«Når du er misfornøyd, vil du alltid ha mer, mer, mer. Dine behov blir aldri tilfredsstilt, men når du øver tilfredshet, kan du si til deg selv; «Å ja … Jeg har allerede alt jeg virkelig trenger.»»

Dalai Lama

I dag har jeg hatt mange ulike samtaler, både på mail, pr. tlf, på FB og ansikt til ansikt. Det jeg sitter igjen med  av inntrykk, er hvor sårbare vi mennesker er. Hvor lett det er å vippe oss av pinnen. Hvor lett det er å gi opp og ta på oss offerrollen.

Hva er det som skal til for at vi velger å stå opp for oss selv og kjemper for å overkomme det som stenger for gleden og mestringen som vi så sårt trenger?

«Vi dyrker kjærligheten når vi lar vårt mest sårbare og kraftigfulle selv bli dypt sett og kjent, og når vi hedrer den åndelige forbindelsen som da vokser frem med tillit, respekt, vennlighet og kjærlighet.»

Brene Brown

Det å våge å vise sårbarhet er ikke lett. Det er lettere å gi opp og si at det ikke finnes en løsning for det som plager meg.  For andre, ja, men ikke for meg.

Noen vil ikke ta imot hjelp. De vil klare seg selv. Ofte opplever de at ingen forstår dem og at det ikke nytter. Så gir de opp og trekker seg tilbake inn i skallet sitt. De vil heller gå til grunne enn å oppsøke hjelp for så å bli avvist igjen.

Akkurat det er vanskelig å forstå. Hvorfor prøver de ikke en gang til et annet sted. Men nei. Påkjenningen med å ha blitt avvist er så stor at de foretrekker å lide.

Jeg tror det handler mye om at det ikke er lett å kjenne på vonde følelser. Det er langt lettere å overføre den opplevde smerten på omstendigheter, eller på andre. Slik klarer vi å narre oss selv og smerten blir litt lettere å bære. Veien derfra inn i rus og elendighet er kort for noen. Andre finner andre mekanismer for å døyve smerten sin.

Troen på egne krefter blir mindre og mindre. I stedet for å vise sårbarhet, forteller de  en historie som de nesten, ja ofte tror på selv. De kan ikke annet fordi de er et offer for uheldige omstendigheter, sier de. Så klandrer de alle andre for at livet er så urettferdig og at ingen bryr seg.

Det siste de er i stand til er å elske seg selv.  Det harde skallet de omgir seg med, skjuler den sarteste og mest sårbare sjelen som finnes.

«Når vi oppfyller vår funksjon, som er å virkelig elske oss selv og dele kjærlighet med andre, da oppstår sann lykke.»

Gabrielle Bernstein

Det er vanskelig å leve sammen med og rundt mennesker som tar en slik holdning til verden og menneskene som bryr seg om dem. Ofte blir det så vanskelig å være rundt dem, at avvisning og utestengning blir løsningen. Alternativet blir så altfor ofte at de går til grunne sammen med den som i utgangspunktet  hadde problemet.

Jeg har både sett og opplevd det.

Jeg vet det er vanskelig. Men for meg blir det mer og mer klart at vi ikke kan overta livet for en annen. Vi må leve vårt eget liv. Vi må alle ta ansvar for oss selv som voksne mennesker. Selvsagt kan vi støtte og gi råd, men aldri overta. Jeg vet at det er vanskelig. Min egen sønn stengte seg inne og ville ikke ta imot hjelp. Det endte med at han tok sitt eget liv.

I dag når jeg er klokere, ser jeg at jeg var for beskyttende. Jeg tok for mye over. Slik trengte han ikke å utfordre seg selv. Mamma var alltid i bakgrunnen, og overtok når han ikke ville eller klarte mer. Jeg burde ha utfordret han mer, og krevd at han sto opp for seg selv. Selvsagt trengte han meg i bakgrunnen, men ikke i forgrunnen slik jeg så ofte var.

Det blir så sterkt og maktpåliggende for meg i dag å oppfordre deg.  Stå opp for deg selv, for den du er. Våg å vise sårbarhet og oppsøk hjelp der hjelp finnes. Du er altfor verdifulle til å mistes, til å havne i isolasjon og nederlag alene.

Vit at du er verdifull. Vit at du betyr noe. Stå opp for deg selv, og du vil finne at det finnes uendelig med muligheter og gode menneske som vil være der for deg.

Men du må kaste av deg offerrollen og ta ansvaret for livet ditt selv. Det hjelper ikke å klandre andre. Jeg vet at foreldre og andre ofte  har gjort urett mot deg,  De har kanskje ikke vært gode foresatte eller rollemodeller slik de burde ha vært. De stilte kanskje ikke nok opp, eller kanskje de var for overbeskyttende. Uansett nå er du voksen og må ta ansvaret selv.

Kanskje trenger du hjelp. Så krev din rett. Ber du om hjelp med et ydmykt sinn, og legger frem hvordan du har det og hvordan du sliter, så er jeg sikker på at du vil få den hjelpen du trenger. Kanskje må du prøve flere steder. Kanskje vil det ta litt tid. Men ikke gi deg. Du vil finne at det er mange som vil stå opp for deg. Bare legg bort offerrollen og vær den ekte deg, redd og ufullkommen  med feil og mangler. Samtidig fullkomment skapt som et unikt sårbart  menneske. Det finnes bare en deg, og verden trenger deg.

«I dag  fastholder jeg at det ikke er noe annet i meg, enn kjærlighet. Denne kjærligheten kommer fra at jeg helt ut aksepterer meg selv og har den forståelsen at jeg er et perfekt ufullkomment menneske. Jeg vil gå gjennom dagen i dag og tillate meg selv å fullt ut uttrykke min perfeksjon. Jeg skjønner at alle mine feil er  universets unike måte å uttrykke seg selv gjennom meg på. Jeg gir slipp på å dømme meg selv, og andre og til slutt tillater jeg meg selv å bare være den jeg virkelig er: uendelig. Ettersom dette er sant for meg, så det er sant for alle andre også. Jeg vil velge å godta alle i livet mitt med den samme radikale aksepten som jeg har for meg selv  fordi vi alle er helt ufullkomne mennesker som bare gjør det beste vi kan. Og slik er det.»

Jackson Kiddard

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Ikke la komfortsonen din bli fengselet ditt.»

Cheryl Richardson

Noen ganger står jeg overfor utfordringer som kan kjennes overveldende. Da er det godt å tenke slik:

Jeg vil alltid finne en vei, og en vei vil alltid finne meg.

Jeg har som regel et positivt syn på livet og det som skjer meg. I det siste er denne følelsen ved å bli borte. Jeg kjenner meg trist og lei. Har det jeg fyller livet mitt med, drømmen min, kun vært en illusjon? Har jeg lurt meg selv til å håpe, tro og forvente at den skulle bli virkelighet? Hver dag har jeg sagt til meg selv at når tiden er moden, vil det jeg drømmer om, gå i oppfyllelse. Men hvor lenge skal jeg drømme og forvente? Akkurat nå kjenner jeg med så dum. Hadde andre visst, ville de ha ledd av meg og den store drømmen min. Jeg trøster meg med at det er ingen som vet. Jeg jages av nederlagsfølelser og av skyld for å forvente mer enn jeg fortjener. Ja, alle slags vonde følelser fyller meg mer og mer.

Skal jeg være ærlig har denne følelsen tatt bolig i meg oftere og oftere. Selv om jeg vanligvis er optimistisk og ser lyst på fremtiden, vet jeg med meg selv at de negative og defensive følelsene nesten har dyttet meg overende. Hvordan jeg vet det? Alt er som normalt, jeg er glad og aktiv og hver dag bringer med seg små og store undre. Det er sant, men under alt det magiske lever denne grunntonen av mislykkethet og brutte drømmer. Jeg vil ikke gi det oppmerksomhet. Da vet jeg at det vokser seg større, og lett kan overta plassen for kreativitet og glede.

Uansett har jeg oppdaget små tegn på at alt ikke er som det skal være i følelseslivet mitt. Jeg dytter følelsene unna, igjen og igjen. Jeg jubler fordi jeg tror at nå er de vonde tankene og følelsene borte for alltid. Bare for å oppdage at de dukker opp et annet sted, på en litt annen måte og peker nese til meg. Vi er her, roper følelsene og ler mot meg i skadefryd over å kunne såre meg.

Jeg kjemper imot og dytter dem tilbake inn i mørket der de hører hjemme, eller ….

De trenger å komme frem i lyset. Det er derfor de ikke vil gå sin vei. Så lenge jeg kjemper mot dem med alt jeg er, har de vunnet. Jeg må akseptere at de er der, at de har sin rettmessige plass i livet min. Da trenger jeg ikke å døyve smerten på måter jeg alltid har gjort, ved å overkompensere og vise verden en strålende ansikt, eller fylle meg med altfor mye tomhet til trøst og fortrengning av det som kjennes vondt.

Hvordan jeg trøster meg kan være så mangt. Alt fra sjokoladespising til å lese eller se en film, eller gjøre noe som gir virkelighetsflukt. Uansett er det noe som tar meg bort fra øyeblikket slik det er, og gir meg en illusjon av noe som ikke er.

Jeg våger endelig å kjenne på de vonde følelsene mine. Jeg våger å se for meg at drømmen min ikke er virkelig.

Det kjennes godt og befriende å se for meg det verste av det verste. Jeg sier til meg selv med kjærlighet i hjertet:

«Jeg kjenner på alle følelsene mine.
Når jeg går gjennom tøffe tider, setter jeg pris på følelsene mine.
Når jeg kjenner meg nedtrykt, ærer jeg følelsene mine.
Når jeg er forvirret og ikke vet hvilken vei jeg skal gå, ærer jeg følelsene mine.
Det er ingen feil eller riktig måte å være på.

Livet er en blanding av gode og triste situasjoner.
Jeg respekterer spekteret av følelsene som dukker opp.
Jeg er ment å føle det alt sammen.

Jeg husker på at ingen følelse varer evig.»

Det gir meg ro å våge å kjenne  på og akseptere at jeg ikke er perfekt, at jeg har følelser som jeg helst ikke ønsker. Det er jo det som er å være menneske, ikke sant!

Livet er som en symfoni, og jeg har en viktige rolle å spille. Selv om jeg ikke får oppmerksomhet eller livet går min vei, betyr ikke det at jeg gjør en dårlig jobb. Ikke alle kan være solister i orkesteret samtidig. Alt jeg bidrag med er verdifullt og en integrert del av helheten. Jeg skal kun gjøre jobben min og følge dirigentens ledelse. Dirigenten som er intuisjonen min, den evige stemmen som holder meg tett til seg i kjærlighet, og kun vil meg vel. Hvorfor skulle det være så vanskelig å lytte til og følge dens anvisning.

Det er det jeg glemmer så altfor ofte, at jeg ikke er en soloartist, men en medspiller i et stort orkester. Jeg må følge anvisningen jeg får, og spille min del så godt jeg kan med innlevelse og fra hjertet. Akkurat slik intuisjonen forteller meg og anviser. Lever jeg livet med en slik innstilling, tillater det meg å gjøre min del med ydmykhet og takknemlighet, samtidig som jeg lærer noe som fører meg stadig nærmere målet.

Når jeg kan være fullt til stede i alt jeg gjør, viser jeg frem og gir essensen av alt jeg er til øyeblikk. Mitt bidrag er mine talenter og evner, og når jeg gir dem frivillig, tiltrekker de seg de rette menneskene og omstendighetene jeg trenger for at verket skal bli fullkomment. Ved å gi det beste i meg for å gjøre verden rundt meg bedre, åpner jeg meg for å få det beste verden kan gi i retur.

Drømmen min blir ikke så viktig som det å leve i et fellesskap der alle har omsorg for hverandre. I ytterste konsekvens handler jo drømmen min om det samme om å leve det beste livet jeg kan.

«Jeg er tro mot meg selv.
Når noen prøver å trekke meg ned, er jeg tro mot meg selv.
Når jeg blir bedt om å foreta et  kompromiss, er jeg tro mot meg selv.
Når jeg er i konflikt, men kjenner hva som er den «riktige» veien å gå, er jeg tro mot meg selv.

Jeg ærer mine følelser og min indre viten.»

Jeg kan ikke leve livet baklengs. Det kan heldigvis kun leves forlengs og i nået. Det som har vært, er fundamentet jeg bygger videre på, eller forlater til fordel for noe bedre. Med andre ord, viser det at jeg har lært av det forgangne, slik at fremtiden og nåtiden, leves annerledes og bedre.

Gjennom livets realiteter og veiskiller blir livet staket ut i nye retninger og gjerninger som jeg kan velge å følge, eller jeg kan forbli på stedet. Blir jeg, vil livet etterlate meg kun smerte og jeg går glipp av alle de vidunderlige mulighetene som alle brudd og tap gir meg.

Jeg kan føle meg alene i min egen verden, men det er heldigvis langt fra sannheten. Det er mange mennesker i livet mitt som ikke ønsker noe mer enn å lytte til meg og støtte meg. Derfor åpner jeg opp og deler følelsene mine.

Det perfekte ordet for å hjelpe andre er: «Jeg er her for deg .»

Å være en del av denne «menneskelige erfaringen», er ikke lett. Å miste noe, er en av de vanskeligste menneskelige lærdommene jeg kan oppleve. Å miste noe gir meg utfordringer og sårer meg. Jeg trenger å gå tilbake og se på denne erfaringen som en lærepenge. Jeg må gå gjennom smerte for å vokse. Smerten definerer meg ikke. Den er bare bekreftelsen på kjærligheten min til det jeg opplever som tapt.

Ofte hører jeg; «Du er akkurat der du skal være», uansett hvilken livssituasjon eller utfordringer jeg har. Det er ingen tvil om at jeg kan lære noe av verdi uansett hvor jeg er i livet, og tiltrekke meg de spesielle utfordringene som jeg trenger for å vokse. Det betyr likevel ikke at jeg alltid er hvor jeg er ment å være. Noen ganger trenger jeg et spark bak, og noen ganger er jeg  bare en del av omstendigheter som ikke har noe med meg å gjøre.

«Mine utfordringer er ofte mine beste lærere.
Å gå gjennom dem krever mot og styrke.

Jeg vet: Jeg er sterkere enn jeg føler meg.
Jeg er større enn noen hindring kan skape.
Måten jeg overvinner hindringer, er veien gjennom frykten.
På den andre siden er vekst, besluttsomhet og nye høyder av suksess.

Jeg går ut av komfortsonen
Når jeg ønsker å være trygg, forblir jeg ikke der, jeg går videre til en bedre handling.
Når jeg ønsker å holde noe tilbake, gjør jeg det ikke, jeg ser innover og snakker ut det jeg ser.
Når jeg føler at jeg ikke har innvirkning på det som er rundt meg, innser jeg, at det er en løgn.
Når jeg føler at jeg ikke kan gå videre i enda et minutt, vet jeg at jeg kan.
Jeg er viktig. Det jeg gjør, gjør en forskjell.
Jeg lar ikke noe holde meg tilbake.»

Jeg tror at jeg kan lære noe vesentlig fra alle erfaringer, uansett hvor store eller små de er. Hver erfaring forandrer meg.

Når noe i livet endrer seg, eller forlater meg på en eller annen måte, skjer det aldri uten å etterlate gaver til meg.

Hvilke gaver har jeg fått gjennom drømmen min?

Hvordan har livet mitt blitt bedre på grunn av drømmen min?

Gjennom motgang, lærer jeg. Jeg vokser, Jeg lever.

Livet er til for å leves. Det endrer seg alltid og blir noe annet. Liv og lære tar aldri slutt. Akkurat som larven, forvandles jeg til en sommerfugl som stiger til nye høyder.

«Gå så langt du kan se. Når du kommer dit, vil du være i stand til å se videre.»
Zig Ziglar

Det har gitt meg trøst å skrive dette. Tankene og følelsene mine har falt til ro. Drømmen min lever fortsatt. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil nå den. Uansett er det en god drøm, en drøm som har gitt meg store gleder, og den har motivert meg til å finne frem til det innerste, det vareste og beste i meg. Skulle det være galt eller feil. Så vist ikke. Fremtiden vet ingen. Den kan være som et fyrlys langt borte som viser meg retning, og gir meg håp om en gang å nå det forlokkende lyset som skinner med så stor styrke langt borte i horisonten.

«Bli værende der ute.
NEI kan bety ikke ennå.
Jo flere nei du får
Jo nærmere kommer du til
et JA.»

Det er nettopp dette håpet som gir mening, som fører meg videre og viser meg storheten i alt som bor i meg. Jeg gir ikke opp nå. Uansett skinner lyset som viser vei fortsatt klart, og viser meg steg for steg veien videre mot det etterlengtede målet mitt, drømmen min.

I natt våknet jeg av et syn. Jeg så lyset over fjellene. Fjellene som så mørke og truende ut og jeg tenkte at det er et tegn, et tegn på at målet er langt unna og du kan bare gi opp. Hva hjelper det å se målet når det er så uendelig langt unna, og kjennes så uoppnåelig.

Så, så jeg etter en gang til. Jeg forsto at bildet jeg så var lik et fyrtårn, som symboliserer det jeg drømmer om. Det skinner sitt lys rundt seg og lokker meg med sitt sterke og varme lys. Inne ved fyrtårnet er det mørkt, fordi strålene blir kastet skrått utover for å nå lengst mulig, slik at jeg kan se veien tydelig når jeg begir meg ut på min lange, og magiske ferd mot det jeg aller helst ønsker meg. Jeg nærmer meg,  og lyset er klart og sterkt.

Jeg ser drømmene mine som mørke skygger i natten foran øynene mine. Jeg blendes av lyset fordi det er så nært. Jeg er snart inne i mørket som ligger som et mørkt bånd rund målet. Det som synes å være den siste hindringen før jeg er fremme. Det er nå motet mitt vil vise seg. Klarer jeg å holde ut de siste vanskelige stegene, gjennom mørket før jeg kan oppleve kontakten og gleden ved å være i mål?

Heldigvis er det ikke mørkt hele tiden. Når dagen gryr vil det milde dagslyset, og skinnet fra solen vise meg vei, og føre meg stadig lenger mot drømmen min. Men jeg må holde ut de lange nettene og redslene som kommer opp i sinnet mitt når det er som mørkest. De minner meg på min egen utilstrekkelighet og min egen uverdighet. I slike stunder må jeg løfte blikket, og håpe på en liten stjerne som kan vise vei den siste mørke biten.

Som en åpenbaring kommer månen frem. Akkurat nå, er den snart full og viser meg vei forbi noen store hindringer som nesten tar motet fra meg. Jeg løfter igjen blikket og skimter skattene som glitrer mot meg langs veien. Skattene som til nå har vært gjemt i nattens mørke. Det kjennes vidunderlig og magisk og hjertet mitt jubler på nytt i undring og takknemlighet for alt jeg opplever underveis. Uten mørket og de tunge stundene, ville jeg ikke ha sett alle skattene som det milde lyset fra månen og stjernene så raust viser meg. Jeg jubler i takknemlighet og glede, både over medgang og motgang. Det er jo alt det jeg møter som former meg til den jeg drømmer om å være.

Er det ikke fantastisk hvordan et kort øyeblikk, et syn som en liten flimring for øynene kan endre perspektivet mitt og gi meg nytt mot.

Uansett hva som skjer, er jeg underveis. Jeg gir ikke opp drømmen min. Den er mitt kjæreste eie og har vist meg vei gjennom et utall av farefulle farvann og  skremmende opplevelser. Den inspirerer meg, og gir meg styrke og mot til å gå videre. Jeg vet at den er solid forankret i en visdom som er større enn meg. Den  får meg til å skinne med et lys som bare virkelige drømmer,  og ren magi kan trylle frem. Hvordan kan jeg noensinne tvile på at den er virkelig. Den er jo en del av den jeg er, og meg selv vil jeg aldri miste. Ikke uten at jeg lar meg selv gå tapt. Det er mitt valg hvor lenge jeg vil følge lyset fra mitt indre. Det kjennes godt å vite at alt er opp til meg.

 «Ikke gi opp, like før mirakelet. Ha tro på at du kan møte enhver utfordring med verdighet og styrke.»

Dr. Norman Vincent Peale

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

”Mørket kan ikke drive ut mørket: bare lys kan gjøre det. Hat kan ikke drive ut hat: bare kjærlighet kan gjøre det. «

Martin Luther King Jr.

I dag vil jeg fortelle om et syn jeg hadde for noen dager siden. Jeg våknet midt på natten uten noen spesiell grunn. Jeg var lys våken og i det jeg snudde meg rundt i sengen for å finne en bedre liggestilling så jeg noe for mitt indre øye. Det var helt tydelig og veldig spesielt.

Jeg var i en mørk undergrunn, en slags ruin eller en mørk kryptkjeller. Den var fylt med skjeletter, ekle krypdyr og annen ulumskhet. I tillegg var det en dampende fuktighet i rommet som gjorde alt utydelig. Rommet var avgrenset med mørke stein eller betongvegger. Jeg så ikke helt klart hvordan det var utformet, bare som vage skygger og konturer. Det kjentes skremmende og ga meg en følelse av håpløsthet, ja nærmest oppgitthet.

Jeg bare visste at det jeg så var et symbol på hvordan du har det. Jeg så at du kjente deg innestengt i denne undergrunnen, og ikke visste hvordan du skulle fri deg fra den, og bryte deg vei opp og ut i lyset.

Jeg kjente på håpløsheten din, på hvordan du hadde trukket deg tilbake og ikke lenger var i stand til å finne veien ut. Alt det vonde som hadde skjedd deg, var samlet på bunnen av dette dype og mørke, i form av alt det ubeskrivelige og vonde som dekket bunnen…. Du klarte ikke fri deg fra det som du for lengst burde ha lagt bak deg. I stedet holdt det deg fanget, i dette som for deg fortonte seg som et bunnløst dyp uten håp om redning.

“Det er en sprekk i alt. Det er slik lyset kommer inn. ”

Leonard Cohen

Mens jeg grublet over det jeg så, ble et lys tent nedenfra og rettet lystrålen sin, som en fyrlykt ut i det dype mørket. Lyset traff dampen fra fuktigheten i rommet og dannet små hvite lysflak som pulserte oppover i intervaller fra bunnen. Budskapet var tydelig. Det så jeg med en gang.

«Snart er mørketiden over.»

Jeg undret meg over hvorfor lyset kom nedenfra. Det mest naturlige ville jo ha vært at det kom ovenfra.

Så forsto jeg det. Det var jeg som var lyset. Fordi jeg hadde vært villig til å følge deg ned i dypet, kunne jeg vise deg veien ut. Du måtte selv gjøre arbeidet som trengtes, åpne deg opp og slippe lyset inn. Jeg kan bare lyse og vise vei.

«Lær å tenne et lys i de mørkeste øyeblikkene i noens liv. Vær det lyset som hjelper andre å se; det er det som gir livet sin dypeste betydning. ”

Roy T. Bennett

Du tok mot til deg og prøvde, men falt tilbake til håpløsheten flere ganger. Det var derfor jeg så at lyset beveget seg oppover, for så å bli borte, før det igjen trengte gjennom mørket og på nytt steg oppover. For hver gang du prøvde, ble sikten litt klarere, og du så mer og mer, hva du måtte bearbeide og gjøre for å få det bedre. Sakte men sikkert, ble sikten klar, og du kunne stige opp og ut av mørket.

For deg har det tatt lang tid.

Det var helt sikkert derfor jeg så det samme uttrykket flere ganger. Gang på gang sank du tilbake inn i mørket. Så ble du løftet opp, men falt ned igjen, og ble mer og mer mismodig for hver gang.

Jeg vet at du enda ikke er helt ute i lyset. Fortsatt driver du og kaver nede i dypet.

«Uansett hva du er fysisk … mann eller kvinne, sterk eller svak, syk eller sunn – alle disse tingene betyr mindre enn hva hjertet ditt inneholder. Hvis du har sjelen til en kriger, er du en kriger. Alle de andre tingene, det er glasset som inneholder lampen, men du er lyset inni. ”

Cassandra Clare

Uansett, hvordan du har det og hva som enn skjer, må du ikke gi opp. Du vil klare å finne veien ut til slutt. Jeg vil være ved din side hele tiden og lyse for deg.

For meg er det en magisk pakt vi har inngått. Tenk å få være den som lyser vei. Kan noe være større enn det? Nei absolutt ikke!!!

Kjærligheten kan ikke eies, bare deles og oppleves.

Ekte kjærlighet vil aldri skade deg.

Det er en slik kjærlighet jeg føler for deg. Derfor gleder jeg meg over, at jeg kan gi deg støtte på veien du må gå for å få et bedre liv.

«Livet er noen ganger veldig vanskelig, og det er i sannhet tøft å oppleve. Det er viktig å minne hverandre om at vi også i de tøffeste stundene kan finne gode øyeblikk og framtidshåp.»
Henrik Syse, filosof

Det er umulig å tvinge deg til å motta hjelp, og det kan dessuten være mange grunner til at du ikke vil ta imot hjelpen du blir tilbudt, særlig fordi du har erfart å bli bedratt og sviktet av andre som du trodde var på din side. Det er derfor jeg ikke vil fortelle deg hvordan du skal handle for å finne det du drømmer om og fred i hjertet. Jeg nøyer meg med å være et lys i mørket ditt.

Du har slitt deg ut over år i oppoverbakke, så kanskje det du trenger mest akkurat nå, et inkluderende fellesskap, der du kan dele tanker og finne nærhet.

Selv midt i alt det vonde, vet jeg at det venter mange oppgaver og gode øyeblikk på deg. Øyeblikk som kan gi mening og glede til livet ditt. Jeg vet at du snart vil finne frem til noe som gir deg glede og som du vil trives med.

«Vi skal ikke gi opp å finne det som gir glede, også når livet er vondt og fylt med motgang. Hele grunnideen vår er jo at livet er noe verdifullt og skal tas vare på.»
Henrik Syse, filosof

Har funnet frem til noen kloke ord som ikke bare gjelder for meg, men for deg også. Tenk over

«Hva ville du gjort dersom du visste at du ikke kunne mislykkes?»

Stein Erik Egeberg, coach

Ofte er det så lett å la være å gjøre det du helst vil, fordi du er redd for å feile, for at noen skal le av deg, avvise deg eller rett og slett overse deg. Tro meg, de aller fleste gangene vil du bli mottatt med åpne armer. Hva så om du skulle bli avvist? Det er da ikke verdens undergang. Husk at

“Alt uheldig du opplever inneholder en iboende mulighet for at noe positivt kan skje, men det kan bare skje dersom du bestemmer deg for å gripe muligheten.»

Stein Erik Egeberg, Coach

Jeg tenker at du har mistet noe av troen på at livets goder er for deg. Du er ikke skapt for annet enn elendighet, sier du til deg selv, og trekker deg bort og ned i undergrunnens mørke. Tull og atter tull. Ikke la noen hersens avvisninger og nederlag få prege resten av livet ditt. Vit at du er mer enn god nok, akkurat slik du er. Bare så du vet det. Innerst inne vet du det, det vet jeg!!

“Ikke vær beskjeden, be om det du vil ha. Ved ikke å be om det, sier du nei til deg selv. Du kan være sikker på at denne verden belønner initiativene og handlingene dine.»

Stein Erik Egeberg, coach

Magisk, ikke sant!!!

PS.

Om ikke jeg får være nær deg og lyse vei, vet jeg at det er mange andre som vil innta samme rolle. Det er bare å slippe dem inn i livet ditt.

Åpne opp for lyset, om du så bare slipper det inn gjennom en liten sprekk i rustningen din.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Når du ønsker noe av hele ditt hjerte, det er da du er nærmest din sjel. Det er alltid en positiv kraft.»

Paulo Coelho

Jeg har fått utdelt ett liv og er selv ansvarlig for å gjøre det beste ut av det. Like sikkert er det at jeg vil gå på noen smeller og tråkke feil. Jeg vet av erfaring at livets skole er en god blanding av gode og dårlige opplevelser. Heldigvis opplever jeg at det vonde jeg opplever gjør meg sterkere, smartere, tøffere og flinkere til å nyte alt som er godt.

Det som definerer meg er hvordan jeg takler medgang, motgang og ytre påvirkning. Jeg kan velge å se livet som grått og trist eller se det i farger. Jeg velger å se livets viderverdigheter som erfaringer jeg kan lære av. Slik kan selv de mest smertefulle erfaringer, gi meg noe som jeg kan bruke for å vokse som menneske.

“Vinnere er ikke redde for å tape. Men tapere er det. Feil er en del av suksessprosessen. Mennesker som unngår feil, unngår også suksess. ”

Robert Kiyosaki

Jeg vil alltid ha som hensikt å velge det positive. Aldri la noe trekke meg ned. Det betyr å minne meg selv på at jeg er tøffere enn jeg føler meg, sterkere enn det jeg kanskje ser ut som og smartere enn det jeg tror.

Våg å være

Våg å være ærlig
våg å være fri,
våg å føle det du gjør,
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel.

Våg å være nykter.
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil,
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er,
og at du er sann.

Hans-Olav Mørk

Ordet mot betyr «Take heart (courage)» på fransk? Det betyr at jeg ved å ta mot til meg vil bli både lykkeligerere og mer håpefull.

Det får meg til å undre, er jeg virkelig modig? Jeg føler meg ganske sårbar, møter min egen frykt når jeg viser frem tankene og følelsene mine. Dermed har jeg verken en rustning eller en maske å skjule meg bak lenger. Det kan føles skummelt, for jeg kjenner meg verken sterk eller kraftfull, mer som å overgi meg øyeblikk for øyeblikk.

«Du må lære en ny måte å tenke på før du kan mestre en ny måte å være på.»

Marianne Williamson

Hemmeligheten bak å leve med mot kommer fra hjertet. Det kommer fra kjærlighet og hengivenhet. Kjærligheten gir meg mot til å dele og følge hjertets stemme. Magisk ikke sant.

«Skulle jeg ønske meg noe, da ville jeg ikke ønske meg rikdom eller makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye som overalt, evig ungt, evig brennende, ser mulighetene.»

Søren Kierkegaard

Kjærligheten seirer over frykten, usikkerheten og tvilen.

Vi har alle denne kapasiteten til å benytte oss av kjærlighetskraften og stille spørsmålet: «Hva ville kjærligheten ha gjort?» Den er som en lyskule som viser vei i mørket.

Kjærlighet får oss til å ta mot til oss og følge hjertet. Og gå med mer mot enn vi tror vi har … innover og ut …

“De modige våger å leve, ikke bare overleve”

Svein Harald Røine

Som menneske kan jeg ansvarliggjøres og stake ut min egen vei. Jeg kan velge lykke. Jeg velger selv tankene min og dermed handlingene som følger i deres spor.

«Du må alltid være klar over «handlingen» som du selv etablerer. Du må forstå at handlingen din er utgangspunktet for alt som skjer videre. Du må ta ansvar og håndtere konsekvensene av handlingene dine på en konstruktiv måte.»

Stein Erik Egeberg

Lykke er individuell. Det som gir meg lykke, er ikke nødvendigvis det som gir deg lykke. Til tross for at vi vektlegger det som gir lykke forskjellig, finnes det noen felles trekk. hva vi vektlegger er avhenger i stor grad av personligheten, verdisynet og hva vi tror er viktig for et godt liv.

Det handler om menneskelige relasjoner. Hvilke relasjoner med mening jeg har.

Det handler om opplevelsen her og nå. Dette er aktiviteter som handler om nytelse og behagsopplevelser her og nå. For meg er opplevelser i naturen lykkebringende. Eller det kan være god musikk, en samtale med deg, stillhet eller en god bok.

Det handler om å ha et meningsfullt liv. Det er ikke nok å ha gode relasjoner og oppleve noe positivt. Det å gjøre noe jeg brenner for, bidra overfor andre eller forbedre verden er viktige lykkebringere.

Det kan også handle om helse. Mange hevder at god helse gir lykke. Jeg tenker at lykke er uavhengig av helse. Men selvsagt er det lettere å være lykkelig med god helse. Uansett handler det ikke så mye om hvordan jeg har det, som hvordan jeg tar det.

«Det vi begjærer, er det større fryd i å jage enn å eie»

William Shakespeare.

Det er viktig å være bevisst på hva som gjør meg lykkelig. Den ene dagen kan lett ta den andre og jeg kaver videre uten mål eller mening. Om jeg ikke er bevisst på hva som gjør meg lykkelig, blir det ofte tilfeldig hva jeg prioriterer og hvor jeg ender.

Lykke er hardt arbeid, og en prioriteringssak!

Mange har kanskje reflektert som Inger Hagerup, i det dype diktet «Detalj av usynlig novemberlandskap»: «Det stod en gang det sted jeg skulle til. Når ble det borte og når fór jeg vill?»

«Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.»

Den amerikanske teologen Rienhold Niebuhr har skrevet Sinnsrobønnen. Den oppfordrer til ettertanke og etterlevelse.

«Gud, gi meg ro til å godta det jeg ikke kan endre. Mot til å endre det jeg kan og klokskap til å kjenne forskjellen.

 Ro til å leve en dag av gangen, nyte ett øyeblikk av gangen og akseptere motgang som veien til fred. «

Med disse ordene som har fulgt meg gjennom uken, ønsker jeg deg en god helg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

I dag vil jeg dele et utsagn som sier noe om hva som er viktig, slik jeg ser det, ikke bare i politikk, men i alle menneskelige relasjoner.

«Politikk er det moglege sin kunst, ikkje kunsten med å teikne falske fiendebilete. Politikk på sitt beste handlar om å bygge bruer, ikkje om å konstruere stråmenn av politiske motstandarar. Ord betyr noko. Retorikk betyr noko.»

Emil André Erstad

Andre, som Vebjørn Selbekk sier at:

«Politikk handler om konfrontasjon og polarisering. Dette er positivt fordi det tydeliggjør forskjellenene mellom ulike ståsted.»

Her er hva Abid Raja sier:

«Politikken bør styres ut av vårt verdisyn og humanisme, og være kunnskapsbasert – ikke springe ut av religiøse dogmer.»

Jeg klarer ikke å slippe disse svært så ulike tankesettene som ble kastet frem i nyhetsbildet i dag morges. De fikk meg til å reflektere over menneskelige relasjoner, med andre ord, hvordan vi omgås andre. Hva som ligger til grunn for handlingene og standpunktenen våre.

Tror nok at jeg i mitt voksne liv ofte har hatt en konfronterende og polariserende stil. Det har gitt resultater, men også skapt fiendskap og stor motstand. Faktisk er jeg klar over at jeg, for noen, har skapt dype sår som er vanskelig å reparere. Jeg var lite villig til å bygge broer, fordi det jeg sto for var det eneste rette, slik jeg så det. Mitt verdisyn var det eneste rette.

I dag gremmes jeg over denne uttrykksformen min. Noen ganger var den på sin plass, men langt fra så ofte som jeg mente å tro.

Nå er jeg overbevist om at det viktigste jeg kan gjøre, er å forsøke å bygge bro mellom meg og menneskene rundt meg. Hvordan kan jeg skape tillit og få andre til å ønske å gå veien sammen med meg, om jeg ikke strekker ut en hånd og anerkjenner den andres ståsted?

Jeg trenger ikke være enig, men jeg må være villig til å reflektere og gi den andre anledning til å fremme sitt syn. Kanskje vi til og med kan komme frem til et felles ståsted. Det er det som i utsagnet ovenfor henviser til «det moglege sin kunst».

Det er lett å la meg påvirke av andres meninger om meg. Ofte er det vanskelig å heve meg over andres hvisking og det de snakker om bak min rygg. Klarer jeg å snu ryggen til og gå bort? La de få snakke. Det angår ikke meg hva de tenker og tror, så lenge jeg er trygg på eget ståsted og er villig til å lytte til andre. Med det mener jeg, om jeg er villig til å dele synspunkter og reflektere sammen med andre.

Det har ingen hensikt å bli sint på mennesker som baksnakker og forråder meg. Jeg rett og slett trekker meg bort og nyter reisen videre alene, eller sammen med mennesker som jeg stoler på. Ofte møter jeg også nye, spennende menneskene underveis. Magisk, ikke sant!

Dette vakre diktet henger godt i hop med det jeg har reflektert over ovenfor. Hva hjelper det å vinne en diskusjon eller en sak dersom vi møter hverandre med krav og kulde i hjertet. Det er bare et varmt hjerte som kan gi … og skape lys og lyst til endring hos andre.

«Kan jeg få sette meg ned ved din side
og søke hvile hos deg her en stund?
Natten som omgir oss, blir liksom større.
Himmelen mørkner sekund for sekund.
Alt som gir glede og alt som er vakkert,
alt som gir lys til et menneskeliv,
trues bestandig av krefter som herjer.
Alt som er dyrebart, står i en strid.

Varmen fra ett lite hjerte som banker,
er ikke nok til å tenne et bål,
ikke når samfunnet nages av kulde
og når hvert ansikt er kjølig som stål.
Men får jeg sette meg ned ved din side
og hvile hodet mot skulderen din,
da kan en gnist springe frem fra ditt hjerte
og tenne flammer av håp i mitt sinn.

Tror du at godhet kan finnes iblant oss?
Tror du at hjertet kan romme en ild?
Tror du at to eller tre som går sammen,
kan gjøre frostnatten deilig og mild?
Da har du alt noen trenger på jorden.
Da er du levende. Da er du fri.
Den som har kulde i hjertet, kan kreve,
men bare den som har varme, kan gi.»

Sindre Skeie

Jeg kjenner brytningen i meg. Oppgjøret med mitt gamle jeg er ikke lett å ta. Det smerter å erkjenne hvordan jeg har levd med å kreve og konfrontere i stedet for å strekke ut en hånd til andre, for så sammen utforske rommet mellom oss. Jeg har hatt altfor mye kulde i hjertet overfor andre. Saken har fått all min varme.

Dette gjør meg full av sterke følelser og uro. Følelser som sinne, anger og tap. Det kjennes ut som livet anklager meg for alt jeg har vært. Tilgivelse er ikke lett å finne.

Kjenner at jeg har behov for stillhet og nærhet. Den stillheten og nærheten som finnes ute i naturen. Derfor vil jeg senere i dag gå ut i skogen og holde rundt et vakkert furutre.

Av erfaring vet jeg at det etter kort tid vil skje en endring i meg.
Jeg puster roligere. Jeg kjenner meg roligere.

Hva er det som skjer mens jeg står der og holder rundt ….?

Treet er nøytralt. Rolig. Det beveger seg ikke når jeg holder rundt det og er urolig. Greinene begynner ikke å rasle selv om jeg kjenner meg både urolig og kaotisk.

Treet tar ikke til seg energien min. Det bare er. Forankret i seg selv,
dypt jorda i røttene sine.

Men det skjer en energiutveksling.

Jeg påvirkes av treets ro, dets aksept av meg, akkurat som jeg er. Jeg blir rolig fordi treet er rolig. Jeg blir mer harmonisk, fordi treet er harmonisk.

Jeg lærer mye av treet mens jeg står slik stille og bare holder rundt ….. Tar meg tid til bare å være, til å puste …

Treet formidler sitt tydelige budskap. Det forteller meg uten ord at stillhet, ro og harmoni kommer innenfra.

Treet har vist meg at jeg kan tilgi meg selv, så jeg tilgir ….

Så til deg.

Jeg spør:

«Hva trenger du for å kunne være et tre i dag?»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Så mye av det som prøver å påvirke meg handler om større, bedre og mer. Men for meg er – mindre, enkelt og stille mer enn godt nok. Det er helt ok å være lykkelig med et rolig liv.

Livet mitt har endret seg. Kanskje har det noe med alder å gjøre. Kanskje har det noe med helse å gjøre. Eller kanskje det like mye handler om hva som er viktig for meg og hva som gir livet mening.

«Jeg var lei av å late som om jeg var en annen bare for å komme overens med mennesker, bare for å ha vennskap.»

Kurt Cobain

For meg handler det om å finne, tydeliggjøre og styrke det som gjør akkurat meg til den jeg er. Det har krevd at jeg går innover i meg selv. For å finne det jeg søker, trenger jeg ro og stillhet.

Jeg finner best ro når jeg oppsøker naturens stillhet og bruker tid for meg selv til å hente frem styrken og kreativiteten min. Når jeg bruker tiden slik, har jeg også noe å formidle som jeg kan gi videre til andre.

«Gud har allerede utstyrt deg med ferdighetene du trenger for å oppnå drømmene dine. Hvis du bare prøver, jobber hardt, tar kontroll over skjebnen din, forblir tro mot deg selv og tror det er mulig, vil du ha ubegrenset kraft til å oppnå det umulige.”

Germany Kent

For å være hel og ekte er det viktig at det jeg viser utad er det jeg kjenner er riktig innad. I flere år har jeg jobbet med meg selv for å bli hel. Ikke leve et liv som ikke er det jeg ønsker og er ment å leve.

Det var så mange sider ved meg som jeg holdt skjult.

«Det er en sprekk i alt, det er slik lyset kommer inn»

  Leonard Cohen

Noen sider var viktige for meg, men jeg våget ikke vise dem frem.

Andre sider var skammelige og jeg gremmet meg over det negative og mørket i meg. I dag vet jeg at jeg for det meste har sluttet fred med disse sidene. Dermed har de mistet sin makt over meg og avtar stadig.

Livet mitt er slik det fremstår som. Det er utrolig hvor mye magi som skapes når jeg åpner opp, og viser mer av hvem jeg er og hva jeg tror på.

For meg har det vanskeligste vært å sette grenser. Jeg har strukket meg langt for å tilfredstille andres behov og ønsker. Ofte på bekostning av egne behov.

Andre ganger har min manglende grensesetting virket destruktivt på andre. Vi må alle ta ansvar for eget liv. Å bruke andre som krykker er både galt og ødeleggende.

Slike tanker er spesielt sterke på en dag som denne. For nøyaktig ni år siden valgte sønnen min å ta sitt eget liv. I ettertid ser jeg at i min iver etter å hjelpe tok fra han noe av muligheten til å vokse som menneske.

Jeg har i løpet av disse årene klart å bearbeidet skyldfølelsen jeg lenge strevde med og forsonet meg med tapet av sønnen min. Å grave meg ned i bebreidelser vil ikke gi han livet tilbake. Derfor er det beste jeg kan gjøre nå, lære av det jeg gjorde feil dengang, slik at jeg kan handle annerledes i fortsettelsen overfor andre.

”Vårt beste er alt vi kan gjøre, og alt vi kan holde fast ved er hverandre. Og, det lyder, som det er mer enn nok.”

Mackenzi Lee

Jeg gjorde så godt jeg kunne. Noe var ikke slik jeg burde ha handlet, men jeg handlet slik jeg opplevde var rett den gang. Jeg vil alltid ha sønnen min med meg, som en dyrebar skatt i hjertet mitt.

“I alt du gjør, gi det beste som er i deg. Arbeid derfor ikke for lønn, arbeid for kjærlighet.”

Dada J. P. Vaswani

Er klar over at jeg også i dag trenger å øve på grensesetting. Fortsatt får jeg dårlig samvittighet når jeg sier nei til andre, selv om jeg vet at det er riktig for meg å si nei. Klumpen i magen kjennes stor og vond.

“Gjør det beste du kan. Hvis det fremdeles ikke ordner seg, vil du i det minste ha vissheten om at du prøvde.”

Akiroq Brost

Tror at en del av grunnen til at grensesetting har vært så vanskelig for mer, har vært en manglende tro på at jeg er god nok. Jeg har trodd at uten at jeg ofrer meg for andre, var det ingen som vilel ha noe med meg å gjøre. At ingen ville være sammen med meg for min egen del. Jeg måtte rett og slett lære å stå opp for meg selv.

«Ekte skjønnhet måles med antall perler i deg, ikke de rundt halsen.»

Suzy Kassem

I dag tenker jeg annerledes. La gå at noen ikke vil være sammen med meg. Slike mennesker trenger jeg ikke i livet mitt. De jeg vil forholde meg til, er de som vil være nær meg for min egen del. Ferdig snakka.

Det er så lett å være overfladisk og la den ene dagen ta den andre. Jeg trenger å gå i dybden. Grave frem det som er skjult og føre det ut i lyset. Det som skjer da, er som i eventyret når solen får slippe til. Trollet sprekker og blir til stein. Når trollet er borte kan prinsessen i «Berget det blå» slippe fri og komme ut i solen. For en herlig tanke.

En annen sammenligning som jeg drømte om for noen netter siden, handler om livet som en labyrint. En labyrint som jeg med flid har bygget opp rundt meg. Handlingsrommet har blitt mindre og mindre og veien ut synes uendelig tung og lang. For å finne veien ut, må jeg bruke all min kløkt. Det hjelper lite med overfladiskhet eller å la frykten stoppe meg. Dersom, viss, så fremt, i fall er så lett å tenke ……

Når jeg endelig fant veien ut, åpnet verden seg for meg og jeg kunne utforske utallige muligheter. Selv drømmene mine syntes oppnåelige.

Det er viktig å ikke gi meg før alle murene i den begrensende labyrinten er fjernet. Uten disse murene avdekkes et vakkert landskap og en utsikt som før var skjult av høye murer. Magisk ikke sant.

Det gjelder å ikke gi meg før jeg er i mål. Det handler mye om å forstå, akseptere og gi slipp for å slippe noe nytt inn. Bare slik kan drømmer bli til virkelighet.

Denne videoen med Joe Dispenza er et magisk verktøy til å gjøre endringer i hvordan jeg tenker, til å komme ut av labyrinten og ut i solen.

Lytt og lær!

Joe Dizspenza har blant annet skrevet boken «Breaking The Habit of Being Yourself». Der utdyper han det han sier i videoen. En bok som jeg gjerne anbefaler deg å lese.

Meditasjonen nedenfor kalles en induksjonsteknikk og tar sikte på å få kroppen rolig og klar til å gå fra den «analytiske Betatilstanden til den sensoriske tilstanden Alpha». Da er vi i riktig tilstand til å gå inn i meditasjon og virkelig samhandle med det i oss som gir uendelige muligheter.

Silva-metoden av Jose Silva gir enkle teknikker som jeg kan bruke til å ta kontroll over egen tankeprosess. En glimrende og inspirerende metode for å aktivisere og utvikle kreativitet, fantasi, intuisjon og prestasjonsevne. Jeg har lest flere bøker av Silva og gått på Silva kurs for mange år siden. For meg har det vært nyttig og gitt meg mot til å stå i endring.

Silva og Dispenza har mye av de samme tankene. Derfor nevner jeg begge her.

Her er en Silva meditasjon.

Kjære deg.

Dersom du vil ha endring i livet ditt trenger du å endre tankene dine. Det krever både tid, mot og innsats. Derfor anbefaler jeg deg å følge rådene i videoene ovenfor. Ikke mist motet. Fortsett fremover til tross for mulige tilbakefall. Det er bare å reise deg opp igjen og begynne på nytt. Så finner du garantert veien ut i solen, du også.

Møter deg der.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Når fremtiden henger seg på de neste ordene som blir sagt, ikke la logikken forstyrre, stol på ditt hjerte i stedet.»

Philip Robison

Det smarteste og klokeste jeg kan gjøre i livet,  både for meg selv og andre er å være tro mot meg selv. Å  være tro mot hvem jeg er innerst inne, den indre stemmen, hjertet og intuisjonen min. Hvis jeg ignorere hva hjertet prøver å formidle til meg, vil jeg få en masse trøbbel.

«Hjertet har grunner som fornuften ikke forstår. «

Jacques Bénigne Bossuel

Å følge mitt hjerte er ofte noe av det vanskeligste jeg kan gjøre. Det hadde vært så mye lettere å følge fornuften. Ofte viser hjertet vei mot  steder jeg aldri ellers ville ha gått. Det er ikke den letteste veien, så vist ikke. Det krever både mot og styrke å  være villig til å følge hjertets stemme. Mange ganger  har jeg blitt ledd av, ristet på hodet av eller bare snudd ryggen til fordi jeg valgte hjertet mitt.

Ytre sett har det ført meg på avveier. Livet har blitt tungt og vanskelig i perioder fordi jeg valgte hjertet og ikke den brede fornuftens vei. I ettertid er jeg glad for at jeg har hatt styrke til å velge det som for meg føltes rett, uansett omkostninger. Alltid, alltid har det vært verdt det.

For å være hel som menneske må jeg følge det som dypest sett gir gjennklang i mitt innerste. Det jeg vet er rett for meg. Selvfølgelig går ikke alt min vei selv om jeg følger hjertet mitt. Jeg møter både smerte, motgang, stillstand og gleder på veien hjertet leder meg på. Uansett, det har vært verdt det. Følger jeg hjertet vil jeg få oppleve spennvidden og dypet mitt indre kan gi meg, mine følelsers repertoar.

Det kan handle om veivalg i en jobb, noe jeg brenner for. Jeg har til tross for motgang og hoderystninger fra andre klart å oppnå det hjertet mitt har sagt er mulig. Det har vært gjennom store personlige omkostninger, men alltid til beste for de jeg var satt til å tjene.

Det kan være troen på og viljen til å stille opp for de jeg bryr meg om, til tross for at det tilsynelatende ikke nytter. Det nytter alltid, selv om resultatet ikke blir slik jeg innerst inne ønsket.

«Du har i deg mer kjærlighet enn du noen gang kan forstå.»

Rumi

Det kan være å elske en annen til tross for at den andre ikke viser at han bryr seg på samme måte. Kjærlighet fra hjertet gis alltid betingelsesløst. Den er ikke avhengig av mottakerens evne eller vilje til å ta imot. Den er uselvisk og ønsker kun den andres beste. Det er sant at det er ved å gi at vi får.

Det kan også være å finne fred med mitt eget indre til tross for all ytre motstand og forhold. Hjertet er ikke avhengig av prestisje eller ytre status. Det finner veien inn til kjernen i det som er viktig for oss alle, nemlig  vårt eget virkelige jeg.

«Uansett hva det er som fyller hjertet ditt med glede, er godt for deg. La deg fylle. Det er mye glede og skjønnhet i verden hvis du bare åpner deg for det. «

Det kan handle om å gi slipp på det vi trodde vi trengte når hjertet sier at det er på tide å gå videre mot nye horisonter. Det er ofte nesten umulig, men når jeg har tatt valget faller jeg alltid til ro.

«Noen ganger i livet er det øyeblikk av ubeskrivelig helhet som ikke kan forklares med symbolene som kalles ord. Deres betydninger kan bare være formulert av det uhørbare hjertets språk.»

Martin Luther King, Jr

Det vil være  noen ganger når mulighetene jeg bli tilbudt  er noe fornuften ønsker, men  ikke hva hjertet trenger.

Det er så viktig å lytte til min egen indre stemme og å stadig gjøre det jeg føler, og vet innerst inne er best for meg, uten frykt for å bli dømt eller stemplet som  et eller annet ….. Hvis menneskene rundt meg virkelig  bryr seg om meg, vil de forstå, og de vil tillate meg å gjøre det jeg føler er best for meg.

«I livet, når du får problemer, ikke bli nervøs. Bare lukk øynene og lytt til hjertet ditt. Fordi hjertet kan være på venstre  side… men det har alltid rett. «

Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Hvis du ser noen uten et smil i dag, gi dem ett av dine.
«Lykken er som parfyme: Du kan ikke gi den bort uten å få litt på deg selv.»
Queen Grace

Hva er viktig for meg. Hva er viktig for at jeg skal oppleve livet godt og  få meg til å kjenne meg som et helt menneske. I dag har det skjedd så mange ting som har minnet meg på nettopp verdiene jeg ønsker å tufte min eksistens på.

Flere mennesker har gjennom ulik kontat, enten ansikt til ansikt, gjennom FB eller gjennom bloggen min,  minnet meg på hva som er viktig og meningsfullt. Hva som gir meg energi.

«Jo mer du roser og feirer livet ditt, jo mer er det i livet å feire.»
Oprah Winfrey

Her er et sitat hentet fra en av bloggene  mine som jeg ble minnet på gjennom  en kommentar jeg fikk i dag:

«Eckhart Tolle sier at når vi ser på et annet menneske og føler dyp kjærlighet overfor han eller henne, eller når vi opplever skjønnheten i naturen og noe inne i oss reagerer sterkt på det, skal vi lukke øynene og i et minutt føle essensen av denne kjærligheten eller denne skjønnheten inni oss som uadskillig fra hvem vi er, vår sanne natur. Den ytre formen er et midlertidig speilbilde av essensen av vårt indre selv. Det er derfor kjærligheten og skjønnhet aldri forsvinner, selv om all ytre form gjør det.»

I sinnet vårt lever minnet og  kontakten med det som ikke lenger er. Uendelig vakkert, og nært er det og gir stor trøst.

Jeg har nettopp lest  en bok om styrkebasert læring  og utvikling. En skole i livsmestring skrevet av blant annet Bjørn Hauger. Bjørn er en ildsjel som brenner for sine medmennesker. Han har viet livet sitt til å utvikle metoder for involvering og måter å finne frem til menneskers ressurser og potensiale for vekst og utvikling. gjennom medvirkning og deltagelse .  Boken var engasjerende og lett å forstå. Jeg kjenner at den gir meg energi og lyst til å brette opp ermene og sette igang. Til en forandring fra annet faglig tilnærming og praksis legger boken vekt på likeverd. Det gjør meg så glad.

«For en befrielse å innse at stemmen i hodet mitt er ikke hvem jeg er. Hvem er jeg da? Den som ser den »
Eckhart Tolle

I alle år har jeg kjempet mot den store avtanden som ofte oppstår mellom hjelper og den som trenger hjelp og støtte. Det blir så tydelig i disse dager når jeg leser innlegg fra brukere av NAV og hva de har måttet tåle. Tenk om de kunne ha blitt møtt med forståelse, aksept og som likeverdige, i stedet for med mistenksomhet og en «besservisser» holdning som de så ofte blir mødt med.

Den tradisjonelle tilnærmingsmåten beskytter hjelperen og gjør at forholdet alltid vil forbli skjevt. Ofte stenger den for likeverdig og naturlig dialog. Gjennom å lese denne boken har jeg fått et nytt håp om at vi kan kommer nærmere hverandre i de ulike rollene vi inntar overfor hverandre. Dette fordi avstanden blir mindre og klimaet blir varmere når vi tillater oss å møtes uten stengslene som har vært tradisjonelt mellom hjelperen og den som trenger hjelp. Klart at det er en utfordring. Det vil ikke bli lett å møte andre uten  beskyttelsen avstand og profesjonalitet gir. Men håpet er der igjen … Med en slik tilnærming som boken skisserer, vil hjelperen ofte kunne få like mye hjelp som den som i utgangspunktet trengte hjelp. Spennende og veldig motiverende!

«Livet er ikke en test du skal ta, men en glede du skal oppleve.»
Peter Ragnar

Noe annet fanget også min interesse. Et humoristisk innlegg for å selge inn et nytt produkt. For meg ble det imidlertid en viktig påminnelse om at jeg må tenke over hva jeg ønsker skal fylle sinnet mitt både i våken og sovende tilstand. I en litt forkortet versjon leste jeg:

«Før lærte vi å telle sauer når vi ikke fikk sove.

Ny teknolgi gir oss nye muligheter og kan bringe ny inntekt i vår hjemmeforretning. Også om natten. Dersom du benytter mulighetene og bruker noen minutter av dagen på å lære hvordan, kan du  telle annet enn sauer om natten.  Mens du sover… Og i morgen natt… og natten deretter…»

Her er noen av tankene som kom til meg gjennom å lese dette lille humørfylte innlegget:

For det første vil jeg sove, ikke ligge våken å telle sauer. Det er mye annet som gir større glede når jeg likevel ikke får sove enn å telle sauer. Listen er uendelig.

For det andre vil jeg drømme om nære varme relasjoner, ikke penger eller materielle ting. Aller helst vil jeg oppleve disse relasjonene slik at jeg ikke trenger å drømme om dem eller telle opp alt jeg mangler. Uansett er livet fullt av vakre opplevelser og relasjoner som gjør meg takknemlig.  Å fylle natten med takknemlighet vil gi meg fred i sinnet og dermed gode varme drømmer uten å behøve å telle verken sauer eller annet … søvndyssende …

For det tredje og til slutt, kan  økonomisk sikkerhet gjøre livet lettere og tillate meg å realisere drømmer.

Dessuten:

«Sauer er ålreite dyr»
Liv Finstad i NRK 1983

Umiddelbart  assosierer jeg denne nydelige og varme kjenslevare sangen:

Som du kanskje forstår har tankene mine vært fylt med mange forskjellige inntrykk i dag. Jeg er takknemlig for alt det har gitt meg. Kjenner meg beriket og mer i harmoni med mitt innerste, etter å ha bearbeidet  alle de forskjellige tankene og inntrykkene som har vært med meg på en  litt annerledes dag. Nå kjennes det bare godt og fredfylt.

«Livet er hva dine tanker gjør det til.»
Erling Stordahl

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Å leve i øyeblikket kan være utfordrende. Mange forstår ikke at:

«Hemmeligheten til helse for både sinn og kropp er ikke å sørge over fortiden, ikke å bekymre oss for fremtiden, eller ikke å forutse problemer, men å leve i øyeblikket klokt og oppriktig.»

I dag vil jeg dele en vakker liten historie om øyeblikkets kraft og hvorfor det er så viktig å trene oss i å fokusere på i dag.

I går, i dag, i morgen

«Det er to dager i hver uke som vi ikke bør bekymre oss over.
To dager som bør holdes fri fra frykt og engstelse.

En av disse dagene er I GÅR med sine feil og bekymringer,
Sine feil og tabber, smerter og plager.
I GÅR har gått for alltid ut av vår kontroll.
Alle pengene i verden kan ikke bringe tilbake i går.
Vi kan ikke angre en eneste handling vi har utført.
Vi kan ikke slette et eneste ord vi sa. I GÅR er borte.

Den andre dagen vi ikke bør bekymre oss for er I MORGEN.
Med sin mulige motgang, sine byrder,
Med store løfter og dårlige resultater.
I morgen er også utenfor vår umiddelbare kontroll.
Morgendagens sol vil stige, enten i prakt eller bak en maske av skyer, men den vil stige.
Inntil det skjer, har vi ingen eierandel i morgen, for den er ennå ufødt.

Dette etterlater bare bare en dag. . . I DAG.
Ethvert menneske kan kjempe slagene til bare en dag.
Det er bare når du og jeg tar på oss byrdene av de to forferdelig evighetene – i går og i morgen at vi bryter sammen.
Det er ikke opplevelsen av I DAG som driver oss gale.
Det er anger eller bitterhet for noe som skjedde i går
og frykt for hva morgendagen kan bringe.

La oss derfor LEVE, men en dag om gangen. »

I det siste har jeg tenkt ganske mye på hvordan jeg tar beslutninger. Hvordan jeg forholder meg til livet.

Den lille historien som jeg delte ovenfor har satt meg på sporet.

Det er så lett å henge meg opp i det som skjedde i går eller for lenge siden. Være bitter over nederlag, svik og tap. Det er så lett å leve i fortidens seire, ha all oppmerksomhet rettet mot gledene fra den gang.

Jeg tenker at det er viktig å lære av fortiden. De valgene jeg tok har ført meg her jeg er nå. Derfor er det viktig å reflektere over hvordan og hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Og ikke minst, har disse valgen ført meg dit jeg ønsket meg? Hva har jeg lært av det? Er jeg klokere i dag? Har jeg oppdaget skjulte sider ved meg selv? Har jeg i løpet av tiden som gikk, fått ny kunnskap som har ledet meg mot en annen horisont? Slik kan jeg stille et utall spørsmål for å klargjøre for meg selv fortidens underliggende lærdom. Ganske spennende, ikke sant?

Når det gjelder fremtiden kan jeg selvsagt drømme om den. Jeg kan glede meg til noe jeg tror vil skje, eller jeg kan grue meg til noe som kanskje vil skje. Uansett er dagen i morgen, fremtiden skjult for meg.

I morgen skal jeg begynne på et nytt og bedre liv… …..tror jeg……., er et ganske vanlig utsagn. Dessverre tror jeg at det ofte blir med det. Jeg utsetter og utsetter til en gang i fremtiden.

Etter ein rangel

«I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg»
Jakob Sande

Jeg tenker at det på tide å begynne å trene, slanke meg, bli flinkere til å rydde og vaske, kontakte venner, svare den som aldri gir opp å kontakte meg, selv om jeg sjelden responderer. Listen over det jeg burde gjøre er lang. Enda lenger er listen over det jeg burde slutte med. Det er så vanskelig å gjøre noe med det. Derfor blir det ofte, i morgen … jeg må bare først..

Dagen som er viktig er dagen i dag. Det hjelper lite å ha bestemt meg for å ta en avgjørelse en gang i fremtiden. Jeg er ikke garantert at denne dagen kommer. Det er bare en måte å utsette og sette på vent det som er viktig å få avklart i livet mitt.

Det jeg kjenner er fortiden og det den har lært meg. Jeg vet forhåpentligvis hva som betyr noe for meg, hvor jeg vil med livet mitt, hvordan jeg vil ha det.

For å komme dit jeg vil, nytter det ikke å utsette å ta avgjørelser til en gang langt der fremme.

For det eneste jeg med sikkerhet eier er dette øyeblikket. Det er de valgene jeg tar her og nå som leder til nye valg i fremtidige øyeblikk. Det angår ikke dette øyeblikket. Det jeg med sikkerhet vet, er at det er dette øyeblikket som eier fremtiden. For uansett er det det jeg beslutter her og nå som former livet mitt.

Å sette oppnåelige mål og ta skritt for å oppnå dem er viktig. Det gir mening til livet.

Men for mye fokus på fremtiden fører lett til stress og negativ tenking.

Det nåværende øyeblikket er det eneste øyeblikket jeg har kontroll over akkurat nå. Jeg kan velge å glede meg over det, eller jeg kan velge å avsky det. Jeg kan også velge å ignorere det fullstendig og kaste det bort.

Ikke ta noen øyeblikk for gitt. Planlegg når det er nødvendig, men ikke på bekostning av at du nyter øyeblikket. Som den gamle munnhellet sier, «livet er kort, så gled deg over det mens du kan.»

Som menneske mislykkes vi ofte. Det er en del av livet.

«Ikke dvel ved fortiden eller frykt for fremtiden, lev i nåtiden – her og nå, som det avgjør hvem du er: hvor du kom fra, og hvor du skal.»
Ryan Canaday

Det jeg virkelig ønsker, kan bare skje ved å jobbe med det nåværende øyeblikket.

Livet er en vill, eventyrlig treise, og det er akkurat det som gjør det så vakkert og intenst.

Noen dager er fylt med skjønnhet og glede.

Andre dager, går bilen i stykker, jeg blir avvist, jeg får en uventet regning i posten, jeg blir tvunget til å takle vanskelige mennesker eller drømmer går i stykker.

Saken er at jeg bestemmer hvordan jeg vil reagere på slike hendelser. Jeg har alltid valget.

Slik skaper jeg den virkeligheten jeg ønsker å leve i, øyeblikk for øyeblikk.

Det kan hende at reaksjonene mine er som følger:

«Livet er ikke rettferdig.» «Jeg får aldri det jeg vil.» «Hvorfor meg?» Disse tankene har en iboende motstand mot det som virkelig skjer. Ved å motstå virkeligheten blir jeg maktesløs,motløs og fastlåst.

«Det jeg motstår, vedvarer.»

Den eneste måten å skape det jeg ønsker er full aksept av det som er.

Dette er stedet hvor jeg ser muligheten i stedet for begrensning. Der jeg blir kreativ. Hvor jeg kan se løsninger. Der jeg føler håp og kanskje til og med litt fred.

Hvordan aksepterer jeg øyeblikket? Jeg feirer det Jeg setter pris på det. Selv når jeg ikke har lyst. Spesielt når jeg ikke har lyst.

Små verdsettelser av den nåværende tilstanden kan føre til gigantiske endringer i livet mitt. Jeg blir bemyndiget, kreativ og ressurssterk.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Det er øyeblikk for øyeblikk. Det handler om å ta makten tilbake, og huske at jeg alltid skaper mitt liv og min lykke.

«Forståelse er det første trinnet til aksept, og bare med aksept kan det bli bedring.»
K. Rowling

Jo mer mer jeg opplever følelsene mine, og jo raskere jeg tillater meg å oppleve dem, desto raskere vil jeg finne at jeg aksepterer øyeblikket.

Følelsene er der for å bli følt, sett og hørt. Det er ingen styrke i å skyve dem bort, unngå dem eller late som de ikke eksisterer, fordi de vil finne en måte å komme ut etter hvert.

Når jeg føler følelsene mine, frigir jeg dem.

Det vil alltid være et positivt resultat i det som skjer. Selv om det føles fullstendig og helt negativt, er det minst ett positivt resultat.

Fra de mest tragiske situasjoner, kan jeg finne håp, hjelpe andre ut fra egne erfaringer og oppleve medfølelse.

Å si «takk» er enkelt.

Takk for min menneskelighet. Takk for dette eventyret. Takk for den positive saken.

Ved å oppleve følelsene, se det positive og ha en følelse av takknemlighet, kan jeg jobbe med alt øyeblikket bringer meg.

Ved å gjøre dette kontinuerlig, skaper jeg aktivt mer og mer av det jeg vil i hvert øyeblikk.

“Uansett hva øyeblikket inneholder, godta det som om du hadde valgt det. Arbeid alltid med det, ikke mot det.”
Eckhart Tolle

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

«Når du nekter å ta ting personlig, unngår du mye uro i livet ditt. Dine følelser av sinne, sjalusi, og til og med tristhet vil bare forsvinne om du ikke tar ting personlig.»
don Miguel Ruiz

Det er tøft å miste noe eller noen jeg har kjær. Tap er alltid vanskelig å forholde seg til. Et tap kan være at jeg har mistet en kjær gjennom døden, eller gjennom brutte relasjoner. Det kan også  være tap av jobb, økonomi, helse eller noe annet som kjennes tungt og vanskelig.

Når jeg opplever slike vanskelige situasjoner er det lett å leve i fortiden og bruke all min energi på det som var, og glemme det som er her og nå. Det er så altfor lett å flykte inn i minnene og la dagene gå. Det jeg har mistet lever videre i  mitt eget sinn, min egen drømmeverden, og det som er her og nå synes ikke å ha noen verdi.

Eller jeg er så opptatt av en drømmefremtid at jeg glemmer  å leve dagen i dag. Det er så absolutt ikke en god måte  å leve på det heller.

«Jeg følger fire diktater: innse det, godta det, håndter det, så gi slipp på det.»
Sheng Yen

Det er alltid viktig å vite når noe er ved veis ende. Det handler om å slutte sirkelen, stenge dører, eller avslutte et kapittel. Det handler også om å slutte å dvele for lenge ved de øyeblikkene som er over.

Med det mener jeg også de vonde øyeblikkene. Hvor ofte har jeg ikke dratt med meg vonde opplevelser inn i livet mitt og latt dem styre fremtiden min. Så hvorfor er det så vanskelig å legge dem bak meg?

Jeg levde i øyeblikk som ikke lenger er her.
Jeg  dvelte ved et liv som ikke lenger eksisterte.

Jeg ga opp i dag og i morgen for det som hadde vært.  Jeg omfavnet noe som ikke lenger eksisterte, eller enda verre ble nedbrutt av sorg over det som  hørte fortiden til. Jeg tenkte at den beste måten å leve på var  å straffe og klandre meg selv for det som skjedde …. den gang.

Jeg kan spørre meg selv hvorfor jeg aldri lærte nok, modnet nok, eller ble en bedre versjon av meg selv slik at jeg kunne ha endret på det som ikke lenger er. Fordi jeg ofte følte at jeg sviktet eller følte meg skyldig for det som skjedde, fortsatte jeg å lide ved å kjenne på skyld og skam, om igjen og om igjen.

Jeg vet at jeg må foreta endringer for å komme ut av slike onde tankesirkler.

«Jeg tror at du er stor, at det er noe fantastisk ved deg. Uavhengig av hva som har skjedd med deg i ditt liv. Uansett hvor ung eller gammel du er. I det øyeblikket du begynner å «tenke klart», er det  noe inni deg, en kraft  i deg som er større enn verden som vil dukke opp. Den vil ta over livet ditt. Den vil mate deg. Den vil kle deg. Den vil veilede deg, beskytte deg, henvise deg, opprettholde din eksistens. Hvis du lar den. Det er hva jeg vet, for sikker. «
Michael Beckwith

Jeg kan ikke fortsette å leve dagene mine i en tid som ikke lenger eksisterer.
Jeg vil ikke lenger tillate meg å bli ranet for mulighetene som dagen i dag gir.
Jeg vil ikke lenger  velte meg i sorg, smerte, sjokolade eller sølt rødvin. Den siste setningen er ikke min, men den er så illustrerende at jeg  gjør den til min.

Det er på tide å plukke opp bitene og gå videre.
Men hvordan gjør jeg det?

Det er svært lite som ikke etterlater spor. Det samme gjelder for de fleste av  tankene mine.

«Du blir hva du tenker»

kan føles som en ganske slitt klisje. Men hva om det faktisk er sant? Hva om jeg opplever noe negativt fordi jeg  så ofte tenker negativt? På den annen side, er det svært vanskelig å forestille meg fred. Å si og tenke: «Jeg er rolig, …» fungerer ikke så bra. Tro meg, jeg har prøvd. Mange ganger. Det føles mer som jeg prøver å lure meg selv, og resultatet er frustrasjon når det ikke fungerer.

«Lær å bli stille. Og ta oppmerksomheten bort fra det du ikke vil ha, og all emosjonell ladning rundt det, og plasser din oppmerksomhet på det du ønsker å oppleve.»
Michael Bernard Beckwith

Men, i stedet for å tenke «jeg er rolig» når følelsene er alt annet enn rolige, tenker jeg på et minne der det var fred rundt meg. Jeg tenker på noe jeg kan være takknemlig for.

Å tenke på hvordan freden spredte seg i kroppen, gjenoppleve øyeblikket i fantasien, føle på situasjonen med alle sanser, se bildet foran meg; omgivelsene, klærne, fargene, temperaturen, luktene, følelsene, de andre som var der, hendelsene som innga fred osv.

Alt dette er spor  som allerede finnes i meg. Det minner meg om at det faktisk har skjedd. Med tanke og fantasi kommer det til liv igjen. Det gjør det mulig for freden å begynne å spre sin sanhet, i nåtiden. I motsetning til at jeg desperat prøver å skape en følelse av ro i en situasjon som aldri har vært forbundet med fred. Jeg kan velge hvilke tanker  som skal vokse i meg. På lang sikt, med litt trening og utholdenhet, kjennes livet godt igjen.

Det  handler om å ikke grave meg ned i  selvmedlidenhet og tanker som skaper ensomhet. Det handler om å begynne på nytt og skape en ny hverdag til tross for det jeg  en gang hadde …

«Lever du i et minefelt eller en hage? Når vi lever i en minefeltmentalitet, eksploderer vi med ugresset av bekymring, tvil, frykt, mangel og begrensning. Velg å dyrke din indre hage! »
Michael Bernard Beckwith

Når jeg er ensom opplever jeg at jeg er omgitt av andre som jeg ikke får  kontakt med, eller som har en fientlig  innstilling til meg. Det er lett å kjenne meg ensom når livet går meg i mot. Hvem bryr seg vel om meg som er en slik fiasko, tenker jeg.

I slike stunder er det viktig å snu tankene og gå bort fra offermentaliteten. I stedet kan jeg nyte aleneværen. Jeg  er alene og derfor «kan jeg være sammen med meg selv.» I aleneværen, med andre ord, er jeg  «i meg selv», sammen med meg selv, og derfor «to i en». I ensomhet, er jeg faktisk en, forlatt av alle andre. Det er så fryktelig synd på meg, er en nærliggende tanke å tenke da.

«Din teknologi er den indre praktisering av meditasjon, noe som vil stimulere koblingen mellom hjernen og antenne din medfødte lyst til å kjenne ditt sanne selv. Stol på deg selv på en dypere måte og høst gevinsten! »
Michael Bernard Beckwith

Alt jeg tenker, er strengt tatt gjort i aleneværen og er en dialog med egne tanker.

Jeg har tenkt mye på forskjellen på aleneværen og ensomhet.  Det engelske ordet for aleneværen er solitude. For meg klinger det godt og gir meg positive assosiasjoner.

Her er forskjellene slik jeg ser og opplever dem:

• Ensomhet er en smertefull og negativ tilstand.
• Det er der jeg føler meg alene, og avskåret og fremmedgjort fra andre mennesker. Dermed kan jeg føle det som om jeg er ekskludert, uønsket, uviktige eller ubemerket.
• Jeg kan være omgitt av mennesker jeg kjenner og elsker og fortsatt oppleve følelser av intens ensomhet.
• Ensomhet føles som straff eller avvisning. Den er forankret i en følelse av mangel eller utilstrekkelighet.
• Det er noe som tapper meg, og er pålagt meg.
• Ensomhet kan føre til at jeg fornekter  og/ eller avskyr hvem jeg er. Den kan også føre til fortvilelse.

• Aleneværen er en positiv tilstand.
• Det er der jeg er helt fornøyd med å være alene, og setter pris på og nyter mitt eget selskap.
• Aleneværen kan hjelpe meg med å komme i kontakt med, eller engasjere meg med mitt sanne selv. Det gir meg mulighet til å reflektere over meg selv, andre, livet og fremtiden.
• Ofte er aleneværen et springbrett til større selvbevissthet, større kreativitet, ny innsikt og ny vekst.
• Aleneværen er noe jeg velger. Det er noe som reparerer og bygger meg opp.
• Aleneværen jorder meg i hvem jeg er – og det gjør meg i stand til å nå ut og gi til andre.

«Hvis du er ensom når du er alene, så er du i dårlig selskap.»

Dette sitatet forklarer perfekt hvordan det å være ensom er forskjellig fra å være alene. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men for meg gir det stor mening.

Aleneværen er når jeg frivillig er avskåret fra andre, og det er en god ting. Jeg trenger å være alene fra tid til annen, forutsatt at jeg er i stand til å være glad når jeg bare er med meg selv.

«Hvis du ikke bevisst styrer livet ditt, vil du miste fotfestet og omstendigheter vil bestemme for deg.»
Michael Bernard Beckwith

Ensomhet derimot oppstår når andre ignorerer meg, og jeg blir ulykkelig når jeg blir alene.
Klarer jeg ikke å være fornøyd med mitt eget selskap, vil jeg ikke være glad blant andre mennesker heller.

Språk … har skapt ordet ensomhet for å uttrykke smerten ved å være alene. Og det har skapt ordet aleneværen for å uttrykke gleden over å være alene.»
Paul Tillich

Jeg har lært hva som ikke fungerte, og nå er jeg mer  åpen for det som vil fungere.
Feilgrepene mine har lært meg å omfavne endring. Nå kan jeg omfavne nesten alt som kommer min vei.

Samtidig er det viktig å ikke  nekte meg selv muligheten til å sørge over fortiden. Det er ingen vits i å motsette meg det som skjedde – oppleve det, føle det og omfavne det, slik at jeg kan lære å akseptere det og gå videre.

«Og du kan bryte deg fri fra arvelige mønstre, kulturelle koder, sosiale holdninger; og bevise en gang for alle at kraften i deg er større enn kraften som er i verden. »
Michael Bernard Beckwith

Når jeg tar meg i å  gjenoppleve minnene, trekker jeg meg bort og prøver å finne inn til freden i meg. Når en tidligere tanke kommer tilbake, minner jeg den om  hvor den skal gå – til  fortiden. 

«Den opplyste takker for det de fleste tar for gitt …. Når du begynner å være takknemlig for det de fleste tar for gitt, gjør vibrasjoner fra takknemlighet deg mer mottakelig for det gode i livet ditt. »
Michael Bernard Beckwith

Et mantra for meg er et mantra som hjelper meg til å holde fokus og legge fortiden bak meg:

«Jeg skaper det livet jeg ønsker gjennom stillhet og positive tanker. Jeg nyter det livet jeg har.»

Derfor:

• Skaper jeg et rikt og godt liv akkurat nå. Jeg gjør det jeg vil gjøre.
• Fyller jeg livet med så mye lidenskap og glede at jeg ikke har noe annet valg enn å leve i øyeblikket.
• Gjør jeg livet  her og nå spennende og morsomt. Med andre ord bruker jeg fortiden som et springbrett til mitt beste liv.
  
  

Det handler om å omfavne dette øyeblikket og presse hver bit av glede ut av det. Når jeg ikke lever det livet jeg ønsker, starter jeg på nytt og skaper det livet jeg ønsker bit for bit.

 Jeg omfavner og setter pris på gaven som er tilstede i dag. Gaven er dette øyeblikket.

«Stopp å let utenfor deg selv for hjelp. Du er kodet og drevet og finansiert av en fornybar ressurs, som er inne i deg. Den går aldri tom. Det er din essens. Det er ditt liv.»
Michael Bernard Beckwith

Besøk |siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Det er Allehelgensdag i dag. For meg er det en viktig dag, en dag der jeg minnes mine kjære som har gått bort. Jeg minnes med sorg, vemod, men også med takknemlighet og håp. Noen ganger også med skyldfølelse, sinne og en lettelse over at det som var så tøft å stå i, er over. Minnene om mine kjære, har bolig dypt inne i hjertet mitt. Derfor trenger jeg ikke gå til en grav for å minnes. Men på denne dagen drar jeg alltid til kirkegården og tenner lys. For meg er det en vakker tradisjon som gir mening og nærhet til de som nå er borte.

«Sorgen og gleden de vandre tilhope,
Lykke og ulykke ganger på rad,
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.»

For 6 år siden skrev jeg dette om tapet av sønnen min Jon Kristian. Jeg velger å dele det på nytt fordi det kanskje kan hjelpe andre som har vært i samme situasjon som meg.

Her er det jeg skrev:

I dag er det “Alle helgens dag.,” og om 9 dager er det tre år siden min sønn Jon Kristian tok sitt eget liv.  Det kjennes som om det var i går at jeg  ringte til hotellet  i Thailand for å snakke med han, og i stedet fikk vite at han var død.

Ellen Francke beskriver noe av det jeg vet sønnen min følte, i boka Glass:

«Jeg er blitt så ensom. Jeg visste ikke at det gikk an å bli så ensom.
Jeg sover ikke. Natt er dag, og dag er natt.
Mellom dem ligger grålysningen med alt den vet.
Jeg er blitt så ensom. Ingen skulle bli så ensom.
Her hvor jeg er, har det gått et stort ras. Jeg er i raset. Jeg kommer ikke vekk herfra.»

Jeg velger å tro at han endelig har fått fred, og at han har det godt der han er; at raset har lagt seg og sprengt vei til noe bedre.

Jeg sitter og ser på bildet av han som henger på veggen. Han er så nær, men samtidig så fjern.  Jeg husker alle de gode stundene, hans gode smil, hans omtanke og hans utforskende og grensesprengende personlighet. Alle ble glad i Jon Kristian. Han hadde noe helt spesielt ved seg som ingen andre hadde.

Så hvorfor valgte han å forlate oss, For meg er det ikke vanskelig å forstå. Han var en person som skulle klare alt selv. Han ville ikke be om hjelp når livet ble vanskelig. Derfor valgte han den veien som for han var den eneste når han ikke lenger kunne se at det fantes et bedre alternativ. Jeg vet at det hadde vært mange andre løsninger om han hadde villet søke hjelp og råd hos andre.  Men angsten og hans egen stolthet sto i veien.

Diktet «Draum» av Haldis Moren Vesaas  beskriver hvordan jeg har opplevd det å forsøke å hjelpe han.  Å ta imot hjelp var et nederlag for han.

«Det ropte frå sjøen om hjelp, hjelp.
Ei røyst som eg kjende: di

Eg skunda meg nedtil, sprang, sprang,
Fekk båten i hast gjort fri.

Skauv ifrå land, greip årene,
Sette meg ned for å ro,

Men kom ingen veg. Makteslaust
Mot vassflata årene slo.

Kom ikkje nedi. Fekk ikkje tak.
Vatnet var stivna som bly.

Og langt uti mørket di røyst
Som ropte og ropte på ny.

Med årene sat eg og slo, slo
Mot dette som ikkje brast,

Slo og visste: du ropte om hjelp,
Men du held og båten fast.»

Livet går videre. Det hjelper ikke å grave meg ned i skyldfølelse og bebreidelser om hva jeg skulle ha gjort annerledes. Jeg vet at jeg gjorde det jeg kunne, og det jeg trodde var til det beste  for han og vår lille familie. Selvsagt kan jeg se at om jeg hadde handlet annerledes, eller vært litt klokere, ville jeg muligens ha kunnet forhindre at Jon Kristian havnet i den situasjonen han befant seg i. Slike tanker er destruktive  og fører ingen steder hen. De gjør meg bare deprimert og  de kan uansett ikke få han tilbake til livet igjen.

«Vi kan ikke leve livet baklengs. Det kan heldigvis kun leves forlengs og i nået. Det som har vært, er fundamentet vi bygger videre på, eller forlater til fordel for noe bedre. Med andre ord, viser det at vi har lært av det forgangne slik at fremtiden og nåtiden leves annerledes og bedre.»

Synnøve

Gjennom disse tre årene som har gått, har jeg funnet frem til fred med både min egen skyldfølelse og min sønns skjebne. Nå kjenner jeg bare dyp takknemlighet for livet og at jeg har fått lov til å kjenne  og være glad i sønnen min i over 26 år. Jeg minnes alle de gode stundene vi hadde sammen. Jeg minnes hvor nær hverandre vi var. Jeg er takknemlig for det vakre barnebarnet han ga meg.  Hun er så nydelig. Jeg kan se så mye av han i henne. Den varme, følsomme, kloke  og omsorgsfulle personligheten hennes vekker  alltid til live gode minner fra tiden sammen med Jon Kristian. Han har etterlatt seg en vakker skatt i henne.

Her er en sang som alltid har vært til stor trøst for meg gjennom vonde og uforklarlige tider:

«Tap ikke motet du kjære,
for da er det dyreste tapt.
Gud har en lekse å lære,
hvert menneskebarn han har skapt.

Bakom de tyngende gåter
og skjebnens forvirrede lek,
er der en vilje som råder,
en visdom som alltid vet veg.

Du skal kun bie og bede,
og bede og bie påny.
Når solen er aller lengst nede,
da bær det mot morgengry.

Det kors som har tynget din nakke,
kan blive din rikeste sang.
Og da kan det skje du vil takke
for det som du gråt for engang.»

«En natt hadde en mann en drøm.

Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;   det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bildet fòr forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var der bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene i livet hans da det hadde vært  vanskeligst og mest smertefullt!

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: “Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?”

Da svarte Herren: “Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst- og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine!”

Mary Stevenson

Gjenntatte ganger har jeg fått oppleve at jeg er ivaretatt slik den lille historien over indikerer. Her er et eksempel på det jeg opplever.

Den dagen jeg  ringte opp hotellet I Thailand  for å bli satt over til min sønns hotellrom, men I stedet fikk dødsbudskapet, var klokken bare ni om morgenen. Intuisjonen min visste at noe var galt. Da jeg ikke fikk svar på mobilen, måtte jeg prøve å ringe hotellet.

Hva skjedde? Mens jeg sto der og fikk vite …., ringte det på døren og min beste venninne kom inn. Hun skulle ha vært på et møte I nærheten. Da det ble avlyst, hadde hun litt tid før neste avtale og stakk innom meg. Det hadde aldri skjedd før at hun kom slik midt I arbeidstiden. Hva annet var det, enn at jeg ble ivaretatt og slapp å være alene I en slik tøff stund.

Da sønnen min døde ble det viktig for meg å formidle min kjærlighet til han og til livet. Vi må aldri miste motet og troen på at det nytter. Det handler om livet og  om å oppfylle drømmene våre. Sønnen min klarte ikke det, selv om han forsøkte og gjorde det beste han fikk til.

For meg har det vært viktig å velge livet og ikke forbli i sorgen.

Denne sangen » Det hainnle om å leve», sang vi i minnesamværet hans. Det ble en sterk opplevelse.

“Der e nå’ ainna å gjønge te man får te det man vil.” Det var nettopp det han ikke klarte,  «å  gjønge»  livet sitt.

Fant dette i avisen som et leserinnlegg i TA for lenge siden og tok vare på det. Det er en fin påminnelse om at livet går videre og at vi alltid kan bære våre kjære med oss i hjertet vårt.

“Dikt til de levende.

“Når jeg er borte – gråt litt over meg. Tenk på meg av og til, men ikke for ofte. Det er ikke godt for deg og dine nærmeste å la tankene dvele for lenge ved døden. Tenk på meg slik jeg var i noen lykklige stunder i livet. Fremkall minnene, men ikke for lenge. La meg være i fred – slik jeg skal la dere være i fred. Når du lever – skal dine tanker være i livet”.

I dag vil jeg gå på kirkegården og tenne lys og minnes sønnen min i kjærlighet og takknemlighet. Det er gjennom motgang, sorger  og nederlag at livet prøver oss og gir oss muligheten til å vokse gjennom og ut av smerten. Derfor er jeg i dag fylt av fred, kjærlighet og takknemlighet når jeg senere vil minnes han og tenne lys. Smerten  oog savnet er der og vil alltid være der, men det er en god og vakker følelse som  får meg til å kjenne meg levende og takknemlig for at jeg fortsatt  eier livets gave, og har fått muligheten til å være noe for andre gjennom den jeg er og blir.

Så for meg er alle helgens dag en vakker og god dag fylt av livets under. Den viser meg igjen og igjen at nederlag kan snus til seier om vi våger å leve livet helt og fullt. Jeg vet dette  av erfaring fordi jeg også mistet mannen min, Ivar da han også valgte å forlate oss for nå snart 29 år siden.

«Gjennom livets realiteter og veiskiller blir livet staket ut i nye retninger  og gjerninger som vi kan velge å følge, eller vi kan forbli på stedet. Blir vi, vil livet etterlate oss kun smerte og vi går glipp av alle de vidunderlige mulighetene som alle brudd og tap gir oss.»

Synnøve

Er det noen som noen gang virkelig stopper å  sørge?  «Nei, vi lærer å leve med det.» Det finnes metoder og måter vi kan bruke som kan hjelpe oss  gjennom sorgprosessen på en konstruktiv måte, og i sin tur gjøre opplevelsen om til noe vi kan forstå og lære av.

Tap er en del av livet. Uten endring, vil vi ikke vokse som mennesker. Alt har et naturlig og særegent mønster av fødsel og død. Ved å forstå sorg og tap, kan vi bedre forstå livet og leve det fullt ut på den beste måten vi kan.

Sorg er avslutningen på  noe, og begynnelsen på noe nytt. Enten det er å sovne vakkert inn i høy alder, en hjerteskjærende død etter sykdom, ulykke eller ved å ta sitt eget liv. Det kan også være sorg etter skilsmisse, å bli eldre, slutte i en jobb, eller etter en stor endring i livet.  Alle bringer de med seg muligheter for vekst og kanskje en ny måte å oppnå det vi ønsker mest i livet.

All sorg er gyldig og ekte. Sorg er en blanding av mange følelser, og ingen av oss sørger på samme måten. En dag  er vi glade og neste dag bryter vi sammen.

Ingenting jeg kan si vil endre det faktum at din kjære ikke lenger er med deg på en fysisk måte. Tro aldri at du ikke trenger å gråte eller «komme over det» fordi det skjer ikke. Du må hedre den du har mistet,  eller erfaringen som brakte sorg og forsiktig ta godt vare på deg selv. Gjør noe som fyller sjelen og hjertet ditt. Kanskje du kan begynne med noe du har lyst til, men aldri har tatt deg tid til før. Uansett prøv å åpne opp for å føle deg bedre med deg selv.

Noe av det viktigste  du må innse, er at ingen trenger å gå gjennom sorgen alene. Du kan føle deg alene, eller at du er alene i din egen verden, men dette er langt fra sannheten. Det er mange mennesker i livet ditt som ikke ønsker noe mer enn å lytte til deg og dele. Du vet aldri om noen vil si noe som kan være det perfekte ordet for deg å høre akkurat nå. Åpne opp for muligheten til å dele dine følelser med andre.

Det perfekte ordet for å hjelpe noen som er sørgende er å si :

«Jeg er her med deg .»

Å være en del av denne «menneskelige erfaringen», er ikke lett. Å miste en kjær, er en av de vanskeligste menneskelige lærdommene vi kan oppleve. Å miste noen gir oss utfordringer og sårer oss. Vi trenger å gå tilbake og se på denne erfaringen som en lærepenge for sjelen. Vi må gå gjennom smerte for å vokse. Smerten definerer oss ikke. Den er bare bekreftelsen på vår kjærlighet.

Jeg tror at vi lærer noe vesentlig fra alle erfaringer, uansett hvor store eller små de er. Hver erfaring forandrer oss.

Når noen i livet vårt går over i døden, eller forlater oss på annen måte, går de aldri uten å etterlate gaver til oss.

Hvilke gaver har du fått ?

Hvordan har livet ditt blitt bedre fordi du møtte han eller henne?

Gjennom sorgen lærer vi, vi vokser, vi lever.

Livet er til for å leves. Det endrer seg alltid og blir noe annet. Fordi vi alle har en sjel, tar liv og lære aldri slutt. Akkurat som larven, forvandles vi til sommerfugler som stiger til nye høyder.

Så derfor jeg er her med deg om du trenger meg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden