Stikkordarkiv: meditasjon

Livsvisdom

Solens magi

Legg igjen en kommentar

 

Veier
«Det er uendelig mange veier å velge,
Og jeg har valgt mange.
Jeg har styrt inn i blindveier.
Presset meg gjennom trange passasjer som endte med tap.
Fulgt andres veier og  til slutt innsett at de ikke var mine.
Til og med våget å begi meg ut i det store ukjente.
Der å finne en ny måte,
var den eneste måten.
Men av alle de utallige veiene jeg vandret,
tilfeldige retninger jeg utforsket,
og ubegrensede muligheter jeg kunne ha tatt,
er det en ting jeg har lært:
Uansett hva som omgir meg,
ligger foran eller bak meg,
eller som er ved siden av meg.
Det er det som skjer i meg,
som vil skinne som en ledestjerne,
som en sol og erobre reisen.
Lande meg seirende uansett hvor jeg har vært.
Fordi perfeksjon kommer,
ikke når jeg ser gylne solnedganger over paradis,
men når jeg har vokst,
uten å la meg knekke,
og ha fred,
inne i meg.»

Jeg har alltid vært opptatt av solen. For meg symboliserer den selve livet og livsgnisten som antenner alt liv.  Kanskje er jeg blitt ekstra bevisst på solen og dens kraft, fordi navnet mitt betyr solgave. Navnet har gitt meg en forpliktelse, en forpliktelse til å leve opp til betydningen. I all ydmykhet gjør jeg mitt beste.

Jeg elsker å fotografere soloppganger, og solnedganger. De er for meg forbundet med livets magiske syklus. Det gir meg en opplevelse av nærhet, av hvor kreativ universet er. Hvor gjerne det vil gi oss mennesker gode opplevelser som kan fremme kreativitet og ikke minst undring over livets mysterier.  Den gir oss livet i gave. Og det er opp til hver enkelt å forvalte det til glede for oss selv og andre. Hva nytte har vi av å skinne kun for oss selv. Det er først når vi kan dele sollyset med andre at det gir mening.

Solen behandler alle likt. Den bryr seg ikke om status, om vi er rike, fattige, flyktninger eller andre som av mange er plassert nederst på rangstigen. Den skinner like mye i fenselets luftegård som i den mest praktfulle have. Når solen kan dele så raust av seg selv til alle, uansett hvem vi er, hvorfor kan ikke vi også se på hverandre som likeverdige?

Hvem har vel sagt at verdiene som vi forvalter bare er for noen få utvalgte? De er ment å bli delt likt mellom alle som bebor jorden. Det er i alle fall jeg overbevist om. Solen bryr seg ikke om landegrenser. Den skinner på alle uansett rase, religion, verdig eller uverdig. Så det borger for at vi burde være mer rause overfor de som trenger vår hjelp, enten det er flyktninger, rusavhengige, barn, eldre, eller hvem som helst.

Det er opp til oss å forvalte verdiene den så raust gir oss, på en god og rettferdig måte.

Selv om det ikke alltid er sol ute, så vet jeg at bak skyene, bak uværet så er himmelen alltid blå.  Solen venter bare på å trenge gjennom skydekket for å gi av sine vakre, livgivende stråler.

«Nonstop solfylte dager ville være kjedelig. Vi trenger mørket for å markere høydepunktene.«
Jarod Kintz

Det er spennende å utforske hvordan ulike kulturer gjennom tidene har sett på solen.

Den anses av de fleste folkeslag som en kosmisk kraft. Ikke overraskende ser vi sol symbol nedfelt på utallige gjenstander og skrifter.

Den gamle kinesiske kulturen  ser på solen som det store mannlige prinsippet – den ultimate Yang.   Men i et keltisk perspektiv er  kraften i solens stråler feminine. Også eldgammel afrikansk, japansk, germansk, og noen indianerstammer holder alle solen som en feminin energi.

«Solen, – den lyse sol, som bringer tilbake, ikke lys alene, men nytt liv og håp, og friskhet til mannen – kommer brått tilsyne i den overfylte byen i sin klare og strålende prakt. Gjennom kostbart farget glass og papir lappet vindu, gjennom katedralens kuppel og råtne sprekker, dens stråler faller likt.»
Charles Dickens

Alkemisk, er solen et esoterisk symbolsk for sinnet eller intellektet. Gull anses som materialet i solen.

Det astrologiske tegnet på solen, en sirkel med en prikk i midten. Det er også et alkymistisk symbol som betegner ferdigstillelse av det store arbeidet. Videre representerer dette solsymbolet selvet i sin relasjon til kosmisk helhet.

«De kan være som solen, ord.
De kan gjøre for hjertet hva lyset kan for en åker. «
Juan dela Cruz

Sirkelen representerer det åndelige prinsippet som er fullkomment og evigvarende. Som en syklus eller lukket kretsløp er den selvforsynt og har evne til selvopprettholdelse. Sirkelen er et kontunuerlig hele, representerer en tråd av uavbrutt bevissthet. Den forespeiler det guddommelige, den virkelige og absolutte sannhet. Dens omsluttende krets viser fellsskap og enhetlig samling. Ved å plassere ting på en og samme horisont omfavner den og trekker sammen symbolske begripelser.

Prikken symboliserer inspirasjon og livsgnist. Den er senteret og fokalpunktet; kilden, opphavet, frøet, spiren. Sirkelen med prikken representerer et evigvarende senter av pulserende vitalitet. Hos mennesket representerer den vårt sanne selv og senter.

Ditt soltegn er dyrekretsen hvorpå solen skinte på tidspunktet for fødselen din. Bare utforsk det, så vil du forstå …..

I kristendommen var solen huset til erkeengelen Michael, og er også et symbol på Kristus, eller Kristus-lignende egenskaper.

I oldtidens Egypt er solen er forbundet med Horus, Ra og Osiris. Horus representerer den stigende solen, Osiris solnedgangen, og Ra representerer solens zenith.

Vi kan se sol symbolikk i forbindelse med øyne eller syn slik solen er øyet til  Zevs i gresk mytologi.

På samme måte i hinduistisk mytologi er solen øyet til Varuna, og er også ansett som den «guddommelige fornyeren.»

«Fortell meg historien ..
Om hvordan solen elsket månen så mye ..
At hun døde hver natt ..
Bare for å la ham puste … «
Hanako Ishii

Soloppgang er symbolet for en ny begynnelse. Soloppgangen er begynnelsen av en ny dag og hver dag tilbyr en sjanse til å starte på nytt.

Solnedgangen symboliserer ferdigstillelse av en dags arbeid, og viser tidens gang. Solnedgang er symbolet for at det nærmer seg slutten. Når solen går ned, er det på tide å avslutte dagen og ta en pause. Dens utrolige skjønnhet er også symbolsk for skjønnheten og mystikken i selve livet. Solen er naturens måte å minne menneskeheten om kreftene godt og ondt. Når solen går ned, forsvinner lyset, som er symbolsk for mørkets krefter.

Våre forfedre betraktet solen som sentrum for menneskehetens eksistens. Vi moderne mennesker har en tendens til å overse denne prioriteringen, og kanskje ta for gitt den livsbejaende essensen solen er et eksempel på.

På mange måter symboliserer solen makt, herlighet, lys, livskraft og vitalitet. Den er kilden til liv på jorden. En viktig del av mytologi, kunst og litteratur, viser solen som et psykologisk prinsipp som overgår tid og sted.

Vi kan si at solen er symbolsk for vår evne til å lede vår vilje og å ha en følelse av formål.

Solen kan betraktes som vår indre konge, den som gir reglene og  vurderer tiltak. Når vi ser på vår egen sols natur, forteller den oss at det er en god ide å stille noen spørsmål. Tror vi på en guddommelig plan eller hensikt? Er vi styrt av et sett verdier eller prinsipper? Er vi i balanse? For mye sol kan bety at egoet løper amok. Det er nok å minne oss på myten om Ikaros som fløy med sine store vinger av voks litt for nær solen.

«Solen vilstå opp og gå ned uansett. Hva vi velger å gjøre med lyset mens det er her er opp til oss. Reis klokt. «
Alexandra Elle

Når vi leser myter, ser vi at solguden eller gudinnen ofte er koblet sammen med en annen gud, som månen, jorden, eller stormen. Den greske solguden Apollo har en tvillingsøster, Artemis, månens gudinne. I historien om Amaterasu, er solen sammen med Storm. I disse parene, må det rasjonelle intellektet bli balansert av irrasjonelle følelser; lys av forståelse og handling med makt, lidenskap, og latent kreativitet av det ubevisste sinnet. Vi er mer helhet når alle «guder» er tatt hensyn til.

«Jeg pleide å dekke mine vinduer med tunge gardiner, aldri trukket fra. Nå danset jeg i sollyset på mine tregulv.«
Kimberly Novosel

Vi kan innlemme solenergi i våre liv på mange måter. Å utforske den symbolske betydningen av solen gir oss unik visdom. Betydningen kan også forbedre våre erfaringer og gi klarhet, håp og glede til livet. Vi oppfordres til å innvitere solfylte kvaliteter til overflaten i livet.

Solens symbolske betydning :
Glede, liv, håp, tro, fokus, varme, syn, vekst, fornyelse, klarhet, healing, vitaliet, overlevelse, lys.

Når jeg jager etter det jeg tror jeg vil,
er mine dager en smeltedigel av stress og angst;
Hvis jeg sitter på min egen plass i tålmodighet,
strømmer det jeg trenger  til meg, og uten smerter.
Av dette forstår jeg at
det jeg ønsker også ønsker meg,
ser etter meg og tiltrekker meg.
Det er en stor hemmelighet her
for alle som kan gripe den.
Rumi

Sol meditasjon

Samle deg selv forsiktig. Samle opp all din vandrende bevissthet og begynn å lede den inn i en strøm av fokus. Vit nå at du forbereder deg for en forening med en praktfull kraftig stjerne.

Når du er i en posisjon av fysisk, mentalt, følelsesmessig, åndelig,  full avslapning og fokus, begynn å tenke på utstrålingen fra solen.

Tenk myke gylne stråler som mykt trenger gjennom noen skyer av forvirring som du kan ha i dine tanker eller følelser. Visualiser varmen fra solen innhylle deg i kjærlighet.

Begynn å slå deg til ro ved å vite at mørket kan svelges av lyset, og det skimrende lyset fra solen kan være en katalysator for klarhet.

Føl at hele auraen din er opplyst av de myke bølgene fra sollyset. Føl at solen trenger inn i deg. Og mens du gjør det, snakk sakte til hjertet ditt om symbolikken du opplever gjennom solen. Si kjærlige ytringer som: healing, kjærlighet, utstråling, lys, utvidelse og så videre.

Stille si ytringene som kommer frem i din bevissthet. Gjør du det vil du stimulere og aktivere den transformative kraften til solen i livet ditt.

Når du er klar, flyt fredelig opp gjennom solstrålene og nå overflaten til et nivå av bevissthet, egnet for å fortsette dine daglige aktiviteter.

Mens du gjennomfører dine daglige aktiviteter i dag – vær oppmerksom på denne meditative erfaringen, og føl det gylne lyset fra solen hvile forsiktig i solar plexus.

Vit at den kraftige energien er der for deg, for å holde liv i deg og at nærende energi er tilgjengelig på din befaling, hvert øyeblikk av livet ditt.

Bare denne lille øvelsen, som kan være så kort som 5 minutter, eller så lenge du vil, kan flytte fjell i ditt fysiske landskapet. Hvis du opplever dysterhet, forvirring eller generell lav energi, prøv denne praksisen ut og se resultatene jobbe for deg!

«Til og med
etter
hele denne tiden
sier solen aldri til jorden,

«Du skylder meg noe.»

Se
hva som skjer
med en kjærlighet som det,
den opplyser hele himmelen.«
Hafiz

Se denne vakre filmen om sola vår på denne linken:

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Valg

Legg igjen en kommentar

«Ikke spør hva verden trenger, spør hva som får meg til å føle meg levende!» – For det verden trenger, er flere mennesker som føler seg levende!»
Howard Thurman

De siste dagene har jeg tenkt mye på valgene jeg tar. Hvorfor velger jeg akkurat det jeg velger? Et annet valg kunne ha vært så mye enklere og spart meg for både frykt og usikkerhet. Noen av valgene mine, virker sikkert både eksentriske og spesielle på andre. I alle fall på mennesker som er opptatt av å gjøre det «korrekte». Likevel velger jeg som jeg gjør. Jeg velger fra hjertet, ut fra de verdiene som er viktige for meg. Verdiene som får hele meg til å vibrere med glede og lidenskap.  Jeg velger dem uten tanke på hva det vil koste meg, både av omdømme, status, trygghet, komfort eller hva det nå måtte være.  For meg er det viktig å være sann mot den jeg er.

I alt for mange år har jeg fulgt pliktens vei og handlet slik jeg mente var de rette valgene. Eller jeg har foretatt valg uten å tenke over hva de kunne bety for meg. Hva glede ga det? Ingen. Bare problemer, både for meg selv og for andre som på en eller annen måte måtte forholde seg til mine valg. Jeg vet nå at jeg valgte feil, fordi det jeg valgte ikke ga gjennklang i mitt innerste indre. Fordi jeg levde usant, tok jeg enda flere valg, som førte meg lenger og lenger bort fra den jeg  trengte å være. Jeg levde på en løgn, både innover og utover. Slik narret og bedro  jeg det beste i meg. Følgene var prisen jeg måtte betale. Den var høy både for meg og de som var rundt meg.

Av nysgjerrighet fant jeg frem til ulik forskning på det å ta valg. Resultatene samsvarer med det jeg har erfart, når jeg har foretatt mine valg.

Ruth Chang, en filosofi – professsor på Rutgers, har studert og underviser om verdien av valg. Hun hevder at selv tøffe valg,  ikke er vanskelige, når vi har vurdert alle de viktige aspektene som må vurderes  innen vi tar dem.

Altfor ofte behandles store valg som et spørsmål om beregning når det ikke er tilfelle, sier Chang. Med andre ord, da vurderer jeg  for og i mot, for så og velge det som gir minst ulemper. Men det er noe helt annet jeg trenger, uavhengig av om utfallet kan synes logisk negativt.

Jeg bør velge ut fra fakta  om hvilket alternativ som har mest verdi for meg. Fakta, som når de er enkle å oppdage, vil  gjøre  beslutningsprosessen relativt enkel.

Hvis alternativene mine er på samme nivå, kan jeg ikke gjøre feil samme hva jeg velger. Det er fordi  alternativene er like gode.  Livet mitt vil bare ta forskjellig retning ut fra det alternativet jeg velger.

Men selv om alternativene tilsynelatende er like, er de ikke nødvendigvis like gode for meg. Verdien, bestemmes  i stor grad inne i meg, ikke utenfor meg. 

Vanskelige valg er ofte vanskelige, fordi alternativene har samme verdi. Noen valg som er ekstra vanskelige, om vi ikke reflekterer over dem, har forskjellig, men lik verdi. Det er hva Chang kaller at «valgene er  på linje».

Når alternativene er på linje, når ingen ting utenfor meg antyder hva som er riktig å gjøre, betyr det ikke at verdiargumentet ikke gjelder. I stedet for å se utover for å finne verdien som bestemmer hva jeg skal gjøre, må jeg se innover til hva jeg kan stå bak å forplikte meg til å gjøre.  Ved å forplikte meg til et alternativ kan jeg gi det verdi.

Ved å velge, skaper jeg verdi, og handlingen skaper meg,

 Det er ingen feil her, bare forskjellige  løsninger som skaper forskjellige typer mennesker.

 I utgangspunktet er valget derfor det «riktige» valget, fordi jeg gjorde det.

Men så er spørsmålet hva er riktig for meg? Hvordan kan jeg vite det?

Jeg ser for meg at jeg må analysere  ulike utfall av valget jeg står overfor.

Hva er det sannsynlige resultatet av dette valget?
Hvilke utfall er svært usannsynlig?

Hva er det sannsynlige resultatet av å ikke velge det?
Hva ville være utfallet av å gjøre det motsatte?

Hva er det beste som kan skje og hvordan blir det i så fall?

Hva er det verste som kan skje og hvordan kan jeg forholde meg til det om det skulle skje?

Å tenke på langsiktige resultater – og utvide tankene mine med å inkludere negative resultater, kan hjelpe meg med å finne klarhet og retning mens jeg står overfor valget.

Noen ganger vil hvor engasjert jeg er avgjøre hva jeg skal velge. Er det noe jeg brenner for? Er det noe som kanskje vil bety noe for meg i fremtiden. Er det noe som kan gi meg større frihet og handlingsrom. Er det mulighet for det, er det ofte lurt å prøve det ut før jeg tar et endelig valg. Det går ikke med alle typer valg, men dersom det lar seg gjøre, vil det være trygghetsskapende og ikke minst avklarende.

Jeg kom over en spennene teknikk:
Spør hvorfor – fem ganger.

Det er en problemløsende teknikk oppfunnet av Sakichi Toyoda, grunnleggeren av Toyota. Når noe går galt, spør jeg «hvorfor?» Fem ganger. Ved å spørre hvorfor noe feilet, om og om igjen, kommer jeg til slutt til grunnårsaken.

Denne teknikken kan jeg  også bruke til å avgjøre om et valg jeg vurderer er i tråd med kjerneverdiene mine. Jeg spør meg selv: «Hvorfor skal jeg velge dette?»

Det handler i stor grad om å følge intuisjonen min.

Kjenner jeg meg oppløftet over valget jeg er i ferd med å ta? Eller kjenner jeg meg nedtrykt? Det burde ikke være vanskelig å velge ut fra slike følelser. Men kanskje jeg lar andre hensyn råde? Det kan være hensyn til andre, til økonomi, til trygghet osv.

Vårt ubevisste sinn er  mye bedre til å sjonglere og arbeide seg gjennom komplekse problemer enn det bevisste. Når jeg følger magefølelsen,  stoler jeg  på det arbeidet det ubevisste sinnnet mitt allerede har gjort, i stedet for å gjette og stole på det bevisste sinnets mye mer begrensede evne til å håndtere komplekse situasjoner.

Valget er alltid mitt.

Min erfaring er at når jeg velger ut fra intuisjonen, fra hjertet, kan selv et valg som tilsynelatende vil skape store problemer for meg, vise seg å være til velsignelse og glede.

«Det beste jeg gjorde, var å velge de beste heltene.»
Warren Buffett

Forfatteren Hal Elrod, sier at vi tror feilaktig  at hvert valg vi tar, og hver enkelt handling vi gjør, påvirker bare det aktuelle øyeblikket eller forholdet.

Men det er det ikke. Treningen jeg hopper over. Prosjektet jeg utsetter. Telefonen eller mailen jeg utsetter til en annen dag. Meditasjonen jeg hopper over. De er alle marginale tap, men i det lange løp kan de bety en stor forskjell.

Valget handler da ofte om å si ja til det komfortable, og ufarlige og nei til å strekke meg selv mot stjernene. Det påvirker mer enn en hendelse og blir en grunn til å fortsette uønsket atferd, igjen og igjen.

Til slutt har jeg et valg mellom … det enkle og det rette.

«Hver gang jeg velger å gjøre det enkle, i stedet for det rette, endrer jeg  litt av identiteten min», sier Elrod, «jeg blir den typen person som gjør det som er lett, snarere enn det som er riktig».

Om jeg vil bevege meg mot hvor jeg vil være, må jeg gjøre det som er riktig. Dette er hvordan selvdisiplin skapes. Over tid legger jeg en stein om gangen på byggverket mitt, selv om jeg ikke føler det.

Jeg assosierer med en gang når jeg skriver dette, min egen vegring for å endre spisevanene mine og dermed mulighetene for å oppnå idealvekten min. Jeg velger ikke alltid det jeg burde, men den letteste veien.

Det som er rett for meg er selvsagt ikke nødvendigvis det som er rett for deg. Det er derfor viktig å ikke tro, at det rette er det som andre forteller meg,  eller det en indre, tillært stemme  vil ha meg til å velge. Jeg  trenger å velge fra hjertet.

For å slutte å isolere hendelser fra helheten, må jeg se utover umiddelbar tilfredsstillelse og se det store bildet.

«Alt  jeg gjør i dag påvirker hvem jeg blir i morgen.»

Marshall Goldsmith anbefaler å bytte ut en tradisjonell «å gjøre» liste med en «å slutte med» -liste. Jeg identifiser hvilken oppførsel jeg vil slutte med og forplikter meg til å gjøre det rette  i stedet.

Jeg må bestemme hvilken type person jeg vil være. Vil jeg være den  som setter og oppnår mål? Bygger  disiplin? Sier nei til det uunnværlige? Er kjærlig og omsorgsfull?

Når jeg vet hvilken type jeg vil vil bli, tar jeg  ikke lett på isolerte hendelser. Jeg føler meg fortsatt fristet til å spise, surfe på nettet og bite neglene mine, men jeg gjør det ikke. Det er ikke en slik type jeg vil være.

Så hvordan finner jeg min vei?

Noen ganger er jeg redd for å ta feil valg, fordi de virker så viktige. Men virkeligheten er at ingenting jeg gjør kan rokke ved universets storhet. Skulle valget vise seg å være feil, kan jeg rett og slett  velge noe annet som gir bedre gjennklang i hjertet mitt. For meg gir det litt trygghet når jeg er i ferd med å foreta et valg som jeg ikke helt vet følgene av.

 

Jeff Goins, som er forfatter råder meg til  å forme min verdensbilde -erklæring.

Min verdensbilde- erklæring er:

  «Alle mennesker bygger et liv rundt sine naturlige talenter og styrker i kjærlighet.»

En slik erklæring hjelper meg til å dele bloggen min om personlig utvikling. Den kan hjelpe både meg og de som leser den til et bedre og mer kjærlighetsfylt liv. Det er i alle fall intensjonen min.

Jeg  vet at meditasjon er viktig når jeg skal ta valg. Faktisk fikk jeg en påminnelse om det i dag fra en venn. For meg er det godt å begynne dagen med stillhet. Svarene kommer alltid lettere til et rolig sinn.

Ofte hjelper det også å gå meg en tur og bare være alene sammen med naturens uendelige skjønnhet og visdom. Det gir meg en indre ro og viser meg hvor uendelig vakkert universet er.

Bill Gates går på en to ukers retrett hvert år bare for å tenke. Så hvorfor skal ikke jeg ta meg tid til stille refleksjon. Være alene med  tankene mine og arbeide meg gjennom valgene jeg trenger å ta.

Jeg kan bruke anger til å avgjøre om jeg burde ha gått i en bestemt retning. Jeg ser for meg slutten av livet mitt. Hvis jeg ikke forfølger det jeg tenker på, vil jeg til slutt angre på det når  alt er sagt og gjort? Igjen, ser jeg til slutten av livet mitt. Hvis jeg prøvde og det ikke funket, ville jeg føle fred med å vite at jeg ga det jeg hadde? Kan jeg svare ja på begge spørsmålene, er jeg sannsynligvis på rett spor.

Pat Flynn, en amerikans blogger og entreprenør har et godt råd å gi.  Slik fungerer det:
Jeg tenker meg at det er fem år fra nå og jeg møter en gammel venn. Vennen spør meg hvordan det går med meg. Gitt at jeg har brukt de siste 5 årene på å bygge mitt drømmeliv, hva ville svaret ha vært? Eller må jeg med sorg i hjertet si at jeg har somlet bort år av livet mitt?

Hvis jeg forfølger noe som ikke skremmer meg, er det ikke verdt tiden min. Jo mer jeg føler meg utilstrekkelig, desto mer jeg føler meg skremt, og jo mer jeg tviler på meg selv, jo mer sannsynlig er jeg på rett spor. Det kan høres selvmotsigende, men det er faktisk noe i det.

Jeg trenger ikke å erobre frykten min. Jeg kan bygge et symbiotisk forhold med den. Fykten vil gjøre meg vondt. Slik er den bare. Handlingene jeg tar, vil skape enda større utfordringer i fremtiden. Handlinger  som vil skape enda mer frykt i meg. Syklusen vil fortsette, men over tid vil jeg og frykten  bli venner.

Det er fordi jeg har forstått at vi  trenger hverandre. Frykten er der for å minne meg på å våge mer. Den ber meg fordype meg i spenningen ved usikkerhet. Det vil få meg til å  kjenne meg mer levende.

Det har slått meg at jeg er fryktens sparringspartner. Det er herlig å tenke på at jeg prøver å sparke den dit pepperen gror hver gang jeg får muligheten. Jeg har fått inn ganske mange fulltreffere i årenes løp. Når sant skal sies, har frykten fått  mange fulltreffere på meg også.

Å være komfortabel, stabil, sikker og «kjedelig», kan kjennes bra en stund. Men på et bestemt tidspunkt kommer en gigantisk bølge av anger til å fylle meg, om jeg ikke velger det hjertet vil at jeg skal velge. Jeg vil drukne i den og synke dypere for hver dag til jeg  ikke klarer å  finne veien tilbake til overflaten.

Jeg har vært der, så jeg vet hva jeg snakker om. Har du det slik, eller er  nesten ved å ha det slik? Det finnes en redning. Velg hjertets vei.

«Når vi møder mørket i oss selv, frygten, smerten, skyggerne, må vi løfte bevidsthedens lys højt. Og omfavne selv vores største frygt med kærlighed og nænsomhed, svøbe den i vores nærvær. »
Eva Andrea

Bruk gjerne noen av teknikkene jeg har beskrevet ovenfor. De kan hjelpe deg til å sortere, og gjøre det enklere for deg å vite hva du virkelig ønsker å velge. De viser deg  både mulighetene, utfordringene, konsekvensene og hindringene som ligger i det du velger.

Men til syvende og sist la hjertet bestemme. Det tar aldri feil. Lytt til den indre stemmen din, intuisjonens stemme eller englenes stemme om du foretrekker det. Våg spranget og jeg vet med sikkerhet at du ikke vil angre. Ikke la  frykten få hindre deg i å ta valgene som hjertet ditt lengter etter. Det er dine valg. Dine alene. Sørg bare for at du ikke andrer på at du ikke benyttet muligheten, den gangen du hadde sjangsen.

Det kan synes umulig å velge hjertes vei. Du kan ikke, du våger ikke. Husk da på at hjertet vil bare ditt aller beste, så velg i tillit til at følgene av valget ditt vil bli til velsignelse, til vekst og utvikling. Ikke nødvendigvis en lett, men en meningsfyll fortsettelse …

«Når du gjør det rette, får du følelsen av fred og ro i forbindelse med det. Gjør det igjen og igjen. «
Roy T. Bennett

 For meg har det vært en spesiell reise å samle stoff til denne bloggen. Jeg har funnet innspill til hva jeg skal skrive som en rød tråd de siste dagene. På en måte har den skapt seg selv. Det er fordi jeg har vært åpen for tegnene og budskapet  som har kommet til meg på så mange forskjellige måter. Jeg har valgt å følge det intuisjonen vil at jeg skal gjøre. Derfor er jeg sikker på at du der ute, trenger, akkurat som jeg gjør, påminnelsen denne bloggen gir. Magisk, ikke sant.

 “Hvis ikke noe annet i dette lange og korte livet, la meg være tro mot min samvittighet, mot verdigheten til mitt eget hjerte. La meg opptre på en måte som sier, at jeg har æret min ånd like mye som jeg har hedret andres. La meg stå høyt og forankret som et fjell, ansikt til ansikt med en rystende verden.”
Jennifer DeLucy

Uten å være sann mot meg selv, kan jeg ikke eie fred i hjertet. For å finne denne sannheten, må jeg ta de riktige valgene. Valgene som hjertet mitt viser meg. Magisk, ikke sant.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/?

 

Livsvisdom

Pandoras eller Sareptas krukke

Legg igjen en kommentar

 

I det siste har jeg tenkt mye ove hva det er som gjør at vi mennesker ofte er redde for å vise hvem vi er? Vi viser verden det vi tror at den vil se. Slik skaper vi avstand og ensomhet, ensomhet mellom mennesker.

Vi viser frem de delene som vi tror verden vil like og akseptere. Det andre holder vi gjemt lengst inners i sjela. Ofte er det så godt gjemt at vi ikke en gang ser og vet om det selv.

Jeg har møtt mennesker i det siste som ikke forstår at jeg kan og vil dele så mye av meg selv. De er ikke slik sier de, vi er så forskjellige. Er vi virkelig det, så forskjellige? Jeg er ikke så sikkert. Det er ikke så lenge siden jeg sa det samme når andre var åpne og delta av sitt innerste. «Det er ikke for meg,» sa jeg. Nå ser og forstår jeg at det er et valg jeg har tatt. Jeg har bevisst valgt å åpne opp for det som er inne i meg og slippe det ut slik at jeg og andre kan se hele meg. Andre har også tatt valg, bevisste eller ubevisste om å fortsette å være tilbakeholden med å by på seg selv.

For meg har dette valget ført meg inn i opplevelser og erfaringer, samt erkjennelser som jeg ikke visste eksisterte. Jeg har funnet en rikdom og et liv større enn jeg noensinne har drømt om. Det har formet meg og gjort meg sikker på meg selv og de verdiene jeg ønsker å inneha og formidle videre til andre.

Det er som å åpne en Sareptas krukke, et bilde på uuttømmelige kilder og rikdom.

«Metaforen har sitt opphav fra Første Kongebok, i Det gamle testamente, i Bibelen. Her står det skrevet om profeten Elia som bodde hos en enke i landsbyen Sarepta, en enke hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. I 1 Kong 17,14 står det:

«For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.».

Det finnes en annen krukke, Pandoras krukke som er fylt med all verdens ondskap.  Jeg kjenner at jeg ofte gjennom livet har falt for fristelsen og åpnet denne krukken, om enn bare for et lite øyeblikk og dermed sluppet ut så mye vondt. Det har ødelagt livet for både meg selv og andre med min uærlighet og et liv  levd i egoisme og frykt. Heldigvis har jeg tatt mot til meg og åpnet krukken på nytt slik at den ble tømt også for den gjennværende innestengte  ingrediensen, nemlig håpet.

«Pandora ( «giver av alt», «allbegavet») er en skikkelse i gresk mytologi. Hun var den første kvinne på jorden. Pandora fikk trekk fra flere guder, slik at hun skulle virke uimotståelig for mennene. Til sist ble hun gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske). Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart mot å åpne den. Men en dag tok nysgjerrigheten overhånd, åpnet Pandora krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.»

Det er slik jeg opplever livet mitt nå. Jeg kan legge alt det vonde og alle mine feilgrep bak meg og fokusere på håpet, på fremtiden. Da jeg åpnet den andre krukken, Sareptas krukke ga den meg alt jeg drømmer om og enda mer. Den er uuttømmelig og magisk og gjør verden til et godt sted å være fordi jeg lever tro mot meg selv og verdiene mine.

«For å huske hvem du er, trenger du å glemme hvem de sa at du var.»

Jeg har hatt mange oppgjør med mitt gamle liv. Det har forfulgt meg og jeg har ikke alltid klart å legge det bak meg. Det har hatt en tendens til å drive ap med meg. «Det er jo du som har sluppet meg ut og løs,» sier det frydefullt til meg. Det gjemsøker meg til tider med skyld og skam. Hvordan kunne jeg ha vært så dum, eller ha stolt på det som ble meg fortalt?» I dag forstår jeg det ikke, men dengang var det den eneste sannheten for meg. Tror bestemt at jeg levde livet mitt med skylapper, og ikke slapp noe inn på meg. Det verste var at jeg trodde at jeg levde åpent og  i pakt med de gode kreftene rundt meg. I stedet ble jeg et redskap for krefter som ikke ville verken meg eller menneskene rundt meg vel.

Jeg er så takknemlig for at jeg våget  å åpne krukken Pandura enda en gang, og sluppet den siste resten ut. Jeg takker for at den gjemte håpet til sist. At jeg fikk ta del i det, til tross for elendighet og nederlag. Det finne et håp som jeg kan handle på.

Jeg har valgt håpet og fjernet meg bort fra alt det andre som har tynget meg ned, og nesten ruinert meg og det jeg er glad i. Nå handler jeg på håp og finner at det bærer meg fremover og viser meg nye veier og stier som jeg aldri har gått på eller visst eksisterte. Det krever at jeg vandrer i tillit til at håpet leder meg dit jeg drømmer om  å være. Det er et sted fylt med kjærlighet og fred i nærhet til alt som lever og er.

Jeg opplever stadig at livets ulike hendelser er synkronisert. Det får meg til å stoppe opp og fundere på hva som ligger bak slike hendelser.

Jeg får en følelse av glede, takknemlighet og undring, og at jeg er tilstede i mitt eget liv med hele min sjel og hjertekraft.

Jeg har erfaring med at om jeg virkelig legger merke til alt som kommer til meg, og lytter og ser på smått og stort med et åpent og undrende sinn, er hverdagen full av fantastiske synkroniteter!

«Synkronitet er et prinsipp som viser at det finnes en underliggende orden i universet. Jung forteller om en pasient som fortalte om drømmene sine hvor hun hadde drømt om en gylden Skarabé. Mens hun fortalte dette hørte plutselig Jung en lyd mot vinduet og gikk bort og åpnet det. Han fanget et insekt i luften og det viste seg å være den nordlige versjonen av den gyllne skarabé som pasienten drømte om. I henhold til de gamle egypterne representerer Skarabeen gjenfødelse. Jung tolket dette som en synkronisert hendelse hvor meningen med både drømmen og insektet i rommet indikerte at kvinnen måtte gjenfødes fra sin over rasjonelle væremåte. For Jung representerte denne type hendelser et bevis på at det finnes en underliggende mening i det som skjer rundt oss som forbinder vår subjektive mentale verden med den objektive. Den ytre verden krystalliseres og bekrefter den indre mentale prosessen.»

Jeg ser alkymi i hverdagens synkroniteter.

Alkymi står for transformasjon. Det ble sagt at de gamle alkymistene kunne transformere bly til gull. Når jeg arbeider på min egen utvikling skjer alkymien i min egen sjel. Den transformerer smertefulle opplevelser og følelser til ressurser som jeg kan benytte på  livsvandringen min. Det handler om å finne min sjels stemme og en dypere mening i livet. Det er for meg et skritt på veien til å oppnå det jeg drømmer om til beste for både meg og menneskene rundt meg.

At jeg er du og du er meg.
At kjærligheten rommer alt og alle.
At skaperen alltid holder meg tett til sitt hjerte.

Nært beslektet med synkronisering er magefølelsen som kalles intuisjon. Den indre stille vissheten. Gjennom den kan jeg oppnå innsikt og kunnskap på en uforklarlig måte. Når jeg opplever den, er det ofte ingen årsak eller sammenheng i hvordan jeg oppnår innsikt. Jeg vet noe, men jeg vet ikke hvordan jeg vet det. Et rimelig spørsmål er hvor denne kunnskapen kommer fra?

For meg oppleves det som jeg på en måte snakker med meg selv, men det føles samtidig som om stemmen både eksisterer i meg og utenfor meg på samme tid. Jeg tenker på det som at samtalen er helheten som snakker til enkeltdelene.

På overflaten kan synkronisering og intuisjon virke som noe av det samme ved at begge inneholder innformasjon som gir mening. Forskjellen ligger i at intuisjon kommer fra det indre mens synkronisering er knyttet til eksterne hendelser.

På tross av denne forskjellen er de så nært knyttet til hverandre at jeg ofte utvikler intuisjonen min ved å bruke synkronisering som et verktøy. Hver gang jeg får en indre trang, eller melding, så følger jeg den og ser hva som skjer. Hvis noe meningsfylt kommer ut av det, blir det en bekreftelse på at jeg er på rett kurs og at jeg kan stole på budskapet som kommer fra den indre stemmen.

Synkroniteter skjerper meg, slik at jeg lytter dypere, og ser med et klarere blikk. Slik kommer jeg nærmere  essensen jeg er laget av, og kan lettere sense at at jeg kun skal være, eller at noe skal anerkjennes, sees eller gjøres. Slik blir det lettere å ha full tillit til livskraften. Å bare være.

Jeg merker at når jeg spør får jeg svar. Det kommer til meg når jeg fordomsfritt, ubegrenset og med hjertet åpner opp og spør?

De mer sporadiske ytre ønskene mine, som henger sammen med det gamle meg og alle tankene jeg har, hemmer denne indre visdommen i å få komme frem. En utfordring for meg, er å ha tillit til alt jeg kan motta det jeg trenger fra omgivelsene og kraften jeg er en del av.

Jeg  trener i stillhet og gjenkjenner hva som er de indre dypere behovene jeg har. Det er aldri for sent å lytte til min egen indre stemme, sjelen og hjertet. Slik fornemmer jeg kroppens fantastiske underfulle språk i takknemlighet.

For å  utvikle intuisjon og oppnå synkronitet må jeg utvikle en holdning og tankegang som går på at jeg er åpen, mottakelig og ikke dømmende.  De gangene jeg klarer det, kommer jeg inn i en tilstand som best kan beskrives som å være i ”flyt”. Ikke ulik tilstanden som topputøvere oppnår når de gjør det de er best til.

Det som gjør det vanskelig å komme inn i «flyt» er at fornuften ikke stoler på budskapet den indre stemmen kommer med. Det er vanskelig å lære  å høre hva stemmen virkelig sier. Jeg øver og øver ….. Det handler om tillit.

Det er en slags indre stille visshet. En kilde av kunnskap som er uendelig stor og klok.  Det gir meg en  tilværelse som preges av ro og takknemlighet for alt jeg er og det som er. Mest handler det om å stole på og tro på at denne stemmen finnes.

Sammenfall, hendelser, mennesker som dukker opp, samt spennende tegn,  forteller meg at jeg er i bevegelse og i utvikling. Å være i utvikling betyr å vikle meg ut av tidligere begrensninger, mønstre og sannheter, som ikke lenger har samme mening for meg som før.

Synkroniteter vekker meg, slik at jeg våger å stole på at det er noe mer. At helheten er større enn delene. At alt er energi, og at alt og alle henger sammen i en større helhet.

«For å oppleve magi, må jeg tro på at den finnes.»

Hvem er jeg egentlig? Jeg er på mange måten den samme som før, men med nye fortegn. I tillegg har jeg en følelse av frihet, jeg ikke kjente til på samme måten før. Jeg er der jeg skal være og  har landet i meg selv. Ikke noe er riktig eller galt, da livet i seg selv er en prosess som leves i det som er, alltid.

Når jeg ikke står i veien for meg selv kan positive energier og visdom få fritt spillerom.  Det har gjort meg til venn med både smerte, frykt, ensomhet, uforutsigbarhet, det jeg ikke vet og ikke minst skyldfølelsen.

Ukjente og skjulte taps-, tilknytnings- og negative opplevelser, knyttet til det å være, ligger dypt inne i meg. De har vært i veien for utviklingen min. Jeg har ikke vært klar over disse følelsene, og at de har styrt meg på det ubevisste planet i mange, mange år.

Jeg fortrengte det eller kompenserte med ulike overlevelsesstrategier, og mønstre for å glemme og for å overleve. Nå når jeg har funnet veien forbi, åpnes nye og spennende  muligheter for meg.

Av og til stormer det på overflaten og jeg faller tilbake til gamle synder fra tiden da jeg levde nær alt det negative fra Pandoras krukke. Jeg vet innerst inne at jeg er fri til å skape mitt eget liv slik jeg vil ha det. Derfor varer aldri et tilbakefall særlig lenge. Gjennom meditasjon og positive tanker og fokus, gjennvinner jeg roen og tryggheten min, og gleder meg over skattene jeg har funnet..

Jeg tror på de uendelige rikdommene i Sareptas krukke, hjertets og kjærlighetens kraft, gjennom åpenhet, deling og raushet. Hver dag styrkes tillit, og evne til å få svar, og finne helhet fordi jeg tar min og andres sårbarhet på alvor. Slik får jeg tilgang til kunnskapen  jeg er en del av, og er medskaper til.

Før var jeg fanget gjennom alt det vonde som vellet ut av Panduras krukke. Heldigvis oppdaget jeg til slutt håpet som fantes på bunnen av krukken. Jeg vet nå at jeg er en del av den uendelige kjærlighetskraften som aldri tar slutt i Sareptas krukke.

Er det ikke magisk!

«Du tenker på blomster i form av mildhet, skjønnhet, og «godhet», og likevel hver gang en ny knopp åpnes, er det et stort fremstøt av gledelig aggresjon som neppe er passiv, men med en dristighet og et mot som strekker seg aktivt utover.»
Jane Roberts

Lytt til denne vakre meditasjonen fra Cecilie Hunvik.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Mening

Legg igjen en kommentar

«Det er ok å ikke ha det OK.

Hvis livet ditt har eksplodert i en million små biter, trenger du ikke banaliteter. Du trenger ikke en heiagjeng. Du trenger ikke å bli fortalt at alt dette skjedde for en grunn. Du trenger absolutt ikke å bli fortalt at du trengte smerten din for å lære noe om livet.

Noe kan ikke fikses. Det kan bare bæres.»
Megan Devine

I går hørte jeg Torgeir W. Skancke snakke om tøffe år med en svært syk sønn og om sorgen da sønnen gikk bort. Han fortalte om smerten og fortvilelsen han kjennte på hver dag. Han fortalte hvor viktig det var at andre brydde seg.

Samtidig tok han et oppgjør med det han kalte «lykkekulturen». At lykke var hans eget ansvar og all ulykke skjedde fordi han ikke mestret livet sitt. Du skal se mulighetene, tenke positivt, være en vinner i ditt eget liv, er det som gjelder i dag i følge utallige selvhjelpsbøker. Ingenting av det han gjorde og forsøkte kunne gjøre sønnen hans frisk igjen. Var det hans skyld?

«Selvhjelpsbøkene tilbyr råd, løsninger og ikke minst quick fix. Det er lett å bli avhengig av rådene, og å søke stadig nye, og slik bli mindre av seg selv. Vi forvandles til konsumenten, en forbruker av den pop-psykologiske varen.»

Psykiater Finn Skårderud

Jeg forstår hva han sikter til. For mange kan en slik tilnærming skape et enda større nederlag når de ikke lykkes og forblir ensomme, syke eller  enda mer mislykkede. Alle sier jo at vi må bli bedre, sunnere og ikke minst lykkeligere.

For min egen del har jeg sett mennesker som  er fanget i en evig sirkel. De drar fra seminar til seminar. Leser bøker eller lytter til ulike foredrag om  hvordan lykkes som menneske, hvordan bli lykkelige og leve ut sitt fulle potensiale. Men kommer de videre, nei!

Det kan lett bli for selvsentrert, slik at vi glemmer menneskene som finnes rundt oss. For uten nærhet til andre mennesker mister vi noe verdifullt, tilhørighet, forståelse og aksept. Jeg tror at mange som skriver disse bøkene eller holder foredrag, ikke helt forstår hvor alene og uten erfaring med positiv, menneskelig kontakt mange er når de står midt i en personlig krise, enten det er sykdom eller en eller annen eksistensiell krise.

Jeg har sett hvor vanskelig det kan være for mange å nærme seg mennesker i krise. Det er nesten det samme hva krisen gjelder.  Det er uansett utenfor komfortsona og de trekker seg unna i redsel for å gjøre vondt verre. Dette beskrev Torgeir W. Skancke  i sitt foredrag.

Den samme opplevelsen har jeg hatt. For meg ble det lettere å selv ta kontakt og fortelle hvordan jeg hadde det. Da forsvant barrieren mellom oss, og jeg opplevde genuin medfølelse og tilstedeværelse. Men det er ikke like lett for alle å ta det første skrittet. Derfor trenger vi som mennesker å utvike de empatiske evnene våre og ta mot til oss for å bryte gjennom barrierene som skiller oss.

Balansen mellom alene og sammen er avgjørende for min menneskelige utvikling. Å være trygg alene handler i stor grad om modenheten jeg har utviklet gjennom gode relasjoner opp gjennom årene. Min egen evne til å bidra modent sammen med andre avhenger av min egen trygghet.

Glemmer jeg de andre, kan jeg bli veldig sårbar og alene. Min selvrealisering handler så klart mest om å påvirke verden og omgivelsene mine. Så hva skjer om jeg ikke kan samhandle modent med andre?

Jeg har i mange sammenhenger sagt at det er innover jeg må gå, for det er der svarene og løsningene finnes.  Det handler om det indre livet mitt: tankene, følelsene, behovene, fantasiene og selvkontrollen min. Samtidig er det sant at det finnes ikke noe indre liv uten et ytre liv. Hvordan mitt indre, evner å tolke meg selv, er avhengig av omveien via det som er utenfor.

«Jeg blir til via andres anerkjennelse.»

«Ondskap ligger i selve blikket som oppfatter ondskapen rundt seg selv.»

«Ingenting stort i verden ble oppnådd uten lidenskap.»

«Sannheten finnes hverken i tesen eller antitesen, men i en fremvoksende syntese som forener de to.»
Georg Wilhelm Friedrich Hegel

Utviklingspsykologi er en to-personers psykologi. Gener og biologi utgjør et grunnlag, men vi formes gjennom møtene med andre. Spedbarnet kaster seg følelsesmessig uregulert ut i verden, og gjennom respons, speiling, anerkjennelse og interesse blir det gradvis til seg selv.

Selvets utvikling skjer vel så mye utenfra og inn som innenfra og ut. Det er tilsvarende som voksen. Vi endres gjennom de responsene vi får. Samtidig er alt dette samlet til et hele i mitt eget indre. Derfor er jeg overbevist om at mine svar finnes  inne i meg. De er mine fordi mitt liv, min samhandling med andre er unik og gjelder bare for meg.

Dine svar kan dermed bli noe annerledes, selv om de menneskelige behovene er sammenfallende, om enn noe ulikt betont, alt er avhengig av våre livsopplevelser og grunnleggende engenskaper, som for eksempel introvert, ekstrovert osv. Det vil derfor for eksempel være stor forskjell på  hvor mye alenetid den enkelte trenger for å leve sitt beste liv.

Det trengs to hjerner for å skape et sinn, og to sinn sammen er stort sett rikere enn ett alene. Men det sosiale skal ikke  plasseres på et alter og dyrkes ukritisk. Mange får uopprettelige skader i slike relasjoner.  Likevel er det vanskelig å tenke meg at jeg kan leve godt uten i alle fall en god relasjon. God mental helse er  evnen til å interessere meg for og forstå mitt eget sinn, andres sinn og ikke minst samspillene.

Mange harselerer med selvhjelpslitteraturen og viser til det de kaller myter: Tenk positivt; det finnes ikke problemer, bare utfordringer; ditt indre barn trenger en klem; la deg ikke kue; du er langt sterkere enn du tror – og vil du nok, så kan du.

Jeg forstår godt harseleringen. Likevel vil jeg forsvare grunnholdningen. Ett problem er ikke en løgnaktig tro på selvsuggesjonens muligheter. Vilje, motivasjon og klare valg er viktig for å komme meg videre. For jeg kan selv forandre mye i livet mitt, men ikke så mye som noen ganger blir lovet. Positiv tenkning kan ikke alene ta bort all verdens sykdommer.

Det er lett å bli latt i stikken, med opplevelsen av at min egen elendighet er min egen feil. Slik kan litteraturen fremme både skyld og skam om jeg ikke er klar over dens begrensninger.

Til tross for dette skader det ikke å tenke positivt, utvikle en mindfull hverdag, leve sunt med et helsefremmende kosthold, samt ha tilstrekkelig med både hvile og aktivitet.

Jeg har brukt meditasjon og mindfull tenkning over år, for å finne indre ro. Min erfaring er at daglig meditasjon gir  lindring i en vanskelig situasjon. Det vanskelige blir lettere å bære fordi jeg har roet sinnet mitt, men den tar ikke bort smerten over det som er vanskelig. Samtidig viser det meg hvor mye som er her og nå, og lar fortid og fremtid, for i alle fall en stund smuldre bort fra bevisstheten min. Slik kan jeg lettere se alt det vakre som omgir meg til tross for …. alt det andre vonde.

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkman har skrevet en selvhjelpsbok om hvordan overleve selvhjelpsbøker, «Stå fast«. Han råder oss til å stå i mot det massive maset om selvutvikling og prestasjon. Stå heller stoisk rolig i stedet for rastløst å skulle videre. I stedet for å finne oss selv, bør vi avfinne oss med oss selv,» skriver han. Det kan jeg lett identifisere meg med. Utgangspunktet for all utvikling handler jo om å akseptere meg selv slik jeg er. Først da kan jeg gå videre om jeg vil. Uansett er jeg god nok som jeg er her og nå.

«Fra en psykiaters ståsted er manges problem at de så dårlig tåler å stå i problemene. Skuffelsene er viktige i våre liv. De kommer hele tiden og svikter oss aldri. Vi bør omfavne noen av dem, da de herder.

Kunsten å leve med det negative er en avgjørende mental kompetanse. God regulering av følelser handler ikke minst om realistiske forventninger til seg selv, andre og livet.»

Finn Skårderud

Hvis noen forteller meg at alt ikke er tapt, at det skjedde for en grunn, at jeg blir bedre som følge av sorgen min, hører jeg ikke på dem. Jeg kan bli bedre. Det kan være begynnelsen på en indre forandring. Men ikke nødvendigvis. Alt er avhengig av hvor mye jeg klarer å ta inn akkurat der og da. En gang i fremtiden, hvem vet. Det er ikke akkurat min bekymring når jeg står midt oppe i noe som holder på å ta knekken på meg, enten fysisk, eller følelsesmessig eller begge deler.

Jeg har sørget mange ganger i mitt liv. Jeg har blitt overveldet av skam og selvhat så sterkt at det nesten drepte meg. Sorg er ikke bare over tap av kjære ved død. Det kan være hvilket som helst tap. Det være seg sorg over tapt liv, sorg over sykdom, sorg over samlivsbrudd, sorg over tilkortkommenhet, sorg over mislevd liv osv.

De som hjalp – de eneste som hjalp – var de som var der med meg. Og som sa ingenting. I dette intet gjorde de alt.

De var tilstede i sin stillhet, i sin vilje til å lide med meg, sammen med meg og gjennom meg. Om det bare var for en time, selv bare noen få minutter. De fleste har ingen anelse om hvor kraftfullt  dette er.

Er dette måter å finne «helbredelse» midt i ødeleggelsen? Ja. Kan jeg bli «forvandret» av motgangen livet kaster på meg? Absolutt. Men det skjer ikke hvis jeg ikke har tillatelse til å sørge. Fordi sorg er ikke et hinder.

Hindringene kommer senere. Valgene til hvordan jeg skal leve, hvordan å bære det jeg har mistet, hvordan å veve en ny mosaikk for meg selv? Det kommer i kjølvannet av sorg. Det kan ikke være på noen annen måte.

Sorg er vevd inn i stoffet av min menneskelige erfaring. Hvis den ikke får lov til å utfolde seg, plyndrer den med sitt fravær alt som er. Det skjøre, sårbare skallet mitt kan lett knuses i møte med verden da.

Likevel har vår kultur behandlet sorg som et problem som skal løses, noe som skal helbredes, eller begge deler. I prosessen har vi gjort alt vi kan for å unngå, ignorere eller forandre sorg. 

 Når jeg er ødelagt av sorg, er det siste jeg trenger råd. Min verden har blitt knust. Dette betyr at handlingen med å invitere noen inn i min verden, er en handling med stor risiko. Blir jeg møtt med et forsøk på å fikse, eller rasjonalisere, forklare eller fjerne det vonde, øker bare smerten min. Det kjennes ut som terror. Dessverre er det mange som møter meg med en slik «besserwisser» holdning. «Det er fordi du ikke har nok kjærlighet eller fordi du er fylt med frykt,» er det mange som nesten hovmodig uttrykker. Jeg tror ikke at de selv forstår hvordan ordene virker. De er bare så fulle av alt dette «lykkepratet».

I stedet, det beste de kan gjøre, er å si ordene:

«Jeg anerkjenner smerten din. Jeg er her med deg.»


Det er ingen større handling enn bekreftelse. Og bekreftelse krever ingen opplæring, ingen spesielle ferdigheter, ingen kompetanse. Det krever bare villigheten til å være til stede, så lenge det er nødvendig.

Være der. Bare være der. Ikke gå når jeg føler det ubehagelig eller når jeg føler at jeg ikke gjør noe. Faktisk er det når jeg føler det ubehagelig og at jeg ikke gjør noe at jeg  må bli. Det er vanskelig og krever mot, men nødvendig om jeg vil være til hjelp.

I slike situasjoner er det mer behov for meg enn jeg noensinne vil forstå.

For å komme videre med et liv som ligger i ruiner handler det for meg  om å finne en mening, en hensikt, med andre ord et håp om noe som er bedre. Uten håp er det umulig å leve et godt liv.

Viktor Frankl sier mye om hvor viktig det er å finne  mening i tilværelsen.

Etter tre år i konsentrasjonsleirer lærte Frankl at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk best utrustet. Livet er meningsfylt under alle omstendigheter, og det er menneskets plikt å finne hva som gir livet mening, hevdet han. Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft til mental sunnhet og livskvalitet.

Frankl siterer Elie Wiesel:

«Hvorfor er vi her? er det aller viktigste spørsmålet et menneske står overfor. Jeg tror at livet har en mening, trass i den meningsløse død jeg har sett»

og Freud:

«Mennesket er sterkt så lenge det lever for en sterk idé»

Frankl hevder at den som lærer å le av seg selv, kan være på vei til selvbehandling og selvfrigjørelse. Han sier også at lykken er bare et biprodukt i et liv som leves i mening.

Jeg vet at det er mange filosofer, der i blant Jean-Paul Sartre som hevder at det ikke finnes noen mening og at vi må lære å leve med meningsløshet. Camus hevder sågar at livet er uten håp og at vi finner en frigjørende kraft i det meningsløse.

«Overleve, for hvilken grunn? Mange har i dag alt som skal til for å leve et godt liv, men de samme personer har ingenting å leve for.»

Viktor Frankl

Jeg  lener meg til Frankl og hevder at det ikke er betingelsene som avgjør, men om jeg vil gi etter eller trosse betingelsene. Jeg former og skaper mitt eget jeg, og til syvende og sist er jeg ansvarlig for det livet mitt er blitt til. Til forskjell fra mange eksistensialister er Frankl verken pessimist eller antireligiøs. Tvert imot, han har et optimistisk syn på vår evne til å heve oss over vanskelighetene våre og finne en holdbar sannhet å rette oss mot.

Frankl mener at vi som mennesker ikke er blitt som vi er, ene og alene av arv og miljø. Det finnes en iboende kraft i oss som har større kraft enn fortidens erfaringer. For meg gir det håp og mening.

Derfor blir et liv uten mening meningsløst og uten håp. Jeg tror på at jeg kan finne mening uansett omstendigheter. En løvetann som trenger seg vei gjennom den goldeste asfalt er et godt symbol på dette. Lyset finnes alltid om vi søker det. Det kan nok være skjult for oss i perioder når livet  stormer som mest. Det kan kjennes ut som en lang mørk natt. Men selv midt i natten finnes hvile, stjerner og måneskinn iblant.

Jeg har møtt mange slike stjerner i min mørke natt. Og du er min måne. For meg er det magisk.

Mitt høyeste ønske er å være en slik stjerne eller måne for deg om du trenger det.

Tenk all denne refleksjonen fikk jeg ut av et kort intervu med en sørgende far. Det viser hvor viktig menneskelig kontakt er for oss mennesker.

Besøk siden min på FB, Synnas verden.

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

 

 

Livsvisdom

Viljestyrke m.m.

Legg igjen en kommentar

Jeg har lenge vært opptatt av selvkontroll. I stor grad fordi jeg ikke har klart å ta av de ekstra kiloene som har plassert seg på kroppen min. Gjentatte ganger har jeg forsøkt å slanke meg. I stedet har jeg bare lagt enda mer på meg for hver gang jeg feilet.

Derfor har jeg tatt grep og lest om viljestyrke i ulike sammenhenger. Jeg som trodde at jeg hadde viljestyrke klarer ikke å gjøre det jeg har satt meg fore. I alle fall ikke på slankeområdet. Ellers har jeg ikke noe problem med  viljen. Faktisk kan forskningen fortelle at viljestyrke fungerer ikke når det gjelder slanking på samme måte som på andre livsområder.

Den manglende mestringsfølelsen har gjort meg mismodig og full av sinne og frustrasjon mot meg selv. Derfor tvinger en endring seg frem. Slik det har vært vil jeg ikke ha det lenger.

Jeg har fulgt rådene nedenfor og kjenner allerede at jeg har endret holdning til problemet mitt. Faktisk tror jeg at grunnen til at jeg mislyktes så mange ganger, var at jeg ikke hadde nok fokus, ikke tok oppgjør med gamle vaner og at jeg forsømte meditasjon i hverdagen min. I tillegg manglet jeg i utgangspunktet tro på at jeg ville lykkes.

Og kanskje mest av alt, at følelsene jeg forsøkte å skyve bort tok opp for mye energi. Følelser angående helse og livsmål. Kanskje også en mangel på håp. Med det mener jeg en positiv holdning til meg selv og livet. Dermed ble det lite energi igjen til slankeoppgaven.

Jeg vil derfor vise til litteratur om endring, om viljestyrke, om stressets betydning for det jeg har satt meg fore, samt å ha medfølese med meg selv og andre. Og mest av alt hvor viktig meditasjon og mindfullness er. Å ha fokus på det jeg nevner her, er for meg avgjørende for å lykkes.

 Først en forklaring på noen ord og uttrykk. Denne forklaringen bevissgjorde meg og hjalp meg til å forstå hva det hele dreier seg om.
.
 Ego-deplesjon, en tilstand hvor selvkontroll og selvregulering svekkes fordi jeg har  «brukt» viljestyrke til å regulere tanker, følelser og handlinger.
.
 Selvregulering, det er å utøve kontroll over handling, tenkning og emosjoner i tråd med langsiktige mål jeg har. Mens begrepet selvkontroll gjerne omhandler det å motstå impulser og kortsiktige fristelser, er selvregulering et mer omfattende begrep. Her inngår verdier og ønsker («Jeg vil bruke  hverdagen mer effektivt»), selvobservasjon eller «kontroll», og regulering (teknikker for å oppnå målsettingen, og å mestre utfordringer som truer målsettingen).

Selvregulering er mye studert innenfor moderne psykologi, spesielt helsepsykologi og sosialkognitiv psykologi. I forskningen skilles det gjerne mellom det å sette seg mål versus det å jobbe mot mål en har satt seg:

  • Mål en setter seg kan være realistiske eller mindre realistiske, de kan være forenelige med hverandre eller i konflikt, og de kan formuleres abstrakt eller mer konkret.  Jeg kan vurdere ulike muligheter, og når valget er gjort, kan jeg forplikte meg til valget i sterk eller svak grad.
  • Når mål er valgt, er jeg i fasen der valg skal implementeres ved planlegging og konkret gjennomføring. Mål som er abstrakt formulert er vanskeligere å realisere enn mål som ledsages av en konkretisert plan for hvordan målet skal oppnås.

Mens de mål jeg setter meg handler om fremtidige muligheter, foregår realiseringen her og nå. Forskning har vist at en effektiv måte jeg kan styrke forpliktelsen til valg på, er å tenke meg kontrasten mellom hva jeg ønsker versus forhold som vanskeliggjør at ønsket kan realiseres.

Selvregulering kan utøves med ulik grad av suksess, og under noen betingelser kan selvregulering svekkes. Eksempelvis hevder mange at det å utsette for mye kan ses som en svikt i selvregulering. En mulig mekanisme her er at vanemessig utsettelse medfører økt stress, som i sin tur svekker selvregulering.

‘

Selvkontroll brukes gjerne om å overstyre impulser og kortsiktige fristelser til fordel for mer langsiktige mål eller mer rasjonelle valg.

.
  I forsøk på vaneendringer og hardt arbeid for å oppnå noe, så har jeg mange ganger oppdaget og kjent på viljestyrkens begrensninger. Det er ikke det at jeg ikke vil, jeg bare vil det ikke nok, akkurat nå. Jeg er ikke alene om å ha gjort denne oppdagelsen. Roy F. Baumeister og John Tierney har i boken «Willpower» tatt for seg viljestyrke og selvkontroll. Her fant de ikke bare frem til viljestyrkens begrensninger, men også hvordan jeg faktisk kan styrke viljestyrken min og hvordan jeg kan bruke den på en mer effektiv måte.
.

«Viljestyrker er nøkkelen til suksess. Vellykkede mennesker forsøker uansett hva de føler  å bruke sin vilje til å overvinne apati, tvil eller frykt.»

Dan Millman

Jeg har en begrenset viljestyrke. Derfor trenger jeg å få gode vaner som er så godt innarbeidet at de går av seg selv. Jeg bør ikke trene på mer enn en vane om gangen. Prøver jeg å etablere for mange vaner samtidig vil den begrensede viljestyrken sette en stopper for det jeg ønsker å oppnå og jeg er tilbake til utgangspunktet.

Ny forskning er noe usikker på om vi kan bruke opp viljestyrke. Det er funnet noen tegn som kan tyde på det. Jeg velger å forholde meg til Baumeister m. flere sin forskning. For meg gir den mening.

Jeg har altså ikke ett lager av viljestyrke for trening og kosthold, ett for jobb og ett for fritid. Når jeg bruker opp all viljestyrken min på en oppgave, så vil jeg ha mindre viljestyrke å bruke på andre ting. Heldigvis fant Baumeister også frem til hvordan jeg kan forbedre viljestyrken min.

Ifølge Baumeister og Tierney er selvkontroll den viktigste faktoren for å oppnå suksess, hvor viljestyrke betegnes som energien bak selvkontroll. Men hvordan er viljestyrken til de som lykkes, og hvordan bruker de den annerledes enn de som ikke lykkes? Dette var noe av det Baumeister søkte svaret på.

Det han kom frem til var at på samme måten som at viljestyrken kan sammenlignes med en muskel som kan bli utslitt, så kan den også bli trent opp. Jo mer jeg bruker den, jo sterkere blir den. Han så at de som lykkes gjerne hadde mer viljestyrke enn de som ikke lyktes, eller med andre ord; de som trengte den mest hadde minst viljestyrke. Jeg kan altså trene opp viljestyrken ved å bruke den målrettet.

«Suksessfulle mennesker bruker ikke viljestyrken sin som et siste forsvar for å stoppe seg selv fra katastrofe … Disse menneskene har mindre behov for å bruke viljestyrke fordi de er bedre til å ordne sine liv. Disse menneskene har mindre behov for å bruke viljestyrke fordi de er bedre til å ordne sine liv, slik at de unngår problemfylte situasjoner..»

Roy F. Baumeister

Foruten å ha mer viljestyrke brukte de som  lyktes, viljestyrken sin på en betraktelig mer effektiv måte. De brukte mye mindre tid på å motstå fristelser ved at de ikke plasserte seg selv i posisjoner hvor de ble utsatt for fristelsene. De brukte altså ikke viljestyrken som en siste nødbremse. Istedet brukte de viljestyrken til å bygge opp gode vaner og rutiner, som igjen reduserte behovet for viljestyrke og gav rom for å bruke viljestyrken til andre mer krevende oppgaver på veien mot målet. Etablerte vaner gjør jeg jo nærmest automatisk og det krever ikke viljestyrke annet enn ved etableringen av dem.

Kelly McGonigal har skrevet bøkene «The Willpower Instinct» og «The Upside of Stress». Disse bøkene har jeg lest mye om, men ikke lest selv. De er  bestilt og jeg gleder meg til å lese dem. Gjennom flere artikler og YouTube videoer har jeg likevel en klar formening om hva hun står for.

Etter mange år med å se at elevene slet med sine valg, innså helsespsykologen McGonigal at mye av det som folk tror om viljestyrke, faktisk saboterer deres suksess.

Hun definerer viljestyrke som:

«Evnen til å gjøre det du virkelig vil gjøre når en del av deg virkelig ikke vil gjøre det.»

Hun sier at mennesker opplever konflikter mellom impuls og selvkontroll i personlige og sosiale sammenhenger, og gir eksempler som: Trang for søt mat, trang til å være sarkastisk eller klage, og et ønske om å utsette. Mennesker har utviklet tilpasninger for å kontrollere sine instinkter og lykkes med å motstå impulsive situasjoner, fordi å leve i grupper krever selvkontroll og dette sier hun betyr å ta det vanskeligste alternativet. Ifølge McGonigal kan viljestyrke -mangler eller suksess spres gjennom en gruppe, fordi mennesker har en tendens til å speile oppførselen til de de er sosialt knyttet til.

Den del av selvet som gjør at vi kan handle på en måte som er i samsvar med våre langsiktige mål, er plassert i prefrontale cortex, og hun anbefaler kropp og sinn øvelser som hun sier prioriterer funksjonen til den prefrontale cortex, i stedet for deler av hjernen som er mer orientert mot umiddelbare svar, som er hjernens standardinnstilling når den er under stress. Ifølge McGonigal er praksisen med meditasjon en effektiv måte å fastslå prefrontal cortexs forrang, og dermed muliggjøre et valg når det er nødvendig for å oppnå et langsiktig mål. McGonigal mener at utøvelse av selvkontroll kan bidra til å bygge opp viljestyrke på samme måte som, over tid fysisk trening kan øke kapasiteten til å trene.

Hun sier:

«Hvis du gjør det med bevissthet og intensjon, kan det gjøre deg sterkere. Styrken utvikler seg over tid, selv om du føler deg midlertidig svakere. Men jeg tror dette bare virker når du har denne tankegangen, og føler at du bevisst velger å «bruke» din viljestyrke. Hvis du føler at du blir tappet av alt du har å gjøre (eller ikke), er den manglende autonomien enda mer stressende enn å utøve selvkontroll.»

Løftet om lykke fra begjær vil ofte være misvisende, og hun gir teknikker for å bevisstgjøre oppmerksomhet på den faktiske opplevelsen når den hengir seg til et behov eller fristelse, for å sammenligne det med forventning om belønningen som ligger foran det.

Bruk av viljestyrke som McGonigal ser som ikke produktiv, er tankeundertrykkelse, eller å prøve å ikke tenke på fristelser (som trang). McGonigal mener tanker blir mer påtrengende gjennom tankeundertrykkelse, og det er best å bare registrere at en uønsket tanke har skjedd uten å tro på den eller å handle på den. Energi for å forfølge aktiviteter er mindre begrenset enn å motstå fristelser, sier McGonigal, som forslår at vi  gir hjernen vår sunne «ønsker» som grønnsaker eller en spasertur etter lunsj, slik at vekttap blir et biprodukt av valg.

Å lære å være en venn og mentor til seg selv, snarere enn å sammenligne selvkontroll med selvkritikk, er holdninger som hun brenner for å fremelske.

Nedenfor vil jeg liste opp de viktigste bestanddelene som disse forskerne har kommet frem til når det gjelder viljestyrke. Du må gjerne se videoen over. Den går inn på alle punktene og er svært forklarende og illustrativ.

  • Emosjonell kontroll/ intelligens

Negativ tenkning virker tappende og jeg har lett for å klandre andre og meg selv.

Smil og positv tenkning fremmer viljestyrke.

Når jeg  undertrykker følelsene mine blir jeg sliten og har mindre overskudd til å utøve selvkontroll.  Det er derfor viktig å kjenne på følelsene mine og akseptere dem. Og ikke minst ha medfølelse med meg selv.

  • Impuls kontroll

Jeg blir trigget automatisk, men jeg kan kontrollere hvordan jeg reagerer.

Ikke la være å tenke på fristelsene, men bestemme meg i forkant for hva jeg skal tenke og hvordan jeg skal oppføre meg.

Lage en mental plan, gjerne skriftlig som jeg kan følge.

«What the hell effekt»  er når jeg faller for fristelsen og spiser mer enn jeg har tenkt. Fordi jeg har feilet den dagen fortsetter jeg å innta mer mat. «Dagen er uansett ødelagt», tenker jeg. Det er så lett å tro at jeg ikke kan ha tillit til meg selv, når jeg ikke en gang klarer å slutte å innta den «forbudte» maten.

Det er viktig å føre mindfull bevissthet til den negative følelsen – det jeg føler og tenker – mindre stress – mindre behov. Være i følelsen med en mindfull tro på meg selv.

Det er lett å få dårlige vaner når jeg blir styrt av tankene. Ubevisst automatisk oppførsel  blir da lett resultatet. Vaner styres av det ubevisste som tar opp 90 % av hjernen.

Styrke det bevisste for å finne ut når jeg blir fristet.

Hva er den indre følelsen som jeg ikke kan klare? Jeg forteller det til meg selv og har tillit til min egen styrke.

Det handler om å uthode smerte og tenker på belønningen. Å vite når jeg lider og hva det er. Kjenne på følelsene.

Dyrke mer tilstedeværelse- meditere.

Mindfulness kobler fra den selvkritiske og avhengighetsskapende delen i hjernen. Meditasjon regulerer tanker og følelser.

Meditasjon 20 min om dagen er godt for viljestyrke. Begynn med 10 min ellers er det lett å gå lei.

  • Handlings kontroll:

Bestemme hvor jeg plasserer fokus – tid – effort.

Gjøre det mest viktige først. Kreativitet aktiviter styrker selvkontroll.

  • Beslutnings tretthet.

Ikke tenke for mye. Det tretter meg ut.

Ta heller raske bevisste beslutninger.

For å få tilbake viljestyrke sover jeg 7 timer i et mørkt rom med regulær leggetid, eller power nap om ettermiddagen.

Hvordan styrker jeg viljen når jeg er ved å gå lei:

Finne nye må/ nye utfordringer styrker viljestyrke. Det er derfor viktig å gjøre dette regelmessig for ikke å  bli lei.

Jeg får mer energi ved å utfordre komfort zonen min.

Jeg går i flow  ved å utfordre mitt potensiale.

 

 

I boken «The Upside of Stress» skriver Kelly McGonigal  om stress som en venn.

McGonigal har revurdert sine ideer om stress i lys av ny forskning om hvordan troen på stress, som å tenke på stress, kan påvirke helsen. En  ny studie tyder på at de som tror på at stress er dårlig for dem, vil stress gi dem en negativ effekt. De som velger å se sin stressrespons som nyttig,  kan skape motstandsdyktighet.  McGonigal sier:

«Den gamle forståelsen av stress som en uhjelpsom relikvie av våre instinkter erstattet med  forståelsen av at stress faktisk gjør oss sosialt klare – det er det som gjør at vi kan være helt menneskelige. «


Hva om alt jeg tror jeg vet om stress er feil?

Gjennom årene har jeg sett stress som fiende nr. en, ansvarlig for utallige helseproblemer, relasjonsproblemer, ulykker og angst, og bør unngås for enhver pris. Men hva om endring av tankene mine om stress faktisk kan gjøre meg sunnere, lykkeligere og bedre i stand til å nå mine mål?

I denne boken beskriver hun den nye vitenskapen om stress, og viser at ved å omfavne stress og endre tankegangen min, kan stressresponset bli min mest kraftfulle allierte. Ved å utnytte stress kan jeg bli lykkeligere, sunnere og mer vellykket. Boken «The Upside of Stress» viser  hvordan jeg gjør stress bedre, for å forbedre helse og motstandskraft, fokusere energi, bygge relasjoner og øke mot. Gjenkjenne stress, og se livsendringen av det til det bedre.

Dr Kelly McGonigal har også laget et audio program om hvordan få mer medfølelse.

Nedenfor er en uendelig vakker liten meditasjon om å ha medfølese med seg selv. Den er sterk, så ta frem lommetørkleet.

 

Hvorfor er medfølelse så viktig? Som mange former for åndelighet og meditasjon har medfølelsesøvelser kunnet forbedre helse, psykologisk velvære, relasjoner og følelsesformål.

«Den unike kvaliteten av medfølelse, er at fordelene strekker seg til den som tilbyr den, den som mottar den, og alle som er vitne til medfølelse i handling.»

Kelly McGonigal

Vitenskapen om medfølelse presenterer et praktisk verktøy som hjelper  meg til å forstå hvordan medfølelse virker- og hvordan jeg kan dyrke den i livet mitt.

Kraften i å velge medfølelse:

«Medfølelse er en legemliggjort tilstand som forbereder oss til å ta positiv handling.»

Dr. McGonigal

Medfølelse kan være et vanskelig valg å ta. Tross alt, hvorfor vil  jeg bevisst velge å legge til en annens smerte for meg selv? Ikke bare gjøre min medfølelse lettere for andre.

«Vår hjerne, hjerte og hele fysiologi er innstilt for å støtte oss når vi gjør den modige beslutningen om å være medfølende.»

Dr. McGonigal

Medfølelse er viktig for å overvinne følelsesmessig tretthet, empatisk stress, selvfordømmelse og andre hindringer som kan holde meg lukket og redd for å vise hvem jeg er.

» Vi må lære å behandle oss selv, så vel som vi ønsker å behandle andre.»

Gloria Steinem

Jeg starter med meg selv og gleder meg til fortsettelsen.

Det er mye mer jeg kunne ha skrevet. Særlig om viljestyrke. Anbefaler deg å lese bøkene jeg har nevnt ovenfor. Spennende lesning.

Besøk siden min på FB, Synnas verden