Stikkordarkiv: reflektere

Når jeg er rotfestet ………

11. mai 2018 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Å være sårbar trenger ikke å være truende. Bare ha mot til å være oppriktig, åpen og ærlig. Det åpner døren til en dypere kommunikasjon. Det skaper selvutvikling og den slags forbindelser med andre vi alle ønsker i livet . Å snakke fra hjertet frigjør oss fra hemmelighetene som belaster oss. Disse hemmelighetene er det som gjør oss syke eller engstelige. Å fortelle din sannhet, hjelper deg til å få klarhet i dine virkelige hjertedirektiver.»

Sara Paddison

Å elske …

Om du har lest noen av bloggene mine, kan du ikke unngå å se at kjærlighet opptar meg. Det er mye å lære ved å fokusere på kjærligheten og dens vesen … Jeg tror at kjærlighet er svaret på nesten alle spørsmål du kan stille.

Det finnes ulike typer kjærlighet:

Eros er en romantisk kjærlighet til din hjertenskjær. Den er uunngåelig litt egoistisk. Du elsker din kjæreste fordi det er noe ved kjæresten som beveger deg. Det kan være måten han snakker eller måten han går på, eller personligheten hans, eller den fysiske skjønnheten eller den intellektuelle kraften hans. Eros er alltid basert på at det er noe ved han som tiltrekker deg.

Philia … intim hengivenhet mellom nære venner. Dette er mennesker du liker. Det er gjensidig kjærlighet. Du elsker fordi du er elsket. Du elsker dem du liker. Mennesker som du liker å spise middag med. Mennesker du ringer og snakker med. Mennesker du går ut med. Dette er vennskap.

«Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet.»

Mor Teresa

Agape … er mer enn romantisk kjærlighet … mer enn vennskap … det er forståelse. Det er en kreativ og forløsende godvilje overfor alle mennesker. Det er Guds kjærlighet som opererer i det menneskelige hjertet. Det er den altomfattende kjærligheten som ikke søker noe i retur. Når du elske på dette nivået, elsker du også dem som ikke beveger deg. Du elsker dem du ikke liker. Du elsker dem som gjør det du ikke liker.

Kjærligheten er alltid den som gir, aldri tar. Ekte kjærlighet spør ikke om noe i retur. Der det er kjærlighet, er det ingen frykt. Kjærligheten er svaret.

Ekte kjærlighet slik jeg ser det, inneholder både, eros, philia og agape. Det er himmel på jord.

Frø av mismot, depresjon, og håpløshet kan ikke slå rot i et takknemlig og kjærlig hjerte. Vær takknemlig for det som er lite og unnselig, for det ender ofte opp med å bli det største og viktigste du har å være takknemlig for. Oppdag glede, fred, kjærlighet og lykke i dine hverdagslige øyeblikk.

Ha fokus på … dine suksesser, ikke din feil.
Ha fokus på … det du har, ikke det du ikke har.
Ha fokus på … den du er og ikke den du pleide å være.
Ha fokus på … det du gjør nå, ikke det du ikke gjorde.
Ha fokus på … det du lærer, ikke på det du ikke vet.
Ha fokus på … dine gode vaner og ikke de dårlige.
Ha fokus på … det positive, ikke det negative i livet.
Ha fokus på … dine sterke sider, ikke dine svakheter.
Ha fokus på… kjærligheten i livet ditt og ikke frykt og lidelse.

Rob Whalley

På turene mine ute i naturen er det mange ting som fanger blikket og oppmerksomheten min. I går gikk jeg på en sti som førte meg oppover mot toppen av en liten ås. Jeg fant en storslått utsikt utover fjorden. Ytterst på en knaus var det noen som hadde plassert en benk. Det var det perfekte stedet å sette meg ned for og reflektere over livet. Nedenfor knausen sto en vindblåst og krokete furu. Den strakte de knudrete grenene sine ut over toppen mot benken og annonserte at den også ville delta med sine erfaringer.

Et tre eier en perfekt tilstedeværelse. Det er på en eller annen måte i stand til å engasjere seg og være en del av stedet der det befinner seg. Treet står der urokkelig, uansett hva som inntreffer rundt det. Det lar seg ikke påvirke av omstendighetene. Det lar seg forme og lede av vær og vind, og knekker skjelden fordi det bøyer seg og tilpasser seg forholdene. Furua ved siden av meg bar tydelig preg av nettopp en slik tilpasning. Dens forvridde grener viste meg at den hadde vært gjennom mange prøvelser og tunge stunder. Likevel var den uendelig vakker i sin uperfekthet.

Dets søken etter ly hadde gitt grenene deres karakteristiske forvridde former. Treet hadde funnet akkurat nok ly til å overleve. Det hadde funnet et skjermet sted tett inntil knausen og slik klart å motstå elementenes herjinger gjennom år på det utsatte stedet den hadde valgt å slå seg ned. Den viste tydelige tegn på både klokskap og tilpasning. Det hadde en stille verdighet og likevekt der det sto i all sin skjønhet.

Trees sto så vakkert dypt forankret i jorden med røttene sine. Det fant næring for livet i den karrige jorden som omga det.

Jeg tenker at jeg har noe å lære av treet. Ønsker jeg å utnytte mulighetene som er gitt meg uansett omstendigheter? Da må jeg også være villig til å ta med meg motgangen, prøvelsene som garantert inntreffer i mørke og dystre tider. Uten å lære å stå støtt gjennom tunge tider, vil jeg ikke overleve og kunne nyte de varme, milde og kjærlige vindene som alltid kommer. Slik er livets syklus.

«Påvirkning fra fortiden har innvirkning på følelsene dine. Studer valgene du har tatt og vurder den bakenforliggende årsaken, slik at du erkjenner det som har motivert deg. Tilgi fortiden og frigjør deg fra alt som begrenser deg slik at du kan leve fullt ut her og nå. La ikke grums fra barndom og oppvekst få slå røtter, men åpne deg opp for kjærligheten. Få grumset i relasjoner opp til overflaten, og legg den bak deg.»

Det handler om å gi slipp på gamle former for liv, å tilpasse meg det nye som vokser frem. Jeg finner det alt sammen dypt inne i kjernen min. Akkurat som treet som beskytter sevjen sin gjennom vinteren og våren med sin egen bark. Det lærer meg at jeg kan komme sterkere tilbake etter å ha gått gjennom vinterens mørke og kulde. Erfaringene mine er ikke tapt. De trenger bare lys og varme for å vokse frem på nytt i enda større klokskap og skjønnhet. Ofte har jeg gått fremover inn i nye situasjoner og opplevelser som verken gir næring eller utfordrer meg, fordi jeg har forlatt min dypeste kjerne.

Det er ikke rart at behovet for ytre stimuli, etterlater meg tom, sliten og uten mening. Mange av erfaringene mine har vært overfladiske. De berører bare overflaten av den jeg er. De mangler røtter. Treet strekker seg mot lyset, tåler vind, regn og stormer, nettopp fordi det er forankret. Hver av grenene er forankret i røttene som er godt plantet i jorden. Treets klokskap balanserer veien innover med veien utover.

Vær akkurat den du er
«Ikke prøv å vise tillit; rett og slett stol på at du ikke kan vise tillit akkurat nå.
Ikke tving takknemligheten frem; bare vær takknemlig for at du ikke er takknemlig, elsk at etterspørselen etter takknemlighet er illusorisk.
Elsk din manglende evne til å elske fullt, godta ikke-aksept, overgi deg til din absolutte unnlatelse av å overgi deg i dag.
Dette er frihet, akkurat der du er – frihet til å føle deg ufri, til å smake livet helt på skapelsens utspring, til å være nøyaktig hva du er, uansett hva.
Det som oppstår, men uønsket, men skuffende, men flyktig, sier, «Dette er intet ringere enn livet selv!»

Jeff Foster

Treet lærte meg noe annet også. Det lærte meg å ha tillit til livet og kjærligheten det viser meg gjennom dets store omsorg for meg. Det handler om å følge verdiene og instinktene mine, det som er nedlagt i meg fra før unnfangelsen. Gjennom år har jeg fortrengt alt dette, og søkt overalt etter sannheten. Først nå innser jeg at det finnes inne i kjernen min, der det alltid har vært.

Jeg lærte at:

Alle gjør sitt beste, tar det beste valget … vurdert ut fra informasjonen og kunnskapen de oppfatter.

Alle er nært knyttet til hverandre som en stor organisme.

Det «beste» valget, er det som tar hensyn til at vi er sammenbundet med hverandre.

Det handler om å kunne lytte…..

Det handler om å ta meg tid til å sette meg ned å reflektere, reflektere over hvem jeg er. Hva jeg vil. Hvorfor jeg er til? Og ikke minst mitt forhold til andre, til deg…..

Det handler om å praktisere og se forbindelsen til alt liv og handle på det med alt jeg er. Det vil styrke samhold og bygge sterke relasjoner, med meg selv, andre, deg og forbindelsene som er langt utenfor min fatteevne.

Jeg trenger å oppdage røttene mine og stole på at de er sterke nok til å ri av enhver storm. Alt det vonde jeg har opplevd er støy på forbindelsen til røttene og hjertet mitt. Det er når jeg har glemt røttene mine at jeg ender opp med knekket «rygg» og må bruke både vilje, tid og mot for å komme tilbake til livet. Så lenge jeg lar «sevja» flyte fritt, og åpner opp for sårbarheten og mykheten i meg, vil jeg svaie i takt med omgivelsene, uansett om det blåser orkan, og slik tilpasse meg livets viderverdigheter. Det er fordi jeg er fundert i en trygg, kjærlig og myk kjerne.

«Kast garnet ditt ut i livets hav og trekk opp uendelige muligheter, det høyeste gode, det beste av alt, og de mest fantastiske manifestasjonene. Få ut av din eksistens det du mest ønsker å oppleve i livet, uten unnskyldninger eller rettferdiggjøring. »

Dr. Jeff Mullan

Hvorfor tar det så lang tid for meg å endre meg da? Hvorfor kan jeg ikke være som treet i sin stoiske ro, uansett hva som skjer?

Det kan være svært vanskelig å fokusere på noe positivt, når tilsynelatende, bare motgang og negativitet fyller hverdagen. Jeg vet at det går ann å trene hjernen til å fokusere på det gode i stedet for å dvele ved det som er negativt. Det handler om å endre måten å tenke på.

Du kan lede et menneske til kunnskap, men du kan ikke tvinge han til å tenke.

Jeg kan tenke at:

Livet er bare elendighet. Alt i livet er negativt, ingen er ikke til å stole på og ingenting godt vil noen gang skje med meg.
Å ha en tendens til å konklusdere uten noe bevis for konklusjonen. Dette kan være et veldig destruktivt mønster som kan begrense meg i å se virkeligheten for hva den er.
Det skjer aldri. Det er når jeg tror at noe godt aldri noensinne vil skje med meg. Det kan være en rotfestet måte å tenke på, og en dyptliggende manglende evne til å tro at jeg er verdig at noe bra kan skje meg.
Forutsette at alle tenker negativt om meg. Jeg tror jeg vet det andre tenker om meg og det er bare negativt.
Jeg skulle, ville, kunne . Jeg vet hva jeg må gjøre for å endre livet mitt. Jeg er i stand til det og jeg vet det og jeg vil gjøre det hvis bare ………
Følelsene mine styrer det jeg tenker, og derfor også visjonen min om hva virkeligheten er. Jeg føler at jeg ikke kan, så derfor kan jeg ikke.
Det er min feil. Jeg ser meg selv som årsaken til alt ille som har skjedd f.eks «Det er min skyld at han forlot meg for en annen kvinne» Jeg tar ikke ansvar for det gode som skjer.
De har alle feil. Jeg ser på andre som ute av stand til å gjøre noe riktig, og min måte er den beste måten.
Og mange, mange andre negative måter å se verden på.

Det er så lett å glemme det som treet lærte meg om å være rotfestet og ri stormer av.

«Hvordan kan jeg klare å endre tankene mine fra negative til positive?»

er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger.

Det viktigste er å erkjenne problemet. Om jeg ikke tror at jeg har et problem, så det er ingen grunn til å endre meg. Det er helt ok. For å ønske å endre må jeg tro at det er et behov, og jeg vil smått om senn gjenkjenne det som må endres, og det starter som regel med min oppfatning av livet. Alles oppfatning av livet er annerledes, derfor er alles virkeligheten annerledes. Det høres kanskje merkelig ut, men tenk på det i noen minutter. Det kan endre måten du ser verden på.

Alles syn på verden er annerledes. Det avhenger av de tankemønstrene jeg bruker i det daglige. Om jeg synes livet er herlig, vil jeg legge merke til alt det fantastiske i livet mitt. Om jeg tror livet er noe dritt, finne jeg bare dritt rundt meg. Når jeg endrer tankene mine, vil jeg bokstavelig talt forandre verden jeg lever i. Men først må jeg gjenkjenne de destruktive tankemønstrene mine.

Jeg må være klar over når jeg bruker de destruktive tankemønstrene. Jeg bruker forskjellige tankemønstre avhengig av det jeg gjør. For eksempel kan jeg bruke et positivt tenkemønster der jeg er trygg på evnene mine, og samtidig være destruktiv når det gjelder søken etter kjærligheten. Å forstå og erkjenne når jeg bruker destruktive tankemønstre, hjelper meg til å kunne endre dem.

Jeg må erstatte negative tankemønstre med gode. Dette er noe jeg ikke gjør umiddelbart. Jeg må la de gamle mønstrene dø sakte, mens jeg introduserer de nye og forbedrede tankemønstrene inn i livet mitt. Etter litt tid vil jeg se stor forskjell, det vet jeg fordi jeg har erfart det..

Å erkjenner og endre måten jeg tenker på kan ta tid, avhengig av hvilke mønstre av tanker jeg har og hvor gjerne jeg ønsker å endre meg. Jeg kan forandre meg og gjøre endringer for resten av livet. Jeg kan, og jeg vil om jeg virkelig vil.

Hver dag bruker jeg tid til å tenke på hvor jeg ønsker å være i livet, og sakte men sikkert skjer det noe. Den viktigste endringen er ikke at jeg tenker annerledes. men at jeg er mer rotfestet og forankret i de verdiene som er viktige for meg i kjærlighet. Da endrer jeg lettere måten jeg tenker på også. Og det nesten uten å tenke over det. Er det ikke magisk!

Vinteren kan komme med sine stormer og kulde. Røttene mine er godt forankret i kjærlighet, og jeg vet at til våren vil sevjen igjen våkne til liv og bringe nytt liv og nye muligheter inn i tilværelsen mitt. Jeg vet hva som er viktig for meg, og hvordan jeg skal oppnå det. Gjennom positive energier, tålmodighet, tillitt og et varmt bankende hjerte er alt mulig. Alt jeg trenger finnes allerede inne i meg. Det vokser seg sterkere og vakrere for hver dag. Jeg vet det for jeg har nådd frem til regnbuens fot….

Bli med du også da vel……..

«Her er det paradoksale mysteriumet i å forelske seg:
I kjærlighet, er det ingen «du» å forelske deg i, og ingen adskilt «annen» du forelsker deg i.
For når og hvor det er kjærlighet, det illusoriske «du» og «meg» skillet har allerede falt, til taushet og unevnelige dimensjonene.
Kjærlighet er ikke et mål, venn, men fundamentet til alle ting, synlige og usynlige.»

Jeff Foster

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

På kino med barnebarn

26. februar 2018 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Ingenting går bort før det har lært oss hva vi trenger å lære.»
Pema Chödrön

Den siste uken har jeg hatt med barnebarna på kino to ganger. Det er faktisk ganske lærerikt. Filmene er morsommen, men de har også et underliggende budskap som er viktig å få med seg. Forstår godt at det er flere voksne som regelmessig går på kino for å se barnefilmer, selv om de ikke har barn.

Få barnebokfigurer er så sjarmerende som de i Beatrix Potters bøker. Historien om eventyrlystne Petter Kanin er blitt en herlig film.

Petter Kanin forsøker stadig å snike seg inn i hagen til Herr Gregersen for å stjele grønnsakene hans. Det finnes ingen grenser for oppfinnsomme triks han bruker for å lure den gretne bonden. Men når gården overtas av den mye yngre slektningen Thomas, får Petter en langt mer formidabel motstander å hanskes med.

For å gjøre en lang historie kort ender filmen med at Petter kanin sier unnskyld til Thomas. Han innser at han har vært sjalu fordi Thomas ble kjæreste med hans gode beskytter Bea, kunstneren som bor i huset ved siden av. Kampen, som først dreide seg om å komme seg inn i grønnsakhagen endte opp med en kamp på liv og død mellom Petter kanin og Thomas.

Thomas hadde reist og solgt huset sitt. Det samme var Bea i ferd med å gjøre. Begge ville flytte, fordi de hadde blitt uvenner på grunn av Petter kanin. Da Petter kanin forsto at han var i ferd med å skyve de som var glad i han bort, gikk han i seg selv og ba om unnskyldning. Han reiste etter Thomas, og overbeviste han om at det ikke var for seint å komme tilbake og bli venner med Bea som han elsket.

«Vår største seier er ikke å aldri falle, men i å reise oss opp hver gang vi faller.»
Konfucius

Alt ordnet seg. De rakk tilbake før Bea reiste. De nye eierne av huset til Thomas kom for å flytte inn, i det Thomas, Bea og Petter kanin ble venner igjen. Filmen slutter med at Petter kanin tar i bruk de samme avskyelige metodene han hadde brukt for å jage Thomas ut av huset sitt. Nå gjorde han det for å kvitte seg med de nye eierne. Og det virket.

Alle lo av hvordan han gjorde det, både på filmen og vi som så filmen, der i blant jeg.

I ettertid ødela det filmopplevelsen for meg. Å bruke nedrige metoder for å oppnå noe, er aldri rett. Heller ikke for Petter kanin, selv om han bare ville gjøre godt igjen uretten mot Thomas og Bea.

Slutten på filmen fikk meg til å reflektere over hvor lett det er å gjøre den samme feilen som Petter kanin. Vi hevder vår rett og lar det gå ut over uskyldige andre.

Det får så være.

Men det som kjentes verst for meg i ettertid, var hvor lett jeg ble revet med og nøt rampestrekene til Petter kanin. Ikke et sekund tenkte jeg over hvordan de nye eierne til slutt rømte stedet. De som hadde gledet seg slik til å flytte inn i sitt nye hjem. I stedet ble de rett og slett skremt bort …. og jeg bare lo …..

Til ettertanke:

Godter vi oss over andres ulykke? Er det ok så lenge det ikke går ut over noen vi bryr oss om? Er det ulike former for rettferdighet, vår og de vi er i allianse med i motsetning til «alle» andre? Jeg tenker på de som er annerledes av ulike årsaker. Det være seg hudfarge, intellekt, psykisk helse, typer avhengighet, utseende, velstand osv.

«Andres ulykke er vår ulykke. Vår lykke er andres lykke. Å se oss selv i andre og føle en indre enhet og følelse av enhet med dem representerer en fundamental revolusjon i måten vi ser på og lever våre liv. Derfor er diskriminering mot et annet menneske det samme som å diskriminere seg selv. Når vi skader en annen, skader vi oss selv. Og når vi respekterer andre, respekterer og løfter vi også våre egne liv.»
Daisaku Ikeda

Den andre filmen Coco var veldig spesiell. Hør bare:

Til tross for at familien gjennom generasjoner har hatt et gammelt forbud mot musikk, drømmer Miguel om å bli en dyktig musiker akkurat som sitt idol Ernesto. Familien forbannet alt som kan minne om musikk fordi oldemoren, Coco ble forlatt av mannen sin da han reiste ut i verden for å leve ut sin lidenskap for musikk. Han hadde lovet å komme tilbake, men kom aldri …

Desperat etter å bevise sitt talent, ender Miguel opp i det fantastiske og fargerike «De dødes land» etter en rekke mystiske hendelser.

I «De dødes land» er alle kun skjeletter. Der lever de i beste velgående så lenge det er noen fra den virkelige verden som husker dem og har et bilde av dem. Blir de glemt går de i oppløsning. Ingen vet hvor de da kommer ….

Muguel er nå i «De dødes land». Han har tid til neste morgen ved soloppgang til å ta seg tilbake til den virkelige verden. For å kunne komme tilbake må han få godkjennelse fra en slektning i «De dødes land».

Han treffer på slektninger som gjerne vil sende han tilbake, men på en betingelse. At han ikke spiller musikk. Det kan han ikke gå med på. Derfor går han på leting etter idolet sitt som også er i «De dødes land, nemlig Ernesto. Han tror at Ernesto kan hjelpe han, både med å bli en bedre musiker og med å komme bort fra «De dødes land». Erneste er jo etter all sansynlighet oldefaren hans.

Underveis møter han den sjarmerende luringen, Hector som lover å vise han veien til Ernesto. Ernesto er den mektigste i «De dødes land». Det er han i kraft av sin store musikerkarirere mens han fortsatt levde.

De finner Ernesto, men han vil ikke sende Miguel tilbake. Det er fordi Miguel har oppdaget at Ernesto ikke er den han gir seg ut for å være. Han er både en løgner og en kjeltring som bruker andre for egen vinning. Ernesto vil ikke at menneskene i den virkelige verden skal få kjennskap til det han har gjort. Miguel blir veldig lei seg, fordi han tror at Ernesto er oldefaren hans og blir skuffet over at han ikke er den han trodde at han var.

Hector var en stor musiker, men Ernesto drepte han. I mange år har Hector levd i «De dødes land» uten at noen har brydd seg om han, og uten å vite at grunnen til at Ernesto ble så berømt, var at han brukte Hectors verker og utga dem som sine etter at han drepte han.

Hector oppdaget dette først under en konfrontasjon med Ernesto, der Ernesto forsnakket seg om hvor musikken kom fra, mens Miguel viste han et bilde av oldefaren sin. Hector så at bildet var av seg og forsto at han var oldefaren til Miguel. Ernesto ble avslørt og til latter for alle i «De dødes land».

«Gi aldri opp en drøm bare på grunn av tiden det tar å nå den. Tiden vil gå uansett.»
Earl Nightingale

Kort fortalt:

Miguel ble sendt tilbake til den virkelige verden og fortalte oldemoren sin, Coco om Hector. Hun forsto nå at Hector ikke kom tilbake til henne fordi han ble drept og ikke slik familien trodde, at musikken hadde «fanget» han. Slektningene som hadde forbannet musikk på grunn av oldemoren Cocos triste skjebne, tillot nå Miguel å spille musikk.

Da oldemoren Coco døde ble hun gjennforent med sin Hector i «De dødes land». Der levde de lenge, fordi de ikke ble glemt av slektningene sine i den virkelige verden.

Denne filmen har et godt budskap. Den viser hvor viktig det er å ikke gi opp lidenskapen sin, koste hva det koste vil. Miguel gikk ikke på akkord med det han trodde på. Da ville han heller dø. Han ga ikke opp til tross for overmakten. Og han seiret til slutt.

«Ingenting i verden kan ta plassen til utholdenhet. Talent kan ikke, ingenting er vanligere enn mislykkede mennesker med talent. Geni kan ikke, ubelønnede genier er nesten legendarisk. Utdanning kan ikke, verden er full av utdannede døgenikker. Selvbestemmelse er allmektig. »
Calvin Coolidge

Filmen viser oss også veldig klart, hvor viktig det er å huske på hverandre. Det å vite at det er noen som bryr seg. Vi kan leve lenge i en slik visshet. Uten at noen bryr seg, vannsmekter vi og går til grunne.

Samtidig blir vi minnet på hvor lett det er å bli forutinntatt og hindre andre i å leve sitt liv. Det kan være av så mange årsaker, overbevisning , god tro, misunnelse eller sedvane. Uansett kan det ødelegge et menneske å ikke få lov til å være den han/hun er.

Og mest av alt, hvor lett det er å tro det verste om andre, uten å kjenne hele sannheten om hvorfor det er slik det er.

Det er sikker mye mer jeg kan reflekte over fra filmene. Dette er det som umiddelbart kom til meg, mens jeg sitter her og skriver.

Så ta med barn på kino, men ta deg tid til å reflekter over det som skjer i filmen etterpå. Jeg tror at det kan være ganske oppklarende og nyttig for alle, både store og små.

«Det er to typer medfølelse. En – er svakhjertet og sentimental. Faktisk er det ikke noe mer enn utålmodighet i hjertet, som skynder seg med å kvitte seg med den harde følelsen når de ser andres lidelser. Dette er ikke medfølelse, men bare et instinkt som vil forsvare seg selv fra ulykker fra andre. Men det er en annen medfølelse – ekte, som krever handlinger, ikke følelser, den vet hva den vil, og den er full av vilje til å gjøre alt, som er i menneskelig kraft og til og med utenfor det.»
Stefan Zweig

Kanskje jeg ikke har husket alt, slik det var i filmene. Så bær over med meg, om noe skulle være feil gjenfortalt.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Genshai

9. desember 2017 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Å gjøre små ting med stor kjærlighet.»
Moder Teresas mantra.

For noen år siden leste jeg en bok som heter «Aspire. Discovering Your Purpose Through the Power of Words, » av Kevin Hall.

Jeg ble veldig glad i boken og skrev flere blogger om de ulike temaene som Kevin Hall tar opp. Her kommer første del av det jeg skrev, på nytt.

Jeg tenker at «å strekke meg etter» er den mest dekkende oversettelsen for ordet «Aspire».

Hensikten og meningen forfatteren har med å skrive denne boken er å vise vei, slik at vi kan bli inspirert til å strekke oss etter, og oppdage vårt formål gjennom kraften i ord.

Det er en fasinerende bok som tydeliggjør ordets kraft. Ord kan bidra til forandring, og vekst når vi bruker dem rett og lar oss inspirere av dem. Blir ord brukt på feil måte, kan de gjøre stor skade.

Ord kan både:

Selge og frastøte
Lede og vanskeliggjøre
Helbrede og drepe

Ved å lese boken og reflektere over de ulike ordene fikk jeg mye å tenke på. Mange sider ved det å være menneske ble mer bevisstgjort i tankene mine. Boken inspirerte meg til å finne frem til det beste i meg. Derfor vil jeg dele noen av forfatterens og mine egne refleksjoner over noen av ordene med deg.

I dag er ordet Genshai

Genshai betyr at jeg aldri må behandle andre på en slik måte at de kjenner seg små. Det samme gjelder for hvordan jeg behandler meg selv.

Jeg tenker på hvordan vi behandler våre barn. Lar vi dem kjenne seg små når vi refser dem. Hvilke ord bruker vi? Oppmuntrer vi dem til å ha tro på seg selv og sin egen kraft?

Oppmuntrer vi slik denne moren gjør med sine kjærlige ord?

«Du kan oppnå og leve ut alle dine gode drømmer. Du vil helt sikkert gjøre noe stort og meningsfullt med livet ditt.»

Med et slikt utsagn setter hun ingen begrensninger for barnet sitt. Det gir egenverd og stor trygghet.

Jeg husker som om det var i går at min mor fortalte meg hva hun hadde fått av budskap fra Gud om meg. Hun var en religiøs og ydmyk dame som satte sin lit til Gud.

«Sa eg deg ikkje at du skulle få sjå Guds herlegdom.»

Disse ordene har jeg i alle år båret på som et mantra. Hver gang jeg får lyst til å gjøre noe som jeg vet ikke tjener meg selv eller andre, kommer disse ordene til meg. De løfter meg opp og bærer meg gjennom livets tunge stunder. Gjennom meg skal Guds herlegdom komme til syne, er som et lys i mørket for meg, uansett hva som hender med meg eller rundt meg.

Da kan jeg ikke gjøre noe som trykker andre ned, eller reduserer meg selv til ingenting. Min mors overbevisning har gitt meg et håp, en forvisning om at jeg skal være med å vise vei ut av tunge og vanskelige tider for både meg selv og andre. Slik tolker jeg og kjenner budskapets kjærlige kraft.

Vi er seierherrer og ikke ofre for livets påkjenninger, om vi velger å ha tro på oss selv. Gjennom å påvirke hverandre positivt, skaper vi ringvirkninger som gir vekst og utvikling og et bedre liv. Ved å vise vei for andre vil jeg finne min egen vei lettere. Akkurat slik dette utsagnet lyder:

«Den som holder en lykt og lyser opp veien for andre, ser mer klart sin egen vei.»

Når jeg behandler meg selv med verdighet og respekt vil det reflekteres i den måten jeg behandler andre. Dersom jeg misliker og forakter meg selv, reflekteres også dette over på hvordan jeg behandler andre. Med andre ord ser jeg ikke verden slik den er, men slik jeg ser på meg selv.

«Mennesket skapes eller ødelegges av seg selv. Av det riktige valget løftes han. Som et vesen av kraft, intelligens og kjærlighet, og som herre av sine egne tanker, holder han nøkkelen til enhver situasjon …»
James Allen

Overflod er min rett. Jeg trenger å tenke klart og ha tro på mine egne evner til å oppnå det jeg drømmer om. Jeg trenger bare å frigjøre det som bor i meg, mitt gylne potensiale.

For å hjelpe meg med det foreslår forfatteren at jeg henger opp en lapp på baderomsspeilet som minner meg om hvor flott jeg er.

Ordet er selvsagt «Genshai»

Slik kan jeg hver gang jeg ser i speilet se meg selv i kjærlighet, med ære og respekt. Slik vil jeg hver dag leve et magisk og ekstraordinært liv.

I det jeg reflekterer Genshai til meg selv, vil verden reflektere det tilbake til meg.

«Dersom jeg ikke har noen andre kvaliteter, kan jeg lykkes med kjærlighet alene. Uten kjærlighet vil jeg feile, selv om jeg har all verdens kunnskap og egenskaper. Jeg vil hilse denne dagen med kjærlighet i mitt hjerte.»
Og Masndino

I senere blogger vil jeg ta for meg andre ord fra «Aspire». De gir mening og retning for livene våre.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Jeg oppnår, ved å miste

27. november 2017 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Det har blitt sagt at for alt vi får,
mister vi noe annet.
Jeg vet ikke om det er helt sant,
men jeg vet med sikkehet at vi aldri
få tilbake alt.
Og så, den mest rørende delen
av vår historie
er hvordan vi villig tar den risikoen
når vi bestemmer oss for å leve
og velger å elske.»
Susan Frybort

Dette lille diktet fikk meg til å reflektere over om det virkelig er sant, at jeg kan vinne noe ved å fjerne meg fra tapet jeg har lidd og velge livet. Ved å gjøre det finner jeg noe verdifult, ja kanskje til og med noe bedre enn det jeg mistet.

Det er ikke lett å miste noe, samme hva det er. Jeg tror at de fleste av oss bestreber oss på å beholde det vi har og gjerne vinne en seier eller to i tillegg. Det er også en sannhet at de fleste av oss klamrer oss fast ved det vi elsker og gir lettere slipp på noe som ikke betyr så mye for oss.

Forskjellen, er hvordan vi hånterer det å miste noe vi setter pris på, noe vi elsker. Det jeg med sikkerhet kan si, er at vi alle kommer til å miste noe i løpet av livet. Det være seg jobb, eiendeler, den vakre figuren vår, omdømme, prestisje eller noen vi er glade i.

«Aksept skaper en fantastisk grobunn for endringens frø.»
Steve Maraboli

Vi håndterer tap eller det å miste ganske forskjellig. Noen av oss sørger og kaver rundt i noe som virker som en evighet, før vi kommer oss så pass at vi kan fungere som før igjen. Om ikke helt som før, så nesten. Andre trekker seg tilbake og sverger at de aldri skal prøve igjen, at livet aldri blir godt igjen. Så er det de som tillater seg å sørge en liten stund, før de rister tapet av seg og forbereder seg på å forsøke igjen. Uansett hva som er tilfelle, måten vi håndterer nederlag, sier mye om oss, og bestemmer hvordan vi lykkes og har det med oss selv fremover.

«Himmelen er dette øyeblikket.
Helvete er det brennende ønsket
om at øyeblikket skal være annerledes.
Det er så enkelt.»
Jeff Foster

Det kan virke som en selvmotsigelse for de fleste, men det er virkelig noe å vinne i det å miste. Livet gir oss ikke alltid det vi vil ha. Det betyr ofte at vi vinner noe og mister noe annet! Vårt tap kan være en annens gevinst, like mye som en annens tap noen ganger er vår gevinst.

Årsaken til at de fleste av oss ikke har det bra med å miste, er fordi vi tror at tapet vårt er en refleksjon av hvem vi er. Vi bruker derfor mye av tiden vår til å straffe oss selv over tapet. Det er fordi vi ser på oss selv som feil eller at vi har tatt feil, noe vi opplever som en skam. Eller vi konkluderer med at vi ikke er gode nok og derfor årsaken til tapene våre. Det som er så vanskelig å innse, er at det er mye å vinne fra å miste, om vi omfavner tapene med et åpent sinn og tillater oss å se lærdommen de representerer.

Jeg har reflektert mye over dette og innser mer og mer at det stemmer. Det er gjennom nederlag, tap og motgang at jeg vokser som menneske. Det vil si dersom jeg tillater meg selv å oppfatte livet slik. Det er en forutsetning for at jeg skal lære av det som skjer rundt meg og i meg.

«Båter synker ikke på grunn av vannet rundt dem. Båter synker på grunn av vannet som kommer inn i dem. Ikke la det som skjer rundt deg, få komme inn i deg og tynge deg ned.»

Vi mister ofte fordi vi ikke var så godt forberedt som vi trodde vi var. Vi må være ærlige med oss selv for å omfavne denne sannheten. Vi mistet mest sannsynlig fordi vi ikke studerte nok, forberedte oss ikke hardt nok, ga det ikke nok oppmerksomhet og definitivt tok vi ikke det beste vi hadde frem i lyset.

Å miste gir oss muligheten til å se tilbake og reflektere over hvordan vi kunne ha vært bedre forberedt. Samtidig gir det oss bedre mulighet til å sørge for at livet går videre i en ny retning, mer forberedt. Å miste er noen ganger det vi trenger for å våkne, og sikre at vi ikke tar noe for gitt eller tillater oss å bli selvtilfredse.

Tap gjør at vi kan evaluer tapet og hvem vi er. Vinner vi hele tiden blir vi lett overmodige. Da er det lett å være uforsiktige og gjøre feil som et resultat.

Å miste har en nyskapende og ydmyk effekt, ved at den gir oss muligheten til å reflektere, gå tilbake og bestemme hvor det gikk galt, hva vi kunne ha gjort annerledes eller hva vi savnet underveis. Slik kan vi tette hullene som finnes og unngå å gjøre lignende feil i fortsettelsen.

Selvevaluering hjelper oss til å foreta de riktige grepene neste gang og dermed ha større mulighet til å lykkes. Vi ikke bare vet hva vi kan forvente og er mer årvåkne, men det utfordrer oss samtidig til alltid å gjøre vårt beste, uansett hvor sikkert vi er på å lykkes.

«Det er noe å oppnå, ved å miste.»
Yvonne Kariba

Tapet etterlater et rent bord. Enten vi vil innrømme det eller ikke, har livet forandret seg utrolig gjennom at vi mistet det verdifulle….. Vi har fått muligheten til selv å bestemme hva vi vil erstatter tapet med. Kynisk? Nei, bare livsbejaende.

Våre tap viser oss hva vi egentlig er laget av. Å tape gjør at vi må grave dypt for å finne den indre styrken vår,som er nødvendig for å reise oss fra nederlag og gå videre etter tapene våre. Vi knytter noen ganger så mye prestisje i å holde på det vi har, at vi blir både utarmet og demoralisert etter tap, og i neste omgang mister synet av hvem vi egentlig er.

Å kunne komme tilbake fra nederlag, demonstrerer vår styrke og viser oss hva vi egentlig er laget av. Å kunne heve oss over tapene gjør det mulig for oss å innse at det som ikke «dreper» har evnen til å gjøre oss sterkere. Det lærer oss å ri på livets bølge, og prøve igjen når vi innser at det er i vår beste interesse å gjøre det.

Å miste er ikke verdens ende i livets spill. Det som virkelig betyr noe, er hvordan vi velger å håndtere tapene våre. Enten vi velger å bruke dem til å drive oss fremover eller holde oss nede, gjør det hele forskjellen i å fastsette om vi er vinnere eller tapere til slutt.

Et stort tap eller nederlag kan skape noe helt nytt. Bare se hvor mange som skriver vakker poesi, sanger og bøker etter et stort tap. De skriver om umøtt eller tapt kjærlighet, om sine kjære og skyld, anger, fortvilelse og endelig innsikten og freden som følger.

«Korsfestelse før oppstandelse.»

For meg blir dette en metafor for at for å få noe, må vi samtidig miste noe. Det sier med all tydelighet at det å miste er nødvendig for å vinne og dermed få noe som er bedre. Et tap kan kjennes ut som et nederlag, men kan ende opp med å bli vår største velsignelse.

«Noen ganger må vi miste noe verdifullt for å kunne vinne noe uvurderlig. «

Hva vi kan få?

Oppdagelsen over hvor sterke vi er, hvor kreative vi er, hvor tilpasningsdyktige vi er, hvor sårbare vi er, hvor avhengige vi er av hverandre, hvor mye vi har å lære, hvor mye vi ikke vet, osv. i det uendelige.

Tap gir oss en dypere forståelse av hvilke interessante og intrikate måter livet kommer oss i møte på. Det fører oss til et bedre sted, selv når det minst virker som det er tilfelle.

Det er ikke mye som er mer ødeleggende enn et «vanskelig» oppbrudd eller å miste en vi elsker. Det fyller oss med sorg, og savn og negativ energi. Å prøve å kanaliser det, endre det og bruke det til vår fordel kan hjelpe oss videre ut av sorgen over den vi har mistet. Ikke lett, men nødvendig for å få tilbake livet.

«Tap viser oss hvor mye vi setter pris på menneskene i livet vårt, som er mest merkbart når det er et gapende hull.»

Noen oppdager ikke alt dette. De graver seg ned i savnet etter det de har mistet. De blir fulle av bitterhet, ja sågar hat til livets lunefulle grep. De tror at de aldri vil bli glade igjen. Til det er tapet for stort.

Jeg forstår en slik reaksjon. Likefullt, er min oppfordring, at de etter en passende tid til å sørge, til å slikke sine sår, snur seg mot lyset og henter frem styrke fra sitt indre. De trenger en slik styrke for å bygge opp, ikke for å bygge ned. For lenge i tapets dal, gir ingen glede, bare enda større tapsfølelse. Ikke dvel ved tappet. Erkjenn det, sørg over det en stund, men så kjære, kjære deg gå videre. Ta med deg det positive av det som var, som et verdifullt minne. Lær av det som skjedde, men gå videre. Ikke bli værerende der nede på bunnen.

«Vi må gi slipp på livet vi har planlagt, for å akseptere det som venter på oss.»
Joseph Campbell

Jeg våger å si det, fordi jeg også har befunnet med nederst i denne mørke dalen. Jeg vet med all tydelighet hvor gledesløst og mørkt det er der. Detfor kom opp i lyset. Vi kan støtte og hjelpe hverandre videre fremover på livsveien. Vi trenger hverandre.

Tap er aldri hele historien. For hvor det er tap, var det en gang noe vi hadde. Og hvor det var noe vi hadde, må det på et tidspunkt og på en eller annen måte være tap. Tenk etter for deg, hvor mange tap har blitt erstattet med noe nytt og bedre? Har det du har vunnet, påført andre tap?

Fordi det er alt vi kan gjøre, takle det som har skjedd. Ingenting kan gjøres om eller repareres. Men i tapet kan noe nytt bygges opp og ofte blir noe stort oppnådd.

Hvorfor finner jeg det så bemerkelsesverdig at menneskets natur er i stand til å finne det gode som kan komme fra et stort tap? Det er fordi jeg får sjansen til å se på den vidunderlige siden av menneskets natur, nemlig den å kunne reise seg og gå videre styrket og mer vis.

«For alt du har mistet, har du fått noe annet, og for alt du får, mister du noe annet.»
Ralph Waldo Emerson

Jeg for min del, bearbeider tapene mine ute i naturen. Naturen har en egen ro over seg som lindrer sorg og smerte over min egen mislykkethet. Den snur negative tanker til positive tanker. Den viser meg at selv det mest unnselige og sårbare, kan vokse seg stor, og sterk og vakker.

Hvor finner du en slik ro? Gjennom musikk, sammen med andre, i kirken, alene i din egen stue, i naturen, eller ….. ?

«Det er øyeblikk når all angst og uttalt slit roes ned i den uendelige hvile og ro i naturen.»
Henry David Thoreau

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Hvorfor?

14. februar 2016 Synnøve Fauske Dale / Synnas verden Legg igjen en kommentar

«Det heiter ikkje: EG no lenger.
Heretter heiter det: VI.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot av lykka di,
må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at DU er varm!»

Halldis Moren Vesaas.

I dag er det både morsdag og valentinsdag. Det kan bli litt i meste laget for en som meg.

Jeg kjenner på aleneheten. Jeg kjenner på alle nederlagene. Jeg kjenner på hvor lite jeg er inkludert i et fellesskap med menneskene jeg holder av. Hvorfor får jeg respons fra de som er mest perifere i livet mitt, men de som skulle ha vært nærmest er fraværende. I alle fall har de vanskelig for å gi meg respons på mine små gester av kjærlighet. På mange måter kjenner jeg meg som en ensom ulv.

Slik kan jeg fortsette å tenke og grave meg ned i et hav av mørke og vonde følelser. Men er det slik jeg vil ha det? Nei og atter nei. Faktisk er jeg sikker på at de som ikke gir noen respons, setter minst like mye pris på min åpenhet som de som gir meg positive tilbakemeldinger. Det kjenner jeg på energiene rundt meg.

«Når du gir deg selv tillatelse til å kommunisere hva som betyr noe for deg i enhver situasjon, vil du ha fred til tross for avvisning eller misbilligelse. Å sette en stemme til sjelen din hjelper deg til å gi slipp på den negative energien av frykt og anger. «
Shannon L. Alder

Det er ikke vanlig i alle kretser å eksponere varme følelser overfor andre. Vi er ofte redde for å eksponere oss for sterkt. Jeg snakker ikke da bare om romantisk kjærlighet, men nærhet mellom mennesker generelt. Tenk om vi blir avvist. Tenk om de synes jeg er dum, osv. i det uendelige. Slik går vi glipp av nærheten som kunne ha vært vår. Men vi våger ikke.

«Når du følger din indre stemme, har dører en tendens til slutt å åpne seg for deg, selv om de stort sett smeller igjen først.»
Kelly Cutrone

Det er langt flere enn meg som har opplevd eller opplever harde tider. Hva vet vel jeg om hvorfor andre ikke våger å vise meg sitt sanne selv. Kanskje de kjenner på uoppgjorte føleser og svik fra langt tilbake. Jeg kan ha sviktet dem. Andre kan ha sviktet dem. Eller kanskje de bare kjenner på likegyldighet og derfor ikke bryr seg. Tier de, kan de kanskje unngå flere slike varme uønskede budskap. Dermed blir de redde for å eksponere seg selv og det de virkelig føler. Det kan også være en måte å straffe meg på. Jeg forstår og aksepterer det. Likevel, et lite takk fordi jeg bryr meg, kunne ha gitt meg all den bekreftelsen jeg ønsker meg. Tror faktisk ikke alle tenker over hva det enkle ordet takk kan bety for andre, ikke av ond vilje, men av ubetenksomhet.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil våge. Jeg vil ikke bry meg om manglende respons eller en kald skulder. Selvsagt kan det gjøre vondt å bli avvist. Da er det godt å kjenne at uansett hvordan jeg blir møtt, gir det meg en følelse av å være i live, av å leve med hele meg. Det skjer bare når jeg er ekte og gir av meg selv.

«Ekte anger er å vite at du gikk glipp av din eneste mulighet til å være ganske enkelt en god venn for noen som var akkurat som deg.»
Shannon L. Alder

Derfor åpner jeg hjertet mitt og byr på meg selv. Det kjennes magisk og de vonde følelsene er borte som ved et trylleslag. De blir tatt av vinden fra et åpent, varmt og levende hjerte. Et hjerte som banker for deg og alle jeg har kjær.

«Jag drømmene dine til du fanger dem … og da drøm, fang, og drøm igjen!«
Dee Marie

Et hjerte som våger seg ut i det fri. Et hjerte som ikke er redd lenger. Et hjerte som lover å være tilstede for de som trenger det, uansett hvordan det blir møtt. Kjærlighet kan ikke eies, bare gis fra et åpent, sårbart hjerte. I mange år våget jeg ikke vise det frem. Jeg trodde at det ikke var bra nok, ikke klokt nok, ikke ……

Nå vet jeg at hjertets stemme eier sannheten. Det denne stemmen sier, kan åpne opp, og dekke over en uendelighet av grumsete mindreverdighet og tapte håp. For kjærligheten viser vei ut i lyset. Hva har vel jeg da å frykte på en dag som denne? Valentinsdag eller morsdag er underordnet. Jeg er mer enn god nok, uansett hvor mange tilbakemeldinger eller kjærlighetsærklæringer jeg får. Hjertet mitt vet at det eier hemmeligheten. Det eier kjærligheten. Denne kjærligheten kan jeg ikke gjøre meg fortjent til, for den er det jeg er. Jeg er kjærlighet.

«Ikke søk hvor som helst, men inne i deg etter kjærlighet. Ikke bygg murer som hindrer kjærligheten i å komme inn, heller bygg en aura rundt deg som er gjennomtrengelig slik at den kan tillate at en strøm av kjærlighet stadig går gjennom deg. Vi er bare et rent fartøy av kjærlighet. Dette skipet er koblet til alle ting. Kjærlighet er kanalisert gjennom alle disse strømmene og den flyter stadig. Hvis det blir gjort et forsøk på å eie denne kjærligheten, vil den bryte demningen og dermed forårsaker en overveldende mengde sorg og følelse av drukning. Når kjærligheten får lov til å flyte naturlig uten å prøve å eie den, gir den deg alt som trengs. Den beskytter deg. Den tjener deg. Den guider deg. Og mest av alt elsker den deg. Kjærlighet er ment å flyte. Omfavn flyten. Den kommer alltid gjennom deg. Ikke noen gang tvil på det. Kjærlighet knytter oss alle sammen. Alt sammen er kjærligheten selv, så det inkluderer deg. Du er aldri uten kjærlighet. Faktisk, du er kjærlighet. »
Jason Michael Ratliff

Det er aldri feil å vise gode følelser eller gi noe godt til andre eller gi noe videre av det vi har rikelig av. Misunnelse eller tilbakeholdenhet er ikke lenger et alternativ. Jeg gir med åpen hånd og forventer ingenting tilbake. Hva tror du skjer? Jeg får mer enn jeg ga tilbake. Kanskje ikke i den formen jeg drømte om, men den kommer … Prøv det du også. Kjærligheten er som en boomerang. Det du sender ut får du alltid tilbake.

«Jeg har båret hjertet mitt på ermet mitt, fordi det er for smertefullt å bære det inne i brystet mitt.
Når jeg bære det på ermet mitt, har det frihet til å eksistere, å slå i takt med universet.
Jeg føler at jeg er mer levende og ja, det er de som av nysgjerrighet vil si eller gjøre ting som kan få dets delikate eksistens til å føle smerte og sorg.
Jeg vil heller takle det, enn å sette det tilbake i det lille buret der det ikke kjenner noe annet, enn rytmen i min kropp og mitt ego.
Mitt hjerte var aldri ment å være en del av mitt ego.
Mitt hjerte var ment å oppleve sjelen».
C.C. Campbell

Å reflektere slik jeg har gjort nå, har fått meg til å føle stor takknemlighet. Det er ingen selvfølge at jeg har noen å være glad i, noe jeg kan være meg selv sammen med. Noen som er annerledes enn meg, men samtidig lik. Lik fordi vi deler noe sammen og det vi deler er kjærligheten til hverandre. En kjærlighet som kan deles på mange måter. Jeg har oppdaget at hjertespråket har mange uttrykk. Det handler om å fange opp de små signalene som forteller meg det jeg trenger å vite. Ord kan ikke alltid gi meg svaret. Det kan bare flyten av energier som flyter mellom oss. De sier mer enn tusen ord. Magisk, ikke sant?

«Takknemlighet fører til et vidt åpent hjerte. Du kan ikke motta noe stort i livet med et lukket hjerte. Vær takknemlig og høst fordelene! »
Assegid Habtewold

PS.

Jeg gikk meg en tur. En venninne ringte for en prat mens jeg sto over en bekk for å ta bilder av isformasjonene som dekket den. Jeg fikk fatt i telefonen uten å falle i bekken, selv om den ble tatt av strømmen og ført under isen. Og det beste av alt, den virket etter en stund, etter at jeg fikk tørket den. For meg er det et tegn på at selv om vi ikke får respons og alt synes dødt og uten liv, så er der alltid et håp. Det er liv om vi velger å ha tro og pleier håpet. Magisk og vidunderlig. For et tegn.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

"Magi er hva som skjer med oss når vi tillater at livet utvikler seg i stedet for å få det til å skje hele tiden ….. Bare å se. Bare å legge merke til. Bare å være der."