avrunde denne bloggen om flo og fjære i livet  med fem kraftige mantraer som kan bidra til å bringe  oppmerksomheten vår til det som er akkurat nå. Det er her og nå livet leves. Ikke i fremtiden og absolutt ikke i fortiden. Det er i øyeblikket at vi finner fred, kjærlighet og mening med tilværelsen.

Mantraene er alle kloke ord fra Eckhart Tolles bøker:

«Den primære årsaken til ulykkelighet er aldri situasjonen, men mine tanker om den.

Fortiden har ingen makt over øyeblikket nå.

På det dypeste nivå av å være, er jeg ett med alt som er.

Alt som virkelig betyr noe – skjønnhet, kjærlighet, kreativitet, glede, indre fred – oppstår innenfra.

Når jeg dypt aksepterer dette øyeblikket som det er – uansett hvilken form det har – er jeg rolig, jeg er i fred.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livet kan gi sår

 

«Noen ganger står jeg i den klare, kalde natte luften og stirrer på månen. Ber det evige feminine om å komme inn i livene og drømmene våre, slik at vi behandler jorden med ømhet og helbreder menneskenes hjerter.»
Oriah Mountain Dreamer

For  omtrent tre år siden skrev jeg denne bloggen. I dag kjenner jeg så sterkt at den skal deles på nytt. Kanskje akkurat du trenger ordene mine i dag. Selv om livet kan påføre oss tunge slag, så er det alltid et håp. Et håp som  lever i hver enkelt av oss.

Ta frem lyset ditt og følg veien det viser deg. Da vil du garantert nå frem til regnbuens fot der alt er mulig. Du er verdt det. Livet ditt fortjener det. Du vil garantert finne gleden som skjuler seg bak frykt og tvil. Kjærligheten viser deg vei gjennom sin klare, rene  og uslukkelige flamme. Den kan nok synes langt borte og bare skinne med en svak, blafrende flamme fra tid til annen, men den vil aldri svikte deg. Stol på det. Fatt mot. Kjærligheten er uovervinnelig.

Her er det jeg skrev:

Noen ganger står det klart for meg hva jeg skal skrive. Det er som en indre stemme tvinger det frem. I dag er en slik dag. Dagen er ikke valgt tilfeldig. Jeg vet at det handler om noe som endelig snart er over og som trenger å bli satt ord på.

Jeg har både skrevet  om det og sett det før. Dette som nå er her. Det jeg ikke så var tidsaspektet. Nå forstår jeg at tid og rom er uendelig og at det derfor er vanskelig å angi tid for det jeg opplever med den 6. sansen min. Ofte har et budskap dobbel bunn, ja flerfoldig bunn. Det er derfor  jeg får tilbakemelding fra flere som kjenner at budskapet er rettet direkte mot dem.

Enda merkeligere er det at et budskap som jeg tolket på en måte for en tid tilbake, synes å ha forandret karakter. Sett med andre indre bilder, opplever jeg nå budskapet som tydelig og klart med et noe annet hovedbudskap. Det første budskapet var ikke dermed feil. Det var slik det skulle tolkes den gang.

Jeg ser farger og symboler og blir oppfordret til å finne frem til symbolverdiene av det jeg ser. Det er spennende arbeid og jeg blir alltid ydmyk over nøyaktigheten av  budskap som ofte bare er små korte glimt. De er fulle av symboler og betydninger. Tilsammen gir det mening og et tydelig budskap. Et budskap som jeg vet er rettet mot en spesiell situasjon, men som samtidig passer inn i mange andres opplevelser.

Selv om du ikke tror på bakgrunnen for det jeg skriver….. Du tror ikke på at jeg får budskap som skal formidles fra noe vi ikke helt forstår hva er. For meg er det helt ok at du ser slik på det. Du kan rett og slett bare lese det jeg skriver som en refleksjon rundt et tema. Det gir faktisk mening da også.

De siste nettene har jeg sovet dårlig. Jeg har våknet opp med en følelse av frittflytende angst. Det er som jeg står på en avgrunn som trekker med lenger og lenger ut på stupet. En følelse av avmakt og uendelig redsel fyller meg. Halsen snører seg sammen og jeg skriker ut i angst og smerte. Et skrik som blir sittende fast, mens jeg svelger og svelger. Det slår seg til ro i magen og jeg nesten sprenges av en uendelig overmakt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg fri og bort fra den sugende avgrunnen. Jeg faller på kne og ber om å bli satt fri fra denne ulidelige og allestedsværende smerten.

Det er ikke min smerte, men jeg kjenner den som om den skulle ha vært min. Jeg kan huske opplevelsen fra den gang jeg var liten jente og våknet opp fra et forferdelig mareritt. Jeg hadde drømt at jeg falt, falt og falt ned i en endeløs svart avgrunn. Jeg kan enda i dag, mange år etter huske  og fornemme den altoppslukende følelsen av å ikke ha kontroll. Sengen var våt og jeg skammet meg over at jeg ikke kunne klare noe så enkelt som å holde sengen tørr. Og jeg var så  redd, så redd……..

Da var det godt å kunne krype ned i sengen mellom mor og far. Tryggheten, trøsten og varmen de utstrålte ga meg en god og varm følelse av nærhet og aksept. Selv om de ikke forsto hvordan jeg hadde det, og ikke alltid gjorde det de burde gjøre for en redd og utrygg jente, så ga de meg alltid kjærlighet. En kjærlighet som har båret meg gjennom livet og gjort meg til den jeg er i dag. For det er jeg evig takknemlig.

Jeg vet at den jeg ser for meg i mitt indre ikke hadde en lett barndom. For meg står vedkommende foran meg som en liten redd fugl. En fugl som så gjerne ville være kjærlig, men som gjennom et liv fylt av prøvelser, hadde inntatt en maske som viste frem en sterk og farlig rovfugl. For å overleve i en tøff verden ble det slik. Den hadde ingen trygg og varm seng med kjærlige hender å krype inn til når livet ble vanskelig. Heller avvisning og vonde ord.

Det var ikke lett for den lille redde fuglen å vokse opp. Særlig ikke etter at omverdenen stemplet den som en forrærder, og trakk seg bort og etterlot den enda mer redd og forvillet. Den hadde ikke gjort noe som kunne føre til slike kraftige reaksjoner. I alle fall ikke med vitende og vilje. På mange måter ble den et mobbeoffer. Et mobbeoffer som tok igjen med samme mynt når det vokste til.

«Man blir villedet både av sympati og kulde, av ros og av beskyldninger.»
Johann Wolfgang von Goethe

Slik er livets hakkelov. Jeg har sett denne loven i fri utfoldelse når ingen griper inn og tar over styringen. Da blir det den sterkestes rett. En rett som ikke blir styrt fra et varmt hjerte, men fra et såret, engstelig og hevngjerrig sinn. Det er en maktutøvelse som gir en ellers fortapt sjel, makt og myndighet over i alle fall noe som kan kontrolleres. For meg er det et tydelig uttrykk for avmakt.

Denne lille fuglen har ikke hatt et lett liv. Det har heller ikke vært lett for dem som så gjerne ville gi av seg selv og var villige til å tilby all sin kjærlighet for noen varme ord fra fuglen. I stedet ble de trukket inn i et maktspill og en hersketeknikk som gjorde verden kald og øde rundt alle som prøvde.

Særlig du måtte ofre nær sagt alt annet for å være nær og tilstede for fuglen. Et offer som ble tatt som en selvfølge, og som bare førte til nye krav og behov fra fuglen. Fuglen som hadde begravd hjertet sitt ett eller annet sted i barndommen.

Kun i små korte glimt fant den inn til varmen og gnisten som var skjult under årtier med smerte og vonde opplevelser. Da bruste fuglen med fjærene sine og viste seg frem i all sin vakre prakt. Den var så vakker der den skinte i lyset fra sitt eget indre lys. Et lys som var uendelig vakkert, men skjørt. Det sloknet så altfor lett fordi omverdens vinder var for sterke og ugjestmilde mot det.  De få som hadde sett dette lyset, glemte det aldri. Det skinte med slike vakre stråler og trollbant alle som fikk oppleve det.

Jeg så sortkledde mennesker som vandret  på rekke og rad inn i en sump av mørke. De balanserte på en sti laget av planker lagt over en synkemyr. Jeg kjenner på frykten igjen. Denne gangen fra alle de sortkledde som ikke forsto hvor veien bar. De fortsatt ut av synet og inn i mørket.

Jeg vet at du står igjen og ser dem gå. Du er ikke en av dem som velger å gå den farlig mørke veien, og ikke lytte til hjertet og livet lenger. Du lar ikke kampen om det som er igjen etter den lille fuglen ødelegge livet ditt. Du er ikke grådig og krever din rett. For meg er det et tegn på at du endelig har funnet frem til det som betyr noe for deg. Det som kan sette ditt hjerte i brann.  Det er kjærlighet og ikke nag, frykt og hat.

De som går den mørke veien er fortapte sjeler som velger å vise sitt savn slik den lille fuglen gjorde. De krever sin rett gjennom ytre forhold. Hvorfor? Fordi de ikke fikk noe som kunne opplyse hjertet og vise vei gjennom livets mange labyrinter. De handler ut fra frykt, og savn og ikke ut fra kjærlighetens helbredende og uendelige omsluttende lys. De er på vei mot avgrunnen. Jeg håper de klarer å stoppe i tide før sumpen trekker dem under.

Kanskje er det du som må hente dem ut. Det er du som har lyset og kan vise vei. Tar du utfordringen?

Jeg visste hvordan det ville gå med den lille fuglen for lenge siden. Hvorfor. Fordi jeg så det. Jeg så en grav med et flagg over, og jeg ble bedt om å skrive om sorg og savn. Nå forstår jeg at det var for å forberede deg, slik at du kunne være forberedt på det som uvegerlig nærmet seg.

Jeg tolket flagget som at det jeg så ville skje i mai. Det var fordi jeg forbandt flagget med 17. mai. I tillegg oppfattet jeg at det handlet om en sann patriot, noe jeg fortsatt vet er sant. Da det jeg så for meg ikke skjedde i mai, begynte jeg å tvile på budskapene jeg fikk. Var alt sammen bare innbildning og et behov for å oppleve nærhet til noe jeg egentlig ikke kunne vite, og kjenne og forstå. Det skapte en tvil i meg som var vanskelig å forholde meg til.

Tvilen ble en følgesvenn.

Heldigvis vant den ikke over meg, og i dag er jeg tryggere på meg selv og evnene mine enn noen gang før. Nå ser jeg at det var en del av det jeg skulle lære for å stole på budskapene jeg får. De har alltid en mening. Ja flere meninger i ett og samme budskap.

Jeg vet fortsatt at flagget betyr noe. Det har mange betydninger og gir et vakkert budskap som jeg vil forsøke å gi videre til deg. På en eller annen måte vil jeg få bekreftelse i morgen.

Det vet jeg bare.

Flagget symbolisere avskjed, men enda ikke en avskjed som er begravet. Det er et åpent sår, kun dekket av flaggets varme.  Det viser vei mot frihet og glede. Flagget er en hedersbevisning gitt til en plaget sjel som gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Aldri glem det.

Det er svært viktig å formidle hvorfor budskapet rundt flagget står så sentralt. Det formidler noe som jeg vet er viktig for deg å vite og forstå. Noe du har grublet på og som ikke har gitt deg fred.

Symboler spiller en mye større rolle gjennom livet enn vi forstår og oppfatter. Hver eneste dag opplever vi symbolske handlinger og vi er omgitt av symbolske bilder.  Det er merkelig at et tøystykke, som et flagg vitterlig er, kan sette så mange følelser i sving. Det samme flagget kan få frem både glede, sorg, bitterhet og ærbødighet, alt etter hvilken sammenheng det presenteres i. Det representerer noe ut over seg selv. Det er en del av en større sammenheng.

Rødt, hvitt og blått er våre farger. De er frihetens farger og korset er vår form.

Det viser meg at den lille fuglen endelig har funnet fred.  Det arrete, men samtidig så vakre hjertet har funnet veien hjem.

Dette er noe av det viktigste av det jeg formidler til deg. Vit at freden hersker der den lille fuglen har tatt veien. Der er ingen plager mer, der er ingen smerte, der er ingen konflikter, der er ingen anklager …… kun fred og kjærlighet.

Det står i sterk motsetning til hvordan alt fortoner seg for det den har forlatt. Konflikter, åpen krig og vonde følelser veller ut fra dype avgrunner. Avgrunner som før har vært holdt skjult og vært kontrollert av det som sømmer seg. Nå når demningene brister, fosser alt ut, all sorgen, alt savnet, alt ulevd liv, alle brutte forhåpninger, alt som ikke kan settes ord på.  Alt kanaliseres inn i konflikten rundt det den lille redde fuglen har etterlatt seg. «Uverdig og  forkastelig», tenker du kanskje.

Men dessverre ikke så merkelig. Slik blir det når ubearbeidede følelser slipper ut i det fri. Du som  ser det, men har klart å trekke deg ut fra det før du ble en del av det, prøv å forstå. Prøv å forstå at det er en del av en sorgreaksjon. Det er et tegn på alt som har gått galt. Alt som ikke har blitt satt ord på eller ryddet opp i før. Fortielser og stikk av bitre ord har i årevis vært dagens orden. Det har slitt alle ut, og gjort samvær og hygge nesten umulig. I alle fall har du opplevd det falskt og lite givende.

«Hvis vi tar oppfatningen til eksperter på dette feltet, og følger hans råd er det stor sjanse for å utføre dette arbeidet enkelt og uten store problemer. Derfor bør vi følge en slik vei som fører til lykke, der det ikke er frykt for å gå seg vill.»
Yajur Veda

Avgrunner skilte dere. Dere som kunne ha hatt så nære og varme relasjoner. For hver og en eier et varmt og bankende hjerte. Et hjerte som så gjerne vil, men som ikke får det til sammen. Til det er fortidens skygger altfor levende. Skyggene som oppleves totalt forskjellig for hver og en, og gir grubunn for tolkninger fordi øynene som ser oppfatter forskjellig. Alltid forskjellig og ikke i samsvar med det som er, bare det som føles, og oppleves der og da.

Evnen til refleksjon og bearbeiding er tilstede, men langt fra utnyttet. Merkelig egentlig, fordi hver og en er rikt utstyrt med slike evner. Men ikke sammen….. Ikke i fellsskap. Flokken tar over og setter all fornuft til side. Det er derfor de er på vei ut i sumpen og mørket.

Vær så snill, gå og hent dem tilbake med lyset ditt!

Fargene i flagget har stor betydning. Det ble understreket for meg hvor viktige det er beskrive den lille fuglen og alt den er og var for ettertiden. Det lar seg enklest gjøre ved å ta for meg fargenes betydning og hva de kan fortelle om den lille fuglens sjel.

Men først vil jeg si litt om korsets betydning i den lille fuglens liv.

Korset har vært et strafferedskap av særlig vanærende karakter. Det ble blant annet brukt til avstraffelse av de som ikke var verdt noe i samfunnet. Slik har den lille fuglen oppfattet seg selv. Som en som trengte å bli straffet. Og straffet ble den. Mest av seg selv, og de negative tankene, og det sårbare og skjøre selvbildet sitt.

Men korset symboliserer også noe helt annet. Det symboliserer at livet og kjærligheten har seiret over døden og mørket. Vit at det er slik det er. Til slutt har livet og kjærligheten også seiret i den lille fuglens liv. Du har kanskje ikke oppfattet det, men hva som skjuler seg og foregår i et hårdt prøvet sinn er ikke alltid like lett å tolke for øynene som ser. Jeg vet at kjærligheten vant, og at den lille fuglen hviler trygt og godt på en seng av fred. Tenker du nøye etter vil du forstå at slik er det.

Så til fargene og hva de kan fortelle meg.

Rødt er revolusjonens, kjærlighetens, blodets, og kongenes farge. Tenker du etter vil du lett se at det kan være et godt kjennetegn på fuglen. Selv om den kunne virke hard og ufølsom, finner du lidenskapen og kjærligheten gjemt i alle sakene den kjempet for. Den tok alltid de svakestes parti og sto opp for urett. Lederegenskaper hadde den, selv om de ikke alltid ble brukt med hjertets kløkt. Lidenskapen var alltid tilstede i alt den gjorde, både gjennom det positive og det negative: kjærlighet, pasjon, hat og aggressivitet.

Det er ikke vanskelig å følge den røde tråden gjennom fuglens liv. Et liv fullt av sinne og hat, men også av glede og kjærlighet når den klarte å løsrive seg fra de vonde tankene som fikk den til å se rødt. Så altfor ofte følte den at den ble satt til side og ble utestengt fra det gode selskap. Den fikk så altfor ofte det «røde kortet.» Den ble holdt utenfor fordi den ikke klarte å innordne seg. Det ble dens lodd i livet.

Blått er himmelens farge og har en kjølig og alvorlig karakter. En dyp blå farge symboliserer også Gud. Slik kan vi også beskrive fuglen. Den hadde et alvorspreget uttrykk og distanserte seg fra andre mennesker med en mur av avstand. Gjennom denne avstanden kunne den opphøye seg selv, og innta en distansert og belærende holdning til verden. Det var ikke lett å vise nærhet til en slik skapning. På mange måter oppførte den seg som om den var Gud i egen person.

Blått symboliserer på den annen side også fred, sannhet og samarbeid. Innerst inne var det dette den aller mest ønsket å formidle. All bagasjen den bar på hindret den altfor ofte å vise frem disse evnene sine.  Den strevde etter fred i sinnet og sannhet var for den aller viktigst. Gjennom et hardt prøvet liv hadde den fått kjenne på hvordan usannheter kunne tilintetgjøre og ødelegge så mye av det den omga seg med. Fremtiden syntes alltid å være i det blå for fuglen. Den drømte om den, men fant  skjelden frem til freden den søkte.

For meg som ser på fra avstand, kan livet til fuglen ofte fortone seg som en tur ut i det blå. Den visste ikke hvor den skulle. Den visste bare at den ønsket noe den ikke hadde. Derfor ble det også så vanskelig å finne. Kun av og til  kom den inn på stier som førte mot små oaser. Oaser med fred og glede. Alt det den søkte, men som var så forgjengelig. Kanskje den var litt blåøyd, og derfor lot seg lede inn i forhold, og situasjoner som den ikke mestret og forsto omfanget av. Egentlig var den ganske konform og konservativ. Eller kanskje det var fordi den var redd for å slå seg løs og nyte livets gleder.

Hvitt er renhetens, uskyldens, rettferdighetens, lysets og gledens farge. «Hvordan kan det gå til,» spør du. Slik var da ikke livet til fuglen. Det var så ofte det motsatta av renhet, fred, lys og glede. Rettferdighet kanskje. For fuglen syntes selv at den fortjente alt det vonde. Den straffet seg selv for alle feigrepene, alle de tankeløse handlingene og alt den hadde gjort i god tro, men som i ettertid så tydelig var det motsatte av det den hadde sett for seg. Uskylden som pregent den i dens spede barndom ble fort erstattet med hardhet og en kynisme som ikke kledde den noe særlig.

Livet ble en løgn, en løgn som skulle dekke over alle de sårende sannhetene. Men løgnene som i og for seg var hvite løgner, ble fort erstattet med en hvitkalket grav, full av edder og galle. Slik kan de gå når sannheten skjules for lenge. Den vokser som en surdeig og overtar mer og mer av det indre livet og forgifter alt rundt seg. Bare fordi den ikke fikk komme fri, og slik avdekke de skjulte sårene og all smerten som nesten ikke var til å holde ut.

Hvitt er også paradisets, det høyeste lyset, og englenes farge og symboliserer fred. Jeg vet at den lille fuglen viftet med det hvite flagget til sist og overga seg. Den overga seg til renhetens rike. Den fant endelig frem til sine inneste dybder, og sluttet fred med alle demonene som så lenge hadde hersket over den. Et fredfylt sukk hørtes da det skjedde.

Kan du huske det?

Endelig fikk den vakre, men plagede fuglen fred og kunne hvile i sitt uendelig vakre hjerte. Hjertet som hadde vært skjult bak så mange stengsler.

«Kjærlighet er det viktigste.
Det handler ikke om hvor mye du har, hvor mye du vet, eller hvor mye du gjør. Det handler om hvor godt du elsker. Kjærlighet er det som teller mest. «

Dette er en fortelling om den lille fuglens harde kamp for et godt liv. Et liv som ikke ga den det den søkte. Ikke la dens erfaringer bli ført videre gjennom deg. Eller gjennom de sortkledde.

Vær så snill, kjære deg. Løp og hent tilbake de mørkkledde som er på vei ut i samme uføre som fanget den lille fuglen. Du har funnet svaret som den lille fuglen ikke klarte å finne før på det siste. Du har funnet kjærlighetskraften som brenner så vakkert inne i deg. Bruk den og redd de andre som ikke har funnet den enda.

Kanskje de ikke vil snu og lytte til det du har å si. Uansett så er det deres valg. Men for deg, kan det være godt å vite at du gjorde ditt beste for å forhindre at historien skulle gjenta seg.

«Det kreves et nederlag for å vite hvor vi virkelig står, komme på avveie å finne ut hvor vi hører hjemme, å miste et gode for å lede oss til noe bedre.»
Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Det unike som bare du har

 

«Minn deg selv regelmessig på at du er bedre enn du tror du er. Vellykkede mennesker er ikke overmennesker. Suksess krever ikke et super- intellekt. Vellykkede mennesker er bare vanlige mennesker som har utviklet tro på seg selv og hva de gjør. Aldri selg deg selv billig.»

David J. Schwartz

Våkner du opp hver morgen med  optimisme og glede over livet? Er dagen din fylt med rikdom, lykke og en følelse av forventning? Eller har du en livsstil som ikke er noe å skrive hjem om, et liv som du ønsker å flykte fra.

Hånden på hjertet, er det som virkelig skjer i livet ditt, slik du vil ha det?

Livet handler om valg. Når du ikke opplever optimisme og forventning, ser du ikke lenger enn det bildet du har skapt av deg selv.

Selvbildet ditt er grunnlaget for opplevelsene dine. Det er som en termostat.

«Mitt liv er mitt budskap.»

Mahatma Gandhi

Selvbildet ditt fungerer slik : Dersom du tenker som en leder så opptrer du som en og du har erfaringer som gjenspeiler denne troen. Når du tviler på enkelte av dine evner, vil resultatene dine speile tvilen rett tilbake til deg.

Har du noen gang lagt merke til det? Selvfølgelig  har du det. Vi har alle det.

Det er blitt sagt så mye bedre enn jeg kan si det, at det er viktig å kjenne seg selv . Men du trenger ikke å bruke år for å finne ut hvem du er. Du kan se det tydelig i livserfaringene dine.

«Vi må ikke, ved å prøve å tenke på hvordan vi kan gjøre en stor forskjell, ignorere de små daglige forskjellene vi kan gjøre. Over tid skaper de store forskjeller som vi ofte ikke kan forutse.»

Marian Wright Edelman

Akkurat nå er et godt tidspunkt til å begynne å legge merke til det unike ved deg. Ta en titt på evnene dine, det du brenner for, det du liker. Ta en titt på svakhetene dine også. Du og du alene har denne spesielle blanding av kvaliteter.

Du var aldri ment å leve livet som et offer for alt det uheldige som skjer og du trenger det ikke når du finner en måte å endre selvbildet ditt på. Bevissthet om hvordan du ser på deg selv er utgangspunktet.

Forestillingen du har av deg selv handler om verdien du tillegger deg selv, om din følelse av egenverd, snarere enn selvtillit. Uansett er begge kraftige verktøy for å leve et liv fylt av glede, kjærlighet og visdom.

«Mennesker som ikke kan oppfinne og gjenoppfinne seg selv må nøye seg med lånte positurer, annenrangs ideer, montering i stedet for å briljere.»

Warren Bennis

Selvtillit har en tendens til å være basert på noe du har gjort, snarere enn det du er. Det er en ytre anerkjennelse av ferdigheter eller evner du har. Mister du noe av dette, hva skjer så med selvfølelsen?

Egenverd på den annen side er en innsidejobb.

Og uten en følelse av din egen verdi, er aktelse fra andre vanskelig å motta.

Hvorfor?

Fordi du ikke kan tro at du er verdig noens positive tanker. Er ikke det trist?

Det endelige målet er å tro på deg selv. Å tro at du har evnen til å bidra til livet ditt, verden, samfunnet, uansett hvor tilsynelatende ubetydelig du tror bidraget ditt kan være. Prinsippet om å bidra er det som teller, ikke størrelsen på det.

«Det er ikke i stjernene vi holde vår skjebne, men i oss selv .»

William Shakespeare

Underbevissthet din kan påvirke deg for mer nederlag og offerroller.

Du kan i stedet velge bevisst å praktisere noen grunnleggende leveregler:

Du er og blir det du fokuserer på.
Det du fokuserer på er ekte fordi det reflekteres tilbake til deg via dine erfaringer.
Det du fokuserer på vokser.
Du ser alltid og finne det du fokuserer på.

 Velg å anta at du skinner, nyt gode følelser om deg selv , fokuser på hvor fantastisk du er, og du vil vibrere med en energi av egenverd.

«Hvis du forblir trofast mot din visjon vil din vedvarende mentale holdning gi virkelighet til dine visjoner og de vil bli synlige, konkrete fakta i din verden.»

Neville

De fleste ønsker å være lykkelige, ha kjærlighet, være vellykkede og sunne.

Men det virker ikke på den måten for mange. Hvorfor ikke?

De snakker feil språk. Deres språk består av klager, anklager og beskyldninger . Min partner gjorde det, det er sjefen min sin skyld, livet er vanskelig, hvorfor er folk svikefulle?

«Vern om dine visjoner og drømmer som om de er barn av din sjel , de fører deg til de ypperste prestasjoner.»

Napoleon Hill

Språket tillater deg å ta tilbake makt gjennom dine oppfatninger, holdninger og valg.

Si: Jeg tror jeg kan. Jeg er villig til å ha en annerledes opplevelse. Jeg velger å gjøre dette på en ny måte  for å se det fra et nytt perspektiv.

Skal du snakke språket til offerrollen eller språket til personlig makt? Du har valget.

«Ikke et fnugg av bevis eksisterer i favør av ideen om at livet er så alvorlig.»

Brendan Gill

Erkjenner du at du har makt til å velge det du tror, å tenke det du vil og bestemme bildet du har av deg selv?  Da skaper du et behov for å justere ønskene dine med ditt indre. Det skaper den magnetismen som trekker ønskene dine til deg.

Du må slutte å bekrefte offer-mentalitet hvis du skal starte prosessen med å endre selvbildet ditt. Det betyr at du ikke kan fortsette å tilbringe dagen med å fokusere på mangel, knapphet og vanskeligheter i livet. Det er selvsabotasje.

Hvem har ikke  gjort seg skyldig i dette?

Begynn å anta at du har en stor følelse av selvtillit, at du er full av kraft. Gjerne manifester et liv du har valgt FØR det skjer. Når du lever mentalt på det stedet du ønsker å være, eller tenker du er den du ønsker å være, settes kraftige universelle krefter i bevegelse.

Husk dette. Du er alltid skaperen. Du manifesterer alltid og det du høster er basert på hvem du pleide å tro at du var … Din nye avling  vil være basert på hvem du nå velger å tro at du er.

«Det som vi manifesterer er foran oss, Vi er skaperne av vår egen skjebne. Det være seg gjennom intensjon eller uvitenhet, har våre suksesser og fiaskoer blitt brakt videre av ingen andre enn oss selv.»

Garth Stein

Dersom du ikke velger dine erfaringer, kjører du gjennom livet uten ratt,  retningsløst og da,  ender du sjelden opp der du ønsker å være.

Se deg selv som det praktfulle mennesket du virkelig er. Krev og bruk gaven du har fått til å skape et fantastisk liv. Hva er vitsen med å få en gave og ikke åpne den. La ditt lys skinne.

De paradoksale budene

«Mennesker er ulogiske, urimelige, og selvopptatte.

Elsk dem likevel.

Hvis du gjør det bra, vil noen beskylde deg for å ha egoistiske baktanker.

Gjør godt likevel.

Hvis du er vellykket, vil du vinne falske venner og sanne fiender.

Lykkes likevel.

Det gode du gjør i dag vil bli glemt i morgen.

Gjør godt likevel.

Ærlighet og åpenhet gjør deg sårbar.

Vær ærlig og oppriktig likevel.

De største menn og kvinner med de største ideene kan bli sabotert av de minste menn og kvinner med de minste sinn.

Tenk stort likevel.

Mennesker ser opp til dem som kjemper seg opp nedenifra, men følger bare enerne.

Stå opp for  noen som kjemper seg frem uansett.

Det du bruker år på å bygge kan bli ødelagt over natten.

Bygg uansett.

Mennesker trenger virkelig hjelp, men kan angripe deg hvis du hjelpe dem.

Hjelp dem uansett.

Gi verden det beste du har, og du vil bli forsøkt kneblet..

Gi verden det beste du har likevel. »

Kent M. Keith

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Om bare ……

 

«Ikke bli presset av dine problemer. Bli ledet av dine drømmer.»

Ralph Waldo Emerson

«Om bare…» Har du noensinne sagt eller tenk disse to ordene etterfulgt av noe du lengter og drømmer om? Da er du langt inne i fornektelsesverdenen din.

Du tar på deg en maske for å imponere andre slik at de ikke skal oppdage hvor sårbar du er. Har du glemt hvem du virkelig er fordi du så sterkt undertrykker det du aller mest ønsker deg?  I hjertet ditt vet du hvem du er og hva som er sant for deg om du ikke fornekter det. Du trenger ikke å være perfekt for å imponere og inspirere andre. La dem bli imponert og inspirert av hvordan du håndterer feilene dine.

Den største utfordringen i livet er å oppdage hvem du er. Den nest største er å være fornøyd med det du finner. Det handler om å være tro mot egne mål og drømmer.

Noen ganger vil det du gjør bli vurdert som galt av andre, men for deg kjennes det riktig. Så da er det bare å sette i gang. Ikke fortreng det lenger!

«Små endringer i fantasien kan ha dypere og mer varig innvirkning på våre liv enn store bestrebelser på endring.»

Katrina Kenison

Du må gi slipp på det gamle for å gi plass til den nye. Den gamle måten er borte, og kommer aldri tilbake. Ikke fornekt virkeligheten lenger, vær så snill.

Selv om livet ikke utvikler seg slik du hadde forventet, ikke bli motløs eller gi opp. Lær av det og gå videre. Når du ikke gir opp, men tar et skritt av gangen vil du vinne til slutt. Kampen er alltid vunnet langt unna, lenge før den endelige seieren. Seieren er en prosess som skjer med små skritt, beslutninger og handlinger som gradvis bygger på hverandre og til slutt fører til øyeblikk av triumf.

Vær sterk nok til å gi slipp og klok nok til å vente på det du fortjener.  Noen ganger trenger øynene dine å fylles med tårer, slik at du etterpå kan se mulighetene foran deg med et klarere syn.

En dag vil du våkne opp, og det vil ikke være mer tid til å jobbe med det du alltid har ønsket å gjøre. På det tidspunktet vil du enten ha oppnådd målene du satte for deg selv, eller du vil ha en liste over unnskyldninger for hvorfor du ikke nådde dem.

«Når vi iler hodestups inn i neste ting, klarer vi ikke å sette pris på velsignelsen av det eneste vi virkelig kan hevde som vårt eie, det nåværende tidspunkt.»

Katrina Kenison

Det trenger ikke å være perfekt.

Endrer du deg ikke, fordi du ikke vet hva du skal gjøre eller hvordan du skal gjøre det perfekt?

Hvis du ønsker å endre noe … eller prøve noe nytt. Ikke vent på det perfekte øyeblikket, for det eksisterer ikke.

Slutt å dagdrømmer og begynn å gjøre det du drømmer om nå.  Ikke vent til en dag som passer bedre. Den vil aldri komme. Sann mine ord. Ta fullt ansvar for livet, ta kontroll, nå. Du er viktig, og du er nødvendig. Det går ikke å  vente på at noen skal skape livet du ønsker deg.  Du skaper det selv.

Ingen vet  bedre hva du ønsker eller trenger enn deg.

«Betydning og formål kommer ikke fra å oppnå store ting i verden, men rett og slett fra å elske det som er rett foran deg, gjøre alt du kan med det du har, i den tiden du har, på det stedet hvor du er.»

Katrina Kenison

Uansett hva du velger, uansett hva livet kaster på deg, kommer det til å gå bra om du følger hjertets stemme. Lytt til den indre veiledningen fra hjertet ditt. Det vil gi deg mot til å følge drømmene dine.

Og ikke bekymre deg hvis du ikke har noen nye ideer akkurat nå.

Når du føler deg fortapt, hold fast ved at sannheten vil komme til deg spontant som en åpenbaring. Men du må ikke bare reagerer på alt som skjer, da har du ingen retning som er din.

Livet er balansert.

Den dårlige nyheten er at alle møter hindringer, komplikasjoner og skuffelser. Den gode nyheten er at hvert tilbakeslag har i seg et potensiale for vekst. Du har en enorm skaperkraft, du trenger bare å lære å bruke den.

«Kanskje det virkelige poenget med livet ganske enkelt er å slite oss ut så vi ikke har noe annet valg enn å begynne å forlate vårt forsvar. Vi lærer at hvordan ting er er rett og slett slik de er ment å være akkurat nå, og så, plutselig, endelig, får vi et glimt av overflod i øyeblikket – overflod selv i at ting faller fra hverandre.»

Katrina Kenison

Ikke la frykten få bestemme over deg. Frykt er bare så sterk som du lar den være. Frykt betyr at du opererer fra et sinn fylt av motstand og benektelse. Kjenner du på følelser av sjalusi, sinne, skam eller skyld betyr det at du lever i frykt.

La opplevelsen av å ha gått deg vill, få lede deg til en ny og større fremtid.

Forplikt deg til å skape fred med gamle sår, og smerte, og du åpner døren til visdom og kreativitet.  Det kan frigjøre deg fra uønskede tanker som holder deg lenket til historien din, til alle fornektelsene dine.

Livet kommer med smerte og med glede, med sår og helbredelse. Du er alltid vinneren fordi du får uvurderlige gavet ut av erfaringene du gjør deg.

Det spiller ingen rolle om det for øyeblikket ikke er sant … det du fokuserer på blir du.

«Dette, mistenker jeg, er et områdetsom ligger like foran og rundt svingen av i dag. Et sted der tap kjennes mer kjent, hvor gleden er harmonisert med sorg, der avslutninger tallmessig overstiger begynnelser, og hvor godhet blir et sakrament.»

Katrina Kenison

Slutt å gjenta historien din. Du kan ha blitt frarådet å gå for det du drømmer om, blitt sviktet, såret, eller skadet, men du trenger ikke å forbli der. Du kan umulig være et offer. Til det har du gått gjennom for mange prøvelser, for mye smerte og hjertesorg, og du er fortsatt her. Du er en vinner. Vær takknemlig for det.

Suksess eller fiasko stammer fra samme kilde. De er summen av vaner gjentatt dag inn og dag ut. Du må finne din sannhet selv. Om du ønsker at i dag skal være forskjellig fra i går, begynn å gjøre noe annerledes. Skap noen nye tanker, eller nye handlinger, og begynn å gjenta dem dag inn og dag ut.

Finn stedet inne i deg der alt er mulig. Bestem deg for å gjøre hver eneste dag til den beste dagen i ditt liv så langt.

Vi har alle sinn som liker å bekymre seg, til å tvile, til å frykte. Hva om du mislykkes? Vel, hva om du ikke gjør det? Hva om du er i ferd med å fly?

Gjør i dag til den dagen du bestemmer deg for at livet er en magisk reise, og magiske opplevelser vil fylle livet ditt.

….Og du oppdager at du flyr …..

«Magi var ikke noe jeg måtte gå på jakt etter; Det var her, i meg, hele tiden. Når hjertet er åpent, når kjærligheten flyter, skjer magi. »

Katrina Kenison

Besøk siden min på FB, Synnas verden,

https://www.facebook.com/Synnasverden

Om bare alt hadde vært annerledes

 

«Det du benekte eller ignorere utsetter du. Det du aksepterer og fronter, overvinner du.»

Robert Tew

Jeg kjenner den følelsen?

Der jeg føler meg fortapt.

Alene.

Maktesløs.

Følelsen av at jeg sitter fast et sted og har vanskelig for å tro at jeg noensinne vil komme meg videre.

Faktisk har jeg ikke en anelse om hvordan jeg skal komme meg noen vei.

Jeg vet ikke engang hvor jeg vil gå.

Jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Det jeg ønsker å gjøre med livet mitt kan være forvirrende og overveldende. Jeg vet at jeg trenger å gå ut av fornektelsen og forvirringen jeg føler.

«Det er ikke før jeg er fortapt at jeg begynner å forstå meg selv».

Slik hadde jeg det i mange år. Jeg fornektet alt som var vanskelig å akseptere. Jeg levde meg inn i en verden der jeg mestret alt. Faktisk trodde jeg det fullt og helt inntil alt raknet,….  eller rettere sagt, jeg fikk se sannheten og mulighetene bak det jeg så.

«Fornektelse er undervurdert som en tilstand av å være. Benektelse er alltid tilstede og et gode. Fornektelse  er kreativt, nødvendig og selvmedfølende. Å nekte å innse, det jeg ennå ikke er moden og klar for å møte, kan hjelpe meg til å leve i nået.»

David Whyte

Når jeg fornekter noe, kan det få meg til å forstå motviljen min mot dette noe.  Slik kan jeg klare å gi det oppmerksomhet og verdsette det. Det er slik det ber om å bli sett. Å benekte er ofte en overgang  før jeg snur ryggen til gamle tankemønstre og klarer å akseptere det jeg før ikke klarte å innse.

Det kan være overveldende å møte sannheten om meg selv og den «virkeligheten» jeg omgir meg med.

«Dilemmaer kan ikke løses.
Noen ganger kan du befinne deg selv i et dilemma der du blir «forbannet hvis du gjør det, og forbannet hvis du ikke gjør det.» Du kan ikke løse slike dilemmaer ved å velge en side fordi begge veier fører til lidelse. Den eneste veien ut er å forvandle perspektivet ditt til et sted hvor dilemmaet ikke lenger eksisterer. Det er mulig.»

Fornektelse kan være et fengsel dersom jeg lener meg til den på en fastlåst måte. Fornektelse gir meg samtidig et nødvendig springbrett og et medfølende fundament. Først når jeg ser det jeg benekter som en mulighet blir jeg i stand til å ta det neste skrittet.

Ved å forstå motviljen min ved å først observere den, og deretter eie fornektelsen, ser jeg rett inn i  mitt eget ønske om å delta og være tilstede i livet mitt.

Både du og jeg lever med midlertidige historier som tillater oss å ta inn det vi tror eller våger å ta inn av disse historiene. Samtidig omgir vi oss med enorme krefter som vi enda ikke helt oppfatter eller forstår. Benektelse tar ikke slutt før vi våger å gi det oppmerksomhet, og  utvikle en forståelsen for denne oppmerksomheten.  Benektelse er stedet der persepsjon og beredskap møtes. Å nekte fornektelse er å invitere krefter inn i våre liv som vi ennå ikke har klargjort våre «selv» å møte.

«Ikke bli flau av dine feil, lær av dem og start på nytt.»

Richard Branson

Falle fra hverandre, binde det hele sammen igjen. Deretter falle fra hverandre, så binde alt sammen igjen. Livet er faser av integrering og oppløsning. Kaos og samhold. Stillhet og ro. Som med havet, stjernene, solen og månen, strømmer kjærligheten gjennom meg, vasker bort alt som er mindre enn helt, forbereder meg for det som kommer. Men hva det neste er, er neste alltid ukjent for meg. Jeg kan ikke  forstå det ved hjelp av mentale begreper og tankeprosesser. Det er kun hjertet som har evnen til å vise meg det.

Ser jeg nøye etter oppdager jeg at jeg aldri virkelig «faller fra hverandre», fordi jeg aldri  var «helt sammenbundet».  Jeg er det store rommet der «sammenbundet» og «fra hverandre» danser i harmoni i en verden av tid og rom.

Når jeg  identifiserer meg for mye med det å  falle fra hverandre, går jeg i oppløsning og mister kontakten med utstrålingen  jeg naturlig eier, og  blir uten forbindelse til  erfaringene mine. Erfaringene som er bevegelsen av ren, lysende visdom. Jeg glemmer hvor intelligent og hvor kreativt det er inne i meg, og at jeg aldri  har behov for å fikses. Jeg glemmer at mørket, når jeg gir det frihet, er lysere enn tusen glitrende diamanter inne i meg.

«Jeg trenger bare en blomst for å lage en skog vakker.
Jeg trenger bare en venn for å gjøre livet verdt å leve.
Jeg trenger bare en inspirasjon for å tenne mine ambisjoner.
Jeg renger bare et vennlig ord for å kjenne meg verdsatt.
Jeg trenger bare et øyeblikk å føle takknemlighet for alt. »
Dr Jeff Mullan

Når jeg identifiserer meg med å holde det hele sammen, kobler jeg fra sårbarheten min. Jeg snur meg bort fra den vidunderlige virkeligheten som hjertet mitt kunne ha åpenbart for meg. Jeg glemmer at det er gjennom å vise frem det jeg ikke mestrer at jeg har noe å gi til andre. Jeg glemmer at hver eneste sprekk i hjertet mitt er en opplyst port inn til magien og poesien som lever der.

Midt mellom å falle fra hverandre og sammenbinde er et hemmelig sted. Det er der lyset og mørket er likt tilstede, hvor enhet og fellessskap faller sammen, og fremstår i perfekt harmoni, og hvor måne og sol veves sammen. For meg er den blå timen et godt eksempel på dette.

Besøk siden min på FB, Synnas verden,

https://www.facebook.com/Synnasverden

Kjærlighetens magiske dag

 

 

«Det utrolige med gleden og kjærlighet, er at det er ingen grense for kraften den eier ……»
Ukjent

Peter Gabriel HD, «The Power of the Heart»

Til lykke med kjærlighetens dag  i morgen. Enten du er i et forhold eller ikke ta deg tid å ære og elske deg selv hver dag. Og hvis du noen gang har følt deg ensom eller utestengt fra kjærlighet, da er ordene mine i dag skrevet til deg.  Vi har kapasitet til å oppleve kjærlighet på mange måter og i mange ulike type relasjoner. Vi trenger bare å slutte å vente på at andre skal gjøre oss hele. Vi er komplette, hele, og mangler ingenting i kraft av den vi er.

«… Jeg kan forsikre deg om at reisen med å følge dine dypeste ønsker-å la hjertet lede deg, er verdt alt. Det er nøkkelen til helse og livsglede uansett hvor gammel du er.»
Dr. Christiane Northrup

Hva er ditt mest hemmelige ønske? Du vet, det som gjør at du føler deg så sårbar at du er redd for å dele det med noen. Redd for å bli ydmyket, eller latterliggjort eller få hjertet ditt knust? Ta et øyeblikk, la svaret velle frem fra skjulestedet sitt inne i hjertet ditt, og vær tilstede i det. Fordi det hemmelige ønsket, den inderlig drømmen og ønsket, inneholder rent gull, hvis du er villig til å vedkjenne deg følelsene som oppstår når du tar deg selv i å tro at det aldri vil skje.

Det er nettopp disse følelsene av uverdighet og at det ikke er mulig å oppnå noe så magisk for deg, som gjør at du kanskje aldri vil oppleve alt det vidunderlige kjærligheten kan gi deg. Det hjertet ditt så sterkt lengter etter i kalde nattetimer, ensomme kvelder og tidlige morgenstunder.

Derfor er min oppfordring til deg i dag. Bruk litt tid på å tenke over hvorfor du tror du ikke er god nok? For meg ble det et vendepunkt da jeg oppdaget min sannhet om dette.

En dag, da jeg var opptatt  med min vanlige selvfordømming som lyder omtrent slik; «Jeg er ikke god nok eller elskelig nok. Jeg må ha gjort noe galt.» Da jeg en dag møtte en som ikke likte meg , slo en ny bevissthet ned i meg som et lynnedslag. Jeg forsto endelig hvorfor jeg aldri hadde vært i stand til å helbrede min grunnleggen indre skam.

«Noe av det mest tragiske  jeg vet om er menneskets natur av at vi alle har en tendens til å utsette å leve. Vi drømmer alle om en magisk rosenhage over horisonten. I stedet for å nyte blomstringen fra rosene utenfor vinduene våre i dag.»
Dale Carnegie

Det jeg tydelig så i det øyeblikket, var at den eneste måten jeg kunne føle at jeg hadde kontroll over en annens oppførsel var å tro at det var min feil. At det var noe veldig  galt med meg. Det jeg prøvde å styre med å anklage meg selv, var den ubehagelige vonde følelsen av hjelpeløshet på grunn av andres oppførsel og følelser.  Og de like vonde følelsene av ensomhet, hjertesorg når andre var ukjærlige mot meg. Jeg oppdaget at ved å dømme meg selv og  følelsene av skam og uverdighet som da kom, dekket over, og unngikk følelser som var enda dypere og vondere.

Denne forståelsen gjorde meg veldig godt! Jeg så at jeg ønsket å tro at andres oppførsel var min feil, for da kunne jeg tro at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg kunne finne ut hvordan jeg skulle oppføre meg, eller si de forløsende ordene,  og på denne måten kontrollere andres følelser og oppførsel.

Med ande ord handler alt om å akseptere meg selv med både vonde og gode følelser.

For jeg er verdig kjærlighet. Akkurat som du er verdig kjærlighet.

Jeg sier det en gang til.

Du er verdig kjærlighet.

Hva skjer inne i deg når du leser dette utsagnet?

Har hjertet ditt åpnet seg opp og du puster lettet ut?

Eller vil du umiddelbart si til deg selv «Det kan du si» og stenge av?

«Å dele dine svakheter er å gjøre deg selv sårbar; å gjøre deg sårbar er å vise din styrke.»
Criss Jami

I årevis krympet jeg meg innvendig når noen foreslo at jeg var verdig kjærlighet.

Jeg ønsket virkelig å tro at det var sant, og følte at jeg burde elske meg selv, men dypt inne i meg følte jeg meg så uverdig.

Jeg trodde at alt ved meg måtte endres for at jeg skulle være verdig kjærlighet.

Når jeg går ned i vekt, så vil jeg være verdig. Når jeg ikke er så selvbevisst, når jeg får den jobbben  jeg ønsker, når jeg blir mer interessant … listen er uendelig lang.

Under det hele var en dypt begrensende tro på mitt eget verd, og det var ulidelig vondt å kjenne på.

Når jeg er perfekt, da vil jeg være verdig kjærlighet. Før det har jeg egentlig ikke fortjent den.

«Ekte magi i relasjoner betyr et fravær av dom over andre.»
Wayne Dyer

Inntil en dag, da noen fortalte meg om solen. Og de sa: «Solen skinner like mye over hele jorden. Den trenger ikke vrake og velge hvor den vil rette sine stråler, basert på hvor god eller dårlig det den treffer er. Den gir bare sin varme likt fordelt.»

Og dette fikk meg til å tenke.

Kanskje det å elske var som solen.

Og kanskje kjærligheten hadde falt på meg hele tiden. Jeg hadde bare ikke sett den.

Mine regnskyer av uverdighet hadde blokkert den fra å komme til syne

Så jeg tok en beslutning. Jeg bestemte meg for å se på alt med øynen fylt med kjærlighet og legge merke til all kjærligheten som kom mot meg. Og hver gang jeg føler kjærlighet, vil jeg si til meg selv, «Jeg har denne kjærligheten fordi jeg fortjener den.»

Ganske snart, begynte jeg å føle meg mer verdig. Ikke fordi noe ved meg var endret, men fordi jeg hadde tatt en beslutning om å slippe kjærligheten inn.

«Og fremfor alt, se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder. De som ikke tror på magi vil aldri finne den.»
Roald Dahl

Har du bestemt deg for at du ikke er verdig kjærlighet akkurat nå? Du tror at du må gjøre noe, eller være noe før du fortjener den?

I så fall bør du tenke over at det eneste du trenger å gjøre er å tillate deg selv å bli elsket akkurat nå, akkurat som du er. Og det eneste du trenger er å være deg.

Trenger du bevis?

Tenk på en nyfødt baby. Ville du noen gang tenke; «At barnet ikke fortjener kjærlighet. Det er ikke perfekt. »

Jeg gjetter nei.

Du vil nok si at selv om den gråter, holder deg våken hele natten og skriker, fortjener den lille babyen all verdens kjærlighet.

Gjett hva? Du er bare en voksen baby. Du var verdig kjærlighet fra det øyeblikket du ble født, og det har ikke endret seg.

Du er verdig kjærlighet bare fordi du er her.
Kjærligheten er rundt deg, og du vil oppdage den når du fjerner blokkeringene du har skapt av å kjenne deg uverdig. Og i stedet bestemme deg  for at du  fortjener kjærlighet bare fordi……  du er deg. Merk mine ord, den vil dukke opp på mirakuløse måter.

Vil du slippe den inn?

«Hva det betyr å være autentisk:
Å være mer opptatt av sannheten enn meninger
Å være oppriktig og ikke late som
Å være fri fra hykleri: «gjør som du sier»
Å vite hvem du er og å være den personen
Å ikke frykte at andre ser hvor sårbar du er
Å være sikker nok til å gå bort fra situasjoner der du ikke kan være deg selv
Å være bevisst dine egne følelser
Å være fri fra andres meninger om deg
Å akseptere og elske deg selv. »
Sue Fitzmaurice

Jeg har funnet frem til to små historier som sier litt om hvordan kjærlighet kan oppleves:

En sykepleier forteller

Klokken var ca 8:30 om morgenen når en eldre herremann på 80 år, kom til klinikken for å få sett over sårene sine og fjerne noen sting fra tommelen. Han forklarte at han hadde litt dårlig tid for han skulle på et møte klokka 09.00.

Jeg lyttet og ba ham om gå å sette seg på venterommet. Jeg visste det ville ta mer enn en time før noen kunne hjelpe ham, men sa ingenting om det til ham. Jeg så at han med jevne mellomrom så på klokka, og jeg bestemte meg derfor for å undersøke sårene med en gang fordi jeg hadde fått litt tid til overs.
Ved nærmere undersøkelse, så jeg at sårene hadde grodd pent. Jeg fikk en av legene til å fjerne stingene og rense såret.

Jeg og den eldre mannen begynte å samtale mens vi ventet på legen. Jeg spurte ham om han hadde en annen legetime fordi han hadde det så travelt. Han sa nei, og fortalte meg at han trengte å komme videre til sykehjemmet for å ta seg av sin syke kone og gi henne frokost.

Jeg spurte ham om helsen hennes, og han fortalte meg at han hadde tatt vare på henne i lang tid fordi hun hadde Alzheimers sykdom. Jeg spurte om hun ville bli opprørt hvis han var litt for sent ute. Han svarte at hun ikke lenger visste hvem han var, og at hun ikke hadde vært i stand til å gjenkjenne ham de siste fem årene.

«Og likevel går du dit hver morgen, selv om hun ikke vet hvem du er?» spurte jeg, overrasket.
Han smilte da han tok hånden min og plasserte den i hånden sin og sa. «Hun vet ikke hvem jeg er, men jeg vet hvem hun er.» Jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake, og tenkte at det er en slik kjærlighet jeg vil ha i livet mitt.

«Du kan ikke vite dette akkurat nå, men …
din fillete, robuste ærlighet …
sprø, lidenskapelige, nakne sårbarhet …
din tillitsfulle måte å stupe inn i det ukjente  livet i hver sving …
din reise av kjærlighet og healing …
dette endrer verden, verden med dem som er rundt deg og verden som helhet.
En dag vil du vite hvor viktig du er.»
Jacob Nordby

Det kalles kjærlighet

Min fantastiske mann John og jeg var gift i 46 år. Hvert år på valentinsdag, ga han meg den vakreste buketten du kan forestille deg sammen med et kort med bare fem enkle ord: «Min kjærlighet for deg vokser.»

Fire barn, 46 buketter og et liv fullt av kjærlighet, det var hans livs gave til meg, da han gikk bort for to år siden. På min første valentinsdag som enke, 10 måneder etter at jeg mistet ham, ble jeg sjokkert da jeg fikk en gigantisk blomsterbukett adressert til meg …  fra John.

Sint og fortvilet, ringte  jeg blomsterhandleren og forklarte at det hadde blitt gjort en stor feil.

Nei, kjære, det er ingen feil. Før mannen din døde var han her og forhåndsbetalte buketter i mange år framover, og ba oss om å garantere at du vil fortsette med å motta blomster på valentinsdag hvert år.

Med hjertet i halsen, la jeg fra meg telefonen og leste det vedlagte kortet. Der sto det:

«Min kjærlighet for deg er evig.»

Sue Johnston, 68, Houston, Texas

«Å se utenfor deg selv for kjærlighet og aksept, overlater lykken i hendene på andre.»
Debra Beck

Mitt inderlige ønske er at du ser hvor verdifull du er. At du ser at du er verdig all kjærligheten som kommer din vei. Ta imot den, og skap en magisk verden for deg selv og alle rundt deg. Ikke la deg bruke, men bruk kjærligheten beviss til å skape noe som er godt og verdifullt for deg, for andre.

Skap magi!

Jeg elsker å se på Bocelli og publikum mens jeg lytter til sangen. De utstråler kjærlighet. Kjærlighetskraften  omgir dem og strekker seg ut mot meg. Kjenner du det?

«Magi er å tro på deg selv, hvis du kan gjøre det, kan du få hva som helst til å skje.»
Johann Wolfgang von Goethe

Det er ikke noe vits i å lete etter lykken  utenfor deg selv. Den finnes nemlig i deg og rundt deg.
Den finnes i de små hverdagslige hendelsene, og opplevelsene du ofte ikke tenker over eller legger merke til.

Så vær årvåken. Lytt til den indre stemmen din.

Ønsker deg en strålende alle hjerter dag eller valentinsdag om du heller foretrekker den betegnelsen.

Feir kjærligheten, og alt den gir deg av glede og magiske opplevelser.

Det er opp til deg. Grip dagen!

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Farger

Denne bloggen skrev jeg på en herlig fargerik høstdag. Akkurat nå går det meste i hvite nyanser. Vakkert det og. Hver på sin måte.

«Hvem bryr seg om hvilken farge håret ditt har eller hvilken form figuren din har? Hvem bryr seg om hvilken religion du tilhører eller hvilket språk du snakker? Hva er fargen på hjertet ditt? Det er alt som teller! »
Mehmet Murat ildan

Farger betyr mer enn jeg har forstått. Det er fordi farger setter preg på alt jeg er og gjør. Farger beskrive meg, de viser vei inn til mitt eget indre.

Og de viser meg hvem du er. De er som en sti av spor som viser noe av betydning, noe som kan få hjertet mitt til å slå litt fortere av begeistring, og undring over fargenes vidunderlige kulør og dybde.  De lokker meg til seg, og fortryller meg med sin klare eller diffuse ekthet.

«Farger er livet.»
Chuma Nwokolo

Eller de får meg til å se en annen vei fordi de bringer frem i bevisstheten tanker og følelser som jeg helst ikke vil eie. Sporene er farger, som når jeg blir oppmerksom på dem, enten tiltaler eller frastøter meg. Merkelig for de samme fargene kan virke helt motsatt under andre omstendigheter og forhold.

Noen oppleves som nøytrale og får meg til å grave dypere for å finne frem til fargene som ligger under. Når jeg finner dem, kan jeg velge om jeg vil fortsette å utforske dem eller følge et annet spor.

Når jeg skriver bruker jeg farger. Med ord fargelegger jeg følelsene og tankene mine mens fingrene farer over tastaturet. Det er som jeg skriver på et maleri og legger til farge, dybde og detaljer slik at jeg får frem nyansene i  det jeg ønsker å formidle. Fargene hjertet mitt er fylt av, vil smitte over på det jeg skriver. Det er derfor det er så viktig å være meg bevisst hva jeg ønsker å formidle og hvem jeg er.

«Hver person har sin egen farge.»
Haruki Murakami

Mange ganger har jeg blitt forbauset over fargene som kommer frem. Jeg var ikke klar over før bildet var ferdig at jeg hadde formidlet farger, som jeg trodde jeg hadde forlatt eller ikke eide. Fargene hjelper meg til å se det som før var skjult for meg. På samme måten kan jeg se fargene andre prøver å skjule, eller ikke er klar over at de eier. I alle fall ikke  akkurat den nyansen.

«Vi var alltid beruset av farger, av ord som snakker om farger og av solen som gjør fargene levende.»
Andre Derain

Farger har en direkte innflytelse på hjertene våre. De er som et tastatur. Sansene mine er som et piano med mange tangenter. Når jeg skriver er jeg hånden som spiller, og berører en tangent med hensikt, eller av vanvare, og forårsaker vibrasjoner i ditt og mitt hjerte. Derfor er bevissthet om hvilke tangenter jeg berører og hva de betyr, viktig å forstå. Jeg vil berøre tangenter som fremkaller undring, kjærlighet og glede. Noen ganger må jeg berøre tangenter som fremkaller sorg og smerte, både hos meg og deg for at vi begge skal komme oss videre i livet. Ofte er det nødvendig  for å nå inn til hjertet, slik at det kan åpne seg og vise frem våre sanne farger. Ikke de vi har skjult oss bak så lenge.

«I vårt liv er det en farge, som på en kunstners palett, som gir meningen med livet og kunsten. Det er fargen av kjærlighet.»
Marc Chagall

Jeg er ofte ute på vandring med kameraet mitt. Det er en nødvendighet og en viktig del av meg… Da opplever jeg naturens mange ytringer, og oppdager et spill av fargenyanser, avhengig av min egen sinnstemning, årstid, temperatur, tid på dagen, skydekke, tåke, regn, snø eller solens, stjernenes og månens plassering på himmelen.

Jeg har høstens forventninger klart i sinnet nå, rett før den vakkert omfavner naturen med sine klare varme nyanser. Høstens farger gir glede. De er så lyse og intense og vakre. Det er som om naturen prøver å fylle meg med farger, for å mette meg slik at jeg kan lagre dem før vinteren gjør alt dempet og mer enstonig.

For ikke å utelate vindens påvirkning på alt som er. Den tar høstens fullmodne blader, etter at trærne har sluppet dem fri og ikke lenger vil kjennes ved dem. Vinden fører dem mot mot meg som et hav av intense flygende nyanser av farger. Eller den virvler opp sand eller snø, slik at alt rundt meg falmer, blir utydelig fra sandkorn, eller små snøkrystallers dansende glede, eller kan det være angst rundt meg. Alt jeg ser er ulike nyanser av grått og hvitt.

Jeg glemmer heller ikke havets ustanselige dønninger som kastes mot land i et skum av smerte. Noen ganger fanges de opp av solens gylne stråler og speiler sitt vakre lys mot meg i intense klare toner av blåhvit harme, eller kanskje det er i pur livsutfoldelse og glede. Hva vet vel jeg, annet enn at mine egne følelser preger opplevelsen og bestemmer hvilke farger jeg ser.

«Farger forandrer seg: i morgen lys, utstråler rødt  noe som er lyst og klart og blå flettes inn i dens omgivelser og  smelter inn i det grønne. Men om kvelden mister det røde intensiteten, omfavner en roligere tone og skifter mot det blå i regnbuen. Gule blomster forblir lyse, og hvite blir lysende. De skinner som spøkelsesaktige figurer mot en mørkere grønn bakgrunn.»
Rosemary Verey

Lyset spiller en stor rolle for hvordan jeg oppfatter farger. Lyset fyller hver pore i alt det treffer, og speiler hav, og himmel og jord i sitt blendende, eller matte lys. Det avdekker alt som ikke er dekket til av skygger fra truende eller beskyttende materiale. Lys eller skygger er en del av livets tildragelser. Det er umulig å unngå. Men jeg kan være forberedt når jeg går inn i skyggenes rike og akseptere at lyset når det treffer, vil avdekke alle mine hemmeligheter.

«I naturen, danner lys farge. På bildet, skaper farger lyset.»
Hans Hofmann

Tenk at jeg kan skape bilder som fanger lyset gjennom fargene jeg velger å bruke. Det handler om å bruke dem med nensom hånd og forstå hva som skaper skygge og lys.

«Hvorfor plages du over hva som kan skje i morgen? Hvorfor er du tynget av redsel for alt som kan gå galt?
Og hyller  ditt hjerte i sorg, et plagg som er altfor dystert til å gå med?
Tro har en lysere farge, hjem har en regnbue over seg.
Og tillit knytter dem begge sammen på en bakgrunn av himmelsk blå.
Du kan veve disse herlige fargene i et plagg så lett.
Det vil trenge gjennom hver skygge og skinne gjennom den mørkeste natt.»
Beverly Enderby Kimzey

Lenge har jeg lengtet og blitt beveget av blånende blåner så lang borte som det er mulig å se og enda litt lenger. Fargene på horisonten av avsidesliggende fjell er forlokkende, et soria moria langt, langt borte. Fargene som skiller meg fra det jeg ser langt der  bortenfor, er fylt av fargene til ulike følelser. De er preget av farger av ensomhet og lengsler, av det som kan sees fra der jeg er, av det jeg tror jeg ser og  av hvor jeg drømmer om å nå, men kanskje aldri kan gå.

Det handler om å være meg selv og vise fargene mine. Være stolt over den jeg er og  det jeg står for, uansett hvilke farger som er mine. Jeg ser for meg at fargene skifter etter som jeg vokser i visdom og trygghet. Uansett kommer de fra hjertet og viser deg hvem jeg er uten blygsel.

Hvorfor skulle jeg ha behov for å gjemme meg for deg. Du har dine farger som er unike for deg og den du er. Sammen kan vi blande og mikse og skape de vakreste mønster. Kanskje også en regnbue fra mitt til ditt hjerte. Skatten er det vi oppdager i hverandres hjerte. De vakreste brennende farger av nærhet og varme.

Det handler om å tro på drømmene våre, og se på fremtiden med optimisme, spenning og tillit, fylt av de skjønneste farger, utstrålt fra bankende, varme, tillitsfulle og levende hjerter. De utfordrende tidene er tilbakelagt, og lysere dager lokker oss videre mot det vi ikke våget å tro at vi kunne nå, vårt soria moria.

Og slik er vårt soria moria!

Forventningene vi har skapt er sådd i fruktbar nypløyet, svart jord. Når vi våger å ha tillit til, og følge hjertets stemme, vet jeg at vi havner midt i lysets kilde, der alt er mulig fordi det er omgitt av ren kjærlighet. Hvilke farger er det? Det er alle mulige farger, satt sammen til et bånd av evig troskap. Noe vakrere finnes ikke.

Hver dag er ny, om vi lar den være det. Det som var, er ikke lenger. Motsetningene som har skapt uklare farger er borte. Vi har funnet kilden i hjertet ved hjelp av et fokus som er større enn oss selv, og har fjernet motstanden som hindret oss, både i den indre og den ytre verden. Valgene vi har tatt, har startet en ny, spennende prosess, fylt av en lidenskap som feier alle hindringer av veien, og fortærer dem i sin varme, altoppslukende, rene og hvite flamme. Tiden er moden, fylt av purpur og fiolette stråler med islett av gyllent lys. Vi er klare til å motta gaven vår. Den er et liv fylt av magiens fortryllende farger. Ikke engang fantasien kan beskrive slike vakre farver. De kan bare erfares ved å leve dem ut.

Er det ikke vidunderlig magisk?

«Jeg hører spørsmålet på leppene dine: Hva betyr det å være en farge?

Farger er trykket på øyet, musikk for de døve, et ord ut av mørket. Fordi jeg har lyttet til sjelers hvisken – som suset fra vinden – fra bok til bok, og objekt til objekt i titalls eller tusenvis av år, la meg si at min berøring ligner berøring fra engler. En del av meg, den alvorlige halvdelen, roper til det du ser, mens den muntre halvdelen svever gjennom luften mot blikket ditt.

Jeg er så heldig å være rød! Jeg er heftig. Jeg er sterk.

Jeg skjuler ikke meg selv: For meg, manifesteres jeg verken i svakhet eller i subtilitet, men gjennom besluttsomhet og vilje. Så trekker jeg oppmerksomhet til meg. Jeg er ikke redd for andre farger, skygger, folkemengder eller  ensomhet. Hvor fantastisk det er å dekke en overflate som venter meg med mitt eget seirende vesen! Uansett hvor jeg er, ser jeg øyne skinne, lidenskap øke, øyenbryn løfte seg og hjerteslag slå kraftigere. Se hvor flott det er å leve! Se hvor flott det er å se. Jeg er overalt. Livet begynner med og returnerer til meg. Ha tro på det jeg sier.»
Orhan Pamuk

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Jeg velger den positive veien

 

«Vi mottar ikke visdom, vi må finne den for oss selv etter en reise som ingen kan ta for oss eller spare oss for.»

Marcel Proust

Jeg velger å ha en positive tilnærming til livet. I stedet for å stresse det negative, prøver jeg å understreke det gode.

Dersom jeg velger den negative tilnærmingen, dveler jeg ved det som er galt, og kan ty til fordømming og kritikk, sågar til utskjelling. En slik tilnærming har en ødeleggende effekt, både på meg og omgivelsene mine, mens den positive tilnærmingen gir glede, aksept og forståelse. Den skaper åpenhet, kjærlighet og magi.

«Begynnelsen til visdom er funnet i å tvile; ved å tvile kommer vi til spørsmålet, og ved å lete kan vi komme over sannheten.»

Pierre Abelard

Jeg vil heve meg over de negative følelsene … Jo mer jeg er takknemlig for det som er bra i livet mitt, jo flere goder kommer jeg til å være takknemlig for. Jeg vet at … kjærlighet, fred, glede og lykke ligger innenfor det jeg kan velge å fokusere på.

«Og fremfor alt, se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de  mest usannsynlige steder. De som ikke tror på magi vil aldri finne den»

Roald Dahl

Av min egen frie vilje, kan jeg bestemme om jeg vil oppleve kjærlighet eller frykt, fred eller fordømming, glede eller sorg, lykke eller nedstemthet. Utfordringen er å velge den positive veien fra tanke til følelse, følelse til handling, handling til tro, til å leve for å elske …

«Måten å overvinne negative tanker og destruktive følelser er å utvikle motstridende, positive følelser som er sterkere og mer kraftfulle.»

Dalai Lama

Når jeg snakker … vil jeg fokusere på å snakke positivt om meg selv og andre. Det handler om å plassere kjærlighet, tilgivelse, oppmuntring, positive affirmasjoner, gi av meg selv, forandring og inspirasjon, som midtpunktet for alt jeg gjør og er.

Det er ikke alltid lett, men jeg har en intensjon om at det er mulig for meg å komme dit. Noen dager er tyngre enn andre og jeg feiler. Heldigvis kommer det en ny dag, en dag som gir nye muligheter. Jeg forsøker igjen og igjen. Øvelse gjør mester.

Litt etter litt stenger jeg  ute det negative som truer med å overta styringen. Det er viktig å ha blikket rettet mot alt det positive rundt meg og i meg. Det betyr å være takknemlig og ha en  positiv tilnærming til det som skjer.

Da fylles hjertet mitt med kjærlighet som flommer over og skaper magi hvor jeg enn går.

«Vi trenger ikke magi for å forvandle vår verden. Vi bærer all kraften vi trenger inne i oss selv allerede. »

J.K. Rowling

Når jeg gjenkjenner lyset i mitt eget vesen, frigjør jeg meg fra selvødeleggende tanker og negative oppfatninger om andre. Slik kan jeg ta tilbake makten for å bevisst skape, og ta ansvar for livet mitt og alt som er i det. Da er jeg ikke lenger et offer for tilfeldige omstendigheter og sliter ikke for å holde det gående.

For meg ble livet helt annerledes og bedre, da jeg oppdaget mitt eget lys. Jeg som  ikke trodde at jeg kunne, kan ….

Derfor velger jeg å ikke se negativt på livet. Jeg vet at det som skjer meg, uansett hvordan det kjennes ut, kan skapes om til muligheter. Muligheter som jeg kan gripe.  Jeg vet at jeg har evner inne i meg som bare venter på å bli sluppet løs og at det jeg er i stand til og  kan oppnå er ubegrenset.

Det finnes ikke mørke der det er lys.

Det er mitt valg å se etter lyset. Jeg vet at jeg vil finne det. Faktisk opplever jeg det hver eneste dag når jeg løfter blikket.

Magisk, ikke sant!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Morsdagsbekjennelser

Synnas verden

«Se hvordan solen beveger seg i stillhet ….. Vi trenger stillhet for å være i stand til å berøre sjeler.»
Mor Theresa

Jeg ønsker så sterkt å kjenne hemmelighetene til å elske og bli elsket, å åpne portalen til sårbarheten min og våge å slippe andre inn.

I dag kjenner jeg på nederlagene mine. Jeg kjenner på hvordan det er å feile i forhold til barna mine. Det blir så sterkt i dag på morsdagen. Jeg leser om alle mødrene som blir rost og elsket av barna sine.

Hør bare:

«Om hele verden ble stillet på mitt bord, jeg valgte deg, du kjære umistelige mor.»

«Da mødre ble til
var tanken ganske klar.
For mødre har noe i seg
som ingen andre har.

De øser av sin omsorg
og deler alt de vet.
De viser deg at livet
er håp og kjærlighet.

Derfor har vi mødre,
og dersom du spør…

Vis opprinnelig innlegg 975 ord igjen

Klager jeg ….?

 

Hvor ofte klager jeg?

Har jeg for vane å fortelle andre hva jeg ikke har gjort eller ikke har  hatt tid til i dag? Deler jeg med andre når dagen ikke gikk slik jeg ville at den skulle ende?

Når noe negativt eller opprørende skjer, må jeg løpe og fortelle det til noen eller ta opp telefonen for å «lette mitt hjerte»? Det  er  å klage ……..

Å klage er en vane og det er vanedannende. Det er som et rusmiddel, og jo mer jeg gjør det, jo mer trenger jeg å  gjøre det. Klager bokstavelig talt tapper meg for  energi. Jeg har noen ganger lagt merke til at når jeg  klager over lengre tid, blir jeg sint?

Det er som jo mer jeg  klager, jo  sintere blir jeg. Så hvorfor klage? Hva er hensikten min med å bli sint? Hvorfor fokusere på hva jeg ikke vil ha?

  • Jeg legger merke til om jeg klager.
  • Jeg legger merke til hvordan jeg reagerer når noen spør hvordan jeg har det.
  • Jeg legger merke til om andre rundt meg klager og hvordan jeg føler meg når jeg hører dem klage.
  • Jeg er  oppmerksom på hvordan, hvem, og hvor lenge jeg  snakker med andre som klager.
  • Jeg legger merke til om jeg  snakker om hva jeg vil eller hva jeg ikke vil ha.

Livet er et speilbilde av hva jeg tenker og tror. Det er ingen tilfeldigheter i hva som skjer eller ikke skjer. Men jeg vet at om jeg  klager vil det jeg ønsker ta lengre tid. Da vil jeg lide mer og livet vil bli mer og mer utfordrende.

«Det er ingenting «der ute» som holder deg nede – du begrenser deg selv bare med din egen fantasi. Og dine største begrensninger er ikke engang dine «kan ikke» og «burde ikke», men de stedene hvor fantasien din ennå ikke har vært i det hele tatt. Det har aldri vært en bedre tid for deg til å åpne øynene dine, la fantasien sveve og se hva mer som er mulig.»

Ulkjent

Optimister ser: Et glass som er halvfullt.

Pessimistene ser: Et glass som er halvtomt.

Jeg for min del tar imot det jeg får og reflekterer ikke så mye over om det halvfullt eller halvtomt. Egentlig spiller det ingen rolle. Vi må alltid gjøre det beste ut av det vi har. Så da er jeg gjerne en optimist da.

Men så har vi de som alltid klager. Det er selvsagt verken du eller jeg. Likefullt er jeg sikker på at vi alle har møtt en som alltid skal klage. Er vi helt ærlige med oss selv, må vi innrømme at vi har hatt et snev av klageren i oss til tider. Det er derfor viktig å tenke over det jeg siterer nedenfor. Da kan vi kanskje være til hjelp og støtte for en som klager. Og sågar finne frem til en bedre oppførsel i oss selv, når klageren trer frem fra hjemmestedet sitt i vårt indre.

«Kanskje reiser ikke kan hindre fordommer, men ved å vise at alle folk gråter, ler, spiser, bekymrer seg og dør, kan det introdusere ideen om at hvis vi prøve å forstå hverandre, kan vi til og med bli venner.»

Maya Angelou

Her er hva Guy Winch skriver om kroniske klagere.

  • Forstå tenkesettet til kroniske klagere.

Kroniske klagere ser: Et glass som er litt slitt  og inneholder vann som ikke er kaldt nok, sannsynligvis fordi det er vann fra springen når jeg ba om flaskevann og vent, det er en flekk på kanten, også, noe som betyr at glasset ikke ble rengjort skikkelig og nå vil jeg sannsynligvis ende opp med en form for virus . Hvorfor skjer disse tingene alltid med meg?!

Den konstante negativiteten som kommer fra kroniske klagere presenterer en stor utfordring for alle som er rundt dem.  Og ingenting gjør kroniske klagere lykkeligere enn å være mer elendig enn sine venner. Prøv å være positiv, motivert og produktiv midt i en konstant strøm av klager. Denne misnøyen kan prøve noen hver sin  tålmodighet.

Til tross for hvor vanskelig deres klager er for de rundt dem, ser kroniske klagere vanligvis ikke på seg selv som negative mennesker. Snarere oppfatter de seg selv til å alltid å være på den tapende siden, som å trekke det korteste strået daglig. Derfor ser de verden som  negativ og seg selv som en som bare reagerer hensiktsmessig på irriterende, skjerpende eller uheldige omstendigheter.

Selv de kroniske klagerne som gjenkjenner sin uhyrlige klaging, tror virkelig at deres uheldige  situasjoner i livet mer enn rettferdiggjør at de uttrykker sin misnøye til de rundt seg . Tross alt, er det de som har blitt belemrer med flere problemer og ulykker enn de fleste.

Ikke prøv å overbevise en kronisk klager om  at det » ikke er så ille » som de tror det er eller foreslå for dem at de «overreagerer » på hendelser og situasjoner. Dette vil bare tvinge ham eller henne til å finne 10 flere klager eller misnøyer som vi ennå ikke har hørt om, som kan gi oss en bedre forståelse av hvor forferdelig livet faktisk er.

«Ikke la andres oppførsel ødelegge din indre fred .»

Tenzin Gyatso , 14th Dalai Lama

  •  Forstå hva kroniske klagere ønsker.

Kroniske klagere klager til de rundt seg fordi de søker sympati og emosjonell anerkjennelse. Med andre ord, de vil ha deg til å anerkjenne erfaringene sine. De vil ha deg til å bekrefte at deres glass faktisk var sprukket, at, de fikk vann fra springen fremfor flaskevann og at, de trenger en god natts søvn, slik at de kan avverge uansett hvilke bakterier som  var på den flekken på kanten.

Den raskeste måten å trekke deg fra en klagende monolog eller forkorte klagingen, er å anerkjenne deres følelser, uttrykke ekte sympati, og deretter omdirigere klageren til oppgaver som venter.

  • Forstå hva kroniske klagere ikke vil.

De fleste kroniske klagere ser livet som det er full av motgang og utfordringer. Noen menneskers liv er fullt av motgang eller tragedier. Her viser jeg til mennesker hvis liv ikke er uvanlig i den forbindelse. Kroniske klagere oppfatter sine vanskeligheter som dypt forankret i deres personlighet og identitet. Derfor, selv om de forteller andre om sine problemer hele tiden, er de egentlig ikke ute etter råd eller løsninger.

Selv når ditt råd faktisk vil løse et problem for dem, vil kronisk klagere ikke være spesielt glad for å høre det: Alt som tar bort anerkjennelse fra deres » motgang» vil oppleves som truende for deres identitet og til og med deres oppfatning av seg selv. Derfor, har de ofte svaret på gode råd, enten ved å forklare hvorfor forslagene ikke vil fungere, eller ved faktisk å bli opprørt over at den som tilbyr rådet ikke forstår hvor uløselig deres problem egentlig er.

I de fleste situasjoner, bør du unngå å tilby råd eller løsninger, og holde deg til sympati og emosjonell anerkjennelse. Men selv kroniske klagere støter noen ganger på autentiske problemer og har legitime klager. I slike tilfeller, når nød er berettiget, tilby sympati fulgt av et kort, men klart råd, og det vil trolig bli akseptert og verdsatt.

Her er en øvelse jeg har prøvd.  ………..:

  • Ingen  sladder inkludert  magasiner, TV sladre kanaler, online, osv.
  • Ingen klager til andre eller meg selv
  • Ikke være en drittsekk
  • Ingen kritisering av andre eller meg selv.
  • Ikke noe  negativt språk mentalt eller høyt
  • Ingen sarkasme

Jeg implementerer dette inn i mine daglige rutiner. Jeg legger merke til at det er vanskelig. Hvis jeg feiler og gir opp, begynne jeg på nytt. Det blir lettere. Jeg har erfart det! Og det vil også gi meg en stor innsikt i hvorfor noe  ikke går så bra som det kunne ha gått.

Jeg gir slipp på å klage. Jeg lar positive tanker få fylle meg. Jeg fukuserer på at jeg lykkes i dag og at  jeg skal  få det til i fremtiden.  Jeg snakker om mine intensjoner og hva jeg jobber med nå, og lar alt annet gå.

Jeg starter en ny vane  med å være smilende og takke selv for mine største feilskjær. Jeg  trengte hver eneste erfaring jeg har hatt for å nå frem til der jeg er i dag og dit jeg ønsker meg. Jeg smiler. Jeg har nådd helt frem hit og det er ikke verst!

Jeg fokuserer, tar ansvar og tar av …..

Jeg vil klage mindre og gi mer!!!

«Når det dukker opp problemer, noe av det beste  du kan gjøre er å si disse positive affirmasjoner:

~ Alt er vel.

Alt skjer for mitt høyeste gode.

Ut av denne erfaringen vil det bare  komme noe godt.

Jeg er trygg. ~

Når du gjentar dem om og om igjen, vil det stille hjernen din inn lenge nok til at universet finner en løsning for det såkalte problemet. Hvis du sier det nok ganger, vil det bli slik.

Livet vil finne mirakuløse måter å hente goder til deg.

Jeg elsker deg!»

Louise Hay

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Tillit til kjærligheten

 

«Engasjement er grunnlaget for åndelig vekst. Uten det flyter du på tanker, ønsker, begjær, og ujordet ambisjoner i beste fall. I verste fall blir du blåst rundt av skremte deler i din personlighet som regndråper i en storm.»

Gary Zukav

Det kan hende noen ganger at jeg som et følsomt og sårbart menneske, opplever å ikke bli møtt som den jeg er og alt kjennes håpløst.  Jeg har en fornemmelse av at det jeg er, ikke er godt nok. Blandede følelser av tristhet, glede, ensomhet, og lykke skyller inn over meg som dønninger fra åpent hav.  Jeg er ikke sikker på om det er godt eller dårlig.

Andre ser meg ikke som jeg er. Omgivelsene, verken holder eller støtter meg. Alle de gamle drømmene mine om kjærlighet, om intimitet, om «livsoppgaven min», faller bort, og oppløser seg i de store, tunge bølgene som om de aldri har eksistert.

Det jeg opplever er som en  dundrende stillhet i hjertet mitt. Jeg forstår at jeg må foreta vanskelige valg for å bevare det. Vil jeg skape et hjem for tristhet?  Skape et fristed for forvirring? Gå i kompaniskap med usikkerheten?

Jeg vet bare at jeg ikke kan gjøre noe av dette. For da forlater jeg det sårbare hjertet mitt og sender det bort som et uønsket barn ut i en ensom ørken.

Stoler jeg på hjertet med livet mitt?

Jeg  har et ansvar for å ikke stadig minne meg på hvor såret og knust jeg er … Men å overgi meg dypt og uten forbehold til hjertets stemme, slik at det kan fylle meg meg magi og takknemlighet igjen. Og gjøre det med hele meg, med alt jeg er!

Jeg kan snakke hele dagen, og analysere sårene mine og alle hvorfor. … Men det er ikke noe kraftigere og mer healende, enn virkelig å slippe hjertet til og være villig til å risikere alt i kjærlighetens navn.

Hjertet er med meg overalt. Det har aldri forlatt meg, og vil aldri gjøre det. Det vil fortsette å fremstå som veien, i kjærlige, voldsomme, fredelige, og stormfulle former inntil alt i meg er satt i brann.

Når hjertet er åpent, er det ingen forventninger om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre … Andres reaksjon spiller ingen rolle …. Hjertet guider meg til der jeg trenger å være og når. Det krever at jeg ikke  forholder meg  passiv, og venter på bedre tider eller følger råd fra andre på en måte som ikke helt er på linje med min  sannhet.

«Dagen beveger seg herlig fremover!
Ikke benekt din storhet i dag
Vær sterk og målrettet
Ha skjønnhet i fokus
Gjøre godt vil tiltrekke det samme
Fall inn i øyeblikkene og nyt. »

Gigi Galluzzo

I slike stunder er det godt  å minne meg på noen viktige sannheter:

Jeg er akkurat her jeg er for å lære og jeg vet at jeg er ivaretatt.
Jeg er akkurat her for å lære andre noe og jeg vet at jeg er ett med alt som er.
Jeg lærer av andre  og jeg vet at det handler om å hjelpe hverandre.
Jeg er unik, og jeg vet at jeg har en livskraft som er større og sterkere enn jeg noen gang kan klare å forestille meg.

Kroppen min kan heales, og jeg vet at ved å tenke positivt vil jeg komme lenger enn jeg aner.

Psyken og tankene mine kan spille meg et puss, men til syvende og sist er det hjertet som styrer livet mitt.
Miraklene er nær meg bare jeg er åpen og villig til å ta imot.
Livsviljen min kan føre meg til nye høyder, bare jeg våger å slippe den helt fri.

«Overgi deg helt til kjærligheten»

Kute Blackson

Det er som å se inn i solnedgangen på en klar ettermiddag om høsten, og vite at jeg når som helst kan oppleve kjærlighetens magi på de utenkeligste måter, eller jeg kan bli møtt med dype bølger av ømme følelser og opplevelser.

Uten en gang å være bevisst hva som skjer, har jeg inngått et løfte om å inngå fellesskap med alt som er. Det er et øyeblikk av ren velsignelse.

Jeg setter til side den gamle, vante tenkningen om å endre, forandre, bytte, ut eller «helbrede» det som er. I stedet inngår jeg en ubetinget forpliktelse til  godhet og åpner hjertet mitt slik at det kan bli fylt av lys.

Det handler ikke om å overgå meg selv. Det er ikke løsrivelse eller tilknytning. Det handler ikke om forlate kroppen min. Det er ikke å forkaster skyggen min. Det er ikke å hamre løs på historien min. Det er ikke påtatt positivitet.

Det handler om inkludering. Det er å være forbundet. Det er skygge og lys. Det er hjertevarm tilstedeværelse. Og tilstedeværelse finnes ikke om jeg unngår den jeg er. Å være nærværende akkurat her og nå, er det som betyr noe.

Jeg har kjent mange som skylder på andre for alt vondt som hender med og mot dem. Jeg har selv til tider vært full av beskyldninger mot andre for hvorfor livet mitt er slik det er.  Når jeg skylder på andre,  tar jeg ut humørsvingninger, frustrasjoner og vanskeligheter, uten hensyn til hvordan det kan oppleves. Faktisk, nyter jeg  effekten av å velge å dumpe det vonde jeg opplever, i en falsk tro på at det  vil forbedre min egen følelsesmessige tilstand. For et bedrag.

Det virker selvsagt ikke. Den andre ytterligheten handler om å skylde alt på meg selv, å bære alt inne i meg og holde det der, full av selvbebreidelser. Må innrømme at jeg til tider har vært der også.

Det skaper lidelse.

En sunnere tilnærming er sunn emosjonell frigjøring. Det skjer når jeg kan lærer å eie og uttrykke følelsene mine på en ekte og hensiktsmessig måte, uten å føle skam eller unngå dem. Først da slutter jeg  å skade andre og meg selv.  Å skylde på, eller å føle skam er å undertrykke en viktig del av meg selv. Undertrykkelse kan bare føre til enda større lidelse.

Det beste er å invitere skyggene i meg helt frem i lyset hvor jeg kan eie og ære dem. Det er nødvendig å gi slipp på de emosjonelle bindingene mine. Det er ingen skam i det.

Jeg har ingen rett til å ønske meg mer, til jeg fullt ut forstår hva jeg allerede har. Det er ikke mengden som teller, men de velsignelsene jeg er i stand til å motta fra det jeg har.

«Et stykke gammelt brød gir mer til tiggeren, enn et nytt hus til de som er rike.»

Alt jeg har, har uendelige velsignelser for meg skjult inne i seg. Jeg trenger å lære å motta dem.

Det er nødvendig å kommunisere dypt og åpent det som er meningsfullt for meg. Det handler om å åpne hjertet mitt. Dele dybden av hvem jeg er, min frykt, min sårbarhet, det jeg har av forventninger og hemmeligheter, det som tenner meg og det som inspirerer meg. Når jeg åpner hjertet mitt, skaper jeg kjærlighet på den reneste måten.

Å være ekte meg, er den største åpneren for hjertet. Kjærlighet er den største åpneren for sjelen.

Å se dypt inn i en annens øyne, er å se uendeligheten smile til meg. Da erkjenner jeg at et menneske er full av sårbarhet, ømhet, frykt, mot og skjønnhet, Det oppleves  som et under og et privilegium å få et glimt inn i en annens hjerte.

Ved å feste oppmerksomheten bort fra meg selv, kjenner jeg  kjærlighetens sjel.

«Ingen lover.
Bare kjærlighet.
Kjærlighet er grunnlaget for alt.
Jeg er kjærlighet.
Når jeg ønsker å ha mer ut av livet mitt ..
…. Overgir jeg meg fullt ut til å elske.
Nå»

Jeg er vitne til magi og hvordan den vises forskjellig i min verden når jeg tar 100% ansvar for de måtene jeg forholder meg til det jeg ser i andre. Når jeg slutter å ville endre, helbrede, eller fikse dem, gir det meg mer rom og muligheter oppstår som ren magi.

Vi har så mange muligheter til å vokse, og bli større enn «våre» sår. Det kreves at jeg ikke venter på at andre skal endre seg før jeg våger å åpne hjertet mitt for dem. Eller at jeg selv skal endre meg før jeg våger å åpne meg. Det handler om å være den vi er sammen.

«Fred er ikke fravær av konflikt, men tilstedeværelse av kreative alternativer for å svare på konflikten.»

Dorothy Thompson

Mennesker jeg engasjere meg i har vist meg min dypeste sårbarhet.

Jeg har et ansvar for ikke å minne andre på hvor såret og knust de er … men å overgi meg  til det som er akkurat her og nå mellom oss.
Jeg kan snakke hele dagen, og analysere det som har gått galt og alle hvorfor. Men det hjelper ikke  det grann.

Det er ikke noe kraftigere og mer healende, enn virkelig å åpne hjertet og være villig til å risikere alt i kjærlighetens navn. Når hjertet er åpent, er det ingen forventninger om hva andre gjør eller ikke gjør. Andres reaksjon spiller ingen rolle. Hjertet guider meg der jeg trenger å være og når. Det handler om å være tro mot min egen sannhet og ingen andres.

En del av min opprinnelse som menneske handler om konkurranse og tilpasning. Noe  i meg sier at jeg må være forsiktig med å eksponere meg. Jeg kan ikke la hjertet være for åpent, for da vil jeg bli skadet. Alle blir vi skadet. Den ekstreme reaksjonen på å være skadet er å lukke hjertet. Når jeg gjør meg usårbar mister jeg noe veldig verdifullt. Jeg setter meg selv utenfor rommet med risiko, der muligheter og vekst lever.

Å risikere gjør vondt, skuffer meg til tider og lar meg trå feil. Likevel gir det meg en viktig åpning for å endre meg og komme frem til sannheten.

Jeg har sluttet med å se sårbarhet som noe jeg trenger å skjule eller komme over. Det langsomme og vanskelige arbeidet med å leve ut sårbarheten holder meg midt i livets bølge.

Det er nødvendig å lære å se sårbarhet som en døråpner til velsignelse.  Sårbarheten viser vei inn i min indre verden, til hjertet mitt.  Når jeg  gir kjærlighet, er jeg mest menneskelig og mest sårbar.

Derfor går jeg ut i livet og lever med alt jeg er.  Dette er livet. Jeg skal lære, og lære bort til andre. Jeg skal vokse, erfare og føle.

Jeg griper dagen, og gjør akkurat det jeg ønsker å gjøre. Ikke det jeg tror andre forventer av meg. Ikke det jeg tror jeg må gjøre. Det er min kraft, mitt ansvar og mitt valg. Jeg er meg selv. Jeg er ekte. Jeg er bra nok akkurat som jeg er. Jeg er unik og kraftfull.

Jeg gjør det i kjærlighet til meg selv og livet.

«Ingen andre kan velge din holdning for deg. Perspektiv og valg av holdning gir deg muligheten til å være i kontroll. »

Irene Dunlap

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Ærlighet

«I et øyeblikk … et pust, et skritt, en tanke, kan livet forandres fra bedre eller fra verre. Takknemlighet er loven om å sette pris på for alt jeg har i  livet mitt … akkurat nå. Ikke det jeg hadde tidligere, ikke det jeg vil motta i fremtiden. Alle mine rikdommer er i  gaven av å leve «her og nå». »

Rob Whalley

I dag er det vanskelig å samle tankene min om det jeg skal skrive. De sirkler i ring rundt  egne opplevelser, det jeg hører og det jeg leser.

Utgangspunktet er «Me too» og  min egen opplevelse  av det jeg assosierer med ordet. Jeg skrev en blogg om det for noen dager siden  «Ubalanse».

Det handler om makt, ubalanse i makt, vanskeligheter med å sette grenser, utslette seg selv, behovtilfredstillelse, lengsel, ubevisst rop om å bli elsket, rusmisbruk, ikke forstå andres nei, fornekting og sikkert mye mer.

Empati og innlevelse i andres situasjon er ofte mangelvare. Egne behov kommer først. Den etiske og moralske bevisstheten blir lagt bort eller er ikke tilstede. Fokuset er på seg selv og sine egne behov. Ofte overføres egne behov  på andre og kan dermed rettferdiggjøres. Det er tankegangen eller den ubevisste intensjonen. Det er jo til vårt felles gode, tenker og sågar sier «maktutøveren», om situasjonen som har oppstått.

For meg blir det mer og mer klart at det handler om hvor bevisste og empatiske vi er. En sak har alltid mer enn en side og det handler om å være oss bevisst hvordan det vi sier og gjør virker inn på omgivelsene våre.

Akkurat nå er det politikken som får gjennomgå i media.  Det kommer frem hvor  mange som har handlet ut fra egne behov, der og da. Hensynet til alt annet må vike. Det handler om intriger, lekkasjer og indre maktkamp. Hvem  får målbære «sannheten». Argumentasjonen er hard og mangler helt og holdent respekt for motdebatanter. Noen ledere tar ikke ansvar og slipper frem i media stemmer som ikke er forberedt på hvor stor makt ord har. De har ikke forstått eller har ikke grunnleggende etiske ferdigheter.

For meg skaper det kaos. Jeg vet ikke lenger hvem jeg kan ha tiltro til. Det er som isfjellet. Bare litt av sannheten vises. Det meste er skjult i avgrunnen under overflaten.

Noen lover mye, men når de får sjansen til makt, skifter de farge og griper muligheten. Tilbake står alle de som trodde de visste hvem de ga sin tilslutning til.

«Å kjenne det gode fra de dårlige, studer en mann eller kvinnes handlingshistorie, ikke deres oversikt over sine intensjoner.»
Suzy Kassem

Løgn og usannheter florer for å dekke over egen unnfallenhet. Heldigvis er det lett å gjennomskue om vi vil. Men hva med alt  vi ikke klarer å se, det som kan rive alt vi tror på i stykker? Vi velger en ny hest, drevet av et sterkt ønske om endring.  Hva om vi ikke forstår at denne hesten først og fremst arbeider for seg selv, og sin egen fortreffelighet og rikdom? Er det ikke det som skjer i  andre land, så hvorfor ikke i vårt land også.

Så kom jeg over dette lille verset:

 «Kjærlighets kunsten avslører din spesielle og hellige identitet. Kjærlighet er det eneste lyset som virkelig kan lese din  individualitet og sjel. Kjærlighet  alene er språket fra verdens opprinnelse, den kan dechiffrere identitet og skjebne »

John O’Donahue

Så enkelt, men så vanskelig. Det kjennes så godt. Så lenge jeg lytter til hjertets stemme vil jeg klare å skille sannhet fra løgn. Jeg vil vite hvem jeg kan gi min tillit. Det handler ikke om å finne det perfekte, men å finne det som  jeg kan gi min tilslutning til, uten å kompromitere hjertet mitt.

«…………..  Alle lider av fraværet av fortiden sin. Det er helt forbløffende hvordan kraften og fiberen i hver dag løser seg opp i den ledige luften fra i går. Du ser bak deg og du ser ingenting av dagene dine her. Våre forsvunnede dager øker vår erfaring med fravær. Men vår fortid fjernes ikke som om den aldri var. Minner er stedet hvor våre forsvunnne dagers hemmeligheter samles. Minner redder erfaring fra total forsvinning. Minnenes kongerike er fullt av ruiner av tilstedeværelse. Det er forbausende hvor trofast opplevelser faktisk er; hvordan de  aldri forsvinner helt. Erfaring etterlater dype spor i oss. Det er overraskende at år, etter at noe har skjedd med deg, kan tankenålen treffe spor i sinnet, og musikken til en lang forsvunnet hendelse kan stige i din sjel så frisk og vital som  kvelden det skjedde.»

John O’Donohue
Eternal echoes

Husker for mange år siden, da jeg var på ledersamlig med ledere på samme nivå som meg.  Alle kom vi fra samme organisasjon. Vi hadde det veldig hyggelig om kvelden og det ble sent. En av de mannlige lederne fulgte meg til rommet. Han ville komme inn, men jeg avslo.  Tenkte ikke mer over det. Ikke før neste morgen ved frokostbordet, da de andre mannlige lederne lo og  sa til han som ville inn til meg, «Det ble ikke noe på deg i går kveld!» Da forsto jeg. De hadde veddet på om han fikk slippe inn til meg. Først da kjennte jeg forsøket som krenkende, ikke selve handlingen i seg selv.  Det var krenkende, fordi det handler om respekt, trygghet, og likeverd i en felles  ledergruppe. De burde visst at jeg ikke var av typen lett på tråden. Dessuten gjør en ikke slik i en ledergruppe som skal stå sammen og arbeide for en organisasjons beste. Det er sårende og i egentlig forstand en hersketeknikk. En samlende gruppe ler ikke på et av medlemmenes bekostning bak ens rygg.

Jeg satt på med den samme lederen hjem igjen fra samlingen. I en rundkjøring hoppet han ut av bilen og skjeldte ut en annen bilist som hadde kjørt feil. Det fortalte meg at han var nærtagende, oppfarende og ute av balanse. Kanskje episoden fra kvelden før ikke var så lett for stoltheten hans? Hva vet jeg.

Jeg vender blikket innover i meg selv. Har jeg den stødigheten og forankringen, som  jeg hevder jeg har når noe skjer  eller når jeg  tar valg som vises i handlingene mine?

Fortiden min er ikke plettfri. Jeg vet at jeg har sagt og gjort mye som jeg i ettertid ikke er stolt av. Mine egne behov og synspunkter kom i første rekke. Jeg evnet ikke å se hvordan det jeg sa og gjorde   påvirket andre. Eller er sannheten at jeg ikke ville se eller forstå? Hensikten helliget middelet?

Dessverre kan jeg huske flere slike episoder, der jeg ikke var «snill» mot andre. Hendelser som har satt dype vonde spor hos andre. Det har skjedd i jobbsammenheng og det har skjedd  privat.

I ettertid kan jeg se at jeg var ikke moden nok, Jeg var ikke bevisst min egen makt eller innflytelse. Jeg var ikke nok grunnfastet i etiske verdier.

Andre ganger ønsket jeg bare å oppleve nærhet og kjærlighet. Behovet mitt var så stort at jeg overså signalen fra  den andre som ikke var klar for det jeg så sterkt ønsket. Jeg gremmes og skammer meg. Det vil ikke hjelpe stort å be om unnskyldning nå i ettertid, lenge etter. Da vil  det bare se ut som enda et fremstøt for å få oppmerksomhet. Noe må jeg  faktisk leve med og i beste fall lære av.

All kommunikasjon må være toveis. Det fører ingen steder hen å tvinge seg innpå andre som ikke vil eller som har andre preferanser.

Jeg har vært stolt over motet mitt. Det er jeg fortsatt, men det er viktig at motet mitt ikke blir det godes fiende. Har jeg tenkt nok over hvordan mine fremstøt virker på andre? Kanskje jeg har rippet opp i vonde minner? Kanskje, kanskje …. jeg vet ikke.

Jeg ser tilbake og vet med meg selv at noen ganger, klarte ikke den andre å si tydelig i fra at jeg hadde gått over en grense som jeg ikke  burde ha overtrått. Det  gjør fortsatt vondt å tenke på, selv om de fleste tilfellene skjedde for mange, mange år siden.

«Karakter kan ikke utvikles i stillhet og ro. Kun gjennom erfaring med prøving og lidelse kan sjelen bli styrket,  inspirere ambisjoner og oppnå suksess.»

Helen Keller

Jeg husker spesielt et tilfelle da jeg gikk over en annens grenser. Først etter lang tid sa vedkommende fra til meg. Jeg endret tilnærming, men fortsatt bare på en litt mindre «ufin» måte. I dag tenker jeg med gremmelse på hvordan mine handlinger, gjort med de beste intensjoner, kanskje har  ødelagt for en annen.Jeg handlet ut fra egne behov og glemte at den andre kanskje hadde andre behov som måtte komme først. Hvor var enpatien min, som jeg var så stolt av? Lot jeg som jeg ikke forsto? Nei jeg bare trodde at jeg visste best og gjorde alt som sto i min makt for å overbevise. Det er bare ikke slik livet fungerer. Det må to til å danse tango. Jeg er ingen danser uansett…

Overbevisning må komme innenfra. Mine  argumenter, mottatt ufrivillig, falt døde til jorden. Hvorfor? Fordi  tiden ikke var moden for samhandling oss i mellom. Heldigvis forsto jeg det til slutt …..

«Det er bemerkelsesverdig hvor frigjørende det føles å være i stand til å se at tankene mine kun er tanker og at de er verken meg eller virkeligheten»

J.K-Zinn

Alt det jeg skriver om her er tanker. Noen er klare, andre er mer usammenhengene og vage. Noen er sanne også i virkeligheten. Andre er mine indre refleksjoner og mardrømmer om handlinger som jeg selv  opplever som negative. I alle fall ble de oppfattet negativt selv om min intensjon ikke alltid var negativ.

Kanskje det jeg selv opplever som  vondt i dag har hjulpet en annen til å stå opp for seg selv? Kanskje det jeg sa gjorde godt tross alt? Hva vet jeg.

Det jeg mer og mer forstår er at vi som mennesker må trø varlig overfor hverandre.

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
Når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Dette er ord som kom mens jeg sitter her og skriver. Usammenhengende, ja. Men er ikke livet ofte slik ….usammenhengende og vanskelig å forstå seg på.

Noe skjer i oss og rundt oss som vekker minner, gode eller dårlige.

«Jeg har rett og galt, er moralsk og umoralsk, god og dårlig, en helt og en skurk, og jeg har vært like så mye  i stand til sannhet som jeg har vært til å fortelle løgner.»

Katie McGarry

Hva gjør jeg med minnene mine?  Bygger jeg videre på de gode minnene, eller lar jeg de som er negative prege meg for alltid?  Det  kan bare jeg svare på for meg og du for deg. Helst trenger vi å bruke dem som et springbrett mot et bedre og mer kjærlighetsfylt liv.

Det handler om vår villighet til å  åpne oss for det som ligger skjult i oss og få det frem i lyset.  Først da kan det gi  håp om en bedre hverdag.

«Lykke kan ikke reises til, eies, være fortjent, bli utslitt eller brukt opp. Lykke er den åndelige opplevelsen av å leve hvert minutt med kjærlighet, nåde og takknemlighet.»

Denis Waitley

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Hindringer i veien

 

 

«Hvis jeg kan se smerte i øynene dine, så del tårene dine med meg. Hvis jeg kan se glede i øynene dine, så del med meg smilet ditt. »
Santosh Kalwar

Denne bloggen skrev jeg for noen år siden. Den må jeg bare dele på nytt i dag.

Jeg kjenner meg så uendelig takknemlig for livet. Hjertet mitt fylles med en enorm glede over å være til. Jeg vet ikke hva dagen bringer, men jeg vet at  det som skjer det skjer fordi jeg trenger at det skjer. Det er både et løfte og en trygghet i det.

«Mange sier at det vi alle søker er meningen med livet. Jeg tror ikke det er det vi egentlig søker. Jeg tror at det vi søker er en opplevelse av å være i live, slik at våre livserfaringer på det rent fysiske planet vil ha resonanser med vårt eget innerste vesen og virkelighet, slik at vi faktisk føler henrykkelsen av å være i live. »
Joseph Campbell

I går var jeg sliten etter dagen før og hadde rigget meg til foran pcen for å skrive litt, meditere og ellers gjøre ingenting. Slik ble det ikke. Telefonen ringte og det var barnebarnet Stefan på 4 år som sa at han ville bli med bestemor på tur. Og da, selvfølgelig ble planene endret sporenstraks. Jeg fikk på meg turskoene og  hentet  den unge mannen. Jeg handlet på invitasjonen.

Og selvsagt hadde vi det supert. Vi fant fine steiner, artige pinner, store steiner å klatre på, en gul båt som het Ole  og bratte trapper å gå i. Bakken var dekt av  et hvitt teppe av hvitveis. Stefan syntes ikke det gikk ann å stråkke på dem, så han var forsiktig med å gå utenfor stien. Hva var det alle fuglene sang om, mon tro? Kanskje de bare ville si hei …. Knirking fra trær som svaiet i vinden, var litt skummelt. Han godtok forklaringen min og da var det bare moro.  Tenk på stranden var det kastevinder som blåste capsene av hodene våre. Heldigvis fanget vi dem før de blåste på sjøen. Noen ganger løp han foran, andre ganger tuslet han bak meg, ofte tok han hånden min og vi gikk sammen ….

Han ble litt engstelig da jeg et øyeblikk ikke fant det blå merket som fortalte oss hvor vi skulle gå. Ville han få se pappa igjen, undret han. Klart du får, sa jeg. Vi finner en vei. Forsikringen min beroliget han og vi fant en sti som førte opp fra stranda vi gikk på. Den hadde over hundre trappetrinn minst. Han nærmest løp oppover, så moro var det. Vel oppe ville han ned igjen for enda en trappetur.

Så så vi en stor gravemaskin. Den var flott syntes Stefan. En slik ville han gjerne ha når han ble stor.  De siste hundre meterne kom vi inn igjen på stien vi startet fra. Der hadde Stefan gjemt to fine steiner som han måtte ha med seg hjem. Tenk vi fant dem igjen under samme busken han la dem fra seg og de ble behørlig fraktet til bilen. 6,2 spennende kilometre uten et negativt ord. Bare moro.  Turen ble avsluttet med is selvfølgelig.

Det er herlig å oppleve naturen og livet med et barns øyne. Alt blir spennende, og gir en påminnelse om at alt handler om hvordan jeg ser på livet og det som skjer rundt meg.

Det handler om å ta imot livet slik det er. Se på både medgang og motgang som en del av det som former meg og gjør meg til den jeg er. Uansett hva som skjer, kan jeg bruke det til å lære noe nytt om livet og om meg selv. Når jeg møter hindringer blir jeg tvunget til å stoppe opp og finne nye løsninger. Kanskje det akkurat i det som synes så tungt finnes gull, noe som kan endre måten jeg ser på livet og det som hender rundt meg. Jeg får ny innsikt som kan gi meg et rikere og mer meningsfylt liv. Med andre ord, jeg vokser som menneske.

Som da jeg gikk på tur for noen dager siden. Jeg snublet i en trerot og falt hodestup fremover. Et øyeblikk undret jeg på om jeg var like hel fordi det gjorde så vondt. Så ble alt glemt. Jeg hadde rett og slett snublet rett foran en åpen tredør inn til en liten fjellhule. Hulen var magisk. Jeg fikk tatt et utall av bilder  både utenfor og inne i hulen som i mine øyne var både spennende og vakre. Hadde jeg ikke falt hadde jeg bare gått intetanende forbi og  gått glipp av all magien.

For meg ble det en påminnelse om hvordan selv de mest smertefulle opplevelser, kan gi noe positivt. Jeg tror at det ofte handler om å stoppe opp og stille meg selv spørsmålet: «Hva kan jeg lære av dette? Hva trenger jeg å Lære?»

Vi går så ofte i våre nedfelte mønstere uten å løfte blikket. Det er så mye vi forteller oss selv som kanskje ikke er sant. Skyer skygger for solen og vi ser ikke tydelig lenger. Vi henger oss opp i de gamle historiene om hvor lite elskelige vi er, hvor uverdige vi er osv.  Skyene over oss fyller sinnet vårt med negative tanker som snubletråder, eller røtter  som feller oss og lar oss bli liggende nede for telling.  Det er da det gjelder å se seg rundt. Fra bakkenivå får vi et annet perspektiv som kan hjelpe oss med å finne nye veier.

Det har sjedd i mitt liv ofte.

«Når jeg er aller lengst nede, da bær det mot morgengry»

Det handler om å se på mulighetene foran deg. Glem det som var, glem frykten for fremtiden og se livet som det er. Lev livet  her og nå. Ikke lev etter gamle regler eller slik noen forventer at du skal leve.

Jeg farget håret mitt turkis. Ok da, jeg angrer på det, men jeg gjorde det. Heldigvis kan jeg når jeg vil endre på fargen. Slik er  det med livet også. Det som ikke fungerer kan vi endre på ved å akseptere det som det er og defra foreta de riktige endringstiltakene.

Vær nyskjerrig på hvorfor og hvordan du opplever … livet. Hvorfor tenker jeg slik når det skjer?  Hvordan kan det ha seg … osv.  Spør deg selv om hva  den som elsker seg selv ville gjøre? For ofte er det nettopp manglede kjærlighet til oss selv som fører oss ut i det mest turbulente farvannet.

«Freden og gleden du lengter etter er alltid med deg, og har alltid vært – akkurat her inne i deg»
Mary O’Malley

Tenk over:

Hva ville livet ditt ha vært  …
… Om du virkelig stolte på deg selv og ditt liv – alt sammen?
… Om dine utfordringer, snarere enn å være endeløse problemer som må løses, ble døråpninger inn i healingen du lengter etter?
… Om du oppdaget at freden du lengter etter alltid er med deg akkurat her, akkurat nå?
… Om du våknet opp hver morgen med en glede over hvor eventyret kommer til å ta deg i dag?
Det er helt opp til deg hvordan du velger å se på det alt sammen. Tror du det ikke, se en gang til. For du er da ikke et offer, eller …..?

… Glede og indre fred er din fødselsrett, og å møte din egen frykt og selvfordømming med nysgjerrighet og medfølelse er døråpningen.

…. Trangen du har til å oppføre deg på en bestemt måte, spesielt stikk i strid med det du ønsker, er ikke en indikasjon på at noe er galt.  Det viser deg bare noe du trenger å jobbe med i deg selv og i relasjoner til andre mennesker. De er døråpninger til gleden over å være fullt levende hvert eneste øyeblikk.

De lover ikke bare gode dager, men et liv levd fra hjertet. Et liv som pulserer med deg, og mot deg og viser deg de mest magiske skatter fordi du våger gripe dem. Ved å lære å svare i stedet for å reagere, kan du finne alle de skjulte gavene. Herlig ….ikke sant?

«Det er et gigantisk sprang i din oppvåkning når du innser at din lidelse ikke kommer fra det som skjer i livet ditt. Lidelse kommer fra historiene dine om det som skjer. »
Mary O’Malley

«Men hvordan skal jeg svare?» spør du gjerne. «Jeg våger ikke handle annerledes.» Tenk på konsekvensene ….

Det handler om å lytte så dypt at du forstår hvorfor du handler som du gjør og løper bort fra gleden over livet. Ved å kjenne på de vonde følelsene dine kan du gå deg vill i dem. Derfor er det viktig å møte dem ved å forholde deg til dem, gi dem oppmerksomhet. De er der for å vise deg hva du trenger å arbeide med, slik at de kan forvandle seg tilbake til frittflytende energi, og skape fremgang og glede til livet ditt.

Å bli klar over hva den fordømmen stemmen inne i deg gjør, vil gi deg mot til å åpne hjertet ditt. Da vil hjertet utfordre deg til å svare med inkludering, heller enn å svare med sinnets sammenlignende og fordømmende stemme.

«Når du kjenner at du strammer deg, signaliserer det at du trenger å bli nysgjerrig på hva du opplever. Når du strammer deg, er det en garanti for at det er noe du gir motstand.»
Mary O’Malley

Hva er motstanden i ditt liv? Hva er det i deg som du ikke vil møte, erkjenne?

Jeg er overbevist om at klarer vi å se på livet, og  den vi er med et åpent og kjærlig sinn, vil alt forandre seg. Med andre ord handler det om å se med hjertet og ikke med sinnet.

Jeg vil gi deg et eksempel hentet fra  en bok skrevet av Mary O’Malley, «What’s in the way is the way – a practical guide for waking up to life.»

Forestill deg at foran deg sitter en du elsker dypt. Husk da hjertet ditt var fullstendig åpent for  han/henne og tillat hele deg å føle denne kjærligheten. Om du observerer nøye, vil du føle at energien i brystet ditt forandrer seg. Brystet vil utvide seg, åpne seg opp og til og med gløde. Om du forblir i denne tilstanden lenge nok, vil du oppleve at hele kroppen din gløder.

Så kan du forestille deg  en gang du strakk deg etter en du elsker, kansje du var redd for å miste hans/hennes kjærlighet, eller du var sint for noe han/hun hadde gjort. Legg merke til at bare ved å forestille deg en slik begivenhet lukkes åpningen i brystet, og resten av kroppen din trekker seg også sammen i det sinnet ditt blir tett og restriktivt. Det er dette som skjer når hjertet ditt lukker seg.»

Når du frir hjertet ditt for skyene og mørket, det du av gammel vane forteller det, vil det åpne seg og gløde mot livet. Da har du forlatt tilstander fulle av frykt, fordømming, motstand, tvil, forvirring, skam og vaner med å kontrollere alt du gjør for å slippe å bli såret enda en gang.

Det er som trerota jeg snublet over. Den gir meg muligheten til å reorientere meg og se fra en annen innfallsvinkel, med et barns naturlige nyskjerrighet og undring over livet, på det som syntes så «farlig» eller kjedelig.

«Den eneste måten å få det du egentlig ønsker er å vite hva du virkelig ønsker.
Den eneste måten å vite hva du egentlig ønsker er å kjenne deg selv.
Den eneste måten å kjenne deg selv er å være deg selv.
Og den eneste måten å være deg selv, er å lytte til hjertet ditt.
Jeg gjør.»
Ukjent

Er det ikke magisk, vi har alle svarene vi trenger i hjertet vårt. Det handler rett og slett om å åpne det opp og lytte til hva det forteller oss.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Smertelig alene

«Hvis jeg ikke er god mot meg selv, hvordan kan jeg da forvente at noen andre skal være god mot meg?»
Maya Angelou

I dag har jeg kjent på en følelse fra et menneske jeg nylig møtte. Følelsen av alenehet overvelder meg og jeg klarer ikke å gi slipp på den. Derfor må jeg stå opp selv om det er midt på natta og skrive om dette som kjennes så tungt. Det er ikke ofte jeg tar inn fremmede mennesker så tydelig som akkurat dette mennesket. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg kunne ha gått videre uten å ta følelsen inn over meg eller kjenne på den. Jeg vet bare at det hadde blitt feil. Det er akkurat som ordene tvinger seg frem og ut. Kanskje det er et budskap som må formidles akkurat nå til deg som leser det jeg skriver?

Du er så skuffet over livet. Over å nesten alltid være alene. Livet består for det meste av jobb og alenehet. Du har bygd en festning rundt hjemmet ditt. Gardinene er trukker for. Utenfor vinduene står høye trær som skygger for lyset slik at det alltid er dunkelt inne hos deg. Lys har du skjelden på. Der sitter du i mørket foran pcen med et eller annet spill eller du ser på et intetsigende tv program. Livet er begredelig og du kjenner på håpløsheten og tomheten. Mat er du ikke så nøye med. For det meste går det i pizza eller annen ferdigmat.

Denne følelsen er så velkjent for deg at du nesten ikke registrerer den. Det er bare slik det er.

Det var ikke dette som fikk meg til å kjenne på smerten din. Det var noe annet og langt sterkere. Du har ikke mange mennesker rundt deg, bortsett fra noen få som du er i familie med. Svik fra mange  hindrer deg i å knytte nye relasjoner. Dessuten er du i din alenehet blitt ganske sær og litt vanskelig å omgås.

«Når vi kan være alene, kan vi være sammen med andre uten å bruke dem som en flukt.»
Bell Hooks

Det jeg tok inn var gleden du følte over å skulle møte noen av de få du fortsatt har kontakt med. Jeg merket at du i glad forventning gjorde i stand til besøket ditt. Du hadde ryddet og ordnet både ute og inne. Mat og drikke var innkjøpt i store bæreposer. De rommet de meste av det du syntes var godt. For deg å være var du mer enn aktiv, og til tross for de mange uvante aktivitetene gikk arbeidet med liv og lyst. Tenk at du skulle få besøk. Du gledet deg til å sitte rundt de nye  møblene, innkjøpt for anledningen, sammen med dem du gledet deg slik til å se. Alt skulle være perfekt. Til og med ny duk hadde du kjøpt.

Det jeg så tok inn, var fortvilelsen og sorgen din. Du ryddet bort alt du hadde satt frem. Gjestene hadde meldt avbud. Det hadde kommet noe i veien. «Kanskje en annen gang,» sa de.

Alt knyttet seg i deg. Gråten presset på, men det kom ikke en tåre. Du hadde forlengst mistet evnen til å gråte. Til det var den indre smerten for stor, og du hadde god øvelse i å undertrykke enhver smertefull følelse. Beskjeden om at de ikke kom likevel, kom ikke pr. telefon, men pr. tekst melding. Så lite betydde du for dem. I alle fall var det det du oppfattet og tenkte. Du sank sammen i stolen i kjent positur, i passiv og tilsynelatende likegyldig kjedsomhet.

«Kjenner du den følelsen. Følelsen av å være i live og død, begge samtidig? Når det virker som om du bare går gjennom ulike forestillinger om livet, uten egentlig å leve det. Jeg gjør det, jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg lever sammen med den, spiser med den og ofte sover med den.»
Bhavya Kaushik

Jeg skulle ønske for deg at du våget å kjenne på de vonde følelsene. I stedet gjorde du alt du kunne for å bagatellisere smerten og skuffelsen din. At du prøvde så hardt gjorde alt bare enda verre for deg. Du svelget, og svelget for å skjule til og med for deg selv hvor såret du var.

Det var ingen til å holde rundt deg. Til å trøste deg. Du måtte holde alt for deg selv. Derfor skjøv du det bort og inn i den store indre tomheten din. Du visste ikke om noe annet. Du våget ikke utforske noe annet. Alt var uendelig håpløshet.

» Det er i erkjennelsen av at vi er mer like enn ulike – inklusiv vår sårbarhet og gjensidige avhengighet, at mennesker virkelig møtes. men uten denne erkjennelsen møtes ikke livene våre, og vi kommer til å snakke og se forbi hverandre.»
H. M. Nouwen

Det var alt dette jeg tok inn og som ikke ga meg fred. Jeg er sikker på at du  merker de varme og legende energiene jeg sender ut til deg. At de kan gi deg litt trøst slik at livet kan kjennes og oppleves litt bedre.

Jeg har ingen mulighet til å nå deg i din alenehet.  ikke annet enn gjennom kraftige positive broer av energi som jeg sender din vei.  Kanskje de kan gi deg et snev av håp og utholdenhet. En vilje til å invitere igjen, og skape nye kontakter og nye relasjoner rundt deg.

«Utholdenhet er en unik mental styrke;
en styrke avgjørende for å bekjempe den voldsomme
kraften i gjentatte avvisninger.»
Bob Proctor

Det er ikke derfor jeg skriver alt dette. Alt dette som jeg kjenner må bli skrevet akkurat nå.  Jeg skriver det som en påminnelse til oss alle. Vi er ansvarlige for våre egne liv, for våre egne avgjørelser. I tillegg er vi ansvarlige for menneskene rundt oss, for hverandre.  Andre menneskers elendighet er noe vi kan tenke  oss gjennom våre egne erfaringer. Hvorfor er vi da så lite empatiske?   Alle har vi til tider kjent på smerte og alenehet. På grunn av vår manglende innlevelse fortsetter altfor mange å lide og kjenne presset av sin egen ensomme eksistens.

«Han hadde i mange år, vært en rolig stille mann, lite assosiert med andre menn, og vant til kameratskapet med sine egne tanker. Han hadde aldri før kjent styrken i ønsket fra sitt eget hjerte for et lite anerkjennende  nikk fra andre, et blikk, et ord; eller befrielsen som hadde strømmet inn i hjertet hans av dråper fra slike små midler.»
Charles Dickens

Kan vi ikke gjøre slutt på dette?  Fordi vet du hva? Dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år så fort at vi ikke får med oss hva som skjedde. Men vi vil vite hva som ikke skjedde. Og vi vil føle ekte anger.

Det handler om å se hverandre som medmennesker. Uttrykket» Elsk hverandre «er så klokt. Ved å elske hverandre, investerer vi i hverandre og i oss selv. Kanskje en dag, når vi trenger noen til å bry seg om oss, kommer ikke omsorgen fra de vi forventer, men fra noen vi minst venter omsorg fra.  Eller vi får ikke omsorg fra noen, og blir sittende fast i vårt eget feilslåtte liv.

Det handler om å skifte fokus fra oss selv til andre. Med andre ord  å bry oss om hvordan andre har det.  Umiddelbart vil vi oppleve  gleden ved å gi og åpne opp for andre.  Slik vil også vår egen smerte forsvinne. For det er ved å se og stille opp for andre at vi selv blir hjulpet.

«Folk ønsker å bli elsket; i mangel av dette beundret; i mangel av dette fryktet; i mangel av dette hatet og foraktet. De ønsker å fremkalle en form for følelser. Sjelens gysninger før glemsel og søker tilkobling for enhver pris.»
Hjalmar Söderberg

Hva er det som er viktig for oss? Ikke vår egen betydning, og heller ikke hvor flinke vi tror vi er, men følelsene fra dem som bryr seg om oss og som vi  tar vare på i retur. Livet blir virkelig stort når vi jobber for andre, så vel som for oss selv. Av vårt eget lys, kan vi bare belyse en liten del av verden, men når lyset reflekteres og deles, blir det forstørret. Da trenger ingen oppleve alenehetens redsel og ydmykelse. For ofte er det vår egen følelse av å ikke være verdig, ikke god nok som holder oss tilbake fra å strekke ut en hånd til andre. Og når vi endelig våger og opplever å bli avvist, trekker vi oss enda lenger inn i skallet vårt. Det er ingen vits i å prøve igjen. Resultatet vet vi bare så altfor godt.

Ren ydmykhet er å gi kjærlighet til andre. Det gjør oss ikke mindre, selv om vi skulle bli avvist.

Når vi kjenner oss bedre enn andre og selvrettferdige er det vanskelig å gi  kjærlighet med  medfølse, og å  forstå eller i det minste forsøke å forstå. Jeg er klar over hvor lett det er å falle i en grøft av selvopphøyelse og bare gi smuler av det vi forfekter er vårt.  Ydmykhet prøver å forstå, og forholde seg til en annens smerte. Som resultat vil  kjærligheten på magisk vis fjerne destruktive følelser, både hos oss selv og andre.

Det er så viktig for meg å formidle at vi alle bærer på hverandres smerte. Energien vi sender ut kommer tilbake til oss. Derfor når jeg sender ut positive energier, vil verden straks bli litt bedre. Det er vårt felles ansvar å fylle verden med kjærlighet. Kjærligheten skjuler, og dekker til en uendelighet av smerte og feilslåtte handlinger; handlinger fylte av negative energier som sprer seg som ringer i vann. I dag trenger vi å sende ut positive og kjærlige energier, slik at de negative sirklene brytes og gir rom for kjærlighetens omsluttende sirkler av lys og varme.

Er det ikke mulig sier du?

Klart det er. Strekk ut en hånd mot menneskene rundt deg. Du kan invitere igjen, selv om du fikk avslag sist. Smil til en fremmed og se hvordan smilet blir gjengjeldt. Det er alltid, noe, lite eller stort vi kan gjøre for hverandre. Ikke vær den som går forbi og ser en annen vei. Neste gang kan det være du eller jeg som trenger en utstrakt hånd.

Jeg vet det er flere som tenker slike tanker akkurat nå. Tanker om å spre varme til verden. Mens jeg satt og skrev på bloggen min falt blikket mitt på et dikt.  Merkelig hvordan synkronitet oppstår når budskapet er viktig. Derfor deler jeg med deg de kloke ordene fra Elisabeth Hvaal Moe.

BRINGE NOE GODT

«Om et menneske satt på ei øde øy og spilte på en selvlaget fløyte
Spilte en melankolsk melodi Kunne du merket det da på en helt annen del av kloden?
Kanskje kom et vemod over deg uten at du skjønte hvorfor..
og du fant fram musikk som passet til stemningen
eller dro av sted for å sette deg på ei klippe nede ved sjøen og bare se utover nesten som i transe
Du satt der og følte på storheten rundt deg og nærheten til noe inne i deg

Om ditt navn ble uttalt et helt annet sted Ville du merket det da?
Plutselig tenkte du på en som du ikke har hatt i tankene på mange år
og dette mennesket nevnte ditt navn i en samtale langt borte
eller bare tenkte på deg og mintes noe og så ble tankene overført

Om et menneske i ensomhet sendte ut forbannelser mot deg
Ville du merket det da?
Ville en uforklarlig tafatthet fylle deg slik at du ikke klarte å være deg selv eller gjøre noe ut av livet ditt?

Om du kom inn i en by der alle satt og snakket stygt om andre Ville du merket det da før du hadde truffet noen? Ville gatene være mørke og skyggene uhyggelige og ville du snudd deg stadig i angst for at noen fulgte etter?

Om et kjært menneske var i ferd med å forlate jorden
Ville du merket det da?
Kanskje et sug i magen som fikk deg til å spise noe i panikk
stående på gulvet med urolig kropp og skjelvende hjerte Kanskje gråten presset på bak øynene uten at du skjønte hvorfor og kanskje kjente du et gap som åpnet seg
Og senere ville du tenke: «Det var derfor jeg følte meg slik..»

Om noen satt et sted og ba til Gud for deg eller overførte kjærlige tanker Ville du merket det da?
Ville du kjent en fred og en følelse av omsorg for deg og varme som omsluttet deg?
Kanskje gikk du til sengs og sovnet straks og uten kaotiske drømmer
Kanskje fortalte du neste dag oppglødd til noen om at så godt hadde du aldri sovet før

Jeg undrer meg om vi ikke er viktigere for hverandre enn vi ofte tenker
og hvis det er slik
tenk hvor mange muligheter vi har til å bringe noe godt inn i verden
Hva skal vi med det onde?

Slik tenker jeg nå og håper det er tankeoverføring fra mange, mange andre utover hele kloden …
Og nå kjenner jeg fred.. og takker for de som har bedt om fred»

Elisabeth Hvaal Moe

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Flyte fritt

 

«Jeg er sikker på at du også kan se tilbake og se frykt og angst bare som en del av prosessen med å bygge noe fantastisk – et flott liv.»
Elle Sommer

Da jeg var barn, var jeg eventyrlysten, kjærlig, smart og følsom. Men jeg følte meg også redd og engstelig. Jeg stolte veldig lite på at andre kunne like meg slik jeg var. I ettertid kan jeg se at det sansynligvis ble stilt for store krav til meg. Krav som jeg ikke kunne innfri, eller ble tvunget til å innfri.

Det førte til at jeg prøvde mer enn jeg var i stand til. Med andre ord brøt jeg mine egne grenser på en måte som fikk meg til å kjenne meg utslettet som menneske. Eller jeg trakk meg tilbake inn i meg selv og lot verden seile sin egen sjø. Angsten for å møte den ukjente, og farlige verden holdt meg altfor ofte tilbake fra livsutfoldelse og samvær med andre.

Ettersom jeg vokste til, ble jeg mer og mer bevisst på at slik ville jeg ikke ha det. Derfor utfordret jeg angsten og gjorde det jeg kunne for å ta styringen.

«Sann endring kommer fra innsiden; la det ytre være som det er.»
Dalai Lama XIV

«Hva er det verste som kan skje,» sa jeg til meg selv. Jeg brukte negativ visualisering for å finne det ut og kjente på følelsen. For så å akseptere det, som noe jeg ville makte å leve med, om dette verste skulle skje.

Hvis jeg visste hva det verste som kan skje var, da kunne jeg håndtere det uten frykt. Slik tenkte jeg. Og livet ble en kanp mot frykt og usikkerhet. Slik har jeg levd mesteparten av livet. Først nylig har det gått opp for meg at det som er viktig og nødvendig, er å se for meg dit jeg ønsker å gå, ikke dit jeg vil unngå å komme.

«Aldri gi opp
Uansett hva som skjer
Aldri gi opp
Utvikle hjertet
For mye energi i ditt land
Er brukt på å utvikle sinnet
I stedet for hjertet
Vær medfølende
Ikke bare til vennene dine
Men for alle
Vær medfølende
Arbeid for fred
I ditt hjerte og i verden
Arbeid for fred
Og jeg sier igjen
Aldri gi opp
Uansett hva som skjer rundt deg
Aldri gi opp»
Dalai Lama XIV

Det handler om å flyte med strømmen. Gå med livet og ikke kjempe mot det. Det som skal min vei, vil nå meg uansett hvor mye jeg kjemper meg fremover. Det kommer ikke før det er klart for meg og jeg er klar for det som skal min vei. Det som skjer med en slik innstilling, er at jeg åpner meg opp og tillater energiene å flyte fritt rundt meg.

Prøver jeg å gripe noe som ikke er klart for meg, unngår det meg og trekker seg enda mer unna. Å kjempe meg vei oppstrøms blir som kjerringa mot strømmen. Hun går under i forsøket. Flyter jeg med strømmen, og nyter reisen, og retter blikket innover mot min egen utvikling, vil livet møte meg og komme meg i møte før jeg aner. Det er som det trekkes til meg, fordi jeg utstråler glede og tilfredsshet med hvor jeg er. Jeg blir en enorm kraft, nesten som en magnet som vibrerer med livslyst, og kjærlig tilstedeværelse, og omfavner alt som strømmen fører min vei, i kjærlig gjennkjennende iver over å være en del av livets magiske skaperverk.

I dag morges forsto jeg det mer enn noen sinne, da budskapet ble gitt meg, klart og tydelig til mitt indre øye. Jeg hadde kjempet for hardt motstrøms og dermed gått glipp av mange av livets store gaver.

Åpne armene til å endre deg, men ikke gi slipp på verdiene dine.»
Dalai Lama XIV

Hver eneste dag, prøver jeg å gjøre noe som gjenspeiler gleden, evnene mine, og det jeg bryr meg om. Andre skal ikke få påvirke meg negativt lenger. Jeg følger strømmen, uansett hvor den leder meg, og uansett om andre ler av meg og peker ut andre retninger for meg. Det er til og med noen som hevder at jeg er i feil strøm. Faktisk overrasker jeg meg selv med alt jeg kan, og forstår og oppfatterer på min ferd.

Jeg er modig nok til å gi slipp på tvil og frykt. Å se og oppleve stadig nye bevis på min egen styrke, gir meg trygghet for at jeg flyter i riktig retning.

«Livet gir meg ikke det jeg ønsker. Det kan bare gi meg den jeg er.»

Det er ikke det jeg frykter som forårsaker problemene mine. Det er å dvele ved frykten for at jeg skal kullseile på et eller flere av skjærene i strømmen. Slike tanker  er en virkelige utfordring. Lar jeg de engstelige tankene få overtaket, vil jeg bare produsere flere fryktbaserte skjær.

En handling av godhet skaper mye godhet. Jeg prøver det, og frykten min begynner å avta på grunn av mangel på oppmerksomhet og næring. Faktisk ser jeg frem til neste skjær, fordi det alltid vil gi meg nyttig lærdom til hjelp, og støtte for både meg selv og andre på min ferd nedover  strømmen

«Gå videre og mislykkes. I det minste, vil du lære hva som ikke fungerer, og hvis du ser det som en del av en prosess for å lykkes, vil du være akkurat som Winston Churchill og utvikle evnen til å gå fra en fiasko, kanskje enda mer, uten å miste din entusiasme.»
Elle Sommer

Jeg var ikke sikker på at det var rett, men jeg bestemte meg for å gi det et forsøk. Og til slutt, gjennom prøving og feiling med mange nederlag, begynte jeg å se nederlagene mine som et skjær som oppholdt meg litt, for så å slippe meg ut i strømmen igjen, full av ny giv, ny lærdom og mot til å nå målet.

«Jeg har funnet ut at den største grad av indre ro kommer fra utvikling av kjærlighet og medfølelse. Jo mer vi tar vare på andres lykke, desto større er vår egen følelse av velvære. Dyrke en nær, varmhjertet følelse for andre gjør sinnet automatisk rolig. Det er den ultimate kilden til suksess i livet. »
Dalai Lama XIV

Jeg minnet meg selv på at det å være redd for at noe skal gå galt, ikke er måten å gjøre det på. Og jeg har lært at når jeg begynner å si ja til livet, til det tøffe, så vell som det enkle, oppdaget jeg at hvert øyeblikk bestemmer hvem jeg er og hva slags liv jeg lever,  ikke bare de lykkelige øyeblikkene som jeg ønsker vil vare evig.

Angst er en følelse som sender tankene mine hvirvlende rundt i fremtiden og alle skjærene jeg kanskje, bare kanskje kan støte på. Tross alt, er jeg ikke engstelig for fortiden, selv om den kan vekke vonde og såre minner. Det som virkelig bekymrer meg er ikke virkeligheten nå, det er hva jeg ser for meg at morgendagen vil føre med seg. Noe er sikkert, jeg kan ikke forutse fremtiden, så hvorfor ikke leve i nået? Kanskje jeg kan finne en kjentmann med kart, som kan vise vei nedover strømmen, slik at jeg unngår de farligste skjærene.

Jo mer jeg omfavner feilene jeg gjør, jo mindre lammer de livet mitt. Og jeg flyter fredelig nedover strømmen.

Og når jeg mislykkes, husker jeg på at det jeg opplever underveis skal deles med de jeg møter, for at de kan unngå de samme skjærene som jeg støtte på. Kanskje de trenge å bli oppmerksomme på hvordan de skal komme seg løs? Eller kanskje de skal lære ut fra sitt eget hjerte, helt alene uten min påvirkning?

Hva vet jeg. Vi har alle vår egen strøm å følge.

En annen mulighet er at vi kan flyte sammen, og støtte og hjelpe hverandre mens vi flyter nedover strømmen. Det blir uansett slik strømmen leder an. Magisk, ikke sant. Alltid skjer det noe som jeg ikke ante ville skje, noe som fargelegger dagen og ferden.

«Et åpent hjerte er et åpent sinn.»
Dalai Lama XIV

Ingenting noensinne viser seg å være så utfordrende eller så skummelt som jeg trodde. Pluss, det er fantastisk spennende å overvinne frykt og få en opplevelse som  «Jeg kan ikke tro at jeg gjorde det».  Det er godfølelse det.

Jeg flyter med strømmen.

Det er ingen hindringer når jeg flyter med strømmen. Strømmen til visdom og læring er alltid åpen, og jo mer jeg lar meg føre med, vil barrierer, blokkeringer, hindringer og problemer som faktisk bare er skjær i strømmen la meg stoppe opp et øyeblikk. De gir meg nok pusterom, og en mulighet til å gi slipp på fortiden og inn i en uendelighet av muligheter.  Strømmen fører med seg mange små mirakler som ut av det blå. Det er så magisk og gir meg slik glede. Glede over å få være til, og kunne flyte uanstrengt med strømmen, og kjenne at jeg lever og utvikler meg som menneske.

«Inntil mannen finner sin innerste sannhet, vil han vandre i ørkenen av usikkerhet.
Hvis han mener seg å være bare kropp, sinn og betinget identitet, en tilstand som er ustabil og ufullstendig, vil han bli utsatt for følelser av begjær, egoisme og frykt. Og når frykten kommer, vil hans refleks være å slå og ødelegge fordi han føler seg sårbar og usikker.
Men når han modnes til en høyere tilstand av bevissthet, vil hans refleks være å elske og å harmonisere og hans vesen vil utstråle dette fordi han lever i harmoni med den han er.»
Mooji

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Alene, men ikke ensom

 

Dansen
«Vi har aldri øvd på dette
Vi er et rot
Vi skjelver og svetter
Vi tråkker på hverandres tær
Noen ganger går vi ut av takt
Og glemmer replikkene våre
Men i det minste er dette ekte
I det minste er vi ikke halv i live
Begravd under vekten av en forestilling
Vi aldri har trodd på uansett
Jeg vil alltid ta denne ufullkomne dansen
Over ingen dans i det hele tatt.»
Jeff Foster

I dag morges våknet jeg av at jeg forsto noe jeg har grunnet på lenge. Det sto helt klart for meg at slik er det. Jeg forsto uten skygge av tvil hvorfor enkelte situasjoner var som de var. Situasjoner i forhold til spesielle mennesker. Jeg kjente meg så hjelpeløs. For hva kunne jeg gjøre med denne viten. Det sto ikke i min makt å endre på situasjonen på noen som helst måte. Bare forstå og akseptere. Eller blir det riktig å akseptere noe som er destruktiv og ødelegger for dem det gjelder? ……

Jeg kan bare hjelpe om den som trenger hjelp, innser det og er villig til å ta imot det jeg kan tilby. Faktisk, i noen tilfeller er det andre enn jeg som kan være den som åpner dører. I all min velvilje og ønske om å være til hjelp,  må jeg innse det.

Det handler om ensomhet og avvisning. Ofte beror ensomhet i hvordan vi oppfattes av andre. Har vi tenkt nok over vår egen rolle og hvordan vi fremstår? Er vi for opptatt av oss selv og vårt eget, slik at vi glemmer menneskene vi står overfor.

«Enkelte bidrar til sin egen ensomhet ut fra sin væremåte, ofte uten å forstå det selv. De har rett og slett et gedigent sosialt handikap som ingen tør å opplyse dem om. Jeg snakker om mennesker som er ensidig monologiske og kun snakker om seg selv. De har aldri lært «turtaking», for å si det med spedbarnsforskerne. Disse ensomme menneskene kommer i ulike utgaver: Noen er belærende, andre forteller morsomme historier eller repeterer bitre erfaringer i det uendelige. Men de har det til felles at de ikke er interesserte i andres synspunkter, erfaringer eller opplevelser. Forsøker man å få inn en setning sidelengs, blir den enten ignorert eller tryllet om til noe som kan knyttes til den andre: «Ja, akkurat sånn er det for meg også, nå skal du høre…» Tomheten jeg sitter igjen med etter slike møter, er sannsynligvis gjenkjennbar for mange.»
Psykolog Kirsti MacDonald Jareg

Å ha et slikt handicap må være tøft. Ofte forsterker ensomheten denne litt navlebeskuende egenskapen. Når vi ikke får delt det som opptar oss mer enn en sjelden gang, faller vi lett i fellen av å snakke for mye. Ordene renner bare ut, helt ukritisk. Ofte går det bedre etter å få tømt seg. Jeg tror det er viktig å forstå dette. Bærer vi litt over med den vi står overfor, vil det oftest rette seg etter kort tid. Det er i alle fall min erfaring.

«Et råd mot ensomhet er å forstå at dette kan være en subjektiv følelse i ditt eget hode som også kan bli en selvoppfyllende profeti. Når folk føler seg ensomme, går hjernen inn i en overlevelsesmodus, ifølge John Cacioppi. Man blir selvfokusert og opptatt av hvordan man har det selv, og glemmer å fokusere på hvordan andre rundt en har det. Utad kan man derfor framstå som fjern, kald og sosialt klumsete. Ved å vite at ensomheten er i ens eget hode, kan man endre følelsen. I intervensjoner rettet mot å redusere ensomhet så Cacioppi at det å dele positive erfaringer med andre hadde en overraskende effekt, og var et mer effektivt tiltak enn å øke sosiale ferdigheter, øke sosial støtte eller øke muligheter for sosial kontakt.
Psykolog Kirsti MacDonald Jareg

Ensomhetsfølelsen er ofte en helt personlig opplevelse. Vi kjenner oss mindreverdige, ikke godtatt eller utstøtt. Det gjør vondt å ha det slik. Noen ganger kan det føre til at vi trekker oss helt bort fra andre. Det er ingen vits. «De bryr seg ikke om vi er der eller ikke,» tenker vi.

Jeg vet at noen velger ensomhet. Ikke fordi de mangler muligheter til kontakt med andre. De orker bare ikke by på seg selv. Det blir for avslørende og vondt å dele sitt indre med noen. Derfor lukker de seg inne og går villig inn i sitt selvlagede bur. Jeg skulle så inderlig ønske at du som har det slik åpner burdøren og kommer ut, eller i det minste innviterer andre inn på besøk.

«Den mest forferdelige fattigdom er ensomhet og følelsen av å ikke bli elsket.»
Mor Teresa

Ofte er det bare ubetenksomhet eller at de vi føler oss avstengt fra, ikke tenker over sin egen oppførsel. De regner med at vi kjenner oss inkludert.  Mens vi bare føler oss akseptert som en som er der, men ikke en, det er verd å bruke tid på.

Jeg vet hva jeg snakker om. Sammen med noen mennesker jeg for lenge siden kjente, følte jeg meg ikke inkludert. Jeg var tilstede, men likevel ikke tilstede for dem. Faktisk tror jeg at de ikke tenkte over hvordan deres oppførsel virker inn på meg. De hadde mer enn nok med sitt, og regnet sannsynligvis med at jeg klarte meg. Jeg kunne konversere og delta i fellesskapet når jeg hadde behov for det, eller jeg kunne bare være der i taushet. Dermed lot de meg gjøre som jeg ville. Jeg kom når jeg ville, og gikk når jeg ville uten at noen la merke til det.

«Du kan ikke kontrollere det som skjer med deg, men du kan styre holdningen din til det som skjer med deg, og i det, vil du mestre forandringen snarere enn å la den få mestre deg.»
Sri Ram

Det var ikke vondt ment når de overså meg, men det var ubetenksomt. Hadde jeg vært nærtakende, ville jeg ha avsluttet kontakten med dem. Den var så ensidig og kun på deres premisser. Det var greit at jeg var der og trådde støttende til, men det var alt, tilsynelatende. Det var som å være innenfor, men samtidig være holdt utenfor.

«I natt er kanskje ikke natten for svar, men for å åpne hjertet ditt for storheten i spørsmålet.»
Matt Lucata

Vet  du, jeg tror ikke at det var med vilje jeg ble holdt utenfor. Det var rett og slett manglende oppmerksomhet og empati for andres situasjon. De levde i en virkelighet som var avflatet, med  følelser og nærhet som mangelvare, fordi de ikke maktet å gripe fatt i alt som hindret positive følelser å strømme ut.  Det var det jeg opplevde så sterkt når jeg stakk innom. De hadde barn som heller ikke så meg. Hvorfor? Fordi foreldrene med sitt eksempel, ga dem måten å møte meg på. På tomannshånd hadde jeg et helt annet og bedre forhold til barna enn sammen med foreldrene. Tenk hva de lærte av sine foreldres eksempel!

For meg viser det med all tydelighet at ensomhet kan være så mangt.

Jeg kunne og hadde all grunn til å føle meg ensom sammen med disse menneskene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Fordi jeg forsto hvorfor det var som det var. Faktisk viste de en ensomhet seg imellom, og ut mot andre som var både smertefull og ødeleggende. De var som forbipasserende om natten, kun skygger av seg selv. Kan det finnes en større ensomhet?

«Hvor er folket?» Sa den lille prinsen til slutt. «Det er litt ensomt i ørkenen …» «Det er ensomt når du er blant folk, også,» sa slangen.»
Antoine de Saint-Exupéry

Hvor mange er det ikke som er stengt inne i seg selv. De våger ikke vise frem hvem de er. Hvorfor? Fordi de tror at toner de flagg, vil ingen like dem eller elske dem. Da er det bedre å trekke seg tilbake og pleie ensomheten. De vet tross alt hva de har, men ikke hva de får. Avvisningen de er sikker på vil komme om de strekker seg mot andre, er for vond å svelge. Derfor lever de tilbaketrukket bak tunge gardiner og slipper ingen inn på seg. Det er som om de skulle ha forskanset seg bak et usynlig strømgjerde. Kommer vi bort i det, brenner vi oss og forter oss bort derfra.

Jeg ber deg, om du omgir deg med et slikt gjerde. Skru av strømmen og slipp de som banker på inn. Du vil ikke andre. En åpen, utstrakt hånd vil alltid motta mer enn en som er lukket og tilbakeholdt. «Den som intet våger, intet vinner,» sier ordtaket. Og det stemmer.

”Den er rik som takker den som tar imot”
Canetti.

Noen er alene, og ensomme fordi de er fulle av angst, eller sky og beskjedne. I slike tilfeller trenger de å bli sett, og møtt, ikke ledd av eller bli møtt med et skuldertrekk. Å bry seg, handler om å strekke ut en hånd til de som trenger en hånd å støtte seg til, inntil de våger å gi slipp på den. En hånd å støtte seg til, men ikke å klamre seg til.

«Jeg er lei av å leve ute av stand til å elske noen. Jeg har ikke en eneste venn – ikke én. Og verst av alt, jeg kan ikke engang like meg selv. Hvorfor det? Hvorfor kan jeg ikke elsker meg selv? Det er fordi jeg ikke kan elske noen andre. En person lærer å elske seg selv gjennom enkle handlinger av å elske og bli elsket av noen andre. Forstår du hva jeg sier? En person som er ute av stand til å elske en annen kan ikke riktig elske seg selv. »
Haruki Murakami

Om det ikke skulle lykkes deg å skape kontakt med det samme, ikke gi opp. Det kan ta tid å skape felleskap og nærhet. Derfor kan det ofte være lettere å bli kjent med andre gjennom felles interesser, enten det er på nettet eller i en sosial sammenheng. Bruk tid og ikke gi opp etter første forsøk. Hva vet vel vi om de vi møter sitt indre liv, om deres utrygghet og redsel for avvisning. Det kan være langt verre enn våre egne demoner.

«Venner er et merkelig, flyktig, motstridende, men et fast fenomen. De er skapt, formet, støpt av fokusert innsats og hensikt. Og likevel, ekte vennskap, når det er anerkjent, er i sin essens uanstrengt.

Bestevenner er dannet over tid.

Alle er noens venn, selv når de tror de er alene.

Hvis vennskapet ikke fungerer, vil ditt hjerte vite det. Det er når du begynner å bli mindre enn helt ærlig  i din omgang. Og det er da det dere gjør sammen ikke lenger føles riktig.

Men noen ganger trengs det mer innsats for å få det til.

Vær lenge nok til å bli noens beste venn.»
Vera Nazarian

Mange sliter med lav selvfølelse og er derfor tilbakeholdne når det gjelder å ta sosial kontakt. Dette kan være særlig vanskelig når de av en eller annen grunn skifter miljø, eller mister gamle venner. Det er da evnen til å skape nye kontakter  blir satt på prøve. I slike tilfeller kjennes det ekstra godt når noen strekker ut en hånd for å bli kjent med dem. Da er det også lettere å våge spranget, og åpne opp for nye kontakter og forhold.

Vær en slik døråpner. Se deg rundt og legg merke til de som holder seg i periferien og aldri våger seg inn i fellesskapet. Kanskje ditt initiativ kan skape nye muligheter for den det gjelder. For deg også. «Den hjelper seg selv, som hjelper andre,» er en godt utprøvd sannhet.

«Hva var galt med meg? Jeg hadde et anstendig liv. Jeg var sunn. Jeg var ikke sulten eller lemlestet av en landmine eller foreldreløs. Men liksom, det var ikke nok. Jeg hadde et hull i meg, og alt jeg tok for gitt gled gjennom det som sand.

Jeg følte at jeg hadde svelget gjær, som uansett hvilket onde som ble betent inni meg hadde doblet seg i størrelse. »
Jodi Picoult

Noen ganger faller livet sammen rundt oss. Vi mister noen vi har kjær, eller på andre måter opplever livets nederlag og sorger. Jeg har vært der og kjent på hvor ensomt det kan være. Alt syntes håpløst og jeg så ingen løsning på hvordan jeg skulle komme meg gjennom motgangen. Hvor godt var det ikke i en slik stund å få kjenne styrken, omsorgen og den utstrakte hånden fra andre. Ofte fra dem jeg minst ventet meg noe fra.

Vær en slik venn!!!

«Det mest ensomme øyeblikk i noens liv er når de ser hele deres verden faller fra hverandre, og alt de kan gjøre er å stirre tomt.»
F. Scott Fitzgerald

Det kan være tøft å møte andres ensomhet. Jeg har ofte kjent meg hjelpeløs da. Hva har vel jeg å bidra med. Hvordan skal jeg vise at jeg bryr meg? Mange slike tanker kan lett få meg til å trekke meg bort. Det blir på en måte å møte mine egne savn og rippe opp i gamle, nesten glemte sår. Men noe drar meg mot den som trenger støtte. Jeg får styrke og visdom, fra uante kilder til å være tilstede for den som jeg vet trenger min tilstedeværelse.

«Vi er mest alene når vi omfavner andres ensomhet.»
Mitch Albom

Jeg tror at ensomhet mest av alt handler om vår egen indre utrygghet. Selvsagt kan ensomhet være situasjonsbestemt fordi vi ikke av ulike årsaker kan komme oss ut for å møte andre. Det kan være et handicap, alder, språkproblemer eller noe så banalt som økonomi. Det er da vi trenger noen som ser oss, oppsøker oss og ikke bryr seg om at vi ikke har de samme mulighetene som andre. Det finnes mye vi kan dele med hverandre uten at det behøver koste all verden. For det aller viktigste, er det hjertet deler med et annet hjerte, og det er gratis.

«Den beste medisin for et menneske er et annet menneske»
Jens Meinich

Indre utrygghet trenger at vi er villige til å erkjenne at det er utrygge vi er. Vi trenger mot til å gå inn i oss selv og finne frem til styrken som bor i oss. Vi trenger å finne alle de positive grunnene til at vi er verd å elske. Slik blir det lettere å elske den vi er, og våge å tro at også andre kan se vår indre skjønnhet og finne glede i å være sammen med oss. Gjennom å elske oss selv, vil vi lettere klare å møte andre med positive uttrykk. Ikke som før, med en negativ forventning om at alt vil skjære seg, slik det alltid har gjort. Ikke med bebreidelser eller klamring, som lett blir resultatet, når vi i vår utrygghet forsøker bevisst eller ubevisst å knytte oss til andre.

«Ensomhet er selvets fattigdom ; å være alene er selvets rikdom.»
May Sarton

Vår nye trygghet vil bli lagt merke til, og det blir adskillig lettere å knytte bånd til oss. Slik blir ikke behovet for å ha noen rundt oss så påtrengende. Gjennom vår avslappethet på dette området, vil nye kontakter og venner dukke opp som troll av eske. I alle fall langt enklere enn før. Det handler mye om vår egen utstråling, og innstilling til både oss selv og andre.

Uansett er det hver og en av oss sitt ansvar  å komme oss ut av ensomheten. Andre kan være til hjelp og støtte, men det er ingen andre enn den det gjelder som kan bestemme seg for at «slik vil jeg ikke ha det lenger». Og så foreta valg og handlinger deretter. Ingen enkel beslutning eller jobb, men fullt mulig for alle ….

«… Jeg tror også at innadvendthet er min største styrke. Jeg har et så sterk indre liv at jeg er aldri lei, og bare av og til ensom. Uansett hvor kaotisk det er rundt meg, vet jeg at jeg alltid kan vende meg innover.»
Susan Cain

For meg er det å være alene en velsignelse. Det er der jeg får nye krefter, finner inn til mine sannheter og er helt og holdent tilstede i øyeblikket. Å være alene ute i naturen er magisk og gir lindring til alt som ikke kjennes godt i livet mitt. Der ser jeg verden i et annet perspektiv. Jeg lærer hvor uendelig stort universet er, og at jeg er en liten, men vesentlig del av det som er.

Det er gjennom alenehetens stille refleksjon, og fordypning i livets mange små og store spørsmål at jeg våger å åpne meg opp for storheten rundt meg. Det er der jeg har lært å elske meg selv. Det er der jeg har lær å strekke meg ut mot andre, uten å være redd for  å bli avvist. Avvisning betyr ikke at jeg er mindre verdt. Det betyr bare at den som avviser meg, ikke ser meg som sin forbundsfelle eller ikke er klar for å ha kontakt med meg akkurat der og da. Jeg er meg uansett … Neste gang vil den som avviste meg, eller en annen ta imot den utstrakte hånden min.

Jeg nyter alenehet og gleder meg over livets mange vidunderlige opplevelser.

Likevel det jeg kan savne noen ganger, i de tilfellene jeg ikke har noen rundt meg, er noen å dele disse opplevelsene med. Det hjelper å dele dem her på bloggen. For å dele, gir dobbel glede. Slik er det bare.

«Du er aldri alene. Du er evig forbundet med alle.»
Amit Ray

Som ved et trylleslag opplever jeg nærhet til alt og alle. For en magi. Alt avhenger av meg og min egen innstilling, enten jeg er den som tar kontakt eller den som kontaktes.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Tap

……..
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

Mary Oliver

I dag deler jeg et dikt av Susan Frybort. Det er så fullt av visdom og  opplevd liv.

Det  handler om tap og sorg og hvor uforutsigbart livet kan være. Hvor lang tid det kan ta å komme over det vi har mistet, det være seg helse,  en vi  elsker sin død, nærhet til andre, materiell rikdom, jobb eller noe annet vi setter stor pris på. Ved å kjenne på tapet vi har lidd, ved å akseptere at slik er det for oss alle, kan vi reise oss og  leve med alt vi er og har, til tross for tapet.

Alt du trodde du hadde,
alt du trodde det var,
alt det syntes å være
syntes å forvandle seg uventet
til et stille dampende arr.
Og alt dette tapet
fant veien
inn i brystet ditt
og banket mot
en levende puls.

Du lærte at sorg  ikke
har tiltro til en rask og selektiv prosess …
Det tok en evighet,
og en annen evighet,
og en til,
å gå gjennom hvert
spor av minner og tap.

Du lærte at sorgen i seg selv
er en reise
du uunngåelig vill oppleve,
og du kan gå deg vill
blant dens ikke-forutsigbare
komplekse lag.

Du lærte at vi alle bærer
døden av noen,
noe, eller et sted
med oss inne i oss,
og for det,
trenger vi aldri å skamme oss.

Et ekteskap, et søsken,
et barn, et vennskap,
et kall, et oppdrag,
en elsket følgesvenn,
en måte å være  på…

Prøv å kvele sjelens gråt.
Prøv å pakke ned og skjule
de monumentale hvorfor.
Bare ved å lære
å overgi deg
og fullt ut lodde
dybden av sorg
kan sorg være fri
å bevege seg og puste
gjennom rommene
i hjertet ditt.

Selv mens du eier
de nyeste øyeblikkene-
selv når du går gjennom
bevegelsene til et aktivt
og rikt liv.

Tapet har gikk oss en klokskap og innsikt som vi før ikke hadde.

«. … Og da kan det skje du vil takke for det som du gråt for en gang ….»

Jeg skriver dette i dag fordi jeg må. Det er noe i meg som tvinger ordene ut. Kanskje er det fordi jeg nettopp har mistet en kjær venn til døden. Kanskje er det fordi jeg ser at du trenger disse orden i dag, fordi du enda ikke har klart å leve «godt» med ditt tap, Slik jeg ser det, er tapet vi har lidd, en skatt som vi bærer med oss i våre hjerter alltid. Det har blitt en del av hvem vi er.

For meg kjennes det godt å kunne bære med meg det jeg har mistet på denne måten. Tapet mitt har blitt en rikdom som jeg kan øse av gjennom livets mange viderverdigheter. Det har lært meg så uendelig mye om meg selv og  og min sårbare natur.

Nå vet jeg at døden symboliserer tap, men også nye begynnelser ….. altså håp, livsglede, ny lærdom og klokskap. Og du trenger ikke ha mistet noe til døden for å oppleve sorg over noe som ikke lenger er  i livet ditt.

Derfor er mitt råd til deg, overgi deg, aksepter tapet og sorgen din. — lev den ut. Slik kan livet igjen møte deg og vise deg vei gjennom alt det vonde. For du vet at ingen kan  resten av livet stå ved en grav og klage ….

”En hustavle”
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

Arnulf Øverland

Noen har en større kontakt med mørket sitt enn andre.  De har et et dypt mørke fra levd liv og uoppfylte drømmer. Vi kan se det i øynene, i sjelen deres.

Jeg ser det i dine øyne.

Det handler om å våge å åpne øynene slik at lyset kan finne veien inn.  For lyset vil alltid fortrenge mørket. Mørket kan ikke leve i lyset og må derfor alltid vike for lyset.

«Mørke kan ikke løses med mer mørke. Mer mørke vil bare gjøre mørket tykkere. Bare lys kan forløse mørket … De av oss som har lyset, skal vise lyset og tilby det slik at verden ikke synker inn i totalt mørke … Alle har frøet av oppvåkning og innsikt i hans eller hennes hjerte. La oss hjelpe hverandre med å berøre disse frøene i oss selv.»
Thich Nhat Hanh

Kjære deg. Jeg ser at mørket ditt ikke er så tett lenger. Natten er ved å gå over til dag.

For meg er natten ikke bare mørke, men en velsignelse. Den gir meg nye krefter når den dysser meg i søvn. Den lar meg finne  svar fra dypet av min sjel. Den viser meg nye horisonter og muligheter, ved å gi meg stillhetens uendelige magiske potensiale og rom. For den er summen av livet og alt som er, slik Andre Bjerke skriver så vakkert i diktet «Natten».

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild.

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Det neste diktet av Susan Frybort handler om undertrykt smerte. En smerte som gir seg utslag i angrep og anklager mot andre. Anklager som for et lyttende hjerte, kun er et uttrykk for indre smerte og sårbarhet. Jeg kan se at du bærer på en slik smerte. Men jeg ser også at du har latt bitterhenten og sorgen over tapet ligge. Det har gitt deg en hart tilkjempet ro. Du har klart å distansere deg fra anklager fra andre, men mest av alt fra din egen selvfordømmelse.

Kunsten i å ikke ta det personlig
er å vite at det ikke handler om deg,
heller handler det mest sannsynlig om andre
og deres problemer,
som imidlertid kan skape uro
når det de sier, formidles med en intens påstand.
Det krever øvelse å plassere
din egen følelsesmessige reaksjon
bak deg
mens du fokuserer på det som ønsker
å bli hørt og møtt,
men som i stedet er kvalt av
frykten for å være sårbar.
Å være rolig er nøkkelen
når den stridslystnes kamp
har tatt kontroll over ord med smerte,
og når lengsler holdes fanget som lidelse
inne i et såret hjerte.

Du må lære å være til stede
og klar til ikke å falle inn i fellene
som disse hendelsene
prøver å dra deg mot.
Og hvis de vedvarer,
og begynner å koste
din personlige fred,
er den store visdommen  å gjenkjenne når
du skal trekke deg tilbake i medfølelse
og gi slipp.

Husk, at du ikke kan trøste vrede
eller aggresjon.
Og du vil innse at du er
mer enn ok med
å vite at en annens
følelsesmessig opprør
tilhører dem …
og  ikke vil ødelegge deg.

Så vil jeg  dele et dikt av Mary Oliver. Hun skriver så vakkert om en ny og bedre fremtid. Vi trenger  å la fortiden være og gi slipp, når det blir krevd av oss.

I Blackwater Skogen

Se, trærne
skaper
sines egne kropper om
til søyler

av lys,
gir bort den rike
duften av kanel
og fullbyrdelse,

de  lange klumpene
av dunkjevler
springer ut og flyter vekk over
de blå skuldrene

 til dammene
og hver dam,
uansett hva dens
navn  er, er

navnløst nå.
Hvert år
alt
jeg noen noensinne har lært

 i livet mitt
fører tilbake til dette: brannene
og den svarte elven av tap
hvis andre side

er frelse,
hvis mening
ingen av oss noensinne vil kjenne.
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

 Et bilde jeg fikk mens jeg leste dette diktet var å vandre gjennom en skog om høsten, se jorden fylles med gylne fallende blader. De knaser under føttene mine, mens jeg går og lytter til naturens ro og fred. Så kommer brannen og ødelegger alt.

Er det ikke det som har skjedd i ditt liv? Du  falt inn i et uendelig mørke som var ved å sluke deg og legge alt øde.

Jeg ser for meg fuglen Phønix som blir gjenfødt fra asken. Du er som denne fuglen og vil reise deg i all din prakt. La gå at du enda er noe skadeskutt. Mørket var så tett og du har hatt behove for å komme til hektene.

Kanskje det nå er på tide at du beveger deg opp fra godstolen, bøkene og tv’en din igjen. Livet og lyset venter på deg. Det er så mye vakkert å oppleve der ute. Ikke bli værende i apatien og mismotet. Da er ikke veien lang tilbake til mørket og dit vil du ikke. Det vet jeg.

Skogen vil vokse seg til igjen, enda mer vakker, og grøderik og blomstre inn i en rytmisk ro,  med årstidenes endring og gjenfødelse. På samme måte som i livet, er det alltid noe som endres fra  godt til dårlig og dårlig til godt når tiden går.

På den andre siden av tapet er redningen.  Det spiller ingen rolle hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har levd, rik, fattig, osv., Vi vil alle oppleve tap.  Alle vil før eller siden opplever brannene og den svarte elven av tap. Det er frelse, et håp for livet et annet sted, men vi vil aldri kjenne meningen før vi er der.  Lengselen har vi, heldigvis!

Husk at livet ditt er her og nå, du må verne om det og elske det  med hver fiber i  ditt vesen, men legg merke til at «når tiden kommer» er det ikke «hvis» det er et «når».  Du vil lide tap. Men du må være i stand til å la det gå.  Et nytt liv venter deg.

Derfor kjære deg, reis deg og kom ut i lyset. Du er så vakker og har så mye å gi til livet, som bare du kan gi.

Andre kan fortelle deg hva du bør gjøre, med overbevisning og ekte logikk. Hva hjelper det om du ikke frir deg fra apatiens tunge lenker og tar det første steget ut i lyset,  akkurat som fugl Phønix reiste seg fra asken.

«Et legeme som ikke er påvirket av noen krefter, er i ro eller beveger seg rettlinjet med konstant hastighet, kommer til å forbli i denne tilstanden med mindre det utsettes for ytre påvirkning.»
Newtons 1. lov

Loven kan  overføres til oss mennesker og hvordan vi håndterer tilværelsens utfordringer. Hver gang vi forandrer oss, foregår det en slags eksistensiell bevegelse som ofte involverer mange ytre faktorer. Mange forandringer kan være ubehagelige eller krevende nettopp fordi vi kastes ut av vårt status quo.

For deg ble en slik opplevelse begynnelsen på en lang og mørk reise.

«Uten livsglede, hva er livet? Bare en venting  på døden?
Rajneesh

Apati er når vi frykter forandring, uansett om det handler om forandring til det bedre eller til det verre. Selve forandringen er så emosjonelt utfordrende at vi heller vil forbli uberørt eller likegyldige fordi det krever langt mindre av oss.

Ved å anvende Newtons 1. lov på  holdningene og adferden vår, kan vi finne viktige sider av vårt eksistensielle behov for trygghet. Vi kan også komme på sporet av muligheter, samt begrensninger i forhold til egenutvikling og vekst.

Vet du hva som er dine utfordringer i så henseelse?

«Jeg konkluderte med at det beste for meg og for dem rundt meg, var å ikke kreve noe, ikke være entusiastisk for noe, å være så umotivert som mulig, faktisk, slik at jeg aldri ville skade noen igjen.»
Kurt Vonnegut

Det er ikke alltid lett å forandre retning og det er ikke alltid lett å komme seg ut av en negativ sirkel. Vi må rett og slett våge å bevege oss  i nye retninger for å slippe ut av den apatiske sinnstilstanden. Når vi på grunn av vonde erfaringer, er redde for forandring, blir dette en ekstra vanskelig oppgave. Vi gjør alt vi kan for å holde emosjonelle svingninger og forandringer borte. Vi har glemt at det er nettopp emosjonelle svigninger og forandringer som gir fornemmelsen av å leve.

«Hat er ikke det motsatt av kjærlighet, apati er. Hat frigjør deg ikke fra å føle noe. Du må bære det rundt, bruke hvert arr, hvert lite minne som en byggestein. Som en stein i en vegg, til du har skapt en ny person, et nytt liv du kan leve med. «
Rasmenia Massoud

Stillstand og apati er derimot en slags psykologisk resignasjon og en unngåelse av selve livet. Vi er på en måte rammet av en  «psykologisk refleks» som forsøker å beholde en form for ro selv om livet er høyst utilfredsstillende.

Er det ikke slik du har det akkurat nå? Du har gitt opp livet og falt inn i godstolen og resignasjonen – apatiens grå verden. Likevel lever det fortsatt et lite håp inne i deg. Det er jeg glad for!

«Apati er en felle. Det er ingen utfordring … så det er ingen belønning. Husk, det er alltid fri ost i en musefelle. «
Steve Maraboli

Mot deg opp, slå i bordet og si at nok er nok.

Jeg vet det kommer til å kjennes godt når du gjør det!

Det er bare du som kan ta det valget.  For valget må komme som en indre drivkraft. Det er et øyeblikk  der du møter deg selv og blir klar over hva du må gjøre for å bevare deg selv. Et sannhetens øyeblikk som fører til at din indre kraft frigjøres – og du handler fra dypet av ditt indre. Magisk!!!

«I tider med uro og i en ustabil økonomi er det veldig enkelt å la holdningen slippe og begynne å synes synd på deg selv. Dette er nettopp når du vil trenge en sunn holdning, være våken, levende og begeistret. Ikke noen gang mist livsglede og livet vil ikke miste sin iver for deg. Si noe positivt til alle du møter i dag.»
Bob Proctor

Ikke vær en misantrop lenger. Du er så mye mer enn det. Livsgleden bobler under overflaten. Tror du ikke at jeg vet hva du drømmer om der du sitter. Det er på ingen måte kjedelige tanker, tvert imot ….. Og bare du kan gjøre dem til virkelighet. Jeg vet du kan.

«I felles håp og savn og ydmyk møie, vil kjærligheten åpne for ditt øie.»

Til en misantrop

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.

Arnulf Øverland

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/