
«Lykke er ikke det samme som en følelse av mening. Hvordan finner vi et meningsfylt liv, ikke bare et lykkelig?»
Roy F. Baumeister
Roy F Baumeister er professor i psykologi. Han har blant annet skrevet en spennende bok «Willpower» som jeg har bestilt og gleder meg til å lese. Han har også skrevet om meningen med livet i flere artikler. Det han skriver fasinerer meg og jeg vil dele litt av det her.
Foreldre sier ofte: «Jeg vil bare at barna mine skal være lykkelige.» Det er ganske uvanlig å høre: «Jeg vil bare at barnas liv skal være meningsfylt,» Likevel ønsker de fleste å leve et meningsfylt liv. Når vi mister mening, blir vi lett deprimerte. Hva er så mening, og hvorfor trenger vi det så sårt? Ganske meningsfylt og spennende å tenke over.
Lykke overlappes ofte med mening. Er en grad av mening en forutsetning for lykke, en nødvendig, men samtidigen en utilstrekkelig tilstand? Hvis det var tilfelle, kan vi rett og slett forfølge mening, som et skritt på veien mot lykke. Men er det en grunn til å ha mening for sin egen skyld? Og hvis det ikke er det, hvorfor velger noen liv som er mer meningsfylte enn lykkelige?
Baumeister fant store forskjeller mellom lykke og mening, områder hvor ulike versjoner av det gode livet skilte lag. I en undersøkels ble flere spurt om de var lykkelige og i hvilken grad de trodde at de levde meningsfulle liv. Det han fant gir mening for meg, i alle fall en større forståelse av hva ordet mening betyr i mitt liv.
Den første han fant hadde å gjøre med å få det vi vil ha og trenger. Ikke overraskende var tilfredsstillelse av begjær en pålitelig kilde til lykke. Men det hadde ingenting – kanskje enda mindre enn ingenting – med en følelse av mening å gjøre. Vi er lykkeligere i den utstrekning vi finner livet enkelt, heller enn vanskelig. Lykkelige mennesker sier at de har nok penger til å kjøpe det de vil ha og det de trenger. God helse er en faktor som bidrar til lykke, men ikke til mening. Sunne mennesker er lykkeligere enn syke mennesker, men livene til syke mennesker mangler ikke mening. Jo oftere vi føler oss bra – en følelse som kan oppstå ved å få det vi ønsker eller trenger – jo lykkeligere er vi. Jo sjeldnere vi føler oss dårlige, jo lykkeligere er vi. Men frekvensen av gode og dårlige følelser viser seg å være irrelevant for mening. Mening kan blomstre selv i svært vanskelige forhold.
Det andre han fant handler om tidsramme. Betydning og lykke er tilsynelatende opplevd ganske annerledes i tid. Lykke handler om nåtiden; ikke om fremtiden, eller mer presist om å knytte fortid, nåtid og fremtid sammen. Jo mer tid menesker tilbrakte med å tenke på fremtiden eller fortiden, jo mer meningsfylt og mindre lykkelig, var livet deres. Tid brukt til å forestille seg fremtiden var spesielt knyttet til høyere mening og lavere lykke (som var bekymring). Omvendt, jo mer tid de tilbrakte med å tenke på her og nå, desto lykkeligere var de. Elendighet er ofte fokusert på nåtiden, men vi er lykkeligere oftere enn vi kjenner oss elendige. Skal vi maksimere lykke, er et godt råd å fokusere på nåtiden, spesielt hvis behovene våre er oppnådd. Mening synes derimot å komme fra å samle fortiden, nåtiden og fremtiden til en slags sammenhengende historie.
Jeg kjenner meg godt igjen her. Lykken jeg opplever finner jeg alltid her og nå. Det er det som gjør akkurat nå til et så magisk sted å være. Tenk om vi kunne være mer tilstede der vi er, uten å devaluere det mot fortiden eller fremtiden.
Kanskje mening er å få lykke til å vare. Lykke virker presentasjonsfokusert og flyktig, mens mening strekker seg inn i fremtiden og fortiden og ser ganske stabil ut. Av den grunn kan vi tro at å søke et meningsfylt liv hjelper oss til å bli lykkelige i det lange løp. De kan til og med være riktig, men i empirisk sannhet er lykke ofte ganske konsistent over tid. De av oss som er lykkelige i dag, er også sannsynligvis lykkelige år fra nå, og de som er ulykkelige over noe i dag, viser seg ofte å være ulykkelige over andre ting i fjern fremtid. Det føles som om lykke kommer fra utsiden, men alt tyder på at en stor del av den kommer fra innsiden. Til tross for disse realitetene opplever mennesker lykke som noe som føltes her og nå, og at vi ikke kan regne med at den varer. I motsetning er mening ansett som varig, og kan få oss til å tro at vi kan etablere grunnlag for en mer varig slags lykke ved å dyrke mening.
Hvorfor ikke gjøre begge deler!!!

Forbindelser til andre mennesker er viktige både for mening og for lykke. Å være alene i verden er knyttet til lave nivåer av lykke og mening. Likevel er det de sosiale forbindelserne våre som bestemmer hvilken tilstand forbindelsene er med å skape. Enkelt sagt, mening kommer fra å bidra til andre mennesker, mens lykke kommer fra det vi bidrar til oss selv. Dette er i motsetning til konvensjonell visdom: Det er allment antatt at det å hjelpe andre mennesker gjør deg glad. I den utstrekning det gjør det, er effekten helt avhengig av overlapp mellom mening og lykke. Å hjelpe andre har et stort positivt bidrag til mening uavhengig av lykke, men det er ingen tegn på at det øker lykken uavhengig av mening. Effekten er i motsatt retning: Når vi korrigerer for økt mening, kan å hjelpe andre faktisk forringe vår egen lykke.
I undersøkelsen rangerte noen seg som «giver» andre som «en som tar». Givere hadde mer meningsfylte liv, men mindre lykke. Effektene fra å være «en som tar» var svakere, muligens fordi de var motvillige til å innrømme at de var «en som tar». Likevel var det ganske klart at det å være «en som tar» økte lykke, men reduserte mening.
Dybden av sosiale bånd kan også gjøre en forskjell i hvordan sisialt liv bidrar til lykke og mening. Å tilbringe tid med venner er knyttet til høyere lykke, men det er irrelevant for mening. Til sammenligning er å bruke mer tid med sine kjære knyttet til høyere mening og er irrelevant for lykke. Forskjellen er antagelig i dybden av samkvemet. Tid med venner er ofte viet til enkle gleder, uten mye på spill, så det kan fremme gode følelser, mens det gjør lite for å øke meningen. Tid med kjære er ikke alltid hyggelig. Noen ganger må vi betale regninger, håndtere sykdommer eller gjøre andre utilfredsstillende oppgaver. Og selvfølgelig kan kjære være vanskelige, i så fall må vi generelt jobbe med forholdet. Men det gir som oftest mening.
«Hvis lykke handler om å få det du vil, ser det ut til at mening handler om å gjøre noe som uttrykker deg selv.»
Roy F. Baumeister
Så handler det om forskjeller som har med kamp, problemer, stress og lignende. Generelt gir disse lavere lykke og høyere mening. Mye godt som skjer ser ut til å være nyttig for både mening og lykke. Ingen overraskelse der. Men det negative er en annen historie. Meningsfylte liv støter på mange negative hendelser, som selvsagt reduserer lykke. Faktisk er stress og negative livshendelser to kraftige slag mot lykke, til tross for deres signifikante positive tilknytning til et meningsfylt liv. Jeg får en følelse av hva det lykkelige, men ikke veldig meningsfulle livet vil være. Stress, problemer, bekymring, argumenter, reflektere over utfordringer og kamp – alt dette er spesielt lavt eller fraværende fra livet til rent lykkelige mennesker, men de synes å være en del av et svært meningsfylt liv.
Kan jeg ikke være lykkelig selv om jeg opplever tøffe forhold? Jeg bare spør. Mitt svar er ja, så lenge det finnes mening for meg bak det som er vanskelig.
Må vi se etter stress for å legge mening til livet? Det er mer annsynlig at vi søker mening ved å forfølge prosjekter som er vanskelige og usikre. Vi forsøker å oppnå noe: Dette gir både oppturer og nedturer, slik at netto gevinsten til lykke kan være liten, men prosessen bidrar til mening.
Til sist har forskjeller å gjøre med selvet og personlig identitet. Aktiviteter som uttrykker selvet, er en viktig kilde til mening, men er for det meste irrelevante for lykke. Av 37 aktiviteter (som å jobbe, trene eller meditere) ga hele 25 positive sammenhenger med et meningsfylt liv og ingen var negative. Bare to av de 37 (sosialisering og fester uten alkohol) var positivt knyttet til lykke, og noen hadde til og med en betydelig negativ relasjon til lykke. Det verste var bekymring: Hvis du tenker på deg selv med bekymring, ser det ut til å være ganske nedslående.
Hvis lykke handler om å få det du vil, ser det ut til at mening handler om å gjøre noe som uttrykker deg selv. Bare å reflektere over problemer med personlig identitet og selvdefinisjon, var forbundet med mer mening, selv om det var irrelevant, om ikke helt uheldig, i forhold til lykke. Dette kan virke nesten paradoksalt: Lykke er egoistisk, i den forstand at den handler om å få det du vil ha, og å få andre mennesker til å gjøre noe du liker, og likevel er selvet mer knyttet til mening enn lykke. Å uttrykke deg selv, definere deg selv, bygge godt omdømme og andre selv-orienterte aktiviteter handler mer om mening enn lykke.
Forteller alt dette virkelig noe om meningen med livet? Et «ja» svar er avhengig av noen diskutable antagelser, ikke minst ideen om at vi vil fortelle sannheten om hvorvidt livet vårt er meningsfylt. En annen antagelse er at vi selv er i stand til å gi et sant svar. Kan vi vite om våre liv er meningsfylte?I så fall, ille vi ikke da være i stand til å si nøyaktig hva den meningen er?
Først av alt, hva er livet?
«Liv: En konstellasjon av vitale fenomener – organisasjon, irritabilitet, bevegelse, vekst, reproduksjon, tilpasning.» Definisjonen er hentet fra en russisk medisinsordbok.
Jeg legger til at vi nå vet at det er en spesiell type fysisk prosess: Ikke atomer eller kjemikalier i seg selv, men den høyt organiserte dansen de utfører. Kjemikaliene i en kropp er stort sett det samme fra øyeblikket før døden til øyeblikket etter. Døden endrer ikke dette eller det aktuelle stoffet selv om hele systemets dynamiske tilstand endres. Likevel er livet en ren fysisk realitet. Spennende og etterlater meg med mange refleksjoner……
Betydningen av «mening» er mer komplisert. Ord og setninger har betydning, akkurat som livet. Er det det samme i begge tilfeller? I en forstand kan «meningen» med «livet» være en enkel ordboksdefinisjon. Men det er ikke det jeg vil ha når jeg spør om meningen med livet. En viktig forskjell mellom språklig mening og det jeg kaller mening i et menneskelig liv, er at det andre synes å innebære en verdibedømmelse eller en klynge av dem, noe som igjen innebærer en viss form for følelser.
Spørsmål om meningen med livet handler egentlig om meningsfylthet. Vi vil ikke bare vite ordboksdefinisjonen av våre liv, hvis de har en slik mening. Vi vil at våre liv skal ha verdi, for å passe inn i en forståelig sammenheng. Likevel synes disse eksistensielle bekymringene å berøre bare den språklige forstanden til ordet «mening» fordi de påberoper seg forståelse og mental forening. Hvis vi ønsker å forstå meningen med livet, virker det som om vi må gripe betydningen av mening i en mindre opphøyet forstand. Vi må søke innover i oss selv.
«En bjørn kan gå ned bakken og drikke i elven, det kan et menneske også, men bare et menneske tenker ordene «Jeg skal gå ned til elven for å drikke»
Roy F. Baumeister
Menneskets sinn har utviklet seg til å bruke mening for å forstå. Dette er en del av den menneskelige måten å være sosial på: Vi snakker om hva vi gjør og opplever. Det meste av det vi kjenner lærer vi fra andre, ikke fra direkte erfaring. Vår overlevelse avhenger av å lære språk, samarbeide med andre, følge moralske og juridiske regler og så videre. Språk er verktøyet som mennesker manipulerer mening med. Selv om språket som helhet er universelt, finnes ulike språk: de varierer etter kultur. Betydningen er universell, men vi oppdager det ikke.

En stor del av formålet med å tenke er å hjelpe oss til å snakke med andre mennesker. Tanker gjør feil, men når vi snakker om dem, kan andre mennesker oppdage feilene og rette dem. I stor grad nærmer menneskeheten seg sannheten kollektivt, ved å diskutere og argumentere, snarere enn å tenke alene. Som et eksempel kan jeg nevne demokratiet og hvordan det er oppbygd.
Mange forfattere, spesielt de med erfaring med meditasjon og Zen, bemerker hvordan menneskets sinn ser ut til å forvirres hele dagen. Når du prøver å meditere, overtar tankene dine deg, noen ganger kalt «indre monolog». Hvorfor gjør de dette? Å sette våre tanker inn i ord er imidlertid viktig forberedelse for å formidle tankene til andre mennesker. Å snakke er viktig: Det er hvordan menneskeheten knytter seg til sin gruppe og deltar i den – og det er hvordan vi løser de evige biologiske problemene for overlevelse og reproduksjon. Snakke krever at vi tar det vi gjør og formidler det med ord. Faktisk kan mennesket ikke bare tenke på disse ordene, men si dem høyt, og så kan andre bli med – eller kanskje gi en advarsel om ikke å gå, fordi noen så en bjørn ved vannkanten. Ved å snakke deler mennesket informasjon og forbinder seg med andre, noe som vi som en art handler om.
Å undre oss over meningen med livet indikerer at vi har klatret langt oppover utviklingsstigen. For å forstå betydningen av et nylig oppdaget element, kan vi spørre hvorfor det ble laget, hvordan det kom dit eller hva det var nyttig for. Når de kommer til spørsmålet om livets mening, oppstår lignende spørsmål: Hvorfor eller for hvilken hensikt ble livet skapt? Hvordan kom dette livet til? Hva er riktig eller best mulig måte å benytte seg av det? Det er naturlig å forvente og anta at disse spørsmålene har svar. Et barn lærer hva en banan er: Den kommer fra butikken og før det, fra et tre. Den er god å spise, når du (veldig viktig) først fjerner det ytre skallet for å komme til den myke, søte innsiden. Det er naturlig å anta at livet kan forstås på samme måte. Bare finne ut (eller lære av andre) hva det handler om og hva du skal gjøre med det. Gå til skolen, få jobb, gifte deg, ha barn? Sikkert. Det er dessuten en god grunn til å ønske /gjøre alt dette riktig. Hvis du hadde en banan og ikke klarte å forstå det, kan du ikke dra nytte av å spise den. På samme måten, hvis livet ditt hadde en hensikt, og du ikke visste det, kan du ende opp med å kaste det bort. Hvor trist å savne meningen med livet, hvis det finnes en slik mening.
Jeg begynner å se hvordan begrepet mening i livet setter livet ganske forskjellig sammen. Livet er en fysisk og kjemisk prosess. Betydningen er en ikke-fysisk forbindelse, noe som eksisterer i nettverk av symboler og sammenhenger. Fordi det ikke er rent fysisk, kan det hoppe over store avstander for å kobles gjennom rom og tid. Husk på de forskjellige tidsrammene av lykke og mening. Lykke kan være nær fysisk virkelighet, fordi det skjer her i nåtiden. I en viktig forstand kan dyr sannsynligvis være lykkelige uten mye mening. Betydning, derimot, kobler forbi, nåtid og fremtid på måter som går utover fysisk forbindelse. Koblingen fra fortiden til nåtiden er ikke en fysisk, måte en rekke dominobrikker faller på, men snarere en mental forbindelse som varer over århundrene.
«Nærast er du når du er borte. Noko vert borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikkje kva det er.»
Tor Jonsson

Spørsmål om livets betydning er forårsaket av mer enn bare redsel eller frykt for å gå glipp av det. Mening er et kraftig verktøy i menneskelivet. For å forstå hva det verktøyet brukes til, hjelper det å sette pris på livet som en prosess med kontinuerlig forandring. Det som er levende er alltid i forandring, men livet kan ikke ha fred med uendelig forandring. Det lengter etter stabilitet, og søker å etablere harmoniske forhold med omgivelsene rundt seg. Det vil vite hvordan få mat, vann, ly og lignende. Det finner eller lager steder der det kan hvile og være trygg. Det kan ha det samme hjemmet i mange år. Livet, med andre ord, er forandring ledsaget av et konstant forsøk på å bremse eller stoppe forandringsprosessen, noe som til slutt fører til døden. Hvis bare forandring kunne stoppe, spesielt på et perfekt punkt: Det var temaet for den dype historien om Fausts dialog med djevelen. Faust mistet sin sjel fordi han ikke kunne motstå ønsket om at et fantastisk øyeblikk ville vare evig. Slike drømmer er ubrukelige. Livet kan ikke slutte å endre seg før det slutter. Men det som er levende jobber hardt for å oppnå en viss grad av stabilitet, og redusere kaoset av konstant forandring til en noe stabil status quo.
I motsetning er meningen stort sett knyttet til noe. Språk er bare mulig forutsatt at ord har samme betydning for alle, og samme betydning i morgen som i dag. Mening presenterer seg derfor som et viktig verktøy for å finne stabilitet. Ved å gjenkjenne årets syklus, kan vi planlegge for fremtidige år.
Hovedsakelig arbeider mennesket med andre for å fastsette sin mening. Språk må deles, for private språk er ikke ekte språk. Ved å kommunisere og arbeide sammen, skaper vi en forutsigbar, pålitelig verden. En verden hvor du kan ta bussen eller flyet for å komme et sted, stole på at mat kan kjøpes neste tirsdag, vite at du ikke trenger å sove ute i regn eller snø, kan stole på en varm, tørr seng og så videre.
Den østerrikske psykoanalytiske tenkeren Viktor Frankl, forsøkte å oppdatere Freudiansk teori ved å legge til et universelt ønske om meningsfylthet. Han understreket en følelse av hensikt, noe som utvilsomt er et aspekt, men kanskje ikke hele historien. Baumeisters innsats for å forstå hvordan andre finner mening i livet, ender i en liste over fire behov for mening.
Poenget med denne listen er at du vil finne livet meningsfullt i den grad du har noe som adresserer hvert av disse fire behovene. Omvendt vil de som ikke tilfredsstiller et eller flere av disse behovene sannsynligvis finne livet mindre enn tilstrekkelig meningsfylt. Endringer med hensyn til noen av disse behovene bør også påvirke hvor meningsfylt du finner livet ditt.
Det første behovet er et for formål. Frankl hadde rett: Uten formål mangler livet mening. Et formål er en fremtidig begivenhet eller tilstand som gir struktur til nåtiden, og dermed forbinder forskjellige tider med en enkelt historie. Formålene kan sorteres i to kategorier. Vi kan streve mot et bestemt mål (å vinne et mesterskap, bli visepresident eller oppdra sunne barn) eller mot en betingelse for oppfyllelse (lykke, åndelig frelse, økonomisk sikkerhet, visdom).
» Vi spør hva meningen med livet er, som om det er et enkelt svar.»
Roy F. Baumeister
Livsmålene kommer fra tre kilder, så på en måte har hvert menneskeliv tre grunnleggende formålskilder. Den ene er naturen. Den skapte deg for et bestemt formål, som er å opprettholde livet ved å overleve og reprodusere. Naturen bryr seg ikke om du er lykkelig, uansett hvor mye du ønsker å være lykkelig. Vi stammer fra mennesker som var gode til å reprodusere og overleve lenge nok til å gjøre det. Naturens formål for deg er ikke altomfattende. Den bryr seg ikke om hva du gjør på en søndag ettermiddag så lenge du klarer å overleve, og til slutt reproduserer.
Den andre kilden til formålet er kultur. Kultur forteller deg hva som er verdifullt og viktig. Noen kulturer forteller deg nøyaktig hva du skal gjøre: De peiler deg inn på et bestemt spor (bonde, soldat, mor osv). Andre lar deg velge mellom et mye bredere spekter av alternativer og legger mindre press på deg til å adoptere en bestemt retning, selv om de sikkert belønner noen valg mer enn andre.
Det fører oss til den tredje målkilden: Dine egne valg. I moderne vestlige land spesielt, presenterer samfunnet deg med et bredt spekter av veier og du bestemmer hvilken du skal ta. Uansett grunn – tilbøyelighet, talent, høy lønn, gode fordeler – du velger et sett med mål for deg selv (ditt yrke, for eksempel). Du skaper meningen med livet ditt, stake ut skissen som er natur- og kulturgitt. Likevel motstår mange og gjør opprør mot det deres kultur har valgt for dem.
Det andre behov for mening er verdi. Dette betyr å ha grunnlag for å vite hva som er riktig og galt, bra og dårlig. «Bra» og «dårlig» er blant de første ordene barna lærer. De er noen av de tidligste og mest kulturelt universelle konseptene, og blant de få ordene som husdyr noen ganger erverver. Når det gjelder hjernereaksjoner, kommer følelsen av at noe er bra eller dårlig, veldig raskt, nesten umiddelbart etter at du har forstått hva det er. Skapninger dømmer godt og dårlig ut fra hvordan de føler seg ved å møte noe (belønner det dem eller straffer dem?). Mennesker, som sosiale vesener, kan forstå godt og dårlig på høyere måter, som deres moralske kvalitet.
I praksis, når det gjelder å gjøre livet meningsfylt, må vi finne verdier som leder livet til noe positivt, rettferdiggjøre hvem vi er og hva vi gjør. Begrunnelse er i siste instans gjenstand for sosial, konsensuell vurdering, så vi må ha forklaringer som vil tilfredsstille andre mennesker i samfunnet (spesielt de som håndhever lovene). Igjen, naturen skaper noen verdier, og kultur legger til et lass med flere. Det er ikke klart om vi kan oppfinne våre egne verdier, men noen kommer fra innsiden av oss selv og blir utdypet. Vi har sterke indre begjær som former våre reaksjoner. Mange vil hevde at det er vårt egent hjerte, vår sjel som styrer verdiene våre. Det skal jeg ikke utdype her.
Det tredje behovet er for effektivitet. Det er ikke veldig tilfredsstillende å ha mål og verdier hvis du ikke kan gjøre noe med dem. Vi liker å føle at vi kan gjøre en forskjell. Våre verdier må finne uttrykk i liv og arbeid. Eller for å se på det omvendt, vi må være i stand til å styre hendelser mot positive resultater og bort fra negative.
Det siste behovet er for egenverd. Mennesker med meningsfylte liv har vanligvis grunnlag for å tenke at de er gode mennesker, kanskje enda litt bedre enn visse andre mennesker. I det minste vil andre tro at de er bedre enn de kunne ha vært hvis de i stedet hadde valgt å oppførte seg dårlig. De har tjent en viss grad av respekt.
Det meningsfylte livet har da fire egenskaper. Det har formål som styrer handlinger fra nåtid og fortid inn i fremtiden, låner det retning. Det har verdier som gjør oss i stand til å bedømme hva som er bra og dårlig; og spesielt tillater oss å rettferdiggjøre våre handlinger og strev som godt. Det er preget av effekt, hvor våre handlinger bidrar positivt til å realisere våre mål og verdier. Og det gir grunnlag for å betrakte oss selv i et positivt lys, like gode og verdige mennesker.
Mange spør hva meningen med livet er, som om det er et enkelt svar. Det er ingen svar: Det er tusenvis av forskjellige svar. Et liv vil være meningsfylt hvis det finner svar på de fire spørsmålene om formål, verdi, effekt og egenverd. Det er disse spørsmålene, ikke svarene, som utholder og forener.
For meg har det vært nyttig å reflektere over det Baumeister forteller. Jeg ønsker å leve et liv med mening, men samtidig et liv i kjærlighet, med et indre styrt formål og med mest mulig lykke. Jeg for min del har funnet løsningen for meg. Det handler blant annet om å leve sant fra hjertet, være tilstede her og nå, gjøre godt for andre, være villig til endring, ikke være redd for indre smerte, og slippe andre inn i livet mitt.
Mestring av hverdagens indre, og ytre egendefinerte krav, gir for meg mening og faktisk også lykke. Magisk ikke sant. Og heldigvis er det lov å forsøke/ starte på nytt om jeg skulle feile.
Har du funnet ditt svar? Kanskje noe av det Baumeister forteller fra sin søken, kan lede deg frem mot din sannhet, din mening.

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden