Stikkordarkiv: sårbar

Når jeg er rotfestet ………

 

«Å være sårbar trenger ikke å være truende. Bare ha mot til å være oppriktig, åpen og ærlig. Det åpner døren til en dypere kommunikasjon. Det skaper selvutvikling og den slags forbindelser med andre vi alle ønsker i livet . Å snakke fra hjertet frigjør oss fra hemmelighetene som belaster oss. Disse hemmelighetene er det som gjør oss syke eller engstelige. Å fortelle din sannhet, hjelper deg til å få klarhet i dine virkelige hjertedirektiver.»

Sara Paddison

Å elske …

Om du har lest noen av bloggene mine, kan du ikke unngå å se at kjærlighet opptar meg. Det er mye å lære ved å fokusere på kjærligheten og dens vesen … Jeg tror at kjærlighet er svaret på nesten alle spørsmål du kan stille.

Det finnes ulike typer kjærlighet:

Eros  er en romantisk kjærlighet til din hjertenskjær. Den er uunngåelig litt egoistisk. Du elsker din kjæreste fordi det er noe ved kjæresten som beveger deg. Det kan være måten han snakker eller måten han går på, eller personligheten hans, eller den fysiske skjønnheten eller den intellektuelle  kraften hans.  Eros er alltid basert på at det er noe ved han som tiltrekker deg.

Philia … intim hengivenhet mellom nære venner. Dette er mennesker du liker. Det er gjensidig kjærlighet. Du elsker fordi du er elsket. Du elsker dem du liker. Mennesker som du liker å  spise middag med. Mennesker  du ringer og snakker med. Mennesker du går ut med. Dette er vennskap.

«Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet.»

Mor Teresa

Agape … er mer enn romantisk kjærlighet … mer enn vennskap … det er forståelse. Det er en kreativ og forløsende godvilje overfor alle mennesker. Det er Guds kjærlighet som opererer i det menneskelige hjertet. Det er den altomfattende kjærligheten som ikke søker noe i retur. Når du elske på dette nivået,  elsker du også dem som ikke beveger deg. Du elsker dem du ikke liker. Du elsker dem som gjør det du ikke liker.

Kjærligheten er alltid den som gir, aldri tar. Ekte kjærlighet spør ikke om noe i retur. Der det er kjærlighet, er det ingen frykt. Kjærligheten er svaret.

Ekte kjærlighet slik jeg ser det, inneholder både, eros, philia og agape. Det er himmel på jord.

Frø av mismot, depresjon, og håpløshet kan ikke slå rot i et takknemlig og kjærlig hjerte. Vær takknemlig for det som er lite og unnselig, for det ender ofte opp med å bli det største og viktigste du har å være takknemlig for. Oppdag glede, fred, kjærlighet og lykke i dine hverdagslige øyeblikk.

Ha fokus på … dine suksesser, ikke din feil.
Ha fokus på … det du har, ikke det du ikke har.
Ha fokus på … den du er og ikke den du pleide å være.
Ha fokus på … det du gjør nå, ikke det du ikke gjorde.
Ha fokus på … det du lærer, ikke på det du ikke vet.
Ha fokus på … dine gode vaner og ikke de dårlige.
Ha fokus på … det positive, ikke det negative  i livet.
Ha fokus på … dine sterke sider, ikke dine svakheter.
Ha fokus på… kjærligheten i livet ditt og ikke frykt og lidelse.

Rob Whalley

På turene mine ute i naturen er det mange ting som fanger blikket og oppmerksomheten min. I går gikk jeg på en sti som førte meg oppover mot toppen av en liten ås. Jeg fant en  storslått utsikt utover fjorden.  Ytterst på en knaus var det noen som hadde plassert en benk. Det var det perfekte stedet å sette meg ned  for og reflektere over livet. Nedenfor knausen sto en vindblåst og krokete furu. Den strakte  de knudrete grenene sine ut over toppen mot benken og annonserte at den også ville delta med sine erfaringer.

Et tre eier en perfekt tilstedeværelse. Det er på en eller annen måte  i stand til å engasjere seg og være en del av stedet der det befinner seg. Treet står der urokkelig, uansett hva som inntreffer rundt det. Det lar seg ikke påvirke av omstendighetene. Det lar seg forme og lede av vær og vind, og knekker skjelden fordi det bøyer seg og tilpasser seg forholdene. Furua ved siden av meg bar tydelig preg av nettopp en slik tilpasning. Dens forvridde grener viste meg  at den hadde vært gjennom mange  prøvelser og tunge stunder. Likevel var den uendelig vakker i sin uperfekthet.

Dets søken etter ly hadde gitt grenene deres karakteristiske forvridde former. Treet hadde funnet akkurat nok ly til å overleve. Det hadde funnet et skjermet sted tett inntil knausen og slik klart å motstå elementenes herjinger gjennom år på det utsatte stedet den hadde valgt å slå seg ned. Den viste tydelige tegn på både klokskap og tilpasning.  Det hadde en stille verdighet og likevekt der det sto i all sin skjønhet.

Trees sto så vakkert dypt forankret i jorden med røttene sine. Det fant næring for livet i den karrige jorden som omga det.

Jeg tenker at jeg har noe å lære av treet. Ønsker jeg å utnytte mulighetene som er gitt meg uansett omstendigheter? Da må jeg også være villig til å ta med meg  motgangen, prøvelsene som garantert inntreffer i mørke og dystre tider. Uten å lære å stå støtt gjennom tunge tider, vil jeg ikke overleve og kunne nyte de varme, milde og kjærlige vindene som alltid kommer. Slik er livets syklus.

«Påvirkning fra fortiden har innvirkning på følelsene dine. Studer valgene du har tatt og vurder den bakenforliggende årsaken, slik at du erkjenner det som har motivert deg. Tilgi fortiden og frigjør deg fra alt som begrenser deg slik at du kan leve fullt ut her og nå. La ikke grums fra barndom og oppvekst få slå røtter, men åpne deg opp for kjærligheten. Få grumset i relasjoner opp til overflaten, og legg den bak deg.»

Det handler om å gi slipp på gamle former for liv, å tilpasse meg det nye som vokser frem. Jeg finner det alt sammen dypt inne i kjernen min. Akkurat som treet som beskytter sevjen sin gjennom  vinteren og våren med sin egen bark. Det lærer meg at jeg kan komme sterkere tilbake etter å ha gått gjennom vinterens mørke og kulde. Erfaringene mine er ikke tapt. De trenger bare lys og varme for å vokse frem på nytt i enda større klokskap og skjønnhet. Ofte har jeg gått fremover inn i nye situasjoner og opplevelser som verken gir næring eller utfordrer meg, fordi jeg  har forlatt min dypeste kjerne.

Det er ikke rart at behovet for ytre stimuli, etterlater meg tom, sliten og uten mening. Mange av erfaringene mine har vært overfladiske. De berører bare overflaten av den jeg er. De mangler røtter. Treet strekker seg mot lyset, tåler vind, regn og stormer, nettopp fordi det er forankret. Hver av grenene er forankret i røttene som er godt plantet i jorden. Treets klokskap balanserer veien innover med veien utover.

Vær akkurat den du er
«Ikke prøv å vise tillit; rett og slett stol på at du ikke kan vise tillit akkurat nå.
Ikke tving takknemligheten frem; bare vær takknemlig for at du ikke er takknemlig, elsk at etterspørselen etter takknemlighet er illusorisk.
Elsk din manglende evne til å elske fullt, godta ikke-aksept, overgi deg til din absolutte unnlatelse av å overgi deg i dag.
Dette er frihet, akkurat der du er – frihet til å føle deg ufri, til å smake livet helt på skapelsens utspring, til  å være nøyaktig hva du er, uansett hva.
Det som oppstår, men uønsket, men skuffende, men flyktig, sier, «Dette er intet ringere enn livet selv!»

Jeff Foster

Treet lærte meg noe annet også. Det lærte meg å ha tillit til livet og kjærligheten det viser meg gjennom dets store omsorg for meg. Det  handler om å følge verdiene og instinktene mine, det som er nedlagt i meg fra før unnfangelsen.  Gjennom år har jeg fortrengt alt dette, og  søkt overalt etter sannheten. Først nå innser jeg at det finnes inne i kjernen min, der det alltid har vært.

Jeg lærte at:

Alle gjør sitt beste,  tar det beste valget … vurdert ut fra  informasjonen  og kunnskapen de oppfatter.

Alle er nært knyttet til hverandre som en stor organisme.

Det «beste» valget, er det som tar hensyn til at vi er sammenbundet med hverandre.

Det handler om å  kunne lytte…..

Det handler om å  ta meg tid til å sette meg ned å reflektere, reflektere over hvem jeg er. Hva jeg vil. Hvorfor jeg er til? Og ikke minst mitt forhold til andre, til deg…..

Det handler  om å praktisere  og se forbindelsen til alt liv og handle på det med alt jeg er. Det vil  styrke samhold og bygge sterke relasjoner, med meg selv, andre, deg og forbindelsene som er langt utenfor min fatteevne.

Jeg trenger å oppdage røttene mine og stole på at de er sterke nok til å ri av enhver storm. Alt det vonde jeg har opplevd er støy på forbindelsen til røttene og hjertet mitt.  Det er når jeg har glemt røttene mine at jeg ender opp med knekket «rygg» og må bruke både vilje, tid og mot for å komme tilbake til livet. Så lenge jeg lar «sevja» flyte fritt, og åpner opp for sårbarheten og mykheten i meg, vil jeg svaie i takt med omgivelsene, uansett om det blåser orkan, og slik tilpasse meg livets viderverdigheter. Det er  fordi jeg er fundert i en trygg, kjærlig  og myk kjerne.

«Kast garnet ditt ut i livets hav og trekk opp uendelige muligheter, det høyeste gode, det beste av alt, og de mest fantastiske manifestasjonene. Få ut av din eksistens det du mest ønsker å oppleve i livet, uten unnskyldninger eller rettferdiggjøring. »

Dr. Jeff Mullan

Hvorfor tar det så lang tid for meg å endre meg da? Hvorfor kan jeg ikke være som treet i sin stoiske ro, uansett hva som skjer?

Det kan være svært vanskelig å fokusere på noe positivt, når tilsynelatende, bare motgang og negativitet fyller hverdagen.  Jeg vet at det går ann å  trene hjernen  til å fokusere på det gode  i stedet for å dvele ved det som er negativt.  Det  handler om å endre måten å  tenke på.

Du kan lede et menneske til kunnskap, men du kan ikke tvinge han til å tenke.

Jeg kan tenke at:

  • Livet er bare elendighet. Alt i livet er negativt, ingen er ikke til å stole på og ingenting  godt vil noen gang skje med meg.
  •  Å ha en  tendens til å  konklusdere uten noe bevis for  konklusjonen. Dette kan være et veldig destruktivt mønster som kan begrense meg i å se virkeligheten for hva den er.
  • Det skjer aldri. Det er når jeg tror at noe godt aldri noensinne vil skje med meg. Det kan være en rotfestet måte å tenke på, og en dyptliggende  manglende evne til å tro at jeg er verdig at noe bra kan skje meg.
  • Forutsette at alle tenker negativt om meg. Jeg tror jeg vet det andre tenker om meg og det er bare negativt.
  • Jeg skulle, ville, kunne . Jeg vet hva jeg må gjøre for å endre livet mitt. Jeg  er i stand til det og jeg vet det og jeg vil  gjøre det hvis bare ………
  • Følelsene mine styrer det jeg tenker, og derfor også visjonen min om hva virkeligheten er. Jeg føler at jeg ikke kan, så derfor kan jeg ikke.
  • Det er min feil. Jeg ser meg selv som  årsaken til alt ille som har skjedd f.eks «Det er min skyld at han forlot meg for en annen kvinne» Jeg tar ikke ansvar for det gode som skjer.
  • De har alle feil. Jeg ser på andre  som ute av stand til å gjøre noe riktig, og min måte er den beste måten.
  • Og mange, mange andre negative måter å se verden på.

Det er så lett å glemme det som treet lærte meg om å være rotfestet og ri stormer av.

«Hvordan kan jeg klare å endre tankene mine fra negative til positive?»

er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger.

Det viktigste er å erkjenne problemet. Om jeg ikke tror at jeg har et problem, så det er ingen grunn til å endre meg. Det er helt ok. For å ønske å endre må jeg tro at det er et behov, og jeg vil smått om senn gjenkjenne det som må endres, og det starter som regel med min oppfatning av livet. Alles oppfatning av livet er annerledes, derfor er alles virkeligheten annerledes.  Det høres kanskje merkelig ut, men tenk på det i noen minutter. Det kan endre måten du ser verden på.

Alles syn på verden er annerledes. Det avhenger av de tankemønstrene jeg bruker i det daglige. Om jeg synes livet er herlig, vil jeg legge merke til alt det fantastiske i livet mitt. Om jeg tror livet er noe dritt, finne jeg bare dritt rundt meg. Når jeg endrer tankene mine, vil jeg bokstavelig talt forandre verden jeg lever i. Men først må jeg gjenkjenne de destruktive tankemønstrene mine.

Jeg må være klar over når jeg bruker de destruktive tankemønstrene. Jeg bruker forskjellige tankemønstre avhengig av det jeg gjør. For eksempel kan jeg bruke et positivt tenkemønster der jeg er trygg på evnene mine, og samtidig være destruktiv når det gjelder søken etter kjærligheten. Å forstå og erkjenne når jeg bruker destruktive tankemønstre, hjelper meg til å kunne endre dem.

Jeg må erstatte negative tankemønstre med gode.  Dette er noe jeg ikke gjør umiddelbart. Jeg må la de gamle mønstrene dø sakte, mens jeg introduserer de nye og forbedrede tankemønstrene inn i livet mitt. Etter litt tid vil jeg se stor forskjell, det vet jeg fordi jeg har erfart det..

Å erkjenner og endre måten jeg tenker på  kan ta tid, avhengig av hvilke mønstre av tanker jeg har og hvor gjerne jeg ønsker å endre meg. Jeg kan forandre meg og gjøre endringer for resten av livet. Jeg kan, og jeg vil om jeg virkelig vil.

Hver dag  bruker jeg tid til å tenke på hvor jeg ønsker å være i livet, og sakte men sikkert skjer det noe.  Den viktigste endringen er ikke at jeg tenker annerledes. men at jeg er mer rotfestet og forankret i de verdiene som er viktige for meg i kjærlighet. Da endrer jeg lettere måten jeg tenker på også. Og det nesten uten å tenke over det. Er det ikke magisk!

Vinteren kan komme med sine stormer og kulde. Røttene mine er godt forankret i kjærlighet, og jeg vet at til våren vil sevjen igjen våkne til liv og bringe nytt liv og nye muligheter inn i tilværelsen mitt. Jeg vet hva som er viktig for meg, og hvordan jeg skal oppnå det. Gjennom positive energier, tålmodighet, tillitt og et varmt bankende hjerte er alt mulig. Alt jeg trenger finnes allerede inne i meg. Det vokser seg sterkere og vakrere for hver dag. Jeg vet det for jeg har nådd frem til regnbuens fot….

Bli med du også da vel……..

«Her er det paradoksale mysteriumet i å forelske seg:
I kjærlighet, er det ingen «du» å forelske deg i, og ingen adskilt «annen» du forelsker deg i.
For når og hvor det er kjærlighet, det illusoriske «du» og «meg» skillet har allerede falt, til taushet og unevnelige dimensjonene.
Kjærlighet er ikke et mål, venn, men fundamentet til alle ting, synlige og usynlige.»

Jeff Foster

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livet kan gi sår

 

«Noen ganger står jeg i den klare, kalde natte luften og stirrer på månen. Ber det evige feminine om å komme inn i livene og drømmene våre, slik at vi behandler jorden med ømhet og helbreder menneskenes hjerter.»
Oriah Mountain Dreamer

For  omtrent tre år siden skrev jeg denne bloggen. I dag kjenner jeg så sterkt at den skal deles på nytt. Kanskje akkurat du trenger ordene mine i dag. Selv om livet kan påføre oss tunge slag, så er det alltid et håp. Et håp som  lever i hver enkelt av oss.

Ta frem lyset ditt og følg veien det viser deg. Da vil du garantert nå frem til regnbuens fot der alt er mulig. Du er verdt det. Livet ditt fortjener det. Du vil garantert finne gleden som skjuler seg bak frykt og tvil. Kjærligheten viser deg vei gjennom sin klare, rene  og uslukkelige flamme. Den kan nok synes langt borte og bare skinne med en svak, blafrende flamme fra tid til annen, men den vil aldri svikte deg. Stol på det. Fatt mot. Kjærligheten er uovervinnelig.

Her er det jeg skrev:

Noen ganger står det klart for meg hva jeg skal skrive. Det er som en indre stemme tvinger det frem. I dag er en slik dag. Dagen er ikke valgt tilfeldig. Jeg vet at det handler om noe som endelig snart er over og som trenger å bli satt ord på.

Jeg har både skrevet  om det og sett det før. Dette som nå er her. Det jeg ikke så var tidsaspektet. Nå forstår jeg at tid og rom er uendelig og at det derfor er vanskelig å angi tid for det jeg opplever med den 6. sansen min. Ofte har et budskap dobbel bunn, ja flerfoldig bunn. Det er derfor  jeg får tilbakemelding fra flere som kjenner at budskapet er rettet direkte mot dem.

Enda merkeligere er det at et budskap som jeg tolket på en måte for en tid tilbake, synes å ha forandret karakter. Sett med andre indre bilder, opplever jeg nå budskapet som tydelig og klart med et noe annet hovedbudskap. Det første budskapet var ikke dermed feil. Det var slik det skulle tolkes den gang.

Jeg ser farger og symboler og blir oppfordret til å finne frem til symbolverdiene av det jeg ser. Det er spennende arbeid og jeg blir alltid ydmyk over nøyaktigheten av  budskap som ofte bare er små korte glimt. De er fulle av symboler og betydninger. Tilsammen gir det mening og et tydelig budskap. Et budskap som jeg vet er rettet mot en spesiell situasjon, men som samtidig passer inn i mange andres opplevelser.

Selv om du ikke tror på bakgrunnen for det jeg skriver….. Du tror ikke på at jeg får budskap som skal formidles fra noe vi ikke helt forstår hva er. For meg er det helt ok at du ser slik på det. Du kan rett og slett bare lese det jeg skriver som en refleksjon rundt et tema. Det gir faktisk mening da også.

De siste nettene har jeg sovet dårlig. Jeg har våknet opp med en følelse av frittflytende angst. Det er som jeg står på en avgrunn som trekker med lenger og lenger ut på stupet. En følelse av avmakt og uendelig redsel fyller meg. Halsen snører seg sammen og jeg skriker ut i angst og smerte. Et skrik som blir sittende fast, mens jeg svelger og svelger. Det slår seg til ro i magen og jeg nesten sprenges av en uendelig overmakt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg fri og bort fra den sugende avgrunnen. Jeg faller på kne og ber om å bli satt fri fra denne ulidelige og allestedsværende smerten.

Det er ikke min smerte, men jeg kjenner den som om den skulle ha vært min. Jeg kan huske opplevelsen fra den gang jeg var liten jente og våknet opp fra et forferdelig mareritt. Jeg hadde drømt at jeg falt, falt og falt ned i en endeløs svart avgrunn. Jeg kan enda i dag, mange år etter huske  og fornemme den altoppslukende følelsen av å ikke ha kontroll. Sengen var våt og jeg skammet meg over at jeg ikke kunne klare noe så enkelt som å holde sengen tørr. Og jeg var så  redd, så redd……..

Da var det godt å kunne krype ned i sengen mellom mor og far. Tryggheten, trøsten og varmen de utstrålte ga meg en god og varm følelse av nærhet og aksept. Selv om de ikke forsto hvordan jeg hadde det, og ikke alltid gjorde det de burde gjøre for en redd og utrygg jente, så ga de meg alltid kjærlighet. En kjærlighet som har båret meg gjennom livet og gjort meg til den jeg er i dag. For det er jeg evig takknemlig.

Jeg vet at den jeg ser for meg i mitt indre ikke hadde en lett barndom. For meg står vedkommende foran meg som en liten redd fugl. En fugl som så gjerne ville være kjærlig, men som gjennom et liv fylt av prøvelser, hadde inntatt en maske som viste frem en sterk og farlig rovfugl. For å overleve i en tøff verden ble det slik. Den hadde ingen trygg og varm seng med kjærlige hender å krype inn til når livet ble vanskelig. Heller avvisning og vonde ord.

Det var ikke lett for den lille redde fuglen å vokse opp. Særlig ikke etter at omverdenen stemplet den som en forrærder, og trakk seg bort og etterlot den enda mer redd og forvillet. Den hadde ikke gjort noe som kunne føre til slike kraftige reaksjoner. I alle fall ikke med vitende og vilje. På mange måter ble den et mobbeoffer. Et mobbeoffer som tok igjen med samme mynt når det vokste til.

«Man blir villedet både av sympati og kulde, av ros og av beskyldninger.»
Johann Wolfgang von Goethe

Slik er livets hakkelov. Jeg har sett denne loven i fri utfoldelse når ingen griper inn og tar over styringen. Da blir det den sterkestes rett. En rett som ikke blir styrt fra et varmt hjerte, men fra et såret, engstelig og hevngjerrig sinn. Det er en maktutøvelse som gir en ellers fortapt sjel, makt og myndighet over i alle fall noe som kan kontrolleres. For meg er det et tydelig uttrykk for avmakt.

Denne lille fuglen har ikke hatt et lett liv. Det har heller ikke vært lett for dem som så gjerne ville gi av seg selv og var villige til å tilby all sin kjærlighet for noen varme ord fra fuglen. I stedet ble de trukket inn i et maktspill og en hersketeknikk som gjorde verden kald og øde rundt alle som prøvde.

Særlig du måtte ofre nær sagt alt annet for å være nær og tilstede for fuglen. Et offer som ble tatt som en selvfølge, og som bare førte til nye krav og behov fra fuglen. Fuglen som hadde begravd hjertet sitt ett eller annet sted i barndommen.

Kun i små korte glimt fant den inn til varmen og gnisten som var skjult under årtier med smerte og vonde opplevelser. Da bruste fuglen med fjærene sine og viste seg frem i all sin vakre prakt. Den var så vakker der den skinte i lyset fra sitt eget indre lys. Et lys som var uendelig vakkert, men skjørt. Det sloknet så altfor lett fordi omverdens vinder var for sterke og ugjestmilde mot det.  De få som hadde sett dette lyset, glemte det aldri. Det skinte med slike vakre stråler og trollbant alle som fikk oppleve det.

Jeg så sortkledde mennesker som vandret  på rekke og rad inn i en sump av mørke. De balanserte på en sti laget av planker lagt over en synkemyr. Jeg kjenner på frykten igjen. Denne gangen fra alle de sortkledde som ikke forsto hvor veien bar. De fortsatt ut av synet og inn i mørket.

Jeg vet at du står igjen og ser dem gå. Du er ikke en av dem som velger å gå den farlig mørke veien, og ikke lytte til hjertet og livet lenger. Du lar ikke kampen om det som er igjen etter den lille fuglen ødelegge livet ditt. Du er ikke grådig og krever din rett. For meg er det et tegn på at du endelig har funnet frem til det som betyr noe for deg. Det som kan sette ditt hjerte i brann.  Det er kjærlighet og ikke nag, frykt og hat.

De som går den mørke veien er fortapte sjeler som velger å vise sitt savn slik den lille fuglen gjorde. De krever sin rett gjennom ytre forhold. Hvorfor? Fordi de ikke fikk noe som kunne opplyse hjertet og vise vei gjennom livets mange labyrinter. De handler ut fra frykt, og savn og ikke ut fra kjærlighetens helbredende og uendelige omsluttende lys. De er på vei mot avgrunnen. Jeg håper de klarer å stoppe i tide før sumpen trekker dem under.

Kanskje er det du som må hente dem ut. Det er du som har lyset og kan vise vei. Tar du utfordringen?

Jeg visste hvordan det ville gå med den lille fuglen for lenge siden. Hvorfor. Fordi jeg så det. Jeg så en grav med et flagg over, og jeg ble bedt om å skrive om sorg og savn. Nå forstår jeg at det var for å forberede deg, slik at du kunne være forberedt på det som uvegerlig nærmet seg.

Jeg tolket flagget som at det jeg så ville skje i mai. Det var fordi jeg forbandt flagget med 17. mai. I tillegg oppfattet jeg at det handlet om en sann patriot, noe jeg fortsatt vet er sant. Da det jeg så for meg ikke skjedde i mai, begynte jeg å tvile på budskapene jeg fikk. Var alt sammen bare innbildning og et behov for å oppleve nærhet til noe jeg egentlig ikke kunne vite, og kjenne og forstå. Det skapte en tvil i meg som var vanskelig å forholde meg til.

Tvilen ble en følgesvenn.

Heldigvis vant den ikke over meg, og i dag er jeg tryggere på meg selv og evnene mine enn noen gang før. Nå ser jeg at det var en del av det jeg skulle lære for å stole på budskapene jeg får. De har alltid en mening. Ja flere meninger i ett og samme budskap.

Jeg vet fortsatt at flagget betyr noe. Det har mange betydninger og gir et vakkert budskap som jeg vil forsøke å gi videre til deg. På en eller annen måte vil jeg få bekreftelse i morgen.

Det vet jeg bare.

Flagget symbolisere avskjed, men enda ikke en avskjed som er begravet. Det er et åpent sår, kun dekket av flaggets varme.  Det viser vei mot frihet og glede. Flagget er en hedersbevisning gitt til en plaget sjel som gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Aldri glem det.

Det er svært viktig å formidle hvorfor budskapet rundt flagget står så sentralt. Det formidler noe som jeg vet er viktig for deg å vite og forstå. Noe du har grublet på og som ikke har gitt deg fred.

Symboler spiller en mye større rolle gjennom livet enn vi forstår og oppfatter. Hver eneste dag opplever vi symbolske handlinger og vi er omgitt av symbolske bilder.  Det er merkelig at et tøystykke, som et flagg vitterlig er, kan sette så mange følelser i sving. Det samme flagget kan få frem både glede, sorg, bitterhet og ærbødighet, alt etter hvilken sammenheng det presenteres i. Det representerer noe ut over seg selv. Det er en del av en større sammenheng.

Rødt, hvitt og blått er våre farger. De er frihetens farger og korset er vår form.

Det viser meg at den lille fuglen endelig har funnet fred.  Det arrete, men samtidig så vakre hjertet har funnet veien hjem.

Dette er noe av det viktigste av det jeg formidler til deg. Vit at freden hersker der den lille fuglen har tatt veien. Der er ingen plager mer, der er ingen smerte, der er ingen konflikter, der er ingen anklager …… kun fred og kjærlighet.

Det står i sterk motsetning til hvordan alt fortoner seg for det den har forlatt. Konflikter, åpen krig og vonde følelser veller ut fra dype avgrunner. Avgrunner som før har vært holdt skjult og vært kontrollert av det som sømmer seg. Nå når demningene brister, fosser alt ut, all sorgen, alt savnet, alt ulevd liv, alle brutte forhåpninger, alt som ikke kan settes ord på.  Alt kanaliseres inn i konflikten rundt det den lille redde fuglen har etterlatt seg. «Uverdig og  forkastelig», tenker du kanskje.

Men dessverre ikke så merkelig. Slik blir det når ubearbeidede følelser slipper ut i det fri. Du som  ser det, men har klart å trekke deg ut fra det før du ble en del av det, prøv å forstå. Prøv å forstå at det er en del av en sorgreaksjon. Det er et tegn på alt som har gått galt. Alt som ikke har blitt satt ord på eller ryddet opp i før. Fortielser og stikk av bitre ord har i årevis vært dagens orden. Det har slitt alle ut, og gjort samvær og hygge nesten umulig. I alle fall har du opplevd det falskt og lite givende.

«Hvis vi tar oppfatningen til eksperter på dette feltet, og følger hans råd er det stor sjanse for å utføre dette arbeidet enkelt og uten store problemer. Derfor bør vi følge en slik vei som fører til lykke, der det ikke er frykt for å gå seg vill.»
Yajur Veda

Avgrunner skilte dere. Dere som kunne ha hatt så nære og varme relasjoner. For hver og en eier et varmt og bankende hjerte. Et hjerte som så gjerne vil, men som ikke får det til sammen. Til det er fortidens skygger altfor levende. Skyggene som oppleves totalt forskjellig for hver og en, og gir grubunn for tolkninger fordi øynene som ser oppfatter forskjellig. Alltid forskjellig og ikke i samsvar med det som er, bare det som føles, og oppleves der og da.

Evnen til refleksjon og bearbeiding er tilstede, men langt fra utnyttet. Merkelig egentlig, fordi hver og en er rikt utstyrt med slike evner. Men ikke sammen….. Ikke i fellsskap. Flokken tar over og setter all fornuft til side. Det er derfor de er på vei ut i sumpen og mørket.

Vær så snill, gå og hent dem tilbake med lyset ditt!

Fargene i flagget har stor betydning. Det ble understreket for meg hvor viktige det er beskrive den lille fuglen og alt den er og var for ettertiden. Det lar seg enklest gjøre ved å ta for meg fargenes betydning og hva de kan fortelle om den lille fuglens sjel.

Men først vil jeg si litt om korsets betydning i den lille fuglens liv.

Korset har vært et strafferedskap av særlig vanærende karakter. Det ble blant annet brukt til avstraffelse av de som ikke var verdt noe i samfunnet. Slik har den lille fuglen oppfattet seg selv. Som en som trengte å bli straffet. Og straffet ble den. Mest av seg selv, og de negative tankene, og det sårbare og skjøre selvbildet sitt.

Men korset symboliserer også noe helt annet. Det symboliserer at livet og kjærligheten har seiret over døden og mørket. Vit at det er slik det er. Til slutt har livet og kjærligheten også seiret i den lille fuglens liv. Du har kanskje ikke oppfattet det, men hva som skjuler seg og foregår i et hårdt prøvet sinn er ikke alltid like lett å tolke for øynene som ser. Jeg vet at kjærligheten vant, og at den lille fuglen hviler trygt og godt på en seng av fred. Tenker du nøye etter vil du forstå at slik er det.

Så til fargene og hva de kan fortelle meg.

Rødt er revolusjonens, kjærlighetens, blodets, og kongenes farge. Tenker du etter vil du lett se at det kan være et godt kjennetegn på fuglen. Selv om den kunne virke hard og ufølsom, finner du lidenskapen og kjærligheten gjemt i alle sakene den kjempet for. Den tok alltid de svakestes parti og sto opp for urett. Lederegenskaper hadde den, selv om de ikke alltid ble brukt med hjertets kløkt. Lidenskapen var alltid tilstede i alt den gjorde, både gjennom det positive og det negative: kjærlighet, pasjon, hat og aggressivitet.

Det er ikke vanskelig å følge den røde tråden gjennom fuglens liv. Et liv fullt av sinne og hat, men også av glede og kjærlighet når den klarte å løsrive seg fra de vonde tankene som fikk den til å se rødt. Så altfor ofte følte den at den ble satt til side og ble utestengt fra det gode selskap. Den fikk så altfor ofte det «røde kortet.» Den ble holdt utenfor fordi den ikke klarte å innordne seg. Det ble dens lodd i livet.

Blått er himmelens farge og har en kjølig og alvorlig karakter. En dyp blå farge symboliserer også Gud. Slik kan vi også beskrive fuglen. Den hadde et alvorspreget uttrykk og distanserte seg fra andre mennesker med en mur av avstand. Gjennom denne avstanden kunne den opphøye seg selv, og innta en distansert og belærende holdning til verden. Det var ikke lett å vise nærhet til en slik skapning. På mange måter oppførte den seg som om den var Gud i egen person.

Blått symboliserer på den annen side også fred, sannhet og samarbeid. Innerst inne var det dette den aller mest ønsket å formidle. All bagasjen den bar på hindret den altfor ofte å vise frem disse evnene sine.  Den strevde etter fred i sinnet og sannhet var for den aller viktigst. Gjennom et hardt prøvet liv hadde den fått kjenne på hvordan usannheter kunne tilintetgjøre og ødelegge så mye av det den omga seg med. Fremtiden syntes alltid å være i det blå for fuglen. Den drømte om den, men fant  skjelden frem til freden den søkte.

For meg som ser på fra avstand, kan livet til fuglen ofte fortone seg som en tur ut i det blå. Den visste ikke hvor den skulle. Den visste bare at den ønsket noe den ikke hadde. Derfor ble det også så vanskelig å finne. Kun av og til  kom den inn på stier som førte mot små oaser. Oaser med fred og glede. Alt det den søkte, men som var så forgjengelig. Kanskje den var litt blåøyd, og derfor lot seg lede inn i forhold, og situasjoner som den ikke mestret og forsto omfanget av. Egentlig var den ganske konform og konservativ. Eller kanskje det var fordi den var redd for å slå seg løs og nyte livets gleder.

Hvitt er renhetens, uskyldens, rettferdighetens, lysets og gledens farge. «Hvordan kan det gå til,» spør du. Slik var da ikke livet til fuglen. Det var så ofte det motsatta av renhet, fred, lys og glede. Rettferdighet kanskje. For fuglen syntes selv at den fortjente alt det vonde. Den straffet seg selv for alle feigrepene, alle de tankeløse handlingene og alt den hadde gjort i god tro, men som i ettertid så tydelig var det motsatte av det den hadde sett for seg. Uskylden som pregent den i dens spede barndom ble fort erstattet med hardhet og en kynisme som ikke kledde den noe særlig.

Livet ble en løgn, en løgn som skulle dekke over alle de sårende sannhetene. Men løgnene som i og for seg var hvite løgner, ble fort erstattet med en hvitkalket grav, full av edder og galle. Slik kan de gå når sannheten skjules for lenge. Den vokser som en surdeig og overtar mer og mer av det indre livet og forgifter alt rundt seg. Bare fordi den ikke fikk komme fri, og slik avdekke de skjulte sårene og all smerten som nesten ikke var til å holde ut.

Hvitt er også paradisets, det høyeste lyset, og englenes farge og symboliserer fred. Jeg vet at den lille fuglen viftet med det hvite flagget til sist og overga seg. Den overga seg til renhetens rike. Den fant endelig frem til sine inneste dybder, og sluttet fred med alle demonene som så lenge hadde hersket over den. Et fredfylt sukk hørtes da det skjedde.

Kan du huske det?

Endelig fikk den vakre, men plagede fuglen fred og kunne hvile i sitt uendelig vakre hjerte. Hjertet som hadde vært skjult bak så mange stengsler.

«Kjærlighet er det viktigste.
Det handler ikke om hvor mye du har, hvor mye du vet, eller hvor mye du gjør. Det handler om hvor godt du elsker. Kjærlighet er det som teller mest. «

Dette er en fortelling om den lille fuglens harde kamp for et godt liv. Et liv som ikke ga den det den søkte. Ikke la dens erfaringer bli ført videre gjennom deg. Eller gjennom de sortkledde.

Vær så snill, kjære deg. Løp og hent tilbake de mørkkledde som er på vei ut i samme uføre som fanget den lille fuglen. Du har funnet svaret som den lille fuglen ikke klarte å finne før på det siste. Du har funnet kjærlighetskraften som brenner så vakkert inne i deg. Bruk den og redd de andre som ikke har funnet den enda.

Kanskje de ikke vil snu og lytte til det du har å si. Uansett så er det deres valg. Men for deg, kan det være godt å vite at du gjorde ditt beste for å forhindre at historien skulle gjenta seg.

«Det kreves et nederlag for å vite hvor vi virkelig står, komme på avveie å finne ut hvor vi hører hjemme, å miste et gode for å lede oss til noe bedre.»
Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Refleksjoner

«Det finnes ingen som kommer til bevissthet uten smerte. Folk vil gjøre hva som helst, uansett hvor absurd, for å unngå å møte sin egen sjel. Man blir ikke opplyst ved å forestille seg figurer av lys, men ved å gjøre mørket bevisst.»
C.G. Jung

Av og til når jeg går alene, på en av turene mine, og det er sent, går jeg meg vill i  de merkeligste tanker. Det kan være i drømmer om fortid og fremtid. Noen ganger i gårdsdagens tap eller morgendagens ikke enda opplevde hendelser.  Av av til av valg som skal gjøres eller ikke gjøres, eller av ord som skal sies eller forbli usagte. Det kan være ganske forvirrende, og tar av og til fra meg gleden over turen og alt jeg kunne ha lagt merke til. For kvelden er uansett hvordan jeg føler meg,  vakker og fylt av magiens kjærligste gaver.

Opplevelsen av klarsyn føles uendelig langt unna, og klarheten som jeg trodde jeg hadde, blekner når jeg forviller meg inn i destruktive tankerekker.  Jeg sanser bare lyden av fottrinn på en kald vei, rasling av mørke trær, det matte skinnet fra månen og stjernene og en dyp melankoli som brenner inne i meg.

Er jeg den eneste som har det slik? tenker jeg.  Kanskje dette er prisen jeg  betaler for all sjelegranskingen min, for iveren min etter å åpne hjertet mitt til alt, og gi opp hvert eneste referansepunkt jeg har. Jeg har nesten glemt at det er mange andre som også er ute på sin ensomme vandring, bare et annet sted, men  under den samme månen og stjerners matte skinn.

På slike kvelder kan en følelse av ensomhet snike seg inn. Jeg lurer til og med på om den noen gang vil gå bort. Jeg har en slik dyp lengselen etter samhørighet og fellesskap med noen som går samme vei som jeg. Hvorfor har alt arbeidet med meg selv, ennå ikke klart å gjøre noe med denne lengselen undrer jeg.  Er alt bare en illusjon og jeg lurer meg selv. Følelsen av ensomhet er en påminnelse om at jeg er utenfor, og den  ødelegger mange gode opplevelser fordi jeg ikke har noen å dele dem med.

«Innenfor hver enkelt av oss er et lys, våkent, kodet i fibrene til vår eksistens. Guddommelig ekstase er totaliteten av denne fantastiske skapelsen opplevd i hjertene til menneskeheten.»
Tony Samara

På den andre siden, reflekterer jeg, kan det å være alene, faktisk være en grensesprengende opplevelse, og vise vei inn til noe magisk og sprell levende. Uansett fellesskap med andre eller ei, foretar jeg hjertets reise alene. Ingen kan oppleve livet for meg, elske og bli elsket for meg, omfavne og føle det ømme hjertet mitt for meg, eller dø for meg. På samme måte kan ikke jeg oppleve hjertes reise for andre.

Og jeg forplikter meg til en slik hjertets reise, fordi jeg vet at ved å knytte virkeligheten min rundt kjærlighet, vil jeg utløse opplevelser av sårbarhet og en grensesprengende, forvandlende bevissthet. Å leve i dette intense, levende området er så åpent, så ukjent, og så uendelig sårbart. Det er alltid usikkert og er uten fotfeste eller referansepunkter.

«Vi har vært på månen, vi har kartlagt dypet av havet og hjertet av atomet, men vi har en frykt for å se innover mot oss selv fordi vi føler det er der alle motsetninger flyter sammen.»
Terence McKenna

Jeg oppdager at jeg aldri vil finne den jeg er i det som er kjent. Jeg må være villig til å gå inn i det ukjente for å finne hvem jeg virkelig er, og for å finne kjærlighetens vesen. For kjærligheten er den ukjente, uendelig kreative kraften som omgir meg med en mektig kraftfull utstråling.  Den er som et vell av stjernedryss rundt meg.

Å være alene virker rensende. Gamle drømmer faller bort, det jeg trodde jeg visste oppløser seg foran øynene mine, og uunngåelig møter jeg dype og sterke følelser.

Fordi jeg har forplikter meg til hjertets vei, forstår jeg at jeg må være villig til å la alt som er skjult og ubearbeidet inne i meg, komme til overflaten når jeg velger å knytte tette bånd til andre. Det er fordi hjertet søker helhet og tilhørighet.

Jeg vet at ved å åpne meg opp på denne måten, vil jeg ikke lenger være i stand til å unngå frykten for nærhet, usikkerheten ved å vise meg frem som jeg er. Men opplevelsen av å være helt og holdent i live kjennes vidunderlig og magisk.

Jeg higer etter å finne veien til det fantastiske kjærlighetsfylte magiske livet. Denne lengselen gjør meg villig til å kjenne på smerten i ømhet, til å kjenne på lidelse, til å trenge gjennom melankoli, til å gå inn i mørket  og inn i total sårbarhet. Det ukjente som jeg så lenge fryktet, er blitt min venn og viser vei sammen med den uendelige kjærligheten. Det er ikke lett å leve på en slik åpen og  ubeskyttet måte, men her er jeg. Jeg har kommet så langt for å gi hjertet mitt til andre og til verden.

Opplevelsen av ensomhet  er ofte en motstand mot erfaringene jeg har gjort meg,​​ følelser av sorg, tristhet, smerte, sårbarhet og skam. Noen følelser er rett og slett farlige å berøre, holde og uttrykke. De hører ingen steder hjemme. Jeg har lenge valgt å fjerne meg fra dem. Slik ble det lettere å forholde meg til mennesker som hadde gitt meg grunn til å føle som jeg gjorde.  Det var en sunn, kortsiktig strategi for meg som barn, men i dag som voksen, trenger jeg å kjenne på alle følelsene og slippe kjærlighetens mysterium inn i livet mitt.

«Sann filosofi må starte fra det mest umiddelbare og omfattende faktum av bevissthet: Jeg er livet som ønsker å leve, midt i livet som ønsker å leve»
Albert Schweitzer

Jeg vet at om jeg ikke er villig til å møte disse følelsene, kjenne på dem og akseptere at de finnes, vil jeg føle meg avskåret fra livet, ensom, og uten virkelig kontakt med andre. Jeg trenger å løse opp sårene og flokene fra fortiden. Slik er veien jeg må gå for å åpne hjertet mitt på nytt. Den eneste veien ut er gjennom, og den eneste måten gjennom er kjærlighet.

Det er så bittersøtt. Å ha et åpent hjerte,  er å ha et hjerte som ligger i ruiner, men samtidig er helt og skjørt. Et paradoks, men slik er det.  Mine gamle følgesvenner som tristhet, sorg, sjalusi, håpløshet, og rå sårbarhet har listet seg ut bakdøren fra hjertet mitt  og gjemt seg et sted i nærheten. Det er ikke godt for meg. Jeg ønsker dem derfor velkommen tilbake. Jeg vil ha dem i nærheten. Jeg vil holde døren åpen for dem,  og øyeblikk for øyeblikk lage et varmt hjem og en trygg tilflukt for helheten av den jeg er, også det som er vondt og frastøtende. Bare slik kan jeg vokse som menneske og leve med et åpent og modig hjerte. Alt det vonde vil gradvis stilne og falle til ro, fordi jeg har omfavnet det i kjærlighet. For en vidunderlig oppdagelse.

For når jeg gjør det, vil veien fra ensomhet til å være alene bli fylt av lys  og jeg vil være i stand til å  være bærer av de uendelige, kreative uttrykkene for kjærlighetens magi.

Det gjør godt å reflektere over livet slik jeg gjør på mange av turene mine. Uansett grunn, tenker jeg på erfaringene mine. Jeg holder dem tett inntil meg. Jeg fokuserer på det jeg har, ikke det jeg har mistet, det jeg ser, ikke det jeg kanskje aldri ser igjen.

«Ikke søk kjærligheten eksternt, den er flyktig. Gå utover egoet og vekk kjærligheten som eksisterer allerede inne i deg; den vil omfatte alle, og alt i livet ditt; den vil gjennomsyre hele ditt vesen.»
Danielle Pierre

Det er greit å føle meg litt nedbrutt av livet. Det er greit å kjenne på dypet i meg selv. Det er greit å glemme og å huske. Det er greit å huske og å glemme.

Kveldens bris på kinnene er et kjærtegn, et kyss, ikke en mur mot en tenkt fremtid. Det er greit å føle slik jeg føler. Månen er enig og nikker samtykkende mens den trenger seg vei frem fra bak en sky. Til og med noen stjerner blinker bekreftende. Er det ikke magisk.

Det er noe rørende i den rå sårbarheten min på en slik kveld, slik jeg blir beveget av alt, følsomheten min for selv de minste bevegelser av bevissthet og hjertet mitt som ikke kan lukkes.

Jeg lover å aldri miste kjærligheten til slike kvelder. De har gitt meg så mye.

Tilstedeværelse i kjærlighet er ikke et mål, det er grunnen.

«Der du
er nå,
trenger du ikke bekymre deg
om ord
og forstå begreper.
For det er et annet språk
du forholder deg til.
Hold deg nær
til dette språket.
Det er overføringer
skrevet på veggen inne i hjertet ditt
som ikke er sammensatt
av ordinære symboler.
De er kjærlighetsbrev,
skrevet til deg fra sjelen din.
Hold deg nær
til din iboende sårbarhet
og hvordan disse brevene
utfolder seg i deg.»
M. Licata

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden