En langsommere vei

Når en sti åpner seg opp foran oss som vi ikke vet hvor fører, ikke vær redd for å følge den. Våre liv er ment å være magiske reiser, og utfolde seg et steg om gangen. Ofte følger vi en vei slitt av de mange, og dermed mister vi vår ekthet, vår individualitet, vårt eget unike uttrykk. Ikke vær redd for å miste veien. Ut av kaos, vil klarhet etter hvert stige. Ut av å ikke vite, vil noe nytt og ukjent til slutt komme. Ikke forvent ting for raskt. Vent og miraklet vil dukke opp.

Ann Mortifee

Dette lille visdomsordet har stor verdi for meg. Det gir trøst når jeg ikke forstår hvorfor veien jeg følger skal være så tornefull. Hvorfor livet ikke smiler til meg slik jeg så for meg i ungdommen. Det er så mange hvorfor, så mye jeg ikke forstår.

Jeg er ikke lenger en av dem som løper fortest og får gjort mest, er best på det meste og overbevist om at jeg er sterkere enn de fleste og klarer hva det skal være.

Rammene for livet mitt, slik jeg bygde det opp igjen etter at det falt sammen for snart ti år tilbake, holder ikke lenger. Jeg som trodde at stormene var over og at jeg kunne kruse inn på smulere farvann og nyte alt jeg hadde oppnådd. I stedet har alt det trygge som jeg så omhyggelig har bygd opp slått sprekker. Jeg er igjen ute på havet i full storm. Denne gangen har jeg ikke de samme uovervinnelige kreftene og er ved å kullseile.

«La kjærligheten stille opp for deg, spesielt når du føler deg avstengt fordi du tror du ga bort for mye. La kjærligheten trenge inn til stedene i deg, der dine ønsker og sår har sine egne lengsler om å avsløre hvor verdig og atråverdig du virkelig er i denne verden.»

Jeg er så uendelig sliten …… og jeg orker ikke kjempe mot lenger.

Hva er det som har skjedd, undrer du kanskje?

Det er rett og slett livets gang, intet mer, intet mindre. Jeg har fått enda en ny utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.

Jeg orker ikke kjempe lenger. Mer og mer forstår jeg at alt handler om aksept. Jeg vet at jeg må slippe taket i det som var og det jeg så gjerne skulle sett skje en gang i fremtiden. Det handler om å gi slipp på frykten for det som kanskje kommer og akseptere livet slik det er, ikke slik jeg så gjerne vil at det skal være.

«La kjærligheten flyte. Gå nærmere din menneskelighet og omfavn det uperfekte i dine levde erfaringer, engasjement og forhold. Se på dem som oppdagelser som brenner nye spor i tidligere ukjent territorium og fører deg til mer fullendte relasjoner.»

Alt går langsommere nå. Jeg får ikke til, det jeg før fikk til. Derfor blir valg så viktig. Hva jeg prioriterer inn i livet mitt. Hva jeg må velge bort.

Det som finnes i meg, potensialet som bor i meg, det forlater meg ikke, det omfavner meg og utsetter meg ikke for fare. Det ønsker meg bare det beste, det aller, aller beste, når jeg våger å tro på det. Når jeg tenker på det blir jeg sterk igjen, ikke uovervinnelig, men som et  sårbart menneske med et åpent og varmt hjerte.

Selv om jeg ikke makter det samme som før og må prioritere mer enn jeg noengang har måttet prioritere, er jeg ved godt mot. Det hjelper å kunne akseptere  livet som det er.

Faktisk er det noe av det vanskeligste jeg har gjort, kjenner jeg.  Det merkelige er at tidligere erfaringer hjelper meg. De setter livet i perspektiv og viser meg at det alltid, ja alltid er en posisitv mening bak det som kan synes både urettferdig og tungt å håndtere.

«La kjærligheten flyte. La den møte deg i tilbakeslag, og når dyp anger fyller deg og du spør om du gjorde nok av det som er rett. Elsk ditt sørgende hjerte og ro ned fortidens lengsel.  Støtt varmt andre som på sine egne måter søker etter seg selv, men ikke helt er klare til å åpne seg og bli sett.»

Jeg som var så sikker på at livet ville omslutte meg med kjærlighet. Gi meg  den nærheten jeg så sårt trenger. I stedet har det tatt fra meg de fleste gode relasjonene mine. Samtidig har kreftene til å skape nye relasjoner, i alle fall på samme måte som før, blitt sterkt redusert.

Gjør det meg bitter?

Nei, forunderlig nok gjør det ikke det. Jeg kjenner bare en uendelig takknemlighet for de relasjonen jeg har fått oppleve. Både de som var utfordrende, de som ga meg nærhet og varme, og de som ga meg sorg og smerte. Selv om de er borte, enten det er ved død eller at de av ulike årsaker ikke er i livet mitt lenger, lever de inne i meg i beste velgående. Jeg smiler over noe vi opplevde sammen, eller jeg takker for lærdommen, konfliktene vi hadde. Selv likegyldighet og avvisning kan jeg nå se, har gitt meg evne til å se bak fasaden og fortå  og akseptere hvorfor et annet menneske handler som det gjør.

Derfor kjenner jeg meg ikke alene. Jeg gleder meg over det jeg har hatt og tar det med meg inn i hverdagen.  Fortiden min, relasjonene mine, erfaringene mine, livet mitt slik det var, har gitt meg det som gjør meg til den jeg er i dag.

«Livet går ikke fra deg.
Livet inviterer deg inn.

Inviterer deg til det enkle
og plutselige øyeblikket
av stille, men likevel forfriskende lykke
som svever på vinden
og inn i din stilnede kropp,
sender ilinger gjennom din ånd.

Livet går ikke fra deg.
Livet trekker deg nært.

Trekker deg inn
og kaller deg mot
en oppvåknende gnist
som vil antenne den reneste
av fantasifull tenkning
og visjon til å være.

Livet overser deg ikke,
undervurderer deg,
eller bare passerer gjennom deg.
Livet er subtilt forlangende
du tar alt du har holdt trygt
og gir det rom å bli født
inn i et kreativt uttrykk.

Nei, livet har ikke hjerteløst gitt deg opp.
Livet står deg nådig bi.»

Susan Frybort

Det nytter ikke å ønske at alt er annerledes.  I dag, er slik den er. Den gir meg en mulighet til å omfavne den og nyte det den bringer med seg. Jeg er overbevist om at det handler om å akseptere virkeligheten og se magien i det lille unnselige, som egentlig er et stort under.

«Verden er full av magi, som tålmodig venter på at våre sanser skal bli skarpere.»

W.B. Yeats

Å  oppdage hverdagsmagi, med det mener jeg  se de små undrene som omgir meg, at de skaper glede og takknemlighet. Det å kunne glede meg over fargespillet som skapes når solen treffer en islagt flate, eller rimet som dekker trærne en kald vinterdag, gir meg uendelig glede. Akkurat som  et barn får meg til å føle, når det frydefullt følger såpeboblens flukt mot himmelen. Det handler for meg om å kjenne nærhet til livet slik det er.

Jeg er rett og slett forelsket i livet.

«Det er tusenvis av måter å bli forelsket på.
Om natten åpner jeg øynene mine i det innbydende mørket,
og hører på regnet som hvisker til bladene
og jeg blir forelsket i å være her.
Om morgenen smiler jeg, takknemlig for varme dusjer,
søt te og kanelbakte epler.

Det er tusenvis av måter å være forelsket på.
Å lytte til sangen fra andres hjerte
å holde dem med øm oppmerksomhet
å tilgi oss selv for alle øyeblikkene vi har savnet
i hastverket av å komme et sted,
ikke klar over at det er ingen steder å gå, kjærligheten er allerede her.

På gode morgener,
morgener når jeg ikke er distrahert eller glemsom,
står jeg opp og spør:
hvordan skal jeg elske livet i dag?

Oriah «Mountain Dreamer»

 Jeg har fortsatt drømmer om  nærhet til deg jeg har kjær. En nærhet av energi  fra mitt til ditt hjerte. Energien svever mellom oss som et vakket lysende bånd, fullt av glitrende stener og stjernestøv i  de skjønneste farver. Hvordan kan jeg kjenne meg alene når jeg hver dag er omgitt av slik magi.

Tull, sier du. Slikt finnes ikke. Hvordan kan du vite det? Det er langt mer mellom himmel og jord enn vi noensinne vil forstå. Bare det er ren magi, spør du meg.

«Du  forstår
ut fra det nivået dine erfaringer er på,
er det livet handler om … ERFARING.

Livet ditt er «skapt» av ditt eget design,
selv når du tenker og føler at det ikke er det.
Ditt sinn føler at  situasjoner fra både fortid og nåtid,  absolutt ikke er ditt design.
Likevel er de
i den aller dypeste forstand
del av din vekst.

Du lærer,
godtar og inkorporerer kontinuerlig
KJÆRLIGHET.

KJÆRLIGHET følger deg gjennom livet,
lærer og tillater deg
den dypeste egenkjærlighet
og omsorg og medfølelse.

Du våkner
og husker …
at du er KJÆRLIGHET!

Jeg lever livet langsomt nå. Kreften strekker ikke til, til alt jeg helst vil gjøre.

«Jeg opplever at mye er mindre og lite er mer.»

Fordi jeg ikke klarer å få med meg alt jeg før tok som en selvfølge, blir opplevelsene jeg har større og dypere, fordi de går i et saktere tempo og er færre en før. Faktisk, inneholder en opplevelse, mange opplevelser med ulike nyanser og valører. Jeg får med meg  situasjoner, dufter og synsinntrykk som jeg før gikk forbi i hastverk. Nå kan jeg nyte det alt sammen.

Kanskje det er derfor smerten også kjennes bedre nå enn før.

Uansett må  jeg velge og prioriter hver dag. For det meste velger jeg turer ute i naturen i selskap med kameraet mitt. Det gir meg ro i sinnet, og forebygger fysisk  og psykisk  forfall. For meg har det blitt en livsnødvendighet. Uten slike turer kjenner jeg at likevekten og livsgleden blir mindre.

Det blir ikke så mange blogger som før. Kreftene strekker ikke til. Uansett handler det om å nyte det jeg gjør og kunne formidle det som skal formidles. Jeg er sikker på at det skjer og for meg er det mer enn nok.

Noen dager fylles med barnebarnas herlige latter. Ikke så ofte som før, men nok til at vi opprettholder den gode kontakten. Senere i dag skal vi på kino og kanskje vanker det en overraskelse etterpå …… hvem vet.

Jeg har fortsatt tro på livet og  selv om det noen dager er vanskelig, både å akseptere og forstå, nyter jeg det som er. Noe vet jeg at jeg må leve med. Noe kan jeg håpe på vil endre seg. Andre fysiske skavanker, vet jeg vil bli bedre når jeg får den behandlingen jeg venter på.

I mellomtiden  gleder jeg meg over det som er, uten bitterhet. Det er ikke vanskelig når jeg kan se med takknemlighet på alt jeg har. Listen blir lang når jeg ramser opp alle gledene livet gir meg. Livet er på min side, det erfarer jeg om igjen og om igjen. Ren magi, spør du meg.

Det nytter ikke å ønske at jeg var et annet sted.  I så fall handler det om å gjøre noe med det, slik at jeg kan komme dit. Jeg for min del lever godt med å akseptere livet her jeg er akkurat nå. Aksept betyr ikke stillstand, men  å eie her og nå, virkeligheten slik den er. Først da kan jeg nå frem til neste steg på veien. Dette steget omsluttes av aksept og takknemlighet over det som er her og nå. Det rommer alt jeg var og er. Samtidig er det spiren til det jeg blir.

Jeg har alltid funnet svaret på det jeg søker, når jeg i stillhet lytter innover, til det som er i øyeblikkets dynamiske, omsluttende virkelighet. Det ekspanderer og sprenger seg vei ut mot  …. det ukjente som snart blir kjent. Jeg vet med sikkerhet, at det omfavner meg og tar i mot meg med glede. Jeg kjenner det på energiene som flyter fra deg til meg akkurat nå.

Hvem sier at det ikke finnes magi i hverdagen? I alle fall ikke jeg. Jeg vet at den finnes. Vet ikke du også det?

«Alle fortjener en dag borte fra steder der problemer blir konfrontert og løsninger søkt etter.»

Maya Angelou

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

3 tanker om “En langsommere vei”

  1. Hei 😊 håper for all del at du ikke slutter å skrive 😊 du skriver så godt, dine livsbetraktninger har hjulpet meg mang en gang ❤️ ha en nydelig dag 😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.