Stille opp for hverandre

Fant noen refleksjoner jeg gjorde for  flere år siden. Situasjonen de er skrevet rundt hadde jeg nesten glemt, men de  kjennes fortsatt viktig å dele. Så derfor, her er det jeg skrev:

«Grav et stort hull i dine tankers hage og legg i det alle dine vonde illusjoner, skuffelser, anger, bekymringer, problemer, tvil og frykt. Dekk godt med jord av fruktbarhet. Vann det fra kilden av tilfredshet. På toppen så frø av håp, mot, styrke, tålmodighet og kjærlighet. Når tiden for høsting kommer, måtte avlingen din være en rik og fruktbar en.»
Ukjent

I går hadde jeg time på sykehuset for en undersøkelse. Jeg tok bilen fordi det ville tatt meg lang tid å bruke offentlig transport med byttinger og venting. Vanligvis foretas slike undersøkelser som min, uten bedøvelse eller smertestillende. Derfor var det ikke noe problem med å komme meg hjem etter undersøkelsen. Jeg kunne bare kjøre.

Slik gikk det ikke. Legen fant raskt ut, etter å ha sett på forholdene og såvidt begynt undersøkelsen, at jeg måtte ha bedøvelse. Undersøkelsen ble for vond og var for risikabel å gjøre uten. Jeg ble forsikret om at det var tilfellet som var vanskelig, ikke jeg som var en pyse, så jeg gikk med på å få bedøvelse. Faktisk var jeg glad for legens beslutning. Det gjorde ulidelig vondt, selv under bedøvelse. Undersøkelsen som vanligvis tar 30 min tok mer enn en time, og måtte avsluttes uten å bli fullstendig gjennomført fordi den var umulig å gjennomføre. Det ble rekvirert MR i stedet.

Jeg gruet meg til den lange veien hjem. For å kjøre bil etter intravenøs bedøvelse og smertelindring var utelukket. Å ta taxi  var et alternativ. Det ville fort ha kostet meg en 1000 lapp. Så mye penger ville jeg nødig bruke, men formen var ikke noe særlig, så jeg vurderte det.

Sønnen min var i Oslo denne dagen på et møte og jeg regnet ikke med at han kunne hente meg. Slike møter varer vanligvis til langt på kveld. Men vet du, møtet var tidligere slutt enn han hadde beregnet. Han kunne hente meg. Gjett om jeg ble glad. Neste dag, når jeg var i bedre form kunne jeg hente bilen min selv. Stor var min glede da sønnen min hadde med seg en kamerat som hadde tilbudt seg å gjøre bilen min hjem. Dermed slapp jeg å ta turen neste dag.

Alt ordnet seg på beste måte.

Hvorfor skriver jeg så dette. Det er ingen unik situasjon. Vi har helt sikkert alle vært i situasjoner der vi ønsker og trenger andres hjelp og støtte.

«Når du våkner, bli velsignet med en soloppgang som kjærtegner deg i skjønnhet. Når det regner, måtte du bare bli dusjet med kjærlighet til familie og venner. Når du ikke har noe igjen å gi, måtte godhet være gaven som omkranser ditt hjerte.»
Robert Clancy

For vi som lever alene må klare oss selv. Det står ikke noen utenfor og venter på oss og gir oss trøst og omsorg. Ikke i hverdagen. Faktisk savner jeg det ikke til daglig. Livet er slik det er. I mitt tilfelle ringte en venninne rett etter undersøkelsen for å høre hvordan jeg hadde det. Det varmet og fikk meg til å føle meg ivaretatt og inkludert.

Jeg tenker  på mange eldre som lever alene. Barna har flyttet ut og er ikke så lett tilgjengelige på grunn av avstand. Med alderdommen kommer ofte mange forskjellige plager. Hvor alene må ikke mange føle seg når de må gjennomgå diverse undersøkelser og behandlinger alene, uten støtte fra nærpersoner.

Bare å skifte en lyspære kan for mange være vanskelig. De gruer seg til å klatre opp på en stol for å nå opp til lyspunktet. Svimmelhet er ikke å spøke med. I stedet lever de med for lite lys. I rom som er opplyst av bare små lamper. Lys virker inn på trygghet og på psykisk tilstand. Jo eldre vi blir, jo mer lys trenger vi. Små bagateller kanskje, men som gjør en stor forskjell over tid.

«Jeg ønsker ikke å leve i en verden der vi ikke ser hverandre. Ikke bare de som er nær oss, men de som trenger en hjelpende hånd. Jeg kan ikke endre måten andre tenker, eller hva de velger å gjøre, men jeg kan gjøre min bit. »
Charles de Lin

Jeg tenker på det når jeg er ute på turene mine. Skulle jeg falle og slå meg, ville det ta lang tid før noen savnet meg. Ingen ville etterlyse meg før det hadde gått noen dager. Sønnen min ringer ikke i utrengsmål. Det kan variere fra en dag til  mange dager, alt etter hva han ønsker å snakke med meg om. Han ringer svært sjelden bare for å høre hvordan jeg har det. Derfor er kontakten vår uregelmessig og behovsorientert. Jeg stiller opp for barna når det trengs. Jeg stikker innom av og til. Uteblivelse ville han ikke sett på som unaturlig, før………

Jeg vil være en mor som lar sønnen min å leve sitt eget liv uten innblanding. Jeg vil ikke være dragen av en svigermor. Derfor er det for meg viktig å respektere min sønns privatliv og være tilstede for han på en positiv måte. Ikke ved å klenge meg til han og leve livet mitt gjennom hans.

«Din evne til å se vil aldri utvkle seg når du bare ser deg selv.»
Shannon L. Alder

Skulle jeg begrense min egen utfoldelse ved å gå bare der andre går. Aldri i verden. Livsutfoldelsen som turer i naturen gir meg, vil jeg ikke gi slipp på. Da får jeg heller risikere litt. Slike problemstillinger er vanlige for oss som lever alene. Jeg har akseptert det og nyter det slik det er. Andre kjenner seg ensomme og utrygge, fordi de ikke har noen som er der for dem i dagliglivet. Det hemmer dem og gir dem få valgmuligheter.

Det er dette jeg tenker på i dag. Hvordan skal vi kunne ivareta hverandre under ulike livsvilkår? Hvordan skal vi gi hverandre en hjelpende hånd uten at den andre kjenner seg ydmyket eller mindreverdig? Hvordan kan vi la det bli lett for andre å be oss om en vennetjeneste? Hvordan kjenne oss trygge i hverdagen? Det er mange hvordan.

«Det er utrolig hvor mye vi kan klare selv om vi er alene, om vi bare vil og har tro på at vi kan lykkes. Gleden finnes i mestring»

Jeg har ikke tenk å gi svarene, eller alle hvordan. De er forskjellige ut fra den enkeltes livssituasjon. Det jeg tror er viktig for oss alle, er å tenke gjennom slike spørsmål, og derfor kunne handle på en bedre måte overfor menneskene rundt oss. Det gjelder både når vi selv trenger en håndstrekning og når andre har et tilsvarende behov.

«Den beste måten for ikke å føle håpløshet, er å stå opp og gjøre noe. Ikke vent på at noe godt skal skje med deg. Hvis du går ut og lar noe godt skje, vil du fylle verden med håp, du vil fylle deg selv med håp.»
Barack Obama

Det er også noe annet som gjør meg tankefull i dag. Hvor flinke er vi til å ta vare på oss selv? Hva gjør vi for å unngå livsstilssykdommer? Sykdommer som ofte, først viser seg når vi er opp i årene. Det er ikke alle sykdommer vi kan unngå. Likefullt er jeg overbevist om at mange plager kunne vært unngått hadde vi tatt mer vare på oss selv. Det handler både om det vi spiser, hvor mye i bevegelse vi er, hvor gode relasjoner vi har, hvor mye vi klarer å leve her og nå, og ikke minst hvor lykkelige vi er.

«Kjærlighet er ikke nedlatende og nestekjærlighet handler ikke om medlidenhet, det handler om kjærlighet. Nestekjærlighet og kjærlighet er de samme – med nestekjærlighet gir du kjærlighet, så ikke bare gi penger, men strekk ut hånden i stedet».
Mor Teresa

Det er alt sammen et hele og forteller mye om livskvaliteten vår. Jeg har over år tatt for lite hensyn til meg selv på alle plan og må betale prisen nå. Noe kan jeg rette opp ved å endre måten jeg lever på, men ikke alt. Derfor er det så viktig at de unge får en bevissthet rundt slike spørsmål. Noe de kan få gjennom skolen og foreldrenes gode innflytelse. Andre faller etter og starter livet med et handicap som ofte vokser med årene.

«Å være en rollemodell er den kraftigste formen for å utdanne … altfor ofte forsømmer fedrene det, fordi de blir så fanget opp av å skaffe seg et livsgrunnlag at de glemmer å skape et liv.»
John Wooden

Jeg kan ikke gjøre så mye alene. Men det jeg kan, er å være en god rollemodell for de som er rundt meg. Vi trenger å bli bevisst kraften i det gode kjærlige eksempelet. Da vil det  være mindre behov for en rettet pekefinger eller tvang mot det vi  ikke liker, og verden ville helt sikkert sett annerledes ut.

«Kritikk, som regn, bør være mild nok til å ernære en manns vekst uten å ødelegge hans røtter.»
Frank A. Clark

Dette er noen refleksjoner etter en dag på sykehuset. For meg har det vært nyttig. Derfor deler jeg dem her med deg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.