Stikkordarkiv: vokse

Flo og fjære i livet

 

«Det er et flo og fjære i dette livet.

Stol på denne fredelige rytmen. Dersom det var konstant flo, ville vi drukne i intensitet. Fjære er like nødvendig som flo.»

Ukjent

Det er så lett å sabotere lykken som ligger rett foran meg.

For en stund siden leste jeg en artikkel skrevet av Karen Salmansohn. Den handlet om hva som ofte hindrer mennesker fra å være lykkelige. Den ga meg noen aha opplevelser.

Hva hun skrev om?

Masochistisk likevelt. Intet mindre. Det sjokkerte meg og fikk meg til å reflektere over min måte å overleve på gjennom mange og tøffe år.

Jeg brukte å underholde alle som ville lytte til meg om alt det negative som hadde hendt meg opp gjennom årene. Jeg nøt å bli midtpunktet ved å fortelle mine hjerteskjærende historier. Slik kunne jeg bruke det som  var uutholdelig til noe jeg fant meningsfylt. Jeg tenkte at andre samtidig kunne lære noe av mine tåredryppende historier.

Etter å ha lest mer om denne teorien, kommer jeg ikke til å bruke fortiden min som historie mer. Det vekker for mange minner og hindrer meg fra å komme videre med livet mitt. Fortidens svøpe har nådd meg enda en gang.

«Ikke sabotere dine nye relasjoner med fortidens relasjoners gift.»

Steve Maraboli

Da jeg først leste disse ordene, lurte  jeg umiddelbart  på hva de betydde. Jeg fant ut at de representerer en  viktig psykologisk teori – en som tydelig forklarer hvordan og hvorfor komfortsonen min noen ganger er å leve i ubehag og faktisk nyte det.

Som barn lærte vi vaner om kjærlighet og lykke fra våre foreldre. Dersom vi lærte at kjærligheten kommer med roping og fornærmelser, så kan det å være i  relasjoner med  fred og  komplimenter faktisk lede til  angst. Å kjenne stor glede kan også føre til at vi  saboterer  denne lykken for å kunne opprettholde en  masochistisk likevekt. Den som vi lærte i barndommen. Eller vi kan rett og slett velge senariene som gir oss lavere nivåer av kjærlighet og lykke.

Jeg kjenner flere som trekker seg fra kjærligheten når den begynner å bli seriøs. De vet ikke hvordan den skal håndteres. Slik velger de bevist å pine seg selv gjennom å velge bort det som kunne gitt dem stor glede og lykke.

«Velstand er den utadrettede framstilling av substansen i vårt levesett. Alt i universet er for oss. Ingenting er mot oss. Livet gir stadig av seg selv. Vi må motta, utnytte og øke gaven. Suksess og velstand er åndelige egenskaper som tilhører alle mennesker, men som ikke nødvendigvis brukes av alle. »

Ernest Holmes

I utgangspunktet, vokste vi opp  og lærte å kjenne oss komfortable med bare et visst nivå av lykke. Kanskje vi  ble vant til åtti prosent lykke. Eller bare syttifem prosent. Eller sytten prosent. Når dette snur – selv om det er oppover – vil vi ofte begynne å kjenne oss uvel, fordi denne nye tilstanden oppleves så ukjent. Som et resultat ønsker vi instinktivt å sabotere oss selv, slik at vi kan flytte lykke konsentrasjon vår ned, ned, ned, ned, ned til vårt velkjente nivå – til vår masochistiske likevekt.  Eller, som nevnt ovenfor, kan vi bare velge situasjoner  som gir oss en kjent grad av smerte, slik som å matche  den masochistiske likevekten som vi vokste opp med.

Hvordan kan jeg bryte fri fra lenkene med masochistisk likevekt? Det er et spørsmål som opptok meg etter å ha lest om denne for meg ukjente tilstanden.

Det viktige er å fullt ut aksepterer at vi gjør mye idiotisk på grunn av negativ hjernevask fra barndommen. Det som mange  kaller hjerne-forurensning.  Det er fordi synet mot verden blir tilsmusset med negative holdninger som vi trenger å vaske bort. Da, og bare da, kan vi tydelig se nye veier for å få det livet vi ønsker og fortjener.

En av de beste måtene å fjerne det på, er å lete etter alternative positive lærdommer fra fortiden smerte. Slik kan vi se problemene fra fortiden med et nytt og bredere positivt perspektiv.

Hvordan?

  • Slapp av i tankene. Pust dypt. Gå inn i en meditativ tilstand.
  •  Våg å tenke på de mest smertefulle hendelsene.
  • Svar på følgende: Hva er en positiv måte å lære av fortiden og dermed oppnå noen gevinster fra smerten jeg føler? List opp fem positive lærdommer – for å begynne å tilgi fortiden og gå videre i en mer positiv retning.

«Hvis du ønsker å leve ditt lykkeligste liv, må du bryte fri fra lenkene av masochistisk likevekt.»
Karen Salmansohn

Etter at vi har gitt mye kritikk til fortiden vår for den smerten vi kjenner nå, må vi også godta litt ansvar. Tross alt, har vi vært en voksen lenge. Selv om vår sårbare underbevissthet har fått oss  inn i smertefulle relasjoner og utfordrende situasjoner, er tiden kommet for å vise hvem som er sjefen og slutte å tillate alle de smertefulle uhellene.

Hvordan?

  • Når vi er fristet til å bli værende i et mønster av smerte, gjenta følgende mantra : «Jeg er ikke min tidligere oppførsel. Jeg er ikke mine tidligere feil. Jeg er ikke hvordan andre gang på gang har behandlet meg. Jeg er bare den jeg tror jeg er akkurat nå i dette øyeblikket. Jeg er bare hva jeg gjør akkurat nå i dette øyeblikket.»
  • Finn frem til eksempler på glade, og kjærlige par og virkelig lykkelige mennesker.  Bruk  så mye tid som mulig med dem for å begynne å skifte trosystem til det som er normal kjærlighet og normal lykke. Over tid vil vi begynne å se svært positive situasjoner som eksempler for den nye normalen. Jo mer vi er vitne til positive eksempler på kjærlighet og glede, jo flere muligheter har vi til å endre tro systemene våre om livet – og dermed begynne å endre den masochistiske likevekten vår.
  • Det vil gjøre godt å snakke med noen som vi føler at vi kan være åpne med. Jo mer ærlige vi er om undertrykte følelser og deler dem, jo mindre plager  underbevisstheten oss.
  • Vi har triggere som minner om fortidens smerte. De kan skape en nedadgående spiral av negativ tenkning og atferd  i oss. Derfor trenger vi å fjerne disse deprimerende triggerne. For eksempel kan det være lurt å fjerne elementer  som minner om noe negativt. I stedet finne frem til noe som trigger positive opplevelser og minner oss om  lykkelige relasjoner og opplevelser.

Det er en grunn til at smertefulle mønstre dannes:  Carl Jung mente at våre liv trenger mening og hensikt. Hvis vi ikke har mening og hensikt, fremkaller vi en dårlig vane for å skape drama og spenning. Slik føler vi at det er noe interessant og underholdende som skjer i livet vårt, selv om det er en negativ spennende opplevelse eller situasjon. Jungs navn for disse mønstrene av smertefulle situasjoner var lavt nivå av åndelige oppdrag.

» Å gjøre det du elsker er hjørnesteinen i å ha overflod i livet ditt.»

Wayne Dyer

Vi kan dumpe negative mønstre av det lave nivået av åndelige oppdrag  ved å utvikle et høyt nivå av åndelige oppdrag. Vi vil  oppleve det som  en positiv kraft  som driver oss fremover. For eksempel, er det lettere å dumpe negative mønstre fra kjærlighet som har gitt oss drama og smertefulle historier å fortelle, dersom vi klarer å utvikler en spennende hobby eller lidenskap.  Det kan tjene som et høyt nivå av åndelig oppdrag, som deretter gir oss spenning og glade underholdende historier å fortelle.

Personlig oppdaget jeg at å lese  bøker av ulikt innhold, skrive blogg, gå turer i naturen med kameraet mitt,  fylte livet mitt  med langt mer underholdende opplevelser. Det minsket behovet  for det som var smertefullt.

For deg kan det være helt andre opplevelser som gir et høyt nivå av åndelig oppdrag.

Jeg har allerede mange gode historier å fortelle. De finnes rundt meg om jeg bare er villig til å rette blikket i riktig retning.

Ikke lytt til mennesker som forteller deg hva du skal gjøre. Lytt til mennesker som oppmuntrer deg til å gjøre det du vet i hjertet ditt er rett. Dette er blitt den aller viktigste for meg.

Jeg kaster av meg alle fordommene og de negative opplevelsene fra livet jeg levde i så mange år. Et liv med negativt fortegn. Jeg trodde jeg levde det med et åpent og positivt sinn. Å store selvbedrag.

Jeg har endelig lært meg til å leve i øyeblikket her og nå. Jeg har lært meg til å lytte til hjertet mitt. Jeg har lært at for å finne inn til det som teller  og betyr noe for meg, trenger jeg å være i stillheten her og nå.

På overflaten kan det virke som det å leve i øyeblikket her og nå bare er et av mange, mange øyeblikk . Hver dag i livet mitt synes å bestå av tusenvis av slike øyeblikk hvor utrolig mye forskjellig skjer.

Er ikke livet alltid dette øyeblikket?

Dette ene øyeblikket – nå – er det eneste jeg aldri kan rømme fra, en konstant faktor i livet mitt. Uansett hva som skjer, uansett hvor store endringene i livet mitt er, er dette sikkert: Det er alltid nå.

Etter at jeg ble venner med det å være og leve her og nå, føler jeg meg hjemme uansett hvor jeg er. Føler jeg meg ikke hjemme i  nået,  vil jeg bære uro med meg. Nå kjenner jeg fred fylle hjertet mitt,  og jeg  utstråler denne indre freden til alt og alle jeg møter.

Siden det ikke finnes noen fluktmulighet fra nå, trenger jeg å ønske det velkommen, bli venner med det? Jeg har blitt venner med det!

Når jeg sier ja til det som er, blir jeg forent med kraften og intelligensen av selve livet. Bare da kan jeg bli en agent for positiv forandring, og gi slipp på både masochistisk likevekt og lavt nivå av åndelig oppdrag.

«Jeg er ikke mine tanker, følelser, sanseoppfatninger og erfaringer. Jeg er ikke innholdet i livet mitt. Jeg er livet. Jeg er stedet hvor alt skjer. Jeg er bevissthet. Jeg er nå. Jeg er.

En enkel, men radikal åndelig praksis er å akseptere det som oppstår  nå – innvendig og utvendig.»

Eckhart Tolle

Jeg vil avrunde denne bloggen om flo og fjære i livet  med fem kraftige mantraer som kan bidra til å bringe  oppmerksomheten vår til det som er akkurat nå. Det er her og nå livet leves. Ikke i fremtiden og absolutt ikke i fortiden. Det er i øyeblikket at vi finner fred, kjærlighet og mening med tilværelsen.

Mantraene er alle kloke ord fra Eckhart Tolles bøker:

«Den primære årsaken til ulykkelighet er aldri situasjonen, men mine tanker om den.

Fortiden har ingen makt over øyeblikket nå.

På det dypeste nivå av å være, er jeg ett med alt som er.

Alt som virkelig betyr noe – skjønnhet, kjærlighet, kreativitet, glede, indre fred – oppstår innenfra.

Når jeg dypt aksepterer dette øyeblikket som det er – uansett hvilken form det har – er jeg rolig, jeg er i fred.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Elvenes magiske løp

 

Denne bloggen skrev jeg for litt over to år siden. Deler den med deg igjen i dag. For meg er den en viktig påminnelse.

«Spør elva, hvor den kommer fra? Du vil ikke få noe svar. Spør elva, hvor den skal? Du vil ikke få noe svar, fordi elva lever i dette øyeblikket; verken i fortiden eller i fremtiden, i dette øyeblikket bare! »
Mehmet Murat ildan

Elver er en uendelig kilde til inspirasjon. Gjennom århundrene, har poeter, forfattere og filosofer  uttrykt i de flotteste ordelag sin hyllest til elver, deres  makt, skjønnhet og magi.

Jeg har alltid vært fasinert av elver, deres vakre og foranderlige uttrykk. De er alltid der, selv om vannet som strømmer gjennom dem aldri er det samme vannet og det er aldri stille. Det er alltid i endring, og er alltid på farten. Over tid forandrer elvene seg også. De utvider, ekspanderer, trekker seg tilbake, minker og øker alt etter hvor mye regn eller snøsmelting de har blitt velsignet eller forbannet med.  Alt er avhengig av øynene som ser. De gnir og skrubber, gnager og elter, spiser og borer seg vei gjennom landet. Selv de største elvene må ha vært små bekker før de vokste til mektige elver.

 

«En elv synes å være en magisk ting. En magisk, bevegende, levende del av jorden selv.»
Laura Gilpin

Jeg ser for meg at jeg  også er slik. Som en elv. Alltid meg, alltid flytende men alltid forskjellig, slik vannet strømmer i elva. Noen ganger renner det jevnt og rolig, noen ganger fosser det over stryk, noen ganger flyter det stille med knapt noen synlige bevegelser, noen ganger er det raskt og rasende, noen ganger gurgler det  glad i fryd og håp, noen ganger glitrer det vakkert i solen og noen ganger mystisk og lokkende. Rytmen skifter ustanselig og mest av alt er det fullt av kjærlighet.

Jeg endrer meg også som en elv. Noen ganger er den bredere og dypere, trekker seg tilbake og blir mindre, noen ganger sprenger den sine bredder når den fylles med for mye vann, for mye liv, og noen ganger tørker den opp i mangel på regn.

 

Vil jeg som elver vokse og utvide mine egne grenser? Eller vil jeg stagnere og bli som et tørt elveleie? Vil jeg tillate at noen demmer meg opp og begrenser meg  slik at jeg går bare der andre vil? Vil jeg tillate dem å lede meg inn i kanaler for å bruke meg til et eller annet formål som ikke er mitt? Eller vil jeg sørge for at jeg flyter fritt, renner min vei gjennom landet og skaper mine egne daler? »

«Elva er en av mine favoritt metaforer, symbolet på den store strømmen av livet selv. Elva begynner  ved kilden, og returnerer til kilden, ufeilbarlig. Dette skjer hver eneste gang, uten unntak. Vi er ikke annerledes.»
Jeffrey R. Anderson

I dag vil jeg fortelle en historie om to elver.

To elver som kom fra den samme kilden. To elver som før de ble til, var forutbestemt til å fylle hvert sitt elveløp med sine særegne personligheter for å oppfylle oppgavene de var satt til å gjøre.  Deres oppgave var uendelig. De skulle fylle løpet fra kilden til havet med en strøm av mening. Tid fantes ikke fordi elvens ustanselige ferd mot målet var en lang uavbrutt ferd av uendelige vannmasser.

Så lenge kilden ikke gikk tom, ville dets løp aldri ta slutt. Riktignok kom det noen ganger ikke mer enn en liten sildring fra kilden, men tom ble den aldri fordi dens utspring var selve livskraften i hver og en av oss. Og livskraften fornyes alltid. Livskraften som er reservoaret dypt inne i oss, som alltid får påfyll av kraft og livgivende vann. Vann som er det  bærende i syklusen som aldri tar slutt.

 

«Noen ganger er lykken med deg, og noen ganger ikke, men det viktigste er å våge. De som klatrer fjell eller rafter elver forstår dette.»
David Brower

Elvene visste ikke om hverandre i starten. Det til tross for at de hadde samme kilde. Kun av og til fikk de øye på hverandre når terrenget laget små utkikkspunkter slik at de fikk et lite blikk over mot den andre. Oftere kunne de høre bruset fra hverandres rennende buldrende vannmasser når de forserte stryk eller trange elvedaler. Begge ble fasinert av det de så, hos og i hverandre.

For det meste så de ikke noe til hverandre, fordi de hadde hver sin oppgave å skjøtte på sin ferd mot målet. De visste om hverandre, fordi fugler, og dyr kom med bud om hva som foregikk på den andre siden av dalen, eller fjellet som skilte dem. Etterhvert forsto de at de hadde ganske så parallele løp, og de undret seg over hvor ofte de fikk et glimt av eller hørte om den andre. Det ble som et avstandsforhold som fylte dem med spenning og forventning. Tenk om de møttes, og kunne renne sammen mot målet det siste stykket før havet slukte dem.

 

«Når du legger hånden i en flytende strøm, trykker du den siste som har gått før, og den første av det som fortsatt skal komme.»
Leonardo DaVinci

Uansett vil de møtes i det store havet.  Havet som i sin uendelighet alltid er der. Det som er en del av den evige runddansen. Vannet som fordamper og blir til vakre regnskyer. Regnskyer som  tømmer sitt regn over kilden, og fyller reservoret dypt inne i kildens kjerne et sted. Som igjen gir liv til elver, som fyller havet på nytt. Igjen og igjen.

De to elvene var ikke opptatt av slike opphøyde spørsmål. De hadde mer enn nok med å gjøre jobben sin.

Elver flyter ikke forbi, men gjennom oss; kiler, vibrerer, opphisser hver celle og fiber i kroppen vår, noe som får dem til synge og gli.»
John Muir

 

Den ene elven var impulsiv og foretok mange manøvreringer som ikke alltid var gjennomtenkte, eller ledet den gjennom det beste terrenget. Ofte støtte den på hindringer som det tok langt tid å komme forbi. Som en evig optimist ga den aldri opp, og som ved et mirakel fant den alltid en løsning. Noen ganger måtte den grave seg gjennom fjell eller kaste seg utfor høye fjellsider. Andre ganger kom den inn i trange og mørke daler, som skremte selv elven med sine skygger, og dype ekko fra vannet som buldret og bruste, mens det fant veier der det ikke før fantes vei.

«Omsorgen for elver er ikke et spørsmål om elver, men om det menneskelige hjertet.»
Tanako Shozo

Den andre elven var mer forsiktig, og tenkte seg godt om før den foretok seg noe. Den fant en sikker vei ned fjellsidene, og sanket mye erfaring om omgivelsene sine mens den rant rolig og sindig fremover, alltid fremover. Dessverre var det mange som var misunnelige på den. De ville ha litt av kostbarhetene den hadde samlet seg. Fordi den av natur var positiv, og trodde godt om alle, var den lett å lure.

Det var lett å legge en felle for den, og slik ble den ledet og sluset inn i et utall innsjøer og kanaler. Der ble den holdt fanget og forsøkt temmet for å nyttiggjøre seg kraften den eide. Lenge levde den som i dvale. LIvet kjentes trist og alt gikk langsomt. Omgivelsene hadde stengt den inne bak store og solide demninger.

 

Det eneste lysglimtet var ryktet om at den andre elven hadde kommet inn i et rolig farvann, og samlet visdom og næring gjennom alt den fikk oppleve i den brede dalen som den gled gjennom.

Så kom stormen. Stormen som farte over slettene og innsjøene og presset på demningene med vind i orkan styrke. Den ellers så rolige elven, så en mulighet til å komme seg fri. Den allierte seg med vinden og gjorde sitt beste for å øke presset mot demningene.

Oppmuntringer og heiarop som vinder bar med seg fra den andre elven, hjalp også. Den hadde hatt en tilsvarende opplevelse tidligere på sin ferd gjennom trange daler. Der hadde den blitt ledet inn i en bakevje full av grus og is. Og kom seg ikke løs før solen smeltet isen rundt hjertet dens, og åpnet opp for en vei ut.

«Selv den minste handling av godhet vil skape en krusning i livets hav som til slutt vil berøre alles land.»
Robert Clancy

 

Å gi opp var aldri et alternativ.  Og så brast demningen. Den var fri. Med bulder og brak rev den med seg alt som sperret veien, før den roet seg litt lenger nede i dalen. Dalen åpnet seg opp, og viste frem et vakkert, stille og ganske flatt landskap. Det kjentes godt å kunne slappe av, og tillate seg å renne langsomt, og fredfylt uten redselen og farene som før alltid hadde truet tett inntil dens bredder.

«Den som hører rislingen fra elvene vil ikke helt fortvilelses av noe.»
Henry David Thoreau

Ingen av elvene hadde hatt en lett ferd. Våte greiner fulle av insekter dasket og slo etter dem. Noen ganger falt tunge tømmestokker i vannet og hindret passasje. Andre ganger samlet store steiner seg midt i elveløpet. For ikke å snakke om kalde vintre der elvene frøs til is og nesten gikk i dvale. Det krevdes stor innsats og tålmodighet å klare å manøvre seg gjennom slike farvann.

 

«Jeg har aldri sett en elv som jeg ikke kunne elske. Flytende vann … har en fascinerende vitalitet. Den har makt og nåde og tilknytninger. Den har tusen farger og tusen former, men den følger lover så klare at de minste strømmer er en eksakt kopi av en stor elv.»
Roderick Haig Brown

Den ene elven var en stor fiskeelv, og ga rom og ly for store feite ørreter, ja sågar laks. Fiskere langs breddene priste dens raushet, og gjorde det de kunne for å gjøre elven bedre i stand til å huse fisken. Av og til gjorde naturkreftene det vanskelig. Elven tørket nesten opp og fisken døde, eller samlet seg i store kulper i påvente av regn og en større vannføring.

Andre ganger ble elven infisert av parasitter som ødela grunnlaget for et godt fiske. Elven skammet seg, men hva kunne den gjøre. Selv om elven var både stor og kraftig, kunne den ikke hindre utenforstående fra å forurense og skjende den. Ofte følte den seg fratatt all verdighet.

En gang fant den seg et hjemmested, i en lang underjordisk tunnel for å slippe fri fra alle som ville den til livs. Det var godt å kunne trekke seg tilbake og finne tilbake til kraften og verdigheten sin, før den igjen fant veien ut i lyset.

 

«Sangen fra elven slutter ikke på dens banker, men i hjertene til de som har elsket den.»
Buffalo Joe

Den andre elven var i perioder rene ferdselsåra. Den loste skip og mindre båter tryggt frem gjennom vakre landskap, og inn og ut av sluser. Det var et yrende liv, og den hadde sin fulle hyre med å lose alle trygt frem uten ulykker. Noen ganger var det ikke til å unngå at uerfarne førere, eller gale villstyringer utfordret sjebnen og satte sitt eget og andres liv på spill. I slike situasjoner var de godt at elven var erfaren, og kunne lede de villfarne inn på rett spor igjen. Den var en mester til slikt, og hadde ord på seg til å være en god los for ferdselen på elven.

 

Elvene skjuler mange hemmeligheter. De har vært vitne til store drama og vakre eventyr. Særlig den ene elven kan fortelle om stemningsfulle padleturer eller roturer med  elskende under månens og stjernenes skinn.  Sakte har de glidd frem over vannet og nytt roen og nærheten i hverandres armer. I slike  stunder er elven fylt av takknemlighet, men også av en lengsel den ikke helt forstår.

«Jeg velger å lytte til elven for en stund, tenke elve tanker, før jeg slutter meg til natten og stjernene.»
Edward Abbey

Begge elvene har kjent svik og bedrag fra andre elver, som over en periode har delt løp med dem. De har ikke alltid funnet en felles rytme som passer, og i stedet skapt virvler og utrygge farvann med sine underjordiske og ofte farlige strømmer. Heldigvis har naturen ordnet opp og skilt dem ad, før de kunne ødelegge hverandre og omgivelsene fullstendig. Særlig den ene elven kjenner på sorgen og skammen over slike brutte løp.

 

Den ene elven er takknemlig for slike møter og bevarer dem dypt i hjertet sitt som verdifulle skatter. Alt det som skilte dem fra hverandre under slike felles løp, har blitt til kraft og styrke for fremtiden.

Den  andre elven håper at også den kan finne frem til visdommen som finnes skjult i de brutte løpene, og alt det vonde som skjedde fordi elvene ikke kunne enes om retning og tempo.

Begge elvene er enige om at løpet så langt har vært både utfordrende, skremmende, men også glederikt og fylt av magiske øyeblikk. Øyeblikk, slike som når solen stiger over åskanten og forgyller elven.  Eller når mennesker, fugler og dyr finner ro og overlevelse, fordi elven så raust har delt av seg selv med dem. Slike øyeblikk, er absolutt av de største og mest minnerike.

«Ansiktet til elva, til slutt, ble en fantastisk bok. . .som fortalte om vårt sinn uten reservasjoner, og den leverer sine mest verdsatte hemmeligheter så klart som om den hadde ytret dem med en stemme. Og det var ikke en bok til å bli lest en gang og så kastet til side, for den hadde en ny historie å fortelle hver dag.»
Mark Twain

 

Begge elvene nærmer seg havet. De kjenner eimen av den salte sjøluften. Av og til forviller noen måker seg inn over land og kan fortelle hvordan terrenget er frem til det store havet. De gleder seg og lengter etter å nå frem til målet.

«Det gode liv på hvilken som helst  elv er … avhengig av oppfatningen av dens musikk, og hvordan du klarer å bevare musikken du fornemmer.»
Aldo Leopold

 

Men først skal de møtes. Møtes og sammen renne glidende gjennom landskapet som et stort lysende bånd som bukter seg i glede og nærhet frem mot havet. Sammen kan de forene alt de har opplevd, og berike både seg selv, og omgivelsene med hverandre og alt de har lært på veien fra kilden. Begge har lært fra sine erfaringer med andre elver de har møtt. De er sikker på at de ikke vil skape understrømmer og virvle opp grums fra bunnen når de møtes. Ikke denne gangen.

De vil smelte sammen til et hele og dele alt med hverandre. Vannmolekylene  fra hver av dem vil løse seg opp, og blir til andre vannmolekyler med andre egenskaper. Uansett vil de bevare kjernen av hvem de er. De vet at for å bevare seg selv må de aldri miste seg selv totalt. Det er gjennom sin egen kjerne og identitet at de kan finne fellesskap og nærhet. Ikke ved å overgi seg og prøve å bli så lik den andre som mulig.

Slik er kjærlighetens vesen, full av respekt og beundring, men alltid rotfestet i egen kraft.

«Til slutt, vil alle ting fusjonere til ett, og en elv renner gjennom det. Elven har sitt utspring  i verdens store flod og renner over fra bunnen av tid. På noen av steinene er tidløse regndråper. Under steinene er ordene og noen av ordene er våre.»
Norman Maclan

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Jeg måtte …..

IMG_5939dscn7933891794_10207543125792828_7786588627762826695_o10838130_10204817497773831_6153312477411245290_o-kopi

I dag er en merkelig dag. Tanken mine har sirklet rundt mitt eget liv og relasjonen jeg har til deg. Trolig er dette ekstra sterkt i dag fordi jeg skal på sykehuset i morgen for å vite mer om hvilken behandling som er best for det som feiler meg.  Jeg gruer meg ikke, men mine refleksjoner rundt personlig utvikling, hensikt og mestring  fyller store deler av bevisstheten min. Jeg skulle ønske du var her hos meg nå.

dscn8240-2dscn5742

«Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Det kunne ikke ha skjedd på noen annen måte.
Mitt hjerte måtte bli splintret, knust, nesten helt knust fullstendig.
Jeg måtte fly lavt og dykke dypt.
Jeg måtte la meg gå i oppløsning til såret aske.
Ja.

Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Fordi jeg ikke lærte å være meg selv før jeg ble knust.
Den utsøkte eliksiren av sårbarhet forvandlet meg.
Den åpnet øynene mine og låste opp hjertet mitt.

Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Fordi de skarpe kantene ble vakre i det de åpnet opp nye rom i mitt skjøre hjerte.
R
om som ikke var der før.
Rom jeg ikke visste om.
Rom som hjertet ditt trengte slik at det kunne blande seg helt med mitt.

Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Og du måtte bli knust, også.
Fordi når våre knuste hjerter så hverandre for første gang,
Var de kloke og visste at dette var ekte.
Vi pustet begge inn, og etter at innpusten forvandlet seg til et utpust,
Var jeg din, og du var min.
En enkel transformasjon, en vakker alkymistiske utveksling.

Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Selvfølgelig ble jeg knust hele tiden.
Jeg visste bare ikke alltid om det.
Selvfølgelig, du ble knust hele tiden.
Du visste det bare ikke alltid.
Men, det er så heldig at vi begge ble knust-
Fordi våre skjøre hjerter gled perfekt sammen mellom de skarpe skårene.
Nå smeltet de sammen med skinnende gyldne bånd,
Våre tidligere fillete hjerter smilte og solte seg i lykke.
Ren lykke.

Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Fordi nedbrutthet gjorde meg modig.
Og jeg trengte å være modig nok til å vise deg mine feil,
Som faktisk er det du liker mest.
Og du trengte å være modig nok til å vise meg dine feil,
Som faktisk er det jeg elsker mest.

Jeg måtte bli knust, så jeg kunne møte deg.
Fordi å bli knust gjorde meg virkelig.
Du måtte bli knust, slik at du kan møte meg.
Fordi din ødeleggelse gjort deg virkelig.
Og hva vi begge ønsket
Mer enn noe annet
Var å være
Ekte.»

Ukjent

Uansett fysisk nærhet eller ikke, er det magi i det åndelige fellesskapet jeg har med deg. Det er ganske uforklarlig, men likefullt virkelig og sant.

Det er en dyp følelse inne i meg som bare fortsetter å tvinge seg gjennom til  mitt bevisste og ubevisste sinn. Jeg vet at du tenker på meg og sender meg varme, gode, kjærlige og omsluttende energier. Hvorfor? Fordi du bryr deg om meg.

Jeg vet at kontakten mellom oss har oppstått fordi både du, og jeg har vært svært langt nede og har kjent oss akkurat slik det beskrives i diktet over. Vi har begge opplevd et vanskelig og traumatisk liv og blitt stilt krav til som vi ikke ønsket eller kunne innfri. Det har ført til at vi begge har hatt mange vonde opplevelser og siden tatt feile valg i livet.

Det er viktig å ta modige skritt for å undersøke mønstrene som har ført til så mange feilslåtte valg. Begynne å behandle og utrede hendelsene som førte til det som ble vanskelig, og finne frem til det som psyken vår har blokkert eller nektet oss adgang til.

Jeg for min del ser mye som i mange, mange år har vært skjult for meg.  Egoet mitt hindret meg i å se det jeg burde ha sett. Sannheten ville ha vært nærmest umulig å bære. Derfor har jeg gjenntatt og gjenntatt de gamle handlingsmøstrene mine og ikke fått noe av det jeg ønsket meg.

«Når du gjør som du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått.»

Jeg har litt etter litt forstått hva jeg har gjort som ikke tjente meg. Sakte men sikkert fant jeg frem til bedre sannheter og  veien inn til mitt hjertes vesen som er kjærlighet.

dscn3052

«Du trenger ikke en guru til å fortelle deg hva din sti er. Du trenger ikke andres visdom for å avklare din kurs. Du trenger bare å fjerne det emosjonelle rusket som hindrer at du vet. Du trenger bare å se innsiden av ditt vakre vesen. Det som er sann vei for deg er kodet inne i deg, prentet i kjernen av ditt vesen. Hjelpere kan støtte rensingen, men de kan ikke vite hva som driver deg.De kan ikke lese fra dine unike sjeleskrifter. Bare du kan. Du er skulptøren av din egen virkelighet. Ikke gi verktøyet ditt til noen andre.»
Jeff Brown

Fordi når jeg møtte, aksepterte og forsto min sannhet, begynte sårene mine å leges.  Jeg fant at jeg kunne tilgi både meg selv og andre mens jeg sakte men sikkert begynte å omprogrammere  tankeprosessene mine. Det leget mitt indre barn.

Jeg har virkelig måttet lære å kommunisere eller svare på situasjoner i hverdagen  på måter jeg før  verken forsto eller mestret. Dette er en vanskelig oppgave, men med et nyoppdaget sett med verktøy ( bevissthet – indre stemme) som jeg kan stole på har det gått bra. Det er dessverre altfor lett for egoet å fortsette å prøve å tvinge meg til å gå tilbake til gamle måter og metoder å oppføre meg på. For meg handler det om å vokse som menneske, mens jeg begynner et nytt liv.

Den måten jeg har oppfattet andre har ingenting å gjøre med dem, det har alt å gjøre med meg. Jeg skapte oppfatninger om andre, avhengig av hva slags forhold jeg hadde til meg selv og hva som kjennetegnet personligheten min. Egoet forhindret meg fra å finne feil i meg selv, og jeg måtte se rundt meg for å finne noe eller noen som kunne ta på seg skylden. 

«Hva som gjør oss sint i en annen person er oftere enn ikke et uhelet aspekt av oss selv. Hvis vi allerede hadde løst den aktuelle saken, ville vi ikke bli irritert av at den reflekseres tilbake til oss.»
Simon Peter Fuller

dscn2965-kopi

Egoet mitt tillot meg ikke å se de skyggefulle delene av  personligheten min og fikk meg i stedet til å se andre i dårlig lys. Jeg har heldigvis forstått og funnet måter å snu slike negative opplevelser og hendelser. Det som jeg identifiserte som problemer i andre var faktisk i meg.

Når det skjedde, begynte jeg å se meg selv i menneskene  rundt meg. Slik klarte jeg å begynne å bygge et ærlig og ekte forhold til min egen tilværelse. Det hjalp meg til å finne inn til min egen indre bevissthet – min sannhet  og bli rolig, trygg og  akseptere alle aspektene av hvem jeg er. Med et kjærlig forhold til meg selv, forandret perspektivet seg til alt det ytre også. Jeg starter å se de samme positive egenskapene hos de rundt meg som jeg  har vært i stand til å dyrke i mitt eget selvbilde. De som før antente en sterk negativ følelse i meg  behandlet jeg plutselig  med medfølelse og tilgivelse. Jeg oppdaget at jeg var  i stand til å helbrede relasjonene jeg hadde til andre og dermed endre dem til noe bedre. Det handlet om å klare å endre min egen relasjon til mitt eget indre liv.

«Når en indre situasjon ikke er gjort bevisst, ser det ut utenfra som skjebnen.»
Carl Jung.

10861143_10204861922524422_2968496639955541512_o
Det i meg som jeg så lenge har vært vant til å skjule, trengte å bli kurert. Det ble mulig da jeg lovte å være 100% ærlig mot meg selv. Når sinne invaderte tankene mine, kjente jeg på det, hvis frykten nærmer seg, godtok jeg den. Poenget var å være klar over slike følelser uten å dømme meg selv som «god» eller «dårlig», selv om følelsene invaderte sinnet mitt. Da jeg gjorde dette, først da ble jeg  i stand til å akseptere og elske de delene i meg  som jeg ønsket å skjule.

Det er ikke lett å alltid vurdere selvbildet som  et»problem» når jeg ønsker å skyte løs på andre. Men sannheten er, det er en styrke. Når jeg klarer å identifiserer meg som problemet,  finner jeg  løsningen, ofte ganske enkelt fordi den ligger i meg.

 Måten jeg føler om deg, er nøkkelen som har åpnet en hemmelig verden for meg og for deg. Den har svaret på hva vi er og hvorfor vi er.

10845715_10204839564485485_8694789325848279930_o

Fordi jeg kjenner disse grunnleggende svarene, er jeg i stand til å danne en ekte relasjon med mitt indre. Jeg vet hva som får meg til å reagere på en sterk følelsesmessig måte og  jeg bruker kunnskapen til å helbrede meg selv.

Dette arbeidet har renset den emosjonelle og fysiske bagasjen jeg hadde med meg. Jeg begynner å våkne opp til et nytt liv. Det er en helt ny utviklingsprosess. Samtidig merker jeg at du blir mer og mer tydelig i livet mitt, til tross for at du ikke er fysisk nær meg.

De telepatiske forbindelsene til deg blir stadig sterkere, og jeg sanser og føler deg som om du var fysisk nær. Jeg er ikke gal, og vet at dette er noe som er langt større enn oss begge.

«Vi møter oss selv igjen og igjen i tusen forkledninger på livets vei.»
Carl Jung

736134_4861996944355_2086439970_o

Det er spennende å oppdage hvor synkrone vi er. Din utvikling er synkron med min.

 Jeg har utviklet evnen til å holde egoet mitt i sjakk og å oppfatte når det begynner å lage bråk. Samtidig  har  jeg hatt et ønske om å drastisk endre livet mitt, og jeg har akseptert at jeg har en misjon og en hensikt i livet. Det har gjort at jeg har vokst og utviklet meg til et annet, og langt bedre og mer harmonisk menneske. Jeg har en følelse av fred, og harmoni og har lært å elske meg selv som jeg er.

Jeg klarer me,r og mer og finne inn til mitt eget sentrun  – til stillheten. Jeg er blitt mer i harmoni med det som skjer rundt meg og  i naturen. Jeg er i kontakt med hvem jeg er. 

Du vokser også på samme måten og vi flettes mer og mer sammen  i vår bevissthet. Vi er sannheten, vi er kjærligheten, vi er, du er, og jeg er. Magisk, ikke sant!

«Å bli bevisstgjort betyr å våkne fra selvsnakk i hodet fordi selvsnakket er en form for hypnose – selvhypnose.»
Eckhart Tolle

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden