«Å forstå og gå ut i troen på
at livet har mer på lager utover
gjengjeldelses plager
pålagt av en selv.Det som drukner i en ubarmhjertig
malstrøm av sinne, angst
og selvhat
var ikke ment å bli
den daglige kampen som
omslutter deg.Ved ikke å akseptere det som er sant,
holder du tilbake
neste fase ved å
tvile elle koble deg fra.Og gjennom prosessen med
bekreftelse og frigjøring,
inviterer du helbredelse til å gå
inn, å så mye nærmere.Tenk ikke på det som er umulig.
Tenk ikke på å løpe fra smerte.
Tenk på hvor mye du fortjener
av kjærlighet og anerkjennelse. Tenk på det …»Susan Frybort
Har du vanskelig med å si fra til andre om noe som du opplever feil. Jeg har hatt det slik lenge overfor en som jeg er glad i. Fordi jeg er glad i henne er det vanskelig å si det jeg føler er rett. Det er vanskelig fordi jeg ikke vil såre eller legge sten til byrde. Og strengt tatt er det ikke min sak.
Det er bare det at når jeg bryr meg om noen, så blir det min sak. Ikke fordi jeg kan kreve forandring. Ikke fordi jeg vil slutte å være glad i henne om det ikke skjer forandringer. Jeg kan kjenne på min egen kropp hvordan hun lider. Det er heller ikke derfor jeg må si fra. Jeg sier fra fordi jeg ikke kan leve med å se på det som skjer uten at jeg har sagt klart, og tydelig fra om hva jeg føler og tenker om det. Jeg må si fra for min egen del. For sier jeg ikke fra, aksepterer jeg hennes lidelse og min egen deltagelse i den som noe som ikke kan endres. Jeg må si fra i kjærlighet.
«Å elske uten å vite hvordan å elske sårer den vi elsker.»
Thich Nhat Hanh
For hva er kjærlighet?
Er det en følelse? Et tiltak? Eller er det noe som ikke lar seg definere?
For meg er det rett og slett en måte å være på.
Sannheten slik jeg ser den, er at kjærlighetsveien er en kompleks, men givende menneskelige erfaring.
«Forståelse er kjærlighetens andre navn».
Med andre ord, å elske en annen er å forstå hans eller hennes lidelse fullt ut. Forståelse er jo det vi alle trenger.
Ofte kan det være vanskelig å forstå.
«Hvis du fyller en håndfull salt i en kopp vann, blir vannet ubrukelig. Men hvis du heller saltet i en elv, kan vi fortsette å bruke vannet til å lage mat, vaske og drikke. Elven er enorm, og den har kapasitet til å motta, omfavne og forvandle. Når våre hjerter er små, er vår forståelse og medfølelse begrenset, og vi lider. Vi kan ikke akseptere eller tolerere andre og deres mangler, og vi krever at de endres. Men når våre hjerter utvides får vi forståelse og medfølelse og kan omfavne andre. Vi aksepterer andre som de er, slik at de kan forandre seg av egen fri vilje.»
Thich Nhat Hanh
Å forstå en annens lidelse er den beste gaven jeg kan gi. Forståelse er kjærlighetens andre navn. Om jeg ikke forstår, kan jeg ikke elske. Likevel, noen ganger må jeg kaste en håndfull salt i den store elven. Men aldri i den lille koppen. Da gjør jeg alt bare verre, og blir en som overkjører og knuser …
Spørsmålet er: Hvordan kan jeg forplikte meg til å forstå en annens lidelse?
Alt starter med min egen lykke.
Når jeg pleier og støtter min egen lykke, nærer jeg evnen min til å elske. For å elske betyr å lære kunsten å nære egen lykke.
Det handler i stor grad om hvordan jeg ser på meg selv. Hvordan jeg behandler meg selv. Å utslette meg selv for en annen er ikke kjærlighet. Kjærlighet er å ta vare på meg selv. Uten det har jeg heller ikke noe å gi til andre.
Ved å si fra tar jeg vare på min egen integritet. Jeg er ekte og sann mot meg selv. Bare slik får jeg overskudd og evne til å gi til andre.
Kjærlighetskilden inne i meg blir aldri tom, men tar jeg ikke vare på meg selv vil den bli vanskeligere å nå inn til. Jeg får ikke fatt i kraften i dens kjerne, misoppfatter lett, lar meg rive med av negative, egoistiske, fryktbaserte, vage eller sterke følelser som samler seg ved inngangen til kilden. Først når jeg erkjenner og forstår at egenomsorg og egenkjærlighet er redskapet jeg må ha for å komme til kilden, vil jeg kunne gi og øse fritt fra kjærlighetes magiske kilde, uten å bli forledet av de mange stemmene som så gjerne vil lede meg vill. Stemmer som: jeg er ikke god nok, jeg kan klare meg med mindre, jeg fortjener det ikke, jeg finner meg ikke i, jeg er ikke …… osv. i det uendelige.
Derfor har jeg sagt fra i kjærlighet. Sagt fra med en kjærlighet som forstår og omfavner. Jeg er tilstede og støtter og heier henne fremover om hun lar meg få lov. Men, og dette er viktig, uten å bli en del av alt det som er ved å ødelegge henne.
«Det som har skjedd, har allerede skjedd.
Det er umulig å gå tilbake.
Selv om du ikke kan reise baklengst
for å fastslå nøyaktig begynnelsen
og gjøre alt annerledes,
er du heller ikke tvunget til å gå
de samme gamle slagne sporene.
Og du trenger ikke å slite deg ut
i arbeidet med å gjøre et smertefullt comeback.
Du trenger ikke å søke febrilsk
for at akkurat den rette innstillingen skal dukke opp igjen.
For det er en åpning som skiller deg
fra ~ det som var ~ og ~det som kommer ~.
Det er et tilbud gitt til deg
ved hvert nåtidspunkt, kalt nå.
Nå er når og hvor begynnelsen
av din autentiske oppvåkning kan begynne.
Nå er der ditt forvirrede og skremte selv
kan stige til å gå med bestemte skritt.
Nå er når du kan ta
et steg høyere opp i tenkningen din
i det du åpner for å se omgivelsene dine
med en mye klarere og forsterkende linse.
Du kan gjøre det bedre nå.
Fordi nå er opprinnelsen til din forvandling,
topppunktet hvor alle de sannferdige stedene i deg
skinner lysere enn noen gang før
og fortsetter å vokse inne i deg
enda mer.
Starter akkurat nå.»Susan Frybort
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 