«Mennesker vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle.»
Maya Angelou

For noen netter siden lå jeg og døste, og tenkte over livet mitt og de valgene jeg har tatt. Plutselig så jeg et uendelig mørke. Midt i dette mørket var en eneste fargeklatt. Det var en stor tue med forglemmegei som lyste klart blått midt i mørket. Et utrolig vakkert og minneverdig syn. Et syn som jeg ikke klarer å slippe taket i. Mon tro hva det betyr. For en mening er jeg sikker på at det har.

Jeg blir mer og mer sikker på at det er et budskap til meg. Selve navnet blomsten bærer er et budskap i seg selv. I så fall hva eller hvem er det jeg ikke skal glemme. Og hvorfor dette store mørket? I mitt innerste indre var jeg ganske sikker på hva det betydde, men våget jeg å stole på den indre stemmen når budskapet var så spesielt?

Jeg vet at jeg for noen år siden sendte en mail med en forglemmegei til en som jeg setter stor pris på. Da var meldingen ganske tydelig: «Ikke glem meg.» Ellers har jeg ikke noe forhold til den blomsten.

Det første jeg gjorde var å slå opp og se om betydningen av blomsten kunne gi meg et spor.

Der fant jeg: «De som er født i september har forglemmegei som sin fødselsblomst. Betydningen av  blomsten forglemmegei er fintfølende, trofast og tålmodig. Og selvsagt, ikke glem meg.

Budskapet ble om mulig enda klarere. Midt i alt som er både mørkt og trist, står den vakre blomsten og skinner og gir meg en påminnelse. Uansett hvor håpløst og lite trolig drømmer kan synes å være skal vi ikke gi opp. Drømmen min er omgitt av mørke, men også av et stort og lysende håp. Den sender ut beskjeden om at jeg ikke må gi den opp. Snart er den klar og vil komme til meg ut av mørket den skjuler seg i.

Jeg så at det var en robust og kraftig blomst, så jeg vet at den klarer seg gjennom de tøffeste tider. Noe den kan trenge. Omgivelsene så ikke særlig gjestfrie ut. For meg så det mest ut som en steinørken uten annet tegn enn den ensomme forglemmegeien til å bryte ensformigheten. Til gjengjeld gjorde den inntrykk mot alt det mørke og triste.

Jeg forsto at den var på vei ut av mørket. Den strakk seg mot lyset og solens varme stråler som skinte på den med et varmt og gyllent lys. Den nøt det og hentet krefter gjennom energiene som strømmet mot den. Røttene strakk seg dypt ned under overflaten og sugde til seg næring fra jordens nektar og visdom. Jorden som raust deler av sin rike kilde. Kilden som strømmer over av livgivende krefter og kjærlig omsorg. Ikke rart at den vakre blomsten åpnet seg opp, og viste stolt frem sitt sårbare hjerte etter mange golde år i totalt mørke.

Den strekker seg mot solen og lyset og roper ut, «ikke glem meg».

Er det ikke vidunderlig å få et slikt budskap. Og det bare gjennom et kort flash av en vakker blomst mot en mørk bakgrunn. Jeg er sikker på at vi alle får slike budskap gjennom ulike kanaler. Det handler om å være mottakelig og stole på det som kommer til oss. Våger vi, vil vi forstå når noe vi møter taler til oss på en spesiell måte. Det er magisk å ha en slik kontakt. Livet blir et vakkert eventyr, som snakker til oss på sine mange underfundige og ofte magiske måter.  Det handler om å være innstilt på den rette kanalen og ha tiltro til budskapet.  At det ofte må tolkes, gjør det enda mer spennende. Det er som å være på skattejakt.

Vær lydhør. Kanskje det er et vidunderlig budskap til deg også et sted i dag.

«Det er noe inspirerende og sublimt over den lille forglemmegei blomsten. Jeg håper det vil være et symbol på de små tingene som gjør livet ditt lykkelig og godt.»
Dieter F. Uchtdorf

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden