«Mennesker hører deg fra det nivået du snakker til dem fra. Snakk fra hjertet, og de vil høre deg fra sitt hjerte.»
Marianne Williamson

Snakker vi negativt om våre nærmeste eller andre når de ikke er i nærheten?

Ord har makt. De er frøen som skaper fremtiden. Reflekterer ordene vi sier, fremtiden vi  ønsker å skape?

Det kan sies at ord bare er en refleksjon av dagens virkelighet og representerer den frukten som faller fra treet som eksisterer nå. Men dersom det vi opplever nå ikke er det vi vil, da er det viktig å foreta et bevisst valg ved å plante nye frø rundt oss.

Har du noen sinne tenkt slik: «Jeg er så ødelagt på grunn av fortiden min at jeg aldri vil lykkes med å oppfylle drømmene mine,» Kanskje du også har sagt det høyt når du har blitt spurt eller minnet om vanskelige tider i livet ditt?

Da lurer jeg på hvor lenge har du tenkt å holde fast ved den historien og være et offer for den?

Jeg forstår at du har opplevd mye tøft og vanskelig. Jeg spør bare hvor lenge du kommer til å holde fast ved den historien?

Sannheten er at en slik historie holder deg tilbake fra helbredelse.

I min virkelighet er å definere meg selv ut fra det vonde jeg har opplevd, faktisk å skyve andre unna. Det leder meg ingensteds.

Hvis du bærer på vonde opplevelser fra fortiden, spør jeg deg: Hvor kan de føre deg? Hvilke sjanser har du for et bedre liv? Hva kan du lære av det vonde du har opplevd?

«Når du arbeider med en vanskelig person, er alt som teller fra et åndelig ståsted, hvordan du reagerer og behandler vedkommende. Det handler ikke om å få den andre til å endre seg eller være enig med deg. Din åndelige vekst handler om måten du håndterer forholdet til vedkommende og situasjonen. Selv om situasjonen ville rettferdiggjøre at du opptrer hardt, motstå denne fristelsen. Be til himmelen for å rense og løfte dine tanker og følelser, slik at alt du gjør og sier er på linje med guddommelig kjærlighet. Dette er veien og formålet med lysarbeid. Dette er grunnen til at du er her.»
Doreen Virtue

Hver gang du holder på harme, skader du  deg selv. Mens du utad klandrer andre eller en situasjon, straffer du deg selv innvendig for å ha tillatt deg selv å være en del av dette forholdet eller erfaringen.

Enten du kjefter på deg selv for å ha blitt involvert eller bare spør deg selv hvorfor du ikke gjorde noe annerledes, skylder du fortsatt på deg selv. Du gir deg selv beskjed om at du ikke er til å stole på.

Når vi velger å ikke tilgi, enten det er oss eller andre, sitter vi fortsatt fast, uforanderlige, og ubevegelige. Det er som om vi er lenket til fortiden og menneskene som skadet oss, som hindrer oss fra å gå fremover og ut av gamle mønstre.ø

Å ikke tilgi er som å binde den ene enden av et tau rundt deg og den andre enden rundt et tre. Tauet representerer situasjonen der du ikke vil tilgi, og treet representerer den andre. Uansett hvor mange ganger du ber treet om å be om tilgivelse, er du fortsatt bundet fast med tauet.

Hvis du prøver å gå unna, kan du bare gå så langt som tauet rekker før tauet stopper deg. Hvis du har et dusin slike forhold, er det som å være knyttet til et dusin trær. Det er garantert utmattende.

Skal du forbli der og kjefte på treet eller trærne? Skal du fortsette å gå rundt treet så langt tauet rekker? Eller vil du gi slipp på  sinnet ditt og løsne tauet rundt deg?

Det tar tid, øvelse og tålmodighet, men med årene har jeg løst meg fra mine trær, inkludert barndommen. Det betyr ikke at jeg har rømt bort. Jeg har bare fjernet tauene av sinne som hold meg fast til de menneskelige trærne for å kunne skape nye relasjoner med dem. Før jeg kom så langt, var det ganske mange sannheter om livet og meg selv jeg måtte akseptere.

Jeg skaper min egen hverdag ut i fra hvilke tanker jeg velger å gi plass i sinnet mitt, og ved å tenke rausere tanker om meg selv og andre, blir livet mitt magisk.

«Livet er mange ting
deilig å smake
skjønnhet å inspirere
kjærlighet å dele
alltid i endring
aldri slutt!
Gigi Galluzzo

Jeg er fullt ut ansvarlig for mine egne følelser, og ved å slutte å gi andre skylden for hvordan jeg føler det, gir det meg en unik mulighet til å reparere alle uforløste triggere som jeg har fortrengt og stengt ute. Jeg knytter opp tauene til fortidens trær.

Jeg lytter til, og er ærlig, med mine egne følelser, og følger hjertets stemme som alltid vet mitt eget beste.

Å finne en aksept for og forståelse av alt som noensinne har skjedd meg, gjør det mye lettere å kunne gi slipp på sår og mennesker fra fortiden. Det er først da at jeg kan knytte nye og bedre bånd til dem og alle andre som kommer inn i livet mitt.

Har du tenkt å begynne  å frigjøre deg fra dine trær, et etter et? Den nyvundne friheten vil tillate deg å oppleve verden på en ny måte, være eventyrlysten og glad. Hver dag er en mulighet til å begynne på nytt. Hvert øyeblikk er en mulighet til å begynne på nytt.

«Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten.»
Nelson Mandela

Det krevdes mye arbeid å være oppmerksom og bevisst og å endre de negative tankemønstrene mine … Valget med å bare snakke positivt og om det jeg ønsker, er et av de viktigste valgene jeg noensinne har tatt … Jeg vil fortsette å ta dem hver dag.

Når jeg velger en slik vei vil jeg fort oppdage hvor mye som forvandles i og rundt meg.

Når jeg klarer å komme meg ut av negative tanker og tåken fra fortiden lenge nok, lysner det inne i meg.  Det er i slike stunder jeg beslutter å endre det som ikke tjener meg og mitt liv lenger. Jeg begynner å tro at jeg kan og bør gjøre noe jeg har ønsket å gjøre i lang tid, hvor det umulige begynner å se mulig ut. Det kan være så mangt.

«I de fleste tilfeller er negative kommentarer fra andre, deres egen frykt eller usikkerhet som blir projisert på deg. Hvis du lar dem, vil deres tvil sive inn og kaste deg bort fra din vei. Det er viktig å ha positivitet rundt deg. Bare del din drøm med mennesker som du vet vil støtte dine bestrebelser. »
Allison Maslan

Det kan være å overvinne en dårlig vane, be om tilgivelse eller gjennskape et brutt forhold. Når frigjøringen min starter opp, ser jeg plutselig mulighetene i meg, stadig bli større. Det er da jeg trenger støtte.

«Så lenge du lager en identitet for deg selv ut fra smerte, kan du ikke være fri fra den.»
Eckhart Tolle

Livet tester meg på mange måter. Heldigvis har jeg erfart at når jeg bestiger en fjelltopp vil beina mine bli sterkere. Og jeg har gått opp på mange topper til nå i livet mitt.

«Fortsett å bevege deg. Fortsett å  klatre. Fortsett å ha tro. Det handler bare om å klatre.»
Miley Cyrus

I slike øyeblikk kan jeg snu meg til venner og familie, bare for å oppdage at mennesker som har kjent meg lenge, ikke kan se de samme mulighetene eller deler troen min på endring. Muligheter er ofte  noe som bare skjer for meg, og de som elsker meg mest, kan ikke se eller tro på min begynnende tro, fordi de bare kan se i går.

Når jeg har et stort ønske om å gå videre, vet jeg  dypt i mitt innerste indre at det alltid er en vei forberedt for meg. Det er denne vissheten som får meg til å fortsette, til tross for motstand og hindringer.

«Du kan ikke virkelig begynne å sette pris på livet før det har slått deg ned et par ganger. Du kan egentlig ikke begynne å sette pris på kjærligheten før ditt hjerte har åpnet seg etter først å ha vært såret. Og du kan egentlig ikke begynne å sette pris på lykke før du har kjent tristhet. Når du har gått gjennom disse dalene, er utsikten fra fjelltoppen fantastisk. »
Susan Gale

Det er da den fremmede alltid viser seg. Den fremmede kommer når hjertet mitt har åpnet seg opp, er klart og har tro. Den fremmedes øye er skarpe og ikke farget av mine tidligere feil. Det er han som vil gi meg et tips eller uventet tilbyr meg en ny mulighet. Det er han som stopper og skifter dekk for meg på motorveien, eller gir meg et sted å bo for en stund. Det er han som lidenskapelig ser meg i øynene når de som skulle ha støttet meg, anklager meg eller snur seg bort fra meg.

Som en engel, kommer den fremmede inn i siste øyeblikk, og gir meg støtten og  rådene jeg trenger. Den fremmede kontakter en venn og utsetter seg for fare for å åpne en viktig dør for meg, fordi han ser noe godt i meg. Den fremmede er den som gir meg noe som er et mye større personlig offer enn jeg noen gang forstår, fordi han gjør det med ydmykhet, og uten forventninger. Den fremmede er den som tror på meg, når ingen andre vil tro på meg. Den fremmede løfter meg med ord av håp og optimisme når jeg er på mitt mest patetiske. Den fremmede lider stille, for å gi meg plass til å komme meg og prøve på nytt. Den fremmede møter meg halvveis på en bro som heter tro.

Den fremmede kommer til mine drømmer og lar dem gå i oppfyllelse. Den fremmedes hånd viser vei ut av ingenmannsland og redder meg rett før jeg sklir over kanten. Den fremmede kommer til perfekt tid og er et mirakel. Den fremmede er en  engel i livet mitt.

Jeg er oftest både den fremmede og engelen i mitt liv.

Hige etter kjærlighet
«Den tid vil komme
da, du med oppstemthet,
vil hilse deg selv ankommet
til din egen dør, i ditt eget speil,
og alle vil smile til dennes velkomsten,
og si, sitt her. Spis.
Du vil igjen elske den fremmede som var deg selv.
Gi vin. Gi brød. Gi tilbake ditt hjerte
til deg selv, til den fremmede som har elsket deg

hele livet, den du ignorerte
for en annen, som kjenner deg utenat.
Ta ned kjærlighetsbrevet fra bokhyllen,

fotografiene, de desperate notatene.
Riv bort ditt eget bilde fra speilet.
Sitt. Feir livet ditt.»
Derek Walcott

En av de viktigste beslutningene i mitt liv er at jeg har bestemt meg for å bare snakke ord som er i tråd med hva jeg ønsker å skape i livet mitt.

Det er derfor jeg  bestemmer meg for at du aldri vil høre meg snakke negativt om noen … Du vil aldri høre meg klage. Du vil aldri høre meg kritisere. Du vil aldri høre meg si, jeg har ikke råd til det, eller det er for hardt, eller jeg kan ikke gjøre det. Jeg prøver å se det beste i andre, selv når de møter meg på sitt verste.

Hvorfor?

Fordi det gjør livet mitt bedre. Det forsterker gleden min og beriker relasjonene mine … Dette er en av grunnene til at jeg har færre og færre negative sammenhenger i livet mitt. Snart ingen.

Det er ikke en enkel beslutning og jeg vil garantert falle tilbake til gamle vaner, men intensjonen lever i meg, og brenner som en klar flamme fylt med håp og tro. For hva kan jeg vinne med en slik beslutning? Jeg vinner tilbake mitt eget hjerte og finner igjen deler av meg som jeg trodde var gått tapt.

Mitt ytre speiler over enhver tvil, utelukkende mitt eget indre.

Hvordan er det med deg? Hvem er du? Hvem ser du i speilet?

Jeg velger å være glad nå! Hver dag gir meg en mulighet til å velge, fred eller sinne, tristhet eller glede, tilgivelse eller hevn, tillit eller mislykkethet, kjærlighet eller hat (likegyldighet). Min reaksjon på andre menneskers oppførsel, samt livets utfordringer, vil bestemme min egen lykke. Lykken er valget jeg tar hvert øyeblikk. Jeg velger å holde den i tankene mine, forfølge den med lidenskap,  skape den i meg, vise den med kroppsholdningen mi, og deretter dele den med alle på min vei.

Jeg velger lykke.

«Kjærlighet er å akseptere lys og mørke i seg selv, samtidig som man aksepterer lyset og mørke i andre. Dess mer lys du ser i deg selv, dess mindre plass blir det dermed til mørke. Essensen i kjærligheten, som møtet mellom to tvillingsjeler åpner opp for, er at den er uten krav, begrensninger, rammer og betingelser.»
Anne-Kristine Augestad

Sakte men sikkert. Sakte, men sikkert vinner du  kappløpet. Det er som  den gamle historien om haren og skilpadden. Tiden er inne for avslappede bevegelser, rolige skritt og et stødig hjerte. Du trenger å stole på at dersom livet leves i et roligere tempo, vil det gi større tilgang til drømmene dine og magi vil utfolder seg for deg og i deg. Å sette ned farten, gir lettere kontakt med de mer saftige elementene i livet og ikke minst tid til å nyte dem…

Det gir rom for å bli kjent med naturens store undre slik John O’Donohue utrykker det gjennom sine poestiske og vakre  ord:

«Naturen er den vennlige overflaten, det intime møte med en stor ukjent. Det er forbløffende å se hvor frimodige vi går på jorden, som om vi er dens eiere. Vi spankulerer avgårde, døve til stillheten i den uendelige kvelden for det ukjente som lever under bakken. Over det spinkle båndet av luft som danner himmelen rundt planeten vår, er en annen endeløs natt. Undring gjør det ukjente interessant, attraktivt og mirakuløst. En følelse av undring hjelper oss med å vekke den skjulte tilhørigheten og slektskapet som det ukjente har med oss.»

Det handler om å ikke gi opp og finne måter å roe ned på, å finne inn til ditt eget indre, din egen magi. Du blir så ofte sliten og mismodig over alle hindringene og motgangen som synes å tiltrekke deg som en magnet.  Motgangen som du så lenge ikke har forstått hvorfor alltid skal plage deg med sitt nærvær.

Endelig har du forstått. Du er i ferd med å kappe tilknytningen til gamle trær og plante nye frø for en bedre fremtid.

Du begynner å oppleve magien i hverdagen. … Du er på god vei til å finne lykken ved livet og drømmene dine vil etter hvert, garantert gå i oppfyllelse!

«Bare full aksept kan gi deg sann fred. Aksept betyr ikke resignasjon. Godta å bli venn med det som er vanskelig og forvandle det, i stedet for å prøve å bekjempe og ødelegge det.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Igjen har jeg funnet frem til noe jeg skrev for flere år siden. Kjenner at jeg vil dele det på nytt med deg i dag.

I dag har vært en merkelig dag. Jeg har kjent så sterkt på hvor takknemlig jeg er over å være til. Mange vil nok si at livet mitt er både kjedelig og monotont uten særlig variasjon. Faktisk har jeg fått mange slike kommentarer fra venner og bekjente i det siste. De kan ikke forstå at jeg trives med et slikt liv. Faktisk gjør det vondt å bli stemplet som «kjedelig».

De er på farten både her og der. De reiser mye og har et rikt sosialt liv med mange mennesker rundt seg. De forstår ikke hvorfor jeg ikke  bruker tid på  å utforske verden sammen med dem, nå som jeg er pensjonist.  Jeg forstår at de tenker slik. Jeg som alltid har satt pris på å oppleve noe nytt og se andre måter å leve på. Det er bare ikke rom for dette nå. Jeg har ett, for meg, viktig arbeid å gjøre i meg selv, som krever stillhet og ro. Fokuset mitt er på det indre livet. Alt det ytre vet jeg bestemt kommer siden …. I tillegg setter helse visse begrensninger på mine valg, men det kan selvsagt endre seg …..

Det har vært et langt og nødvendig indre arbeid å finne ut hvem jeg egentlig er. Med mange mennesker rundt meg, distraheres jeg bare og får meg til å miste fokuset på det som foregår inne i meg. Det er det viktigste akkurat for meg nå.

Motargumentet jeg ofte hører er at jeg kan da gjøre det samme på steder som Bali eller Italia også. Sikkert, men hvorfor det? Jeg trives her jeg er. Jeg har ikke noe ønske om å være et annet sted akkurat nå. Dessuten har jeg en sønn og barnebarn i nærheten som beriker livet mitt. Hva fremtiden vil bringe, er en helt annen sak. Det bekymrer meg ikke. Det som er ment for meg, vil åpne seg og vise meg vei når tiden er moden. Ser ikke bort fra at reising kan være noe av dette.

«Vi er her bare en gang. Vi kan enten gå på tå hev gjennom livet, og håpe at vi kommer til døden uten å være for mye kvestet, eller vi kan leve et fullverdig, komplett liv, nå våre mål og realisere våre villeste drømmer.»
Bob Proctor

Jeg tenker at det er her våre veier ofte skilles, fordi vi har forskjellige mål og drømmer for livene våre. For noen er det vanskelig å fatte at vi ikke liker og drømmer om det samme innerst inne. Kanskje vi gjør det, men det gir seg uttrykk på svært forskjellig vis. For drømmer handler som regel om å tilfredstille noen av våre dypeste menneskelige behov.

Du må utfordre frykten din og bevege deg utenfor komfortsonen din blir jeg fortalt, ofte litt nedlatende. Men hva er å bevege meg utenfor komfortsonen? For meg er det ikke å reise til fremmede steder, selv om det sikkert kan være utfordrende. Lærte mye om meg selv og egne grenser, da jeg tilbrakte tid i utlandet da jeg var ung.

Frykt er naturlig. Når jeg beveger meg fremover på reisen fra der jeg er til dit jeg ønsker å være, er jeg nødt til å konfrontere frykten min. Det handler om å ikke la den få stoppe meg fra å ta de nødvendige skrittene for å oppnå det jeg vil ha.

Jeg har sett mange som sier at de utfordrer frykten sin når de drar ut i verden. Så oppnår de bare en dyp rotløshet og indre uro. De glemmer å bruke tid på sin egen indre verden. De kjenner på skuffelsen over at «eventyret» ikke ble som forventet.

Det trengte ikke være slik om de var bevisst på hva de egentlig søkte. Frigjøring kommer innenfra og er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Er du ufri der du er, vil jeg med stor sikkerhet si at du vil være like ufri et annet sted. Selvsagt kan et skifte av omgivelser virke frigjørende og løsrivende fra andres og egne forventninger. Det kan være lettere å bryte gamle mønstre når det ikke stilles forventninger til oss fra mennesker som står oss nær. Men hvordan vil det bli å komme tilbake? Klarer vi da å leve ut vårt «nye selv»?

«Ikke sammenlign deg med noen i denne verden … hvis du gjør det, fornærmer du deg selv.»?
Bill Gates

Med andre ord handler det om hvorfor vi gjør det vi gjør. Er vi oss det bevisst? Men noen ganger blir det en virkelighetsflukt bort fra de virkelige problemene våre. De vi velger å gjøre kan gi anerkjennelse og av og til sågar litt misunnelse fra noen som selv ikke våger eller har anledning til å gjøre det samme. Det ingen vet er at mens vi ytre sett soler oss i vårt mot og dristighet, gråter vi innvendig.

Jeg skriver ikke dette for å rakke ned på andres drømmer. Jeg har også mange drømmer. Det handler om hvilke prioriteringer jeg foretar. Hva er viktigst for meg akkurat nå? Eksempelet jeg bruker er bare et av mange jeg kunne ha brukt for å belyse det jeg prøver å formidle.

Hva er det i meg som gjør at jeg ikke trives med det som er her og nå? Hva er det i mitt indre som lengter etter frigjøring? Med andre ord handler det om å finne den dypere sannheten bak vår lengsel. For å finne svaret trenger vi ofte å bevege oss langt utenfor komfortsonen vår. Den kan være svært forskjellig fra menneske til menneske. Det som utfordrer deg, kan være dagligdags for meg og vice versa.

I forhold til reisedrømmen behøver den ikke være noe annet enn at vi ønsker å se andre kulturer og oppleve noe eksotisk. Eller vi vil reise for å overvinne vår egen frykt for å reise. Det kan være at vi vil dra ut i verden for å avhjelpe andres nød, osv. Men det kan like så godt være vår egen drøm om å finne et felleskap med andre, noen som kan dele vårt syn på livet. Eller kanskje vi ikke finner fotfeste der vi er, og det som er langt borte lokker oss og innbyr til utforskning.

Det jeg prøver å si er at før vi setter oss mål eller drømmer om noe, bør vi tenke grundig gjennom hva det er som er så forlokkende med det, og om det er dette vi virkelig vil, både indre og ytre sett. Gjør vi et slikt arbeid på forhånd, vil vi garantert kunne bli spart for mange tunge stunder senere.

«Nissen blir med på lasset, uansett hvor jeg drar om jeg ikke gjør nødvendige endringer i det indre livet mitt.»

Faktisk er livet mitt både fargerikt og spennende. Kanskje ikke ytre sett, men for meg er det det indre livet mitt som utfordrer meg akkurat nå. Jeg vil så gjerne bli virkelig kjent med meg selv og hva som driver meg. Hvorfor jeg tenker og handler som jeg gjør? Hvorfor noe holder meg tilbake fra å gå etter noe jeg vil ha, osv.?

Jeg trenger stillhet og ro rundt meg for å gjøre dette arbeidet. På mange måter har jeg trukket meg tilbake fra verden for å gå inn i meg selv og utforske det som bor i meg. Bloggen min er en del av dette arbeidet, samtidig som jeg så gjerne vil formidle min livsvisdom til andre. Det krever faktisk ganske mye mot å innrømme, både mine sterke og svake sider overfor meg selv. Men også å si det høyt til andre.

Turene mine, som regel alene, bare i følge med kameraet, gir meg både inspirasjon og styrker evnen min til å se og forstå. Jeg leter etter tegn som kan vise meg nye sannheter, eller åpne meg for en dypere forståelse og kjærlighet til livet. Noen  turer er ren magi. Jeg blir ledet til de utroligste steder, og finner flere bevis på livets forunderlige og uendelige omsluttende kjærlighet, enn jeg noen sinne har drømt om fantes.

Jeg opplever livets magi når jeg går slik og rusler for meg selv. Mer og mer går det opp for meg at lykken kommer innenfra. Det handler om å glede seg over å være til og nyte det jeg har. Hvorfor skal jeg strebe etter noe som er utenfor meg. Mitt indre rom er en kilde som aldri blir tom.

Jeg vet at jeg alltid har et valg. Derfor spør jeg ofte om det er dette jeg virkelig vil? Inntil jeg får et annet svar nyter jeg livet slik det er. I stor grad handler det om hvordan jeg velger å tenke. Fokuserer jeg på alt jeg mangler, forsterker jeg det og livet mitt blir begredelig.

«Den som aldri har gjort en feil har aldri prøvd noe nytt.»
Albert Einstein

Det er utrolig spennende  å utforske mine innerste hemmeligheter. Finne ut hva som har begrenset meg, og hvordan jeg løser opp fastlåste tankemønstre, slik at jeg kan åpne opp for en ny og magisk verden. I stor grad handler det om å se med kjærlige øyne på meg selv. Ikke være så fordømmende og selvkritisk som jeg alltid har vært. Jeg ser mer og mer at jeg eier en indre fred som kommer fra et varmt og omsluttende hjerte. Et hjerte som bare vil meg vel. Det hjelper meg til å se min egen storhet og glede meg over alt jeg blir vist.

Det lærer meg til å lytte og ta i bruk alle sansene mine, fange opp energier, se tegn, tolke drømmer og syn, samt oppfatte betydningen av kroppens ulike fornemmelser. Jeg blir som et finstemt instrument som reagerer på alt rundt seg. Jeg lærer å bruke energien min til å heale både meg selv og andre.  Ren magi, spør du meg.

Etter at jeg lærte å lytte til hjertets stemme forstår jeg  mer og mer hvor viktig kjærlighet er.  Jeg klarer mer og mer å gi slipp på sinnet mitt, som jeg har lært å kjenne som et av mine forsvarsmekanismer. Det er så lett å reagere med sinne når jeg egentlig blir såret eller kjenner meg maktesløs.

Tenk om jeg heller kunne reagere med kjærlighet.  Når jeg klarer å se bak sinnet mitt, kan jeg se detaljene i noe som jeg ikke har sett før. Jeg forstår at jeg må gi slipp på sinnet for å komme videre og vokse som menneske. Det betyr at jeg må jobbe med det som utløste sinnet.

«Å frigjøre sinne vil sponse vekst av kjærlighet.»

Det skal så lite til for å kjenne på gleden og undre meg over livets mysterier. Som når jeg lytter til sangen «Himlen i min favn». En sang som griper meg og får meg til å kjenne på gleden ved å være til. Faktisk har jeg nnynnet på den for meg selv i hele dag. Den er så vakker. Her er  noen strofer som særlig treffer meg ….

Hvem har tent en stjerne
Som speiles i ditt øye
Hvem tok mørket bort ….

Gi at dine dager
Får bli til andres glede
Gi at alle møter deg
med kjærlighet og tro
Aldri skal jeg glemme
De ordene jeg hørte
Hva som enn oss hender
Vil de gi oss kraft og mot

Hvem har tent den stjernen
som speiles i ditt øye
Himmeldiamanten …….

Her er selve sangen:

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Det motsatte av kunst er ikke stygghet, det er likegyldighet. Det motsatte av tro er ikke kjetteri, det er likegyldighet. Og det motsatte av liv er ikke død, det er likegyldighet.«
Elie Wiese

Jeg vet at jeg er underveis og går i riktig retning. Inntil jeg er klar for noe annet, nyter jeg min selvpålagte alenehet. Jeg kjenner meg ikke ensom, fordi jeg vet at jeg uansett hvor jeg er, og hva som skjer er omsluttet av kjærlighetens magi og nærhet.

Jeg kjenner en varm intens glede ….. aldri likegyldighet.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Alle drømmer vi vel om hvor fantastisk det må være å ha en sjele venn. Tenk så godt å være sammen med en som forstår meg og godtar meg som den jeg er og vice versa.

Alle hjerters dag, som er den 14 februar, forsterker denne drømmen om å få oppleve samhørighet med et annet menneske, slik en sjele venn er.

Kanskje du er så heldig at du har funnet din sjele venn?

Jeg for min del har en slik sjelevenn. Kontakten oss i mellom er for det meste usynlig for andre. Uansett gir den stor glede og trygghet. Den skaper magi til livet og gir det en ekstra dimensjon, bare vi kan oppleve. En dag er jeg sikker på, at kontakten med sjelevennen min vil manifestere seg, også fysisk.

Uansett hva fremtiden bringer, takker jeg for å ha møtt og opplevd nærheten til sjelevennen min.

Her er bakgrunnen for begrepet «sjele venn» og hva som egentlig ligger i betegnelsen.

Sjele venn = Anam cara

I den keltiske tradisjonen, finnes det en vakker forståelse av kjærlighet og vennskap. En av de mest fasinerende tankene er ideen om kjærlighet mellom sjeler, «anam cara». Det kan høres ut som en dyr fransk parfyme, men refererer til keltisk åndelig tro om sjelers tilkobling og tilhørighet.

Det er antatt at sjelen stråler rundt den fysiske kroppen, som en aura. Når jeg kobler meg til et annet menneske og vi blir helt åpne og tillitsfulle med hverandre,  begynner sjelene våre å flyte sammen. Når en slik dyp forening skjer, er det sagt at jeg har funnet min «anam cara» eller sjele venn.

Min «anam cara» aksepterer meg alltid som den jeg virkelig er, holder meg i skjønnhet og lys. For å sette pris på denne sammenhengen, må jeg først erkjenne mitt eget indre lys og skjønnhet. Dette er ikke alltid lett å gjøre. Kelterne trodde at når jeg inngår et «anam cara» vennskap, vil det hjelpe meg til å vekke bevisstheten om min egen natur og oppleve gleden ved  andre.

«Anam cara» er en jeg forteller, avslører de skjulte intimitetene i livet mitt til. Med min «anam cara», kan jeg dele mitt innerste selv, mitt sinn og hjerte. Dette vennskapet er en handling av anerkjennelse og tilhørighet. Når jeg har en «anam cara», er  vennskapet ofte på tvers av alle konvensjoner, moral og kategori. Jeg blir forent med «vennen til min sjel».

Den keltiske forståelsen  setter ikke begrensninger, som sted eller tid for sjelen.  Sjelen er et guddommelig lys som strømmer inn i meg og inn i den andre.

Å tilhøre  hverandre vekker og fostrer et dypt og spesielt fellesskap. Når jeg elsker, åpner jeg livet mitt til en annen. Alle barrierer er nede. Beskyttende avstander kollapser. Den jeg elsker er gitt absolutt tillatelse til å komme inn i mitt aller helligste rom. Det krever mot å la noen komme så nær.

Der et vennskap gjenkjennes som en gave, vil det  forbli en velsignelse ….. Når jeg er velsignet med en «anam cara»,  tror irene, at jeg har kommet til det mest hellige stedet som finnes i meg. Med andre ord hjem. Denne bindingen mellom venner er uoppløselig.

I følge John O’Donohue, en irsk poet, filosof og katolsk prest:

«… du deltar i en gammel og evig forening med menneskeheten som skjærer på tvers av alle barrierer  av tid, referanserammer, filosofi og definisjoner. Når du er velsignet med en anam cara, tror de irske at du har kommet til det helligste stedet: hjem «

Alle vennskap reiser gjennom den mørke dalen av fortvilelse. Jeg har vært der og ganske sikkert du også.

Alle aspekter av hengivenhet blir testet. Jeg kan miste tiltrekning og magi. Følelsen av hverandre kan mørkne, og livet kjennes tung og meningsløst. Kommer vi gjennom denne tiden, kan relasjonen vår renses med kjærlighet. Falskhet og behov vil falle bort. Dette fører oss inn i nye omgivelser, der hengivenhet kan vokse igjen. »

Her er noen sitater fra Jon O’Donohues bok «Anam Cara», som forøvrig er en av de bøkene som står mitt hjerte nærmest. Den eier uendelig mange kloke ord og åpner opp til det magiske indre livet. Et liv som vi alle kan ta del i, om vi åpner opp for det.

«Ekte vennskap eller kjærlighet er ikke produsert eller oppnådd ved en handling av vilje eller hensikt. Vennskap er alltid en handling av anerkjennelse. «

“Når kjærligheten våkner i livet mitt, i mitt hjertes natt, er det som daggry bryter ut inne i meg. Der det før var anonymitet, er det nå intimitet, der det før var frykt, er det nå mot, hvor det før var forlegenhet, nå er det en rytme av nåde og stille ro, der jeg før pleide å være ute av balanse, er jeg nå harmonisk og i takt med meg selv. Når kjærligheten våkner i livet mitt, er det som en gjenfødelse, en ny begynnelse. “

«Vi trenger ikke å gå ut og finne kjærligheten, snarere må vi være stille og la kjærligheten oppdage oss.»

«Kjærlighet er en forståelse av daggry, og forståelsen er dyrebar. Hvor du blir forstått, er du hjemme. Forståelse nærer tilhørighet. Når du virkelig føler deg forstått, føler  du deg fri til å gå  inn i tillit og ly av den andres sjel. «

«Din noble venn vil ikke akseptere at du forestiller deg, men vil forsiktig konfrontere deg med din egen blindhet. Slikt vennskap er kreativt og kritisk, det er villig til å forhandle i vanskelig og ulendt territorium, motsigelser og sårbarhet».

«Det kan være et møte på gaten, eller en fest eller et foredrag, eller bare en enkel, banal introduksjon, så plutselig er det et glimt av gjenkjennelse og glør av slektskaps glød. Det er en oppvåkning mellom dere, en følelse av gammel viten.«

 «Inspirasjon er alltid en overraskende besøkende.»

«Alle mulighetene for den menneskelige skjebne sover i din sjel. Du er her for å innse og respektere disse mulighetene. Når kjærligheten kommer inn i livet ditt, vil ukjente dimensjoner av din skjebne vekkes og blomstre og vokse. Muligheter er det hemmelig hjertet av tid. «

«Hjertet er innersiden av livet ditt. Den menneskelige reisen arbeider for å gjøre dette indre ansiktet vakkert. Det er her at kjærlighet samles i deg. Kjærlighet er helt avgjørende for et menneskeliv. For kjærlighet alene kan vekke det som er guddommelig i deg. I kjærlighet, vokser du og komme hjem til deg selv. Når du lærer å elske og la deg bli elsket, kommer du hjem til hjertet av din egen ånd. Du er varm og lun. «

«Virkeligl intimitet er en hellig opplevelse. Det avslører aldri sin hemmelige tillit og tilhørighet til øyet av en neon kultur. Ekte intimitet er av sjelen, og sjelen er reservert. «

Kjærlighet avslører den spesielle og hellige identiteten til et annet mnneske. Kjærlighet er det eneste lyset som virkelig kan lese den hemmelige signaturen til en annens individualitet og sjel. Kjærlighet alene er literate i verden av opprinnelse, den kan tyde identitet og skjebne.»

John O’Donohue

For meg er hver dag en glede. Selv midt i tunge tider gjør kontakten med min «anam car» livet lysere og lettere. Det skaper et håp i meg som lyser og viser meg vei gjennom den mørkeste natten. Magi, ikke sant!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Livet er alltid i endring. Vi er alltid i endring. Vi lever i en elv av endring, og en elv av endring bor i oss hver dag vi får et valg. Vi kan slappe av og flyte i den retningen som vannet strømmer, eller vi kan svømme hardt mot det. Hvis vi motstår elva, vil vi føle oss plaget og slitne mens vi trår vannet, sittende fast på samme sted. Hvis vi flyter med elva, vil energien i tusen fjellbekker være med oss, fylle våre hjerter med mot og entusiasme. »
Elizabeth Lesser

Over tid har jeg vært opptatt av følelsen jeg får av skyld når jeg trekker meg bort fra situasjoner som ikke er godt for meg å være i.  Hvordan jeg opplever å sette grenser for meg selv.

I dag har jeg tenkt på gjerder. Jeg tar det som en metafor for grenser i livet. Det finnes mange forskjellige typer gjerder, men de har alle samme formålet, å skape en grense.

Enten det er et nydelig hvit stakittgjerde,  eller et elektrifisert nettinggjerde i et fengsel, betyr det at en linje er trukket. Dette er enten et sted for nye begynnelser eller et stopppunkt, avhengig av ståstedet vårt.

Å sette grenser har alltid vært en utfordring for meg. Inntil nå, sikkert også fremdeles, har jeg behov for å bruke tid, for å erobre grensene mine på nytt.

Det er noen anledninger hvor en beslutning om å sette grensene jeg er forpliktet til å gjøre overfor meg selv, eller overfor andre har bivirkninger.  Det jeg gjør kan skade andre, i alle fall på kort sikt. Jeg må gjøre det for å beskytte meg. Det være seg  personlig sikkerhet, interesser, grenser, integritet osv. Jeg  har i slike tilfeller blittt kilden til en annens sorg.

Jeg er omsorgsfull og hensynsfull av natur, noe som gjør at en slik beslutning uunngåelig får meg til å oppleve skyldfølelse. Denne ubehagelige følelsen stammer fra min egen medfølende respons mot andres smerte som jeg på en måte delvis er ansvarlig for.

«Den eneste grunnen til at vi ikke åpne våre hjerter og sinn til andre mennesker er at de utløser forvirring i oss, slik at vi ikke føler oss modige nok eller bra nok til å håndtere situasjonen. I den grad vi ser klart og medfølende på oss selv, føler vi oss også trygge og uredde til å se inn i andres øyne. »
Pema Chodron

Så ironisk det kan virke, ved å vise en annens ulykke, empati er det skyldfølelse jeg ofte sitter igjen med.  For til syvende og sist er det perspektivet mitt som bestemmer følelsene mine. Så hvis  jeg for eksempel følelsesmessig identifiserer meg med en annens opplevelse av tap eller avvisning, vil jeg føle medfølelse for vedkommende. Men hvis jeg deretter retter oppmerksomheten på meg selv som har tilskyndet avvisningen, kan jeg ikke  hjelpe for at jeg kjenner meg  dårlig.  Med andre ord, rett og slett, skyldig fordi jeg måtte sette en grense.

Empatien jeg opplever, nesten dikterer at jeg opplever negative følelser om meg selv, for å gjøre det jeg innser at jeg ikke har råd til ikke å gjøre.

Jeg kunne gi utallige eksempler som knytter medfølelse til skyldfølelse.   Egentlig er medfølelse en veldig sunn og naturlig følelse, enten den er rettet mot meg selv og andre. Skyldfølelse er en  usunn, selvødeleggende følelse.

Slike  negative eksempler kan inneholde relasjoner til foreldre / søsken/ barn, lærere / brudd i parforhold, osv.  Det som slår meg er at det kan hende at de varmeste, mest berørte og omsorgsfulle følelsene jeg har, ender opp med å fremkalle betydelig lidelse i meg.

«De mest vanskelige tidene for mange av oss, er de vi gir oss selv.»
Pema Chodron

Akkurat nå handler det for meg om en nær relasjon som har krevd mer enn jeg er i stand til å gi. Jeg har innsett at det jeg gir virker som en sovepute for den andre. Derfor må jeg trekke meg bort for at den andre skal vokse. Jeg må sette en grense. Det er både tøft og smertefullt. Særlig når jeg ser hvordan det sårer den andre. For min egen del må jeg holde mer avstand for å bevare meg selv.

Det er ikke  lurt å la følelser av skyld, eller rettere sagt, forsøket på å unngå dem, spille en viktig rolle i avgjørelser som  jeg trenger å ta. Som voksen har jeg all rett til å gi mitt eget velbefinnende topp prioritet når jeg skal bestemme hvordan jeg skal handle. Likevel, i å gjøre noe som jeg er fullt berettiget til å gjøre, kan jeg til tider også skade andre.  Og i den grad jeg er varm og omsorgsfull, forårsaker en slik skade at jeg sårer meg selv også.

«Noen tror at det er å holde fast som gjør dem sterke, men noen ganger er det å gi slipp.»

Ofte før, førte slike grensesettinger til at jeg brukte sinne for å klare å sette dem.

Jeg husker godt at jeg ble veldig sint på et  familiemedlem.  Sinnet mitt virket helt uforholdsmessig til gjerningen. Men jeg følte meg invadert, brukt, utnyttet. Jeg anklaget, jeg ropte. Jeg slengte med døren. Jeg bygget et veldig solid og stygt gjerde. Men effekten på kroppen min var som å hale en tung sementsekk på plass. Det tok mye krefter. For ikke å glemme effekten dette hadde på følelsene og humøret mitt.

Etter mitt » sinne gjerde » var godt på plass, ble jeg utslitt, med stive muskler, ute av stand til å sette pris på gjerdet jeg så tydelig hadde satt opp. Jeg hadde laget et veldig definert grense, men til hvilken pris, både for meg og for familien min.

Hvordan kunne jeg ha handlet annerledes uten å behøve å sette grensen i raseri. Kunne jeg ha skapt denne grensen ved  å begrunne behovet jeg hadde for å sette den. Sette grensen med respekt for mine, og andres situasjon og ikke med det brennende sinnet jeg viste.

Hvordan ville det føles å bare fortelle hva jeg trenger og har behov for, med den enkle antagelsen at det jeg sier vil bli respektert og anerkjent? Hvorfor er det så vanskelig å bare si «nei » eller «Jeg kan ikke » eller » Jeg er ikke enig med deg … » ?

Det er enkle ord, som brukes regelmessig av småbarn, og for meg, representerte de det mest komplekse fremmedspråk . Disse små ordene var noen av de mest vanskelig for meg å uttale.

«Og fremfor alt, aldri tro at du ikke er god nok. En mann skal aldri tenke slik. Min tro er at i livet vil andre ta deg for hvordan du ser på deg selv.»
Isaac Asimov

I mitt eget liv, tror jeg det handler om en følelse av  uverdighet. Fordi jeg ikke har følt at jeg hadde rett til å sette grenser, har jeg hatt behov for å skape mye sinne for å få energi  og mot til å ta vare på mine  egne behov. Jeg hadde oppdaget at sinnet mitt skjulte skyldfølelsen jeg bar på og gjorde beslutningen lettere for meg.  For meg var det blitt et nederlag å måtte sette grensene som jeg så sårt trengte for å kunne ta vare på meg selv. Jeg har ofte satt i gang de merkeligste argumenter med et formål å bygge gjerder, for slik å beskytte meg. Resultatet ble enda verre for den andre, som opplevde sinnet mitt som urimelig og som en total avvisning.

Det er heldigvis enklere måter som ikke involverer så mye smerte og skade, både for meg og de andre som er involvert. Den gamle metoden var for kostbar, for kroppen og sjela mi.

«Kjærlighet bringer deg ansikt til ansikt med deg selv. Det er umulig å elske andre hvis du ikke elsker deg selv. »
John Pierrkos

Jeg har omsider endret kurs. Det handler om  å ta et medfølende ansvar, en læring for å ta et ansvarlig valg i forhold til mine egne behov, med medfølelse, både for meg selv og for andre. Jeg er villig til å kjenne på smerten og skyldfølelsen det kan gi. For innerst inne vet jeg at disse følelsene bare er følelser, og ikke det jeg virkelig trenger, eller det den ande virkelig trenger.

Det er et nye ord, men jeg praktisere det. Og vet du, det er blitt et veldig lett språk å bruke. Jeg bruker de nye ordene i små samtaler, som et  «Nei takk» ytret med vennlighet, men med fasthet, en «Jeg beklager, men jeg kan ikke gjøre det nå.»

Og resultatet er en mykere gjerde, kanskje mer av en hekk. Fortsatt en grense, fortsatt en begrensning, men så mye enklere å vedlikeholde. Så mye bedre å ha i livet mitt.

«Å være fullt levende, fullt menneske, og helt våken er å stadig bli kastet ut av redet.»
Pema Chodron

Og en ekstra fordel  jeg har fått ved å endre måten jeg bygger gjerder rundt meg på, er at når jeg eller noen  foretar en endring, påvirker det alle. Kanskje mitt mykere, mildere gjerde vil vike for et som  du skal lage rundt deg. Kanskje vi alle møtes i et felles medfølende ansvar.

Slik er livet. For meg er det bare slik det må være. Jeg kan ikke la være å engasjere meg, selv om jeg kan såre meg selv eller andre en eller annen gang i fremtiden. Ingenting kommer med garantier. For meg er det nødvendig å handle ut fra situasjonen slik den er og utvikler seg. Derfor lever jeg i dag og lar morgendagen ta hånd om seg selv. Jeg er så takknemlig for at gjerdene mine fungerer, selv om de er lave og gir godt innsyn til den jeg er for alle som går forbi. Porten står åpen så det er bare å ta en tur. Du er hjertelig velkommen inn.

«Fantasi er nøkkelen til alle dine suksesser. Drømmer går virkelig i oppfyllelse ikke en gang, men så mange ganger som du kan forestille deg. Et sted over regnbuen begynner med meg , akkurat der jeg er.»
Gigi Galluzzo

Jeg tror at de fleste av oss opplever mange slike situasjoner som jeg har beskrevet ovenfor. Tenk over det!

Besøk siden min, Synnas verden på FB,

https://www.facebook.com/Synnasverden

Selv når hjertet kjennes knust og jeg trenger nye begynnelser, kjenner kjærligheten ingen grenser, ingen avslutning. Det er så mye vakkert rundt meg, og hvem ville trodd at jeg skulle være så heldig å være vitne til det? Jeg overgir meg. Jeg overgir meg til kjærlighetens utrolige veier og magi. I dag har den bevisst på den mest vidunderlige og ettertrykkelige måte at den er reell. Utrolig og magisk. Om jeg ikke hadde opplevd det, ville jeg aldri ha trodd det. Jeg overgir meg til livets mysterier. De er langt mer magiske enn jeg noensinne hadde drømt om. Jeg vet at du er enig i det.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.
For vi forstår stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,
forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.»
Fra 1. Kor. 13

Jeg må overgi meg. Fordi jeg opplever livets magi så sterkt. Det jeg trodde var slutt, har bare ikke begynt enda. Det viste du meg for litt siden. Det som har vært er bare innledningen. En innledning som bereder grunnen for det som er virkelig og ikke bare baserer seg på det som ikke kan sees. Jeg forstår det ikke. Slik er det bare. På hvilken måte og når har jeg ingen anelse om. Det spiller ingen rolle. Når tiden er moden vil det som skal skje, skje. I mellom tiden …….

«Hvis du skal gjøre noe, gjør det for kjærlighet eller ikke gjør det i det hele tatt.»
Harold Klemp

Ingen kan få livet til å bevege seg raskere enn det vil. Jeg vil veldig gjerne at det skal bevege seg rask akkurat nå, men det ligger ikke i min makt å få det til å skje. Uansett hvor vanskelig situasjonen kan synes å være, vil livet skje i sitt eget tempo. Ikke et minutt raskere. Det spiller ingen rolle hva jeg ønsker. Livet har sin egen agenda. Det handler om å være tålmodig med meg selv. Være tålmodig med deg. Være tålmodig med andre. Være tålmodig med livet. Tålmodighet lønner seg alltid. Det er jeg aldeles sikker på.

«Det er de som følger kart, og de som lager dem.»
Ukjent

Det er bare det at det finnes ingen kart jeg kan følge når jeg ønske å gå kjærlighetens vei. Det er umulig å lage kart fordi veien og terrenget endrer seg til stadighet. Det eneste som kan vise vei er hjertet. Det eier et innebygd kompass som alltid viser retningen jeg trenger å gå for å nå frem dit jeg er ment å være. Følger jeg hjertets anvisning vil jeg aldri gå meg vill. Et kart vil bare lede meg på villspor fordi veien det peker ut, ikke finnes lenger eller er endret.

«Når du ønsker å se skjønnhet og glede i hverdagen, skjer det noe magisk. Det vanlige livet blir ekstraordinært, og livet begynner å gi næring til sjelen.»
Ukjent

Tankene mine kan ikke forhindre at det skjer noe vondt og negativt rundt meg. Slik er det dessverre. Jeg kan ikke styre alt. Hver eneste dag er det heldigvis noe godt som skjer meg, såvell som noe mer utfordrende. Jeg opplever øyeblikk av lykke og kjærlighet, selv om det ofte bare er små gleder som jeg nesten ikke legger merke til mellom alt som tynger meg. Jeg opplever tap også. Slik er livet.

Når jeg forbereder meg på nye utfordringer, på noe som er vanskelig, oppfordrer jeg meg selv til å bare fokusere på det positive.
Stort sett er dette gode råd. Holdningen jeg inntar vil sikkert påvirke utfallet av det meste i livet mitt.

Jeg stopper utviklingen min ved å ikke innse sannheten, om at noen ganger vil ikke alt gå som planlagt eller som jeg håpet på.
Noen ganger vil jeg mislykkes. Jeg gjør feil. Eller andre gjør fei. Eller det var ikke modent enda.
Og det er helt greit!

Faktisk er det å gjøre feil det jeg trenger for å vokse. Det setter utviklingen min i fokus og jeg anstrenger meg for å lykkes. Jeg trenger å være sterk.

«Å være sterk er ikke å løpe fortest eller hoppe høyest.
Å være sterk er ikke å vite mest og være den fremste.
Å være sterk er å akseptere livets vilkår.
Å være sterk er å tenke om igjen når livet ikke blir som planlagt.
Å være sterk er å se mulighetene i det som virker umulig.
Å være sterk er å kjempe tross motvind og la det bli til en utfordring.
Å være sterk er å våge å være.
Å være sterk er å orke å reise seg og gå videre etter hvert nederlag.

Sann styrke finnes inne i oss, i vår følelse av egenverd. Det er den som gjør at vi våger, til tross for motstand. Orker til tross for motvind. Kan til tross for hindringer. Det er dette som er å være sterk.»

Men bare om jeg ser på å gjøre feil som et nyttig verktøy.
Om jeg beklager problemene mine, dveler ved feilene mine og velger å aldri prøve igjen, ja da har jeg virkelig feilet. Hva er poenget med å tenke slik? Kanskje jeg lærte noe av det som gikk galt, slik at det blir bedre neste gang.

Jeg har blitt såret, og var derfor redd for å prøve igjen, eller jeg fant ingen hensikt med det jeg hadde satt meg fore lenger. Målet syntest så fjernt og utopisk.

Så jeg ga opp slik jeg gjorde nå nettopp. Jeg hadde oppnådd mye, men ikke kommet så langt som jeg kunne ha ønsket. Det ble rett og slett for vanskelig for meg. Jeg kastet inn håndkleet og overga saken til høyere makter, eller skjebnen om du vil.

Men etter dager med grubling og leting etter utveier, fant jeg løsningen. Jeg trengte ikke gi opp. Jeg begynte å jobbe med meg selv og min egen utvikling på alle områder av livet. Slik kunne jeg finne frem til den beste utgaven av den jeg er og slik påvirke det jeg ønsket meg.

Jeg har mer og mer forstått at å leve, er å gi slipp på selvbeskyttelsen min . Det er å være åpen om den jeg er og vil være. Det betyr også å vise frem følelsene mine, selv om jeg føler meg sårbar, såret, trist, avvist osv. Det handler om å holde hjertet åpent og være ærlig hvert eneste øyeblikk.

I denne prosessen har jeg virkelig lært mye. Jeg lærte å følge intuisjonen min. Jeg lærte å kommunisere via andre sanser. Jeg lærte tillit. Jeg lærte tålmodighet. Jeg lærte takknemlighet. Jeg lærte hva kjærlighet handler om og betyr. Alt takket være at jeg feilet første gang jeg prøvde.

«De eneste veggene i livet mitt har jeg bygget selv. Derfor tømmer jeg tankene for feil, overbelastninger og konflikter. Slik frigjør jeg sinnet fra uproduktive, unødvendige tanker om meg selv og livet mitt.»
Ukjent

For litt siden ble det for mye for meg igjen. Jeg ga opp.
Jeg sluttet å drømme.

Det morsomme er, det varte ikke lenge. Bare noen timer.
Noe hendte inne i meg. Noe falt på plass gjennom en spesiell opplevelse i dag. Den kan ikke beskrives godt nok. Til det er den for spesiell og for dyrebar for meg til at jeg vil uttrykke den gjennom ord. Den viste meg med all tydelighet at det bare er snakk om tid, ikke om…. Jeg visste med sikkerhet at alt vil ordne seg. Ikke når, men at det vil bli alt jeg ser for meg og enda litt til.

Takk kjære feil.
Takk for at jeg er blitt jekket ned slik at jeg kan slipe kantene mine og perfeksjonere ferdighetene mine.
Takk for at du oppmuntrer meg til å utvikle evner jeg aldri ville ha utforsket.
Takk for at du viser meg nye retninger, nye tilnærminger.
Takk for du tvang meg til å utvikle styrke og en fleksibilitet som jeg aldri ellers ville ha hatt.
Takk for å ydmyke meg gjennom smerte, hjertesorg, sorg og fortvilelse. Alt jeg har strebet etter å unngå. Men det er ingen måte å unngå dem på, er det vel ? Bare lære å oppleve dem på en klok måte.

Jeg ønsker at du også kan oppleve feil og lære av dem slik jeg har gjort.

Jeg minner meg selv på at jeg vil lære mye i tiden fremover. Lære mye jeg enda ikke tror at jeg kan mestre. Det er på tide å lære dette nye som jeg bare vagt fornemmer at jeg kan lære. Å gjøre feil er nødvendig for å triumfere.

Jeg ønsker det samme for deg.

Så vær så snill, når du jobber mot noe stort, omfavn alle feilene du gjør underveis. Vær takknemlig for dem. De er byggesteinene for store prestasjoner.

Jeg feiler hele tiden. Igjen og igjen. Og jeg vil helt sikkert fortsette med å feile.

Fra utsiden, ser du kanskje bare alle feilgrepene mine, alle snubletrådene som har sendt meg hodestups overende, igjen og igjen. Og det er reelt. Men inne i meg, har jeg bygget kompetanse til å gripe mulighetene, til å vokse i medfølelse, vokse i kjærlighet og å vasse gjennom gjørme selv om den er nær ved å drukne meg.

Du kan gjøre det samme. Hvis du allerede gjør det, omformuler meldingen. La opplevelsen din bety noe større enn øyeblikket. Fordi den inneholder stor visdom og dermed nye muligheter for deg.
Det er det som har skjedd med meg. Livet slutter aldri med å overraske. Er det ikke herlig?

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Depresjon er et rop om kjærlighet.
Frykt er et rop om kjærlighet.
Sinne er et rop om kjærlighet.
Sorg er et rop om kjærlighet.
Sjalusi er et rop om kjærlighet.
Skyldfølelse er et rop om kjærlighet.
All ulykkelighet er et rop om kjærlighet. »
Robert Holden

Denne bloggen må jeg dele på nytt i dag. Kjenner at den er viktig akkurat i dag. Her er hva jeg skrev for noen år siden:

I går var jeg så glad, helt til ….
Merkelig egentlig hvor lite som skal til noen ganger før humøret endrer seg og verden kjennes som en fiende. En fiende som gjør alt den kan for å ta rotta på meg. Alt startet med et brev i postkassen. Det var et saklig brev som ikke sa noe annet enn at kostnadene ved noe jeg trenger, kom til å bli høyere enn jeg hadde tenkt meg. Egentlig var det helt greit. Jeg aksepterte situasjonen og tenkte at slik var det bare. Ingen fare, jeg hadde råd til det.

Noe endret seg der og da inne i meg. Jeg som hadde tenkt positive tanker og kjent på gleden over å være til, så plutselig med negative øyne på livet mitt. Jeg begynte å fokusere på alt jeg manglet. Det hjalp ikke hvor mye jeg prøvde å endre fokus og tenke på alt som var positivt rundt meg. Øynene mine falt på dette visdomsordet:

«Du tror kanskje at du har utfordringer, men du har også mange velsignelser. Noen ganger tar det bare et øyeblikk av bevisst innsats å gjenkjenne disse velsignelsene. Når du fokuserer på gaver i stedet for problemer, vil hele perspektivet ditt endres, og du vil se velsignelser overalt.»

Jeg prøvde virkelig, men tankene hadde sin egen vilje og raskt var jeg tilbake i det negative tankemønsteret. Jeg prøvde å avlede meg selv med ulike aktiviteter, men ingenting fenget og jeg fant ikke ro, samme hva jeg gjorde.

Natten ble urolig. Jeg var som en strikk som var tøyd litt for langt. Jeg kjente på avgrunnen under meg. Alt var bare uro. Søvnen innhetet meg, men det var ingen god søvn. Jeg våknet ofte. Hver gang så jeg ulike senarier for mitt indre øyne. Jeg forsto at det var noe jeg skulle forstå, men hva?

Det jeg så var fra et fugleperspektiv. Vanligvis ser jeg fra bakkenivå. Denne gangen ble jeg løftet opp og så ned på jorden. Jeg så ulike landskap, jeg så det samme steingjerdet som jeg hadde sett noen dager tidligere. Jeg så skog, et tre og en sti som buktet seg gjennom landskapet. Jeg så odden der flygelet fra et tidligere syn, i går, hadde stått. Denne gangen var ikke opplevelsen rettet mot deg og det du strever med. Den var rettet mot meg. Det forsto jeg, men ikke mer. Uroen ble mer og mer intens før jeg endelig omsider sovnet og fikk en lengre sammenhengende søvn.

Da jeg våknet var uroen fortsatt der. Tankene mine kretset rundt det jeg hadde sett og hvorfor jeg var så urolig. Var jeg så skjør, at bare litt motgang kunne vippe meg av pinnen slik. Jeg visste at det ikke var sant. Jeg har et sunt forhold til livet og vet at jeg klarer å ri enhver storm av. Hva var det jeg hadde opplevd, og hvorfor klarte jeg ikke å legge det bort og fokusere på alt som var godt og positivt.

Plutselig forsto jeg det og all uroen ble borte som ved et trylleslag. Jeg tror bestemt at denne opplevelsen er gitt meg, for at jeg skal vende blikket innover og erkjenne noe av det jeg helst ikke vil se om meg selv. Jeg vil så gjerne mestre, være sterk. Det jeg oppdaget er at jeg er svak og sårbar, som de aller fleste, som deg. Jeg måtte innrømme at jeg er begge deler, sterk og svak, som deg. Disse egenskapene danser sammen og gjør meg til meg. Akkurat som din styrke og svakhet gjør deg til unike deg.

Tankene mine falt på turen jeg gikk i går morges. Det hadde snødd og jeg ville fange vinterens siste krampetrekning i kameraet mitt. Å ta bilder av blomster og blad dekket av snø måtte bli vakkert, tenkte jeg. Derfor dro jeg til et sted, der jeg visste at det var både hvitveis, bekkeblom og blåveis. Sist jeg var der, fylte blomstene bakken med sine vakre farger omgitt av en antydning av det grønne. Det presset seg på for å dekke trær og bakken med et vakkert grønt teppe.

Alt var som jeg hadde sett for meg. Men blåveisen manglet. Den hadde gjort jobben sin for i år, og trukket seg tilbake og overlatt scenen til de andre vekstene. Stor var min glede da jeg oppdaget, den ene, blå blomsten som hadde søkt ly tett inntil en trestamme. Den skjulte seg så godt den kunne mellom gress og visne blader, for å forlenge blomstringen, om bare litt lenger. For meg ble det magisk og en historie i seg selv.

«Når du puster inn, sett pris på og ta vare på deg selv.
Når du puster ut,sett pris på og ta vare på alle vesener. »
Dalai Lama

Slik er det med oss mennesker også. Vi har ulike roller, ulike oppgaver, men sammen utfyller vi hverandre, om vi er villige til å gi plass og rom for det. Den lille blåveisen som tappert forsøkte å forlenge blomstringen ved å søke ly, viste meg at vi alle trenger noe å lene oss mot av og til. Og når den må gi tapt, blir den ikke borte for godt, selv om den ikke lenger er synlig. Neste vår står den der og hilser våren velkommen med sitt vakre blå åsyn.

Hva var det som plutselig kom til overflaten i meg. Som jeg ikke fant ly for.

«Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.»
Olav H. Hauge

På en måte kjenner jeg meg som et av skogens trær. Et tre som står alene. Det er god plass mellom meg og de andre trærne. Det gjør at jeg står godt plantet på bakken og det er ingen fare for at stormer, særlig høst og vinterstormene skal velte meg overende. Røttene mine har forgreninger under jorden. De finner livskraft fra solen, over meg og henter livgivende vann fra utømmelige kilder i grunnen under meg.

Jeg vet at jeg står der for å oppfylle meg selv, for å bli den beste utgaven av meg selv og oppfylle det jeg er satt til å gjøre, gi kjærlighet. Det er bare ofte så ensomt…..

Når jeg en gang ikke er lenger, vil du kunne lese i årringene mine alt om meg. Du vil se arrene mine, kampene mine, lidelsen, sykdommen, lykken og velstanden finner du også. Du vil se når jeg klarte å motstå angrep og utholdt stormer.

Jeg drømmer om å eie den hardeste veden fordi det viser at jeg var sterk. Samtidig strekker jeg ut grenene mine for å nå deg. Jeg vil så gjerne stå sammen med deg og bli enda sterkere. Jeg vet at ved å vokse sammen med deg, blir jeg også prisgitt din styrke og du min. Røttene våre filtrer seg sammen og må stå sammen, for å overleve de tøffe stormene som garantert vil komme. Klarer vi ikke å stå sammen, vil vi bli et lett bytte for det som uvergerlig vil ramme oss.

«En av de dypeste lengsler i den menneskelige sjel er å bli sett.»
John O’Donohue

Jeg drømmer om at du slutter å snu deg bort, men komme meg i møte slik at vi sammen kan heles og vokse oss enda sterkere. Faktisk ser jeg at du kikker deg over skulderen av og til, ja ganske ofte….. Jeg hører det i vindens susing når den treffer grenene dine.

Gjennom å snakke sammen kan vi bedre forstå sannheten og lovene som finnes i å leve helt og fullt. En kjerne er skjult i oss, en gnist, en tanke, et liv fra evigheten. Vi er unike og ment for hverandre fra tidenes morgen. Jeg vet at du vet det, også. Vi ble skapt for å vise frem skaperverkets unike magi i alt vi er. Er det så rart at jeg drømmer om det.

Som treet, er min styrke tillit. Jeg stoler på at Gud er i meg. Jeg stoler på at det jeg gjør er det jeg er ment å gjøre. Ut fra denne tilliten lever jeg, lengter jeg. Som i går da jeg følte at jeg ikke taklet livet slik det er, lytter jeg til det treet vil fortelle meg:

«Vær stille! Vær stille! Se på meg! Livet er ikke lett, livet er ikke vanskelig. La hjertet fortelle deg sannheten og dine tanker vil bli stille. Du er engstelig fordi din sti fører bort fra tryggheten du kjenner. Men hvert skritt og hver dag leder deg tilbake til der du kom fra. Det er til ditt eget autentiske hjerte.»

En lengsel etter å fortsette der jeg stevner, fyller hjertet mitt med tårer når jeg hører hvordan vinden får treet utenfor vinduet mitt til å rasle. Lytter jeg godt og roer hjertet mitt, vil jeg høre hva det vil si meg. Det roer lengselen min og viser meg lengselens kjerne, dens mening. Det handler ikke om å trekke meg unna det som gjør vondt, selv om jeg av og til skulle ønske det var slik. Det er en lengsel etter tilhørighet, nærhet, å avdekke sårbarhet, for en kjærlighet med …. en jeg har kjær. Det er rett og slett en metafor for livet. Hvert skritt dypere inn i hvem jeg er, hvert skritt en ny oppdagelse, hvert skritt en viten om hvem du er. Hvert skritt på vei hjem sammen.

«Hvor mye trenger vi ikke en annen sjel å klamre oss til, en annen kropp som kan holde oss varme. Å slappe av med og ha tillit til. Og mest av alt, å gi min sjel i fortrolighet til. Jeg trenger dette, jeg trenger noen å hengi meg selv til».
Sylvia Plath

Uroen blir mindre uttalt. Jeg tenker på treet og finner styrke i treets vesen. Det har sterke røtter, god pust, er rolig og det har et langt liv. Det er klokere enn jeg er på så mange måter. Jeg lytter og lytter.

Så slår det meg at jeg vil ikke være et tre. Jeg vil være meg som handler raskt og overilt, som gråter, som fortviler, som danser selv om jeg ikke kan danse, som ler med hele meg, som farger håret turkist, og blir klok av utallige feil eller mangel på handling. Jeg som vokser med oppgaven og som ikke er redd for å avsløre min egen sårbarhet, og min kjærlighet til livet og til deg. Jeg vil være meg selv, om jeg ikke er perfekt. Det er i mitt eget hjerte jeg hører til, hører til sammen med lengselen min etter deg …. . Det er lykke.

«Har du savnet meg mens du var på utkikk etter deg selv der ute.»
Train, Train

Likevel er det mye treet kan lære meg. Det viser at for å overleve må jeg gå ned i dypet, det mørke som finnes under overflaten. Det er der jeg finner kraft og det er der alt nytt liv begynner. Jeg tenker på det, mens jeg sitter her og skriver. Jeg trenger å kjenne på lengselen. Det er den som på merkelig vis gjør meg hel, selv om den smerter. Uten mørket, ville jeg ikke kjenne lyset og trengt å hente frem mine mest skjulte ressurser. Ressursene er det i meg, som alltid vil fremover, oppover og ut i den lyse solfylte dagen. En dag som er full av glede og felleskap med deg. For å oppleve det, må jeg være villig til også å føle på nederlag, sorg og smerte. Det er så visst, en del av det å leve.

«Noen ganger stiller vi spørsmål, ikke for å finne svar, men for å få en stadfestelse av noe sjelen vår allerede vet. Du gjør ikke deg selv en tjeneste ved å bare høre det samme svaret fra omgivelsene eller egoet ditt om igjen og om igjen. Det er viktigere å akseptere sannheten, å foreta en bevisst endring og så gå videre. Gi sjelen en sjanse til å utforske det livet du er ment å leve. Slutt å stille de samme spørsmålene -.. på et tidspunkt må du ta en beslutning.»
Dodinsky

Det som skjedde i går var at jeg begynte å tenke depressive tanker. Tanker om hvor ille jeg hadde det. Hvor mye jeg savnet. Hvor mye galt jeg hadde gjor i livet mit. Listen var uuttømmelig. Tenk at det går ann å gjøre så mye dumt som jeg har gjort. Tenk at det er så mye jeg savner, som jeg drømmer om. Jeg ble rett og slett fanget i mitt eget garn av tenk om, tenk at …..

«Begynn å legge merke til og vær forsiktig med å holde fantasien fri for tanker som du ikke ønsker skal bli virkeliggjort. I stedet, initier en praksis med å fylle dine kreative tanker med å flomme over av ideer og ønsker som du fullt ut har tenkt å manifestere.»
Wayne Dyer

Fugleperspektivet i det jeg så for meg i natt, forteller meg at jeg må våge å se meg selv på litt avstand. Legge bort noen av følelsene som av og til vil knuse meg. Heller se hvor vakker jeg er og at jeg er en verdifull del av skaperverket. Som blåveisen trenger jeg av og til ly for stormen. Det er ikke skammelig å ønske nærhet og felleskap. Det er ikke skammelig å ha drømmer. Det er ikke skammelig å vise min egen sårbarhet. Like lite som det er feil å vise min egen styrke.

Samtidig har det ingen hensikt å trekke meg unna det jeg drømmer om. Kan jeg ikke vedkjenne meg det, hvordan skal jeg da oppnå det. Jeg er da ikke et dårlig menneske, eller mindreverdig fordi jeg ønsker meg noe jeg ikke har. Jeg har et fullverdig liv, selv om jeg ikke har akkurat dette ene, som hjeret mitt lengter etter. Det handler om å tillate livets magi å innhente meg. Når jeg åpner meg opp, kommer det alltid noe uventet, noe magisk til meg, som gir mening og som gjør meg glad.

Det var det som skjedde i dag morges, da jeg forsto mismotet mitt og det jeg hadde sett i fugleperspektiv. I stedet for uro fylles jeg med takknemlighet igjen. Og alt er som det skal være.

Noen ganger er ikke drømmer oppnåelige, uansett hva jeg gjør. For meg er det slik med det jeg ønsker meg aller mest. I alle fall akkurat nå. Det er ikke bare å holde fokus på målet. Faktisk må jeg våge å gi slipp på drømmen og overgi den til høyere makter. Det som er ment å bli, det blir. Alt som skjer er til mitt eget beste. Jeg vet at det også vil være til ditt beste ….

Det er et løfte og det forholder jeg meg til. Jeg er så glad.
«Følelsene som sårer mest, følelser som svir mest, er de som er absurde. Lengselen etter umulige ting, nettopp fordi de er umulige; nostalgi for det vi aldri var, ønsket om hva som kunne ha vær, sorg over ikke å være en annen, misnøye med verdens eksistens. Alle disse halvtoner av sjelens bevissthet skaper i oss et smertefullt landskap, en evig solnedgang over det vi er.»
Fernando Pessoa

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden

Noen ganger kan det kjennes som jeg lever i min egen verden. Jeg har staket ut retningen for livet mitt. Ingen skal få hindre meg fra å nå dit jeg drømmer om å komme, med mindre jeg saboterer mine egne drømmer. Det handler i stor grad om å være sann mot meg selv og det jeg står for. Det handler om å leve fullt og helt hvert øyeblikk, og ikke la meg distrahere av noe eller noen.

«Tro ikke. Du vet allerede hva du har å gjøre, og du vet hvordan du skal gjøre det. Hva er det som hindrer deg «
Tim Grover

Snarere enn å analysere og tenke, handler det om å gjøre det jeg vet er rett. Følge magefølelsen, min indre viten og det jeg instinktivt føler at jeg burde gjøre. Som Oprah Winfrey har sagt:

«Hver eneste riktige avgjørelsen jeg noensinne har tatt, har kommet fra magefølelsen min. Hver feil beslutning jeg har foretatt var et resultat av at jeg ikke lyttet til stemmen i meg selv. «

Å følge den indre stemmen min er vanskelig. For meg har det gitt mange vonde stunder der jeg har vært redd for at alt jeg føler er rett for meg, er et selvbedrag. Ofte er ikke det jeg vet inne i meg, bevist gjennom ytre forhold. Det er en viten som kommer fra hjertet mitt, fra mitt indre skattkammer. Jeg har brukt lang tid på å våge å stole på denne stemmen. Og enda lengre tid på å våge å stå frem med hvordan jeg tar avgjørelser i mitt liv. Redselen for andres dom og hva de må tenke om meg, har hemmet meg.

I det øyeblikket jeg begynner å tenke, har jeg allerede tapt. Tenker jeg for mye, begynner jeg å forholde meg til fornuften og da kommer tvilen, og angsten for at jeg tar feil farende inn over meg og lammer meg. Heldigvis skjer det stadig sjeldnere, fordi jeg oppdager at det jeg tror på og gjør gir resultater.

For meg har det vært viktig å handle umiddelbart når jeg fornemmer at noe er viktig. Som regel er det noe som skal deles.
Noen ganger skjer det noe som får meg ut av balanse. Ofte skjer det fordi jeg skal oppdage noe om meg selv som jeg skal lære å handle annerledes på. Tror du ikke at det er slik? For meg er det absolutt en sannhet. Det er når jeg har det mest vondt, at jeg har lært mest, og klart å reise meg og gå et skritt videre.

«Akkurat som yin-yang symbolet besitter en kjerne av lys i mørket og av mørke i lyset, er kreative sprang forankret i et teknisk fundament.»
Josh Waitzkin

Jeg vet at det er viktig å lære den venstre hjernens regler ut og inn, slik at den høyre hjernen kan ha ubegrenset frihet til å bryte reglene og skape. Med en slik innstilling blir tid uvesentlig. Jeg ser livet i flere bildefasetter. Det handler om å ikke bare prøve å reagere på situasjoner, men å skape situasjoner slik jeg vil ha dem. Alt handler om kreativ skaperglede med et fundament av hvordan alt henger sammen.

Jeg bryr meg ikke om anerkjennelse eller popularitet. Det jeg formidler og det jeg gjør er skapt ut fra en viten om at det har en større hensikt. En hensikt som jeg noen ganger aldri vil få vite. Andre ganger får jeg, ofte i etterkant, vite hva det jeg har gjort har betydd for en eller flere. Alt handler om å følge min indre viten.

Jeg har oppdaget at når jeg klarer å nå et eller flere av målene mine, så finnes det alltid et nytt mål jeg kan strekke meg etter. Det handler ikke om at jeg ikke er tilfreds med det som er. Jeg er ydmyk og takknemlig for alt i livet mitt.

Jeg er ikke opptatt av økonomiske goder. Selvsagt ønsker jeg å ha nok til å leve slik jeg drømmer om, men det betyr svært lite … Jeg vil alltid strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv for et høyere gode. Det vil jeg gjøre selv om jeg rent materielt skulle tape på det.

Strever jeg med noe, så er å ha kontroll på vekta. Jeg vet at det er fordi jeg ikke har nok impulskontroll, noen ganger. Når jeg kjenner at forholdene jeg lever under, krever mer enn jeg tror at jeg kan klare, eller når målet av og til synes uoppnåelig, tyr jeg til trøsten i noe jeg kan putte i munnen. Det er en innkonsekvens som viser at jeg trenger en form for bekreftelse og trygghet som jeg ikke alltid har.

Det går mer og mer opp for meg at denne tryggheten og bekreftelsen må komme fra det samme indre rommet som gir meg så mange gaver i det jeg opplever gjennom sansene mine. Det handler om å akseptere meg selv slik jeg er og ikke bry meg om kiloene som noen ganger er litt for mange …

Det handler om å være tro mot meg selv, uansett….. Ha selvrespekt og selvtillit til å leve livet på mine vilkår. Når noe ikke er riktig i livet mitt, endrer jeg det. Med en gang. Får jeg det ikke til i første omgang, prøver jeg på nytt inntil jeg lykkes. Slik blir livet mitt magisk.

«Press kan sprenge rør, men det kan også lage diamanter.»
Tim Grover

Det er lett å håndtere press i små doser. Over tid kan det være tungt å bære. Likevel vet jeg at jeg aldri vil gi opp. Kanskje jeg trenger å trekke meg tilbake i perioder. Det er for å hente nye krefter slik at jeg kan fortsette å utvinne diamantene som jeg vet finnes både i meg og rundt meg. Magisk, ikke sant.

Jeg vil ikke begrense meg selv med å holde meg på bakkenivå der det er trygt. Faktisk skjer de fleste ulykker i hjemmet, så da …. så. Selvsagt, når jeg velger å fly høyt, kan fallet påføre meg stor skade. Jeg lever godt med det. Jeg stoler på hjertet mitt og når det viser vei, følger jeg glad etter. Noen ganger med en klump i magen, men jeg følger etter i tillit og tro…

Å konkurrerer med andre har absolutt null mening for meg. Det trekker meg bare bort fra mine egne mål og den jeg er. Alt handler om å følge hjertets stemme. Derfor begrenser jeg kontakten med alt som kan holde meg tilbake eller få meg til å tvile på min egen vei.

Uansett trenger jeg kunnskap. Derfor oppsøker jeg steder der jeg kan få tilfredstilt vitebegjæret mitt. Det kan skje på utallige måter. Er jeg oppmerksom er det alltid noe jeg kan lære.

Det er viktig å ikke bli overlegen eller belærende overfor andre fordi jeg mestrer noe som andre ikke mestrer. Det jeg kan, trenger ikke være viktig og nyttig for andre. Vi har alle vår vei i livet. Jeg vet at for meg handler det om den indre tilfredsheten og om drivkraften fra hjertet.

«Suksess kan bli en katalysator for å mislykkes.»
Greg McKeown

Ingen andre har skylden om noe går galt. Ingen bedrag eller illusjoner. Bare den kalde harde sannheten. Når jeg roter det til, er det kun meg selv å takke. Heldigvis kan jeg reise meg igjen og gå frimodig videre.

«Implementering av godt eierskap forutsetter å sjekke ut egoet og operere med en høy grad av ydmykhet. Innrømme feil, ta eierskap og utvikle en plan for å overvinne utfordringene er integrert i enhver vellykket team. «
Jocko Willink

Å snakke fører meg ingen steder. Alle kan gjøre det. Men å arbeide med meg selv og det som trengs for å komme meg videre står det respekt av. Jeg vet, at uansett om det jeg gjør er godt eller dårlig, vil det snakke for meg uten ord.

Den beste treningen jeg noensinne kan gjøre, er mental trening. Det gjør jeg best med tilstedeværelse. Tilstedeværelse gjennom å fokusere på pusten her og nå. De mest vidunderlige ideer og visjoner springer ut av hjertets kilde, som bare kan nås gjennom tilstedeværelse her og nå. Uansett hvor tankene går, følger kroppen etter. Uansett hvor tanker går, følger livet mitt etter.

Noen har sagt til meg at å løpe et maraton er langt mer psykisk enn fysisk slitsomt. Vår evne til å løpe maraton, eller gjøre noe som er vanskelig, er mer en refleksjon av av hvor stor tro vi har på oss selv, enn hvor flinke vi egentlig er.

Troen på meg selv avgjør:
Størrelsen på utfordringer / mål jeg gjennomfører
Hvor sannsynlig det er at jeg vil oppnå disse målene
Hvor godt jeg kommer meg etter å ha feilet

Om jeg ikke er trygg, vil jeg aldri ta utfordringen i første omgang. Når jeg er trygg, bryr jeg meg ikke om hvor mange ganger jeg mislykkes. Jeg bare vet at jeg en dag kommer til å lykkes. Og det spiller ingen rolle hvor stor oddsen er mot meg.

«Når hvorfor er sterk nok, vil hvordan ta vare på seg selv.»

For meg er dette en magisk sannhet. Uansett hvor håpløst og urealistisk målet mitt kan synes, finner jeg stadig nye måter å nærme meg det på. Løsningene kommer til meg på de mest utenkelige måter. For meg er det bare å følge det som blir lagt tilrette for meg i tillit og tro.

Når jeg omgir meg med mennesker som alltid minner meg på fortiden, blir det vanskelig å fatte mot og se fremover. Jeg opplevde dette ofte da jeg var barn. Når jeg kom i andre omgivelser enn hjemme, blomstret jeg og var en frimodig og vågal jente. Hjemme var jeg mer kuet og våget ikke vise hvem jeg var.

Det er viktig at jeg har mennesker rundt meg som lar meg få lov til å være meg. Ikke noen som hele tiden minner meg på hvem jeg var før. Det var da, ikke nå. Jeg er ikke lenger definert av fortiden, bare fremtiden som jeg skaper her og nå.

Svært få mennesker vil gi meg sannheten. Når jeg stiller dem et spørsmål, blir det alltid veldig komplisert. «Det er så mange variabler» eller «Det kommer an på» sier de. T. S. Eliot sa det best:

«Hvor er den visdommen vi har mistet i kunnskap? Hvor er kunnskapen vi har mistet i informasjon? «

Visdom er tidløs og enkel. Jeg håper at jeg alltid vil velge visdom. Den visdommen som jeg får fra hjertet. Mye av den kunnskapen som omgir meg, begrenser meg og holder meg tilbake. Den forteller meg hvor umulig drømmen min er. Visdommen i hjetet mitt peker på alle mulighetene.

Om jeg er sjalusi og misunnelig er det egoet mitt som opererer ut fra frykt. Andres suksess har faktisk ingenting med meg å gjøre og sjalusi fører meg ingen steder. Jeg er i kontroll over meg. Og jeg er forskjellig fra alle andre mennesker.

Det er ingen som kan gjøre akkurat det jeg kan gjøre. Jeg har min egen kraft med min egen unike evne til å bidra. Og det er det jeg vil gjøre.

«Hvis jeg feiler mer enn deg, vinner jeg.»
Seth Godin

Jeg savner hver utfordring jeg ikke tar. Men frykt for å mislykkes kan lamme meg fra å ta utfordringen. Den eneste måten er å slutte å tenke på det. Bare gjøre det. Ikke gjøre det bare når det passer, eller når jeg føler meg klar. Så kan jeg ta justeringene jeg trenger i ettertid. Og uansett er det viktig å ha fokus på det jeg skal gjøre, ikke bli distrahet av at jeg lykkes. Det kan være lett å «ri bølgen» av det jeg har fått til. Men det handler ikke om å hvile på laurbærene. Jeg må aldri glemme hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

«Når 10X er din målestokk, ser du umiddelbart hvordan du kan forbigå hva alle andre gjør.»
Dan Sullivan

Spørsmålet er: Er jeg villig til å gå dit? Ikke bare underholde tanken i et sekund eller to, og deretter gå tilbake til vanlig tenkning. Nei. Er jeg villig til å sitte med 10X tenkning? Er jeg villig til å stille spørsmål ved mine egne tankeprosesser og åpne opp for å tro et helt annet sett av muligheter?

Kan jeg overbevise meg selv til å tro på et 10X potensiale? Er jeg villig til å påta meg mål som synes som galskap for meg og alle andre? Er jeg villig til å ta det mentale spranget, og stole på at «universet vil konspirerer for å få det til å skje»?

«Du må sikte lenger enn hva du er i stand til. Du må utvikle en fullstendig mangel på respekt for hvor dine evner slutter. Hvis du tror at du er ute av stand til å arbeide for det beste selskapet på sitt område, gjør det til ditt mål. Hvis du tror du ikke er i stand til å være på forsiden av Time Magazine, gjør det til din oppgave å være der. Gjør din visjon om hvor du ønsker å være til en realitet. Ingenting er umulig. «
Paul Arden

Hvis målene mine er logiske, vil de ikke tvinge meg til å skape lykke. Å være underveis betyr at målene mine utfordrer meg til å være noe mer enn jeg er nå. Som Jim Rohn har sagt:

«Ikke ønsk at det var enklere, ønsk at du var bedre.»

Det handler om å være 100% tilstede, uansett hvor jeg er og hva jeg gjør. Dette tillater meg ikke bare å være til stede i øyeblikket, men det gir meg den nødvendige tiden til å hvile og komme meg.

«Uansett hvor du er, sørg for at du er der.»
Dan Sullivan

Hvis jeg aldri tar en pause, vil jeg ikke være i stand til å bygge styrke og utholdenhet. Men ikke all «hvile» produserer helbredelse. Visse ting er mer beroligende enn andre. Det handler om å finne noe som kan gi meg fred i sinnet. For meg er det naturen som gir meg både avslapning og nye kreative måter å tilnærme meg livet på.

«Den beste tiden å plante et tre var for 20 år siden. Den nest beste tiden er nå. «
Kinesisk ordtak

Det er så lett å utsette det jeg har satt meg fore. Utsette til tiden ligger mer tilrette. Vente til jeg føler meg trygg. Da vil jeg aldri komme meg av flekken. Jeg må starte før jeg har alle svarene. Jeg må starte selv om ingen andre tror på meg. Selv om alle sier at jeg er gal.

Den eneste tillatelsen jeg trenger er stemmen inne i meg som ber meg om å bevege meg fremover. Og jeg går. Ingen skal få snakke meg ut av det. Jeg gjør det uansett.

Denne stemmen vil noen ganger be meg vente fordi tiden ikke er den rette. I mellomtiden kan jeg styrke meg selv, ved å leve ut visdommen som finnes i meg og slik bli en bedre utgave av meg selv. Øvelse gjør mester.

«Den som nøler har tapt.»
Cato

Det er viktig å bare gjøre det. Trene meg til å reagere umiddelbart når jeg føler at jeg bør gjøre noe. Slutte å tvile på meg selv. Ikke analysere. Ikke undre meg over om det kommer fra meg eller fra noe utenfor meg. Det handler om å bare gjøre det.

Jeg finner ut hva jeg skal gjøre etter at jeg er i gang. Inntil jeg er i gang, vil alt være hypotetisk. Men når jeg starter, blir det praktisk og på en eller annen måte får jeg det til. Ofte forstår jeg ikke hvordan, men jeg får det til fordi jeg handler i tro.

«Hvis du ikke kan forklare det enkelt, forstår du det ikke godt nok.»
Albert Einstein

Det er lett å gjøre det komplisert. Å finne inn til kjernen og finne sannheten er vanskelig, fordi det er enkelt. Som Leonardo da Vinci har sagt:

«Enkelhet er det ultimate raffinement.»

Jeg vil ikke jage etter det som virket for andre mennesker. Gjør jeg det, blir jeg bare ukomfortabel og vinglete og det er lett å gi opp for tidlig fordi det ikke gir gjenklang i mitt indre. Jeg eier beslutningen om veivalgene jeg skal ta i hjertet mitt. Derfor finner jeg sanheten inne i meg.

Ingen vil noensinne gi meg tillatelse til å leve ut drømmene mine. Den tillatelsen gir jeg meg selv. Det handler om å ikke gi opp for tidlig. Når drømmen fyller hele meg er det ikke vanskelig å strekke meg enda litt lenger. Alt jeg trenger å vite er allerede i meg. Alt jeg trenger å gjøre er å stole på meg selv og handle deretter.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Tvilen er en forræder som får oss til å gå glipp av det gode vi ellers kunne ha hatt.»
Willian Shakespear

Jeg er overbevist om at fysisk tretthet og smerte ofte er symptom på dypere psykiske problemer. De kan fortelle meg at jeg kjenner meg sliten, er overveldet, engstelig, eller deprimert. På overflaten, kan jeg tro at det er fordi jeg har for mange aktiviteter, føler ansvar for andre, nekter å sette grenser, forsøker å se perfekt ut, eller er presset for hardt. Mens alt dette kan forklare utmattelsen min, kan det være en underliggende årsak som kanskje er mye dypere.

Så, roten til trettheten og smerten kan godt være et emosjonelt sår som enda ikke er helbredet. For eksempel ved å ta på meg for mye ansvar, eller det kan være fordi jeg prøver å fortrenge ulike ubearbeidede problemer fra fortiden. Jeg kan føle behov for å bevise hvor verdifull jeg er på grunn av en dypt rotfestet usikkerhet, eller jeg kan prøve å gjøre opp for en tidligere uansvarlig oppførsel, og følelser av skam eller skyld.

Smerten og trettheten, hvorfor plager de meg så sterkt? Jeg undrer meg på hvorfor. Hvorfor er jeg fortsatt ikke leget eller forvandlet? Hvorfor så mye smerte, tretthet, forvirring, tvil, sorg, dype lengsler etter å finne ro? Hvorfor er de fortsatt tilstede i meg?

Fysiske sår er lett å få øye på fordi de vanligvis etterlater synlige bevis. Men følelsesmessige sår er mye vanskeligere å få øye på fordi bevisene ikke alltid er like tydelige. Tegn på depresjon, angst, sinne, og / eller frykt kan ofte overlappe hverandre. Vanligvis er de en god indikasjon på emosjonelle sår, men å identifisere spesifikke sår er ikke så lett.

Jeg burde ha funnet alle svarene. Trettheten og smerten som er så altomfattende burde vært borte. Jeg burde følt meg mer fredelig. Gleden burde være den naturlige tilstanden min. Akkurat nå …
Men slik er det ikke. Det er bare slik det er i dette øyeblikket.

Dersom jeg ga slipp på forventningene og håpet, ga slipp på den aggressive myten om at alt er perfekt, ga slipp på alle løgnene og bøyde meg for det som faktisk er her, hedret erfaringene mine, da ville jeg oppleve en totalt forandring, ja et paradigmeskifte i forholdet til smerte, tretthet, frustrasjon, tvil, kjedsomhet og sorg …

Følelsesmessige sår har som regel vært skjult, glemt, benektet eller undertrykt så lenge at jeg kanskje ikke engang anerkjenner at de eksisterer. Det er viktig for meg å bruke tid på å bli mer bevisst på følelsesmessige reaksjoner som ikke samsvarer med situasjonen min akkurat her og nå. Jeg trenger å reflektere over dem. For eksempel har jeg hørt en historie om en kvinne som hadde en merkelig frykt for skap, noe som førte til at hun gjennom å fokusere på denne frykten husket overgrep fra barndommen. Ved å ta frem sine glemte emosjonelle sår, reduserte hun også mye av trettheten sin.

Tenk å kunne gå fra å si at: «Tretthet og smerte, hvorfor er dere fortsatt her? Jeg vil at dere skulle ha dratt nå!» Til at: «Tretthet og smerte, er dere her. For en ære å møte dere. Dere er også en del av livet mitt. En bølge av bevissthet. Det er ingen som sier at dere ikke bør være her. Ingen lengsel etter at dere skal forsvinne. Dere er her nå, i dette øyeblikket. Og i stillheten som er i meg, i dette enorme området av tilstedeværelse, møtes vi… »

Smerten og trettheten oppstår ikke for å bli helbredet. De oppstår for å bli holdt, tett, i kjærlige armer av tilstedeværelse. Det er derfor jeg alltid føler at jeg fortsatt opplever slik nærhet og ivaretakelse. Jeg er her for kjærlighet.

«Selv om veien har vært steinete, så kjennes den god for meg.»
Bob Marley

Den største fellen jeg kan gå i er å avvise meg selv. Jeg kan begynne å tro på de negative stemmene i hodet mitt som noen ganger kaller meg verdiløs, og tanken på å gi opp kan virke som et attraktivt alternativ. Disse negative stemmene er løgn.

Så snart noen beskylder meg for noe, eller kritiserer meg, så snart jeg blir avvist, alene, eller forlatt for en kort periode, kan jeg ta meg i å tenke, «Det beviser nok en gang at jeg ikke er av betydning.» Det jeg trenger å innse da, er at slike menneskene ikke er verdige meg.

Å avvise meg selv er den største fienden av emosjonell vekst, fordi det motsier den indre stemme som kaller meg «verdig.» Og å være verdig utgjør kjernesannheten om alle menneskers eksistens.
Så jeg sier det høyt og med pondus: «Dette er min reise, og jeg er verdig turen.»

Som Hemingway så dypt sa:

«Det er godt å ha et sted å reise mot; men det er reisen som teller, til slutt.»

Jeg kan føle meg motløs. Jeg kan føle meg opprørt. Jeg kan føle meg for gammel. Jeg kan føle meg trett. Jeg kan føle meg …… osv.
Men jeg er ikke død – jeg er i live. Reisen er ikke over.
Uansett hva, er dette enkle faktum et bevis på at jeg fortsatt har noe meningsfylt å oppnå.

Er det ikke magisk?

«Hvis du ikke lærer å bevisst endre rytme, er du som en slått rekord. Du gjentar det samme om og om igjen.»
Sadhguru

Det kreves egenkjærlighet, engasjement og vilje til å leve et godt liv. Så, jeg ser innover i meg selv. Ser på alle områdene av livet mitt, og stiller meg selv disse spørsmålene: Er jeg på rett kurs? Har jeg vokst mentalt, følelsesmessig og åndelig? Alt som blokkerer og hindrer meg fra å leve ut det beste i meg, velger jeg å ta den tøffe beslutningen om å gi slipp?

Når jeg ser på meg selv og kjenner misnøye for noe av det jeg er og gjør, vil jeg fortsette å tiltrekke følelser av misnøye og tretthet, fordi loven om tiltrekning speiles tilbake til meg, nøyaktig det jeg føler inne i meg. Misnøye tiltrekker seg mer misnøye. Tretthet og smerte, mer tretthet og smerte.

Liker jeg meg selv, vil jeg tiltrekke meg flere mennesker, omstendigheter og hendelser som vil få meg til å føle meg enda bedre.

John O’Donohue snakker om terskler. Terskler som er grenser som skiller to forskjellige territorier, rytmer og stemninger. Det er faktisk vitnesbyrd om helhet, og integritet av en opplevelse, eller et stadium i livet. Den forsterkes mot slutten i en reell grense, som ikke kan krysses uten at hjertet blir lidenskapelig engasjert og våkner opp.

Jeg opplever en slik grense i meg selv akkurat nå. Trettheten jeg har kjent på er gammel smerte. Smerte som jeg forstår mer og mer av. Den er et budskap om at jeg må legge det vanskelige bak meg. At liver er til for å leves, og det skal leves her og nå. Ikke i fortiden eller langt der fremme i fremtiden. Uansett hvor mye smerte og hvor trett jeg er, så vet jeg at jeg alltid er ivaretatt og er elsket som den jeg er.

På denne terskelen er en stor mengde følelser plassert. Føleleser som forvirring, frykt, spenning, sorg eller håp. Ved å gjenkjenne og erkjenne tersklene føler jeg hvordan tilstedeværelsen endrer seg. Jeg blir oppmerksom på det som skjer akkurat nå, og lytter innover med full oppmerksomhet til jeg hører den indre stemmen min rope meg fremover. Tiden er kommet for å krysse over og bli i det evige nå.

Jeg lar Jeff Foster sine ord om det perfekte øyeblikket være mine ord også:

«Hva hvis du er akkurat der du trenger å være akkurat nå, har akkurat den erfaringen du trenger å ha for din oppvåkning? Hva om du står overfor akkurat de utfordringene du trenger å møte, føle nøyaktig den smerten, forvirringen eller usikkerheten som du trenger å føle? Hva om dine spørsmål er perfekt plassert, frykten helt riktig for dette øyeblikket? Hva hvis selv kjedsomhet er koreografert til perfeksjon?

Ja, i morgen kan være forskjellig. Ja, du kan være et annet sted i fremtiden. Ja, endring kan skje i tid, og dette er ikke en oppskrift for passivitet. Men akkurat nå, kan du føle riktigheten i dette øyeblikket? Perfeksjon i det tilsynelatende ufullkomne stedet du befinner deg på akkurat nå? Kan du se intelligensen i hvordan det er inntrådt forhold som perfekt trykker på knappene, for at du skal reagere og lide på en slik måte at du blir tvunget til å se på hva som er ekte?

Kan du se hvordan selv din tvil, vantro, desillusjon, selv motstanden du føler, faktisk kan være den perfekte opplevelsen for deg akkurat nå? Hvordan det ikke er en feil at du leser disse ordene, og blir enig eller uenig med dem, liker dem eller avviser dem?

Er det mulig at livet aldri kan gå galt, at selv om livet synes å gå galt, er livet helt. Selv i vår tilsynelatende nedbrutthet er vi aldri mindre enn hele?

Er dette det perfekte øyeblikket?»

Jeg legger fra meg «pennen». Jeg er ikke trett lenger. Livet er både magisk og herlig. Jeg fylles med takknemlighet og fred!

Tid står alene
«Lei av land, åpner vi oss til havet, lei av tid
gir vi tilbake alt det vi har tatt, lei av oss selv
åpner vi oss for oss selv til sist. Senser bølgene
og de store avgrunnene i havet utenfor. Havet strekker seg på sand og har et langsiktig perspektiv på stille sjø som fører til et annet liv.

Og vi går ut som fisken går ut, forlater smaken
av elvene vi kjenner. Bir den mørke usynlige vekten
av hva vi skulle bli, en rolig følelse av bevegelse.
Ser de andre som danner våre stimer, og hvordan dybden rundt oss blir dylt med skjelvende stjerner.

I denne dybden, returnerer vi instinktivt, månen høster
de lange årene og binder dem til kornbånd i en sirkel,
og vi kommer tilbake også. Hjem fra sjøen kommer vi til elva,
snur havets ansikt mot jorden, åpner opp for taushet
som laksen åpner det søte vannet i en saltløs strøm.»
David Whyte

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Jeg er så liten når jeg går på stranden
om natten under den store himmelen.
Den våte sanden levendegjøres under føttene mine
og bølger tordner mot kysten.
Jeg flytter meg bort fra strandpromenaden
med sine fargerike strømmer av mennesker
og hotellene med sine blinkende lys.
Vinden sukker etter hundrevis av mil.
Jeg forsvinner langt inn i mørket
Jeg har forsvunnet ut av syne.
Jeg er et lite skjell
som har hemmeligheter som drev i land
og bærer lyden av havet
fossende gjennom kroppen sin.
Jeg er så liten når ingen kan se meg.
Hvordan kan jeg bli fylt med en så stor kjærlighet?»
Edward Hirsch

I dag vil jeg skrive om noe jeg så i det jeg var i ferd med å gli inn i søvnens rike. Jeg så noe to kvelder på rad og jeg vet at det jeg så skal sees som et hele.

Den første kvelden så jeg store steiner som dannet en hindring foran meg. Til tross for at de hindret meg i å gå videre på veien, skremte de meg ikke. Selv om jeg så dem som mørke skygger mot den indigo fargede himmelen, inviterte de til kontakt og bekjentskap. Steinenes mørke ytre hadde mange åpninger opp mot det blå og dannet et vakkert mønster mot himmelens klare farge. Selv om steinene fylte veien, kunne jeg se at på den andre siden, fantes en uendelig stor himmelhvelving.

Det forundret meg hvordan steinene så tillitsfullt og rolig lå side ved side, ja til og med oppå hverandre uten å strides om den beste plassen. Hver og en var avhengig av alle de andre for å holde seg oppe, og fylle sin plass i den vakre muren. Åpningene mellom steinene bar bud om en utsøkt, perfekt balanse dem imellom. Hvordan kunne de ellers tillate så store rom og åpninger mellom seg. Det slo meg at de inviterte meg til å bevege meg inn på deres territorium. Våget jeg, ville de vise meg en åpning som var stor nok til at jeg kunne stige gjennom og ut til den store himmelhvelvingen.

Selv noe så solid som stein kan åpne opp og gi rom for passasje og utvikling. Fordi de er så sterke og ikke lar seg rokke så lett, inngir de trygghet. Derfor blir det lettere for meg å kunne stole på dem og bevege meg nærmere og forbi. Jeg vet at de forblir der de er, og vil hjelpe meg tilbake når jeg har utforsket den store himmelhvelvingen. Jeg vet at steiner har en myk kjerne som er full av empati og gode følelser når de blir påvirket av myke omfavnende verdier. Det er vannets livgivende og insisterende kjærlige kraft som har en slik virkning på steiner. Se bare på all sanden, steinenes smeltede hjerter, som føres med elven og legger seg som store deltaer langs elvens os.

Jeg har sett det, og derfor skremmer ikke deres mørke, passive, tilbaketrukne ytre meg mer. På innsiden har de bankende, varme hjerter som bare vil andre vel. Noen ganger glemmer de å ta hensyn til seg selv fordi de ser på seg selv som nødvendige for å opprettholde balanse og kontinuitet.

Går jeg nærmere vil jeg se at steiner er langt fra kjedelige. De har uendelig mange ulike sjatteringer, nyanser, hårdhet, ruhet, glatthet og former. De er så vakre i sin beskjedenhet. De gir meg slik glede ved å kjenne dem, først kjølige, så varme i hånden min.

«Vi møter hverandre i et stort område av kjærlighet, et område uten historie, uten overheng fra fortiden, der vi er omfavnet akkurat som vi er, i smerte, i vrede, i frustrasjon, med alle våre perfekte feil; hvor det ikke lenger søkes helhet gjennom andre, fordi helhet er selve området og alt det inneholder. Ingen kan ødelegge området i dag, eller en hvilken som helst annen dag. For området er kjærligheten i seg selv, en uendelig meditasjon, og i kjærligheten er det ingen «andre» i det hele tatt, bare vår egen refleksjon, briljant kamuflert.
I dette betingelsesløse området sentrert i et hjerte fylt til randen, kan vi møte hverandre her og nå, i sykdom, i helse, i skjønnhet, i forgjengelighet.
Og bøye oss for hverandre.

Hva kan den dype indigo fargen på himmelen bety for meg?
Indigo er dyp midnatt blå. Det er en kombinasjon av dyp blå og fiolett, og innehar egenskapene til begge disse fargene.

Den representerer intuisjon og gå innover i seg selv. Indigo har en sterk energi som kan åpne opp bevissthet, og la dyp kunnskap og synske evner bli styrket. Den er ideell for meditasjon. Ideer og inspirasjon kan plutselig «komme ut av det blå» med denne fargen.

Tjeneste for menneskeheten er en av styrkene til fargen indigo. Den er kraftig og verdig. Den formidler integritet og dyp oppriktighet. Den reflekterer stor hengivenhet, visdom, rettferdighet og upartiskhet. Den er en forsvarer av folks rett. Den er svært intuitiv, praktisk visjonær, trofast, hengivenhet til sannheten og uselviskhet.

«Tre enkle regler for livet:
Hvis du ikke går etter det
du ønsker deg, vil du aldri ha det.
Hvis du ikke spør, vil svaret
alltid være nei.
Hvis du ikke går fremover,
vil du alltid være på samme sted.»

Negativt betyr fargen å være fanatisk, fordømmende, upraktisk, intolerant og hensynsløs, deprimert, engstelig, selvrettferdig, konform, vanedannende, hyklersk og unngår konflikter.

«Når noen gir deg et sjeldent innblikk i deres liv, ikke betal tilbake gesten ved å forråde deres tillit.»
Dodinsky

Jeg føler ikke at det jeg så inkluderer noen av disse negative egenskapene. Likefullt er det viktig å være oppmerksom på at slike egenskaper kan dukke opp, enten i meg, eller i mennesker som jeg trodde og mente var hevet over dem. Jeg tenker at de kan dukke opp om vi undertrykker hvem vi er, og tar på oss en maske fordi vi ikke våger å stå frem som oss selv.

Indigo symboliser klarsynthet, enten den det gjelder er klar over det eller ikke. Personer med indigo aura har en dyp forståelse for livet og har en sterk åndelig intensjon.

Indigo er kilden til alt som ikke kan forklares ved alt jeg ikke ser, og alt jeg ikke kan ta på. Forskning, i motsetning til indogo egenskaper, går ut på å bryte ned alle tenkelige muligheter til det blir noe konkret, brukbart eller synlig. I alle fall noe forståelig ut av det som ikke kan forklares.

Jeg er fylt av takknemlighet. Det jeg opplever gjennom fargen indigo tolker jeg som at jeg skal utforske intuisjonen min enda mer enn jeg har gjort til nå. Det skremmer meg ikke. Det kjennes helt rett. De store steinene indikerer at jeg er ivaretatt og ikke har noe å frykte.

«Jeg kan ikke kjøpe eller selge kjærlighet
Faktisk, må jeg gi den bort for å beholde den
Det er mangel på kjærlighet, men jeg finner den overalt
Kjærlighet er sårbar; den dør i mørket av svik, løgn, grådighet og hovmod
Kjærlighet trenger sannhetens lys
Kjærlighet er sterk; den kan overvinne sykdom, ensomhet, hjertesorg, separasjon og død
Kjærlighet må tas vare på og gis næring
Og fremfor alt, aldri tas for gitt
Lyset av kjærlighet kan forandre hjertet mitt og hjertet mitt kan forandre verden

Neste kveld så jeg noe som var enda merkeligere. Jeg så Gud, engler og alle gode krefter stå midt i et strålende vakkert lys på himmelen. Lyset skinte over jorden rundt meg og avdekket et vakkert frodig landskap. Det var fredfylt og vakkert og jeg visste at jeg var ivaretatt så lenge jeg vandret i skinnet fra lyset. Lyset viste meg veien og loset meg dit jeg skulle. Alt kjentes magisk, og jeg følte meg omsluttet av kjærlighet og en uendelig fredfylt ro fylte meg.

Synet fra dagen før fikk enda større mening og jeg jublet i glede over å være omgitt av de sterkeste kjærlige kreftene som er. Hvordan kan jeg da gå meg vil med et slikt lys til å lede meg.

Da jeg våknet i dag morges var jeg fortsatt trett og ville sove litt til. En kraft utenfor meg selv dro meg ut av sengen og mot vinduet. Der fikk jeg se solen bryte seg vei gjennom skydekket og den regntunge tåka. Den skinte med et vakkert lys og skapte de merkeligste gylne figurer mot skyene på himmelen. Budskapet fra synet ble om mulig enda sterkere.

«Elsk deg selv nok til å la de som ikke er villige til å stå frem, tape. Elsk deg selv nok til ikke å selge deg selv med «godt nok». Elsk deg selv nok til ikke å gi opp på de dagene du føler deg motløs. Kjærlighet handler ikke bare om følelser, det er mer enn det … det handler om å være villig til å kjempe og fortsatt se skjønnheten i hverandres arr. Det handler om å ha et ønske om å gi, selv når du har vært lite verdsatt. Alt jeg ber om er at du respekterer min tid, min innsats, og mitt hjerte nok til ikke å spille spill. Og det er enkelt nok.»
Rob Hill Sr.

Mens jeg sitter her og skriver ser jeg for mitt indre øye en stor kraftig lys ulv. Den står på en fjellhylle og skuer ut over landskapet, trygg i sin egen kraft. Jeg kjenner meg ivaretatt fordi den synes å ville beskytte meg fra mulige farer. Med en slik mektig alliert vil jeg alltid vite når fiender står for døren og vil inn. Å være forberedt kan redde liv.

Ulver tar raske beslutninger, ofte må de stole på sine egne instinkter og skape tette emosjonelle tilknytninger. De lærer meg å gjøre det samme, å stole på instinktene mine og intuisjonen min, og ha kontroll over eget liv. Noen ganger kan det være vanskelig å akseptere ulike åndelige og fysiske aspekter i meg, og jeg strever med å tilpasse og endre meg til en virkelighet som stadig forandrer seg. I mange historier, ble ulven beskrevet som vill, destruktiv, bitende, dyster og blodtørstig, men samtidig omsorgsfull overfor sine egne. Den kan derfor symbolisere tilsvarende følelser i meg. Følelser som jeg ikke må la få makt over meg. Det er her den opprinnelige frykten og ærefrykten for ulven stammer fra.

«Ned til Gehenna eller opp til tronen,
Han reiser raskest som reiser alene. »
Rudyard Kipling

Selv om ulver normalt lever i flokk, kan en ulv noen ganger velge å forlate flokken sin og gå ut på egenhånd. Som et resultat av dette er den ensomme ulven vanligvis mye sterkere og mer utspekulert enn den gjennomsnittlige ulven. Den ensomme ulven er en arketype, en metafor, et symbol for frihet, selvstendighet og selvhjulpenhet.
Den ensomme ulven er uavhengig, og distanserer seg fra, smålig krangling, forventninger, krav, middelmådigheter og uoppfylte drømmer om andre mennesker eller grupper. Han, eller hun, har en dyp åndelig respekt for sin egen individuelle suverenitet og opplever ekte selvstendighet.

Den ensomme ulven er også en metafor for bevissthet og en selvstendig sjel. Han er en observatør av hendelser og handlinger, og forutser resultatene i god tid. Dermed er han i stand til å handle med hurtighet og sikkerhet. Den ensomme ulven symboliserer en som velger å ikke følge i fotsporene til konformitet. Han blir ofte stemplet som «opprører» som nekter å bøye seg til monotonien av konvensjonelle meninger. Og selv om den utad er latterliggjort og utstøtt er den også misunt av mange som ikke tør innrømme det. Den har valgt, og er skjebnebestemt til å oppleve, eventyr i livet i all sin enkelhet, skjønnhet, og mystikk.

«Du må aldri angre på å kjenne noen i livet ditt. Gode mennesker vil gi deg lykke, dårlige mennesker vil gi deg erfaring, mens de verste vil gi deg en lærepenge, og de beste vil gi deg minner.»
Ukjent

Når ulven viser seg for meg kan det avsløre at jeg bruker intuisjonen min for å forstå en situasjon. Det faktum at ulven dukker opp kan også være en oppfordring til å bruke denne kapasiteten til å håndtere en ny utfordring jeg har opplevd i livet mitt.

Kanskje ulven advarer meg om utfordringer med personlige grenser. Føler jeg meg truet av mine egne instinkter og følelser? Ulven reflektere mitt indre følelsesmessige landskap og bringer til bevissthet mine egne følelser om noe som er sterkt emosjonelt ladet.

«Tårene kommer til deg, og når de gjør de, kan de være hos deg for en stund … en lang stund. Fordi vi bærer så dype sår i vårt hjerte, og går gjennom slike tøffe tider i våre liv. Å huske på at en sann prosess med healing kan være det vanskeligste og mest grundige du noensinne vil gå gjennom, men du fortjener healing, og du fortjener fred og du vil finne begge deler om du bare lar ditt hjerte være. Tårene er frigjøring. De er dine frø av en ny måte å være og se deg selv på. Vær forsiktig med ditt hjerte. Ikke skynd deg fremover. Hvert trinn er viktig uansett. Og du er modig for å ta livet ditt på alvor. Du er så modig.»
S.C. Lourie

Ulven kan tolkes som et symbol på å stole mer på magefølelsen min eller uttrykke den på en balansert måte.

Her er noen spørsmål for å avdekke betydningen av ulven i mitt liv:

Trenger jeg tid for meg selv for å få kontakt med mine sanne, dype lidenskaper i livet?

Trenger jeg å finne mer tid til å «samle» meg og koble meg til min personlige, åndelige søken?

Trenger jeg tid eller hjelp til å skille hva som er sant og ekte fra løgn og bedrag i kommunikasjon med noen? I meg selv?

I likhet med ulven som hyler, trenger jeg å slippe ut noe av spenningen, og uttrykke meg klart og tydelig i nære relasjoner?

Ulven er lojal, kunnskapsrik, gavmild, intelligent, vennlig, medfølende og kommunikativ. Den forstår dybden av lidenskap og er en representant for dyp tro, og dyp forståelse.

«De menneskene som har gitt oss en bit av hjertet sitt, vil alltid være en del av vårt liv.»
Kristin Flood

Er det ikke magisk hvordan jeg blir vist at jeg kan stole på budskapene jeg får, og at jeg blir ivaretatt. Jeg takker for alt sammen, og går frimodig ut i dagen. Jeg vil leve her og nå, og nyte hvert sekund.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

«Jeg er takknemlig for stillheten av vinter morgener, for skjønnheten og glimtet av sollys i frost som smelter til dugg, for morgenfuglers fredelige ensomhet som setter en stemning av takknemlighet, håp og ro for en gryende dag.»
Terri Guillemets

Livet er ikke alltid rett frem. Ofte snirkler det seg frem på de mest ufremkommelige veiene. Stadig er det noe nytt jeg skal lære. Jeg har forlengst oppdaget at det jeg trodde var sannhet i går, ikke stemmer i dag. Jeg trodde at jeg var åpen for forandring, åpen for livet og alt som kommer min vei. Så oppdaget jeg at jeg reagerte med motstand, frykt og vegring på det som møtte meg.

Følelsene tar over og flommer i strie strømmer i og rundt meg. Hvordan skal jeg klare å håndtere det alt sammen?

Så kommer jeg på noe jeg skrev i bloggen min for en tid tilbake:

«Jeg trenger å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så altfor lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra det som smerter ….»

Jeg husker på hvor viktig det er å konfrontere det ubevisste i meg for å realisere meg selv. Alle de vonde og tunge følelsene som får meg til å kjenne meg fortapt kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste følgesvenner. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet.

Jeg trodde at når jeg var hel og ekte ville jeg føle mindre av negative følelser. Jeg ville kjenne bare de trygge og gode følelsene. De lykkelige, de som er avklart. Men jeg føler mer, kjenner på hele spekteret av følelser, jo mer jeg åpner opp for den jeg er.

Jeg trodde at når hjertet mitt åpnet seg, ville sårbarheten reduseres, utrygghet ville falle bort, ømheten ville gi meg … alt jeg trengte og mer til. Sannheten er at jeg er mer rå i følelsene nå enn noen gang før.

Jeg trodde at jeg ville være mer løsrevet, uberørt, ikke bry meg så mye om andre og dermed være tilskuer til det som skjer rundt meg. Men nå, på en eller annen måte snakker alt og alle mer enn noensinne, på spontane, uventede måter til meg. Fordi jeg er åpen, fornemmer og hører jeg alt som blir sagt både verbalt og nonverbalt. Egentlig er det helt magisk og noe å være takknemlig for. Så derfor kjenner jeg på de vonde følelsene, omfavner dem og lar dem være til de selv velger å gå ….

Gjennom de ulike følelsene oppdager jeg en dyp sannhet:

Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og kjenne trygghet sammen med andre.

 

Jeg kjenner på smerten, på avvisningen og kjenner en dyp ro. Det er lov å føle meg fortapt, avvist og fornedret. Det er lov å eie følelsene mine. Bare ved å eie dem, kan jeg gi slipp på dem og oppleve fred.

Utfordringen er i utøvingen av å være. Her. Nå. Merkelig – virkelig nesten utrolig – Jeg oppdager at jeg er takknemlig for sjansen til å se hvor raskt jeg ubevisst kan bli trukket bort fra det å være, av små og store påkjenninger, og samtidig hvordan jeg raskt, men ømt kan trekke oppmerksomheten tilbake til pusten min og nåtidet .

Og i dette øyeblikket er jeg takknemlig for å være til, takknemlig for lyden av vinden som uler rundt husnovene og fuglene som synger utenfor vinduet mitt. Takknemlig for å være her, nå.

Det er ikke så lett å lever her og nå og overgi meg til livet slik det er. Jeg har så mange drømmer som lar vente på seg. Det er så lett å kjenne på håpløsheten og tro at drømmene aldri vil bli til virkelighet. Det til tross for at jeg vet at livet er på min side, selv om det ikke alltid kjennes slik.

Som oftest ser jeg positivt på livet og tar i mot det som kommer min vei med åpne armer. Jeg er takknemlig for at jeg har oppdaget magien som finnes overalt, både i meg og rundt meg. Det er den største og mest vidunderlige oppdagelsen jeg noensinne har gjort. På en måte gjør det meg trygg. Jeg vet at jeg er der jeg skal være og at jeg er ivaretatt.

«Akkurat da jeg trodde jeg hadde lyktes i det som var ønsket av meg. Akkurat da jeg trodde at jeg lyktes i mitt forsøk på å oppnå noe, fikk jeg et tilbakefall.

Hvert håp jeg hadde gått gjennom. Hver intensjon, full av frø som vokser i meg. Akkurat da var jeg på randen til å være overbevist.

Disse plagsomme øyeblikkene vil tappe meg helt, der jeg står med tomme hender midt i forandringen. Alt, mens dette forferdelige som fikk meg til å føle meg ganske hjelpeløs, holdt frøene som var sådd i meg av kjærlighet, på alt som kunne gi meg nytt håp. I forandringens frø, under den skyfulle himmelen, skjer noe dypt inne i meg.

Alt jeg er og alt jeg noensinne forsøker å være, vil blomstre frem til rett tid og puste fornyet liv gjennom meg. Og selv om jeg ikke kan se det nå fordi det ser ut og føles som både uvesentlig og styggt, er det et smertelig vakkert arbeid på gang i hjertet av metamorfose.

Akkurat nå vokser kjærligheten seg stor i meg og strekker seg ut mot deg. Akkurat nå, kom og bli med meg inn i kjærlighetskraftens magiske lys og liv. Akkurat nå!!!»

Som i natt. Jeg våknet av at jeg hørte høyt og tydelig. «Du skal ikke gi opp kjærligheten.» Stemmen kom fra ingensteds og samtidig visste jeg at det var mitt eget hjerte som ga meg et budskap som jeg trengte akkurat her og nå.

Jeg sovnet snart igjen, bare for å våkne av den samme stemmen med det samme budskapet. «Du skal ikke gi opp kjærligheten.»

Dette gjenntok seg enda en gang. Denne gangen så jeg i tillegg til stemmen jeg hørte, et landskap dekket av snø. Mitt i alt det hvite lå et stort sort steinhjerte.Ikke vanskelig å tolke dette budskapet. Det jeg så for mitt indre øye, bare forsterket det jeg hørte.

Jeg klarte ikke helt å tolke hvorfor landskapet var dekket av snø. Selvsagt kan snøen henvise til tid på året kjærligheten viser. Det kan også bety at kjærligheten er ren som snø. Snøen omkranset hjertesteinen, men dekket den ikke. Den stakk opp og viste seg frem med sin tydelige hjerteform midt i alt det hvite. Men hvorfor var hjertesteinen sort? Enda et mysterium.

Faktisk tenker jeg meg at det er så altfor lett å lukke hjertet for alt som er godt. Jeg gjør meg hard og lukker meg i redsel for å bli såret. I stedet for å åpne hjertet for kjærlighet og nærhet, dekkes det til og skjuler alt det gode det er i besittelse av. Det slipper ikke noe inn og heller ikke kan det gi noe til andre når hjertet er lukket. Med tiden, dersom jeg ikke åpner meg for livet, lukker hjertet seg og blir hardt som stein.

Det var helt sikkert derfor jeg hørte stemmen flere ganger. «Du skal ikke gi opp kjærligheten.» Kanskje det var det jeg var i ferd med å gjøre, lukke hjertet mitt og trekke meg bort fra kjærlighetskraften. Skuffelse og nederlag hadde fått meg til å miste troen på livets raushet.

Steinen hadde hjerteform og var vasket ren av den hvite snøen. For meg ga dette bud om at det aldri er for sent å åpne opp for kjærlighet. Den kan gjøre det mest forsteinede hjerte mykt og åpent. Ren magi, spør du meg. Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg hvor dypt og sant budskapet jeg fikk i natt er, både i ord og i bilder.

Jeg vil ikke gi opp kjærligheten. Gjør jeg det mister jeg det som betyr noe. Det som er det viktigste i alle menneskers liv. Da mister jeg meg selv.

Og du, ikke gi opp kjærligheten du heller. Gir du opp, mister du det som i ditt liv gir mening og glede.

«Jeg kan føle meg som
den mest misforståtte i verden.
En som drukner i følelser av skyld,
utilstrekkelighet, angst og overveldelse.
Alle følelsene truer med å presse meg for langt.
Den gode nyheten er, på en
dag som i dag,

Kjærligheten kaster ut en livlinje til meg.
Jeg må kanskje løfte hodet
litt høyere bare for å se den.
Eller åpne opp hjertet mitt litt mer
for å strekke meg etter den. Jeg må kanskje
gå en kort vei forbi tåken
for å tro og se at den finnes …

Men kjærligheten er her for meg
i duggdråpene fra hver ny
morgen. I smilet fra en
forbipasserende. I den svært dyrebare
luften jeg puster inn.
Ja, kjærligheten er her og nå.
Den tilbyr magi . Den omfavner meg.
I dag. Akkurat her hvor jeg er.»

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Hun omformer sitt egen mørke inn i sitt eget lys. Hun ser sine private skygger. Og elsker dem. Hun møter sitt emosjonelle dyp. Og eier det hun står overfor i sin private frykt for atskillelse. Og stiger over illusjonene. Hun er kilden til seg selv og hun er alltid i en tilstand av en større tilblivelse.»
Molly McCord

Noen setninger fra et gammelt dikt kom til meg mens jeg grunnet på hva jeg skulle skrive om i dag.  Visdommen det uttrykker har jeg alltid båret med meg dypt i hjertet mitt.  Jeg lærte det utenat i min  ungdom. I mange sammenhenger ble jeg bedt om å lese det. Faktisk elsket jeg å deklamere dikt.

Her er det jeg fortsatt husker, direkte sitert:

«Jeg sitter ved livets vevstol.
Hver dag legges tråd til tråd.
Skyttelen løper ustanselig,
og vever inn tanker og ord.
Handlinger onde og gode,
lengsler, tårer og smil,
alt det jeg sa og gjorde
vever skyttelen inn.»

Mer husker jeg ikke eksakt ord for ord. Her er noen refleksjoner over det jeg husker som essensen fra diktet og det jeg lærte gjennom det.

For hver dag vokste veven. Inntil jeg en dag rullet den ut for å se hvor fint bildet mitt var. Bildet som jeg ønsket så inderlig skulle være både vakkert og godt,  var skjemmet med de groveste feil og mangler. Jeg bøyde hodet i skam. Det var ikke slik jeg hadde tenkt at det skulle være. Kjærligheten som jeg så gjerne ville formidle var ikke synlig. I stedet så jeg alle de vonde situasjonene. Situasjonene der jeg ikke klarte å være slik jeg burde. Jeg så hvordan jeg ikke hadde maktet å veve inn det jeg mest av alt ønsket at den skulle vise. Hvordan jeg hadde mistet tråden. Resultatet var store hull og ukjennelige motiv.

Jeg oppdaget at jeg ofte hadde brukt feil tråd. Den var ikke sterk nok og ofte ga den et lite klart og glansfylt bilde. Slik ble bildet matt og ute av fokus.

Prioriteringene mine hadde vært feil. Materialvalger var uegnet fordi jeg brukte tiden og ressursene mine på alt annet som syntes mer verdifullt i øyeblikket. Nå så jeg hvor feil jeg hadde tatt. Mitt livs bildevev bar preg av hvor dårlig jeg hadde skjøttet oppgaven og ansvaret mitt.

Angeren over at jeg ikke hadde brukt mer tid og funnet ut av de vanskelige  teknikkene jeg burde ha lært meg fylte bevisstheten min. Jeg  hadde lagt tråder tilfeldig og slurvet når jeg satte opp veven. «Ingen vil legge merke til det», sa jeg til meg selv mens jeg brukte tid på noe uvesentlig og annet tidsfordriv. Et tidsfordriv som trakk meg bort fra å gjøre en helhjertet innsats i veven. Altfor ofte syntes jeg at den var både kjedelig og gammeldags. Det var så mye annet som fanget interessen og den dyrebare tiden min. Veven kunne vente til jeg ble gammel. I alle fall til jeg hadde oppnådd det jeg ønsket meg av livet.

Gråten tok meg og jeg visste ikke hvordan jeg skull rette opp feilene mine. Bildet som skulle ha vært vakkert hadde feil som syntes uopprettelige. Jeg hadde slurvet og arbeidet bar preg av hastverk og manglende entusiasme og konsentrasjon. Jeg skammet meg så. For jeg visste at veven kunne ha vært så vakker.

Den veven jeg hadde sett for meg var full av glitrende tråder. De skulle  ha dannet en bro mellom drømmene mine, og regnbuen som skulle sveve over veven. En mengde glitrende stener fra naturen  skulle  utdype dens skjønnhet og gi den dybde. Alle regnbuens farger skulle nensomt veves inn og danne livets tre og vise all verden hvor herlig livet var. Solen, månen og stjernes skulle sveve over himmelen og opplyse en magisk verden. Vinder, glitrende regndråper og snøkrystaller skulle prege de ulike sinnstemningene mine og skape liv og utvikling i veven. Og mest av alt skulle et varmt, rødt bankende hjerte ha fanget alles oppmerksomhet. Fra det skulle et uendelig vakkert lys åpenbare seg og fylle bildet med en kjærlighet større enn altet.

Og mye, mye mer magisk og vidunderlig som jeg ikke engang var i stand til å tenke meg. Og enda mindre se for meg.  Og ikke minst alle de gode gjerningene som jeg hadde planlagt så omstendelig.  Felleskap og omsorg for andre, hadde jeg sett for meg som et gjennomgående tema. Det så jeg ikke snurten av.  I alle fall ikke så lenge jeg hadde brukt så lite flid og omtanke på å veve og utvikle de ulike teknikkene som krevdes. Jeg som hadde villet at veven skulle være en lovprisning til livet og min takknemlighet for at jeg fikk leve det. I stedet var det  en stor uendelig grå og  uformelig masse. Kun noen få fargerike tråder vistes her og der.

Alt sammen var en stor fiasko. Rett og slett uferdig og styggt uten liv og sjel.

«Her er min hemmelighet,
en veldig enkel hemmelighet.
Det er bare med hjertet at vi kan se klart.
Det som er essensielt er usynlig for øyet.»
Den lille prinsen

Jeg hadde ikke forstått at det var nå jeg levde livet. Og at veven var beviset på livet jeg levde. Jeg kunne ikke skjule det for meg selv lenger, hvor lite jeg haddde hatt oppmerksomhet mot å leve et liv som ville gi et vakkert bilde.

I stedet var veven full av mørke flekker, fulle av angst og ubesluttsomhet. Veven viste med all tydelighet at jeg hadde fusket og lurt meg unna. Alt vistes og kom for en dag. Det hjalp ikke at jeg hadde trodd at det var skjult bak et slør av løgner og unnamøvreringer. Jeg hadde ikke hatt hjertet med meg. Som erstatning hadde jeg fylt veven med aktiviteter og  unyttige ting. Ting som jeg verken hadde bruk for eller likte. Fokuset var ikke på samvær med mine kjære, men på å skape meg et navn, og anerkjennelse blant mennesker som jeg ikke engang likte og langt mindre så opp til. For et liv jeg hadde vevd.

«Inntil vi har sett noens mørket vi ikke vite hvem de er.
Inntil vi har tilgitt noens mørke, vet vi ikke egentlig hva kjærlighet er.»
Marianne Williamson

Jeg som hadde trodd at jeg var  ute på en heltemodig reise.  Jeg hadde valgt et egoistisk motiv i veven min. Et motiv som ikke krevde mot og engasjement. Bare etterdilting etter idoler som ikke engang hadde noe jeg higet etter. Bare berømmelse.

Jeg ville utrette noe som kunne etterlate veven min med noe  vakkert og ekstraordinært. Å overkomme vekten av de daglige små hindrene og noen ganger store utfordringer var mer enn jeg hadde klart.  Jeg så med anger på at jeg ikke hadde gjort et forsøk engang, på å gjøre en innsats for å finner frem til hvordan jeg skulle oppnå alt jeg så inderlig ønsket skulle uttrykkes og komme til syne i veven min.  Det er bemerkelsesverdig hvor liten innsats jeg hadde gjort for å uttrykke meg gjennom veven med originalitet, bevissthet og ikke minst ekte engasjement og  glede.

«Folk er som fargede glassvinduer. De gnistrer og skinner når solen er ute, men når mørket setter inn, er deres sanne skjønnheten avslørt bare hvis det er et lys som skinner innenfra.»
Elisabeth Kubler-Ross

Jeg hadde rett og slett ikke brukt det indre lyset mitt. Og enda mindre hjertet mitt. Tenk at jeg hadde vevd meter på meter uten å legge merke til hva som manglet.

Hvorfor var jeg så opptatt med straffe meg selv og omgivelsene mine for det jeg gjorde en gang for lenge siden, eller det vonde andre gjorde mot meg da jeg var på mitt mest sårbare. Veven viste hvordan jeg hadde straffet meg selv ved å trekke meg unna, og fremstå i grå og kjedelige farger. Det indre lyset mitt var som en blek gnist som syntes under et lag av aske.

Da er det godt å vite at lyset mitt aldri helt kan dø.

Det er her og nå jeg lever, og verden har med all tydelighet vist at den elsker meg. Det er bare å legge merke til, og ta imot de vidunderlige gavene den skjenker meg. Vel og merke om jeg er villig til å se og fornemme hvor dypt elsket jeg er. Jeg må våge å tro det. Jeg har oppdaget at med en slik innstilling  eksisterer ikke frykten lenger, slik jeg opplevde den før. Da var den allestedsværende og tok fra meg fokus og glede. Jeg satt igjen i et mørke, mørkere enn natten.

Nå er det bare lys.

Min vev er ikke ferdig. Jeg har fortsatt mye å lære og hindringer å overvinne. Jeg er bare ikke redd for å ta fatt på dem.  Veven min er under utvikling, og jeg merker at jeg  får taket på teknikkene som trengst for å veve det beste bildet jeg kan drømme om.

Så lenge jeg lytter til hjertets stemme er alt mulig.  Jeg tror det er viktig alltid å huske på at jeg ikke er fastgrodd til hvor jeg er. Jeg står rett og slett bare overfor et hinder som jeg vet jeg vil  overvinne. Med hjelp av alle gode krefter som bryr seg om meg, blir jeg trygg, vel vitende om at hjelperne rundt meg, og intuisjon min vil føre meg gjennom alle problemene og de tøffeste utfordringene som måtte møte meg.  Veven min  blir mer og mer vidunderlig og vakker.

Er det ikke magisk.

Jeg vet at jeg har en verdi, og at jeg kan overleve. Jeg vet at jeg er elsket for min egen del. Hvorfor? Fordi jeg er kjærlighet og når jeg ble klar over det og lærte å elske meg selv, ble verden forandret. Jeg oppdaget magien som utspant seg rundt meg, og i meg.

Veven som var så mislykket, ble gradvis forandret. Bildet jeg så gjerne ville veve, kom til syne under skyttelen min. Hver dag åpenbarer den ny magi. Fordi livet mitt er fylt av kjærlighet, en kjærlighet som er i  stand til å dekke over all verdens vonde minner og gjerninger, så forandres veven foran øynene på meg.

Jeg er ikke lenger skamfull når noe går galt. Jeg vet at gjennom kjærlighetens vidunderlige lys vil den dekke over feilene mine, og vise meg hvordan jeg kan veve den vakreste og mest vidunderlige fremtiden jeg kan drømme om. Ja enda litt bedre.

Alt handler om å leve og veve inn hvert eneste øyeblikk’s magi  mens det leves.  Når jeg velger å se livet som et eneste magisk øyeblikk, gjennspeiles alt dette i det jeg vever.

Er det ikke magisk og vidunderlig.

«Når alt annet er tapt, forblir fremtiden fortsatt.»
Christian Nevell Bovee

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

«Hør alltid på hjertet ditt. Ditt hjertes visdom er forbindelsen til din autentiske kraft – det sanne hjemmet til din ånd «

Angie Karan

Til deg som lever midt i et tåkehelvete, full av angst og depressive tanker. Du famler rundt i blinde på søken etter lys, men forviller deg stadig lenger og lenger bort fra veien som fører til lyset.

Stoler du ikke på seg selv, føler du deg ikke klar, føler du deg ikke god nok? Du holder deg til gamle tanker og mønstre? Vit at du har unike ferdigheter som kan skinne som stjerner når du våger å følge den indre stemmen din. Hvorfor skjuler du drømmene dine, og gjemmer deg for deg selv i år etter år, ja til og med i tiår. Det er virkelig trist.

Kroppen din forteller deg sannheten. Sannheten om tankene dine og om livet ditt. Lytt til hva den forsøker å fortelle deg.

Lytt til den indre stemmen din. Den stemmen som du så ofte neglisjerer og dytter unna.

Virkelig sannhet er når du føler at hjertet din er fylt med harmoni og glede. Det skjer når du forstår at hjertet ditt er fylt med din egen visdom og du lytter til det det forteller deg.

Jeg vet at du ofte søker etter svaret utenfor deg selv, i stedet for å lytte til ditt eget hjerte og følge dets omsorgsfulle stemmen.

Å lytte til hjertets stemme, har vært mitt beste verktøy og min aller beste venn noen år nå. Den milde og varme stemmen har gitt meg så mange meldinger, så mange muligheter til å gjøre det som er rett for meg.

I mitt eget liv har jeg for ofte vært for redd for å høre på det stemmen fra hjertet fortalte meg. Kanskje fordi det var litt skummelt å motta den rene, ærlige informasjonen. Det har vært vanskelig å lytte og gi slipp på det jeg trodde var best for meg.

Stemmen går rett på sak alltid. Den er også alltid tilgjengelig, uansett hvor eller når. Den gir svar på spørsmålene mine og viser meg hvorfor og hvordan. For eksempel hvordan åpne meg for meg selv. Den hjelpe meg til å låse opp låste dører. Men samtidig har det vært så vanskelig å stole på den.

Jeg hadde over år ikke tillit nok og var redd for hva andre måtte tenke om meg. Tenk om jeg tok feil og dummet meg ut. Jeg våget ikke følge det hjertet ba meg om.

Det var vanskelig å ha tillit til hva som var sann informasjon og hva som ikke var det. «Det er bare fantasi», tenkte jeg og snudde meg bort. Slik gikk jeg i mange år glipp av alt det gode livet så raust ville gi meg.

Fordi jeg av egen erfaring vet hvor vanskelig det er å lytte innover, og ha tillit til og våge å følge den indre stemmen, kan jeg frimodig gi deg noen råd med på veien. Ikke som bedreviter, men som en som har erfart og lært gjennom utallige feilslåtte valg og nederlag. Først da jeg våget å stole på den indre hjertestemmen min, fant jeg veien ut i lyset.

Jeg vet at hjertet ditt ønsker å lede deg ut i lyset, men du nekter å lytte eller følge dets vei. Du er så redd for å mislykkes, for å bli dømt, for ikke å være god nok. Du lytter til alle andre, men sjelden til deg selv. Redd for å miste ansikt.

Du mister mye energi, ved ikke å gi slipp på andres meninger.

Ofte klarer du ikke å velge den beste måten for livet ditt, fordi du føler deg ubekvem og redd. Redd for å miste ansikt. Hvem lider mest av at du ikke følger drømmene dine?

En drøm som lever i deg, en drøm du kjenner fra dypt inne i deg. Den fornyes hver gang du lar den komme gjennom i tankene dine. En drøm som får deg til å føle deg levende bare ved å tenke på den. Det er den virkelige sannheten, din sanne historie, ditt hjertes hensikt.

Hva eller hvem er det viktigste i livet ditt? Ved å si ja til deg selv, starter du en reise i deg selv. Begynn å se livet fra hjertet i stedet for den venstre hjernehalvdelen din. Da finner du raskt veien ut av tåka.

Vi lever ofte livet med skylapper foran øynene og vandre rundt i tåkeheimen uten mål eller mening

Merkelappen du legger på deg selv, kan gjøre deg blind, slik at du ikke kan se din egen sannhet, ikke engang føle den. Klarhet og nærvær er helt fraværende. Du lever livet med skylapper foran øynene for ofte og er ikke villig til å se det vakre potensialet som venter på å bli verdsatt.

Alt dette kan gjøre deg syk, både mentalt og fysisk. Ofte føler du deg tappet for energi uten å vite grunnen, fordi så mye ligger på et underbevisst nivå. Jo flere år du lever livet ditt uten å ta styringen, jo mer føler du deg utmattet og til slutt kan du bli syk.

Du savner så mye i livet ditt. Du prøver å være noe og gjøre alt, men får det ofte ikke til.

Det er når du ser etter ingenting, og du bare er, at du vil finne alt.

I livet står du overfor vanskeligheter. Du blir vitne til eller opplever lidelse, du mister mennesker du elsker og du har konfrontasjoner på mange nivåer. Slike vanskeligheter og erfaringer er magiske gaver. Hvis du tillater dem å være det! De er stifinnere og de er der for å vise deg de personlige sannhetene dine og lede deg inn i ditt eget hjerte. Hvis du er villig til å åpne opp for det.

Jeg vet at du har et oppdrag i livet, noe viktig å uttrykke. Det er det du nesten ikke våger å drømme om, din dypeste hemmelighet.

Du får visdom gjennom det du erfarer i livet. Erfaringene, både gode og vonde, positive og negative, er viktige verktøy som du kan bruke til å reise deg og skinne.

Kjærlighet er svaret på livet. En kjærlighet som du skal dele med andre.

Vennlighet, takknemlighet og tilfredshet er viktige faktorer for å bevare et godt og meningsfylt liv. Du kjenner ikke til andres reise, men du kjenner din egen, dypt inne i deg.

Lytt til den indre sangen din. Dø ikke med musikken fortsatt inne i deg. Du er ment å dele den med andre.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

For mange år siden leste jeg et dikt som jeg aldri vil glemme. Hvem som skrev det husker jeg ikke. Heller ikke teksten. Bare inntrykket det gjorde på meg og mitt liv. Det handler om livets billedvev. Jeg lever livet mitt og legger inn tråd etter tråd. Noen ganger går arbeidet lett. Jeg legger inn tråder og former det vakreste bilde. Et bilde som uttrykker glede, og et bilde fult av liv og farger. Jeg vever inn drømmer og håp om et liv med nærhet og varme.  Hver tråd er lagt inn med omhu og forventning til hva det skal bli. Hva jeg så gjerne vil uttrykke. Og det er vakkert, og jeg fylles av varme gode følelser for det jeg har skapt.

«Å lære kunsten å uttrykke takknemlighet vil tvinge deg til å fokusere på det positive.»
Mark Victor Hansen

For så å veve noe som blir broket og stygt.  Noe jeg ikke ønsker skal synes. Veven avspeiler mitt eget indre. Uten at jeg har forstått, har jeg vevd inn alle de vonde og ubearbeidede tankene og følelsene mine. Jeg ser det i ettertid. Jeg ser at jeg mislyktes. Jeg ser at bildet som skulle bli så vakkert, kun ble et sammensurium av løse tråder uten verken mening eller skjønnhet. Fargene er mørke og triste. De mangler liv. Jeg fylles av sorg over hva jeg har gjort. At jeg har skjemmet den ellers så vakre veven.  Jeg som alltid vevde inn gylne tråder av håp, oppdaget at jeg hadde utelatt slike gylne tråder. Tråder som skulle binde de ulike uttrykkene i veven sammen. Nå hadde jeg vevd med oppgitthetens svarte mørke farger.  Vevens bilde var som et stort mørkt hull av sorg, skam og  håpløshet.

«Når jeg ser tilbake på hele billedveven av livet mitt, kan jeg se fra perspektivet der jeg er her og nå at alle aspekter av livet mitt var nødvendig og perfekt. Hvert trinn førte til slutt til et høyere sted, selv om disse trinnene ofte føltes som hindringer eller vonde opplevelser.»
Wayne Dyer

Så oppdaget jeg en annen tråd, en tråd som kan virke fjern og kald men samtidig full av lengsel, melankoli og drømmer. Den er blå og ikke så lett å få øye på blant alt det dystre sorte. Den er som en utstrakt hånd som strekker seg mot varmen og lyset. Jeg blir så glad fordi jeg brått forstår noe vesentlig når veven utfolder seg foran meg.

Det handler om meg selv. Om det som betyr noe i mitt liv, min tilværelse. Jeg oppdager at veven har fått nytt liv. Etter alt det forvirrende mørke, det jeg ikke forsto. Lengselen bygget bro over avgrunnen til noe nytt og uendelig vakkert.

«Farge er en menneskelig nødvendighet på samme måte som vann og ild. Gjennom hele dens eksistens og alle historiske perioder har mennesket forbundet fargen med sine gleder, handlinger og fornøyelser.»
Fernand Leger

Tenk bildet mitt hadde fått mer dybde. Det fremstår med en ro og harmoni som jeg ikke maktet å skape før. De mørke fargene smelter sammen med de lyse og varme, og skaper et bilde som gløder av noe jeg ikke forstår annet enn med hjertet mitt. Noe uendelig godt som løfter meg opp og holder meg fjetret i ærbødighet for det vakre jeg har skapt.

«Vi bør alle vite hva mangfold gjør for en rik vev, og vi må forstå at alle trådene på bildet er like verdi fulle uansett hvilken farge de har.»
Maya Angelou

Det er ingen ny vev, men en fortsettelse og omfavnelse av både det som er mørkt og kaldt med det som er varmt og lyst. Jeg trenger ikke begynne på nytt. Det er ingen ny begynnelse for veven min. Det er bare fortsettelser … Fortsettelser bygget på livets erfaringer, både gleder og sorger, medgang og motgang og det jeg har tilegnet meg av visdom  ved å  leve åpent, selv i den mørkeste natta.

Som menneske er det  uunngåelig til tider å bli distrahert og sliten. Jeg går videre i trygghet om  at hinsides alt som er uttrykt og forstått, så er hvert øyeblikk jeg lever en del av hva jeg er, og  hvorfor jeg er her. En bevisstheten som er forankret i kjærlighet. Det er kjærlighetens brobyggende egenskaper og innhold jeg ser utfolde seg i veven min. Den skaper det mørke om til magi, til noe nytt og vakkert. Gjennom erfaringer har jeg utviklet meg og funnet frem til sider ved meg som før var skjult. Sider ved meg som jeg ikke visste om. Først gjennom tunge stunder og nederlag kan kjærlighetskraften fylle meg og forvandle veven min i alkymiens smeltedigel.

Ofte er det  lengselen  etter å finne inn til kjærligheten i og rundt meg som hjelper meg når jeg legger inn nye tråder i veven. Men noen ganger mister jeg det og finner ikke enden av tråden. Jeg  mister rett og slett troen på at jeg noensinne vil finne igjen lengselens tråd. Den som er i stand til å vise vei inn til kjærlighetens varme røde tråder. Det er i slike øyeblikk at jeg til min forbauselse opplever, at selv når jeg har mistet følelser og tro, men er villig til å oppleve smerten ved det fullt ut, blir jeg igjen tilgjengelig for lengselen. Lengselen  som mer enn gjerne guider meg mot de vakre fullkomne trådene av kjærlighet.

Slike opplevelser er magiske og skaper et bilde vakrere enn jeg noen sinne har kunnet drømme om. Et bilde vevd sammen av tråder spunnet sammen av kjærlighet, glede og nærhet. Håpløshetens kalde og triste farger veves inn i teppet mitt og får nytt liv. De er ikke lenger kalde og mørke, men en levende kontrast som forsterker det varme og lyse.

Våg å være
«Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil –
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!»
Hans Olav Mørk

Det handler om å vite hvilke farger jeg elsker  å veve med i veven min. Jeg elsker det orange. En farge som står for glede, selvstendighet, inkludering, energi  og ideskaping.  Hver farge har sin betydning. Det handler om å finne frem til det som uttrykker meg best der og da. Ta for eksempel kjærlighetens farge som også uttrykker  lidenskap, vilje, kraft ,energi, spontanitet, tilgivelse, takknemlighet og mot.  Samtidig må jeg vokte meg for å bli overmodig. Enhver farge har en negativ side, blir den ikke harmonisert med andre farger. Som det røde i for store doser kan bli selvopptatt, overlegent og ampert.

Hvilke resultat forventer jeg å oppnå. Det er ikke selvsagt at jeg ønske noe som er godt. Det er lett å gå seg vill i maktens korridorer og velge de negative sidene ved for eksempel det fiolette, det blå og det gule. Som arroganse, feighet eller troløshet.

«Fantasi er viktigere enn kunnskap. For kunnskap er begrenset til alt vi nå vet og forstår, mens fantasi omfatter hele verden, og alt det noensinne vil være å vite og forstå.»
Albert Einstein

Det jeg gir oppmerksomhet til, det blir jeg. Derfor har jeg brukt mye tid på å finne frem til trådene som skal veves inn i veven min. Jeg har funnet dem, og det jeg vever blir som et eventyr. Det skaper magi i og rundt meg. Trådene lever sitt eget liv fordi jeg har gitt dem all min oppmerksomhet. De vet hvor de skal og følger meg villig. Det vakreste bilde avdekkes, full av liv, glede, takknemlighet og håp. Alt spunnet sammen av kjærlighetens røde lidenskapelige og varme tråder.

«Skjebnen selv er som en fantastisk bred billedvev der hver tråd styres av en usigelig øm hånd, plassert ved siden av hverandres tråder og holdt og båret av hundre andre.»
Rainer Maria Rilke

Uansett hvor ivrig jeg er til å se at veven endrer seg og vokser, vil det sjelden skje raskt. Det er fordi emosjonell modning tar tid. For å gå fra ett stadium av modning til et annen, må jeg gå gjennom et bredt spekter av opplevelser, integrere betydningen, og prøve en ny farge på tråden for å komme videre.  Bærekraftig endring er bygget på et fundament av tålmodighet. Det er jo nettopp dette veven min avspeiler. Når jeg ruller den ut oppdager jeg periodene i livet mitt der jeg famlet meg frem, prøvet og feilet, og kom litt videre sakte men sikkert. Jeg ser også tiden da jeg trakk meg inn i meg selv og stengte alt lys ute. Det er tråder i bare grå, brune og sorte fargetoner. Men også noen få kalde hvite nyanser.

«Du kan ikke beskytte deg mot tristhet uten å beskytte deg mot lykke.»
Jonathan Safran Foer

Det er naturlig å ønske å dele lykke, fred og positivitet med alle som er nær meg.  Det er det jeg vil at veven min skal utstråle. En utstrakt hånd. Uansett trenger jeg å forsone meg med alle de mørke og uønskede trådene som lever inne i meg. Tråder som alene skaper et vondt og frastøtende bilde.

Når jeg er i direkte kontakt med dem, med tristheten, skuffelsene, håpløsheten, og forvirringen, opplever jeg at jeg kan bli venn med dem  og la dem være det de er. Jeg kan ikke klare å gi nærhet og varme til andre uten å  rydde plass inne i meg slik at veven kan veves med noe annet en de mørke trådene. Inntil jeg gir det mørke og vonde et fristed, vil ikke lyset komme til. Først da kan jeg elske den jeg er uten å fokusere på skjevheter og mangler. Jeg vet at all erfaring er viktig, og en del av naturlig uendelig magi.

«Lykke er når det du tenker, det du sier, og det du gjør er i harmoni.»
Mahatma Gandhi

Det er nødvendig å huske på at jeg ikke kan oppnå noe i dette livet alene … og uansett hva som skjer er det et resultat av livet jeg har levd og de trådene jeg har ved sammen. Det igjen veves sammen med tråder fra din vev. Slik skaper vi noe sammen. Jeg ønsker at det for det meste skal være gylne tråder som bindes sammen i glede og kjærlighet.

Slik utfolder den alkymistiske prosessen seg, og  skaper de vakreste gylne og støttende tråder i veven. Bildet blir som et gyldent fartøy av ren, forvandlende kjærlighet.

«Finn fargene dine, finn stemmen din, finn ut hvem du er. Da fylles du med ditt indre lys. Kom så ut og del det med oss andre.»
Lillasjel

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

«Selvfølgelig kan jeg holde på en hemmelighet. Det er dem jeg forteller den til, som ikke klarer det.»

Anthony Had Guest

I dag vil jeg dele med deg en gammel blogg som jeg skrev for flere år siden, sammen med en ny erfaring som jeg gjerne skulle ha vært foruten. For meg er det som skjer en viktig påminner om å leve bevisst og ta ansvar hver dag.

Benedikte var lærer på det lille stedet jeg vokste opp da jeg gikk i 1. klasse. Hun var en ugift frøken og kom fra en annen del av landet. Hun var alltid kledd i svart. Hver sommer dro hun hjem for å sørge ved graven til foreldrene sine som hadde dødd for mange år siden.
Hun var svært ensom og deltok ikke på noe annet enn møter på bedehuset.

Min far var styrer på skolen vår, og det falt seg derfor naturlig at hun kom til kaffe hos oss noen ganger.

Hun smilte aldri og snakket lavt.

Vi barna elsket å spille spill. Hun ville gjerne delta med oss. Det var bare så rart at hun alltid ville ha de sorte brikkene. Disse passer best for meg sa hun….

Hun var glad i barn og hun inviterte 5 og 6 åringer til skolen. Der fikk de tegnesaker og satt ved de små pulten og tegnet. Det var svært populært blant barna.

Ved middagsbordet, en dag hørte jeg min far si til min mor at han var bekymret for pengeforbruket til Benedikte. Det gikk ganske mye av skolens utstyr til ungene hun inviterte inn.

Neste dag på skolen fortalte jeg henne hva min far hadde sagt. Kan huske min egen skadefryd idet jeg fortalte henne …. Kanskje jeg også ønsket å ha makt over henne.

Hun ble så lei seg. Hun gråt og løp rett til min far i naboklasserommet.

Senere tok min far meg med til henne og vi ba begge om unnskyldning. Det ble slutt på at barna kom inn for å tegne selv om min far hadde sagt til henne at det var ok. Hun kom aldri mer på besøk til oss. Neste skoleår flyttet hun.

Både jeg og min far lærte en lekse den dagen som jeg vet har fulgt oss resten av livet. Min far passet seg siden for å snakke ved middagsbordet om voksenting. Jeg forsto at jeg hadde såret Benedikte ved min budbringertjeneste….. Det gikk opp for meg hvor lett det var å gjøre andre vondt, og at voksne også kunne være sårbare.

» Små gryter har også ører. «

Nordisk ordtak

En litt annen vinkling, men tilnærmet den samme problematikken er det jeg har opplevd i det siste. Nå er det ikke Benedikte som er offeret, men meg.

Det har pågått over tid og jeg har ledd det bort, selv om det har såret meg. Nå kan jeg ikke late som ingen ting lenger. Til det er det for skadelig, og ødeleggende for forholdet mellom meg og andre, både barn og voksne.

Jeg er en person som har fokus på alt annet enn matlaging og husarbeid. Jeg tar det ikke så høytidelig. Kunnskapen om dette har jeg mer enn de fleste, med mine varierte utdannelser og praksis innen matlaging, husøkonomi, helse og ledelse. Det har gjort meg trygg nok til å kunne ta lett på det meste. Jeg har mine grenser i forhold til hva som er ok og lever deretter. Hva andre måtte tenke har ikke vært en problemstilling for meg inntil nå.

Som bilfører, liker jeg å kjøre slik at jeg kjenner det. Personligheten min som er rask og utålmodig, gjennspeiler seg i måten jeg kjører bil på. Jeg kjører ikke soft og mykt, men mer med brå bevelgelser. Derfor kan de sikkert være litt ubehagelig å sitte på med meg. Jeg prøver å kjøre mykt når jeg har passasjerer med meg, men ofte glemmer jeg meg og kjører slik jeg bruker. Derfor liker jeg stort sett ikke å ha passasjerer når jeg kjører.

I mine nære omgivelser har jeg mennesker som er svært forskjellige fra meg. Min omtrentlige orden hjemme møter et regime der vaskefilla har fokus. Bilkjøring er en kunst, der behagelig og myk kjøring er en perfeksjon.

Ikke noe galt med dette. Vi er forskjellige og lever godt med det, trodde jeg.

Saken er bare at de voksne snakker negativt om meg og min livsfølsel hjemme hos seg. Dette hører barna. Jeg kan merke en endret holdning fra barnas side. De kritiserer meg og vil ikke spise maten min, fordi mamma ikke liker den. De kommer med negative kommentarer om det ene og det andre. Det toppet seg her om dagen da jeg ble fortalt at det ikke gikk an å sitte på med meg fordi jeg kjørte så rykkete. Pappa hadde sagt at han hadde øvd for å kjøre slik som jeg, men fikk det ikke til. Mamma var helt enig sa de.

Jeg tror ikke at det er negativt ment fra de voksnes side, men ungene forstår ikke denne formen for humor, en spøk på min bekostning. Men ungene tar det bokstavelig og dermed endrer forholdet deres seg til meg gradvis til mer negativt. Jeg er ikke noe. De vet best og ler av mine «greier».

Når jeg er barnevakt hjemme hos barna, får jeg vite nøyaktig hva mamma gjør og slik må jeg også gjøre det. Nåde meg om jeg rører annerledes i gryta enn mamma.

Jeg tror at det for det meste er en form for å ha kontroll. Kontrol over seg selv og andre på. Dessverre er det en ganske destruktiv form for kontroll.

Noe enklere å være barnevakt hjemme hos meg. Da har jeg på en måte siste ordet.

Stort sett ler jeg av det og forstår at det er et uttrykk for å kunne hevde seg, akkurat slik jeg gjorde overfor Benedikte da jeg var liten.

Det handler også om de signalene foreldre gir sine barn. En noe rigid livsførsel, vil gi det samme til barna.

Det jeg ikke kan godta er mobbing. Og det er det de driver med, de mobber meg. Ikke så bevisst, men uansett er det mobbing. Og det er dette som skremmer meg mest. Når jeg kan mobbes, kan også andre mobbes. Vi mister de nære og varme relasjonene til fordel for kritikk og bedrevitenhet.

Det aller veste er hvordan de også gradvis ser ned på meg og føler at det er lov å trakassere meg. Jeg er mindre verdt i barnas øyne.

Jeg har sagt fra og jeg regner med at alt vil ordne seg. Det eldste barnet forsto hva jeg sa og tok meg i forsvar overfor den yngste. Det lover godt. De voksne har jeg ikke hørt fra enda, men jeg er ikke i tvil om at de vil ta poenget og endre på hvordan de omtaler meg overfor barna.

Feilen er at jeg har funnet meg i det altfor lenge. Slik har jeg latt de ødeleggende holdningene til meg få vokse og utvikle seg til det verre. Hadde jeg sagt fra før, kunne jeg ha stoppet det før.

Mitt budskap er at både mobber og den som blir mobbet har et ansvar. Ofte er ikke mobbing vondt ment, men utarter seg fordi mobbingen ikke får motstand. Gradvis endres holdningene på begge sider. Snart kan det ha blitt en sannhet. Skummelt og veldig farlig. Derfor sier jeg fra på egne vegne. Sier jeg ikke fra, blir jeg lett et offer. Et offer fordi jeg tar offerrollen.

Det er ikke dermed sagt at ikke jeg skal forsøke å endre på noe av det andre opplever negativt ved meg. Jeg kan øve på å kjøre mer soft og tilstebe litt mer orden hjemme. Det er alltid flere sider ved en sak.

Ikke alle er like ressursterke som jeg er og de klarer ikke si fra. I stedet lar de seg mobbe. Det kan gi store og negative helseeffekter på litt sikt. Det skumleste er hvordan synet på hverandre endrer seg uten at noen legger merke til det. Snart er det som kanskje begynte som en spøk, blitt en sannhet.

Derfor har de voksne et stort ansvar i hvordan de omtaler andre mennesker overfor barna. Det de sier danner grunnlaget for hvordan barna blir som voksne. Blir de fulle av kritikk og bedrevitenhet eller blir de rause og tolerante.

Jeg måtte skrive dette i dag fordi jeg vet at mange sliter med å bli tatt alvorlig. De er ikke noe verdt i andres øyne. Vi har alle et ansvar for å skape respekt og toleranse mellom ulike mennesker. Det være seg alder, rase, fattige og rike, flyktninger og innvandrere, religion, sykdom, psykisk eller fysisk, utdanning eller evnemessige forhold. Det er opp til hver enkelt av oss hvilket samfunn vi skaper.

Ta ansvar og gjør noe med det, nå!

Bara en plåsterlapp.
«Du säger förlåt när ont du gjort, skall det sedan vara bra och glömt, det onda du gjort som sårat så djupt i ett annat människokött.

Du skär att sår på din kropp någonstans ett sår som är djupt och fult. Du sätter ett plåster utanpå men det djupa såret inunder finns ändå.

En plåsterlapp är ju bara ett förlåt som skall täcka blodet du ser. Inunder gör det lika ont. Tänk på att såret du gjort med din elakhet gör ont under plåstret förlåt.

Det är inte alltid det läker igen det kan värka i många år var alltid försiktig så du ej gör några sår varken med kniv eller hårda ord.

Det är allt bra att säga förlåt ibland för skador från mun och hand. Men du vet ju att det bara ytan når ty plåstret förlåt läker inga sår.

Försök i stället att leva så att du aldrig behöver sätta något plåster på. Men om du ändå lämnar sår på livets stig. Glöm ej att viska kan du förlåta mig.»

Barbro Carlen, 12 år

PS.

Etter å ha tatt problemet opp med de voksne, har alt blitt bedre. De voksne har hatt en alvorsprat med barna. Tror bestemt at de voksne heretter tenker seg om, før de sier noe negativt om andre i påhør av barn. I tillegg har barna snakket med meg og sagt unnskyld. Forholdet mellom oss er bedre og varmere enn før. Det hjelper å si fra!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/?ref=bookmarks

Hvert år rundt juletider leser jeg boken, «De hellige tre narrer» av Tor Åge Bringsvær. For meg handler den om å være takknemlig for det jeg har og å dele det med andre. Ikke være redd for at det jeg kan by på ikke er godt nok.

Bokas fortellerstemme innleder med å si at han har hørt en historie av en gammel sirkusklovn. Historien skjedde for nesten 2000 år siden, og den blir fortalt som om klovnen selv var hovedpersonen.

Han forteller om sin herre, kongen, som får øye på en skinnende stjerne. En fyrste er født, og denne fyrsten må de besøke. På vegen møter de flere som er ute i samme ærend.

Snart er de tre konglige følger som har slått seg sammen. En karavane med mange hundre tjenere og soldater, hester, hunder, kameler, elefanter og tre narrer. Alle konger på den tiden hadde sin egen narr.

De finner frem til stallen, hvor de finner barnet og foreldrene. De hellige tre konger går inn med sine gaver, gull, røkelse og myrra – akkurat slik vi kjenner det fra bilbelhistorien. Barnet gråter, og lar seg ikke roe av noen. De fine gavene som kongene har hatt med seg får ikke barnet til å slutte å gråte.

De hellige tre narrene vil så gjerne gi noe til dette barnet som gråter så sårt. Men hva har de å gi, sammenlignet med de rike gavene fra herrene sine? Så de gjør det eneste de kan, nemlig gjøgle. Snart smiler både kongene og barnets foreldre. Alle blir fulle av glede, og barnet roer seg.

Gaven fra de hellige tre narrene til barnet er glede.

De ga av seg selv. De ga av det de kunne og hadde til rådighet, nemlig sine evner til å få andre til å glede seg. For meg har det blitt en tankevekker. Det er så altfor lett å trekke meg bort og ikke dele med andre hvem jeg er, i redsel for å bli til latter eller oversett. Tenk om de synes det jeg kan bidra med er dumt eller kjedelig? Slik kan jeg tenke og trekke meg tilbake inn i meg selv, mens jeg fokuserer på de vonde følelsene mine.

Hvorfor i all verden er det slik noen ganger?

Det bør handle om å bruke erfaringene mine, enten de er gode eller negative til å veve den vakreste livsveven jeg kan.

Det handler om å lære av følelsene mine, både de gode og de mindre gode, de lyse og de mørke. Med andre ord lytte til hjertets stemme.

Når jeg er i kontakt med den indre kilden i hjertet mitt, kan jeg faktisk føle når jeg blir trukket ned av tanker, og når jeg blir løftet opp av dem.

Når jeg føler meg trukket ned av bekymring og negativitet, trenger jeg å si til meg selv at nok er nok, og erstatte de negative tankene med håp og tro …. Det høres så enkelt ut, men ofte er det mer enn vanskelig. Heldigvis virker det når jeg får taket på det ….

Jeg får visdom fra erfaringene jeg får på reisen min gjennom livet. Visdom er en følelse av å vite og det er en følelse som vokser i meg. Alt handler om å lytte til det hjertet forteller meg og leve deretter. Bruke de talentene jeg har fått utlevert og veve dem sammen til min livsvev.

Veve med tråder forankret i hjertet, forankret i kjærlighet.

Hver liten gjerning av godhet som strømmer fra hjertet, gjør teppet jeg vever, teppet som er livet mitt, rikere. Rikere på glede, rikere på kjærlighet, rikere på gode opplevelser. Slik skaper jeg min egen hverdag om til et magisk gyllent teppe.

Jeg har ofte angret på noe jeg har sagt. Enten det har kommet feil ut, vært sårende og krast, eller på en eller annen måte vært upassende. Jeg antar det er en del av det å være meg å gå på mange verbale smeller. Men jeg har aldri angret på et eneste «Jeg er glad i deg». Det er verdt å tenke på når jeg trekker meg tilbake i redsel for å vise sanne følelser. Ingen tråder er vakrere enn tråder vevd av kjærlighet.

Denne julen har vist meg hvor vanskelig det kan være å leve fra hjertet, hvor vanskelig det er å leve slik jeg helst vil, raust og åpent. I stedet svarer jeg for ofte kort og avvisende, gjør de som er rundt meg ukonfortable med min mutte og avvvisende utttryksform.

Veven min har fått noen stygge innslag som jeg gjerne skulle ha vært foruten.  Heldigvis klarte jeg som oftest å endre meg før det ble for seint. De stygge områdene fikk noen vakre innslag  av anger og oppriktig bønn om forlatelse. Det gjorde veven min vakrere og rikere, Hvorfor? Fordi jeg lærte av feilslagene mine. Neste gang gjør jeg det bedre og veven min blir enda vakrere.

For noen netter siden våknet jeg brått. Jeg ble liggende å tenke på det jeg har skrevet om ovenfor. Plutselig så jeg for mitt indre øye et bilde. Det var et bilde av et landskap som lå i mørke. Jeg kunne se at himmenen bak fjellene sto i brann. Den var magisk gyllen og et vakkert skue mot den mørke forgrunnen. Selv om bildet var vakkert, gjorde det meg urolig. Jeg forsto ikke hva det jeg så foran meg betydde.

Fra før, vet jeg at når jeg får slike syner, betyr de alltid noe. Det er noe viktig  som skal formidles til meg.

Kunne det bety at sønnen min var i fare, at det brant hjemme hos han eller hos meg. Uroen ga seg ikke og jeg var på nippen til å stå opp og gå inn i stuen for å sjekke at alt var i orden der jeg befant meg. Det var midt på natten, så jeg vegret meg for å ringe min sønn.

Så la jeg merke til at det var et stor hjerte i forgrunnen på bildet. 

Og alt forandret seg!

Fargene som før skapte frykt, skapte i stedet glede og takknemlighet. Hvorfor? Fordi jeg nå assosierte den vakre himmelen med kjærlighet og ikke med en ødeleggende brann.

Tenk hvor annerledes alt ble, bare fordi jeg så hjertet. Hjertet roet meg og åpnet opp for magi og glede. Akkurat slik de hellige tre narrene skapte glede, da de våget å gjøre det de var gode på.

Jeg vet nå at bildet jeg så, har flere budskap innvevd i seg.

Hør bare:

Jeg skal ikke alltid tro det verste. Det handler om også  å vurdere positive muligheter.  Ser jeg bare på det som skaper frykt, vil jeg gå glipp av den iboende gleden ved det som kommer til meg. Frykten tar over.

De gylne sterke fargene på himmelen sammen med hjertet i forgrunnen bærer bud om kjærlighet. Kjærligheten kommer til meg. Det er bare å åpne hjertet mitt og slippe den inn. Magisk, ikke sant!

Det kjennes også som jeg har fått en oppgave.

Oppgaven handler om å vekke deg, slik at du ikke brenner inne der du er, men  åpner hjertet ditt og slipper kjærligheten inn. Faren er at du stenger døren din og ikke lukker opp når kjærligheten banker på. Eller kanskje du har satt «telefonen på lydløs», slik at du kan fortsette søvnen din, uten å høre når kjærligheten prøver å vekke deg.

Faktisk er jeg sikker på at det ikke skjer lenger, selv om det har skjedd gjenntatte ganger før. Nå har du døren på gløtt og telefonen på full styrke. Du vil ikke gå  glipp av kjærlighetens magisk lys lenger. Du er ikke redd som før. Nå gjennstår det bare at du åpner døren helt opp eller tar telefonen når kjærligheten kaller.

Bildet jeg så, forteller meg at det er snarlig forestående. Ren magi, ikke sant!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/