Det er så merkelig hva som skjer når jeg sitter og skriver. Det er som om en hærskare av hjelpere står rundt meg og heier meg frem. De kommer fordi jeg påkaller dem mens jeg skriver, eller mens jeg nyter stillhetens potente og magiske verden. De gir meg de mest fantastiske budskap, og ber meg formidle dem i ord og bilder.
Ofte får jeg øye på noe jeg har fortrengt eller ikke villet vedkjenne meg når jeg søker etter ord. Det er som et magisk dør åpner seg for meg. Innenfor finner jeg en kilde som aldri blir tom. Jeg kjenner på følelsene, duftene og sanser dette magiske med et hjerte fylt av takknemlighet. Jeg våkner opp til fred.
Det er en mystisk kraft som jeg, gjennom skrivingen skaper en forbindelse til. Den skapes gjennom ordene som flyter gjennom fingrene mine, og gjør meg oppmerksom på hvem jeg er, og hva jeg savner i livet mitt for å være hel og ekte. Og ikke minst viser den meg hva jeg har av skatter, både inne i meg og rundt meg.
Jeg kjenner slik forbindelse til alt som er, til jorden, til kraften som utgår fra dønningene fra havets dyp, så mektig som det største fjell, så vill som en brølende løve, og så mystisk og med en uimotståelig dragning som selve månelyset.
Så skinnende som solen når den tittet inn gjennom vinduet mitt. En hellig kraft, som jeg ofte har undertryket fordi jeg var redd for hva den kunne gjøre med meg. Jeg var redd for at jeg ikke var modig nok til å ta imot det som så raust ble gitt meg.
Men lengselen som dukker opp er sterkere enn frykten og jeg våger spranget. Jeg åpner meg opp for de uendelige sterke kreftene inne i meg og lar hendene følge det hjertet befaler meg å skrive. For å få det til, trenger jeg stillhet, og et liv i ettertenksomhet og undring. Ingenting er umulig i en slik verden. Ordene fyller meg og gir mening mens jeg skaper setninger av dem foran meg.
Det finnes veiledning rundt meg og inne i meg: andre mennesker, solen, månen, dyr, og stjernene. Trær, himmel, følelsene mine, og intuisjonen som utgår fra et åpent og lyttende hjerte.
Jeg blir bedt om å fortrylle verden, og skape en ny hverdag og dermed fremtid gjennom det som skapes så villig gjennom ordenes flyt. For meg kjennes det som om jeg skaper noe nytt og magisk, noe som vokser seg stort og sterkt gjennom min egen kjærlige omfavnelse.
Hvorfor kommer da frykten snikende som et rødt punktum og hindrer meg i skrivingen. Noen har sagt at frykt og likegyldighet er det motsatte av kjærlighet. Heldigvis er det ikke sant.
For kjærligheten har ingen motsats, den er hel og udelelig. Kjærligheten er det området i meg der alle inntrykk kommer og går, også den midlertidige, havdønning lignende frykten. Kjærligheten er det uendelige, myke stedet hvor alle emosjoner, følelser og fysiske opplevelser oppstår, utspiller seg i lys og mørke, og så oppløser seg til et intet. Til et intet, likevel så fylt av potent levende magisk lys. Fortryllende, ikke sant.
Akkurat som forbigående skyer aldri ødelegger himmelens renhet, kan den midlertidige boringen fra frykt aldri skitne til storheten av hvem jeg er.
Jeg vil gå inn i frykten og øve på nærhet med emosjonene, følelsene, og den myke, verkende opplevelsen som oppstår når de smelter sammen. Det er noe veldig rent som lengter etter å bli berørt, holdt for så å bli frigjort. Når jeg møter frykten helt og holdent, skapes en viten og fred i hjertet. I denne viten avslører frykten seg, som alle andre former er den bare kjærlighet i forkledning.
Det er et magisk liv som løper gjennom meg. Det tar hvilken som helst form det må for å åpne meg for livets mysterium. Selv frykt, når jeg ikke lenger frykter den, viser den seg som den er, som en portal inn til lyset. For en vidunderlig viten.
Når jeg er i stand til å elske frykten, endres livet seg og jeg griper etter ordene som har vært fanget inne i fryktens kjerne.
Heldigvis, jeg trenger ikke å frykte frykten. Frykt er ikke det motsatte av kjærlighet, for kjærlighet har ingen motsatte.
«Den usynlige verden
Når du går inn i verden, kommer du til å leve på terskelen mellom det synlige og det usynlige. Du tar med deg en følelse av tilhørighet til det usynlige som du aldri kan miste eller avbryte. Det er alltid en magnet som trekker øynene til horisonten eller inviterer deg til å utforske bakenfor det du ser og oppsøke de skjulte dybder. Du vet at den virkelige naturen er gjemt dypt inne i disse dybdene.
Når du blir klar over det usynlige som en levende bakgrunn, legger du merke til hvordan din egen kropp er vevet rundt din usynlige sjel, hvordan de usynlige livene bak ansiktene til de du er glad i, alltid er der. Det usynlige er en av de mest kraftfulle former for det ukjente. Det åpner hver bevegelse. Det er området vi utgår fra, og det vi er bestemt for, men vi ser det aldri.»
John O’Donohue
Det Jon O’Donohue får meg til å se er det jeg ikke kan se med øynene. Jeg ser med hjertet i stedet og oppdager hvor vakkert det usynlige riket inne i meg er. Det fortryller meg gjennom det jeg fornemmer, det jeg føler og det omfavner meg med ren kjærlighet. Det er i dette usynlige, men likevel så synlige riket at ordene fra hjertet oppstår. De renner i strie strømmer fra hånden min når jeg lyttet innover til de skjulte skattene som som bare hjertet kan åpenbare.
Jeg trenger ikke frykte virkningen av ordene som strømmer fra hånden. De er gylne gullkorn, gitt meg for å deles. Jeg forstår at frykten er en venn som skjerper oppmerksomheten min og lar meg bli fullt tilstede, lyttende innover for å motta et viktig budskap.
Naturens mange inntrykk blir for meg en katalysator som stillner støyen rundt meg og i meg. Den viser meg hvilke ord jeg skal bruke. Derfor er naturen min beste kilde til fred, til nærhet, til magi. Nå om våren, ser jeg det i den spede blomsten som presser seg frem og ut gjennom jordens mørke beskyttelse. Den strekker seg mot lyset og åpner seg villig mot solens varme stråler, og fortryller meg med sin vakre unike form og farger. Eller fuglene som så flittige samler byggematerialer til redene sine utenfor vinduet mitt. Til tross for travelheten, har de tid til å velsigne meg med den vakre sangen sin.
Eller som akkurat nå, solen varsler sin ankomst. Jeg ser hvordan lyset fyller himmelen, og gir skyene en spesiell glans og vakre farger. I glad forventning retter jeg blikket opp og bevitner enda en ny morgen. En morgen som snart blir til dag. Jeg tar i mot den i takknemlighet og undrer meg over hva den vil åpenbare av hemmeligheter idag. Uansett spinner den sin magi rundt meg.
Kan du kjenne det også. Denne lengselen, denne forventningen om at i dag kan alt skje. Jeg fornemmer det usynlige båndet som er knyttet mellom oss. Det forener oss gjennom en uforpliktende sti av indre lys. Et ubrytelig bånd som er skapt av levende drømmer og ekte kjærlighet. Det skaper en vei fra mitt til ditt hjerte.
Livet er herlig. Det er herlig fordi jeg velger å se mulighetene i selv de mest nedrige tilbakeslag. Kom og bli med meg ut i livet.
Jeg vet at vi sammen kan skape noe nytt ut fra intet. Det store uendelige intet som vokser inne i oss og blir til alt i kjærlighet.
Hvordan?
Fordi det er ut fra stillheten i dette intet, at alt liv oppstår. Det har en kraft og en skaperglede i seg som gjør alt mulig.
Så i dag kan vi gjøre det umulige mulig.
Bli med meg, da vel! Jeg skal i alle fall …. åpne mitt indre og slippe det ut. Magi er det, intet mindre.
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 