«Min venn, hvis jeg kunne gi deg noe, ville jeg ønske for deg muligheten til å se deg selv slik andre ser deg. Så ville du innse for en helt spesiell person du er.»

B. A. Billingsly

Av og til kan en dyp glede fylle hjertet mitt.  Det er en erkjennelse om hvor fantastisk det er å ha en menneskelig kropp, sanser som jeg kan elske alt rundt meg med, armer til å holde en annen tett og varmt inntil meg med, og ord som kan uttrykke godhet. Det er alt sammen et uendelig  mirakel.

Jeg blir rørt til tårer av en enkel solnedgang, og ønsker å dele den med alle og særlig dem som berører hjertet mitt. Jeg blir betatt av månens skjønnhet som står opp for å dele sin melankolske sødme med meg. For meg er det ren magi.

Jeg vet aldri om tristhet vil fylle fremtiden min, om jeg må oppleve sorg, fortvilelse, håpløshet, ensomhet, eller sårbarhet på en eller annen måte. Jeg er villig til å gi alt vel vitende om at jeg kan bli såret. Jeg er i live. Alt er bare … så … levende.

Uansett hva som skjer, er jeg villig til å være full av helbredende kreativ kjærlighet.

«Det er inne i hver enkelt av oss et potensiale for godhet større enn vår forestillingsevne; for å gi uten å søke belønning; for å lytte uten dom; for å elske betingelsesløst.»

Elisabeth Kübler-Ross

Noen ganger føles det som om alt faller fra hverandre, og selv de vakreste kjærlige ordene høres ut som meningsløst tull. Det kjennes som jeg mister alt jeg trodde definerte meg, eller gjør meg lykkelig, alt som synes å ha betydning for meg. Det føles som jeg aldri vil komme over det. Jeg kjenner meg fortvilet, skuffet, og desillusjonert. Det virker som slutten på alt, uten håp om bedring.

Gamle drømmer dør, de falske faller bort, noe som kjennes forferdelig smertefullt. Vonde opplevelser som sjokk og tap, kjennes som farlige djevler eller fiender.

Heldigvis inneholder de alltid spiren til noe nytt. Noen ganger tar det bare litt tid å  forstå det og begynne på nytt. Tapet av drømmene, er en mulighet til å gi slipp på tanker om hvordan livet mitt var ment å være. Alle de store drømmene som var usanne, men som  likevel har vært vakre og nyttige  for meg.

Jeg trenge å være tilstede i livet mitt som det er. Uansett om det er ensomhet jeg føler, eller om det er frykt, frustrasjon, angst, eller bare en stille følelse av håpløshet. Og selvsagt også når jeg føler glede og håp. Følelsene trenger rett og slett å bli følt og anerkjent som ekte og virkelige. De er ikke feil. De må bare føles. Jeg tror at det som kjennes vondt nå, er begynnelsen på helbredelsen min, ikke slutten på alt godt.

«Ikke si at du elsker noen, og så ombestemmer du deg. Kjærlighet er ikke som å finne frem til filmen du ønsker å se.»

Natalie, 9 år

Tankene mine forblir ikke her og nå. De går tilbake til hvordan det var før, hvor fantastisk livet pleide å være. De lengter etter fortiden. Fortvilelse er resultatet. Anger. Lengsel.

Og tankene farer fremover inn i fremtiden, forestiller meg alle typer fremtidige opplevelser, mange mørke og skremmende, andre gode og magiske. Tankene tar meg inn på områder som jeg ikke har kontroll over.

Både fortid og fremtid kobler meg fra der jeg er nå. Det som er alt som er. Tankene tar meg bort fra det eneste stedet som har makt, nemlig dette øyeblikket.

Dette øyeblikket er alt som er.

Jeg kjenner ydmykhet i møte med livet. Uten historier om fortiden og fremtiden, kan jeg ikke vite om livet mitt har gått galt. Tanken på at jeg har sviktet på en eller annen måte. At livet er grusomt og mot meg. Kanskje det ikke er sannheten. Kanskje sinnet ikke vet.

Alt dette er en del av å våkne opp. Det er en invitasjon til en dypere sannhet enn jeg  trodde var mulig. Jeg blir tvunget til å stille spørsmål ved alt. Alt, inkludert det som jeg tidligere mente hadde stor verdi.

Jeg trenger å finne min egen sannhet, for å gi slipp på alle ideene om hva et godt liv betyr. Jeg  gir slipp på alt annen rangs, alt gammelt, alt som jeg fikk fra foreldrene mine, lærerne og kloke hoder. Jeg gir slipp på alt jeg husker, og i stedet er jeg bare til i livet som det er.

Noen ganger må jeg miste alt for å huske at jeg ikke har kontroll, og at hvert øyeblikk er fullt av undring og spennende muligheter. Jeg er i begynnelsen på et nytt og annerledes liv, en ny måte å være på, uansett hvor vanskelig det er å se. Det er en tid for fornyelse, roe ned, for å oppdage overfloden som finnes i hvert enkelt øyeblikk. En tid til å være god mot meg selv. Jeg har så mange muligheter, selv om jeg har vanskelig for å tro og forstå det til tider.

Det har vært mange ganger da jeg ikke følte meg i stand til å gå videre, ute av stand til å stå oppreist. Jeg følte at jeg hadde mistet alt, at ingenting var mulig, at tomrommet var det eneste livet. Men så oppdaget jeg mulighetene som alltids finnes her og nå, og livet ble magisk og verdt å leve igjen.

«Folk er som glassmalerier. De gnisten og skinner når solen er ute, men når mørket setter inn, er deres sanne skjønnhet avslørt bare hvis det er et lys innenfra. »

Elisabeth Kübler-Ross

Sårbarheten min prøver å unngå visse følelser, spesielt de som er fra  opplevelsen av vonde hendelser som gir meg panikk og angst. Slike måter å reagere på oppsto da jeg var liten, ​​i møte med overveldende opplevelse som jeg ikke forsto. Sårbarhet er ikke bare rester fra fortiden. Den holdes i live av hvert øyeblikk jeg snur meg bort fra det livet byr meg her og nå.

Jeg trenger å se med øyne av kjærlighet og godhet. Slik vil jeg oppdage hvordan jeg kan forholde meg til sårbarheten min.

Når jeg begynner å legge merke til mine egne reaksjoner, er det lett at sinnet mitt vender seg innover mot de negative erfaringene jeg har hatt.  Jeg trenger å bryte et slikt mønster. Jeg trenger å åpne hjertet mitt helt opp, og skape en ny virkelighet med medfølelse og et åpent hjerte.

Strategiene for å beskytte meg selv, representerer det jeg fikk til da det vonde skjedde. Det var slik jeg forsøkte å elske meg selv, og å sikre min egen emosjonelle overlevelse.

Når jeg i dag åpner meg opp, er jeg i stand til å la magien, alkymien fra det jeg opplevde og opplever, vise seg  og å uttrykke seg gjennom åpenhet, kjærlighet, og en total forpliktelse til livet som det er. Jeg oppdager at jeg ikke trenger å vente med å engasjere meg i livet inntil det oppleves trygt og godt. Eller til de rette tankene og følelsene strømmer gjennom meg.

«Kjærlighet vil finne deg, selv om du prøver å skjule deg. Jeg har prøvd å skjule meg siden jeg var fem, men jentene finner meg alltid.»

Dave, 8 år

Jeg tar risikoen og går hele veien akkurat her og akkurat nå, og oppdager at jeg blir møtt med kjærlighet i alle dens magiske former.

Jeg tror på kjærligheten.

Jeg snakker om den som kommer dypt innenfra, som er livsforandrende, banebrytende og for alltid. Kjærligheten som er laget av poesi og legender.

Ekte kjærlighet er virkelig, dyp, betingelsesløs og evig. Denne kjærlighet finnes inne i  meg og krever ekte indre arbeid. Den krever at jeg først er glad i ensomheten i meg selv. At jeg kjenner meg selv, aksepterer meg selv og elsker meg selv. Jeg må finne indre sjelefred, finne formålet, lidenskapen, og livsgleden min.

Den krever at jeg legger ned forsvaret og er naken og sårbar overfor andre. At jeg gir opp planlegging og fantasier om fremtiden, og i stedet lever her og nå. Først da er jeg virkelig klar til å elske. Da forstår jeg fullt ut at dette øyeblikket er alt jeg har.  Det handler om å gi alt og forvente ingenting i retur.

Ekte kjærlighet er guddommelig. Den er en magisk relasjon, en dans med det å være til. Den tar meg utover det menneskelige spillet, og  gir glede og en fortryllet forvandling tilbake.

Det er et vennskap, et kjærlighetsforhold og en handling av enhet.  Lidenskap, begjær, kjærlighet, omsorg, tillit, respekt og hengivenhet som en del av en utsøkt overgivelse og felleskap.

Ekte kjærlighet er øyeblikk av enhet, fortryllelse og magi.

Øyeblikk av kjærlighet inneholder evigheten.

«Kjærligheten kan ikke endres uansett omstendigheter, dårlige valg, eller til og med åpenbare løgner. Såret og skadet, ja, men hjertet kan ikke fornekte det som det mest av alt vil, når lidenskapen er plantet. Enten i lykke eller lidelse, kjærligheten eier deg uansett. »

Rachael Wade

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Deler på nytt noe jeg skrev for flere år siden. Å kunne vise hvor sårbare vi er, er ikke lett, men nødvendig for å leve som sant menneske.

Her er det jeg skrev den gang:

I dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Det er vanskelig å konsentrere meg. Sinnet er fylt med så mange tanker og intrykk. Det er vanskelig å roe meg ned og bli stille slik at det som skal frem gjennom fingrene og tastaturet slipper frem.

«Alle vil ha et lykkelig liv uten vanskeligheter eller lidelse. Vi skaper mange av problemene vi står overfor. Ingen lager med vilje problemer, men vi har en tendens til å være slaver av sterke følelser som sinne, hat og tanker  som er basert på misforståtte oppfatninger om mennesker og ting. Vi må finne måter å redusere disse følelsene ved å eliminere uvitenheten som ligger bak dem og bruke motkrefter.»

Dalai Lama

Jeg har funnet det. Ved en tilfeldighet lyttet jeg til et foredrag  holdt av Brené Brown om vår sårbarhet. Det traff meg og fikk meg til å forstå  og se meg selv i et nytt lys. Spennende. Her er litt av det hun snakket om, og som berørte meg slik at jeg må skrive om det.

Relasjoner gir livet mitt mål og mening. Det er det livet mitt handler om.   Relasjonener med evnen til å føle samhold,  er slik vi alle er koblet fra naturens side. Det er grunnen til at du  og jeg er her.

Når jeg snakker med andre mennesker om kjærlighet, så forteller de meg om tapt kjærlighet. Når jeg spør dem om tilhørighet, så forteller de meg deres mest smertefulle opplevelser om å bli ekskludert. Og når jeg spør dem om relasjoner, handler historiene de forteller om menneskelig avstand.

Hvorfor er det slik. Hva er det som får oss til å føle slik. «Det er opplevelsen av skam,» sier Brene Brown. Og skam er lett å forstå som frykten for ikke å passe inn: Er det noe med meg, som muligens andre vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdig å ha gode relasjoner?

«Hvis vi vil finne veien ut av skammen tilbake til hverandre, så er sårbarheten veien og mot er lyset. Å lage lister med » hva vi er ment å være » er modig. Å elske oss selv og støtte hverandre i prosessen med å bli sanne er kanskje den største enkelt handlingen av stort mot. »

Brené Brown

Det er universelt, vi tenker det alle sammen. De eneste menneskene som ikke opplever skam har ingen evne til å føle empati eller samhold. Ingen vil snakke om det, og jo mindre du snakker om det, jo mer har du det i deg. Det som understøtter denne skammen, denne følelsen av «jeg er ikke bra nok,» er en følelse som de fleste av oss kjenner til: «Jeg er ikke perfekt nok. Jeg er ikke tynn nok, rik nok, pen nok, smart nok, eksponert nok.»

Det som forårsaker en slik følelse av uutholdelig sårbarhet i meg, er tanken på at for å oppleve tilknytning til andre, må jeg tillate meg å bli sett, virkelig sett. Og jeg er redd for å bli virkelig sett.

Det det handler om, er å ha en følelse av å være verdifull. Når jeg kjenner meg verdifull har jeg en stor bevissthet om kjærlighet og tilhørighet. Motsatsen er i perioder der jeg lurer på om jeg er bra nok og kjemper for å oppleve tilhørighet og kjærlighet for og fra andre.

«Hvis du vil at andre skal være lykkelige, så praktiser medfølelse. Hvis du ønsker å være lykkelig, så praktiser medfølelse.»

Dalai Lama

Noen mennesker kjenner seg aldri verdifulle.

Menneskene som har følelsen av kjærlighet og tilhørighet, har tro på at de fortjener både kjærlighet og tilhørighet. Det  som kan holde meg utenfor relasjoner, er min frykt for at jeg ikke er verdt relasjonene. Denne erkjennelsen er noe som jeg trenger å forstå bedre.

Lever jeg helhjertet. Lever jeg i en dyp følelse av å være verdifull.  Har jeg mot til å leve helhjertet?  Hva er så mot til å leve helhjertet?

Den opprinnelige definisjonen av mot, kommer fra det latinske ordet cor, som betyr hjerte. Det innebærer å kunne fortelle hvem jeg er med hele mitt hjerte. Så det er ganske enkelt, mot til ikke å være perfekt. Det handler om å ha medfølelse til å være snill mot meg selv først, og så mot andre. Jeg kan ikke utøve medfølelse mot andre mennesker når jeg ikke kan behandle meg selv godt.

Mine relasjoner er et resultat av ekthet. Jeg må være villig til å gi slipp på hvem jeg mener at jeg burde være for å være den jeg egentlig er. Dette må jeg tillate meg for å  kunne våge å skape gode relasjoner.

«Sårbarhet høres ut som sannhet og føles som mot. Sannhet og mot er ikke alltid behagelig, men de er aldri svakhet.»

Brené Brown

Jeg må akseptere min sårbarhet fullstendig. Det som gjør meg sårbar, gjør meg vakker. Sårbarhet er ikke noe behagelig, men heller ikke noe uutholdelig. Det er bare noe som er nødvendig. Det handler om viljen til å si «jeg elsker deg» først, viljen til å gjøre noe der det ikke finnes garantier, viljen til å klare å beholde roen når jeg venter på at legen skal ringe etter  en undersøkelse,  osv. Jeg må være villig til å investere i et forhold som kanskje ikke kommer til å fungere. Det er grunnleggende.

Sårbarhet er nøkkelen til skam og frykt og min kamp for å føle meg verdifull, men det er også utgangspunktet for glede, kreativitet, tilhørighet og kjærlighet.

Hvorfor strever jeg så med å være helhjertet? Hvilke valg har jeg tatt, og hva har jeg  egentlig gjort med sårbarheten min. Hvorfor strever jeg slik med den? Er jeg alene om å streve med sårbarhet? Nei. Så dette er hva jeg har lært. Jeg trenger sårbarheten min.

Brene Brown la ut spørsmål på Twitter og Facebook hvor det stod; «Hvordan vil du definere sårbarhet? Hva får deg til å føle deg sårbar?» Og innen kort tid hadde hun fått 150 svar.

Her er noen av svarene hun fikk: Å måtte spørre ektemannen min om hjelp, fordi jeg er syk, og vi er nygift, å ta initiativ til sex med ektemannen min, å ta initiativ til sex med konen min, å bli avvist, å be noen ut på et stevnemøte, å vente på at legen skal ringe tilbake, få sparken, å gi noen sparken.

Vi lever i en sårbar verden. Og en av måtene vi takler det på er å skjule sårbarheten vår.

Jeg kan ikke selektivt skjule følelser. Jeg kan ikke si at dette er det negative. Dette er sårbarhet, dette er sorg, dette er skam, dette er frykt, dette er skuffelse. Jeg vil ikke føle noe av dette. Jeg ønsker ikke å føle dette. Og jeg tar noen biter sjokolade.

«Mot er sårbarhet. Sårbarhet er mot. Som skygge og lys, kan ingen av dem eksistere uten det andre. »

Wai Lan Yuen

Jeg kan ikke lamme de vanskelige følelsene uten også å lamme og påvirke andre følelser. Jeg kan ikke selektivt lamme bare det jeg ønsker å lamme. Så når jeg lammer noen følelser som jeg ikke vil ha, så lammer jeg også glede, jeg lammer takknemlighet, jeg lammer følelsen av lykke. Og når jeg føler meg skikkelig forferdelig, og jeg leter etter mål og mening, da føler jeg meg sårbar, og så tar jeg meg noen biter sjokolade. Det er en farlig sirkel.

Jeg trenger å tenke over hvorfor og hvordan jeg lammer følelsene mine. Og det trenger ikke bare gjelde avhengighet. Det jeg også kan gjøre er at jeg tar alt som er usikkert og gjør det til noe sikkert. Religion har gått fra en tro på skjebne og mysterium til sikkerhet. Jeg har rett, du har feil. Hold kjeft. Jeg er skråsikker på at jeg har rett. Jo reddere jeg er, jo mer sårbar er jeg,

Skyld er beskrevet i forskningen slik: En måte å fordele smerte og ubehageligheter. Jeg skaper det perfekte,  men det fungerer ikke.

Det farligste jeg kan gjøre er å perfeksjonere mine barn. Det  er ikke min jobb å si, «Se på han, han er perfekt. Min jobb  er å se og si, «Vet du hva? Du er ikke perfekt, og du er dømt til å måtte streve, men du fortjener kjærlighet og tilhørighet.» Det er min jobb.

Som menneske later jeg ofte som om det jeg gjør ikke påvirker andre. Jeg gjør det i mitt private liv. Jeg har gjort det i jobbsammenheng. Jeg later som at det jeg gjør ikke påvirker andre mennesker. Men det gjør det …. det har stor påvirkning.

Det finnes en annen måte. For å la meg selv bli sett, virkelig sett, å vise min sårbarhet, å elske med hele mitt hjerte, selv om det ikke er noen garantier. Det er det vanskelige. Det er enormt vanskelig, å utøve takknemlighet og glede i de øyeblikkene som er fylt av frykt, når jeg  tenker, «Kan jeg elske deg så mye? Kan jeg tro på dette så lidenskapelig? Kan jeg brenne så mye for dette? Tenk om du ikke elsker meg?»

Bare å kunne stoppe opp og i stedet for å krisemaksimere hva som kan skje, heller si, «Jeg er så takknemlig, fordi det å føle en slik sårbarhet betyr at jeg lever.»

Det viktigste, er å tro på at jeg er nok. Fordi jeg tror at om jeg jobber med et utgangspunkt som sier: «Jeg er nok,» da stopper jeg opp og begynner å lytte. Jeg er snillere og mer omtenksom mot menneskene rundt meg, og jeg er snillere og mer omtenksom mot meg selv.

«Åndelighet dukket opp som en fundamental veiviser i helhjertethet. Ikke religiøsitet men dypest sett troen på at vi er uløselig knyttet til hverandre med en kraft større enn oss selv – en kraft grunnfestet i kjærlighet og medfølelse. For noen av oss er denne kraften Gud, for andre naturen, kunst, eller til og med menneskelig sjelsfylde. Jeg tror at ved å eie vår verdighet er det lov å erkjenne at vi er hellige. Kanskje ved å omfavne sårbarhet og overvinne følelsesløshet handler det til syvende og sist om omsorg og næring av vår ånd. »

Brené Brown

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Dette vakre diktet kom jeg over i går kveld da jeg trengte det som mest.

Dagen hadde vært spesiell og jeg fikk akkurat de ordene jeg trengte for å legge meg til å sove med fred i sinnet og hjertet.

«I dag våknet jeg og føler min alminnelighet ved siden av meg.

Jeg har aldri skrevet et mesterverk, malt et perfekt landskap
eller spilt en etyde.
Jeg kan ikke slå den afrikanske healing trommen som en sjaman
og megle mellom rikene.
Jeg vet ikke hvordan å nå mennesker for å fri dem fra alle deres indre konflikter eller traumer.
Jeg så aldri inn i en krystallkule  og så det guddommelige …
Jeg er ikke psykolog,
en terapeut, en rådgiver eller en helgen.
Das er ikke en del av navnet mitt,
navnet mitt er vanlig.
Da jeg tenkte på muligheten til å pleie et smertefull sår,
som om det var en skadet plante,
eller delikat administrere beroligende salve til en annen jordisk sjel,
ikke ville være min fordi jeg ikke har de offisielle kravene,
da følte jeg en spesiell tristhet,
som om jeg på en eller annen måte, ikke var nok.

Da plutselig husket jeg at alt er godt inne i meg.

For jeg vet at alle mine sannheter
og alle som noensinne har vært før meg
er i hellig korrespondanse.
Jeg vet om stjernene og hvordan de samles som konstellasjoner
for å lede vandreren gjennom alle tidsepoker.
Jeg vet at bambus ikke vil blomstre før mange år har gått,
og hvordan dens blomst gir sitt liv som næring og beskyttelse
slik at den lille frøplanten innenfor kan presse seg frem og vokse.
Jeg vet det finnes mysterier som ikke fullt ut er forstått.
Jeg vet at hvert liv innehar en unik vei,
som etterhvert nærmer seg slutten for alle.

Og når jeg satt ved sengen til en eldre kvinne som dør,
eller på mine knær ved siden av et gammelt dyr som slet med sitt siste åndedrag
etter en lang jordiske reise,
var det ingen forskjell i min oppmerksomhet.
Jeg følte meg like medfølende for begge,
Så  gråt jeg de samme sørgmodige tårene.

Og jeg vet med sikkerhet at når jeg ser inn i et annet menneske,
enten de har øyne å se med eller ikke,
kan jeg se dem.

Jeg kan se det vonde i dem og kjenne sårene i meg.
Det er en smerte som trenger seg stille inn
mens vi deler den …
Så jeg strekker meg ut for å trøste dem.
Det gir meg muligheten til å strekke meg ut
og berøre en annen sjel med alt som er i meg nå.

Og det er bra nok for meg.»

Susan Frybort

Grunnen til at jeg var i opprør, var en meningsutveksling med en venn om ondskapen i verden. Om noen er onde for at andre skal snu seg mot kjærligheten?  Er det noen som er kommet til verden for å utøve ondskap, av en eller annen grunn? Kan ondskapen være det godes tjener?

Jeg vet at mange hevder at vi før vi blir født, har gjort avtale med Gud om å få lære en spesiell lekse. Det er derfor noen må gå gjennom de mest utenkelige prøvelser i livet. Blant annet hevder den kjente forfatteren Lissa Rankin dette.

Disse spørsmålene ble for meg noe stort og fundamentalt essensielt som jeg måtte avklare for meg selv på nytt. Det rokket ved alt jeg står for og tror på. Det er lenge siden at jeg har kjent meg så i opprør og utenfor som etter denne samtalen.

Vi snakket om kritikk og fordømming, om hvor lett det er å kritisere andre og fordømme det de gjør. Vi er alle verdifulle mennesker som handler ut fra egne forutsetninger. Så hvem er jeg som dømmer en annen. Jeg kjenne ikke historien og beveggrunnen for det som ligger bak  … Men jeg forbeholder meg retten til å ta avstand fra det de gjør. Jeg kan elske et menneske og likefullt ta avstand fra handlingene deres. Jeg sluttet aldri å elske min yngste sønn, selv i hans verste fornedrelse og utagerende livsførsel i perioder. Hans kriminelle og rusfylte liv rokket aldri ved min kjærlighet for han.

«Man bør se verden, og se seg selv som en skala med en lik balanse mellom godt og ondt. Når han gjør en god gjerning tipper skalaen til det gode – han og verden er reddet. Når han gjør en ond gjerning tipper skalaen til noe dårlig – han og verden er ødelagt.»
Maimonides

Jeg er overbevist om at kritikk sjelden fører frem. Den skaper motstand og virker som regel negativt. I går leste jeg en annen kvinnes synspunkt på kritikk. Hun kom med en betegnelse som jeg likte. Hun sa at hun ønsket seg positiv motstand. Det handler om hvordan jeg uttrykker meg og i hvilken hensikt denne motstanden blir gitt.

Det handler om livet og det som er meningen med hvert liv her på jorden. For meg handler alt om kjærlighet. Vi er her for å ta vare på hverandre, for å leve det beste livet vi kan, slik at harmoni og kjærlighet blir den største kraften i oss og rundt oss.

«Hvis din religion ikke lærer deg forskjellen mellom godt og ondt, er din religion verre enn ubrukelig.»
Dennis Prager

Vi har et valg, alltid. Vi velger selv hvilken vei vi vil gå. Mange bærer med seg sår fra fortiden og det å ta positive valg synes langt utenfor det de er i stand til … Det er da de trenger en utstrakt hånd som kan hjelpe og støtte dem ut i lyset. Det er da vi trenger hverandre. Det er da vi kan jage bort mørket og slippe lyset inn. Uansett utgangspunkt har vi et valg, et valg om å velge kjærlighet eller frykten og angsten.

Frykten og angsten gir ofte plass for ondskapen. Gjennom å utøve ondskap kan den indre smerten og frykten oppleves litt lettere å bære. Ondskapen dekker over det som er vondt og blir for noen en måte å oppfylle sin egen manglende tro på seg selv. Ondskap gir makt, og derfor kjennes den ofte som frigjøring fra alle båndene som holdt dem fast og hindret dem fra å utvikle det gode i seg.

Det er derfor så viktig å velge kjærlighetens vei. Å velge det gode og positive slik at vi kan være til hjelp og et eksempel for andre.  Gjennom vår rotfestede forankring i kjærlighet kan livet vårt bli redningen. Det kan få andre til å velge annerledes, til å velge på nytt. Vi er alle alltid fri til å velge noe annet…..

Når alt er kjærlighet slik det blir beskrevet i Kjærlighetens høysang har vi funnet livets formål.

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.8 Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,
forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blamnt dem er kjærligheten.»

1 Kor. 13.

Når kjærligheten er størst og den som overvinner alt, hvorfor finnes det da ondskap? Det handler igjen om vår frie vilje til å velge hvordan vi vil leve livet vårt.

Bakom alt det vonde finnes kjærligheten, alltid. Den er der om vi ønsker å gripe den. Den er stjernene om natten og solen om dagen som leder oss og viser vei. Den tvinger oss ikke, bare kjærlig minner oss på hvem vi er….

I mitt eget liv har jeg ofte valgt andre veier enn kjærlighetens vei. Jeg har valgt i egoisme, i angst, i tro på at jeg visste best. Jeg har neglisjert den lille indre røsten som fortalte meg at nå må du snu. Nå må du tenke deg om.

I stedet opplevde jeg tøffe og tunge stunder. Jeg opplevde ondskapen. Hvorfor overstyrte ikke kjærligheten? Igjen og igjen møtte jeg de samme utfordringene. Jeg hadde alltid et valg når det gjalt å løse utfordringen som lå foran meg, enten i kjærlighet eller i angst og frykt.

Det merkelige er at selv når jeg valgte alt annet enn i kjærlighet, lærte jeg noe. Jeg lærte noe som kunne lede meg videre mot en bedre vei, mot kjærligheten. For meg er det et tegn på at kjærligheten er så stor at selv når jeg velger den bort, finnes den i meg og rundt meg, og leder meg inn på et riktig spor igjen om jeg vil lytte til den. Så hvorfor skulle jeg trenge å være programmert til å oppleve de verste prøvelsene  som finnes, eller utøve ondskap for å lære? Trenger jeg å lære er jeg sikker på at det finnes bedre måter å lære på gjennom og i kjærligheten.

«Samvittigheten til barn er dannet av de påvirkninger som omgir dem, deres forestillinger om godt og ondt er et resultat av den moralske atmosfæren de puster i.»
Jean Paul

Jeg får alltid et nytt valg. Ingen, og jeg mener ingen er kommet til jorden for å utøve ondskap. Det er deres eget valg. Mulighetene for å velge lyset og kjærligheten finnes alltid selv om forutsetningene ofte kan virke små og ikke tilstede. Det er et enormt ansvar for oss alle å hindre at noen fortapte sjeler ikke klarer å finne veien ut i lyset, men kjenner seg tvunget til å velge ondskapen og frykten. Det er et tegn på vår egen utilstrekkelighet. Det er et tegn på at vi har valt veier som leder bort fra kjærligheten i oss. Vi har valgt angsten og fryktens vei.

For noen av oss ender livet så altfor brått i ulykker, sykdom eller gjennom grep andre eller de selv foretar. Det kjennes uforklarlig og tungt. Noen sier at de har valgt det selv, at de er forhåndsbestemt til å dø slik de gjorde.  Det tror jeg ikke på. Andres valg virker inn på hele menneskeheten. Derfor skjer også slike uforklarlige hendelser. Gjennom å leve i kjærlighet gjør vi verden bitte lite gran bedre og slik redder vi hverandre fra ondskapen.

Vil gjerne sitere forfatteren av boken Soulshaping, Jeff Brown.  Det han sier er klokt og tankevekkende for meg:

«Enda en grunnsetning i enkelte åndelige bevegelser er å klandre folk for deres fysiske sykdommer. Hvis bare de hadde jobbet med sine tidligere livs problemer, hvis de bare hadde blitt mer bevisste, hvis de bare hadde behandlet mer av sin følelsesmessige smerte, hvis bare … Ikke bare er disse kommentarene arrogante, bare personen med sykdommen kan uttrykke slike utsagn.

De overser det enkle faktum at sykdom ofte er begrunnet i mange ting og er dypt sammensatt, et antall som ikke er lett identifiserbare, og ikke bare skyldes karma, eller bevissthet, eller emosjonell helse. Noen ganger blir folk bare SYKE. Jeg har sett altfor mange nye healere som arbeider med andres sykdom som en egotrip. Det er narsissistisk å bruke det som bevis på sin egen overlegenhet. «Vel, jeg ble ikke syk, fordi jeg er en mer bevisst person». Nonsense! Noen ganger er folk bare  syke, og hvis du ikke kan svare med medfølelse, hold deg i ro. De trenger ikke fornærmelser lagt til sin byrde. De trenger vår tilstedeværelse.»

«Hele løpet av menneskets historie kan avhenge av en forandring i hjertet i en ensom og selvydmyk person – for det er i det ensomme sinn og sjelen til den enkelte at kampen mellom det gode og det onde utkjempes og til slutt vinner eller taper.»
M. Scott Peck

Det kan godt hende at du opplever det jeg skriver som banalt og enkelt. For meg er det slik livet er. Jeg kjenner meg mye bedre etter å ha reflektert over de eksistensielle spørsmålene som jeg fikk kastet i fanget i går.

Du har kanskje et annet syn på disse spørsmålene. Det respekterer jeg. Hva vi tror på er personlig. Det er opp til hver og en av oss. Men bare så lenge det ikke går ut over andres livsutfoldelse, deres ve og vel.

Utenfor vinduet mitt blåser vinden lystig og får trærne til å svaie i vinden. De står støtt forankret gjennom røttene sine. De blunker til meg og sier at livet er godt å leve så lenge vi er forankret og rotfestet i kjærlighet.

«Uansett hva som gjøres for kjærligheten skjer  det alltid  hinsides godt og ondt.»
Friedrich Nietzsche

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Kom ikkje med heile sanningi

«Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.»
Olav H. Hauge

Som jeg har nevnt tidlige, vil jeg belyse og reflektere over noen ord og setninger som kom til meg på en av de mange turene mine. Jeg vet at det for meg er viktig å utforske hva som ligger i disse ordene.

Derfor har jeg i dag fokus på:

Sårbarhet

 

«Det som gjør deg sårbar gjør deg vakker.

Sårbarhet er vårt mest nøyaktige mål for mot.

Sårbarhet er å ta emosjonell risiko, å ekspone seg selv, å leve i uvisshet, å leve med usikkerhet»
Brené Brown

Når jeg ser ser på bloggen jeg skrev i går om å miste meg selv, ser jeg tydelig at den henger nært opp til sårbarhet. Det er en rød tråd gjennom de ordene og setningene som kom til meg mens jeg vandret rundt  ute. Nå forstår jeg at alt egentlig handler om å  være meg selv og ikke være redd for å vise min egen sårbarhet.

Jo mer jeg går inn i ordene og setningene som kom til meg, oppdager jeg hvor sant det lille diktet fra Oriah er. Magi, magi…!!!

«Hva om du ble sendt her av noe større.
Ikke mot din vilje eller ønsker,
men i samsvar med din dypest lengsel.
Hva om det var så enkelt som å finne det du elsker
og la det lære deg hvordan du skal leve.»

Oriah «Mountain Dreamer

Måtte jeg leve denne dagen
med medfølelse i hjertet,
med klar tale,
med nådig bevissthet,
med modige tanker,
og sjenerøs i kjærlighet.

John O’Donohue

 Styrken min ligger i den personlige drivkraften som gjør at jeg kan følge det som virkelig betyr noe for meg, spesielt i møte med vanskelige forhold. Det er så lett å miste synet av det jeg innerst inne ønsker, når jeg er omgitt av misforståelser eller mangel på forståelse. Altfor ofte har jeg definert egen identitet og trivsel til å være lik godkjenning fra andre. Med andre ord leve opp til andres forventninger. Slik har jeg ofte avvist egne behov og ønsker. 

«Livet er enten et dristig eventyr eller ingenting. For å holde våre ansikter mot forandring og oppføre oss som frie ånder i nærvær av skjebne er styrke uovervinnelig.»
Helen Keller

Hjertet mitt er ikke interessert i sikkerhet. Det vet hva det lengter etter, og det er ikke villig til å gå på kompromisser. Det har gitt meg ledetråder i form av all irritasjonen og frustrasjonen jeg kjenner på. I alle disse følelsesmessige utløserne kan jeg finne uvurderlig lærdom om jeg  bare er  villig til å lære og å ha mot til å ha oppmerksomheten rettet mot den underfundige måten hjertet mitt viser vei på.

Da jeg oppdaget hva som var viktig for meg, ble jeg faktisk ganske skremt. Jeg følte trang til å snu meg bort og late som jeg ikke ville vite det. Hva vil andre tenke, vil jeg klare å stå alene i det, var tanker som virkelig skremte meg. Tenk om jeg ikke får det til, at jeg ikke er god nok eller utholdende nok? 

Andres forventninger støter sammen med det jeg tenker og forventer av meg selv. Å velge, selv om det kommer fra hjertet, er tøft fordi det krever at jeg helhjertet går inn i og står i det jeg har valgt. Det krever at jeg aksepterer at veien fremover kan bli tornefull. Det betyr at jeg må gi opp behovet for å «vite og hvordan». Det vil vise seg for meg underveis når jeg er klar for det, når tiden er moden.

«Jo mer tid du sliter med å prøve å være noe andre vil at du skal være, desto mer mister du deg selv.»
Ukjent

Kilden til frykten min  kommer fra det jeg har lært om hva som er mulig, hvordan verden fungerer, og det jeg må være for å være verdig nok. Det er de største hindringene for å nå dit hjertet vil føre meg. Jo mer jeg motstår endringen jeg  innerst inne ønsker, jo mer frustrerende og kvelende blir livet mitt. Det jeg møter av fordømming, kritisering, beskyldninger, det å  bli satt merkelapp på, fremmer så visst ikke felleskap, men adskillelse. Det må jeg tåle om jeg skal være sann mot meg selv.

Når jeg har en sterk indre kritiker, er jeg voldelige mot meg selv. For meg har dette utsagnet blitt en sannhet som får meg til å stoppe opp og  tenke over hva og hvorfor jeg er så kritisk mot meg selv. Det er starten på å gjennfinne meg selv.

Ingenting vil noen gang endres i livet mitt uten innsats og intensjon. Ingen kommer med en tryllestav og livet blir plutselig rosenrødt. Det er nemlig jeg som er min egen tryllestav. Den eneste forskjellen er at mirakler ikke skjer med en myk berøring av en tryllestav. Jeg har ansvaret for mine egne mirakler.

Først og fremst, jeg kan ikke finne veien ut av hulen min om jeg prøver å undertrykke følelsene mine. For å bli kjent med meg selv igjen, må jeg gå gjennom mørket – ikke unngå det. Følelsene mine forteller  meg mye om den aktuelle situasjon jeg er oppe i og kan tjene som katalysator for forandring.

Så, når jeg føler at jeg har gått vill, går jeg til dypet av hjertet mitt og lærer å lytte til følelsene mine. Intuisjonen  tjener alltid mitt høyeste gode. Jeg må bare lære å tune den inn.

Jeg kan ikke finne meg selv igjen om jeg ikke stoler på både meg selv og prosessen i å kjenne meg selv. På et tidspunkt i livet mistet jeg kontakten med hvem jeg var. Nøkkelen til å finne meg selv igjen, var å tro på hvem jeg var og vite at jeg hadde alt jeg trengte for å trives. Hvis jeg snudde ryggen til meg selv og troen på egne evner, hvor kunne jeg da gå?

Det viktigste forholdet jeg har i livet, er det jeg har med meg selv, for jeg kan aldri løpe fra meg selv. Så, å lære hvordan jeg skal stole på den indre stemmen og intuisjonen min førte meg lang på vei mot å finne meg selv igjen.

«Det er en sunt og nødvendig for oss å snu oss til jorden og i beundring av hennes skjønnhet, kjenne følelsen av undring og ydmykhet.»
Rachel Carson 

Når jeg kjenner  at jeg er på feil vei, prøver jeg å huske på hva som virkelig gjør meg glad. For meg er det å vandre ute i naturen med kameraet mitt. Da glemmer jeg alt og alle, jeg bare er.  Ved å gjøre dette fjerner jeg enhver følelse av håpløshet som eller kan overvelde meg. Som menneske bekymrer jeg meg ofte om jeg lever på riktig måte. Da minner jeg meg på at alt er subjektivt, heldigvis.

Det er ingen regelbok for livet. Jeg må skape det mens jeg lever det.  Derfor er det viktig å bruke tiden klokt, og behandle meg selv med vennlighet og medfølelse når jeg går meg vill. Når jeg har tatt feil vei i et veiskille et sted i livet, kan jeg føle meg ganske fortapt. Da er det godt å vite at når jeg har gått den feile veien en stund, kan det hjelpe meg til å få rett perspektiv og finne frem til veien som er rett for meg.

Når jeg kjenner meg rådvill, hvorfor ikke komme meg ut av den kjedelige daglige rutinen for en stund. Hvor motstridig det enn lyder, kan jeg lett miste meg selv ved å følge et rutinemessig liv. I min egen komfortsone  kan jeg lett miste kontakten med hjertet, med det som gjør at jeg  virkelig kjenner at jeg lever.

Jeg trenger variasjon av og til, og hvem vet, kanskje ved å lære en ny ferdighet eller finne nye aktiviteter, kan jeg  gjenoppdage meg selv.

«I det øyeblikket du kan visualisere å være fri fra det som holder deg tilbake, har du faktisk begynt å sette deg selv fri.»
Ukjent

Den enkleste måten å kjenne meg villfaren og alene på, er å engasjere meg i negativ tenkning. Stemmen i hodet mitt som forteller meg at jeg ikke kan oppnå noe og aldri vil finne veien i livet, eksisterer bare fordi egoet i meg føler seg for redd til å gi slipp. Så, for å stilne egoet mitt, må jeg mate hjertet mitt. Jeg trenger å puste inn det gode, puste ut det dårlige, og erstatte negative tanker med positive.

Lettere sagt enn gjort, men å starte dagen med bare en positiv bekreftelse kan sette livet i perspektiv slik at jeg klarer å kvitte meg med de irriterende, nagende og negative tankemønstrene.

Jeg lar ikke tankene mine få overvinne livet mitt. Å kjenne meg fortapt betyr ikke at jeg må gi opp meg selv. Jeg kan gjøre det jeg bestemmer meg for i livet, og jeg har ikke kommet hit bare for å bekymre meg og føle meg uverdig. Jeg har et formål her, selv om jeg ikke alltid kan se det. Å stole på meg selv og aldri gi opp er nødvendig. Da legger jeg også merke til alt det vakre som utfolder seg  i meg og rundt meg. Magi, magi.

Når jeg er åpen for det hjertet vil vise meg kan alt skje. Jeg har ofte gått meg vill, men heldigvis alltid funnet tilbake til meg selv. Og det merkeliger er at det da er på et dypere og mer ekte nivå.

«Å våge er å miste bakkekontakten for et øyeblikk. Å ikke våge er å miste kontakten med livet.»

Jeg står akkurat nå i et veiskille hvor jeg er overbevist om at jeg vil få en fornyet klarhet og forståelse for betydningen av noe jeg har trodd at jeg måtte velge bort. Jeg vet at jeg vil finne en utvei og få kraft til å hente det tilbake. Jeg må gjenfinne og integrere mitt eget indre lys. Det er nettopp det som er ment å bli resultatet, ved for et øyeblikk å miste meg selv, nemlig fornyet troskap til meg selv og bli gjenforent med hjertets sannhet.

«Hva om du ble sendt her av noe større
Ikke mot din vilje eller ønsker
Men i samsvar med din dypeste lengsel
Hva om det var så enkelt som å finne det du elsker
Og la det lære deg hvordan du skal leve.»

~ Oriah «Mountain Dreamer»

https://synnasverden.net/2018/10/18/sarbarhet/

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Paa det Jevne

Paa det Jevne, paa det Jevne!
— ikke i det Himmelblaa! —
Dér har Livet sat dig Stævne,
dér skal du din Prøve staa!
Alt hvad Herligt du kan nævne,
Alt hvad Højt din Sjæl kan naae,
skal hernede paa det Jevne
fast sin Rod i Livet slaa.

Komme ned, see det er Tingen!
dale glad som Fugl fra Sky,
naar med Sang den sænker Vingen,
— ikke falde tung som Bly!
Komme ned og slutte Ringen;
være glad i Kvæld og Gry,
elske Verden, hade Ingen,
føle sig som født paa ny!

I det Høje! I det Høje!
Lyder det dig mere smukt?
Funkler sværmerisk dit Øje?
Finder Verden stolt din Flugt?
Vil du ej dit Hoved bøje
under Livets strenge Tugt?
Vil du ikke Marken pløje,
før du høster Markens Frugt?

Ak, den Kunst er tung at lære,
dyrkes kun af saare Faa,
den uendelige svære,
den: paa Jorden fast at staa;
den: sin Himmel med at bære
overalt i Hjertets Vraa;
den: sin Skaber glad at ære
i det Store, i det Smaa!

Paa det Jevne skal du bygge,
paa det Jevne skal du bo!
Ej som Krøbling, ej paa Krykke,
ej med Dyrets dorske Ro!
Med dit Savn og med din Lykke,
med dit Haab og med din Tro
skal du paa det Jevne bygge
op til Stjernerne en Bro!

Paa det Jevne! Paa det Jevne!
Altid i min Sjæl det klang,
naar med Fantasiens Evne
kjækt jeg mig fra Jorden svang.
Alt det Andet vil sig hævne,
er kun Splid og Undergang;
— Paa det Jevne! Paa det Jevne!
Det er Livets Sejerssang!

Han er høstens dikter. Det er en modig følelse bak hans resignasjon og vemod. Når han i sine siste år gjør opp med seg selv og har lagt drømmene om å fly høyt og vidt, langt bak seg, selv da er hans sinn fullt av sunnhet og livsmot.

Det er noe ved denne dikteren som treffer meg rett i hjertet. På en måte setter han ord på  mye av det jeg tenker og opplever ved livet.

Livet har på ingen måte blitt slik jeg forestilte meg at det skulle bli. Drømmene mine er fortsatt drømmer. Motgang på ulik vis har påført meg både smerte og sår. Til tross for dette, opplever jeg stor takknemlighet til livet. Aldri kjenner jeg på følelser av bitterhet eller nederlag. Livet er slik det er. Slik er det bare. Det er opp til meg å gjøre det beste ut av det. Med en slik innstilling klarer jeg meg gjennom det meste. Det handler for meg om ydmykt og med stolthet leve mitt liv. Et liv som ikke kan vise til de store bravader med tanke på å vinne ære eller berømmelse.

Stopp en halv. Nå snakket jeg meg selv ned. Med støtte fra medarbeidere har jeg klart å gjennomføre flere store omstillingsprosesser til beste for de jeg var satt til å tjene. Bare for å nevne noe.

I min ungdom klarte jeg ikke alltid å leve slik med begge beina godt plantet på jorden. Det har jeg fått betale prisen for i ettertid. Jeg ser med gru tilbake på alt det vonde jeg gjorde mot meg selv og ikke minst mot andre, ved min noen ganger tankeløse oppførsel. Det tapet vil jeg eie for alltid. Heldigvis har jeg lært av det.

Mange tenker og forteller meg at livet mitt er kjedelig. «Hvorfor gjør du ikke det eller det», sier de.  Hvorfor skal jeg det, når jeg ikke har lyst. Det handler ikke om at jeg ikke våger. Det handler om at jeg trives slik jeg har det. Om du tenker at det er et trist liv, så  deg om det. Du får leve ditt liv. Jeg lever mitt.

Selvsagt om alt hadde vært annerledes, så kanskje jeg hadde fløyet vide omkring. Drømmer har jeg hatt og har fortsatt.  Det ligger bare ikke tilrette for å realisere dem akkurat nå. Hva fremtiden bringer er ikke et tema for meg. Det som skal skje, skjer. Høres det fatalistisk ut. Gjerne det. For meg er det realisme og en dyrekjøpt sannhet. Så jeg lever hver dag med beina godt plantet på jorden uten de store  overskriftene.

Likevel opplever jeg livet mitt både rikt og spennende, og jeg nyter det. Jeg har lært meg til å se det store i det små. Jeg kan glede meg over lyset som speiler høstens farger i vannet. Rådyret som stopper opp og ser nyskjerrig på meg, før det løper videre. Et vakkert tre som strekker seg mot himmelen mens det strekker de vakre grenene sine mot meg,  som for å omfavne meg og gi meg litt av sin jordbundne styrke. Et vakkert blad som har skilt lag med treet og blåser med vindenfør det farger bakken gyllen. Solens varme og glødende stråler ved soloppgang eller solnedgang.  Barnebarnas herlige latter når de opplever noe for første gang og gir meg tillitsfullt hånden sin. Listen over slike små, men store hendelser er uuttømmelig.  Det handler om å ha øyne som ser og et lydhørt hjerte.

Les her. Jeg kjenner meg igjen i dette også:

 Kaalunds fine og stemningsrike uttrykk for naturglede, vitner dette diktet  «Friskt Vejr», om:

«Det dufter af Regn
fra rødmende Skovrosers Hegn.
Blandt Moser og Dale og Bakker
ensom jeg flakker
saa fri og saa frank og saa fro;
til Hinden ved Gjærdet
jeg raaber: Hallo!
Hallo! og den flygter forfærdet.»

Og senere i samme dikt:

«O herlige Stund!
Jeg er ung, jeg er glad, jeg er sund;
Sværmerens blodløse Fagter
dybt jeg foragter;
ikke med Verden i Strid,
fejg for min Broder,
flygter jeg hid;
jeg kun søger Naturen, min Moder.»
– – –

Det er så altfor lett å fokusere på  det tunge og vanskelige, det jeg ikke vil ha. Det er da jeg får det jeg ikke vil ha og livet blir en tung jammerdal. For det er sannhet i at det jeg gir oppmerksomhet, det skaper jeg. Derfor løfter jeg blikket og ser alt det vakre rundt meg. Det er mye å feste blikket på.

«Går vi gjennom livet ved å fokusere på alt vi ikke vil gjøre, ikke vil være og ikke ønsker – da blir det som å skrive en handleliste full av alt vi ikke vil kjøpe.»

Ellen Klev

Bedre enn mange dypsindige undersøkelser, karakteriserer disse versene dikteren. Igjen kan jeg relatere meg til det han skriver. Det er ganske merkelig at jeg finner slik glede i ordene hans. Og alt dette bare fordi en enkelt setning falt ned i hodet mitt. Hvorfra? Ja si det. Tror bestemt at det var for en hensikt.

«Bestraalet af den milde Foraarssol
jeg sidder her imellem Husdyrflokken,
og bytter ej for nogen Kongestol
Det Sæde, jeg har valgt – paa Huggeblokken.

Lad Andre finde det en simpel Plads
for En, der producerer sig som Sanger –
en Digtertrone er den, mig tilpas,
og aldrig nogen bedre jeg forlanger.

Det var en slig, Du valgte Dig, Æsop,
naar Du i Hønsegaarden sad alene
og lo ad Verdens store travle Hob,
med slig en lille Verden til din Scene.

Vel er jeg ikke dyb som Du og vis;
min store Svaghed ærlig jeg bekjender –
men glad jeg sætter paa Naturen Pris,
og i min Smag er jeg en Nederlænder

———

Og glad velsigner jeg, o Sol, den Glans,
hvormed Du denne Hønsegaard forgylder,
og takker Gud, fordi han gav mig Sans
for hvad der ellers Smaabørn kun fortryller!»

Som jeg avslutten forrige blogg, vil jeg avslutte denne. Det lille visdomsordet kom flyvende på et magisk tanke fra Oriah til meg. Tror du det ikke. Det er sant. Hvorfor skulle jeg eller ha sett det og festet meg ved det. Her er det slik jeg oversatte det.

«Hva om du ble sendt her av noe større.
Ikke mot din vilje eller ønsker,
men i samsvar med din dypeste lengsel.
Hva om det var så enkelt som å finne det du elsker
og la det lære deg hvordan du skal leve.»

Oriah «Mountain Dreamer»

Besøk siden min på Fb, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Når tankene er plaget med problemer eller hjertet er opprevet, kan vi finne helbredelse blant stillheten i fjell, i skogen, eller lytte til den enkle, stabiliserende rytmen fra bølger. Langsomheten og stillheten tar gradvis over. Pusten vår dypner og hjertene våre roer seg og vår hunger stilner. Når roen er gjenopprettet, åpnes nye perspektiver for oss og vanskeligheter kan begynne å virke som en invitasjon til ny vekst.

Denne invitasjonen til vennskap med naturen innebærer selvsagt en vilje til å være alene der ute. Likevel er denne aleneheten alt annet enn ensom. Alenehet klarner gradvis hjertet til sann ro er nådd. Ironien er at midt i aleneheten føler du deg nært forbundet med verden. Faktisk er naturens skjønnhet ofte den klokeste balsam som  forsiktig lindrer og frigjør det fastlåste  sinnet.»

John O’Donohue

Jeg går mye på tur. Som pensjonist har jeg god tid og for meg er det en livsnødvendighet å komme meg ut. Uten turene mine tror jeg at livet ville vært ganske annerledes og ganske trist til tider. På den andre siden tror jeg bestemt at når en dør lukkes, åpnes en ny. Som mennesker har vi en utrolig omstillingsevne.

For meg er disse turene middelet som gjør at jeg ikke synker, at jeg ikke graver meg ned i alskens selvbebreidelser og mismot. De er slik Monica Andersen beskriver øsekaret:

«Du må huske å øse, så ikke du synker. Mens du øser blir det lettere, sikrere og du tåler en regnskur eller ei slagside i ny og ne. Du må bare ta deg tid til å øse unna underveis på ferden din.»

Ofte legger jeg merke til noe spesielt i naturen, noe som jeg vet vil si meg noe. Av og til forstår jeg det umiddelbart, andre ganger bruker jeg lengre tid og må grunne på det. Faktisk, har det hendt at det plutselig går opp for meg etter flere dager, mens jeg holder på med noe helt annet.

I det siste har flere setninger dukket opp i bevisstheten min, mens jeg vandrer rundt ute. Det kan være sitater fra en sang som jeg ikke har hørt på mange år, eller det kan være et kjent ordtak som jeg på ingen måte har hatt noe forhold til. Uansett hvor disse setningene kommer fra, vil de ikke slippe taket i meg. Jeg får dem ikke ut av hodet før jeg tar stilling til dem, før jeg reflekterer over hva de kan ha for betydning.

Andre ganger er det bruddstykker av noe jeg har lest.

Dette fører til at jeg går hjem og utforsker disse setningene. Ofte gir de meg en dypere innsikt i hvem jeg er og hva som er viktig for meg i mitt liv.

Jeg er ikke i tvil om at det er noe av stor betydning i disse setningene.

Det har vært spennende å finne frem til hva som skjuler seg bak ordene, finne magien, finne livsvisdommen.  Umiddelbart forstår jeg noe av  det, men for virkelig å tilegne meg budskapet, må jeg reflektere og søke videre. Finne ut hva som ligger gjemt bak ordene for meg.

Merkelig, men jeg har vegret meg for å skrive om det. På en måte har jeg ikke vært klar, ikke før nå. Det handler om at jeg ikke har nok avstand til  det enda. Først etter litt tid, klarer jeg å trekke ut essensen som ligger i setningene, essensen for meg. Kanskje du vil gi dem en annen mening, fordi du er et annet sted i ditt liv enn det jeg er i mitt.

«No better, no worse, just different,» lyder et amerikans munnhell. Stor visdom i det.

Her er noen av disse setningen og det jeg tenker rundt dem:

«Evig eies kun det tapte, …..»

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!»

Henrik Ibsen

«Hva om du ble sendt her av noe større.
Ikke mot din vilje eller ønsker,
men i samsvar med din dypeste lengsel.
Hva om det var så enkelt som å finne det du elsker
og la det lære deg hvordan du skal leve.»

Oriah «Mountain Dreamer»

https://synnasverden.net/2018/10/18/sarbarhet/

Besøk siden min på Fb, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livet har ikke vært og er ikke alltid slik jeg vil at det skal være.  Slik er det for oss alle. Noen ganger oppleves livet både spennende og utfordrende. Andre ganger kommer motgang og sorg som en mørk sky, eller alt er bare glede og gode opplevelser, de kommer som perler på en snor. Faktisk kan jeg oppleve det alt sammen samtidig.

Det er mye mer å motta …

Verden har så mye å gi,
når jeg finner en dyp indre fred,
hvorfor lar jeg den ikke bli?
Den trenger ikke å forlate meg
selv om jeg har lært
at livet er vanskelig.
Jeg kan gi slipp på alt det som tynger meg ned.

De frigjørende vakre øyeblikkene
er med meg der jeg går og i det jeg gjør,
fyller hjertet mitt med takknemlighet
og lar meg leve med indre fred.
Mens jeg lar alt det andre fare,
ser jeg mange slå seg til ro
for langt mindre enn de burde.

Jeg er klar til å la
denne freden få ekspandere.
Se meg selv
med hjertet åpent og mottakelig.

Så frø for nye begynnelser

Før jeg fant indre fred var jeg fylt med sinne. Et sinne over alt det vonde som hadde hendt meg. Jeg ønsket å ta igjen overfor alle som hadde gjort meg vondt, over at de ikke så meg som den jeg var, at de overså meg.  Jeg kjente igjen barnet som ønsket hevn, men som ikke fikk plass til å være verken irritert, sint eller kritisk. Et barn som lærte å «dekke over» alle de «negative» følelsene ved å sette på en hyggelig og snill mine. Som en plasterlapp over et sår i hjertet.

Kall meg ved mitt sanne navn

Min glede er som våren, så varm at den får blomster til å blomstre i alle samfunnslag.
Min smerte er som en tåreflod, så full at den fyller opp de fire havene.

Kall meg ved mitt sanne navn,

så jeg kan høre all min gråt og latter på en gang,
så jeg kan se at min glede og smerte er ett.

Kall meg ved mitt sanne navn,

så jeg kan våkne opp,
og så kan døren til hjertet mitt stå åpent,

døren av medfølelse.

Det er alle disse motsetningen, sorgene og gledene som har gjort meg til den jeg er. Og selvsagt hvordan jeg har klart å forholde meg til det som skjer i meg og rundt meg. Og hvordan jeg klarer å gi slipp på det som ikke tjener meg lenger, slik at jeg kan gi rom for noe annet.

For meg har det vært vanskelig å gi slipp på de gode drømmene og håpene mine. Det som jeg har vært så sikker på ville skje, men som har latt vente på seg i årevis. Selv jeg som er så sterk i troen, må erkjenne at kanskje er drømmene og håpet alt jeg har. De har vært drivkraften som har ført meg ut i livet og vist meg skattene som finnes inne i meg, og  åpnet opp for kjærligheten og magiens verden. Jeg forstår at de har tjent et formål og ført meg dypt inn i mitt eget indre skattkammer. Det jeg har oppdaget der  har vært ubeskrivelig. Tenk at det finnes så mange fasetter i et menneskehjerte. Tenk at det kan åpne opp for en verden full av de dypeste hemmeligheter og magiske opplevelser. Opplevelser som jeg ikke ville vært foruten.  Så hvorfor skal jeg legge dem bort når de har gitt meg så mye?

Jeg vet hvorfor. Det er fordi alt har sin tid. For meg er det på tide å grave dypere. Finne nye skatter. Holder jeg fast ved de jeg har, vil de miste sin glans og jeg kan komme til å synes at de er både frastøtende og uten konsistens. Da er det bedre å gi slipp på dem i den forstand at jeg hjemmer dem i dypet av den jeg er. Minnene vil alltid være med meg, for å gi slipp handler ikke om å glemme eller ikke å elske. Det handler for meg om å akseptere det som er. Først da kan jeg bruke erfaringene de har gitt meg til å bygge fremtiden.

Alle muligheter er åpne når jeg er villig til å gi slipp på det jeg  har trodd og håpet på. Det er som arketypene yin- og  yangenergiene. Lite av det ene, mer av det andre, alltid et hele.

Hva fremtiden bringer er som en ny vår. Høsten feller bladene og omskaper dem til næring og livsgrunnlag for nye muligheter. Vinteren gir hvile og forberedelse til alt det som springer ut i vårløsningen.

Dette skjer i meg, men det skjer i deg også. Hvem vet hva resultatet blir. Det er avhengig av vekstgrunnlaget og hvor godt vi hegner om det som finnes dypest sett inne i våre hjerter.

Det handler om å gi slipp på et ønsket resultat og i stedet la livet få utfolde seg slik det er ment å utfolde seg. Da vil resultatet alltid overstige alle drømmer og håp. For magi  strekker seg langt utover et menneskes fatteevne. Kanskje drømmen en gang i fremtiden vil vise seg i en annen innpakning, i en annen form. Alt er mulig.  Det er jeg sikker på.

Jeg ser opp på den nye høsthimmelen. Noe lengter etter å bli født, i meg som meg, som livets poesi og som gaver jeg vil dele med andre. Jeg legger hendene på hjertet mitt. Lytter. Mottar. Det er blues som skapes som aldri har eksistert før. Blader, røde, gule og purpur er sendt for å minne meg om hvor sjeldent ett menneskelig hjerte er.

Jeg holder meg her. Går ikke bort fra dette øyeblikket. Åpner sansene. Går inn i mysteriet. Ser gjennom sløret. Alt som noen gang har skjedd, og alle jeg noen gang har møtt, har ført til her og akkurat nå. Er ikke det magi, så vet ikke jeg.

«Jeg tenker på trærne og hvor enkelt de gir slipp, lar falle rikdommen fra en årstid, hvordan uten sorg de kan gi slipp og gå dypt inn i sine røtter for fornyelse og søvn …. Imiter trærne. Lær å miste for å gjenopprette, og husk at ingenting forblir det samme lenge, ikke engang smerte, psykisk smerte. Trett den ut. La det hele passere. La det gå.»
May Sarton

Denne bildekrusellen krever javaskript.

«Se på hver utgang som en inngang til et annet sted.»
Tom Stoppard

Er du skremt av magien av å være til? Lar du deg lede og knytter deg til det andre bestemmer for deg, et system, en rolle, en ide eller en forhåndsbestemt identitet? Eller slår du deg til ro med noe du selv tror er ditt lodd i livet uten å vurdere andre muligheter?  Denne identiteten du klamrer deg til, er den i motsetning til de ville energiene som vokser frem fra hjertet ditt? Kompromitterer du deg selv? Slår du deg til ro med noe som er trygt, i stedet for å ta mot til deg og møte farene og villskapen som er i ditt eget hjerte?. …….  I så fall er du ikke sjef i eget liv. Vær alltid ærbødig for det uendelige som er inne i deg.

Disse tankene som er essensen av et sitat fra ett av John O’Donohue  sine skrifter, møter meg i ulike sammenhenger. Jeg kjenner at det er noe det vil si meg. Noe viktig.

Faktisk tror jeg at jeg har lagt bånd på meg og dermed stagnert. Hvorfor? Fordi det jeg drømmer om er langt utenfor min rekkevidde. I alle fall er det det jeg tenker om det. Det kjennes som om villskapen, lidenskapen og magien inne i hjertet mitt ikke får puste. Det er blitt for trangt der inne fordi jeg har holdt så mye tilbake …så lenge. Slik vil jeg ikke ha det lenger. Jeg må åpne opp og slippe alt dette ufyllbyrdede ut. Jeg må gi slipp på kontrollen og la det jeg har forsøkt å kontrollerere velge sin egen vei.

«Du kan finne magi i alt hvis du bare vil.»

Eilen Klev

På en måte handler det om overganger. Jeg går fra en modus til en annen. Det passer godt nå på høsten.

Øynene mine fylles med takknemlighet for muligheten til å åpne meg for alt som sprenger på inne i meg og for naturen som gir så rikelig av seg selv.

 Jeg har denne følelsen nå. Livet lever i meg. Ord kommer fra ingensteds. Tanker som flyter til alle slags dype og vakre steder som jeg aldri kunne ha forestilt meg. Kjærlighet fylle meg med ærefrykt, ydmykhet og takknemlighet.

Muligheter som stammer fra ingensteds. Hjertet åpner seg. Innsikt lander forsiktig, skaper innhold og mening og utfolder seg til den vakreste forandring. Som en sommerfugl som akkurat har oppdaget at den kan fly. Eller som den vakre svanen som oppdager at den ikke lenger er den stygge «andungen».

Ingenting av dette er forventet, men alt kommer til rett sted og tid. For meg er det mer enn magisk! Og alt dette skjer bare fordi jeg var villig til å åpne meg opp for nye muligheter.

 «Du må bestemme deg for hva dine høyeste prioriteter er og ha motet – positivt, smilende, ikke unnskyldende –  å si nei til andre ting. Og måten å gjøre det på er å ha et større «ja» brennende inne i deg. »
Stephen Covey

 Det er en skjønnhet i usikkerhet, uten å vite hvordan noe skal vise seg før det gjør det. 

 Usikkerheten er ikke et sted fylt med ukjente overraskelser, grusomheter og mørke. Det er et mulighetsrom der jeg kan være noe, si noe, gjøre noe og reagere på livet i hvert øyeblikk med mot og kjærlighet. Det er det som skjer når jeg  åpner opp og lar livet flyte gjennom meg. Tenk at jeg har holdt alt dette tilbake så lenge.

«Hvis du ikke er i øyeblikket, ser du frem til usikkerhet eller tilbake til smerte og anger.»
Jim Carey

 Det handler om å overgi meg til livets strømninger. Bare flyte med strømmen, med min følelsesstatus som barometeret mitt. Følelsene informerer meg om hvor kvaliteten på tankene mine er og hvor sinnstilstanden min hviler. Jeg er ikke redd for det lenger. Jeg får informasjon og velger å reagere eller svare på det.

Jeg velger et liv i et eventyr som er definert av å ikke vite, et dristig levd liv. Et liv der jeg vet at jeg har ingen anelse om det som skjer i neste øyeblikk, selv om hjertet mitt informerer meg om at det vet det.

Uten det ukjente eller usikkerheten har jeg en trygg tilværelse, med et kjent inneholdt, men jeg har ikke eventyr. Så hvorfor svare på usikkerhet med frykt når jeg kan velge nysgjerrighet.

 Jeg vil la livet leve gjennom meg, ikke innestengt i et lukket hjerte.

«Å være i overgang er en fantastisk mulighet for vekst. Ta en titt på de delene av deg og ditt liv som du mest verdsetter – hvordan kan du ta med deg disse delene inn i din nye rolle?»
Dr. Shannon Kolakowski

 Høsten minner meg om det som skjer inne i meg. Som ved et trylleslag endrer naturen uttrykk. Den møter meg med sine sprakende, varme farger og innviterer meg inn. Det er som den åpner seg opp og viser meg sitt vakre blødende hjerte og ber meg om ikke å glemme å  leve, selv om den snart faller i søvn. Det er bare dens måte å forberede seg til nye utfordringer og vekst når våren kommer. Dette er naturens livssyklus i balanse og harmoni.

Yin og yang er en god tolkning av livet og hvordan hver handling, karakteristikk og aspekt har et motsatt som er det samme. Jeg kan ikke eksistere uten den andre. 

Alt rundt meg er i konstant bevegelse. Etter hvert som bevegelsen fortsetter, forandrer energikreftene seg gradvis, yin til yang og yang til yin. Dette er syklusen til all energi. Yin og yang viser hvordan to motsatte energier, når de kombineres slik naturen dikterer, skaper en perfekt harmoni og balanse. Den finnes i alt levende materie og er grunnlaget for livet, siden ingenting kan eksistere av seg selv.   Yin og yang er symbolet for like halvdeler, ett mørkt og ett lyst, men også det at motstridende krefter kommer sammen for å skape og generere energiliv. Yin lager form og dyrker den mens Yang genererer handlingsenergi og utvider den. Dette er å samle sammen to halvdeler for å lage en hel helhet.

 Jeg tenker at ved å lukke hjertet mitt, har jeg stengt av for disse energiene. De har ikke fått lov til å flyte fritt, og vokse og endre seg i pakt med omgivelsene.

 «Endring er vanskelig, men den kan styres når du er bevisst kraften i dine valg, selv om det bare er din holdning.»
Michael Thomas Sunnarborg

Jeg kjenner at det skjer noe i meg. Noen dager er jeg full av håp og visshet, andre dager faller jeg ned i mismot og håpløshet. Slik er livet. Jeg lar det renne gjennom meg, lar meg flyte med strømmem. Det kjennes godt å ha gitt slipp på alt jeg så for meg, alle drømmene mine. I stedet møter livet meg og jeg er i livet. Jeg er livet.

Kanskje er drømmer og forhåpninger bare drivsfoffet som fører meg videre i livet, nedover elvens strømninger. De er viktige for vekst og utvikling. For meg har de vært viktige i forhold til å bli den jeg er. Jeg har vokst som menneske fordi jeg har hatt en drøm som har vist meg muligheter. En drøm som har åpnet opp for det ukjente, for magi og undring. Nå er det på tide å gi slipp på denne drømmen. Manifesteringen lar vente på seg og jeg kjenner at den er ved å ta fra meg noe vesentlig. Den frarøver meg håp og en følelse av mening fordi den ikke er fysisk tilstede i livet mitt.

Kanskje har den bare vært en drøm.

«Det beste du kan gjøre er det rette. Det nest beste du kan gjøre er å gjøre feil. Det verste du kan gjøre er ingenting. »
Theodore Roosevelt

Det er ikke dermed sagt at drømmen ikke vil realisere seg et sted på veien.  Det er ikke opp til meg. Jeg har gjort min del og nå er resten opp til yin yang energiene. Faktisk tror jeg at når jeg gir slipp, vil  den motsatte energien komme meg i møte.  Hva det innebærer har jeg ingen formening om. Ikke annet enn at jeg vet at den vil føre meg videre på livsveien og skape fortryllelse og magi rundt meg.

Alt dette skjer fordi jeg gir slipp på drømmen min, og lar livet fylle meg med nye og annerledes drømmer.

Trærne forbereder seg til vinteren og feller de fargerike høstbladene sine og skaper et fargespill av vakre varme nyanser rundt seg. For meg blir det en metafor for hvordan jeg lar drømmen fare. Det er tungt og vanskelig, men innerst inne vet jeg at skal jeg vokse og kunne strekke meg mot livet, må jeg gi slipp. Det kan bli en kald vinter, men våren vil komme med nytt liv og nye muligheter. Jeg åpner meg opp for livet og legger drømmen fra meg, slik trærne gir fra seg de vakre bladene sine. Det gir grobunn for hvile, vekst og nytt liv.

«Livet er som å sykle. For å holde balansen, må du fortsette å bevege deg. «
Albert Einstein

Kanskje dukker drømmen opp igjen til våren i ny kledning og inntar hjertet mitt på nytt.  Eller kanskje viser en helt ny drøm seg, en  som jeg kan strekke meg etter. Spennende! Magi, magi.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Yin og Yang

«Verden ler av deg
Alt det beste jorden har å by på har forlatt deg
tatt de du har elsket og mye mer
Å unnslippe er ingen mulighet i det hele tatt

Det er ingen Yin uten Yang
Det er heller ikke Yang uten Yin

Lengselen er full av tilstedeværende kjærlighet
en kjærlighet som er klar for å åpne hjertet sitt for deg 
Nøl ikke lenger
Ta imot skatten som gis deg, åpne hjertet ditt og slipp den inn

Det er ingen Yin uten Yang,
Det er heller ikke Yang uten Yin.

Det er ingen lykke uten sorg,
eller i dag uten et i morgen.
Det er ingen frihet uten strid,
og det er heller ikke sjel uten liv.
Det er intet mørke uten lys,
eller dag uten natt.
Det er ingen roser uten torner,
eller død uten å bli født.
Det er ikke regn uten skyer,
eller mykhet uten hardhet.»

Ukjent

I dag vil jeg fortelle en historie. Historien avdekker vår menneskelige sårbarhet, men også vår evne til healing når vi møtes i kjærlighet som tvillingsjeler.

Jeg velger å kalle den, historien om Yin og Yang. Det har vært en tankevekkende opplevelse å skrive den. Har levd meg helt inn i det jeg skriver, som om jeg er Yin og du er Yang. Eller kanskje det er motsatt. Det er nettopp det som gjør historien så spennende, fargerik og magisk for meg. For deg også, håper jeg?

Det er lenge siden jeg skrev dette. Flere år siden, faktisk. Historien om tvillingsjelene Yin Og Yang er like ny og spennende, nå som den gang …

Yin og Yang  er komplementære, ikke motstridende krefter som vekselvirker for å danne et dynamisk system der helheten er større enn delene. Alt har både Yin og Yang aspekter i seg. For eksempel kan ikke skygge eksistere uten lys.

Med andre ord kan de ikke eksistere uten hverandre fordi de er knyttet sammen med sterke usynlige bånd. Kimen til den ene er allerede potensielt til stede i den andre. Slik utfyller de hverandre og blir et hele. Når den ene er sterk, kan den andre være svak og vice versa.

Den ytre sirkel betyr «helheten» mens det sorte og hvite innenfor sirkelen representerer samspillet mellom kreftene «Yin» (sort) og «Yang» (hvit). De er ikke helt sorte eller hvite, akkurat som det meste i livet ikke er helt sort eller hvitt.
Symbolsk representerer Yin og Yang ulike typer kvaliteter:

Yin: Kvinnelig, mørk, jord, passivitet.

Yang: Maskulin, lys, himmel, kreativitet.

Overgangen mellom Yin og Yang er flytende. Ofte veksler de på å ha de ulike egenskapene, alt etter årstid og omstendigheter. Derfor kan det være vanskelig å vite hvem som er hvem. Livets påkjenninger og påvirkning vil forsterke egenskapene som ligger latent hos begge. Derfor trenger de hverandre for å skape harmoni og likevekt.

Yin

Yin har så mye å tilby.
Det er ingen grense for kjærligheten Yin kan dele, lykken Yin kan inspirere til, og freden Yin kan formidle.

 De mest farlige løgnene, er de vi tror om oss selv. Slike løgner forteller Yin daglig til seg selv. Yin er sikker på at han/hun ikke er god nok i forhold til andre mennesker. Profesjonelt, ja, men på det personlige planet har Yin liten selvtillit.

Fortiden har påført Yin mange tap og nederlag helt fra barndommen av. Erfaringen  tilsier at når menneskene han bryr seg om, blir kjent med Yins innerste tanker og følelser, vil de kreve at Yin forandrer seg. Når Yin ikke kan innfri, vil de håne og gjøre Yin vondt, for så til slutt, forlate han/henne ensom og ribbet for all verdighet og glede.

Hvordan kan Yin ta så feil?

Yin oppleves for de fleste som raus, dyktig, empatisk, kreativ og engasjert. Yin har en egen evne til å formidle positivitet til andre. Mange støtter seg til Yin og hans/hennes mange gode egenskaper. Likevel trekker Yin seg tilbake og gjemmer seg og sitt innerste for verden. Sårbarheten ligger som en usynlig mur rundt Yin. Yin våger ikke slippe noen innenfor muren han/hun omgir seg med. Slik mister Yin mange muligheter til nærhet og fellesskap.

Vi trenger å elske fordi å elske er hjertets hensikt. Det trenger også Yin. For lenge siden har Yin besluttet at å elske ikke er noe han/hun kan ta del i. «Jeg er dømt til å tape», sier Yin til seg selv med sørgmodige øyne. Yin forstår ikke, eller vil ikke innse at det som skjedde i fortiden, handler om fortiden. Den manglende gjenklangen og forståelsen Yin fikk fra andre var da, ikke nå.

Yins forventning til den han/hun hadde gitt sin kjærlighet, ble ikke innfridd. Yin ble møtt med krav som Yin ikke var i stand til å innfri uten at han/hun måtte utslette seg selv. Som den omsorgsfulle skapningen Yin var, strakk Yin seg lenger enn langt. Yins umodenhet og begrensede erfaring med kjærligheten påførte Yin dype sår som enda ikke er leget, til tross for at det har gått mange år.

Hvordan kan det da ha seg at Yin elsker til tross for hva han/hun har sagt til seg selv. Gjennom skjebnens utrolige lek, har Yin funnet den han/hun elsker. Følelsene er sterke og nesten ikke til å holde ut. Yin kjenner på felleskap og alt det han/hun ser i den andre.

Yang gir gjenklang i sjelen til Yin og får han/henne til å lengte etter å gi slipp på beslutningen sin. Men redselen er for sterk. Hva om Yang ikke finner han/henne god nok, attraktiv nok når Yang lærer å kjenne Yins innerste tanker og følelser.

Smerten er uutholdelig. Til tross for alt dette kjenner Yin på felleskapet med Yang. De kommuniserer uten ord gjennom ren energi. Følsomheten og forståelsen for hverandre er på et plan utenfor all annen  kommunikasjon. Den bare er der. Den trosser Yins beslutninger og manglende tro på at han/hun strekker til.

Hvor mange ganger har ikke Yin vært på vei ut for å slutte seg til Yang, men så …… husker Yin på fortiden og snur i døren. Sorgen kjennes rå og sår. Ofte lurer Yin på om  det vil smerte mer om han/hun tar sjansen, selv om Yin er sikker på at han/hun vil tape i kjærlighet enda en gang.

For kan det bli verre enn nå. Om Yin griper muligheten, vil Yin i det minste ha opplevd noen øyeblikk av ren ekstase. Yin er full av håp og drømmer, men redselen hindrer han/henne …..for hvor lenge?  Yin teller på knappene, skal, skal ikke. Og ender som vanlig opp med skal ikke.

Likevel, gjennom Yang sin stadige påvirkning og utholdenhet, beleires Yin av kjærlige energier, og klarer mindre og mindre å stå imot. Yin arbeider intens med seg selv og sin egen tro på seg selv. Yin begynner å forstå at det er håp enda, at han/hun er god nok, at han/hun kan forandre seg og møte redselen sin. Yin fatter mot og arbeider enda mer intenst på sidene ved seg selv som hindrer han/henne i å leve fullt og helt som et helt elskende menneske.

Yin begynner å forstå at han/hun er verdifull, at han/hun er perfekt slik Yin er, og at andre setter pris på den Yin er, at  Yin er verd å elske fordi han/hun er Yin.

Aldri beklag deg over det du føler.

«Det er greit å være sensitiv.
Det er greit å være «emosjonell»
Det er greit å være trist, redd eller usikker.
Det er greit å gråte.
Det betyr ikke at du blir negativ.
Det betyr ikke at du er svak.
Det krever stort mot å være i stand til å forstå.

Aksepter og erkjenn det du føler.
Bare når du innser og aksepterer dine følelser, tar du fra dem makta over deg – slik at du kan gi slipp på dem.
Undertrykk aldri følelsene dine fordi du er for redd for det andre vil «tenke» om deg.
Du kan velge å ta positive valg,
og endre dine «reaksjoner» på dine følelser.
og forvandle dem til en vakkert, positiv kraft,
hinsides alt du noen gang har forestilt deg.

Du er sterkere enn du tror.
Vekk kjærligheten og freden inne i deg,
La det begynne å helbrede deg.
Elsk deg selv og ha tro på din reise.
Livet venter …»

Kiran Shaikh

Yang.

«Når du hjelper noen som er har gått seg bort og er forvirret;
når du holder rundt noen som er triste og sørgende;
når du klemmer noen som er misfornøyde og kjenner på håpløsheten;
vil du også føle deg helbredet og hel. »

Dr Jeff Mullan

Yang har også opplevd mye vondt i livet sitt. Yang har i mange år levd på knivseggen, og ikke hatt tro på at noen kunne elske henne/han. Så la Yang merke til Yin. Det var som en åpenbaring. Yang ønsket så inderlig å være den som kunne lindre Yin sin smerte, og nyte godt av alt Yin kan tilby av omsorg, nærhet og godhet.

Yang kjente seg ikke verdig til en slik relasjon, fordi Yang var mer enn klar over sine egne mangler. Derfor stimulert av behovet for å bli en som Yin kan like og elske, begynner Yang sin smertefulle og langsomme prosess mot å bli den Yang vet at hun/han kan bli, om hun/han bare er villig til å gi slipp på alt som holder henne/han tilbake.

Fort oppdaget Yang, Yin sin sårbarhet, og hvordan Yin trekker seg bort fra henne/han, samtidig som Yin så gjerne vil nærme seg henne/han. Yin oppleves både som kald og varm. Yang forstår dilemmaet til Yin, fordi Yang selv kjenner på noe av det samme.

For å påvirke Yin tar Yang i bruk alle tenkelige og utenkelige metoder for å få Yins oppmerksomhet og forståelse. Yang forstår at Yin trenger tid til å bearbeide alt som holder han/henne tilbake av smerte og ubearbeidet sorg over det som har vært ….

Yang utvikler evner som gjør Yang i stand til å forstå og kommunisere med Yin ut over tid og rom. Deres unike forståelse og lydhørhet overfor hverandre overgår alt Yang noensinne har opplevd. Yang senser at Yin har det på samme måte selv om Yin vegrer seg for å uttrykke det.

Yang vet at livet er tungt for Yin og Yang erkjenner at hun/han må lære seg tålmodighet. For Yang som er en utålmodig sjel, som er vant til å handle og heller ta konsekvensene for uoverveide handlinger i etterkant, må lære seg å trø varsomt. Yang utvikler oversanselige evner som bombarderer Yin med kjærlighet uten at han helt ut forstår hvor alle de varme fornemmelsene kommer fra.

I alle fall forstår ikke Yin det bevisst, selv om Yin blir mer og mer klar over at Yang er rundt han/henne, alltid med sin grenseløse kjærlighet. Yang bærer Yin på englevinger og gjør det Yang kan for å lindre Yins smerte over livet og det fortiden har påført Yin.

Yin og Yang

Men tiden går og Yin våger seg ikke frem i lyset.

Hva er det som kan få Yin til å møte Yang for å bli kjent med Yang utover den sjelelige kontakten de har. Begge vet at de, før eller siden, trenger å møtes fysisk og utprøve de sterke følelsene som finnes mellom dem.

«Denne kjærligheten har en stille intelligens, en lidenskapelig uskyld! Vær i hjertet av denne brannen og du brenner deg ikke. Du blir ett med uskylden av en tidløs, kreativ brann som lyser som en million stearinlys … som får  dine øynene til å funkle … bedre enn alle menneskehjerter.

Når vi legemliggjør denne kjærligheten … hva vil skje?
Vil vi oppdage noe magisk … eller vil vi innse at magi er alt det var?
Nå er tiden inne …
Vi er ett ….
La oss finne det ut ….»

Brian Piergrossi

Hvordan det ender ligger i fremtiden og avhenger helt og holdent av om de klarer å skape den tilliten og tryggheten som trengs dem imellom.

For Yin er det nødvendig å vite at han/hun kan møte Yang uten forpliktelser og slik finne ut om han/hun kan stole på Yang. Yin må være sikker på at Yang liker han/henne som Yin er, og ikke slik Yang tror at Yin er. Yin er enda ikke sikker på at Yang kjenner ham/henne.

Yang på sin side vet hvordan Yin er og er ikke redd i det hele tatt. Yang vet at Yin er den hun/han vil ha.  Uansett er Yang villig til å bruke tid, år om nødvendig for å trygge Yin i Yins redsel for at alt er en illusjon.

Yang strekker ut hånden og tilbyr vennskap. For Yang er det viktig å få Yin trygg på hvem hun/han er. Yang ønsker å vise Yin alt ved seg.

Yang ønsker at Yin skal forstå at hun/han er ekte og at det de har seg i mellom er unikt og noe som er helt spesielt. Derfor er Yang villig til å møte Yin på Yins premisser. Yin skal vite at han/hun er trygg hos Yang, og at det er Yin som  styrer utviklingen av vennskapet.

Yang er ikke ute etter forpliktelser. Yang er ute etter å bli kjent med Yin som den Yin er, og så vil tiden og det som vokser frem mellom dem ta det derfra på en naturlig måte for dem begge, om det er slik det er ment.

For Yang er kontakt, uansett i hvilken form viktig og nødvendig.

Yang ønsker kun å være sammen med Yin, og kjenne nærheten og varmen som Yin utstråler, som gjør Yang varm, trygg og …. elsket.

«I bruset fra virkeligheten
alt det som vi ikke sier
jeg vil holde rundt deg
taust la hendene mine si «jeg forstår»

oppslukt, beruset, av hverandre

late som hverdagen er bruset fra et sted som vi nylig har forlatt
la vår huds myke lengsel være en glødende ild på vår strand
for jeg forstår»

For Yin og Yang er en perfekt forening. De utfylle hverandre og veksler på å være den som fører an. Respekt og gjensidighet mellom dem er nøkkelordet som et magisk mantra. De vet at for dem finnes det ingen andre. De må bare våge spranget ….

Å kaste seg ut i kjærlighetens sterke klare magiske flamme og oppleve alle regnbuens farger av  nærhet, trygghet, forståelse, respekt, empati og vekst.

Men først må de vise hverandre sitt sanne ansikt. Først da kan de begge velge med hjertet uten frykt.

Heldigvis, fremtiden kjenner ingen. Det skal to til for å skape en perfekt forening. De har begge sine frie valg og beslutter selv hvor reisen ender, om den skal fortsette inn i evigheten …… eller …….

I antikken så de for seg verden i to halvdeler – en maskulin og en feminin. Deres guder og gudinner jobbet for å holde en maktbalanse. Yin og Yang. Når det mannlige og det kvinnelige ble balansert, var det harmoni i verden. Når de var i ubalanse, var det kaos.»

Dan Brown

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden