«Livet er en sang … syng det.
Livet er et spill … spill det.
Livet er en utfordring … møt det.
Livet er en drøm … realiser det.
Livet er et offer … tilby det.
Livet er kjærlighet … nyt det.»Sai Baba
I dag har vært en merkelig dag. Egentlig hadde jeg lagt meg, men måtte stå opp igjen. Behovet for å få tankene mine ført i «pennen» ble for stort. Så her sitter jeg i morgenkåpe, mitt på natten og skriver.
Det kjennes som om jeg er på nippen til å forstå noe. Så glir det unna og jeg sitter igjen med en følelse av tap. Samtidig kjenner jeg fred og aksept for at tiden ikke er moden. Jeg skal lære meg å gi slipp, og leve uten å forvente, men samtidig vite. Det høres selvmotsigende ut, og på en måte er det det.
«Hvis du ikke husker noe annet, husk alltid dette som en stor hemmelighet for åndelig praksis:..
Du trenger ikke å føle på noen spesiell måte, Du trenger ikke å ha spesielle opplevelser. Du trenger heller ikke å være på noen spesiell måte med det som oppstår, enten det er behagelig eller ikke. Prøv å huske at alt du gjør er erfaring. Arbeid og konsentrer deg om hva livet er akkurat nå.
Uansett hva livet er, og uansett hvordan du føler for det, er alt som betyr noe i praksis, om du ærlig kan erkjenne hva som skjer, og deretter være til stede med den fysiske opplevelsen av øyeblikket. »
Ezra Bayda
«La det være. Det vil være et svar, la det være.» Jeg hører ekkoet av disse ordene i mitt indre.
Saken er at jeg skal ha tillit til livet og at svarene på spørsmålene mine vil bli gitt meg når tiden er moden. Det er som jeg blir dratt i to retninger. Det trygge og konforme, i motsetning til det ukjente som jeg enda ikke helt forstår. Jeg tillater meg å kjenne på de vonde følelsene som samtidig er gode. De forteller meg med tydelig røst at jeg er levende og i stand til å føle.
«Tenk deg en ny historie for livet ditt og begynn å leve det.»
Paulo Coelho
I dag har jeg kjent meg så bristeferdig og nær med følelsene mine. Så nær at det gjør vondt. Jeg syntes at det ble nesten for mye. Hvorfor lot ikke denne nærhetsfølelsen meg i fred. Jeg ville ha fred og ro og ikke kjenne så sterke følelser. De forstyrret meg. Så forsto jeg at det ikke var jeg som overreagerte, men at det var en gjennsidig nærhet som jeg ikke kunne flykte bort fra.
Jeg flyktet uansett. Det ble for vanskelig for meg. Tanken slo meg; «Er jeg blitt gal, eller …» Jeg flyktet ut. For meg er den beste medisin for alt,; «Å gå meg en tur.» Jeg visste ikke hvor, men beina ledet meg sikkert mot et av yndlingsstedene mine. Det er en liten kunstig dam midt på et jorde. Den er laget for å holde vannet borte fra jordene rundt. I dammen er der fugler og insekter tett omkranset av ulik vegetasjon. Det er ikke langt. Bare et steinkast fra flere store veier. Likevel så fredelig. Den gir en opplevelse av alenehet og nærhet til naturen.
I dag var det ekstra godt å komme dit. Solen ga alt rundt meg en varm glød med sine gylne stråler. Jeg kjente meg omsluttet av kjærlige energier og varmen fra sola. En svak motordur fra en traktor i nærheten overdøvet insektenes summing et øyeblikk, før den forsvant med sitt dyrebare lass med markens grøde godt stablet på tilhengeren. Stillheten senket seg.
«I det øyeblikket du vender deg innover, trykker du deg inn i stillheten som besvarer bønner, som tilbyr ro midt i kaos, som tilbyr veiledning når verden ser ut til å være opp ned ..»
Marilise Karlin
Uroen jeg hadde kjent forsvant og jeg ble oppmerksom på øyenstikkere som fløy hvirvlende i rasende fart rundt meg. Det var en parringslek av dimensjoner jeg ble vitne til. Flere par fløy og ble mer og mer nærgående etter som jeg satt musestille og bare observerte og deltok som tilskuer til leken deres. Varmen fra sola hadde tydelig fått hannene interessert i artens videre eksistens. Jeg leste nettopp at egg fra øyenstikkere kan overleve vinteren. Så kanskje det var begynnelsen til neste års øyenstikkere jeg var vitne til. Uansett var det vakkert og fredfylt. Livet gikk sin naturlige gang og jeg kjente meg så i ett med alt som lever. Tiden sto stille. Jeg bare var der, tilstede jeg og øyenstikkerne.
Jeg drømte meg bort mens jeg satt der. Tanken kretset rundt alt det merkelige og ukjente som hender meg. Stadig får jeg tegn som sier meg at jeg er på riktig vei mot dette nye ukjente. Jeg vet at jeg har en oppgave og at jeg ikke skal gjøre den alene. Alt som skjer er som om jeg forberedes for oppgaven. Stadig nye erfaringer og erkjennelser kommer til meg på uforklarlig vis.
Jeg oppdager egenskaper og evner som jeg ikke trodde at jeg har, eller kunne være i stand til å utføre. Livet er raust, og hver gang jeg tror at dette går ikke, inntreffer noe …. og det går likevel.
«Hemmeligheten til å ha det hele … er å innse at du allerede har det.»
Ukjent
Jeg forstår ikke alltid det som er best for meg. Uten å reflektere handler jeg etter gamle innlærte mønstre. Da går det galt, og jeg får en ny lekse å lære. Livet repeterer og repeterer, igjen og igjen, det jeg ikke vil eller ikke kan forstå.
For meg handler det om å gi slipp på kontrollen. Jeg vil så gjerne at alt skal gå min vei, Akkurat slik jeg har tenkt meg det. Tålmodighet, og å vente til tiden er moden ligger ikke for meg. Derfor må jeg lære det på mange ulike måter. Helt til det sitter klistret fast.
Jeg presser ikke livet, men lar meg lede av livstrømmen på livets mektige og brusende elv. Da blir jeg ledet sikkert i havn akkurat der jeg er tenkt å skulle være. Kjemper jeg i mot og kaver mot strømmen og elvens frådende vannmasser, er jeg garantert å dukke under. Jeg drukner i livets mange fallgruver og kjemper en håpløs kamp mot overmakten.
Alt dette vet jeg. Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp og la meg flyte med. Slik som i dag. Jeg kjempet mot følelsene og ønsket dem langt bort, samtidig som jeg så gjerne ville kjenne på dem og ha dem enda nærmere.
«Som svar til dem som sier at jeg skal slutte å drømme og møte virkeligheten … Jeg sier fortsett å drømme og gjør drømmen til virkelighet.»
Kristian Kan
Jeg erkjenner for meg selv at det nytter ikke å kjempe mot. Akkurat som øyenstikkerne som ble drevet mot hverandre og klamret seg til hverandre i ren glede og livsutfoldelse, lar jeg meg flyte med følelsenes rike repertoar.
Endelig erkjenner jeg at jeg er fortapt, om jeg kjemper og gjør motstand mot det uungåelige. Jeg lar meg rive med. i følelsenes malmstrøm, Det kjennes godt og tryggt og nært. Jeg er ivaretatt lyder ropet fra mitt indre. Jeg kan kjenne hjertet mitt banke hardt og varmt. Jeg kan slippe det løs i trygg forvisning om at det ikke vil skade meg, Det banker i takt med oppgaven min, nært og tett omslynget med alt som er godt. Jeg kjenner felleskapet og opplevelsen av støtte, og å bli ivaretatt. Jeg er innenfor den» inste grinda» og det er magisk.
«Og plutselig vet du … Det er på tide å starte noe nytt og stole på magien ved begynnelser.»
Meister Eckhart
så skjer det …. Jeg har ikke forutsett det……Det bare er der, tydelig og klart som om det var skrevet i gullskrift.
Jeg har fått et tegn. Jeg vet at snart vil det jeg vet skal skje, skje. Men hva er snart? Det er ikke opp til meg å forutsi. Jeg bare vet.
«I stedet for å ta dine bekymringer til sengs med deg, ta dine drømmer med deg. I stedet for frykten din, ta dine håp med deg. I stedet for å minnes dine nederlag eller feil, husk de gode menneskene i livet ditt ved å se for deg deres vennlige ansikter. Deretter, bare smil deg i søvn.»
Paul Boynton
Så jeg smiler meg i søvn i forvisning om at snart, snart er tiden moden.
«Når jeg først så deg
stoppet hjertet mitt
så vill og fri
og fylt med lidenskap
brusende nedover
over steiner og klipper
med en kraft så sterk
det var som om Guds hånd
drev deg
rett inn i mitt hjerte»Michael Traveler
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 