Hvor ofte klager jeg?
Har jeg for vane å fortelle andre hva jeg ikke har gjort eller ikke har hatt tid til i dag? Deler jeg med andre når dagen ikke gikk slik jeg ville at den skulle ende?
Når noe negativt eller opprørende skjer, må jeg løpe og fortelle det til noen eller ta opp telefonen for å «lette mitt hjerte»? Det er å klage ……..
Å klage er en vane og det er vanedannende. Det er som et rusmiddel, og jo mer jeg gjør det, jo mer trenger jeg å gjøre det. Klager bokstavelig talt tapper meg for energi. Jeg har noen ganger lagt merke til at når jeg klager over lengre tid, blir jeg sint?
Det er som jo mer jeg klager, jo sintere blir jeg. Så hvorfor klage? Hva er hensikten min med å bli sint? Hvorfor fokusere på hva jeg ikke vil ha?
- Jeg legger merke til om jeg klager.
- Jeg legger merke til hvordan jeg reagerer når noen spør hvordan jeg har det.
- Jeg legger merke til om andre rundt meg klager og hvordan jeg føler meg når jeg hører dem klage.
- Jeg er oppmerksom på hvordan, hvem, og hvor lenge jeg snakker med andre som klager.
- Jeg legger merke til om jeg snakker om hva jeg vil eller hva jeg ikke vil ha.
Livet er et speilbilde av hva jeg tenker og tror. Det er ingen tilfeldigheter i hva som skjer eller ikke skjer. Men jeg vet at om jeg klager vil det jeg ønsker ta lengre tid. Da vil jeg lide mer og livet vil bli mer og mer utfordrende.
«Det er ingenting «der ute» som holder deg nede – du begrenser deg selv bare med din egen fantasi. Og dine største begrensninger er ikke engang dine «kan ikke» og «burde ikke», men de stedene hvor fantasien din ennå ikke har vært i det hele tatt. Det har aldri vært en bedre tid for deg til å åpne øynene dine, la fantasien sveve og se hva mer som er mulig.»
Ulkjent
Optimister ser: Et glass som er halvfullt.
Pessimistene ser: Et glass som er halvtomt.
Jeg for min del tar imot det jeg får og reflekterer ikke så mye over om det halvfullt eller halvtomt. Egentlig spiller det ingen rolle. Vi må alltid gjøre det beste ut av det vi har. Så da er jeg gjerne en optimist da.
Men så har vi de som alltid klager. Det er selvsagt verken du eller jeg. Likefullt er jeg sikker på at vi alle har møtt en som alltid skal klage. Er vi helt ærlige med oss selv, må vi innrømme at vi har hatt et snev av klageren i oss til tider. Det er derfor viktig å tenke over det jeg siterer nedenfor. Da kan vi kanskje være til hjelp og støtte for en som klager. Og sågar finne frem til en bedre oppførsel i oss selv, når klageren trer frem fra hjemmestedet sitt i vårt indre.
«Kanskje reiser ikke kan hindre fordommer, men ved å vise at alle folk gråter, ler, spiser, bekymrer seg og dør, kan det introdusere ideen om at hvis vi prøve å forstå hverandre, kan vi til og med bli venner.»
Maya Angelou
Her er hva Guy Winch skriver om kroniske klagere.
- Forstå tenkesettet til kroniske klagere.
Kroniske klagere ser: Et glass som er litt slitt og inneholder vann som ikke er kaldt nok, sannsynligvis fordi det er vann fra springen når jeg ba om flaskevann og vent, det er en flekk på kanten, også, noe som betyr at glasset ikke ble rengjort skikkelig og nå vil jeg sannsynligvis ende opp med en form for virus . Hvorfor skjer disse tingene alltid med meg?!
Den konstante negativiteten som kommer fra kroniske klagere presenterer en stor utfordring for alle som er rundt dem. Og ingenting gjør kroniske klagere lykkeligere enn å være mer elendig enn sine venner. Prøv å være positiv, motivert og produktiv midt i en konstant strøm av klager. Denne misnøyen kan prøve noen hver sin tålmodighet.
Til tross for hvor vanskelig deres klager er for de rundt dem, ser kroniske klagere vanligvis ikke på seg selv som negative mennesker. Snarere oppfatter de seg selv til å alltid å være på den tapende siden, som å trekke det korteste strået daglig. Derfor ser de verden som negativ og seg selv som en som bare reagerer hensiktsmessig på irriterende, skjerpende eller uheldige omstendigheter.
Selv de kroniske klagerne som gjenkjenner sin uhyrlige klaging, tror virkelig at deres uheldige situasjoner i livet mer enn rettferdiggjør at de uttrykker sin misnøye til de rundt seg . Tross alt, er det de som har blitt belemrer med flere problemer og ulykker enn de fleste.
Ikke prøv å overbevise en kronisk klager om at det » ikke er så ille » som de tror det er eller foreslå for dem at de «overreagerer » på hendelser og situasjoner. Dette vil bare tvinge ham eller henne til å finne 10 flere klager eller misnøyer som vi ennå ikke har hørt om, som kan gi oss en bedre forståelse av hvor forferdelig livet faktisk er.
«Ikke la andres oppførsel ødelegge din indre fred .»
Tenzin Gyatso , 14th Dalai Lama
- Forstå hva kroniske klagere ønsker.
Kroniske klagere klager til de rundt seg fordi de søker sympati og emosjonell anerkjennelse. Med andre ord, de vil ha deg til å anerkjenne erfaringene sine. De vil ha deg til å bekrefte at deres glass faktisk var sprukket, at, de fikk vann fra springen fremfor flaskevann og at, de trenger en god natts søvn, slik at de kan avverge uansett hvilke bakterier som var på den flekken på kanten.
Den raskeste måten å trekke deg fra en klagende monolog eller forkorte klagingen, er å anerkjenne deres følelser, uttrykke ekte sympati, og deretter omdirigere klageren til oppgaver som venter.
- Forstå hva kroniske klagere ikke vil.
De fleste kroniske klagere ser livet som det er full av motgang og utfordringer. Noen menneskers liv er fullt av motgang eller tragedier. Her viser jeg til mennesker hvis liv ikke er uvanlig i den forbindelse. Kroniske klagere oppfatter sine vanskeligheter som dypt forankret i deres personlighet og identitet. Derfor, selv om de forteller andre om sine problemer hele tiden, er de egentlig ikke ute etter råd eller løsninger.
Selv når ditt råd faktisk vil løse et problem for dem, vil kronisk klagere ikke være spesielt glad for å høre det: Alt som tar bort anerkjennelse fra deres » motgang» vil oppleves som truende for deres identitet og til og med deres oppfatning av seg selv. Derfor, har de ofte svaret på gode råd, enten ved å forklare hvorfor forslagene ikke vil fungere, eller ved faktisk å bli opprørt over at den som tilbyr rådet ikke forstår hvor uløselig deres problem egentlig er.
I de fleste situasjoner, bør du unngå å tilby råd eller løsninger, og holde deg til sympati og emosjonell anerkjennelse. Men selv kroniske klagere støter noen ganger på autentiske problemer og har legitime klager. I slike tilfeller, når nød er berettiget, tilby sympati fulgt av et kort, men klart råd, og det vil trolig bli akseptert og verdsatt.
Her er en øvelse jeg har prøvd. ………..:
- Ingen sladder inkludert magasiner, TV sladre kanaler, online, osv.
- Ingen klager til andre eller meg selv
- Ikke være en drittsekk
- Ingen kritisering av andre eller meg selv.
- Ikke noe negativt språk mentalt eller høyt
- Ingen sarkasme
Jeg implementerer dette inn i mine daglige rutiner. Jeg legger merke til at det er vanskelig. Hvis jeg feiler og gir opp, begynne jeg på nytt. Det blir lettere. Jeg har erfart det! Og det vil også gi meg en stor innsikt i hvorfor noe ikke går så bra som det kunne ha gått.
Jeg gir slipp på å klage. Jeg lar positive tanker få fylle meg. Jeg fukuserer på at jeg lykkes i dag og at jeg skal få det til i fremtiden. Jeg snakker om mine intensjoner og hva jeg jobber med nå, og lar alt annet gå.
Jeg starter en ny vane med å være smilende og takke selv for mine største feilskjær. Jeg trengte hver eneste erfaring jeg har hatt for å nå frem til der jeg er i dag og dit jeg ønsker meg. Jeg smiler. Jeg har nådd helt frem hit og det er ikke verst!
Jeg fokuserer, tar ansvar og tar av …..
Jeg vil klage mindre og gi mer!!!
«Når det dukker opp problemer, noe av det beste du kan gjøre er å si disse positive affirmasjoner:
~ Alt er vel.
Alt skjer for mitt høyeste gode.
Ut av denne erfaringen vil det bare komme noe godt.
Jeg er trygg. ~
Når du gjentar dem om og om igjen, vil det stille hjernen din inn lenge nok til at universet finner en løsning for det såkalte problemet. Hvis du sier det nok ganger, vil det bli slik.
Livet vil finne mirakuløse måter å hente goder til deg.
Jeg elsker deg!»
Louise Hay
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 