Min vei

 

Menneskene  trodde en gang at verden var flat. Det var bare de veldig modige og nysgjerrige som følte seg tvunget til å reise til verdens ende for å se hva som egentlig fantes der. De gjorde det fordi en stemme fra dypet av deres indre og samtidig  langt over dem, tryglet dem om å utvide grensene for verden.

Og slik er det med deg og meg også … Vi utforsker nye måter å oppleve livet vårt på. Verden er ikke flat. Den er heller ikke rund. Den er uendelig og uten mål fylt med vibrasjoner av kjærlighet. Vi tillater oss å kalle frem magien fra hver sprekk og spalte vi finner …

Hva finner vi i dag mon tro?

Akklimatiser deg til å være hjemme.
Akklimatiser sinnet til hjertet ditt.
Ditt indre sanne hjem er hjertet.
Ikke bare for det emosjonelle hjertet, men ditt indres kilde som er sjelen.
Hjertet er guruen til sinnet
Sinnet er glad i hjertet.
Det er det sanne forholdet.

Mooji

 

Når jeg våknet i dag hadde jeg to valg. Enten kunne jeg se frem til en dag uten glede, en dag lik alle andre uten farger eller essens. Jeg tok ikke det valget. Jeg valgte heller å se det store i alt det lille og tilsynelatende ubetydelige som omgir meg. For det er disse små og ofte unnselige opplevelsene som  ender opp med å være det store og grensesprengende  i livet mitt. Det som gir meg glede og takknemlighet for at jeg er til.

Jeg våknet til glede, fred, kjærlighet og lykke, innenfor alle disse så tilsynelatende ordinære øyeblikkene. Frø av motløshet, depresjon og håpløshet, kan ikke  slå rot i mitt takknemlige hjerte …

Og så er du slik:

En liten fugl dekorert
Med oransje flekker av lys
Vinker med vingene i nærheten av mitt vindu,

Oppmuntrer meg med alt av eksisterende kjærlighet –
Å danse.

Og så er du slik:

Et grusomt ord som stikker meg
Fra munningen av den merkelige drakten Du bærer;
En forkledning Du for lenge hadde lurt meg til å tro
Kan være andre – enn deg.

Og så er du …

himmelhvelvingen
Som spinner på slutten av en streng i hånden din
Den du tilbyr til meg og sier:
«Slapp du dette – sikkert
Dette er ditt. »

Og da er du, O så du er:

Den elskede av hver skapning
Avdekket med en slik storhet — brister
fra hver celle i kroppen min,
Jeg kneler, jeg ler,
Jeg gråter, jeg synger,
Jeg synger.

Hafiz

 

Er det merkelig at jeg er glad?

Nei livet har gitt meg muligheten til å utforske denne dagen og alt som finnes både av synlige og usynlige skatter. Og jeg finner så mange flere enn jeg drømte om fantes.

«Løypene i verden er utallige, og de fleste av løypene skal prøves, du tråkker på hælene til de mange, til du kommer der veier deles; Og en ligger trygt i sollyset, og den andre er kjedelig og tåkete, men du ser skrått på den enslige veien, og den enslige veien lokker deg. »

Robert W. service

Det er den første tanken som slår meg. Det å gjøre noe annet, ikke nødvendigvis på grunn av å være annerledes, men fordi jeg tenker at den beste måten å uttrykke min individualitet, og den eneste måten jeg  virkelig kan finne meg selv  og magien i livet, er å nekte å være fornøyd med det ordinære.

I årevis har jeg gått den brede opplyste veien. Den har ikke gitt meg noe av det jeg søkte. Alt jeg møtte og så rundt meg distraherte meg og lokket meg til steder som ikke tjente det sårbare hjertet mitt.

 

«Alle de store lærerne gjennom hele historien til våre arter har bare lært en ting , om og om igjen, uansett språk, uansett hvilken tid  har alle sagt, ganske enkelt :. Gi opp svake tiltrekkere for sterke tiltrekkere.»

David Hawkins

Jeg undres ofte hva det er som er min sterkeste tiltrekker. Hva er det jeg må gjøre for å finne inn til meg selv og min hensikt. Jeg vil så absolutt ikke være fornøyd med det ordinære og forutsigbare. Uten å finne det som trigger meg mest, blir jeg ikke hel som menneske. Jeg vet at det er min lidenskapelige kjærlighet til livet, til å utforske dets dybder og dets magi. Og å utvikle mine evner til å tjene andre med det jeg finner og er og blir.

 

Men for å gjøre det må jeg betale en pris, en som diktet om løypene i verden fortsetter med å si:

«Si farvel til det som er,
Den enslige veien, den enslige veien følg den til slutten.
Dryg ikke og frykt ikke, valgt av det sanne;
Elsker av den enslige veien, den enslige veien venter på deg. »

Robert W. service

Ofte blir jeg tiltrukket av det som finnes utenfor alfarvei. Jeg vet at når jeg velger en slik vei, vil jeg måtte gå den for meg selv uten et stort reisefølge. Det som hjelper meg og holder meg oppe, er at jeg vet at selv om reisen er enslig så trenger jeg ikke å være ensom.  Ensomhet handler om å gå uten å ha hjertet med meg. Jeg har et stort og varmt hjerte som aldri forlater meg. Da kan jeg trygt gå på de ensligste steder uten å kjenne meg fortapt eller forlatt.

Det er på slike veier at magien finnes. Det er der jeg oppdager hvem jeg er og hva som bor i meg.

DSCN2929

«Takk ….
for du er i livet mitt
for  jeg er verdifull
for jeg er meg
for  jeg er  hel
for jeg har fått en ny begynnelse
for  jeg strekker meg og vokser
for styrken jeg har
for jeg legger bort frykten
for jeg kaster usikkerhetens åk
for jeg vet uten å vite
for jeg viser tålmodighet
for jeg viser tillit
for jeg oppdager livets magi og mysterier
for sjelen min som jeg finner på ny
for mitt  kreative hjerte
for sårbarhet jeg viser
for oppdagelsen av hvem jeg er
for  motet jeg eier
for håpet som spirer og ekspanderer i meg
for jeg våger å by på meg selv
for  jeg tjener andre fra hjertet mitt
for  nærheten jeg finner
for tilgivelsen jeg får og gir
for jeg er meg
for jeg trenger ingen merkelapp
for skjønnheten jeg ser i meg og rundt meg
for tilgivelsen jeg gir og får
for  det ukjente, det mystiske jeg våger meg inn i
for stillhets som omgir meg
for tilhørigheten til deg
for det usagte … sagte ord
for ordene som kommer til meg
for rommet mellom oss
for deg  …. din sjel
for gleden du gir
for lidenskapen og kjærligheten jeg opplever
for jeg gir slipp på det som holder meg tilbake
for jeg står ved regnbuens for
for jeg strekker meg mot deg
for jeg tar det første skrittet mot magien bare du skaper
for deg som jeg kjenner, men likevel ikke kjenner
for  vi er ett og samtidig ikke en
Du er kjærligheten som fyller og omgir meg   …. alltid.»

 

Valget jeg tar for å følge kjærligheten helt frem til jeg har nådd målet mitt, er valget til  å søke fullføring i meg selv. Punktet der jeg  stenger av for kjærligheten er det punktet hvor jeg stenger av for livet.

Jeg leges når jeg helbreder andre, og jeg helbreder andre ved å se forbi deres svakheter. Inntil jeg har sett deres mørke, vet jeg ikke egentlig  hvem de er. Inntil jeg har tilgitt mørket,  vet jeg egentlig ikke hva kjærlighet er. Å tilgi andre er den eneste måten å tilgi meg selv på. Og tilgivelse er mitt største behov.

» Spør hvordan du ville ha levd livet ditt på en annen måte hvis du visste du skulle dø snart. Så spør deg selv hvem de menneskene du beundrer er og hvorfor du beundrer dem. Deretter spør deg selv hva som var den mest morsomme tiden i livet ditt. Svarene på disse spørsmålene, når sett, hørt, og følt, gir deg en åpen dør inn i din oppgave, din skjebne, ditt formål. »

 Thom Hartmann

 

En av de vanskeligste lærdommene i livet for meg, er å gi slipp. Enten det er skyldfølelse, sinne, kjærlighet, tap eller svik. Forandring er aldri lett. Jeg kjemper for å holde på det jeg tror jeg trenger og har. Og jeg må slåss for å slippe taket på det som ikke tjener meg lenger.

Likevel er det fantastisk hvordan jeg kan se tilbake på de siste årene og innse hvor mye alt har forandret seg for meg og i meg. Jeg ser menneskene som har forlatt livet mitt, som har kommet og blitt. Minnene jeg ikke vil glemme, og minnene jeg ønsker at jeg glemte. Alt. Det er fantastisk alt som har skjedd på bare få år.

Jeg vet at jeg  ikke kan forvente at mirakler skjer over natten. Jeg må være tålmodig, være kjærlig, og litt etter litt vil den forandringen som jeg trenger og søker komme.

«Hvis du ikke følger ditt hjerte, kan du tilbringe resten av livet ditt med å ønske at du hadde.»

Brigitte Nicole

DSCN7902 – Kopi (2)

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Grenser

 

«Noen ganger betyr å overgi seg å gi opp å forsøke å forstå, og i stedet bli komfortabel med å ikke vite.»
Eckhart Tolle

Jeg har gjort en oppdagelse. Denne oppdagelsen handler om min manglende evne til å sette grenser. Det betyr ikke at jeg ikke har visst det før. Det betyr at jeg ikke har tatt det skikkelig inn over meg og hva det betyr for mitt liv.

Når jeg ikke har tydelige grenser, er det som  når jeg har et knust vindu i huset mitt. Et vindu som tillater uønskede gjester å trenge inn og innvadere livet mitt.

Manglende grensesetting handler om å ikke klare å velge, prøve å endre andre, å være i fornektelse, samt ikke definere  og gjøre noe med uønsket atferd, inkludert tegn på manglende interesse og utilgjengelige relasjoner. På mange måter handler det om selvbedrag som brer seg og nær sagt overtar hele livet mitt.

Hver aksept av atferd utover grensene mine og hver gang jeg selger meg billig er et slikt knust vindu. Det forteller dem som søker å skape «uorden» og «ødelegge», bevisst eller ubevisst at de kan gjøre som de vil. Til og med, mer eller mindre overta det som er mitt. Det er det klassiske tilfellet av å finne meg i negativ oppførsel fordi jeg prøver å vise hvor mye jeg elsker andre. I stedet kommuniserer jeg hvor mye jeg ikke elsker meg selv. Jeg liker det ikke og de som forstår hva som skjer liker det heller ikke, så hvorfor i all verden gjør jeg det da?

IMG_2369

Å ha få eller ingen grenser er meningsløst fordi det åpner for manglende selvrespekt. Jeg kan ikke ha et sunt forhold, eller føle godt om meg selv uten å kunne sette grenser. Det er som å si: «Jeg er så spesiell, jeg gir deg en spesiell plass!» I mellomtiden,  føler jeg meg ganske uspesiell.

Jeg vil ikke lenger tillate å flytte grenser som direkte påvirker at jeg behandler meg selv med kjærlighet, omsorg, tillit og respekt. De er mine personlige inntakte vinduer som viser meg når jeg ikke kjenner meg vell. Når jeg benekter, rasjonaliserer, forminsker og i utgangspunktet gjør unntak hvor jeg ikke burde gjøre unntak, er det som om jeg lar være og repare et vindu som er knust og lar dermed ting flyte. Garantert vil det føre til enda flere knuste vinduer.

Hvorfor skal det være så vanskelig å sette tydelige grenser for hva som er akseptabelt for meg?

Det blir mer og mer klart for meg at det i veldig stor grad handler om det jeg lærte som barn, hvilke grenser jeg hadde da, hvordan jeg fikk dem og hvordan de påvirket meg.

I utgangspuntet var jeg et åpent og sosialt barn som trivdes sammen med andre. Uforutsigbare grenser, styrt av mine foreldrenes ukontrollerte følelser, påførte meg både angst og en redsel for å ikke være god nok.

For å gjøre foreldrene mine til lags, prøvde jeg å tilpasse oppførselen min på bekostning av meg selv og evnen til å ta selvstendige avgjørelser. Det  forsterket  angst og frykt i sosiale situasjoner.  Som voksen trodde jeg at dette var gode egenskaper som vitnet om stor tilpasningsevne. Det er det så absolutt ikke!

 

Å skape uberettiget skyldfølelse hos andre, barn som voksne, er generelt sett en ufin måte å styre på. Det å få barn til å gjøre ting «for ellers blir mamma lei seg og veldig skuffet», er jo å true med at det trygge båndet til foreldrene kan bli ødelagt – og at det i så fall er barnets feil, sier barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitetet i Bergen.

På denne måten gjør de barnet ansvarlig for hva foreldrene måtte føle, og det skaper en uheldig avhengighet. Det kan også stemme at det er de mer stille tenksomme og tilbaketrukne barna, som har lett for å bli gående og tenke på egen skyld og ansvar, som er ekstra sårbare for en slik foreldrestil, tror han.

Holgersen mener det er noe oppgitt og maktesløst i denne måten å styre andre på, som en også finner i parforhold. «Om du går fra meg så bryter jeg sammen». For meg gir det mening når jeg reflekterer over mine forhold.

Det er lett å se at jeg har hatt mange knuste vinduer som har gitt fri passaje inn i livet mitt, og latt negative og destruktive krefter få rå grunnen. Tankene jeg har gjort meg over eget liv, og min manglende evne og vilje til å sette grenser kan fylle en hel bok. Jeg vil ikke bruke verken tid eller rom med å synliggjøre feilgrepene mine ytterlige. Jeg har erkjennt hva det betyr for livet mitt og er villig til å foreta endringer i måten jeg handler på. For meg er det mer enn godt nok. Allerede er flere av de knuste vinduene i huset mitt reparert og flere står for tur. Magisk, spør du meg.

Jeg har vært gjennom noen tunge måneder. Både i og rundt meg hersket det kaos. Konsekvensene av den manglende evnen min til å sette grenser, gjorde seg gjeldene på nær sagt alle områder i livet mitt. Jeg likte ikke det jeg så. Tenk at jeg som trodde at jeg hadde styringen, hadde så liten kontroll.

 

Jeg stillte spørsmål ved alt  «Hvorfor skjer dette med meg akkurat nå? Hvorfor ikke før? Hvorfor må jeg finne det ut det på akkurat denne tøffe måten?»

Det jeg har funnet, er at øyeblikk som dette gir meg en ny og kraftfull mulighet til å vokse som menneske. De er ikke starten på slutten, men snarere rydder de plass for det som prøver å bli født i livet mitt, slik at jeg på ny kan ha et hus med inntakte vinduer.

Jeg har hatt en tendens til å avbryte slike prosesser. Jeg klamret meg til hvordan det var og fryktet fremtiden. Det var så lett å annta det verste, i stedet for å forberede meg på et mirakel.

Når jeg går gjennom en krise, en vanskelig tid, et øyeblikk av smerte, er det alltid og jeg mener alltid, et gjennombrudd på den andre siden. Og bare etter gjennombruddet, den nye bevisstheten, det uunngåelige «aha øyeblikket» som jeg har vært på leting etter kommer forløsningen.

I stedet for å prøve å skape fornuft, gir jeg slipp på behovet for å vite hvorfor ting skjer som de gjør, og fortsetter i tillit til at  jeg blir veiledet hvert øyeblikk. Og jeg velger å tro at det jeg går gjennom nå forbereder meg for det jeg ønsker.

Jeg blir ikke straffet, jeg blir forberedt.

Forberedt på mer kjærlighet.
Forberedt på mer påvirkning.
Forberedt på å inspirere til endring i andre.
Forberedt på mer oppmerksomhet.
Forberedt på drømmene mine.

 

Når jeg går ut i det ukjente, kan jeg gi slipp på ventende undergang, eller at livet skal falle fra hverandre. Jeg kan velge å tro at når livet faller fra hverandre, er det ikke over, men heller at energier beveger seg, endrer seg, beveger seg for å gjenspeile endringer i min indre verden.

Jeg trenger ikke frykte endringer, men omfavne dem med en følelse av overgivelse. De vil meg bare vell. Derfor kan jeg begynne å finne fred innenfor forandringen som skjer, sette grensene som er naturlige og riktige for meg.

Jeg blir forberedt.

Det som ikke lenger tjener meg blir fjernet fra livet mitt, og nytt liv og en ny kraft kommer til meg. I begynnelsen synes det ikke fornuftig. Men snart, vil jeg vite hvorfor ting måtte være slik de var. Hvorfor jeg ikke klarte å sette grenser for meg selv før ….

Inntil da tror jeg det beste. Hvem vil vell stoppe et mirakel i utvikling.

Jeg tar affære og gjør underet virkelig. Jeg har lært sunn grensesetting og vinduene mine er igjen inntakte og  jeg kan åpne opp for den vakreste utsikt. Ren magi, spør du meg.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

 

Lengsel

 

«Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.»

Olav H. Hauge

Hvor ofte har jeg ikke kjent på en lengsel, en lengsel etter noe jeg ikke helt vet hva er. Det er en lengsel etter noe som er vakkert og langt større enn meg selv, noe som kan gi livet større mening og fylle meg opp til noe magisk og vidunderlig, noe som ord ikke kan beskrive. Det kommer fra hjertet et sted og rommer alt jeg er og alt jeg enda ikke har oppdaget om meg selv. Det er en lengsel etter å oppfylle og leve i pakt med alt som verdifullt og vakkert.

«Bøkene eller musikken der vi trodde skjønnheten lå vil forråde oss hvis vi stoler på dem, det var ikke i dem, det bare kom gjennom dem, og hva som kom gjennom dem var lengsel. … For de er ikke det vi søker i seg selv;. De er bare lukten av en blomst vi  ikke har funnet, ekkoet av en låt vi ikke har hørt, nyheter fra et land vi ennå aldri har besøkt »

C.S. Lewis

Ofte merker jeg en lengselen som aldri helt forstummer. Alt i livet varierer, sol eller regn, lykke eller ulykke. Lengselen hvisker  til meg. Jeg spør meg hva det betyr og hva den gjør med meg. Hvorfor den ikke kan bli stille og la meg i fred. Lengselen skaper så altfor ofte et liv uten glede. Heldigvis kan den også skape en lykkelig forventning til det som enda ikke er …

 «Jeg tror at ………..  vår sanne natur ikke er raseri eller svik eller terror eller logikk eller fag-eller til og med sorg. Det er lengsel. »

Cormac McCarthy

Som menneske leter jeg etter forankringer, fotfeste, holdepunkter. Det kan være vanskelig for å slå meg til ro med det som er….

Det finnes ingen sikre kart jeg kan følge, ingenting solid å holde meg fast i og klamre meg til. Jeg befinner meg på en tynn line i livet. Som en linedanser må jeg bevege meg framover ved å finne og forme min egen balanse eller falle ned i mørket.

Det er bare så altfor lett å trå feil, å miste balansen. Å komme skjevt ut.

Jeg må ha en  indre årvåkenhet slik at jeg kan ta stilling til hva som er viktig og vesentlig for meg, hva jeg skal legge mest vekt på, og gå mot og hva jeg kan skyve bort fra meg. Jeg trenger å ta stilling til hvem jeg er  og hvilke opplevelser jeg skal bruke å bygge på for å være helt den jeg er  og ønsker å være.

«Fortell meg hvordan du søker, og jeg vil fortelle deg hva du søker.»

Ludwig Wittgenstein

Lengsel er en lavmælt og ordknapp følelse. Den vil heller uttrykke seg indirekte, gjennom poesi og sang enn gjennom taler, foredrag eller avhandlinger. Lengsel handler om den delen av meg som ikke er synlig. Den vokser frem og tar meg i besittelse fra innsiden  uten å si fra om det. Den er tilstede midt inne i og blant det hverdagslige og normale som en skygge, et fravær eller en fjernhet, en liten uregelmessighet eller nyanse i bildet, uten at jeg legger  merke til den.

«Hvordan kunne et idiotisk univers ha produsert skapninger hvis drømmer er så mye sterkere, bedre, subtilere enn seg selv? . . . Har fisk klaget over sjøen fordi den blir våt ? Eller hvis de gjorde det, ville ikke  det faktum i seg selv sterkt fortelle at de ikke alltid hadde vært, eller ikke alltid vil være, rent vannlevende skapninger? Hvis du er virkelig et produkt av et materialistisk univers, hvordan har det seg at du ikke føler deg hjemme der? »
C.S. Lewis

Lengselen  forandrer tilværelsen og virkeligheten nesten umerkelig. Jeg lengter hver eneste dag uten å vite om det. Kun i kortere glimt av hjemlengsel, undring, savn eller drømmer, kjenner jeg denne merkverdige følelsen som ikke gir seg skikkelig til kjenne. Jeg lengter uten å tenke nærmere over hvorfor, hva denne lengselen kommer av eller hva slags rolle den spiller.  Andre følelser som er tydeligere og har en mer fremtredende plass kan virke viktigere for meg enn lengsel. Begjær, forelskelse, sjalusi, misunnelse, kjedsomhet, ambisjoner, osv. Det finnes et utall av stemninger og følelser som må være viktigere  enn den hviskende lengselen. Eller er lengselen følelsen som holder meg oppe, som er kjernen i meg? Er det den som leder meg fremover, stadig fremover?

Jeg tror at lengsel er  den glemte følelsen.

“Kjenn deg selv!”

Orakelet i Delfi

 Jeg strever så sterkt og det er så vanskelig å holde balansen i alle disse følelsene som truer med å overvelde meg.

Følelsene kan ikke forklares med fornuft. For meg er de langt større enn fornuft, nemlig hjertets fornuft. Det er så mye som ligger langt utenfor fornuftens kalde virkelighet, men springer ut fra en magisk kilde som befinner seg i hjertet mitt, sjelen min. Jeg er sikker på at jeg føler før jeg tenker.

«Fornuftens siste skritt er erkjennelsen av at det finnes et uendelig mye som ligger utenfor dens område.»

Blaise Pascal 

Denne vidunderlige hjertets fornuft  handler om noe så umulig og motsetningsfyllt som følelsesmessig fornuft. Jeg er vant til å tenke at følelser og fornuft er noe som står i motsetning til hverandre. For å forstå hva som er i følelsenes egen fonuft, måtte jeg begynne å betrakte følelsene mine på en annen måte enn jeg var vant til. Som et levende mennesker er jeg først og fremst et følelsesvesen.  Følelsene, intuisjonen og andre glemte naturlige og ikke-rasjonelle sider ved  tilværelsen spiller en viktigere rolle for meg enn de saklige, rasjonelle og seriøse sidene i meg som tenkning, logikk og sunn fornuft.

«Hvis jeg finner i meg selv et ønske som ingen erfaring i denne verden kan tilfredsstille, er det en  sannsynlig forklaring på at jeg ble skapt for en annen verden.»

C.S. Lewis

Det greske ordet for den dypeste lengselen og det som driver meg som mennesker er «thumos»Thumos betyr selve livsenergien. Det er den rå tilstedeværelsen av sansning og følelse, hele den samlende kraften i mitt emosjonelle væren. Fremfor alt er det energien av lidenskap, appetitt, søking og lengsel som fører meg dit jeg trenger å dra.

Lengselen kommer først, det nytter lite å argumentere med meg selv om lengselen jeg kjenner. I lengselen som driver meg, finnes det en egen fornuft eller en intelligens som  er «hjertets fornuft». Den fornuften jeg velger å følge.

«Hva er denne lengselen som driver menn og kvinner til galskap og fratar dem søvn, hvile og fred, denne lengselen som kommer opp til overflaten gjennom historien i litteraturen til mennesker så langt fra hverandre som det gamle Hellas, Anatolia, Iran, og avsidesliggende steder knapt noen av oss kjenner? (-) Og likevel, som en hjertesorg som hardnakket vedvarer på tross av at vi gjør vårt ytterste for å ignorere den,  følger denne lengselen også oss. Den driver oss fra ett sted til et annet,  fra ett begjær til noe som er annerledes, og deretter til nok et annet, mens vi fortsetter å søke for å oppfylle noe i oss selv og til slutt slå av den indre stemmen som aldri virker fornøyd med noe. Men uansett hva vi gjør, og uansett hvor hardt hver av oss forsøker aner vi likevel at det er noe som mangler.»

Peter Kingsley

Lengsel er en merkelig følelse. Den løfter meg opp  og bort fra alt det jeg strever med, både i mitt indre og  runt meg.  Lengselen er gitt meg, den bærer meg fremover for at jeg skal gjenoppdage at livet er et eventyr.  Når lengselen forsvinner, svinner jeg hen i tomhet eller gråhet. Eller grådighet. Rikdom hjelper ikke mot tap av lengsel. Heller ikke fattigdom. Uten lengselens kraft ville jeg være fortapt. Lengsel ligner mest på et følelsesmessig drivstoff, så lenge jeg fortsetter å lengte kommer jeg meg litt lenger på  veien som kalles livet. En dose lengsel er det som skal til. Jeg vet at alt kan forandre seg på sekunder. Hvor lite som mange ganger skal til. Og hvor vanskelig det er å se det på forhånd. Jeg må bare fortsette å lengte, litt til, så skjer det alltid noe som gjør at jeg kommer meg litt videre.

«Det er det jeg har søkt etter hele mitt liv.»

C.S. Lewis

Denne ene setningen oppsummerer kjernen i den følelsen eller stemningen i lengsel.  Det er magien i følelsen, i ordet. Det jeg søker, men ikke vet helt hva er.

 

“I vår insistering på å trosse naturen, er vi besatt av ideen om at alt må holdes i gang – og stadig spør vi oss selv om hvordan kommer vi videre? Hva om  det ikke er rett spørsmål? Hva om selve våre anstrengelser etter å gjøre det gode eller få til forandring eller hjelpe eller helbrede, uten at vi vet det, er subtile former for vold? Hva om vi faktisk er nødt til ikke å gjør noe, bare gå dypere, vente?

Hva om all den vanvittige travelheten og hyperaktiviteten i den vestlige sivilisasjonen som vi opplever i dag er som en auto-immun sykdom? Dersom det autoimmune systemet i kroppen stopper å fungere har det en tendens til å bli hyperaktivt. Hva om vi ikke lenger trenger å fortsette med å skape fantasier om en bedre fremtid, men å falle til ro, å vende tilbake til den mystiske fruktbare tilstanden med hjelpeløshet som de gamle grekerne kjente som som aporia eller “veiløshet”? Hva om vi kunne våge å si: vi har nådd punktet der vi ikke lenger vet hvor vi skal videre? Den enkle sannhet er at vi hører hjemme i nåtiden, ikke i fremtiden, og at på tross av alle våre pretensjoner har vi ikke engang visdom til å vite hva vi trenger nå, enn si i årene som kommer.”

Peter Kingsley

Den negative siden av lengsel skjer når lengselen blir for intens og kommer ut av kontroll. Lengselen kan bli en erstatning for å leve og gi  følelser som ulykkelighet, og kronisk tap eller uoppnåelighet. Jeg har møtt mange som glemmer å leve fordi lengselen  har tatt all plass og skjøvet alt annet ut i mørke. Det minner meg på, og er en sterk oppvekker om at jeg aldri, aldri må glemme å leve her og nå. Lengselen er kraften min, den som driver meg fremover, ikke den som lar meg forkomme i nederlag og sorg.

«Vår livslange nostalgi , vår lengsel etter å bli gjenforent med noe i universet som vi nå føler oss avskåret fra, for å være på innsiden av en dør som vi alltid har sett fra utsiden, er ikke bare nevrotisk fantasi, men den sanneste indeksen på vår virkelige situasjonen.»
C.S. Lewis

DSCN8802

Det er likevel denne følelsen av fremmedhet og hjemløshet som skaper sorg og samtidig et håp om noe annet. Det følger meg  overalt som er lengselens kilde. Lengsel springer ut av det som ikke er som jeg ønsker, en mangel, et brudd, et fravær som ber om å bli healet og reparert. Jeg ser meg omkring, jeg utforsker fortiden og ser inn i fremtiden, hele tiden leter jeg etter det jeg etter dette noe. Om jeg klarer å forstå hva denne lengselen er, klarer jeg å leve med den  på en bedre måte.

«Hvis vi orker å møte lengselen vår istedenfor å finne uendelig mange måter å tilfredsstille den på og prøver å flykte vekk fra den, så vil det åpne opp for og gi oss et glimt av det som ligger bak kulissene i denne verden som vi tror vi lever i. Det vil åpne for et perspektiv hvor alt blir snudd opp ned på hodet: hvor oppfyllelse er en begrensning og det vi har oppnådd vendes om til en felle. Og det gjør dette med en intensitet som floker til våre tanker og tvinger oss tilbake til det som er nærværende.
Lengsel er en bevegelse i og et kall fra det dypeste i vår natur. Det er ulvens hyl, løvens styrke,og vingeslagene til alle fuglene inne i oss. Og hvis vi kan finne mot til å gå den i møte, vil den ta oss med tilbake til der vi hører hjemme. Men akkurat som med dyrene, er denne lengselen farlig så vel som vakker. Lengselen er kraftkilden i vårt vesen, og på denne veien tilbake knuser den alt unntatt det som er uknuselig. Den knuser alle de menneskeskapte strukturer som vi prøver å bygge opp rundt den og får til å overta dens plass. Den vasker bort fremtid og fortid, og lar oss stå igjen med ingenting annet enn evigheten. For lengselen er skaperen av tid, og tiden kan aldri ta den opp i seg.»

Peter Kingsley

Jeg har mye å miste meg selv i, bare jeg vet å rette oppmerksomheten mot de stedene den burde rettes.

“Skjønt det ofte kanskje ikke ser slik ut, er hver enkelt av oss allerede midt inne i et lidenskapelig og søkende liv. Selv om disse søkende bestrebelsene bare kan uttrykkes på en rudimentær måte, så inspirerer de ikke desto mindre våre indre liv: dersom du ønsker noe sterkt nok, gjør du det bare og tar bekymringene senere.”

Gemma Corradi Fiumara

Jeg har derfor brukt mye tid på å bli kjent med den jeg er og den jeg ønsker å være. Jeg har brukt tid i naturen og lært meg til å fange opp ulike sinnstemninger og nyanser naturen viser meg. Jeg har lært å lytte til intuisjonen min. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har et godt liv. Jeg kan si at jeg har funnet frem til det som er viktig for meg og den jeg ønsker å være. Jeg ønsker å formidle kjærlighetskraften til alle som trenger å høre og vite at den er allestedsværende i oss og rundt oss. Hver dag opplever jeg livets magi på uendelig små og store måter.

Hvordan kan noen beskrive lengsel bedre enn i  dette vakre diktet om adskillelse. Lengselen er om noe jeg har, men samtidig ikke har. Den lever sitt eget liv og skaper den uutholdelig adskillelsen om til det vakreste jeg eier. Lengselen er tonen som alltid er. Den bygger bro mellom det jeg har og det jeg ønsker meg. Den er håp i dets mest lutrede form.

«NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
Av susing frå vind og foss
No ligg ein bortgøymt tone
Og dirrar mellom oss»

Tor Jonnson

Likefullt eier jeg en lengsel, en lengsel etter noe jeg har, men samtidig ikke har. Jeg lengter etter det ene som forener meg med meg selv, med den andre, med altet, med total kjærlighet og magi. Så stort, intet mindre. Jeg har det innen rekkevidde om jeg er villig til å stole på lengselens gylne vinger og la meg føre inn i en verden jeg kjenner, men samtidig ikke kjenner, magiens verden. Håpets og lengselen vidunderlige verden der fantasi og virkelig er ett og det samme. Der jeg er i kjærlighet. Der frykten må vike, der fortid og fremtid tar slutt og jeg bare er sammen med alt jeg lengter etter og ikke engang vet at jeg lengter etter. Jeg lever i tålmodighet og tro på at min lengsel vi føre meg hele veien hjem.

«Jeg vet ikke hva de heter, mellomrommene mellom sekunder, men jeg tenker på deg alltid i disse intervallene.»
Salvador Plascencia

DSCN4522

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

For deg ….

DSCN9042

 

«Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg .»

Janet Bray Attwood har skrevet denne vakre setningen Det er et uttrykk for ubetinget kjærlighet.

Problemet er at jeg ofte fokuserer på mine egne bekymringer og omsorg for andre som et uttrykk for kjærligheten jeg har for dem.  Noen ganger tror jeg at bekymringene mine, smerten jeg opplever, og frustrasjonen og sinnet overfor en elsket, er et bevis på min store betingelsesløse kjærlighet.

Sannheten er noe annerledes. Når jeg tenker slik, er det på ingen måte en ubetinget kjærlighet. Jeg oppdager at jeg trenger å utforske hva ubetinget kjærlighet er, og hvordan jeg kan uttrykke den i relasjonene mine.

 

«Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.»

Dette visdomsordet er hentet fra Bibelen og blir kalt den gylne regel.

Hva er det jeg vil at andre skal gjøre mot meg:

Jeg er sikker på at både du og jeg vil at andre skal forstå oss.  Det betyr å kunne bli forstått på et dypt nivå, å kunne bli elsket som den jeg er, å få oppmerksomhet for det jeg tenker. Det betyr også at den andre må ha vilje til å se bak alle feilene mine og støtte meg i det jeg ønsker for meg selv. Jeg  har gode hensikter, selv når jeg kanskje ikke klarer å uttrykke den perfekte og ideelle hensikten bak det jeg gjør og sier, og  jeg trenger at det blir sett.

Dette er sannheten om hva i alle fall jeg ønsker for meg selv.

» Hvis jeg ønsker å kjenne min beste side, må jeg se ut i den ytre verden og se etter hvem jeg elsker, hva som tenner meg, hva som interesserer meg og finne de kvalitetene jeg ser i dem, og i å gjøre det vil jeg finne det beste uttrykket for meg selv.»

Debbie Ford

Jeg ønsker ikke å bli dømt. Jeg vil ikke at andre skal vite bedre enn jeg hva som er best for meg. Jeg vil ikke høre andres meninger om livet mitt uten at de engang å prøver å forstå hva som ligger bak handlingene mine. Jeg ønsker å bli forstått fremfor å bli påtvunget andres tanker om livsstilen min. Jeg vil ikke at noen skal forsøke å forandre meg.

Jeg trenger å bli minnet på denne gylne regelen. Hva er det jeg virkelig ønsker fra og for andre? Bare da kan jeg uttrykke den gylne regelen.

 

Egoet mitt føler oftest at det vet best om det som er best for andre. Så jeg ønsker for dem det jeg ønsker for dem. Jeg rasjonaliserer atferden min ved å fortelle meg selv at jeg har mer erfaring eller et bedre perspektiv på det det gjelder. Fordi jeg  trodde at jeg visste hva sannheten var, eller jeg trodde at jeg hadde en dypere innsikt, har jeg noen ganger også prøvd å endre andre. Jeg trodde det var kjærlighet.

Sannheten er at dette er betinget kjærlighet. Og da er det ikke kjærlighet i det hele tatt. Det er et behov. Og når mine forventninger, mine ønsker eller selv mine forhåpninger ikke skjer som jeg vil ha dem til, da blir jeg skuffet og bekymret. Da er ikke kjærligheten min ubetinget.

«Naturlig talenter begynner å blomstre tidlig, men de blir kvalt i fødselen ved det jeg kaller «den overordnede, sammenligningsgruppen og lærere»som forteller oss at vi bør konsentrere oss om noe slikt som datamaskiner som vil gi oss penger, i stedet for å jage denne vanvittige lidenskapen vår, og talentet i den lidenskapen som kan være nøkkelen til uendelig rikdom.»
Denis Waitley

 

Hvordan kan jeg uttrykke en betingelsesløs kjærlighet. Hvordan kan jeg være en slik kjærlighet? Hvordan kan jeg uttrykke denne kjærligheten?
Jeg må først og fremst innse at jeg aldri vet hva som er bedre for andre. Jeg må stole på at sjelen deres vet det.

Vår menneskelige hjerne kan bare komme opp med et fem sansers perspektiv. Når jeg tror at jeg vet sannheten eller hensikten med livet for andre, er det alltid bare en oppfatning skapt av mine egne anslag.

Her kommer det vanskelige for meg: Tillit. Når alt ser dårlig ut og fortsatt ha tillit. Å vite at den jeg bryr meg om, har en vakker evig sjel og at jeg ikke skal prøve å forandre ham eller henne. Bare prøve å se, å forstå, for å oppmuntre og støtte. Bare være tilstede for ….  med en kjærlighet uten forbehold.

Tanker omkring hva jeg kan lære av situasjonen og forholdet er viktig for meg. Derfor trenger jeg å ha et åpent sinn.
Jeg trenger å forstå meg selv. Jeg trenger å stille meg selv spørsmål. Betinget kjærlighet er alltid et symptom på mangel på å stille meg selv spørsmål. Jeg må gå til de aller dypeste og mørkeste stedene inne i meg og trenge gjennom dette mørket med ubetinget kjærlighet. Da kan jeg også holde fast ved andre og alt de inneholder av lys og mørke i hjertet mitt.

«Lidenskap oppstår fra hjertet, og ditt hjertes impulser er mer sannsynlig å være nærmere sannheten enn din indre analyse.»
Janet Bray Attwood

Jeg trenger å forstå bekymringene mine, at bekymring og tristhet ikke er et uttrykk for kjærlighet. Medfølelse er.

Medfølelse gjør fri. Medfølelse er et uttrykk for guddommelig kjærlighet. Medfølelse er ikke usikkerhet gjennom bekymring. Medfølelse er det stedet, den kraften som kan holde alt i kjærlighet.

Jeg vil det beste for relasjonene mine, vennene mine, sønnen min og familien min. Hvordan kan jeg vite hva som er rett?

Bekymring er ikke dårlig.  Det er en vakker, nyttig og god erfaring. Men når jeg har tillit til et høyere formål, så gjør det meg i stand til å uttrykke ubetinget kjærlighet. Kjærligheten erstatter de velmente fem sansene av bekymring og omsorg. Den gir meg et perspektiv som går utover de fem sansene, og jeg vil være i stand til å se med et annet perspektiv .

Jeg har en vakker GPS i meg som hjelper meg til å vite hvor jeg skal gå.  Det er intuisjonen min, den indre stemmen, mitt høyere selv, min sjel. Kjært barn har som kjent mange navn og jeg kan ikke klare meg uten denne GPSen. Når jeg vil ha noe for andre, stiller jeg dette spørsmålet :

Føler jeg meg oppløftet eller nedtrykt?

Jeg spør meg selv: «Hva ville kjærligheten  ha gjort?». Og kjærligheten vil sikkert svare. «Du vet, fordi du vil kjenne deg oppløftet.» La kjærligheten ha det siste ordet i enhver avgjørelse.

«Eksempel kommer først, deretter relasjonen, for så å lære, fordi eksempelet er sett, forholdet er følt, undervisning blir hørt. Folk har en tendens til ikke å høre før de ser og føler, og det er det som skjedde med meg. Jeg så og jeg følte hjemme. Deretter, det gjorde meg i stand til å høre, på grunn av hva jeg ser og føler.»
Stephen M. R. Covey

 

Hva om noen jeg bryr meg om tar et  negativt eller destruktivt valg og jeg kan forhindre det?

Da må jeg gi dem ubetinget kjærlighet. Holde dem, uten forventninger og uten krav . Ha tillit, selv når de følger et spor som gir dem smerte.  Slik kan jeg gjøre livet lettere for dem. Jeg påkaller sjelens makt. Deres sjel vet enda bedre enn jeg.

Kanskje denne prosessen er noe som deres sjel har ført dem inn i for å gi dem en lærerik lekse. Når de våkner opp til et bevisst liv, vil de forstå hensikten og begynne å lære gjennom visdom i stedet for gjennom smerte.

 

Hva når det er barnet mitt? Det er er smertefullt tema for meg fordi den yngste sønnen min valgte å forlate livet så altfor tidlig. Selvbebreidelser og tilkortkommenhet har fylt meg, og  fått meg til å kjenne meg som en taper fordi jeg ikke klarte å hjelpe han. Likefullt stemmer det med hjertefølelsen min det jeg skriver nå:

Barnet mitt kan «ønske» noe som vil gi smerte. Men det virkelige barnet, som er sjelen bak barnets utvikling av personlighet, ønsker også noe. Og det er det «vil» som jeg trenger å ønske. Jeg vet ikke nøyaktig hva, og barnet vet det ikke heller, ikke nå, ikke enda. Jeg trenger å ha tålmodighet og samtidig vite at sjelen vet, og at alt utspiller seg i den skjønneste orden.

I et slikt perspektivet kan jeg ikke gjøre noe galt, fordi alt jeg gjør i betingelsesløs kjærlighet er visdom. Hva ville kjærligheten gjøre? Kjærlighetens vilje «vil»  alltid gi meg fred og harmoni. Min vilje, vil alltid ha en grad av bekymring og usikkerhet i seg.

Jeg velger kjærlighet. Jeg kjenner at hjertet mitt er oppløftet når jeg lever ut denne sannheten.

Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg .

 

«Hvis du ikke er lidenskapelig i forhold til en aktivitet, betyr det at aktiviteten ikke vil gi deg vekst, trivsel, glede og ekspansjon.»
John Hagelin

For en tid tilbake fulgte jeg Janet Bray Attwood gjennom hennes 21 gratis meditasjoner om kjærlighet. Det var en berikelse og ga meg mye visdom og innsikt og ikke minst fred. På nettiden hennes får du kjøpt disse meditasjonene. På Youtube fant jeg en av dem lastet opp med et litt annet bildelig uttrykk. Uansett lytt og mediter. Det er verdt det.

Inspirasjonen er hentet fra Steinar Ditlefsens tanker rundt samme tema.

 

Besøk siden min på FB, synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Mur rundt hjertet

DSCN9138

«Ingen grense eller barriere omgir hjertet til en person som elsker seg selv og andre.»
Shannon L. Alder

Har du noen gang blitt skadet følelsesmessig? Har du noen gang følt en emosjonell tyngde  i brystet som om hjertet ditt holder på å gå i tusen biter?

Hjertet er midtpunktet i livet ditt. Faktisk sier nyere forskning at hjertet er vår andre hjerne, enda mer kraftfull enn den i hodet. En hjerne som er fullt aktivert når vi gir og mottar ren kjærlighet og handler av ren, uselvisk hengivenhet. Det er gjennom vårt hjerte at vi gir og mottar kjærlighet.

Men et hjerte er ofte utsatt for følelsesmessig skade. Noen ganger er følelsene innestengt i kroppen, og noen ganger slår de seg ned i hjerteregionen.

Siden alt er ren energi, er ikke en fanget følelser annerledes. Den består av ren energi. Av  og til vil underbevisstheten vår ta denne energien og skape en mur med den. Hvorfor kan vi undre?  Det er rett og slett for å beskytte hjerte fra å bli skadet og slik unnlate at hjertet blir helt ødelagt.

 

Jeg tror at slike  hjertemurer  påvirker oss på to måter. Først blokkerer de hjerteenergien fra å strømme gjennom kroppen og dermed gjør den det vanskeligere for kroppen å helbrede seg selv. Det kan føre til fysiske symptomer, spesielt i nakke, øvre rygg og skuldre. For det andre, blokkerer den oss fra å åpne hjertene våre helt til andre.

I hovedsak vil en slik mur gjøre oss lammet overfor andre og gjøre det vanskeligere å føle følelser og koble oss til andre. Når vi forstår at sinnet har satt opp murer for å beskytte oss, er det forståelig, men den vil også gjøre det vanskeligere å gi og motta kjærlighet fritt.

«Murer beskytter og murer begrenser. Det er i  murers natur at de bør falle. At murene bør falle er konsekvensen av å blåse i din egen trompet. «
Jeanette Winterson

Vi er ment å leve levende, sunne liv, fylt med kjærlighet og glede. Av alle følelser, er kjærligheten den mest rene og har den høyeste vibrasjonen. Kjærlighet, er den kraftigste og beste av alle følelser. Den skapes fra hjertet og mottas av hjertet.

Når vi har bygget en mur rundt hjertet, er vi ikke  i stand til å gi kjærlighet, så godt som vi kunne ha gjort, fordi kjærlighetsenergien i hjerte ikke klarer å komme ut. På samme tid, blir kjærligheten som  rettes mot oss  fra andre blokkert til en viss grad.

 

Som et resultat, kan vi gå gjennom livet litt isolert fra andre, på grunn av følelsesmessige traumer vi har vært gjennom og den underbevisste muren rundt hjertet vi har bygget rundt oss. Traumene var ekte nok, og det er ingen tvil om at de forårsaket mer smerte enn kroppen vår trodde den kunne makte på det tidspunktet den ble bygget. Men inntil vi river den ned, vil vi være fanget bak den. I alle fall til en viss grad, mindre  i stand til å nå ut og få kontakt med andre, selv de vi elsker mest.

«De eneste veggene som finnes er de du har plassert i tankene dine. Og uansett hva hindringer du skaper, eksisterer de bare fordi du har glemt hva du allerede har oppnådd. »
Suzy Kassem

Å leve et slikt liv, der kjærligheten ikke får leve fritt er både tungt og ensomt. Jeg vet godt hva jeg snakker om. I mange år var jeg redd for alt den kunne få meg til å føle og jeg bygget en mur rundt hjertet mitt. Heldigvis har jeg forlengst revet den ned.  Det gjør en uendelig stor forskjell.

 

Det er ikke alltid lett å kjenne på både gode og vonde følelser som uvegerlig kommer min vei, men de er ekte og når jeg er villig til å akseptere dem som mine venner, heller enn som fiender skaper de ikke det samme kaoset som de gjorde før. Jeg trenger ikke bygge murer lenger. Det merkelige  er at når kjærligheten får flyte fritt mellom meg og andre skaper den store positive ringvirkninger. De vonde følelsene avtar og jeg lever et mye rikere liv enn noensinne.

I dag våger jeg å kjenne på kjærlighetsenergiene som omgir meg. Det er magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

«Hat er ikke det motsatte av kjærlighet, apati er. Å hate frigjør deg ikke  fra å føle noe. Du må bære den rundt, bruke hver arr, hvert lille minne som en byggekloss . Som en stein i en vegg, før du har skapt en ny person, et nytt liv som du kan leve med. »
Rasmenia Massoud

«Men hvordan rive ned muren rundt hjertet», spør du kanskje? Det er så vanskelig, du verken får det til eller våger. Jeg har funnet at for mitt liv, handler det om å lytte til min indre stemme og følge dens råd. Så enkelt, men samtidig så vanskelig. Faktisk har jeg oppdaget at når livet kjennes mørkest og alt håp synes å være over, da som ved et trylleslag kommer det noe nytt inn i livet mitt, som får meg til å handle og tenke annerledes. Hjertet mitt åpnes mer og mer, i det jeg river ned de solide murene litt etter litt. Noen ganger kan det skje at hele muren faller sammen lik et jordskjelv eller en solid dynamittlandning.

 

Det er  ganske vanskelig for meg å innrømme når jeg har tatt feil. Jeg vil gjerne ha rett selv når jeg  står i fare for å havarere gode relasjoner eller forårsake mye stress og smerte for både meg og andre. Det er bare ikke verdt det lenger. Når jeg føler det presserende behovet for å kaste meg inn i en kamp om hvem som har rett og hvem som har galt, stiller jeg meg selv dette spørsmålet:

«Ville jeg helst ha rett, eller vil jeg heller være snill?»

Wayne Dyer

Hvilken forskjell vil det gjøre? Er egoet og muren rundt hjertet mitt virkelig så stor og vanskelig å rive ned?

Jeg trenger å være villig til å gi opp behovet for alltid å ha kontroll over det som skjer med meg og rundt meg, det være seg situasjoner, hendelser eller mennesker. Enten de er kjære, kollegaer, eller bare fremmede jeg møter på gata , kan jeg rett og slett la dem være som de er. Tillate alt og alle å være akkurat som de er, og jeg oppdager hvor mye bedre jeg kjenner meg. Livet flyter lett og ledig, og jeg har en glede over å være til som jeg ikke hadde før, da jeg strevde for å oppnå kontroll.

«Ved å gi slipp blir alt gjort. Verden er vunnet av de som gir slipp. Men når du prøver og prøver. Verden er hinsides å bli vunnet.»

Lao Tzu

 

Jeg har ikke lenger behov for å klandre andre for det jeg har eller ikke har, for det jeg føler eller ikke føler. Det handler om å slutte å gi bort min egen kraft og starte å ta ansvar for mitt eget liv. Tillate alt og alle  å  være som de er. Jeg blir ikke lykkeligere av å skylde på andre og det kjennes befriende.

Hvor ofte har jeg ikke skadet meg selv på grunn av en negativ, destruktiv og repeterende selvødeleggende tenkemåte?  For meg handlet det om å slutte å tro på alt det negative hjernen min prøver å fortelle meg. Jeg er bedre enn det.

Hvor negativt blir ikke alt når jeg er opptatt med å klage på alt som synes tåpelig eller vanskelig. Det være seg mennesker, situasjoner, hendelser som gjør meg ulykkelig, trist og deprimert. Ingen kan gjøre meg ulykkelig, ingen situasjon kan gjøre meg trist eller få meg til å kjenne meg elendig med mindre jeg tillater det. Det er ikke situasjonen som utløser disse følelsene i meg, men hvordan jeg velger å se på den.  Kraften i positiv tenkning er gull verdt.

«Sinnet er et ypperlig instrument hvis det brukes riktig. Brukt feilaktig, derimot, blir det svært ødeleggende. «

Eckhart Tolle

 

Hvorfor skal jeg trenge å kritisere de som er annerledes enn meg. Vi er alle forskjellige, men likevel er vi like. Vi ønsker alle å være lykkelige, vi ønsker å elske og bli elsket, og vi ønsker alle å bli forstått. Alle ønsker noe, og noe ønkes av alle, nemlig kjærlighet.

Det har ingen hensikt å prøve å få andre til å bli som meg. Det fungerer ikke på denne måten. I det øyeblikket jeg sluttet å prøve å være noe som jeg ikke er og lot andre få være seg selv uten min innblanding, i det øyeblikket tok jeg av  maskene mine, i det øyeblikket godtok og omfavnet jeg den virkelige meg. Merkelig, men jeg oppdaget at andre ble trukket mot meg. Magisk, ikke sant?

Endring er bra. Endring hjelper meg med å skape noe nytt og utvikle meg som menneske. Endring hjelper meg til å foreta forbedringer i livet mitt og i livet til de som er tilstede rundt meg. Det handler om å ta i mot endring med åpne armer, ikke motstå den. Det er ikke farlig når jeg har et åpent hjerte og energiene får flyte fritt fra hjerte til hjerte.

Selvsagt, om jeg tillater negative krefter og ta over, vil endringene det medfører bare skape sorg og elendighet rundt meg. Derfor velger jeg å omgi meg meg  gode og kjærlige energier. Når jeg gjør det vil de som er negative sky meg som pesten og de som allerede er i min nærhet trekke seg bort fra meg. Magisk, ikke sant?

«Følg din lykkestjerne og universet vil åpne dører for deg hvor det før bare var vegger.»

Joseph Campbell

 

Jeg har sluttet å komme med unnskykldninger. Jeg trenger dem ikke lenger.
Mange ganger har jeg begrenset meg selv og kommet med unnskyldninger for at jeg ikke kunne eller våget, i stedet for å vokse og jobbe med å forbedre meg. Fikk jeg problemer, løy jeg for både meg selv, og andre ved å komme med unnskyldninger og bortforklaringer av alle slag. Unnskyldninger som i 99,9% av tiden ikke engang var sanne. Det var ganske slitsomt kan jeg fortelle deg. Så lenge jeg forholder meg til det som er sant for meg, trenger jeg aldri huske hva jeg sa i går. For en lettelse.

Det er vanskelig å gi opp fortiden. Spesielt når den ser så mye bedre ut enn nåtiden og fremtiden samtidig fortoner seg ganske skremmende. Uansett er det et faktum, at her og nå er alt jeg har, og alt jeg noensinne vil ha. Fortiden jeg lengter etter, den jeg drømmer om  ble oversett av meg da den var tilstede. Tåpelig, men sant.

Heldigvis har jeg innsett at det er å bedra meg selv å fortsette slik. Jeg vil være til stede i alt jeg gjør og nyte livet. Tross alt, er livet en reise ikke et mål. Å ha en klar visjon for fremtiden, forberede og forbedre meg, men alltid være til stede her og nå, er det jeg jobber mot.

For meg er det viktig å slutte med å sette noe i båser, enten det er ting, mennesker eller hendelser.

«No better, no worse. Just different.»

Ukjent

Selv om jeg ikke forstår det, er det ikke nødvendigvis rart eller annerledes for dem det gjelder. Det handler om å åpne sinnet mitt og prøve å forstå. Det er bare et åpent sinn som utvikler seg.

«Den høyeste form for uvitenhet er når du avviser noe du ikke vet noe om.»

Wayne Dyer

 

Frykt er bare en illusjon, den finnes ikke. Det er jeg som  har skapt frykten jeg føler. Den er bare i tankene mine. Korrigerer jeg hvordan jeg ser på den, vil det ytre falle på plass. Høres det merkelig ut? men det er sant. Jeg har erfart det mange ganger og det er ingenting som river ned murer raskere enn å kvitte meg med frykten.

«Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.»

Franklin D. Roosevelt

Det er ikke lett å forstå, men i det øyeblikket jeg løsriver meg fra det som er, blir livet magisk.  Med det mener jeg at jeg løsriver meg fra tilknytning eller tilhørighet til noe eller noen. Det være seg noe jeg har, eller noe jeg ønsker meg. Jeg er mer enn god nok i meg selv. Det betyr ikke at jeg gir opp kjærlighet og alle dens uttrykksformer, fordi kjærlighet og tilhørighet har ingenting å gjøre med hverandre. Tilknytning kommer fra et sted av frykt, mens kjærlighet …, ekte kjærlighet er ren, fri, god og uselvisk. Der det er kjærlighet kan det ikke være frykt, og på grunn av det, kan tilknytning og kjærlighet ikke eksistere sammen. Det gir meg fred, takknemlighet, toleranse, frihet godhet og ikke minst jeg blir rolig.

Jeg er på et sted hvor jeg er i stand til å forstå alle ting uten engang å prøve. En tilstand hinsides ord og det bare fordi jeg  har løsrevet med fra resultatet og det som er. Vanskelig, men viktig. Jeg klarer det ikke alltid, men med øvelse går det bedre og bedre. Et sted der kjærlighetens energifylte glede og takknemlighet angir tonen.

 

Altfor mange mennesker lever et liv som ikke er deres. De lever livet i henhold til det andre mener er best for dem, de lever et liv i henhold til det foreldrene mener er best for dem, det deres venner, deres fiender og deres lærere, samfunnet og media tror er best for dem. De ignorerer den indre stemmen sin, det indre kallet sitt. De er så opptatt med å behage alle, med å leve opp til andres forventninger, at de mister kontrollen over livet. De glemmer det som gjør dem lykkelige, det de vil, det de trenger … ..og til slutt  glemmer de seg selv. De har bygget en mur mellom seg og alt annet for å klare å overleve.

Slik kan jeg ikke leve lenger. Jeg har sluttet å ha en begrensende tro om hva jeg kan og ikke kan gjøre, hva som er mulig eller umulig. Jeg sprer mine vinger  og flyr.

«En tro er ikke en ide som holdes av tankene, det er en ide som holder tankene.»

Elly Roselle

Jeg har ett liv. Dette livet er akkurat her og nå. Jeg må leve det, eie det, og ikke la andres meninger få  distrahere meg bort fra veien som er staket ut for meg.  Jeg lever med et åpent, og varmt hjerte og det kjennes magisk. Det finnes ikke lenger en mur mellom mitt og ditt hjerte. Og skulle det igjen dukke opp en mur, vet jeg hvordan jeg skal rive den ned. Herlig, ikke sant?

Har du gjort det samme med din mur rundt ditt hjerte?

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Sette meg selv først – hva betyr det?

DSCN7966.jpg

«Elsk deg selv. Tilgi deg selv. Vær sann mot deg selv. Hvordan du behandler deg selv setter standarden for hvordan andre vil behandle deg.»
Steve Maraboli

Det er viktig å elske seg selv, sies det. Og det er jeg selvsagt enig i. Det sier også at det er like viktig å sette seg selv først. Faktisk er det en del av det å elske seg selv. Jeg er ikke uenig i det heller.

Det kan selvsagt bli sett på som egoistisk av menneskene rundt meg, når jeg  velger å ta hensyn til meg selv og mine egne behov før andres.

Jeg har ofte hatt en ubevisst mentalitet som forteller meg at jeg er her for å tjene. Denne holdningen former mye av tankene mine.  Den legger grunnlaget for hva jeg føler at jeg fortjener, og hvor mye jeg kan tillate meg å være den jeg er, i motsetning til hvem jeg føler jeg må være for andre.

Å sette meg selv først betyr ikke at jeg bare skal bry meg om meg selv. Det betyr å ha en jordet og realistisk forståelse av at det er jeg som styrer livet mitt.

Å sette meg selv først kan sammenlignes med rådet vi får om noe skulle inntreffe  mens vi er ombord i et fly:

«Sett på din egen surstoffmaske før du hjelper andre.»

 

Gjør jeg ikke det, vil jeg heller ikke kunne være til hjelp for andre. Her er enda et  betegnende visdomsord:

«Du kan ikke helle fra en tom kopp.»

Karen Salmansohn

For meg er denne sammenligningen vesentlig. Den forteller at det er nødvendig å ta vare på meg selv. Om jeg ikke gjør det, vil jeg ikke ha overskudd for verken meg selv eller andre.

Men for all del, de som krever sin rett, legger all skyld på andre og lever bare for seg selv, har ikke forstått hva det betyr.  Vi skal selvsagt leve både med empati og omsorg for andre. Og ikke minst leve med et takknemlig og kjærlig hjerte ikke bare for oss selv, men også for andre. Derfor er det så  viktig å klare å fange opp nyansene slik at vi unngår  å havne  i en misforstått  og egoistisk selvopptatthet, som vi feiltolker til å bety å elske oss selv.

«Sinnet er et ypperlig instrument hvis det brukes riktig. Brukt feilaktig, derimot, blir det svært ødeleggende.
Eckhart Tolle

Faktisk kan det  å utslette seg selv for andre være den farligste grøfta å falle i. En slik holdning fører oss  så  lett inn i offerrollen. En rolle som både er negativ og selvødeleggende.

Jeg trenger ikke andres godkjenning. Så hvorfor skal jeg da søke en slik godkjenning når jeg ikke trenger den? Likevell er det ofte det jeg gjør, i alle fall har jeg gjort det ofte,  inntil jeg ble bevisst hva jeg gjorde og kunne handle annerledes.

 

Dette vakre og kloke diktet, skrevet av Charlie Chaplin illustrer hvor viktig det er å elske seg selv og dermed også settte seg selv først.

«Da jeg begynte å elske meg selv fant jeg ut at angst og emosjonelle lidelser
bare var advarsels-tegn på at jeg levde mot min egen sannhet.
I dag, vet jeg , dette er «EKTHET».

Da jeg begynte å elske meg selv forsto jeg hvor mye det kan støte noen
Mens jeg prøver å tvinge mine ønsker på denne personen, selv om jeg visste at tiden
ikke var riktig, og personen ikke var klar for det, selv om denne
person var meg. I dag kaller jeg det «RESPEKT » .

Da jeg begynte å elske meg selv stoppet jeg å streve for et annet liv,
og jeg kunne se at alt som omringet meg inviterte meg til å vokse
I dag kaller jeg det «MODENHET».

Da jeg begynte å elske meg selv forsto jeg at under enhver omstendighet,
er jeg på rett sted til rett tid, og alt skjer
i det nøyaktig riktige øyeblikket. Så jeg kunne være rolig.
I dag kaller jeg det » SELVTILLIT «.

Da jeg begynte å elske meg selv sluttet jeg å stjele min egen tid,
og jeg sluttet å designe store prosjekter for fremtiden.
I dag, bare gjør jeg det som gir meg glede og lykke, ting jeg elsker å gjøre
og som gir mitt hjerte hurrarop, og jeg gjør dem på min egen måte og i
min egen rytme. I dag kaller jeg det » ENKELHET».

Da jeg begynte å elske meg selv frigjorde jeg meg selv for noe som ikke er bra for
min helse – mat, mennesker, ting, situasjoner, og alt som trakk
meg ned og bort fra meg selv. Først kalte jeg denne holdningen
en sunn egoisme. I dag vet jeg at det er » Å ELSKE MEG SELV».

Da jeg begynte å elske meg selv har jeg sluttet å prøve å alltid ha rett, og siden den gang
har jeg  hatt urett en mindre del av tiden. I dag oppdaget jeg at det er » BESKJEDENHET» .

Da jeg begynte å elske meg selv nektet jeg å fortsette å leve i fortiden og bekymre
meg om fremtiden. Nå, lever jeg bare for øyeblikket, hvor alt
skjer. I dag lever jeg hver dag, dag etter dag, og jeg kaller det «OPPFYLLELSE» .

Da jeg begynte å elske meg selv innså jeg at sinnet mitt kan forstyrre meg
og det kan gjøre meg syk . Men som jeg koblet det til mitt hjerte, ble
tankene mine en verdifull alliert. I dag kaller jeg dette
tilkobling til » HJERTETS VISDOM».

Vi trenger ikke lenger å frykte argumenter, konfrontasjoner eller noen form for problemer
med oss selv eller andre. Selv stjerner kolliderer, og ut av deres krasj
blir nye verdener født. I dag vet jeg at DET ER «LIVET»!»
Charlie Chaplin

 

Det er faktisk noen bemerkelsesverdige sannheter som forteller hvor vesentlig det er  å behandle seg selv godt. Jeg har reflektert over noen av dem og gjenngir litt av tankene mine med deg her:

Jeg lærer andre hvordan de skal behandle meg gjennom hvordan jeg behandler meg selv. Når jeg prioriterer mitt eget velvære vil det smitte over på andre, slik at de gjør det samme for seg selv.  Klarer jeg ikke å sette grenser rundt meg, vil det gå ut over meg selv til  slutt. Ofte blir jeg da tatt for gitt og det jeg gir blir et krav. I slike situasjonert kan det lett skje, at jeg ikke orker mer og i frustrason setter grenser på en ufin måte. Mange vennskap kan gå tapt i slike situasjoner.

Det er sjelden jeg ser noen som er respektløse mot en som ikke tolererer å bli hundset med. Deet er en sannhet som har fått meg til å tenke over ulike situasjoner i mitt liv og hvordan andre har respondert mot det jeg sa eller gjorde. Kan jeg noen ganger ha latt andre hundse meg fordi jeg ikke respekterte meg selv nok? Hva var det jeg signaliserte ut, som fikk andre til å reagere som de gjorde?

Når jeg er følelsesmessig i ubalanse er det vanskelig å sitte og lytte til en venns eksistensielle kriser. Jeg er en bedre lytter når jeg selv er i balanse og trygg på hvem jeg er.

Gir jeg fra meg noe jeg trenger selv, kan det være ødeleggende for meg. Likevel kan det være riktig,  både etisk og medmenneskelig, avhengig av situasjonen eller om den jeg tilbyr hjelp betyr veldig mye for meg. Jeg strekker meg i alle fall lengre for noen jeg er glad i.

 

Når jeg er følelsesmessig stabil trenger jeg ikke å angripe forventninger som rettes mot meg. I det øyeblikket jeg trenger at noen eller noe skal være på en spesiell måte for at det er ok, slipper jeg kontrollen over livet mitt. Jeg kan bare kontrollere hvordan jeg handler og reagerer, ikke hvordan andre oppfører seg. 

Det handler om å bry meg mer om mine egne meninger enn andres. Mer om hvordan jeg føler enn hvordan jeg ser ut, og hvem jeg er, i stedet for hvem jeg «bør» være. Når jeg opprettholder et bilde, prøver å passe inn i en standard, følger en forventning, da selger jeg meg billig.  Jeg former meg selv til en jeg ikke er og andres forventninger blir viktigere enn mine egne.

«Oppmuntre deg selv, tro på deg selv, og elsk deg selv. Aldri tvil på hvem du er. »
Stephanie Lahart

Det blir mer og mer viktig jo eldre jeg blir , å tenke over hvordan jeg lever. Finne tid til meg selv. For meg er noe av det som er viktig for å leve godt: Å ha tid til meditasjon, være ute i naturen, ta bilder, være sammen med familie og selvsagt skrive blogg.

Det er ikke min jobb å gjøre alle glade. Det er min jobb å velge hvem jeg vil ha i livet mitt, hva jeg ønsker i livet mitt, og deretter  gjøre mitt beste for å få det til.

Jeg tiltrekker de riktige menneskene, relasjonene og det jeg trenger inn i livet mitt når jeg er meg selv.  Jo mer ekte jeg er, jo mer kan jeg finne det som passer meg.

Jeg vet når noe ikke er riktig for meg, og jeg respekterer meg selv nok til å forlate relasjoner, jobber, vennskap, osv. når de ikke er sunne lenger. Når jeg bryr meg mer om min egen trivsel, trenger jeg ikke finne meg i det som ikke er positivt. Jeg trenger ikke bli værende fordi jeg føler at alt skal være ok. Jeg trenger ikke å gå på akkord med mitt eget sinn, hjerte og emosjonelle helse på grunn av noen andre.

 

Mens jeg skriver dette kom jeg over noe som Gerald Roger skrev på sin FB side i dag. Det passer veldig godt til det jeg vil formidle, så her er det han skrev:

«Hva er sunne grenser? Hvordan kan du ubetinget elske noen som benytter seg av deg, eller manipulerer eller sårer deg?

Husk det er ingenting noen kan gjøre for å «utnytte deg». Ingen kan «manipulere» deg. Ingen kan  «skade» deg … Det kan bare skje for ofre, og du min venn, er altfor sterk til å være et offer. Du har alltid et valg, alltid.

Fra dette rommet innser du at dette er din relasjon, og du er alltid i stand til å velge å være i eller ute av  relasjonen. Det er ingen sammenheng, inkludert et ekteskap eller en familie som du blir «tvunget» til å være i … Og hvis du velger å være i det, har du også muligheten til å velge å skape det du ønsker å oppleve. Men dessverre, dette betyr ikke at du kommer til å styre valgene andre gjør …

La oss innse det, noen ganger kan den andre personen handle ubevisst, eller fra deres sårede selv eller begrensende tro, men er det mulig at vi kan elske dem helt, selv når de opptrer ufullkommen? Kan vi velge å være lykkelig selv når de tar valg som vi ikke liker? Selvfølgelig.

Relasjoner er der vi øver på å bli lik Gud. Det er der vi praktiserer  ubetinget kjærlighet. Øver på å se alle og enhver situasjon gjennom Guds øyne. Det vil forandre alt.

Betyr dette at vi skal tolerere giftig og fornærmende oppførsel? Absolutt ikke.

Jeg vil aldri la noen misbruke meg verbalt eller fysisk, snakke til meg uvennlig eller handle mot meg på en giftig måte. Jeg elsker meg selv altfor mye til å tillate det.

Sunne klare grenser er hvordan vi lærer andre hvordan vi vil bli behandlet. Men de må komme fra kjærlighet og ikke fra frykt, ellers blir grenser vegger som holder oss fra å elske og å oppleve den kjærligheten vi virkelig ønsker.

Husk, vi har alltid et valg.

Alltid, velg kjærlighet.»
Gerald Rogers

 

Jeg blir snillere mot andre mennesker når jeg er snill mot meg selv. Lange ut mot andre mennesker, inkludert å snakke stygt om dem, sladre, dømme, osv., har å gjøre med en ting og en ting alene: Å plassere noen mentalt under meg,  for å fylle et hull der jeg føler meg mindreverdig. Når jeg er snill mot meg selv, kan jeg også vise vennlighet mot andre, fordi jeg ikke trenger å gjøre dem minde for å kunne kjenne meg vell.

Jeg får gjort mer når jeg tar vare på meg selv først. Da drar jeg meg ikke gjennom dagen fordi jeg er trøtt eller distrahert av en negativ sammenheng. Jeg bryr meg mer om å gjøre ferdig noe som betyr noe for meg enn  å bekymre meg om noe som for meg betyr  mindre.

Sannheten i begrepet:

«Å forandre verden starter med å endre deg selv,» 

blir mer og mer klart for meg. Å arbeide med meg selv er det edleste og viktigste jeg kan gjøre. Det er lett å ønske å forandre samfunnet, men hvor villig er jeg til å endre meg selv? Dessverre er det et faktum at mange kjærlige handlinger, til og med de fleste handlinger er gjort fra et egoistisk ståsted. Det er hardt arbeid å kunne se meg i speilet, avdekke alle feilene mine, for så å endre meg selv først, før jeg prøver å forandre alle andre.

«Ekte kjærlighet er sunn, respektfull og nærende, enten den er for oss selv eller for en annen person. Den er positiv, oppløftende, konstruktiv, og helbredende for de i vår innflytelsessfære , inkludert den personen vi ser på i speilet hver eneste morgen-oss selv. »
Laurie Buchanan, PhD

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Forandring

«Magi er å tro på deg selv, hvis du kan gjøre det, kan du få alt til å skje.»
Wolfgang von Goethe

Merkelig hvordan ordene gi slipp og endre fokus har innhentet meg. I de mest forunderlige situasjoner dukker de opp. Selvfølgelig forstår jeg at det er fordi jeg er svært bevisst på at jeg trenger  å gi slipp på unødvendig, eller utdatert bagasje og dermed endre fokus. Det jeg har sett på som min oppgave og formål de siste årene, er ikke lenger noe jeg skal eller for den saks skyld er i stand til å fortsette med. Jeg har gjort det som står i min makt og det jeg har blitt ledet til å formidle.  Nå må jeg overlater det endelige resultatet til  de gode kreftene som  finnes rundt meg, i full forvisning om at jeg har gjort min del av oppgaven.

Dette engasjementet har gitt meg både innsikt og visdom fra en kilde som springer ut fra mitt eget indre. En magisk kilde til alt som er. Den har styrket meg, inspirert meg og gikk meg både gaver og innsikt som jeg ikke trodde at jeg kunne eie. Den har gjort livet mitt rikt og fullt av glede. Jeg er glad for alt jeg har fått være med på. Samtidig er det vemodig å gi slipp, fordi jeg har opplevd hver dag som både meningsfull og magisk. Opplevelsene i disse årene har inspirert meg til å strekke meg stadig lenger og latt meg hente frem visdom fra utømmelige kilder.

«Du kan ikke gjenoppleve livet ditt, hoppe over de forferdelige delene, uten å miste det som gjorde det verdt å leve. Du må akseptere det som en helhet – slik du må akseptere verden, eller den personen du elsket «.
Stewart O’Nan

 

Men nå er det over.  Hvordan jeg vet det? Jeg bare vet. Tegnene har vært mange og jeg må akseptere at livet endrer karakter og på så mange måter gjør meg klar for noe nytt. En ny oppgave og formål Jeg vil det ikke, men det er ikke opp til meg å bestemme.  Sorgen over å måtte gi slipp er stor og jeg kjenner at det er smertefullt  å akseptere.

Men jeg må gå videre. Å dvele for lenge ved noe som ikke lenger er for meg, vil bare ødelegge alt jeg har oppnådd. Fortsettere jeg, vil jeg bare gjøre det jeg håper på enda mer uoppnåelig. Når jeg gir slipp, vil jeg bli fri og da er alt mulig. Magisk, spør du meg.

«Noen ganger  lar mennesker det samme problemet gjøre dem ulykkelige i år når de bare kunne si, hva så. Det er en av mine favoritt ting å si. Hva så.»
Andy Warhol

Det kjennes som hjertet mitt roper ut en uuttalt utålmodig lengsel etter dette nye. Noe som kan omslutte meg i visshet om at jeg har funnet det som er rett for meg akkurat nå. Noe som kan tenne en flamme i meg og fylle meg med ekte livsglede og vise meg en dypere mening med det jeg gjør. Hva det er? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at slik jeg lever nå ikke lenger er riktig for meg.

«Å gi slipp betyr ikke at du ikke bryr deg om noen lenger. Det er bare å innse at den eneste personen du virkelig har kontroll over er deg selv. »
Deborah Reber

 

Hele mitt indre roper ut en ønske om  at denne forandringen og de nye målene blir vist meg snart. Det tyngste er å leve i usikkerhet og ikke vite.

Det er en vei ut i det ukjente jeg skal gå, en innbydelse til noe som jeg ikke enda vet hva er. Jeg vet jeg er underveis til et sted der nye måter å se og forstå finnes. 

Det kjennes spennende, men samtidig skremmende. Har alt jeg står for og målene jeg har strukket meg etter, har de vært feil? Har det jeg har strevet slik for å oppnå vært forgjeves, en blindvei?

 Så absolutt ikke.  Det er bare det at jeg trenger nye utfordringer, noe som kan tenne gnisten i meg på nytt.

«Det er ekte magi i entusiasme. Den staver forskjellen mellom middelmådighet og suksess»
Ukjent

 

Her er noen tanker jeg har gjort meg i forhold til synet på meg selv og hva som er viktig for å skape noe nytt rundt meg:

Det er mange som tror de vet hva jeg trenger.  De snakker med glød om sine mål og drømmer. Når jeg ikke kan relatere meg til det samme som de så entusiastisk beskriver,  blir jeg oppfordret til å jobbe med frykten min. «Når de klarer det, kan jeg også,» sier de.  Det er mange områder av livet som trenger kjærlig omsorg. Jeg har så absolutt frykt for enkelte situasjoner, men ikke nødvendigvis på samme områder som andre.  Det er ikke frykten som holder meg tilbake  fra det andre dras mot. Det er rett og slett fordi det ikke er  noe for meg.

«Når vi har begynt å ta ansvar for våre liv, å eie oss selv, er det ikke lenger nødvendig å be om tillatelse fra noen.»
George O’Neil

I det lange løp, er det bedre å bli nedvurdert for den jeg er, enn elsket for den jeg ikke er. Faktisk, det eneste som fungerer godt i relasjoner til andre er det som gjør meg til et bedre menneske. Et bedre menneske uten å måtte endre meg, men som samtidig ikke hindrer meg fra å vokse ut av den jeg pleide å være.

Jeg verken trenger eller forventer aksept fra andre på mine mål. For meg er det viktig å stole på den indre stemmen min, at den viser vei. Jeg må ta de skrittene som er riktig for meg, uansett hvor de leder meg. 

 

Andre får ta meg som jeg er, eller ikke i det hele tatt. Det er viktig  å leve ut min sannheten, selv om stemmen min skjelver iblant. Ved å være tro mot meg selv, skaper jeg noe som bare jeg kan skape.

«Når du klandre andre, gir du bort makten din til å endre deg.»
Ukjent

Jeg er best når min egen lidenskap og styrke tar styringen. For da  følger jeg min egen vei uten å la meg dras ned av  det andre synes om valgene mine. Jeg er sterkest når jeg lærer av egne feil og bygger selvtillit fra egne erfaringer. Når jeg  faller, løfter jeg meg selv opp, og går videre uten å be om tillatelse. Selvsagt utelukker det ikke  å tilpasse meg og lytte til andres synspunkter.  Gjennom samspill med andre, styrker jeg min egen tro og tar samtidig opp i meg nyttig lærdom fra andre. Men aldri, aldri  skal det gå på akkord med min innerste kjerne.

Det er mitt ansvar, og mitt alene, å erkjenne at uansett hva som har skjedd, er jeg i stand til å ta valg for å endre en situasjon eller å endre måten jeg tenker om den på.  Det jeg er i stand til å oppnå kommer helt ann på det jeg velger å bruke tid og energi på. Ikke hva andre mener. Jeg må uansett leve min sannhet. Alt annet vil være en løgn.

 

«Det er noe magisk med å plasere deg selv midt i livet. Du er nødt til å stå opp og ta ansvar for ditt eget liv, og du kan ikke gi ansvaret fra deg.»
Bill Kurtis

Det handler ikke om å komme til toppen av fjellet først og rope: «Se på meg! Se på meg!» Men sannheten er, at all lykke, og vekst skjer mens jeg klatrer og strever på vei oppover, ikke mens jeg sitter på toppen. Det  handler om å nyte reisen ved å gi oppmerksomhet til hvert skritt. Ikke haste gjennom livet og gå glipp av det som skjer underveis. Glemme hvor alle andre er i forhold til meg. Livet er ikke en konkurranse. Jeg kommer  frem et skritt om gangen, ikke alle på en gang.

«Når du tror på seg selv, trenger du ikke å prøve å overbevise andre. Når du er fornøyd med deg selv, trenger du ikke andres godkjenning. Når du aksepterer deg selv, godtar hele verden deg. »
Lao Tzu

For meg er det viktig å gi slipp på behovet for å bevise hvor fortreffelig jeg er. Det er befriende og lar meg strekke meg etter det som betyr mest for meg. Godt  å vite at jeg ikke trenger  å være,  og gjøre det andre mener eller krever av meg.

 

«Livet er en serie av naturlige og spontane forandringer. Ikke motstå dem; det vil bare skape sorg. La virkeligheten være virkelighet. La ting flyte naturlig fremover på den måten de vil.»
Lao Tzu

Jeg er et arbeid under utvikling.  Jeg trenger ikke å ha rett og heller ikke  bekymre meg om  å feile. Det er en del av prosessen som menneske  å tabbe meg ut av og til. Prøver jeg for hardt å imponere  andre med å være «flink», vil det hindre min egen vekst. 

«Det er smertefullt å se på dine egne problemer, og vite at du selv og ingen andre har skapt dem.»
Sofokles

Det er umulig å leve uten å mislykkes noen ganger, med mindre jeg lever så forsiktig at jeg ikke virkelig lever, men bare eksisterende. Når jeg er redd for å mislykkes foran andre, kan jeg  heller ikke få gjort det som må gjøres for å lykkes i egne øyne. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger jeg mislykkes eller hvor rotete reisen min er, så lenge jeg fortsetter med å ta små skritt fremover. Det er den eneste måten å nå drømmene mine på. Den eneste måten å fullføre oppgaven som er gitt meg.

Noen  vil alltid fortelle meg hva jeg gjorde galt, for så å  nøle med å fortelle meg om alt jeg gjorde rett. Slik vil ikke jeg være. Å gi og få positive tilbakemeldinge er viktig for både vekst og trivsel. Denne sannheten er noe av det viktigste jeg har lært.

 

«Bare fordi min vei er annerledes betyr ikke det at jeg har gått meg vill

Selv om det er mange som ikke liker det jeg gjør, eller ikke respekterer meg, vil jeg aldri prøve å forandre dem. Jeg setter i alle fall ikke av plass i hjertet mitt for å hate dem. Det vil uansett bare skade meg.

Jeg  er god nok akkurat nå, akkurat slik jeg er. Jeg har ingenting å bevise. Den eneste som kan gi meg godkjenning er meg selv. Heldigvis.

«Topp ytelse begynner med å ta et helhetlig ansvar for ditt liv og alt som skjer med deg.»
Brian Tracy

Det er en spennende prosess jeg tar fatt på. For å lykkes trenger jeg å stole på prosessen. Den kan ta tid og er avhengig av at jeg tar meg tid til å være stille og lytte innover. Det er ikke sikkert at resultatet blir stort annerledes, ytre sett enn det jeg driver med i dag. Det som,  uansett resultat blir nytt, er min egen bevissthet og eierskap til det jeg beslutter.

Jeg trenger ny gnist. Jeg trenger  å se retning og formål. Med andre ord trenger jeg å finne tilbake til noe som kan inspirere og  trekke meg fremover. Noe som gir energi og positive vibrasjoner. Om jeg vil finne det? Så klart om jeg er villig til å la stillheten fylle meg. For i denne stillheten finnes alt jeg trenger. Der finnes magi om jeg er villig til å gripe den.

Og jeg er villig!!!

«Og fremfor alt, se på  verden rundt deg med glitrende øyne fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder. De som ikke tror på magi vil aldri finne den.»
Roald Dahl

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Endre fokus

DSCN8998.jpg

«Jeg våknet opp i dag
til et magisk og vakkert landskap
Det inviterte meg til å sette nye grenser,
bryte ut fra det som formet meg og var,
til å risikere å se livet fra en annen vinkel, bli forandret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve fullt og helt
Ikke utsette  lenger,
men endelig gjøre det jeg trenger å gjøre,
ikke  kaste bort hjertet mitt på offerroller eller frykt
Aller minst dvele for mye ved det som var.

Jeg vil ikke leve gjennom fortiden lenger,
men bruke dens erfaringer til å forme mitt her og nå
Det som var ga meg sorger, smerte, men også gleder,
er katalysator, en smeltedigel for dagen i dag
Fremtiden skaper jeg ved å leve nå, bare nå.»

I det siste har jeg vært opptatt av å gi slipp. Gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Gi slipp på det som holder meg i fortiden. Eller holder meg så mye i fremtiden at jeg glemmer å leve her og nå.

 

Det handler ikke om å være flink. Det er heller ingen konkurranse om hvem som har lidd mest. For meg handler det om å overleve og gå videre i livet. Jeg innser at jeg er eneansvarlig for hvordan jeg har det. Fortid er fortid, uansett hvor gjerne jeg skulle ønsket den annerledes, eller skulle ha formet den  på en bedre måte.

Det er mitt valg. Det er mitt valg å  reise meg og gå videre. Selvsagt kjenner jeg på  alt jeg har mistet, alt jeg har gått glipp av. Det vil alltid være et savn og et tenk om. Jeg tror faktisk at jeg ikke trenger å gi slipp på det gode, det som bygget meg opp. Det er det vonde, det som trekker meg ned,  jeg må legge fra meg.

I stedet for å dvele ved det som burde ha vært, kunne ha vært og det som var, må jeg endre fokus. Jeg trenger å øve meg på å se det som var positivt som en fortsatt glede. Se det som gikk galt, som ga meg nederlag eller sorg, som en viktig lærdom om livet. Slik kan jeg bruke fortiden konstruktivt som viktige byggestener mot et rikere liv.

Jeg har virkelig opplevd det dypeste mørke, men også de største gleder.

 

Det er ikke lett å endre fokus. Ikke når følelsene truer  med å overvelde meg og overta styringen. Jeg vil ikke gi slipp på verken dem, eller det som er, eller kunne ha vært.

Lever jeg på en løgn fordi jeg ikke har klart å gi slipp? Nei, så absolutt ikke. I en periode har jeg trengt det alt sammen, denne dvelingen ….. alle følelsene, all lengselen, alt håpet om …. noe jeg ikke helt kan sette ord på. Det har vært nødvendig i min egen prosess, min egen healingprosess, min egen utviklingsprosess, mot en bedre utgave av meg selv.

Et eller annet sted på veien ble det ikke greit lenger. Følelsene og dvelingen ved det som ikke er her og nå ga ingen mening lenger. Det trakk meg ned og hindret meg i å gå videre, hindret meg i å leve. Det som før ga farge til livet, kjennnes nå bare som en byrde.

Det er  noe som er utenfor min rekkevidde, noe jeg må gi slipp på. Det har tjent sin hensikt, gitt meg stor selvinnsikt og visst meg sider ved meg selv jeg trengte å fokusere på. Bloggene mine bærer preg av det. Men nå er det nok. Det trekker meg bare ned om jeg fortsetter å dvele ved noe som ikke er ment å være, i alle fall ikke akkurat nå.

 

«Vend tilbake til deg selv

Stillheten er viktig for sjelens verden. Hvis du når du blir eldre, blir mer stille, vil du oppdage at stillheten kan være en god følgesvenn. Fragmenter av livet ditt vil ha tid til å forenes, og de stedene hvor sjelens beskyttelse ble såret eller ødelagt, vil ha tid til å vokse og helbredes. Du vil være i stand til å finne tilbake til deg selv. I denne stillheten, vil du engasjere din sjel. Mange mennesker går glipp av seg selv helt mens de reise gjennom livet. De kjenner andre, de kjenner steder, har ferdigheter, de behersker arbeidet sitt, men tragisk, de kjenner ikke seg selv i det hele tatt. Aldring kan være en fin tid for modning når du faktisk møter deg selv, kanskje for første gang. De vakre linjer fra T. S. Eliot sier:

«Og slutten av vår utforskning
Vil være å komme der vi startet
Og kjenne stedet for første gang.»»

John O’Donohue

Det er det jeg har gjort, møtt meg selv. Ikke for første gang, men på et dypere nivå enn før. Jeg kan se at det som har skjedd, har i stor grad vært mine egne valg. Valg jeg har tatt, enten bevisste eller ubevisste. Noen tok jeg fordi jeg ikke forsto eller visste bedre. Andre tok jeg gjennom fornekting av virkeligheten, eller et ønske om at livet var annerledes.

Mange valg tok jeg fordi jeg visste innerst inne at de var riktige, at de var nødvendige for min egen utvikling. Noen var lette å ta, andre mer enn vanskelige, fordi de handlet om å oppgi noe som var viktig for meg  der og da, men som jeg visste, uten tvil, ikke tjente meg lenger.

 

Jeg kan ikke trylle tilbake i livet mitt mennesker jeg har mistet, enten de forlot livet mitt på den ene eller den andre måten. Det handler om å gi slipp på det som var, eller kunne ha vært, og fortsette livsveien som et helt menneske, til tross for, eller skal jeg heller si på grunn av alle arrene livet har påført meg.

Stillheten har vist meg at skal jeg finne sjelefred, må jeg våge å velge et annet fokus. Jeg må gi slipp og fortsette, mer hel og mer klok enn før. Det handler ikke om å glemme. Det handler ikke om å gi slipp på gleden over det som var. Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene, på det såre savnet og i stedet rette blikket fremover.

«Av og til må jeg gi slipp på noe jeg elsker for å skape noe nytt.»

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at det ikke vil komme tilbakefall, der alt det jeg ga slipp på manifesterer seg på nytt. Men jeg vet at det er nødvendig å endre fokus, finne noe annet som kan gi mening og peke ut ny retningen for livet mitt. Jeg vil ikke kjenne meg som et offer, aldri igjen. For meg har det tatt lang, lang tid å gi slipp. Når jeg ser tilbake kan jeg se at det har vært en trinnvis prosess, der jeg har gitt slipp på litt og litt om gangen. Jeg skammer meg ikke over tilbakefallene mine. Hvorfor skulle jeg det. Det er en del av min og bare min prosess mot healing.

 

Det er vondt å gi slipp på noe som har betydd mye, ja nesten alt for meg. Jeg vet bare at ved å fortsette å klamre meg til det, vil jeg stagnere og miste grepet på livet. Hvordan skal jeg beskrive følelsene mine rundt dette …. Det er som å stå på kanten av stupet og vite at om litt skal jeg hoppe ut i det store intet.

Vil vingene mine bære meg, eller vil jeg falle død til jorden i avgrunnen? Faktisk vet jeg at vingene mine er sterke nok til å tåle utfordringen. Så hvorfor er jeg så redd? Hvorfor nøler jeg? Vingene mine har bevist, gjennom erfaring at de er sterke nok til å tåle påkjenningene de blir utsatt for. Så jeg  hopper og gir slipp…… Dessuten vet jeg at alle gode krefter heier på meg.

Jeg sender det jeg gir slipp på ut i universet. Jeg vet at håpene, drømmene mine, det som var, blir godt ivaretatt av gode krefter. Det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over. Jeg er endelig fri til å finne en ny retning for livet mitt, båndet er klippet.

Er det meningen vil det jeg gir slipp på, finne veien tilbake til meg uten bånd, helt av seg selv. Det er ganske magisk, ikke sant.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livgivende krefter

 DSCN8659

«Hvem liker Regn?

Første strofe:
«Jeg,» sa anda. «Jeg kaller det moro,
for jeg har mine røde gummistøvler på;
De lager et lite tre-tær spor,
i den myke, kule gjørma, – kvakk! kvakk! »

Andre strofe:
«Jeg!» Ropte løvetanna. «Jeg!
Mine røtter er tørste, mine knopper er tørre. »
Og hun løftet et bustete gult hode
opp fra sitt grønne gressteppe.

Tredje strofe:
«Jeg håper det vil regne! Jeg håper det vil regne! »
malte treet på den grå barke døren,
«For, med et bredt blad til tak,
er jeg helt vanntett.»

Fjerde strofe:
Bekken sang: «Jeg ler av hver dråpe.
Og skulle ønske de aldri trenger å stoppe.
Til en stor, stor elv jeg vil vokse,
og kan finne min vei til sjøen.»

Femte strofe:
«Jeg» ropte Ted «,  for jeg kan løpe,
Med mine høye støvler og regnfrakk på,
gjennom hver vanndam og bekk og basseng,
jeg finner på veien til skolen.».

Clara Doty Bates (1838-1895).

Regn kjennes som et mykt kyss når det faller på meg. Jeg hører hvordan de store regndråpene slår og trommer mot alt hardt de treffer på sin ferd fra oven. Den gresskledde bakken demper støyen. Bare når jeg lytter konsentrert, kan jeg høre regnet stille hviske når dråpene treffer det myke underlaget. Vinden hjelper til og gjør det til en spesiell, og for meg magisk opplevelse. Den hyler og ynker seg når den treffer hushjørnene, og trommer mot rutene til husene i gata. Jeg hører brølet fra den når den nærmer seg. I ren frustrasjon tar den med seg regnet som treffer det utpekte målet i skrå vinkel.

Herlig. Jeg elsker regn.

Det får meg til å kjenne meg så levende, så ett med alt.

Regnet er den store tilretteleggeren av livet. Det skaper liv til jorden den så mykt treffer. Det får alt til å blomstre. Selv i den goldeste ørken vokser det frem små oaser av liv når den beæres av et kort besøk av regnet. Det er slik jeg kjenner det også. Regnet gir meg glede og lar meg drukne sorgene mine når det faller mot kinnet mitt og blander seg med tårene og det som er leit og trist. Det henter frem smilet og barnet i meg. Jeg hopper og danser og plasker gjennom vanndammene som så raust har slått seg til ro både der de er ønsket og der de er hatet.

Jeg tenker med glede på barndommen. Vi laget sølekaker og de utroligste figurer av jord og våt leire. Vi var skitne og våte som drukna katter av alt regnet og vannet på bakken. Å, barndommens gleder. Varm kakao og rent tøy, og mor som sto klar når vi hadde fått nok og gikk inn til den lune varmen fra ovnen.

Jeg ser på regnet som en mektig, men snill og gavmild mann. Jeg tror i alle fall at det er en snill mann, eller kanskje det av og til er en sinna kjerring som bruker makten sin til å ødelegge alt hun treffer. Hun er ikke nådig når hun legger bak seg oversvømmelser og ødelagte områder, og triste menneskeskjebner. Selv når hun er som slemmest etterlater hun seg grunnlag for nytt liv og nye begynnelser, om vi velger å se det hun gir og tar som muligheter og ikke begrensninger. Det er alt sammen i stor grad avhengig av øynene som ser.

«Kjærlighet er som regn, kan næres ovenfra, gjennomvåte par med en gjennomtrengende glede. Men noen ganger under den sinte varmen fra livet, tørker kjærligheten på overflaten og må pleies nedenfra, pleie sine røtter for å holde seg i live.»

Paulo Coelho

Slik ser jeg på regnet. Det gjør alt nytt. Det vraker og renser bort alt som ikke tjener meg lenger. Noen ganger er det smertefullt og kjennes som jeg skal til å drukne i den strie strømmen, livet som feier over meg skaper. Jeg vet bare at jeg må klamre meg fast, ikke slippe taket, og hente frem det jeg har glemt i livets utallige gjøremål, ansvar og utfordringer.

Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert livet kan være. Det vakre har altfor lett for å skjule seg under skitt og gjørme. Jeg glemmer ofte hvordan jeg kan glede meg over det ved å tillate meg å være som barn igjen. Jeg husker barndommens gleder, som når jeg skapte det vakreste vakre ut av det som tilsynelatende var styggest og mest unnselig. Gleden og kjærlighetens skaperkraft slutter aldri å overraske, og fyller meg med undring og magi.

«Den regnfull dagen
Dagen er kaldt, og mørkt, og kjedelig;
Det regner, og vinden er aldri trett;
Vintreet klamrer seg fortsatt til den smuldrende veggen,
Men på hvert vindkast faller de døde bladene,
Og dagen er mørk og dyster.

Mitt liv er kaldt, og mørkt, og kjedelig;
Det regner, og vinden er aldri trett;
Mine tanker klamrer seg fremdeles til den smuldrende fortiden,
Men håp om ungdom faller tykk i angrepet,
Og dagene er mørke og dystre.

Vær stille, triste hjerte! og ikke vær så utilfreds;
Bak skyene skinner  solen fortsatt;
Din skjebne er felles skjebne med alt,
Inn i hvert liv må det falle litt regn,
Noen dager må være mørke og dystre.»

Henry Wadsworth Longfellow

Motstand og motgang gjør oss sterke. Aldri, selv når regnet kommer som en sinna kjerring skal det få ta fra meg gleden over livet. Derfor bygger jeg huset mitt på steingrunn. Stein lar seg ikke så lett undergrave eller bli ført avsted av livets ofte tyngende slag.

«Livet er for det meste skum og boble, To ting står som stein – Godhet for en som har det vanskelig og mot til å møte mine egne problemer.»

Adam L. Gordon

Selv steinen må gi tapt dersom den blir utsatt for utallige angrep over tid. Vi har vel alle hørt om vannet som med sitt milde påtrykk kan endre sitt løp og bore seg gjennom den sterkeste stein og slik flytte fjell.

Eller det jeg bevitner når jeg tar meg en tur til Mølen, og ser en strand fylt av rullestein. Når bølgene slår inn over land, farer de over steinene som en rasende okse. Jeg hører bølgenes buldring når de treffer steinene og skyver og ruller dem frem- og tilbake i en uendelig runddans. Resultatet åpenbares i et utall forskjellige og vakkert formede, glatte og polerte steiner. Mølen er et magisk sted. Ta deg en tur dit du også og opplev naturens kraftfulle skaperkraft.

 

«Når en stein slippes ned i en dam, fortsetter vannet å skjelve, selv etter at steinen har sunket til bunnen.»

Arthur Gylne

Tenk så fantastisk når det som er hard og det som er mykt kan samarbeid og skape de vakreste kunstverk, både til glede og nytte for hverandre og verden forøvrig. Motarbeider slike fundamentale krefter hverandre, skapes kaos og ødeleggelse. Ikke bare for dem de gjelder, men for hele menneskeheten.

Slik er det med oss mennesker også. Vi trenger det myke og milde. Vi trenger å ta vare på hverandre og omslutte hverandre i kjærlighet, som når regnets milde tilstedeværelse faller på oss og visker bort alt som er overflødig og vondt. Vi trenger også fjellets styrke og fasthet. Uten en solide forankringen, ville vi være som  drivved uten mål og mening. Det er som den trygge havnen vi trenger for å vokse og utvikle oss som mennesker. Våger vi oss til toppen av fjellet, oppdager vi de uendelige mulighetene som finnes rundt oss. Det handler om å våge, om å driste oss til å bestige det steile og høye fjellet og se muligheten som altfor ofte er skjult i begrensningene vi legger på oss selv.

Ved å samarbeide og utvikle oss mot felles mål kan vi overvinne de vanskeligste og tøffeste hindringene. Vannet påvirker fjellet gjennom sitt konstante påtrykk over tid. Fjellet holder igjen og stabiliserer og lar seg langsomt bevege i ønsket retning. Slik beveger vi oss fremover i en evig runddans.

Av og til hjelper andre naturkrefter til som orkanen som feier over alt som er, eller fjellets indre vulkan som sprenger seg vei ut i det fri. Slik er livets runddans, et uendelig, vakkert og storslått skue i stadig endring. Akkurat slik vi mennesker baner oss vei gjennom ulike hendelser og valg, mildt og langsomt gjennom kjærlig nærhet. Andre ganger gjennom storslåtte feider, der det ene ordet tar det andre og legger oss tomme og øde, og adskilt fra hverandre. Først i etterkant ser vi at ødeleggelsene kan ha bidratt til vekst og utvikling, og gjort oss sterkere og mer hele som mennesker.

Derfor er jeg så glad for regnet. Uten det ville verden stått stille og vansmektet av mangel på det livsnødvendige vannet, næringen vi så sårt trenger. Det vi trenger for å leve som hele og kjærlighetsfylte mennesker.

 

«Hvor vakkert er regnet!
Etter støvet og varmen,
I den brede og flammende gaten,
på den smale stien,
Hvor vakkert er regnet!

Hvordan det slår mot takene,
Lik tramp av hover!
Hvordan det buldrer og kjemper seg ut
Fra strupen på en overfylte tut.

Over vindusruten
Øser og pøser;
Og rask og bred,
Som en elv ned gjennom takrennen brøler
Regnet, det velkomne regnet!

Den syke mannen fra sitt kammer
Ser på de buktende bekker;
Han kan føle den kjølige_
Pusten fra hver lille dam;
Hans feberhete hjerne
Blir rolig igjen,
Og han puster en velsignelse til regnet.

Fra naboskolen
Kom guttene,
Med mer enn sitt vante støy
Og oppstyr;
Og ned de våte gatene
Seiler sine tenkte flåter,
Til den farlige dammen
Omslutter dem i sitt hvirvlende
Og turbulente hav.

I landet, på hver side,
Hvor langt og bredt,
Som en skjult gulbrun og flekket leopard,
Strekker sletten seg,
Til det tørre gresset og tørrere kornet
Hvor velkommen er regnet!

I det furete landet
De møysommelig og tålmodige oksene står:
Løfter sine åk-beheftede hoder,
Med sine utvidede spredte nesebor,
Inhalerer de stille
Den kløver-duftende kuling,
Og dampen som oppstår
Fra vannrik og rykende jord.
For hvilen i furen etter slit
Deres store og skinnende øyne
Synes å takke Herren,
Mer enn menneskets talte ord.

På nært hold,
Fra under trærnes ly,
Ser bonden
Sine marker og korn,
Mens de bøyer sine topper
Til de utallige fallende dråper
Av uopphørlig regn.
Han regner det som ingen synd
At han ser deri
Bare sin egen nøysomhet og gevinst.»
Henry Wadsworth Longfellow

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Myk og bevegelig

Noen refleksjoner over livet.

«Lykke og høy ytelse kommer til deg når du velger å leve livet ditt i samsvar med de høyeste verdier og din dypeste overbevisning.»
Brian Tracy

«Når vi fødes er vi alle myke og føyelige.
I døden blir vi harde og stive.
Alle grønne planter er myke og ettergivende.
Når de dør blir de sprø og tørre.
Når vi er harde og stive er vi i harmoni med døden.
Når vi er myke og bevegelige, bekrefter vi større liv.»
Lao-tse.

For noen år siden deltok jeg i et ledertreningsopplegg. Et av øvelsene var at vi to og to skulle gjøre følgende. Jeg skulle gjøre meg hard og stiv. Da ble det lett for den andre å dytte meg så jeg falt. Derimot når jeg gjorde meg ledig og bevegelig var det nesten umulig å dytte meg overende.

«Det er betre med den kvisten som bøyer seg, enn den kvisten som brest.»

Jeg har tenkt mye på dette i det siste.

 

Mange ser på det å være tøff og sterk som et ideal. Å klare seg gjennom de tøffeste situasjoner uten å be om hjelp fra noen.

«Han er en øy (He is an Island)» synges det i sangen.
Simon & Garfunkel

Selv har jeg også vært der. Den tøffe, sterke meg som klarer alt uten å kny, uten å plage andre.

Hvor har det ført meg? Ofte til store problemer for meg selv og ikke minst andre.

Alt liv handler om samspill.

Vi er skapt til å ta vare på og støtte hverandre.

Se på plantene. De klarer seg ikke uten lys, varme og fuktighet. Det er livgivende for dem. Frøet blir bevart i jorda gjennom en ofte lang vinter. Så spirer og gror det når omgivelsene trer støttende til, når våren kommer….

Senere kan vi høste av dens frukter. Det være seg blomster, bær eller planten selv.

Den gir av seg selv for å bekrefte liv. Neste år skjer det samme om igjen. Livet går videre.

Å oppnå gode resultater handler om å være i dialog og samspill med andre.

I samspillet får vi styrke og mot til å leve et rikt og utviklende liv.

 

 

«Sammen er vi sterke» sier et annet ordtak.

Det handler om å:

  • Lytte, å bry meg om hva andre mener.
  • Slippe andre inn i min verden.
  • Be om hjelp og å gi hjelp for å nå personlige mål og/eller felles mål.
  • Se andre som unike verdifulle mennesker uansett ståsted.
  • Være ekte og sann i alt jeg gjør.
  • Leve livet i fellesskap med andre – livet får mening og verdi utover meg selv og mitt eget.
  • Se at alt liv er knyttet sammen og er gjensidig avhengig av alt annet liv.
  • Se sammenhenger/ha tiltro til livet. Se at alt har en mening/ hensikt.
  • Gi slipp på motstand mot det som skjer. Aksepter det og gå videre. Da lever jeg med livet og er myk og bevegelig i harmoni med alt rundt meg.

«Det kan skje du vil takke for det som du gråt for en gang.» Gud har en lekse å lære meg om jeg er villige til å lytte og forstå.

 

«Kanskje våre øyne trenger å bli vasket av våre tårer innimellom, slik at vi kan se livet med et klarere syn igjen.»

Alene blir livet en evig kamp, en kamp som jeg er dømt til å tape. Da taper jeg uansett, selv om jeg vinner kamper og tilsynelatende oppleves som seierherre.

Glemmer jeg nærhet og varme til menneskene rundt meg blir jeg som døden hard og stiv.

«Ikke la din kamp bli din identitet.»
Ukjent

La oss leve livet myke og bevegelige.

Jeg er overbevist om at da vil store ting skje.

Kan vi ikke prøve, sammen?!

Livet er som en skattejakt. En  ledetråd fører til en annen. Hvis noe skjer som vi ikke forstår, vær tålmodig, Alt vi ønsker å vite, er der. Svarene vil komme. Vi må ta oss tid til å legge merke til, føle og  ha tillit til at vi vil finne skatten og at den er vår.

DSCN2918

Kom og besøk siden min på FB, Synnas verden

Herlig visshet


Jeg sitter og ser tilbake på gamle blogger. Noe jeg skrev for flere år siden griper meg. Det er så lenge siden, men samtidig så nært. Det forundrer meg hvor aktuelt det jeg skrev fortsatt er. Har jeg ikke utviklet meg og kommet lenger i min egen prosess på denne tiden, eller ….?

Jo, så absolutt. Likevel er det fortsatt vanskelig å gi slipp på på kontrollen, og la flyten av livet få omslutte meg og lede meg sikkert dit jeg er ment å være. Men, uansett om jeg tviler iblant, blir jeg stadig mer trygg på at jeg er ivaretatt og at alt er som det skal være.

Derfor deler jeg på ny tankene jeg gjorde meg en sensommerkveld for lenge … siden. Eller var det i går?

«Livet er en sang … syng den.
Livet er et spill … spill det.
Livet er en utfordring … møt den.
Livet er en drøm … realiser den.
Livet er et offer … tilby det.
Livet er kjærlighet … nyt den.»
Sai Baba

 

I dag har vært en merkelig dag.  Det kjennes som om jeg er på nippen til å forstå noe. Så glir det unna og jeg sitter igjen med en følelse av tap. Samtidig kjenner jeg fred og aksept for at alt er som det skal være. Jeg skal lære meg å gi slipp, og leve uten  å forvente, men samtidig vite. Det høres selvmotsigende ut, og på en måte er det det.

«Hvis du ikke husker noe annet,  husk alltid dette som en stor hemmelighet for åndelig praksis:..

Du trenger ikke å føle på noen spesiell måte. Du trenger ikke å ha spesielle opplevelser. Du trenger heller ikke å være på noen spesiell måte med det som oppstår, enten det er behagelig eller ikke. Prøv å huske at alt du gjør er erfaring. Arbeid og konsentrer deg om hva livet er akkurat nå.

Uansett hva livet er, og uansett hvordan du føler for det, er alt som betyr noe i praksis, om du ærlig kan erkjenne hva som skjer, og deretter være til stede med den fysiske opplevelsen av øyeblikket.»
Ezra Bayda

«Gi slipp på det. Det er et svar, gi slipp på det.» Jeg hører ekkoet av disse ordene i mitt indre.

Saken er at jeg skal ha tillit til livet og at svarene på spørsmålene mine vil bli gitt meg når tiden er moden. Det er som jeg blir dratt i to retninger. Det trygge og konforme, i motsetning til  det ukjente som jeg enda ikke helt forstår. Jeg tillater meg å kjenne på de vonde følelsene som samtidig er gode. De forteller meg med tydelig røst at jeg er levende og i stand til å føle.

«Tenk deg en ny historie for livet ditt og begynn å leve det.»
Paulo Coelho

 

I dag har jeg kjent meg så bristeferdig og nær følelsene mine. Så nær at det gjør vondt. Jeg syntes at det ble nesten for mye. Hvorfor lot ikke denne nærhetsfølelsen meg i fred. Jeg ville ha fred og ro og ikke kjenne så sterke følelser. De forstyrret meg. Så forsto jeg at det ikke var jeg som overreagerte, men at det var en gjennsidig nærhet som jeg ikke kunne flykte bort fra.

Jeg flyktet uansett. Det ble for vanskelig for meg. Tanken slo meg; «Er jeg blitt gal, eller …» Jeg flyktet ut. For meg er den beste medisin for alt: «Å gå meg en tur.» Jeg visste ikke hvor, men beina ledet meg sikkert mot et av yndlingsstedene mine. Det er en liten kunstig dam midt på et jorde. Den er laget for  å holde vannet borte fra jordene rundt. I dammen er der fugler og insekter tett omkranset av ulik vegetasjon. Det er ikke langt. Bare et steinkast fra flere store veier. Likevel så fredelig. Den gir en opplevelse av alenehet og nærhet til naturen.

I dag var det ekstra godt å komme dit. Solen ga alt rundt meg en varm glød med sine gylne stråler. Jeg kjente meg omsluttet av kjærlige energier og varmen fra sola. En svak motordur fra en traktor i nærheten overdøvet insektenes summing et øyeblikk, før den forsvant med sitt dyrebare lass med markens grøde, godt stablet på tilhengeren. Stillheten senket seg.

 

«I det øyeblikket du vender deg innover, trykker du deg inn i stillheten som besvarer bønner, som tilbyr ro midt i kaos, som tilbyr veiledning når verden ser ut til å være opp ned ..»
Marilise Karlin

Uroen jeg hadde kjent forsvant og jeg ble oppmerksom på øyenstikkere som fløy hvirvlende i rasende fart rundt meg. Det var en parringslek av dimensjoner jeg ble vitne til. Flere par fløy  og ble mer og mer nærgående etter som jeg satt musestille og bare observerte og deltok som tilskuer til leken deres. Varmen fra sola hadde tydelig fått hannene interessert i artens videre eksistens. Jeg leste nettopp at egg fra øyenstikkere kan overleve vinteren. Så kanskje det var begynnelsen til neste års øyenstikkere jeg var vitne til. Uansett var det vakkert og fredfylt. Livet gikk sin naturlige gang og jeg kjente meg så i ett med alt som lever. Tiden sto stille. Jeg bare var der, tilstede jeg og øyenstikkerne.

Jeg drømte meg bort mens jeg satt der. Tankene kretset rundt alt det merkelige og ukjente som hender meg. Stadig får jeg tegn som sier meg at jeg er på riktig vei mot dette nye ukjente. Jeg vet at jeg har en oppgave og at jeg ikke skal gjøre den alene. Alt som skjer er som om jeg forberedes for oppgaven. Stadig nye erfaringer og erkjennelser kommer til meg på uforklarlig vis.

Jeg oppdager egenskaper og evner som jeg ikke trodde at jeg har, eller kunne være i stand til å utføre. Livet er raust, og hver gang jeg tror at dette går ikke, inntreffer noe …. og det går likevel.

«Hemmeligheten til å ha det hele … er å innse at du allerede har det.»
Ukjent

Jeg forstår ikke alltid det som er best for meg. Uten å reflektere handler jeg etter gamle innlærte mønstre. Da går det galt, og jeg får en ny lekse å lære. Livet repeterer og repeterer, igjen og igjen, det jeg ikke vil eller ikke kan forstå.

 

For meg handler det om å gi slipp på kontrollen. Jeg vil så gjerne at alt skal gå min vei, Akkurat slik jeg har tenkt meg det. Tålmodighet, og å vente til tiden er moden ligger ikke for meg. Derfor må jeg lære det på mange ulike måter. Helt til det sitter klistret fast.

Jeg presser ikke livet, men lar meg lede av livstrømmen på livets mektige og brusende elv. Da blir jeg ledet sikkert i havn akkurat der jeg er tenkt å skulle være. Kjemper jeg i mot og kaver mot strømmen og elvens frådende vannmasser, er jeg garantert  å dukke under. Jeg drukner i livets mange fallgruver og kjemper en håpløs kamp mot overmakten.

Alt dette vet jeg. hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp og la meg flyte med. Slik som i dag. Jeg kjempet mot følelsene og ønsket dem langt bort, samtidig som jeg så gjerne ville kjenne på dem og ha dem enda nærmere.

«Som svar til dem som sier at jeg skal slutte å drømme og møte virkeligheten … Jeg sier fortsett å drømme og gjør drømmen til virkelighet.»
Kristian Kan

Jeg erkjenner for meg selv at det nytter ikke  å kjempe mot. Akkurat som øyenstikkerne som ble drevet mot hverandre og omfavnet hverandre i ren glede og livsutfoldelse, lar jeg meg flyte med følelsenes rike repertoar.

 

Endelig erkjenner jeg at jeg er fortapt, om jeg kjemper og gjør motstand mot det uungåelige. Jeg lar meg rive med i følelsenes malmstrøm. Det kjennes godt og tryggt og nært. Jeg er ivaretatt, lyder ropet fra mitt indre. Jeg kan kjenne hjertet mitt banke hardt og varmt. Endelig kan jeg slippe det løs i trygg forvisning om at det ikke vil skade meg. Hjertet banker i takt med oppgaven min, nært og tett omslynget med alt som er godt. Jeg kjenner felleskapet og opplevelsen av støtte, og å bli ivaretatt. Jeg er innenfor den» inste grinda» og det er magisk.

«Og plutselig vet du … Det er på tide å starte noe nytt og stoler på magien av begynnelser.»
Meister Eckhart

Så skjer det …. Jeg har ikke forutsett det……Det bare er der, tydelig og klart som om det var skrevet i gullskrift.

Jeg har fått et tegn. Jeg vet at snart vil det jeg vet skal skje, skje. Men hva er snart? Det er ikke opp til meg å forutsi. Jeg bare vet.

«I stedet for å ta dine bekymringer til sengs med deg, ta dine drømmer med deg. I stedet for frykten din, ta dine håp med deg. I stedet for å minnes dine nederlag eller feil, husk de gode menneskene i livet ditt ved å se for deg deres vennlige ansikter. Deretter, bare smil deg i søvn.»
Paul Boynton

Så jeg smiler meg i søvn i forvisning om at snart, snart er tiden moden.

«Når jeg først så deg
stoppet hjertet mitt
så vill og fri
og fylt med lidenskap
brusende nedover
over steiner og klipper
med en kraft så sterk
det var som om Guds hånd
drev deg
rett inn i mitt hjerte»
Michael Traveler

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Takknemlig for livet

 

«Takknemlighet er den vakreste blomsten som springer fra sjelen»
Henry Ward Beecher

Jeg kjenner meg så takknemlig for livet, for alt det gode som kommer i min vei. Hver dag når jeg står opp og når jeg legger meg takker jeg for alt jeg har fått.  Det er ingen selvfølge at jeg skal ha det så bra, så bra med meg selv og alle rundt meg. Det er ingen selvfølge at jeg skal få lov til å leve et meningsfullt liv, både for og med andre.

Hvordan kan du tenke slik? spør noen. Det er så mye du kunne ha trengt å ha i livet ditt. Det er det helt sikkert, men jeg trenger ikke mer enn det jeg har. Skulle noe mer komme min vei, tar jeg selvsagt imot, men jeg opplever at jeg har akkurat det jeg trenger – alltid.

Jeg har ikke alltid kjent det slik. Det har vært en lang prosess og mye jobbing med meg selv å komme der jeg er i dag. Jeg har lært meg til å sette pris på de små gledene, en blomst, et smil, et vennlig ord, en hyggelig mail, hyggelige meldinger på Facebook, en telefon fra en venn, et uventet besøk eller invitasjon. Alt er små dagligdagse opplevelser, men tilsammen viser det meg at jeg er ivaretatt og at jeg alltid vil ha det jeg trenger for å ha det bra.

 

Selvsagt drømmer jeg om noe jeg ikke har og hvordan det ville ha vært om jeg hadde hatt det, men det er på en måte ikke så farlig så lenge jeg vet at jeg lever i pakt med meg selv, omgivelsene mine og verdiene mine. Da vil alt som er bedre bare være en bonus. Jeg trenger det ikke for å være et helt menneske.

Akkurat den lærdommen er viktig og dyrekjøpt. Den har ikke kommet av seg selv.  Før ønsket jeg ofte å være alle andre steder enn der jeg var i øyeblikket, fordi det fortonte seg så mye bedre enn der jeg var. Uansett hva som skjer meg nå,  kjenner jeg meg trygg og takknemlig for alt jeg har, og jeg vet av erfaring at jeg vil være i stand til å møte hva det skulle være, både av gleder og sorger.

«De gode stundene,

Hvor tiden stopper opp.
Når du skjelver i takt med gleden i deg.
Det er de små øyeblikkene i livet, som gir varige minner.»
Mona Øyen

Hva betyr det å være takknemlig og hva ligger til grunn for det:

Punktene som jeg beskriver nedenfor har jeg hentet fra ulik litteratur samt egne refleksjoner.

 

Det er ingen hemmelighet at takknemlighet henger sammen med tilfredshet og lykke. Utallige forskningsresultater, særlig det raskt voksende markedet innen positiv psykologi, har vist at takknemlighet og tilfredshet  med livet går hånd i hånd. De som pleier å være mer takknemlige  enn bitre er generelt mer positive, mer fornøyde med livet, og vil være i stand til å se det positive selv på vonde dager.

Til tross for denne intuitive forståelse for betydningen av takknemlighet, forsvinner den ofte når livet går oss i mot. Det er  lettere å være takknemlig når jeg er på et vinnerlag og ting går i min favør. Men den sanne testen av fleksibilitet og takknemlighet er når livet ikke går min vei. Når jeg  mister mer enn jeg vinner, og  ikke klarer å komme over tidligere nederlag, skuffelser og livets urettferdigheter.

Da blir takknemlighet lett snudd til en følelse av urettferdighet. Å oppleve tap, frustrasjon og til og med traumer, særlig når jeg føler meg satt ut av spill blir det ofte vanskelig å ikke hengi meg til  negative følelser. Det er da jeg undrer meg over hva  jeg har å være takknemlig for?

Uansett hva som skjer , dersom jeg graver dypt, finner jeg ofte at  det er  mye å være takknemlig for.  Ved å forbli takknemlig, uansett hva som møter meg av nederlag, skaper jeg en urokkelig holdning til  takknemlighet som den eneste tenkemåten for meg. Magisk, ikke sant.

«Ego og takknemlighet er gjensidig utelukkende
Så også indre fred og reaksjoner på drama
Der det er egoer der drama.
Der det er takknemlighet, er der indre fred.»

Enza Currenti

 

Når jeg er takknemlig forventer jeg ikke  at livet skal gi meg alt jeg fortjener. Jeg innser at gode ting ikke alltid skjer med gode mennesker, og jeg har forlengst gitt opp tanken på at livet skylder meg noe mer enn det tilbyr. Sykdom, lidelser, og til og med død er dessverre en del av livet. Terror og naturkatastrofer kan utslette  et helt samfunn av intetanende mennesker, og det er beklagelig og tragisk. Spørsmålet er ikke om livet er urettferdig, men om jeg kan gå videre på tross av det.

Når jeg er takknemlig har jeg ikke betingelser for å oppleve lykke. Jeg tenker ikke «Hvis dette skjer,bare da, vil jeg bli lykkelig.» Jeg forstår  at lykke ikke kommer utenfra, men innenfra. Jeg fokuserer mer på å tilpasse meg det som skjer heller enn å prøve å forandre det som ikke kan forandres. Jeg forsøker ikke å kontrollere mennesker og forhold i livet som egentlig ikke er i min kontroll.

Når jeg er takknemlig har jeg innsett at jeg ikke kan se  regnbuen uten regn. Samtidig vet jeg at jeg ikke får honningen uten bier, og jeg kan ikke ha roser uten torner. Jeg ser regnværsdager som en normal del av livet mer enn et avvik, og lærer å nyte  regnet heller enn å vente til det slutter å regne. Jeg beundrer den vakre rosen selv om den har torner og nyter den søte smaken av honning selv om biene kan stikke. Jeg har innsett at jeg ikke kan ha det ene uten det andre, og er takknemlig for begge deler.

DSCN5296 – Kopi

Når jeg er takknemlig har jeg håp. Uansett hva som skjer, er håpet ikke tapt. Jeg innser at fremtiden er usikker, og  jeg planlegger for det.  Jeg prøver ikke å bagatellisere det som er  utenfor innflytelsesområdet mitt. Jeg finner trøst i det faktum at når solen går ned, går den opp neste dag. Jeg har tro på at det er mer for meg i livet. Jeg flyter med livet heller enn å  føle meg beseiret av det.

«La oss være takknemlige for de mennesker som gjør oss lykkelige ; de er de sjarmerende gartnerne som får våre sjeler til å blomstre. «
Marcel Proust

Når jeg er gjennomsyret av bitterhet og nag har jeg ingen plass i hjertet mitt  til å være takknemlig.  Det betyr å tilgi de som ikke er like forståelsesfulle som jeg ville ha vært, tilgi  barna mine for å ta valg som  jeg ikke ville ha tatt, og gi slipp på følelen av urettferdighet fra en venn. Det handler om å tilgi at andre  ikke gjør som jeg hadde håpet. Kanskje jeg trenger å sette grenser for samhandlingen min med dem, eller distansere meg helt noen ganger. Å være full av bitterhet vil skade meg mer enn dem. Som Buddha sa:

«Å holde  fast på raseri er som å gripe varmt kull i den hensikt å kaste det på noen andre. Det er jeg som blir brent.»

 

Når jeg er takknemlig vet jeg at en takknemlig innstilling krever arbeid. Takknemlighet kommer ikke alltid naturlig, særlig i de mest utfordrende situasjonene. Da må jeg jobbe for å innta en positiv holdning. Jeg kan meditere, søke støtte hos andre, få hjelp for vonde følelser og angst. Søke rådgivning og aldri vike unna anstrengelsene det måtte koste meg.

«Vær myk.
Ikke la verden gjøre deg hard.
Ikke la smerte få deg til å hate.
Ikke la bittethet stjele din sødme
Vær stolt over at selv om resten av verden er uening,
tror du fremdeles at den er et vakkert sted.»
Ukjent

Når jeg er takknemlig har jeg sunne tenkevaner. Jeg  går under mottoet «Tenk positivt!» Jeg kan skille min egen oppfatning fra fakta og fjerne meg  fra offerlignende irrasjonelle tenkemåter.

Når jeg er takknemlig er jeg fleksible i hvordan jeg tenker. Å tenke fleksibelt gir meg en fordel i livet, fordi fleksibilitet er nøkkelen til vekst og visdom. Jeg vil ikke klamre meg hardnakket til tenkemåter som ikke fungerer, og  jeg trenger ikke å ta  endring i holdning som et personlig nederlag.  Jeg innser at jeg kan velge det jeg vil tro på og at jeg har rett til å ombestemme meg. Med en slik mentalitet,  tenker jeg at når en dør lukkes, vil en annen  åpne seg.

 

Fordi jeg elsker å lære har jeg  lett for å være takknemlig. Hvert tilbakeslag eller uforutsatte livshendelse gir meg en lekse, og jeg velger å fokusere mer på de gangene jeg lærer, heller enn når jeg mislykkes. Tross alt, er livet en fantastisk lærer. Selv feil og  skuffelser gir store læringsmuligheter.

Når jeg er takknemlig definerer jeg min egen verdi gjennom besluttsomheten min og  drømmene mine, ikke med det jeg angrer eller er skuffet over. Et takknemlig tenkesett har ikke rom for store ergrelser og lav selvfølelse. Om jeg sitter fast i tidligere beklagelser, og ser meg selv som en taper, eller en som har oppført seg dårlig i visse områder av livet, da vil jeg ikke være i stand til  å være virkelig takknemlig.

Ikke før jeg har hatt et oppgjør med meg seg selv og fortiden. Positiv selvfølelse legger grunnlaget for takknemlighet. Så hver gang jeg kritiserer meg selv, er det på høy tid med  en mental opprydding!

DSCN4494

«Takk for denne lyse morgen,
takk for henne nye dag.
Takk  for kærlighed og varme
jeg kan leve af.

Takk for evner og for kræfter,
takk for hver ide jeg fik.
Takk for ord at lytte efter
og for skøn musik.

Takk for glæden ved at slide,
takk for leg og dovneri.
Takk når jeg hver dag kan vide
at jeg har værdi.

Takk for mine gode venner,
takk at nogen elsker mig.
Takk for glæden ved at leve
denne lyse dag».
Martin Gotthard Schneider

I dag er en slik herlig morgen. Jeg er så takknemlig for livet, for alt jeg har. Vær sikker, jeg skal nyte den i fulle drag.

Jeg ønsker også deg en herlig og velsignet dag. Vær takknemlig og jeg garanterer deg at den vil bli god.

DSCN4548

Besøk siden min på FB, Synnas verden,

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Mitt sanne jeg

023 – Kopi

Jo mer du stoler på intuisjonen din, jo mer kompetent blir du, jo sterkere blir du og jo lykkeligere blir du.
Gisele Bundchen

Jeg elsker å bruke intuisjonen min. Den er en vidunderlig gave som har forandret livet mitt totalt.  Det betyr selvsagt ikke at jeg har sluttet med å bruke logikk og å resonnere meg frem til løsninger. Det betyr bare at jeg har funnet et verktøyet som kan brukes i alle situasjoner, enten alene eller sammen med andre verktøy jeg bruker for å leve rikt og ekte.

Det gir trygghet å vite at uansett omstendighet har jeg en kilde av visdom som aldri går  tom og som alltid er med meg. Jeg treger bare å hente den fram. lenge våget jeg ikke, men nå har jeg tatt en beslutning om å følge dens råd, uansett hvor merkelige de kan synes.  Intuisjonen har aldri sviktet meg. Det er bare når jeg ikke følger dens klare henvisning fordi jeg ikke våger, eller fordi jeg ikke tar meg tid til å lytte at det går galt.

For eksempel hvorfor stoppet jeg ikke for å peile olje på bilen min? Jeg kjennte på hele meg at jeg burde, men jeg tok meg ikke tid. Og resultatet ble at jeg fikk motorhavari og måtte taues bort.

 

Eller hvorfor lyttet jeg ikke til den indre stemmen min før jeg gikk inn i et forhold, begynte i en ny jobb  eller dro på ferie og alt skar seg.  Tenk hvilke sorger jeg kunne ha spart meg for om jeg hadde lyttet. Jeg tok meg ikke tid, fordi jeg visste best.  Den indre stemmen sa jo bare noe jeg ikke ønsket å høre, så derfor overså  jeg alle signalene, alle hindringene den la foran meg for å få meg til å stoppe opp og lytte.

«Intuisjon er den høyeste form for intelligens, overgår alle single evner og ferdigheter.»
Sylvia Clare

Merkelig egentlig hvordan livet fungerer. Jeg har kommet opp i lignende situasjoner senere, der jeg har stått overfor den samme stemmen fra mitt indre. Noen ganger lyttet jeg og andre ganger overså jeg den fordi jeg ikke ville høre.

Jeg opplever alltid at når jeg lytter blir jeg rikt velsignet på de forunderligste måter.

 

Lytter jeg ikke, er jeg garantert nedelag og sorg, for igjen å bli møtt av en tilsvarede situasjon og valg. Ikke før jeg har tatt lærdom av det som skjer og fulgt den indre stemmen min, slutter lignende situasjoner å forfølge meg. Jeg har endelig fattet poenget og kan gå videre mot nye mål og utfordringer. Det handler om å bli meg bevisst og rydde bort gamle forhold, tro, og mønstre, slik at jeg kan se meg selv og verden i et sant lys.

«Når du gjør ting fra din sjel, føler du en elv bevege seg i deg, en glede.»
Rumi

Hver dag sier jeg til meg selv. I dag skal jeg lage en bedre versjon av meg selv. Hvordan? Ved å følge min indre overbevisning og bevissthet.

Det handler om å lytte innover og til alle tegnene som legges foran meg.  Det er ganske spennende å lete etter tegn og være stille nok til å høre den indre stemmen. Livet mitt har fått en annen dimensjon og jeg kjenner en dyp lykkefølelse over å vite at jeg alltid er ivaretatt når jeg følger den indre stemmen. Faktisk er det helt opp til meg hva jeg velger  å lytte til.

«Hvis dørene av persepsjon ble renset,ville alt vises for mennesket som det er, ubegrenset.»
William Blake

 

Jeg  har alltid lært at jeg må slite og streve for å overvinne hindringer, at for å bli fri trenger jeg å bane meg vei gjennom alle hindringene.  Men alt slitet løste ikke roten til problemene jeg hadde. I stedet fant jeg løsninger gjennom å lytte innover til min egen kraftfulle og kreative intelligens. Det handlet om å ta de rette valgene for meg. Alt ble annerledes da jeg begynte å være meg bevisst handlingene mine og være aktivt tilstede i livet mitt.

«Etableringen av noe nytt oppnås ikke fra intellektet, men av lekeinstinktet skapt fra en indre nødvendighet.»
Carl Jung

For meg handler det også om å gi slipp på den jeg trodde at jeg var og bli den jeg er. Gi slipp på  motstanden min mot å ikke være god nok.

Det kjennes herlig og befriende.

Tanker, følelser og atferd oppstår innenfra, fra stillheten av min egen bevissthet. Dette er i motsetning til å oppleve noe som er drevet av andres tro, forventninger og krav. Jeg lever fra mitt sanne selv, og styrer livet mitt innenfra, og finner kjærlighet, skjønnhet og glede i hver erfaring jeg gjør meg. Er det ikke magisk?

«De beste lærerne viser deg hvor du skal lete, men forteller deg ikke hva du skal se.»
Alexandra K. Trenfor

For å skape et kreativt sted ble det viktig for meg å oppmuntre takknemlighet, åpenhet og aksept. Når jeg er rigid, trangsynt, og fordømmende, da vil også strømmen av kreativitet være begrenset og blokkert. Når jeg viser takknemlighet og er takknemlig for det som tilbys meg i øyeblikket, vil jeg  skape et miljø der kreative løsninger alltid flyter.

Jeg sitte i noen minutter hver dag med meg selv, uten distraksjoner. Uten å fokusere på problemer og hindringer, men lytte til det som kommer opp i tankene når jeg  blir stille. Slik mottar jeg de rikeste skatter og de mest utrolig fantasifulle løsningene. Og merkelig nok. De har alltid et budskap og noe jeg skal lære. Magisk, ikke sant?

«Når visdom overstyrer, produserer vårt hjerte enorme ideer med løsninger.»
Adedayo Olabamiji

Det handler om å leve i øyeblikket.

Fortiden er i fortiden, og fremtiden har ikke kommet ennå. Bare fokusere på nå, og hvordan jeg føler akkurat nå.

Det gjør meg så glad og det kjennes som jeg svever.

«Du må leve i nuet, ri på hver bølge, finne din evighet i hvert øyeblikk.»
Henry David Thoreau

Langs veien til å finne kreative løsninger, er det uunngåelig at det er noen utfordringer . For å møte disse hindringene som oppstår, er det viktig å alltid ha en oppmerksom og respektfull bevissthet. Det handler om å lytte, respektere, og åpne opp for et bredere perspektiv. Et syn som tar hensyn til også andres synspunkter.

 

Jeg er ikke bare tilskuer til en objektiv verden. Jeg er en medskaper ikke bare i det jeg opplever, men også i hvordan jeg opplever det.

Men jeg er ingen besservisser. Det har ingen hensikt å pådytte tankene og oppfatningene mine på andre. De må selv vise interesse for det jeg formidler, uansett hvor gjerne jeg vil ….. noe annet.

«Dyp lytting er mirakuløst for både lytter og taler. Når noen møter oss med åpenhjertig, ikke-dømmende, intenst interessert lytting, vokser vår sjel.»
Sue Patton Thoele

Når utviklingen av min egen bevissthet kommer fra den indre kilden min, opplever jeg et ubegrenset liv, et liv fylt med glede, kjærlighet, skjønnhet og fred. Dette er det livet jeg alltid var ment å leve.

Derfor er mitt høyeste ønske å utstråle visdom, sannhet og trygghet.

 

«Din egen selvrealisering er den største tjenesten du kan gi verden.»
Ramana Maharshi

Jeg omfavner hvem jeg virkelig er, mitt sanne indre, og er trygg på hvem jeg er. Jeg  er vakker, smart og kraftfull. Og jeg tror det!

Jeg begynner å finne ut hva som er mine sanne lidenskaper. Jeg bruker både logikk og resonnement for å finne ut hvordan jeg skal utvikle dem, og hvordan jeg skal skape et liv av drømmene mine. Magisk, ikke sant?

«Fordi alt skjer i øyeblikket nå, skjer vi også i dette øyeblikket nå: kontinuerlig, uten problemer, virkelig.»
Joseph Rain

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Glede uansett ……

531097_448158188580951_1546830832_n.jpg

«Dette øyeblikket er fylt med glede og lykke. Hvis du er oppmerksom, vil du se det. »
Thich Nhat Hanh

Uansett hvordan jeg ytre sett har det, kan jeg hente frem glede og lykke fra mitt indre skattkammer. Det er fordi jeg alltid har en mulighet til å åpne opp for de kreative kreftene i meg.  De som alltid er tilstede bak ethvert nederlag og utfordring.

Det handler om hvordan jeg velger å se på det som skjer rundt meg. Er det noe jeg skal lære fra det? Er det som hender, en måte å få meg til å stoppe opp og velge en annen retning for livet mit? Eller er det gitt meg for at jeg skal finne ut hvor verdifullt livet er og sette pris på det jeg har? Eller er det for en helt annen grunn som jeg enda ikke forstår?

Med andre ord handler det om å ikke fokusere på det som gikk galt, men på det som kan gå rett og på alt jeg tross alt har. Og ikke minst alle mulighetene som  finnes rundt meg.

 

Livet har gitt meg mange slag i trynet. Ofte har det nesten vært for mye å bære, alt det vonde som  har hendt meg. «Hvordan orker du?» spør noen, mens de gir meg sin dype medfølelse gjennom en varm klem. Andre trekker seg bort fordi de ikke vet hvordan de skal møte meg. De klarer ikke å bære sin egen smerte, så hvordan skal de da klare å forholde seg til min.

«Jeg er ingen fugl; og ingen nett kan fange meg: Jeg er et fritt menneske med en selvstendig vilje »
Charlotte Brontë

Jeg ser ikke slik på det. Faktisk kan jeg med en tydelig overbevisning uttrykke glede over livet. Jeg vet at så lenge jeg er sann mot meg selv og lever med et åpent hjerte, vil det alltid finnes en vei ut av selv de vanskeligste situasjoner. Og alt som skjer vil tjene meg i det lange løp.

 

Det handler om selvinnsikt. Om å kunne utforske erfaringene mine uten dom. Gjennom stillhet og vilje til å lytte innover, åpnes dører for mye muligheter.

Jeg finner ofte slike åpne dører mens jeg vandrer rundt i naturen. Naturen er som en katalysator, som viser meg hva som finnes bakom det som tilsynelatende er både stygt eller ubetydelig. Det er som regel det store i det lille ubetydelige som gir mest glede og gir varige minner. Jeg glemmer aldri en kald , stjerneklar vinternatt på høyfjellet. Stillheten og de uendelige hvite viddene, bare synlige gjennom stjernenes svake lys. Jeg har aldri kjent meg mer i pakt med universet enn da.

Jeg finner glede i en mild bris mot pannen på en varm dag.  Glede over solens stråler som danner de vidunderliste farger og mønstre i vannet, eller avtegner de merkeligste figurer på bakken av noe den støter på underveis. Eller rett og slett gleden over å kjenne regnet som skyller vekk tårene mine og alt som tynger meg på sorgtunge dager. Det er glede i naturens skiftende uttrykk, aldri like, men samtidig lett gjennkjennelige, til tross for at de alle er unike.

 

Slik er det med livet også. Jeg kjenner og elsker det til tross for at det har så mange forskjellige uttrykk. Jeg vet innerst inne at det vil meg vel. Uansett handler det om hvordan jeg velger å møte det, hvordan jeg velger å forholde meg, både når livet smiler og når det vender den vrange siden til.

«Å være fullt til stede er å være våken til bevegelse og skape liv, å være i live til prosessen som er selve livet.»
Pema Chodron

Livet, til tross for at det er gjennkjennelig er alltid i endring. Det gjør det interessant, kreativt og nytt. Jeg trenger ikke motstå forandring. Trygghet finnes ikke i fortiden. Det handler om å gi slipp på motstanden mot livet som strømmer mot meg, og finne visdom og trygghet i å leve i det alltid tilstedeværende nået. Et nå som stadig fornyer seg, og viser meg hvor rik og ivaretatt jeg er.

Livet er dynamisk fordi jeg ønsker endring, samtidig som jeg er takknemlig for det som er.

«Vi kan ikke tenke på å være akseptable for andre,  før vi først har vist oss akseptable overfor oss selv.»
Malcolm X

 

Dette er en herlig sannhet. Det handler om å akseptere meg selv slik jeg er nå. Selvsagt skal jeg jobbe for å forbedre meg, men utgangspuntet er at jeg alltid er god nok, uansett forbedringspotensiale.

Derfor jubler jeg full av glede:

Mitt egenverd er naturlig, glad og selvbekreftende.

Jeg fortjener et liv uten begrensninger.

Jeg er perfekt og komplett akkurat slik jeg er.

Den kreative veien min, er ikke en jeg trenger å finne ut av med intellektet. Den er de spontane uttrykkene av de innerste ønskene og intensjonene mine.

Det finnes en vis og kreativ energi som allerede opererer i hjertet mitt, i bevisstheten min. Denne kraften, vil alltid om jeg tillater den, lede meg på rett vei mot målet jeg har satt meg. Noen ganger gir den meg nye mål. Ingenting er konstant fordi jeg er underveis, alltid i endring.

Slik kan jeg med sikkerhet si, at det neste steget mot målet viser seg for meg på rett sted og til rett tid. Magisk, ikke sant.

«Alle gode handlinger er styrt av intensjon. Det du tror er det du får.»
Brenna Yovanoff

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Et åpent hjerte

DSCN8925 – Kopi

 

«Lukk øynene for et øyeblikk. Pust inn det blå på himmelen. Kjenn en mild bris fare gjennom deg. Det er fred. Det er klarhet. En magisk healing har akkuratt skjedd, en gave fra din skytsengel.»

Det er så vidundelig å kjenne at jeg er hel. Alt handler om bevissthet og en sikker overbevisning om at jeg er skapt perfekt som jeg er. De tunge stormskyene som lenge skygget for lyset og hindret meg i å se min egen skjønnhet er borte. Det klare, vakre, gylne sollyset viser meg at jeg er mer enn god nok som jeg er. Det reflekterer min indre skjønnhet i alt jeg iaktar og fyller meg med uendelig takknemlighet og undring.

Jeg er den jeg vil være. Samtidig er jeg akkurat der jeg skal være. Det er perfekt. Hvorfor skal jeg dvele i fortiden eller i fremtiden når det som er, er så perfekt og vidunderlig. Gleden fyller meg dypt innenfra, fra mine innerste kilder. Den flommer rundt meg. Solens varme stråler reflekterer det som avdekkes i vakre mønstre. Mønstre som inneholder uendelig visdom og et budskap om at jeg er ment å dele det jeg opplever med deg.

 

Jeg ser, at det ikke bare er jeg som er der jeg er ment å være og som er perfekt.

Du er like perfekt.

Jeg kan se speilbildet ditt i de vakre mønstrene i det livgivende, myke vannet. Vannet flommer rundt meg og omfavnet meg og holder meg fast med et varmt kyss. Jeg er trollbundet av alt jeg ser om hvem jeg er, hvem du er. Hvem vi er!

Jeg har funnet min indre lidenskap og kreativitet. Den er som en magisk regnbue som lokker meg til seg og viser meg hva som før var skjult bak horisonten. Jeg har funnet min muse, min kjærlighetskraft. Jeg kan se at du også snart vil finne din. Bare gå litt lenger ut på regnbuen. Du er over halvveis. Skatter venter deg når du har tatt noen få skritt til …..

«Kreativitet kan løse nesten alle problemer. Den kreative handlingen, vanens nederlag overfor originalitet overvinner alt.»
George Lois

Kreativiteten jeg eier er en naturlig livskvalitet i seg selv. Den er ikke begrenset til vanlige kunstneriske uttrykk.  Den viser meg hvordan jeg skal svare på hvert øyeblikk fra et sted dypt inne i meg, fra min egen kjerne. Den ser muligheter, uansett hva det er den iaktar eller møter.

 

Den viser meg vei og lar meg utforske livets store spørsmål med undring og et åpent sinn. Hver eneste celle i kroppen min vet uten tvil hvordan de skal svare på alt, både i meg og rundt meg. Det er fordi de har tilpasningsevne og kreativitet. De opprettholde likevekt, og gir meg løfter og visshet om at her og nå, er alt som det skal være.

«I dette øyeblikk, er det rikelig med tid. I dette øyeblikket er du akkurat slik du bør være. I dette øyeblikk er det uendelige muligheter «.
Victoria Moran

Hva gjør det da om jeg noen ganger må danse en dans jeg ikke tror jeg mestrer, forsere fossestryk, balansere på en knivsegg eller svømme på dypet for å leve. Så lenge jeg stoler på  mine indre kvaliteter og overgir meg til livets magi, er jeg alltid trygg, uansett hvor jeg er og hva som møter meg.

Tror du det ikke? Det er sant. Jeg erfarer det hver eneste dag. Selvsagt hender det at jeg tviler, men aldri lenge.

I slike stunder dykker jeg ned i mitt indre skattkammer og kommer alltid ut med akkurat den rette skatten – løsningen og svaret jeg trenger.

«Kreativitet skjer i øyeblikket, og i det øyeblikket er vi tidløse.»
Julia Cameron

 

Jeg har endelig lært å omfavne det grenseløse potensialet i her og .  Da jeg forsto hvor mye kraft som finner i hvert eneste øyeblikk,  kjennte jeg meg som et nytt menneske. Jeg som tvilte på meg selv, opplevde at jeg uansett hvor tøft, hvor smertefull, hvor stort nederlag, så kunne øyeblikket frigjøre meg og vise meg en ny vei, en vei ut i lyset. Det tok for alltid fra meg følelsen av maktesløshet og skyld.

Det er ikke lenger vanskelig å leve i en tilstand av evig fornyelse og  et vell av muligheter. Jeg trenger ikke vite eller kjenne fremtiden. Øyeblikket er alt jeg trenger.

Det er i dette øyeblikket, utgått fra en kreativ og bevisst kraft – kjærlighetskraften som fører ann og former fremtiden gjennom det samme øyeblikket – akkurat som den skal være.

Jeg er trygg når jeg hviler i en slik  sannhet og visshet.

«Hvis du føler deg fortapt, skuffet, nølende, eller svak, returner til deg selv, hvem du er, her og nå og da du kommer dit, vil du oppdage deg selv, som en lotusblomst i full blomst, selv i en gjørmete dam, vakker og sterk. »
Masaru Emoto

Alt dette fyller meg med glede. Jeg så det i  det rennende vannet på stien jeg fulgte tidligere  i dag. Jeg så det i refleksjonene fra solen som spredte seg som ringer i vannet. Hva var det som forårsaket disse ringene?

Jeg vet det. Det er tyngden fra kjærlighetskraften inne i meg. Ren magi, intet mindre. Den traff meg i hjertet og åpnet det opp mot deg og omslutter oss med ren magi. Jeg er så takknemlig. Livet er  fortryllet. Jeg ser det som gjennom forklarelsens briller. Briller som kan se det som er skjult for øyet, men som er  åpent for et tillitsfullt hjerte, mitt hjerte, ditt hjerte.

«Når du gjør ting fra sjelen, føler du en elv som beveger seg i deg, en glede.»
Rumi

Det er her evigheten er – i hvert forgyllet magisk øyeblikk.  Mitt øyeblikk, ditt øyeblikk. Vårt øyeblikk.

 

Hva er så glede? Det er som en ren utemmet fontene av liv som spruter ut og forvandler alt den rører ved. Gleden fyller meg hvert øyeblikk med oppmerksomhet, fryd, lidenskap, sannhet og håp. Den løfter meg høyt, høyere enn høyest og gir meg en følelse, en fornemmelse av håp – nei viten. En viten  om at alt er mulig. Den fyller meg med energi av den sorten som aldri går tom.

Jeg har endelig fattet gleden ved å leve. Jeg vil så gjerne at denne gleden, denne nyoppdage magiske tilstanden skal spre seg til deg også.

Bli med meg da vell – slik at vi kan oppleve gledens rikdom og fortryllelse sammen.

Jeg er full av kjærlighet og glede i hjertet og mine ønsker kan ikke sies bedre enn  Kahlil Gibran uttrykker dem :


Å smelte og bli som en rennende bekk som synger sin melodi ut i natten.
Å kjenne smerten ved for mye ømhet.
Å bli såret av min egen forståelse av kjærlighet;
Og blø villig og med glede.
Å våkne ved soloppgang med et bevinget hjerte og takke for en ny dag med kjærlighet;
Å hvile ved middagstid og meditere over kjærlighetens ekstase;
Å returnere hjem om  kvelden med takknemlighet;
Og deretter sove med en bønn for min elskede i hjertet og en lovsang på leppene.«

 

 

Besøk siden min  på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverde

Tro

DSCN7003

«Tro at med dine følelser og ditt arbeid tar du del i det største. Jo sterkere du dyrker denne troen,  jo mer vil virkeligheten og verden springe ut fra den.»
Rainer Maria Rilke

Jeg har tenkt mye på hva jeg tror på i det siste. Mer og mer forstår jeg at det jeg tror preger livet mitt. Tror jeg at jeg er mislykket blir jeg mslykket. Tror jeg at livet er negativt blir det negativt.  Det er fordi handlingene mine styres av det jeg tror er sant.

Som når jeg frykter  hva andre måtte mene om meg. Den blir en negativ faktor som hindrer meg i å være meg selv.

«Det du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt.»
Henrik Ibsen

Det er ikke lett å leve opp til dette utsagnet. Det er så lett å gardere meg av redsel for å bli avvist. Og i stedet kjenne på skam for ikke å strekke til eller for ikke å være god nok.

 

«Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker.»
Tormod Huseby

Ofte kommer slike grunnleggende holdninger og manglende tro på eget verd fra tidligere opplevelser. For meg var det ikke alltid like lett å alltid bli valgt sist i sport, ledd av fordi jeg var annerledes,  bedradd i jobbsammenheng, eller sviktet av venner og kjærester. Den dag i dag  kan det ofte være enklest å unngå opplevelser som minner  om slike nederlag. Dessverre, stikker jeg hodet i sanden slik, fortsetter de vonde følelsene å påvirke valgene mine. Det samme skjer når jeg med livet som innsats går inn i tøffe situasjoner for å utfordre den samme frykten. Jeg gjør det, som regel ubevisst, for å slippe å kjenne på de vonde følelsene som plager meg fra fortiden.

«Alle mennesker krysser linjen fra barndom til voksen alder med andres mening om hvem de er. Uten spørsmål tar vi dem som sannheter, uansett hva våre foreldre og andre  har sagt om oss i løpet av barndommen, enten disse meldingene er kommunisert verbalt, fysisk, eller i stillet. »
Heyward Bruce Ewart III

 

Følelser som  jeg ikke kan aksepteres skyves så altfor lett bort. Det kan være følelser som tristhet, sorg eller en hvilken som helt annen vond følelse.

Frykt for ikke å passer inn hindrer  alt ekte.  «Er det noe med meg som andre vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdt å ha en relasjon til?» Jeg vet at mange tenker slik.

Jeg har vært der selv så altfor ofte. En følelse av å bli misforstått og å tenke at ingen bryr seg, hindrer livsutfoldelse og glede.

Det er så lett å tro at som menneske må jeg mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye for å være vellykket. Kravene til  den jeg tror at jeg må være, er rett og slett mer enn jeg er i stand til. Denne «sannheten om at jeg ikke mestrer» må for all del skjules og døyves.

Det kan være så altfor lett å ty til unødvendig forbruk, usunn mat, beroligende medisiner eller rusmidler når en slik  følelse blir for sterk og truer med å overvelde meg. Jeg tror sikkert at du også har hatt slike opplevelser.

«Jeg trodde jeg var for følsom og svak. For å «bevise» at jeg ikke var et offer lenger, flyttet jeg nærmere vonde opplevelser i stedet for vekk fra dem. Å forbli i det vonde og utsette meg selv for mer smerte, holdt meg i offerets rolle i stedet for å flytte meg ut av den.»
Christina Enevoldsen

 

Heldigvis finnes det lys i mørket. Men det kreves at jeg er villig til å jobbe med de vonde følelsene, med det jeg tror om meg selv. Min erfaring er at jeg trenger å lytte innover. Med det mener jeg følge intuisjonens stemme. Den viser meg at jeg er god nok, at jeg duger og er verdig livets goder. Den leder meg dit jeg er ment å være og gir meg verdifulle råd med på veien.

Tenk å eie en slik skatt inne i meg. Du har den samme skatten om du er villig til å lytte innover.

Men hvordan lytter jeg til intuisjonen? Det er så lett å fortsette med å tro alt det negative som har preget livet i så mange år og la det overdøve den indre veiledningen.

«Vi er alle betinget av trossystem eller bevissthet. Trossystem er bygget gjennom verden, bevisstheten bygges innenfra. »
Matthew Donnelly

For meg har stillhet og turer i naturen gitt meg bedre tilgang til den indre kraften min. Den har vist med hvor verdifull jeg er og vist meg hva som skal til for å endre oppfatninger om meg selv fra negativt til positivt. Hvordan? Det kan være på så mange måter. For meg kommer svarene gjennom drømmer, jeg bare vet, noe jeg leser, gjennom syner og gjennom ulike tegn. Det trenger ikke være på samme måte for deg.

Hver og en har sin unike måte å fange opp signaler fra sin egen indre veileder. Uansett handler det om  å våge å lytte og ikke minst tro på at vi eier en uendelig magisk kraft inne i oss.

 

Denne kraften er kjærlighetskraften som støtter det høyeste gode i meg. Kjærligheten vet at det som tjener en, tjener alle, og det som ikke tjener en, tjener ingen.

Kjærlighet skaper samhold, ikke splittelse, og  setter aldri noen opp mot andre. Når kjærligheten er ledestjerne,  velger jeg medfølelse og omsorg for både for meg selv og andre i stedet for frykt.

«Fordi du ikke tror, betyr ikke det at det er umulig. Tross alt, dine oppfatninger er grunnlagt bare på hva du har sett eller hørt. »
Kongen Samuel Benson

For å unngå smerte har jeg altfor ofte latt frykten, heller enn kjærligheten få styre viktige valg,  I de øyeblikkene gjør jeg alt for å kjenne meg trygg fra frykten, uten å forstå at frykten aldri vil forlate meg om jeg ikke endrer oppførsel og det jeg tror om meg selv. Jeg fortsetter med å oppføre meg og tro vondt om meg selv på måter som ikke har noe med kjærlighet å gjøre.

Jeg vet veldig godt hva jeg gjør for å prøve å holde frykten ute. Vet du hva du gjør?

 

Når jeg ikke aksepterer kjærlighet som ledestjerne, har jeg ikke oppfylllt det jeg er ment å være. Når jeg blir guidet av kjærlighet, trenger jeg ikke oppføre meg på måter som forårsaker følelser av skam i meg selv eller  hos andre. For kjærligheten forteller alltid sannheten og viser hvordan jeg skal handle i kjærlighet. Kjærlige handlinger  fører ikke til hemmelighold eller skjulte agendaer. Snarere kan kjærlige handlinger kunngjøres for hele verden uten skyld eller skam.

«Tid gir oss alle muligheten til å endre, forandre vår tro, og skape nye perspektiver som utfordrer en persons karakter, og lære han, eller henne hvordan å bli en lykkeligere og klokere person.»
Kilroy J. Oldster

Kjærligheten er i meg. Den en del av min sanne natur, om jeg velger, og våger å lytte til den eller ei.

Jeg kan ikke føle kjærlighet når jeg er opptatt med å kjenne på frykt. Jeg føler kjærlighet bare når jeg åpner opp for læring om hva det virkelig vil si å elske meg selv og andre.

Husk at tilgivelse er den eneste veien til frihet og til kjærlighet.

Uansett hvor mye fortiden har skadet meg, er det min jobb å gi slipp på den, slik at jeg kan skape min egen fremtid. Og det har ingenting med andre å gjøre. Tilgivelse frigjør  … Det er den eneste måten jeg  kan ta tilbake føringen i livet mitt. Det samme gjelder når det handler om å tilgi meg selv.

«Min tro er sentrum i mitt vesen.»
Lailah gifty Akita

 

Jeg fortjener å være fri. Det handler om å gi slipp på vonde følelser og sinne.

Jeg var redd for engasjement.
Jeg var redd for å bli såret.
Jeg var redd for å såre andre.
Jeg var redd for ikke å være god nok.
Jeg var redd for å miste friheten.
Jeg var redd for å bli avvist.

Det har tatt mye tid  å arbeide meg gjennom en slik frykt og manglende tro på meg selv. Mange feilslåtte valg og mye lærdom.

Jeg lærer fortsatt. Jeg er sikker på at jeg vil fortsette å lære.

«Du er et produkt av hva du har fortalt deg selv i fortiden. Det du forteller deg selv nå vil avgjøre hvem du blir i fremtiden. »
Jit Puru

Noen ganger prøver jeg å jage min egen helbredelse. Noen ganger prøver jeg å jage livet … Men livet har ofte sin egen plan. Å skape min livs drøm er en kombinasjon av intensjon og overgivelse … Ha en intensjon og være tydelig på det jeg ønsker, og samtidig overgi meg og stole på at alt skjer med guddommelig timing.

Guddommelig timing. Dette er hva jeg stoler på. Når tiden er moden vil det skje.

Inntil da, gleder jeg meg til fremtiden med å tro på kjærligheten og mitt eget verd. Takknemlig for alt fra fortiden som førte meg hit og er glad for fjelltoppene jeg ennå må klatre.

 

Det beste er enda ikke kommet. Uansett er dagen i dag mer enn nok, og jeg gleder meg over livet og øyeblikket. Det er ved å leve sant og ekte hvert eneste øyeblikk, at fremtiden og drømmer manifesterer seg. Er det ikke magisk?

«Når du ber om råd, søk ikke etter noe på overflaten. Grav dypere, still spørsmål om hva denne personen tror på?»
J.R. Rim

For når det jeg tror er bygget på en opplevelse av helhet, på kjærlighet og viten 0m at jeg eier alt som skal til, vil livet utvikle seg, og bli mer og mer ekte. En slik tro gir meg selvtillit, visdom og inspirasjon til å fortsette på livsveien. Jeg vet da, at alt avhenger av om jeg våger å tro at kjærlighetskraften er sterkere enn alt og at den er fundamentet i hvem jeg er. Tilbakeslag og hindrer er bare en del av prosessen. Motgang er noe jeg skal lære av på veien mot målet.

 

«Mestere lærer å utvikle styrket tro og investerer en betydelig mengde tid for å rotfeste denne troen,  for det meste gjennom sin egne selvfølelse.»
Steve Siebold

Vi har alle ulike oppgaver og mål i livet. Til tross for dette, har vi noe fundamentalt til felles. Vi er skapt med kjærllighetskraften som vårt dyreste eie. Den viser oss hvor mye vi er verdt og ber oss om å bruke den for å nå våre drømmers mål.

Jeg velger å tro at slik er det. Gjør ikke du?

«Vi er alle laget av de samme frøene. Det er fornuftig å si at medfølelse, kjærlighet, sol, vann og gjødslede frø vokser til sunne, glade, oppfylte planter. Du trenger ikke å like en bestemt type brød eller være en baker for å ha tro. Gud oppfant mer enn en type brødovner for å spre frø av tro. De som blir selvrettferdige bakere har en selvrettferdig brødovnbevissthet.

Hvis vårt trosystem ekskluderer oss fra å dele brød med dem som ikke tror på nøyaktig samme måten som vi gjør, da er det på tide å revurdere vår tro. »
Sadiqua Hamdan

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Møte mitt eget ansikt

DSCN0375

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.»

Karin Boye

Denne  sommeren har bevisstgjort meg på sider ved meg som jeg har fortrengt. Følelser har tatt overhånd og banet seg vei ut i det fri. Følelser som jeg lenge har avvist fordi de ikke passet med det bildet av meg selv som jeg ønsket å vise andre.

IMG_1850

Jeg mistet rett og slett kontrollen. Det jeg hadde tatt på meg av ansvar, og oppgaver ble for mye og jeg merket at omgivelsene mine reagerte negativt, samtidig som mitt egen mestringsbehov led nederlag. Jeg klarte ikke å oppfylle alle kravene som jeg følte ble stilt til meg, verken fra meg selv eller andre..

Og hvem sin feil var det? Min egen selvsagt. Det var jeg som la opp til å klare det samme som jeg klarte da jeg var ung. Hvordan skal andre kunne vite at jeg strever for å mestre, når jeg ikke viser hvor sliten  jeg er eller ikke sier fra.

Heldigvis brast det for meg til slutt. Jeg ble kritisert fordi jeg ikke gjorde det som var forventet. Det kjentes svært urimelig og jeg fikk stotret frem at jeg faktisk ikke klarte alt på en gang. Jeg ville gjerne, men jeg klarte det ikke. Reaksjonen jeg fikk var svært negativ, og jeg trakk meg tilbake både lei meg og sinna for ikke å bli forstått.

«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»

Karin Boye

DSCN3667

Det var som en demning som brast. Jeg som sjelden gråter, nærmest hikstegråt. Jeg kjente på nederlaget over å ikke mestre og samtidig sinne over å ikke bli forstått da jeg sa fra.

Men hva kunne jeg forvente? Det er ikke lett for andre å fatte hvordan jeg følte det, når jeg ikke hadde signalisert tydelig hvor jeg sto før jeg ikke klarte mer. Vedkommende trodde sikkert at det bare var vond vilje og kjente seg sviktet, fordi jeg ikke stilte opp som jeg alltid hadde gjort.

Denne episoden fikk meg til å innse at det er farlig å late som.  Det er nødvendig å erkjenne, særlig overfor meg selv hvordan jeg har det. Det hjelper ikke å ta på meg en rolle som jeg ikke mestrer. Ubevisst spiller jeg da offerrollen. Jeg undertrykker den jeg er og stiller urimelige krav til meg selv. Ærlighet overfor egne følelser og å tillate meg å kjenne på dem, gir både innsikt og styrke. Hvordan skal andre oppfatte hvordan jeg har det om jeg ikke erkjenner og er ærlig mot meg selv?

Jeg har endelig erkjent mine egne begrensninger. Faktisk kjennes det ikke så vanskelig  lenger å sette grenser for egen aktivitet. Jeg merker også at andre aksepterer grensene mine lettere nå, fordi jeg er tydelig på hvor jeg står og hva jeg kan klare. Jeg signaliserer det mens jeg har overskudd og ikke når jeg er tappet for alt som heter krefter. Det gjør en stor forskjell i måten jeg kommuniserer budskapet mitt.

DSCN4522

Kvaliteten på det jeg gjør blir også langt bedre fordi jeg har overskudd og tar hensyn til gode og dårlige dager.

Alt det jeg skriver  om her er ikke noe nytt. Jeg har visst det og snakket om det før, men det har ikke vært en erkjent indre sannhet.  Ikke før jeg  ikke klarte å holde følelsene ute lenger. Ved å våge å kjenne på følelsene, på nederlaget og urimelige krav, kunne jeg endelig bli fri. Fordi jeg anerkjente følelsene mine som sanne, ble de en aktiv del av hvem jeg er. Jeg slapp dem inn, og lot dem fortelle meg hva som ikke var godt i mitt liv og gjennom deres tilstedeværelse fant jeg frem til løsninger for et bedre levesett. Ikke slik jeg så ofte har gjort: å fornekte dem eller skyve dem unna fordi de var for vonde å kjenne på. Jeg innser nå at de rett og slett viser meg vei til et bedre liv.

«Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»

Karin Boye

Jeg trenger ikke gi slipp på følelsen mine. Jeg takker for dem, fordi de beriker livet mitt, og viser meg igjen, og igjen hvem jeg dypest sett er, og hva jeg trenger  å gjøre for å bli enda mer sann og ekte.  Først  når jeg har erkjent følelsene og funnet frem til  de indre sannhetene de avdekker, kan jeg la dem fare. Faktisk forlater de meg frivillig og gir rom for nye følelser som viser enda større dybder i meg. Magisk spør du meg.

DSCN5293 – Kopi

Mens jeg reflekterer over alt dette kommer et bilde frem for mitt indre øye. Det er et bilde av et ansikt av menneskelig sårbarhet.  Til tross for et tøft ytre, ser jeg tydelig hvor sårbart og skjørt det er.  Jeg ser hvor lite som skal til for at det blir misforstått, kjenne seg oversett eller tråkket på. Hvor hardt det har kjempet. Hvor lenge det har kjempet med seg selv for å møte andres krav og forventninger. Hvor lite det har stilt opp for seg selv over lang, lang tid.

Samtidig signaliserer det et gryende mot og opprør mot alle indre, og ytre krav og jeg ser tydelig at det er på vei ut i lyset. Et lys som er blendende sterkt. Om det ikke tas forhånsregler kan  et slikt sterkt lys påføre store sår og begrense livsutfoldelse. Det gjelder å være forberedt. Ikke haste avsted uten å være forankret i verdier og/ eller ha en visjon for retning.

Med et bevisst fundament kan selv det skarpeste lys ikke skade. Tvert imot. Det viser bare vei og avdekker en større sannhet. Det viser  tydelig styrke, men også svakhet. Det viser hva som ikke er tjenlig lenger, hva som trenger oppmerksomhet og kjærlig omsorg. Lyset brukt slik, avdekke stadig nye lag av selvinnsikt og visdom. Det er magi i et slikt lys.

CIMG3195

Bildet gir et sterkt yttrykk av lengsel. En uuttalt lengsel mot noe som ikke er helt avklart eller bevisst. Lengselen bare er. Jeg fornemmer at den handler om felleskap og  kjærlighet.

Noe ligger fortsatt i skyggene i kanten av bildet. Det er områder som trenger bevisst pleie og stell for å kunne tåle det kraftfulle lyset. Bildet gir håp om å finne et sikkert fundament og ståsted, der egne krefter kan bli brukt. Det er et bilde på kamp, på mot og på en snarlig seier over mørkets demoner og krefter.

For meg henger dette bildet sammen med det jeg har beskrevet om min egen selverkjennelse og møte med følelsene mine om å komme til kort. Det henger sammen med å være i utvikling. Det handler om å erkjenne og være sann mot egne behov. Skal vi vokse som mennesker og leve godt sammen med andre, må vi kjenne oss selv og våge og møte det som smerter. Bringe det ut i lyset, slik at vi kan se godt nok til å fjerne det som ikke tjener oss lenger.

Jeg vet at bildet jeg så handler om meg, men det handler også om deg. Tenk over det, så tror jeg at du kan være enig.

DSCN1349

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden