«Skjønnheten ligger ikke i ansiktet
Skjønnheten er et lys i hjertet.»
Kahlil Gibran
I dag fikk jeg det for meg at jeg må skrive til deg….
Til deg som tilsynelatende mestrer alt og er på topp i livet ditt.
Innerst inne kjenner du deg som en som ikke strekker til.
Forholdene dine på alle plan mislykkes eller oppleves vanskelige og du kjenner deg stresset.
Derfor har du lett for å trekke deg tilbake fra andre mennesker.
Men, kjære deg. Du strekker til. Du har en evne i deg til å ære andre menneskers evner og visdom.
Du har en by av juveler inni deg, full av ild og lys. For ikke å snakke om det livgivende vannet som er kilden til alt liv i deg. Du har evnen til å oppleve ekstrem glede og dele den med andre. Du er ett med solas livgivende kraft.
Tenk når du møter gode mennesker: «I deg ser jeg en annen meg,» og det stemmer. Du har en naturlig autoritet til å se og fange opp andre mennesker og deres behov. Dine sterke indre krefter forvandles til skapende kunst gjennom din selvutfoldelse. Du er helt spesiell og lykkes med alt du setter deg fore.
For andre fremstår du akkurat slik, men ikke for deg selv. Du ser så altfor lett alle dine mangler og til kort kommenheter.
Heldigvis, ingen er ufeilbar. Gjennom livets nederlag har du klart å skape en større innsikt både i deg selv og andre. Bruk denne egenskapen og erfarte klokskap til å hjelpe andre, men først og fremst til å hjelpe deg selv. Kilden i deg er uendelig, og du er tiltenkt til noe stort om du er villig til å gi slipp på fortiden.
«Jeg vil, men får det ikke helt til,» sier du kanskje.
Det viktigste du kan gjøre er å ta deg tid til stillhet. Det er bare du som kan gi svaret på hvordan, og da må du koble deg på ditt høyere selv. Stillheten hjelper deg til det.
Du kan for eksempel kjenne på det som er vanskelig. Gni det inn. Spør deg så om du virkelig vil ha det slik resten av livet.
Om svaret er nei: Bestem deg for å legge den vonde følelsen, tanken eller hendelsen bak deg og la den gå, gi slipp på den. Du vil sikkert ikke klare det ved første eller andre forsøk. Med jevnlig repetisjon, er min erfaring at det du ønsker å bli kvitt, blir svakere og svakere, og til slutt helt borte.
Jeg har også tro på å bruke naturen. Ta deg en tur til sjøen og mens du nyter solens varme stråler. Eller om kvelden med solnedgangens skjønne milde fargeprakt idet naturen går til ro for natten.
Og for all del snakk med andre om det. Jeg er sikker på at det finnes mennesker som bryr seg om deg, som vil støtte og hjelpe deg til å løse opp i alt som plager deg. Det er på høy tid at du tar steget for alvor ut i forvandlingens alkymi. Du vil lykkes det er jeg overbevist om.
Husk at du er verdifull og unik. Det er ingen som deg, ingen kopi, bare originalen..
Din egen opplevelse av utilstrekkelighet er ubegrunnet. Du er som sommerfuglen som gikk fra å være den unnselige puppa til å bli den prektigste skapning. Du kan forvandle de negative følelsene og erfaringene i deg til styrke. Slik vil du oppleve deg ett med alt levende. Og du vil kunne fly…..
Hvem er så denne «deg.»… som jeg skriver til.
Jeg tror at det kan være oss alle. Det er noe vi alle trenger å belyse, få fram i oss selv. Vi vil oppdage at det meste kun er uvirkelige skygger som forsvinner straks lyskasteren blir satt på oss og oppfanger oss slik vi virkelig er. Så gå ut i lyset. Vi må ikke gjemme oss inne blant skyggene der alle våre mardrømmer så lett får fritt spillerom og tar over livet vårt.
«Det beste middelet for de som er redde, ensomme eller ulykkelige er å gå ut, et sted hvor de kan være stille, alene med himmelen, naturen og Gud. Fordi, bare da føles det som alt er som det skal være. Gud ønsker å se mennesker glade, midt i naturens enkle skjønnhet.»
Anne Frank
Kanskje du tenker at det andre gjør er bedre enn det du gjør? Kanskje du tro at du ikke har det i deg? Kanskje du tror at du ikke er tøff nok? Kanskje du tror at du er dømt til å tape?
Kanskje, kanskje …..?
Husk bare at du har det i deg. Husk at du er like god som andre. Husk at alt som skal til er at du bestemmer deg for å satse på det du drømmer om å oppnå.
Det kan godt være at andre er bedre enn deg. Det kan godt være at andre lykkes oftere enn deg. Det kan godt være at andre har lettere for det enn deg.
Det kan godt være….
Husk bare at du konkurrerer ikke med andre. Det handler om å være tro mot deg selv. Det handler om å ta skrittet ut i det ukjente. Det handler om å gi slipp på angsten for at du ikke ….. med andre ord at du ikke holder noe tilbake fordi du er redd for å mislykkes.
Jeg vet at du klarer det. Jeg vet at du våger.
Kanskje du taper denne gangen også, eller kanskje du oppnår drømmen din? Det vet du ikke før du har forsøkt. Hva har du å tape? Hva er egentlig det verste som kan skje? Er det verre enn å leve slik du gjør uten håp fordi ….
Ikke bry deg om andre. Våg å leve ut drømmen din. Som Søren Kirkegård sier:
«Å tørre er å miste fotfeste for et øyeblikk. Å ikke tørre er å miste kontakten med livet.»
Det handler om å ha tro på kjærlighetens uendelige skaperkraft. Fyll hjertet ditt med kjærlighet – ikke med frykt.
Våg deg ut i lyset – ut i kjærlighetens varme vinder og magiske lys. Ikke gjem deg bort i mørket. Et mørke som er som en grå omsluttende tåke, uten verken seire eller nederlag.
Kom bli med ut i det varme solskinnet som er fylt med håp og uendelige muligheter.
En mester og hans disippel gikk gjennom ørkenen i Arabia. Mesteren brukes hvert øyeblikk av turen til å lære disippelen sin om tro. «Overlat alt til Gud,» sa han. «Fordi han forlater aldri sine barn.»
Da de slo leir om natten, ba mesteren disippelen binde hestene ved en nærliggende klippe. Disippelen gikk over til klippen, men så husket hva han hadde lært om ettermiddag. «Mesteren ønsker å teste meg. Sannheten er at jeg skal betro hestene til Gud. « Og han forlot hestene løse.
Neste morgen oppdaget han at dyrene hadde stukket av. Indignert, oppsøkte han mesteren. «Du vet ingenting om Gud! I går lærte jeg at jeg skal stole blindt på forsynet, så jeg ga hestene til ham for å beskytte dem og dyrene har forsvunnet! «
«Gud ønsket å se etter hestene,» svarte mesteren. «Men i det øyeblikket han trengte hendene dine for å binde dem, lånte du dem ikke til ham»
Paulo Coelho
I det siste har jeg tenkt mye over hva det betyr å ha håp. Det er så lett å håpe på noe, lene meg tilbake og vente på at det jeg håper på skal skje. Som en slags fatalisme. Det som holder meg oppe der og da er håpet om noe bedre. Jeg har over år levd i et slikt håp. Det er som et lys i mørke som viser vei fremover. Jeg drømte og håpet at livet ville snu den gode siden til og gi meg det jeg håpet på.
På en måte var jeg som disippelen i historien over. Jeg forventet at Gud skulle gjøre jobben og gi meg det jeg ønsket meg. Selv hadde jeg fokus på andre ting, på å overleve der og da. Jeg kavet rundt på det opprøte havet. Ofte ble jeg dratt med i dragsuget fra store bølger og var ved å omkomme.
Andre ganger var sikten så dårlig at jeg tok meg selv i å trå vannet på stedet hvil. Livet ble trist og nesten uutholdelig. Mange ganger syntes jeg synd på meg selv og følte meg som et offer for omstendighetene. Jeg som fortjente så mye bedre.
Andre ganger, skal jeg være ærlig, tenkte at jeg fortjente å ha det så ille, fordi jeg hadde forsømt både meg selv og menneskene rundt meg, på så mange måter.
Selv om jeg så lyset fra fyret langt borte, klarte jeg ikke å følge anvisningen det ga. Dermed kulseilte jeg gang på gang. Jeg hadde fortsatt håpet, men målet syntes så uendelig langt borte. Jeg så bare alt jeg manglet og glemte noe vesentlig. Jeg glemte å leve i øyeblikket, men forble i håpet om at en gang ….
Heldigvis møter jeg mange mennesker som vil meg vel. De oppmuntrer meg og deler raust av seg selv. Det varmer og gjør at håpet vokser til tross for all motgangen.
«Noen ganger er håpet som en redningsplanke ute i bølgene. Andre ganger kan håp være noen få ord i rette tid, fra hvem som helst…. Eller en liten klem… « Elisabeth
Jeg tror at i slike tilfeller oppstår det en endring i meg. En endring om at det jeg drømmer om i fremtiden ikke bare en en drøm, et håp, men et mål jeg kan nå. Det handler om å skape den virkeligheten jeg ønsker meg, og jeg må starte her og nå i dette øyeblikket.
«Håp kan være en form for mangel. Det er de som lever i håpet og de som produserer håp. Hva betyr det å være en produsent av håp? Folk som produserer håp er skapere. Folk som lever i håp er de som bare ønsker og venter på at ting skal endre seg.» Dr. Robert Anthony
Jeg har oppdaget at når jeg har gått meg vill og er ved å miste håpet, er det beste jeg kan gjøre å sette meg ned og puste for ikke åfå panikk.
«Gå seg vill Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg har ikke gått seg vill. Hvor du er heter her, og du må behandle det som en mektig fremmed, må be om tillatelse til å kjenne det og bli kjent. Skogen puster. Lytt. Den svarer: Jeg har skapt dette stedet rundt deg. Hvis du lar det, kan du komme tilbake igjen, sier haren. Ingen to trær er de samme for ravnen. Ingen to grener er de samme for gjerdesmetten. Hvis det et tre eller en busk gjør er tapt for deg, har du visselig gått deg vill. Stå stille. Skogen kjenner der du er. Du må la den finne deg.» David Wagoner
Det er tider når en endring av retning er det beste jeg kan foreta meg. Det krever mot å endre retning. Velge veien som hjertet mitt er enig med, og gå med hodet høyt og øynene åpne selv om det skremmer meg. Jeg klarer det fordi håpet fyller meg med forventning om at en dag …. Håpet har frigjort skaperkraften i meg.
Det er så altfor lett å stoppe helt opp når jeg møter problemer og utfordringer i livet. Likevel, jeg må innrømme at fullstendig fravær av utfordringer vil gjøre livet ensformig og litt for overfladisk. Problemene jeg møter er ikke ment som et parkeringsskilt, men heller et stopp og tenk skilt. Hva skjedde her? Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang jeg kommer i en liknende situasjon? Hva kan jeg lære av dette? Og ikke minst, hvordan kommer jeg meg videre? Stoppe og tenke, og så gå videre. La utfordringene jeg møter bli en guide for livet fremover… Og mest av alt huske på at utfordringer gir meg livskvalitet og visdom, og at jeg har kraften i meg til å gå videre.
Dette gir meg håp:
Å lære å bruke din intuisjon er som å motta et kart for å komme til der hjertet ditt ønsker å gå. Den eneste forskjellen er at dette kartet er tomt når du først får det. Du trenger å fylle det steg for steg. Når du kobler deg til intuisjonen din, blir hvert eneste skritt åpenbart for deg. Da som ved et trylleslag, begynner kartet å vise seg for deg. Det er ikke lenger blankt. Det er rett der foran deg.» A. Artemis
Jeg har håp, ja, jeg må ha håp, menjeg må ogsåha innsikt i håpet, ogi prosessen og innholdet i det som kan føre meg til det jeg håper på. Ellers vil jeg ta meg selvfor høytideligoglide for det.
Hva annet har jeg dersom jeg ikke har håp?
«Nesten. Det er et stort ord for meg. Jeg føler det overalt. Nesten hjemme. Nesten glad. Nesten forandret. Nesten, men ikke helt. Ikke ennå. Snart, kanskje. « Joan Bauer
Vitenskapenen sier at alle er født optimistiske.
Håp er optimisme. Det er ydmykhet, en toleranse for tvetydighet, og en vilje til å handle. Det er lett å forestille meg «verdens undergang». Det er mye enklere enn å forestille meg de merkelige veiene endringer i meg alltid følger. Jeg forstår ikke alltid at en følelse av fortvilelse ofte er å være for tidlig ute. Den er en form for utålmodighet, samt av å være skråsikker, med andre ord å glemme å undre meg.
«I mange år har jeg blitt beveget av det blå på kanten av hva som kan bli sett, av fargen på horisonter, fjerne fjellkjeder, av alt som er langt borte. Fargen på avstanden er fargen på en følelse, fargen på ensomhet og begjær, fargen på det sett herfra, fargen på hvor du ikke er. Og fargen på hvor du aldri kan gå.» Rebecca Solnit
Håp er som regnbuen. En regnbue er et prisme som sender stråler av flerfarget lys i ulike retninger. Den løfter humøret og får meg til å tenke på hva som er mulig. Håp er det samme. Min personlige regnbue.
Håp er samspillet mellom målene mine, følelsen av personlig handlefrihet, og evnen min til å finne en vei. Det er hvor godt jeg evner å koble meg til fremtiden som finnes i hjertet mitt. Hvor godt jeg evner å skape magi rundt meg i hverdagen. Det er det som er og gir håp. Magisk, ikke sant!
«Når noen ikke dukker opp, vil de som venter noen ganger forteller historier om hva som kan ha skjedd og nesten tror på fosvinninger, bortføringer, ulykker. Bekymring er en måte å late som om du har kjennskap til eller kontroll over det du ikke har kontroll på. Det overrasker meg, selv i meg selv, hvor mye vi foretrekker stygge scenarier fremfor det rent ukjente. Kanskje fantasi er hva du fyller kart opp med heller enn å si at de også inneholder det ukjente.» Rebecca Solnit
Det er en sammenheng mellom håp og ulike tiltak for å lykkes. Det vil si, jeg er bedre i stand til å håndtere kortene som livet gir meg når jeg har en stor porsjon håp.
Jeg vil gjerne ha et håp som ser barrierer som utfordringer. Det handler om mine subjektive opplevelser. Når jeg er full av håp, gjør utfordringer at jeg føler meg glad og trygg. Siden jeg føler meg så håpefull, vandrer tankene mine rundt, på jakt etter måter jeg kan lykkes.
«Hvis jeg kan se det, så kan jeg gjøre det. Hvis jeg bare tror det, er det ikke noe i det bildet.» Robert Sylvester Kelly
Når jeg har lite håp, vil jeg være mindre fokusert på oppgaven. Det rimer med organisasjonspsykologiens råd om å omdanne angsten jeg føler. Kroppen min er allerede i høy beredskap, så i stedet for å gi oppmerksomhet til det som kan gå galt, ser jeg for meg det som kan gå min vei. Jeg våger meg inn i mørket fordi jeg øyner et håp, selv om det kan være lite.
«La døren stå åpen for det ukjente, døren til mørket. Det er der de viktigste tingene kommer fra, hvor du selv kom fra, og hvor du vil gå. « Rebecca Solnit
Det nytter å være dristig i håpet. Selv om jeg risikerer sårbarheten min, er dristighet en holdning som genererer personlig kraft. Tross alt, mye av livet er å vurdere, forfølge og fullføre mål. Det jeg drømmer om og håpet, er drivstoffet som gir meg fordeler mens jeg er underveis. Hvorfor? Fordi jeg lytter innover. Slik blir jeg i stand til å skape magi rundt meg og i meg. Håpet lever fordi jeg skaper mens jeg håper. Magisk, ikke sant!
«Å gå seg vill var ikke et spørsmål om geografi så mye som identitet, et lidenskapelig begjær, selv et presserende behov for å bli ingen og alle, for å riste av lenker som minner deg om hvem du er, hvem andre tror du er.» Rebecca Solnit
Noen ord sagt om håp:
«Håp, hva er det? Håp er å ikke gi opp, uansett hvor svart alt virker. Håp er å le selv om man helst bare vil gråte. Håp er å tro på en lysere hverdag selv når alt er bare tungt. Håp er å vite at det er lysere der framme bare man fortsetter litt til…» Ukjent Håpet
«I enden kan jeg se at lyset glimter. Det er håpet jeg skimter.
Veien har vært mørk og lang, De sier det er livets gang.
Ut av mørket kommer jeg, Vet ikke hvor den går, men det er min vei.
Jeg kan se det fine der borte, Jeg er på vei ut av det sorte.» Ukjent
"Magi er hva som skjer med oss når vi tillater at livet utvikler seg i stedet for å få det til å skje hele tiden ….. Bare å se. Bare å legge merke til. Bare å være der."
Synnas verden 