Stikkordarkiv: se hverandre

Livsvisdom

Skadedyr

Legg igjen en kommentar

 

Så mange liv lider av denne lite kjente sykdommen «perfeksjon»  Den stjeler drømmene, forårsaker strid, skaper ulykkelighet, ødelegger selvtilliten, saboterer mål …

Her er virkeligheten … Perfeksjon er en luftspeiling. Det er en løgn. Det finnes ingen perfekt kropp, ikke noe perfekt ekteskap, ingen perfekt bedrift, ikke noe perfekt forhold, ingen perfekt plan ….

Det er et umulig spill som vi skaper,  og som gjør oss redde for å handle, og misfornøyde med det vi har …

Perfeksjon finnes ikke … MED MINDRE … du lærer å elsker det som er ufullkomment.  Når du elsker det som er, vil du se at kroppen er perfekt, din ektefelle er perfekt, din bedrift er perfekt, dine relasjoner er perfekte …

Livet er perfekt akkurat slik det er akkurat nå i alt dets rotete ufullkommenhet. OG det blir mer perfekt hele tiden.  Takknemlighet er motgift for denne forferdelige sykdommen. Når du ser dette, vil hele livet bli fylt av en endeløs strøm av perfekte øyeblikk.

Gerald Rogers

Jeg hadde en drøm for noen netter siden som var ubehagelig og som jeg ikke forsto. Hvorfor drømte jeg akkurat denne drømmen som var så lite delikat og så uforståelig.

Jeg drømte at jeg var på et lite ukoselig rom. Det var mørkt og ved siden av en smal seng sto det en kokeplate med en stekepanne på. Jeg skrudde på varmen og helte en halvtint middagsporsjon i panna for å varme den opp slik at jeg kunne få i meg noe mat.

Så hendte det noe. Middagsporsjonen begynte å bevege på seg. Det så ut som noen mørke flekker i panna plutselig sprengte seg vei over kanten i en flytende massse, og fløt ut over gulvet og over i senga. Først trodde jeg at maten var svidd fordi jeg så at innholde ble mørkt. Så da det este seg utover  pannekanten, og  kom som en flytende strøm mens det banet seg vei over alt, mistet jeg både munn og mæle.

Så tente jeg lyset, og hva så jeg. Det mørke, det jeg trodde var brent var en mengde biller og annet kryp. Etter å ha blitt varmet opp, våknet de fra den dypfryste tilstanden sin og spredte seg som en arme utover kanten, og fløt i all sin gru over gulvet og senga.

Så våknet jeg …..

Jeg har grublet over hva betydningen kunne være. For jeg har erfart at ingenting skjer uten en grunn. Ikke denne fæle drømmen heller.

«Gå i deg selv når du på grunn av din tidligere historie  unnlater å handle i dag, og i stedet si: «Jeg er fri nå til å løsriver meg fra det jeg pleide å være.»

Dr. Wayne W. Dyer

Nå vet jeg det. Drømmen skulle minne meg på hvor mye sorg og savn vi samler opp inne i oss. Vi blir fattige som mennesker fordi alt det vonde fra fortiden har tatt så stor plass i vårt indre. Det gjør oss distanserte og kalde for omgivelsene våre fordi vi trenger å beskytte oss. Vi trekker oss bort og inn i oss selv for å unngå å kjenne på smerten fra fortiden.

Denne balansen blir rokket ved som i dette tilfellet med varme, en uventet opplevelse eller noe annet som kjennes ubehagelig og ryster oss i vårt eget selvbilde. Da renner det vonde ut og sprenger seg vei i alle retninger. Vi slår om oss i selvforsvar for å beskytte oss selv og tar enhver tilnærming ille opp.

Det gode er at når det vonde har kommet frem i lyset, kan vi se hva det er, og ta grep om situasjonen. I drømmen måtte jeg rydde opp, og kanskje sågar tilkalle et firma som driver med  å utrydde skadedyr for å bli kvitt de ubehagelige «krypdyrene».

Jeg ser tydelig at for å komme videre med livene våre, må vi våge å ta et oppgjør med all smerten og sorgen vi bærer på. Det er ofte vanskelig fordi vi ikke alltid forstår hva som bor inne i oss av negative følelser. Først når de koker over, og  ikke lar seg  bli holdt innestengt lenger, forstår vi det kanskje. Det oppleves som de er i ferd med å  forpeste alt i oss og rundt oss. Da kan vi ta affære. Da kan vi rydde opp selv, eller be om hjelp for å rense og helbrede.

Uten å foreta en slik opprydding, vil livene våre være kummerlige uten glede og trygghet. Akkurat slik jeg opplevde rommet mitt i drømmen; En enkel kokeplate tett inntil  en smal seng, mørkt og trist. Og ellers intet annet.

Vær tålmodig, noen ganger må du gå gjennom det verste for å få til de beste.

«Vær tålmodig, men  vær utholdende i å bygge eller gjenoppbygge egenverd. Veien til egenverd kan bare nås når du elske og akseptere deg selv.  Ikke bare «når du er perfekt», men akkurat nå, i dag, akkurat som du er. Å akseptere deg selv betyr ikke at du skal miste troen på at du kan bli bedre. Det er det motsatte. Du må tro på deg selv for å tro at du kan bli mer enn den du synes å være i dag. Ellers ville det virke som bortkastet innsats.»

Doe Zantamata

Hva kan føre meg og deg opp i en slik ubehagelig situasjon tro?

Jeg har grublet litt over dette og kommet frem til noen områder som kan virke hemmende på hvordan vi ser på oss selv som verdifulle mennesker. Jeg tror det handler om selvrespekt.

Jeg ber ikke andre om kjærlighet, respekt og oppmerksomhet som jeg burde vise meg selv. Jeg stoler på min indre stemme og følger instinktene mine. Jeg aksepterer hvem jeg er, både det gode og det dårlige, og gjør endringer i livet mitt som jeg vil. Ikke fordi jeg tror noen andre vil at jeg skal være annerledes, men fordi jeg vet at det er rett å gjøre, for MEG.

Jeg jobber for å bli en  jeg vil være fornøyd med å leve med resten av livet.  Lykken og egenverdet mitt er ikke avhengig av andre. Min første og siste kjærlighet er alltid egen-kjærlighet. Dersom jeg ikke kan elske og respektere meg selv, vil ingen andre kunne det heller.

Straks jeg slutter å overbelaste hjernen min med å bry meg om hva alle andre mener, og begynner å gjøre hva jeg føler i hjertet er rett, vil jeg til slutt oppleve frihet og fred i sinnet. Jeg kan ende mange av mine problemer umiddelbart ved å ikke tillate at noen forteller meg hva jeg skal gjøre.

Jeg må ta livet mitt i mine egne hender. Andre kan være i stand til å holde lykken min som gissel midlertidig, men bare jeg kan gjøre det permanent.

Jeg vil aldri finne fred før jeg lærer å gi slipp på hat og det vonde som bor i hjertet mitt. Livet er altfor kort til å bli brukt til å pleie bitterhet og registrere urett. Nag er når jeg insisterer på at noen skylder meg noe. Tilgivelse, er når jeg er sikker nok til å stå på egne ben og gå videre.

For å gå videre, må jeg vite hvorfor jeg følte slik jeg gjorde, og hvorfor jeg ikke lenger trenger å føle det slik. Det handler om å akseptere fortiden, la den være, og gå videre fremover med gode intensjoner. Ingenting styrker min evne til å helbrede meg selv og vokse så mye som min egen kjærlighet og tilgivelse.

Jeg minner meg selv på at måten jeg alltid har gjort noe på, ikke er den eneste måten.  Å måttte beklage mine tapte muligheter, er en ekte, vond følelse.

Det er på tide å finne andre måter. Hvert hjørne jeg runder eller vei jeg slår inn på, har en ny opplevelse som venter på meg . Jeg trenger bare å se muligheten og være eventyrlysten nok til å gå veien eller runde hjørnet.

Livet er ofte uforutsigbart. Noen av de store øyeblikkene i livet mitt er ikke nødvendigvis det jeg gjør.  De vil være noe som skjer med meg. Det betyr ikke at jeg ikke kan iverksette tiltak for å påvirke utfallet av livet mitt. Jeg må ta affære. Men jeg glemmer ikke at en dag , kan jeg gå ut døra og hele livet mitt kan endres på et øyeblikk – på godt og vondt.

Til en viss grad, har universet en plan som alltid er i bevegelse.  Noen ganger tvinges jeg til å slite, og andre ganger ender jeg opp akkurat på rett sted til rett tid.

»Lammelse» er enhver aktivitet som jeg bruker til å bortforklare følelsene mine slik at jeg ikke opplever min egen sårbarhet eller blir såret. Når jeg lammer meg selv fra å føle sårbarhet, lammer jeg også meg selv fra å elske, å kjenne tilhørighet, empati, kreativitet, eventyrlyst og livets godhet.

Jeg  må ikke glemme at hver hendelse som er verd noe i livet, kan være skummel.  Som intim kjærlighet, vennskap, en ny aktivitet, osv.. Livet er risikabelt. Det er usikkert. Det er ikke for sarte sjeler. Det krever motet mitt. Og viktigst av alt, det kan ikke eksistere sammen med frykt. Når jeg åpner opp for livets største muligheter og gleder, betyr det at jeg  også gir livet muligheten til å knuse hjertet mitt.

Jeg må velge å stole på at det ikke vil bli knust …  og at risikoen er vel verdt belønning.

Avhengighet av å rømme fra virkeligheten er noe jeg og sikkert også du sliter med noen ganger.

Det er årsaken til nesten all vår ulykkelighet. En av de vanskeligste utfordringene vi står overfor i livet er å leve i vår egen kraft, å bare være her, akkurat nå , uansett hvor vi er. Altfor ofte er vi unødvendig distrahert med alt og ingenting: mat, alkohol , shopping , tv, tabloid nyheter, online sosiale nettverk, videospill , mobiltelefoner, osv..  I utgangspunktet holder det oss fra å være fullt tilstede i det aktuelle øyeblikket.

Vi bruker tvangsmessig arbeid, tvangsmessig trening, berg -og dalbane kjærlighetsforhold , og lignende, for å flykte fra oss selv og realitetene ved å leve. Faktisk vil mange gå langt for å unngå følelsen av å være alene.. Å være alene betyr å håndtere våre sanne følelser : frykt, angst, glede, sinne, harme, skuffelse, forventning, sorg, spenning, fortvilelse, og så videre og så videre.

Og det spiller ingen rolle om følelsene våre er positive eller negative. De kan være overveldende og utmattende, og derfor fjerner vi oss fra dem. Vi lammer oss selv . Vi gjør oss avhengige av å unngå oss selv . Erkjennelsen av denne avhengigheten er det første skrittet til å helbrede den.

Legg merke til med nysgjerrighet, og uten dom, alle de måtene vi unngår å være i vår egen kropp, akkurat her, akkurat nå, i dette øyeblikket som vi kaller livet.

Noen ganger føler jeg meg engstelig fordi jeg hele tiden føler at jeg går glipp av noe som skjer et annet sted,  Men slik er det ikke.  Jeg vil alltid mangle noe, og dermed vil det alltid virke som noe fantastisk kan skje andre steder.

Så jeg gir slipp på det, og innser at jeg har alt akkurat nå. Det beste i livet er ikke et annet sted, det er akkurat der jeg er, i dette øyeblikket. Jeg feirer det faktum at jeg er i live akkurat nå. Dette øyeblikket, og hvem jeg er, er helt perfekt . Jeg puster dypt, smiler, og legger merke til det grønne gresset jeg står på.

Det er nødvendig å se andre. Det er nødvendig å se hva mine tanker og ord kan gjøre med andres selvfølelse. Det vises ikke alltid utenpå alt det vonde vi bærer på. Derfor  må jeg tenke meg om, og tenke over hva jeg kaster ut av meg. Uten at jeg har ment det negativt, kan det bli oppfattet av en som sliter med  å tro på sitt eget verd som et angrep.

Ansvaret for hvordan den andre velger å oppfatte mine negative tankeløse ord, er ikke mitt. Det er helt og holdent vedkommendes eget ansvar.

Likefullt kan jeg bruke hjertet og være bevisst på min egen oppførsel. Klarer vi å være rause mot hverandre og behandle hverandre med respekt og forståelse kan mye være gjort.

Kanskje det onde, symbolisert med alle skadedyrene, kommer ut av seg selv. Da kan de bli fanget opp i kontrollerte former, slik at de ikke sprer seg ut over alt og alle.

Så i dag er min oppfordring:

Se hverandre.
Ikke ta alt opp i verste mening.
Vær rause mot hverandre.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Smertelig alene

Legg igjen en kommentar

«Hvis jeg ikke er god mot meg selv, hvordan kan jeg da forvente at noen andre skal være god mot meg?»
Maya Angelou

I dag har jeg kjent på en følelse fra et menneske jeg nylig møtte. Følelsen av alenehet overvelder meg og jeg klarer ikke å gi slipp på den. Derfor må jeg stå opp selv om det er midt på natta og skrive om dette som kjennes så tungt. Det er ikke ofte jeg tar inn fremmede mennesker så tydelig som akkurat dette mennesket. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg kunne ha gått videre uten å ta følelsen inn over meg eller kjenne på den. Jeg vet bare at det hadde blitt feil. Det er akkurat som ordene tvinger seg frem og ut. Kanskje det er et budskap som må formidles akkurat nå til deg som leser det jeg skriver?

Du er så skuffet over livet. Over å nesten alltid være alene. Livet består for det meste av jobb og alenehet. Du har bygd en festning rundt hjemmet ditt. Gardinene er trukker for. Utenfor vinduene står høye trær som skygger for lyset slik at det alltid er dunkelt inne hos deg. Lys har du skjelden på. Der sitter du i mørket foran pcen med et eller annet spill eller du ser på et intetsigende tv program. Livet er begredelig og du kjenner på håpløsheten og tomheten. Mat er du ikke så nøye med. For det meste går det i pizza eller annen ferdigmat.

Denne følelsen er så velkjent for deg at du nesten ikke registrerer den. Det er bare slik det er.

Det var ikke dette som fikk meg til å kjenne på smerten din. Det var noe annet og langt sterkere. Du har ikke mange mennesker rundt deg, bortsett fra noen få som du er i familie med. Svik fra mange  hindrer deg i å knytte nye relasjoner. Dessuten er du i din alenehet blitt ganske sær og litt vanskelig å omgås.

«Når vi kan være alene, kan vi være sammen med andre uten å bruke dem som en flukt.»
Bell Hooks

Det jeg tok inn var gleden du følte over å skulle møte noen av de få du fortsatt har kontakt med. Jeg merket at du i glad forventning gjorde i stand til besøket ditt. Du hadde ryddet og ordnet både ute og inne. Mat og drikke var innkjøpt i store bæreposer. De rommet de meste av det du syntes var godt. For deg å være var du mer enn aktiv, og til tross for de mange uvante aktivitetene gikk arbeidet med liv og lyst. Tenk at du skulle få besøk. Du gledet deg til å sitte rundt de nye  møblene, innkjøpt for anledningen, sammen med dem du gledet deg slik til å se. Alt skulle være perfekt. Til og med ny duk hadde du kjøpt.

Det jeg så tok inn, var fortvilelsen og sorgen din. Du ryddet bort alt du hadde satt frem. Gjestene hadde meldt avbud. Det hadde kommet noe i veien. «Kanskje en annen gang,» sa de.

Alt knyttet seg i deg. Gråten presset på, men det kom ikke en tåre. Du hadde forlengst mistet evnen til å gråte. Til det var den indre smerten for stor, og du hadde god øvelse i å undertrykke enhver smertefull følelse. Beskjeden om at de ikke kom likevel, kom ikke pr. telefon, men pr. tekst melding. Så lite betydde du for dem. I alle fall var det det du oppfattet og tenkte. Du sank sammen i stolen i kjent positur, i passiv og tilsynelatende likegyldig kjedsomhet.

«Kjenner du den følelsen. Følelsen av å være i live og død, begge samtidig? Når det virker som om du bare går gjennom ulike forestillinger om livet, uten egentlig å leve det. Jeg gjør det, jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg lever sammen med den, spiser med den og ofte sover med den.»
Bhavya Kaushik

Jeg skulle ønske for deg at du våget å kjenne på de vonde følelsene. I stedet gjorde du alt du kunne for å bagatellisere smerten og skuffelsen din. At du prøvde så hardt gjorde alt bare enda verre for deg. Du svelget, og svelget for å skjule til og med for deg selv hvor såret du var.

Det var ingen til å holde rundt deg. Til å trøste deg. Du måtte holde alt for deg selv. Derfor skjøv du det bort og inn i den store indre tomheten din. Du visste ikke om noe annet. Du våget ikke utforske noe annet. Alt var uendelig håpløshet.

» Det er i erkjennelsen av at vi er mer like enn ulike – inklusiv vår sårbarhet og gjensidige avhengighet, at mennesker virkelig møtes. men uten denne erkjennelsen møtes ikke livene våre, og vi kommer til å snakke og se forbi hverandre.»
H. M. Nouwen

Det var alt dette jeg tok inn og som ikke ga meg fred. Jeg er sikker på at du  merker de varme og legende energiene jeg sender ut til deg. At de kan gi deg litt trøst slik at livet kan kjennes og oppleves litt bedre.

Jeg har ingen mulighet til å nå deg i din alenehet.  ikke annet enn gjennom kraftige positive broer av energi som jeg sender din vei.  Kanskje de kan gi deg et snev av håp og utholdenhet. En vilje til å invitere igjen, og skape nye kontakter og nye relasjoner rundt deg.

«Utholdenhet er en unik mental styrke;
en styrke avgjørende for å bekjempe den voldsomme
kraften i gjentatte avvisninger.»
Bob Proctor

Det er ikke derfor jeg skriver alt dette. Alt dette som jeg kjenner må bli skrevet akkurat nå.  Jeg skriver det som en påminnelse til oss alle. Vi er ansvarlige for våre egne liv, for våre egne avgjørelser. I tillegg er vi ansvarlige for menneskene rundt oss, for hverandre.  Andre menneskers elendighet er noe vi kan tenke  oss gjennom våre egne erfaringer. Hvorfor er vi da så lite empatiske?   Alle har vi til tider kjent på smerte og alenehet. På grunn av vår manglende innlevelse fortsetter altfor mange å lide og kjenne presset av sin egen ensomme eksistens.

«Han hadde i mange år, vært en rolig stille mann, lite assosiert med andre menn, og vant til kameratskapet med sine egne tanker. Han hadde aldri før kjent styrken i ønsket fra sitt eget hjerte for et lite anerkjennende  nikk fra andre, et blikk, et ord; eller befrielsen som hadde strømmet inn i hjertet hans av dråper fra slike små midler.»
Charles Dickens

Kan vi ikke gjøre slutt på dette?  Fordi vet du hva? Dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år så fort at vi ikke får med oss hva som skjedde. Men vi vil vite hva som ikke skjedde. Og vi vil føle ekte anger.

Det handler om å se hverandre som medmennesker. Uttrykket» Elsk hverandre «er så klokt. Ved å elske hverandre, investerer vi i hverandre og i oss selv. Kanskje en dag, når vi trenger noen til å bry seg om oss, kommer ikke omsorgen fra de vi forventer, men fra noen vi minst venter omsorg fra.  Eller vi får ikke omsorg fra noen, og blir sittende fast i vårt eget feilslåtte liv.

Det handler om å skifte fokus fra oss selv til andre. Med andre ord  å bry oss om hvordan andre har det.  Umiddelbart vil vi oppleve  gleden ved å gi og åpne opp for andre.  Slik vil også vår egen smerte forsvinne. For det er ved å se og stille opp for andre at vi selv blir hjulpet.

«Folk ønsker å bli elsket; i mangel av dette beundret; i mangel av dette fryktet; i mangel av dette hatet og foraktet. De ønsker å fremkalle en form for følelser. Sjelens gysninger før glemsel og søker tilkobling for enhver pris.»
Hjalmar Söderberg

Hva er det som er viktig for oss? Ikke vår egen betydning, og heller ikke hvor flinke vi tror vi er, men følelsene fra dem som bryr seg om oss og som vi  tar vare på i retur. Livet blir virkelig stort når vi jobber for andre, så vel som for oss selv. Av vårt eget lys, kan vi bare belyse en liten del av verden, men når lyset reflekteres og deles, blir det forstørret. Da trenger ingen oppleve alenehetens redsel og ydmykelse. For ofte er det vår egen følelse av å ikke være verdig, ikke god nok som holder oss tilbake fra å strekke ut en hånd til andre. Og når vi endelig våger og opplever å bli avvist, trekker vi oss enda lenger inn i skallet vårt. Det er ingen vits i å prøve igjen. Resultatet vet vi bare så altfor godt.

Ren ydmykhet er å gi kjærlighet til andre. Det gjør oss ikke mindre, selv om vi skulle bli avvist.

Når vi kjenner oss bedre enn andre og selvrettferdige er det vanskelig å gi  kjærlighet med  medfølse, og å  forstå eller i det minste forsøke å forstå. Jeg er klar over hvor lett det er å falle i en grøft av selvopphøyelse og bare gi smuler av det vi forfekter er vårt.  Ydmykhet prøver å forstå, og forholde seg til en annens smerte. Som resultat vil  kjærligheten på magisk vis fjerne destruktive følelser, både hos oss selv og andre.

Det er så viktig for meg å formidle at vi alle bærer på hverandres smerte. Energien vi sender ut kommer tilbake til oss. Derfor når jeg sender ut positive energier, vil verden straks bli litt bedre. Det er vårt felles ansvar å fylle verden med kjærlighet. Kjærligheten skjuler, og dekker til en uendelighet av smerte og feilslåtte handlinger; handlinger fylte av negative energier som sprer seg som ringer i vann. I dag trenger vi å sende ut positive og kjærlige energier, slik at de negative sirklene brytes og gir rom for kjærlighetens omsluttende sirkler av lys og varme.

Er det ikke mulig sier du?

Klart det er. Strekk ut en hånd mot menneskene rundt deg. Du kan invitere igjen, selv om du fikk avslag sist. Smil til en fremmed og se hvordan smilet blir gjengjeldt. Det er alltid, noe, lite eller stort vi kan gjøre for hverandre. Ikke vær den som går forbi og ser en annen vei. Neste gang kan det være du eller jeg som trenger en utstrakt hånd.

Jeg vet det er flere som tenker slike tanker akkurat nå. Tanker om å spre varme til verden. Mens jeg satt og skrev på bloggen min falt blikket mitt på et dikt.  Merkelig hvordan synkronitet oppstår når budskapet er viktig. Derfor deler jeg med deg de kloke ordene fra Elisabeth Hvaal Moe.

BRINGE NOE GODT

«Om et menneske satt på ei øde øy og spilte på en selvlaget fløyte
Spilte en melankolsk melodi Kunne du merket det da på en helt annen del av kloden?
Kanskje kom et vemod over deg uten at du skjønte hvorfor..
og du fant fram musikk som passet til stemningen
eller dro av sted for å sette deg på ei klippe nede ved sjøen og bare se utover nesten som i transe
Du satt der og følte på storheten rundt deg og nærheten til noe inne i deg

Om ditt navn ble uttalt et helt annet sted Ville du merket det da?
Plutselig tenkte du på en som du ikke har hatt i tankene på mange år
og dette mennesket nevnte ditt navn i en samtale langt borte
eller bare tenkte på deg og mintes noe og så ble tankene overført

Om et menneske i ensomhet sendte ut forbannelser mot deg
Ville du merket det da?
Ville en uforklarlig tafatthet fylle deg slik at du ikke klarte å være deg selv eller gjøre noe ut av livet ditt?

Om du kom inn i en by der alle satt og snakket stygt om andre Ville du merket det da før du hadde truffet noen? Ville gatene være mørke og skyggene uhyggelige og ville du snudd deg stadig i angst for at noen fulgte etter?

Om et kjært menneske var i ferd med å forlate jorden
Ville du merket det da?
Kanskje et sug i magen som fikk deg til å spise noe i panikk
stående på gulvet med urolig kropp og skjelvende hjerte Kanskje gråten presset på bak øynene uten at du skjønte hvorfor og kanskje kjente du et gap som åpnet seg
Og senere ville du tenke: «Det var derfor jeg følte meg slik..»

Om noen satt et sted og ba til Gud for deg eller overførte kjærlige tanker Ville du merket det da?
Ville du kjent en fred og en følelse av omsorg for deg og varme som omsluttet deg?
Kanskje gikk du til sengs og sovnet straks og uten kaotiske drømmer
Kanskje fortalte du neste dag oppglødd til noen om at så godt hadde du aldri sovet før

Jeg undrer meg om vi ikke er viktigere for hverandre enn vi ofte tenker
og hvis det er slik
tenk hvor mange muligheter vi har til å bringe noe godt inn i verden
Hva skal vi med det onde?

Slik tenker jeg nå og håper det er tankeoverføring fra mange, mange andre utover hele kloden …
Og nå kjenner jeg fred.. og takker for de som har bedt om fred»

Elisabeth Hvaal Moe

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Namaste

Legg igjen en kommentar

Jeg fortsetter med å beskrive ulike ord, og hva de kan bety for vår vekst og utvikling.

Det er hentet fra boken “Aspire,” av Kevin Hall. Jeg deler noen av hans refleksjoner. Andre er tanker jeg har gjort meg, mens jeg leste boken.

 «Å være ingen andre enn deg selv i en verden som gjør sitt beste, natt og dag, til å gjøre deg til  en hvilken som helst annen, betyr at du må kjempe den tøffeste kampen som et menneske kan kjempe.
E. Cummings

Når jeg går på mine turer i naturen, møter jeg ofte mennesker som jeg kommer i snakk med. Jeg sier hei og de hilser tilbake og praten er i gang.  Når jeg møter mennesker slik, opplever jeg en annen ro og lydhørhet enn når jeg støter på mennesker i en travel hverdag, på gaten eller et annet sted.

Mange spennende, dype samtaler har kommet ut av et slikt tilfeldig møte med en fremmed på de ulike turene mine. Naturen virker beroligende på oss, og skaper en åpenhet og undring over livet tror jeg.

Tenk om jeg i stedet  for å si hei, kunne hilse dem med «Namaste».

Namaste betyr:

«Jeg hilser det guddommelige i deg. Jeg hilser din gud gitte gave.»

Det er en utrolig flott måte å vise respekt for en annen og hilse på.

Hvem har ikke sett bilder av Mahatma Gandhi som hilser ved å si «Namaste» med hodet bøyd og håndflatene presset sammen mens de berører hjertet.

Gandhi legger dette i sin hilsen:

«Jeg ærer stedet i deg som rommer hele universet. Jeg ærer stedet i deg som er lys, kjærlighet, sannhet, fred og visdom.»

Tenk for en innvirkning det ville ha på verden om vi alle kunne hilse hverandre og mene:

«Jeg hilser det guddommelige i deg. Jeg hilser det du gjør best. Jeg hilser dine naturlige gaver. Jeg ærer ditt særpreg og din spesiellhet.»

Namaste bærer med seg et tegn på fred og harmoni. Vi har litt av det samme i vårt vestlige håndtrykk. Det stammer fra krigstider, der en ved å ta hverandre i hånden signaliserte at en kom uten våpen.

Namaste er så mye mer. Det anerkjenner at vi alle er helt spesielle mennesker med egenskaper som bare vi har. Det finnes ingen andre som meg. Det finnes ingen andre som du.

Hvor ofte har vi ikke hørt: «Hvorfor kan du ikke være som …..»

Det er ikke bare en måte å komme dit vi skal. Hver enkelt må finne sin vei og sin måte ut fra den de er. Ved å kopiere andre uten refleksjon og tanke for hvorfor, mister vi vår innerste sannhet, og blir middelmådige og uten kraft.

Hvor ofte går vi ikke glipp av å se vår egen unikhet.  Hvor ofte kveler vi ikke våre naturlige gaver, og egenskaper og mister muligheten til å vokse mens vi viser hvem vi er.

«Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige, Vår dypeste frykt er at vi er kraftige utover all måte.»
Marianne Willianson

Namaste hilser vår ekthet. Samfunnet gjør ofte ikke det. Det vil forme oss slik at vi kan passe inn i et mønster, noe som er konformt og ikke skiller seg ut. For mange  blir livet en kamp for å holde tilbake sine egne unike egenskaper og gaver. De sliter seg ut med å undertrykke den de er, essensen i sin væren. De undertrykker sitt genius, som rett oversatt betyr fra gammel romersk: «Det du naturlig er født med.» Det vil si være ekte og seg selv.

Når vi følger vår natur, utvikler vi vårt genius. Vi utvikler det mer og lenger ved hver nye utfordring vi møter. Vi er aldri fornøyd med å være i dagens komfortsone.

Slik kjenner jeg at livet mitt oppleves når jeg er sann mot meg selv, og ikke skjuler mine egenskaper i frykt for at andre skal kalle meg dum eller rar.

Våger jeg å være meg selv og følge mitt formål, det jeg brenner for og er, er det som å komme hjem. Jeg finner tilbake til den jeg virkelig er, og våger å være akkurat det. Så enkelt, men likefullt så vanskelig. Jeg vet at jeg er kommet hjem når jeg er i flyt og er fylt med ro og fred, og opplever takknemlighet for at jeg er i mitt autentiske vakre meg.

I mange år har jeg undertrykt hvem jeg egentlig er. Jeg har fulgt strømmen, og det andre har forventet av meg. Mine egne preferanser kom langt bak i rekken for det jeg skulle beskjeftige meg med og utvikle.

Å neglisjere meg selv og mine egne talenter, er stor synd, og fører til fremmedgjøring og likegyldighet. Livet blir grått, og trist, og fylt med krav og lite glede. Alt fordi jeg undertrykker den jeg er og de gavene jeg har fått å forvalte. Gavene bare jeg har, og som er ment å skinne klart og vise vei for andre.

«Før vi kan hilse andres storhet, må vi hilse storheten vi har i oss selv.»

Hva er det jeg vet med sikkerhet?

Med det mener jeg:  Hva er det jeg tenner på? Hva er det som gir meg glede? Hva er det som får meg til å gå den andre mila uten å tenke meg om? Hva er det som får meg til å glemme tid og sted? Hva er det som gir meg så mye glede at jeg kan gjøre det uten betaling?

Når jeg finner det, vet jeg at jeg er på riktig vei og har funnet mitt autentiske selv, mitt innerste.

Jeg er født med uforlignelige gaver og talenter. Jeg ærer giveren av disse gavene gjennom å åpne dem og gi dem videre til andre.

Jeg har funnet frem til mine gaver. De fyller meg daglig til randen av  glede og takknemlighet. De gir meg energi og overskudd.

Talenter og gaver forsvinner ikke  eller blir redusert ved at jeg deler dem med andre. De vokser og sprer seg som en  ringvirkning fra en stein kastet i stille vann. Hver bølge bærer forventningen om den neste suksess bølgen. Slik beviser den at naturen gir alt og mister ingenting.

«Et talent er alltid bevisst sin overflod og har ingen ting imot å bli delt.»
Aleksandr Solzhenitsyn

Å finne frem til mine naturlige gaver er det første skrittet til å leve et liv i overflod og oppfyllelse. Jeg kan aldri bli oppfylt uten først å bli fylt opp. Først da renner overfloden over sine bredder og gis videre til andre.

Når jeg oppdager sammenhengen mellom hva jeg føler i hjertet mitt og hva verden trenger, hjelper det meg til å oppdage min oppgave og formål i livet.

«Du går inn i skogen
på det mørkeste punktet,
hvor det ikke finnes noen sti.

Der det er en vei eller sti,
er det en annens vei.

Du er ikke på din egen vei.

Hvis du følger noen andres vei,
kommer du ikke til å realisere
ditt potensiale.»
Joseph Cambell

Ofte blir vi presset til å bli noe annet enn det vi drømmer om å være. Foreldre våre har gått glipp av sin drøm og overfører den på oss barna. Jeg kjenner mange som har strevet og slitt for å ta en eksamen, eller skaffe seg et bestemt yrke. De klarer det, men hjertet deres er et annet sted. De brenner seg ut for å tilfredsstille alle andre enn seg selv.

Slike forventninger kommer ikke bare fra ambisiøse foreldre. De kommer ofte fra vårt eget ego, fra det vi tror forventes av oss. Noen ganger er det vi selv som er vår verste kritiker og fiende. Livet er et «du skal», og ikke et «jeg vil» med hjertet.

«Måten å finne ut om lykke, er å holde tankene på øyeblikkene der du føler deg mest glad, når du er virkelig glad. Ikke begeistret, ikke bare frydefull, men lykkelig. Dette krever litt selv-analyse. Hva er det som gjør deg glad? Fortsett med det, uansett hva folk forteller deg. Dette er det som kalles å følge glede din.»
Joseph Cambell

Når vi maksimerer våre evner, er vi på riktig vei. Når vi sier til oss selv at vi er stresset, at vi er overspente, at vi kommer til å få et sammenbrudd dersom ikke … er vi definitivt ikke på riktig vei.

Vi kjenner oss helt sikkert igjen i disse utsagnene. Til tider kan vi alle kjenne oss slik. Men dersom disse følelsene følger oss hele tiden, er det et sikkert tegn på at vi burde velge en annen vei.

«Fordi det er ingen formler for å oppnå sannheten om veien, må hver enkelt av oss risikerer sine egne skritt. Bare den uvitende søker å imitere oppførselen til andre. Intelligente menn kaster ikke bort tiden på det, De utvikler sine egne personlige evner, De vet at det er ingen blad som er like i en skog med 100.000 trær. Ingen reise på den samme veien er lik.»
Sufi Hafsiz

Det er herlig å huske på at hvert skritt vi tar på reisen vår, er like unikt som veien vi går på.

Når jeg kjenner denne spesielle lykkefølelsen inne i meg, tillater det meg å gi fritt av meg selv og hilse det guddommelige inne i meg.

Jeg forplikter meg til å slutte å gjøre det jeg er god til og begynner å gjøre det jeg er ment å gjøre. Det som gjør meg hel og kraftfull. Det er «Namaste» i sin essens.

Jeg noterer for meg selv, de gangene når hjertet mitt synger til meg, når jeg har glede og indre fred, når jeg renner over med overflod og oppfyllelse.

Har du funnet ditt autentiske selv og dine gaver?

Hvilket ord er det som best beskriver deg som person? Hvilke ord er det du vil bli husket for i ettertid?

Jeg har funnet mitt ord og det løfter meg opp. Hver gang jeg tenker negative tanker om meg selv eller faller ut av den beskrivelsen jeg har gitt meg selv, så tar jeg meg i det. Jeg husker på ordet og korrigerer kurset etter det umiddelbart.

Når du har funnet ditt ord, så skriv det ned og heng det opp et sted der du kan være sikker på å se det hver dag. Det er din hilsen, ditt «Namaste» fra ditt hjerte til den spesielle gaven du har.

Tenk hvor fantastisk verden vil være for oss, om vi klarer å hilse oss selv hver dag med det ordet vi har valgt. Det gir oss verdighet og respekt og er noe å strekke oss etter. Se på ordet ditt igjen, reflekter over gaven bare du har, og husk på ordene Mahatma Gandhi sa:

«Du må være forandringen du ønsker å se i verden.»

Da vil verden bli forandret.

Namaste.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden