t vi

«Finn ut hva tro er og hvordan du kan sette den ut i praksis.
Oppdag hva stolthet er, og bli kvitt den.
Utvikle et selvbilde som er tilstrekkelig og nøyaktig.
Avklar dine verdier.
Identifiser dine talenter.
Undersøk faktum og mening.
Innse at du deltar i selvbedrag.
Reflekter over «sannheter».
Bruk dine åndelige gaver.
Tøm samvittigheten.
Føl dypt.
Nyt livet.
Se døden i øynene.
Behandle kroppen din rett.
Beseir deg selv.
Vær ydmyk.»
J. Grant Howard

I dag vil jeg skrive om en relasjon jeg har til et annet menneske, en venn.

Jeg kjenner meg så hjelpeløs. Jeg har rett og slett fått en utfordring som jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Det handler ikke direkte om meg, men om hvordan jeg  forholder meg til en venns livsvalg og hvordan denne vennen mestrer livet sitt. Det er da ikke mitt problem sier du gjerne. Og det har du rett i. Jeg gjør det til mitt, fordi jeg bryr meg og ønsker at det skal gå en jeg bryr meg om vel.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Hva kan jeg gjøre for å  vise vei? Hva kan jeg gjøre for å lindre smerten jeg vet er ved å fortrenge alt som er godt hos vennen min?

«Benekter vi realiteten, kommer den tilbake for å hjemsøke oss.»
Philip K. Dick

Jeg når ikke inn. Hvorfor? Fordi hun har stengt meg ute. Hadde det bare vært meg hun stengte ute, hadde det ikke vært så ille. Men hun har trukket seg bort fra alle og kommuniserer kun om upersonlige ting. Ingen får berøre det som  er ved å bryte henne ned innenfra. Jeg blir tilskuer til at vennen min legger livet sitt i ruiner. Følelser er blitt et tabuord. Å sette ord på det som er vanskelig er en umulighet for henne.

Jeg vet at hun strever. Jeg vet at hun føler skam over valgene hun har tatt for livet sitt. Hun vet at hun fortsetter å gå i en retning som vil lede henner  nærmere avgrunnen for hver dag. Likevel klarer hun ikke å gjøre noe med det og velge en annen retning for livet sitt. Til det er hun for følelsesmessig bundet til  det hun har valgt. Mange ganger har hun forsøkt å løsrive seg, men til ingen nytte. Det følelsesmessige presset fra det som holder henne fast er ved å utslette henne som menneske. På en måte er det som hun er fanget i et edderkoppnett og ikke kommer seg løs selv om hun så gjerne vil.

Kanskje vil hun ikke heller. Hun  opplever tilhørighet, til tross for alt det negative som følger med. Hun er ikke klar for å gi slipp på det. I alle fall ikke nå. Vil hun noensinne klare å gi slipp? Jeg vet ikke, men jeg håper …..

«Vi trenger folk i våre liv som vi kan være så åpne som mulig med. Å ha reelle samtaler med mennesker kan virke som en enkel, åpenbar mulighet, men det innebærer mot og risiko.»
Thomas Moore

Jeg vet med sikkerhet at det hun har levd for i mange år, er en løgn. Hun har levd i en illusjon om kjærlighet, mens hun er blitt grovt utnyttet. Det er dette som er så vanskelig å innrønne og akseptere. Jeg forstår at det knuser selvbildet hennes om hun innrømmer,  selv overfor seg selv,  at hun har levd på en illusjon. Eller skal jeg heller si at hun ønsker å tro at det hun har levd for  er ekte. Jeg forstår at hun innerst inne ikke tror på det selv, men at hun ikke klarer å løsrive seg. Da vil hun sitte igjen ribbet for alt, og kjenne på skam og nederlag. Derfor fortsetter hun å bedra seg selv og sitt innerste vesen.

Hvordan kan jeg vite at det er slik?  Det kan jo være at det er jeg som tar feil og at det hun har valgt er det eneste rette for et menneske med gode verdier. Jeg skulle ønske det var slik, men jeg vet …..

«Du kan lure deg selv, vet du. Du tror det er umulig, men det viser seg at det er det enkleste av alt.»
Jodi Picoult

Jeg er tilskuer til alt dette. Jeg har sagt hva jeg mener og hvordan jeg føler rundt det som skjer med henne, at jeg ikke klarer å nå inn til henne som venn. Når jeg snakker om  dette som er så vanskelig, lytter hun, men viser ikke med en mine at det berører henne. Hun sier ikke et ord, verken til forsvar eller gir innrømmelser. Bare taushet. Slik oppstår det en mur mellom oss, og samværet oss imellom blir upersonlig og intetsigende, fylt av taushet eller tomt prat.

Det undrer meg hva som kan få et ellers klokt og fornuftig menneske til å lure seg selv så ettertrykkelig? Kanskje handler det om et ønske om nærhet, om å høre til.

«Sannheten som overlever er rett og slett løgnen som er hyggelig å tro.»
H. L. Mencken

Jeg har tenkt mye på denne relasjonen og hvorfor det er så vanskelig å komme inn på vennen min. Jeg tror at noe av svaret ligger i selvbedrag og årsakene bak dette fenomenet. Derfor har jeg sett litt på hva det er.

Sannheten om selvbedrag er at det er en type løgn som kommer fra å ikke være psykisk sterk nok til å være ærlige med oss selv. Og jeg tror at det er et stort hinder for å leve et fullverdig liv.

Vi lurer oss selv til å tro noe som er usant, og vi nekter å tro det som er sant. Faktisk, lyver vi for oss selv, fra tilsynelatende ubetydelige fakta til massive livsendrende realiteter. 

Vi lyver for å vise våre ambisiøse mål. Vi lyver for oss selv om hvor mye vi egentlig spiste i dag. Vi forteller oss selv at vi ikke skal drikke i kveld, men når alle andre drikker, tar vi minst 3 glass vin.

Vi lyver for å gjenspeile vårt ønske om å opprettholde sosial hensiktsmessighet, som når vi møter en bekjent på matbutikken og sier: «Du ser virkelig fantastisk ut!», Selv om han eller hun aldri har sett verre ut. Likevel, vi forteller oss selv at det er greit å lyve fordi vi ikke ønsker å virke uhøflige.

«Slutt å lyve for deg selv. Når vi fornekter vår egen sannhet, fornekter vi vårt eget potensial. »
Steve Maraboli 

Vi lyver om våre viktigste livsvalg, for eksempel hvorfor vi giftet oss, forblir i et forhold, forlater det eller valgte en gitt karrierevei. Dessverre er kjærlighet sjelden den fulle motivasjonen for valg. Sannheten om våre nære relasjoner kan være vanskelig å erkjenne.

Få mennesker vil alltid vite sannheten, eller oppsøke den. Faktisk fornekter mange aktivt sannheten før de blir tvunget til å håndtere den.

Vi ser sjelden verden slik den virkelig er. Vår oppfatning av verden er partisk, våre minner forråder oss, og våre egentlige motiver kan forbli skjult.

Vi overbeviser oss selv om ting som ikke er sant, hvem vi er og hva som skjer rundt oss.

Mesteparten av tiden lyver vi for oss selv for å opprettholde en følelse av kontroll. Tross alt, ingen liker å føle seg sårbar eller hjelpeløs.

Alle av oss opplever verden gjennom ulike filtre. De fleste er designet for å gjøre livet mer utholdelig.

Vi bedrar oss selv fordi vi ikke har nok psykologisk styrke til å innrømme sannheten og håndtere konsekvensene som vil følge. Likevel, å forstå vår selvvilledende natur er den mest effektive måten å leve et fullverdig liv på. For når vi erkjenner hvem vi egentlig er, har vi mulighet til å endre oss.

«Det er to måter å bli lurt. Den ene er å tro det som ikke er sant; den andre er å nekte å tro det som er sant.»
Søren Kierkegaard

Selvbedrag kommer med store omkostnader for oss fordi vi lever vår sannhet, uansett om vi er ærlige om den eller ikke. Selvbedrag er eksemplifisert i våre tankemønstre, holdninger, atferd, følelsesmessige reaksjoner, og relasjoner. Hver gang våre liv er drevet av noe utenfor vår bevissthet, er det farlig for oss og alle rundt oss.

Selvbedrag koster fordi vi sårer oss selv og de vi elsker mest når vi ikke tar fullt ansvar for hvem vi er. Vi bruker ofte smertefulle livserfaringer for å rettferdiggjøre å ikke være den beste versjoner av oss selv. Hver gang vi gjør det, skader vi direkte og indirekte andre, særlig de vi elsker mest.

En annen  kostnad ved selvbedrag er at vi kan bidra til  handlinger av grusomhet ved å tro våre løgner og spre dem til andre. Selv om de fleste av oss nekter for at vi er i stand til bevisst å skade andre, tyder historien og en stor del av sosialpsykologisk forskning på at vi alle er i stand til ekstreme handlinger av grusomhet når vi er plassert i det rette miljøet. 

En annen stor kostnad ved selvbedrag er at den kan etterlate oss med mye anger. Vi kan ha tatt valg med skadelige konsekvenser for å unngå å være ærlige. Eller vi kan ha valgt å ikke endre oss etter å ha innrømmet sannheten. Å se tilbake på livet med beklagelse er noe av de tøffeste å komme over, fordi vi ikke kan endre våre valg i fortiden, bare våre valg i dag.

«Når hendelser skjer som synes katastrofale, er det ikke bare mulig, men svært viktig for deg å tillate deg selv å komme til et sted med ro.

Panikk tjener ingen – ikke deg selv, ikke de som lider, og ikke jorden. Tillat deg selv å stole på at det er en større hensikt, og at det ikke kan være nødvendig for deg å vite denne hensikten på dette tidspunktet. Tillat deg selv å ha tro på at til syvende og sist, vil alt bli til det beste.»

Ville selvbedrag ha skjedd hvis vi var mer bevisste? Ja, sikkert vil noe av det fortsatt skje. Men betydelig mindre. Det er jeg overbevist om.

Våre personlige problemer, følelser, ønsker, frykt og  evner er ofte gjenstand for selvbedrag. Men når vi er i stand til å sette den positive versjonen av «oss selv»  i fokus, med en sterk tro på at vi kan oppnå de resultatene vi ønsker, at det er mulig, skaper vi en katalysator for vekst og utvikling.

«Ingen mann er aldri så mye lurt av en annen som av seg selv.»
Fulke Greville

Å gjøre dette inkluderer å erkjenne  at det i oss  som forteller oss at vi ikke kan, ikke fortjener eller ikke er i stand til å oppnå det vi sikter  mot er et «negativt selvbilde». Vi kan bruke hjernen vår til å gi rasjonelle og logiske grunner til at vi ikke vil være i stand til å oppnå visjonene eller målene våre. Det kan være svært destruktivt. Det krever at vi kjenner igjen slike «grunner» som fienden. Det er et produkt av frykt, og et hinder for vekst, ikke en alliert.

Flere forskningsstudier viser at vi kan lære å mentalt forkaste uønskede tanker. Det kan frigjøre energi og engasjement for å oppnå det som «noe i oss» sier at vi ikke kan. Tilsvarende viser  forskning at sterk tro på våre evner til å oppnå det vi ønsker eller satser på, kan hjelpe oss til å nå målene vi har satt. Et slikt mentalt fokus kan hjelpe oss til å holde i sjakk den «rasjonelle» delen i oss som gir oss grunner for ikke å være i stand til å gjøre det vi ønsker. 

«De sier at du ikke kan gjøre det, men noen ganger fungerer det  ikke alltid!»
Casey Stengel

Selvfølgelig må en positiv form for «selvbedrag» alltid fungere sammen med pågående selvbevissthet og selvransakelse. Vår visjon om muligheter må være jordet i en god håndtering av  virkeligheten. Både psykoterapi og empirisk forskning viser at selvransakelse er viktige ingredienser for vellykkede resultater i livet. Med det i tankene lytter jeg til hva forfatteren George Eliot skrev:

«Det er aldri for sent å bli hva du kunne ha blitt.»

Vi lurer oss selv av mange grunner. Noen ganger for å rettferdiggjøre overlegenhet, men oftere for å unngå følelsen av utrygghet. Vi rettferdiggjør destruktiv atferd ut fra et dypt behov for å føle oss smarte, sterke eller kompetente. I utgangspunktet handler det om å føle oss trygge. Utryggheten er stor i vår kultur og den koster oss dyrt gjennom kompenserende selvbedrag.

«Fordommer er basert på bedrag, av deg selv og av andre.»
DaShanne Stokes 

Vi prøver  ofte å ha en grunn for å rettferdiggjøre atferd. Mange av oss ønsker å tenke på oss selv som helt rasjonelle vesener, som om alle våre beslutninger var bevisste og logiske. Rasjonalisering liker å opptre som sivilisert, opplyst og rasjonell, og er dermed mer snikende. Når vi tror at vi er fornuftige, er vi mer utsatt for å bli påvirket av følelser. Vi lurer oss selv ved å tenke at vi opptrer av en grunn, når vi egentlig handler på følelser.

Som Robert Trivers har skrevet i sin bok om selvbedrag, The Folly of Fools:

«Et svært urovekkende trekk ved overmot er at det ofte ser ut til å være dårlig assosiert med kunnskap – det er,  jo mer uvitende den enkelte er,  jo mer selvsikker kan han eller hun være.»

På den annen side, når vi tar hensyn til følelser (for eksempel usikkerhet) som påvirker  holdningene og handlingene våre, er det mindre sannsynlighet for selvbedrag, og mindre sannsynlighet for at vi engasjerer oss i destruktiv atferd.

Men her er problemet: Hvordan vet vi når vi lure oss selv? Først av alt, må vi erkjenne at vi alle lurer oss selv til en viss grad. Da kan vi ærlig og medfølende bruke selvrefleksjon for å prøve å se hvor våre sårbare steder er.

«Ubevisst visste han hvorfor det skjedde, men en sannhet undertrykt er en realitet ignorert.»
Luke Montgomery

Men sannsynligvis er den mest effektive metoden å være involvert med mennesker som kan bidra til å holde oss ærlige og åpne: familie, venner, lokalsamfunn eller en terapeut. Ideelt hjelper de oss ikke bare i konkrete tilfeller, der vi kan lure oss selv, men enda viktigere hjelper de oss til å gjenkjenne  mønstre av selvbedrag, blinde flekker og ta hensyn til dem. 

For hundre år siden kaller Carl Jung  aspektene av personligheten som vi prøver å skjule fra andre og fra oss selv «skyggen», den delen som ikke er eksponert for lys. Ny forskning  bekrefter at mye av vår atferd er initiert utenfor bevisstheten.

Forskning antyder også  at vi er i stand til å gjøre bevisste valg for å arrestere ubevisst atferd. Når vi slutter  å nekte for at vi har en skygge – og tro meg, vi har alle en skygge –  håndterer vi den mer effektivt. Å benekte skyggen er en av våre mest utbredte former for selvbedrag.

Og her er grunnen til at alt dette er viktig: Jo mer bevisste vi er, jo mer  er vi en del av løsningen. Jo flere av oss som er bevisste, er verden mindre utsatt for selvbedrag og en selvdestruktiv flokkmentalitet.

«Respekter andre menneskers følelser. Det kan bety noe for deg, men det kan bety alt for dem. »
Roy T. Bennett

Når vi har en vag følelse av at noe ikke er helt riktig, at kanskje vi lurer oss selv, trenger vi å roe ned og sjekke det ut. Spørre oss selv og de rundt oss hva som egentlig skjer. Det kan gjøre verden til et tryggere sted.

«Tillit bygges når noen viser seg sårbare og ikke blir utnyttet»
Bob Vanourek

Jeg tenker at det handler i stor grad om tillit til at andre vil oss vel, og vårt mot og vilje til å sette ord på det vi føler overfor hverandre.

Jeg håper at vennen min også finner frem til sin sannhet og etter hvert kvitter seg med negativt selvbedrag. Jeg vil være der for henne og støtte henne om hun lar meg.

«Den beste veien ut er alltid gjennom.»
Robert Frost

Test hvor ærlig du er med deg selv. Hvor stort selvbedraget ditt er:

Hvor ærlig er du med deg selv?

Svar på en syv-punkts skala, der 1 er «ikke sant», 4 «litt sant «, og 7 er «veldig sant».

1. Mitt første inntrykk er alltid rett.

2. Jeg bryr meg ikke om hva andre virkelig tenker om meg.

3. Når jeg har bestemt meg, kan andre  sjelden endre min mening.

4. Jeg har fullstendig kontroll over min egen skjebne.

5. Jeg angrer aldri mine beslutninger.

6. Jeg er en helt rasjonell person.

7. Jeg er veldig trygg på  mine egne vurderinger.

Svar nøkkel: For hvert spørsmål, får du ett poeng når du svarer på 6 eller 7. Jo høyere poengsum, jo mer selv villedende pleier du å være.

Del Paulhus, University of British Columbia

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden