Stikkordarkiv: sorg

Endring skapt av tap og sorg

 

«Stråler av lykke, som de av lys, er fargeløse når de er ubrutt.»
Henry W. Longfellow

I dag har jeg denne følelsen igjen. At det er noe jeg skal skrive. Det presser seg frem uten at jeg helt vet hvorfor. Det kjennes bare så sterkt og jeg vet at det må være fordi du trenger å bli minnet på det.

Det handler om å stå i endring. Endring skapt av tap og sorg. Det kan være en du er glad i som går bort. Det kan være en skilsmisse, tap av jobb osv. Noe du bryr deg om eller faktisk også noe negativt  for deg eller noen andre som du lenge har lengtet etter skulle skje. Og så når det skjer blir du fylt av anger og vonde følelser fordi du opplever at du på en måte har framprovosert dette negative, men samtidig ønskelige for deg.

Jeg tror at det er viktig å forstå det som skjer inne i deg når du går gjennom slike prøvelser. Å vite hva som skjer stopper ikke hendelsene, men det kan holde deg jordet og hjelpe deg til å føle deg sikker på at du vil komme deg gjennom det.

Ingen storm varer evig. Ikke bare fordi livet forandrer seg. Det er en selvfølge, men også fordi  vi endrer oss med endringer. Mennesker er utrolig tilpasningsdyktige og robuste, og gitt nok tid vil vi fremstå hele og helbredet.

«Jeg kan velge enten å være et offer for verden eller en eventyrer på jakt etter skatten. Alt er et spørsmål om hvordan jeg ser på livet mitt.»
Paulo Coelho

Før eller senere mister vi noe eller noen vi bryr oss om. Heldigvis, det som virkelig betyr noe kan vi aldri miste. Det har inne i oss, dypt i hjertet vårt. Vi behøver ikke å sørge når vi forstår denne sannheten. Tvert imot kan det bidra til at vi enda mer setter pris på alle de vidunderlige opplevelsene og hendelsene som livet gir oss. Om livet er en skole, er ”tapene” våre i mange henseende en stor del av ”lærerplanen”.

Vi opplever tap på vår egen måte og vi følger vår egen tidsregning. Å kunne fornekte er en velsignelse som er forunt oss. Vi kommer til å oppleve følelsene våre når det er dags for det. Til da venter de i trygghet på at vi skal bli modne for dem. Vi kan ikke flykte fra vår egen historie.  Sorgene som finnes venter ofte til vi er klar for å møte dem. I blant kan nye tap utløse følelser fra gamle sår som vi trodde vi var ferdige med. Så dukker de opp som troll av eske for å gjøre narr av oss.

Slik tror jeg at du har det akkurat nå. Alt det vonde fra fortiden plager deg og gir deg ikke fred. Sorgen over det som skjer akkurat nå, overskygges av alle de vonde minnene. Og du som trodde at du hadde lagt dem bak deg. Men nei, de er høyst levende. Det kjenner du mer enn tydelig. Kanskje de dukker opp for at du skal oppdage at de ikke kan gjøre deg vondt lenger. At du er stor nå og kan håndtere minnene på en annen og bedre måte, slik at du kan kvitte deg med den nagende smerten og sårene den har påført deg. Jeg vet du kan.

Jeg har erfart dette gjennom ulike opplevelser av tap. Da jeg mistet mann og sønn. Da jeg ble syk og mistet jobben eller da jeg fikk økonomiske problemer. Disse hendelsene gjorde meg i stand til å sette ekstra pris på livet og finne frem til det som betyr noe, nemlig samhørighet med andre og  oppdagelsen av at lykke avhenger ikke av hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det. Det handler om å finne frem til magien i de små dagligdagse hendelsene og den evige gleden  som bor inne i meg.

Den eneste veien ut av smerten går gjennom smerten, også dette oppdaget jeg, når jeg var klar for det. Mange ganger tar det år, ikke dager eller måneder før tapet blir begripelig.

“Den kjærlighet du har kjent og den kjærlighet du har gitt kan aldri gå tapt.”

Tidligere ble det  hevdet at sorg eller tap foregikk i faser, og at det var viktig og nødvendig å gjennomgå alle fasene. Nå sier flere forskere snarere det motsatte: Det hjelper å tenke positivt og leve aktivt. Tiden arbeider for oss og mildner sorgen i alle fall. Følelser kan være selvforsterkende; jo mer vi tenker på de triste og vanskelige, desto mer bedrøvet blir vi, og jo mer vi gjør noe hyggelig og positivt, desto bedre takler vi smerten.

Uansett, er hvordan vi møter ulike faser i livet høyest individuelt. Det som passer for deg passer ganske sikkert ikke for meg eller en annen. Jeg har tillit til at hver og en av oss finner vår vei.

Få ikke dårlig samvittighet om du ikke kjenner sorg eller er lei deg over tap og nederlag.  Det er ganske normalt. Forskning sier at ca 1/4 av oss har det slik. Det er verre når andre prøver å plassere deg i et mønster der du liksom skal ha det slik eller slik.

Det er en nokså fasttømret oppfatning at vi må snakke om det som har skjedd, det som er vanskelig, enten det er et dødsfall eller en annen traumatisk hendelse. Nyere forskning omkring viktigheten av å sette ord på opplevelsen nyanserer dette.  Med det samme hendelsen skjer, kan de fleste oppleve det godt å snakke om det som hender, men ikke nødvendigvis. De som fortsetter å snakke om det, har ofte flere plager enn andre, kanskje nettopp fordi de i tankene fortsetter å være fylt med det som er vanskelig.   Dette betyr ikke at det å snakke er negativt, men at behovet for å snakke reflekterer at du trenger det og at du enda ikke er ferdig med å sørge over tapet, og at du ikke har funnet måten som kan forløse deg fra hendelsen.

«Se ikke vemodig på fortiden, den kommer ikke tilbake igjen. Klokt forbedre i dag, den er din. Gå ut for å møte skyggene i fremtiden uten frykt og med et mandig hjerte.»
Henry Wadsworth Longfellow

Når du forstår veikartet for endring og tap, styrk deg selv ved å koble deg fra alle trinnene i en slik sørge prosess.  Koble deg fra prosessen som  mange vi fortelle deg at du må og skal gå igjennom. Observer og erkjenn følelsene dine, og vit at du ikke er hva du føler.

Følelsene dine  er under endring som været, de vil komme og gå, og mens du kan være helt overveldet  av dem, vit at du ikke er dem. Når stormene endelig passerer, vil solen skinne, og du vil bli fornyet.

Jeg vet at du vil komme styrket ut på den andre siden. Jeg vet at det du går gjennom nå kan vise deg veien inn til ditt innerste indre. Der inne finner du styrke, mot, empati, tro, glede og kjærlighet. Der inne finner du tilbake til deg selv, til magien ved å leve.

«Tider med stor ulykke og forvirring har vært produktive for de største tenkerne. Den reneste malm er produsert fra den varmeste ovnen, og det klareste lynet er fremkalt fra den mørkeste stormen»

Charles Caleb Colton

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Forråde oss selv …..

 

«Jeg lærer å stole på reisen selv når jeg ikke forstår den. »
Mila Bron

I dag vil jeg bruke to drømmer som utgangspunktet for bloggen min. Jeg vet at jeg skal skrive om dem. For meg er det uforståelig at jeg drømte dem, men kanskje du vet hvorfor ….

I den første drømmen så jeg noen unge jenter i 12 års alderen gå tur i skogen langs en skogsvei. Jeg tror at det var litt snø, men det er jeg ikke helt sikker på. I alle fall måtte det være under krigen, fordi på den ene siden av veien så de mange norske motstandssoldater. Soldatene hadde hvite kamuflasjeuniformer med brune flekker, og det så ut som om de ventet på fienden.

Så befant jentene seg inne i et hovedkvarter og det var ikke et norsk hovedkvarter. De var inne i fiendens base. Hvordan de hadde kommet dit, vet jeg ikke. Trolig ble de funnet av fienden og tatt med dit, og bort fra der krigshandlingene foregikk. De ble behandlet godt og fikk stor oppmerksomhet.

Så våknet jeg og forsto ikke hva en slik drøm kunne bety. Jeg hadde da ingen tilknytning til krig eller ytre fiender. Selvsagt indre fiender finnes det mange av. Det er egoet som prøver å ta over styringen over livet mitt. Det liker ikke at jeg har sluppet fienden inn mer og mer. Fienden som er kjærligheten. Den fortrenger egoet som trodde at det hadde eneretten til alt som er meg og mitt.

Jentene lot seg lure inn i varmen til fienden. De fikk smake på livets goder og åpnet seg opp i forhold til all vennligheten de møtte. Sannsynligheten for at de ble brukt bevisst som informanter av fienden, er stor.

Noen ganger kler fienden seg ut for oss, og viser seg som det vi mest av alt ønsker trygghet, varme og komfort. Hvordan kan unge jenter klare å forstå forskjellen. Det klarer ikke vi som voksne heller alltid.

Jeg grunnet på drømmen. Den lå som en påminnelse om noe som jeg skulle formidle, men hva …..

Så i natt drømte jeg igjen. Denne gangen var drømmen helt annerledes. Jeg forsto at fienden hadde drept faren til en ung jente. Kunne det være en av jentene i den tidligere drømmen? Denne unge jenta skulle også drepes, men hun kom seg unna som ved et under. Hun gjemte seg i skogen og det tok lang tid før hun våget seg frem. Hvor mye hun fortalte om det som hendte, er ikke godt å vite.

«Du er vakkert nok. Dine historier om «ikke bra nok «er fiktive romaner skrevet av en kultur som fortsatt  skjuler sitt lys under et fjell av skam. Den virkelige historien, din sanne selvbiografi, er en av iboende storhet, mot og guddommelighet som strømmer gjennom din sjels årer. Så du bestemmer deg for hvilken bok du skal lese. Den fiktive romanen skrevet av de som ikke ser deg, eller den hellige boken som er skrevet av en strålende ånd.»

Jeff Brown

Det er den unge jenta som opptar meg. Hun er hovedpersonen. Jeg tenker på hva det må ha kostet henne av mot for å komme seg unna. Hun så faren dø, og visste at hun var en indirekte årsak til at han døde gjennom sin løsmunnethet. Hun hadde latt seg sjarmere av fienden. Hvordan kunne vel hun som bare var en liten jente forstå omfanget av sin pludring om ulike «hemmeligheter».

Hvem var mest å bebreide spør jeg? De som la på henne en slik viten. Hun var ikke moden nok til å forstå omfanget av det som skjedde, og hvor lite kontroll hun hadde over livet.

Hvilken byrde det må ha vært for henne, da hun forsto at på grunn av henne ….  Ikke rart at hun gjemte seg, og at det tok lang tid før hun kom frem. På noen få minutter ble hun voksen. Uskylden forsvant og hun opplevde hvor tøft og lite vennlig menneskeheten kan være. Hun fikk virkelig smake konsekvensene av det hun så løsmunnet ga fra seg.

Denne historien, drømmen er ganske skarp i kantene. Jeg tror at mange opplever noe i barndommen som preger dem for resten av livet. Noe som setter varige spor og gjør dem harde og lite mottakelige for varme og nærhet. De sier til seg selv at de ikke fortjener å bli møtt positivt, skyldfølelsen rir dem. Samtidig er de redde for å bli forrådt igjen om de åpner opp. Erfaringene var for sterke og opprivende i forhold til å kunne legge dem bak seg. Minnene kaster skygger over alt samvær for store deler  av livet, og kanskje for alltid.

Slike mennesker støter ofte andre fra seg. De krever samme tilbakeholdenhet fra andre som de krever av seg selv.  Eller de krever nærhet og varme fra andre, men er ikke selv istand til å gi særlig mye tilbake. Varmen som finnes inne i dem, er beleieret av frykten. Frykten for at de ikke er gode nok, frykten for å gjøre feil, frykten for å ikke bli elsket som den de er. Derfor setter de på seg en maske, en maske av hardhet. Bare av og til oppdager verden rundt dem det store forskremte hjertet som bare venter på å få gi og bli elsket.

I stedet for å vise all sårbarheten, stiller de krav og blir krevende for alle som ønsker så sterkt å elske dem. Klarer vi å se gjennom masken? Ser vi godt nok etter? For da har vi makt til å gjøre verden til et vakrere sted. Vi gjør det hver gang vi velger medfølelse fremfor fordømming.

Hvor lett er det ikke å fordømme andre for den de er. Har vi tenkt over hva de har opplevd og all smerten de bærer på. Som regel ikke. Vi bare går forbi og tenker at hun der, eller han der burde ta seg sammen. Tenk å være så negativ til alt og alle.

Det krever mot å arbeide seg gjennom demonen sine, alle feilgrepene som har ruinert livet vårt så lenge. Jeg vet at denne unge jenta som nå er gammel, om hun fortsatt lever har klart å forsone seg med livet, med det hun selv opplevde som den største synden, nemlig å forråde en hun var så inderlig glad i.

Hun er ikke alene om å føle slik. Vi kjenner hver og en av oss på noe som vi gjerne skulle ha hatt ugjort. Noe som har påført andre smerte uten at vi har villet det. Ordene kom ut uten at vi klarte å kontrollere dem. Vi handlet uten forstand osv. i det uendelige. Det finne uendelig mange situasjoner og opplevelser som ligner på disse, dessverre.

«I lang tid så det ut som om livet mitt var i ferd med å begynne. – Det virkelige livet. Men det var alltid noen hindringer i veien, noe å få gjennom først, noen uferdige saker, tid som fortsatt måtte brukes, en gjeld som skulle betales. Så skulle livet begynne. Endelig gikk det opp for meg at disse hindringene var livet mitt.»

Alfred D. Souza

Perspektivet som Alfred D. Souza har, hjelper oss til å se at det ikke er en vei til lykke. Lykken er veien. Så, verdsett hvert øyeblikk du har.  Verdsett det fordi du har erfart livets medgang og motgang og vet hva sorg er. Og verdsett det fordi du delte det med andre spesielle, spesielle nok til å tilbringe tid med … og husk at tiden ikke venter på noen …

Så slutt å vente til du er ferdig med skolen, til du går tilbake til skolen, til du mister ti kilo , til du legger på deg ti kilo, til du har barn, til barna forlate hjemmet, til du begynne å arbeide, til du går av med pensjon, til du gifter deg,  til du blir skilt, til fredag ​​kveld, til søndag morgen, til du får en ny bil eller nytt hjem, til bilen eller hjemmet er nedbetalt, til våren, til sommeren, til høsten, til vinteren, til du er ute av NAV systemet, til den første eller femtende , helt til sangen din kommer på, til du har tatt en drink, til du har blitt edru, til du dør, til du blir født på ny, til du bestemmer deg for at det er ingen bedre tid enn akkurat nå til være lykkelig!

«Lykken er en reise , ikke et mål ; derfor elsk som om du aldri har blitt såret og dans som om ingen ser deg.»

Med andre ord så trenger vi å legge det vonde bak oss. Vi må lete og jobbe oss gjennom alt det som tynger oss ned, og møte livet på en annen og mer positiv og  åpen måte. Det handler om valg. Det handler om hva vi velger å gjøre med livet vårt. Det krever litt mot, men det er verdt det alt sammen.

Selv den gamle damen som nesten har brukt opp livet sitt, er klar for å åpne opp og møte livet med undring. Endelig har hun sluttet fred med demonene og skyldfølelsen som har plaget henne gjennom et langt liv. Når hun kan, så kan da vi også …. Det innbefatter selvsagt deg også.

«Når vi er unge, er det en illusjon av perfeksjon, vi er forelsket i. Når vi blir eldre, er det  menneskeligheten som vi forelsker oss i med gripende historier om å overkomme, den dype sårbarheten ved å bli eldre. De kampene som fikk oss til å vokse, slik en sjel formet seg selv til å imøtekomme sine omstendigheter. Med mindre energi til å holde oppe rustningen vår, blir vi avslørt, og i den avsløringen, roper vi ut til hverandres hjerter. Der sårene før slo oss ut, er de nå avslørt som et bevis på at Gud eksisterer. Der vi en gang så ufullkomne arr, ser vi nå bevis for et liv fullt levd.»

Jeff Brown

Kjenner du deg frustrert? Opplever du at livet går imot deg? At du bærer på så mye tungt og vanskelig?

Da er tiden inne til å gjøre noe med det. Til å endre perspektivet ditt bort fra det negative og snu deg mot kjærligheten. For livet skaper vi selv, og ingen andre kan ta fra oss det ansvaret.

Det gode er at vi kan legge bak oss alle feilgrepene og alt det vonde og starte på nytt med glede og kjærligheten som ledestjerner. Da vil vi oppleve at fred og lykke fyller oss.

«Frustrasjon er et tegn på et behov for endring.

Indre endringer fører til ytre resultater.
Indre endringer fører til mønstre.
Mønstre fører til indre erkjennelser.
Indre erkjennelser fører til ytre resultater.
Å erkjenner de negative mønstrene er visdom.

Så hvis du føler deg frustrert, vær åpen for visdommen som venter på å bli oppdaget … på en eller annen måte.»

Doe Zantamata

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Velsignelse

Leste dette vakre diktet av David Whyte i dag. Måtte bare oversette og dele det.

Tenker på min sønn som tok sitt eget liv. Det er som skrevet til han.

Velsignelse for en som har tatt
sitt eget liv

«Du bestemte deg
til å forlate oss
men vi kan aldri
forlate deg,
ikke i våre sinn,
ikke i den indre
fordypning av våre
undrende hjerter,
heller ikke i det lange skumrings-
horisonten hvor du
alltid vil gå
i vårt minne.

Over oss på
fjellet
vil lerken stige
fra sommergresset
til himmelen over ditt hjem
og sangen den synger
vil alltid bære
mysteriet
av din reise.

Du vendte deg bort
fra all vår hjelp,
slik at vi må
be om hjelp
nå, ikke i svar
men i å stille
de vanskelige
og vakre
spørsmålene som livet ditt
skjenket.

Du ba aldri
om en hjelpende hånd,
men fortsatt holder vi
våre hender ut nå
for å ta din i vår,
å forsikre deg om
at i morgenenens stillhet,
eller nattens ro,
og i alle dager
som kommer
når i våre sinn
du fortsatt trenger vår omsorg
for å hjelpe deg med å fortsette
hvor vi ikke kan gå,
for å se deg trygg
utover den stille linjen
av vår forståelse.

Å gå med deg nå
arm i arm
med vår angrer
og vår hengivenhet
den siste milen
langs veien du
ønsket å gå, stillheten
der vi vinker
farvel, bare tegn
av vårt hemmelige løfte
til deg, det fortsatte
og hjelpeløse testamente
av vår uuttalte kjærlighet. «

David Whyte

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

Livet kan gi sår

 

«Noen ganger står jeg i den klare, kalde natte luften og stirrer på månen. Ber det evige feminine om å komme inn i livene og drømmene våre, slik at vi behandler jorden med ømhet og helbreder menneskenes hjerter.»
Oriah Mountain Dreamer

For  omtrent tre år siden skrev jeg denne bloggen. I dag kjenner jeg så sterkt at den skal deles på nytt. Kanskje akkurat du trenger ordene mine i dag. Selv om livet kan påføre oss tunge slag, så er det alltid et håp. Et håp som  lever i hver enkelt av oss.

Ta frem lyset ditt og følg veien det viser deg. Da vil du garantert nå frem til regnbuens fot der alt er mulig. Du er verdt det. Livet ditt fortjener det. Du vil garantert finne gleden som skjuler seg bak frykt og tvil. Kjærligheten viser deg vei gjennom sin klare, rene  og uslukkelige flamme. Den kan nok synes langt borte og bare skinne med en svak, blafrende flamme fra tid til annen, men den vil aldri svikte deg. Stol på det. Fatt mot. Kjærligheten er uovervinnelig.

Her er det jeg skrev:

Noen ganger står det klart for meg hva jeg skal skrive. Det er som en indre stemme tvinger det frem. I dag er en slik dag. Dagen er ikke valgt tilfeldig. Jeg vet at det handler om noe som endelig snart er over og som trenger å bli satt ord på.

Jeg har både skrevet  om det og sett det før. Dette som nå er her. Det jeg ikke så var tidsaspektet. Nå forstår jeg at tid og rom er uendelig og at det derfor er vanskelig å angi tid for det jeg opplever med den 6. sansen min. Ofte har et budskap dobbel bunn, ja flerfoldig bunn. Det er derfor  jeg får tilbakemelding fra flere som kjenner at budskapet er rettet direkte mot dem.

Enda merkeligere er det at et budskap som jeg tolket på en måte for en tid tilbake, synes å ha forandret karakter. Sett med andre indre bilder, opplever jeg nå budskapet som tydelig og klart med et noe annet hovedbudskap. Det første budskapet var ikke dermed feil. Det var slik det skulle tolkes den gang.

Jeg ser farger og symboler og blir oppfordret til å finne frem til symbolverdiene av det jeg ser. Det er spennende arbeid og jeg blir alltid ydmyk over nøyaktigheten av  budskap som ofte bare er små korte glimt. De er fulle av symboler og betydninger. Tilsammen gir det mening og et tydelig budskap. Et budskap som jeg vet er rettet mot en spesiell situasjon, men som samtidig passer inn i mange andres opplevelser.

Selv om du ikke tror på bakgrunnen for det jeg skriver….. Du tror ikke på at jeg får budskap som skal formidles fra noe vi ikke helt forstår hva er. For meg er det helt ok at du ser slik på det. Du kan rett og slett bare lese det jeg skriver som en refleksjon rundt et tema. Det gir faktisk mening da også.

De siste nettene har jeg sovet dårlig. Jeg har våknet opp med en følelse av frittflytende angst. Det er som jeg står på en avgrunn som trekker med lenger og lenger ut på stupet. En følelse av avmakt og uendelig redsel fyller meg. Halsen snører seg sammen og jeg skriker ut i angst og smerte. Et skrik som blir sittende fast, mens jeg svelger og svelger. Det slår seg til ro i magen og jeg nesten sprenges av en uendelig overmakt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg fri og bort fra den sugende avgrunnen. Jeg faller på kne og ber om å bli satt fri fra denne ulidelige og allestedsværende smerten.

Det er ikke min smerte, men jeg kjenner den som om den skulle ha vært min. Jeg kan huske opplevelsen fra den gang jeg var liten jente og våknet opp fra et forferdelig mareritt. Jeg hadde drømt at jeg falt, falt og falt ned i en endeløs svart avgrunn. Jeg kan enda i dag, mange år etter huske  og fornemme den altoppslukende følelsen av å ikke ha kontroll. Sengen var våt og jeg skammet meg over at jeg ikke kunne klare noe så enkelt som å holde sengen tørr. Og jeg var så  redd, så redd……..

Da var det godt å kunne krype ned i sengen mellom mor og far. Tryggheten, trøsten og varmen de utstrålte ga meg en god og varm følelse av nærhet og aksept. Selv om de ikke forsto hvordan jeg hadde det, og ikke alltid gjorde det de burde gjøre for en redd og utrygg jente, så ga de meg alltid kjærlighet. En kjærlighet som har båret meg gjennom livet og gjort meg til den jeg er i dag. For det er jeg evig takknemlig.

Jeg vet at den jeg ser for meg i mitt indre ikke hadde en lett barndom. For meg står vedkommende foran meg som en liten redd fugl. En fugl som så gjerne ville være kjærlig, men som gjennom et liv fylt av prøvelser, hadde inntatt en maske som viste frem en sterk og farlig rovfugl. For å overleve i en tøff verden ble det slik. Den hadde ingen trygg og varm seng med kjærlige hender å krype inn til når livet ble vanskelig. Heller avvisning og vonde ord.

Det var ikke lett for den lille redde fuglen å vokse opp. Særlig ikke etter at omverdenen stemplet den som en forrærder, og trakk seg bort og etterlot den enda mer redd og forvillet. Den hadde ikke gjort noe som kunne føre til slike kraftige reaksjoner. I alle fall ikke med vitende og vilje. På mange måter ble den et mobbeoffer. Et mobbeoffer som tok igjen med samme mynt når det vokste til.

«Man blir villedet både av sympati og kulde, av ros og av beskyldninger.»
Johann Wolfgang von Goethe

Slik er livets hakkelov. Jeg har sett denne loven i fri utfoldelse når ingen griper inn og tar over styringen. Da blir det den sterkestes rett. En rett som ikke blir styrt fra et varmt hjerte, men fra et såret, engstelig og hevngjerrig sinn. Det er en maktutøvelse som gir en ellers fortapt sjel, makt og myndighet over i alle fall noe som kan kontrolleres. For meg er det et tydelig uttrykk for avmakt.

Denne lille fuglen har ikke hatt et lett liv. Det har heller ikke vært lett for dem som så gjerne ville gi av seg selv og var villige til å tilby all sin kjærlighet for noen varme ord fra fuglen. I stedet ble de trukket inn i et maktspill og en hersketeknikk som gjorde verden kald og øde rundt alle som prøvde.

Særlig du måtte ofre nær sagt alt annet for å være nær og tilstede for fuglen. Et offer som ble tatt som en selvfølge, og som bare førte til nye krav og behov fra fuglen. Fuglen som hadde begravd hjertet sitt ett eller annet sted i barndommen.

Kun i små korte glimt fant den inn til varmen og gnisten som var skjult under årtier med smerte og vonde opplevelser. Da bruste fuglen med fjærene sine og viste seg frem i all sin vakre prakt. Den var så vakker der den skinte i lyset fra sitt eget indre lys. Et lys som var uendelig vakkert, men skjørt. Det sloknet så altfor lett fordi omverdens vinder var for sterke og ugjestmilde mot det.  De få som hadde sett dette lyset, glemte det aldri. Det skinte med slike vakre stråler og trollbant alle som fikk oppleve det.

Jeg så sortkledde mennesker som vandret  på rekke og rad inn i en sump av mørke. De balanserte på en sti laget av planker lagt over en synkemyr. Jeg kjenner på frykten igjen. Denne gangen fra alle de sortkledde som ikke forsto hvor veien bar. De fortsatt ut av synet og inn i mørket.

Jeg vet at du står igjen og ser dem gå. Du er ikke en av dem som velger å gå den farlig mørke veien, og ikke lytte til hjertet og livet lenger. Du lar ikke kampen om det som er igjen etter den lille fuglen ødelegge livet ditt. Du er ikke grådig og krever din rett. For meg er det et tegn på at du endelig har funnet frem til det som betyr noe for deg. Det som kan sette ditt hjerte i brann.  Det er kjærlighet og ikke nag, frykt og hat.

De som går den mørke veien er fortapte sjeler som velger å vise sitt savn slik den lille fuglen gjorde. De krever sin rett gjennom ytre forhold. Hvorfor? Fordi de ikke fikk noe som kunne opplyse hjertet og vise vei gjennom livets mange labyrinter. De handler ut fra frykt, og savn og ikke ut fra kjærlighetens helbredende og uendelige omsluttende lys. De er på vei mot avgrunnen. Jeg håper de klarer å stoppe i tide før sumpen trekker dem under.

Kanskje er det du som må hente dem ut. Det er du som har lyset og kan vise vei. Tar du utfordringen?

Jeg visste hvordan det ville gå med den lille fuglen for lenge siden. Hvorfor. Fordi jeg så det. Jeg så en grav med et flagg over, og jeg ble bedt om å skrive om sorg og savn. Nå forstår jeg at det var for å forberede deg, slik at du kunne være forberedt på det som uvegerlig nærmet seg.

Jeg tolket flagget som at det jeg så ville skje i mai. Det var fordi jeg forbandt flagget med 17. mai. I tillegg oppfattet jeg at det handlet om en sann patriot, noe jeg fortsatt vet er sant. Da det jeg så for meg ikke skjedde i mai, begynte jeg å tvile på budskapene jeg fikk. Var alt sammen bare innbildning og et behov for å oppleve nærhet til noe jeg egentlig ikke kunne vite, og kjenne og forstå. Det skapte en tvil i meg som var vanskelig å forholde meg til.

Tvilen ble en følgesvenn.

Heldigvis vant den ikke over meg, og i dag er jeg tryggere på meg selv og evnene mine enn noen gang før. Nå ser jeg at det var en del av det jeg skulle lære for å stole på budskapene jeg får. De har alltid en mening. Ja flere meninger i ett og samme budskap.

Jeg vet fortsatt at flagget betyr noe. Det har mange betydninger og gir et vakkert budskap som jeg vil forsøke å gi videre til deg. På en eller annen måte vil jeg få bekreftelse i morgen.

Det vet jeg bare.

Flagget symbolisere avskjed, men enda ikke en avskjed som er begravet. Det er et åpent sår, kun dekket av flaggets varme.  Det viser vei mot frihet og glede. Flagget er en hedersbevisning gitt til en plaget sjel som gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Aldri glem det.

Det er svært viktig å formidle hvorfor budskapet rundt flagget står så sentralt. Det formidler noe som jeg vet er viktig for deg å vite og forstå. Noe du har grublet på og som ikke har gitt deg fred.

Symboler spiller en mye større rolle gjennom livet enn vi forstår og oppfatter. Hver eneste dag opplever vi symbolske handlinger og vi er omgitt av symbolske bilder.  Det er merkelig at et tøystykke, som et flagg vitterlig er, kan sette så mange følelser i sving. Det samme flagget kan få frem både glede, sorg, bitterhet og ærbødighet, alt etter hvilken sammenheng det presenteres i. Det representerer noe ut over seg selv. Det er en del av en større sammenheng.

Rødt, hvitt og blått er våre farger. De er frihetens farger og korset er vår form.

Det viser meg at den lille fuglen endelig har funnet fred.  Det arrete, men samtidig så vakre hjertet har funnet veien hjem.

Dette er noe av det viktigste av det jeg formidler til deg. Vit at freden hersker der den lille fuglen har tatt veien. Der er ingen plager mer, der er ingen smerte, der er ingen konflikter, der er ingen anklager …… kun fred og kjærlighet.

Det står i sterk motsetning til hvordan alt fortoner seg for det den har forlatt. Konflikter, åpen krig og vonde følelser veller ut fra dype avgrunner. Avgrunner som før har vært holdt skjult og vært kontrollert av det som sømmer seg. Nå når demningene brister, fosser alt ut, all sorgen, alt savnet, alt ulevd liv, alle brutte forhåpninger, alt som ikke kan settes ord på.  Alt kanaliseres inn i konflikten rundt det den lille redde fuglen har etterlatt seg. «Uverdig og  forkastelig», tenker du kanskje.

Men dessverre ikke så merkelig. Slik blir det når ubearbeidede følelser slipper ut i det fri. Du som  ser det, men har klart å trekke deg ut fra det før du ble en del av det, prøv å forstå. Prøv å forstå at det er en del av en sorgreaksjon. Det er et tegn på alt som har gått galt. Alt som ikke har blitt satt ord på eller ryddet opp i før. Fortielser og stikk av bitre ord har i årevis vært dagens orden. Det har slitt alle ut, og gjort samvær og hygge nesten umulig. I alle fall har du opplevd det falskt og lite givende.

«Hvis vi tar oppfatningen til eksperter på dette feltet, og følger hans råd er det stor sjanse for å utføre dette arbeidet enkelt og uten store problemer. Derfor bør vi følge en slik vei som fører til lykke, der det ikke er frykt for å gå seg vill.»
Yajur Veda

Avgrunner skilte dere. Dere som kunne ha hatt så nære og varme relasjoner. For hver og en eier et varmt og bankende hjerte. Et hjerte som så gjerne vil, men som ikke får det til sammen. Til det er fortidens skygger altfor levende. Skyggene som oppleves totalt forskjellig for hver og en, og gir grubunn for tolkninger fordi øynene som ser oppfatter forskjellig. Alltid forskjellig og ikke i samsvar med det som er, bare det som føles, og oppleves der og da.

Evnen til refleksjon og bearbeiding er tilstede, men langt fra utnyttet. Merkelig egentlig, fordi hver og en er rikt utstyrt med slike evner. Men ikke sammen….. Ikke i fellsskap. Flokken tar over og setter all fornuft til side. Det er derfor de er på vei ut i sumpen og mørket.

Vær så snill, gå og hent dem tilbake med lyset ditt!

Fargene i flagget har stor betydning. Det ble understreket for meg hvor viktige det er beskrive den lille fuglen og alt den er og var for ettertiden. Det lar seg enklest gjøre ved å ta for meg fargenes betydning og hva de kan fortelle om den lille fuglens sjel.

Men først vil jeg si litt om korsets betydning i den lille fuglens liv.

Korset har vært et strafferedskap av særlig vanærende karakter. Det ble blant annet brukt til avstraffelse av de som ikke var verdt noe i samfunnet. Slik har den lille fuglen oppfattet seg selv. Som en som trengte å bli straffet. Og straffet ble den. Mest av seg selv, og de negative tankene, og det sårbare og skjøre selvbildet sitt.

Men korset symboliserer også noe helt annet. Det symboliserer at livet og kjærligheten har seiret over døden og mørket. Vit at det er slik det er. Til slutt har livet og kjærligheten også seiret i den lille fuglens liv. Du har kanskje ikke oppfattet det, men hva som skjuler seg og foregår i et hårdt prøvet sinn er ikke alltid like lett å tolke for øynene som ser. Jeg vet at kjærligheten vant, og at den lille fuglen hviler trygt og godt på en seng av fred. Tenker du nøye etter vil du forstå at slik er det.

Så til fargene og hva de kan fortelle meg.

Rødt er revolusjonens, kjærlighetens, blodets, og kongenes farge. Tenker du etter vil du lett se at det kan være et godt kjennetegn på fuglen. Selv om den kunne virke hard og ufølsom, finner du lidenskapen og kjærligheten gjemt i alle sakene den kjempet for. Den tok alltid de svakestes parti og sto opp for urett. Lederegenskaper hadde den, selv om de ikke alltid ble brukt med hjertets kløkt. Lidenskapen var alltid tilstede i alt den gjorde, både gjennom det positive og det negative: kjærlighet, pasjon, hat og aggressivitet.

Det er ikke vanskelig å følge den røde tråden gjennom fuglens liv. Et liv fullt av sinne og hat, men også av glede og kjærlighet når den klarte å løsrive seg fra de vonde tankene som fikk den til å se rødt. Så altfor ofte følte den at den ble satt til side og ble utestengt fra det gode selskap. Den fikk så altfor ofte det «røde kortet.» Den ble holdt utenfor fordi den ikke klarte å innordne seg. Det ble dens lodd i livet.

Blått er himmelens farge og har en kjølig og alvorlig karakter. En dyp blå farge symboliserer også Gud. Slik kan vi også beskrive fuglen. Den hadde et alvorspreget uttrykk og distanserte seg fra andre mennesker med en mur av avstand. Gjennom denne avstanden kunne den opphøye seg selv, og innta en distansert og belærende holdning til verden. Det var ikke lett å vise nærhet til en slik skapning. På mange måter oppførte den seg som om den var Gud i egen person.

Blått symboliserer på den annen side også fred, sannhet og samarbeid. Innerst inne var det dette den aller mest ønsket å formidle. All bagasjen den bar på hindret den altfor ofte å vise frem disse evnene sine.  Den strevde etter fred i sinnet og sannhet var for den aller viktigst. Gjennom et hardt prøvet liv hadde den fått kjenne på hvordan usannheter kunne tilintetgjøre og ødelegge så mye av det den omga seg med. Fremtiden syntes alltid å være i det blå for fuglen. Den drømte om den, men fant  skjelden frem til freden den søkte.

For meg som ser på fra avstand, kan livet til fuglen ofte fortone seg som en tur ut i det blå. Den visste ikke hvor den skulle. Den visste bare at den ønsket noe den ikke hadde. Derfor ble det også så vanskelig å finne. Kun av og til  kom den inn på stier som førte mot små oaser. Oaser med fred og glede. Alt det den søkte, men som var så forgjengelig. Kanskje den var litt blåøyd, og derfor lot seg lede inn i forhold, og situasjoner som den ikke mestret og forsto omfanget av. Egentlig var den ganske konform og konservativ. Eller kanskje det var fordi den var redd for å slå seg løs og nyte livets gleder.

Hvitt er renhetens, uskyldens, rettferdighetens, lysets og gledens farge. «Hvordan kan det gå til,» spør du. Slik var da ikke livet til fuglen. Det var så ofte det motsatta av renhet, fred, lys og glede. Rettferdighet kanskje. For fuglen syntes selv at den fortjente alt det vonde. Den straffet seg selv for alle feigrepene, alle de tankeløse handlingene og alt den hadde gjort i god tro, men som i ettertid så tydelig var det motsatte av det den hadde sett for seg. Uskylden som pregent den i dens spede barndom ble fort erstattet med hardhet og en kynisme som ikke kledde den noe særlig.

Livet ble en løgn, en løgn som skulle dekke over alle de sårende sannhetene. Men løgnene som i og for seg var hvite løgner, ble fort erstattet med en hvitkalket grav, full av edder og galle. Slik kan de gå når sannheten skjules for lenge. Den vokser som en surdeig og overtar mer og mer av det indre livet og forgifter alt rundt seg. Bare fordi den ikke fikk komme fri, og slik avdekke de skjulte sårene og all smerten som nesten ikke var til å holde ut.

Hvitt er også paradisets, det høyeste lyset, og englenes farge og symboliserer fred. Jeg vet at den lille fuglen viftet med det hvite flagget til sist og overga seg. Den overga seg til renhetens rike. Den fant endelig frem til sine inneste dybder, og sluttet fred med alle demonene som så lenge hadde hersket over den. Et fredfylt sukk hørtes da det skjedde.

Kan du huske det?

Endelig fikk den vakre, men plagede fuglen fred og kunne hvile i sitt uendelig vakre hjerte. Hjertet som hadde vært skjult bak så mange stengsler.

«Kjærlighet er det viktigste.
Det handler ikke om hvor mye du har, hvor mye du vet, eller hvor mye du gjør. Det handler om hvor godt du elsker. Kjærlighet er det som teller mest. «

Dette er en fortelling om den lille fuglens harde kamp for et godt liv. Et liv som ikke ga den det den søkte. Ikke la dens erfaringer bli ført videre gjennom deg. Eller gjennom de sortkledde.

Vær så snill, kjære deg. Løp og hent tilbake de mørkkledde som er på vei ut i samme uføre som fanget den lille fuglen. Du har funnet svaret som den lille fuglen ikke klarte å finne før på det siste. Du har funnet kjærlighetskraften som brenner så vakkert inne i deg. Bruk den og redd de andre som ikke har funnet den enda.

Kanskje de ikke vil snu og lytte til det du har å si. Uansett så er det deres valg. Men for deg, kan det være godt å vite at du gjorde ditt beste for å forhindre at historien skulle gjenta seg.

«Det kreves et nederlag for å vite hvor vi virkelig står, komme på avveie å finne ut hvor vi hører hjemme, å miste et gode for å lede oss til noe bedre.»
Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Tap

……..
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

Mary Oliver

I dag deler jeg et dikt av Susan Frybort. Det er så fullt av visdom og  opplevd liv.

Det  handler om tap og sorg og hvor uforutsigbart livet kan være. Hvor lang tid det kan ta å komme over det vi har mistet, det være seg helse,  en vi  elsker sin død, nærhet til andre, materiell rikdom, jobb eller noe annet vi setter stor pris på. Ved å kjenne på tapet vi har lidd, ved å akseptere at slik er det for oss alle, kan vi reise oss og  leve med alt vi er og har, til tross for tapet.

Alt du trodde du hadde,
alt du trodde det var,
alt det syntes å være
syntes å forvandle seg uventet
til et stille dampende arr.
Og alt dette tapet
fant veien
inn i brystet ditt
og banket mot
en levende puls.

Du lærte at sorg  ikke
har tiltro til en rask og selektiv prosess …
Det tok en evighet,
og en annen evighet,
og en til,
å gå gjennom hvert
spor av minner og tap.

Du lærte at sorgen i seg selv
er en reise
du uunngåelig vill oppleve,
og du kan gå deg vill
blant dens ikke-forutsigbare
komplekse lag.

Du lærte at vi alle bærer
døden av noen,
noe, eller et sted
med oss inne i oss,
og for det,
trenger vi aldri å skamme oss.

Et ekteskap, et søsken,
et barn, et vennskap,
et kall, et oppdrag,
en elsket følgesvenn,
en måte å være  på…

Prøv å kvele sjelens gråt.
Prøv å pakke ned og skjule
de monumentale hvorfor.
Bare ved å lære
å overgi deg
og fullt ut lodde
dybden av sorg
kan sorg være fri
å bevege seg og puste
gjennom rommene
i hjertet ditt.

Selv mens du eier
de nyeste øyeblikkene-
selv når du går gjennom
bevegelsene til et aktivt
og rikt liv.

Tapet har gikk oss en klokskap og innsikt som vi før ikke hadde.

«. … Og da kan det skje du vil takke for det som du gråt for en gang ….»

Jeg skriver dette i dag fordi jeg må. Det er noe i meg som tvinger ordene ut. Kanskje er det fordi jeg nettopp har mistet en kjær venn til døden. Kanskje er det fordi jeg ser at du trenger disse orden i dag, fordi du enda ikke har klart å leve «godt» med ditt tap, Slik jeg ser det, er tapet vi har lidd, en skatt som vi bærer med oss i våre hjerter alltid. Det har blitt en del av hvem vi er.

For meg kjennes det godt å kunne bære med meg det jeg har mistet på denne måten. Tapet mitt har blitt en rikdom som jeg kan øse av gjennom livets mange viderverdigheter. Det har lært meg så uendelig mye om meg selv og  og min sårbare natur.

Nå vet jeg at døden symboliserer tap, men også nye begynnelser ….. altså håp, livsglede, ny lærdom og klokskap. Og du trenger ikke ha mistet noe til døden for å oppleve sorg over noe som ikke lenger er  i livet ditt.

Derfor er mitt råd til deg, overgi deg, aksepter tapet og sorgen din. — lev den ut. Slik kan livet igjen møte deg og vise deg vei gjennom alt det vonde. For du vet at ingen kan  resten av livet stå ved en grav og klage ….

”En hustavle”
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

Arnulf Øverland

Noen har en større kontakt med mørket sitt enn andre.  De har et et dypt mørke fra levd liv og uoppfylte drømmer. Vi kan se det i øynene, i sjelen deres.

Jeg ser det i dine øyne.

Det handler om å våge å åpne øynene slik at lyset kan finne veien inn.  For lyset vil alltid fortrenge mørket. Mørket kan ikke leve i lyset og må derfor alltid vike for lyset.

«Mørke kan ikke løses med mer mørke. Mer mørke vil bare gjøre mørket tykkere. Bare lys kan forløse mørket … De av oss som har lyset, skal vise lyset og tilby det slik at verden ikke synker inn i totalt mørke … Alle har frøet av oppvåkning og innsikt i hans eller hennes hjerte. La oss hjelpe hverandre med å berøre disse frøene i oss selv.»
Thich Nhat Hanh

Kjære deg. Jeg ser at mørket ditt ikke er så tett lenger. Natten er ved å gå over til dag.

For meg er natten ikke bare mørke, men en velsignelse. Den gir meg nye krefter når den dysser meg i søvn. Den lar meg finne  svar fra dypet av min sjel. Den viser meg nye horisonter og muligheter, ved å gi meg stillhetens uendelige magiske potensiale og rom. For den er summen av livet og alt som er, slik Andre Bjerke skriver så vakkert i diktet «Natten».

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild.

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Det neste diktet av Susan Frybort handler om undertrykt smerte. En smerte som gir seg utslag i angrep og anklager mot andre. Anklager som for et lyttende hjerte, kun er et uttrykk for indre smerte og sårbarhet. Jeg kan se at du bærer på en slik smerte. Men jeg ser også at du har latt bitterhenten og sorgen over tapet ligge. Det har gitt deg en hart tilkjempet ro. Du har klart å distansere deg fra anklager fra andre, men mest av alt fra din egen selvfordømmelse.

Kunsten i å ikke ta det personlig
er å vite at det ikke handler om deg,
heller handler det mest sannsynlig om andre
og deres problemer,
som imidlertid kan skape uro
når det de sier, formidles med en intens påstand.
Det krever øvelse å plassere
din egen følelsesmessige reaksjon
bak deg
mens du fokuserer på det som ønsker
å bli hørt og møtt,
men som i stedet er kvalt av
frykten for å være sårbar.
Å være rolig er nøkkelen
når den stridslystnes kamp
har tatt kontroll over ord med smerte,
og når lengsler holdes fanget som lidelse
inne i et såret hjerte.

Du må lære å være til stede
og klar til ikke å falle inn i fellene
som disse hendelsene
prøver å dra deg mot.
Og hvis de vedvarer,
og begynner å koste
din personlige fred,
er den store visdommen  å gjenkjenne når
du skal trekke deg tilbake i medfølelse
og gi slipp.

Husk, at du ikke kan trøste vrede
eller aggresjon.
Og du vil innse at du er
mer enn ok med
å vite at en annens
følelsesmessig opprør
tilhører dem …
og  ikke vil ødelegge deg.

Så vil jeg  dele et dikt av Mary Oliver. Hun skriver så vakkert om en ny og bedre fremtid. Vi trenger  å la fortiden være og gi slipp, når det blir krevd av oss.

I Blackwater Skogen

Se, trærne
skaper
sines egne kropper om
til søyler

av lys,
gir bort den rike
duften av kanel
og fullbyrdelse,

de  lange klumpene
av dunkjevler
springer ut og flyter vekk over
de blå skuldrene

 til dammene
og hver dam,
uansett hva dens
navn  er, er

navnløst nå.
Hvert år
alt
jeg noen noensinne har lært

 i livet mitt
fører tilbake til dette: brannene
og den svarte elven av tap
hvis andre side

er frelse,
hvis mening
ingen av oss noensinne vil kjenne.
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

 Et bilde jeg fikk mens jeg leste dette diktet var å vandre gjennom en skog om høsten, se jorden fylles med gylne fallende blader. De knaser under føttene mine, mens jeg går og lytter til naturens ro og fred. Så kommer brannen og ødelegger alt.

Er det ikke det som har skjedd i ditt liv? Du  falt inn i et uendelig mørke som var ved å sluke deg og legge alt øde.

Jeg ser for meg fuglen Phønix som blir gjenfødt fra asken. Du er som denne fuglen og vil reise deg i all din prakt. La gå at du enda er noe skadeskutt. Mørket var så tett og du har hatt behove for å komme til hektene.

Kanskje det nå er på tide at du beveger deg opp fra godstolen, bøkene og tv’en din igjen. Livet og lyset venter på deg. Det er så mye vakkert å oppleve der ute. Ikke bli værende i apatien og mismotet. Da er ikke veien lang tilbake til mørket og dit vil du ikke. Det vet jeg.

Skogen vil vokse seg til igjen, enda mer vakker, og grøderik og blomstre inn i en rytmisk ro,  med årstidenes endring og gjenfødelse. På samme måte som i livet, er det alltid noe som endres fra  godt til dårlig og dårlig til godt når tiden går.

På den andre siden av tapet er redningen.  Det spiller ingen rolle hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har levd, rik, fattig, osv., Vi vil alle oppleve tap.  Alle vil før eller siden opplever brannene og den svarte elven av tap. Det er frelse, et håp for livet et annet sted, men vi vil aldri kjenne meningen før vi er der.  Lengselen har vi, heldigvis!

Husk at livet ditt er her og nå, du må verne om det og elske det  med hver fiber i  ditt vesen, men legg merke til at «når tiden kommer» er det ikke «hvis» det er et «når».  Du vil lide tap. Men du må være i stand til å la det gå.  Et nytt liv venter deg.

Derfor kjære deg, reis deg og kom ut i lyset. Du er så vakker og har så mye å gi til livet, som bare du kan gi.

Andre kan fortelle deg hva du bør gjøre, med overbevisning og ekte logikk. Hva hjelper det om du ikke frir deg fra apatiens tunge lenker og tar det første steget ut i lyset,  akkurat som fugl Phønix reiste seg fra asken.

«Et legeme som ikke er påvirket av noen krefter, er i ro eller beveger seg rettlinjet med konstant hastighet, kommer til å forbli i denne tilstanden med mindre det utsettes for ytre påvirkning.»
Newtons 1. lov

Loven kan  overføres til oss mennesker og hvordan vi håndterer tilværelsens utfordringer. Hver gang vi forandrer oss, foregår det en slags eksistensiell bevegelse som ofte involverer mange ytre faktorer. Mange forandringer kan være ubehagelige eller krevende nettopp fordi vi kastes ut av vårt status quo.

For deg ble en slik opplevelse begynnelsen på en lang og mørk reise.

«Uten livsglede, hva er livet? Bare en venting  på døden?
Rajneesh

Apati er når vi frykter forandring, uansett om det handler om forandring til det bedre eller til det verre. Selve forandringen er så emosjonelt utfordrende at vi heller vil forbli uberørt eller likegyldige fordi det krever langt mindre av oss.

Ved å anvende Newtons 1. lov på  holdningene og adferden vår, kan vi finne viktige sider av vårt eksistensielle behov for trygghet. Vi kan også komme på sporet av muligheter, samt begrensninger i forhold til egenutvikling og vekst.

Vet du hva som er dine utfordringer i så henseelse?

«Jeg konkluderte med at det beste for meg og for dem rundt meg, var å ikke kreve noe, ikke være entusiastisk for noe, å være så umotivert som mulig, faktisk, slik at jeg aldri ville skade noen igjen.»
Kurt Vonnegut

Det er ikke alltid lett å forandre retning og det er ikke alltid lett å komme seg ut av en negativ sirkel. Vi må rett og slett våge å bevege oss  i nye retninger for å slippe ut av den apatiske sinnstilstanden. Når vi på grunn av vonde erfaringer, er redde for forandring, blir dette en ekstra vanskelig oppgave. Vi gjør alt vi kan for å holde emosjonelle svingninger og forandringer borte. Vi har glemt at det er nettopp emosjonelle svigninger og forandringer som gir fornemmelsen av å leve.

«Hat er ikke det motsatt av kjærlighet, apati er. Hat frigjør deg ikke fra å føle noe. Du må bære det rundt, bruke hvert arr, hvert lite minne som en byggestein. Som en stein i en vegg, til du har skapt en ny person, et nytt liv du kan leve med. «
Rasmenia Massoud

Stillstand og apati er derimot en slags psykologisk resignasjon og en unngåelse av selve livet. Vi er på en måte rammet av en  «psykologisk refleks» som forsøker å beholde en form for ro selv om livet er høyst utilfredsstillende.

Er det ikke slik du har det akkurat nå? Du har gitt opp livet og falt inn i godstolen og resignasjonen – apatiens grå verden. Likevel lever det fortsatt et lite håp inne i deg. Det er jeg glad for!

«Apati er en felle. Det er ingen utfordring … så det er ingen belønning. Husk, det er alltid fri ost i en musefelle. «
Steve Maraboli

Mot deg opp, slå i bordet og si at nok er nok.

Jeg vet det kommer til å kjennes godt når du gjør det!

Det er bare du som kan ta det valget.  For valget må komme som en indre drivkraft. Det er et øyeblikk  der du møter deg selv og blir klar over hva du må gjøre for å bevare deg selv. Et sannhetens øyeblikk som fører til at din indre kraft frigjøres – og du handler fra dypet av ditt indre. Magisk!!!

«I tider med uro og i en ustabil økonomi er det veldig enkelt å la holdningen slippe og begynne å synes synd på deg selv. Dette er nettopp når du vil trenge en sunn holdning, være våken, levende og begeistret. Ikke noen gang mist livsglede og livet vil ikke miste sin iver for deg. Si noe positivt til alle du møter i dag.»
Bob Proctor

Ikke vær en misantrop lenger. Du er så mye mer enn det. Livsgleden bobler under overflaten. Tror du ikke at jeg vet hva du drømmer om der du sitter. Det er på ingen måte kjedelige tanker, tvert imot ….. Og bare du kan gjøre dem til virkelighet. Jeg vet du kan.

«I felles håp og savn og ydmyk møie, vil kjærligheten åpne for ditt øie.»

Til en misantrop

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.

Arnulf Øverland

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Kjenne meg sterk

 

DSCN2619.jpg

 

«Jeg trenger ikke gå noe sted for å finne meningen med livet. Jeg må selv skape mening til livet mitt.
Meningen er ikke noe jeg skal oppdage. Meningen med livet er det jeg tilfører det – skjønnhet eller heslighet, lykke eller sorg. Det er helt mitt valg fordi jeg har fått en fri vilje.»

Hver av oss kommer inn i denne verden som et helt, integrert menneske. Vi er født med medfødte personlighetstrekk, naturlige styrker og evner, og et enormt potensiale. Når vi vokser opp, reagerer vi på forholdene ved å innta faste roller, holdninger og atferd som ofte svekker oss. Disse mønstrene følger oss inn i voksenlivet, og de former følelsene vi har om oss selv, det  personlige livet, relasjonene og  karrierene våre.

Oppfatningen, bevisstheten og meningen min om mangler, feil beslutninger, og problemer i livet, vil enten gjøre meg lykkelig og glad eller deprimert og sint. Hvordan jeg tenker, føler og mener, avgjør om jeg har en sunn eller en usunn livs-opplevelse.

Problemene i livet mitt, definerer meg ikke. I stedet vil svarene mine på livets utfordringer bestemme hvem jeg er, og hvem jeg blir i dag, i morgen, og for resten av livet mitt.

Når jeg kjenner meg verdiløs, stammer det som regel fra tidlige barneår.  Jeg tror det kommer fra at jeg ofte opplevde kritikk. Kritikk som var rettet mot det jeg gjorde og den jeg var. Samtidig var jeg sammen med voksne som var kritiske til seg selv. Slik lærte jeg å gjøre det samme mot meg selv.

Ofte lengtet jeg etter å være en annen enn den jeg var. Jeg snakket ondskapsfulle ord til meg selv. I mange år unngikk jeg å reflektere over slike negative følelser fordi det gjorde for vondt.

Heldigvis går det an å skape et positivt egenverd. Hjernen min og hvordan jeg tenker er svært fleksibel.

Jeg minner meg ofte på noen sannheter som er altfor lett å glemme. Jeg som før ikke hadde stor tro på at jeg kunne prestere noe som helst.

«Du er utrolig bare fordi du er et menneske, bare fordi du tilhører denne arten som er i stand til språk, latter, kreativitet og kjærlighet.  Og hjernen din er universets største oppfinnelse.»

For å skjule sårbarheten min, var jeg nøye på hva jeg tillot andre å se og vite om meg. Derfor skjulte jeg meg ofte bak en maske. Det ble ganske tomt etter hvert. Fordi jeg brukte for mye tid til å konsentrere meg om alle andres oppfatninger, eller om det jeg trodde andre ville at jeg skulle være, glemte jeg nesten hvem jeg egentlig var. Langsomt klarte jeg å slutte å være redd for andres mening og hva de syntes om meg. Jeg visste i hjertet hvem jeg var og hva som var sant for meg. Jeg trengte ikke å være perfekt for å imponere og inspirere andre. Jeg lot dem heller bli imponert og inspirert av hvordan jeg håndterte feilene mine.

Det høres så enkelt ut, men det var det på ingen måte. Og det er vanskelig fortsatt. For meg ligger mye av de vonde følelsene i vekten min. Når jeg legger på meg, kjenner jeg meg uverdig og lite elskelig. «Hvem kan vel elske en bomse som meg», er et utsagn jeg har sagt og tenkt altfor ofte når jeg har mistet kontrollen over vekten.

Jeg forstår at det handler om den grunnleggende oppfatningen om meg selv som verdig. En verdighet som kommer fra den jeg er og ikke hvordan jeg ser ut. Selvsagt handler et vektproblem om å miste kontroll, å trøste seg selv. Eller kanskje det handler om å forsøke å gjennvinne kontrollen, så merkelig det enn kan høres ut. Det handler, tror jeg i stor grad om å skjule meg bak et polstret ytre fordi verden er for tøff. Jeg vet at dypt inne handler mitt lille spiseproblem om nettopp dette.

«Ikke lev livet ved å gjemmer deg bak fortiden, lev for akkurat nå.»

Nichole William

Den største utfordringen i livet er å oppdage hvem jeg er. Den nest største er å være fornøyd med det jeg finner. En stor del av dette handler om å være tro mot egne mål og drømmer. Det er altfor lett å la meg påvirke av andres meninger om hva som passer seg. Jeg har over år latt meg styre av det konforme, slik god takt og tone har krevd av meg. Og ikke minst av slik jeg er oppdratt. Med andre ord rammene, innholdet og verdiene oppdragelsen har gitt livet mitt. Det har ikke vært lett å gå min egen vei.

Redselen for hva andre måtte mene om meg, holdt meg lenge borte fra å utvikle sider ved meg selv. Det betyr lite eller ingenting for meg i dag. Når jeg lever slik hjertet mitt forteller meg, og jeg tar meg selv i å bli så oppslukt av det jeg gjør, at tid og sted ikke betyr noe, da vet jeg at jeg gjør det som er riktig for meg. Så for andre fordømme  eller aplaudere. Det er ikke viktig lenger.

«Verden er et fantastisk sted, og alle bør holde kjeft og nyte det en gang i blant. «

Sarah, 12 år

Jeg har alltid et valg, men ingen forpliktelse overfor andre er en sannhet som ikke alltid har vært tydelig i mitt liv. Etter at jeg forsto det, har det åpnet meg opp. Det gjør at jeg lettere kan vise medfølelse i stedet for sinne, raushet i stedet for grådighet og tålmodighet i stedet for frustrasjon. Før opplevde jeg alt som en plikt og uten glede. Nå er livet fylt med magi, og gleden finnes overalt uten tvang og forpliktelser.

Et liv fylt med kjærlige gjerninger er det beste livet jeg kan leve. De jeg inspirerer og deler kjærligheten til livet med vil huske hvordan det føltes. Jeg håper at det også vil inspirere dem til positiv endring i sine liv.

«Altfor mange mennesker undervurderer hvem de er og overvurderer hvem de ikke er.»

Ukjent

Det er viktig å ikke bli motløs eller gi opp, selv om livet butter imot. Det som er viktig, er å lære av det og gå videre. Det er ikke alltid lett når alt jeg gjør kjennes feil.  Nederlagsfølelsen fyller meg med mismot og manglende tro på at jeg noensinne vil lykkes. I slike situasjoner minner jeg meg på at øvelse gjør mester. At det som jeg gråt for en gang kan bli min største seier.

«Stedet å være lykkelig er her. Tid til å være lykkelig er NÅ.»

Robert Ingersoll

Jeg har brukt altfor lang tid på å komme i gang med å leve det livet jeg ønsker. Men bedre sent enn aldri. En liste med unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har kommet lenger er det siste jeg ønsker å se. Derfor er det så viktig å se mulighetene rundt meg.

I mulighetenes verden er alt mulig, så lenge jeg tar tiden til hjelp og arbeider flittig mot målet. Å ha en slik lærings- og vekst tilnærming  gir meg muligheter som jeg før ikke så. Jeg oppdager at det gir selvtillit å fokusere på, at uansett hva som utfordrer meg kan jeg lære av det og vokse på det. Til slutt vil jeg klare å håndtere det på en slik måte at det gjør meg sterkere.

Noen ganger må jeg la livet skje uten å konsentrere meg om alt som kan gå galt. Jeg trenger å gi slipp før jeg dreper både lyst og livsglede, både i meg og rundt meg.

Alt i livet er i sin skjønneste orden, enten jeg forstår det eller ikke. Det tar bare litt tid å koble sammen alle bitene. Så enkelt å si, men så vanskelig å leve etter for en utålmodig sjel som min.

«Den beste bruken av livet er kjærlighet. Det beste uttrykk for kjærlighet er tid. Den beste tiden å elske er nå.»

Rick Warren

Det kan til tider være vanskelig å gi slipp på det som er. Noen ganger må jeg synke til bunns for å kunne reise meg igjen. Mange  erfaringer er dyrekjøpte, og har kostet meg mye smerte, sorg og ensomhet. Jeg tok det som skjedde meg som personlige nederlag, og bevis på egen utilstrekkelighet og manglende verdighet. Med andre ord som en straff.

Det tok meg lang tid å se at livet straffer ikke slik. Det ga meg innsikt og kunnskap om hvor sårbare vi er som mennesker. Kunnskap som jeg kan bruke for å hjelpe og støtte andre gjennom noen av deres livskriser. I dag fylle jeg med takknemlighet for alt jeg har lært og forstått, gjennom å ha vandret på smertens og nederlagets vei. Men heldigvis også en vei med seier og masse glede.

«En dag vil du våkne opp og det vil ikke være noe mer tid til å gjøre de tingene du alltid har ønsket. Gjør det nå.»

Paul Coelho

For meg er det viktig  å finne frem til den delen av meg som er stolt over å være meg. Det har gitt meg en følelse av formål og forbindelse til andre.

Jeg øver meg på å vise takknemlighet.  Ved å fokusere på de positive sidene ved dagen, fokuserer jeg på noe verdifullt. Hver dag finner jeg frem til noe jeg kan være takknemlig for. Jo mer spesifikt jo bedre.

Samtidig trenger jeg å anerkjenne meg selv, og det jeg gjør og presterer.  Hjernen endrer seg sakte, men sikkert og skifter fokus fra en» jeg er verdiløs» opplevelse til «jeg har verdi.»

Måten jeg gjør dette på er å finne frem til noe som er verdifullt for meg, noe jeg kan glede meg over, noe jeg er god på.

Jeg øver hele tiden på å ha en positive selvfølelse.

Det er ikke alltid så lett fordi jeg i perioder ikke fant noe som var positivt ved meg selv. Derfor begynte jeg å finne frem til inspirerende sitater som kunne inspirere meg .

«Inspirer. . . deg selv til å heve deg over problemene og smålighetene i livet til et sted med klarhet.
Drøm. . . fantastiske løsninger som lar deg skape den virkeligheten du ønsker å leve.
Tro. . . det er nok kraft i universet til å få det til å skje i din verden. «

Dr Jeff Mullan

I dag er det godt å tenke tilbake på  livet mitt med kjærlighet og takknemlighet.

Da jeg var ung, var det en forestilling om perfeksjon som var viktig. Men, som jeg ble eldre, er det menneskeligheten min som opptar meg, med min historie om å overkomme hindringer, den dypfølte sårbarheten og kampene for å vokse som menneske. Jeg har møtt de skiftende omstendighetene gjennom år av levd liv. Hvor før sårene slo meg ut, ser jeg nå på dem som et bevis på vekst. Der jeg en gang så ufullkomne arr, ser jeg nå bevis på et liv levd fullt og helt. Er det ikke magisk å leve.

Det er ikke tid for å dagdrømme. Handling må til. Derfor må jeg, og jeg alene ta fullt ansvar for livet mitt – ta kontroll. Jeg kan ikke vente til det passer bedre, eller at noen kommer og hjelper meg. Det er bare å sette i gang å jobbe med meg selv og bli den beste utgaven av den jeg kan være. Jeg trenger det. Verden trenger det.

«Nyt livet nå. Dette er ikke en øvelse.»

Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Jeg var her

 

«Havet er følelser inkarnert, kjærlighet, hat og gråt. Det trosser alle forsøk på å fange det med ord og avviser alle lenker. Uansett hva du sier om det, det er alltid det du ikke kan.»
Christopher Paolin

For over tre år siden skrev jeg denne bloggen. Deler den igjen fordi den minnet meg på hvor mye glede naturen gir meg, en kilde til uendelig glede, ro og visdom. Lytt, så vil du forstå ….

I går var jeg ute ved kysten, på strendene og på svabergene. Vinden lekte med meg, og ga meg kjærtegn med en intensitet, en kraft og en styrke som truet med å rive meg overende. Sjøen gikk hvit. Bølgene laget en herlig hvisken, og av og til noen skarpe drønn når de traff land eller andre hindringer på sin endeløse ferd.

Solen hadde gjemt seg bak et tett skydekke. Månen som nettopp hadde stått opp var skjult bak skyene. Skyene som levde tilsynelatende sitt eget liv. Noen steder var de mørke og truende, fulle av regn. Andre steder lyse og skinnende, der solen nesten klarte å trenge seg vei gjennom alle lagene av fortettet tåkeregn. Vinden gjorde dem levende og førte dem frem og tilbake alt etter sine egne lyster.

Ingen tvil om at det var vinden som var herskeren over elementene i går kveld.

Og der var jeg mutters alene med et slikt mektig panorama. Jeg undret meg over at ikke flere oppsøkte stedet på en slik kveld. Uansett, det får være deres tap. Jeg vandret rundt i timesvis, grepet av skjønnheten og de mektige naturkreftene.

«Måtte denne dagen inspirere deg til å ønske det aller beste for deg selv.
Du fortjener ikke noe annet enn det du ønsker og begjærer.
Østersen er din verden, nå voks til en perle.
Tidens evige hvisken venter. »
Gigi Galluzzo

Jeg jublet, jeg sang og stoppet opp i undring over hvor vakkert alt var selv på en uværsdag som denne.

Hva er vel bedre for sjelen enn å meditere og nyte alt dette magiske vakre. Ja for hele turen var en eneste lang meditasjon. Jeg kjente naturkreftenes mektige tilstedeværelse og var intens, nært og ekstatisk i live.

Jeg tenkte over livets realiteter. Hvor priviligert jeg er fordi jeg har fått oppleve både det gode og det mindre gode.

Jeg kan strekke meg ut i den uendelige verden og se for meg alt som er, og drømme meg bort til et eventyrland. Alt innenfor min egen verden er fylt av drømmer, fantasi og virkelighet. Jeg kjenner så sterkt at jeg er underveis. Noe vet jeg, og mye er skjult for meg. Jeg vet at jeg vil se og forstå litt mer for hver dag jeg er villig til å se med åpne øyne på livet.

Det handler om å være villig til å gripe erfaringene og det som møter meg. Og å gjøre alt sammen levende gjennom å våge å leve det ut, kjenne på eller erfare det.  Ikke kaste det fra meg fordi jeg er redd, eller fordi det ikke passer seg.

Passer seg for hvem?……

Det er jeg som velger hva jeg ønsker skal bli, eller bli igjen bak meg, kun som et minne, en erfaring eller et kunne ha vært. Jeg vet hva jeg velger. Jeg velger kjærlighet.

Er det ikke magisk og vakkert å være underveis.

Alt dette reflekterte jeg over mens jeg trasket i vei i sanden og vinden. Da jeg snudde meg så jeg fotsporene mine som stødige avtrykk i sanden. Hvor lang tid vil det ta før de er borte, undret jeg? Vil jeg også snart være glemt akkurat som fotsporene mine blir borte?

«Jeg var her»

Jeg vil sette mine fotspor på tidens sand
Vite at det var noe som betydde noe jeg lot bli igjen
Når jeg forlater denne verden, vil jeg ikke etterlate anger
Jeg vil forlate noe som kan minnes, slik at de ikke vil glemme

Jeg var her
Jeg levde, jeg elsket
Jeg var her
Jeg gjorde, jeg har gjort alt som jeg ønsket
Og det var mer enn jeg trodde det ville være
Jeg vil setter mitt preg slik at alle vil vite
Jeg var her

Jeg ønsker å si at jeg levde hver dag, helt til jeg døde
Og vite at jeg betydde noe i, noens liv
Hjertene jeg har berørt, vil være beviset jeg forlater
At jeg har gjort en forskjell, og denne verden vil se

Jeg var her
Jeg levde, jeg elsket
Jeg var her
Jeg gjorde, jeg har gjort alt jeg ønsket
Og det var mer enn jeg trodde det ville være
Jeg vil sette mitt preg slik at alle vil vite

Jeg var her
Jeg levde, jeg elsket
Jeg var her
Jeg gjorde, jeg har gjort alt som jeg ønsket
Og det var mer enn jeg trodde det ville være
Jeg vil satte mitt preg slik at alle vil vite
Jeg var her

Jeg vil bare at de skal vite
At jeg ga mitt alt, gjorde mitt beste
Gitt noen litt lykke
Forlatt denne verden litt bedre bare fordi

Jeg var her

Jeg var her
Jeg levde, jeg elsket
Jeg var her
Jeg gjorde, jeg har gjort alt jeg ønsket
Og det var mer enn jeg trodde det ville være
Jeg vil sette mitt preg slik at alle vil vite
Jeg var her
Jeg levde, jeg elsket
Jeg var her
Jeg gjorde, jeg har gjort
Jeg var her
Jeg levde, jeg elsket
Jeg var her
Jeg gjorde det, jeg har gjort

Jeg var her»

For litt siden kom jeg over en kort liten video av Alan Watts som jeg synes passer til refleksjonene jeg gjorde meg mens jeg trasket rundt ute i går.

Tenk om dette livet og tilværelsen bare er en drøm? Spennende å utforske denne ideen, å la den danse rundt inne i meg.

Tenk om jeg fant meg en ny drøm? Tenk om jeg kunne drømme og leve ut hvilke drømmer jeg ville? Vil jeg da velge en ny virkelighet? Vil jeg bli statsminister, en riking, eller en veiviser? Eller, vil jeg være akkurat her hvor jeg er akkurat nå?

Alan Watts beskriver på sin vakre måte de mulighetene som ligger i oss gjennom et ubegrenset kreativt potensiale. Når tid bare eksisterer nå, akkurat nå, så er det ubegrenset tid til å oppleve alt jeg kan tenke meg, akkurat nå.

Og så ender jeg  opp der jeg er, akkurat her – og er den jeg er – meg selv -og er lykkelig for det.

Jeg vil gjøre det beste ut av øyeblikket og leve det beste jeg kan. Fordi jeg er kjærlighet.

Og livet er godt, vidunderlig og magisk fordi det skjuler både gode og mindre gode opplevelser. Det er dualiteten i det mystiske og magiske livet.

Jeg lever og jeg vil kunne si at jeg var her.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Trøst og mot

 

Jeg vet at det er viktig å ha tillit til prosessene som jeg er en del av. Prosessen som foregår inne i meg. De som er nødvendig for å komme videre med livet mitt i den retningen jeg ønsker. Prosesser som er viktige for å finne fotfeste i en ugjestfri  og skremmende tilværelse.

Trøst er kunsten å stille det gode spørsmålet til oss selv, ofte i de vanskeligste  øyeblikkene. Trøst er det vi må se etter når vi ikke klarer å bære smerten, tapet, eller lidelsen som berører oss og våre bestrebelser. Når lengselen vi bærer på, ikke blir realisert på måter vi kan kjenne igjen, når mennesker vi elsker forsvinner, når håpet må ta en annen form enn den vi hadde tiltenkt for det.

«Trøst er det vakre, fantasistedet hvor skuffelsene trekker seg tilbake for å bli gjenskapt i en glederik og trøstende form. Når livet ikke på noen måte er slik vi drømmer om, må vi snu oss til den delen av oss som aldri har ønsket et enkelt liv.»

Det kan kjennes vanskelig, særlig når vi er i villrede om retning, og formål og derfor ikke vet hva som er best å gjøre. Da er det godt å vite at er vi bevisst, vil det vi trenger komme til oss, akkurat der og når vi  trenger det.  Alt er slik det skal være.  Jeg vet at det vil komme noe godt ut av alt vi går igjennom, selv om det ikke oppleves slik akkurat når det skjer. Det kan synes både uvirkelig og som en fantasi, men uansett er det slik det er. Klarer vi å ha tillit til livet, og lar oss lede av hjertet og de høye energiene som er tilstede rundt oss, i stedet for å motarbeide dem, da er jeg sikker på at noe magisk og trøstende vil skje.

«En stor sjel er den som har tatt på seg oppgaven med å endre seg selv. Hvis han eller hun er i stand til å overskride frykten sin, og handle ut fra mot, vil alle som er rundt han eller henne ha nytte av det, i sitt eget liv, De vil plutselig være mer modige, selv om de ikke kan se hvordan eller hvorfor. »
Gary Zukav

Angst for fremtiden og det ukjente lammer oss så altfor ofte. Hvordan skal vi klare å gå ut av komfortsona vår, og gå videre ut i livet, eller forplikte oss til noe vi ikke vet om vi vil eller kan lykkes med. Å være helt alene i en skremmende verden, kan være mer enn vanskelig noen ganger. Jeg vet at du opplever det slik ofte. Selv har jeg også følt det slik, selv om det  er sjeldent i det siste, fordi jeg har lært meg til å stole på livet og at det alltid vil meg vel.

Våger vi ikke å  stole på livets magi, settes det en  stopper for alt det vidunderlige det kan gi oss. Å bli stående på stedet hvil av redsel for hva fremtiden har med seg, gir ingenting, og det fører oss i alle fall ikke dit vi skal. Hvordan skal vi klare å komme videre i situasjoner som kjennes tunge og alt synes umulig? Hvordan skal vi klare å ha tillit til at livets mange utfordringer, er både overkommelige og  viser vei mot en bedre fremtid?

«Det handler  i stor grad om å finne inn til det i oss som kan gi oss visdom og trøst.»

Trøst finnes i å la kroppens egen visdom å få slippe frem. Den delen av oss som fører oss, når sinnet ikke kan bære det, til bølgene som slår på stranda. Eller når hjertet ikke kan klare mer, til fuglesangen i treet over hodene våre. Alt er en del av dagen og av sorgen vi bærer på. Det betyr at livet går videre, på en eller annen måte. Og mest vidunderlig, slik kan vi lære å nyte, ja til og med feire livet vi nettopp har mistet.

Hva er det som oftest holder oss tilbake fra å ta valget som kan føre oss videre? For meg har det vært å gi slipp på det som ikke tjener meg lenger.  Det er ikke alltid nødvendigvis å gi slipp på noe spesielt. Det handler om å ha tillit til livet og la meg flyte med livets elv, til der strømmen fører meg.

Det er noe vakkert med vannets løp. Det beveger seg alltid mot dypet og alltid nedover ut mot det store havets mystiske uendelighet. Det higer ikke etter berømmelse og ære. Da ville det ha trukket oppover. Men slik er ikke dets vesen. Det er å tjene andre,  og finne frem til de dypeste sannhetene og visdommen livet tilbyr. For meg er det en vakker metafor på selve livets magi.

For meg ble alt helt annerledes da jeg oppdaget denne magien. Jeg som har hatt så lett for å kjempe mot strømmen og ikke stolt på at livet ville komme til meg, uten at jeg tvang det jeg ønsket meg frem. Mer og mer forstår jeg at det er det motsatte jeg har oppnådd. Så tenkte jeg at jeg måtte gi slipp på det jeg ønsket meg og finne meg en annen vei. En slik avgjørelse har vært umulig for meg å ta. Samtidig har jeg følt at det er nødvendig å gå videre for å kunne leve som et helt og ekte menneske.

Nå vet jeg at jeg ikke kan knytte meg til noe som ikke er klart til å krysse min vei. Når det en gang blir klart, vil det finne veien nedover elven. Da vil våre veier møtes en eller annen gang. Kanskje ikke før vi har nådd det store havet.  Hvem vet.

Denne sannheten er en del av livets uendelige visdom, og mystikk.

«Sannheten er at livet ikke viser kortene sine før det er klar for det.»

Vet du, når jeg tenker slik, trenger jeg ikke gi slipp. Jeg trenger bare å flyte med strømmen og la det som skal skje, skje uten å feste meg til et ønsket resultat. Alt som er godt vil komme til meg, uten at jeg behøver ta stilling til om det skal være en del av livet mitt eller ikke. Det er faktisk ikke opp til meg. Jeg trenger å slutte å gripe etter det eller prøve å feste meg til det.

I stedet sender jeg varme tanker og positive energier til drømmene mine i kjærlighet. Hva mer er det for meg å gjøre? Slik hindrer jeg ikke livets gang, men frigjør meg fra resultatet og lar drømmene fritt få finne sine egne veier. Ikke de veiene som jeg mener er de beste. Men de veiene drømmene  er tiltenkt å gå når de lar seg føre dit strømmen leder dem. Ingen kan vite hvilken vei som er best for andre. Hvordan kan vi det, når vi så ofte ikke engang forstår vårt eget beste.

«Jeg elsker å ta ting som er dagligdagse og trøstende og gjøre dem til de mest luksuriøse som er i verden.»
Marc Jacobs

Selvsagt skal jeg ikke bli fatalistisk og la være å jobbe for å nå drømmene mine. Det er balansegangen jeg trenger å forstå. Når jeg har gjort det jeg kan, og det ikke er mer jeg for øyeblikket ser som muligheter for å påvire resultatet, må jeg trekke meg tilbake og la strømmen råde.

Jeg tror vi ofte vegrer oss for å ta ansvar for  livene våre. Det nytter ikke å støtte oss til andre og regne med at de vil ordne opp for oss. Så stol på livet, og fri deg fra det som hindrer deg  og holder deg fanget. En slik tilbakeholdenhet og redsel fører bare til at du ikke våger å la deg føre med strømmen for å nå drømmenen dine. Uansett hvor redd du er for å gjøre akkurat det, råder jeg deg til å kaste deg utfor….

Du vil ikke drukne. Vannet hoder deg oppe med en uendelig omsorg og ivaretakende kjærlighet. Ha tillit til at det som er ment å være, vil skje. Og hvis det ikke skjer, så er det en mening med det også. Strømmen vil føre deg dit du skal. Når du kutter navlestrengen til det gamle livet ditt, vil du oppleve at livet du får, er mer verdt enn det du lar ligge igjen og forlater. Det er greit at du begraver det i den dypeste strømmen og kulpen.

Er du en av dem som aldri gråter? Jeg har i perioder ikke klart å gråte og smerten ved det jeg opplever synes aldri å ta slutt. Men så som ved et under forløstes tårene. Det var som en demning brast i meg, og alt det såre og vonde flommet ut. Det var som en indre renselse. En renselse som ga rom for nytt liv og ny vekst. Magisk og vidunderlig. En dyp indre fred fylte meg og livet begynte på en ny og bedre fase.

Tårene  har en viktig funksjon, fordi de bidrar til å forløse  følelsesmessige traumer eller sår, som jeg noen ganger ikke en gang vet at jeg har.  Det skjer når sorgen finnes i det ubevisste og jeg har forvekslet den med andre følelser. Er det slik for deg også?

«Det er sorg og smerte i alles liv, men nå og da er det en stråle av lys som smelter ensomheten i hjertet og bringer komfort som en varm suppe og en myk seng.»
Hubert Selby Jr.

Ofte lever vi  et liv vi ikke kan se, eller sette pris på før det blir tatt fra oss. Å bli trøstet er å bli invitert inn til det forferdelige, men vakre rommet i oss, til en stemme som ikke beroliger falskt, men berører stormsenteret av smerten vår, eller uttrykker kjernen av tapene vi har lidd, og deretter frigjør oss til både liv og død som en likeverdig rett.

«Når den første tåren smelter,
da brister sorgen.
O Gud, gi meg den første tåre.

Hos meg er tåren is
Og min sorg er isens rose,
Hos meg er tåren is,
Og mitt hjerte fryser.»

Sigbjørn Obstfelder

Det er nødvendig å jobber for å løse opp i følelsesmessige blokkeringer som påvirker livsgleden og livskraften vår. Sorg handler ikke bare om tap, men like mye om svik, at vi  ikke blir forstått eller verdsatt, om noe vi aldri fikk, at vi opplever at vi ikke strekker til, eller er i stand til å gi det vi  ønsker, eller det våre nærmeste trenger, at vi  har sviktet den vi er og kraften vår.

«Jeg sier til dere: en mann må ha kaos inne i seg for å være i stand til å føde en dansende stjerne.»
F. Nietzsche

Trøst er ikke en unngåelse, og heller ikke en kur for lidelse, og heller ikke en tilbakelagt sinnstilstand. Trøst er å se tydelig, og delta i en feiring av det vakre som kommer og går.  Tankene mine farer til turen min i går, da jeg så så mye vakkert i naturen. Det var den beste trøst jeg kunne få.

Trøst er ikke ment å være et svar, men en invitasjon, gjennom døren til smerte og vanskeligheter, til dybden av lidelse, og samtidig skjønnheten i verden som de logiske tankene ikke kan forstå av seg selv eller få en mening ut av.

Kanskje har du en sorg som er klar for å bli forløst, men du vegrer deg. Det er vanskelig når du blir bedt om å legge bak deg tapet av noen eller noe du er glad i.

Å komme videre uten at du klarer det, kan være tøft og vanskelig. Gjennom å åpne opp for å frigjøre sorgen, skuffelsene  og de uinnfridde forventningene  dine, vil livet endre seg umiddelbart. Den økte livsenergien du da opplever, vil gi deg styrke til å ta imot fremtiden med alt den innebærer. Den vil også åpne opp  for kjærlighetsenergien som finnes inne i deg. En sterkere kraft og et mer helhetlig liv  dukker opp fra ruinene av det du har lagt bak deg.

Endelig vil du oppleve at du er hel, og full av kraft og glede over livet. Du er ikke lenger så alene og en outsider, en som en tilskuer og ikke deltaker. Gir du slipp på de vonde følelsene og lar vannet rense dem, vil du fremstå med vakre og lysende farver. Ikke, som så lenge i nyanser av grått.

Å lete etter trøst er å lære å stille klare og poengterte spørsmål, spørsmål som omskaper identiteten, og kroppene våre og relasjonene til andre, rett og slett ved å spørre dem. Stående i tap, men ikke overveldet av det, blir vi til nytte, sjenerøse,  medfølende og gode  følgesvenner for andre. Trøst stiller oss veldig direkte og kraftfulle spørsmål.

For det første, hvordan vil du bære det uunngåelige som kommer til deg? Og hvordan vil du tåle det i årene som kommer? Og fremfor alt, hvordan vil du forme et liv som er like vakkert og forbløffende som det som skapte deg, det som tok deg med inn i lyset, og slik ga deg uante muligheter og valg.

Uansett handler det om å våge å gripe muligheten som gis deg. Ikke gli inn i en bakevje som ikke lar deg komme videre. Strømmen tar deg bare rundt og rundt i en evig runddans. Det gir en kjedelig og depressiv følelse av uferdighet og mismot. For å komme løs må du handle og gripe en av grenene  over deg. Den  kan trekke deg ut i den vitale og levende strømmen,  og videre nedover elven mot havet. Når du oppdager gleden ved å være underveis, vil du ikke forstå hva det var som holdt deg tilbake så lenge.

Kjære deg ikke nøl lenger. Grip  greinen over deg, kom deg ut i strømmen og ut på tur. Gå ut i kveld og se på stjernene. Og du vil oppdage hvilken enorm kjærlighet som kommer strømmende mot deg fra alle kanter. Uten din deltagelse vil verden mangle noe som bare du kan tilføre med ditt strålende vesen og tilstedeværelse.

Er det ikke trøst i det, så vet ikke jeg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Jeg oppnår, ved å miste

«Det har blitt sagt at for alt vi får,
mister vi noe annet.
Jeg vet ikke om det er helt sant,
men jeg vet med sikkehet at vi aldri
få tilbake alt.
Og så, den mest rørende delen
av vår historie
er hvordan vi villig tar den risikoen
når vi bestemmer oss for å leve
og velger å elske.»
Susan Frybort

Dette lille diktet fikk meg til å reflektere over om det virkelig er sant, at jeg kan vinne noe ved å fjerne meg fra tapet jeg har lidd og velge livet. Ved å gjøre det finner jeg noe verdifult, ja kanskje til og med noe bedre enn det jeg mistet.

Det er ikke lett å miste noe, samme hva det er. Jeg tror at de fleste av oss bestreber oss på  å beholde det vi har og gjerne vinne en seier eller to i tillegg. Det er også en sannhet at de fleste av oss klamrer oss fast ved det vi elsker og gir lettere slipp på noe som ikke betyr så mye for oss.

Forskjellen, er hvordan  vi hånterer det å miste noe vi setter pris på, noe vi elsker. Det jeg med sikkerhet kan si, er at vi alle kommer til å miste noe i løpet av livet. Det være seg jobb, eiendeler, den vakre figuren vår, omdømme, prestisje eller noen vi er glade i.

«Aksept skaper en  fantastisk grobunn for endringens frø.»
Steve Maraboli

 Vi håndterer tap eller det å miste ganske forskjellig. Noen av oss sørger og kaver rundt i noe som virker som en evighet, før vi kommer oss så pass at vi kan fungere som før igjen. Om ikke helt som før, så nesten.  Andre trekker seg tilbake og sverger at de aldri skal prøve igjen, at livet aldri blir godt igjen. Så er det de som tillater seg å sørge en liten stund, før de rister tapet av seg og forbereder seg på å forsøke igjen. Uansett hva som er tilfelle, måten vi håndterer nederlag, sier mye om oss, og bestemmer hvordan vi lykkes og har det med oss selv fremover.

«Himmelen er dette øyeblikket.
Helvete er det brennende ønsket
om at øyeblikket skal være annerledes.
Det er så enkelt.»
Jeff Foster

Det kan virke som en selvmotsigelse for de fleste, men det er virkelig noe å vinne i det å miste. Livet gir oss ikke alltid det vi vil ha. Det betyr ofte at vi vinner noe og mister noe annet! Vårt tap kan være en annens  gevinst, like mye som en annens tap noen ganger er vår gevinst. 

Årsaken til at de fleste av oss ikke har det bra med å miste, er fordi vi tror at tapet vårt er en refleksjon av hvem vi er. Vi bruker derfor mye av tiden vår til å straffe oss selv over tapet. Det er  fordi vi ser på oss selv som feil  eller at vi har tatt feil, noe vi opplever som en skam. Eller vi konkluderer med at vi ikke er gode nok og derfor årsaken til tapene våre. Det som  er så vanskelig å innse, er at det er mye å vinne fra å miste, om vi omfavner  tapene med et åpent sinn og tillater oss å se lærdommen de representerer.

Jeg har reflektert mye over dette og  innser mer og mer at det stemmer. Det er gjennom nederlag, tap og motgang at jeg vokser som menneske. Det vil si dersom jeg tillater meg selv å oppfatte livet slik.  Det er en forutsetning for at jeg skal lære av det som skjer rundt meg og i meg.

«Båter synker ikke på grunn av vannet rundt dem. Båter synker på grunn av vannet som kommer inn i dem. Ikke la det som skjer rundt deg, få komme inn i deg og tynge deg ned.»

 Vi mister ofte fordi vi ikke var så godt forberedt som vi trodde vi var. Vi må være ærlige med oss ​​selv for å omfavne denne sannheten. Vi mistet mest sannsynlig  fordi vi ikke studerte nok, forberedte oss ikke hardt nok, ga det ikke nok oppmerksomhet og definitivt tok vi ikke det beste vi hadde frem i lyset.

Å miste gir oss muligheten til å se tilbake og reflektere over hvordan vi kunne ha vært bedre forberedt. Samtidig gir det oss bedre mulighet til å sørge for at livet går videre i en ny retning, mer forberedt. Å miste er noen ganger det vi trenger for å våkne, og sikre at vi ikke tar noe for gitt eller tillater oss å bli selvtilfredse.

Tap gjør at vi kan evaluer tapet og hvem vi er. Vinner vi hele tiden blir vi lett overmodige. Da er det lett å  være uforsiktige og gjøre feil som et resultat.

Å miste har en nyskapende og ydmyk effekt, ved at den gir oss muligheten til å reflektere, gå tilbake og bestemme hvor det gikk galt, hva vi kunne ha gjort annerledes eller hva vi savnet underveis. Slik kan vi  tette hullene som finnes og unngå å gjøre lignende feil i fortsettelsen.

Selvevaluering hjelper oss til å foreta de riktige grepene neste gang  og dermed ha  større mulighet til å lykkes. Vi ikke bare vet hva vi kan forvente og er mer årvåkne, men det utfordrer oss samtidig til alltid å  gjøre vårt beste, uansett hvor sikkert vi er på å lykkes.

«Det er noe å oppnå, ved å miste.»
Yvonne Kariba

Tapet etterlater et rent bord. Enten vi vil innrømme det eller ikke, har livet forandret seg utrolig gjennom at vi mistet det verdifulle….. Vi  har fått muligheten til selv å  bestemme hva vi vil erstatter tapet med. Kynisk? Nei, bare livsbejaende.

Våre tap viser oss hva vi egentlig er laget av. Å tape gjør at vi må grave dypt for å finne den indre styrken vår,som er nødvendig for å reise oss fra nederlag og gå videre etter tapene våre. Vi knytter noen ganger så mye prestisje i å holde på det vi har, at vi blir både utarmet og demoralisert etter tap, og i neste omgang mister synet av hvem vi egentlig er.

Å kunne komme tilbake fra nederlag, demonstrerer  vår  styrke og viser oss hva vi egentlig er laget av. Å kunne heve oss over tapene gjør det mulig for  oss å innse at det som ikke «dreper» har evnen til å gjøre oss sterkere.  Det lærer oss å ri på livets bølge, og prøve igjen når vi innser at det er i vår beste interesse å gjøre det.

Å miste er ikke verdens ende i livets spill. Det som virkelig betyr noe, er hvordan vi velger å håndtere tapene våre. Enten vi velger å bruke dem til å drive oss fremover eller holde oss nede, gjør det hele forskjellen i å fastsette om vi er  vinnere eller tapere til slutt.

Et stort tap eller nederlag kan skape noe helt nytt.  Bare se hvor mange som skriver vakker poesi, sanger  og bøker etter et stort tap. De skriver om umøtt eller tapt kjærlighet, om sine kjære og skyld, anger, fortvilelse og endelig innsikten og freden som følger.

«Korsfestelse før oppstandelse.»

For meg blir dette en metafor for at for å få noe, må vi samtidig miste noe.  Det sier med all tydelighet at det å miste er nødvendig for å vinne og dermed få noe som er bedre. Et tap kan kjennes ut som et nederlag, men kan ende opp med å bli vår største velsignelse.

«Noen ganger må vi miste noe verdifullt for å kunne vinne noe uvurderlig. «

Hva vi kan få?

Oppdagelsen over hvor sterke vi er, hvor kreative vi er, hvor tilpasningsdyktige vi er, hvor sårbare vi er, hvor avhengige vi er av hverandre, hvor mye vi har å lære, hvor mye vi ikke vet, osv. i det uendelige.

Tap gir oss en dypere forståelse av hvilke interessante og intrikate måter livet kommer oss i møte på. Det fører oss til et bedre sted, selv når det minst virker som det er tilfelle. 

Det er ikke mye som er mer ødeleggende enn et «vanskelig» oppbrudd eller å miste en vi elsker. Det fyller oss med sorg, og savn og negativ energi. Å prøve å kanaliser det, endre det og bruke det til vår fordel kan hjelpe oss videre ut av sorgen over den vi har mistet. Ikke lett, men nødvendig for å få tilbake livet.

«Tap viser oss hvor mye vi setter pris på menneskene i livet vårt, som er mest merkbart når det er et gapende hull.»

Noen oppdager ikke alt dette. De graver seg ned i savnet etter det de har mistet. De blir fulle av bitterhet, ja sågar hat til livets lunefulle grep. De tror at de aldri vil bli glade igjen. Til det er tapet for stort.

Jeg forstår en slik reaksjon. Likefullt, er min oppfordring, at de etter en passende tid til å sørge, til å slikke sine sår, snur seg mot lyset og henter frem styrke fra sitt indre. De trenger en slik styrke for å bygge opp, ikke for å bygge ned. For lenge i tapets dal, gir ingen glede, bare enda større tapsfølelse. Ikke dvel ved tappet. Erkjenn det, sørg over det en stund, men så kjære, kjære deg gå videre. Ta med deg det positive av det som var, som et verdifullt minne. Lær av det som skjedde, men gå videre. Ikke bli værerende der nede på bunnen.

 «Vi må gi slipp på livet vi har planlagt, for å akseptere det som venter på oss.»
Joseph Campbell

Jeg våger å si det, fordi jeg også har befunnet med nederst i denne mørke dalen. Jeg vet med all tydelighet hvor gledesløst og mørkt det er der. Detfor kom opp i lyset. Vi kan støtte og hjelpe hverandre videre fremover på livsveien. Vi trenger hverandre.

Tap er aldri hele historien. For hvor det er tap, var det en gang noe vi hadde. Og hvor det var noe vi hadde, må det på et tidspunkt og på en eller annen måte være tap. Tenk etter for deg, hvor mange tap har blitt erstattet med noe nytt og bedre? Har det du har vunnet, påført andre tap?

Fordi det er alt vi kan gjøre, takle det som har skjedd. Ingenting kan gjøres om eller repareres. Men i tapet kan noe nytt bygges opp og ofte blir noe stort oppnådd.

Hvorfor finner jeg det så bemerkelsesverdig at menneskets natur er i stand til å finne det gode som kan komme fra et stort tap?  Det er fordi jeg får sjansen til å se på den vidunderlige siden av menneskets natur, nemlig den å kunne reise seg og gå videre styrket og mer vis.

«For alt du har mistet, har du fått noe annet, og for alt du får, mister du noe annet.»
Ralph Waldo Emerson

Jeg for min del, bearbeider tapene mine ute i naturen. Naturen har en egen ro over seg som lindrer sorg og smerte over min egen mislykkethet. Den snur negative tanker til positive tanker. Den viser meg at selv det mest unnselige og sårbare, kan vokse seg stor, og sterk og vakker.

Hvor finner du en slik ro? Gjennom musikk, sammen med andre, i kirken, alene i din egen stue, i naturen, eller ….. ?

«Det er øyeblikk når all angst og uttalt slit roes ned i den uendelige hvile og ro i naturen.»
Henry David Thoreau

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Tilgivelse frigir kjærlighet

«Et liv levd uten tilgivelse er et fengsel.»
William Arthur Ward

Uten tilgivelse er jeg ingenting. Derfor fokuserer jeg på ulike grunner til å tilgi både meg selv og andre.

Gode grunner for å tilgi:

Tilgivelse tillater meg å ta ansvar for min egen lykke.
Tilgivelse tillater meg å se alle i livet mitt som lærere.
Tilgivelse hjelper meg til å slutte å spille offer-kortet.
Tilgivelse gjør meg oppmerksom på at de fleste gjør det beste de kan.
Tilgivelse uttrykker begrepet «det som går rundt kommer rundt.
Tilgivelse tvinger mitt eget bevissthetsnivå til å ekspandere.
Tilgivelse lærer meg å holde mine forventninger varme.
Tilgivelse lærer meg å tone ned mine instinkter for selvoppholdelsesdrift.
Tilgivelse skaper et rom for å gi slipp og for kjærlighet.
Tilgivelse er den beste hevn.

Det er så viktig å tilgi meg selv for feilene jeg gjør. Jeg trenger å lære av feilene mine, slik at jeg kan unngå å leve med samme feil, og påføre meg og andre den samme lidelsen, om igjen og om igjen.

Like viktig som å tilgi meg selv, er det å kunne tilgi andre for det de påfører meg av sorg og smerte. Noen ganger er det bevisste handlinger. Andre ganger er det ubevisste handlinger som sårer mitt sarte og ømme sinn.

Tilgivelse er å gi slipp på fortiden.  Det hjelper meg til å korrigere alle misoppfatningene og synspunktene jeg har praktisert både i forhold til meg selv og til andre.

«Tilgivelse er kjærlighetens navn praktisert blant de som elsker dårlig. Den harde sannheten er at alle mennesker elsker dårlig. Vi trenger å tilgi og bli tilgitt hver dag, hver time i økende grad.»
Henri J.M. Nouwen

Det handler ikke om å tilgi fordi jeg eller andre fortjener det. Det handler om å redde min egen sjel. Jeg trenger å tilgi på samme måte som andre trenger å bli tilgitt.

Indre fred får jeg bare når jeg praktiserer tilgivelse.

«Husk at du ikke velger kjærligheten, kjærligheten velger deg. Alt du egentlig kan gjøre er å akseptere den for all dens mystikk når den kommer inn i livet ditt. Føl hvordan den fyller deg til randen og så gå ut og gi den bort. »
Kent Nerburn

For litt siden leste jeg en artikkel om hvor viktig det er å tilgi fortiden og gå videre, uten alle de negative følelsene som har holdt meg tilbake fra å leve et liv fylt av kjærlighet.

Jeg trenger å ha kjærlighet i livet for å være lykkelig. Det er i min menneskelige biologiske natur, sier Aristoteles.  Min sanne natur, ifølge Aristoteles, er å elske og bli elsket.

Det er lett å holde meg unna kjærligheten for å beskytte følelsene mine.  Jeg sier til meg selv : « Jeg skal aldri eksponere kjærlighet igjen».  I stedet trenger jeg å si «Jeg forsto ikke fullt ut hva kjærligheten handlet om, men jeg vil fortsette å gi av meg selv til andre.»

Et godt råd, er å tenke på alle nederlagene og skuffelsene i kjærlighet som gode lærere. Det jeg lærer gjennom å møte motgang og svik, kan gi meg kunnskap og innsikt til å møte andre med en enda større kjærlighet.

Jeg er overbevist om at nesten alt jeg lærer i livet handler om kjærlighet. Jeg trenger å lære, og sende kjærlige tanker til også de som har skadet meg. Jeg kan velge å forstå at deres »skade» er et tegn på deres manglende evne til å elske,  fordi de opererer fra et lavere bevissthetsnivå. Heller enn å ta avstand, kan jeg  ønske for dem at de får større innsikt i kjærligheten slik at de kan vokse og bli mer harmoniske mennesker.

» Kjærligheten har sin egen tid, sin egen sesong, og sine egne grunner for å komme og gå. Du kan ikke bestikke den eller tvinge den eller resonnere den til å være. Du kan bare omfavne den når den og gi den bort når den kommer til deg.»
Kent Nerburn

Jeg ønsker å bli flinkere til å elske og bli elsket, derfor er det viktig at jeg lærer kjærlighetens medfølende tilgivelse. Tross alt, det er enkelt å sende kjærlige tanker til noen som er kjærlige mot meg. Men skal jeg vokse i kjærlighet, må jeg gi slipp på negative følelser, på alle de lave vibrasjonene som skapes av sinne, bitterhet og frykt. Jeg må gjøre dette av mange grunner.

I den forbindelsen vil jeg dele en liten historie om en slange.

«Det var en gang en kvinne som vandret i ørkenen og ble bitt av en giftig slange. Alt hun tenke på var hvor sint hun var på den giftige slangen som bet henne. Hun var også sint på seg selv fordi hun vandret i ørkenen. Hun kunne ikke slappe av, tilgi slangen, tilgi seg selv og dermed rolig se at hun kunne løse dette gift problemet og redde livet sitt. Hun trengte bare å suge ut giften fra armen sin. Det som hun hadde lært for mange år siden. Fordi hun var sint, hadde hun glemt det. Hun døde.»
Ukjent

Hva lærte denne historien meg? Tilgivelse er et universalmiddel for det som feiler meg.

Jeg kan rasjonaliserer sinnet mitt som en nødvendig kraft, for å drive meg til bedre resultater. Men oftere enn ikke, blokkerer sinnet meg fra full mental klarhet.

Aristoteles sa det godt da han sa :

«Vi blir lett lurt av våre sanseoppfatninger når vi er i en følelsessmessig tilstand … slik at selv en svært liten likhet gjør at feigingen tror at han ser sin fiende … og jo mer emosjonell han er, jo mindre, er likheten som trengs for å skape denne effekten.»

I utgangspunktet er det i min beste mentale interesse å gi slipp på de vonde følelsene mine, slik at jeg kan se verden mer tydelig. Disse følelsene er ikke bare usunne for den mentale tilstanden, men også for kroppen, og kan gi meg hjertesykdom og høyt blodtrykk.

Følelsemessig ubalanse har  vist seg å være årsaken til mange avhengighetsforhold som narkotika, alkohol, mat og shopping. Avhengighetsforholdet skapes for å  unngå følelsen og smerten fra tidligere bitterhet. Følelsene blir en boomerang.  Følelsene kommer tilbake og  ødelegger  for meg gjennom  avhengigheten som er skapt av de negative følelsene våre. Jeg er sikker på at det er derfor jeg i perioder spiser mer enn jeg trenger.

I en  studie ved et amerikansk universitet ble tilgivelses- terapi  sammenlignet med  tradisjonell narkotika / alkohol- terapi. Det viste at tilgivelses- terapi, bidro til å avlaste følelsene bak rusmisbruk enda mer vellykket enn rutinemessig narkotika / alkohol -terapi. Ikke bare fikk pasientene raskere suksess, det skapte mindre tilbakefall.

I utgangspunktet, akkurat som en kjærlig holdning (som jeg kan føle, men ikke se), er det også negativ energi i frastøting (som jeg kan føle, men ikke se). Når jeg tenker negative tanker, vil jeg bokstavelig talt avgi negative vibrasjoner som intuitivt føles av andre.

Mange kvantefysikere tror at følelsesmessige  vibrasjoner kan merkes i et større universelt energifelt og dermed tiltrekke negative omstendigheter. En kjent kvantefysikk ekspert, Lynne McTaggert, skrev om en undersøkelse der hun var vitne til hvordan en lykkelig person sender ut kjærlige energitanker til en følelsesmessig ustabil person, og med hell roet denne personens temperament.

Derfor om jeg  ønsker å oppleve kjærlighet rundt meg, må jeg først gi slipp på smerten fra fortiden min.

Her er noen råd Karen Salmansohn gir i en av sine bøker:

«Si til deg selv : «Jeg kan ikke alltid kontrollere hva som foregår på utsiden. Men jeg kan kontrollere hva som foregår på innsiden. Jeg tilgir de som har såret meg, og jeg er fast bestemt på å få innsikt i hvordan jeg klokt unngår tilsvarende situasjoner som dette i fremtiden min.»

Ved  å omskrive navnet til de som sårer meg  til «lærer», føler jeg meg bedre umiddelbart.

Jeg skriver takkebrev til de som har såret meg om alt jeg har lært, men sender det ikke. Har det i nærheten av meg og lese det hver gang jeg tar meg  i å falle tilbake til de negative tankene mine.

Jeg forteller meg selv : «Jeg er en god, kjærlig sjel som av og til går meg vill.»

Jeg husker  på en gang jeg ble tilgitt. Hvor nødvendig det er å være uegennyttig og tilgi tilbake de som såret meg.

Når jeg misliker noen, gir jeg dem kontroll over følelsene mine. Jeg ønsker ikke å gi dem en slik makt.

Når jeg svarer hat med hat, sinne med sinne, bitterhet med bitterhet, så har jeg ironisk nok blitt en del av problemet.

Når jeg trener hjernen min til å tenke mer kjærlige tanker, tiltrekker jeg positive energi,  positive mennesker og resultater. Pluss, å være kjærlig gjør meg langt mer tiltrekkende slik at jeg er mer av en kjærlighetsmagnet, i stedet for en negativitet magnet.»

Ved å forstå at kjærlighet er den største kraften som er og at den derfor har mer kraft enn hat, har jeg innsett at betingelsesløs kjærlighet utdanner meg til å bli den beste personen jeg kan være.

Jeg finne trøst i at kjærligheten for alltid er risset inn i hjertet og sjelen min. En sannhet som jeg vil omfavne:

» Kjærlighet er alt som er, kjærlighet er den jeg er, og det er bare kjærlighet»

Når jeg bruker mantraet:

«Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg,»

skjønner jeg at livsreisen min vil kreve at jeg går ut av den trygge komfortsonen min og gir slipp på  alt det destruktive selvsentrerte begjæret. Et begjær som jeg dessverre så altfor ofte omfavner og henfaller til. Da vil sannheten jeg opplever tjene livet mitt på alle mulige måter.

Jeg innser mer og mer at alt jeg gjør i livet påvirker meg. Det jeg gjør har en viss vibrasjon og frekvens som enten vil løfte meg opp, eller trekke meg ned. Jeg ønsker å leve i en kjærlighets vibrasjon. Det krevet at jeg sier nei til alt som kan trekke meg ned.

«Takknemlighet tar tre former: En følelse i hjertet, et uttrykk i ord, og  å gi tilbake»
John Wanamaker

Bevisstheten min rundt hva jeg ønsker og det jeg omgir meg med er svært viktig. Velger jeg å gå inn i de negative energiene og situasjonene som ikke styrker kjærlighetskraften i meg, vil jeg lett bli offer  for energityvenes herjinger.  Slik kan jeg ende opp der jeg minst av alt ønsker å være.

Jeg oppdager, at jeg for hver dag må velge kjærligheten og dens magiske kraft. Glemmer jeg å omgi meg med kjærlighetens rustning, ender jeg raskere enn raskt opp i en eller annen form for avhengighet som på kort sikt dekker over smerten min. På lang sikt ender jeg i frykt, bitterhet og sorg.

» Husk å være forsiktig med deg selv og andre. Vi er alle barn av tilfeldigheter og ingen kan si hvorfor noen felt vil blomstre mens andre ligger brune under august solen. Vis omsorg for de rundt deg. Se forbi deres forskjeller. Deres drømmer er ikke mindre enn dine, deres valg ikke mer lettgjort. Og gi, gi på alle måter du kan, uansett hva du besitter. Å gi er å elske. Å holde tilbake er å visne . Bry deg mindre om innhøstingen enn om hvordan den blir delt og ditt liv vil ha betydning og hjertet ditt vil ha fred. »
Kent Nerburn

Jeg sender deg positive energier og tanker.  Jeg kan føle at du merker det og at det gjør deg godt!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Mening

«Det er ok å ikke ha det OK.

Hvis livet ditt har eksplodert i en million små biter, trenger du ikke banaliteter. Du trenger ikke en heiagjeng. Du trenger ikke å bli fortalt at alt dette skjedde for en grunn. Du trenger absolutt ikke å bli fortalt at du trengte smerten din for å lære noe om livet.

Noe kan ikke fikses. Det kan bare bæres.»
Megan Devine

I går hørte jeg Torgeir W. Skancke snakke om tøffe år med en svært syk sønn og om sorgen da sønnen gikk bort. Han fortalte om smerten og fortvilelsen han kjennte på hver dag. Han fortalte hvor viktig det var at andre brydde seg.

Samtidig tok han et oppgjør med det han kalte «lykkekulturen». At lykke var hans eget ansvar og all ulykke skjedde fordi han ikke mestret livet sitt. Du skal se mulighetene, tenke positivt, være en vinner i ditt eget liv, er det som gjelder i dag i følge utallige selvhjelpsbøker. Ingenting av det han gjorde og forsøkte kunne gjøre sønnen hans frisk igjen. Var det hans skyld?

«Selvhjelpsbøkene tilbyr råd, løsninger og ikke minst quick fix. Det er lett å bli avhengig av rådene, og å søke stadig nye, og slik bli mindre av seg selv. Vi forvandles til konsumenten, en forbruker av den pop-psykologiske varen.»

Psykiater Finn Skårderud

Jeg forstår hva han sikter til. For mange kan en slik tilnærming skape et enda større nederlag når de ikke lykkes og forblir ensomme, syke eller  enda mer mislykkede. Alle sier jo at vi må bli bedre, sunnere og ikke minst lykkeligere.

For min egen del har jeg sett mennesker som  er fanget i en evig sirkel. De drar fra seminar til seminar. Leser bøker eller lytter til ulike foredrag om  hvordan lykkes som menneske, hvordan bli lykkelige og leve ut sitt fulle potensiale. Men kommer de videre, nei!

Det kan lett bli for selvsentrert, slik at vi glemmer menneskene som finnes rundt oss. For uten nærhet til andre mennesker mister vi noe verdifullt, tilhørighet, forståelse og aksept. Jeg tror at mange som skriver disse bøkene eller holder foredrag, ikke helt forstår hvor alene og uten erfaring med positiv, menneskelig kontakt mange er når de står midt i en personlig krise, enten det er sykdom eller en eller annen eksistensiell krise.

Jeg har sett hvor vanskelig det kan være for mange å nærme seg mennesker i krise. Det er nesten det samme hva krisen gjelder.  Det er uansett utenfor komfortsona og de trekker seg unna i redsel for å gjøre vondt verre. Dette beskrev Torgeir W. Skancke  i sitt foredrag.

Den samme opplevelsen har jeg hatt. For meg ble det lettere å selv ta kontakt og fortelle hvordan jeg hadde det. Da forsvant barrieren mellom oss, og jeg opplevde genuin medfølelse og tilstedeværelse. Men det er ikke like lett for alle å ta det første skrittet. Derfor trenger vi som mennesker å utvike de empatiske evnene våre og ta mot til oss for å bryte gjennom barrierene som skiller oss.

Balansen mellom alene og sammen er avgjørende for min menneskelige utvikling. Å være trygg alene handler i stor grad om modenheten jeg har utviklet gjennom gode relasjoner opp gjennom årene. Min egen evne til å bidra modent sammen med andre avhenger av min egen trygghet.

Glemmer jeg de andre, kan jeg bli veldig sårbar og alene. Min selvrealisering handler så klart mest om å påvirke verden og omgivelsene mine. Så hva skjer om jeg ikke kan samhandle modent med andre?

Jeg har i mange sammenhenger sagt at det er innover jeg må gå, for det er der svarene og løsningene finnes.  Det handler om det indre livet mitt: tankene, følelsene, behovene, fantasiene og selvkontrollen min. Samtidig er det sant at det finnes ikke noe indre liv uten et ytre liv. Hvordan mitt indre, evner å tolke meg selv, er avhengig av omveien via det som er utenfor.

«Jeg blir til via andres anerkjennelse.»

«Ondskap ligger i selve blikket som oppfatter ondskapen rundt seg selv.»

«Ingenting stort i verden ble oppnådd uten lidenskap.»

«Sannheten finnes hverken i tesen eller antitesen, men i en fremvoksende syntese som forener de to.»
Georg Wilhelm Friedrich Hegel

Utviklingspsykologi er en to-personers psykologi. Gener og biologi utgjør et grunnlag, men vi formes gjennom møtene med andre. Spedbarnet kaster seg følelsesmessig uregulert ut i verden, og gjennom respons, speiling, anerkjennelse og interesse blir det gradvis til seg selv.

Selvets utvikling skjer vel så mye utenfra og inn som innenfra og ut. Det er tilsvarende som voksen. Vi endres gjennom de responsene vi får. Samtidig er alt dette samlet til et hele i mitt eget indre. Derfor er jeg overbevist om at mine svar finnes  inne i meg. De er mine fordi mitt liv, min samhandling med andre er unik og gjelder bare for meg.

Dine svar kan dermed bli noe annerledes, selv om de menneskelige behovene er sammenfallende, om enn noe ulikt betont, alt er avhengig av våre livsopplevelser og grunnleggende engenskaper, som for eksempel introvert, ekstrovert osv. Det vil derfor for eksempel være stor forskjell på  hvor mye alenetid den enkelte trenger for å leve sitt beste liv.

Det trengs to hjerner for å skape et sinn, og to sinn sammen er stort sett rikere enn ett alene. Men det sosiale skal ikke  plasseres på et alter og dyrkes ukritisk. Mange får uopprettelige skader i slike relasjoner.  Likevel er det vanskelig å tenke meg at jeg kan leve godt uten i alle fall en god relasjon. God mental helse er  evnen til å interessere meg for og forstå mitt eget sinn, andres sinn og ikke minst samspillene.

Mange harselerer med selvhjelpslitteraturen og viser til det de kaller myter: Tenk positivt; det finnes ikke problemer, bare utfordringer; ditt indre barn trenger en klem; la deg ikke kue; du er langt sterkere enn du tror – og vil du nok, så kan du.

Jeg forstår godt harseleringen. Likevel vil jeg forsvare grunnholdningen. Ett problem er ikke en løgnaktig tro på selvsuggesjonens muligheter. Vilje, motivasjon og klare valg er viktig for å komme meg videre. For jeg kan selv forandre mye i livet mitt, men ikke så mye som noen ganger blir lovet. Positiv tenkning kan ikke alene ta bort all verdens sykdommer.

Det er lett å bli latt i stikken, med opplevelsen av at min egen elendighet er min egen feil. Slik kan litteraturen fremme både skyld og skam om jeg ikke er klar over dens begrensninger.

Til tross for dette skader det ikke å tenke positivt, utvikle en mindfull hverdag, leve sunt med et helsefremmende kosthold, samt ha tilstrekkelig med både hvile og aktivitet.

Jeg har brukt meditasjon og mindfull tenkning over år, for å finne indre ro. Min erfaring er at daglig meditasjon gir  lindring i en vanskelig situasjon. Det vanskelige blir lettere å bære fordi jeg har roet sinnet mitt, men den tar ikke bort smerten over det som er vanskelig. Samtidig viser det meg hvor mye som er her og nå, og lar fortid og fremtid, for i alle fall en stund smuldre bort fra bevisstheten min. Slik kan jeg lettere se alt det vakre som omgir meg til tross for …. alt det andre vonde.

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkman har skrevet en selvhjelpsbok om hvordan overleve selvhjelpsbøker, «Stå fast«. Han råder oss til å stå i mot det massive maset om selvutvikling og prestasjon. Stå heller stoisk rolig i stedet for rastløst å skulle videre. I stedet for å finne oss selv, bør vi avfinne oss med oss selv,» skriver han. Det kan jeg lett identifisere meg med. Utgangspunktet for all utvikling handler jo om å akseptere meg selv slik jeg er. Først da kan jeg gå videre om jeg vil. Uansett er jeg god nok som jeg er her og nå.

«Fra en psykiaters ståsted er manges problem at de så dårlig tåler å stå i problemene. Skuffelsene er viktige i våre liv. De kommer hele tiden og svikter oss aldri. Vi bør omfavne noen av dem, da de herder.

Kunsten å leve med det negative er en avgjørende mental kompetanse. God regulering av følelser handler ikke minst om realistiske forventninger til seg selv, andre og livet.»

Finn Skårderud

Hvis noen forteller meg at alt ikke er tapt, at det skjedde for en grunn, at jeg blir bedre som følge av sorgen min, hører jeg ikke på dem. Jeg kan bli bedre. Det kan være begynnelsen på en indre forandring. Men ikke nødvendigvis. Alt er avhengig av hvor mye jeg klarer å ta inn akkurat der og da. En gang i fremtiden, hvem vet. Det er ikke akkurat min bekymring når jeg står midt oppe i noe som holder på å ta knekken på meg, enten fysisk, eller følelsesmessig eller begge deler.

Jeg har sørget mange ganger i mitt liv. Jeg har blitt overveldet av skam og selvhat så sterkt at det nesten drepte meg. Sorg er ikke bare over tap av kjære ved død. Det kan være hvilket som helst tap. Det være seg sorg over tapt liv, sorg over sykdom, sorg over samlivsbrudd, sorg over tilkortkommenhet, sorg over mislevd liv osv.

De som hjalp – de eneste som hjalp – var de som var der med meg. Og som sa ingenting. I dette intet gjorde de alt.

De var tilstede i sin stillhet, i sin vilje til å lide med meg, sammen med meg og gjennom meg. Om det bare var for en time, selv bare noen få minutter. De fleste har ingen anelse om hvor kraftfullt  dette er.

Er dette måter å finne «helbredelse» midt i ødeleggelsen? Ja. Kan jeg bli «forvandret» av motgangen livet kaster på meg? Absolutt. Men det skjer ikke hvis jeg ikke har tillatelse til å sørge. Fordi sorg er ikke et hinder.

Hindringene kommer senere. Valgene til hvordan jeg skal leve, hvordan å bære det jeg har mistet, hvordan å veve en ny mosaikk for meg selv? Det kommer i kjølvannet av sorg. Det kan ikke være på noen annen måte.

Sorg er vevd inn i stoffet av min menneskelige erfaring. Hvis den ikke får lov til å utfolde seg, plyndrer den med sitt fravær alt som er. Det skjøre, sårbare skallet mitt kan lett knuses i møte med verden da.

Likevel har vår kultur behandlet sorg som et problem som skal løses, noe som skal helbredes, eller begge deler. I prosessen har vi gjort alt vi kan for å unngå, ignorere eller forandre sorg. 

 Når jeg er ødelagt av sorg, er det siste jeg trenger råd. Min verden har blitt knust. Dette betyr at handlingen med å invitere noen inn i min verden, er en handling med stor risiko. Blir jeg møtt med et forsøk på å fikse, eller rasjonalisere, forklare eller fjerne det vonde, øker bare smerten min. Det kjennes ut som terror. Dessverre er det mange som møter meg med en slik «besserwisser» holdning. «Det er fordi du ikke har nok kjærlighet eller fordi du er fylt med frykt,» er det mange som nesten hovmodig uttrykker. Jeg tror ikke at de selv forstår hvordan ordene virker. De er bare så fulle av alt dette «lykkepratet».

I stedet, det beste de kan gjøre, er å si ordene:

«Jeg anerkjenner smerten din. Jeg er her med deg.»


Det er ingen større handling enn bekreftelse. Og bekreftelse krever ingen opplæring, ingen spesielle ferdigheter, ingen kompetanse. Det krever bare villigheten til å være til stede, så lenge det er nødvendig.

Være der. Bare være der. Ikke gå når jeg føler det ubehagelig eller når jeg føler at jeg ikke gjør noe. Faktisk er det når jeg føler det ubehagelig og at jeg ikke gjør noe at jeg  må bli. Det er vanskelig og krever mot, men nødvendig om jeg vil være til hjelp.

I slike situasjoner er det mer behov for meg enn jeg noensinne vil forstå.

For å komme videre med et liv som ligger i ruiner handler det for meg  om å finne en mening, en hensikt, med andre ord et håp om noe som er bedre. Uten håp er det umulig å leve et godt liv.

Viktor Frankl sier mye om hvor viktig det er å finne  mening i tilværelsen.

Etter tre år i konsentrasjonsleirer lærte Frankl at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk best utrustet. Livet er meningsfylt under alle omstendigheter, og det er menneskets plikt å finne hva som gir livet mening, hevdet han. Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft til mental sunnhet og livskvalitet.

Frankl siterer Elie Wiesel:

«Hvorfor er vi her? er det aller viktigste spørsmålet et menneske står overfor. Jeg tror at livet har en mening, trass i den meningsløse død jeg har sett»

og Freud:

«Mennesket er sterkt så lenge det lever for en sterk idé»

Frankl hevder at den som lærer å le av seg selv, kan være på vei til selvbehandling og selvfrigjørelse. Han sier også at lykken er bare et biprodukt i et liv som leves i mening.

Jeg vet at det er mange filosofer, der i blant Jean-Paul Sartre som hevder at det ikke finnes noen mening og at vi må lære å leve med meningsløshet. Camus hevder sågar at livet er uten håp og at vi finner en frigjørende kraft i det meningsløse.

«Overleve, for hvilken grunn? Mange har i dag alt som skal til for å leve et godt liv, men de samme personer har ingenting å leve for.»

Viktor Frankl

Jeg  lener meg til Frankl og hevder at det ikke er betingelsene som avgjør, men om jeg vil gi etter eller trosse betingelsene. Jeg former og skaper mitt eget jeg, og til syvende og sist er jeg ansvarlig for det livet mitt er blitt til. Til forskjell fra mange eksistensialister er Frankl verken pessimist eller antireligiøs. Tvert imot, han har et optimistisk syn på vår evne til å heve oss over vanskelighetene våre og finne en holdbar sannhet å rette oss mot.

Frankl mener at vi som mennesker ikke er blitt som vi er, ene og alene av arv og miljø. Det finnes en iboende kraft i oss som har større kraft enn fortidens erfaringer. For meg gir det håp og mening.

Derfor blir et liv uten mening meningsløst og uten håp. Jeg tror på at jeg kan finne mening uansett omstendigheter. En løvetann som trenger seg vei gjennom den goldeste asfalt er et godt symbol på dette. Lyset finnes alltid om vi søker det. Det kan nok være skjult for oss i perioder når livet  stormer som mest. Det kan kjennes ut som en lang mørk natt. Men selv midt i natten finnes hvile, stjerner og måneskinn iblant.

Jeg har møtt mange slike stjerner i min mørke natt. Og du er min måne. For meg er det magisk.

Mitt høyeste ønske er å være en slik stjerne eller måne for deg om du trenger det.

Tenk all denne refleksjonen fikk jeg ut av et kort intervu med en sørgende far. Det viser hvor viktig menneskelig kontakt er for oss mennesker.

Besøk siden min på FB, Synnas verden.

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

 

 

Varme vinder

«I dag.
I dag kan du føle deg som
den mest misforståtte
personen i verden.
En som drukner i følelser av skyld,
utilstrekkelighet, angst eller overveldelse-
Alle truer med å presse deg for langt.
Den gode nyheten er, på en
dag som i dag,
Kjærligheten kaster ut en livlinje.
Du må kanskje løfte hodet
litt høyere bare for å se den.
Eller åpne opp hjertet ditt  litt lenger
for å strekke deg etter den. Du må kanskje
gå en kort vei forbi tåken
for å tro det …
Men kjærligheten er her for deg
i duggdråpene fra hver ny
morgen. I smilet fra den ene
forbipasserende. I den svært dyrebare
luften du puster inn.
Ja, kjærligheten er her og nå og
tilbyr alltid sin friske nåde for å omfavne deg.

I dag. Rett hvor du er.»
Susan Frybort

Livet er ikke alltid rett frem. Ofte snirkler det seg frem på de mest ufremkommelige veiene. Stadig er det noe nytt jeg skal lære. Jeg har forlengst oppdaget at det jeg trodde var sannhet i går ikke stemmer i dag. Jeg trodde at jeg var åpen for forandring, åpen for livet og alt som kommer min vei. Så oppdager jeg at jeg reagerer med motstand, frykt og vegring på det som møter meg. Følelsen tar over og flommer i strie strømmer i og rundt meg. Hvordan skal jeg klare å håndtere det alt sammen?

Hvordan forholder jeg meg til en lege som overkjører meg og bortforklarer i stedet for å orientere? Hvordan håndterer jeg det, når legen i neste øyeblikk forteller meg at det som plager meg mest, må jeg leve med, slik er det bare? Han sier at han ikke kan garantere meg noe, for så å vise meg døren? Med et enkelt ord overlater han medisinering og oppfølging til  noen andre? Hva har vi spesialister til? Hvor er empatien? Hvor er forståelsen og likeverdigheten? Jeg står tilbake redd og full av spørsmål, uten å klare å få frem noe av det jeg lurer på.

Hvordan skal jeg klare å gå videre med oppreist hode?

Hvordan skal jeg møte de som forteller meg at det som feiler meg, skjer fordi jeg ikke har mestret livet mitt og ikke levd med stor nok positiv innstilling? «For den som tror kan helbrede seg selv», sier de.

Jeg trodde at jeg var positiv. Jeg trodde at jeg mestret livet mitt. Kanskje ikke før, men nå …. Så hvorfor kjenner jeg meg så elendig og ute av balanse?

Så kommer jeg på noe jeg skrev i bloggen min for noen dager siden:

«Jeg trenger å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å  guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så altfor lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra det som smerter ….»

Synnøve

Jeg husker på hvor viktig det er å konfrontere det ubevisste i meg  for å realisere meg selv. Alle de vonde og tunge følelsene som får meg til å kjenne meg fortapt kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste folgesvenner. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet. 

Jeg trodde at når jeg var hel og ekte ville jeg føle mindre av negative følelser. Jeg ville kjenne bare de trygge  og gode følelsene. De lykkelige, de som er avklart. Men jeg føler mer, kjenne på hele spekteret av følelser jo mer jeg åpner opp for den jeg er.

Jeg trodde at når hjertet mitt åpnet seg, ville sårbarheten reduseres, utrygghet ville falle bort, ømheten ville gi meg …  alt jeg trengte og mer til. Sannheten er at jeg er mer rå i følelsene nå enn noen gang før.

Jeg trodde at jeg ville være mer løsrevet, uberørt, ikke bry meg så mye om andre og dermed være tilskuer til det som skjer rundt meg. Men nå, på en eller annen måte snakker alt og alle mer enn noensinne, på spontane, uventede måter til meg. Fordi jeg er åpen, fornemmer og  hører jeg alt som blir sagt både verbalt og nonverbalt. Egentlig er det helt magisk og noe å være takknemlig for. Så derfor kjenner jeg på de vonde følelsene, omfavner dem og lar dem være til de selv velger å gå ….

Gjennom  de ulike følelsene oppdager jeg en dyp sannhet: 

Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt  i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og kjenne trygghet sammen med andre.

Jeg kjenner på smerten, på avvisningen og kjenner en dyp ro. Det er lov å  føle meg fortapt, avvist og fornedret. Det er lov å eie følelsene mine. Bare ved å eie dem, kan jeg gi slipp på dem og oppleve fred.

Utfordringen er i utøvingen av å være. Her. Nå. Merkelig – virkelig nesten utrolig – Jeg oppdager at jeg er takknemlig for sjansen til å se hvor raskt jeg ubevisst kan bli trukket bort fra det å være av små og store påkjenninger, og samtidig hvordan jeg raskt, men ømt kan trekke oppmerksomheten tilbake til pusten min og nåtidet ..

Og i dette øyeblikket er jeg takknemlig for å være til, takknemlig for lyden av vinden som uler rundt husnovene og fuglene som synger utenfor vinduet mitt. Takknemlig for å være her, nå.

«Akkurat da jeg trodde jeg hadde lyktes
i  det som var ønsket av meg. Akkurat da
jeg trodde jeg lyktes i mitt forsøk på å
oppnå, fikk jeg et uunngåelig tilbakefalt.
Hvert håp jeg hadde gått gjennom; hver
intensjon, full av frø.
Og akkurat
da jeg var på randen av å være overbevist.
Disse plagsomme øyeblikkene vil tappe meg
helt, der jeg står med
tomme hender midt i
transformasjonen. Alt mens dette
forferdelige som fikk meg til å føle meg
ganske hjelpeløs, holdt frøene på alt som
kunne opprettholde meg. Ja, selv i
transformasjonens rot, under
den skyfulle himmelen, skjedde noe
dypt inne i meg som en klar og ulastelig plan.
Mine røtter var festet til hver nærende
partikkel av jord som passerte forbi meg. Solen
fortsatte å skinne varmt i meg.
Vannet fortsatte å flyte jevnt gjennom
meg – så alt jeg er og alt jeg noensinne streber
etter å være, vil blomstre frem i sin rettmessige
tid og puste fornyet luft fritt gjennom meg.
Og selv om du ikke kan se det nå
fordi det ser ut og føles som styggt;
er det noe smertelig vakkert
arbeid  på gang i hjertet av metamorfose.»

Susan Frybort

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Anger

En eldre munk hadde brukt livet sitt til å håndkopiere gamle tekster. En dag bestemte han seg for å undersøke noen av klosterets originale dokumenter. Dager senere, fant de andre munkene ham i kjelleren, gråtende over et krøllete manuskript. «Det står feire, ikke sølibat!«

Hva hjalp det den eldre munken med etterpåklokskap. Han hadde levd livet sitt etter  regler som ikke hadde rot i virkeligheten.

Jeg for min del angrer ofte. Det kan være når jeg har spist litt for mye is for å slippe unna noe jeg vet jeg burde. Eller når jeg har falt for fristelsen til å si noe jeg innerst inne visste at jeg ikke burde ha sagt fordi  …..  Alle de usaklige kommentarene og de mørke stemningene.  For ikke å nevne alle feilvurderingene mine når det gjelder å tro og stole på andre mennesker. Mennesker som jeg stolte på, men som svek meg så det sved langt inn i hjertet. At jeg kunne vært så dum at …. Men mest av alt angrer  jeg på at jeg ikke var en bedre mor, at jeg ikke forsto …. hva jeg gjorde mot barna mine.

All angeren forandret meg til å bli både hardere, mer nærtakende, men også mer omsorgsfull. 

Det er opp til meg om hardheten skal bli til bitterhet eller fleksibilitet. Om min nærtakenhet skal bli et rått sårbart, aldri healende sår, eller en godhet så dyp at den helbreder alle sår den berører. Anger kan være min verste fiende eller min beste venn. Det er helt opp til meg.

Hvordan er det med deg? Jeg vet, jeg vet ….

I dag skriver jeg til deg som ikke har klart å  legge bak deg alt det vonde, alt du angrer på. Du prøvde, du elsket, du visste omsorg …. og så skar det seg. Noe var din skyld, men ikke alt. Og du angrer og angrer og kjenner et intenst sinne mot verden som har behandlet deg så dårlig.  Dine selvoppoftrende handlinger har blitt misbrukt og du kjenner deg sviktet og forlatt.

Du angrer på at du har blottstilt deg, lagt all din sårbarhet åpent frem. Du fikk den slengt tilbake midt i fleisen. Så nå har du trukket deg tilbake, inn i deg selv. Er du bitter? Ja, men mest av alt er du skuffet og disillusjonert. Du tror ikke lenger på dine evner i nære relasjoner. Det våger ikke være åpen og gi nærhet. Ikke fordi du ikke kan, men fordi du er redd for å bli sårer mer enn du kan klare å bære. Det har skjedd før og du vil ikke la det skje en gang til.

Du angrer og angrer, samtidig som du lengter og lengter. Det er ved å slite deg i stykker. Du vet at om du bare  ….. våget å strekke ut en hånd kunne du fått det du drømmer om. men avgrunnen er for stor. Konsekvensene er for store om du har tatt feil også denne gangen. Erfaringene fra fortiden holder deg tilbake. Du sier til deg selv at du har lært av dine feil.

Har du virkelig lært? At brent barn skyr ilden, har du lært. Men har du lært  å bruke de negative erfaringene dine til å utvikle deg selv? Har du tenkt over at all skyld ikke kan legges på deg alene? At du ikke der og da var i stand til å gi det som ble krevd av deg? Hadde du blitt møtt med kjærlig tålmodighet, kunne du ha våget å hente frem dine skjulte skatter, men klimaet var ikke tilstede for en slik prosess. Din umodenhet i nære relasjoner stengte for intimitet og nærhet. Du hadde ikke kunnskap og erfaring nok til å mestre det livet krevde av deg. Timingen var ikke riktig fordi dine behov, håp og lengsler passet ikke sammen med den/de andres forventninger der og da.  Du kunne ikke innfri. Det kunne heller ikke den/de andre.

Det er ikke dermed sagt at det samme vil skje igjen og igjen …. Du er ikke den samme i dag som den gang. Drømmene din er heller ikke den samme.

Det er der du har gått deg vill. Du angrer på at du involverte deg. Du angrer på alt. Det gjelder ikke bare en, men mange ulike relasjoner. Har du glemt alt det positive dere hadde sammen? Før du kan se tilbake på det som skjedde med forståelse og tilgivelse, både overfor deg selv og den/de andre, vil du ikke klare å gå videre. Du sitter fast i angeren, bitterheten og kjenner deg bare dessillusjonert.

Du trenger å heale fortiden din, men også fremtiden. Det handler om du er villig til å  omskape angeren din til noe positivt fremfor noe destruktivt.

Det kan være lurt å starte med å endre fortiden. Hvis du tror at det ikke kan ikke gjøres, tro om igjen. Bokstavelig talt. Fortiden eksisterer ikke unntatt som et minne, en mental historie, og selv om tidligere hendelser ikke kan forandres, kan du forandre historiene du forteller deg selv om dem. 

Så lenge du tenker: «Det skulle ikke ha skjedd, eller jeg burde ikke ha gjort det,» er du låst i en kamp mot virkeligheten. I årevis bruker du energi til nytteløse, «jeg skulle ikke ha, eller  … hun/han skulle ikke ha gjort». Hva hjelper det å snakke om mennesker som forlot deg, dine egne feilvurderinger eller dine foreldres tilkortkommenhet. 

Det er trist å høre på når du snakker om det som kunne ha vært, om du bare hadde …. Det er rett og slett uproduktiv anger når du bruker den for å unngå noe som skremmer deg eller å ta en vanskelig beslutning.

Jeg vet at du bruker angeren for å motstå det du aller helst ønsker deg!

I stedet for å fortelle historien om fortiden på en nyttig måte, bruker du den som en unnskyldning for å forbli der du er og ha det elendig.

Alle er enig med deg når du uttrykker en slik anger. Det burde ikke ha skjedd, men det skjedde. Hvor fører det deg hen ? Liker du å være ulykkelig? Selvfølgelig ikke. Likevel klarer du ikke å la være å tenke på, og uttrykke «om jeg bare ikke hadde, eller om han/hun bare ikke hadde», alt for ofte. Det er langt bedre for din egen mentale tilstand at du fjerner slike uttrykk fra tankene, og vokabularet ditt og går videre …

Anger er en blanding av emosjonene tristhet og sinne. Uansett proporsjoner, noen ganger kjennes anger som tristhet, men du motstår å kjenne på sinne. Andre ganger kjennes det som sinne, men ikke sorg. Om du benekter det du føler vil du bli værende i bitterhet og uproduktiv anger.

Jeg har lært en nyttig teknikk av  Tara Brach:

 Akkurat nå, tenk på noe du angrer på. Med det i tankene, avslutt denne setningen: «Jeg er trist fordi ……….» Gjenta til du ikke finner flere triste ting relatert til den aktuelle angeren.  Så kan du gjøre det samme med det du er sint for.

Når du har jort ferdig listen, kan du gå videre  og jobbe med tristheten og sinnet ditt for å forvandle uproduktiv anger  til noe  produktivt. Dette er ganske nyttig, men også veldig ubehagelig fordi den eneste veien ut av smertefulle følelser er gjennom dem.

Det er viktig å sørge over det som er ugjenkallelig tapt.

Sorg er en naturlig reaksjon på å miste noe vesentlig, en relasjon, en drøm, en eiendom, en mulighet. Produktiv sorg går gjennom deg i bølger, som føles forferdelig, men som stadig svekker sorgen. Det knusende fjellet av sorg blir til slutt en kampestein på ryggen, deretter en stein i lommen, og deretter en stein i skoen, så kanskje ingenting i det hele tatt, ikke fordi forholdene endrer seg, men fordi du blir sterk nok til å håndtere virkeligheten med letthet.

For meg har det vært vanskelig å  omgjøre angeren min i forhold til alt jeg ikke gjorde for å unngå at min sønn tok sitt eget liv, men jeg er underveis.

Du er ferdig med å sørge når du ser noen få det du angrer at du mistet og føler bare glede for dem. Ja noen ganger også  takknemlighet mot  omstendighetene som tvang deg til å forsterke din egen kapasitet for glede. Som gleden over å mestre å leve med en sykdom.  Hvis sorgen ikke avtar, kan  sorg rett og slett ikke være nok. Anger ber deg oppsøke en del av det du har mistet.

Du kan ikke endre det faktum at du sluttet å trene, gikk opp i vekt, eller mistet et «vinner  lodd», eller tilbrakte tiår i sølibat. Men du kan gjenvinne de grunnleggende erfaringene du savnet ved å elske din egen sunne kropp, nyte overflod, gjennoppta lidenskapen. I dette øyeblikket, bestem deg for at du vil finne måter å gjenvinne essensen av noe du ikke kan slutte å sørge over.

Jeg vet av egen erfaring at hvis du bestemmer deg for å gjenvinne essensen av noe du angrer på at du mistet, finner du det, ofte raskere enn du tror, på måter du aldri ville ha forventet eller trodd var mulig.

Sinne komponenten i anger er like viktig og nyttig som tristhet. Hvis du gir sinnet ditt oppmerksomhet, vil du høre at det brøler ut nyttige instruksjoner om hvordan du bør styre fremtiden din. Frykt det ikke, løp fra det, berolig det, prøv å ta knekken på det. Våger du å møte sinnet ditt, vil det gi deg   informasjon om  hva som må endres  her og nå, men også i fremtiden.

Da det gikk opp for meg at kjærlighet ikke har noen motsats i følelser, men er konstant, endret det mye i livet mitt. Jeg fikk et annet perspektiv. Tenk at uansett hva som hender, hvordan jeg føler meg så har kjærligheten aldri forlatt meg. Den omslutter meg ømt i alle livets situasjoner. Tenk etter, så kanskje du  også har lagt merke til det?

Som i dag da jeg gikk meg en tur for å utforske en fjellside. Jeg fant ikke hulen jeg lette etter og gikk skuffet derfra. Men til min forundring kom en sommerfugl og satte seg ned rett ved siden av meg og jeg fikk nyte det vakre synet. Magisk.

Noen sier at motsatsen til kjærlighet er frykt, andre sier at det er likegyldighet.  Det gjør godt å vite at selv midt i frykten, midlt i likegyldigheten, så er kjærligheten der som en sikker venn.

Noen ganger lar den meg gå gjennom prøvelser. Jeg tror at det er for at jeg skal lære og forstå hva som er viktig i livet. Så derfor takker jeg selv for de tøffeste omdtendigheter. De er der for å vise meg vei i kjærlighet.

Denne verselinjen er virkelig sann:

«Jeg kan ikke angre på på det jeg gjorde i kjærlighet.»


J
eg gjorde et liten tankeeksperiment. Av alt jeg hadde angret på gjennom livet, fant jeg ut at ingen av dem fulgte et valg, basert utelukkende på kjærlighet. Alle var konsekvenser av frykt-baserte beslutninger. I de tilfellene der motivasjonen min var en blanding av kjærlighet og frykt, var det alltid den frykt-baserte komponenten som etterlot meg klagende og full av anger.

For eksempel, har jeg tilbrakt kvelder med å spise sjokolade som en reaksjon på noe jeg mangler i livet mitt. Det rett og slett avslørte frykten min. Og neste morgen angret jeg på det. Jeg har brukt mange, mange søvnløse netter i frykt for noe, og det kom ikke noe godt ut av det. 

Men jeg har også mistet mye søvn for kjærligheten. Jeg har vært lenge oppe og kommunisert med venner, tatt meg av syke babyer, hatt gode stunder i relasjoner. Jeg kan virkelig ikke angre et valg som ga meg et øyeblikk av kjærlighet. Gjør ditt eget tankeeksperiment, og jeg mistenker at du kommer til en lignende konklusjon. 

Så den ultimate lærdommen sinne gir oss, er at det vil hjelpe oss til en rik og tilfredsstillende fremtid. Hver gang livet fører deg til et veiskille, fra de minste til de som kan endre alt, gå mot kjærligheten, ikke bort fra frykt. Tenk på alle valg i form av «Hva ville fortrylle og glede meg?» I stedet for «Hva vil holde frykten min, hendelser, personer eller noe jeg frykter i sjakk?»

 Noen ganger vil valget være helt klart. Kjærligheten styrer deg fremover, og ingen frykt oppstår. Men ofte  virker det komplisert. Veien mot det du elsker kan være preget av uro, angst, regelrett terror. Du blir dratt mot det du elsker i ditt hjerte, men bekymringer over hva som kan skje, vil skyve bort de første gnistene av kjærlighet. Du vil lengte etter suksess, men gruer deg for risikoen. Men vit at ønsket ditt om å mestre kjærligheten kan konkurrere med panikken for din egen skjulte sorg, heldigvis.

Det er da du kan henvende deg til angeren din, ikke som er en byrde som du fortsetter å bære, men som en motivator, en kraftig påminnelse om å ikke foreta valg som vil føles forferdelige i ettertid. Hvis du har sørget over tap, gjenvunnet drømmene dine, og utrykt din vrede, har anger gjort deg både  tøff og modig med et mykt hjerte. Du er overbevist gjennom erfaring at ingenting som er basert på frykt, men alt som er basert på kjærlighet er verdt å gjøre. Å leve på denne måten garanterer ikke et lett liv. Faktisk, vil det trolig ta deg med på en vidunderlig vill reise. Men jeg lover, du vil ikke angre.

Kom så reiser vi sammen.

Besøk siden min på FB,Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Trøst og mot

IMG_2481

 

For to år siden skrev jeg denne bloggen. Synes det passer å dele den på nytt i dag.

Her er hva jeg skrev:

Jeg vet at det er viktig å ha tillit til prosessene som jeg er en del av. Prosessen som foregår inne i meg. De som er nødvendig for å komme videre med livet mitt i den retningen jeg ønsker. Prosesser som er viktige for både deg og meg for å finne fotfeste i en ugjestfri  og skremmende tilværelse.

Trøst er kunsten å stille det gode spørsmålet til oss selv, ofte i de vanskeligste  øyeblikkene. Trøst er det vi må se etter når sinnet ikke kan bære smerten, tapet eller lidelsen som berører oss og våre bestrebelser. Når lengselen vi bærer på ikke blir realisert på måter vi kan kjenne igjen, når mennesker vi elsker forsvinner, når håpet må ta en annen form enn den vi hadde tiltenkt for det.

Trøst er det vakre, fantasistedet hvor skuffelsene trekker seg tilbake for å å bli gjenskapt i en glederik og trøstende form. Når livet ikke er på noen måte slik vi drømmer om, må vi snu oss til den delen av oss som aldri har ønsket et enkelt liv.

Det kan kjennes vanskelig, særlig når vi er i villrede om retning og formål og derfor ikke vet hva som er best å gjøre. Da er det godt å vite at  er vi bevisst, vil det vi trenger komme til oss, akkurat der og når vi  trenger det.  Alt er slik det skal være.  Jeg vet at det vil komme noe godt ut av alt vi går igjennom selv om det ikke oppleves slik akkurat når det skjer. Det kan synes både uvirkelig og som en fantasi, men uansett er det slik det er. Klarer vi å ha tillit til livet og lar oss lede av hjertet og de høye energiene som er tilstede rundt oss, i stedet for å motarbeide dem, da er jeg sikker på at noe magisk og trøstende vil skje.

«En stor sjel er den som har tatt på seg oppgaven med å endre seg selv. Hvis han eller hun er i stand til å overskride frykten sin, og handle ut fra mot, vil alle som er rundt han eller henne ha nytte av det, i sitt eget liv, De vil plutselig være mer modige,  selv om de ikke kan se hvordan eller hvorfor. »

Gary Zukav

IMG_2417

Angst for fremtiden og det ukjente lammer oss så altfor ofte. Hvordan skal vi klare å gå ut av komfortsona vår, og gå videre ut i livet, eller forplikte oss til noe vi ikke vet om vi vil eller kan lykkes med. Å være helt alene i en skremmende verden, kan være mer enn vanskelig noen ganger. Jeg vet at du opplever det slik ofte. Selv har jeg også følt det slik, selv om det  er sjeldent i det siste, fordi jeg har lært meg til å stole på livet og at det alltid vil meg vel.

Våger vi ikke å  stole på livets magi, settes det en  stopper for alt det vidunderlige som det kan gi oss. Å bli stående på stedet hvil av redsel for hva fremtiden har med seg, gir ingenting, og det fører oss i alle fall ikke dit vi skal. Hvordan skal vi klare å komme videre i situasjoner som kjennes tunge og alt synes umulig? Hvordan skal vi klare å ha tillit til at livets mange utfordringer, er både overkommelige og  viser vei mot en bedre fremtid?

Det handler  i stor grad om å finne inn til den delen i oss som kan gi oss visdom og trøst.

Trøst finnes i å la kroppens egen visdom å få slippe frem. Den delen av oss som allerede vet at den er dødelig, og må forlate oss som alt annet, og som fører oss, når sinnet ikke kan bære det det ser, eller hører til bølgene som slår mot stranden. Eller når hjertet ikke kan klare mer  til fuglesangen i treet over hodene våre. Alt er en del av dagen og av sorgen vi bærer på. Det betyr at  livet går videre, på en eller annen måte. Og mest vidunderlig kan vi lære å nyte, ja til og med feire livet vi nettopp har mistet.

IMG_2411

Hva er det som oftest holder oss tilbake fra å ta valget som kan føre oss videre? For meg har det vært å gi slipp på det som ikke tjener meg lenger.  Det er ikke alltid nødvendigvis å gi slipp på noe spesielt. Det handler om å ha tillit til livet og la seg flyte med livets elv slik strømmen fører oss.

Det er noe vakkert med vannets løp. Det beveger seg alltid mot dypet og alltid nedover ut mot det store havets mystiske uendelighet. Det higer ikke etter berømmelse og ære. Da ville det ha trukket oppover. Men slik er ikke dets vesen. Det er å tjene andre,  og finne frem til de dypeste sannhetene og visdommen livet tilbyr.

For meg ble alt helt annerledes da jeg oppdaget vannets magi. Jeg som har hatt så lett for å kjempe mot strømmen og ikke stolt på at livet ville komme til meg, uten at jeg tvang det jeg ønsket meg frem. Mer og mer forstår jeg at det er det motsatte jeg har oppnådd. Så tenkte jeg at jeg måtte gi slipp på det jeg ønsket meg og finne meg en annen vei. En slik avgjørelse har vært umulig for meg å ta. Samtidig har jeg følt at det er nødvendig å gå videre for å kunne leve som et helt og ekte menneske.

Nå vet jeg at jeg kan ikke dvele ved noe som ikke er klart til å krysse min vei. Når det en gang blir klart, vil det finne veien nedover elven. Da vil våre veier møtes en eller annen gang. Kanskje ikke før vi har nådd det store havet.  Hvem vet.

Denne sannheten er en del av livets uendelige visdom, og mystikk. Sannheten om at livet ikke viser kortene sine før det er klar for det.

IMG_2317

Vet du når jeg tenker slik, trenger jeg ikke gi slipp. Jeg trenger bare å flyte med strømmen og la det som skal skje, skje uten å feste meg til et ønsket resultat. Alt som er godt vil komme til meg uten at jeg behøver ta stilling til om det skal være en del av livet mitt eller ikke. Det er faktisk ikke opp til meg. Jeg trenger å slutte å gripe etter det, eller prøve å feste meg til det.

I stedet sender jeg varme tanker og positive energier til situasjonen i kjærlighet. Hva mer er det for meg å gjøre. Slik hindrer jeg ikke livets gang, men frigjør meg fra resultatet og lar det  fritt få  finne sin egen vei. Ikke den veien som jeg mener er den beste. Men den veien det er tiltenkt å gå når det lar seg føre dit strømmen leder det. Ingen kan vite hvilken vei som er best for andre. Hvordan kan vi det, når vi så ofte ikke engang forstår vårt eget beste.

«Jeg elsker å ta ting som er dagligdagse og trøstende og gjøre dem til de mest luksuriøse som er i verden.»
Marc Jacobs

Selvsagt skal jeg ikke bli fatalistisk og la være å jobbe for å nå drømmene mine. Det er balansegangen jeg trenger å forstå. Når jeg har gjort det jeg kan, og det ikke er mer jeg for øyeblikket ser som muligheter for å påvire resultatet, må jeg trekke meg tilbake og la strømmen råde.

IMG_2268

Jeg tror vi ofte vegrer oss for å ta ansvar for  livet vårt. Det nytter ikke å støtte oss til andre og regne med at de vil ordne opp for oss. Så stol på livet og fri deg fra det som hindrer deg  og holder deg fanget. En slik tilbakeholdenhet og redsel fører bare til at du ikke våger å la deg føre med strømmenfor å nå drømmenen dine. Uansett hvor redd du er for å gjøre akkurat det, råder jeg deg til å kaste deg utfor….

Du vil ikke drukne. Vannet hoder deg oppe med en uendelig omsorg og ivaretakende kjærlighet. Ha tillit til at det som er ment å være, vil skje. Og hvis det ikke skjer, så er det en mening med det også. Strømmen vil føre deg dit du skal. Når du kutter navlestrengen til det gamle livet ditt, vil du oppleve at livet du får, er mer enn verdt enn det du lar ligge igjen og forlater. Det er passende at du begraver det i den dypeste strømmen og kulpen.

Er du en av dem som aldri gråter? Jeg har i perioder ikke klart og gråte, og smerten ved det jeg opplever synes aldri å ta slutt. Men så som ved et under forløses tårene. Det er som en demning brister i meg, og alt det såre og vonde flommer ut. Det er som en indre renselse. En renselse som gir rom for nytt liv og ny vekst. Magisk og vidunderlig. En dyp indre fred fyller meg og livet begynner på en ny og bedre fase.

Tårene  har en viktig funksjon, fordi de bidrar til å forløse  følelsesmessige traumer eller sår som jeg noen ganger ikke en gang vet at jeg har.  Det skjer når sorgen finnes i det ubevisste sinnet mitt, og jeg har forvekslet den med andre følelser. Er det slik for deg også?

«Det er sorg og smerte i alles liv, men nå og da er det en stråle av lys som smelter ensomheten i hjertet og bringer komfort som en varm suppe og en myk seng.»
Hubert Selby Jr.

IMG_2919

Ofte lever vi  et liv vi ikke kan se, eller sette pris på før det blir tatt fra oss. Å bli trøstet er å bli invitert inn til det forferdelige, men vakre rommet i oss, til en stemme som ikke beroliger falskt, men berører stormsenteret av smerten vår, eller uttrykker essensen av tapene vi har lidd, og deretter frigjør oss inn i både liv og død som en likeverdig rett.

 

«Når den første tåren smelter,
da brister sorgen.
O Gud, gi meg den første tåre.

Hos meg er tåren is
Og min sorg er isens rose,
Hos meg er tåren is,
Og mitt hjerte fryser.»

Sigbjørn Obstfelder

Det er nødvendig å jobber for å løse opp i følelsesmessige blokkeringer som påvirker livsgleden og livskraften vår. Sorg handler ikke bare om tap, men like mye om svik, at vi  ikke blir forstått eller verdsatt, om noe vi  aldri fikk, at vi opplever at vi  ikke strekker til eller er i stand til å gi det vi  ønsker, og det våre nærmeste trenger, at vi  har sviktet den vi er og kraften vår.

IMG_2849

«Jeg sier til dere: en mann må ha kaos inne i seg for å være i stand til å føde en dansende stjerne.»
F. Nietzsche

Trøst er ikke en unngåelse, og heller ikke en kur for lidelse, og heller ikke en tilbakelagt sinnstilstand. Trøst er å se tydelig og delta i en feiring av det vakre som kommer og går. Trøst er ikke ment å være et svar, men en invitasjon, gjennom døren til smerte og vanskeligheter, til dybden av lidelse, og samtidig skjønnheten i verden som de logiske tankene ikke kan forstå av seg selv eller få en mening ut av.
Kanskje har du en sorg som er klar for å bli forløst, men du vegrer deg. Det er vanskelig når du blir bedt om å legge bak deg  tapet av noen eller noe du er glad i.

Å komme videre uten at du klarer det, kan være tøft og vanskelig. Gjennom å åpne opp for å frigjøre sorgen, skuffelsene  og de uinnfridde forventningene  dine, vil livet endre seg umiddelbart. Den økte livsenergien du da opplever, vil gi deg styrke til å ta imot fremtiden med alt den innebærer. Den vil også åpne opp  for kjærlighetsenergien som finnes inne i deg. En sterkere kraft og et mer helhetlig liv  dukker opp fra ruinene av det du har lagt bak deg.

IMG_2835

Endelig vil du oppleve at du er hel og full av kraft og glede over livet. Du er ikke lenger så alene og en outsider, en som en tilskuer og ikke deltaker. Gir du slipp på de vonde følelsene og lar vannet rense dem, vil du fremstå med vakre og lysende farver. Ikke som så lenge i nyanser av grått.

Å lete etter trøst er å lære å stille klare og poengterte spørsmål, spørsmål som omskaper identiteten og kroppen vår og relasjonene til andre rett og slett ved å spørre dem. Stående i tap, men ikke overveldet av det, blir vi til nytte, sjenerøse,  medfølende og gode  følgesvenner for andre. Trøst stiller oss veldig direkte og kraftfulle spørsmål.

For det første, hvordan vil du bære det uunngåelige som kommer til deg? Og hvordan vil du tåle det gjennom årene? Og fremfor alt, hvordan vil du forme et liv som er like vakkert og forbløffende som det som skapte deg, det som tok deg med inn i lyset og slik ga deg uante muligheter og valg.

IMG_2041

Uansett handler det om å våge å gripe muligheten som gis deg. Ikke gli inn i en bakevje som ikke lar deg komme videre. Strømmen tar deg bare rundt og rundt i en evig runddans. Det gir en kjedelig og depressiv følelse av uferdighet og mismot. For å komme løs må du handle og gripe en av grenene  over deg. Den  kan trekke deg ut i den vitale og levende strømmen,  og videre nedover elven mot havet. Når du oppdager gleden ved å være underveis, vil du ikke forstå hva det var som holdt deg tilbake så lenge.

Kjære deg ikke nøl lenger. Grip  greinen over deg, kom deg ut i strømmen og ut på tur. Gå ut i kveld og se på stjernene. Og du vil oppdage hvilken enorm kjærlighet som kommer strømmende mot deg fra alle kanter. Uten din deltagelse vil verden mangle noe som bare du kan tilføre med ditt strålende vesen og tilstedeværelse.

Er det ikke trøst i det, så vet ikke jeg.

IMG_1778

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Endre fokus

DSCN8998.jpg

«Jeg våknet opp i dag
til et magisk og vakkert landskap
Det inviterte meg til å sette nye grenser,
bryte ut fra det som formet meg og var,
til å risikere å se livet fra en annen vinkel, bli forandret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve fullt og helt
Ikke utsette  lenger,
men endelig gjøre det jeg trenger å gjøre,
ikke  kaste bort hjertet mitt på offerroller eller frykt
Aller minst dvele for mye ved det som var.

Jeg vil ikke leve gjennom fortiden lenger,
men bruke dens erfaringer til å forme mitt her og nå
Det som var ga meg sorger, smerte, men også gleder,
er katalysator, en smeltedigel for dagen i dag
Fremtiden skaper jeg ved å leve nå, bare nå.»

I det siste har jeg vært opptatt av å gi slipp. Gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Gi slipp på det som holder meg i fortiden. Eller holder meg så mye i fremtiden at jeg glemmer å leve her og nå.

 

Det handler ikke om å være flink. Det er heller ingen konkurranse om hvem som har lidd mest. For meg handler det om å overleve og gå videre i livet. Jeg innser at jeg er eneansvarlig for hvordan jeg har det. Fortid er fortid, uansett hvor gjerne jeg skulle ønsket den annerledes, eller skulle ha formet den  på en bedre måte.

Det er mitt valg. Det er mitt valg å  reise meg og gå videre. Selvsagt kjenner jeg på  alt jeg har mistet, alt jeg har gått glipp av. Det vil alltid være et savn og et tenk om. Jeg tror faktisk at jeg ikke trenger å gi slipp på det gode, det som bygget meg opp. Det er det vonde, det som trekker meg ned,  jeg må legge fra meg.

I stedet for å dvele ved det som burde ha vært, kunne ha vært og det som var, må jeg endre fokus. Jeg trenger å øve meg på å se det som var positivt som en fortsatt glede. Se det som gikk galt, som ga meg nederlag eller sorg, som en viktig lærdom om livet. Slik kan jeg bruke fortiden konstruktivt som viktige byggestener mot et rikere liv.

Jeg har virkelig opplevd det dypeste mørke, men også de største gleder.

 

Det er ikke lett å endre fokus. Ikke når følelsene truer  med å overvelde meg og overta styringen. Jeg vil ikke gi slipp på verken dem, eller det som er, eller kunne ha vært.

Lever jeg på en løgn fordi jeg ikke har klart å gi slipp? Nei, så absolutt ikke. I en periode har jeg trengt det alt sammen, denne dvelingen ….. alle følelsene, all lengselen, alt håpet om …. noe jeg ikke helt kan sette ord på. Det har vært nødvendig i min egen prosess, min egen healingprosess, min egen utviklingsprosess, mot en bedre utgave av meg selv.

Et eller annet sted på veien ble det ikke greit lenger. Følelsene og dvelingen ved det som ikke er her og nå ga ingen mening lenger. Det trakk meg ned og hindret meg i å gå videre, hindret meg i å leve. Det som før ga farge til livet, kjennnes nå bare som en byrde.

Det er  noe som er utenfor min rekkevidde, noe jeg må gi slipp på. Det har tjent sin hensikt, gitt meg stor selvinnsikt og visst meg sider ved meg selv jeg trengte å fokusere på. Bloggene mine bærer preg av det. Men nå er det nok. Det trekker meg bare ned om jeg fortsetter å dvele ved noe som ikke er ment å være, i alle fall ikke akkurat nå.

 

«Vend tilbake til deg selv

Stillheten er viktig for sjelens verden. Hvis du når du blir eldre, blir mer stille, vil du oppdage at stillheten kan være en god følgesvenn. Fragmenter av livet ditt vil ha tid til å forenes, og de stedene hvor sjelens beskyttelse ble såret eller ødelagt, vil ha tid til å vokse og helbredes. Du vil være i stand til å finne tilbake til deg selv. I denne stillheten, vil du engasjere din sjel. Mange mennesker går glipp av seg selv helt mens de reise gjennom livet. De kjenner andre, de kjenner steder, har ferdigheter, de behersker arbeidet sitt, men tragisk, de kjenner ikke seg selv i det hele tatt. Aldring kan være en fin tid for modning når du faktisk møter deg selv, kanskje for første gang. De vakre linjer fra T. S. Eliot sier:

«Og slutten av vår utforskning
Vil være å komme der vi startet
Og kjenne stedet for første gang.»»

John O’Donohue

Det er det jeg har gjort, møtt meg selv. Ikke for første gang, men på et dypere nivå enn før. Jeg kan se at det som har skjedd, har i stor grad vært mine egne valg. Valg jeg har tatt, enten bevisste eller ubevisste. Noen tok jeg fordi jeg ikke forsto eller visste bedre. Andre tok jeg gjennom fornekting av virkeligheten, eller et ønske om at livet var annerledes.

Mange valg tok jeg fordi jeg visste innerst inne at de var riktige, at de var nødvendige for min egen utvikling. Noen var lette å ta, andre mer enn vanskelige, fordi de handlet om å oppgi noe som var viktig for meg  der og da, men som jeg visste, uten tvil, ikke tjente meg lenger.

 

Jeg kan ikke trylle tilbake i livet mitt mennesker jeg har mistet, enten de forlot livet mitt på den ene eller den andre måten. Det handler om å gi slipp på det som var, eller kunne ha vært, og fortsette livsveien som et helt menneske, til tross for, eller skal jeg heller si på grunn av alle arrene livet har påført meg.

Stillheten har vist meg at skal jeg finne sjelefred, må jeg våge å velge et annet fokus. Jeg må gi slipp og fortsette, mer hel og mer klok enn før. Det handler ikke om å glemme. Det handler ikke om å gi slipp på gleden over det som var. Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene, på det såre savnet og i stedet rette blikket fremover.

«Av og til må jeg gi slipp på noe jeg elsker for å skape noe nytt.»

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at det ikke vil komme tilbakefall, der alt det jeg ga slipp på manifesterer seg på nytt. Men jeg vet at det er nødvendig å endre fokus, finne noe annet som kan gi mening og peke ut ny retningen for livet mitt. Jeg vil ikke kjenne meg som et offer, aldri igjen. For meg har det tatt lang, lang tid å gi slipp. Når jeg ser tilbake kan jeg se at det har vært en trinnvis prosess, der jeg har gitt slipp på litt og litt om gangen. Jeg skammer meg ikke over tilbakefallene mine. Hvorfor skulle jeg det. Det er en del av min og bare min prosess mot healing.

 

Det er vondt å gi slipp på noe som har betydd mye, ja nesten alt for meg. Jeg vet bare at ved å fortsette å klamre meg til det, vil jeg stagnere og miste grepet på livet. Hvordan skal jeg beskrive følelsene mine rundt dette …. Det er som å stå på kanten av stupet og vite at om litt skal jeg hoppe ut i det store intet.

Vil vingene mine bære meg, eller vil jeg falle død til jorden i avgrunnen? Faktisk vet jeg at vingene mine er sterke nok til å tåle utfordringen. Så hvorfor er jeg så redd? Hvorfor nøler jeg? Vingene mine har bevist, gjennom erfaring at de er sterke nok til å tåle påkjenningene de blir utsatt for. Så jeg  hopper og gir slipp…… Dessuten vet jeg at alle gode krefter heier på meg.

Jeg sender det jeg gir slipp på ut i universet. Jeg vet at håpene, drømmene mine, det som var, blir godt ivaretatt av gode krefter. Det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over. Jeg er endelig fri til å finne en ny retning for livet mitt, båndet er klippet.

Er det meningen vil det jeg gir slipp på, finne veien tilbake til meg uten bånd, helt av seg selv. Det er ganske magisk, ikke sant.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livet kan gi sår

«Noen ganger står jeg i den klare, kalde natte luften og stirrer på månen. Ber det evige feminine om å komme inn i livene og drømmene våre, slik at vi behandler jorden med ømhet og helbreder menneskenes hjerter.»
Oriah Mountain Dreamer

For  omtrent ett år siden skrev jeg denne bloggen. I dag kjenner jeg så sterkt at den skal deles på nytt. Kanskje akkurat du trenger ordene mine i dag. Selv om livet kan påføre oss tunge slag, så er det alltid et håp. Et håp som  lever i hver enkelt av oss.

Ta frem lyset ditt og følg veien det viser deg. Da vil du garantert nå frem til regnbuens fot der alt er mulig. Du er verdt det. Livet ditt fortjener det. Du vil garantert finne gleden som skjuler seg bak frykt og tvil. Kjærligheten viser deg vei gjennom sin klare, rene  og uslukkelige flamme. Den kan nok synes langt borte og bare skinne med en svak, blafrende flamme fra tid til annen, men den vil aldri svikte deg. Stol på det. Fatt mot. Kjærligheten er uovervinnelig.

DSCN3093

Her er det jeg skrev:

Noen ganger står det klart for meg hva jeg skal skrive. Det er som en indre stemme tvinger det frem. I dag er en slik dag. Dagen er ikke valgt tilfeldig. Jeg vet at det handler om noe som endelig snart er over og som trenger å bli satt ord på.

Jeg har både skrevet  om det og sett det før. Dette som nå er her. Det jeg ikke så var tidsaspektet. Nå forstår jeg at tid og rom er uendelig og at det derfor er vanskelig å angi tid for det jeg opplever med den 6. sansen min. Ofte har et budskap dobbel bunn, ja flerfoldig bunn. Det er derfor  jeg får tilbakemelding fra flere som kjenner at budskapet er rettet direkte mot dem.

Enda merkeligere er det at et budskap som jeg tolket på en måte for en tid tilbake, synes å ha forandret karakter. Sett med andre indre bilder, opplever jeg nå budskapet som tydelig og klart med et noe annet hovedbudskap. Det første budskapet var ikke dermed feil. Det var slik det skulle tolkes den gang.

Jeg ser farger og symboler og blir oppfordret til å finne frem til symbolverdiene av det jeg ser. Det er spennende arbeid og jeg blir alltid ydmyk over nøyaktigheten av  budskap som ofte bare er små korte glimt. De er fulle av symboler og betydninger. Tilsammen gir det mening og et tydelig budskap. Et budskap som jeg vet er rettet mot en spesiell situasjon, men som samtidig passer inn i mange andres opplevelser.

Selv om du ikke tror på bakgrunnen for det jeg skriver….. Du tror ikke på at jeg får budskap som skal formidles fra noe vi ikke helt forstår hva er. For meg er det helt ok at du ser slik på det. Du kan rett og slett bare lese det jeg skriver som en refleksjon rundt et tema. Det gir faktisk mening da også.

De siste nettene har jeg sovet dårlig. Jeg har våknet opp med en følelse av frittflytende angst. Det er som jeg står på en avgrunn som trekker med lenger og lenger ut på stupet. En følelse av avmakt og uendelig redsel fyller meg. Halsen snører seg sammen og jeg skriker ut i angst og smerte. Et skrik som blir sittende fast, mens jeg svelger og svelger. Det slår seg til ro i magen og jeg nesten sprenges av en uendelig overmakt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg fri og bort fra den sugende avgrunnen. Jeg faller på kne og ber om å bli satt fri fra denne ulidelige og allestedsværende smerten.

Det er ikke min smerte, men jeg kjenner den som om den skulle ha vært min. Jeg kan huske opplevelsen fra den gang jeg var liten jente og våknet opp fra et forferdelig mareritt. Jeg hadde drømt at jeg falt, falt og falt ned i en endeløs svart avgrunn. Jeg kan enda i dag, mange år etter huske  og fornemme den altoppslukende følelsen av å ikke ha kontroll. Sengen var våt og jeg skammet meg over at jeg ikke kunne klare noe så enkelt som å holde sengen tørr. Og jeg var så  redd, så redd……..

Da var det godt å kunne krype ned i sengen mellom mor og far. Tryggheten, trøsten og varmen de utstrålte ga meg en god og varm følelse av nærhet og aksept. Selv om de ikke forsto hvordan jeg hadde det, og ikke alltid gjorde det de burde gjøre for en redd og utrygg jente, så ga de meg alltid kjærlighet. En kjærlighet som har båret meg gjennom livet og gjort meg til den jeg er i dag. For det er jeg evig takknemlig.

Jeg vet at den jeg ser for meg i mitt indre ikke hadde en lett barndom. For meg står vedkommende foran meg som en liten redd fugl. En fugl som så gjerne ville være kjærlig, men som gjennom et liv fylt av prøvelser, hadde inntatt en maske som viste frem en sterk og farlig rovfugl. For å overleve i en tøff verden ble det slik. Den hadde ingen trygg og varm seng med kjærlige hender å krype inn til når livet ble vanskelig. Heller avvisning og vonde ord.

Det var ikke lett for den lille redde fuglen å vokse opp. Særlig ikke etter at omverdenen stemplet den som en forrærder, og trakk seg bort og etterlot den enda mer redd og forvillet. Den hadde ikke gjort noe som kunne føre til slike kraftige reaksjoner. I alle fall ikke med vitende og vilje. På mange måter ble den et mobbeoffer. Et mobbeoffer som tok igjen med samme mynt når det vokste til.

«Man blir villedet både av sympati og kulde, av ros og av beskyldninger.»
Johann Wolfgang von Goethe

Slik er livets hakkelov. Jeg har sett denne loven i fri utfoldelse når ingen griper inn og tar over styringen. Da blir det den sterkestes rett. En rett som ikke blir styrt fra et varmt hjerte, men fra et såret, engstelig og hevngjerrig sinn. Det er en maktutøvelse som gir en ellers fortapt sjel, makt og myndighet over i alle fall noe som kan kontrolleres. For meg er det et tydelig uttrykk for avmakt.

Denne lille fuglen har ikke hatt et lett liv. Det har heller ikke vært lett for dem som så gjerne ville gi av seg selv og var villige til å tilby all sin kjærlighet for noen varme ord fra fuglen. I stedet ble de trukket inn i et maktspill og en hersketeknikk som gjorde verden kald og øde rundt alle som prøvde.

Særlig du måtte ofre nær sagt alt annet for å være nær og tilstede for fuglen. Et offer som ble tatt som en selvfølge, og som bare førte til nye krav og behov fra fuglen. Fuglen som hadde begravd hjertet sitt ett eller annet sted i barndommen.

Kun i små korte glimt fant den inn til varmen og gnisten som var skjult under årtier med smerte og vonde opplevelser. Da bruste fuglen med fjærene sine og viste seg frem i all sin vakre prakt. Den var så vakker der den skinte i lyset fra sitt eget indre lys. Et lys som var uendelig vakkert, men skjørt. Det sloknet så altfor lett fordi omverdens vinder var for sterke og ugjestmilde mot det.  De få som hadde sett dette lyset, glemte det aldri. Det skinte med slike vakre stråler og trollbant alle som fikk oppleve det.

Jeg så sortkledde mennesker som vandret  på rekke og rad inn i en sump av mørke. De balanserte på en sti laget av planker lagt over en synkemyr. Jeg kjenner på frykten igjen. Denne gangen fra alle de sortkledde som ikke forsto hvor veien bar. De fortsatt ut av synet og inn i mørket.

Jeg vet at du står igjen og ser dem gå. Du er ikke en av dem som velger å gå den farlig mørke veien, og ikke lytte til hjertet og livet lenger. Du lar ikke kampen om det som er igjen etter den lille fuglen ødelegge livet ditt. Du er ikke grådig og krever din rett. For meg er det et tegn på at du endelig har funnet frem til det som betyr noe for deg. Det som kan sette ditt hjerte i brann.  Det er kjærlighet og ikke nag, frykt og hat.

De som går den mørke veien er fortapte sjeler som velger å vise sitt savn slik den lille fuglen gjorde. De krever sin rett gjennom ytre forhold. Hvorfor? Fordi de ikke fikk noe som kunne opplyse hjertet og vise vei gjennom livets mange labyrinter. De handler ut fra frykt, og savn og ikke ut fra kjærlighetens helbredende og uendelige omsluttende lys. De er på vei mot avgrunnen. Jeg håper de klarer å stoppe i tide før sumpen trekker dem under.

Kanskje er det du som må hente dem ut. Det er du som har lyset og kan vise vei. Tar du utfordringen?

Jeg visste hvordan det ville gå med den lille fuglen for lenge siden. Hvorfor. Fordi jeg så det. Jeg så en grav med et flagg over, og jeg ble bedt om å skrive om sorg og savn. Nå forstår jeg at det var for å forberede deg, slik at du kunne være forberedt på det som uvegerlig nærmet seg.

Jeg tolket flagget som at det jeg så ville skje i mai. Det var fordi jeg forbandt flagget med 17. mai. I tillegg oppfattet jeg at det handlet om en sann patriot, noe jeg fortsatt vet er sant. Da det jeg så for meg ikke skjedde i mai, begynte jeg å tvile på budskapene jeg fikk. Var alt sammen bare innbildning og et behov for å oppleve nærhet til noe jeg egentlig ikke kunne vite, og kjenne og forstå. Det skapte en tvil i meg som var vanskelig å forholde meg til.

Tvilen ble en følgesvenn.

Heldigvis vant den ikke over meg, og i dag er jeg tryggere på meg selv og evnene mine enn noen gang før. Nå ser jeg at det var en del av det jeg skulle lære for å stole på budskapene jeg får. De har alltid en mening. Ja flere meninger i ett og samme budskap.

Jeg vet fortsatt at flagget betyr noe. Det har mange betydninger og gir et vakkert budskap som jeg vil forsøke å gi videre til deg. På en eller annen måte vil jeg få bekreftelse i morgen.

Det vet jeg bare.

I morgen er samefolkets dag som også, lik 17. mai er en viktig dag der flagget står sentralt. Flagget symbolisere avskjed, men enda ikke en avskjed som er begravet. Det er et åpent sår, kun dekket av flaggets varme.  Det viser vei mot frihet og glede. Flagget er en hedersbevisning gitt til en plaget sjel som gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Aldri glem det.

Det er svært viktig å formidle hvorfor budskapet rundt flagget står så sentralt. Det formidler noe som jeg vet er viktig for deg å vite og forstå. Noe du har grublet på og som ikke har gitt deg fred.

Symboler spiller en mye større rolle gjennom livet enn vi forstår og oppfatter. Hver eneste dag opplever vi symbolske handlinger og vi er omgitt av symbolske bilder.  Det er merkelig at et tøystykke, som et flagg vitterlig er, kan sette så mange følelser i sving. Det samme flagget kan få frem både glede, sorg, bitterhet og ærbødighet, alt etter hvilken sammenheng det presenteres i. Det representerer noe ut over seg selv. Det er en del av en større sammenheng.

Rødt, hvitt og blått er våre farger. De er frihetens farger og korset er vår form.

Det viser meg at den lille fuglen endelig har funnet fred.  Det arrete, men samtidig så vakre hjertet har funnet veien hjem.

Dette er noe av det viktigste av det jeg formidler til deg. Vit at freden hersker der den lille fuglen har tatt veien. Der er ingen plager mer, der er ingen smerte, der er ingen konflikter, der er ingen anklager …… kun fred og kjærlighet.

Det står i sterk motsetning til hvordan alt fortoner seg for det den har forlatt. Konflikter, åpen krig og vonde følelser veller ut fra dype avgrunner. Avgrunner som før har vært holdt skjult og vært kontrollert av det som sømmer seg. Nå når demningene brister, fosser alt ut, all sorgen, alt savnet, alt ulevd liv, alle brutte forhåpninger, alt som ikke kan settes ord på.  Alt kanaliseres inn i konflikten rundt det den lille redde fuglen har etterlatt seg. «Uverdig og  forkastelig», tenker du kanskje.
 Men dessverre ikke så merkelig. Slik blir det når ubearbeidede følelser slipper ut i det fri. Du som  ser det, men har klart å trekke deg ut fra det før du ble en del av det, prøv å forstå. Prøv å forstå at det er en del av en sorgreaksjon. Det er et tegn på alt som har gått galt. Alt som ikke har blitt satt ord på eller ryddet opp i før. Fortielser og stikk av bitre ord har i årevis vært dagens orden. Det har slitt alle ut, og gjort samvær og hygge nesten umulig. I alle fall har du opplevd det falskt og lite givende.
,
«Hvis vi tar oppfatningen til eksperter på dette feltet, og følger hans råd er det stor sjanse for å utføre dette arbeidet enkelt og uten store problemer. Derfor bør vi følge en slik vei som fører til lykke, der det ikke er frykt for å gå seg vill.»
Yajur Veda
 Avgrunner skilte dere. Dere som kunne ha hatt så nære og varme relasjoner. For hver og en eier et varmt og bankende hjerte. Et hjerte som så gjerne vil, men som ikke får det til sammen. Til det er fortidens skygger altfor levende. Skyggene som oppleves totalt forskjellig for hver og en, og gir grubunn for tolkninger fordi øynene som ser oppfatter forskjellig. Alltid forskjellig og ikke i samsvar med det som er, bare det som føles, og oppleves der og da.
Evnen til refleksjon og bearbeiding er tilstede, men langt fra utnyttet. Merkelig egentlig, fordi hver og en er rikt utstyrt med slike evner. Men ikke sammen….. Ikke i fellsskap. Flokken tar over og setter all fornuft til side. Det er derfor de er på vei ut i sumpen og mørket.
Vær så snill, gå og hent dem tilbake med lyset ditt!
 Fargene i flagget har stor betydning. Det ble understreket for meg hvor viktige det er beskrive den lille fuglen og alt den er og var for ettertiden. Det lar seg enklest gjøre ved å ta for meg fargenes betydning og hva de kan fortelle om den lille fuglens sjel.

Men først vil jeg si litt om korsets betydning i den lille fuglens liv.

Korset har vært et strafferedskap av særlig vanærende karakter. Det ble blant annet brukt til avstraffelse av de som ikke var verdt noe i samfunnet. Slik har den lille fuglen oppfattet seg selv. Som en som trengte å bli straffet. Og straffet ble den. Mest av seg selv, og de negative tankene, og det sårbare og skjøre selvbildet sitt.

Men korset symboliserer også noe helt annet. Det symboliserer at livet og kjærligheten har seiret over døden og mørket. Vit at det er slik det er. Til slutt har livet og kjærligheten også seiret i den lille fuglens liv. Du har kanskje ikke oppfattet det, men hva som skjuler seg og foregår i et hårdt prøvet sinn er ikke alltid like lett å tolke for øynene som ser. Jeg vet at kjærligheten vant, og at den lille fuglen hviler trygt og godt på en seng av fred. Tenker du nøye etter vil du forstå at slik er det.

Så til fargene og hva de kan fortelle meg.

Rødt er revolusjonens, kjærlighetens, blodets, og kongenes farge. Tenker du etter vil du lett se at det kan være et godt kjennetegn på fuglen. Selv om den kunne virke hard og ufølsom, finner du lidenskapen og kjærligheten gjemt i alle sakene den kjempet for. Den tok alltid de svakestes parti og sto opp for urett. Lederegenskaper hadde den, selv om de ikke alltid ble brukt med hjertets kløkt. Lidenskapen var alltid tilstede i alt den gjorde, både gjennom det positive og det negative: kjærlighet, pasjon, hat og aggressivitet.

Det er ikke vanskelig å følge den røde tråden gjennom fuglens liv. Et liv fullt av sinne og hat, men også av glede og kjærlighet når den klarte å løsrive seg fra de vonde tankene som fikk den til å se rødt. Så altfor ofte følte den at den ble satt til side og ble utestengt fra det gode selskap. Den fikk så altfor ofte det «røde kortet.» Den ble holdt utenfor fordi den ikke klarte å innordne seg. Det ble dens lodd i livet.

Blått er himmelens farge og har en kjølig og alvorlig karakter. En dyp blå farge symboliserer også Gud. Slik kan vi også beskrive fuglen. Den hadde et alvorspreget uttrykk og distanserte seg fra andre mennesker med en mur av avstand. Gjennom denne avstanden kunne den opphøye seg selv, og innta en distansert og belærende holdning til verden. Det var ikke lett å vise nærhet til en slik skapning. På mange måter oppførte den seg som om den var Gud i egen person.
.
Blått symboliserer på den annen side også fred, sannhet og samarbeid. Innerst inne var det dette den aller mest ønsket å formidle. All bagasjen den bar på hindret den altfor ofte å vise frem disse evnene sine.  Den strevde etter fred i sinnet og sannhet var for den aller viktigst. Gjennom et hardt prøvet liv hadde den fått kjenne på hvordan usannheter kunne tilintetgjøre og ødelegge så mye av det den omga seg med. Fremtiden syntes alltid å være i det blå for fuglen. Den drømte om den, men fant  skjelden frem til freden den søkte.

For meg som ser på fra avstand, kan livet til fuglen ofte fortone seg som en tur ut i det blå. Den visste ikke hvor den skulle. Den visste bare at den ønsket noe den ikke hadde. Derfor ble det også så vanskelig å finne. Kun av og til  kom den inn på stier som førte mot små oaser. Oaser med fred og glede. Alt det den søkte, men som var så forgjengelig. Kanskje den var litt blåøyd, og derfor lot seg lede inn i forhold, og situasjoner som den ikke mestret og forsto omfanget av. Egentlig var den ganske konform og konservativ. Eller kanskje det var fordi den var redd for å slå seg løs og nyte livets gleder.

Hvitt er renhetens, uskyldens, rettferdighetens, lysets og gledens farge. «Hvordan kan det gå til,» spør du. Slik var da ikke livet til fuglen. Det var så ofte det motsatta av renhet, fred, lys og glede. Rettferdighet kanskje. For fuglen syntes selv at den fortjente alt det vonde. Den straffet seg selv for alle feigrepene, alle de tankeløse handlingene og alt den hadde gjort i god tro, men som i ettertid så tydelig var det motsatte av det den hadde sett for seg. Uskylden som pregent den i dens spede barndom ble fort erstattet med hardhet og en kynisme som ikke kledde den noe særlig.
Livet ble en løgn, en løgn som skulle dekke over alle de sårende sannhetene. Men løgnene som i og for seg var hvite løgner, ble fort erstattet med en hvitkalket grav, full av edder og galle. Slik kan de gå når sannheten skjules for lenge. Den vokser som en surdeig og overtar mer og mer av det indre livet og forgifter alt rundt seg. Bare fordi den ikke fikk komme fri, og slik avdekke de skjulte sårene og all smerten som nesten ikke var til å holde ut.
Hvitt er også paradisets, det høyeste lyset, og englenes farge og symboliserer fred. Jeg vet at den lille fuglen viftet med det hvite flagget til sist og overga seg. Den overga seg til renhetens rike. Den fant endelig frem til sine inneste dybder, og sluttet fred med alle demonene som så lenge hadde hersket over den. Et fredfylt sukk hørtes da det skjedde.
Kan du huske det?
Endelig fikk den vakre, men plagede fuglen fred og kunne hvile i sitt uendelig vakre hjerte. Hjertet som hadde vært skjult bak så mange stengsler.
,
«Kjærlighet er det viktigste.
Det handler ikke om hvor mye du har, hvor mye du vet, eller hvor mye du gjør. Det handler om hvor godt du elsker. Kjærlighet er det som teller mest. «
 .
Dette er en fortelling om den lille fuglens harde kamp for et godt liv. Et liv som ikke ga den det den søkte. Ikke la dens erfaringer bli ført videre gjennom deg. Eller gjennom de sortkledde.
.
Vær så snill, kjære deg. Løp og hent tilbake de mørkkledde som er på vei ut i samme uføre som fanget den lille fuglen. Du har funnet svaret som den lille fuglen ikke klarte å finne før på det siste. Du har funnet kjærlighetskraften som brenner så vakkert inne i deg. Bruk den og redd de andre som ikke har funnet den enda.
.

Kanskje de ikke vil snu og lytte til det du har å si. Uansett så er det deres valg. Men for deg, kan det være godt å vite at du gjorde ditt beste for å forhindre at historien skulle gjenta seg.

.
«Det kreves et nederlag for å vite hvor vi virkelig står, komme på avveie å finne ut hvor vi hører hjemme, å miste et gode for å lede oss til noe bedre.»
Ukjent
Besøk siden min på FB, Synnas verden