Stikkordarkiv: anger

Valg

«Ikke spør hva verden trenger, spør hva som får meg til å føle meg levende!» – For det verden trenger, er flere mennesker som føler seg levende!»
Howard Thurman

De siste dagene har jeg tenkt mye på valgene jeg tar. Hvorfor velger jeg akkurat det jeg velger? Et annet valg kunne ha vært så mye enklere og spart meg for både frykt og usikkerhet. Noen av valgene mine, virker sikkert både eksentriske og spesielle på andre. I alle fall på mennesker som er opptatt av å gjøre det «korrekte». Likevel velger jeg som jeg gjør. Jeg velger fra hjertet, ut fra de verdiene som er viktige for meg. Verdiene som får hele meg til å vibrere med glede og lidenskap.  Jeg velger dem uten tanke på hva det vil koste meg, både av omdømme, status, trygghet, komfort eller hva det nå måtte være.  For meg er det viktig å være sann mot den jeg er.

I alt for mange år har jeg fulgt pliktens vei og handlet slik jeg mente var de rette valgene. Eller jeg har foretatt valg uten å tenke over hva de kunne bety for meg. Hva glede ga det? Ingen. Bare problemer, både for meg selv og for andre som på en eller annen måte måtte forholde seg til mine valg. Jeg vet nå at jeg valgte feil, fordi det jeg valgte ikke ga gjennklang i mitt innerste indre. Fordi jeg levde usant, tok jeg enda flere valg, som førte meg lenger og lenger bort fra den jeg  trengte å være. Jeg levde på en løgn, både innover og utover. Slik narret og bedro  jeg det beste i meg. Følgene var prisen jeg måtte betale. Den var høy både for meg og de som var rundt meg.

Av nysgjerrighet fant jeg frem til ulik forskning på det å ta valg. Resultatene samsvarer med det jeg har erfart, når jeg har foretatt mine valg.

Ruth Chang, en filosofi – professsor på Rutgers, har studert og underviser om verdien av valg. Hun hevder at selv tøffe valg,  ikke er vanskelige, når vi har vurdert alle de viktige aspektene som må vurderes  innen vi tar dem.

Altfor ofte behandles store valg som et spørsmål om beregning når det ikke er tilfelle, sier Chang. Med andre ord, da vurderer jeg  for og i mot, for så og velge det som gir minst ulemper. Men det er noe helt annet jeg trenger, uavhengig av om utfallet kan synes logisk negativt.

Jeg bør velge ut fra fakta  om hvilket alternativ som har mest verdi for meg. Fakta, som når de er enkle å oppdage, vil  gjøre  beslutningsprosessen relativt enkel.

Hvis alternativene mine er på samme nivå, kan jeg ikke gjøre feil samme hva jeg velger. Det er fordi  alternativene er like gode.  Livet mitt vil bare ta forskjellig retning ut fra det alternativet jeg velger.

Men selv om alternativene tilsynelatende er like, er de ikke nødvendigvis like gode for meg. Verdien, bestemmes  i stor grad inne i meg, ikke utenfor meg. 

Vanskelige valg er ofte vanskelige, fordi alternativene har samme verdi. Noen valg som er ekstra vanskelige, om vi ikke reflekterer over dem, har forskjellig, men lik verdi. Det er hva Chang kaller at «valgene er  på linje».

Når alternativene er på linje, når ingen ting utenfor meg antyder hva som er riktig å gjøre, betyr det ikke at verdiargumentet ikke gjelder. I stedet for å se utover for å finne verdien som bestemmer hva jeg skal gjøre, må jeg se innover til hva jeg kan stå bak å forplikte meg til å gjøre.  Ved å forplikte meg til et alternativ kan jeg gi det verdi.

Ved å velge, skaper jeg verdi, og handlingen skaper meg,

 Det er ingen feil her, bare forskjellige  løsninger som skaper forskjellige typer mennesker.

 I utgangspunktet er valget derfor det «riktige» valget, fordi jeg gjorde det.

Men så er spørsmålet hva er riktig for meg? Hvordan kan jeg vite det?

Jeg ser for meg at jeg må analysere  ulike utfall av valget jeg står overfor.

Hva er det sannsynlige resultatet av dette valget?
Hvilke utfall er svært usannsynlig?

Hva er det sannsynlige resultatet av å ikke velge det?
Hva ville være utfallet av å gjøre det motsatte?

Hva er det beste som kan skje og hvordan blir det i så fall?

Hva er det verste som kan skje og hvordan kan jeg forholde meg til det om det skulle skje?

Å tenke på langsiktige resultater – og utvide tankene mine med å inkludere negative resultater, kan hjelpe meg med å finne klarhet og retning mens jeg står overfor valget.

Noen ganger vil hvor engasjert jeg er avgjøre hva jeg skal velge. Er det noe jeg brenner for? Er det noe som kanskje vil bety noe for meg i fremtiden. Er det noe som kan gi meg større frihet og handlingsrom. Er det mulighet for det, er det ofte lurt å prøve det ut før jeg tar et endelig valg. Det går ikke med alle typer valg, men dersom det lar seg gjøre, vil det være trygghetsskapende og ikke minst avklarende.

Jeg kom over en spennene teknikk:
Spør hvorfor – fem ganger.

Det er en problemløsende teknikk oppfunnet av Sakichi Toyoda, grunnleggeren av Toyota. Når noe går galt, spør jeg «hvorfor?» Fem ganger. Ved å spørre hvorfor noe feilet, om og om igjen, kommer jeg til slutt til grunnårsaken.

Denne teknikken kan jeg  også bruke til å avgjøre om et valg jeg vurderer er i tråd med kjerneverdiene mine. Jeg spør meg selv: «Hvorfor skal jeg velge dette?»

Det handler i stor grad om å følge intuisjonen min.

Kjenner jeg meg oppløftet over valget jeg er i ferd med å ta? Eller kjenner jeg meg nedtrykt? Det burde ikke være vanskelig å velge ut fra slike følelser. Men kanskje jeg lar andre hensyn råde? Det kan være hensyn til andre, til økonomi, til trygghet osv.

Vårt ubevisste sinn er  mye bedre til å sjonglere og arbeide seg gjennom komplekse problemer enn det bevisste. Når jeg følger magefølelsen,  stoler jeg  på det arbeidet det ubevisste sinnnet mitt allerede har gjort, i stedet for å gjette og stole på det bevisste sinnets mye mer begrensede evne til å håndtere komplekse situasjoner.

Valget er alltid mitt.

Min erfaring er at når jeg velger ut fra intuisjonen, fra hjertet, kan selv et valg som tilsynelatende vil skape store problemer for meg, vise seg å være til velsignelse og glede.

«Det beste jeg gjorde, var å velge de beste heltene.»
Warren Buffett

Forfatteren Hal Elrod, sier at vi tror feilaktig  at hvert valg vi tar, og hver enkelt handling vi gjør, påvirker bare det aktuelle øyeblikket eller forholdet.

Men det er det ikke. Treningen jeg hopper over. Prosjektet jeg utsetter. Telefonen eller mailen jeg utsetter til en annen dag. Meditasjonen jeg hopper over. De er alle marginale tap, men i det lange løp kan de bety en stor forskjell.

Valget handler da ofte om å si ja til det komfortable, og ufarlige og nei til å strekke meg selv mot stjernene. Det påvirker mer enn en hendelse og blir en grunn til å fortsette uønsket atferd, igjen og igjen.

Til slutt har jeg et valg mellom … det enkle og det rette.

«Hver gang jeg velger å gjøre det enkle, i stedet for det rette, endrer jeg  litt av identiteten min», sier Elrod, «jeg blir den typen person som gjør det som er lett, snarere enn det som er riktig».

Om jeg vil bevege meg mot hvor jeg vil være, må jeg gjøre det som er riktig. Dette er hvordan selvdisiplin skapes. Over tid legger jeg en stein om gangen på byggverket mitt, selv om jeg ikke føler det.

Jeg assosierer med en gang når jeg skriver dette, min egen vegring for å endre spisevanene mine og dermed mulighetene for å oppnå idealvekten min. Jeg velger ikke alltid det jeg burde, men den letteste veien.

Det som er rett for meg er selvsagt ikke nødvendigvis det som er rett for deg. Det er derfor viktig å ikke tro, at det rette er det som andre forteller meg,  eller det en indre, tillært stemme  vil ha meg til å velge. Jeg  trenger å velge fra hjertet.

For å slutte å isolere hendelser fra helheten, må jeg se utover umiddelbar tilfredsstillelse og se det store bildet.

«Alt  jeg gjør i dag påvirker hvem jeg blir i morgen.»

Marshall Goldsmith anbefaler å bytte ut en tradisjonell «å gjøre» liste med en «å slutte med» -liste. Jeg identifiser hvilken oppførsel jeg vil slutte med og forplikter meg til å gjøre det rette  i stedet.

Jeg må bestemme hvilken type person jeg vil være. Vil jeg være den  som setter og oppnår mål? Bygger  disiplin? Sier nei til det uunnværlige? Er kjærlig og omsorgsfull?

Når jeg vet hvilken type jeg vil vil bli, tar jeg  ikke lett på isolerte hendelser. Jeg føler meg fortsatt fristet til å spise, surfe på nettet og bite neglene mine, men jeg gjør det ikke. Det er ikke en slik type jeg vil være.

Så hvordan finner jeg min vei?

Noen ganger er jeg redd for å ta feil valg, fordi de virker så viktige. Men virkeligheten er at ingenting jeg gjør kan rokke ved universets storhet. Skulle valget vise seg å være feil, kan jeg rett og slett  velge noe annet som gir bedre gjennklang i hjertet mitt. For meg gir det litt trygghet når jeg er i ferd med å foreta et valg som jeg ikke helt vet følgene av.

 

Jeff Goins, som er forfatter råder meg til  å forme min verdensbilde -erklæring.

Min verdensbilde- erklæring er:

  «Alle mennesker bygger et liv rundt sine naturlige talenter og styrker i kjærlighet.»

En slik erklæring hjelper meg til å dele bloggen min om personlig utvikling. Den kan hjelpe både meg og de som leser den til et bedre og mer kjærlighetsfylt liv. Det er i alle fall intensjonen min.

Jeg  vet at meditasjon er viktig når jeg skal ta valg. Faktisk fikk jeg en påminnelse om det i dag fra en venn. For meg er det godt å begynne dagen med stillhet. Svarene kommer alltid lettere til et rolig sinn.

Ofte hjelper det også å gå meg en tur og bare være alene sammen med naturens uendelige skjønnhet og visdom. Det gir meg en indre ro og viser meg hvor uendelig vakkert universet er.

Bill Gates går på en to ukers retrett hvert år bare for å tenke. Så hvorfor skal ikke jeg ta meg tid til stille refleksjon. Være alene med  tankene mine og arbeide meg gjennom valgene jeg trenger å ta.

Jeg kan bruke anger til å avgjøre om jeg burde ha gått i en bestemt retning. Jeg ser for meg slutten av livet mitt. Hvis jeg ikke forfølger det jeg tenker på, vil jeg til slutt angre på det når  alt er sagt og gjort? Igjen, ser jeg til slutten av livet mitt. Hvis jeg prøvde og det ikke funket, ville jeg føle fred med å vite at jeg ga det jeg hadde? Kan jeg svare ja på begge spørsmålene, er jeg sannsynligvis på rett spor.

Pat Flynn, en amerikans blogger og entreprenør har et godt råd å gi.  Slik fungerer det:
Jeg tenker meg at det er fem år fra nå og jeg møter en gammel venn. Vennen spør meg hvordan det går med meg. Gitt at jeg har brukt de siste 5 årene på å bygge mitt drømmeliv, hva ville svaret ha vært? Eller må jeg med sorg i hjertet si at jeg har somlet bort år av livet mitt?

Hvis jeg forfølger noe som ikke skremmer meg, er det ikke verdt tiden min. Jo mer jeg føler meg utilstrekkelig, desto mer jeg føler meg skremt, og jo mer jeg tviler på meg selv, jo mer sannsynlig er jeg på rett spor. Det kan høres selvmotsigende, men det er faktisk noe i det.

Jeg trenger ikke å erobre frykten min. Jeg kan bygge et symbiotisk forhold med den. Fykten vil gjøre meg vondt. Slik er den bare. Handlingene jeg tar, vil skape enda større utfordringer i fremtiden. Handlinger  som vil skape enda mer frykt i meg. Syklusen vil fortsette, men over tid vil jeg og frykten  bli venner.

Det er fordi jeg har forstått at vi  trenger hverandre. Frykten er der for å minne meg på å våge mer. Den ber meg fordype meg i spenningen ved usikkerhet. Det vil få meg til å  kjenne meg mer levende.

Det har slått meg at jeg er fryktens sparringspartner. Det er herlig å tenke på at jeg prøver å sparke den dit pepperen gror hver gang jeg får muligheten. Jeg har fått inn ganske mange fulltreffere i årenes løp. Når sant skal sies, har frykten fått  mange fulltreffere på meg også.

Å være komfortabel, stabil, sikker og «kjedelig», kan kjennes bra en stund. Men på et bestemt tidspunkt kommer en gigantisk bølge av anger til å fylle meg, om jeg ikke velger det hjertet vil at jeg skal velge. Jeg vil drukne i den og synke dypere for hver dag til jeg  ikke klarer å  finne veien tilbake til overflaten.

Jeg har vært der, så jeg vet hva jeg snakker om. Har du det slik, eller er  nesten ved å ha det slik? Det finnes en redning. Velg hjertets vei.

«Når vi møder mørket i oss selv, frygten, smerten, skyggerne, må vi løfte bevidsthedens lys højt. Og omfavne selv vores største frygt med kærlighed og nænsomhed, svøbe den i vores nærvær. »
Eva Andrea

Bruk gjerne noen av teknikkene jeg har beskrevet ovenfor. De kan hjelpe deg til å sortere, og gjøre det enklere for deg å vite hva du virkelig ønsker å velge. De viser deg  både mulighetene, utfordringene, konsekvensene og hindringene som ligger i det du velger.

Men til syvende og sist la hjertet bestemme. Det tar aldri feil. Lytt til den indre stemmen din, intuisjonens stemme eller englenes stemme om du foretrekker det. Våg spranget og jeg vet med sikkerhet at du ikke vil angre. Ikke la  frykten få hindre deg i å ta valgene som hjertet ditt lengter etter. Det er dine valg. Dine alene. Sørg bare for at du ikke andrer på at du ikke benyttet muligheten, den gangen du hadde sjangsen.

Det kan synes umulig å velge hjertes vei. Du kan ikke, du våger ikke. Husk da på at hjertet vil bare ditt aller beste, så velg i tillit til at følgene av valget ditt vil bli til velsignelse, til vekst og utvikling. Ikke nødvendigvis en lett, men en meningsfyll fortsettelse …

«Når du gjør det rette, får du følelsen av fred og ro i forbindelse med det. Gjør det igjen og igjen. «
Roy T. Bennett

 For meg har det vært en spesiell reise å samle stoff til denne bloggen. Jeg har funnet innspill til hva jeg skal skrive som en rød tråd de siste dagene. På en måte har den skapt seg selv. Det er fordi jeg har vært åpen for tegnene og budskapet  som har kommet til meg på så mange forskjellige måter. Jeg har valgt å følge det intuisjonen vil at jeg skal gjøre. Derfor er jeg sikker på at du der ute, trenger, akkurat som jeg gjør, påminnelsen denne bloggen gir. Magisk, ikke sant.

 “Hvis ikke noe annet i dette lange og korte livet, la meg være tro mot min samvittighet, mot verdigheten til mitt eget hjerte. La meg opptre på en måte som sier, at jeg har æret min ånd like mye som jeg har hedret andres. La meg stå høyt og forankret som et fjell, ansikt til ansikt med en rystende verden.”
Jennifer DeLucy

Uten å være sann mot meg selv, kan jeg ikke eie fred i hjertet. For å finne denne sannheten, må jeg ta de riktige valgene. Valgene som hjertet mitt viser meg. Magisk, ikke sant.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/?

 

Sorg – Lettelse

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Kjenner at jeg skal dele den på nytt med deg i dag.

Merket så sterkt nærværet ditt da jeg var ute og kjørte i formiddag. Måtte snu meg for å se om du satt i bilen.  Du var der selvsagt ikke, men det var energiene dine.

Sender deg varme healende energier og vit at du er elsket.

«I dag kjende eg
at eg hadde laga eit godt dikt.
Fuglane kvitra i hagen då eg kom ut,
og soli stod blid yver Bergahaugene.»
Olav H. Hauge

Har du kjent lettelse når du egentlig føler at du burde kjenne sorg, anger eller skuffelse. Du forventet  å ha en hvilken som helst vond følelse, og så er det rett og slett lettelse du opplever i stedet.

Jeg har opplevd det slik noen ganger. De vonde følelsene er der, men overskygges av lettelsen som har invadert sansene mine og forvist det vonde til en liten krok innerst inne i bevisstheten min.

 

I dag kjenner jeg veldig sterkt på denne følelsen. Den vinner over de tunge og vonde  følelsene som er fulle av savn. I stedet fylles hjertet mitt med takknemlighet og undring. En takknemlighet for at jeg har evne til å oppleve  så mange følelser, alt fra mørke til lys, fra savn til glede og ikke minst at frykten fortrenges av kjærligheten.

«Vær tålmodig med alt det uløste i ditt hjerte.
Prøv å elske spørsmålene i seg selv
Som lukkede rom og som bøker skrevet på en fremmed tunge.
Søk ikke svarene nå som ikke kan bli gitt, fordi du ikke ville være i stand til å leve med dem.
Poenget er at Alt skal få leve
Lev spørsmålene Nå
Kanskje vil du da, gradvis, uten å legge merke til det
En dag i det fjerne
leve med inn i svaret.»
Reiner Marie Rilke

Før hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg opplevde lettelse når alle forventet at jeg skulle sørge. Selvsagt sørget jeg, men sorgen var som en bakgrunnskulisse for lettelsen. Eller som rammen rundt et bilde som bobler over av glede og håp.

 

«Hva mener du,» tenker du kanskje. Det går da ikke an å ha to så ulike følelser på en gang.Tenk etter, så tror jeg sikkert at du også har opplevd denne tosigheten og konflikten mellom å kjenne deg lettet og det du mener deg forpliktet til å føle.

For meg er følelsen veldig kjent. Den dukker opp når jeg har levd under press over tid. Situasjonen er fastlåst og jeg finner ingen vei ut, eller en god løsning på det som plager meg.  Jeg kan ikke av samvittighetsgrunner, pliktfølelse eller hjertegrunner forlate situasjonen, men jeg ønsker meg bort fra den. I alle fall alle de følelsesmessige belastningene situasjonen gir.  Med andre ord er situasjonen jeg opplever tøff og umulig å komme meg ut av uten å gå på akkord med meg selv og det jeg tror på og står for.

«Farge i seg selv er en grad av mørket.
… Lys og mørke, klarhet og mulm, eller hvis et mer generelt uttrykk er å foretrekke, lys og dets fravær, er nødvendig for produksjon av farge … Farge i seg selv er en grad av mørket.»
Goethe

 

Jeg forstår mer og mer at lettelsen kommer når noe dypt, sårt og konfliktfylt får en ende, ofte gjennom død, brudd eller andre omstendigheter som jeg ikke har styring på. Det kan skje når jeg har levd på akkord med den jeg er fordi jeg ikke klarer å forlate noe som jeg innerst inne vet at jeg burde ha forlatt for lenge siden. Og så kommer hjelpen og frigjøringen  i form av lettelse fordi det er over. Noe utenfor meg selv har løst meg fra forpliktelsene jeg har vært lenket til gjennom følelsene mine.

Andre ganger har jeg viklet meg inn i noe som jeg ikke ved egen hjelp klarer å komme meg ut av. Det sliter meg ut, samtidig som det gir meg stor glede og tilfredstillelse. Andre livsområder forsømmes fordi jeg ikke har krefter til noe annet. Det har bundet meg til seg som om jeg var lenket til det, og aldri kunne komme fri.

«Gaven fra livet er å pakke ut dets daglige overraskelser og virkelig nyte dem.»
Gigi Galluzzo

Og så brytes lenkene ……

Det kan være jobb, relasjoner, helse, økonomi eller eiendeler.

Noen ganger er det så enkelt som at lettelsen kommer fordi en jeg er glad i, får slippe fri fra et vondt og smertefullt liv. Det kjennes særlig sterk når jeg har vært ansvarlig for omsorgen. Det betyr ikke at jeg ikke elsker han/henne. Faktisk kan lettelsen min være en naturlig følge av kjærligheten jeg kjenner så sterkt på.

«Spillet du oppfant vil knuse hjertet ditt. Spillet av «hvis bare».
Ingen kommer tilbake fra de døde. Og uansett hvor tynn eller feit du er, er du der, akkurat der. Se deg selv? Det er deg. Du er den samme du. Smerten forsvinner ikke med mindre du ser den inn i øynene og snakker med den. Den går ikke bort ved  bestikkelser. Spillet virker ikke. Spillet suger.
Det er ikke noe spill.
Du må gjøre det fordi du elsker det.»
Jennifer Pastiloff

Ved siden av lettelse kan nummenhet, forvirring, frykt, skyld, og sinne være noen av følelsene jeg kjenner på. Noen ganger følger disse følelsene etter hverandre.  Andre ganger er de der samtidig.

Tristhet

Jeg forventer å føle meg trist når noe vondt skjer, men jeg kan bli overrasket over hvor overveldende dybden av tapfølelsen er. Det er naturlig å føle meg trist når jeg mister noe jeg er glad i. Tross alt, er det noe jeg har satt pris på som er borte. For meg var det veldig spesielt da den siste av foreldrene mine døde. Å bli en «voksen foreldreløs» var en svært smertefull overgang.

Eller jeg kan kjenne meg trist fordi det som er borte ikke ble slik jeg hadde drømt om at det skulle ha vært.

 

Anger

Tap og død kan bringe vonde følelser til overflaten. Alt sinnet som jeg skulle ha tatt ut før hendelsen, kommer som troll i eske til overflaten. Eller når noen forlater meg så altfor tidlig og lar meg være igjen med alt ansvaret. For meg har det vært godt og finne inn til årsakene for sinnet mitt  og forsone meg med dem. Det er ikke en enkel prosess, fordi jeg må forsone meg med så mange vonde opplevelser og unnlatelser ved og i meg selv.

Det menneskelige hjertet har en måte å gjøre seg selv stort igjen, selv etter at det har blitt knust i en million biter.»
Robert James Waller

 

Skyld

Når et forhold er steinete, fjernt eller ambivalent, er det lett å kjenne meg skyldig når forholdet er over. Jeg skulle så gjerne ha sagt noe jeg  ønsket å si, men aldri gjorde, eller jeg ønsket at jeg kunne gjøre usagt sårende ord. Jeg kan også tenke at jeg ikke har vært nok tilstede, At jeg har tenkt for mye på meg selv, og glemt den som nå er borte sine behov for å bli sett.

Å arbeide meg gjennom slike følelser er avgjørende for at jeg skal klare å gå tilbake til livet med mot og  en frydefull forventning. For det er jo det jeg så gjerne vil.

Konflikter

Konflikter oppstår ofte når  en situasjon endres. Mennesker kan stå steilt mot hverandre. Det er viktig å ikke glemme  å oppmuntre til en åpen kommunikasjon når alt er på det mest stressende. Andre ganger vil slike vonde opplevelser, selv om vi har stått langt fra hverande, føre oss nærmere sammen. Det er alltid opp til  hver enkelt av oss hvordan vi velger å reagere på slike konflikter. Det nytter ikke å skylde på andre. Jeg har alltid et stort ansvar for å løse den aktuelle konflikten eller situasjonen ved å komme de andre i møte.

«Praktisere tilgivelse er vårt viktigste bidrag til helbredelse av verden.»
Marianne Williamson

 

Støtte

Uansett hvordan jeg opplever situasjonen jeg er i, hjelper det å søke støtte og forståelse fra andre. Når jeg åpent viser hvordan jeg har det, kommer andre meg i møte og viser meg omsorg. Min erfaring er at er jeg unnvikende om det som fyller meg, trekker andre seg mer og mer bort fra meg. Jeg forstår gjerne ikke hvorfor når det skjer. I ettertid, ser jeg tydelig, at det var min egen forvirring og uvillighet til å stå frem som den jeg var med alle mine ulike følelser  som var årsaken. Det gjorde andre utrygge, og dermed trakk de seg unna meg.

«Såret er stedet der lyset kommer inn.»
Rumi

Når jeg har mistet en kjær har jeg  opplevd at andre ikke fullt erkjenner tapet mitt. Som kultur, verdsetter vi ikke nok eldre eller mennesker som sliter med livet, ofte fulle av angst for å leve. Vi ser dem som noen som har gått ut på dato eller er en hemsko for oss. I stedet kunne vi sett dem som en kilde til stor visdom, erfaring og kjærlighet.

Og så sier vi: «Vær glad hun levde et langt og rikt liv» eller «Det var ikke liv laga lenger. Han taklet ikke livet.» Det hadde kjentes bedre om vi sa; «Hun var en spesiell person og ditt forhold til henne må ha betydd mye for deg. Jeg er lei meg over tapet ditt» eller «Han hadde så mange gode egenskaper. Du må savne han sårt.»

«Noen mennesker ser arr, og det er å bli såret de husker. For meg er arr bevis på det faktum at det finnes  helbredelse.»
Linda Hogan

Jeg trekker meg bort fra de som prøver å bedømme følelsene mine eller enda verre, prøver å ta dem bort fra meg. Å dele smerten min med andre vil ikke få den til å forsvinne, men over tid gjøre den mer utholdelig. Å strekke meg ut og be om hjelp, kobler meg til andre mennesker og styrker båndene av kjærlighet som gjør livet verdt å leve.

Hvile

Alle disse følelesene som farer gjennom meg gjør meg trett og sliten. Evnen min til å tenke klart og ta avgjørelser blir lett svekket. Jeg trenger rett og slett tid til hvile og avkobling.

Jeg finner alltid tilbake til meg selv og den indre styrken min ved å være for meg selv i naturen. Det er nødvendig å fokusere på livet og ikke bare på alt jeg har mistet. I slike stunder kommer jeg nærmere alt jeg står for og tror på. Jeg henter styrke i en urokkelig tro på at jeg alltid er ivaretatt av Guds uendelige kjærlighet.

 

Finne mening

Jeg har tatt meg selv i å spørre «Hvorfor måtte dette skje nå?» eller «Hva skjer med det som er borte?» Og ikke minst «Hvordan skal jeg klare meg nå eller takle livet uten han eller henne…..» Denne søken etter meningen med livet er nødvendig for at jeg skal finne tilbake til kraften min. Ellers er alt så tomt og meningsløst. Det er ikke alltid at jeg finner definitive svar. Men hva er vel mer viktig enn at jeg gir meg selv muligheten til å tenke og føle meg gjennom det som skjedde. Det er kun slik jeg finner inn til kraften min, og opplever at jeg eier alt som trengs i meg selv.

«For det er to typer tilgivelse i verden: den du praktiserer fordi alt egentlig er rett, og det som var før er helbredet. Den andre typen tilgivelse praktiserer du fordi noen trenger desperat å bli tilgitt, eller fordi du trenger like mye til å tilgi dem, for et hjerte kan gripe fatt i gamle sår og gå sur som melk over dem.»
Catherynne M. Valente

Verdsette minnene

For meg er minnen verdifulle skatter som jeg gjerne deler med andre. Uansett hvor vanskelig  det var, finnes det alltid minner som er gode og verdifulle  å ta vare på. Minnene kan kan få meg til å le eller gråte, men i begge tilfeller, er de en varig og viktig del av forholdet jeg hadde til det som er borte.

Forsoning

For å leve og elske på nytt, må jeg sørge. Jeg vil ikke leges med mindre jeg tillater meg selv å åpent uttrykke det jeg føler. Selv om den mest fremtredende følelsen er lettelse, finnes de andre følelsene der også som er viktige å forstå og bearbeide.

 

Å forsone meg med det som skjedde tar tid. Det er en prosess, en prosess som er forskjellig for hver og en av oss.

«Det er ingen hendelse, men noe som forandrer livet mitt for alltid.»

Det styrker meg som menneske og gjør meg mer i stand til å forstå og hjelpe andre. Jeg har lært å kjenne dybdene og intensiteten i følelsene mine og hvordan de kan løfte meg opp og la meg gå videre som et bedre og sterkere menneske.

«Frustrasjon og kjærlighet kan ikke eksistere på samme sted til samme tid, så forhold deg til virkeligheten og begynn å gjøre det du helst vil gjøre i livet. Elsk livet ditt. Alt sammen. Selv den tunge dritten som skjedde med deg da du var 8. Det hele var og er perfekt. »
Jason Mraz

 

Det finnes alltid en ny begynnelse

Det handler ikke om å begynne godt eller dårlig. Det som er viktig er å bare  begynne. Det handler om å fjerne meg fra det konfliktfylte, det irrelevante og kompliserte for  å finne de vakre, ofte skjulte konturene av det som er viktig og nødvendig for meg.

Begynnelser er vanskelige, og det at jeg nøler er et godt, alltid tilstedeværende mål på motviljen jeg har mot å ta det første, modige skrittet for å gjenvinne lykken. Når jeg tar et nytt steg fører det alltid til en slags særegen forenkling av det som har vært.

Og jeg oppdager at store deler av meg har handlet ut fra gamle inngrodd mønstre uten engang å være klar over dem. Jeg ser dem tydelig, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem.  Det kjennes som en indre propp, der de delene av meg som er redd for å delta eller ikke har noe å tilby, gir slipp, med alle sine traumer, og ser med vantro på  dette nye, mindre kompliserte meg,  stige frem. Det nye meg som er fullt av uendelige muligheter.

«Hvis du bare kommuniserer, kan du gjøre det godt. Men hvis du kommuniserer med kjærlighet, kan du skape mirakler.»

 

Det er alltid vanskelig å forstå og tro at jeg er modig nok til å  ta det første skrittet selv om det er nær meg. Det er nærmere enn jeg kan  forestille meg. Jeg vet faktisk, allerede hva det er, og at steget er enklere og mer fundamentalt enn jeg hadde trodd.

Det er derfor jeg så ofte ønsker at det var mer komplisert.  At jeg var full av  blindende frykt, med horisonten trygt i det fjerne, steget lenger enn det trenger å være, og svaret trygt gjemt i det umulige… Da hadde jeg ikke trengt å  ta det første skrittet.

Tenk hva jeg hadde gått glipp av da ……

Jeg våger  å vedkjenne meg at jeg føler stor lettelse. Samtidig er sorgen der med alle sine avskygninger og forvirrende følelser, tanker og minner.

Ved å kjenne på det alt sammen, tar jeg det første famlende skrittet mot et nytt liv, mot helbredelse.

«Våre sår er ofte åpningene til den beste og vakreste delen av oss.»
David Richo

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden