Stikkordarkiv: ensomhet

Ro

1. mai 2018 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Stillhet er fred. Ro. Stillhet er å skru ned volumknappen på livet. Stillhet er å trykke på av knappen. Slå den av. Alt sammen.»
Khaled Hosseini

Så nettopp et bilde med tittelen ro. Det kunne like gjerne blitt kalt stillhet eller fredfylt. Bildet viste en kvinne som satt og så utover en speilblank sjø i det solen gikk ned. Lyset var magisk oransje, og hele atmosfæren utåndet harmoni og fred.

Jeg tror det er viktig å finne frem til det som kan gi ro i sjela. Det kan være så mangt alt avhengig av livssituasjon og personlighet. Uansett handler det om å tillate meg å kjenne at jeg lever, at livet kan være godt til tross for alle feilslag og mangler. Noen ganger er det tøffe opplevelse, og sorg som kan frembringe en slik ro, ved at jeg tillater meg å kjenne på smerten og la den få slippe frem i bevisstheten min og ut.

«Elva er et rolig sted, et sted å sitte og tenke på romantikk og skjønnheten i naturen, for å nyte elegansen av svaner og sjansen for et glimt av en isfugl.»
Jane Wilson-Howarth

Så ofte holdes alt som er vondt tilbake, lang borte fra overflaten. Det blir som et åpent indre sår som aldri får gro. Sårskorpen får aldri fred og ro til å leges. Jeg river den stadig opp igjen med selvbebreidelser og tanker om hvorfor livet ble slik det er blitt for meg. Fortjente jeg ikke noe bedre? Hvorfor, hvorfor i det uendelig, ropes ut fra mitt innerste indre og river opp såret som aldri får gro.

I slike stunder får jeg trøst og lindring ved å finne meg et stille sted i naturen, eller rusle rundt uten mål, eller mening, mens naturens mange inntrykk fyller meg med undring og etterhvert glede. Det hjelper å slippe tårene ut og frem. Ikke holde dem tilbake dersom de presser på og vil ut. Det hjelper å puste dypt inn, dra luften helt ned i magen. Kjenne hvordan luften fyller meg før jeg slipper den ut i et langt ut-pust. Igjen og igjen. Slik senker roen seg over meg og jeg merker at trykket i brystet lindres, og jeg fylles med en enorm glede og frihet.

«Inviter ro

Sjøen,–
Noe å se på
Når vi er sinte.»
Reiko Chiba

Eller når jeg utfordrer meg selv til å yte mer enn jeg trodde jeg var i stand til. Eller når jeg går ut over komfort-sonen min og oppdager at jeg mestrer noe jeg ikke trodde at jeg kunne, til tross for angsten som fyller meg. I slike stunder opplever jeg en indre ro og tilfredshet. Den er magisk og kan bare erfares. Å beskrive følelsen ligger utenfor mitt ordforråd. Det kjennes bare herlig, og dypt tilfredsstillende, og ikke minst en begeistring, og takknemlighet over at jeg våget og mestret….

Andre gange er det som alt stress og uro forlater meg på min vandring langs gjengrodde stier. Uten at jeg vet det senkes skuldrene, og jeg kjenner meg fri og trygg. Merkelig hvordan alt kan endre seg ved å tillate kroppen å slappe av og bli opptatt kun med å bære meg fremover. Da jeg gikk ut var jeg full av uro og udefinert savn. Og så … plutselig bare fred ….

Andre ganger kan jeg finne den samme roen blant mange mennesker, eller på en uterestaurant med kaffekoppen eller et glass vin, stille reflekterende over livet, mens mennesker haster forbi. Noen travle, noen glade, noen med triste uttrykk eller i livlig samtale med en annen. En herlig blanding av ulike uttrykk for livets gleder og sorger.

«Lykke er den indre oppfatning av ro, fred og glede.»
Debasish Mridha

Når jeg har funnet den indre roen, betyr det at jeg har sluttet fred med det som før slet meg i fillebiter. Jeg har innsett at det som har vært er over. Jeg kan ikke påvirke det på noen måte. Derfor må jeg akseptere det og gå videre. Når jeg finner denne roen, spiller det ingen rolle hvor jeg er, eller hvem jeg er sammen med, den fyller meg innenfra. Den er som en uendelig kilde av stille flyt.

Noen ganger må jeg åpne litt opp for å slippe ut puss og skitt som har samlet seg innenfra. Så befriende og helende å kunne lette på trykket. Oftest skjer det for meg alene ute i naturen. Andre ganger skjer det sammen med mennesker som bryr seg om meg, og er villige til å lytte til mine innerste sårbare tanker….

«Bare utvikling av medfølelse og forståelse for andre kan gi oss roen og lykken vi alle søker.»
Dalai Lama XIV

Jeg har lenge prøvd å overbevise meg selv om at å være alene er noe godt, at det er å nyte ro alene er en ideell tilstanden for refleksjon, en slags frihet. Det er det ofte, men ikke alltid. Jeg må våge å åpne døren og slippe noen inn, kanskje ikke hele veien inn, men et stykke på vei. Jeg risikerer en hardt tilkjempet likevekt, roen som jeg opplever som fredfylt. Det jeg oppdager er at jeg ved å våge å slippe andre inn, finner en ny verden. En verden i fellesskap og deling. En verden sammen med andre som er til for meg og jeg for dem. En ny og berikende opplevelse som fyller hjertet mitt med en indre fred, større enn jeg noensinne har opplevd.

«Vi kommer ikke til å forandre hele verden, men vi kan forandre oss selv og kjenne oss fri som fugler. Vi kan være rolige selv midt i ulykker, og ved vår ro, gjøre andre mer rolige. Sinnsro er smittsomt. Hvis vi smiler til noen, vil han eller hun smile tilbake. Og et smil koster ingenting. Vi skal plage alle med glede. Hvis vi skal dø om et minutt, hvorfor ikke dø lykkelig, leende?»
Swami Satchidananda

I dag kjente jeg meg litt urolig og i tvil om jeg orket noe særlig. Formen var ikke helt på topp. Jeg tenkte at en dag på sofaen kunne være tingen. Det gikk bare ikke. Noe rev og slet i meg, og lokket meg opp og ut. Jeg både ville og ikke ville. Det endte med at jeg ringte til en venninne for å få selskap på en liten rusletur ut. Slik ble det lettere å overkomme motstanden min. Og vet du, turen ble herlig fylt av fellesskap, glede og mye latter. Ved å overvinne min egen motstand, fant jeg uendelig fred og glede. Vi påvirket hverandre positivt, og fant tonen i felles nytelse over dagen og livet.

«Det er i din makt å trekke deg selv når du ønsker. Perfekt ro inne i deg består i god styring av sinnet, ditt eget rike. »
Marcus Aurelius

Det handler om å finne lykke i det å akseptere livet som det er. Ikke som jeg skulle ønske at det var. Ved å akseptere både medgang og motgang, finne jeg lettere inn til min sjels ro. Det fyller meg med fred og stilner stormene i mitt indre. Jeg oppdager igjen, og igjen hvor berikende det er å puste inn naturens livgivende ro og omsluttende kjærlighet. Det betyr å akseptere det enestående og vanskelige faktum at jeg må forholde meg til det uunngåelige livet som det er.

Hør bare hvor vakkert Alberto Caeiro sier det i dette diktet:

«Jeg tenker på dette, ikke som noen som tenker, men som noen som puster,
Og jeg ser på blomster og jeg smiler …
Jeg vet ikke om de forstår meg
Eller om jeg forstår dem,
men jeg vet at sannheten er i dem og i meg
Og i vår felles guddommelighet
for å la oss gå og leve på jorden
De bærer oss i sine armer gjennom tilfredse årstider
og lar vinden synge oss i søvn
og lar ikke drømmene våre sovne. »

Mest av alt handler det om dette:

«Vi trenger mer kjærlighet, for å avløse hat, –
Vi trenger mer styrke,
for å motstå våre svakheter,
-Vi trenger mer inspirasjon,
for å lette vårt indre.
-Vi trenger mer læring,
for å slette vår uvitenhet,
-Vi trenger mer visdom,
for å leve lengre og lykkeligere,
-Vi trenger flere sannheter, for å undertrykke bedrag,
-Vi trenger mer helse,
for å nyte vår rikdom,
-Vi trenger mer fred, for å leve i harmoni med våre brødre
-Vi trenger flere smil,
for å lyse opp vår dag,
-Vi trenger mer helter, og ikke null-tallet,
-Vi trenger mer endring av oss selv, for å endre andres liv,
-Vi trenger mer forståelse,
for å takle vår misforståelse,
-Vi trenger mer sympati,
ikke apati,
-Vi trenger mer tilgivelse,
ikke hevn,
-Vi trenger mer ydmykhet for å bli løftet opp,
-Vi trenger mer tålmodighet og ikke unødig iver,
-Vi trenger mer fokus, for å unngå distraksjon,
-Vi trenger mer optimisme,
ikke pessimisme
-Vi trenger mer rettferdighet,
ikke urettferdighet,
-Vi trenger flere fakta, ikke fiksjon,
-Vi trenger mer utdanning,
for å dempe analfabetisme,
-Vi trenger mer kompetanse, ikke inkompetanse,
-Vi trenger flere utfordringer,
for å gjøre forsøk,
-Vi trenger flere talenter,
for å skape noe ekstraordinært,
-Vi trenger mer hjelpende hender,
ikke gjerrige folk,
-Vi trenger mer innsats,
ikke latskap,
-Vi trenger flere vitser, å glemme våre bekymringer,
-Vi trenger mer åndelighet,
ikke mer religion,
-Vi trenger mer frihet,
ikke slaveri,
-Vi trenger flere som skaper fred,
ikke revolusjonære … med disse, skaper vi en himmel på jorden.»
Michael Bassey Johnson

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Alene

8. mars 2018 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

Når du synes det er fint å tilbringe tid alene, betyr det ikke at du er asosial, eller at ingen trenger deg eller ikke liker å være sammen med deg.

Når du føler seg trist og ensom, når du ikke har selskap hver kveld eller helg, betyr ikke det at ingen trenger deg eller ville likt å ha deg rundt seg.

Husk at når du er alene, kan ingenting hindre deg fra å lytte til den indre stemmen din, ditt eget bankende hjerte. Bare din egen motstand og angst for å kjenne og forstå deg selv slik du er, vil kunne hindre deg. Det er ditt frie valg.

«Lær å være alene og å like det. Det er ikke noe mer befriende og myndiggjørende enn å lære å like ditt eget selskap. «

Ordet «alene» er oftest referert til som noe negativt. Mange sier at de ikke ønsker å være alene, men hva er så galt med det? I det siste har jeg lært at det å være alene er noe av det beste som noen gang har hendt meg. Det har åpnet så mange dører, og hjulpet meg til å forstå hvem jeg ønsker å være.

Alene er et ord som bærer både skjønnhet og styrke, men også ensomhet, forlatthet og savn. Ofte kan det være vanskelig å erkjenne redslene som det å være alene ofte medfører.
Å være alene er vanskelig fordi aleneheten avdekker det som er ukjent inne i oss. Derfor, i begynnelsen kan det å være alene åpne opp for følelser av å ikke høre til, av sorg og å være forlatt.

Å være alene i lengre tid er som å være avkledd. Kroppen er bebodd på en annen måte når vi er alene enn når vi er sammen med andre.

Når vi er alene trenger vi lettere inn til kjernen av hvem vi er og slik kan vi også forandre oss. Det handler om å fortelle vår historie på en annen måte fordi vi gjennom stillheten i det å værte alene klarer å lytte til vår inneste stemme, hjertets stemme.

Det handler om å bli venn med stillheten, vår egen stillhet og finne vår egen vei inn til vår egen spesielle, sterke og kreative måte å være alene på.

Til å begynne med, vil alenehet alltid føre til indre smerte og sårbarhet, til ikke å gjennkjenne, ikke forstå og med et inderlig ønske om å finne fellesskap med noe eller noen utenfor oss selv. Etterhvert vil vi kjenne hvem vi er, den som ser taust tilbake på oss fra speilet. Vi finner fred i vårt eget speilbilde.

Alenehet eller ensomhet begynner med å undre oss over vårt eget speilbilde, gjennom først å kjenne oss uvell og se det negative, for så å oppdage alt det vakre som skjuler seg innerst inne. Vi ser et nytt utseende begynne å ta form, langsomt bundet sammen av at det indre livet vårt utsettes for luft og lys …

Å være alene er ikke nødvendigvis å være fraværende fra selskap med andre. Det er det første nødvendige skrittet der vi rett og slett kan være oss selv alene, og slutter å oppmuntre den kritiske stemmen som stadig prøver å tolke og tvinge oss til å være for små og for kompliserte.

Selv sammen med andre, er en følelse av ensomhet og forlatthet en kvalitet som kan oppstå og dyrkes. Ensomhet trenger ikke en ørken, det store havet eller en stille fjelltopp. Vi har evnen til å føle de råeste mest intime former for ensomhet mens vi lever tett sammen med andre eller er plaget av travelheten rundt oss. Vi kan føle oss alene rundt et møtebord og i den mest engasjerte relasjon.

Vanskeligheten av å være alene er ofte mest intenst i de nære relasjonene våre, i mørket i ektesengen: en centimeter og tusen mil fra hverandre, eller i stillheten rundt et lite overfylt kjøkkenbord. Å føle seg alene i nærvær av andre er også å forstå vår egenart samtidig som vi opplever den dype fysiske strømmen som binder oss til andre, om vi ønsker en slik binding eller ikke. Ensomhet eller å kjenne seg alene kan være samvær selv gjennom avstand. Det er en sannhet som kan synes både mystisk og irrasjonell, men utvilsomt virkelig.

«Nærast er du når du er borte ……»

Å innrømme at vi føler oss alene kan være som å avvise og forråde andre, som om de ikke er godt selskap, eller ikke har underholdende, interessante liv. Å ønske å være alene er å avvise en viss form for samtale og å snu oss mot en annen dør, og en annen type velkomst, ikke nødvendigvis definert av det menneskelig vokabular.

Det kan være at tid borte fra det vi driver med, synet på oss selv, eller en vi er glade i, er nødvendig for å kunne vise takknemlighet, for arbeidet vårt, for livet vårt og overfor andre. Det kan handle om å være i stand til å la andre være i fred på samme måten som vi selv oppsøker å være alene. Det handler om å leve ut noe som lar oss føle at vi igjen har et valg. Det handler om å finne et sted der vi vokser og utvikler oss, ikke et sted der vi blir fordømt.

«Det er tider når alene er det beste stedet å være.»

For meg er det å være alene en nødvendighet. Det gir meg en relasjon til meg selv.

Som Susannah Conway sier det:

«Ditt forhold til deg selv er grunnlaget for alt.»

Å lære å få kontakt med meg selv gir dyp innsikt i hvem jeg er som person. Disse dype innsikterne har sluppet løs kreativiteten og vist meg en uutforsket vei som jeg ellers aldri ville ha funnet.

Det har gjort meg bevisst på å leve i øyeblikket, leve i mindfulness. Mindfulness betyr å ha fokus på interne prosesser og gi full oppmerksomhet til i dag – noe som gjør meg oppmerksom på erfaringerne mine mens de skjer.

Ved å ha et forhold til meg selv, finner jeg mer og mer min egen stemme. Jeg begynner å svare på spørsmål som:

Hva er mine sterke sider?
Hva er mine svakheter?
Hva er min frykt?
Hva gjør meg glad?

Å kjenne disse svarene gjør meg til et bedre menneske.

Ofte når jeg er omgitt av andre mennesker, bruker jeg mye energi. Det handler om å få andre til å være glade, få dem til å le, berolige egoene deres, lese følelsene deres og alle de andre påkjenningene som kommer sammen med vanlig interaksjon. Det kan være mentalt tappende når jeg hele tiden er koblet til andre mennesker. Litt alene tid lar meg lade opp batteriene og ta en pause fra en følelsesmessig og mentalt utfordrende interaksjon med andre.

Faktisk handler det om å ta vare på meg selv. Glemmer jeg meg selv for andre for lenge, kan det lett føre til bitterhet, depresjon og stress. Da vil jeg heller ikke være i stand til å gjøre noe for andre.
Når jeg tilbringe tid alene, vil produktiviteten min øke. Indre uro holder meg tilbake, og kan også stoppe meg fra å prestere og føre til utbrenthet. Jeg har vært der, så jeg vet hva jeg snakker om.

«Du må elske deg selv før du elske andre?»

Dette er sant. Lav følelse av egenverd eller en lav selvfølelse påvirker atferd. Det kan skape negativitet og selvhat, noe som hindrer relasjonene mine i å utvikle seg i positiv retning.
Ved å ha en dyp forbindelse med meg selv, kan det hjelpe meg å forstå hva mine behov er og hva jeg ønsker i livet.

Det er lett å tro at jeg trenger andre for å være lykkelig. Men sannheten er at ingen kan gjøre meg virkelig lykkelig dersom jeg ikke er i fred med å være i mitt eget selskap.

C. S. Lewis sa en gang:

«En dag vil du være gammel nok til å begynne å lese eventyr igjen.»

Jeg har begynt!

Å tilbringe tid ute er en av de beste måtene å nyte ensomhet for meg. Uten distraksjoner, kan jeg ta inn naturen, lade opp batteriene og bare slappe av. Å ta inn lyder og farger i omgivelser når jeg går gjennom skogen eller på en sandstrand er magisk. Det gir meg en opplevelse av tilhørighet og samhold med alt som er.
Å lære å være min egen beste venn og nyte eget selskap, har gjort meg til en mer jordet person.

Som Mildred Newman og Bernard Berkowitz sier :

«Vi kan lære å være vår egen beste venn. Når vi gjør det, har vi en venn for livet. Vi kan trekke oss selv opp, gi oss trøst og drivstoff i tider når det er ingen andre. «

Livet er alltid i bevegelse og jeg kan lett miste meg selv.

Å være alene gir meg en perfekt mulighet for litt selvrefleksjon. Å være alene er den perfekte omgivelsen for refleksjon. Faktisk uten refleksjon og ny læring stagnerer jeg som stillestående vann som fryser til is. Jeg klarer ikke å følge med livets magiske reise og forblir på stedet hvil som tilskuer. Da kan bitterhet og angst lett ta over. Der vil ikke jeg befinne meg, så jeg bruker meg selv flittig for å utvikle meg og vokse. Jeg blir som en elv, alltid i bevegelse inntil jeg smelter sammen med det store havet og blir ett med de evige dønningene. De som alltid er i bevegelse, styrt av elementene.

Igjen, når jeg er omgitt av andre mennesker hele tiden, og jeg stadig prøver å lese, og imøtekomme andres følelser, kan jeg ende opp med å miste kontakten med mine egne.

Når jeg begynner å nyte å være alene, får jeg et større perspektiv for egne følelser. Jeg vil skape en dypere forståelse av hva som gjør meg lykkelig, hva som uroer meg, og hva som gjør meg trist. Med denne kunnskapen, er det lettere å regulere følelser. Men det hele starter med å forstå hvordan jeg føler meg, det som kommer fra litt alenehet.

Når jeg er konstant i selskap med andre mennesker, vil jeg alltid måtte velge kompromisser for å finne løsninger som alle kan enes om. Og dessverre, det jeg ønsker mest, kan ikke alltid stille opp med hva gruppen ønsker. Så det er lett å nyte å være alene, når jeg innser at dette gir meg mer frihet til å gjøre det jeg faktisk ønsker å gjøre.

Å være i selskap med andre mennesker kan være morsomt og underholdende, men det kan også påvirke produktiviteten min. Det hender at selskap med andre mennesker fungerer som noe mer enn en distraksjon fra å få jobben gjort. Det rett og slett beriker livet mitt og gir meg inspirasjon til å gå videre. Men før jeg fullt ut kan nyte tosomhet må jeg være i stand til å nyte alenehet.

Jeg tilbringer tid alene ofte, og nyter å være alene. Samtidig opplever jeg at jeg også nyter relasjonene mine med andre mennesker enda mer. Jeg oppdager hvor stor pris på alt det flotte som kommer fra andre mennesker. Mesteparten var jeg uvitende om før.

Når jeg liker å være alene, føler jeg meg mer trygg på evnen til å faktisk være alene. Det fører til at jeg føler meg mer selvstendig. Jeg føler ikke lenger et brennende ønske om selskapet etter at jeg lærte å nyte å være alene. Jeg trenger ikke alltid å ha interaksjon med andre mennesker, eller ha angst i forbindelse med å føle at jeg må løpe etter andre, nå når jeg har funnet meg selv.

Livet er fylt med relasjoner, og de fleste relasjonene er vanskelige å opprettholde om de ikke gjør meg lykkelig. De kan tappe meg for krefter med usagte ord, og konflikter eller bare likegyldighet. Når jeg er alene, trenger jeg ikke å bekymre meg for andres lykke, bare min egen. Noen ganger er det faktisk nødvendig, selv om det ikke kan være slik for altfor lang tid av gangen. Jeg er som du, et sosialt vesen og trenger andre.

Da jeg begynte å nyte å være alene, så jeg raskt at ensomhet betyr at jeg ikke trenger å be om unnskyldning for hva jeg har gjort. Ofte gjør jeg noe som ender opp med å opprøre andre mennesker, eller såre andres følelser, og jeg må raskt be om unnskyldning for det.
Men når jeg er alene, trenger jeg ikke å be om unnskyldning for noe. Det tar mye press ut av de fleste situasjoner.

Ofte har jeg kjent et behov for å få «ok» fra venner og familie før jeg tar affære. Jeg oppsøkte andre for å få råd om hva jeg skal gjøre videre. Selvfølgelig, er det tider hvor det ikke bare er akseptabelt å be om råd, men rett og slett nødvendig. Men det er også tider hvor jeg er fullt i stand til å handle på egen hånd, være meg selv istedenfor å se til andre for et svar.

Da jeg begynte å bruke mer tid alene, lærte jeg å stole på magefølelsen og ta avgjørelser uten noen tredjepart til å godkjenne det jeg satte meg fore. For meg har det endret hele livet mitt. Jeg nyter å være alene, samtidig som jeg nyter, og kan være meg selv også når jeg er sammen med andre. Livet er blitt både rikt, utfordrende og spennende. Det er magisk.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Smertelig alene

4. februar 2018 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Hvis jeg ikke er god mot meg selv, hvordan kan jeg da forvente at noen andre skal være god mot meg?»
Maya Angelou

I dag har jeg kjent på en følelse fra et menneske jeg nylig møtte. Følelsen av alenehet overvelder meg og jeg klarer ikke å gi slipp på den. Derfor må jeg stå opp selv om det er midt på natta og skrive om dette som kjennes så tungt. Det er ikke ofte jeg tar inn fremmede mennesker så tydelig som akkurat dette mennesket. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg kunne ha gått videre uten å ta følelsen inn over meg eller kjenne på den. Jeg vet bare at det hadde blitt feil. Det er akkurat som ordene tvinger seg frem og ut. Kanskje det er et budskap som må formidles akkurat nå til deg som leser det jeg skriver?

Du er så skuffet over livet. Over å nesten alltid være alene. Livet består for det meste av jobb og alenehet. Du har bygd en festning rundt hjemmet ditt. Gardinene er trukker for. Utenfor vinduene står høye trær som skygger for lyset slik at det alltid er dunkelt inne hos deg. Lys har du skjelden på. Der sitter du i mørket foran pcen med et eller annet spill eller du ser på et intetsigende tv program. Livet er begredelig og du kjenner på håpløsheten og tomheten. Mat er du ikke så nøye med. For det meste går det i pizza eller annen ferdigmat.

Denne følelsen er så velkjent for deg at du nesten ikke registrerer den. Det er bare slik det er.

Det var ikke dette som fikk meg til å kjenne på smerten din. Det var noe annet og langt sterkere. Du har ikke mange mennesker rundt deg, bortsett fra noen få som du er i familie med. Svik fra mange hindrer deg i å knytte nye relasjoner. Dessuten er du i din alenehet blitt ganske sær og litt vanskelig å omgås.

«Når vi kan være alene, kan vi være sammen med andre uten å bruke dem som en flukt.»
Bell Hooks

Det jeg tok inn var gleden du følte over å skulle møte noen av de få du fortsatt har kontakt med. Jeg merket at du i glad forventning gjorde i stand til besøket ditt. Du hadde ryddet og ordnet både ute og inne. Mat og drikke var innkjøpt i store bæreposer. De rommet de meste av det du syntes var godt. For deg å være var du mer enn aktiv, og til tross for de mange uvante aktivitetene gikk arbeidet med liv og lyst. Tenk at du skulle få besøk. Du gledet deg til å sitte rundt de nye møblene, innkjøpt for anledningen, sammen med dem du gledet deg slik til å se. Alt skulle være perfekt. Til og med ny duk hadde du kjøpt.

Det jeg så tok inn, var fortvilelsen og sorgen din. Du ryddet bort alt du hadde satt frem. Gjestene hadde meldt avbud. Det hadde kommet noe i veien. «Kanskje en annen gang,» sa de.

Alt knyttet seg i deg. Gråten presset på, men det kom ikke en tåre. Du hadde forlengst mistet evnen til å gråte. Til det var den indre smerten for stor, og du hadde god øvelse i å undertrykke enhver smertefull følelse. Beskjeden om at de ikke kom likevel, kom ikke pr. telefon, men pr. tekst melding. Så lite betydde du for dem. I alle fall var det det du oppfattet og tenkte. Du sank sammen i stolen i kjent positur, i passiv og tilsynelatende likegyldig kjedsomhet.

«Kjenner du den følelsen. Følelsen av å være i live og død, begge samtidig? Når det virker som om du bare går gjennom ulike forestillinger om livet, uten egentlig å leve det. Jeg gjør det, jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg lever sammen med den, spiser med den og ofte sover med den.»
Bhavya Kaushik

Jeg skulle ønske for deg at du våget å kjenne på de vonde følelsene. I stedet gjorde du alt du kunne for å bagatellisere smerten og skuffelsen din. At du prøvde så hardt gjorde alt bare enda verre for deg. Du svelget, og svelget for å skjule til og med for deg selv hvor såret du var.

Det var ingen til å holde rundt deg. Til å trøste deg. Du måtte holde alt for deg selv. Derfor skjøv du det bort og inn i den store indre tomheten din. Du visste ikke om noe annet. Du våget ikke utforske noe annet. Alt var uendelig håpløshet.

» Det er i erkjennelsen av at vi er mer like enn ulike – inklusiv vår sårbarhet og gjensidige avhengighet, at mennesker virkelig møtes. men uten denne erkjennelsen møtes ikke livene våre, og vi kommer til å snakke og se forbi hverandre.»
H. M. Nouwen

Det var alt dette jeg tok inn og som ikke ga meg fred. Jeg er sikker på at du merker de varme og legende energiene jeg sender ut til deg. At de kan gi deg litt trøst slik at livet kan kjennes og oppleves litt bedre.

Jeg har ingen mulighet til å nå deg i din alenehet. ikke annet enn gjennom kraftige positive broer av energi som jeg sender din vei. Kanskje de kan gi deg et snev av håp og utholdenhet. En vilje til å invitere igjen, og skape nye kontakter og nye relasjoner rundt deg.

«Utholdenhet er en unik mental styrke;
en styrke avgjørende for å bekjempe den voldsomme
kraften i gjentatte avvisninger.»
Bob Proctor

Det er ikke derfor jeg skriver alt dette. Alt dette som jeg kjenner må bli skrevet akkurat nå. Jeg skriver det som en påminnelse til oss alle. Vi er ansvarlige for våre egne liv, for våre egne avgjørelser. I tillegg er vi ansvarlige for menneskene rundt oss, for hverandre. Andre menneskers elendighet er noe vi kan tenke oss gjennom våre egne erfaringer. Hvorfor er vi da så lite empatiske? Alle har vi til tider kjent på smerte og alenehet. På grunn av vår manglende innlevelse fortsetter altfor mange å lide og kjenne presset av sin egen ensomme eksistens.

«Han hadde i mange år, vært en rolig stille mann, lite assosiert med andre menn, og vant til kameratskapet med sine egne tanker. Han hadde aldri før kjent styrken i ønsket fra sitt eget hjerte for et lite anerkjennende nikk fra andre, et blikk, et ord; eller befrielsen som hadde strømmet inn i hjertet hans av dråper fra slike små midler.»
Charles Dickens

Kan vi ikke gjøre slutt på dette? Fordi vet du hva? Dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år så fort at vi ikke får med oss hva som skjedde. Men vi vil vite hva som ikke skjedde. Og vi vil føle ekte anger.

Det handler om å se hverandre som medmennesker. Uttrykket» Elsk hverandre «er så klokt. Ved å elske hverandre, investerer vi i hverandre og i oss selv. Kanskje en dag, når vi trenger noen til å bry seg om oss, kommer ikke omsorgen fra de vi forventer, men fra noen vi minst venter omsorg fra. Eller vi får ikke omsorg fra noen, og blir sittende fast i vårt eget feilslåtte liv.

Det handler om å skifte fokus fra oss selv til andre. Med andre ord å bry oss om hvordan andre har det. Umiddelbart vil vi oppleve gleden ved å gi og åpne opp for andre. Slik vil også vår egen smerte forsvinne. For det er ved å se og stille opp for andre at vi selv blir hjulpet.

«Folk ønsker å bli elsket; i mangel av dette beundret; i mangel av dette fryktet; i mangel av dette hatet og foraktet. De ønsker å fremkalle en form for følelser. Sjelens gysninger før glemsel og søker tilkobling for enhver pris.»
Hjalmar Söderberg

Hva er det som er viktig for oss? Ikke vår egen betydning, og heller ikke hvor flinke vi tror vi er, men følelsene fra dem som bryr seg om oss og som vi tar vare på i retur. Livet blir virkelig stort når vi jobber for andre, så vel som for oss selv. Av vårt eget lys, kan vi bare belyse en liten del av verden, men når lyset reflekteres og deles, blir det forstørret. Da trenger ingen oppleve alenehetens redsel og ydmykelse. For ofte er det vår egen følelse av å ikke være verdig, ikke god nok som holder oss tilbake fra å strekke ut en hånd til andre. Og når vi endelig våger og opplever å bli avvist, trekker vi oss enda lenger inn i skallet vårt. Det er ingen vits i å prøve igjen. Resultatet vet vi bare så altfor godt.

Ren ydmykhet er å gi kjærlighet til andre. Det gjør oss ikke mindre, selv om vi skulle bli avvist.

Når vi kjenner oss bedre enn andre og selvrettferdige er det vanskelig å gi kjærlighet med medfølse, og å forstå eller i det minste forsøke å forstå. Jeg er klar over hvor lett det er å falle i en grøft av selvopphøyelse og bare gi smuler av det vi forfekter er vårt. Ydmykhet prøver å forstå, og forholde seg til en annens smerte. Som resultat vil kjærligheten på magisk vis fjerne destruktive følelser, både hos oss selv og andre.

Det er så viktig for meg å formidle at vi alle bærer på hverandres smerte. Energien vi sender ut kommer tilbake til oss. Derfor når jeg sender ut positive energier, vil verden straks bli litt bedre. Det er vårt felles ansvar å fylle verden med kjærlighet. Kjærligheten skjuler, og dekker til en uendelighet av smerte og feilslåtte handlinger; handlinger fylte av negative energier som sprer seg som ringer i vann. I dag trenger vi å sende ut positive og kjærlige energier, slik at de negative sirklene brytes og gir rom for kjærlighetens omsluttende sirkler av lys og varme.

Er det ikke mulig sier du?

Klart det er. Strekk ut en hånd mot menneskene rundt deg. Du kan invitere igjen, selv om du fikk avslag sist. Smil til en fremmed og se hvordan smilet blir gjengjeldt. Det er alltid, noe, lite eller stort vi kan gjøre for hverandre. Ikke vær den som går forbi og ser en annen vei. Neste gang kan det være du eller jeg som trenger en utstrakt hånd.

Jeg vet det er flere som tenker slike tanker akkurat nå. Tanker om å spre varme til verden. Mens jeg satt og skrev på bloggen min falt blikket mitt på et dikt. Merkelig hvordan synkronitet oppstår når budskapet er viktig. Derfor deler jeg med deg de kloke ordene fra Elisabeth Hvaal Moe.

BRINGE NOE GODT

«Om et menneske satt på ei øde øy og spilte på en selvlaget fløyte
Spilte en melankolsk melodi Kunne du merket det da på en helt annen del av kloden?
Kanskje kom et vemod over deg uten at du skjønte hvorfor..
og du fant fram musikk som passet til stemningen
eller dro av sted for å sette deg på ei klippe nede ved sjøen og bare se utover nesten som i transe
Du satt der og følte på storheten rundt deg og nærheten til noe inne i deg

Om ditt navn ble uttalt et helt annet sted Ville du merket det da?
Plutselig tenkte du på en som du ikke har hatt i tankene på mange år
og dette mennesket nevnte ditt navn i en samtale langt borte
eller bare tenkte på deg og mintes noe og så ble tankene overført

Om et menneske i ensomhet sendte ut forbannelser mot deg
Ville du merket det da?
Ville en uforklarlig tafatthet fylle deg slik at du ikke klarte å være deg selv eller gjøre noe ut av livet ditt?

Om du kom inn i en by der alle satt og snakket stygt om andre Ville du merket det da før du hadde truffet noen? Ville gatene være mørke og skyggene uhyggelige og ville du snudd deg stadig i angst for at noen fulgte etter?

Om et kjært menneske var i ferd med å forlate jorden
Ville du merket det da?
Kanskje et sug i magen som fikk deg til å spise noe i panikk
stående på gulvet med urolig kropp og skjelvende hjerte Kanskje gråten presset på bak øynene uten at du skjønte hvorfor og kanskje kjente du et gap som åpnet seg
Og senere ville du tenke: «Det var derfor jeg følte meg slik..»

Om noen satt et sted og ba til Gud for deg eller overførte kjærlige tanker Ville du merket det da?
Ville du kjent en fred og en følelse av omsorg for deg og varme som omsluttet deg?
Kanskje gikk du til sengs og sovnet straks og uten kaotiske drømmer
Kanskje fortalte du neste dag oppglødd til noen om at så godt hadde du aldri sovet før

Jeg undrer meg om vi ikke er viktigere for hverandre enn vi ofte tenker
og hvis det er slik
tenk hvor mange muligheter vi har til å bringe noe godt inn i verden
Hva skal vi med det onde?

Slik tenker jeg nå og håper det er tankeoverføring fra mange, mange andre utover hele kloden …
Og nå kjenner jeg fred.. og takker for de som har bedt om fred»

Elisabeth Hvaal Moe

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

På oppdagelsesferd i mitt indre

22. november 2017 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

Kom over noen vakre dikt som jeg har oversatt. De handler om hvor viktig og nødvendig det er å finne frem til skattene som finnes i vårt eget indre. Det er så enkelt å se alle andre veier, enn innover …. og ikke finne noe av virkelig verdi.

Alt vi trenger eier vi allerede i det vakre, store og sårbare hjertet vårt. Det er bare å åpne opp og gå innenfor.

Veier

«Det er uendelig mange veier å velge,
og jeg har valgt mange.
Jeg har dundret inn i blindveier,
snodd meg gjennom svingete stier som endte med at jeg gikk meg vill,
fulgt andres ruter inntil jeg til slutt innså at de ikke var mine.
Til og med våget å begi meg ut i det store ukjente,
hvor å skrive en ny måte,
var den eneste måten.
Men av alle de utallige veiene jeg vandret,
endeløse retninger jeg utforsket,
og de ubegrensede mulighetene jeg kunne ha tatt,
er det en ting jeg har lært å kjenne:
Uansett hva som omgir meg,
ligger foran eller bak meg,
eller som er ved siden av meg,
er det hva som skjer i meg,
som vil skinne en ledestjerne,
erobre reisen,
og lande meg seirende etter enhver reise.
Fordi perfeksjon kommer,
ikke når du ser den gylne solen gå ned over paradis,
men når jeg har vokst,
ubrytelig,
i fred,
inne i meg.»
Leah Fortneron

For meg handler dette om å våge å være alene, slik at jeg kan fange opp budskapet fra mitt indre og finne skattene som er gjemt der.

Å være alene

«Å være alene er noe av det mest verdifulle for menneskets ånd. Det er forskjellig fra ensomhet. Når du er ensom, blir du akutt bevisst din egen separasjon. Å være alene kan være en hjemkomst til din egen dypeste tilhørighet. Ett av det herligste om oss som individer er det som ikke kan sammenlignes i oss. I hver person er det et punkt av absolutt ingen forbindelse med alt annet og med alle. Dette er fasinerende og skremmende. Det betyr at vi ikke kan fortsette å søke utenfor oss selv for noe vi trenger fra innsiden. Velsignelsene som vi lengter etter, er ikke å finne på andre steder eller mennesker. Disse gavene kan bare gis til deg selv. De er hjemme i hjertet av din sjel.»
John O’Donohue

Er du engstelig for å oppsøke alenehet og være alene med ditt indre? Er du redd for hva som møter deg? Ikke være redd. Hør bare hva Jeff Foster så vakkert skriver.

Det er ingen monster inne i deg

«Bli forelsket i mørket.
Med pisset og dritten fra livet.
Skyggene, de skjulte delene.
Bitene vi skjuler på grunn av skam.

Bli forelsket i uskylden.
Vår barndoms frykt for mørket.
Av å bli utsatt. Av å vise oss frem,
bli sett, komme inn i lyset.

Tvilene, de hemmelige smertene,
våre underlige fantasier, følelser vi
vet bare ikke hva vi skal gjøre med.
Nattens frykt.
Raseriet som bobler like under overflaten.
Frykten for at vi ikke er elskbare.

Følelsene og tankene vi skjuler
for å opprettholde bildet av «meg».
Å være god, å være hyggelig, å være åndelig.
Å være «den som kan holde alt sammen».

Bli forelsket i denne hemmelige menneskeheten.
Vite at mørket ikke er mørke,
bare redde fragmenter som ønsker å komme inn i lyset,
vesener som vil ha kjærlighet og oppmerksomhet,
og pust, og inkludering i et større bilde av selvet.

Ikke søk lyset, venn.
Bare vær lyset. Vær hva du er.
Livets lys.
Og ha motet til å skinne fullt ut
på de såre stedene, de ømme stedene.

Opplys. Utstrål.
Gjør det trygt for de små monstrene
å komme ut fra gjemmestedene sine.
Gi dem beskjed om at de er vakre.
Og verdige.
Og ikke monstre i det hele tatt.»
Jeff Foster

Er det ikke magisk! Når du har funnet veien inn til ditt mest bortgjemte rom, oppdager du hvor vakker du er og at du er hjemme uansett hvor du er. Alt dette fordi du våget å være alene med ditt eget indre.

Hjemme

«Hjemme betyr noe forskjellig
for alle som noensinne sier det.
Hjem er det milde hjertet av inkludering,
som ønske velkommen de med forskjellige stier
og alle som har følt seg presset til side.
Hjemme er de kjente lydene av å motta,
som vinker oss inn fra
uteluft av likegyldighet
og roer vårt engstelige sinn.
Hjemme er den beroligende aromaen
av enkel vennlighet
viftende gjennom hvert rom.
inviterer oss til å sitte ned og dele våre historier
av liv levd ærlig,
uten frykt for å bli dømt.
Hjemme er et varmt teppe av aksept,
pakket sikkert rundt kroppene våre,
minner oss om at vi virkelig passer inn,
at hver enkelt er en integrert del
av den menneskelige familien og
denne jorden er vår felles bolig.

Hjemme er en måte å være på.
Det kan følge deg når du reiser
og vil bosette seg hvor enn du drar.
Hjemme er det du gjør det til.

Og fordi du gjorde ditt hjem
til et godt og ærlig sted som du deler
raust med andre rundt deg,
kan du finne et vennlig sted
å hvile hodet ditt på
og roe din sjel.»
Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Refleksjoner

17. november 2017 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Det finnes ingen som kommer til bevissthet uten smerte. Folk vil gjøre hva som helst, uansett hvor absurd, for å unngå å møte sin egen sjel. Man blir ikke opplyst ved å forestille seg figurer av lys, men ved å gjøre mørket bevisst.»
C.G. Jung

Av og til når jeg går alene, på en av turene mine, og det er sent, går jeg meg vill i de merkeligste tanker. Det kan være i drømmer om fortid og fremtid. Noen ganger i gårdsdagens tap eller morgendagens ikke enda opplevde hendelser. Av av til av valg som skal gjøres eller ikke gjøres, eller av ord som skal sies eller forbli usagte. Det kan være ganske forvirrende, og tar av og til fra meg gleden over turen og alt jeg kunne ha lagt merke til. For kvelden er uansett hvordan jeg føler meg, vakker og fylt av magiens kjærligste gaver.

Opplevelsen av klarsyn føles uendelig langt unna, og klarheten som jeg trodde jeg hadde, blekner når jeg forviller meg inn i destruktive tankerekker. Jeg sanser bare lyden av fottrinn på en kald vei, rasling av mørke trær, det matte skinnet fra månen og stjernene og en dyp melankoli som brenner inne i meg.

Er jeg den eneste som har det slik? tenker jeg. Kanskje dette er prisen jeg betaler for all sjelegranskingen min, for iveren min etter å åpne hjertet mitt til alt, og gi opp hvert eneste referansepunkt jeg har. Jeg har nesten glemt at det er mange andre som også er ute på sin ensomme vandring, bare et annet sted, men under den samme månen og stjerners matte skinn.

På slike kvelder kan en følelse av ensomhet snike seg inn. Jeg lurer til og med på om den noen gang vil gå bort. Jeg har en slik dyp lengselen etter samhørighet og fellesskap med noen som går samme vei som jeg. Hvorfor har alt arbeidet med meg selv, ennå ikke klart å gjøre noe med denne lengselen undrer jeg. Er alt bare en illusjon og jeg lurer meg selv. Følelsen av ensomhet er en påminnelse om at jeg er utenfor, og den ødelegger mange gode opplevelser fordi jeg ikke har noen å dele dem med.

«Innenfor hver enkelt av oss er et lys, våkent, kodet i fibrene til vår eksistens. Guddommelig ekstase er totaliteten av denne fantastiske skapelsen opplevd i hjertene til menneskeheten.»
Tony Samara

På den andre siden, reflekterer jeg, kan det å være alene, faktisk være en grensesprengende opplevelse, og vise vei inn til noe magisk og sprell levende. Uansett fellesskap med andre eller ei, foretar jeg hjertets reise alene. Ingen kan oppleve livet for meg, elske og bli elsket for meg, omfavne og føle det ømme hjertet mitt for meg, eller dø for meg. På samme måte kan ikke jeg oppleve hjertes reise for andre.

Og jeg forplikter meg til en slik hjertets reise, fordi jeg vet at ved å knytte virkeligheten min rundt kjærlighet, vil jeg utløse opplevelser av sårbarhet og en grensesprengende, forvandlende bevissthet. Å leve i dette intense, levende området er så åpent, så ukjent, og så uendelig sårbart. Det er alltid usikkert og er uten fotfeste eller referansepunkter.

«Vi har vært på månen, vi har kartlagt dypet av havet og hjertet av atomet, men vi har en frykt for å se innover mot oss selv fordi vi føler det er der alle motsetninger flyter sammen.»
Terence McKenna

Jeg oppdager at jeg aldri vil finne den jeg er i det som er kjent. Jeg må være villig til å gå inn i det ukjente for å finne hvem jeg virkelig er, og for å finne kjærlighetens vesen. For kjærligheten er den ukjente, uendelig kreative kraften som omgir meg med en mektig kraftfull utstråling. Den er som et vell av stjernedryss rundt meg.

Å være alene virker rensende. Gamle drømmer faller bort, det jeg trodde jeg visste oppløser seg foran øynene mine, og uunngåelig møter jeg dype og sterke følelser.

Fordi jeg har forplikter meg til hjertets vei, forstår jeg at jeg må være villig til å la alt som er skjult og ubearbeidet inne i meg, komme til overflaten når jeg velger å knytte tette bånd til andre. Det er fordi hjertet søker helhet og tilhørighet.

Jeg vet at ved å åpne meg opp på denne måten, vil jeg ikke lenger være i stand til å unngå frykten for nærhet, usikkerheten ved å vise meg frem som jeg er. Men opplevelsen av å være helt og holdent i live kjennes vidunderlig og magisk.

Jeg higer etter å finne veien til det fantastiske kjærlighetsfylte magiske livet. Denne lengselen gjør meg villig til å kjenne på smerten i ømhet, til å kjenne på lidelse, til å trenge gjennom melankoli, til å gå inn i mørket og inn i total sårbarhet. Det ukjente som jeg så lenge fryktet, er blitt min venn og viser vei sammen med den uendelige kjærligheten. Det er ikke lett å leve på en slik åpen og ubeskyttet måte, men her er jeg. Jeg har kommet så langt for å gi hjertet mitt til andre og til verden.

Opplevelsen av ensomhet er ofte en motstand mot erfaringene jeg har gjort meg, følelser av sorg, tristhet, smerte, sårbarhet og skam. Noen følelser er rett og slett farlige å berøre, holde og uttrykke. De hører ingen steder hjemme. Jeg har lenge valgt å fjerne meg fra dem. Slik ble det lettere å forholde meg til mennesker som hadde gitt meg grunn til å føle som jeg gjorde. Det var en sunn, kortsiktig strategi for meg som barn, men i dag som voksen, trenger jeg å kjenne på alle følelsene og slippe kjærlighetens mysterium inn i livet mitt.

«Sann filosofi må starte fra det mest umiddelbare og omfattende faktum av bevissthet: Jeg er livet som ønsker å leve, midt i livet som ønsker å leve»
Albert Schweitzer

Jeg vet at om jeg ikke er villig til å møte disse følelsene, kjenne på dem og akseptere at de finnes, vil jeg føle meg avskåret fra livet, ensom, og uten virkelig kontakt med andre. Jeg trenger å løse opp sårene og flokene fra fortiden. Slik er veien jeg må gå for å åpne hjertet mitt på nytt. Den eneste veien ut er gjennom, og den eneste måten gjennom er kjærlighet.

Det er så bittersøtt. Å ha et åpent hjerte, er å ha et hjerte som ligger i ruiner, men samtidig er helt og skjørt. Et paradoks, men slik er det. Mine gamle følgesvenner som tristhet, sorg, sjalusi, håpløshet, og rå sårbarhet har listet seg ut bakdøren fra hjertet mitt og gjemt seg et sted i nærheten. Det er ikke godt for meg. Jeg ønsker dem derfor velkommen tilbake. Jeg vil ha dem i nærheten. Jeg vil holde døren åpen for dem, og øyeblikk for øyeblikk lage et varmt hjem og en trygg tilflukt for helheten av den jeg er, også det som er vondt og frastøtende. Bare slik kan jeg vokse som menneske og leve med et åpent og modig hjerte. Alt det vonde vil gradvis stilne og falle til ro, fordi jeg har omfavnet det i kjærlighet. For en vidunderlig oppdagelse.

For når jeg gjør det, vil veien fra ensomhet til å være alene bli fylt av lys og jeg vil være i stand til å være bærer av de uendelige, kreative uttrykkene for kjærlighetens magi.

Det gjør godt å reflektere over livet slik jeg gjør på mange av turene mine. Uansett grunn, tenker jeg på erfaringene mine. Jeg holder dem tett inntil meg. Jeg fokuserer på det jeg har, ikke det jeg har mistet, det jeg ser, ikke det jeg kanskje aldri ser igjen.

«Ikke søk kjærligheten eksternt, den er flyktig. Gå utover egoet og vekk kjærligheten som eksisterer allerede inne i deg; den vil omfatte alle, og alt i livet ditt; den vil gjennomsyre hele ditt vesen.»
Danielle Pierre

Det er greit å føle meg litt nedbrutt av livet. Det er greit å kjenne på dypet i meg selv. Det er greit å glemme og å huske. Det er greit å huske og å glemme.

Kveldens bris på kinnene er et kjærtegn, et kyss, ikke en mur mot en tenkt fremtid. Det er greit å føle slik jeg føler. Månen er enig og nikker samtykkende mens den trenger seg vei frem fra bak en sky. Til og med noen stjerner blinker bekreftende. Er det ikke magisk.

Det er noe rørende i den rå sårbarheten min på en slik kveld, slik jeg blir beveget av alt, følsomheten min for selv de minste bevegelser av bevissthet og hjertet mitt som ikke kan lukkes.

Jeg lover å aldri miste kjærligheten til slike kvelder. De har gitt meg så mye.

Tilstedeværelse i kjærlighet er ikke et mål, det er grunnen.

«Der du
er nå,
trenger du ikke bekymre deg
om ord
og forstå begreper.
For det er et annet språk
du forholder deg til.
Hold deg nær
til dette språket.
Det er overføringer
skrevet på veggen inne i hjertet ditt
som ikke er sammensatt
av ordinære symboler.
De er kjærlighetsbrev,
skrevet til deg fra sjelen din.
Hold deg nær
til din iboende sårbarhet
og hvordan disse brevene
utfolder seg i deg.»
M. Licata

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Være ekte

20. april 2017 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden 2 kommentarer

«Opplevelser fra livet skal modne deg. Det er ditt valg å forvandle et minne til et sår eller til visdom.»
Sadhguru

Jeg vet at mange sier til seg selv:

«Det kjennes som at jeg må ta på meg en maske. Jeg kan ikke vise hvordan jeg egentlig har det. Jeg er så fylt av vonde følelser og en manglende tro på at noen vil ha med meg å gjøre. Det prøver jeg å undertrykke. I stedet gjør jeg alt jeg kan for å tilpasse meg. Men så glipper det og jeg reagerer på noe som tilsynelatende er ubetydelig på en altfor sterk måte. Og jeg kjenner meg enda mer utenfor og sær. Ikke rart når jeg tenker over hvor mye krefter som går med på å opprettholde den ytre masken.»

Har du kjent det slik noen gang?

“Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!”
Arild Nyquist

I stedet for å prøve å gjøre endringer i eget liv med ren viljestyrke, er det mer hensiktsmessig å prøve å endre det med kjærlighet og hengivenhet. Slik kan vi gjøre livet til en gledelig prosess. Dette er forskjellen mellom «jeg må gjøre det» og «jeg ønsker å gjøre det».

For meg er det tydelig at det er noe i samfunnet som skaper mennesker som er misstilpasset. Ønsker vi å handle empatisk, må vi også lære det som samfunn. Ikke bare som enkeltmennesker, selv om alt starter med oss selv og den vi er. Ønsker vi å slutte å skade andre, må vi støtte sunn emosjonell frigjøring, slik at ikke vonde følelser får utvikle seg og vokse. Ønsker vi å leve fra vår mest dyptfølte ekthet, må vi stoppe bebreidelse andre og ikke trekke oss bort fra hverandres ekte uttrykk. Ønsker vi å leve ut fra kjærlighet, trenger vi å elske hverandre først. Det er et paradoks at vi lærer bort undertrykkelse og skjuler hvem vi er, for så å forvente kjærlighet og medfølelse tilbake.

«Noen ganger er virkeligheten en illusjon, og sannheten er bare synlig der våre øyne ikke kan se.»
Jeanine Henning

Når vi kjenner oss omgitt av isolasjon og fortvilelse, og ikke kan finne veien ut av mørket, kan det være godt å huske på at det ligner på det stedet hvor larvene skjuler seg mens de omskapes til sommerfugler. Godt å tenke på når dagen kjennes som en uendelig jammerdal, det dypeste mørke, uten verken lys eller luft.

Når vi følger vårt eget hjertes overbevisning og stemme, flyr vi alene. Ofte stenger det oss ute fra forbindelsen til venner og bekjente fordi vi ønsker noe mer enn de kan gi oss. Lysten til å gå på akkord med det som hjertet er fylt av, og delta i meningsløse samtaler eller aktiviteter avtar jo mer vi finner inn til kjernen av den vi er. Vi ønsket å bli møtt fra dypet av den vi er.

I denne prosessen må vi ha tro på at vi vil overleve selv om gamle venner faller bort og de nye lar vente på seg. Vi må tro det, ellers blir dagene tunge å komme gjennom.

«Det er tider når livet kan føles vanskelig og tung. Men en rose er ikke en rose uten først å ha jobbet seg gjennom mørket og jorden, før den endelig kommer ut i lyset, der den viser, og utfolder sitt fulle potensiale og skjønnhet.»
Jette Harthimmer

Noen blir opprørt når jeg sier at det er viktig å finne fred, og gi slipp på tilknytning til mye av det jeg før syntes var veldig viktig. Det betyr å gi slipp på frykt, ego og grådighet. Vi er så vant til å se på å kjempe og ikke gi oss… som beundringsverdige kvaliteter og aktiviteter i stedet for å bli stille og være tilstede her og nå.

Når vi nærmer oss livet fra et slikt negativt perspektiv fører det til ekstremt stress, for tidlig aldring, sykdom og tomhet. Det er bare vitenskap.

Vi kan bli:

Søvnløse eller sove for mye.
Miste appetitten eller få stor appetitt.
Sinte og paraniode.
Innta offerroller og ty til selvmedlidenhe.

Slik blir all balanse og trygghet borte for oss.

Å ha det ok med livet og finne fred, er avgjørende for følelsesmessig og åndelig velvære. I forlengelsen av dette, er det bra for det fysiske velværet også.

Det kan noen ganger være vanskelig å lære og forstå at aksept er noe som utvikles gjennom intellektet. Fordelen med dette, er at når vi lykkes å lære og slik frigjøre det intense grepet på følelsene våre, forsvinner ikke problemene, men tilnærmingen vår til dem og perspektivet rundt dem endres.

Jeg tar et eksempelet som først faller meg inn:

Jeg pleide å ha kort lunte, særlig i forhold til mine nærmeste. Hvis jeg følte meg dypt, følelsesmessig fornærmet eller ikke respektert, ble jeg sint. Så hvis den andre personen ble sint tilbake var vi i gang. I argumenteringen var det roping, store uttalelser, alt det menneskelige stygge. I kamper var det beskyldninger, raseri og hyttende never.

«Hva jeg har lært å gjøre er å ta en liten pause før jeg gjør noe som helst.»

Resultatet av å trekke oss tilbake og ta en pause fra det vi står oppe i, er at vi starter med å redigere oss selv. Og noe fantastisk skjer. Hver av disse bevisste endringene er som en liten meditasjon. Disse meditasjonene er veldig lik den plassen vi går til når vi vil være helt oss selv. Det utrolige er at disse pausene er uten arbeid, de er ikke bare meditasjoner, men resultatet av meditasjonene. Vi begynner å forstå vår bevisstløse utålmodighet og forventninger. Vi begynner å se våre stadig sjeldnere utbrudd med humor i det øyeblikket de skjer, og velger å umiddelbart bytte kanal, beklage og rette opp situasjonen om det er mulig.

Det hjelper oss på veien til å finne vår hensikt, og det lærer oss å leve mer rolig, mer lykkelig og humoristisk, og kjenne hvorfor vi snublet da vi snublet, og tålmodig starte prosessen med å håndtere eventuelle følelser av mangel.

Da, når vi blir angrepet ser vi ofte smerten den andre personen er i. En gang i blant kan vi bli fornærmet fordi vi ikke klarer å se på andre med kjærlige øyne. Når det skjer kan vi bruke det som en melding som skal minne oss om at vi bare er et støvkorn tross alt.

Livet er viktig, selvfølgelig er det, men ofte på måter vi ikke helt har funnet ut ennå. Det hender i vår uvitenhet at vi legger vekt på noe som ikke betyr noe, noe som skader oss eller hindrer reisen vår. Og det kommer ut som raseri, hjertesorg, sjalusi, fordømming, og alle de følelser som gjør livet til et helvete

Men, uansett trenger vi å være takknemlige for muligheten til å fortsette å lære.

«Noen ganger befinner vi oss i livets venterom.
Det som var er borte.
Det som vil bli er ennå ikke kommer frem på
vår indre eller ytre horisont.
Når vi vet med sikkerhet i hjertet at klarhet vil komme
Når tiden er rett,
Kan ventetiden være deilig hvile,
En sakte slentrende bevegelse av lange langsomme inhaleringer
Av utpust fylt med at hele kroppen smiler
Og dyp-hjerte-aksept.»
Oriah Mountain Dreamer

Vi kan stå stille mens drømmene smuldrer bort rundt oss. Deres død er ikke nødvendigvis negativt. De kan være en kjærlig død som åpner hjertet vårt til mer liv, til glede, medfølelse, til takknemlighet, til ukjente morgendager, til magi.

Å elske innebærer å sørge dersom det virkelig kan kalles kjærlighet. Kjærligheten er en bevissthet om forgjengelighet, vel vitende om det dyrebare i hvert møte, skjørheten av øyeblikkene som er gitt oss og det utrolige i livets gave.

«Når alt kommer sammen, faller alt fra hverandre. Når alt er tilbake til helhet, brytes alt. Det jeg kan ha, kan gå tapt.»
Jeff Foster

Et åpent hjerte er et hjerte som ikke klamrer seg til drømmer, men takker dem og slipper dem fri. Det lar seg ikke knuse, men forstår at det som hendte var nødvendig for fortsatt vekst og utvikling. Når vi ser inn i øynene til en venn, en kjæreste, en som er oss nær, gjenkjenner vi oss selv, og vi innser at vi ikke kan klamre oss til noe, for det er ikke noe å klamre oss til, eller bli holdt tett av, ingenting og ingen å eie. Bare kjærlighet. Elskede, venner, familie, vil flytte, forandre seg, forlate oss, returnere, aldri komme tilbake, glemme, huske…… Det er alltid bare en som er tilstede rundt oss og i oss, og det er den vi er. Meg – deg!

Tillit
«Sjelen din kjenner geografien i skjebnen din. Sjelen alene har kart over fremtiden din, derfor kan du stole på denne indirekte, skjeve siden av deg selv. Hvis du gjør det, vil den ta deg dit du skal gå, men mer viktig vil den lære deg godhetens rytme i reisen din.»
John O’Donohue, Anam Cara

Bare vår tilstedeværelse, er uforanderlig til tross for endringene i dagen. Vi kommer tilbake til stillheten i hvert øyeblikk, til taushet, til tilstedeværelse, til å elske den vi er, ikke drømmene våre om en kjærlighet som er vakker, men ikke gir noen sikkerhet eller hvile.

Slik er takknemligheten vår eneste guide. Hvis det er mindre enn helhet, er det ikke kjærlighet.

Det er så mye å avlære. Undring kan ikke læres, bare avdekkes. Uskyldighet kan ikke gis. Og oppvåkning er ikke et mål, men det er å åpne opp slitne øyne som søker etter lys i mørket, når lyset alltid var på. Vi trenger å bli minnet på hvor vi skal lete. Ingen kan gi den vi er tilbake til oss selv, annet enn den vi virkelig er.

Svaret er alltid inne i oss!

Jeg gjentar:

Vi må ikke endre oss for noen. Når vi har endret oss av hensyn til andre, vil de at vi skal endre oss på nytt og på nytt. Vi husker hvor vanskelig det var å endre oss den første gangen, å gi opp det som var viktig for oss. Etterpå ble vi noe vi egentlig ikke ønsket å være. Det er ikke verdt det. Selv ikke for den eller de vi er aller mest glade i. Vi må ikke endre oss slik at andre vil like oss. Når vi er oss selv, vil de rette personene elske oss som vi virkelig er.

All endring må komme fra et inderlig ønske om å bli hel og mer slik vårt hjerte ønsker å være.

«Vi har ingen beskyttelse mot kjærligheten,
ingen beskyttelse mot liv,
ingen beskyttelse mot død,
ingen beskyttelse.
Hvor forsvarsløse vi er.
Det er nesten noe stort i det.»
Eeva Kilpi

Besøk siden min på FB, synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Her og nå

17. januar 2017 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Når du nekter å ta ting personlig, unngår du mye uro i livet ditt. Dine følelser av sinne, sjalusi, og til og med tristhet vil bare forsvinne hvis du ikke tar ting personlig.»
don Miguel Ruiz

Det er tøft å miste noe eller noen jeg har kjær. Tap er alltid vanskelig å forholde seg til. Et tap kan være at jeg har mistet en kjær gjennom døden, eller gjennom brutte relasjoner. Det kan også være tap av jobb, økonomi, helse eller noe annet som kjennes tungt og vanskelig.

Når jeg opplever slike vanskelige situasjoner er det lett å leve i fortiden og bruke all min energi på det som var, og glemme det som er her og nå. Det er så altfor lett å flykte inn i minnene og la dagene gå. Det jeg har mistet lever videre i mitt eget sinn, min egen drømmeverden, og det som er her og nå synes ikke å ha noen verdi.

Eller jeg er så opptatt av en drømmefremtid at jeg glemmer å leve dagen i dag. Det er så absolutt ikke en god måte å leve på det heller.

«Jeg følger fire diktater: innse det, godta det, håndter det, så gi slipp på det.»
Sheng Yen

Det er alltid viktig å vite når noe er ved veis ende. Det handler om å slutte sirkelen, stenge dører, eller avslutte et kapittel. Det handler også om å slutte å dvele for lenge ved de øyeblikkene som er over.

Med det mener jeg også de vonde øyeblikkene. Hvor ofte har jeg ikke dratt med meg vonde opplevelser inn i livet mitt og latt dem styre fremtiden min. Så hvorfor er det så vanskelig å legge dem bak meg?

Jeg levde i øyeblikk som ikke lenger er her.
Jeg dvelte ved et liv som ikke lenger eksisterte.

Jeg ga opp i dag og i morgen for det som hadde vært. Jeg omfavnet noe som ikke lenger eksisterte, eller enda verre ble nedbrutt av sorg over det som hørte fortiden til. Jeg tenkte at den beste måten å leve på var å straffe og klandre meg selv for det som skjedde …. den gang.

Jeg kan spørre meg selv hvorfor jeg aldri lærte nok, modnet nok, eller ble en bedre versjon av meg selv slik at jeg kunne ha endret på det som ikke lenger er. Fordi jeg ofte følte at jeg sviktet eller følte meg skyldig for det som skjedde, fortsatte jeg å lide ved å kjenne på skyld og skam, om igjen og om igjen.

Jeg vet at jeg må foreta endringer for å komme ut av slike onde tankesirkler.

«Jeg tror at du er stor, at det er noe fantastisk ved deg. Uavhengig av hva som har skjedd med deg i ditt liv. Uansett hvor ung eller gammel du er. I det øyeblikket du begynner å «tenke klart», er det noe inni deg, en kraft i deg som er større enn verden som vil dukke opp. Den vil ta over livet ditt. Den vil mate deg. Den vil kle deg. Den vil veilede deg, beskytte deg, henvise deg, opprettholde din eksistens. Hvis du lar den. Det er hva jeg vet, for sikker. «
Michael Beckwith

Jeg kan ikke fortsette å leve dagene mine i en tid som ikke lenger eksisterer.
Jeg vil ikke lenger tillate meg å bli ranet for mulighetene som dagen i dag gir.
Jeg vil ikke lenger velte meg i sorg, smerte, sjokolade eller sølt rødvin. Den siste setningen er ikke min, men den er så illustrerende at jeg gjør den til min.

Det er på tide å plukke opp bitene og gå videre.
Men hvordan gjør jeg det?

Det er svært lite som ikke etterlater spor. Det samme gjelder for de fleste av tankene mine.

«Du blir hva du tenker»

kan føles som en ganske slitt klisje. Men hva om det faktisk er sant? Hva om jeg opplever noe negativt fordi jeg så ofte tenker negativt? På den annen side, er det svært vanskelig å forestille meg fred. Å si og tenke: «Jeg er rolig, …» fungerer ikke så bra. Tro meg, jeg har prøvd. Mange ganger. Det føles mer som jeg prøver å lure meg selv, og resultatet er frustrasjon når det ikke fungerer.

«Lær å bli stille. Og ta oppmerksomheten bort fra det du ikke vil ha, og all emosjonell ladning rundt det, og plasser din oppmerksomhet på det du ønsker å oppleve.»
Michael Bernard Beckwith

Men, i stedet for å tenke «jeg er rolig» når følelsene er alt annet enn rolige, tenker jeg på et minne der det var fred rundt meg. Jeg tenker på noe jeg kan være takknemlig for.

Å tenke på hvordan freden spredte seg i kroppen, gjenoppleve øyeblikket i fantasien, føle på situasjonen med alle sanser, se bildet foran meg; omgivelsene, klærne, fargene, temperaturen, luktene, følelsene, de andre som var der, hendelsene som innga fred osv.

Alt dette er spor som allerede finnes i meg. Det minner meg om at det faktisk har skjedd. Med tanke og fantasi kommer det til liv igjen. Det gjør det mulig for freden å begynne å spre sin sanhet, i nåtiden. I motsetning til at jeg desperat prøver å skape en følelse av ro i en situasjon som aldri har vært forbundet med fred. Jeg kan velge hvilke tanker som skal vokse i meg. På lang sikt, med litt trening og utholdenhet, kjennes livet godt igjen.

Det handler om å ikke grave meg ned i selvmedlidenhet og tanker som skaper ensomhet. Det handler om å begynne på nytt og skape en ny hverdag til tross for det jeg en gang hadde …

«Lever du i et minefelt eller en hage? Når vi lever i en minefeltmentalitet, eksploderer vi med ugresset av bekymring, tvil, frykt, mangel og begrensning. Velg å dyrke din indre hage! »
Michael Bernard Beckwith

Når jeg er ensom opplever jeg at jeg er omgitt av andre som jeg ikke får kontakt med, eller som har en fientlig innstilling til meg. Det er lett å kjenne meg ensom når livet går meg i mot. Hvem bryr seg vel om meg som er en slik fiasko, tenker jeg.

I slike stunder er det viktig å snu tankene og gå bort fra offermentaliteten. I stedet kan jeg nyte aleneværen. Jeg er alene og derfor «kan jeg være sammen med meg selv.» I aleneværen, med andre ord, er jeg «i meg selv», sammen med meg selv, og derfor «to i en». I ensomhet, er jeg faktisk en, forlatt av alle andre. Det er så fryktelig synd på meg, er en nærliggende tanke å tenke da.

«Din teknologi er den indre praktisering av meditasjon, noe som vil stimulere koblingen mellom hjernen og antenne din medfødte lyst til å kjenne ditt sanne selv. Stol på deg selv på en dypere måte og høst gevinsten! »
Michael Bernard Beckwith

Alt jeg tenker, er strengt tatt gjort i aleneværen og er en dialog med egne tanker.

Jeg har tenkt mye på forskjellen på aleneværen og ensomhet. Det engelske ordet for aleneværen er solitude. For meg klinger det godt og gir meg positive assosiasjoner.

Her er forskjellene slik jeg ser og opplever dem:

Ensomhet er en smertefull og negativ tilstand.
Det er der jeg føler meg alene, og avskåret og fremmedgjort fra andre mennesker. Dermed kan jeg føle det som om jeg er ekskludert, uønsket, uviktige eller ubemerket.
Jeg kan være omgitt av mennesker jeg kjenner og elsker og fortsatt oppleve følelser av intens ensomhet.
Ensomhet føles som straff eller avvisning. Den er forankret i en følelse av mangel eller utilstrekkelighet.
Det er noe som tapper meg, og er pålagt meg.
Ensomhet kan føre til at jeg fornekter og/ eller avskyr hvem jeg er. Den kan også føre til fortvilelse.

Aleneværen er en positiv tilstand.
Det er der jeg er helt fornøyd med å være alene, og setter pris på og nyter mitt eget selskap.
Aleneværen kan hjelpe meg med å komme i kontakt med, eller engasjere meg med mitt sanne selv. Det gir meg mulighet til å reflektere over meg selv, andre, livet og fremtiden.
Ofte er aleneværen et springbrett til større selvbevissthet, større kreativitet, ny innsikt og ny vekst.
Aleneværen er noe jeg velger. Det er noe som reparerer og bygger meg opp.
Aleneværen jorder meg i hvem jeg er – og det gjør meg i stand til å nå ut og gi til andre.

«Hvis du er ensom når du er alene, så er du i dårlig selskap.»

Dette sitatet forklarer perfekt hvordan det å være ensom er forskjellig fra å være alene. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men for meg gir det stor mening.

Aleneværen er når jeg frivillig er avskåret fra andre, og det er en god ting. Jeg trenger å være alene fra tid til annen, forutsatt at jeg er i stand til å være glad når jeg bare er med meg selv.

«Hvis du ikke bevisst styrer livet ditt, vil du miste fotfestet og omstendigheter vil bestemme for deg.»
Michael Bernard Beckwith

Ensomhet derimot oppstår når andre ignorerer meg, og jeg blir ulykkelig når jeg blir alene.
Klarer jeg ikke å være fornøyd med mitt eget selskap, vil jeg ikke være glad blant andre mennesker heller.

Språk … har skapt ordet ensomhet for å uttrykke smerten ved å være alene. Og det har skapt ordet aleneværen for å uttrykke gleden over å være alene.»
Paul Tillich

Jeg har lært hva som ikke fungerte, og nå er jeg mer åpen for det som vil fungere.
Feilgrepene mine har lært meg å omfavne endring. Nå kan jeg omfavne nesten alt som kommer min vei.

Samtidig er det viktig å ikke nekte meg selv muligheten til å sørge over fortiden. Det er ingen vits i å motsette meg det som skjedde – oppleve det, føle det og omfavne det, slik at jeg kan lære å akseptere det og gå videre.

«Og du kan bryte deg fri fra arvelige mønstre, kulturelle koder, sosiale holdninger; og bevise en gang for alle at kraften i deg er større enn kraften som er i verden. »
Michael Bernard Beckwith

Når jeg tar meg i å gjenoppleve minnene, trekker jeg meg bort og prøver å finne inn til freden i meg. Når en tidligere tanke kommer tilbake, minner jeg den om hvor den skal gå – til fortiden.

«Den opplyste takker for det de fleste tar for gitt …. Når du begynner å være takknemlig for det de fleste tar for gitt, gjør vibrasjoner fra takknemlighet deg mer mottakelig for det gode i livet ditt. »
Michael Bernard Beckwith

«Jeg skaper det livet jeg ønsker gjennom stillhet og positive tanker. Jeg nyter det livet jeg har.»

Dette er et mantra for meg. Et mantra som hjelper meg til å holde fokus og legge fortiden bak meg.

Derfor:

Skaper jeg et rikt og godt liv akkurat nå. Jeg gjør det jeg vil gjøre.
Fyller jeg livet med så mye lidenskap og glede at jeg ikke har noe annet valg enn å leve i øyeblikket.
Gjør jeg livet her og nå spennende og morsomt. Med andre ord bruker jeg fortiden som et springbrett til mitt beste liv.

Det handler om å omfavne dette øyeblikket og presse hver bit av glede ut av det. Når jeg ikke lever det livet jeg ønsker, starter jeg på nytt og skaper det livet jeg ønsker bit for bit.

Jeg omfavner og setter pris på gaven som er tilstede i dag. Gaven er dette øyeblikket.

«Stopp å let utenfor deg selv for hjelp. Du er kodet og drevet og finansiert av en fornybar ressurs, som er inne i deg. Den går aldri tom. Det er din essens. Det er ditt liv.»
Michael Bernard Beckwith

Besøk |siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

En utstrakt hånd

8. februar 2016 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Vi kunne aldri lære å være modige og tålmodige
hvis det bare var glede i verden ..»
Helen Keller

I dag skriver jeg til deg som har trukket deg tilbake fra livet. Det har vart en stund nå. Du klarte ikke mer av falskhet og fordømming. Du klarte ikke mer av anklager som var mer enn urimelige. Det gjorde for vondt, og tappet deg for krefter og motivasjon til å fortsette.

Ingen så hvor mye du hadde ofret. Ingen forsto hvor tøft det var for deg å se at et annet menneske langsomt svant henn. Du ga alt for å lette byrdene. Alt du fikk igjen var utakknemlighet og anklager. Aldri et takk eller anerkjennende ord.

Du kom til et punkt der nok var nok.

«Hvis hver mann eller kvinne kunne forstå at alle andre menneskers liv er så fult av sorger eller gleder, eller grunleggende fristelser, av hjertesorg og av anger som sitt eget … hvor mye snillere, hvor mye mildere ville han ikke være.»
William Allen White

Dessuten har du jobbet hard over år. Det er krevende å skulle utvikle og skape et liv ut av feilslåtte valg. I alle fall opplever du deg selv som mislykket. Du prøvde så hardt. Du tilpasset deg. Ingen kan beskylde deg for ikke å ha gjort alt du kunne. Ja, mer enn du burde, og egentlig maktet for å skape et liv for deg selv og andre. Du har gått på akkord med deg selv i altfor mange situasjoiner.

Så ble det for mye og du dro din vei for å søke lykken. Fant du den? Nei, nei og atter nei! Veiene du tok, førte deg ikke dit du trodde de gikk. De ga ingen glede. Opplevelser, ja. Erfaringer, ja. Men ingen glede. Bare ensomhet.

Skuffet vendte du tilbake. Du fortsatte der du slapp med å utslette deg selv i en uendelighet av arbeid. Og ikke minst ofret du deg for andre. Ikke rart at det ble for mye.

Og nå har du stengt deg inne fortvilet over menneskets natur…. og din egen utilstrekkelighet. Du orker ikke mer. Utbrenthet kalles det.

«Din tid er begrenset, så ikke kast den bort ved å leve noen annens liv. Ikke bli fanget av dogmer -.. Som er å leve med resultatene av andre menneskers tenkning. Ikke la støyen fra andres meninger drukne din indre stemme. Og viktigst, ha mot til å følge ditt hjerte og intuisjon. De vet allerede hva du virkelig ønsker å bli. »
Steve Jobs

Kjære deg.

Jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser hvor mye alt det som skjer rundt deg har tappet deg for krefter og livsglede. Alt du trodde var sant og godt har sviktet deg. Du finner ikke veien tilbake til livet. Skuffelser og nederlag har tatt fra deg alt som du trodde var ditt. Derfor sitter du godt plantet i godstolen uten å klare å reise deg.

Jeg vil minne deg på at:

Å være sterk er ikke å løfte tyngst,
å komme lengst eller å alltid lykkes.
For å være sterk, er å se livet som det er,
å akseptere dets kraft og ta del i det.
Å falle til bakken,
slå seg hardt, men alltid komme tilbake.
Å være sterk er å våge å håpe
når ens tro er svakest.
Å være sterk er å se et lys i mørket
og alltid kjempe for å komme dit ..
Marie Fredriksson

Jeg vet du har gjort noen få famlende forsøk. Forsøk som ikke har ført til noe særlig fremgang. Du finner ikke tilbake til gleden ved livet. Alt er grått og uten liv gjennom tåkehavet som har lagt seg rundt hjertet ditt.

Det får meg til å tenke på en vandrehistorie som jeg kom over for litt siden. Det er på tide å fortelle den til deg.

«En gang i tiden var det en eldre kvinne som trengte å gå ned til elven hver morgen for å hente vann til drikke, matlaging og renhold. Hun bar to bøtter med seg, fylte dem opp på elvebredden, og gikk tilbake med dem til sin landlige hytte.

En av bøttene var nyere, perfekt forseglet, og vanntett. Men den andre bøtten var eldre og inneholdt noen tynne sprekker som lekket vann på bakken mens den eldre kvinnen gikk. Da hun kom hjem, var en en tredjedel av vannet i den gamle bøtten lekket ut gjennom sprekker.

En dag, på tur ned til elven, brast det for bøtten – som alltid hadde følt at den ikke var så god som den andre bøtten, og sa den til den eldre kvinnen, «Jeg vil at du skal vite at jeg har lekket vann hver morgen de siste årene. Jeg er så lei meg for å lekke og gjøre livet vanskeligere for deg. Jeg forstår hvis du trenger å erstatte meg med en bedre bøtte.»
Den eldre kvinnen smilte. «Tror du virkelig at jeg ikke har visst om sprekkene dine hele tiden?» spurte hun. «Se på alle de vakre blomstene som vokser på veien fra hytte n min til elven. Jeg plantet frøene, men hver morgen er det du som gjør vanningen.»»

Forstår du hvorfor jeg forteller deg denne historien? Ta deg tid og tenk gjennom hva den kan fortelle om deg selv. For meg er du den gamle bøtten som lekker vann.

Følelsen av å være god nok i livet, i arbeid, og i relasjoner har alt å gjøre med hvordan du personlig dømmer sprekkene i din egen bøtte. Alle som har levd liv har sprekker!

Er det sprekker som gjør deg mindre verdt, som skampletter deg, og ødelegger erfaringene og drømmene dine? Jeg har en oppfatning av at det er slik du ser på deg selv. Som en gammel ubrukelig sprukken bøtte. En bøtte som ikke kan gjøre nytte for seg, som har gått ut på dato.

«Du må fortsette å knuse ditt hjerte inntil det åpnes.»
Rumi

Ser du godt etter vil du se at sprekkene dine vannet en sti av blomster. Blomster som du aldri stoppet for å sette pris på? Du har vært så opptatt med å se hvor lite verdig du er. Du har latt deg blende av den nye tette bøtten og kjent på nederlaget. Velg å se alle blomstene du har vannet gjennom sprekkene i bøtten din. Velg å se at disse sprekkene gjør deg god nok. Disse sprekkene er erfaringene dine. De er det levde livet ditt. Velg å se at livet ditt har vært for en hensikt, og at du gjennom dine sprekker, dine erfaringer og den du er, har gitt liv og næring til mange.

Se livet ditt slik og alt rundt deg vil forandre seg! Du vil bli i stand til å nyte det du har skapt, mest av alt fordi du ser det. Den grå tåken rundt deg vil lette, litt etter litt, i det solen trenger gjennom tåken og viser deg en praktfull solfylt dag. Den viser deg fruktene av alt det du så trofast har vannet gjennom livet.

Du har ett liv å leve. Uansett hva du går gjennom, har du en unik gave … noe spesielt som bare du er i stand til å bringe til liv. Ikke gi opp deg selv … selv om du føler at livet ikke går din vei, og selv om andre ikke anerkjenner deg.

«Ikke la deg bli definert av fortiden. Den var bare en lekse, ikke en livstidsdom.»

Ikke gå glipp av ditt eget liv. Gjør noe hver dag som minner deg om å være fullt ut i live. Legg merke til blomstene rundt deg. Bestem deg for å nyte livet på små og store måter. Sett på fengende musikk og ta en dans rundt stuegulvet! Kjenn hvor godt det gjør. Hvordan det løser opp i alle de vonde tankene dine. Skap noe! Lev et liv som har betydning og verdi for deg. Nyt de enkle gledene i livet. Ikke bry deg om hva andre kan tenke eller si om deg. Hev deg over andres meninger.

«Leien av rom i mitt sinn var billig
ofte fylt av husokkupanter som jeg trodde at jeg kunne hjelpe
Jeg skapte ly for andres smerte
Jeg mistet meg selv på dette overfylte stedet
Lurt til å tro at usikkerheten i ensomhet
var verre enn smerten av et slik kameratskap
Men presset vokste, presset seg ut
Kroppen min kollapset mot døren inn
Alene.

Alene på et sted jeg ikke lenger anerkjente
Rommet trengte å bli ryddet
Feie støv under sengen av utgått tro
Stenge gamle erfaringer og kapitler
På mine knær begynte jeg
Mens jeg skrubbet sot av gamle brannskader
fant jeg fred
Den kjennte essensen av et barn som trodde
skjøv bort teppet av usikkerhet
Jeg tillot solen å belyse deler av meg som jeg fryktet
Oppdaget at ingenting var ødelagt
Bare skjønnhet som var skjult i skyggene

Tro testet av dørklokka som ringte av gamle gjester
Med ny funnet styrke fra gamle erfaringer
Nektet jeg adgang med et «Nei»
Et to-bokstavers ord sto nå sterkt i det nye fundamentet
Det slo seg til ro i varmen fra dette stedet
Nyter godt den glemte melodien
Jeg slappet av
Jeg fant gaven i tid i ensomhet

Så det uventede dunket fra deg
Jeg planla å åpne døren sakte
En lett bris fra deg løsnet hengslene
til rom jeg aldri kjente

Nå vet jeg
Å åpne mitt hjerte
begynte med å lukke en dør
Mot til å arbeide i ensomhet og tro
for å finne skjønnheten som en gang var skjult i skyggene»
Jessica Ortner

Dette vakre diktet er en beskrivelse av det som er i ferd med å skje med deg. For deg har det vært nødvendig med ensomhet for å finne inn til ditt eget indre, ditt eget hjerte. Du har trengt tid til å rydde opp i gamle sår. Du som har distansert deg fra føleri og alt som ikke kunne forklares. Livet ditt har vært fylt av logikk. Alt du ikke kunne forklare har du avvist eller trukket deg bort fra. Det skremte deg fordi du innerst inen hadde en lengsel, en dragning mot noe du ikke helt forsto hva var. Kim Basinger sier det så tydelig:

«Jeg føler at det er to personer inne i meg – meg og intuisjonen min. Hvis jeg går mot henne, vil hun ødelegge for meg hver gang … og hvis jeg følger henne, får vi det ganske bra sammen!»

Det er derfor du har opplevd så ofte livet som tungt og vanskelig. Du har unnlatt å lytte til intuisjonen, til hjertets stemme. Nå begynner du å akseptere at den finnes og tune deg inn på den.

Tenk etter om ikke det stemmer at du har bekymret deg i overkant over…… Når du bekymrer deg mye, så lærer du hvordan du skal bekymre deg enda mer. Når du tenker mye på å gjøre noe, så lærer du hvordan du kan tenke på å gjøre det. Hvert øyeblikk du er fornøyd, lærer du hvordan du kan bli enda lykkeligere. Hver gang du handler, lærer du hvordan du skal utføre en handling enda bedre.

Hva har du har lært i dag?

Kanskje det er tillit til deg selv, tro på deg selv ……. at du kan gjøre det du så lenge har drømt om, men nektet deg selv å gjøre fordi du ikke trodde det var for deg, at det er lov å forsøke selv om du skulle feile, at du kan få en ny sjanse, og enda en og enda en?

Hva er det du ønsker å lære i morgen?

«… Det enkle faktum at ved å være oppmerksomme, ved å lære å lytte
(eller finne tilbake til den naturlige evne til å lytte) kan du finne deg selv oppslukt i en slik lykke at det ikke kan forklares:
lykke av å være i ett med alt
i den skjulte fundamentet av kjærlighet
som det ikke kan være noen forklaringer på. … »
Thomas Merton

Heldigvis er du snart på vei ut i livet igjen. Det er derfor jeg skriver til deg. Jeg vil så gjerne bidra til at du løsner på henslene til rommene i ditt indre. De vakre rommene som har stått avstengt så lenge. De trenger bare lit solskinn og litt støvtørring … så er de klar til bruk igjen.

«Måtte vi alle vokse i nåde og fred,
og ikke overse den stillheten som er prentet
i sentrumet av vårt vesen,
Det vil ikke svikte oss. »
Thomas Merton

Du har kjempet så lenge. Ikke vær trist, ikke vær skuffet over livet. Det har gitt deg en uendlig mengde livsvisdom og innsikt. Innsikt i livets mange oppturer og nedturer. Du har lært å gi, du har lært å sette pris på små gleder. Du har funnet fred gjennom å akseptere livet slik det er, gjennom å anerkjenne deg selv uansett hva andre tenker og mener.

Jeg vet at du har fattet nytt mot. At du beygnner å forstå at livet ikke er over. At det er et liv som venter på at du skal leve det. Du har lengtet så lenge, men ikke våget å tro at det er for deg. Grip det. Det er der rett foran deg om du våger å stole på kjærlighetens vidunderlig kraft. Jeg vet at du våger.

«Jo lenger du venter på noe, jo mer setter du pris på det når du får det, fordi det som er verdt å ha er definitivt verdt å vente på.»
Ukjent

Det er aldri for sent å bli den du kunne ha vært, den du følte du var inne i deg. Den du ønsket å være, men ikke våget …. Den du benektet at du var og ville være. Det er aldri for sent å begynne å like og elske deg selv slik du er, erkjenne hvor fantastisk du er og at du blir bedre hele tiden.

Det vil alltid finnes en løsning for deg. Ha tro og svaret vil vise seg for deg på de mest uante måter. Jeg vet at du har fått en slik hjelp, gjennom kanaler du ikke en gang trodde fantes. Magisk, ikke sant.

«Det er et lys i denne verden, en helbredende ånd kraftigere enn noe mørke vi kan støte på. Vi mister noen ganger synet av denne kraften når det er lidelse, for mye smerte. Så plutselig, vil ånden komme gjennom livene til vanlige mennesker og gi oss svar på ekstraordinære måter. »
Mor Teresa

Vit at denne kraften vil være der for deg uansett hvor du er, eller hva som skjer om du trenger den.

Lykkelig er det øyeblikket, når vi sitter sammen,
Med to former, to ansikter, men likevel en sjel,
du og jeg.

Blomstene vil blomstre for alltid,
Fuglene synger sin evige sang,
I det øyeblikket vi går inn i hagen,
du og jeg.
Rumi

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

"Magi er hva som skjer med oss når vi tillater at livet utvikler seg i stedet for å få det til å skje hele tiden ….. Bare å se. Bare å legge merke til. Bare å være der."