Stikkordarkiv: lengsel

Sterke følelser

 

«Dans til musikken fra livet ditt….. selv om du ikke valgte tonen.»

Ukjent

I mange år opplevde jeg at livet nesten var for tøft  å bære. Det var en endeløs rekke med plikter og ansvar som jeg ikke mestret slik jeg ville. Til tross for de vonde og sterke følelsene om utilstrekkelighet mistet jeg aldri  troen på at livet hadde noe langt bedre i ermet for meg. Jeg skjønte bare ikke hvordan det skulle gå til.

Jeg ønsket så inderlig å slippe bort fra det overaktive sinnet mitt. Jeg ønsket å flykte fra vonde og nesten uutholdelig intense følelser av sorg, skam og fortvilelse. Mer enn noe annet ønsket jeg å leve, virkelig leve, vill og fri! Men hvordan forsto jeg ikke.

Fra dypt i mitt indre hørte jeg en mild stemme som hvisket til meg , om igjen og om igjen de samme ordene.

«Når du gjør det du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått.»

Ukjent

Hva var det jeg alltid hadde gjort? Hva kunne det være som jeg alltid hadde gjort «feil»? Det forsto jeg ikke. Jeg som roste meg over fleksibiliteten og endrings-viljen min.

I årevis grublet jeg på dette utsagnet. Hva trengte jeg å endre, og hvordan få det til?Slike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt natt og dag. Stadig endret jeg på ulike forhold. Mange av endringene var tøffe og krevde stort mot. Uansett hva jeg gjorde ble resultatet ikke slik jeg hadde drømt om.

Fortsatt bar jeg på denne uroen, denne sårheten. Skulle den alltid følge meg? Dette spørsmålet ble ekstra sterkt om kvelden når jeg hadde lagt meg for å sove. Da kjente jeg på alt dette vonde, ubeskrivelige som ikke hadde noe navn, men som fylte livet mitt med intense og vonde følelser av avmakt og forlatthet.

«Hvis du har gode tanker, vil de skinne fra ansiktet ditt som solstråler, og du vil alltid se vakker ut.»

Roald Dahl

Nå vet jeg det. Endelig har jeg forstått hvorfor alt var som det var for meg så lenge.

Hvordan vet jeg ikke. Det bare kom til meg en dag mens jeg mediterte. Alt jeg ikke før forsto falt på plass, og jeg så sammenhengene og hva det var som hadde gjort meg så full av negative opplevelser, og hvorfor jeg manglet tro på at jeg noensinne ville få et godt liv.

Jeg hadde sagt nei til livet. Jeg straffet meg selv fordi jeg kjente meg uverdig og uelsket. Det jeg alltid hadde gjort var å tenke vondt om meg selv, og rakke ned på den jeg var.

Gjennom et gigantisk JA til livet; ikke ved å forvandle meg til noe jeg «burde» være, men gjennom en dyp aksept av meg selv som jeg faktisk er, skjedde forandringen, innefra, fra dypet i meg.

Den etterlengtede forandringen kom når jeg sluttet å krige mot den jeg trodde at jeg var, og åpnet meg opp for  livet og  det som var autentisk og vakkert inne i meg. Det som før var hardt og fordømmende ble raust, kjærlig og mildt. Fullt av lidenskap til det magiske livet som viste seg for meg, fyltes jeg med takknemlighet..

«Takknemlighet er hvordan miste kontrollen og elske mer.»

Eric Klein

Jeg ble mer mottakelig og bevisst på alt jeg kan være takknemlig for. Det ble som en døråpner til de myke gode og varme følelsene mine. Steder som var harde, anspente, og som kjentes som tornefulle barrierer begynte sakte å løsne og slappe av og åpne seg  for å motta uendeligheten av livets goder.

«Fred er dette øyeblikket uten dom
Tror du fred krever en slutt på krigen?
Eller at tigere spiser bare grønnsaker?
Krever fred et fravær fra
sjefen din, din ektefelle, deg selv? …
Tror du fred vil komme et annet sted enn her?
En annen gang enn nå?
I enkelte andre hjerter enn ditt?
Fred er dette øyeblikket uten dom.
Det er alt. Dette øyeblikket i hjerte-rommet
der alt som er, er velkomment.
Fred er dette øyeblikket uten å tenke
at det skulle ha vært på en annen måte,
at du burde føle noen andre ting,
at livet ditt må utfolde seg i henhold til planene.
Fred er dette øyeblikket uten dom,
dette øyeblikket i hjerte-rommet der
alt som er, er velkomment.»

Dorothy Hunt

Når jeg opplever følelsen av takknemlighet, blir det så tydelig at jeg er omfavnet og omgitt av skjønnhet, gavmildhet, og  livets grenseløse muligheter. Jeg er som en stjerne på himmelen, midt i et univers av å være, et uendelig rom av bevissthet.

Kjærlighet. Helse. Visdom. Alt. Alt er tilgjengelig når jeg åpner og slipper det inn. Livet er absolutt på tilbudssiden i denne forbindelsen, og vil aldri trenge seg på. Livet vil aldri tvinge meg til å ha mer lykke enn jeg er villig til å nyte.

Det er som om alle de store vismenn står ved døren til huset mitt. De har tatt med seg gaver av visdom, medfølelse, kjærlig godhet og frihet. Men med mindre jeg åpner døren og slipper dem inn, forblir de utenfor.

«Vi er musikk -beslutningstakere, og vi er drømmere av drømmer.»

Roald Dahl

På samme måte, befinner livets gaver seg på terskelen til min bevissthet. Det er en dør mellom hvordan jeg kjenner meg, min bevissthet og de grenseløse mulighetene som livet tilbyr meg. Men livet vil ikke styrte inn uoppfordret.

Livet kan sende meg beskjeder under døren.

«Jeg er her. Vennligst slipp meg inn. Det vil bli så moro !!»

«Litt tull nå og da, er elsket av de klokeste menn.»

Roald Dahl

Livet kan vinke til meg fra utenfor vinduet mitt, «Se jeg smiler. Åpne opp.»

Livet sender meg påminnelser om mulighetene og rikdommene som er tilgjengelige. Men døren åpnes fra innsiden. Og i hvilken grad den åpnes er mitt valg.

Det er en viss trygghet i å leve bak en lukket dør eller bare åpne den på gløtt. Det er en følelse av å ha kontroll og styre livet på min måte.

Men det er også en uløst lengsel. Ved å beskytte meg mot det jeg ikke kan kontrollere, fornekter jeg det jeg dypest sett lengter etter. Å åpne døren trekker meg mer fullstendig ut i livet. Det er det sjelen min alltid har ønsket.

Likevel, det var noe i meg som holdt meg tilbake. Jeg  våget lenge bare å slippe inn de erfaringene som var i samsvar med fortiden. Det var fristende å fortsatt barrikadere meg inne i rommene til den personlige historien min. Så hvordan kunne jeg åpne døren og begynne å leve mer fullstendig og mer kreativt? uten frykten?

Jeg kunne rett og slett forholde meg til takknemlighet. Det var tøft å åpne døren og gjøre meg selv sårbar for det ukjente. Jeg kunne rett og slett bare forholde meg til følelsen av takknemlighet og la følelsen gjøre alt arbeidet.

«Fremfor alt se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder.»

Roald Dahl

I historien min er det opplevelser som kobler meg med følelsen av takknemlighet. Jeg startet der. Husket nærheten til en kjær, et kjæledyr, et smil, en soloppgang, og tillot meg å føle takknemlig for alt dette. Jeg pustet inn syn, lyd, og energi, alt som var godt i disse minnene. Jeg pustet det hele inn i hjertet mitt og lot minnene om alt dette vakre åpne hjertet mitt.

Minner om skjønnhet og gode opplevelser rettet oppmerksomheten min mot takknemlighet. Derfor trengte jeg å begynne med det kjente. Med det som allerede var inne i huset fra min historie. Godhet, de velsignelsene som jeg har kjent aktiverte sinnet med takknemlighet.

«Litt magi kan ta deg en lang vei.»

Roald Dahl

I det oppmerksomheten min ble mer og mer oppslukt av skjønnheten i minnet, tillot hjernen meg å skifte fokus fra innholdet til  å hvile i en følelse av takknemlighet. Jeg ga slipp på syn, lyder og enkeltheter. Bare pustet inn følelsen av takknemlighet.

Jeg lot oppmerksomheten min bli mer og mer oppslukt av følelsen av takknemlighet. Jeg lot den gjennomsyre kroppen, sinnet og hjertet mitt. Jeg hvilte i opplevelsen av takknemlighet. Det åpnet døren til bevisstheten min.

«Kom tett inntil meg, og jeg vil vise deg noe fantastisk.»

Roald Dahl

Det takknemlig sinnet mitt åpner seg  villig for å utforske, omfavne, og opplever stadig dypere. Jeg trenger ikke å tvinge frem åpenhet. Som om det noengang er mulig! Alt jeg trenger å gjøre, er å dyrke en følelse av takknemlighet.

Når jeg tilpasser meg et liv i takknemlighet, vi de defensive og  negative holdningene mine slappe av. Kroppen min åpner seg til skjønnheten og magien et godt levd liv skaper. Sinnet mitt folder seg ut som når en knopp brister, og blir til den vakreste blomst,  for å motta de alltid tilstedeværende velsignelsene fra livet.

«For en heldig kar jeg er, fortsetter jeg å fortelle meg selv. Ingen har noensinne hatt en så flott tid som dette!»

Roald Dahl

Uten at jeg har forstått det har jeg endret meg. Jeg er ikke full av frykt lenger. Jeg har gjennom å åpne opp for takknemlighetens krefter, funnet veien forbi alle barrierene  inne i meg, og funnet frem til juvelen, til den jeg innerst inne alltid har visst at jeg er. Jeg har funnet veien ut i det magiske livet med uendelige muligheter.

Sommerfuglen har gått fra sin puppetilværelse og viser nå sine sanne farger. Er det ikke fantastisk vakker, og så mye å være takknemlig for.

Om du enda ikke har funnet frem til alt dette magiske, så gi ikke opp. Vær takknemlig og du vil finne veien, garantert, basta, bom!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Morgengry

 

“Uforstand sover tungt, mens kunnskap endrer seg med hver tenkende time, lengter etter svar ved daggry.”
Anthony Liccione

I dag er jeg urolig igjen. Det er noe jeg skal skrive, men jeg vet ikke helt hva det er.

Så derfor bare begynner jeg i tillit til at ordene vil komme til meg. Jeg har det ofte slik. Jeg vet at det et spesielt menneske eller flere jeg skal nå med det jeg skriver. Jeg vet at den som trenger det jeg skriver, vil bli ledet inn på siden min. Det skjer ganske ofte som jeg vet om og sikkert like ofte uten min viten.

Det gjør meg glad at det jeg skriver kan være til hjelp for noen. Det motiverer og gjør at jeg ser frem til min daglige økt foran PCen. Skrivingen har blitt en nødvendighet for meg.

Jeg fokuserer på det som betyr noe for meg og blir inspirert av alt jeg kommer over som kan inspirere mine kreative sider og min egen utvikling. Gjennom å skrive finner jeg frem til sider ved meg som jeg før ikke visste at jeg hadde, og jeg oppdager at mine erfaringer og min åpenhet om min egen prosess kan være til hjelp for andre som også er på leting etter sitt innerste selv. Det er spennende og utfordrende.

Jeg har oppdaget min egen sårbarhet og gjennom den ser jeg også andres sårbare sider. Jeg fornemmer hvordan andre har det, og jeg kan gjennom min varhet for deres behov være til nytte og hjelp. Ofte skal det så lite til. En liten bekreftende kommentar til en annen om noe som for den andre er vanskelig, er ofte nok til å vise vei til noe som før var skjult. Å bli klar over sine egne reaksjoner og handlingsmønstre kan være det første skrittet mot en ny begynnelse.

Noen ganger vil ikke  den  jeg møter anerkjenne at jeg har innsikt i  noe av det mest tabubelagte og bortgjemte av hans/ hennes indre liv. Det er derfor svært viktig at jeg trår varlig og ikke trenger meg på med min viten og mitt behov for å hjelpe. Respekt for andres egne prosesser blir helt avgjørende i min kommunikasjon om vanskelige temaer.

Dessverre har jeg ikke alltid forstått hvor grensen går mellom meg og andre. Jeg vil så gjerne, og dermed tråkker jeg over grenser som er nødvendige å opprettholde for den andre. Jeg ender opp med å såre istedet for å være til nytte. Det er jeg svært lei meg for. Jeg har  forhåpentligvis lært leksa mi godt nok på det området. Jeg vet at jeg er tilgitt for mine overtramp. Mennesker er rause når de forstår at min iver er godt ment, og ikke et angrep på deres integritet. Uansett har slike overtramp kostet meg dyrt når det gjelder menneskelig nærhet og kommunikasjon.

Menneskelige prosesser kan ikke forseres. De må vokse seg gradvis frem lik frøet som strekker seg mot lyset og varmen. De kan kun stimuleres gjennom ekte interesse og kommunikasjon og ta den tiden som trengst for å være klar for spiring og knoppskyting. Jeg har kanskje utsatt prosesser med min iver, men samtidig vet jeg at livskraften er sterk og vil ubønnhørlig presse seg vei frem mot lyset.

Det er et stort ansvar å møte andre mennesker med det jeg ofte vet om dem uten å vite det rent objektivt. Det handler om det jeg holder på å utvikle, nemlig min evne til å oppfatte andre gjennom sanser jeg før ikke vissste at jeg hadde.

Ser jeg tilbake på ungdomstiden min, erindrer jeg at jeg ofte hadde samme oppfatningsevne i møte med andre. Livet har vært tøft og jeg har måttet beskytte meg selv for ytre påvirkning for å overleve. Jeg måtte gjøre meg hard, i alle fall trodde jeg at jeg måtte. Min kontakt med andre ble mer overfladisk og jeg konsentrerte meg om å overleve i en verden full av krav. Min indre intuitive stemme gjemte seg innerst i sjela og den gikk i dvale.

«Skjønnhetens morgengry kommer alltid etter natten.»
Sorin Cerin

Og nå er det morgengry og jeg våkner langsomt opp. Tro hva dagen vil bringe. Den er ennå ung.

Det har vært vanskelig å innrømme og åpent kommunisere hvem jeg er til andre. Det er så altfor lett å kun vise den siden av meg som er akseptert og konform i samfunnet. Jeg har brukt lang tid på å vise frem mine nye sider. Tenk hva andre vil tenke om meg. «Har hun blitt helt virkelighetsfjern og fått vrangforestillinger på sine gamle dager,» tenker nok mange.

Heldigvis opptar det meg ikke lenger. Jeg er meg, og ingen skal få lov til å si at jeg ikke er god nok eller må være en annen. Jeg velger mer og mer å lytte til min indre stemme. Den kan nok lede meg på veier som er utenfor «det gode selskap,» men jeg vet at bruker jeg mitt indre kompass, vil jeg aldri gå meg vill. Andre får mene og tenke det de vil og har behov for. Jeg er meg uansett. Og mitt oppdrag står helt klart for meg; Jeg skal være til hjelp for andre. Hvordan vet jeg ikke, men hver dag viser meg nye måter når jeg er villig til å lytte og gå veien som pekes ut for meg.

Tilfeldige sammentreff er ikke tilfeldige. De er der for at jeg skal forstå og handle ut fra situasjonen som gis meg.

I dag vet jeg at det er et menneske, ja flere som trenger trøst og oppmuntring. Vit at du er omsluttet i kjærlighet og at det du opplever vil ta slutt og bli til det beste. Alt har en ende og du har gjort alt det beste du kunne i situasjonen. Liv tar slutt og nytt liv oppstår. Slik er livssyklusen. Vern om deg selv og ditt indre. Ikke la noe eller noen trykke deg ned. Du er verdifull og god nok for alt du ønsker deg og mer til. Du er elsket og omsluttet av varme og nærhet. Kjenn etter, så vet du det.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Møte mitt eget ansikt

 

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.»

Karin Boye

Skrev denne bloggen en sommer da jeg kjente meg både sliten, lei og oppgitt. Her er hva jeg skrev:

Denne  sommeren har bevisstgjort meg på sider ved meg som jeg har fortrengt. Følelser har tatt overhånd og banet seg vei ut i det fri. Følelser som jeg lenge har avvist fordi de ikke passet med det bildet av meg selv som jeg ønsket å vise andre.

Jeg mistet rett og slett kontrollen. Det jeg hadde tatt på meg av ansvar, og oppgaver ble for mye og jeg merket at omgivelsene mine reagerte negativt, samtidig som mitt egen mestringsbehov led nederlag. Jeg klarte ikke å oppfylle alle kravene som jeg følte ble stilt til meg, verken fra meg selv eller andre..

Og hvem sin feil var det? Min egen selvsagt. Det var jeg som la opp til å klare det samme som jeg klarte da jeg var ung. Hvordan skal andre kunne vite at jeg strever for å mestre, når jeg ikke viser hvor sliten  jeg er eller ikke sier fra.

Heldigvis brast det for meg til slutt. Jeg ble kritisert fordi jeg ikke gjorde det som var forventet. Det kjentes svært urimelig og jeg fikk stotret frem at jeg faktisk ikke klarte alt på en gang. Jeg ville gjerne, men jeg klarte det ikke. Reaksjonen jeg fikk var svært negativ, og jeg trakk meg tilbake både lei meg og sinna for ikke å bli forstått.

«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»

Karin Boye

Det var som en demning som brast. Jeg som sjelden gråter, nærmest hikstegråt. Jeg kjente på nederlaget over å ikke mestre og samtidig sinne over å ikke bli forstått da jeg sa fra.

Men hva kunne jeg forvente? Det er ikke lett for andre å fatte hvordan jeg følte det, når jeg ikke hadde signalisert tydelig hvor jeg sto før jeg ikke klarte mer. Vedkommende trodde sikkert at det bare var vond vilje og kjente seg sviktet, fordi jeg ikke stilte opp som jeg alltid hadde gjort.

Denne episoden fikk meg til å innse at det er farlig å late som.  Det er nødvendig å erkjenne, særlig overfor meg selv hvordan jeg har det. Det hjelper ikke å ta på meg en rolle som jeg ikke mestrer. Ubevisst spiller jeg da offerrollen. Jeg undertrykker den jeg er og stiller urimelige krav til meg selv. Ærlighet overfor egne følelser og å tillate meg å kjenne på dem, gir både innsikt og styrke. Hvordan skal andre oppfatte hvordan jeg har det om jeg ikke erkjenner og er ærlig mot meg selv?

Jeg har endelig erkjent mine egne begrensninger. Faktisk kjennes det ikke så vanskelig  lenger å sette grenser for egen aktivitet. Jeg merker også at andre aksepterer grensene mine lettere nå, fordi jeg er tydelig på hvor jeg står og hva jeg kan klare. Jeg signaliserer det mens jeg har overskudd og ikke når jeg er tappet for alt som heter krefter. Det gjør en stor forskjell i måten jeg kommuniserer budskapet mitt.

Kvaliteten på det jeg gjør blir også langt bedre fordi jeg har overskudd og tar hensyn til gode og dårlige dager.

Alt det jeg skriver  om her er ikke noe nytt. Jeg har visst det og snakket om det før, men det har ikke vært en erkjent indre sannhet.  Ikke før jeg  ikke klarte å holde følelsene ute lenger. Ved å våge å kjenne på følelsene, på nederlaget og urimelige krav, kunne jeg endelig bli fri. Fordi jeg anerkjente følelsene mine som sanne, ble de en aktiv del av hvem jeg er. Jeg slapp dem inn, og lot dem fortelle meg hva som ikke var godt i mitt liv og gjennom deres tilstedeværelse fant jeg frem til løsninger for et bedre levesett. Ikke slik jeg så ofte har gjort: å fornekte dem eller skyve dem unna fordi de var for vonde å kjenne på. Jeg innser nå at de rett og slett viser meg vei til et bedre liv.

«Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»

Karin Boye

Jeg trenger ikke gi slipp på følelsen mine. Jeg takker for dem, fordi de beriker livet mitt, og viser meg igjen, og igjen hvem jeg dypest sett er, og hva jeg trenger  å gjøre for å bli enda mer sann og ekte.  Først  når jeg har erkjent følelsene og funnet frem til  de indre sannhetene de avdekker, kan jeg la dem fare. Faktisk forlater de meg frivillig og gir rom for nye følelser som viser enda større dybder i meg. Magisk spør du meg.

Mens jeg reflekterer over alt dette kommer et bilde frem for mitt indre øye. Det er et bilde av et ansikt av menneskelig sårbarhet.  Til tross for et tøft ytre, ser jeg tydelig hvor sårbart og skjørt det er.  Jeg ser hvor lite som skal til for at det blir misforstått, kjenne seg oversett eller tråkket på. Hvor hardt det har kjempet. Hvor lenge det har kjempet med seg selv for å møte andres krav og forventninger. Hvor lite det har stilt opp for seg selv over lang, lang tid.

Samtidig signaliserer det et gryende mot og opprør mot alle indre, og ytre krav og jeg ser tydelig at det er på vei ut i lyset. Et lys som er blendende sterkt. Om det ikke tas forhånsregler kan  et slikt sterkt lys påføre store sår og begrense livsutfoldelse. Det gjelder å være forberedt. Ikke haste avsted uten å være forankret i verdier og/ eller ha en visjon for retning.

Med et bevisst fundament kan selv det skarpeste lys ikke skade. Tvert imot. Det viser bare vei og avdekker en større sannhet. Det viser  tydelig styrke, men også svakhet. Det viser hva som ikke er tjenlig lenger, hva som trenger oppmerksomhet og kjærlig omsorg. Lyset brukt slik, avdekke stadig nye lag av selvinnsikt og visdom. Det er magi i et slikt lys.

Bildet gir et sterkt yttrykk av lengsel. En uuttalt lengsel mot noe som ikke er helt avklart eller bevisst. Lengselen bare er. Jeg fornemmer at den handler om felleskap og  kjærlighet.

Noe ligger fortsatt i skyggene i kanten av bildet. Det er områder som trenger bevisst pleie og stell for å kunne tåle det kraftfulle lyset. Bildet gir håp om å finne et sikkert fundament og ståsted, der egne krefter kan bli brukt. Det er et bilde på kamp, på mot og på en snarlig seier over mørkets demoner og krefter.

For meg henger dette bildet sammen med det jeg har beskrevet om min egen selverkjennelse og møte med følelsene mine om å komme til kort. Det henger sammen med å være i utvikling. Det handler om å erkjenne og være sann mot egne behov. Skal vi vokse som mennesker og leve godt sammen med andre, må vi kjenne oss selv og våge og møte det som smerter. Bringe det ut i lyset, slik at vi kan se godt nok til å fjerne det som ikke tjener oss lenger.

Jeg vet at bildet jeg så handler om meg, men det handler også om deg. Tenk over det, så tror jeg at du kan være enig.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Stillhetens uendelig rom …

«Kanskje er det viktigste vi bringer til en annen person stillheten i oss, ikke den slags stillhet som er fylt med uuttalt kritikk eller vanskelig tilbaketrekning. Den slags stillhet som er et tilfluktssted, hvile, for aksept av noen som de er. Vi er alle sultne på denne andre stillheten. Den er vanskelig å finne. I sin tilstedeværelse kan vi huske noe utover øyeblikket, en styrke for å bygge et liv. Stillhet er et sted med stor kraft og helbredelse.»
Rachel Naomi Remen

Styrke bruker frykt, kraft bruker kjærlighet. Har du tenkt over det?

Når jeg ser noen bruke fryktbaserte metoder for å manipulere eller kontrollere andre, er det et sikkert tegn på at de ikke lever i sin egen kraft. De som er sterke trenger ikke å skremme andre for å fortjene respekt. De vet at det ikke finnes krefter som er sterkere enn kjærligheten. Det er fordi de har funnet denne kraften i  stillheten, i det å lytte innover. De har funnet sitt eget selv, kjærlighetskraften som finnes inne i hjertene deres.

 «Makt over andre er svakhet kamuflert som styrke. Sann kraft er inne i deg, og er tilgjengelig for deg nå.«
Eckhart Tolle

Jeg tror ikke at formålet med livet mitt er å bli lykkelig eller løse alle problemene mine. Jeg  har oppdaget at motgang, og negative hendelser lærer meg mye om det å leve og forstå den mektige kraften som finnes i meg. Det gir meg et større perspektiv, og viser meg dybdene og helheten i hvem jeg er. Jeg trenger ikke lenger fortrenge  det som tilsynelatende gjør meg vondt. Det viser meg jo bare selve livet, min egen sårbarhet og mitt eget åpne lengtende hjerte. Og det er ikke noe å skamme meg over. Det gjør meg heller takknemlig, og ydmyk over at jeg kan ha så mange fornemmelser og opplevelser i meg over det som skjer. Det er magi i å ikke vite annet enn at jeg lever her og nå. Resten er et mysterium!

«Slutt å lete etter svarene fra fremmede. Svarene på livet ditt er i deg. Bare du vet hva som får ditt hjerte til å føle seg hjemme. Bare du kan høre din indre stemme. Nøkkelen ligger i å stille de riktige spørsmålene.»
C. Nordyke

I livet, vil noen ganger problemene mine bli løst, noen ganger vil symptomene forsvinne, mens andre ganger vil følelsene jeg liker bli erstattet av noen som jeg ville ha foretrukket ble forvist inn i en mørk krok. Men jeg er ikke lenger så opptatt av å fjerne dette vonde. Det er altfor vilt, enestående, og kreativt for det. Som et uttrykk for kjærlighet til sannheten, viser det meg den virkelige sannheten bak det som gjør vondt. For lengselen min vil aldri være fornøyd med noe som ikke er ekte.

Kjærligheten har ført meg hit, her jeg er nå, og den fortsetter reisen sammen med meg, for å vise meg hvem jeg er ved hjelp av det jeg oppfatter av følelsene og fantasien min. Og ikke minst gjennom tegn og symboler som jeg oppdager mens jeg er underveis. Ikke for at jeg skal kunne fikse noe som er ødelagt i meg, eller til og med «helbrede» det, men slik at jeg kan koble meg mer dypt til lengselen min.

Da blir jeg i stand til  høre den indre dialogen som utfolder seg med kjærligheten i hjertet mitt, og slik bli mer og mer mottakelig for alt det gode som finnes langs veien jeg går. Det handler om å se med et åpent og kjærlig fordomsfritt hjerte. Det betyr å være fullt og helt tilstede, og levende, og delta med hele meg i mysteriet som utspiller seg i meg og rundt meg. Magisk, ikke sant!

«Vinden er ikke alltid bak oss.

Vinden er ikke alltid bak oss,
himmelen er ikke alltid blå.
Noen ganger ønsker vi det vi mangler
og vet ikke hva vi skal gjøre.

Noen ganger er livet en bratt oppoverbakke,
med fjell må vi klatre.
Til tider er elvene dype og brede
og overfarten tar litt tid.

Ingen sa at livet er lett
det finnes ingen garantier.
Så stol alltid på stillhetens stemme i deg
på rolige eller stormfulle hav.

Utfordringene vi står overfor i dag
forbereder oss til i morgen.
For tro i kjærlighet og stillhet, tar frykten bort
og fred erstatter sorg.»
Fritt etter Clay Harrison

Jeg er ikke lenger så opptatt av hvordan jeg kommer meg fra «her til der», men er  fasinert av hvordan kjærligheten fyller her og nå, med sin gode og varme energi, om jeg er villig til å lytte innover.

Jeg går på er uendelig vei. Jeg er uendelig. Hjertet mitt er uendelig. Og kjærligheten vil fortsette å avsløre dette uendelige til meg, på måter som til tider er fredelige, vennlige og fyllt med ren glede. Andre ganger, som sinne, forstyrrelser, og fylt av ulike former for mørke. Når jeg vet at det er slik, blir ikke det vonde som skjer så vanskelig å leve med lenger. Det er gitt meg for at jeg skal forstå dybdene i meg og hvor stor kjærlighetskraften er.
Det er alt sammen uendelige døråpninger til hvem og hva jeg er. Og til det som skal komme.

«Den ydmyke er den største. Den beste lytteren er den mest kraftfulle personen i rommet. Den mest uselviske vinner alltid (selv om det ser ut som de ikke gjør det).»
Robin Sharma

Mer og mer blir jeg klar over at det er i stillheten jeg kan finne svarene jeg er ute etter. Det er der jeg oppdager  hvor  mye kraft det er i kjærligheten. Stillheten tvinger meg til å møte meg selv. Den hjelper meg til å starte sorteringen av det som tilhører meg og kvitte meg med all unødvendig bagasje.

Stillheten viser meg et åpent rom uten stengsler. For meg er dette en sannhet større enn  alt …… Det er i denne stillheten at jeg vokser og utvikler meg til det jeg vil være – et menneske med et raust og åpent, kjærlig hjerte.
Stillhet er ikke fravær, stillhet er nærvær av kjærlighet.

Stillhet har mer energi enn alle andre energikilder. Den har makt til å få meg til å tenke og handle, den får meg til å roe sinnet mitt. Den er med andre ord en mektig alliert som hjelper meg til å leve et sant liv i kjærlighet.

«Over tid blir man vant til stillhet, tankene roer seg og klarner. Det lille kreative rommet inni deg vokser når du våger stillheten, og du vil kanskje oppdage storhet i deg som du ikke ante fantes.»
Hans Eskil Vigdel

Det merkelig er at når jeg mest av alt trenger stillhet, gjør jeg nesten hva det skal være for å unngå den. Det er som jeg gruer meg til å kjenne sannheten. Men det er ingenting å være redd for, å grue meg til. For hva møter meg der inne i stillheten? Det er der jeg finner skattene mine. Stillheten gir meg mulighet til å lytte – til å høre det jeg ellers ikke hører. Til å lytte innover, mot dypet av meg selv.

Der finner jeg et mystisk nærvær om jeg våger å oppsøke det. I stillheten får mitt indre næring, og jeg kommer i kontakt med meg selv.

Jeg finner mønstre som jeg trenger å gi slipp på. Men mest av alt finner jeg spirer av frø som har blitt lutret i det brennende hjertet mitt og gir løfter om nytt liv.

«Hjertet tordner fremdeles, ilden brenner fremdeles.
Det brenner fra innsiden og ut, hetetokt  etter hetetokt, år etter år, brenner bort alt det vi ikke lenger trenger.»
Sharon Blackie

Jeg gir slipp og puster dypt, jeg puster inn  og kjenner at en ny vitalitet og energi vokser i meg. Noen ganger brøler stormer i meg og skaper et inferno av høye bølger, villskap og kaos. For så å gi plass for det voksende lyset som skaper grobunn for alt som jeg vet skal komme. Det som jeg er en del av i stillheten.

«Lengsel etter kjærlighet

Den tid vil komme
når, med oppstemthet
du vil hilse deg selv ankomme
på din egen dør, i ditt eget speil
og hver enkelt vil smile til den andres velkomst,

og si, sitt her. Spis.
Du vil elske igjen den fremmede som var deg selv.
Gi vin. Gi brød. Gi tilbake ditt hjerte
til deg selv, til den fremmede som har elsket deg

hele livet ditt, som du ignorerte
for en annen, som kjenner deg helt og holdent.
Ta ned kjærlighetsbrevene fra bokhyllen.

fotografier, de desperate notatene,
fjern ditt eget bilde fra speilet.
Sitt. Fordyp deg i livet ditt.»
Derek Walcott

Jeg er stille når jeg skriver slik jeg gjør nå. Jeg henter frem ordene fra et overskudd av tanker og følelser, som fyller hele kroppen min med alle slags fornemmelser. Jeg skriver ord som trenger seg frem fra det indre stille rommet mitt. Ordene skapes av kjærlighetskilden i hjertet mitt. De blir hentet frem fra det dypeste dype i meg, gjennom en stillhet mettet av noe jeg ikke vet hva er. Likevel fornemmer jeg en tilstedeværelse av en kraft som er større enn noe jeg kjenner.

«Velsignelse

På dager der
byrder tynger
ned skuldrene dine
Og du snubler.
Måtte jorden danse
for å balansere deg.

Og når øynene dine
fryser bak
det grå vindu
Og spøkelser av tap
farer inn i deg,
Måtte en flokk med farger,
indigo, rød, grønn
og asurblå,
komme å vekke i deg
i en eng av glede.

Når veggene revner
I din tankes båt
Og en flekk av havet
sortner under deg,
Måtte det komme over vannet
en sti av gult måneskinn
for å bringe deg trygt hjem.

Måtte næring fra jorden være din,
Måtte lysets klarhet være ditt,
Måtte flyten fra havet være din,
Måtte beskyttelse fra forfedrene være din.

Og så måtte en svak
vind føre disse ordene
av kjærlighet rundt deg,
En usynlig kappe
som bryr seg om livet ditt.»
John O’Donohue

Det er denne kraften jeg finner i stillheten og den reduseres ikke ved å bli delt. En god kjærlig stillhet, vel å merke:

«Tusen lys kan tennes fra et enkelt stearinlys, og livet til lyset vil ikke bli forkortet. Lykke reduseres aldri ved å bli delt.»
Buddha

Pusten hjelper meg, den er mitt faste holdepunkt og lar meg  hente frem stillheten. Jeg tror at jeg har en iboende motstand mot stillhet. Ofte når jeg prøver å være helt stille, flyr tankene hit og dit. Men så …. kjenner jeg at jeg faller til ro og ordene kjennes som de triller ut under fingrene mine. Hvordan  kan det gå til? Det er fordi stillheten kjærlig tvinger meg til å møte meg selv. Den hjelper meg til å finne det som tilhører meg.

«Aldri beklag deg over hva du føler.
Det er greit å være sensitiv. Det er greit å være “emosjonell”
Det er greit å være trist, redd eller usikker.
Det er greit å gråte.
Det betyr ikke at du blir negativ.
Det betyr ikke at du er svak.
Det tar stort mot å være i stand til å forstå;
Akseptere og erkjenne hva du føler.
Bare når du innser og aksepterer dine følelser, tar du fra dem makta over deg – slik at du kan gi slipp på dem.
Undertrykk aldri følelsene dine fordi du er for redd for
hva andre vil “tenke” om deg.
Du kan velge å ta positive valg.
Og endre dine “reaksjoner” på dine følelser.
Og forvandle dem til en vakkert, positiv kraft.
Hinsides alt du noen gang har forestilt deg.
Du er sterkere enn du tror.
Vekk kjærligheten og freden (stillheten) inne i deg,
La det begynne å helbrede deg.
Elsk deg selv og ha tro på din reise.
Livet venter …»
Kiran Shaikh

Stillheten rommer mitt indre på en måte ord ikke klarer. Ordene kommer haltende etter. Det oppstår en spenning i rommet der stillheten råder, mellom den jeg tror jeg er og den jeg er skapt til å være.

Stillheten tvinger meg til å møte meg selv. Den hjelper meg til å finne mitt virkelige, kraftfulle og kjærlige selv. Dybdene i både lys og mørke, i det jeg møter kan være stor. Av erfaring har jeg lært at stillheten omslutter meg med kraftige kjærlige energier. Derfor er jeg ikke redd … uansett …

Bli med inn i stillhetens rom. Det kan være uvant og  ganske skremmende i begynnelsen. Uansett gir dette rommet oss mulighet til å kjenne etter, til å bli kjent med hvem vi er og livene våre. Det er ikke sikkert vi liker det vi finner. Det kan være vanskelig å akseptere. Allikevel vil stillheten frigjøre oss. Livet blir rikere og vi blir tryggere. Sammen tar vi de første famlende skrittene på en vei der stillheten er vår beste venn.

«Sannheten gjør at du kan leve med integritet. Alt du gjør og sier viser verden hvem du egentlig er. La det være sannheten .«
Oprah Winfrey

Vi trenger ikke forstå stillheten, bare bestemme oss for å være stille – den gjør oss garantert godt.

Over tid har jeg blitt vant til stillhet, tankene roer seg og klarner. Det lille kreative rommet inne i meg vokser fordi jeg våger å møte stillheten, og jeg oppdaget storhet i meg som jeg ikke ante fantes.

Mitt indre kreative rom er blitt større, lik  det uendelige som befinner seg mellom meg og en stjerneklar himmel. Refleksjonene mine gir gjennklang ut i dette uendelige rommet, med god plass til meg og alle opplevelsene, tankene og følelsene mine. Jeg trenger ikke forstå stillheten, bare bestemme meg for å være stille – den gjør meg alltid godt. Den leder meg inn i en ny dimensjon. En dimensjon der alle stengsler er brutt og alt er mulig i kjærlighet.

«Uttrykk deg på din egen spesielle måte. Åpent uttrykk din kjærlighet. Livet er ikke noe annet en en drøm, og hvis du skaper livet ditt med kjærlighet, blir din drøm et kunstens mesterverk.»
Miguel Ruiz

Magi ……

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Å våge

DSCN5687

 

«Vi har alle problemer. Måten vi løser dem på er det som gjør oss forskjellige.»
Ukjent

Rett over der jeg sitter og skriver henger et bilde. Det har tittelen, «Våge å være annerledes». For meg er det en inspirasjon  og en veiviser. Jeg vil våge å være meg og leve det livet hjertet mitt viser meg. Jeg vil forfølge drømmene mine, selv om alle andre ofte rister på hodet av av meg. Jeg vil være meg i en verden som altfor lett trekker seg bort fra annerledeshet. Ikke det at jeg er så annerledes. Jeg har bare valgt en retning for livet mitt som mange ikke kan relatere seg til. Tenk at hun som kunne ha gjort …. Og så velger hun bare dette i steden …. Eller så latterlig hun er. Hva tror hun at hun er? Osv. i det uendelige. Ja vel, hva så ….

«Ikke våg å være annerledes, våg å være deg selv – hvis det ikke gjør deg annerledes da er noe galt.»
Laura Baker

Denne bloggen skal ikke handle om meg. Jeg skriver til deg i dag fordi jeg vet at du trenger et sannhetens ord fra meg. Hvordan jeg kan vite det? Det er fordi jeg så deg i natt. Jeg så hva du drømmer om og hva du lengter etter. Du er som et lite barn som gjemmer seg i buskene og ser på det som for deg er uoppnåelig, men du så forlokkende.

Jeg så hvordan du hadde det. Jeg kjente det på min egen kropp. Det fikk meg til å ønske at jeg kunne holde rundt deg og dele lengselen din.

Jeg vet at mye har gått galt for deg. Det kjennes som den ene ulykken følges av en enda verre. Over år har du følt deg som et offer, et offer for andres fordømming og forakt. Uansett hva du gjorde, var det ikke godt nok. Du kunne ikke gjøre noe bra, ble det hevdet med tyngde. Det kjennes som den ene ulykken følges av en enda verre. Over år har du følt deg som et offer, et offer for andres fordømming og forakt. Uansett hva du gjorde, var det ikke godt nok. Så du trakk deg tilbake inn i din egen, for deg trygge hule.

Du spør deg selv som om du er et offer. «Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor er jeg så uheldig? Hvorfor skjer det ikke med andre? Det er ikke rettferdig!»

Du kan ikke starte neste kapittel hvis du fortsetter å lese de samme sidene om igjen og om igjen. Jeg har en opplevelse av at det er det som skjer med deg akkurat nå. Du har hengt deg opp i noe som du tror er uopprettelig. Det stemmer ikke, sann mine ord. Det er en stor sannhet i visdomsordet om at dersom du fortsetter å gjøre det samme som du alltid har gjort, vil du få det samme resultatet om igjen og om igjen.

«Ikke sitte hjemme og vent på at mangotreet skal bringe mango til deg. Uansett hvor du er. Det skjer ikke. Hvis du er virkelig sulten for endring, gå ut av din komfortsone og forandre verden.»
Israelmore Ayivor

Du bebreider deg selv og sier: «Hvorfor var jeg så dum at jeg gjorde det?» «Bare en som meg kan gjøre en så dum feil.»

Du er deprimert og faller lett tilbake inn i depresjonens mørke verden om du ikke klarer å håndtere følelsene dine. Du sliter med å klare det.

Du kjenner deg motløs og er ved å gi opp. Du tenker at det ikke er verdt å strekke deg etter drømmene dine, at livet gjør alt det kan for å ta deg. Derfor bør du bare slutte å prøve, fordi drømmene dine er uoppnåelige uansett. Dessuten er du redd for å bli såret enda en gang om du skulle velge å gå etter dem. Husk bare at selv om du ikke går for dem og dermed ikke vil oppleve enda et nederlag, noe det er små sjanser for, så har du allerede tapt. Du kjenner på smerten ved å ikke våge, og lengselen og vissheten om det du kunne hatt, smerter mer enn du vil innrømme.

«I en verden fylt av hat, må vi likevel våge å håpe. I en verden fylt av sinne må vi likevel våge å trøste. I en verden fylt av fortvilelse, må vi likevel våge å drømme. Og i en verden fylt med mistillit, må vi likevel våge å tro. »
Michael Jackson

Saken er, at du alltid vil bli utsatt for det samme kaoset, oppturene og nedturene, det gode og det dårlige, det positive og negative i livet. Du er ikke   alene om å stå overfor dette, selv om det kjennes som at du har fått mer enn din del. Jeg vet at det er sant, men kjære deg hold ut litt lenger og gjør noe med det..

«Vi er begrenset, ikke av våre evner, men av vår visjon. Du må ha en stor visjon for å vite hva dine evner er. Ikke vær redd. Frykt begrenser deg og din visjon. Det er greit å drømme og drøm stort. Hold drømmene i live. Hold deg selv levende. Ikke bare eksister. Lev. Blomstre. Elsk. Del. Vis omsorg. Våg !! ~ Universet elsker deg og det samme gjør jeg »
Abhishek Kumar

Det som er viktig er hvordan du velger å håndtere situasjonen din. Kjære deg, våg deg ut i lyset og grip fatt i det som holder deg tilbake fra å leve det livet du ønsker å leve. Jeg vet du kan. Jeg vet du har det i deg. Grip livet med begge hendene og lev!

Gi slipp på frustrasjonen din. Ikke hold den inne i deg fordi det vil bare gjøre alt verre. Snakk gjerne med en venn om det. Et lyttende øre gjør underverker. Be om hjelp hvis du trenger det. Det er greit å be om hjelp hvis det gjør situasjonen din enklere. Husk at du ikke er alene i verden. Skriv om det.  Noen ganger betyr følelsen av nederlag og tap, bare at du ikke har fått nok tid til å koble deg til deg selv. En tur i naturen eller til og med en kort tur unna byens kjas og mas kan gi klarheten du har søkt.

«Fuglen våger å knuse skallet, da brytes skallet åpent og fuglen kan fly fritt. Dette er det enkle prinsippet om suksess. Du drømmer, du tør og og du flyr.»
Israelmore Ayivor

Husk på at situasjonen din slik den er, er ikke ditt endelige reisemål. Du trenger ikke hele oppskriften akkurat nå. Bare pust, nyt reisen, og ikke ta livet så alvorlig. Så lenge du legger ned innsats og tror på deg selv, kommer du dit du skal være. Det kan jeg garantere deg. Se motgang som et hinder som trenger å bli overvunnet. Livet er en reise av læring og vekst.

«Smil. Gi jorden det største smilet du har. Se hvert glimmer av lys på den skummeste, mørkeste himmelen. Og når folk tror du er gal, vet du at du har oppnådd noe veldig få våger.»
Lana M. H. Wilder

Det negative som skjer i livet ditt, kan bli det beste som noen gang har skjedd deg. Det utfordrer deg til å gripe fatt i det som er vanskelig. Ta utfordringen, vær så snill. Ikke gjem deg bort bort lenger. Du klarer å stå i det vanskelige om du bruker viljen og motet ditt. Alt det vanskelige er inngangsporten til en ny begynnelse. Stol på prosessen selv om du har det tøft.  Du klarer deg gjennom stormen og en regnbue venter på deg. Jeg ser den.

DSCN5665

«Hvis du har en drøm, ikke bare sitt der. Samle mot til å tro at du kan lykkes og la ingen stein være usnudd for å gjøre drømmen din til en realitet. »
Roopleen

For å leve det livet du ønsker deg, er endring nødvendig. Har du hørt noen si til deg at dersom du ikke liker å være der du er, så gå et annet sted. Du er ikke et tre, heldigvis. Jeg er sikker på at det er ikke så stor endring som skal til for at du lykkes. Alt handler om at du vil og prøver. Deri ligger endringen for deg. Passiviteten din har ført deg inn i en bakevje som synes umulig å komme ut av. Jeg vet du kan om du legger godviljen til. Jeg heier på deg. Alt du trenger finnes inne i deg. Som en kjent coachs Marisa Peer sier, «You are enought» Hun råder deg til å skrive dette utsagnet på strategiske steder rundt om i huset ditt for å minne deg på at du har alt som trengs inne i deg.

«Feiginger ber andre om å gjøre det de selv ikke tør å gjøre.»
Ana Monnar

Bare se deg tilbake for å se hvor langt du har kommet, ikke for å skru tiden tilbake. Vær glad for det du har lært av fortiden, og hold øynene fokusert fremover på alt det gode som venter på deg. Blir du ikke godt mottat, sier du?  Åpnes det ikke når du banker på en forlokkende dør, da er det ikke den døren du skal gå gjennom. Det er ikke verre enn det, så hvorfor lar du deg stoppe av en stengt dør? Det er heldigvis mange dører å velge mellom, så vær på utkikk etter den som er riktig for deg. Se deg om, så vil du oppdage den. Garantert!

«Muligheten må bli fanget; Den gis bare til de modige hjerter som tør å prøve»
Val Uchendu

Innse at du ikke er alene om å ha slike problemer som du har.  Å vite at det ikke bare er deg, hjelper deg med å komme deg ut av å tenke på deg selv som et offer. Å være frustrert, kommer ikke til å løse noe. Problemet vil fortsatt være der, uansett hvordan du tenker rundt det. Fokusere på det du kan gjøre og du vil oppdage at de finnes et utall av muligheter. Du vet at det er sant. Så hvorfor griper du ikke mulighetene? For meg fortoner det seg som du sitter på gjerdet og venter på at noen skal ta avgjørelsen for deg. Går det galt har du noen å skylde på.

«Den største anger noen år fra nå ville være … Jeg skulle ønske jeg kunne. Så våg å gjøre det du drømmer om … NÅ. »
Vikrm

Du er en mester i å utsette til i morgen ….. vet du det?

En hendelse er en hendelse. Du er ansvarlig for følelsene som følger med. Fjern følelsene og se på situasjonen objektivt. Det vil hjelpe deg til å takle det som skjer mye bedre. Fokuser på det du kan gjøre. Handling skaper styrke. Det gir muligheter. Det skaper resultater. Ved å handle, er du ikke lenger en passiv mottaker. Du er en bevisst skaper.

«La oss våge å drømme og sikte mot månen. Selv om vi ikke henter månen, kan en million stjerner fylle oss med undre. («Lykke blåser i vinden») »
Erik Pevernagie

Det er alltid noe som skal læres av enhver situasjon. Uansett hvilke negative situasjoner livet kaster på deg, så lenge du takler dem konstruktivt, kan ingenting få trekke deg ned. Du har alltid et valg i forhold til hvordan du skal reagere.

Selvsagt finnes det noen situasjoner som er så traumatiserende at du må bli påvirket og ta dem inn over deg. Da trenger du tid til akseptering og forsoning. Tid til å sørge. Det er bare slik det må være. I slike situasjoner er det godt å ha noen som bryr seg rundt deg.

«Ikke la mentale blokkeringer kontrollere deg. Sett deg selv fri. Konfronter din frykt og gjør de mentale blokkeringene om til byggeklosser. »
Roopleen

Livet har en tendens til å utfordre deg, og få deg til å føle deg kynisk og stengt inne i deg selv.  Er det ikke godt å tenke på at ingenting er så komplisert, vanskelig eller farlig som du frykter?

Slutt å tenke så mye og bare gå hvor hjertet ditt tar deg. For å finne veien, følg intuisjonen din, gi ikke opp og la ikke negativ tenkning få trekke deg ned. Gjennom mindfull praksis, kan du stilne uroen i ditt indre. Alle svarene, det du trenger har du som du vet inne i deg, i hjertet ditt. Derfor er mitt beste råd, lytt innover.

«Våg å ønske, våg å gjøre.»
Amit Kalantri

Ta et skritt om gangen og vit at mørke er nødvendig for at du skal kunne se lyset. Aldri slutt å tro, mirakler skjer hver dag. Fremfor alt, tro på at du vil klare det du har satt deg fore og at livet er på din side. Ikke vent til det perfekte svaret viser seg. Da vil du bli på stedet hvil, lenge …

Du finner veien. Bare fortsett og ikke la falske fordømmende tanker frata deg drømmen din. Du er så nær. Våg å ta det siste lille steget. Jeg vet at ditt indre presser på for at du endelig skal våge. Du er god nok som du er og du har alt du trenger for å lykkes. Hvordan jeg vet det? Det så og følte jeg i natt. Energiene og drømmene dine lyver ikke.

«Du kan danse i stormen. Ikke vent til regnet er over, fordi det kan ta for lang tid. Du kan gjøre det nå. Uansett hvor du er, akkurat nå, kan du starte, akkurat nå. Akkurat nå. »
Israelmore Ayivor

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Jeg er hel

 

Ja, jeg er  knust, men jeg er hel!

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du kommer bare til å kjenne deg selv
s
om livet selv.

Og du snur deg mot det sårede stedet.
Og du overøser det med oppmerksomhet,
s
om er kjærlighet.

Og kanskje vil såret alltid være med deg.
Kanskje vil du alltid ha det vonde med deg.
Men nå holder du det. Det holder ikke deg.
Du er beholderen, ikke innholdet.

Det kontrollerer deg ikke lenger, såret.
Fordi det er skyllet i bevissthet nå.
Skyllet i deg.
Elsket av deg.
Selv feiret av deg.

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du finner helbredelse ‘i’ traumer.
Du finner deg selv i traumets hellige kjerne.
Det som alltid er til stede.
Det som kan bære
s
elv de mest intense følelsestilstander
o
g overleve.
Den uforgjengelige.
Den uendelige.
Den kraftfulle.
Du.

Traumet selv blir en portal til Gud.
Til det absolutte.
Til tryggheten i deg selv.

Og du vil rope ut i glede,
Og du vil rope ut med tristhet,
Og du vil rope ut i lettelse,
Og du vil rope ut i forvisning,
«Ja, jeg er knust,
m
en jeg er hel! «

Jeff Foster

 

Det går mer og mer opp for meg at sinnet jeg føler for andre i virkeligheten er et dypere sinne mot meg selv.

For å eie indre frihet er det nødvendig, og frigjørende å ta ansvar for mine egne følelser og slik ta tilbake evnen til å være lykkelig.

Jeg tillater meg et øyeblikk av rettferdig vrede og lar den vise meg en større sannhet. Det er viktig å starte med å være ekte. Når noe oppstår, bekrefter jeg følelsene mine. Eier dem, men så endrer jeg dem til det jeg vil. For eksempel:

«Jeg er opprørt fordi du kjører som en gal. Jeg vil være trygg.» «Jeg er opprørt fordi du løy om meg. Jeg vil vite hvem jeg egentlig er.»

Jeg får tanken. Kjenner på opprøret inne i meg, så skifter jeg raskt mot den ønskede virkeligheten   … uten å be andre om å endre seg.

Ditt hjerte er ditt kompass.
Sett kursen i den retningen hjertet ditt befaler, og det vil lede veien.
Følg det, og du vil alltid være på riktig vei i livet.

 

Klarer jeg å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å  guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra alt som smerter ….

Jeg lengter etter et dypt forhold til deg. Deg som jeg kan utforske mysteriene i nærhet med.  Deg som jeg kan gå inn i de ukjente krokene i hjertet med. Jeg er usikker på hvor reisen vil lede oss, men jeg blir dratt mot lengselen etter å være sammen med deg. Det er et ganske almengyldig ønske, ikke sant!

«Jeg vil dele en slik ild med deg,» sier jeg høyt! Ømhet, glede og å kjenne meg levendel er viktig for meg.  Å ikke holde noe tilbake, å gi alt og fjerne det som skiller oss og ikke utsette det jeg vet er mulig. Denne lengselen er ren, og jeg ærer den for sin ekthet og sin kraft.

 

Lengselen etter det
som du ikke kunne ha,
Lengsel etter steder
som du ikke var bestemt til å ankomme.
V
emodige minner om det som
aldri var ment å være.
Beklager at du ikke er den
du trodde du ville bli.
Disse hallusinasjonene til sjelen
er foruroligende fanger
som må bli tilgitt og  sluppet fri.
Rydd rommet.
Åpne døren
og la dem gå.
Og i dette rommet,
vil du male en strålende eksistens
ved å være her med nærvær
og tilfredshet for det som virkelig er
et relevant
og meningsfylt
liv.
Susan Frybort

Som svar på dette ønsket mitt … «å være sammen med deg» kommer tristhet inn på scenen: «Men når vil du praktisere nærhet med meg sier den?» Ensomhet er den neste og ber om et øyeblikk av min oppmerksomhet. Vrede, fortvilelse, sorg, selvforakt, sjalusi, frykt og skam: «Vi også! Vennligst ikke forlat oss, og snu deg bort for en du tror du kan elske! Vi er her og lengter etter å dele vår essens. Din bønn om ekte nærhet er blitt besvart!»

Dette er ikke det jeg forventet. Svaret samsvarer ikke med fantasiene mine om måten jeg trodde det ville være. Hvor er sjelevennen? Tvillingsjelen? Du? Den «gode du» som kommer for å fjerne den eksistensielle flatheten, den uutholdelige ensomheten, den gjennomtrengende tomheten for å bekrefte hvem jeg tror at jeg er.

 

På den oppriktige lengselen min vil de gamle indre følgesvennene mine alltid svare.

Jeg forstår at kun en forankret konfrontasjon med det ubevisste i meg er nødvendig for å realisere et felleskap med deg. Delene av hjertet mitt som jeg har mistet kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste elskere. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet. Selv om de husker at de ble avvist i fortiden, kommer de likevel aldri til å miste troen på  hvem jeg virkelig er.

 Når jeg går dypere, vil jeg møte en dyp sannhet: Jeg vil aldri være i stand til å være mer nær deg enn jeg er med de uønskede elskerne inne i meg. Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt  i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og elske deg med hele mitt hjerte?

Jeg kan..

Jeg kan noe om kjærlighet, om nærhet og om ærlighet.
Jeg kan noe om følelser og smerte, om det som rører ved ens hjerte.

Jeg kan noe om nederlag, om tap og konkurranse-jag.
Jeg kan noe om sorg og tårer, om ord og blikk som sårer.

Jeg kan noe om vennskap som består, om bånd som blir sterkere år for år.
Jeg kan noe om hva som er viktig, å følge sitt hjerte er alltid riktig.

Jeg kan noe om å tilgi, trøste og forstå, jeg kan noe om livet og hvor jeg skal gå.
Selv om jeg kan noe – har jeg mye og lære, men vet at som din dag er skal din styrke være.

Unngå bruk av følgende uttrykk, enten i ord eller i en tanke:

Jeg kan ikke …
Mitt problem er …
Det er umulig….
Ja, men det virker ikke for meg …

For ingenting er umulig!

Noen ganger trenger jeg å sette sunne grenser i forhold til andre. Jeg har ikke alltid vært meg bevisst hvor forpliktelsene mine ligger, til min egen indre stemme eller til ytre krav for å bli akseptert og elsket. Heldigvis har jeg blitt mer og mer bevisst på hva som gjelder og betyr noe for mitt liv.

Jeg har ansvar for meg og du for deg. Enkelt, men ikke alltid like lett å håndheve uten å være meg det bevisst!

Jeg må bestemme meg for hva jeg kan tillate og kommuniser det tydelig  overfor andre. Og så må jeg selvsagt håndheve det.

 Jeg har en «tre stegs regel». Jeg kommuniserer vennlig først, tydelig som nr. to, og hvis  grensene mine fortsatt ikke respekteres, bruker jeg stillhet eller klar tale for å håndheve dem.

Hvis noen snakker uvennlig, må jeg kanskje si, «Jeg bryr meg om hva du sier, men vi venter med på å snakke til du kan gjøre det på enn vennlig måte,» og så går jeg bort eller er stille. Jeg styrker grensene mine med atferd, snarere enn ved å insistere på at andre skal endre seg. Handlinger snakker høyere enn ord og stillhet taler høyere enn handlinger.

«Uvitenhet er kilden til hat. Og måten å bli kvitt hat er erkjennelse.»
Dalai Lama

 

Jeg måtte fortelle en nær venn at jeg ikke lenger kunne fortsette å støtte oppførselen hans fordi han handlet urimelig, og jeg kunne ikke støtte den kaotiske og ubalanserte virkelighet han levde i. Han trengte profesjonell hjelp. Jeg fortalte hvordan jeg oppleve situasjonen og ba han gjøre noe med problemet sitt. Da han ignorerte det, gjenntok jeg det tydelig for andre gang. Den tredje gangen fjernet jeg meg fra han. Det var forferdelig hardt og føltes merkeligt, men riktig. Jeg kan ikke være en sovepute for et problem han ikke vil ta inn over seg.

«Når jeg er frigjort av stillhet, når jeg ikke lenger er involvert i å måle livet, men i å leve det …

Hele mitt liv blir en bønn, hele min stillhet er full av bønn …
Hvor alt jeg berører blir til en bønn … hvor himmelen er min bønn, fuglene er min bønn, vinden i trærne er min bønn,

For Gud er alt i alt.

Thomas Merton

Når noen oppfører seg dårlig rundt meg, eller ødelegger for seg selv sier jeg til han eller henne (ofte telepatisk):

«Jeg beklager at du har det vondt, men jeg tar ikke på meg eller danser med din smerte.»

 

Dette fjerner umiddelbart sinnet mitt mot den andre. Det vekker medfølelsen min og jeg kjenner sannheten i mitt  eget kjærlige hjerte. Det gir meg også tillatelse til å ikke  «bli i den galne dansen» av å engasjere meg i andres sinte eller sårede tilstand.

Det er ikke noe å skamme seg over
å rive bort alt skinnet
som ikke lenger gjelder.
Det er ingen skam å tillate
hele spekteret av følelser
å komme til syne.
Sjelen kan ikke opprettholde syntetiske følelser.
Beinene har ingen interesse i å støtte
noe påtatt
eller usant.
Susan Frybort

Jeg hjelper en som ærlig søker å forbedre seg, men jeg tillater ikke lenger andre å legge sin uvennlighet og dysfunksjon på meg. Det er en verden av forskjell mellom å hjelpe noen som vil ha hjelp og å være en puncheball for noen som bare vil lindre sin egen smerte.

 

«La lyset ditt eie mørket.»


Hvorfor lar jeg andres mørke eie mitt lys?  Det er bedre å tillate at mitt lys eier deres mørke.

Nå når andre prøver seg med  noe ubehagelig mot meg – sinne, dårlig vilje, manipulerende energi osv. forestiller jeg meg bare at mitt lys fyller kroppen min og hopper inn i min aura og brenner opp alt mørke, akkurat som en fluesnapper!

Denne teknikken virker for å redusere ukjent eller usunn energi som er rettet mot meg, enten det er sinne, dårlig vilje, osv.

Selv om jeg ikke er perfekt på disse teknikkene ennå, jo mer jeg trener på dem, desto mer tillater jeg meg selv å være den kjærlige, glade meg jeg virkelig er. I en slik virkelighet kan jeg gjøre langt mer godt i verden og hjelpe de som er villige til å motta. 

Og ikke minst har jeg noe å gi deg: Et åpent og ekte hjerte. Et hjerte som er  helt og fullt levende.

 

 Kjærlighet styrker forpliktelse

La oss ikke forplikte oss til en fremtid sammen. Fremtiden er så ukjent, og vi er så flytende, og lei av å late som vi vet.

Våre tanker og følelser er stadig skiftende, ukontrollerbare, som et vilt hav av kjærlighet.

Våre ønsker vokser og avtar; Våre drømmer blir født og dør i hvert øyeblikk.

La oss ikke forplikte oss til en form for kjærlighet. Forholdene skifter alltid, som tidevannet.

Vi trenger ikke sikkerhet her. Vi søker ikke trøst, men sannhet.

La oss gjøre et dypere engasjement; Et som ikke kan bli ødelagt eller tapt.

Tilstedeværelse. Å møtes her og nå.

Å bføre oss alle sammen. Å vite, og la oss bli kjent.

Å fortelle sannheten, i dag; Å vite at vår sannhet kan forandre seg i morgen.

Å bøye seg for hverandre, selv om våre hjerter er knuste og ømme.

Ingen løfter, ingen garantier.

Kjærlighet krever mot! Ja!

For kjærlighet er et område, ikke et skjema. La oss forplikte oss til området, huske på det i hvert øyeblikk av våre dyrebare dager på denne jorden.

Om ti år kan vi fortsatt være sammen. Vi kan ha barn. Vi kan leve sammen, eller leve fra hverandre.

Vi ser hverandre  kanskje aldri igjen. Dette kan være vår siste dag.

Hvis vi er ærlige, vet vi egentlig ikke; Ikke å vite er vårt hjem.

Vi kan være venner, eller elskere, eller fremmede, eller familie, eller vi kan forbli udefinerte, utover fortellingen, vår kjærlighet kan ikke bli tatt med ord.

Her på kanten av det kjente, på linjen som en gang delte sunnhet fra galskap, og tvil med sikkerhet, leker vi, danser vi, vi drikker te, vi berører hverandre, vi gråter, vi ler, vi møtes.

Vi ofrer komfort og forutsigbarhet. Men det vi får er forbløffende: Denne enorme følelsen av å være i live. Ikke lenger lammet av kjærlighets mysterier, kroppens mysterier.

Litt rå, kanskje. Litt rystet. Kanskje litt disoriented, men kanskje dette er prisen for å være helt fri.

Kanskje en gammel del av oss fortsatt søker mamma eller pappa, den magiske personen som aldri vil gå, alltid være der, tar bort ensomheten undertrykt i vårt indre. Elsker den skremte delen også; Bøyer seg til den delen også, men blir ikke lenger kontrollert av den.

Og de vil spørre:
Hva med din fremtid?
Hva skjer hvis du har barn?
Hvordan i helvete definerer dere dere selv?
Hvorfor er du redd for engasjement?
Hvorfor løper du fra sikkerhet? Komfort? Framtid?

De vil si at du er gal, eller at du ikke forstår kjærlighet, eller at du er fortapt, eller du du er ukjærlig og egoistisk, og du vil smile og forstå deres frykt, for deres frykt var en gang din, og du kan ikke forlate din vei nå.

Og ingen må gå med deg. Noen gang.

På et tidspunkt vil bare sannhet tilfredsstille. En levende sannhet, fornyer seg hvert eneste øyeblikk, den ville sannhet for det åpne hjerte.

Når kjærlighet og sannhet er ett, når engasjementet er dypt forankret i pusten, kan vi endelig møte hverandre uten motvilje og eksplodere inn i de mest melankolske solnedgangene, holdt i den mest dype glede.

Går alene, sammen, alene.

Jeff Foster

dscn9657

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Overskudd

dscn4456

I lang tid har jeg ikke hatt overskudd til å skrive noe på bloggen min. Først i dag kom litt av overskuddet og dermed lysten til så smått å  begynne å skrive tilbake. Det kjennes godt. Faktisk som en befrielse.

Det er ikke særlig moro å kjenne på fysisk smerte og manglende overskudd over tid. Smertene har vært altoppslukende og tatt det meste av fokuset mitt. Hvem skulle ha trodd at noen skarve muskelsmerter i ryggen kan sette meg slik ut over tid. Og alt fordi jeg har en autoimmun sykdom som hindrer kroppen i å forstå sitt eget beste. I stedet angriper den seg selv, og gjør livet til et smertehelvete og stenger det meste som er positivt ute.

Det har blitt en tankevekker. Er det ikke ofte slik at vi ikke vet vårt eget beste, og gjør, og sier noe som verken tjener oss eller omgivelsene våre?

Det har blitt viktig  å kvitte meg med gamle tanke- og handlingsmønstre. Det er ikke lett har jeg oppdaget. Det jeg alltid har gjort og tenkt er så enkelt  å opprettholde. Det går av seg selv uten nevneverdig anstrengelse. Straks jeg føler behov for, eller vet innerst inne at jeg bør bryte ut og endre meg, sette bremsene automatisk på. Jeg fornekter, utsetter eller vil rett og slett ikke se. Noen ganger tror jeg heller ikke at jeg er i stand til å endre retning på livet mitt. Jeg tror ikke at jeg kan klare det jeg vet at jeg burde gjøre. Dermed har jeg all ammunisjonen jeg trenger for å forbli der jeg er.

dscn4411

Smertene fikk meg til å stoppe opp og tenke meg om. Hva er det som skjer med meg og hvorfor? Svaret var ikke vanskelig å finne. Ikke da jeg først innrømmet at jeg ikke hadde lyttet til kroppens signaler i tilstrekkelig grad. Jeg hadde istedet tatt hensyn til alle andre og satt meg selv sist. Ikke rart at kroppen sa at nok var nok, slik bare den kan.

Smertene tvang meg til å si nei til det jeg før hadde sagt ja til. Gradvis har jeg forstått og blitt flikere til å sette grenser. Jeg skal ikke løse alle andres problemer. Det er ikke mitt ansvar. Jeg stiller opp, men ikke utover egne naturlige grenser. Faktisk er det ikke så vanskelig, bare jeg lytter innover.

Det som er vanskelig er å følge kroppens egne signaler. Jeg har ikke en godt utviklet beskyttelsesmuskel i så henseelse. Muskler trenger å bli brukt for å gjøre nytte for seg. Jeg har alltid omgått denne muskelen og faktisk med overbevisning trodd at jeg kunne klare  «alt» uten den. Dessuten trodde jeg ubevisst at ingen liker meg uten at jeg stiller opp, lenger enn lengst for andre.

Rent verbalt har jeg sagt det rette, men ikke ment det innerst inne. Prosessen med å bringe sammen ytre viten og indre overbevisning har vært både lang, smertefull og fylt med dyrekjøpte selverkjennelser. Jeg har kjent meg både lammet og uten verdi, fordi jeg ikke har kunnet bidratt med noe overfor andre. Faktisk har jeg trengt smertene som hindrer meg fra å delta som før, slik at jeg kan forstå og utvikle nye vaner i meg selv.

dscn4412

Det har også gjort meg i stand til å forstå de som i perioder har trukket seg bort fra andres nærhet. Jeg innser at de av ulike grunner trenger tid for seg selv for å finne frem til sine indre sannheter. Det handler om å bli hel som menneske. Om å skape sammenfall mellom ytre og indre sannhet.

Selvsagt kan vi finne denne sannheten på andre måter enn ved å trekke oss tilbake. Jeg tror det er avhengig av hvem vi er, ytre omstendigheter, fysiske utfordringer og vårt indre liv. Hver og en av oss må finne vår vei, enten alene, i fellesskap eller en kombinasjon av fellesskap og isolasjon.

«No better, no worse. Just different.»

Uansett trenger vi som mennesker inspirasjon for å komme videre. Jeg vet at for min del er jeg avhengig av mine daglige turer  ute i naturen. De gir meg kraft og styrke, og gir meg den lille gnisten av overskudd og livsvilje som jeg trenger for å fortsette. Slik er det i dag.

Om livsvilkårene endrer seg, er jeg sikker på at jeg vil kunne hente inspirasjon  på andre måter. Det er livets utrolige og magiske sannhet. For meg gir det trygghet og mot til å leve mitt liv her og nå.

dscn4409

Fant dette vakre diktet for en tid tilbake. Har ikke fått det ut av tanken og deler det her med deg i dag. Det er viktig, enten vi har funnet det vi søker eller bare drømmer om det. Vi er skapt for å dele med hverandre. Det er jeg overbevist om.

Et ønske for oss drømmere
Noen å våkne opp til. Å dele været med, så kaffen.

Noen å drømme med å planlegge og organisere og deretter feire med.

Noen å vinne med, og noen å tape med.

Noen å ta vare på og beskytte, g å gi slipp på og se fly.

Noen å se på i undring, og å tenke: «Det hjertet elsker miitt.»

Noen å snakke lenge med under stjernene på frostnetter. Å fnise gjennom skjerf og hansker og hatter med, og å kysse under mistelteinen.

Noen å holde. Noen å bli holdt av. Å bli verdsatt av en skatt.

Noen å se fugler med. Å fange glimt av blått og grønt og lilla og brunt og å føle spenningen av et svevende lite underverk. For å se livet som det er, ikke som det virker.

Noen å glemme med.

Noen å lage mat med. Å feie skitt opp fra gulvet med. Noen å skape magi ut av det ordinære med og smile fordi det er med hverandre.

Noen å gråte med. Å dele elver av sorg umulig å skille fra hverandre. Å holde og å klemme, og å hjelpe og helbrede.

Noen å holde hender med. Å se på, fingre sammenvevd under salongbordet, og hjerter som skinner fra øynene.

Noen å være sammen med, ingenting i mellom. Å eksistere i en drøm. Å være naken til vår sjel og gi alt usett.

Noen å stole på. Å fortelle mørkeste hemmeligheter til og avsløre sulten frykt. Noen å forstå alt av seg selv med og ønske å se mer. Noen som har øyne som reflekterer det som er i våre.

Noen å gå med. Å reise med. Å finne lommer av magi i grå byers sløvhet. Å kjøre mil etter mil bare for den «milen» som er vår.

Noen å smile med. En dyp vitende glis som sier: «Jeg ser deg» og «jeg blir.»

Noen å savne, selv for et øyeblikk før de kommer tilbake, og det føles som hjemme igjen.
Noen å se på i uendelige øyeblikk.
Noen å elske.
Noen.

Andy Charring

dscn0335-kopi-kopi

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Forandring

«Magi er å tro på deg selv, hvis du kan gjøre det, kan du få alt til å skje.»
Wolfgang von Goethe

Merkelig hvordan ordene gi slipp og endre fokus har innhentet meg. I de mest forunderlige situasjoner dukker de opp. Selvfølgelig forstår jeg at det er fordi jeg er svært bevisst på at jeg trenger  å gi slipp på unødvendig, eller utdatert bagasje og dermed endre fokus. Det jeg har sett på som min oppgave og formål de siste årene, er ikke lenger noe jeg skal eller for den saks skyld er i stand til å fortsette med. Jeg har gjort det som står i min makt og det jeg har blitt ledet til å formidle.  Nå må jeg overlater det endelige resultatet til  de gode kreftene som  finnes rundt meg, i full forvisning om at jeg har gjort min del av oppgaven.

Dette engasjementet har gitt meg både innsikt og visdom fra en kilde som springer ut fra mitt eget indre. En magisk kilde til alt som er. Den har styrket meg, inspirert meg og gikk meg både gaver og innsikt som jeg ikke trodde at jeg kunne eie. Den har gjort livet mitt rikt og fullt av glede. Jeg er glad for alt jeg har fått være med på. Samtidig er det vemodig å gi slipp, fordi jeg har opplevd hver dag som både meningsfull og magisk. Opplevelsene i disse årene har inspirert meg til å strekke meg stadig lenger og latt meg hente frem visdom fra utømmelige kilder.

«Du kan ikke gjenoppleve livet ditt, hoppe over de forferdelige delene, uten å miste det som gjorde det verdt å leve. Du må akseptere det som en helhet – slik du må akseptere verden, eller den personen du elsket «.
Stewart O’Nan

 

Men nå er det over.  Hvordan jeg vet det? Jeg bare vet. Tegnene har vært mange og jeg må akseptere at livet endrer karakter og på så mange måter gjør meg klar for noe nytt. En ny oppgave og formål Jeg vil det ikke, men det er ikke opp til meg å bestemme.  Sorgen over å måtte gi slipp er stor og jeg kjenner at det er smertefullt  å akseptere.

Men jeg må gå videre. Å dvele for lenge ved noe som ikke lenger er for meg, vil bare ødelegge alt jeg har oppnådd. Fortsettere jeg, vil jeg bare gjøre det jeg håper på enda mer uoppnåelig. Når jeg gir slipp, vil jeg bli fri og da er alt mulig. Magisk, spør du meg.

«Noen ganger  lar mennesker det samme problemet gjøre dem ulykkelige i år når de bare kunne si, hva så. Det er en av mine favoritt ting å si. Hva så.»
Andy Warhol

Det kjennes som hjertet mitt roper ut en uuttalt utålmodig lengsel etter dette nye. Noe som kan omslutte meg i visshet om at jeg har funnet det som er rett for meg akkurat nå. Noe som kan tenne en flamme i meg og fylle meg med ekte livsglede og vise meg en dypere mening med det jeg gjør. Hva det er? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at slik jeg lever nå ikke lenger er riktig for meg.

«Å gi slipp betyr ikke at du ikke bryr deg om noen lenger. Det er bare å innse at den eneste personen du virkelig har kontroll over er deg selv. »
Deborah Reber

 

Hele mitt indre roper ut en ønske om  at denne forandringen og de nye målene blir vist meg snart. Det tyngste er å leve i usikkerhet og ikke vite.

Det er en vei ut i det ukjente jeg skal gå, en innbydelse til noe som jeg ikke enda vet hva er. Jeg vet jeg er underveis til et sted der nye måter å se og forstå finnes. 

Det kjennes spennende, men samtidig skremmende. Har alt jeg står for og målene jeg har strukket meg etter, har de vært feil? Har det jeg har strevet slik for å oppnå vært forgjeves, en blindvei?

 Så absolutt ikke.  Det er bare det at jeg trenger nye utfordringer, noe som kan tenne gnisten i meg på nytt.

«Det er ekte magi i entusiasme. Den staver forskjellen mellom middelmådighet og suksess»
Ukjent

 

Her er noen tanker jeg har gjort meg i forhold til synet på meg selv og hva som er viktig for å skape noe nytt rundt meg:

Det er mange som tror de vet hva jeg trenger.  De snakker med glød om sine mål og drømmer. Når jeg ikke kan relatere meg til det samme som de så entusiastisk beskriver,  blir jeg oppfordret til å jobbe med frykten min. «Når de klarer det, kan jeg også,» sier de.  Det er mange områder av livet som trenger kjærlig omsorg. Jeg har så absolutt frykt for enkelte situasjoner, men ikke nødvendigvis på samme områder som andre.  Det er ikke frykten som holder meg tilbake  fra det andre dras mot. Det er rett og slett fordi det ikke er  noe for meg.

«Når vi har begynt å ta ansvar for våre liv, å eie oss selv, er det ikke lenger nødvendig å be om tillatelse fra noen.»
George O’Neil

I det lange løp, er det bedre å bli nedvurdert for den jeg er, enn elsket for den jeg ikke er. Faktisk, det eneste som fungerer godt i relasjoner til andre er det som gjør meg til et bedre menneske. Et bedre menneske uten å måtte endre meg, men som samtidig ikke hindrer meg fra å vokse ut av den jeg pleide å være.

Jeg verken trenger eller forventer aksept fra andre på mine mål. For meg er det viktig å stole på den indre stemmen min, at den viser vei. Jeg må ta de skrittene som er riktig for meg, uansett hvor de leder meg. 

 

Andre får ta meg som jeg er, eller ikke i det hele tatt. Det er viktig  å leve ut min sannheten, selv om stemmen min skjelver iblant. Ved å være tro mot meg selv, skaper jeg noe som bare jeg kan skape.

«Når du klandre andre, gir du bort makten din til å endre deg.»
Ukjent

Jeg er best når min egen lidenskap og styrke tar styringen. For da  følger jeg min egen vei uten å la meg dras ned av  det andre synes om valgene mine. Jeg er sterkest når jeg lærer av egne feil og bygger selvtillit fra egne erfaringer. Når jeg  faller, løfter jeg meg selv opp, og går videre uten å be om tillatelse. Selvsagt utelukker det ikke  å tilpasse meg og lytte til andres synspunkter.  Gjennom samspill med andre, styrker jeg min egen tro og tar samtidig opp i meg nyttig lærdom fra andre. Men aldri, aldri  skal det gå på akkord med min innerste kjerne.

Det er mitt ansvar, og mitt alene, å erkjenne at uansett hva som har skjedd, er jeg i stand til å ta valg for å endre en situasjon eller å endre måten jeg tenker om den på.  Det jeg er i stand til å oppnå kommer helt ann på det jeg velger å bruke tid og energi på. Ikke hva andre mener. Jeg må uansett leve min sannhet. Alt annet vil være en løgn.

 

«Det er noe magisk med å plasere deg selv midt i livet. Du er nødt til å stå opp og ta ansvar for ditt eget liv, og du kan ikke gi ansvaret fra deg.»
Bill Kurtis

Det handler ikke om å komme til toppen av fjellet først og rope: «Se på meg! Se på meg!» Men sannheten er, at all lykke, og vekst skjer mens jeg klatrer og strever på vei oppover, ikke mens jeg sitter på toppen. Det  handler om å nyte reisen ved å gi oppmerksomhet til hvert skritt. Ikke haste gjennom livet og gå glipp av det som skjer underveis. Glemme hvor alle andre er i forhold til meg. Livet er ikke en konkurranse. Jeg kommer  frem et skritt om gangen, ikke alle på en gang.

«Når du tror på seg selv, trenger du ikke å prøve å overbevise andre. Når du er fornøyd med deg selv, trenger du ikke andres godkjenning. Når du aksepterer deg selv, godtar hele verden deg. »
Lao Tzu

For meg er det viktig å gi slipp på behovet for å bevise hvor fortreffelig jeg er. Det er befriende og lar meg strekke meg etter det som betyr mest for meg. Godt  å vite at jeg ikke trenger  å være,  og gjøre det andre mener eller krever av meg.

 

«Livet er en serie av naturlige og spontane forandringer. Ikke motstå dem; det vil bare skape sorg. La virkeligheten være virkelighet. La ting flyte naturlig fremover på den måten de vil.»
Lao Tzu

Jeg er et arbeid under utvikling.  Jeg trenger ikke å ha rett og heller ikke  bekymre meg om  å feile. Det er en del av prosessen som menneske  å tabbe meg ut av og til. Prøver jeg for hardt å imponere  andre med å være «flink», vil det hindre min egen vekst. 

«Det er smertefullt å se på dine egne problemer, og vite at du selv og ingen andre har skapt dem.»
Sofokles

Det er umulig å leve uten å mislykkes noen ganger, med mindre jeg lever så forsiktig at jeg ikke virkelig lever, men bare eksisterende. Når jeg er redd for å mislykkes foran andre, kan jeg  heller ikke få gjort det som må gjøres for å lykkes i egne øyne. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger jeg mislykkes eller hvor rotete reisen min er, så lenge jeg fortsetter med å ta små skritt fremover. Det er den eneste måten å nå drømmene mine på. Den eneste måten å fullføre oppgaven som er gitt meg.

Noen  vil alltid fortelle meg hva jeg gjorde galt, for så å  nøle med å fortelle meg om alt jeg gjorde rett. Slik vil ikke jeg være. Å gi og få positive tilbakemeldinge er viktig for både vekst og trivsel. Denne sannheten er noe av det viktigste jeg har lært.

 

«Bare fordi min vei er annerledes betyr ikke det at jeg har gått meg vill

Selv om det er mange som ikke liker det jeg gjør, eller ikke respekterer meg, vil jeg aldri prøve å forandre dem. Jeg setter i alle fall ikke av plass i hjertet mitt for å hate dem. Det vil uansett bare skade meg.

Jeg  er god nok akkurat nå, akkurat slik jeg er. Jeg har ingenting å bevise. Den eneste som kan gi meg godkjenning er meg selv. Heldigvis.

«Topp ytelse begynner med å ta et helhetlig ansvar for ditt liv og alt som skjer med deg.»
Brian Tracy

Det er en spennende prosess jeg tar fatt på. For å lykkes trenger jeg å stole på prosessen. Den kan ta tid og er avhengig av at jeg tar meg tid til å være stille og lytte innover. Det er ikke sikkert at resultatet blir stort annerledes, ytre sett enn det jeg driver med i dag. Det som,  uansett resultat blir nytt, er min egen bevissthet og eierskap til det jeg beslutter.

Jeg trenger ny gnist. Jeg trenger  å se retning og formål. Med andre ord trenger jeg å finne tilbake til noe som kan inspirere og  trekke meg fremover. Noe som gir energi og positive vibrasjoner. Om jeg vil finne det? Så klart om jeg er villig til å la stillheten fylle meg. For i denne stillheten finnes alt jeg trenger. Der finnes magi om jeg er villig til å gripe den.

Og jeg er villig!!!

«Og fremfor alt, se på  verden rundt deg med glitrende øyne fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder. De som ikke tror på magi vil aldri finne den.»
Roald Dahl

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Møte mitt eget ansikt

DSCN0375

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.»

Karin Boye

Denne  sommeren har bevisstgjort meg på sider ved meg som jeg har fortrengt. Følelser har tatt overhånd og banet seg vei ut i det fri. Følelser som jeg lenge har avvist fordi de ikke passet med det bildet av meg selv som jeg ønsket å vise andre.

IMG_1850

Jeg mistet rett og slett kontrollen. Det jeg hadde tatt på meg av ansvar, og oppgaver ble for mye og jeg merket at omgivelsene mine reagerte negativt, samtidig som mitt egen mestringsbehov led nederlag. Jeg klarte ikke å oppfylle alle kravene som jeg følte ble stilt til meg, verken fra meg selv eller andre..

Og hvem sin feil var det? Min egen selvsagt. Det var jeg som la opp til å klare det samme som jeg klarte da jeg var ung. Hvordan skal andre kunne vite at jeg strever for å mestre, når jeg ikke viser hvor sliten  jeg er eller ikke sier fra.

Heldigvis brast det for meg til slutt. Jeg ble kritisert fordi jeg ikke gjorde det som var forventet. Det kjentes svært urimelig og jeg fikk stotret frem at jeg faktisk ikke klarte alt på en gang. Jeg ville gjerne, men jeg klarte det ikke. Reaksjonen jeg fikk var svært negativ, og jeg trakk meg tilbake både lei meg og sinna for ikke å bli forstått.

«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»

Karin Boye

DSCN3667

Det var som en demning som brast. Jeg som sjelden gråter, nærmest hikstegråt. Jeg kjente på nederlaget over å ikke mestre og samtidig sinne over å ikke bli forstått da jeg sa fra.

Men hva kunne jeg forvente? Det er ikke lett for andre å fatte hvordan jeg følte det, når jeg ikke hadde signalisert tydelig hvor jeg sto før jeg ikke klarte mer. Vedkommende trodde sikkert at det bare var vond vilje og kjente seg sviktet, fordi jeg ikke stilte opp som jeg alltid hadde gjort.

Denne episoden fikk meg til å innse at det er farlig å late som.  Det er nødvendig å erkjenne, særlig overfor meg selv hvordan jeg har det. Det hjelper ikke å ta på meg en rolle som jeg ikke mestrer. Ubevisst spiller jeg da offerrollen. Jeg undertrykker den jeg er og stiller urimelige krav til meg selv. Ærlighet overfor egne følelser og å tillate meg å kjenne på dem, gir både innsikt og styrke. Hvordan skal andre oppfatte hvordan jeg har det om jeg ikke erkjenner og er ærlig mot meg selv?

Jeg har endelig erkjent mine egne begrensninger. Faktisk kjennes det ikke så vanskelig  lenger å sette grenser for egen aktivitet. Jeg merker også at andre aksepterer grensene mine lettere nå, fordi jeg er tydelig på hvor jeg står og hva jeg kan klare. Jeg signaliserer det mens jeg har overskudd og ikke når jeg er tappet for alt som heter krefter. Det gjør en stor forskjell i måten jeg kommuniserer budskapet mitt.

DSCN4522

Kvaliteten på det jeg gjør blir også langt bedre fordi jeg har overskudd og tar hensyn til gode og dårlige dager.

Alt det jeg skriver  om her er ikke noe nytt. Jeg har visst det og snakket om det før, men det har ikke vært en erkjent indre sannhet.  Ikke før jeg  ikke klarte å holde følelsene ute lenger. Ved å våge å kjenne på følelsene, på nederlaget og urimelige krav, kunne jeg endelig bli fri. Fordi jeg anerkjente følelsene mine som sanne, ble de en aktiv del av hvem jeg er. Jeg slapp dem inn, og lot dem fortelle meg hva som ikke var godt i mitt liv og gjennom deres tilstedeværelse fant jeg frem til løsninger for et bedre levesett. Ikke slik jeg så ofte har gjort: å fornekte dem eller skyve dem unna fordi de var for vonde å kjenne på. Jeg innser nå at de rett og slett viser meg vei til et bedre liv.

«Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»

Karin Boye

Jeg trenger ikke gi slipp på følelsen mine. Jeg takker for dem, fordi de beriker livet mitt, og viser meg igjen, og igjen hvem jeg dypest sett er, og hva jeg trenger  å gjøre for å bli enda mer sann og ekte.  Først  når jeg har erkjent følelsene og funnet frem til  de indre sannhetene de avdekker, kan jeg la dem fare. Faktisk forlater de meg frivillig og gir rom for nye følelser som viser enda større dybder i meg. Magisk spør du meg.

DSCN5293 – Kopi

Mens jeg reflekterer over alt dette kommer et bilde frem for mitt indre øye. Det er et bilde av et ansikt av menneskelig sårbarhet.  Til tross for et tøft ytre, ser jeg tydelig hvor sårbart og skjørt det er.  Jeg ser hvor lite som skal til for at det blir misforstått, kjenne seg oversett eller tråkket på. Hvor hardt det har kjempet. Hvor lenge det har kjempet med seg selv for å møte andres krav og forventninger. Hvor lite det har stilt opp for seg selv over lang, lang tid.

Samtidig signaliserer det et gryende mot og opprør mot alle indre, og ytre krav og jeg ser tydelig at det er på vei ut i lyset. Et lys som er blendende sterkt. Om det ikke tas forhånsregler kan  et slikt sterkt lys påføre store sår og begrense livsutfoldelse. Det gjelder å være forberedt. Ikke haste avsted uten å være forankret i verdier og/ eller ha en visjon for retning.

Med et bevisst fundament kan selv det skarpeste lys ikke skade. Tvert imot. Det viser bare vei og avdekker en større sannhet. Det viser  tydelig styrke, men også svakhet. Det viser hva som ikke er tjenlig lenger, hva som trenger oppmerksomhet og kjærlig omsorg. Lyset brukt slik, avdekke stadig nye lag av selvinnsikt og visdom. Det er magi i et slikt lys.

CIMG3195

Bildet gir et sterkt yttrykk av lengsel. En uuttalt lengsel mot noe som ikke er helt avklart eller bevisst. Lengselen bare er. Jeg fornemmer at den handler om felleskap og  kjærlighet.

Noe ligger fortsatt i skyggene i kanten av bildet. Det er områder som trenger bevisst pleie og stell for å kunne tåle det kraftfulle lyset. Bildet gir håp om å finne et sikkert fundament og ståsted, der egne krefter kan bli brukt. Det er et bilde på kamp, på mot og på en snarlig seier over mørkets demoner og krefter.

For meg henger dette bildet sammen med det jeg har beskrevet om min egen selverkjennelse og møte med følelsene mine om å komme til kort. Det henger sammen med å være i utvikling. Det handler om å erkjenne og være sann mot egne behov. Skal vi vokse som mennesker og leve godt sammen med andre, må vi kjenne oss selv og våge og møte det som smerter. Bringe det ut i lyset, slik at vi kan se godt nok til å fjerne det som ikke tjener oss lenger.

Jeg vet at bildet jeg så handler om meg, men det handler også om deg. Tenk over det, så tror jeg at du kan være enig.

DSCN1349

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

En utstrakt hånd

DSCN3177

«Vi kunne aldri lære å være modige og tålmodige
hvis det bare var glede i verden ..»
Helen Keller

 I dag skriver jeg til deg som har trukket deg tilbake fra livet. Det har vart en stund nå. Du klarte ikke mer av falskhet og fordømming. Du klarte ikke mer av anklager som var mer enn urimelige. Det gjorde for vondt, og tappet deg for krefter og motivasjon til å fortsette.

Ingen så hvor mye du hadde ofret. Ingen forsto hvor tøft det var for deg å se at et annet menneske langsomt svant henn. Du ga alt for å lette byrdene. Alt du fikk igjen var utakknemlighet og anklager. Aldri et takk eller anerkjennende ord.

Du kom til et punkt der nok var nok.

«Hvis hver mann eller kvinne kunne forstå at alle andre menneskers liv er så fult av sorger eller gleder, eller grunleggende fristelser, av hjertesorg og av anger som sitt eget … hvor mye snillere, hvor mye mildere ville han ikke være.»
William Allen White

DSCN3314

Dessuten har du jobbet hard over år. Det er krevende å skulle utvikle og skape et liv ut av feilslåtte valg. I alle fall opplever du deg selv som mislykket. Du prøvde så hardt. Du tilpasset deg. Ingen kan beskylde deg for ikke å ha gjort alt du kunne. Ja, mer enn du burde, og egentlig maktet for å skape et liv for deg selv og andre. Du har gått på akkord med deg selv i altfor mange situasjoiner.

Så ble det for mye og du dro din vei for å søke lykken. Fant du den? Nei, nei og atter nei! Veiene du tok, førte deg ikke dit du trodde de gikk. De ga ingen glede. Opplevelser, ja. Erfaringer, ja. Men ingen glede. Bare ensomhet.

Skuffet vendte du tilbake. Du fortsatte der du slapp med å utslette deg selv i en uendelighet av arbeid. Og ikke minst ofret du deg for andre. Ikke rart at det ble for mye.

Og nå har du stengt deg inne fortvilet over menneskets natur…. og din egen utilstrekkelighet. Du orker ikke mer. Utbrenthet kalles det.

«Din tid er begrenset, så ikke kast den bort ved  å leve noen annens liv. Ikke bli fanget av dogmer -.. Som er å leve med resultatene av andre menneskers tenkning. Ikke la støyen fra andres meninger drukne din indre stemme. Og viktigst, ha mot til å følge ditt hjerte og intuisjon. De vet allerede hva du virkelig ønsker å bli. »
Steve Jobs

DSCN3130Kjære deg.

Jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser hvor mye alt det som skjer rundt deg har tappet deg for krefter og livsglede. Alt du trodde var sant og godt har sviktet deg. Du finner ikke veien tilbake til livet. Skuffelser og nederlag har tatt fra deg alt som du trodde var ditt. Derfor sitter du godt plantet i godstolen uten å klare å reise deg.

Jeg vil minne deg på at:

Å være sterk er ikke å løfte tyngst,
å komme lengst eller å alltid lykkes.
For å være sterk, er å se livet som det er,
å akseptere dets kraft og ta del i det.
Å falle til bakken,
slå seg hardt, men alltid komme tilbake.
Å være sterk er å våge å håpe
når ens tro er svakest.
Å være sterk er å se et lys i mørket
og alltid kjempe for å komme dit ..
Marie Fredriksson

Jeg vet du har gjort noen få famlende forsøk. Forsøk som ikke har ført til noe særlig fremgang. Du finner ikke tilbake til gleden ved livet. Alt er grått og uten liv gjennom tåkehavet som har lagt seg rundt hjertet ditt.

DSCN3093

Det får meg til å tenke på en vandrehistorie som jeg kom over for litt siden. Det er på tide å fortelle den til deg.

«En gang i tiden var det en eldre kvinne som trengte å gå ned til elven hver morgen for å hente vann til drikke, matlaging og renhold. Hun bar to bøtter med seg, fylte dem opp på elvebredden, og gikk tilbake med dem til sin landlige hytte.

En av bøttene var nyere, perfekt forseglet, og vanntett. Men den andre bøtten var eldre og inneholdt noen tynne sprekker som lekket vann på bakken mens den eldre kvinnen gikk. Da hun kom hjem, var en en tredjedel av vannet i den gamle bøtten lekket ut gjennom sprekker.

En dag, på tur ned til elven, brast det for bøtten – som alltid hadde følt at den ikke var så god som den andre bøtten, og sa den til den eldre kvinnen, «Jeg vil at du skal vite at jeg har lekket vann hver morgen de siste årene. Jeg er så lei meg for å lekke og gjøre livet vanskeligere for deg. Jeg forstår hvis du trenger å erstatte meg med en bedre bøtte.»
Den eldre kvinnen smilte. «Tror du virkelig at jeg ikke har visst om sprekkene dine hele tiden?» spurte hun. «Se på alle de vakre blomstene som vokser på veien fra hytte n min til elven. Jeg plantet  frøene, men hver morgen er det du som gjør vanningen.»»

DSCN3065

Forstår du hvorfor jeg forteller deg denne historien? Ta deg tid og tenk gjennom hva den kan fortelle om deg selv. For meg er du den gamle bøtten som lekker vann.

Følelsen av å være god nok i livet, i arbeid, og i relasjoner har alt å gjøre med hvordan du personlig dømmer sprekkene i din egen bøtte. Alle som har levd liv har sprekker!

Er det sprekker som gjør deg mindre verdt, som skampletter deg, og ødelegger erfaringene og drømmene dine? Jeg har en oppfatning av at det er slik du ser på deg selv. Som en gammel ubrukelig sprukken bøtte. En bøtte som ikke kan gjøre nytte for seg, som har gått ut på dato.

«Du må fortsette å knuse ditt hjerte inntil det åpnes.»
Rumi

Ser du godt etter vil du se at  sprekkene dine vannet en sti av blomster. Blomster  som du aldri stoppet for å sette pris på?  Du har vært så opptatt med å se hvor lite verdig du er. Du har latt deg blende av den nye tette bøtten og kjent på nederlaget. Velg å se alle blomstene du har vannet gjennom sprekkene i  bøtten din. Velg å se at disse sprekkene gjør deg god nok. Disse sprekkene er erfaringene dine. De er det levde livet ditt. Velg å se at livet ditt har vært for en hensikt, og at du gjennom dine sprekker, dine erfaringer og den du er, har gitt liv og næring til mange.

DSCN3085

Se livet ditt slik og alt rundt deg vil forandre seg! Du vil bli i stand til å nyte det du har skapt, mest av alt fordi du ser det. Den grå tåken rundt deg vil lette, litt etter litt, i det solen trenger gjennom tåken og viser deg en praktfull solfylt dag. Den viser deg fruktene av alt det du så trofast har vannet gjennom livet.

Du har ett liv å leve. Uansett hva du går gjennom, har du en unik gave … noe spesielt som bare du er i stand til å bringe til liv. Ikke gi opp deg selv … selv om du føler at livet ikke går din vei, og selv om andre ikke anerkjenner deg.

«Ikke la deg bli definert av fortiden. Den var bare en lekse, ikke en livstidsdom

Ikke gå glipp av ditt eget liv. Gjør noe hver dag som minner deg om å være fullt ut i live. Legg merke til blomstene rundt deg. Bestem deg for å nyte livet på  små og store måter. Sett på fengende musikk og ta en dans rundt stuegulvet! Kjenn hvor godt det gjør. Hvordan det løser opp i alle de vonde tankene dine. Skap noe! Lev et liv som har betydning og verdi for deg. Nyt de enkle gledene i livet.  Ikke bry deg om hva andre kan tenke eller si om deg. Hev deg over andres meninger.

DSCN2950

«Leien av rom i mitt sinn var billig
ofte  fylt av husokkupanter som  jeg trodde at jeg kunne hjelpe
Jeg skapte ly for andres smerte
Jeg mistet meg selv på dette overfylte stedet
Lurt til å tro at usikkerheten i ensomhet
v
ar verre enn smerten av et slik kameratskap
Men presset vokste, presset seg ut
Kroppen min kollapset mot døren inn
Alene.

Alene på et sted jeg ikke lenger anerkjente
Rommet trengte å bli ryddet
Feie støv under sengen av utgått tro
Stenge gamle e
rfaringer og kapitler
På mine knær begynte jeg
Mens jeg skrubbet sot av gamle brannskader
fant jeg fred
Den kjennte essensen av et barn som trodde
skjøv bort teppet av usikkerhet
Jeg tillot solen å belyse deler av meg som jeg fryktet
Oppdaget at  ingenting var ødelagt
Bare skjønnhet som var skjult i skyggene

Tro testet av dørklokka som ringte av gamle gjester
Med ny funnet styrke fra gamle erfaringer
Nektet jeg adgang med et «Nei»
Et to-bokstavers ord sto nå sterkt i det nye fundamentet
Det slo s
eg til ro i varmen fra dette stedet
Nyter godt den glemte melodien
Jeg slappet av
Jeg fant gaven i tid i ensomhet

Så det uventede dunket fra deg
Jeg planla å åpne døren sakte
En lett bris fra deg løsnet hengslene
til rom jeg aldri kjente

Nå vet jeg
Å åpne mitt hjerte
b
egynte med å lukke en dør
Mot til å arbeide i ensomhet og tro
for å finne skjønnheten som en gang var skjult i skyggene»
Jessica Ortner

IMG_5939

Dette vakre diktet er en beskrivelse av det som er i ferd med å skje med deg. For deg har det vært nødvendig med ensomhet for å finne inn til ditt eget indre, ditt eget hjerte. Du har trengt tid til å rydde opp i gamle sår. Du som har distansert deg fra føleri og alt som ikke kunne forklares. Livet ditt har vært fylt av logikk. Alt du ikke kunne forklare har du avvist eller trukket deg bort fra. Det skremte deg fordi du innerst inen hadde en lengsel, en dragning mot noe du ikke helt forsto hva var. Kim Basinger sier det så tydelig:

«Jeg føler at det er to personer inne i meg – meg og intuisjonen min. Hvis jeg går mot henne, vil hun ødelegge for meg hver gang … og hvis jeg følger henne, får vi det ganske bra sammen!»

Det er derfor du har opplevd så ofte livet som tungt og vanskelig. Du har unnlatt å lytte til intuisjonen, til hjertets stemme. Nå begynner du å akseptere at den finnes og tune deg inn på den.

Tenk etter om ikke det stemmer at du har bekymret deg i overkant over…… Når du bekymrer deg mye, så lærer du hvordan du skal bekymre deg enda mer. Når du tenker mye på å gjøre noe, så lærer du hvordan du kan tenke på å gjøre det. Hvert øyeblikk du er fornøyd, lærer du hvordan du kan bli enda lykkeligere. Hver gang du handler, lærer du hvordan du skal utføre en handling enda bedre.

Hva har du har lært i dag?

Kanskje det er tillit til deg selv, tro på deg selv …….  at du kan gjøre det du så lenge har drømt om, men nektet deg selv å gjøre fordi du ikke trodde det var for deg, at det er lov å forsøke selv om du skulle feile, at du kan få en ny sjanse, og enda en og enda en?

Hva er det du ønsker å lære i morgen?

«… Det enkle faktum at ved å være oppmerksomme, ved å lære å lytte
(eller finne tilbake til den naturlige evne til å lytte) kan du finne deg selv oppslukt i en slik lykke at det ikke kan forklares:
lykke av å være i ett med alt
i den skjulte fundamentet av kjærlighet
som det ikke kan være noen forklaringer på. … »
Thomas Merton

IMG_6415

Heldigvis er du snart på vei ut i livet igjen. Det er derfor jeg skriver til deg. Jeg vil så gjerne bidra til at du løsner på henslene til rommene i ditt indre. De vakre rommene som har stått avstengt så lenge. De trenger bare lit solskinn og litt støvtørring … så er de klar til bruk igjen.

«Måtte vi alle vokse i nåde og fred,
og ikke overse den stillheten som er prentet
i sentrumet av vårt vesen,
Det vil ikke svikte oss. »
Thomas Merton

Du har kjempet så lenge.  Ikke vær trist, ikke vær skuffet over livet. Det har gitt deg en uendlig mengde livsvisdom og innsikt. Innsikt i livets mange oppturer og nedturer. Du har lært å gi, du har lært å sette pris på små gleder. Du har funnet fred gjennom å akseptere livet slik det er, gjennom å anerkjenne deg selv uansett hva andre tenker og mener.

Jeg vet at du har fattet nytt mot. At du beygnner å forstå at livet ikke er over. At det er et liv som venter på at du skal leve det. Du har lengtet så lenge, men ikke våget å tro at det er for deg. Grip det. Det er der rett foran deg om du våger å stole på kjærlighetens vidunderlig kraft. Jeg vet at du våger.

«Jo lenger du venter på noe, jo mer setter du pris på det når du får det, fordi det som er verdt å ha er definitivt verdt å vente på.»
Ukjent

Det er aldri for sent å bli den du kunne ha vært, den du følte du var inne i deg. Den du ønsket å være, men ikke våget …. Den du benektet at du var og ville være. Det er aldri for sent å begynne å like og elske deg selv slik du er, erkjenne hvor fantastisk du er og at du blir bedre hele tiden.

CIMG1486

Det vil alltid finnes en løsning for deg. Ha tro og svaret vil vise seg for deg på de mest uante måter.  Jeg vet at du har fått en slik hjelp, gjennom kanaler du ikke en gang trodde fantes. Magisk, ikke sant.


«Det er et lys i denne verden, en helbredende ånd kraftigere enn noe mørke vi kan støte på. Vi mister noen ganger synet av denne kraften når det er lidelse, for mye smerte. Så plutselig, vil ånden komme gjennom livene til vanlige mennesker og gi oss  svar på ekstraordinære måter. »
Mor Teresa

Vit at denne kraften vil være der for deg uansett hvor du er, eller hva som skjer om du  trenger den.

Lykkelig er det øyeblikket, når vi sitter sammen,
Med to former, to ansikter, men likevel en sjel,
du og jeg.

Blomstene vil blomstre for alltid,
Fuglene synger sin evige sang,
I det øyeblikket vi går inn i hagen,
du og jeg.
Rumi

IMG_5043 – Kopi – KopiBesøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden