Tap

……..
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

Mary Oliver

I dag deler jeg et dikt av Susan Frybort. Det er så fullt av visdom og  opplevd liv.

Det  handler om tap og sorg og hvor uforutsigbart livet kan være. Hvor lang tid det kan ta å komme over det vi har mistet, det være seg helse,  en vi  elsker sin død, nærhet til andre, materiell rikdom, jobb eller noe annet vi setter stor pris på. Ved å kjenne på tapet vi har lidd, ved å akseptere at slik er det for oss alle, kan vi reise oss og  leve med alt vi er og har, til tross for tapet.

Alt du trodde du hadde,
alt du trodde det var,
alt det syntes å være
syntes å forvandle seg uventet
til et stille dampende arr.
Og alt dette tapet
fant veien
inn i brystet ditt
og banket mot
en levende puls.

Du lærte at sorg  ikke
har tiltro til en rask og selektiv prosess …
Det tok en evighet,
og en annen evighet,
og en til,
å gå gjennom hvert
spor av minner og tap.

Du lærte at sorgen i seg selv
er en reise
du uunngåelig vill oppleve,
og du kan gå deg vill
blant dens ikke-forutsigbare
komplekse lag.

Du lærte at vi alle bærer
døden av noen,
noe, eller et sted
med oss inne i oss,
og for det,
trenger vi aldri å skamme oss.

Et ekteskap, et søsken,
et barn, et vennskap,
et kall, et oppdrag,
en elsket følgesvenn,
en måte å være  på…

Prøv å kvele sjelens gråt.
Prøv å pakke ned og skjule
de monumentale hvorfor.
Bare ved å lære
å overgi deg
og fullt ut lodde
dybden av sorg
kan sorg være fri
å bevege seg og puste
gjennom rommene
i hjertet ditt.

Selv mens du eier
de nyeste øyeblikkene-
selv når du går gjennom
bevegelsene til et aktivt
og rikt liv.

Tapet har gikk oss en klokskap og innsikt som vi før ikke hadde.

«. … Og da kan det skje du vil takke for det som du gråt for en gang ….»

Jeg skriver dette i dag fordi jeg må. Det er noe i meg som tvinger ordene ut. Kanskje er det fordi jeg nettopp har mistet en kjær venn til døden. Kanskje er det fordi jeg ser at du trenger disse orden i dag, fordi du enda ikke har klart å leve «godt» med ditt tap, Slik jeg ser det, er tapet vi har lidd, en skatt som vi bærer med oss i våre hjerter alltid. Det har blitt en del av hvem vi er.

For meg kjennes det godt å kunne bære med meg det jeg har mistet på denne måten. Tapet mitt har blitt en rikdom som jeg kan øse av gjennom livets mange viderverdigheter. Det har lært meg så uendelig mye om meg selv og  og min sårbare natur.

Nå vet jeg at døden symboliserer tap, men også nye begynnelser ….. altså håp, livsglede, ny lærdom og klokskap. Og du trenger ikke ha mistet noe til døden for å oppleve sorg over noe som ikke lenger er  i livet ditt.

Derfor er mitt råd til deg, overgi deg, aksepter tapet og sorgen din. — lev den ut. Slik kan livet igjen møte deg og vise deg vei gjennom alt det vonde. For du vet at ingen kan  resten av livet stå ved en grav og klage ….

”En hustavle”
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

Arnulf Øverland

Noen har en større kontakt med mørket sitt enn andre.  De har et et dypt mørke fra levd liv og uoppfylte drømmer. Vi kan se det i øynene, i sjelen deres.

Jeg ser det i dine øyne.

Det handler om å våge å åpne øynene slik at lyset kan finne veien inn.  For lyset vil alltid fortrenge mørket. Mørket kan ikke leve i lyset og må derfor alltid vike for lyset.

«Mørke kan ikke løses med mer mørke. Mer mørke vil bare gjøre mørket tykkere. Bare lys kan forløse mørket … De av oss som har lyset, skal vise lyset og tilby det slik at verden ikke synker inn i totalt mørke … Alle har frøet av oppvåkning og innsikt i hans eller hennes hjerte. La oss hjelpe hverandre med å berøre disse frøene i oss selv.»
Thich Nhat Hanh

Kjære deg. Jeg ser at mørket ditt ikke er så tett lenger. Natten er ved å gå over til dag.

For meg er natten ikke bare mørke, men en velsignelse. Den gir meg nye krefter når den dysser meg i søvn. Den lar meg finne  svar fra dypet av min sjel. Den viser meg nye horisonter og muligheter, ved å gi meg stillhetens uendelige magiske potensiale og rom. For den er summen av livet og alt som er, slik Andre Bjerke skriver så vakkert i diktet «Natten».

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild.

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Det neste diktet av Susan Frybort handler om undertrykt smerte. En smerte som gir seg utslag i angrep og anklager mot andre. Anklager som for et lyttende hjerte, kun er et uttrykk for indre smerte og sårbarhet. Jeg kan se at du bærer på en slik smerte. Men jeg ser også at du har latt bitterhenten og sorgen over tapet ligge. Det har gitt deg en hart tilkjempet ro. Du har klart å distansere deg fra anklager fra andre, men mest av alt fra din egen selvfordømmelse.

Kunsten i å ikke ta det personlig
er å vite at det ikke handler om deg,
heller handler det mest sannsynlig om andre
og deres problemer,
som imidlertid kan skape uro
når det de sier, formidles med en intens påstand.
Det krever øvelse å plassere
din egen følelsesmessige reaksjon
bak deg
mens du fokuserer på det som ønsker
å bli hørt og møtt,
men som i stedet er kvalt av
frykten for å være sårbar.
Å være rolig er nøkkelen
når den stridslystnes kamp
har tatt kontroll over ord med smerte,
og når lengsler holdes fanget som lidelse
inne i et såret hjerte.

Du må lære å være til stede
og klar til ikke å falle inn i fellene
som disse hendelsene
prøver å dra deg mot.
Og hvis de vedvarer,
og begynner å koste
din personlige fred,
er den store visdommen  å gjenkjenne når
du skal trekke deg tilbake i medfølelse
og gi slipp.

Husk, at du ikke kan trøste vrede
eller aggresjon.
Og du vil innse at du er
mer enn ok med
å vite at en annens
følelsesmessig opprør
tilhører dem …
og  ikke vil ødelegge deg.

Så vil jeg  dele et dikt av Mary Oliver. Hun skriver så vakkert om en ny og bedre fremtid. Vi trenger  å la fortiden være og gi slipp, når det blir krevd av oss.

I Blackwater Skogen

Se, trærne
skaper
sines egne kropper om
til søyler

av lys,
gir bort den rike
duften av kanel
og fullbyrdelse,

de  lange klumpene
av dunkjevler
springer ut og flyter vekk over
de blå skuldrene

 til dammene
og hver dam,
uansett hva dens
navn  er, er

navnløst nå.
Hvert år
alt
jeg noen noensinne har lært

 i livet mitt
fører tilbake til dette: brannene
og den svarte elven av tap
hvis andre side

er frelse,
hvis mening
ingen av oss noensinne vil kjenne.
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

 Et bilde jeg fikk mens jeg leste dette diktet var å vandre gjennom en skog om høsten, se jorden fylles med gylne fallende blader. De knaser under føttene mine, mens jeg går og lytter til naturens ro og fred. Så kommer brannen og ødelegger alt.

Er det ikke det som har skjedd i ditt liv? Du  falt inn i et uendelig mørke som var ved å sluke deg og legge alt øde.

Jeg ser for meg fuglen Phønix som blir gjenfødt fra asken. Du er som denne fuglen og vil reise deg i all din prakt. La gå at du enda er noe skadeskutt. Mørket var så tett og du har hatt behove for å komme til hektene.

Kanskje det nå er på tide at du beveger deg opp fra godstolen, bøkene og tv’en din igjen. Livet og lyset venter på deg. Det er så mye vakkert å oppleve der ute. Ikke bli værende i apatien og mismotet. Da er ikke veien lang tilbake til mørket og dit vil du ikke. Det vet jeg.

Skogen vil vokse seg til igjen, enda mer vakker, og grøderik og blomstre inn i en rytmisk ro,  med årstidenes endring og gjenfødelse. På samme måte som i livet, er det alltid noe som endres fra  godt til dårlig og dårlig til godt når tiden går.

På den andre siden av tapet er redningen.  Det spiller ingen rolle hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har levd, rik, fattig, osv., Vi vil alle oppleve tap.  Alle vil før eller siden opplever brannene og den svarte elven av tap. Det er frelse, et håp for livet et annet sted, men vi vil aldri kjenne meningen før vi er der.  Lengselen har vi, heldigvis!

Husk at livet ditt er her og nå, du må verne om det og elske det  med hver fiber i  ditt vesen, men legg merke til at «når tiden kommer» er det ikke «hvis» det er et «når».  Du vil lide tap. Men du må være i stand til å la det gå.  Et nytt liv venter deg.

Derfor kjære deg, reis deg og kom ut i lyset. Du er så vakker og har så mye å gi til livet, som bare du kan gi.

Andre kan fortelle deg hva du bør gjøre, med overbevisning og ekte logikk. Hva hjelper det om du ikke frir deg fra apatiens tunge lenker og tar det første steget ut i lyset,  akkurat som fugl Phønix reiste seg fra asken.

«Et legeme som ikke er påvirket av noen krefter, er i ro eller beveger seg rettlinjet med konstant hastighet, kommer til å forbli i denne tilstanden med mindre det utsettes for ytre påvirkning.»
Newtons 1. lov

Loven kan  overføres til oss mennesker og hvordan vi håndterer tilværelsens utfordringer. Hver gang vi forandrer oss, foregår det en slags eksistensiell bevegelse som ofte involverer mange ytre faktorer. Mange forandringer kan være ubehagelige eller krevende nettopp fordi vi kastes ut av vårt status quo.

For deg ble en slik opplevelse begynnelsen på en lang og mørk reise.

«Uten livsglede, hva er livet? Bare en venting  på døden?
Rajneesh

Apati er når vi frykter forandring, uansett om det handler om forandring til det bedre eller til det verre. Selve forandringen er så emosjonelt utfordrende at vi heller vil forbli uberørt eller likegyldige fordi det krever langt mindre av oss.

Ved å anvende Newtons 1. lov på  holdningene og adferden vår, kan vi finne viktige sider av vårt eksistensielle behov for trygghet. Vi kan også komme på sporet av muligheter, samt begrensninger i forhold til egenutvikling og vekst.

Vet du hva som er dine utfordringer i så henseelse?

«Jeg konkluderte med at det beste for meg og for dem rundt meg, var å ikke kreve noe, ikke være entusiastisk for noe, å være så umotivert som mulig, faktisk, slik at jeg aldri ville skade noen igjen.»
Kurt Vonnegut

Det er ikke alltid lett å forandre retning og det er ikke alltid lett å komme seg ut av en negativ sirkel. Vi må rett og slett våge å bevege oss  i nye retninger for å slippe ut av den apatiske sinnstilstanden. Når vi på grunn av vonde erfaringer, er redde for forandring, blir dette en ekstra vanskelig oppgave. Vi gjør alt vi kan for å holde emosjonelle svingninger og forandringer borte. Vi har glemt at det er nettopp emosjonelle svigninger og forandringer som gir fornemmelsen av å leve.

«Hat er ikke det motsatt av kjærlighet, apati er. Hat frigjør deg ikke fra å føle noe. Du må bære det rundt, bruke hvert arr, hvert lite minne som en byggestein. Som en stein i en vegg, til du har skapt en ny person, et nytt liv du kan leve med. «
Rasmenia Massoud

Stillstand og apati er derimot en slags psykologisk resignasjon og en unngåelse av selve livet. Vi er på en måte rammet av en  «psykologisk refleks» som forsøker å beholde en form for ro selv om livet er høyst utilfredsstillende.

Er det ikke slik du har det akkurat nå? Du har gitt opp livet og falt inn i godstolen og resignasjonen – apatiens grå verden. Likevel lever det fortsatt et lite håp inne i deg. Det er jeg glad for!

«Apati er en felle. Det er ingen utfordring … så det er ingen belønning. Husk, det er alltid fri ost i en musefelle. «
Steve Maraboli

Mot deg opp, slå i bordet og si at nok er nok.

Jeg vet det kommer til å kjennes godt når du gjør det!

Det er bare du som kan ta det valget.  For valget må komme som en indre drivkraft. Det er et øyeblikk  der du møter deg selv og blir klar over hva du må gjøre for å bevare deg selv. Et sannhetens øyeblikk som fører til at din indre kraft frigjøres – og du handler fra dypet av ditt indre. Magisk!!!

«I tider med uro og i en ustabil økonomi er det veldig enkelt å la holdningen slippe og begynne å synes synd på deg selv. Dette er nettopp når du vil trenge en sunn holdning, være våken, levende og begeistret. Ikke noen gang mist livsglede og livet vil ikke miste sin iver for deg. Si noe positivt til alle du møter i dag.»
Bob Proctor

Ikke vær en misantrop lenger. Du er så mye mer enn det. Livsgleden bobler under overflaten. Tror du ikke at jeg vet hva du drømmer om der du sitter. Det er på ingen måte kjedelige tanker, tvert imot ….. Og bare du kan gjøre dem til virkelighet. Jeg vet du kan.

«I felles håp og savn og ydmyk møie, vil kjærligheten åpne for ditt øie.»

Til en misantrop

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.

Arnulf Øverland

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.