Smertelig alene

«Hvis jeg ikke er god mot meg selv, hvordan kan jeg da forvente at noen andre skal være god mot meg?»
Maya Angelou

I dag har jeg kjent på en følelse fra et menneske jeg nylig møtte. Følelsen av alenehet overvelder meg og jeg klarer ikke å gi slipp på den. Derfor må jeg stå opp selv om det er midt på natta og skrive om dette som kjennes så tungt. Det er ikke ofte jeg tar inn fremmede mennesker så tydelig som akkurat dette mennesket. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg kunne ha gått videre uten å ta følelsen inn over meg eller kjenne på den. Jeg vet bare at det hadde blitt feil. Det er akkurat som ordene tvinger seg frem og ut. Kanskje det er et budskap som må formidles akkurat nå til deg som leser det jeg skriver?

Du er så skuffet over livet. Over å nesten alltid være alene. Livet består for det meste av jobb og alenehet. Du har bygd en festning rundt hjemmet ditt. Gardinene er trukker for. Utenfor vinduene står høye trær som skygger for lyset slik at det alltid er dunkelt inne hos deg. Lys har du skjelden på. Der sitter du i mørket foran pcen med et eller annet spill eller du ser på et intetsigende tv program. Livet er begredelig og du kjenner på håpløsheten og tomheten. Mat er du ikke så nøye med. For det meste går det i pizza eller annen ferdigmat.

Denne følelsen er så velkjent for deg at du nesten ikke registrerer den. Det er bare slik det er.

Det var ikke dette som fikk meg til å kjenne på smerten din. Det var noe annet og langt sterkere. Du har ikke mange mennesker rundt deg, bortsett fra noen få som du er i familie med. Svik fra mange  hindrer deg i å knytte nye relasjoner. Dessuten er du i din alenehet blitt ganske sær og litt vanskelig å omgås.

«Når vi kan være alene, kan vi være sammen med andre uten å bruke dem som en flukt.»
Bell Hooks

Det jeg tok inn var gleden du følte over å skulle møte noen av de få du fortsatt har kontakt med. Jeg merket at du i glad forventning gjorde i stand til besøket ditt. Du hadde ryddet og ordnet både ute og inne. Mat og drikke var innkjøpt i store bæreposer. De rommet de meste av det du syntes var godt. For deg å være var du mer enn aktiv, og til tross for de mange uvante aktivitetene gikk arbeidet med liv og lyst. Tenk at du skulle få besøk. Du gledet deg til å sitte rundt de nye  møblene, innkjøpt for anledningen, sammen med dem du gledet deg slik til å se. Alt skulle være perfekt. Til og med ny duk hadde du kjøpt.

Det jeg så tok inn, var fortvilelsen og sorgen din. Du ryddet bort alt du hadde satt frem. Gjestene hadde meldt avbud. Det hadde kommet noe i veien. «Kanskje en annen gang,» sa de.

Alt knyttet seg i deg. Gråten presset på, men det kom ikke en tåre. Du hadde forlengst mistet evnen til å gråte. Til det var den indre smerten for stor, og du hadde god øvelse i å undertrykke enhver smertefull følelse. Beskjeden om at de ikke kom likevel, kom ikke pr. telefon, men pr. tekst melding. Så lite betydde du for dem. I alle fall var det det du oppfattet og tenkte. Du sank sammen i stolen i kjent positur, i passiv og tilsynelatende likegyldig kjedsomhet.

«Kjenner du den følelsen. Følelsen av å være i live og død, begge samtidig? Når det virker som om du bare går gjennom ulike forestillinger om livet, uten egentlig å leve det. Jeg gjør det, jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg lever sammen med den, spiser med den og ofte sover med den.»
Bhavya Kaushik

Jeg skulle ønske for deg at du våget å kjenne på de vonde følelsene. I stedet gjorde du alt du kunne for å bagatellisere smerten og skuffelsen din. At du prøvde så hardt gjorde alt bare enda verre for deg. Du svelget, og svelget for å skjule til og med for deg selv hvor såret du var.

Det var ingen til å holde rundt deg. Til å trøste deg. Du måtte holde alt for deg selv. Derfor skjøv du det bort og inn i den store indre tomheten din. Du visste ikke om noe annet. Du våget ikke utforske noe annet. Alt var uendelig håpløshet.

» Det er i erkjennelsen av at vi er mer like enn ulike – inklusiv vår sårbarhet og gjensidige avhengighet, at mennesker virkelig møtes. men uten denne erkjennelsen møtes ikke livene våre, og vi kommer til å snakke og se forbi hverandre.»
H. M. Nouwen

Det var alt dette jeg tok inn og som ikke ga meg fred. Jeg er sikker på at du  merker de varme og legende energiene jeg sender ut til deg. At de kan gi deg litt trøst slik at livet kan kjennes og oppleves litt bedre.

Jeg har ingen mulighet til å nå deg i din alenehet.  ikke annet enn gjennom kraftige positive broer av energi som jeg sender din vei.  Kanskje de kan gi deg et snev av håp og utholdenhet. En vilje til å invitere igjen, og skape nye kontakter og nye relasjoner rundt deg.

«Utholdenhet er en unik mental styrke;
en styrke avgjørende for å bekjempe den voldsomme
kraften i gjentatte avvisninger.»
Bob Proctor

Det er ikke derfor jeg skriver alt dette. Alt dette som jeg kjenner må bli skrevet akkurat nå.  Jeg skriver det som en påminnelse til oss alle. Vi er ansvarlige for våre egne liv, for våre egne avgjørelser. I tillegg er vi ansvarlige for menneskene rundt oss, for hverandre.  Andre menneskers elendighet er noe vi kan tenke  oss gjennom våre egne erfaringer. Hvorfor er vi da så lite empatiske?   Alle har vi til tider kjent på smerte og alenehet. På grunn av vår manglende innlevelse fortsetter altfor mange å lide og kjenne presset av sin egen ensomme eksistens.

«Han hadde i mange år, vært en rolig stille mann, lite assosiert med andre menn, og vant til kameratskapet med sine egne tanker. Han hadde aldri før kjent styrken i ønsket fra sitt eget hjerte for et lite anerkjennende  nikk fra andre, et blikk, et ord; eller befrielsen som hadde strømmet inn i hjertet hans av dråper fra slike små midler.»
Charles Dickens

Kan vi ikke gjøre slutt på dette?  Fordi vet du hva? Dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år så fort at vi ikke får med oss hva som skjedde. Men vi vil vite hva som ikke skjedde. Og vi vil føle ekte anger.

Det handler om å se hverandre som medmennesker. Uttrykket» Elsk hverandre «er så klokt. Ved å elske hverandre, investerer vi i hverandre og i oss selv. Kanskje en dag, når vi trenger noen til å bry seg om oss, kommer ikke omsorgen fra de vi forventer, men fra noen vi minst venter omsorg fra.  Eller vi får ikke omsorg fra noen, og blir sittende fast i vårt eget feilslåtte liv.

Det handler om å skifte fokus fra oss selv til andre. Med andre ord  å bry oss om hvordan andre har det.  Umiddelbart vil vi oppleve  gleden ved å gi og åpne opp for andre.  Slik vil også vår egen smerte forsvinne. For det er ved å se og stille opp for andre at vi selv blir hjulpet.

«Folk ønsker å bli elsket; i mangel av dette beundret; i mangel av dette fryktet; i mangel av dette hatet og foraktet. De ønsker å fremkalle en form for følelser. Sjelens gysninger før glemsel og søker tilkobling for enhver pris.»
Hjalmar Söderberg

Hva er det som er viktig for oss? Ikke vår egen betydning, og heller ikke hvor flinke vi tror vi er, men følelsene fra dem som bryr seg om oss og som vi  tar vare på i retur. Livet blir virkelig stort når vi jobber for andre, så vel som for oss selv. Av vårt eget lys, kan vi bare belyse en liten del av verden, men når lyset reflekteres og deles, blir det forstørret. Da trenger ingen oppleve alenehetens redsel og ydmykelse. For ofte er det vår egen følelse av å ikke være verdig, ikke god nok som holder oss tilbake fra å strekke ut en hånd til andre. Og når vi endelig våger og opplever å bli avvist, trekker vi oss enda lenger inn i skallet vårt. Det er ingen vits i å prøve igjen. Resultatet vet vi bare så altfor godt.

Ren ydmykhet er å gi kjærlighet til andre. Det gjør oss ikke mindre, selv om vi skulle bli avvist.

Når vi kjenner oss bedre enn andre og selvrettferdige er det vanskelig å gi  kjærlighet med  medfølse, og å  forstå eller i det minste forsøke å forstå. Jeg er klar over hvor lett det er å falle i en grøft av selvopphøyelse og bare gi smuler av det vi forfekter er vårt.  Ydmykhet prøver å forstå, og forholde seg til en annens smerte. Som resultat vil  kjærligheten på magisk vis fjerne destruktive følelser, både hos oss selv og andre.

Det er så viktig for meg å formidle at vi alle bærer på hverandres smerte. Energien vi sender ut kommer tilbake til oss. Derfor når jeg sender ut positive energier, vil verden straks bli litt bedre. Det er vårt felles ansvar å fylle verden med kjærlighet. Kjærligheten skjuler, og dekker til en uendelighet av smerte og feilslåtte handlinger; handlinger fylte av negative energier som sprer seg som ringer i vann. I dag trenger vi å sende ut positive og kjærlige energier, slik at de negative sirklene brytes og gir rom for kjærlighetens omsluttende sirkler av lys og varme.

Er det ikke mulig sier du?

Klart det er. Strekk ut en hånd mot menneskene rundt deg. Du kan invitere igjen, selv om du fikk avslag sist. Smil til en fremmed og se hvordan smilet blir gjengjeldt. Det er alltid, noe, lite eller stort vi kan gjøre for hverandre. Ikke vær den som går forbi og ser en annen vei. Neste gang kan det være du eller jeg som trenger en utstrakt hånd.

Jeg vet det er flere som tenker slike tanker akkurat nå. Tanker om å spre varme til verden. Mens jeg satt og skrev på bloggen min falt blikket mitt på et dikt.  Merkelig hvordan synkronitet oppstår når budskapet er viktig. Derfor deler jeg med deg de kloke ordene fra Elisabeth Hvaal Moe.

BRINGE NOE GODT

«Om et menneske satt på ei øde øy og spilte på en selvlaget fløyte
Spilte en melankolsk melodi Kunne du merket det da på en helt annen del av kloden?
Kanskje kom et vemod over deg uten at du skjønte hvorfor..
og du fant fram musikk som passet til stemningen
eller dro av sted for å sette deg på ei klippe nede ved sjøen og bare se utover nesten som i transe
Du satt der og følte på storheten rundt deg og nærheten til noe inne i deg

Om ditt navn ble uttalt et helt annet sted Ville du merket det da?
Plutselig tenkte du på en som du ikke har hatt i tankene på mange år
og dette mennesket nevnte ditt navn i en samtale langt borte
eller bare tenkte på deg og mintes noe og så ble tankene overført

Om et menneske i ensomhet sendte ut forbannelser mot deg
Ville du merket det da?
Ville en uforklarlig tafatthet fylle deg slik at du ikke klarte å være deg selv eller gjøre noe ut av livet ditt?

Om du kom inn i en by der alle satt og snakket stygt om andre Ville du merket det da før du hadde truffet noen? Ville gatene være mørke og skyggene uhyggelige og ville du snudd deg stadig i angst for at noen fulgte etter?

Om et kjært menneske var i ferd med å forlate jorden
Ville du merket det da?
Kanskje et sug i magen som fikk deg til å spise noe i panikk
stående på gulvet med urolig kropp og skjelvende hjerte Kanskje gråten presset på bak øynene uten at du skjønte hvorfor og kanskje kjente du et gap som åpnet seg
Og senere ville du tenke: «Det var derfor jeg følte meg slik..»

Om noen satt et sted og ba til Gud for deg eller overførte kjærlige tanker Ville du merket det da?
Ville du kjent en fred og en følelse av omsorg for deg og varme som omsluttet deg?
Kanskje gikk du til sengs og sovnet straks og uten kaotiske drømmer
Kanskje fortalte du neste dag oppglødd til noen om at så godt hadde du aldri sovet før

Jeg undrer meg om vi ikke er viktigere for hverandre enn vi ofte tenker
og hvis det er slik
tenk hvor mange muligheter vi har til å bringe noe godt inn i verden
Hva skal vi med det onde?

Slik tenker jeg nå og håper det er tankeoverføring fra mange, mange andre utover hele kloden …
Og nå kjenner jeg fred.. og takker for de som har bedt om fred»

Elisabeth Hvaal Moe

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.