«Engasjement er grunnlaget for åndelig vekst. Uten det flyter du på tanker, ønsker, begjær, og ujordet ambisjoner i beste fall. I verste fall blir du blåst rundt av skremte deler i din personlighet som regndråper i en storm.»

Gary Zukav

Det kan hende noen ganger at jeg som et følsomt og sårbart menneske, opplever å ikke bli møtt som den jeg er og alt kjennes håpløst.  Jeg har en fornemmelse av at det jeg er, ikke er godt nok. Blandede følelser av tristhet, glede, ensomhet, og lykke skyller inn over meg som dønninger fra åpent hav.  Jeg er ikke sikker på om det er godt eller dårlig.

Andre ser meg ikke som jeg er. Omgivelsene, verken holder eller støtter meg. Alle de gamle drømmene mine om kjærlighet, om intimitet, om «livsoppgaven min», faller bort, og oppløser seg i de store, tunge bølgene som om de aldri har eksistert.

Det jeg opplever er som en  dundrende stillhet i hjertet mitt. Jeg forstår at jeg må foreta vanskelige valg for å bevare det. Vil jeg skape et hjem for tristhet?  Skape et fristed for forvirring? Gå i kompaniskap med usikkerheten?

Jeg vet bare at jeg ikke kan gjøre noe av dette. For da forlater jeg det sårbare hjertet mitt og sender det bort som et uønsket barn ut i en ensom ørken.

Stoler jeg på hjertet med livet mitt?

Jeg  har et ansvar for å ikke stadig minne meg på hvor såret og knust jeg er … Men å overgi meg dypt og uten forbehold til hjertets stemme, slik at det kan fylle meg meg magi og takknemlighet igjen. Og gjøre det med hele meg, med alt jeg er!

Jeg kan snakke hele dagen, og analysere sårene mine og alle hvorfor. … Men det er ikke noe kraftigere og mer healende, enn virkelig å slippe hjertet til og være villig til å risikere alt i kjærlighetens navn.

Hjertet er med meg overalt. Det har aldri forlatt meg, og vil aldri gjøre det. Det vil fortsette å fremstå som veien, i kjærlige, voldsomme, fredelige, og stormfulle former inntil alt i meg er satt i brann.

Når hjertet er åpent, er det ingen forventninger om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre … Andres reaksjon spiller ingen rolle …. Hjertet guider meg til der jeg trenger å være og når. Det krever at jeg ikke  forholder meg  passiv, og venter på bedre tider eller følger råd fra andre på en måte som ikke helt er på linje med min  sannhet.

«Dagen beveger seg herlig fremover!
Ikke benekt din storhet i dag
Vær sterk og målrettet
Ha skjønnhet i fokus
Gjøre godt vil tiltrekke det samme
Fall inn i øyeblikkene og nyt. »

Gigi Galluzzo

I slike stunder er det godt  å minne meg på noen viktige sannheter:

Jeg er akkurat her jeg er for å lære og jeg vet at jeg er ivaretatt.
Jeg er akkurat her for å lære andre noe og jeg vet at jeg er ett med alt som er.
Jeg lærer av andre  og jeg vet at det handler om å hjelpe hverandre.
Jeg er unik, og jeg vet at jeg har en livskraft som er større og sterkere enn jeg noen gang kan klare å forestille meg.

Kroppen min kan heales, og jeg vet at ved å tenke positivt vil jeg komme lenger enn jeg aner.

Psyken og tankene mine kan spille meg et puss, men til syvende og sist er det hjertet som styrer livet mitt.
Miraklene er nær meg bare jeg er åpen og villig til å ta imot.
Livsviljen min kan føre meg til nye høyder, bare jeg våger å slippe den helt fri.

«Overgi deg helt til kjærligheten»

Kute Blackson

Det er som å se inn i solnedgangen på en klar ettermiddag om høsten, og vite at jeg når som helst kan oppleve kjærlighetens magi på de utenkeligste måter, eller jeg kan bli møtt med dype bølger av ømme følelser og opplevelser.

Uten en gang å være bevisst hva som skjer, har jeg inngått et løfte om å inngå fellesskap med alt som er. Det er et øyeblikk av ren velsignelse.

Jeg setter til side den gamle, vante tenkningen om å endre, forandre, bytte, ut eller «helbrede» det som er. I stedet inngår jeg en ubetinget forpliktelse til  godhet og åpner hjertet mitt slik at det kan bli fylt av lys.

Det handler ikke om å overgå meg selv. Det er ikke løsrivelse eller tilknytning. Det handler ikke om forlate kroppen min. Det er ikke å forkaster skyggen min. Det er ikke å hamre løs på historien min. Det er ikke påtatt positivitet.

Det handler om inkludering. Det er å være forbundet. Det er skygge og lys. Det er hjertevarm tilstedeværelse. Og tilstedeværelse finnes ikke om jeg unngår den jeg er. Å være nærværende akkurat her og nå, er det som betyr noe.

Jeg har kjent mange som skylder på andre for alt vondt som hender med og mot dem. Jeg har selv til tider vært full av beskyldninger mot andre for hvorfor livet mitt er slik det er.  Når jeg skylder på andre,  tar jeg ut humørsvingninger, frustrasjoner og vanskeligheter, uten hensyn til hvordan det kan oppleves. Faktisk, nyter jeg  effekten av å velge å dumpe det vonde jeg opplever, i en falsk tro på at det  vil forbedre min egen følelsesmessige tilstand. For et bedrag.

Det virker selvsagt ikke. Den andre ytterligheten handler om å skylde alt på meg selv, å bære alt inne i meg og holde det der, full av selvbebreidelser. Må innrømme at jeg til tider har vært der også.

Det skaper lidelse.

En sunnere tilnærming er sunn emosjonell frigjøring. Det skjer når jeg kan lærer å eie og uttrykke følelsene mine på en ekte og hensiktsmessig måte, uten å føle skam eller unngå dem. Først da slutter jeg  å skade andre og meg selv.  Å skylde på, eller å føle skam er å undertrykke en viktig del av meg selv. Undertrykkelse kan bare føre til enda større lidelse.

Det beste er å invitere skyggene i meg helt frem i lyset hvor jeg kan eie og ære dem. Det er nødvendig å gi slipp på de emosjonelle bindingene mine. Det er ingen skam i det.

Jeg har ingen rett til å ønske meg mer, til jeg fullt ut forstår hva jeg allerede har. Det er ikke mengden som teller, men de velsignelsene jeg er i stand til å motta fra det jeg har.

«Et stykke gammelt brød gir mer til tiggeren, enn et nytt hus til de som er rike.»

Alt jeg har, har uendelige velsignelser for meg skjult inne i seg. Jeg trenger å lære å motta dem.

Det er nødvendig å kommunisere dypt og åpent det som er meningsfullt for meg. Det handler om å åpne hjertet mitt. Dele dybden av hvem jeg er, min frykt, min sårbarhet, det jeg har av forventninger og hemmeligheter, det som tenner meg og det som inspirerer meg. Når jeg åpner hjertet mitt, skaper jeg kjærlighet på den reneste måten.

Å være ekte meg, er den største åpneren for hjertet. Kjærlighet er den største åpneren for sjelen.

Å se dypt inn i en annens øyne, er å se uendeligheten smile til meg. Da erkjenner jeg at et menneske er full av sårbarhet, ømhet, frykt, mot og skjønnhet, Det oppleves  som et under og et privilegium å få et glimt inn i en annens hjerte.

Ved å feste oppmerksomheten bort fra meg selv, kjenner jeg  kjærlighetens sjel.

«Ingen lover.
Bare kjærlighet.
Kjærlighet er grunnlaget for alt.
Jeg er kjærlighet.
Når jeg ønsker å ha mer ut av livet mitt ..
…. Overgir jeg meg fullt ut til å elske.
Nå»

Jeg er vitne til magi og hvordan den vises forskjellig i min verden når jeg tar 100% ansvar for de måtene jeg forholder meg til det jeg ser i andre. Når jeg slutter å ville endre, helbrede, eller fikse dem, gir det meg mer rom og muligheter oppstår som ren magi.

Vi har så mange muligheter til å vokse, og bli større enn «våre» sår. Det kreves at jeg ikke venter på at andre skal endre seg før jeg våger å åpne hjertet mitt for dem. Eller at jeg selv skal endre meg før jeg våger å åpne meg. Det handler om å være den vi er sammen.

«Fred er ikke fravær av konflikt, men tilstedeværelse av kreative alternativer for å svare på konflikten.»

Dorothy Thompson

Mennesker jeg engasjere meg i har vist meg min dypeste sårbarhet.

Jeg har et ansvar for ikke å minne andre på hvor såret og knust de er … men å overgi meg  til det som er akkurat her og nå mellom oss.
Jeg kan snakke hele dagen, og analysere det som har gått galt og alle hvorfor. Men det hjelper ikke  det grann.

Det er ikke noe kraftigere og mer healende, enn virkelig å åpne hjertet og være villig til å risikere alt i kjærlighetens navn. Når hjertet er åpent, er det ingen forventninger om hva andre gjør eller ikke gjør. Andres reaksjon spiller ingen rolle. Hjertet guider meg der jeg trenger å være og når. Det handler om å være tro mot min egen sannhet og ingen andres.

En del av min opprinnelse som menneske handler om konkurranse og tilpasning. Noe  i meg sier at jeg må være forsiktig med å eksponere meg. Jeg kan ikke la hjertet være for åpent, for da vil jeg bli skadet. Alle blir vi skadet. Den ekstreme reaksjonen på å være skadet er å lukke hjertet. Når jeg gjør meg usårbar mister jeg noe veldig verdifullt. Jeg setter meg selv utenfor rommet med risiko, der muligheter og vekst lever.

Å risikere gjør vondt, skuffer meg til tider og lar meg trå feil. Likevel gir det meg en viktig åpning for å endre meg og komme frem til sannheten.

Jeg har sluttet med å se sårbarhet som noe jeg trenger å skjule eller komme over. Det langsomme og vanskelige arbeidet med å leve ut sårbarheten holder meg midt i livets bølge.

Det er nødvendig å lære å se sårbarhet som en døråpner til velsignelse.  Sårbarheten viser vei inn i min indre verden, til hjertet mitt.  Når jeg  gir kjærlighet, er jeg mest menneskelig og mest sårbar.

Derfor går jeg ut i livet og lever med alt jeg er.  Dette er livet. Jeg skal lære, og lære bort til andre. Jeg skal vokse, erfare og føle.

Jeg griper dagen, og gjør akkurat det jeg ønsker å gjøre. Ikke det jeg tror andre forventer av meg. Ikke det jeg tror jeg må gjøre. Det er min kraft, mitt ansvar og mitt valg. Jeg er meg selv. Jeg er ekte. Jeg er bra nok akkurat som jeg er. Jeg er unik og kraftfull.

Jeg gjør det i kjærlighet til meg selv og livet.

«Ingen andre kan velge din holdning for deg. Perspektiv og valg av holdning gir deg muligheten til å være i kontroll. »

Irene Dunlap

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden