«Se dypt inn i naturen, og da vil du forstå alt bedre.» Albert Einstein
Vet ikke helt hvorfor, men jeg har slik fred og ro i sjela av å vandre rundt i naturen med kameraet mitt. Det er ofte noen å slå av en liten prat med, Det er alltid noe å undre meg over, noe å ta bilder av. Jeg oppdager så mye vakkert og så mange særegne figurer og landskapsdetaljer når jeg vandrer rundt med kameraet i hånden.
Som regel glemmer jeg tida og bare er tilstede i øyeblikket, og nyter inntrykkene som kommer til meg, og fyller meg med både glede og takknemlighet. Ikke et øyeblikk opplever jeg det å være alene som noe ensomt. Faktisk setter jeg pris på turene mine alene med kameraet som reisefølge. Jeg kan stoppe når jeg ser noe som fanger interessen. Jeg kan kravle og klatre i urer, trær og ulendt terreng utenfor stien uten å måtte ta hensyn til andres ønsker og behov. Jeg kan hoppe fra stein til stein på strada og plumpe uti uten at noen bryr seg. Det er kun meg, kameraet og naturen. Det gir meg en enorm frihetsfølelse som jeg tidligere aldri har opplevd.
Det henger helt sikkert sammen med at jeg for noen år siden ikke kunne gå mer enn noen få meter uten at det gjorde vondt. Jeg måtte bruke stokk for å støtte meg. Jeg var svimmel og var redd for å falle hele tiden mens jeg gikk. Nå, takket være medisinens underverk, kan jeg bevege meg nesten like godt som før. Faktisk har jeg blitt så bra at medisiner ikke lenger er nødvendig. Ingen som ser meg i dag vil tro at jeg har hatt problemer med motorikken. At jeg holder meg i bevegelse og presser kroppen, og sinnet hele tiden litt mer, og litt mer, hjelper meg til å holde meg ung i kropp og sinn.
«Det er naturens språk som vi må lytte til.» Vincent van Gogh
Jeg blir som barn igjen der jeg løper og kravler rundt med kameraet, mens jeg ler og synger høyt for meg selv. Mange vil sikkert kalle meg barnslig og klin gal. Helt i orden for meg. Jeg nyter livet og opplever at livet mitt gir mening og er fylt av et reelt innhold som styrker meg, og gir meg overskudd til alt annet av utfordringer og hendelser som skjer meg, eller møter meg. Jeg kjenner meg hel og i live med hele meg. Intuisjonen og evnen min til å oppfange nyanser i farger, lukt, konsistens, former, og abstrakter blir stadig mer utviklet og jeg kjenner at jeg vokser som menneske gjennom opplevelsene naturen gir meg.
«Naturen lærer mer enn hun forkynner. Det er ingen prekener i steiner. Det er lettere å få en gnist ut av en stein enn en moral.» John Burroughs
Det forundrer meg hver dag at etter at jeg måtte legge inn årene når det gjaldt yrkeskarriere, så har jeg vokst og funnet frem til helt andre sider ved meg selv. Sider som jeg for få år siden ikke trodde at jeg kunne inneha eller utvikle. Det var bare noe jeg drømte om og lengtet etter å være. At jeg skulle kunne utvikle meg på helt nye områder, slik jeg har gjort, både på det spirituelle og det kreative området trodde jeg ikke var mulig.
Nå er jeg ikke redd for å eksponere meg, og det jeg tror på og kjenner er rett for meg. Tull og fantasier kan du si. Nei det er det ikke. Det er min sannhet som er viktig for meg, og som jeg har fått i oppdrag å formidle videre. Hvorfor og i hvilken hensikt vet jeg ikke alltid. Jeg vet bare at det er sant for meg, og at det har en mening og en hensikt at jeg er akkurat der jeg er. Naturen viser meg stadig at jeg er på riktig vei gjennom tegnene og bildene som jeg fanger opp, mer og mer av.
Magefølelsen er som et kompass. Så lenge den sier ja, er det helt ok for meg. Jeg er ikke lenger redd for å eksponere meg gjennom det jeg opplever som riktig.
Det er ganske merkelig. Jeg som før var så redd for nettopp å vise frem min innerste kjerne. Den har jeg voktet på som en stor skatt.
Jeg så ikke at det først ble en skatt når jeg våget å ta den frem og la solen og lyset skinne på den. Lot regnet vaske bort all skitten og støvet som hadde lagt seg som en grå hinne over den. Nå kan jeg vise den fram i all sin prakt til glede for alt, og alle som vil ta imot det den skjuler av rikdom og visdom.
«Naturen maler for oss hver dag, bilder av uendelig skjønnhet hvis vi bare har øynene til å se dem.»
John Ruskin
Jeg er ikke i tvil om at naturen er en stor inspirasjonskilde for meg. Den bærer meg fremover når jeg ellers helt sikkert ville ha gitt opp. Nå gleder jeg meg over alt som skjer, og undrer meg over når jeg vil få vite hensikten med det uforståelige som jeg opplever og det jeg formidler videre.
Livet er rikt og spennende. Kall meg gjerne gal. Det er fordi du ikke ser livet fra min synsvinkel. Kanskje du en dag vil se det dersom det er en del av ditt oppdrag.
Livet er som en løk, lag på lag, på lag. Når er jeg helt innerst ved kjernen, tro?
» Visdom er ikke noe annet enn en klargjøring av sjelen, en kapasitet, den hemmelige kunsten å tenke, føle og puste tanker om enhet i hvert øyeblikk av livet.»
Herman Hesse
Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Det har skjedd mye siden den gang, både på godt og vondt. For meg gjør det godt å lese hva jeg skrev, da. For meg gir det fornyet inspirasjon og glede. Livet er på min side, alltid ……
Dette er hva jeg skrev:
Å velge å leve et myndiggjort liv handler ikke om å snu livet opp ned. Det er heller ikke om å manifestere endringer bare for endringens skyld. Det er om å komme til en erkjennelse av at det er noe jeg virkelig liker og brenner for å ha mer av. Noe jeg ikke engang skjønte var mangler, før jeg begynte å rette oppmerksomhet mot livet mitt og det jeg virkelig ønsket meg.
Det handler også om å gjøre alt jeg gjør med en komplett og total bevissthet på godt og vondt. Det er de valgene jeg tar hver dag som til slutt skaper kvaliteten på livserfaringene mine. Med andre ord, å leve et myndiggjort liv krever at jeg erkjenner, og helt ut forplikter meg til å bli den personen som jeg er ment å være.
For meg har denne endringen gått over år, utløst av en kjede av vonde og vanskelige hendelser. Det fikk meg til å stoppe opp og virkelig tenke over hva jeg trengte å gjøre med livet mitt for at det skulle bli slik jeg drømte om at det skulle være.
«Du kan støte på mange nederlag, men du må ikke bli beseiret. Faktisk kan det være nødvendig å møte nederlag, slik at du kan vite hvem du er, hva du kan reise deg fra, hvordan du fortsatt kan komme ut av det.»
Maya Angelou
Langsom og planmessig har jeg forandret det som jeg ikke likte. Drømmene jeg hadde for hvordan livet mitt skulle bli, var så store for meg, at jeg ikke våget å fortelle dem til noen. Jeg var redd for at om jeg fortalte det, ville jeg bli gjort til latter og fortalt at det aldri vil skje. Bare glem det.
I dag er jeg godt på vei til å nå drømmene mine. Det har vært tøft og vanskelig. Jeg vet at jeg har mistet venner på grunn av den jeg har blitt. Jeg vet at noe av det jeg gjør, vekker hoderistende bekymring fra noen. Andre sier, ja, ja, hun kan jo prøve….
For ikke lenge siden viste jeg frem litt av den jeg har blitt. Det var noe av det aller vanskeligste jeg noensinne har gjort. For å våge måtte jeg ta i bruk alt motet jeg hadde, og enda litt til. Uansett reaksjon var budskapet så viktig for meg å formidle, at det presset seg frem uten hensyn til hvordan det ville bli mottatt. Jeg har heldigvis ikke ansvar for mottakerens reaksjoner. Jeg er kun ansvarlig for det jeg sender ut.
Det er nødvendig å være ekte og sann mot den jeg er, og ikke la meg bli hindret av redsel for hvordan jeg blir oppfattet. Så lenge det jeg formidler, er kjærlighet, kan det ikke skade. Selvsagt kan det bli avvist, men det vil aldri gjøre noen vondt. Derfor vet jeg at det kun i verste fall, er mitt omdømme som får en ripe i lakken. Men hvilken ripe i lakken. Dersom jeg er mer redd for hva andre sier og tenker om meg, enn å være sann mot den jeg er, hva er da vitsen med å forandre meg.
Stillhet er den beste måten å kommunisere med det som ikke kan sees.»
Michael Bassey Johnson
Du lurer sikkert på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har rett og slett åpnet opp og utviklet intuisjonen min slik at jeg noen ganger vet mer enn jeg med vanlig fornuft kan vite. Det er en fantastisk gave å få, og jeg har bedt om å få den. Den er fortsatt svak og inntil nå er det kun i forhold til noen få at jeg vet med sikkerhet at jeg vet mer enn ….
Det fantastiske er at budskapet er universelt, og når langt flere enn den eller de menneskene som det er rettet inn mot i utgangspunktet. Det forteller meg hvor stor og mektig kjærlighetskraften er. Den evner å gjøre budskapet som er rettet mot et enkelt menneske, om til noe som kan nå, bety noe og hjelpe mange. Det er en fantastisk gave. Det gjør meg både ydmyk og takknemlig at jeg får ta del i noe så stort. For meg er det også et tegn på at som mennesker er vi like, og har de samme utfordringene og behovene, selv om de kan arte seg noe forskjellig for hver enkelt av oss.
Det vanskeligste er å stole på at budskapet stemmer, at jeg ikke bare fantaserer eller er overspent, eller noe annet rart noe ….
Det er ikke alltid like lett å stole på budskapene jeg får. De kommer som drømmer, syner eller rett og slett bare en visshet. Jeg har også utviklet en evne til å tolke det jeg får vite. Alt handler om kjærlighet og godhet for andre. Jeg vet at det er en positiv kraft. Derfor, når jeg nå har våget å fortelle hva jeg vet uten noen logisk grunn for at jeg vet, kjennes det godt, men samtidig er magen min full av sommerfugler.
Tenk om jeg tar feil og tabber meg ut om noe så viktig som det jeg formidler. For jeg vet ikke alltid med fornuften om det jeg formidler stemmer. Men budskapet må ut og frem i lyset. Kanskje vil jeg aldri få vite om det er riktig tolket. Det er tøft å stå i, men jeg vet at jeg må stå i det. Skal jeg være ekte og utvikle meg videre, må jeg kunne stole på de budskapene jeg får.
» Ta det første skrittet i tro. Du trenger ikke å se hele trappen, bare ta det første skrittet.»
Martin Luther King Jr
Ingenting av det jeg tidligere har erfart eller møtt av tøffe situasjoner, har vært så vanskelige og så uutholdelig grensesprengende som dette. Det er som å kaste meg utfor stupet uten fallskjerm. Uansett omkostninger, er prisen jeg må betale for å være den jeg er, ekte og sann mot det jeg vet er rett.
«Hva så? Du er en annen person, så selvfølgelig ser du annerledes ut. Hva er det du trenger å skamme deg over? »
Yana Toboso
Det er fantastisk å våge å skrive dette. Tenk, jeg som har vært så reservert, står frem med noe slikt og alle kan lese det. Jeg vet at for å vokse og komme videre må jeg ha tillit. Ved å fortelle om hvem jeg er på vei til å bli, tar jeg et viktig skritt videre på veien som er tiltenkt meg. Er ikke livet magisk. For meg blir det bare mer og mer spennende. Jeg opplever stadig ny innsikt og alt det jeg før ikke så, er blitt vidunderlige opplevelser og erfaringer.
Som en bonus opplever jeg naturens undre gjennom kameraet mitt hvor jeg enn går. Jeg som før beveget meg gjennom terrenget uten å legge merke til det som fantes rundt meg, ser nå et under rundt hver sving. Det gjør livet rikt og uendelig vakkert. Tenk så heldig jeg er!
Jeg er sikker på at livet er fullt av løsninger i stedet for problemer. Det gjør meg trygg og gir meg den indre freden jeg trenger for å gå videre inn i det ukjente.
«Når jeg møter et fjell vil jeg ikke gi meg. Jeg vil holde på å streve til jeg klatrer over, finne en vei gjennom, en tunnel under eller bare bli og gjøre fjellet om til en gullgruve … »
Robert Schuller
Jeg vet at det alltid er en måte, at jeg blir ledet dit jeg skal gå. For meg er det bare å følge og gå dit jeg blir ledet. Fordi livet er fullt av løsninger og mirakler, trenger jeg ikke engste meg. Slik lærer jeg å gjøre det før så uoverstigelige fjellet om til en gullgruve … Det er virkelig magisk!!!
Jeg vil gjøre Eckhart Tolle sine ord til mine når han sier:
» Når du mister kontakten med indre stillhet, mister du kontakten med deg selv. Når du mister kontakten med deg selv, mister du deg selv i verden. Din innerste følelse av selvtillit, av hvem du er, er uatskillelig fra stillheten. Dette er den jeg er som er dypere enn navn og form.»
Det handler om å finne meg selv og være tro mot den jeg er.
«Mennesker vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle.»
Maya Angelou
For noen netter siden lå jeg og døste, og tenkte over livet mitt og de valgene jeg har tatt. Plutselig så jeg et uendelig mørke. Midt i dette mørket var en eneste fargeklatt. Det var en stor tue med forglemmegei som lyste klart blått midt i mørket. Et utrolig vakkert og minneverdig syn. Et syn som jeg ikke klarer å slippe taket i. Mon tro hva det betyr. For en mening er jeg sikker på at det har.
Jeg blir mer og mer sikker på at det er et budskap til meg. Selve navnet blomsten bærer er et budskap i seg selv. I så fall hva eller hvem er det jeg ikke skal glemme. Og hvorfor dette store mørket? I mitt innerste indre var jeg ganske sikker på hva det betydde, men våget jeg å stole på den indre stemmen når budskapet var så spesielt?
Jeg vet at jeg for noen år siden sendte en mail med en forglemmegei til en som jeg setter stor pris på. Da var meldingen ganske tydelig: «Ikke glem meg.» Ellers har jeg ikke noe forhold til den blomsten.
Det første jeg gjorde var å slå opp og se om betydningen av blomsten kunne gi meg et spor.
Der fant jeg: «De som er født i september har forglemmegei som sin fødselsblomst. Betydningen av blomsten forglemmegei er fintfølende, trofast og tålmodig. Og selvsagt, ikke glem meg.
Budskapet ble om mulig enda klarere. Midt i alt som er både mørkt og trist, står den vakre blomsten og skinner og gir meg en påminnelse. Uansett hvor håpløst og lite trolig drømmer kan synes å være skal vi ikke gi opp. Drømmen min er omgitt av mørke, men også av et stort og lysende håp. Den sender ut beskjeden om at jeg ikke må gi den opp. Snart er den klar og vil komme til meg ut av mørket den skjuler seg i.
Jeg så at det var en robust og kraftig blomst, så jeg vet at den klarer seg gjennom de tøffeste tider. Noe den kan trenge. Omgivelsene så ikke særlig gjestfrie ut. For meg så det mest ut som en steinørken uten annet tegn enn den ensomme forglemmegeien til å bryte ensformigheten. Til gjengjeld gjorde den inntrykk mot alt det mørke og triste.
Jeg forsto at den var på vei ut av mørket. Den strakk seg mot lyset og solens varme stråler som skinte på den med et varmt og gyllent lys. Den nøt det og hentet krefter gjennom energiene som strømmet mot den. Røttene strakk seg dypt ned under overflaten og sugde til seg næring fra jordens nektar og visdom. Jorden som raust deler av sin rike kilde. Kilden som strømmer over av livgivende krefter og kjærlig omsorg. Ikke rart at den vakre blomsten åpnet seg opp, og viste stolt frem sitt sårbare hjerte etter mange golde år i totalt mørke.
Den strekker seg mot solen og lyset og roper ut, «ikke glem meg».
Er det ikke vidunderlig å få et slikt budskap. Og det bare gjennom et kort flash av en vakker blomst mot en mørk bakgrunn. Jeg er sikker på at vi alle får slike budskap gjennom ulike kanaler. Det handler om å være mottakelig og stole på det som kommer til oss. Våger vi, vil vi forstå når noe vi møter taler til oss på en spesiell måte. Det er magisk å ha en slik kontakt. Livet blir et vakkert eventyr, som snakker til oss på sine mange underfundige og ofte magiske måter. Det handler om å være innstilt på den rette kanalen og ha tiltro til budskapet. At det ofte må tolkes, gjør det enda mer spennende. Det er som å være på skattejakt.
Vær lydhør. Kanskje det er et vidunderlig budskap til deg også et sted i dag.
«Det er noe inspirerende og sublimt over den lille forglemmegei blomsten.Jeg håper det vil være et symbol på de små tingene som gjør livet ditt lykkelig og godt.»
Dieter F. Uchtdorf
«Hvis jeg ikke er god mot meg selv, hvordan kan jeg da forvente at noen andre skal være god mot meg?»
Maya Angelou
I dag har jeg kjent på en følelse fra et menneske jeg nylig møtte. Følelsen av alenehet overvelder meg og jeg klarer ikke å gi slipp på den. Derfor må jeg stå opp selv om det er midt på natta og skrive om dette som kjennes så tungt. Det er ikke ofte jeg tar inn fremmede mennesker så tydelig som akkurat dette mennesket. Hvorfor vet jeg ikke.
Jeg kunne ha gått videre uten å ta følelsen inn over meg eller kjenne på den. Jeg vet bare at det hadde blitt feil. Det er akkurat som ordene tvinger seg frem og ut. Kanskje det er et budskap som må formidles akkurat nå til deg som leser det jeg skriver?
Du er så skuffet over livet. Over å nesten alltid være alene. Livet består for det meste av jobb og alenehet. Du har bygd en festning rundt hjemmet ditt. Gardinene er trukker for. Utenfor vinduene står høye trær som skygger for lyset slik at det alltid er dunkelt inne hos deg. Lys har du skjelden på. Der sitter du i mørket foran pcen med et eller annet spill eller du ser på et intetsigende tv program. Livet er begredelig og du kjenner på håpløsheten og tomheten. Mat er du ikke så nøye med. For det meste går det i pizza eller annen ferdigmat.
Denne følelsen er så velkjent for deg at du nesten ikke registrerer den. Det er bare slik det er.
Det var ikke dette som fikk meg til å kjenne på smerten din. Det var noe annet og langt sterkere. Du har ikke mange mennesker rundt deg, bortsett fra noen få som du er i familie med. Svik fra mange hindrer deg i å knytte nye relasjoner. Dessuten er du i din alenehet blitt ganske sær og litt vanskelig å omgås.
«Når vi kan være alene, kan vi være sammen med andre uten å bruke dem som en flukt.»
Bell Hooks
Det jeg tok inn var gleden du følte over å skulle møte noen av de få du fortsatt har kontakt med. Jeg merket at du i glad forventning gjorde i stand til besøket ditt. Du hadde ryddet og ordnet både ute og inne. Mat og drikke var innkjøpt i store bæreposer. De rommet de meste av det du syntes var godt. For deg å være var du mer enn aktiv, og til tross for de mange uvante aktivitetene gikk arbeidet med liv og lyst. Tenk at du skulle få besøk. Du gledet deg til å sitte rundt de nye møblene, innkjøpt for anledningen, sammen med dem du gledet deg slik til å se. Alt skulle være perfekt. Til og med ny duk hadde du kjøpt.
Det jeg så tok inn, var fortvilelsen og sorgen din. Du ryddet bort alt du hadde satt frem. Gjestene hadde meldt avbud. Det hadde kommet noe i veien. «Kanskje en annen gang,» sa de.
Alt knyttet seg i deg. Gråten presset på, men det kom ikke en tåre. Du hadde forlengst mistet evnen til å gråte. Til det var den indre smerten for stor, og du hadde god øvelse i å undertrykke enhver smertefull følelse. Beskjeden om at de ikke kom likevel, kom ikke pr. telefon, men pr. tekst melding. Så lite betydde du for dem. I alle fall var det det du oppfattet og tenkte. Du sank sammen i stolen i kjent positur, i passiv og tilsynelatende likegyldig kjedsomhet.
«Kjenner du den følelsen. Følelsen av å være i live og død, begge samtidig? Når det virker som om du bare går gjennom ulike forestillinger om livet, uten egentlig å leve det. Jeg gjør det, jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg lever sammen med den, spiser med den og ofte sover med den.»
Bhavya Kaushik
Jeg skulle ønske for deg at du våget å kjenne på de vonde følelsene. I stedet gjorde du alt du kunne for å bagatellisere smerten og skuffelsen din. At du prøvde så hardt gjorde alt bare enda verre for deg. Du svelget, og svelget for å skjule til og med for deg selv hvor såret du var.
Det var ingen til å holde rundt deg. Til å trøste deg. Du måtte holde alt for deg selv. Derfor skjøv du det bort og inn i den store indre tomheten din. Du visste ikke om noe annet. Du våget ikke utforske noe annet. Alt var uendelig håpløshet.
» Det er i erkjennelsen av at vi er mer like enn ulike – inklusiv vår sårbarhet og gjensidige avhengighet, at mennesker virkelig møtes. men uten denne erkjennelsen møtes ikke livene våre, og vi kommer til å snakke og se forbi hverandre.»
H. M. Nouwen
Det var alt dette jeg tok inn og som ikke ga meg fred. Jeg er sikker på at du merker de varme og legende energiene jeg sender ut til deg. At de kan gi deg litt trøst slik at livet kan kjennes og oppleves litt bedre.
Jeg har ingen mulighet til å nå deg i din alenehet. ikke annet enn gjennom kraftige positive broer av energi som jeg sender din vei. Kanskje de kan gi deg et snev av håp og utholdenhet. En vilje til å invitere igjen, og skape nye kontakter og nye relasjoner rundt deg.
«Utholdenhet er en unik mental styrke;
en styrke avgjørende for å bekjempe den voldsomme
kraften i gjentatte avvisninger.»
Bob Proctor
Det er ikke derfor jeg skriver alt dette. Alt dette som jeg kjenner må bli skrevet akkurat nå. Jeg skriver det som en påminnelse til oss alle. Vi er ansvarlige for våre egne liv, for våre egne avgjørelser. I tillegg er vi ansvarlige for menneskene rundt oss, for hverandre. Andre menneskers elendighet er noe vi kan tenke oss gjennom våre egne erfaringer. Hvorfor er vi da så lite empatiske? Alle har vi til tider kjent på smerte og alenehet. På grunn av vår manglende innlevelse fortsetter altfor mange å lide og kjenne presset av sin egen ensomme eksistens.
«Han hadde i mange år, vært en rolig stille mann, lite assosiert med andre menn, og vant til kameratskapet med sine egne tanker. Han hadde aldri før kjent styrken i ønsket fra sitt eget hjerte for et lite anerkjennende nikk fra andre, et blikk, et ord; eller befrielsen som hadde strømmet inn i hjertet hans av dråper fra slike små midler.»
Charles Dickens
Kan vi ikke gjøre slutt på dette? Fordi vet du hva? Dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år så fort at vi ikke får med oss hva som skjedde. Men vi vil vite hva som ikke skjedde. Og vi vil føle ekte anger.
Det handler om å se hverandre som medmennesker. Uttrykket» Elsk hverandre «er så klokt. Ved å elske hverandre, investerer vi i hverandre og i oss selv. Kanskje en dag, når vi trenger noen til å bry seg om oss, kommer ikke omsorgen fra de vi forventer, men fra noen vi minst venter omsorg fra. Eller vi får ikke omsorg fra noen, og blir sittende fast i vårt eget feilslåtte liv.
Det handler om å skifte fokus fra oss selv til andre. Med andre ord å bry oss om hvordan andre har det. Umiddelbart vil vi oppleve gleden ved å gi og åpne opp for andre. Slik vil også vår egen smerte forsvinne. For det er ved å se og stille opp for andre at vi selv blir hjulpet.
«Folk ønsker å bli elsket; i mangel av dette beundret; i mangel av dette fryktet; i mangel av dette hatet og foraktet. De ønsker å fremkalle en form for følelser. Sjelens gysninger før glemsel og søker tilkobling for enhver pris.»
Hjalmar Söderberg
Hva er det som er viktig for oss? Ikke vår egen betydning, og heller ikke hvor flinke vi tror vi er, men følelsene fra dem som bryr seg om oss og som vi tar vare på i retur. Livet blir virkelig stort når vi jobber for andre, så vel som for oss selv. Av vårt eget lys, kan vi bare belyse en liten del av verden, men når lyset reflekteres og deles, blir det forstørret. Da trenger ingen oppleve alenehetens redsel og ydmykelse. For ofte er det vår egen følelse av å ikke være verdig, ikke god nok som holder oss tilbake fra å strekke ut en hånd til andre. Og når vi endelig våger og opplever å bli avvist, trekker vi oss enda lenger inn i skallet vårt. Det er ingen vits i å prøve igjen. Resultatet vet vi bare så altfor godt.
Ren ydmykhet er å gi kjærlighet til andre. Det gjør oss ikke mindre, selv om vi skulle bli avvist.
Når vi kjenner oss bedre enn andre og selvrettferdige er det vanskelig å gi kjærlighet med medfølse, og å forstå eller i det minste forsøke å forstå. Jeg er klar over hvor lett det er å falle i en grøft av selvopphøyelse og bare gi smuler av det vi forfekter er vårt. Ydmykhet prøver å forstå, og forholde seg til en annens smerte. Som resultat vil kjærligheten på magisk vis fjerne destruktive følelser, både hos oss selv og andre.
Det er så viktig for meg å formidle at vi alle bærer på hverandres smerte. Energien vi sender ut kommer tilbake til oss. Derfor når jeg sender ut positive energier, vil verden straks bli litt bedre. Det er vårt felles ansvar å fylle verden med kjærlighet. Kjærligheten skjuler, og dekker til en uendelighet av smerte og feilslåtte handlinger; handlinger fylte av negative energier som sprer seg som ringer i vann. I dag trenger vi å sende ut positive og kjærlige energier, slik at de negative sirklene brytes og gir rom for kjærlighetens omsluttende sirkler av lys og varme.
Er det ikke mulig sier du?
Klart det er. Strekk ut en hånd mot menneskene rundt deg. Du kan invitere igjen, selv om du fikk avslag sist. Smil til en fremmed og se hvordan smilet blir gjengjeldt. Det er alltid, noe, lite eller stort vi kan gjøre for hverandre. Ikke vær den som går forbi og ser en annen vei. Neste gang kan det være du eller jeg som trenger en utstrakt hånd.
Jeg vet det er flere som tenker slike tanker akkurat nå. Tanker om å spre varme til verden. Mens jeg satt og skrev på bloggen min falt blikket mitt på et dikt. Merkelig hvordan synkronitet oppstår når budskapet er viktig. Derfor deler jeg med deg de kloke ordene fra Elisabeth Hvaal Moe.
BRINGE NOE GODT
«Om et menneske satt på ei øde øy og spilte på en selvlaget fløyte
Spilte en melankolsk melodi Kunne du merket det da på en helt annen del av kloden?
Kanskje kom et vemod over deg uten at du skjønte hvorfor..
og du fant fram musikk som passet til stemningen
eller dro av sted for å sette deg på ei klippe nede ved sjøen og bare se utover nesten som i transe
Du satt der og følte på storheten rundt deg og nærheten til noe inne i deg
Om ditt navn ble uttalt et helt annet sted Ville du merket det da?
Plutselig tenkte du på en som du ikke har hatt i tankene på mange år
og dette mennesket nevnte ditt navn i en samtale langt borte
eller bare tenkte på deg og mintes noe og så ble tankene overført
Om et menneske i ensomhet sendte ut forbannelser mot deg
Ville du merket det da?
Ville en uforklarlig tafatthet fylle deg slik at du ikke klarte å være deg selv eller gjøre noe ut av livet ditt?
Om du kom inn i en by der alle satt og snakket stygt om andre Ville du merket det da før du hadde truffet noen? Ville gatene være mørke og skyggene uhyggelige og ville du snudd deg stadig i angst for at noen fulgte etter?
Om et kjært menneske var i ferd med å forlate jorden
Ville du merket det da?
Kanskje et sug i magen som fikk deg til å spise noe i panikk
stående på gulvet med urolig kropp og skjelvende hjerte Kanskje gråten presset på bak øynene uten at du skjønte hvorfor og kanskje kjente du et gap som åpnet seg
Og senere ville du tenke: «Det var derfor jeg følte meg slik..»
Om noen satt et sted og ba til Gud for deg eller overførte kjærlige tanker Ville du merket det da?
Ville du kjent en fred og en følelse av omsorg for deg og varme som omsluttet deg?
Kanskje gikk du til sengs og sovnet straks og uten kaotiske drømmer
Kanskje fortalte du neste dag oppglødd til noen om at så godt hadde du aldri sovet før
Jeg undrer meg om vi ikke er viktigere for hverandre enn vi ofte tenker
og hvis det er slik
tenk hvor mange muligheter vi har til å bringe noe godt inn i verden
Hva skal vi med det onde?
Slik tenker jeg nå og håper det er tankeoverføring fra mange, mange andre utover hele kloden …
Og nå kjenner jeg fred.. og takker for de som har bedt om fred»
«Hvis det var litt mer stillhet, hvis vi alle ble stille … kanskje vi kunne forstå noe.»
Federico Fellini
Jeg skriver til deg i dag. Det må jeg fordi hjertet mitt strekker seg mot deg i stille glede og takknemlighet. Budskapet jeg fikk da jeg undret meg over hva jeg skulle skrive om, var tydelig og klart. Gå bakenfor, gå bakenfor …..
Hva menes med det, kan du undre. For meg er det veldig klart. Jeg må lytte til stillheten mellom oss. Det er i denne stillheten jeg finner svaret.
Stillhet har en energi som er større enn noen annen kilde. Den får meg til å tenke og til å handle, den kan bidra til å roe ned sinnet, og det er en mektig alliert når jeg søker råd og veiledning for små og store spørmål.
Hva skjer når det er stillhet?
«Lag fred med stillhet, og minn deg selv på at det er i dette rommet at du kommer til å huske din sjel. Når du er i stand til å overskride aversjonen for taushet, vil du også overskride mange andre elendigheter. Og det er i denne stillheten at minnet om Gud vil bli aktivert.»
Wayne W. Dyer
Jeg vender tanker og fokus innover og dermed får jeg den kraften jeg trenger. Stillheten er drivstoffet som gir meg både energi og viser vei inn til kjærlighetskraften i meg. Det bevisste sinnet er midlertidig slått av eller i det minste stille. Det er da jeg begynner å se den virkelige verden slik den burde være. Tankene mine komme ofte i veien for virkeligheten, og jeg ser ikke skjønnheten i verden rundt meg. Når det er stille i sinnet mitt, er det lettere å se, og føle hvem jeg er, og slik la mitt sanne selv få snakke, ikke det bevisste sinnet, men mitt samme selv koblet til strømmen av energi rundt meg.
Stillhet hjelper meg til å jobbe gjennom det jeg ønsker skal skje, eller noe jeg er opptatt av akkurat nå. Jeg elsker stillheten, særlig om morgenen. Da nyter jeg en kopp kaffe, har lys tent og mediterer over livets store og små spørsmål. Mest av alt nyter jeg stillheten og bare er….
«Når du sitter i stillhet lenge nok, lærer du at stillhet har en bevegelse. Den glir over deg uten form, akkurat som vann. Dens farge er sølv. Og stillheten har en lyd du hører bare etter timer med å vasse inne i den. Lyden er myk, som fløyte toner som stiger opp, som ordene av glass som snakker. Så kommer det et punkt når du må knuse blindheten av dens ord, blindheten av dens lys.»
Anne Spollen
Stille refleksjon er en fantastisk måte å få kontakt med alt i meg og rundt meg, på en måte som ikke er mulig når jeg er omgitt av støy. Det gir meg en dyp indre ro. Da er det lettere å skape fra hjertet- fra lidenskap. Alt blir så mye lettere da.
Stillhet er en måte å nå noe vesentlig og dyrebart inne i meg, nemlig hjertets stemme som er vanskelig å høre uten stillhet. Faktisk kan jeg oppleve stillhet midt blant mange mennesker. Det handler om bevissthet og en vilje til å se innover, mer enn utover.
«Ønsker du å forandre verden?
Så endre deg selv først.
Ønsker du å forandre deg selv?
Da forbli helt stille inne i stillhetens hav.»
Sri Chinmoy
Akkurat som med tyngdekraften, trenger jeg stillhet. Stillhet gir meg en mulighet til å leve i livets mysterium og vite at jeg er en del av et større hele. Noe ganske utrolig skjer når jeg hver dag, oppsøker stillheten bevisst. Når jeg lytter til stillheten vil jeg naturlig få mer kjærlig godhet, ærbødighet, respekt, raushet og uselviskhet til andre.
Jeg tar dype åndedrag i stillhet og kjenner hvordan jeg fylles med energi og glede. For pusten er selve livsenergien. Den roer meg ned slik at jeg kan høre hva stillheten har å fortelle. Samtidig fjerner den avfallsstoffer fra kroppen, faktisk hele 70%. Magisk, Ikke sant?
Å leve i øyeblikket, bevisst koblet til livet og stillheten gjennom pustens dype åndedrag, endrer alt. Det gjør verden til et bedre sted fordi det gjør meg til et bedre mennesker.
«Etter en tid fant jeg ut at jeg nesten kunne lytte til stillheten, som hadde sin egen dimensjon. Jeg begynte å legge merke til dens merkelige og vakre tekstur, som var umulig å uttrykke i ord. Jeg oppdaget at jeg følte meg hjemme og i live i stillheten. Den tvang meg til å gå inn min indre verden og utforske den. Uten distraksjon av konstante samtaler, begynte ordene på siden å snakke direkte til mitt indre. De var ingen lange uttrykte ideer som bare var interessant intellektuelt, men de snakket direkte til min egen lengsel og forvirring.»
Karen Armstrong
Kjære deg. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du går inn i din stillhet og lytter til hva den vil si deg. Det er verken vanskelig eller farlig. Faktisk er jeg overbevist om at du vil oppleve stor glede og fred om du tar deg tid og våger …. å være stille…. og lytte til ditt hjertes stemme.
Lenge har du omgitt deg med støy. Ditt eget urolige sinns støy. En støy som har distrahert deg og ikke gitt deg fred. Hva denne støyen er, undrer du? Den er rett og slett en stor manipulator. En manipulator som har fått herje fritt i sinnet ditt altfor lenge nå. Og du har gitt den fritt spillerom. Merkelig egentlig, fordi du er både en fornuftig, begavet og innsiktfull person. Likevel har du latt deg lure av alt denne stemmen forteller deg. Den har gitt deg beskjed om at du er mislykket, at du ikke passer inn sammen med andre, at du alltid vil trekke det korteste strået, at livet aldri vil smile til deg, at du ikke fortjener å oppleve lykke, at du er uverdig, at … at i det uendelige. Og du tror på det alt sammen. Denne stemmen er summen av alle avvisningene du har opplevd, og alt det negative, og vonde du har fått høre om hvem du er fra mennesker som ikke vil deg vel, eller i beste fall ikke forstår deg.
«Det er i livet noen få øyeblikk så vakre, at selv ord er en slags banning.»
Diana Palmer
I det siste har du begynt å tvile på en slik sannhet. Det urimelige i slike påstander har gått opp for deg, mer og mer. Du vet jo at det ikke er sant. Ta alle disse påstandene og snu dem rundt. Beskriv deg som noe positivt i stedet for alt det negative … som har fylt hjertet ditt med så mye smerte.
Kjenner du hvor godt det lyder og hvor sant det kjennes. Lytt til stillheten i deg og kjenn etter. Kjenner du hvor sant og godt det er. Du er et vakkert menneske som fortjener alt godt. Du fortjener kjærlighet.
«Stille ensomhet gjør sann tale mulig og personlig. Hvis jeg ikke er i kontakt med min egen elskelighet, da kan jeg ikke berøre andres helligdom. Hvis jeg er fremmedgjort fra meg selv, er jeg også en fremmed for andre.»
Brennan Manning
Alt for lenge har du hentet trøst gjennom rammene av et organisert og tilbaketrukket liv. Du har gjemt deg bort og ikke våget deg utenfor rammene av det du har satt opp som dine grenser. Grenser som har vingeklippet deg, og ikke latt deg få spre dem og fly fritt slik hjertet ditt drømmer om. Du som har et så stort potensiale, har begrenset deg selv ved å legge bånd på lidenskapen og hjertet ditt.
«Ikke fordømming roer den interne dialogen, og dette åpner igjen døren til kreativitet.»
Deepak Chopra
Du har stagnert innen dine egne rammer og har problemer med å løsrive deg. Kreativiteten som før var et kjennetegn på deg, har forlengst tørket inn og trenger sårt å finne veien tilbake til kilden. For meg ser det ut som du med dine bortforklaringer og håpløse tanker om hvor udugelig du er, har demmet opp, fylt løpet med mudder og annet avfall, slik at flommen av livgivende energi har stoppet opp. Den når ikke inn til deg og du kjenner deg tappet for krefter, mot og energi. Vet du, jeg skulle gjerne ha ristet deg. Ristet deg løs fra slike vrangforestillinger. Ser du ikke hvor uendelig vakker og verdifull du er?
«Kanskje det viktigste vi bringer til en annen person er stillheten i oss, ikke den slags stillhet som er fylt med uuttalt kritikk eller hard tilbaketrekning. Den slags stillhet som er et tilfluktssted, hvile, en aksept av andre som de er. Vi er alle sultne på denne typen stillhet. Den er vanskelig å finne. I dens tilstedeværelse kan vi huske noe utover øyeblikket, en styrke for å bygge et liv. Stillhet er et sted med stor kraft og healing.»
Rachel Naomi Remen
Du har alt du trenger inne i deg. Og det er mer enn nok til å kaste deg ut i livet igjen. Jeg vet at du har trengt å trekke deg tilbake fra all støyen rundt deg for en stund. Problemet er at du har tatt med deg støyen inn i din egen stue, til godstolen. Lov meg at du vil prøve å finne stillheten, stillheten i deg selv. Ta deg tid til å øve. Sett av litt tid et par ganger om dagen til å bare være. Kjenn på stillheten, pusten og det store rommet som litt etter litt kommer til syne inne i deg. Er det ikke vakkert? Kjennes det ikke godt? Merk hvordan støyen stilner og erstattes med det å være, bare være som den du er.
«Stjerner åpner seg blant liljer.
Er du ikke blendet av slike uttrykksløse sirener?
Dette er stillheten av forbløffede sjeler. »
Sylvia Plath
Jeg vet at du har øvd i det siste. Alt det negative som har vært din følgesvenn så lenge er du mektig lei av. Du har kommet til et punkt der du fjerner deg mer og mer fra det som har gitt slike negative konsekvenser for livet ditt. Du vil ikke ha det slik lenger. Du vil ut i lyset og leve. Du har reist deg fra godstolen og tatt de første vaklende skrittene tilbake til livet. Du frydes igjen over en vakker stjernehimmel, en fargesprakende solnedgang eller skyggene i et vakkert landskap. Tenk at du stengte deg selv inne fra alt dette vakre som kan berike sjelen din så sterkt. Du røres over skjønnheten og føler endelig trang til å juble. Endelig kjenner du at du lever igjen.
«Jeg har begynt å innse at du kan lytte til taushet og lære av det. Den har en kvalitet og en dimensjon alt av seg selv.»
Chaim Potok
Jeg vet det, for jeg har møtt deg gjennom stillheten. Min stillhet treffer din stillhet, og den ekspanderer og blir til et stort stille rom, fullt av uuttalte ord. Ord som svever mellom oss, og sender sine forløpere som gnistrende lys og fornemmelser, fylte av varme og nærhet. Jeg ser at gledestårer renner fra øynene dine. Det kjennes så godt å kunne åpne deg opp, og slippe alle de fortrengte og innestengte følelsen dine ut i det magiske livet. Tårene dine glitrer som tusen vakre diamanter, og løsner og renser alt som har demmet seg opp rundt hjertet ditt. Du er fri. Du er fri. Er det ikke magisk!
«Vi trenger å finne Gud, og han kan ikke bli funnet i støy og uro. Gud er venn av stillheten. Se hvordan naturen – trær, blomster, gress – vokser i stillhet;.. Se stjernene, månen og solen, hvordan de beveger seg i stillhet. Vi trenger stillhet for å være i stand til å røre sjeler.»
Mor Teresa
«Du kan lukke øynene for det du ikke ønsker å se, men du kan ikke lukke hjertet ditt for det du ikke ønsker å føle.»
Johnny Depp
Denne uttalelsen betyr for meg at jeg gjerne kan lukke øynene for å utslette det som er ubehagelig, men hjertet, og sinnet vil aldri glemmer smerten og skaden, eller muligheten for glede og kjærlighet.
Noen ganger kan jeg ikke fortelle en annen hvordan jeg føler meg. Ikke fordi jeg ikke stoler på den andre eller at jeg tror vedkommende vil synes jeg er rar, men fordi det er vanskelig å finne de rette ordene for å få den andre til å forstå. Det gjør meg frustrert. Mennesker tar det som skjer på hundre forskjellige måter, og det er derfor det er så vanskelig.
«Noen ganger har livet en grusom følelse av humor, noe som gir deg det du alltid ønsket på det verst mulige tidspunkt. »
Lisa Kleypas
Frykt for å tabbe meg ut, for å ta et feil valg er mye større i tankene mine enn de er i virkeligheten. Jeg kan ikke la frykt få stoppe meg. Livet mitt må leves slik at jeg aldri trenger å angre på de sjansene jeg ikke tok, kjærligheten jeg aldri slapp inn eller gavene jeg aldri ga. Anger smerter og tynger mer enn noe annet jeg vet om.
«Skjebnen er aldri rettferdig. Du er fanget i en strøm som er mye sterkere enn du er. Kjemp mot den og du vil drukne ikke bare deg selv, men de som prøver å redde deg. Svøm med den. og du vil overleve »
Cassandra Clare
Men, dersom det jeg prøver å si er ment å være sagt, vil det finne en måte å bli forstått på selv uten ord. Det gjør meg trygg og glad, uansett hva som måtte skje.
Jeg vet at slik er det. Det jeg har ønsket å si har nådd frem. Det bare vet jeg. For en vidunderlig viten å ha.
«Det som er ment å være, vil alltid finne en måte»
Trisha Yearwood
Har du også hatt en slik følelse overfor et annet menneske? Et budskap som er umulig å få sagt? Vit at den andre vil forstå, dersom det du ønsker å formidle er ment å bli sagt. Det kjennes ok for meg og for deg?
Jeg vet det er sant, fordi jeg har opplevd det mange ganger. Det vet jeg at du også har.
«Når du tar en avgjørelse, legger universet planer for å få det til å skje.»
«Jeg løfter deg og du løfter meg, og vi skal begge reise oss opp sammen.» John Greenleaf Whittier
Drømmer kan gjenspeile en virkelighet, fysisk eller mentalt. Ofte bærer de med seg et skjult budskap. Et budskap som jeg ofte ikke forstår før jeg lar drømmen fylle meg i våken tilstand. Budskapet lar seg tolke om jeg er villig til å åpne meg for det som ligger gjemt rett under overflaten. Intuisjonen leder meg alltid i riktig retning. Noen ganger forstår jeg ikke budskapet med det samme. Det må modnes i meg, eller ytre omstendigheter, som oppstår etter en tid, viser meg betydningen.
Denne vakre sangen som «Lillasjel» delte på veggen sin i dag, synes jeg passer perfekt til budskapet mitt i dag. Tilfeldighet … det tror ikke jeg.
I natt våknet jeg av en drøm som var ganske spesiell. Jeg vet at den angår deg eller deg. Derfor henvender jeg meg til deg når jeg skriver om drømmen og hvordan jeg tolker den. Kanskje du forstår enda litt mer av den enn det jeg gjør.
Jeg sto utenfor døren din og du ba meg inn. Det kjentes rart fordi du ville aldri ha bedt meg inn i virkeligheten. Langt mindre ville jeg ha vært i nærheten av der du bor. Det var et mysterium som jeg grunnet på, mens jeg sto der.
Søsteren din var med først i drømmen som en vag skikkelse. Hun dukket opp uten noen presentasjon. Hun bare var der. Hun hadde vanskeligheter med å la oss være alene, og fulgte etter oss og kommenterte alt du viste meg. Du på din side, overså henne fullstendig. Trolig var du lei av søsterlig innblanding.
Først kom jeg inn i hagen din. Den var uferdig og trengte mye stell. Du visste ikke hvordan du skulle få inn materialene du trengte for å opparbeide en vei inn til huset, fordi det var så liten plass der. Det var tydelig at arbeidet hadde stoppet opp. Jeg ga deg noen råd og klarte bare så vidt å holde tilbake et tilbud om hjelp. Intuitivt forsto jeg at skulle jeg hjelpe deg, måtte du be meg om det. Ellers kunne det virke nedlatende og påtrengende. Jeg ville absolutt ikke gjøre noe som kunne få deg til å avvise meg igjen. For det hadde du vennlig, men bestemt gjort et utall av ganger før.
Søsteren din løp rundt oss og kommenterte hele tiden.
Hun ville absolutt ta oss med opp til den eldste søsteren din som bodde rett overfor deg. Du ga etter for maset hennes, trolig for å få fred og bli kvitt henne. Huset til den eldste søsteren din lå på en høyde og hun kunne derfor se ned på deg, følge med på alt du gjorde. Jeg forsto at det var viktig for lillesøster at jeg møtte henne. Mellom linjene oppfattet jeg at hun trengte godkjenning fra storesøster. Godkjenning til å slippe meg inn i huset ditt. Akkurat som hun hadde noe med det. Jeg så hvor irritert du var på henne. Det var tydelig at storesøster var kontrollerende og ville ha et ord med i laget på alt som angikk familien og lillesøster fulgte opp alle hennes «påbud».
Huset på høyden hadde store vinduer og jeg kunne se at et av rommene inneholdt mye rot. Det virket som alt som ikke var i bruk ble stuet inn der. For meg ga det et dårlig inntrykk som gjorde at jeg ble på vakt. Hvorfor fikk jeg assosiasjonen hvitkalket grav?
Storesøster var ikke hjemme. Lillesøsteren din forsvant da storesøster ikke var der. Det virket som hun pustet lettet ut, fordi nå slapp hun å stå til rette for at hun ikke hindret meg i å ha kontakt med deg.
Du ba meg inn. Alt syntes lettere da vi fikk være alene uten andres kommentarer og innblanding.
Jeg vet at alt dette skal symbolisere fortiden, ikke i dag. Da du viste meg hagen din la jeg merke til at du manglet terrasse og at huset, i alle fall på en side manglet maling. Det så også ut som du holdt på å skifte bordkledning. Du hadde nettopp satt inn nye store vinduer for å gi godt lys inn i huset. Jeg oppfattet at det var et forsøk på åpenhet og et ønske om å leve ekte og ærlig, ikke etter andres pådyttede regler.
Terrassen står ferdig i dag og huset er malt. Det så jeg i drømmen. Derfor handler drømmen om noe du har lagt bak deg, i alle fall delvis. Den formidler noe som har påvirket livet ditt og hvorfor det har blitt som det er.
Det virket som du fikk energi av å ha besøk av meg. Energi og tiltakslyst hadde vært fraværende lenge. Livet syntes ganske håpløst for deg. Det forsto jeg gjennom det du formidlet ordløst. Hvordan jeg visste det? Det vet jeg ikke. Jeg bare visste. Jeg forsto også at du ikke vær særlig selskapelig av deg, at du var mye alene og at jeg burde føle meg beæret over å bli innvitert inn. Det uvanlige i innvitasjonen din var lett å forstå, fordi den ynste søsteren din var tydelig overrasket over den.
Samtalene mellom oss fløt lett og du viste meg hvordan du hadde laget deg en arbeidsplass i stuen. Du hadde satt opp et skille som gjorde at du kunne arbeide uforstyret, men samtidig oppholde deg i stuens lune atmosfære.
På et tilstøtende rom hadde du en barneseng. Lenge hadde du hatt planer om å rydde på dette rommet. Min tilstedeværelse ga deg et dytt til å begynne å rydde. Jeg kunne høre at du drev og romsterte og at du til og med hadde tatt frem symaskinen for å reparere den gamle madrassen i sengen. Da jeg så hva du holdt på med ble jeg overrasket. Hva skulle du med den gamle sengen? Du hadde ingen små barn lenger. Selv hadde du forlengt vokst ut av den. Dessuten luktet det stramt av madrassen. Ser du ikke at den er full av mugg, sa jeg. Kast den. Du fulgte rådet mitt og vi bar den ut sammen. Jeg kunne se at det gjorde deg godt å kvitte deg med sengen og madrassen. «Hvorfor har jeg ikke gjort det før?» sa du.
Du takket meg, og ga meg en varm og inderlig klem som varte lenge. Det var som vi hadde kjent hverandre alltid. Det fantes bare nærhet og forståelse mellom oss. Kommunikasjonen gikk naturlig og vi samtalte om alt som lå oss på hjertet.
Du foreslo at vi skulle være mer sammen fremover, og spurte om vi ikke skulle gå ut å spise og feire vannskapet vårt. Jeg ville gjerne, men var usikker på om jeg var fint nok antrukket. Tull, sa du, selvsagt er du fin nok akkurat som du er.
Så våknet jeg ……
«Du ventet på det. Du ventet på ham og du ventet på henne
til at de skulle bestemme seg for å levere.
Du ventet på at øyeblikket skulle dukke opp
og avlaste deg fra å holde alt
på skuldrene dine. Nå er det opp til deg,
fordi å vente på at andre skal få det til å skje deg, er ikke sannsynlig.
Noen ganger når vi ikke lenger vil
tro på noe som vi virkelig kan stole på,
slutter vi å lete etter det
og i stedet opprette en sone
av komfort hvor vi trøster oss med
tapet av det vi aldri ble gitt
eller aldri tok risikoen med å finne ut for oss selv.
Å hindre ditt eget potensial
eller hindre din ekspansjon
og personlig vekst ved å forbli
i et selvpålagt hjemmested ut fra begrensninger og gjøre deg liten er som aldri å plante
vakre blomster fordi du er usikker på muligheten for å se dem blomstre. Du er verdt å ta den nødvendige risikoen
for å bli aktualisert og blomstrende.
Du er verd å gjøre det for deg selv.»
Susan Frybort
Hvordan skal så alt dette tolkes. Jeg er sikker på at mye er selvinnlysende. Du forstår det umiddelbart.
For meg handlet det om å bli ledet. Gå villig og frimodig, fordi jeg vet at jeg blir ledet dit jeg skal være. Dit det er bruk for meg, og dit hjertet mitt finner ro og tilhørighet.
Så handler det om å ta imot det som blir tilbudt. Du kunne lett ha oversett meg og ikke innvitert meg inn. Jeg tror det handler om å være klar for det. Klar for å åpne opp for livet og en ny begynnelse, sammen med andre, sammen med meg.
“Av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, det tristeste er disse: «Det kunne ha vært.” John Greenleaf Whittier
Lillesøsteren i drømmen er en velmenede vokter som er tilstede for deg, men på feile premisser. Hun stoler ikke på at du kan ta selvstendige valg, og oppfører seg som en som ikke forstår at du er blitt voksen og kan ta dine egne avgjørelser. Hun er samtidig redd for hva andre vil tenke og har forlengst innordnet seg din storesøster. Det er storesøster som bestemmer, til tross for at hun ikke er helt enig i det hun står for. Hun vil så gjerne være selvstendig og ta sine egne valg, men autoriteten er for sterk og hun bøyer seg motvillig etter storesøsterens forgodtbefinnende.
Vi har alle slike «søstre», det være seg fysisk eller mentalt, som fremstår som voktere, og med mer eller mindre «pekefingre» som vet best.
Storesøster trodde hun var den som skulle ha kontrollen og bestemme. Hun hevet seg langt over de andre i familen. Hun var jo den med mest erfaring, mente hun. Strategisk hadde hun plassert seg slik at hun kunne ha kontroll over søsknene sine. Men det sto ikke bra til bak den flotte fasaden. Hun klarte ikke å skjule sin egen utrygghet og sitt egent indre rot. Derfor var det, for henne nødvendig å kunne herske over andre. Andre som tilsynelatende hadde innordnet seg, men som i skjul gikk sine egne veier. Det gjaldt i sær den yngste søsteren.
Du brydde deg ikke, men orker ikke ta en direkte kamp med «overmakten». Du levde ditt tilbaketrukne liv og stengte henne og alle andre mest mulig ute fra livet ditt.
Selv mistet du tiltakslysten fordi du hadde mistet troen på at livet var på din side. Du var bundet opp i tidligere erfaringer og alt det negative som hadde hendt deg. Særlig det som hadde med tidligere mislykkede relasjoner, og ikke minst en tøff og vanskelig barndom. Du kjente deg totalt mislykket og så ikke alle de gode egenskapene dine. Det til tross for at de fleste andre så dem tydelig. Du gjorde det du kunne for å reparere og lege deg selv, men skjønte ikke helt hva som måtte til for å skape fred, og bygge bro over de gamle sårene og avvisningene du hadde opplevd.
Du ville så gjerne møte livet med ny opptimisme og glede. Det handlet om å legge fortiden bak deg og starte på nytt. Det som var før, gjaldt ikke lenger. Det var her og nå du skulle leve, men det var så vanskelig for deg å gripe det og leve det ut i praksis.
Det er dette jeg opplevde at du strevet med å fatte under samtalen vår.
Kreativiteten og humoren din, som var så godt utviklet, hadde stagnert og du så ikke mulighetene som lå foran deg lenger. Du hadde nærmest gitt opp dette livet. Så hva var det som lot deg åpne opp for nye muligheter ved å slippe meg inn? Og dette til tross for motstanden i dine nærmeste omgivelser? Det er ikke lett og si, men jeg tror det handler om en indre prosess som gjorde deg klar for å åpne deg. Du hadde jobbet med deg selv og det som syntes så vanskelig å legge bak deg lenge.
Uansett hvor vanskelig det var for deg, tok du i mot min utstrakte hånd og åpnet deg. Fordi du klarte å sette ord på det som var vanskelig, ble det lettere å bearbeide gamle sår og gi slipp på dem. Du gjorde det på egen hånd. Jeg var bare katalysatoren som fikk bidra ved å lytte.
«Ikke lenger foran eller bak ser jeg på håp eller frykt, Men takknemlig, tar jeg det gode jeg finner, det beste av her og nå. « John Greenleaf Whittier
Jeg var den som først ble sluppet inn fordi du hadde tillit til meg. For min del, handler det i stor grad om min egen villighet til å bli brukt og ledet dit jeg var ment å skulle være. Det til tross for hvor usannsynlig det var at du noensinne ville slippe meg innenfor stengslene dine. Du hadde ikke sluppet meg inn tidligere. Ganske modig av meg, egentlig, når jeg tenkte på hvordan du hadde avvist meg før. Du hadde ikke vært klar for min utstrakte hånd og mitt ønske om å være din gode venn. Jeg hadde gitt opp håpet. Og så, på mirakuløst vis, innviterte du meg inn.
Sammen oppdaget vi hvor godt et fellesskap kan være. Hvor godt det var å kunne lene seg til hverandre og stå sammen om å skape noe nytt for fremtiden. Din forsikring om at jeg var god nok som jeg var kjentes godt. Det gjorde meg trygg på at vi ville finne ut av det som var vanskelig så lenge vi sto sammen.
«Gleden du gir til andre er gleden som kommer tilbake til deg» John Greenleaf Whittier
Jeg vet at du er underveis. Huset ditt er malt og terrassen din er ferdig. Du har funnet frem til ditt indre og vet hvor du kan finne støtte om du trenger det. Du er i ferd med å ha funnet tilbake til deg selv slik du ønsker å fremstå. Du har møtt dine verste demoner, tatt oppgjøret med fortiden, være seg familie, eller relasjoner og står støtt i deg selv. Trygg på hvem du er. Selv har jeg fått være tilskuer til det alt sammen. Kanskje har jeg også bidratt litt. Det vet bare «vi». Magisk spør du meg.
Kanskje budskapet i denne drømmen kan være en dytt i riktig retning for deg også. Livet er til for å leves her og nå.
Det handler om gjøre seg ferdig med det som var, ikke la det gro mugg rundt deg. Du trenger ikke frykte fremtiden, for du skaper selv det livet du ønsker deg her og nå. Jeg garanterer deg at det finnes mange som vil stå ved din side og heie deg fremover. Kanskje til og med bidra med fellesskap og nærhet. Hvem vet.
Alt du må gjøre er å åpne døren og slippe livet inn.
«Vinduene i min sjel åpner jeg vidt åpne mot solen.»
John Greenleaf Whittier
"Magi er hva som skjer med oss når vi tillater at livet utvikler seg i stedet for å få det til å skje hele tiden ….. Bare å se. Bare å legge merke til. Bare å være der."
Synnas verden 