Positive vibrasjoner

 

«Den stygge andungen er en misforstått universell myte. Det handler ikke om å forvandles til en blond Barbie dukke eller bli det du drømmer om å være; det handler om å avsløre hvem du er, bli den du er.»
Baz Luhrmann

Den stygge andungen av Hans C. Anderson er en fortelling som griper meg sterkt. Den handler om andungen som ikke følte seg hjemme blant ender. Han var den stygge andungen. Han var ikke som de andre.  Men tenk hvor fantastisk å plutselig oppdage sin egen skjønnhet, sin egen identitet. At han var en vakker svane og ikke en annerledes stygg liten andunge.

 

 Det er så lett å kjenne meg annerledes, at jeg ikke passer inn. Så trekker jeg meg tilbake i ensomhet, eller jeg handler mot min egen integritet fordi jeg så gjerne vil passe inn.  Andre ganger gjemmer jeg meg bort slik at andre ikke skal se hvor mislykket jeg er. Livet blir en evig løgn fordi jeg ikke helt vet hvem jeg er og ikke klarer å finne frem til min egen sannhet, min egen storhet. Løgnen overtar livet  og det blir både utrygt og mislykket fordi jeg aldri kan leve opp til en» and’s» storhet, når jeg er en «svane».

For meg har denne historien stor betydning. I mange år har jeg levd akkurat som den stygge andungen. Jeg har trodd at jeg var på rett vei. Jeg har trodd at … i det uendelige. Livet mitt var fullt av begrensninger og selvpålagte regler. Jeg forsto ikke at jeg ikke trengte å streve for å leve opp til egne og andres forventninger. Hvorfor? Fordi jeg er god nok som jeg er.

«Universet verken straffer deg eller velsigner deg. Universet reagerer på vibrasjonen i holdningen du sender ut. »
Abraham Hicks

 

Både interesser og måten jeg lever på har endret seg mye fra hvordan jeg levde før. Jeg har funnet en indre trygghet som gjør at jeg ikke er avhengig av andres bekreftelse lenger. Jeg vet hva som er rett for meg og lever deretter. For meg er rolige dager en velsignelse. Dager som er fulle av magi fordi jeg lever i pakt med mitt eget indre. Stadig oppdager jeg små velsignelser. Velsignelser som jeg før ikke var så oppmerksom på. Det kan være et tre’s spesielle silhuet, et vakkert mønster i sanden, en god prat med en fremmed eller øyekontakten med en baby på mors fang. Små trivialiteter som for meg viser hvor magisk livet er.

Stadig blir jeg møtt med andres vurderinger. Du er kjedelig, du er …  fordi jeg ikke vil være med på det jeg var med på før ….

«Skip synker ikke på grunn av vannet rundt dem. Skip synker på grunn av vannet som kommer inn i dem. Ikke la det som skjer rundt deg få tynge deg ned.»

 

Det er så mange som  plasserer meg inn i sitt eget mønster. Men jeg gjør det som gir meg glede, uten å hige etter for meg tomme verdier. Årene da jeg levde på et minimun fordi jeg måtte, har lært meg hva som er viktige verdier. Det handler ikke om det som kan kjøpes for penger. Det handler om det som får hjertet mitt til å synge.

«Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?»
Hans Olav Mørk

Jeg har akseptert at helsa mi ikke tillater det samme som før. Jeg må ta hensyn til form og egne krefter. For meg er det enkelt og plager meg ikke lenger. Alt handler om å tilpasse meg livet slik det er og være tilfreds med det.

Jeg lever ikke et satt og kjedelig liv, selv om jeg ikke farter rundt i verden for å oppleve….  slik så mange andre gjør. Selvsagt kunne det ha vært spennende under de rette forholdene, men inntil videre … nyter jeg livet i all enkelhet.

 

Har jeg sluttet å bryte grenser? Har jeg stagnert som menneske, undrer du kanskje? Så absolutt ikke. Mine utfordringer er annerledes enn de var før. Nå handler de ikke så mye om det som synes utenpå, men om det indre livet mitt. Det handler om å leve i kjærlighet til meg selv og andre. Det som gir fred, og glede og gjør hver dag til en fortryllet opplevelse. Med andre ord, magi i praksis.

«Jeg prøver å vise at det å bygge helse omfatter mer enn kosthold og trening. Dessuten handler det om å velge gleden, finne rytmen og bearbeide bitterhet.»
Audum Myskja

 Jeg  elsker livet mitt. Å elske er å skape energi som jeg henter direkte fra den indre magiske kilden min. Ikke minst, er kjærligheten til den jeg er avgjørende. Bare når jeg gir meg selv kjærligheten kan jeg elske resten av verden. All kjærlighetsenergi  kommer innenfra, og jeg trenger bare å sørge for at kilden er overfylt.

Å elske er rett og slett å skape kjærlighetsenergi. Derfor trenger jeg å fokusere på det positive. Enten skaper jeg positiv eller negativ energi.  Jo mer jeg  fokuserer på positive kjærlige tanker, ord og handlinger, jo bedre blir livet mitt.

 

Naturen er et fristed for meg, overfylt med den dyrebare kjærlighetsenergien. Jeg stopper opp og lytter til hva den vil si meg, gjennom dens mange magiske uttrykk. Alltid gir den svaret jeg trenger. Tunge tanker forsvinner og jeg finner tilbake til et positivt tankesett. 

«Jeg kjeder meg» er nytteløst å si. Jeg mener, du lever i en fantastisk, stor, enorm verden som du har sett null prosent av. Selv innsiden av ditt eget sinn er uendelig, det fortsetter for alltid, innvendig, forstår du? Det faktum at du er i live er fantastisk, så du får ikke  si  «jeg kjeder meg.»
Louis C.K.

Jo mer i harmoni jeg er med følelsene mine, jo mer blir jeg i stand til å leve ut kjærlighetsenergiene. De er høye vibrasjoner som kan tilskrives en ting alene, og det er at det føles godt. Følelser som føles bra, mennesker som føles bra å være rundt, valg som føles bedre i kroppen, er alle indikasjoner på at de er kjærlighetsvibrasjoner og derfor i min beste interesse.

Dessverre kan det være vanskelig å dekode om den gode følelsen kommer fra mitt høyere selv eller mitt eget ego. Jeg må rett og slett lære hva som er riktig for meg.

 

Jo dypere jeg går inn i meg selv, og jo mer jeg utvikler meg og modnes, jo raskere er jeg i stand til å se at det som føles godt i øyeblikket ikke alltid er til det beste. Heldigvis når kjærlighetsvibrasjonene mine stiger, så vil evnen til å ta kloke og mer kjærlige beslutninger også øke. 

Jeg vet jeg er på riktig vei fordi:

«Alt forandrer seg når du begynner å sende ut din egen frekvens i stedet for å absorbere frekvensene rundt deg, når du begynner å prege omgivelsene dine, heller enn å motta et avtrykk fra andre.»
Barbara Marciniak

Jeg begynner  å legge merke til at vibrasjonene jeg sender ut påvirker andre til det bedre oftere enn før. Det kjennes magisk.

 

«Hvor tanker går, går energi. Det er ingenting annet her i tillegg til energi. Tanker skaper form. Moderer dine tanker fordi de påvirker hele energifeltet ditt. Når vi er på et høyt nivå av vibrasjoner, tiltrekker vi naturlig  erfaringer med et tilsvarende høyt vibrasjonsnivå og vice versa. Erfaringer er en direkte refleksjon av dine tanker.»
Ukjent

Det som en gang kan ha vært kritikk, fordømming eller sinne mot andre, eller til og med mot meg selv, endrer seg til medfølelse, empati og takknemlighet når jeg begynner å vokse i kjærlighetsenergi.

«Jeg tror folk som vibrerer på samme frekvens vibrerer mot hverandre. Vitenskapen kaller det sympatiske vibrasjoner.»
Erykah Badhu

Det som ikke tjener mitt høyeste gode, og derfor ikke er nødvendig for reisen min videre, inkludert mennesker og steder blir borte. Forhold og relasjoner som ikke lenger tjener min indre veskt blir borte. Det som ikke lenger gjør meg glad tar slutt og jeg blir ledet gjennom ukontrollerbare ytre omstendigheter. Når dette skjer  stoler jeg på at alle avslutninger åpner dører til nye begynnelser. Nye begynnelser som på magisk vis dukker opp. De er alle tilknyttet de nye kjærlighetsenergiene som stråler fra mitt til ditt hjerte.

 

Det finnes tusenvis av måter å elske på.
Jeg åpner øynene mine i nattens magiske mørke.
Jeg lytter til vinden som kjærtegner alt den møter.
Jeg elsker å være der sammen med drømmene mine …..
Om morgenen smiler jeg, takknemlig for en varm dusj,
varm kaffe og en skive brød.

Det finnes tusenvis av måter å elske på.
Når jeg vil lytte til sangen av ditt hjerte
holder jeg deg i øm oppmerksomhet.
Tilgir meg selv for alle øyeblikkene jeg har oversett
i mitt hastverk etter å nå frem til et sted jeg ikke vet hva er.
Innser  at det er ingen steder å gå, at kjærlighet allerede er her.

På gode morgener,
morgener når jeg ikke er distrahert eller glemsom,
står jeg opp og spør:
Hvordan vil jeg elske med livet i dag?


Lik energi vil tiltrekke seg lik energi. Det er grunnen til at når jeg føler meg vel, begynner jeg å tiltrekke meg andre vesener som er forankret i den samme vbrasjonen. Jeg merker veldig godt at jeg tiltrekker meg dyr, barn og de som er  åpne for livets magi. For meg er det en vidunderlig oppdagelse. Jeg har funnet frem til min egen storhet. Jeg er en vakker svane.

Ikke gi opp. Du er underveis. Snart innser du at du også er en vakker svane. Eller kanskje du allerede vet det?

«Et tilbakeslag betyr at den veien du tok ikke fungerte. Det betyr ikke at alle veier er stengt mot dine drømmer, og heller ikke ugyldiggjør innsatsen din. En vakker eksistens blomstrer fra utholdenhen og kjærlig oppmerksomhet.»
Dodinsky

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

En rød tråd

 

«Jeg legger meg på morgengryets alter:
Pustens stille lojalitet,
tankenes telt der jeg har ly,
ønskenes bølger hvor jeg har havn
og all skjønnhet dratt mot øyet.

Kan mitt sinn bli levende i dag
til den usynlige geografien
som inviterer meg til nye grenser.
Til å bryte det døde skallet av gårsdager,
til å risikere å bli forstyrret og endret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve det livet jeg vil elske,
til å ikke utsette drømmen min lenger.
Men endelig gjøre det jeg kom hit for
og ikke kaste bort hjertet mitt på frykt mer.»

John O’Donohue

I dag er det «valentinsdag» eller «alle hjerters dag», om du foretrekker den betegnelsen. Hvert år har jeg på denne tiden skrevet om magiene som skjer mellom mennesker som er bundet sammen med hjertets usynlige bånd. Jeg har skrevet om sjelevenner og tvillingsjeler, men mest av alt om kjærlighet.

Det er spennende og magisk å drømme meg bort i kjærlighetens mange uttrykk og vidunderlige omfavnelser.

 

Ved en tilfeldighet kom jeg over en vakker legende om kjærlighetens bånd mellom mennesker.

«En usynlig rød tråd kobler de som er forutbestemt til å møtes, bli elskere, uavhengig av tid, sted eller omstendighet. Denne magiske tråden kan strekkes eller flokes til, men aldri brytes. »

Sjebnens røde tråd stammer fra kinesisk tro og legende. Den er også brukt i en japansk legende om en magisk forbindelse mellom to mennesker som er av gudene, bundet sammen med en usynlig rød tråd, og er forutbestemt til å utvikle et godt vennskap, bli forelsket, og hjelpe hverandre på en eller annen måte. Myten er lik det vestlige konseptet med en sjelevenn eller en tvillingsjel.

Denne troen er en påminnelse om at relasjoner mellom mennesker endres kontinuerlig, faller fra hverandre, utvikler seg og forbedres, og det er greit. Vi er koblet sammen, uansett.

IMG_3754 IMG_5939 IMG_6415

Vi er knyttet sammen med en rød tråd mellom lillefingrene eller anklene våre. Tråden på min finger strekker seg hele veien til din lillefinger, til deg som jeg er ment å være sammen med, uansett hvor du er, uavhengig av tid og rom. Legenden sier at tråden kan bli veldig flokete men den vil aldri brytes.

Guddommen som har ansvaret for «den røde tråden» antas å være Yue Xia Lǎo, guden som  er ansvarlig for kjærlighetsrelasjoner.

Han har bundet meg til «deg» og min skjebne er satt, uansett hva vi måtte mene om det. Ingenting kan ødelegge den usynlige tråden mellom oss som er ment å være sammen. Det fokuseres mer på  å være «bundet» sammen, heller enn å finne vår andre halvdel.

Hvorfor er tråden rød? Fargen rød er sterkt knyttet til tiltrekning og begjær. Det er også fargen på skjebnetråden som binder sammen to sjelefrender.

«Alle våre historier, like mye som de handler om noe, handler de om tap. Og, kanskje, handler de om hva som kunne ha vært. Jeg ønsket meg  lykkelige, kjærlige foreldre som danset vals i stuen. Jeg ønsket å ha mine egne barn, desperat.  Vi ønsker alle forhold som er sunne og forløste, og noen ganger  skjer det bare ikke. Men det fine med livet er at inni disse skuffelser er skjult de  mest mirakuløse velsignelser. Det vi taper og det som kunne ha vært blekner mot det vi har. »
Laura Schroff

 

Legenden bygger på en historie:

Det sies at da en gutt gikk hjem en kveld, så han en gammel mann som satt og leste i en bok. Gutten spurte mannen hva han leste. Den gamle mannen sa at det var en bok om ekteskap.  «Jeg trenger bare bruke en av de røde trådene i denne posen for å knytte to mennesker sammen, og de vil bli dømt til å være gift.»  Han viste frem en pose med en lang rød tråd. Så fortalte han gutten at han var skjebnebestemt til å gifte seg med en jente. 

Gutten trodde han ikke, så den gamle mannen tok gutten med til  landsbyen og pekte ut jenta som var bestemt til å bli hans kone.

Gutten likte ikke ideen fordi han ville ikke gifte seg. Han kastet en stein på jenta og løp av gårde så fort han kunne. År senere ble det arrangert et ekteskap mellom gutten og en av de vakreste jentene i landsbyen etter initiativ fra begges foreldre.

På bryllupsnatten løftet han nervøst sløret som dekker hans nye kones ansikt. Han var glad for å se at hun var en av de vakreste kvinnene i landsbyen. Men han la også merke til at hun var uvanlig  sminket på øyenbrynene og spurte henne nysgjerrig om det.

Oppskjørtet,  fjernet hun sminken og avslørte et arr. Hun forklarte at  da hun var veldig ung, kastet en gutt en stein på henne. Den traff  henne i ansiktet rett over øyet …

Kvinnen var faktisk den samme jenta som var koblet til gutten med den røde tråden, vist ham av Yue Xia Lao tilbake i barndommen. De var koblet sammen med den røde  skjebnetråden.

DSCN5761

Hva skjer når tråden blir strukker til det ytterste og floker seg til? Det viktigste og kjernen i denne legenden er å overgi seg til høyere makter. Sjebnen vil gå sin gang, og med tiden vil alt falle på plass. Det er viktig å ikke slåss mot og prøve å bryte den røde tråden.

Selv om jeg finner deg i den andre enden av den skjebnebestemte røde tråden, betyr det ikke at livet vil være lett. Legenden er ment å inngi lojalitet, hengivenhet og medfølelse. Tråden er også der for å sørge for at vi forblir trofaste mot hverandre.

Uansett hvor nær eller langt du er fra meg forblir tråden der. Det vil være ganger når du mentalt eller fysisk, føler deg fjernt fra meg, men det påvirker ikke tråden som binder oss sammen.

«Straks jeg hørte min første kjærlighetshistorie begynte jeg å se etter deg, uten å vite hvor blind jeg var. Elskere møtes ikke endelig et sted. De er i hverandre hele tiden. «
Rumi

 

I japansk kultur er det sagt at den røde tråden er  knyttet rundt lillefingeren. Derav uttrykket «lillefinger løfte.» Opprinnelig indikerte det at om jeg bryter løftet mitt må jeg skjære av meg lillefingeren!

Hvis jeg hekter lillefingrene mine i hverandre er det i arabiske land et tegn på «vennskap». I det fingrene rykkes fra hverandre uttrykker jeg «fiendskap». Holder jeg oppe tommel, pekefinger, og lillefinger ser jeg bokstaven ILY: «I love you», og det er magisk.

«De røde trådene snor seg ikke rundt anklene våre mens vi går, berører oss ikke i det vi farer forbi. Kineserne tror at de utgår fra oss fra fødselen, fra det øyeblikket vi kom inn i verden. I det vi blir eldre, med hvert år som går, blir trådene strammere, og fører oss nærmere mennesker hvis liv er forutbestemt å føye seg sammen med oss på en eller annen måte.»
Caroline Highland

Det vidunderlige er at jeg har funnet deg som er knyttet sammen med meg gjennom denne magiske energifylte røde tråden.

Mange ganger har jeg trodd at jeg hadde funnet deg, men så var det bare falsk alarm. Jeg ville så gjerne at det jeg opplevde skulle være en forbindelse til deg, men nei …. Til slutt ga jeg opp å søke og overga alt til skjebnen. Det var da du kom inn i livet mitt første gangen. Jeg visste uten et snev av tvil at det var du som var i den andre enden av den røde tråden min.

Dessverre var det ofte mye slakk og krøll på tråden mellom oss og vi ble borte for hverandre. Det var rett og slett støy på linjen.  Vi var ikke klare for det vi begge innerst inne ønsket. Begge hadde vi mye vi måtte rydde opp i, av både indre og ytre forhold.

Det handler om hvor bevisste vi er og hvordan vi bearbeider de ulike erfaringene livet kaster på oss. Og ikke minst hvordan vi bearbeider valgene våre, noen kloke andre mindre gode. Men mest av alt, hvordan vi tar ansvar for livet slik det utfoldet seg og griper mulighetene som gis oss. For mulighetene er der, bare vi ser etter med et åpent hjerte. Det handler uansett om å finne inn til kjernen av vårt vesen, den vi er. Våge å elske den vi er, ikke den vi helst så at vi var.

 

Bare sporadisk fikk vi øye på hverandre. Kommunikasjonen mellom oss kunne være kort, men alltid meningsfull med et skjult budskap. Et budskap som verken du eller jeg helt forsto, i alle fall ikke med fornuften.

På det intuitive planet derimot, møtes vi daglig og holder hverandre oppe gjennom de varme energiene som flommer i strie strømmer mellom oss. Det er både frigjørende, utviklende og oppløftende. Men mest av alt magisk.

Ler du? Gjør gjerne det, men husk at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke kan forstå med fornuften. Med hjertet derimot ….. Det indre livet vi alle er utstyrt med, er en uendelig kilde til glede og nærhet.

Bruk intuisjonen din og styrk den ved å lytte til den, alltid.  Når du gjør det blir ingenting umulig, ikke så lenge du handler ut fra det du vet er sant i kjærlighet. Sant for deg. Våg å være sann mot den du er, uansett hva andre måtte tenke om deg. Det er verdt det, ja mer en verdt det….

Caroline Highland tolker den røde tråden som frigjørende.

«Hvor mye lettere føles det ikke å slenge oss ut i det ukjente, til et nytt sted eller stadium av livene våre, vel vitende om de røde trådene er der, vikler seg ut i fremtiden som de alltid har gjort, holder på sjeler som  venter på å fange oss, lære oss, berøre oss, forandre oss.»

 Livet er ikke forutsigbart. Ofte skjer det noe som jeg aldri forventet. Noen ganger gir det tilbakeslag og jeg blir dratt tilbake i gamle «synder». Andre ganger løftes jeg opp og griper det som skjer meg med åpne armer. Takknemlighet fyller meg og jeg gleder meg over hvor magisk livet er.

Faktisk er det som gjør mest vondt, ofte det beste som hender. Det får meg til å fokusere og bruke alt jeg har fått av kløkt, utholdenhet og innsikt til å finne veien videre. Er jeg ydmyk med et åpent og kjærlig hjerte,  kan jeg aldri gå meg vill.

Ditt liv har heller ikke vært lett. Heldigvis kjenner jeg at du er på riktig vei og at tåken som har hindret deg fra å finne frem er ved å lette. Den røde tråden mellom oss er en trygghet som holder oss oppe, og gir nytt håp og mot til å fortsette, uansett hva som skjer.
Kjærligheten, slik den blir beskrevet av de som har sett alderdommen.
Den kommer som en sommerfugl dekket med gull.
Flagrer og flyr på solfylte himler.
Omfavner og vever sin magi rundt hjerter som en gang var kalde.»
Algernon Swinburne

Tråden mellom oss er blitt strammere og alt tyder på at vi er nærmere hverandre nå, enn vi noen gang har vært. Magisk, snart er vi   …. ved siden av hverandre.

En dag finner vi det vi letter etter.
Eller kanskje vi ikke finner det.
Kanskje vi finner noe som er langt bedre en det.

Uansett vil den røde tråden forene oss, alltid.

 

Å møtes ansikt til ansikt i klokskap og kjærlighet ved enden av den røde tråden, er ikke en gudelignende tilstand som bare de spesielle eller privilegert opplever. Det er en mulighet som finnes i både deg og meg. Det første steget er å tro på at det er mulig og leve deretter. Tro at det er sannheten, full av magi og glede.

Jeg spør meg selv om jeg er tilfreds med live? Om jeg har noe som enda er ugjort? Hva svarer jeg? Uten skygge av tvil handler det om den røde tråden. Om å møte deg, mens den røde tråden omslutter oss med glede og nærhet.

Jeg for min del er villig til å vente uten å forhaste meg til de to endene av den røde tråden finner hverandre. Slike prosesser må finne sin egen vei og vil aldri fullføres før tiden er moden. Det nytter ikke å prøve å fremskynde noe. Det har jeg erfart mer enn en gang.

Underveis finner jeg fred i hjertets klokskap.  Jo mer jeg åpner meg, og undrer meg over kjærlighetens uendelige veier, og lytter til dens vakre stemme,  jo flere tegn gir den meg og leder meg, alltid tryggt videre på veien.

Jeg mister aldri håpet om at en dag …..

Har du det også slik? Det velger jeg å tro at du har.

For meg er den beste gaven på «alle hjerters dag»,  at jeg fant den røde tråden. En tråd som binder oss sammen og skaper magi bare ved sin tilstedeværelse.

«Likevel trodde jeg da, og jeg tror det nå at det er noe i universet som bringer mennesker som trenger hverandre sammen. Det er noe som hjelper to helt ulike mennesker til å smi et bånd som knytter dem sammen. Kanskje det er nettopp det som hjemsøker oss mest, som får oss til å strekke oss ut til andre, som vi tror kan gi oss litt trøst.»
Laura Schroff

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Morsdagsbekjennelser

 

 

«Se hvordan solen beveger seg i stillhet ….. Vi trenger stillhet for å være i stand til å berøre sjeler.»

Mor Theresa

Jeg ønsker så sterkt å kjenne hemmelighetene til å elske og bli elsket, å åpne portalen til sårbarheten min og våge å slippe andre inn.

I dag kjenner jeg på nederlagene mine. Jeg kjenner på hvordan det er å feile i forhold til barna mine. Det blir så sterkt i dag på morsdagen. Jeg leser om alle mødrene som blir rost og elsket av barna sine.

Hør bare:

«Om hele verden ble stillet på mitt bord, jeg valgte deg, du kjære umistelige mor.»

«Da mødre ble til
var tanken ganske klar.
For mødre har noe i seg
som ingen andre har.
De øser av sin omsorg
og deler alt de vet.
De viser deg til livet
er håp og kjærlighet.
Derfor har vi mødre,
og hvis du spør meg.
Den beste mor jeg verden,
det er nettopp DEG ».

 
«Gratulerer med morsdagen alle mammaer. Og spesielt til min egen: gratulerer med dagen verdens beste mamma! Du har gjort meg til den jeg er idag.»
 
«Gratulerer med morsdagen mamma.  Alle sier de har den beste mammaen, men det kan ikke stemme for du er jo den beste mammaen og du er jo min.  Elsker deg. »
 

Jeg vet at jeg alltid gjorde mitt beste. Det var bare ikke godt nok. Jeg forsto ikke hva jeg gjorde galt. Eller skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke ville forstå det. Hele tiden sa jeg til meg selv at jeg gjorde så godt jeg kunne. Valgmulighetene var begrenset, og innenfor de rammene som var tilgjengelig gjorde jeg alt jeg maktet for barna mine.

Det er heller ikke sant. Selvsagt kunne jeg ha tatt andre valg. Om jeg hadde forstått det …..

For den ene sønnen min ble livet tøft og vanskelig. Han kjente seg rotløs og fant aldri frem til den han var. Til slutt tok han sitt eget liv. Jeg vet at jeg kunne ha handlet annerledes. Gjort mer for han.  Gitt han mer trygghet i de første leveårene. Nå er det for sent. Og jeg får ingen kjærlighetserklæring på morsdagen fra han. Han klarte ikke å ri livets stormer av.

Den andre sønnen min er tøff og har en indre styrke som holder han oppe, uansett hva livet velger å komme han i møte med. Denne drivkraften har gjort han sterk, til en som rir stormer av. Han har fått betale på sitt eget liv, med alle de skiftende omstendighetene som ble påført han, fordi broren ikke mestret sitt liv. Jeg klarte ikke å ivareta begge på en god måte, og måtte ta meg mest av den svakeste. Det kjennes tungt og som et enormt nederlag.

Til tross for alt dette stiller han opp for meg når jeg trenger det og han vil meg bare vel. «Gratulerer med dagen mamma, glad i deg» hørte jeg fra den andre enden av telefonen da han ringte meg.

Det handler ikke om at jeg ikke elsker barna mine. At jeg ikke vil dem vel. Klart jeg ville det, men jeg evnet ikke å gi dem det de trengte.  Noen ganger, men for sjelden…..

I dag skriver jeg dette fordi jeg vet at det er flere mødre som kjenner det på samme måte. Vi kjenner på alt vi skulle ha vært og gjort. Av ulike årsaker klarte vi det ikke, eller så det ikke …..

Også fedre kan kjenne på det samme. Det er jeg sikker på….

Noe vet jeg, at vi elsker barna våre. De lever i hjertene våre, alltid.

Barna våre har også tatt valg. Som mødre kan vi ikke ta ansvaret for alle valgene de har tatt. Det er både galt og urimelig. Likefullt, som mødre tar vi gjerne på oss brorparten av ansvaret. På en måte er det en form for selvstraff. Å stikke kniven dypt inn i det åpne såret og vri godt rundt. Det mestrer vi fullkomment.

Uansett hvordan livet har vært for oss i fortiden, så får vi det ikke tilbake. Det handler om å akseptere det som har vært, og gå videre uten anger og selvbebreidelser. For meg har det vært viktig å gå inn i meg selv og akseptere at det som har vært er en del av meg.

Alle erfaringene mine er virkelige og nødvendige for meg. De har gitt meg en enorm kreative visdom, og de kan vise meg veien fremover. Jeg trenger å gi slipp for å kjenne meg bedre, å kunne endre det i meg som førte til det som var. Det er ikke nødvendig å holde på de negative følelsene. Jeg velger å ta meg selv tilbake inn i varmen, til mitt eget hjerte, og se kjærligheten fylle det, og jage angeren og sorgen bort.

Jeg trenger å mykne disse erfaringene og berøre verden med ømhet. Dette er min gave til andre. Grunnen til at jeg har kommet hit er sorgen min,  feilene mine, utilstrekkeligheten min, ensomheten min , og til og med forvirringen jeg har kjent på veien mot lyset. Jeg vil skape et sted der vi kan møtes  i all vår sårbarhet, og sammen skyte knopper som kan skinne for verden og slik gi trøst til alle som sliter med å mestre …..

Jeg gir slipp på alt det vonde, og bytter det ut med godhet og viser hjertet mitt frem. Jeg tar  risikoen som er kjærlighetens krav, for når jeg gjør det, vil alt rundt meg glede seg over min nye utstråling.

Jeg våger å se at suksess og fiasko er like sterkt tilstede, at ingenting er malplassert, og at jeg lever midt i  erfaringene mine.

Jeg skaper og eier virkeligheten gjennom tankene og følelsene mine. Livet mitt er et ekko av hva som skjer inne i meg. Når jeg begynner å se livet på en ny og positiv måte, vil en ny verden og en ny måte å leve på begynne å utfolde seg for meg.

Kjærlighet er den eneste erfaringen som kan erstatte nederlag og frykt. Fred er resultatet. Kjærlighet er opplevelsen av å puste inn livet, uten frykt. Når jeg vet at jeg kan håndtere alle ting i kjærlighet, er fred resultatet.

Jeg feirer sønnene mine. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være mor. At jeg har to skatter som jeg elsker over alt. Døden er ingen avslutning når det kommer til kjærligheten. Den lever alltid og er essensen av den jeg er.

Og jeg takker min mor for at hun var der for meg. Ikke at hun var perfekt, men at hun fødte meg og elsket meg over alt på jorden.

«Rom er mor baklengs. Kanskje en fin definisjon på en mor; ei som har rom for meg. Takknemlig.»

Funnet på FB, O.A. W.

Gratulerer med morsdagen kjære medsøstre.

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Deler den på nytt, fordi jeg er sikker på at det er  et budskap i den som skal ut……

Dette: å være i livet,
åpen for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Haldis Moren Vesaas

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Magi

 

 

En tid nå har ikke formen vært på topp. Fysiske skavanker gjør seg gjeldende. Det får meg litt ut av balanse og min sedvanlige optimisme har fått seg en knekk.

Jeg har rett og slett glemt hvor magisk jeg er.

I stedet tenker jeg over både det ene og det andre fra livet mitt. Det jeg ikke er stolt over. Der jeg handlet feil, egoistisk eller ubetenksomt. Det er en slags selvplaging. Hva kan vel jeg gjøre med det som ikke er lenger? Hva kan vel jeg gjøre for å endre fortiden? Selvsagt ingenting.

Med fornuften vet jeg at jeg må gi slipp på alt som plager meg. Jeg må leve her og nå og takke for livet slik det er, verken mer eller mindre. Det er bare så vanskelig å være meg selv uten forbehold med all denne selvbebreidelsen.

Det er på tide å slutte å sammenligne meg selv med andre. Det er ikke sunt. Det  eneste stedet det fører meg er til en  lav og ødelagt selvfølelse.

Jeg vil ikke tillate meg å ta meg nær av at jeg ikke kan få deg og andre til å elske meg. Det er ydmykende å prøve på det, når jeg ikke får noen respons. Det er nytteløst. Jeg vil ikke lenger løpe etter kjærligheten. Jeg vil gi den betingelsesløst uten tanke på noe i retur. Det kommer aldri noe godt ut av å kreve andre for det jeg gir.

Ingen flere forsøk på å få andre til å like meg. Ingen flere febrilske forsøk på å vinne andres tillit gjennom å utslette meg selv for dem. Det har jeg gjort lenge nok. Det jeg gir, gir jeg i kjærlighet, uten tanke på hva som ligger i det for meg.

Kjærlighet og lykke kan ikke jaktes på.  Uansett hvor hard jeg prøver vil jeg være garantert å stå tomhent tilbake. Jeg sårer bare meg selv. Kjærligheten kommer til meg på englevinger når jeg minst venter den.

Ekte kjærlighet er som en ildflue som trekkes til lyset. Alt jeg trenger er å tenne det indre lyset mitt. Da vil kjærligheten komme til meg.

Jeg er magisk, og jeg lar ikke noen fortelle meg noe annet. Jeg tror på kjærlighetskraften, det gode, på engler og på naturens magiske tilstedeværelse. Jeg vet at jeg er laget av stjernestøv og er et unikt mirakel.

Jeg trenger bare å åpne øynene for å virkelig se at alt er mulig, og at jeg ikke er nedtynget av fortidens smerte. Det finnes ingen begrensninger uten dem jeg setter opp selv, som hindrer meg i å strekke meg etter det jeg ønsker.

Eventyr og et lykkelig liv finnes. Saken er at jeg må skape det selv. Jeg kan ikke sitte i en krok og vente på at det vidunderlige skal skje mens jeg synes synd på meg selv. Ingen kommer til å skape det for meg. Ingen andre enn jeg vet hvordan jeg skal skape det livet jeg drømmer om. Bare jeg kan gjøre det. Og jeg er helt i stand til det.

Ingenting vil noensinne bety mer for det vakre hjertet mitt, enn det jeg oppnår med det geniale sinnet mitt, fantasien min og  all kreativiteten som finnes i meg. Magisk, ikke sant.

Hvorfor er jeg så hard mot meg selv da? Det er ikke bare jeg som strever med å finne veien. Jeg er sikker på at også du har dine tunge stunder der du tviler på deg selv, alt og alle. Stemmer ikke det?

For min egen del, er det fordi jeg har brukt så mye av livet med å tvile på meg selv. At jeg ikke var god nok, at jeg ikke var verd å elske. Jeg  er rett og slett redd for å vise meg frem i mitt eget lys og utstråling. Hver gang jeg forsøker dukker noe smertefullt opp i sinnet mitt og forhindrer meg fra å prøve. Leser du hva jeg skriver? Det er ikke sant. Som oftest ser jeg mitt eget lys og er ikke redd for å la det skinne fritt. Det er bare ikke akkurat i dag.

Det vil alltid være dem som følger med meg fra et eller annet skyggefullt sted, som ber og håper at jeg dummer meg ut. La dem være tilskuere dersom de har slik glede av det. Det er seg selv de definerer, ikke meg. Kanskje jeg kan sjokkere dem, når jeg viser dem hvor fort jeg kan reise meg igjen og igjen.

Selv om jeg snubler, slik som i dag, kan jeg reise meg igjen og gå fortrøsningsfullt videre uten å tenke på alle nederlagene og all smerten fra den gang, fra i går.

Jeg er et kunstverk. All kunst er en prosess. Alle mesterverk tar tid og det viktigste er progresjon ikke perfeksjon. Jeg for min del har vært for opptatt av å vise frem det perfekte meg som ikke finnes.

Jeg kjenner skjønnheten i meg selv. Det spiller ingen rolle hva andre mener. Jeg er den eneste som trenger å se hvor verdifull jeg er.

De som er villige til selv å jobbe hard med seg selv, vil gjenkjenne skjønnheten i andre som har gjort det samme. Om jeg ikke er villig til å gjøre et stykke arbeid, og blir på stedet hvil, vil jeg garantert tiltrekke meg de som heller ikke ønsker å vokse.

Bare fordi jeg er litt annerledes enn andre, betyr ikke det at jeg er rar, merkelig eller gal. Jeg er ikke en firkantet skapning, eller en runde en for den sakens skyld. Jeg vil endre meg hver eneste dag. Heldigvis.

Jeg er meg og det finnes ingen andre som meg. Det er viktig å sette pris på og elske at jeg er forskjellig fra andre. Inntil jeg klarer det, har ingen en sjanse til å bli kjent med alle bitene som utgjør puslespillet meg. De vil ikke finne ut hvordan de skal elske meg heller.

Det er på tide å slutte å lete etter godkjenning. Det er på tide å slutte å be eller håpe på å bli likt. Det er på tide å slutte å lete etter kjærlighet på feile steder. Jeg kommer aldri til å finne sannheten i noe når jeg søker. Den vil alltid unnvike meg. Jeg vil bare se en illusjon av det jeg håpet å finne.

Jeg kommer aldri til å få godkjenning til å være den jeg er fra alle andre. Det er umulig å bli akseptert og likt av alle. Jeg vil aldri finne den sanne essensen av kjærlighet om jeg ikke lener meg tilbake, og lar den berøre meg og vise meg at den allerede er en del av den jeg er.

Det vil alltid være dem som dømmer meg, som snakke hardt til meg, finner glede i å kritisere eller å trykke meg ned. Negativitet stammer fra frykt og sjalusi.  Har jeg ikke selv kjent på slike følelser til tider! Jeg er redd for det jeg ikke forstår.

«Din tro bli dine tanker,
Dine tanker blir dine ord,
Dine ord blir dine handlinger,
Dine handlinger blir dine vaner,
Dine vaner bli dine verdier,
Dine verdier blir din skjebne.»
Mahatma Ghandi

 

Når jeg våger å stå i mitt eget lys, blir de som ikke vil meg vel, forvirret og redde for det skinnende lyset mitt. Det imponerer og blender dem, noe de så absolutt ikke vil innrømme. Mitt lys berører kantene av deres skygge. Det belyser deler i dem som de vegrer seg for å se. Det er lettere for noen å rive ned andre  i stedet for å bygge seg selv opp.

Ikke alle ønsker å se meg sveve. Og det er helt greit. Når jeg flyr høyt vil jeg ikke engang legge merke til eller bry meg om det andre mener. Jeg oppdager at de som flyr ved siden meg er de som venter på meg, og støtter meg når jeg kjenner meg svak.  De vil heie på meg og oppmuntre meg til  å yte litt mer. Det er de som vil hjelpe meg til å sveve høyere, ikke være årsaken til at jeg faller.

«De som er fornøyd med seg selv vil aldri ha et behov for å trekke en annen ned.»
Synnøve

Jeg nekter å bli hundset av noen eller trukket under. Jeg åpner hjertet mitt, dømmer ikke og fremfor alt, viser jeg kjærlighet. Jeg tenker over sannheten i at de som er såret, vil såre andre.

«Mørke kan ikke drive ut mørke; bare lys kan gjøre det. »
Martin Luther King, Jr.

Jeg vil gjøre feil, mange av dem. Det vil jeg alltid gjøre. Heldigvis, er det ikke feilene fra i går som betyr noe til slutt. Det  som virkelig teller er hvordan jeg retter dem opp.

Jeg kan ikke utslette fortiden, selv om jeg kan snu det negative til noe positivt. Det er mer å lære av feil enn noe annet livet viser meg.

Derfor velger jeg å elske meg selv. Gir slipp på perfeksjon. Den finnes ikke. Jeg tror på magi. Den eksisterer.

Og jeg har et siste løfte å gi meg selv.

Jeg tror på meg selv.

Når frykten tar over, henter jeg frem kjærligheten i hjertet mitt og svever avsted.

Jeg er ren magi.

 

Å elske det rare barnet

«Barnet trenger sokker og
smørbrød, håret kjemmet, ja
og tid til å leke, mennesker å elske.
Barnet trenger konstant pleie
fra deg
så hold henne varm og vennlig
skjermet, ernæret, holdt.
Men det er omsorg for den som er rar,
som gjør oss hele igjen, etter lang forvirring, feilgrep
og et ønske om at hun var normal.
Elsk det lille rare barnet,
og du vil blomstre
på uventede måter, forlate veien
som andre ga deg,
å finne nye og ømme
territorium i den mystiske, mørke skogen.
Gi det litt rare barnet det hun trenger:
et mykere lampe lys, hele dagen i dyrehagen,
kunst forsyninger til frokost, en tidlig exit
fra det støyende partyet.
Kanskje hun vil noe du tror
er merkelig.
Men bare tro på henne, la henne holde de
bittesmå tre froskene, la henne klatre ned
fra fanget ditt
å samle merkelige objekter, hennes rare samlinger …
Hennes behov for bøker, hennes frykt for mennesker,
merkelige planter, hennes klossete motvilje
mot vennene dine, henne fryktelig lave
smerteterskel.
Samle hver av disse opp i tide,
og kyss dem.
Deretter sette dem ned foran henne, elsket.
Dette er den nye veien, som tar deg bort
fra det normale og mot deg selv.
Mot livet du dypt lengter etter,
mot et uvanlig arbeid, merkelig kjærlighet
merkelige hus.
Du var redd for at hvis du ga det til henne,
ville det ikke være noen ende på det,
og det er sant.
For det rare barnet
er en vill og fristende gudinne,
som gitt en tomme vil stige opp
og danse og samle deg
i armene sine og synge
sine hese, ut av tone melodier,
mens hun
slynger seg gjennom skogen  og går
til hennes merkelige steder i en lys og befolket verden.
Der hun vil forskyve balansen på en liten, men betydelige måte,
som bare hun kan forstå.
Etter å ha forandret deg
så helt til deg selv
er hun ikke redd for å gjenoppfinne verden.»
Anne Allanketner

Jeg leste om hvor magiske vi er som mennesker et sted på nettet. Husker ikke hvor, men budskapet grep meg og er dypt bevart i hjertet mitt for alltid. Derfor denne bloggen akkurat i dag, fordi jeg trengte å bli påminnet hvor magisk jeg er.

 

Besøk siden min på FB,Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Fred og sorg

 

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Kjenner at den skal deles på nytt i dag:

«I dag kjende eg
at eg hadde laga eit godt dikt.
Fuglane kvitra i hagen då eg kom ut,
og soli stod blid yver Bergahaugene.»
Olav H. Hauge

Har du kjent lettelse når du egentlig føler at du burde kjenne sorg, anger eller skuffelse. Du forventet  å ha en hvilken som helst vond følelse, og så er det rett og slett lettelse du opplever i stedet.

Jeg har opplevd det slik noen ganger. De vonde følelsene er der, men overskygges av lettelsen som har invadert sansene mine og forvist det vonde til en liten krok innerst inne i bevisstheten min.

 

I dag kjenner jeg veldig sterkt på denne følelsen. Den vinner over de tunge og vonde  følelsene som er fulle av savn. I stedet fylles hjertet mitt med takknemlighet og undring. En takknemlighet for at jeg har evne til å oppleve  så mange følelser, alt fra mørke til lys, fra savn til glede og ikke minst at frykten fortrenges av kjærligheten.

«Vær tålmodig med alt det uløste i ditt hjerte.
Prøv å elske spørsmålene i seg selv
Som lukkede rom og som bøker skrevet på en fremmed tunge.
Søk ikke svarene nå som ikke kan bli gitt, fordi du ikke ville være i stand til å leve med dem.
Poenget er at Alt skal få leve
Lev spørsmålene Nå
Kanskje vil du da, gradvis, uten å legge merke til det
En dag i det fjerne
leve med inn i svaret.»
Reiner Marie Rilke

Før hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg opplevde lettelse når alle forventet at jeg skulle sørge. Selvsagt sørget jeg, men sorgen var som en bakgrunnskulisse for lettelsen. Eller som rammen rundt et bilde som bobler over av glede og håp.

 

«Hva mener du,» tenker du kanskje. Det går da ikke an å ha to så ulike følelser på en gang.Tenk etter, så tror jeg sikkert at du også har opplevd denne tosigheten og konflikten mellom å kjenne deg lettet og det du mener deg forpliktet til å føle.

For meg er følelsen veldig kjent. Den dukker opp når jeg har levd under press over tid. Situasjonen er fastlåst og jeg finner ingen vei ut, eller en god løsning på det som plager meg.  Jeg kan ikke av samvittighetsgrunner, pliktfølelse eller hjertegrunner forlate situasjonen, men jeg ønsker meg bort fra den. I alle fall alle de følelsesmessige belastningene situasjonen gir.  Med andre ord er situasjonen jeg opplever tøff og umulig å komme meg ut av uten å gå på akkord med meg selv og det jeg tror på og står for.

«Farge i seg selv er en grad av mørket.
… Lys og mørke, klarhet og mulm, eller hvis et mer generelt uttrykk er å foretrekke, lys og dets fravær, er nødvendig for produksjon av farge … Farge i seg selv er en grad av mørket. »
Goethe

 

Jeg forstår mer og mer at lettelsen kommer når noe dypt, sårt og konfliktfylt får en ende, ofte gjennom død, brudd eller andre omstendigheter som jeg ikke har styring på. Det kan skje når jeg har levd på akkord med den jeg er fordi jeg ikke klarer å forlate noe som jeg innerst inne vet at jeg burde ha forlatt for lenge siden. Og så kommer hjelpen og frigjøringen  i form av lettelse fordi det er over. Noe utenfor meg selv har løst meg fra forpliktelsene jeg har vært lenket til gjennom følelsene mine.

Andre ganger har jeg viklet meg inn i noe som jeg ikke ved egen hjelp klarer å komme meg ut av. Det sliter meg ut, samtidig som det gir meg stor glede og tilfredstillelse. Andre livsområder forsømmes fordi jeg ikke har krefter til noe annet. Det har bundet meg til seg som om jeg var lenket til det, og aldri kunne komme fri.

«Gaven fra livet er å pakke ut dets daglige overraskelser og virkelig nyte dem.»
Gigi Galluzzo

 

Og så brytes lenkene ……

Det kan være jobb, relasjoner, helse, økonomi eller eiendeler.

Noen ganger er det så enkelt som at lettelsen kommer fordi en jeg er glad i, får slippe fri fra et vondt og smertefullt liv. Det kjennes særlig sterk når jeg har vært ansvarlig for omsorgen. Det betyr ikke at jeg ikke elsker han/henne. Faktisk kan lettelsen min være en naturlig følge av kjærligheten jeg kjenner så sterkt på.

«Spillet du oppfant vil knuse hjertet ditt. Spillet av «hvis bare».
Ingen kommer tilbake fra de døde. Og uansett hvor tynn eller feit du er, er du der, akkurat der. Se deg selv? Det er deg. Du er den samme du. Smerten forsvinner ikke med mindre du ser den inn i øynene og snakker med den. Den går ikke bort ved  bestikkelser. Spillet virker ikke. Spillet suger.
Det er ikke noe spill.
Du må gjøre det fordi du elsker det.»
Jennifer Pastiloff

 

Ved siden av lettelse kan nummenhet, forvirring, frykt, skyld, og sinne være noen av følelsene jeg kjenner på. Noen ganger følger disse følelsene etter hverandre.  Andre ganger er de der samtidig.

Tristhet

Jeg forventer å føle meg trist når noe vondt skjer, men jeg kan bli overrasket over hvor overveldende dybden av tapfølelsen er. Det er naturlig å føle meg trist når jeg mister noe jeg er glad i. Tross alt, er det noe jeg har satt pris på som er borte. For meg var det veldig spesielt da den siste av foreldrene mine døde. Å bli en «voksen foreldreløs» var en svært smertefull overgang.

Eller jeg kan kjenne meg trist fordi det som er borte ikke ble slik jeg hadde drømt om at det skulle ha vært.

 

Anger

Tap og død kan bringe vonde følelser til overflaten. Alt sinnet som jeg skulle ha tatt ut før hendelsen, kommer som troll i eske til overflaten. Eller når noen forlater meg så altfor tidlig og lar meg være igjen med alt ansvaret. For meg har det vært godt og finne inn til årsakene for sinnet mitt  og forsone meg med dem. Det er ikke en enkel prosess, fordi jeg må forsone meg med så mange vonde opplevelser og unnlatelser ved og i meg selv.

Det menneskelige hjertet har en måte å gjøre seg selv stort igjen, selv etter at det har blitt knust i en million biter.»
Robert James Waller

 

Skyld

Når et forhold er steinete, fjernt eller ambivalent, er det lett å kjenne meg skyldig når forholdet er over. Jeg skulle så gjerne ha sagt noe jeg  ønsket å si, men aldri gjorde, eller jeg ønsket at jeg kunne gjøre usagt sårende ord. Jeg kan også tenke at jeg ikke har vært nok tilstede, At jeg har tenkt for mye på meg selv, og glemt den som nå er borte sine behov for å bli sett.

Å arbeide meg gjennom slike følelser er avgjørende for at jeg skal klare å gå tilbake til livet med mot og  en frydefull forventning. For det er jo det jeg så gjerne vil.

Konflikter

Konflikter oppstår ofte når  en situasjon endres. Mennesker kan stå steilt mot hverandre. Det er viktig å ikke glemme  å oppmuntre til en åpen kommunikasjon når alt er på det mest stressende. Andre ganger vil slike vonde opplevelser, selv om vi har stått langt fra hverande, føre oss nærmere sammen. Det er alltid opp til  hver enkelt av oss hvordan vi velger å reagere på slike konflikter. Det nytter ikke å skylde på andre. Jeg har alltid et stort ansvar for å løse den aktuelle konflikten eller situasjonen ved å komme de andre i møte.

«Praktisere tilgivelse er vårt viktigste bidrag til helbredelse av verden.»
Marianne Williamson

 

Støtte

Uansett hvordan jeg opplever situasjonen jeg er i, hjelper det å søke støtte og forståelse fra andre. Når jeg åpent viser hvordan jeg har det, kommer andre meg i møte og viser meg omsorg. Min erfaring er at er jeg unnvikende om det som fyller meg, trekker andre seg mer og mer bort fra meg. Jeg forstår gjerne ikke hvorfor når det skjer. I ettertid, ser jeg tydelig, at det var min egen forvirring og uvillighet til å stå frem som den jeg var med alle mine ulike følelser  som var årsaken. Det gjorde andre utrygge, og dermed trakk de seg unna meg.

«Såret er stedet der lyset kommer inn.»
Rumi

Når jeg har mistet en kjær har jeg  opplevd at andre ikke fullt erkjenner tapet mitt. Som kultur, verdsetter vi ikke nok eldre eller mennesker som sliter med livet, ofte fulle av angst for å leve. Vi ser dem som noen som har gått ut på dato eller er en hemsko for oss. I stedet kunne vi sett dem som en kilde til stor visdom, erfaring og kjærlighet.

Og så sier vi: «Vær glad hun levde et langt og rikt liv» eller «Det var ikke liv laga lenger. Han taklet ikke livet.» Det hadde kjentes bedre om vi sa; «Hun var en spesiell person og ditt forhold til henne må ha betydd mye for deg. Jeg er lei meg over tapet ditt» eller «Han hadde så mange gode egenskaper. Du må savne han sårt.»

«Noen mennesker ser arr, og det er å bli såret de husker. For meg er arr bevis på det faktum at det finnes  helbredelse.»
Linda Hogan

 

Jeg trekker meg bort fra de som prøver å bedømme følelsene mine eller enda verre, prøver å ta dem bort fra meg. Å dele smerten min med andre vil ikke få den til å forsvinne, men over tid gjøre den mer utholdelig. Å strekke meg ut og be om hjelp, kobler meg til andre mennesker og styrker båndene av kjærlighet som gjør livet verdt å leve.

Hvile

Alle disse følelesene som farer gjennom meg gjør meg trett og sliten. Evnen min til å tenke klart og ta avgjørelser blir lett svekket. Jeg trenger rett og slett tid til hvile og avkobling.

Jeg finner alltid tilbake til meg selv og den indre styrken min ved å være for meg selv i naturen. Det er nødvendig å fokusere på livet og ikke bare på alt jeg har mistet. I slike stunder kommer jeg nærmere alt jeg står for og tror på. Jeg henter styrke i en urokkelig tro på at jeg alltid er ivaretatt av Guds uendelige kjærlighet.

 

Finne mening

Jeg har tatt meg selv i å spørre «Hvorfor måtte dette skje nå?» eller «Hva skjer med det som er borte?» Og ikke minst «Hvordan skal jeg klare meg nå eller takle livet uten han eller henne…..» Denne søken etter meningen med livet er nødvendig for at jeg skal finne tilbake til kraften min. Ellers er alt så tomt og meningsløst. Det er ikke alltid at jeg finner definitive svar. Men hva er vel mer viktig enn at jeg gir meg selv muligheten til å tenke og føle meg gjennom det som skjedde. Det er kun slik jeg finner inn til kraften min, og opplever at jeg eier alt som trengs i meg selv.

«For det er to typer tilgivelse i verden: den du praktiserer fordi alt egentlig er rett, og det som var før er helbredet. Den andre typen tilgivelse praktiserer du fordi noen trenger desperat å bli tilgitt, eller fordi du trenger like mye til å tilgi dem, for et hjerte kan gripe fatt i gamle sår og gå sur som melk over dem.»
Catherynne M. Valente

Verdsette minnene

For meg er minnen verdifulle skatter som jeg gjerne deler med andre. Uansett hvor vanskelig  det var, finnes det alltid minner som er gode og verdifulle  å ta vare på. Minnene kan kan få meg til å le eller gråte, men i begge tilfeller, er de en varig og viktig del av forholdet jeg hadde til det som er borte.

Forsoning

For å leve og elske på nytt, må jeg sørge. Jeg vil ikke leges med mindre jeg tillater meg selv å åpent uttrykke det jeg føler. Selv om den mest fremtredende følelsen er lettelse, finnes de andre følelsene der også som er viktige å forstå og bearbeide.

 

Å forsone meg med det som skjedde tar tid. Det er en prosess, en prosess som er forskjellig for hver og en av oss.

«Det er ingen hendelse, men noe som forandrer livet mitt for alltid.»

Det styrker meg som menneske og gjør meg mer i stand til å forstå og hjelpe andre. Jeg har lært å kjenne dybdene og intensiteten i følelsene mine og hvordan de kan løfte meg opp og la meg gå videre som et bedre og sterkere menneske.

«Frustrasjon og kjærlighet kan ikke eksistere på samme sted til samme tid, så forhold deg til virkeligheten og begynn å gjøre det du helst vil gjøre i livet. Elsk livet ditt. Alt sammen. Selv den tunge dritten som skjedde med deg da du var 8. Det hele var og er perfekt. »
Jason Mraz

 

Det finnes alltid en ny begynnelse

Det handler ikke om å begynne godt eller dårlig. Det som er viktig er å bare  begynne. Det handler om å fjerne meg fra det konfliktfylte, det irrelevante og kompliserte for  å finne de vakre, ofte skjulte konturene av det som er viktig og nødvendig for meg.

Begynnelser er vanskelige, og det at jeg nøler er et godt, alltid tilstedeværende mål på motviljen jeg har mot å ta det første, modige skrittet for å gjenvinne lykken. Når jeg tar et nytt steg fører det alltid til en slags særegen forenkling av det som har vært.

Og jeg oppdager at store deler av meg har handlet ut fra gamle inngrodd mønstre uten engang å være klar over dem. Jeg ser dem tydelig, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem.  Det kjennes som en indre propp, der de delene av meg som er redd for å delta eller ikke har noe å tilby, gir slipp, med alle sine traumer, og ser med vantro på  dette nye, mindre kompliserte meg,  stige frem. Det nye meg som er fullt av uendelige muligheter.

«Hvis du bare kommuniserer, kan du gjøre det godt. Men hvis du kommuniserer med kjærlighet, kan du skape mirakler.»

 

Det er alltid vanskelig å forstå og tro at jeg er modig nok til å  ta det første skrittet selv om det er nær meg. Det er nærmere enn jeg kan  forestille meg. Jeg vet faktisk, allerede hva det er, og at steget er enklere og mer fundamentalt enn jeg hadde trodd.

Det er derfor jeg så ofte ønsker at det var mer komplisert.  At jeg var full av  blindende frykt, med horisonten trygt i det fjerne, steget lenger enn det trenger å være, og svaret trygt gjemt i det umulige… Da hadde jeg ikke trengt å  ta det første skrittet.

Tenk hva jeg hadde gått glipp av da ……

Jeg våger  å vedkjenne meg at jeg føler stor lettelse. Samtidig er sorgen der med alle sine avskygninger og forvirrende følelser, tanker og minner.

Ved å kjenne på det alt sammen, tar jeg det første famlende skrittet mot et nytt liv, mot helbredelse.

«Våre sår er ofte åpningene til den beste og vakreste delen av oss.»
David Richo

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Storkens flukt …..

 

«Hvorfor ikke sammenligne problemer med vaskemaskiner. De vrir seg, de snurrer rundt og de rister oss kraftig. Men til slutt kommer vi ut renere, klarere og bedre enn før.»

I natt så jeg for meg noen merkelige bilder. Jeg så et sterkt lys på himmelen langt ute i synsranden mot høyre, mot sør. Et lys som jeg tolket til å være sterkt sollys. Da jeg studerte synet nærmere oppdaget jeg en stor fugl, en stork som bar et gyllent bur i nebbet. Det var noe i buret, men jeg kom ikke nær nok til å se hva eller hvem det var. Likevel har jeg en følelse av at det kan ha vært meg som var inne i buret, eller kanskje det var deg eller begge to.

Siden så jeg solen stige opp over et fjellandskap. Forgrunnen av bildet var utflytende.  Det sterke og blendende sollyset tok all oppmerksomheten min. Bildet var så vakkert og jeg fikk en følelse av glede og undring.

Hver gang jeg får slike syner er det noe jeg skal forstå. Noe som er viktig for min egen og kanskje også din utvikling som menneske. Denne gangen kjente jeg at bildene var vanskelige å tolke. Derfor  la jeg dem bort og  konsentrerte meg om noe annet.

Likevel, bildene kom stadig tilbake i bevisstheten min. De ville ikke slippe taket og jeg begynte igjen å gruble over hva de kunne bety.

 

Som alltid når jeg er i villrede lukket jeg øynene og lot intuisjonen ta over.

«For å komme til ditt sanne selv, må du kanskje undersøke drømmer  du har glemt, frykt som holder deg tilbake, eller tro som ikke er din egen.»

Det demret for meg at storken har stor betydning. Den symboliserer nytt liv, lykke og gode relasjoner.

Et interessant trekk ved storken er at den ikke har noe «rop», ingen sang, ingen hjelp av vokal kommunikasjon. Den slår med vingene og  utrykker seg gjennom gester og dans i stedet.

Intuisjon  kommuniserer ved hjelp av symboler, ikke ord. Hver drøm er symbolsk, hver visjon er symbolsk. Om det er ord, brukes de kun som symboler. Symbolikken er veldig samsvarende med det som faktisk skjer.  Derfor kan jeg se på storken som min indre stemme – min egen intuisjonen.

Storken symboliserer nye begynnelser som er i ferd med å utfolde seg, enten fysisk eller åndelig.

 

Navnet stork er i gresk opprinnelse et uttrykk for «morskjærlighet» I tillegg til fødsel, morskap og beskyttelse, representerer den trofasthet, forsyning, utholdenhet og kreativitet.

Storken er en trekkfugl som returnerer hjem når våren kommer. Det er en tid for fornyelse, og gjenfødelse i naturen og for alle livsformer.

Storken hjelper meg til å komme i kontakt med og forstå  følelsene mine. Den oppfordrer meg til å undersøke relasjonene mine, spesielt de jeg har kjær. Har jeg mistet kontakten med røttene mine og latt grunnleggende forhold forvitre? Da minner den meg om å  aldri ta en relasjon for gitt.

«Gå foran med hjertet ditt. Energien din introduserer deg, selv før du har sagt et ord.»
Ukjent

St0rken er et tegn på at det er tid for handling. Den lærer meg hvordan jeg kan aktivere en følelse av balanse. Om jeg tillater det, kan den gi meg  ro og fred som styrker meg på mange områder. Den minner meg om å være forsiktig med ord og holdninger, og forbli rolig og samlet i møte med motgang. Når jeg klarer det, vil jeg oppleve fred.

 

Men hva i all verden betyr buret storken bar på?

Bur kan enten være et svært negativt eller et ekstremt positivt tegn. Er jeg fanget eller føler meg innestengt, kan det være et signal om at jeg kjenner meg frakoblet resten av verden. Har jeg en mulighet for flukt, kan det være et svært positivt tegn. Bur kommuniserer både frykt og angst, og måten jeg undertrykker følelsene mine på.

Hvis jeg er i buret selv, og  ikke har behov for å unnslippe, kan det bety flere ting. Jeg kan lyve for meg selv eller andre, eller ikke helt klare å kommunisere følelser. Jeg kan være redd for noen eller noe, slik at jeg gjemmer meg for omverdenen. Dersom jeg ikke gikk inn i buret frivillig kan det være noe jeg holder tett om for mennesker nær meg? Er det en hemmelighet fra fortiden som fyller meg?

Er det en sjanse for flukt fra buret, tyder det på at jeg er ved å gi slipp på følelsene som holder meg tilbake. Jeg kan gi slipp på gammelt nag eller anger, eller tilgi meg selv for noe som skjedde for lenge siden.

Er jeg i stand til å flykte og jeg flykter, kan jeg ha problemer med å konfrontere problemene mine. 

 

Det handler om…

Kommunikasjon med andre.
Fronte mine egne demoner.
Finne meg selv.
Å få det jeg ønsker ut av livet.

Følelser jeg kan oppleve i forbindelse med buret …

Være frakoblet, fanget, myndiggjort, fanget, aggressiv, distansert. emosjonell og ufølsom.

 

Storken fløy over himmelen i et vakkert gyllent sollys.

Solen er et symbol på makt, vekst, helse, lidenskap og livssykluser.   Den skaper liv og får alt levende til å vokse og utfolde seg. Noen mener den representerer vårt høyere selv.

Jeg forsto av bildet at det var sommer og midt på dagen. Storken  var på vei fra sør mot vest og solnedgangen.

 

Jeg så storken foran meg  i sørlig retning, Sør har  med elementet ild  å gjøre. Det  symboliserer livsgnist og sommer. Jorden blomstrer i overflod og vekst, og alt liv har en mulighet for en bekymringsløs og leken tilværelse. Sør symboliserer også en del av barndommen, som ideelt sett er utforskning, lek, uskyld, være levende og i fysisk vekst.  Opphold i sør gir enkel styrke og selvtillit, er involvert i livet og får meg til å elske det jeg gjør uten å bekymre meg for utfallet.

«Vinden er et kraftig rensemiddel. Den blåser bort gamle stillestående energier.»

En av dørene ut fra sør går gjennom følelser av sinne. Sinne kan bli sett på som livskraft som har blitt blokkert og undertrykt, bundet opp i bitterheten mot andre og / eller mot meg selv i form av kritiske angrep og fordømming. Ved å arbeide meg  gjennom sinne, frigjøres  energien som har blitt undertrykt eller rettet mot meg selv/ andre, og dermed styrke og forbedre livet mitt.

 

Vest symboliserer ungdom som er en tid med  transformasjon, se innover, mystikk, smerte, forvirring, og søken.  Det er i vest jeg må gå for å møte den emosjonelle smerten min, tap og sorg som jeg har opparbeidet. Det er her jeg er i kontakt med den delen av meg som er døende, utslitt og ikke lenger tjener meg.  I  livet, vil jeg med jevne mellomrom bli kalt til vest for å føle, sørge, kjenne smerte, overgi meg, og bli helbredet. Når jeg setter pris på livet og det å være ekte i det, trenger jeg ikke frykte vest og lidelsen den bringer.

Lidelsene i vest kalles edel lidelse.

Hjertet mitt har en enorm evne til å helbredes, hvis jeg lar  følelser få flyte usensurert og uten å fordømme dem. Jeg vil  oppleve medfølelse eller barmhjertighet sammen med objektiv forståelse.   Jeg kjenner en følelse av lettelse, og hjertet mitt vokser, utdyper og forstår meg selv og livet på en ny måte.

 

Nord med sin jording og solide, manifesterte kvaliteter symboliserer vinteren.  I vest, skjer healing og innvielse som gir en følelse av selvtillit. I nord blir jeg utfordret til å svare på livet med all min kapasitet og å  gjøre mitt beste. Når jeg gjør mitt beste, støttes det fra mitt innerste vesen og når jeg gjør mindre enn mitt beste er det ingen støtte å få. Da er jeg på egen hånd. Det er en vanskelig sannhet, men dette er vinteren. Det er voksenlivet med ansvar og ekte moden handling.

En dør inn  mot nord er en gransking av viljen og  kapasiteten min. Ofte har viljen blitt forvrengt eller kastrert gjennom tidlige barndomserfaringer som såret meg. Jeg hadde en følelse av utrygghet og ser derfor lett alle mine begrensninger.  Nord ber  meg vite hva jeg kan og ikke kan gjøre, ikke mer og ikke mindre!  Poeten Goethe snakker om dette når han sier:

«Når jeg enengasjerer meg fullt ut, skjer alle slags ting  som ellers ikke ville ha skjedd. Forsynet beveger seg med meg og slik frimodighet har magi, makt og geni i seg».  

Jeg ser tydelig  mine begrensninger og verdsette dem, og dermed demper jeg min personlighet med ydmykhet.

IMG_1121

Øst er i luften og er det på grunn av luftens gjennomsiktighet. Den kan ikke fanges  for det er fritt å gå hvor vinden blåser. Fugler, er ofte forbundet med denne retningen.  Ansvar avtar, noe som gir  tid for ettertanke og høsting av  livsvisdom. Øst kommer gjerne etter en periode med hardt arbeid, når jeg har gjort  mitt beste, og  det er på tide å gi slipp og slappe av. Det er å la  fred og ro senke seg, og dermed frigjøre sinnet og la tankene fly. Enhver uferdighet vil hindre freden.

Øst er også symbolet for vår og fødsel, fordi i livet, er store sannheter alltid en kombinasjon av motsetninger. Døden er bare en side og den andre siden er fødsel. Med våren kommer friskhet, letthet og nytt potensiale, og dermed  ny inspirasjon, drømmer og en lengsel etter å komme tilbake til sommeren i sør.

Døråpningen inn til øst er gjennom å utforske min tilknytning til mennesker, ting, situasjoner og livet generelt. Når jeg tenker at jeg blir nødt til å gi slipp på alt en dag, er det mulig å begynne å leve livet på livets vilkår. Jeg opplever  at alt er i siste instans godt og akkurat som det burde være. Det er et  paradoks: jo mer komfortabel jeg er med at livet er forgjengelig, jo mindre er jeg knyttet til livet og er friere  til å leve og elske betingelsesløst.

DSCN0835 – Kopi

Det kan oppstå nevroser om jeg setter meg fast i en bestemt retning eller fase av livet. I sør er det det evige barnet, den voksne som nekter å vokse opp og bare ønsker å leke. Livet er orientert mot nytelse og å unngå smerte med liten interesse i å bidra til større fellesskap.

Nord  er tilgjengelig gjennom en reise inn i vest og en konfrontasjon med  smerte.

«Hva må bli frigjort i livet ditt? Slutt å holde på det som ikke fungerer. La det gå.»

Å sitte fast i vest og dens smerte gir symptomer på depresjon.  Veien til øst går gjennom nord og krever at en deprimert sjel engasjerer seg i livet og  begynner å tjene andre. For depresjon er selvsentrert, mens tjeneste tar meg ut av min egen selvsentrerte vei og inn i andres liv.

Å sitte fast i nord er  eksemplifisert ved en arbeidsnarkoman, eller en som gir altfor mye uten sunne grenser.

DSCN0910 – Kopi – Kopi

Det er mange følelser og tanker bildet av storken og dens ferd over himmelen vekker til live i meg. Jeg reflekstere over dem.

For meg gir det mening å forsøke å plassere meg i forhold til det jeg har beskrevet overfor. Jeg finner lærdommen jeg kan trekke ut av det. Det som appelerer til hjertet mitt og viser meg hva som er best for mitt liv akkurat nå.

Jeg tenker meg at du kan ha en annen tolkning, fordi din livsituasjon er annerledes enn min. Likevel er jeg sikker på at du kan finne noe som  er viktig lærdom for deg også.

 

Men hva betyr det siste bildet, en vakker sol som stiger over horisonten? Forgrunnen i bildet er uklart, trolig fordi solen fanger all min oppmerksomhet. For meg er det en påminnelse om at solen  er senteret for alt liv. Den trekker meg inn i varmen og lar meg glemme alt som ikke lenger har betydning, uansett hvor smertefullt det er og har vært.

Soloppganger representerer skjønnhet og godhet i verden. De kan også  symbolisere begynnelsen på en ny fase, et prosjekt, et forhold, eller noe annet som har en livssyklus.

Jeg er sikker  på at det siste bildet handler om en ny start og en ny begynnelse i livet. Jeg forstår at det har en sammenheng med storken og dens budskap. Buret og de fire himmelretningen representere det jeg  trenger  å jobbe meg, hvor jeg er og har vært i min egen syklus. Samtidig forklarer de hvorfor jeg har det som jeg har det.

«Du er farlig,» sier han.»Hvorfor?»»Fordi du får meg til å tro på det umulige.»
Simone Eikeles

Jeg  som har vært både sliten og nedtrykt i det siste, får ny giv av budskapet jeg har avdekket. Det at jeg må lete frem betydninger av det jeg ser, ansporer meg og gir meg stor glede. Fordi jeg undersøker temaene i bildene, får jeg ny kunnskap og innsikt. En innsikt som lettere blir en del av meg, fordi jeg har brukt tid på å finne ut av det.

IMG_1452

Hva skjedde  med storken med buret. Den var ikke synlig i det siste bildet mitt. Jeg tror bestemt at den landet i skyggene på bakken selv om den ikke var synlig. Den landet  i det solen stiger over fjellet og lyser opp alt rundt meg.

Jeg kan se for meg at jeg venter i spenning på at storken  skal lande og sette meg og buret fra seg.  For jeg er i buret.

Jeg ser også at jeg åpner døren som et fritt menneske og går ut i sollyset.  For et vakkert skue og for en herlig fred som fyller meg. Denne reisen har vært  en reise i mitt eget indre, på vei mot en ny start, en ny begynnelse.

Kansje var det du som var sammen med meg i buret? Har du funnet ut hva reisen betydde for deg?

Jeg tenker meg at den symboliser en reise gjennom de fire himmelretningene. En reise som starter i sør og ender i øst.Temaet er storkens budskap, og buret symboliserer hvor vanskelig livet kan være iblant, hvor mye som avgrenser  og holder oss borte fra det som er godt.  Fra buret som er  både åpent og luftig har vi utsikt i alle retninger. Det gir god oversikt over de ulike valgene vi må foreta og foretar!

Vi har fått en ny  start. Alt handler om hvordan vi  klarer å utnytte den til vårt høyeste gode.

«Men det er en begynnelse i en ende, vet du? Det er sant at du ikke kan få tilbake det du hadde, men du kan sperre det inne bak deg. Begynne på nytt.»
Alexandra Bracken

Magi, ikke sant? Intet mindre!

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Invitasjon til livet

 

 «Det er bare to måter å leve livet ditt. En som om ingenting er et mirakel. Den andre som om alt er.»
Albert Einstein 

Jeg er fullstendig enig. Så lenge jeg lar andres tanker, ideer, holdninger og begrensninger bli mine egne, lever jeg livet som om ingenting er et mirakel. Men i det øyeblikket jeg bestemmer meg for å frigjøre meg fra alt som holder meg fast, fra alt som holder meg fra å være meg, da begynner jeg å se klart. Det er først da at jeg begynner å leve livet som om alt er et mirakel.

Oriah Mountain Dreamer er en fantastisk forfatter som jeg ser veldig opp til. Hun  lever fra hjertet. Diktet nedenfor setter ord på hva som er viktig. Det som er så altfor lett å glemme.

 

Invitasjonen

«Det interesserer ikke meg hva du har for yrket.
Jeg vil vite hva du brenner for, og om du tør å drømme om å møte ditt hjertes lengsel.
Det interesserer ikke meg hvor gammel du er.

Jeg vil vite om du vil ta sjansen på å fremstå som en tosk for kjærlighetens skyld, for dine drømmer, for eventyret det er å leve.

Det interesserer ikke meg hvor planetene sto da du ble født.

Jeg vil vite om du har berørt kjernen av din egen sorg,
om livets svik har åpnet deg opp, eller om du har krøpet sammen og lukket deg i frykt for mer smerte.

Jeg vil vite om du kan leve med smerten, min eller din egen uten å prøve å skjule den, redusere den eller gjøre noe med det.

Jeg vil vite om du kan leve med gleden, min eller din egen; om du kan danse med villskap og la ekstasen oppfylle deg helt ut til fingerspissene og tærne uten å mane oss til å være forsiktige, realistiske, eller å ha de menneskelige begrensningene i minnet.

Det interesserer meg ikke om den historien du forteller meg er sann.

Jeg vil vite om du kan skuffe en annen for å være tro mot deg selv – om du kan bære beskyldningen om svik og ikke svikte din egen sjel.

Jeg vil vite om du kan være sann, og derfor pålitelig.
Jeg vil vite om du kan se skjønnheten, selv om ikke hver dag synes fantastisk, og hvis du kan la skjønnheten være ditt livs kilde.

Jeg vil vite om du kan leve med fiasko, din eller min, og likevel stå ved bredden av innsjøen når fullmånen skinner sølvglans og rope JA!
Det interesserer ikke meg hvor du bor eller hvor mye penger du har.

Jeg vil vite om du kan stå opp etter en natt med sorg og fortvilelse, sønderslagen inntil benet og fortsatt gjøre hva som må gjøres for barna.

Det interesserer meg ikke hvem du kjenner eller hvordan du kom hit.
Jeg vil vite om du vil stå midt i ilden sammen med meg uten å rygge tilbake.
Det interesserer ikke meg hvor, hva eller hvem du har studert.

Jeg vil vite hva som holder deg oppe fra innsiden når alt annet faller bort.
Jeg vil vite om du kan være alene med deg selv, og om du virkelig nyter ditt eget selskap i de tomme øyeblikkene.»

Oriah Mountain Dreamer


Tillit til livet er et vakkert ord som er lett å nikke ja til, men er ofte   vanskelig å anvende på mitt eget liv. Det er en indre tilstand jeg må lære å omfavne. Tune meg inn på. Og gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Det er ikke lett fordi jeg ønsker å kontrollere det som skjer med meg. Så hva betyr det å eie tillit til livet? Det er hjertets erkjennelse av at det er elsket, selv om det ikke alltid kan sees eller føles.

Tillit gir meg muligheten til å se når det er stummende mørkt selv om kraften fra frykt og smerte truer med å kvele meg. Likevel er jeg i stand til å leve i tillit til livet fordi jeg skimter et lys i mørket, og det viser vei selv om det ofte bare er for neste skritt.

Eller det neste øyeblikket. Kanskje ikke mer.

Men det er nok til å skape en vei, selv om jeg ikke ser en vei med de fysiske sansene mine. Den leder meg gjennom, selv de vanskeligste farvann på veien mot dit jeg skal.

 

Akkurat nå er jeg  i et slikt vanskelig og uforutsigbart farvann. Jeg finner ikke veien gjennom. Uansett hva jeg gjør, støter jeg på hindringer og motløsheten er ved å kvele meg. Jeg som alltid så så lyst på livet er redd. Redd for at livet går fra meg. Det jeg levde for og troddde på synes å svinne hen. Jeg står ribbet tilbake og ser bare  et feilslått liv, enda jeg innerst inne vet at det ikke er sant.

Det er mye godt som skjer og har skjedd i livet mitt!!  Det vet jeg og det er jeg glad for. Det er bare så vanskelig å holde fast ved akkurat nå, når livet på ingen måte synes å smile til meg, eller sagt med andre ord, er på min side.

Slike tanker er destruktive og drar meg enda mer inn i mørket. Lyset synes så langt borte. Det kjennes som om tett tåke har lagt seg som et tungt slør mellom meg og det strålende lyset. Hvordan skal jeg finne veien ut. Lenge har jeg bare gått i ring. Alt er som det er og alltid vil bli om jeg ikke ….. finner veien…

Hvorfor nå igjen? Jeg trodde at jeg var kommet lenger. At jeg nesten var i mål. Og så kommer dette tilbakeslaget som setter spørsmål ved alt jeg trodde at jeg visste. Jeg har jobbet så hardt. Ofret så mye, men til ingen nytte, eller …..

Jeg blir minnet på teksten i diktet «Invitasjonen.» Jeg vil vite om …..»

 

Så faller blikket mitt på en annen tekst henter fra en artikkel skrevet i gatemagasinet =Oslo/=Norge!

«Hvis jeg selv har utforsket skaperkraften min i et negativt rom, har jeg alltid forsøkt å flytte det over i et positivt. Folk som er deprimert, og som innser at det må gjøres store endringer i livet sitt, tror jeg blir svært slitne om de opplever at det gjøres om på alt. At alt det vante må slettes. For uansett hvor dårlig man har det, vil det lille barnet i oss alltid føle at det ukjente virker farligere enn det kjente. Uansett. Jeg tenker ikke at man må slette alt. At man må nullstille seg selv som menneske for å «fødes på nytt» som noe helt annet. Nei, jeg tenker at man må gjenkjenne i seg selv hvilke ønsker og behov man hadde, som førte oss dit vi ikke ville være. Og så må de behovene flyttes. Flyttes over til noe annet. Til det positive. Og du: Folk som har levd liv hvor de ikke har driti seg ut, hva er det de har lært’a?»

Aksel Hennie

Jeg ble grepet av det Aksel Hennie sier her. Det kjennes som jeg kunne ha sagt det selv. Her er artikkelen utsagnet er hentet fra:

http://www.erlik.no/livet-bestar-av-fortsettelser/

Jeg forstår at jeg trenger tålmodighet. Det handler om å ikke gi opp, selv om motstanden synes uendelig.

Tålmodighet forstår jeg at jeg trenger å ha med fornuften, men det er så uendelig vanskelig når det kommer til stykket. Jeg ønsker så sterkt at det går litt fortere, at jeg ikke skal være så lenge i  livsfaser som  trenger tid og modning.

Det hadde vært mye enklere om jeg kunne ta på meg syvmilsstøvler. Og likevel, det er nettopp i min villighet til å la den indre prosessen utfolde seg i sitt eget tempo, hemmeligheten finnes. For uansett hvor mye jeg kjemper og presser på tar min egen etterlengtede forandring (forvandling) den tiden den trenger.

 

Jeg forstår at jeg må akseptere utålmodighet og frustrasjon. De er der uansett. Derfor øver jeg meg på å vise tålmodighet med tankene mine, fordi det er bare tålmodighet som bærer meg til neste trinn. Til det jeg lengter etter.

«Din oppgave er ikke å søke etter kjærlighet, men å søke og finne alle barrierene som du har bygget mot den.»
Rumi

Der vil bli en ny fødsel. Men grunnlaget for denne fødselen er i meg allerede.

Det trenger bare tid, akkurat slik et barn unnfanges i mors liv. Det trenger ikke noe annet enn tid og næring for å vokse.

Det handler om å ha både tillit og tålmodighet. Det er ikke lett, men jeg trenger det sårt når jeg står foran en ny dør i den indre utviklingen min. Dette ukjente kaller meg, det som kjennes og føles sant dypt inne i meg. Likevel viker jeg for lett unna og ønsker å unngå det.

Lettvinte snarveier hadde vært så mye enklere. Men å vokse tar tid, ellers blir jeg som et villskudd som trekker seg mot lyset, men uten kraft og skjønnhet. Det kunne hatt alt dette, om det ikke gikk så raskt frem.

«De menneskene som irriterer seg minst, og velger en positiv holdning til problemer, har det jævlig mye bedre.»
Aksel Hennie

Jeg klarer ofte ikke å se forbi smerten ved å kjenne at alt jeg drømmer om går i oppløsning. Men når jeg gir slipp på det, kan det skje en fremvekst av et nytt liv, enda mer vidunderlig enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

 

Det høres ganske mystisk ut, men er en dyp spirituel sannhet. Denne sannheten er til stor hjelp for meg når jeg merker at jeg trekkes mot noe jeg ikke helt forstår, men ønsker så inderlig. Mot noe som  er sant for meg, men som egoet, eller de begrensede tankene mine ikke kan forstå eller er redd for.

Derfor har jeg begynt å lytte innover!!!

Jeg lytter innover til alt som er begravd under ruinene av tunge tanker, følelser og gamle historier. Jeg foretar en utgravning gjennom å lytte innover og er dermed en form for lyttende arkeolog. Det blir lettere jo mer jeg gjør det. Det er like naturlig for meg som å puste. Jeg puster gjennom å lytte meg gjennom det som står i veien. For jeg har en intensjon fra hjertet. Jeg har en intensjon like stort som livet.

Under ruinene, begravd av min egen sårbarhet, finnes fruktbar jord. Jeg finner små frø og spirer av det som er min sannhet. Frø og spirer, som jeg nå kan vanne, gjødsle og beskytte. De må beskyttes, de er  så delikate og skjøre. De er magiske og jeg tar godt vare på dem. For jeg er dem.

 

Jeg tenner lys for mulighetene, gnistene og håpet. Det gjør meg godt. Jeg tenner lys for de subtile endringene og for det som kommer, men ennå ikke er skapt. Jeg kaster ikke vinterens kappe av meg enda. Det er for tidlig. Jeg kommer bare til å fryse, men jeg er her for å danse litt i lyset og varme meg ved bålet.

Våkn opp, kom og se, noe skjedde mens jeg sov. Kom ut og dans litt i lyset med meg. Jeg er igjen underveis og er ved å våkne opp fra vinterens dvale. Magisk, ikke sant!

«Det er en kreativ ånd i deg som ønsker å være fri og du kan likeså godt  komme deg ut av dens vei, for den vil ikke gi deg fred før du gjør det. «
Mary Caroline Richards

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Handling i håp

 

«Han trenger din hånd

En mester og hans disippel gikk gjennom ørkenen i Arabia. Mesteren brukes hvert øyeblikk av turen til å lære disippelen sin om tro.
«Overlat alt til Gud,» sa han. «Fordi han forlater aldri sine barn.»

Da de slo leir om natten, ba mesteren disippelen binde hestene ved en nærliggende klippe.
Disippelen gikk over til klippen, men så husket hva han hadde lært om ettermiddag. «Mesteren ønsker å teste meg. Sannheten er at jeg skal betro hestene til Gud. «
Og han forlot hestene løse.

Neste morgen oppdaget han at dyrene hadde stukket av. Indignert, oppsøkte han mesteren.
«Du vet ingenting om Gud! I går lærte jeg at jeg skal stole blindt på forsynet, så jeg ga hestene til ham for å beskytte dem og dyrene har forsvunnet! «

«Gud ønsket å se etter hestene,» svarte mesteren. «Men i det øyeblikket han trengte hendene dine for å binde dem, lånte du dem ikke til ham»

Paulo Coelho

 

I det siste har jeg tenkt mye over hva det betyr å ha håp. Det er så lett å håpe på noe, lene meg tilbake og vente på at det jeg håper på skal skje. Som en slags fatalisme. Det som holder meg oppe der og da er håpet om noe bedre.  Jeg har over år levd i et slikt håp. Det er som et lys i mørke som viser vei fremover. Jeg drømte og håpet at livet ville snu den gode siden til og gi meg det jeg håpet på.

På en måte var jeg som disippelen i historien over. Jeg  forventet at Gud skulle gjøre jobben og gi meg det jeg ønsket meg. Selv hadde jeg fokus på andre ting, på å overleve der og da. Jeg kavet rundt på det opprøte havet. Ofte ble jeg dratt med i dragsuget fra store bølger og var ved å omkomme.

Andre ganger var sikten så  dårlig at jeg tok meg selv i å trå vannet på stedet hvil. Livet ble trist og nesten uutholdelig. Mange ganger syntes jeg synd på meg selv og følte meg som et offer for omstendighetene. Jeg som fortjente så mye bedre.

Andre ganger, skal jeg være ærlig, tenkte at jeg fortjente å ha det så ille, fordi jeg hadde forsømt både meg selv og menneskene rundt meg, på så mange måter.

 

Selv om jeg så lyset fra fyret langt borte, klarte jeg ikke å følge anvisningen det ga. Dermed kulseilte jeg gang på gang. Jeg hadde fortsatt håpet, men målet syntes så uendelig langt borte. Jeg så bare alt jeg manglet og glemte noe vesentlig. Jeg glemte å leve i øyeblikket, men forble i håpet om at en gang ….

Heldigvis møter jeg mange mennesker som vil meg vel. De oppmuntrer meg og deler raust av seg selv. Det varmer og gjør at håpet vokser til tross for all motgangen.

«Noen ganger er håpet som en redningsplanke ute i bølgene. Andre ganger kan håp være noen få ord i rette tid, fra hvem som helst…. Eller en liten klem… «
Elisabeth

Jeg tror at i slike tilfeller oppstår det en endring i meg. En endring om at det jeg drømmer om i fremtiden ikke bare en en drøm, et håp, men et mål jeg kan nå. Det handler om å skape den virkeligheten jeg ønsker meg, og jeg må starte her og nå i dette øyeblikket.

«Håp kan være en form for mangel. Det er de som lever i håpet og de som produserer håp. Hva betyr det å være en produsent av håp? Folk som produserer håp er skapere. Folk som lever i håp er de som bare ønsker og venter på at ting skal endre seg.»
Dr. Robert Anthony

 

Jeg har oppdaget at når jeg har gått meg vill og er ved å miste håpet, er det beste jeg kan gjøre å sette meg ned og puste for ikke å få panikk. 

«Gå seg vill
Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg
har ikke gått seg vill. Hvor du er heter her,
og du må behandle det som en mektig fremmed,
må be om tillatelse til å kjenne det og bli kjent.
Skogen puster. Lytt. Den svarer:
Jeg har skapt dette stedet rundt deg.
Hvis du lar det, kan du komme tilbake igjen, sier haren.
Ingen to trær er de samme for ravnen.
Ingen to grener er de samme for gjerdesmetten.
Hvis det et tre eller en busk gjør er tapt for deg,
har du visselig gått deg vill. Stå stille. Skogen kjenner
der du er. Du må la den finne deg.»
David Wagoner

Det er tider når en endring av retning er det beste jeg kan foreta meg. Det krever mot å endre retning. Velge veien som hjertet mitt er enig med, og gå med hodet høyt og øynene åpne selv om det skremmer meg. Jeg klarer det fordi håpet fyller meg med forventning om at en dag …. Håpet har frigjort skaperkraften i meg.

 

Det er så altfor lett å stoppe helt opp når jeg møter problemer og utfordringer i livet. Likevel, jeg må innrømme at fullstendig fravær av utfordringer vil gjøre livet ensformig og litt for overfladisk. Problemene jeg møter er ikke ment som et parkeringsskilt, men heller et stopp og tenk skilt. Hva skjedde her? Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang jeg kommer i en liknende situasjon? Hva kan jeg lære av dette? Og ikke minst, hvordan kommer jeg meg videre? Stoppe og tenke, og så gå videre. La utfordringene jeg møter bli en guide for livet fremover… Og mest av alt huske på at  utfordringer gir meg livskvalitet og visdom, og at jeg har kraften i meg til å gå videre.

Dette gir meg håp:

Å lære å bruke din intuisjon er som å motta et kart for å komme til der hjertet ditt ønsker å gå. Den eneste forskjellen er at dette kartet er tomt når du først får det. Du trenger å fylle det steg for steg. Når du kobler deg til intuisjonen din, blir hvert eneste skritt åpenbart for deg. Da som ved et trylleslag, begynner kartet å vise seg for deg. Det er ikke lenger blankt. Det er rett der foran deg.»
A. Artemis

Jeg har håp, ja, jeg må ha håp, men jeg må også ha innsikt i håpet, og i prosessen og innholdet i det som kan føre meg til det jeg håper på. Ellers vil jeg ta meg selv for høytidelig og lide for det.

Hva annet har jeg dersom jeg ikke har håp?

 

«Nesten. Det er et stort ord for meg. Jeg føler det overalt. Nesten hjemme. Nesten glad. Nesten forandret. Nesten, men ikke helt. Ikke ennå. Snart, kanskje. «
Joan Bauer

Vitenskapenen sier at alle er født optimistiske.

Håp er optimisme. Det er ydmykhet, en toleranse for tvetydighet, og en vilje til å handle. Det er lett å forestille meg «verdens undergang». Det er mye enklere enn å forestille meg de merkelige veiene endringer i meg alltid følger. Jeg forstår ikke alltid at en følelse av fortvilelse ofte er å være for tidlig ute. Den er en form for utålmodighet, samt av å være skråsikker, med andre ord å glemme å undre meg.

«I mange år har jeg blitt beveget av det blå på kanten av hva som kan bli sett, av fargen på horisonter, fjerne fjellkjeder, av alt som er langt borte. Fargen på avstanden er fargen på en følelse, fargen på ensomhet og begjær, fargen på det sett herfra, fargen på hvor du ikke er. Og fargen på hvor du aldri kan gå.»
Rebecca Solnit

Håp er som regnbuen.  En regnbue er et prisme som sender stråler av flerfarget lys i ulike retninger. Den løfter humøret og får meg til å tenke på hva som er mulig. Håp er det samme. Min  personlige regnbue.

Håp er samspillet mellom  målene mine, følelsen av personlig handlefrihet, og evnen min til å finne en vei. Det er  hvor godt jeg evner å koble meg til fremtiden som finnes i hjertet mitt. Hvor godt jeg evner å skape magi rundt meg i hverdagen. Det er det som er og gir håp. Magisk, ikke sant!

 

«Når noen ikke dukker opp, vil de som venter noen ganger forteller historier om hva som kan ha skjedd og nesten tror på fosvinninger, bortføringer, ulykker. Bekymring er en måte å late som om du har kjennskap til eller kontroll over det du ikke har kontroll på. Det overrasker meg, selv i meg selv, hvor mye vi foretrekker stygge scenarier fremfor det rent ukjente. Kanskje fantasi er hva du fyller kart opp med heller enn å si at de også inneholder det ukjente.»
Rebecca Solnit

Det er en sammenheng mellom håp og ulike tiltak for å lykkes.  Det vil si, jeg er bedre i stand til å håndtere kortene som livet gir meg når jeg har en stor porsjon håp.

Jeg vil gjerne ha et håp som ser barrierer som utfordringer. Det handler om mine subjektive opplevelser. Når jeg er full av håp,  gjør  utfordringer at jeg  føler meg glad og trygg.  Siden jeg  føler meg så håpefull, vandrer tankene mine rundt, på jakt etter måter jeg kan lykkes. 

«Hvis jeg kan se det, så kan jeg gjøre det. Hvis jeg bare tror det, er det ikke noe i det bildet.»
Robert Sylvester Kelly

 

Når jeg har lite håp, vil jeg være mindre fokusert på oppgaven. Det rimer med organisasjonspsykologiens råd om å omdanne angsten jeg føler. Kroppen min er allerede i høy beredskap, så i stedet for å gi oppmerksomhet til det som kan gå galt, ser jeg for meg det som kan gå min vei.  Jeg våger meg inn i mørket fordi jeg øyner et håp, selv om det kan være lite.

«La døren stå åpen for det ukjente, døren til mørket. Det er der de viktigste tingene kommer fra, hvor du selv kom fra, og hvor du vil gå. «
Rebecca Solnit

Det nytter å være dristig i håpet. Selv om jeg risikerer sårbarheten min, er dristighet en holdning som genererer personlig kraft.  Tross alt, mye av livet er å vurdere, forfølge og fullføre mål. Det jeg drømmer om og håpet, er drivstoffet som gir meg fordeler mens jeg er underveis. Hvorfor? Fordi jeg lytter innover. Slik blir jeg i stand til å skape magi rundt meg og i meg. Håpet lever fordi jeg skaper mens jeg håper. Magisk, ikke sant!

«Å gå seg vill var ikke et spørsmål om geografi så mye som identitet, et lidenskapelig begjær, selv et presserende behov for å bli ingen og alle, for å riste av lenker som minner deg om hvem du er, hvem andre tror du er.»
Rebecca Solnit

 

Noen ord sagt om håp:

«Håp, hva er det?
Håp er å ikke gi opp, uansett hvor svart alt virker.
Håp er å le selv om man helst bare vil gråte.
Håp er å tro på en lysere hverdag selv når alt er bare tungt.
Håp er å vite at det er lysere der framme bare man fortsetter litt til…»
Ukjent
Håpet

«I enden kan jeg se at lyset glimter.
Det er håpet jeg skimter.

Veien har vært mørk og lang,
De sier det er livets gang.

Ut av mørket kommer jeg,
Vet ikke hvor den går, men det er min vei.

Jeg kan se det fine der borte,
Jeg er på vei ut av det sorte.»
Ukjent

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden