«Ingenting går bort før det har lært oss hva vi trenger å lære.»
Pema Chödrön
Den siste uken har jeg hatt med barnebarna på kino to ganger. Det er faktisk ganske lærerikt. Filmene er morsommen, men de har også et underliggende budskap som er viktig å få med seg. Forstår godt at det er flere voksne som regelmessig går på kino for å se barnefilmer, selv om de ikke har barn.
Få barnebokfigurer er så sjarmerende som de i Beatrix Potters bøker. Historien om eventyrlystne Petter Kanin er blitt en herlig film.
Petter Kanin forsøker stadig å snike seg inn i hagen til Herr Gregersen for å stjele grønnsakene hans. Det finnes ingen grenser for oppfinnsomme triks han bruker for å lure den gretne bonden. Men når gården overtas av den mye yngre slektningen Thomas, får Petter en langt mer formidabel motstander å hanskes med.
For å gjøre en lang historie kort ender filmen med at Petter kanin sier unnskyld til Thomas. Han innser at han har vært sjalu fordi Thomas ble kjæreste med hans gode beskytter Bea, kunstneren som bor i huset ved siden av. Kampen, som først dreide seg om å komme seg inn i grønnsakhagen endte opp med en kamp på liv og død mellom Petter kanin og Thomas.
Thomas hadde reist og solgt huset sitt. Det samme var Bea i ferd med å gjøre. Begge ville flytte, fordi de hadde blitt uvenner på grunn av Petter kanin. Da Petter kanin forsto at han var i ferd med å skyve de som var glad i han bort, gikk han i seg selv og ba om unnskyldning. Han reiste etter Thomas, og overbeviste han om at det ikke var for seint å komme tilbake og bli venner med Bea som han elsket.
«Vår største seier er ikke å aldri falle, men i å reise oss opp hver gang vi faller.»
Konfucius
Alt ordnet seg. De rakk tilbake før Bea reiste. De nye eierne av huset til Thomas kom for å flytte inn, i det Thomas, Bea og Petter kanin ble venner igjen. Filmen slutter med at Petter kanin tar i bruk de samme avskyelige metodene han hadde brukt for å jage Thomas ut av huset sitt. Nå gjorde han det for å kvitte seg med de nye eierne. Og det virket.
Alle lo av hvordan han gjorde det, både på filmen og vi som så filmen, der i blant jeg.
I ettertid ødela det filmopplevelsen for meg. Å bruke nedrige metoder for å oppnå noe, er aldri rett. Heller ikke for Petter kanin, selv om han bare ville gjøre godt igjen uretten mot Thomas og Bea.
Slutten på filmen fikk meg til å reflektere over hvor lett det er å gjøre den samme feilen som Petter kanin. Vi hevder vår rett og lar det gå ut over uskyldige andre.
Det får så være.
Men det som kjentes verst for meg i ettertid, var hvor lett jeg ble revet med og nøt rampestrekene til Petter kanin. Ikke et sekund tenkte jeg over hvordan de nye eierne til slutt rømte stedet. De som hadde gledet seg slik til å flytte inn i sitt nye hjem. I stedet ble de rett og slett skremt bort …. og jeg bare lo …..
Til ettertanke:
Godter vi oss over andres ulykke? Er det ok så lenge det ikke går ut over noen vi bryr oss om? Er det ulike former for rettferdighet, vår og de vi er i allianse med i motsetning til «alle» andre? Jeg tenker på de som er annerledes av ulike årsaker. Det være seg hudfarge, intellekt, psykisk helse, typer avhengighet, utseende, velstand osv.
«Andres ulykke er vår ulykke. Vår lykke er andres lykke. Å se oss selv i andre og føle en indre enhet og følelse av enhet med dem representerer en fundamental revolusjon i måten vi ser på og lever våre liv. Derfor er diskriminering mot et annet menneske det samme som å diskriminere seg selv. Når vi skader en annen, skader vi oss selv. Og når vi respekterer andre, respekterer og løfter vi også våre egne liv.»
Daisaku Ikeda
Den andre filmen Coco var veldig spesiell. Hør bare:
Til tross for at familien gjennom generasjoner har hatt et gammelt forbud mot musikk, drømmer Miguel om å bli en dyktig musiker akkurat som sitt idol Ernesto. Familien forbannet alt som kan minne om musikk fordi oldemoren, Coco ble forlatt av mannen sin da han reiste ut i verden for å leve ut sin lidenskap for musikk. Han hadde lovet å komme tilbake, men kom aldri …
Desperat etter å bevise sitt talent, ender Miguel opp i det fantastiske og fargerike «De dødes land» etter en rekke mystiske hendelser.
Underveis møter han den sjarmerende luringen, Hector som lover å vise han veien til Ernesto. Ernesto er den mektigste i «De dødes land». Det er han i kraft av sin store musikerkarirere mens han fortsatt levde.
De finner Ernesto, men han vil ikke sende Miguel tilbake. Det er fordi Miguel har oppdaget at Ernesto ikke er den han gir seg ut for å være. Han er både en løgner og en kjeltring som bruker andre for egen vinning. Ernesto vil ikke at menneskene i den virkelige verden skal få kjennskap til det han har gjort. Miguel blir veldig lei seg, fordi han tror at Ernesto er oldefaren hans og blir skuffet over at han ikke er den han trodde at han var.
Hector var en stor musiker, men Ernesto drepte han. I mange år har Hector levd i «De dødes land» uten at noen har brydd seg om han, og uten å vite at grunnen til at Ernesto ble så berømt, var at han brukte Hectors verker og utga dem som sine etter at han drepte han.
Hector oppdaget dette først under en konfrontasjon med Ernesto, der Ernesto forsnakket seg om hvor musikken kom fra, mens Miguel viste han et bilde av oldefaren sin. Hector så at bildet var av seg og forsto at han var oldefaren til Miguel. Ernesto ble avslørt og til latter for alle i «De dødes land».
«Gi aldri opp en drøm bare på grunn av tiden det tar å nå den. Tiden vil gå uansett.»
Earl Nightingale
Kort fortalt:
Miguel ble sendt tilbake til den virkelige verden og fortalte oldemoren sin, Coco om Hector. Hun forsto nå at Hector ikke kom tilbake til henne fordi han ble drept og ikke slik familien trodde, at musikken hadde «fanget» han. Slektningene som hadde forbannet musikk på grunn av oldemoren Cocos triste skjebne, tillot nå Miguel å spille musikk.
Da oldemoren Coco døde ble hun gjennforent med sin Hector i «De dødes land». Der levde de lenge, fordi de ikke ble glemt av slektningene sine i den virkelige verden.
Denne filmen har et godt budskap. Den viser hvor viktig det er å ikke gi opp lidenskapen sin, koste hva det koste vil. Miguel gikk ikke på akkord med det han trodde på. Da ville han heller dø. Han ga ikke opp til tross for overmakten. Og han seiret til slutt.
«Ingenting i verden kan ta plassen til utholdenhet. Talent kan ikke, ingenting er vanligere enn mislykkede mennesker med talent. Geni kan ikke, ubelønnede genier er nesten legendarisk. Utdanning kan ikke, verden er full av utdannede døgenikker. Selvbestemmelse er allmektig. »
Calvin Coolidge
Filmen viser oss også veldig klart, hvor viktig det er å huske på hverandre. Det å vite at det er noen som bryr seg. Vi kan leve lenge i en slik visshet. Uten at noen bryr seg, vannsmekter vi og går til grunne.
Samtidig blir vi minnet på hvor lett det er å bli forutinntatt og hindre andre i å leve sitt liv. Det kan være av så mange årsaker, overbevisning , god tro, misunnelse eller sedvane. Uansett kan det ødelegge et menneske å ikke få lov til å være den han/hun er.
Og mest av alt, hvor lett det er å tro det verste om andre, uten å kjenne hele sannheten om hvorfor det er slik det er.
Det er sikker mye mer jeg kan reflekte over fra filmene. Dette er det som umiddelbart kom til meg, mens jeg sitter her og skriver.
Så ta med barn på kino, men ta deg tid til å reflekter over det som skjer i filmen etterpå. Jeg tror at det kan være ganske oppklarende og nyttig for alle, både store og små.
«Det er to typer medfølelse. En – er svakhjertet og sentimental. Faktisk er det ikke noe mer enn utålmodighet i hjertet, som skynder seg med å kvitte seg med den harde følelsen når de ser andres lidelser. Dette er ikke medfølelse, men bare et instinkt som vil forsvare seg selv fra ulykker fra andre. Men det er en annen medfølelse – ekte, som krever handlinger, ikke følelser, den vet hva den vil, og den er full av vilje til å gjøre alt, som er i menneskelig kraft og til og med utenfor det.»
Stefan Zweig
Kanskje jeg ikke har husket alt, slik det var i filmene. Så bær over med meg, om noe skulle være feil gjenfortalt.
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 