«I et øyeblikk … et pust, et skritt, en tanke, kan livet forandres fra bedre eller fra verre. Takknemlighet er loven om å sette pris på for alt jeg har i  livet mitt … akkurat nå. Ikke det jeg hadde tidligere, ikke det jeg vil motta i fremtiden. Alle mine rikdommer er i  gaven av å leve «her og nå». »

Rob Whalley

I dag er det vanskelig å samle tankene min om det jeg skal skrive. De sirkler i ring rundt  egne opplevelser, det jeg hører og det jeg leser.

Utgangspunktet er «Me too» og  min egen opplevelse  av det jeg assosierer med ordet. Jeg skrev en blogg om det for noen dager siden  «Ubalanse».

Det handler om makt, ubalanse i makt, vanskeligheter med å sette grenser, utslette seg selv, behovtilfredstillelse, lengsel, ubevisst rop om å bli elsket, rusmisbruk, ikke forstå andres nei, fornekting og sikkert mye mer.

Empati og innlevelse i andres situasjon er ofte mangelvare. Egne behov kommer først. Den etiske og moralske bevisstheten blir lagt bort eller er ikke tilstede. Fokuset er på seg selv og sine egne behov. Ofte overføres egne behov  på andre og kan dermed rettferdiggjøres. Det er tankegangen eller den ubevisste intensjonen. Det er jo til vårt felles gode, tenker og sågar sier «maktutøveren», om situasjonen som har oppstått.

For meg blir det mer og mer klart at det handler om hvor bevisste og empatiske vi er. En sak har alltid mer enn en side og det handler om å være oss bevisst hvordan det vi sier og gjør virker inn på omgivelsene våre.

Akkurat nå er det politikken som får gjennomgå i media.  Det kommer frem hvor  mange som har handlet ut fra egne behov, der og da. Hensynet til alt annet må vike. Det handler om intriger, lekkasjer og indre maktkamp. Hvem  får målbære «sannheten». Argumentasjonen er hard og mangler helt og holdent respekt for motdebatanter. Noen ledere tar ikke ansvar og slipper frem i media stemmer som ikke er forberedt på hvor stor makt ord har. De har ikke forstått eller har ikke grunnleggende etiske ferdigheter.

For meg skaper det kaos. Jeg vet ikke lenger hvem jeg kan ha tiltro til. Det er som isfjellet. Bare litt av sannheten vises. Det meste er skjult i avgrunnen under overflaten.

Noen lover mye, men når de får sjansen til makt, skifter de farge og griper muligheten. Tilbake står alle de som trodde de visste hvem de ga sin tilslutning til.

«Å kjenne det gode fra de dårlige, studer en mann eller kvinnes handlingshistorie, ikke deres oversikt over sine intensjoner.»
Suzy Kassem

Løgn og usannheter florer for å dekke over egen unnfallenhet. Heldigvis er det lett å gjennomskue om vi vil. Men hva med alt  vi ikke klarer å se, det som kan rive alt vi tror på i stykker? Vi velger en ny hest, drevet av et sterkt ønske om endring.  Hva om vi ikke forstår at denne hesten først og fremst arbeider for seg selv, og sin egen fortreffelighet og rikdom? Er det ikke det som skjer i  andre land, så hvorfor ikke i vårt land også.

Så kom jeg over dette lille verset:

 «Kjærlighets kunsten avslører din spesielle og hellige identitet. Kjærlighet er det eneste lyset som virkelig kan lese din  individualitet og sjel. Kjærlighet  alene er språket fra verdens opprinnelse, den kan dechiffrere identitet og skjebne »

John O’Donahue

Så enkelt, men så vanskelig. Det kjennes så godt. Så lenge jeg lytter til hjertets stemme vil jeg klare å skille sannhet fra løgn. Jeg vil vite hvem jeg kan gi min tillit. Det handler ikke om å finne det perfekte, men å finne det som  jeg kan gi min tilslutning til, uten å kompromitere hjertet mitt.

«…………..  Alle lider av fraværet av fortiden sin. Det er helt forbløffende hvordan kraften og fiberen i hver dag løser seg opp i den ledige luften fra i går. Du ser bak deg og du ser ingenting av dagene dine her. Våre forsvunnede dager øker vår erfaring med fravær. Men vår fortid fjernes ikke som om den aldri var. Minner er stedet hvor våre forsvunnne dagers hemmeligheter samles. Minner redder erfaring fra total forsvinning. Minnenes kongerike er fullt av ruiner av tilstedeværelse. Det er forbausende hvor trofast opplevelser faktisk er; hvordan de  aldri forsvinner helt. Erfaring etterlater dype spor i oss. Det er overraskende at år, etter at noe har skjedd med deg, kan tankenålen treffe spor i sinnet, og musikken til en lang forsvunnet hendelse kan stige i din sjel så frisk og vital som  kvelden det skjedde.»

John O’Donohue
Eternal echoes

Husker for mange år siden, da jeg var på ledersamlig med ledere på samme nivå som meg.  Alle kom vi fra samme organisasjon. Vi hadde det veldig hyggelig om kvelden og det ble sent. En av de mannlige lederne fulgte meg til rommet. Han ville komme inn, men jeg avslo.  Tenkte ikke mer over det. Ikke før neste morgen ved frokostbordet, da de andre mannlige lederne lo og  sa til han som ville inn til meg, «Det ble ikke noe på deg i går kveld!» Da forsto jeg. De hadde veddet på om han fikk slippe inn til meg. Først da kjennte jeg forsøket som krenkende, ikke selve handlingen i seg selv.  Det var krenkende, fordi det handler om respekt, trygghet, og likeverd i en felles  ledergruppe. De burde visst at jeg ikke var av typen lett på tråden. Dessuten gjør en ikke slik i en ledergruppe som skal stå sammen og arbeide for en organisasjons beste. Det er sårende og i egentlig forstand en hersketeknikk. En samlende gruppe ler ikke på et av medlemmenes bekostning bak ens rygg.

Jeg satt på med den samme lederen hjem igjen fra samlingen. I en rundkjøring hoppet han ut av bilen og skjeldte ut en annen bilist som hadde kjørt feil. Det fortalte meg at han var nærtagende, oppfarende og ute av balanse. Kanskje episoden fra kvelden før ikke var så lett for stoltheten hans? Hva vet jeg.

Jeg vender blikket innover i meg selv. Har jeg den stødigheten og forankringen, som  jeg hevder jeg har når noe skjer  eller når jeg  tar valg som vises i handlingene mine?

Fortiden min er ikke plettfri. Jeg vet at jeg har sagt og gjort mye som jeg i ettertid ikke er stolt av. Mine egne behov og synspunkter kom i første rekke. Jeg evnet ikke å se hvordan det jeg sa og gjorde   påvirket andre. Eller er sannheten at jeg ikke ville se eller forstå? Hensikten helliget middelet?

Dessverre kan jeg huske flere slike episoder, der jeg ikke var «snill» mot andre. Hendelser som har satt dype vonde spor hos andre. Det har skjedd i jobbsammenheng og det har skjedd  privat.

I ettertid kan jeg se at jeg var ikke moden nok, Jeg var ikke bevisst min egen makt eller innflytelse. Jeg var ikke nok grunnfastet i etiske verdier.

Andre ganger ønsket jeg bare å oppleve nærhet og kjærlighet. Behovet mitt var så stort at jeg overså signalen fra  den andre som ikke var klar for det jeg så sterkt ønsket. Jeg gremmes og skammer meg. Det vil ikke hjelpe stort å be om unnskyldning nå i ettertid, lenge etter. Da vil  det bare se ut som enda et fremstøt for å få oppmerksomhet. Noe må jeg  faktisk leve med og i beste fall lære av.

All kommunikasjon må være toveis. Det fører ingen steder hen å tvinge seg innpå andre som ikke vil eller som har andre preferanser.

Jeg har vært stolt over motet mitt. Det er jeg fortsatt, men det er viktig at motet mitt ikke blir det godes fiende. Har jeg tenkt nok over hvordan mine fremstøt virker på andre? Kanskje jeg har rippet opp i vonde minner? Kanskje, kanskje …. jeg vet ikke.

Jeg ser tilbake og vet med meg selv at noen ganger, klarte ikke den andre å si tydelig i fra at jeg hadde gått over en grense som jeg ikke  burde ha overtrått. Det  gjør fortsatt vondt å tenke på, selv om de fleste tilfellene skjedde for mange, mange år siden.

«Karakter kan ikke utvikles i stillhet og ro. Kun gjennom erfaring med prøving og lidelse kan sjelen bli styrket,  inspirere ambisjoner og oppnå suksess.»

Helen Keller

Jeg husker spesielt et tilfelle da jeg gikk over en annens grenser. Først etter lang tid sa vedkommende fra til meg. Jeg endret tilnærming, men fortsatt bare på en litt mindre «ufin» måte. I dag tenker jeg med gremmelse på hvordan mine handlinger, gjort med de beste intensjoner, kanskje har  ødelagt for en annen.Jeg handlet ut fra egne behov og glemte at den andre kanskje hadde andre behov som måtte komme først. Hvor var enpatien min, som jeg var så stolt av? Lot jeg som jeg ikke forsto? Nei jeg bare trodde at jeg visste best og gjorde alt som sto i min makt for å overbevise. Det er bare ikke slik livet fungerer. Det må to til å danse tango. Jeg er ingen danser uansett…

Overbevisning må komme innenfra. Mine  argumenter, mottatt ufrivillig, falt døde til jorden. Hvorfor? Fordi  tiden ikke var moden for samhandling oss i mellom. Heldigvis forsto jeg det til slutt …..

«Det er bemerkelsesverdig hvor frigjørende det føles å være i stand til å se at tankene mine kun er tanker og at de er verken meg eller virkeligheten»

J.K-Zinn

Alt det jeg skriver om her er tanker. Noen er klare, andre er mer usammenhengene og vage. Noen er sanne også i virkeligheten. Andre er mine indre refleksjoner og mardrømmer om handlinger som jeg selv  opplever som negative. I alle fall ble de oppfattet negativt selv om min intensjon ikke alltid var negativ.

Kanskje det jeg selv opplever som  vondt i dag har hjulpet en annen til å stå opp for seg selv? Kanskje det jeg sa gjorde godt tross alt? Hva vet jeg.

Det jeg mer og mer forstår er at vi som mennesker må trø varlig overfor hverandre.

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
Når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Dette er ord som kom mens jeg sitter her og skriver. Usammenhengende, ja. Men er ikke livet ofte slik ….usammenhengende og vanskelig å forstå seg på.

Noe skjer i oss og rundt oss som vekker minner, gode eller dårlige.

«Jeg har rett og galt, er moralsk og umoralsk, god og dårlig, en helt og en skurk, og jeg har vært like så mye  i stand til sannhet som jeg har vært til å fortelle løgner.»

Katie McGarry

Hva gjør jeg med minnene mine?  Bygger jeg videre på de gode minnene, eller lar jeg de som er negative prege meg for alltid?  Det  kan bare jeg svare på for meg og du for deg. Helst trenger vi å bruke dem som et springbrett mot et bedre og mer kjærlighetsfylt liv.

Det handler om vår villighet til å  åpne oss for det som ligger skjult i oss og få det frem i lyset.  Først da kan det gi  håp om en bedre hverdag.

«Lykke kan ikke reises til, eies, være fortjent, bli utslitt eller brukt opp. Lykke er den åndelige opplevelsen av å leve hvert minutt med kjærlighet, nåde og takknemlighet.»

Denis Waitley

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/