Stikkordarkiv: regnbue

Magi, magi, magi

 

«Jeg forstår ikke i det hele tatt nådens mysterium, bare at den møter oss hvor vi er, men ikke forlater oss hvor den fant oss.»
Anne Lamott

Det er ikke alltid like lett å ha tro på at livet er på min side. Tvilen sniker seg inn og gjør meg usikker og noen ganger mismodig. I slike stunder har jeg lært meg til å rette blikket mot det jeg har, det jeg er takknemlig for og da snur alt. For det er uendelig mye jeg har å takke for.  Det som da sjer, gang etter gang er at gleden veller frem, og det som er tungt og vanskelig svinner hen fra bevisstheten min.

Akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten. Den omslutter meg med  ro og varme. Smerten kjennes bare som et lite sug, men bare om jeg kjennner ette. Så blir den borte. Med smerte mener jeg det som møter meg av motgang og tilbakeslag. Det jeg ikke har, men så gjerne skulle hatt i livet mitt. Også det svinner hen, i det jeg går dypere inn i stillheten. Igjen fyller takknemlighet hele meg. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for alt, ja selv smerten. Smerten viser meg at jeg er i live og at jeg har evne til å føle sterkt for noe utenfor meg selv. På en måte er det en del av meg, den jeg er.

«Ikke la meg be om å være beskyttet mot farer,
men å være fryktløs i møte med dem.

La meg ikke be om å dempe smerten jeg føler, men
for hjertet til å erobre den. «
Rabindranath Tagore

Det er så lett å bekymre meg for andre og deres liv. Jeg vil så gjerne omslutte dem og støtte dem. Jeg ser at de sliter, men er ikke i posisjon til å hjelpe dem. De vil ikke ha min hjelp. Likefullt kan jeg gi meg til kjenne, vise at jeg bryr meg og gjerne gå veien sammen med dem, om de tillater det. Jeg er overbevist om at trøsten jeg kan gi ved å bry meg, er viktigere enn den ofte kan synes.

«Hva er kjærlighet?»
«Det er totalt fravær av frykt,» sa mesteren.
«Hva er det vi frykter?»
«Kjærlighet,» sa mesteren.
Anthony de Mello

Samtidig vet jeg jo at vi alle må finne vår vei. Den kan ofte være både tornefull, og mørk og lang. Men min tilstedeværelse er viktig, fordi jeg kan være symbolet på stjernene som viser vei gjennom natten eller månen som lyser opp en farefull vei. Om jeg ikke direkte viser vei,  kan det være en betryggelse at jeg tilkjennegir min tilstedeværelse, som en viktig støtte. Ofte er det nok til at motet holder hele veien frem til bestemmelsesstedet.

Hvorfor er dette så viktig for meg å formidle i dag? Det er fordi jeg flere ganger i det siste har blitt minnet på hvordan jeg blir ledet til noe som er viktig. Viktig for både meg og andre.

Som da jeg ringte feil og kom til en gammel venn som snart skal forlate denne verden.  Jeg visste det ikke før han fortalte det. Slik  fikk jeg uttrykke min sympati og omsorg, midt i det triste. For meg var det så absolutt ingen feilringing, men en ledelse fra en kraft som vet bedre enn meg.

Eller når jeg rent tilfeldig leser navnet til en jeg bryr meg om i avisa. Hvorfor skulle navnet stå der. Jeg forstår det ikke. Det er ikke vanlig å oppgi navn ved en slik hendelse som fanget min oppmerksomhet. For meg var det viktig, fordi jeg kunne kontakte vedkommende og vise at jeg bryr meg. Jeg er overbevist om at  min omsorg betyr noe. Så var det tilfeldig? Nei og atter nei.

I natt drømte jeg flere merkelige drømmer. Hvorfor jeg drømte så mye i natt, er jeg sikker på henger sammen med at jeg er veldig engasjert i en spesiell situsjon.

Drømmene hang ikke sammen, men når jeg går inn og ser på dem i ettertid, oppdager jeg at de inneholder et viktig budskap til meg som henger veldig godt sammen. Faktisk forklarer de noe som jeg lenge har vært opptatt av og hvordan det vil utvikle seg.

De forteller meg jeg skal fatte mot. Det jeg drømmer om vil bli virkelighet, om enn steg for steg. Det handler om at det må modnes og våge seg frem i lyset litt etter litt.

Jeg så at du så gjerne vil ut i lyset og at du ble heiet frem av ivrige tilskuere. Så ble forsøket ikke helt vellykket, og dermed ble det med dette ene forsøket og alt ble tilsynelatende som før igjen. Mismot og mindreverdighetsfølelen tok overhånd. Det lyktes ikke dette heller, var tankene som kvernet rundt i hodet ditt og du trodde at det hele ble feilslått. Det som skulle bli så perfekt.

Hvorfor skulle det være feil, undret jeg? Det som var så perfekt. Ok da at det ikke ble den store uttellingen, men magien var der og nærheten. Er det ikke det som betyr noe. Det andre vil komme litt etter litt. Slik følte jeg det i drømmen. Jeg våknet trist og kjente på et stort tap over å ha mistet det som var mitt, selv om det bare var mitt for en liten stund.

«Slutt fred med fortiden, så den ikke ødeleger dagen i dag.»

Det er viktig å ikke la gamle erfaringer få ødelegge for det som skjer her og nå. Det er lov å være menneske. Der lov å kjenne på utilstrekkelighet, på å ville så mye mer enn vi får til. Vi er ikke mindre verdt for det. Tvert om, så er sårbarheten vi våger å vise en tillitserklæring og inngir til større åpenhet mellom mennesker. Slik kan vi vokse som mennesker, mens vi støtter og hjelper hverandre, fremfor å streve hver på vår kant.

Neste gang jeg våknet var det langt på dag. Den første drømmen hadde gjort meg urolig og jeg fant ikke fred. Den rev opp gamle sår og viste meg hvor lite villige, vi som mennesker er til å dele det som er vanskelig med hverandre. Klarer vi det, kan vi flytte fjell sammen. Så hvorfor skal det være så vanskelig …

«Lykke kan ikke reises til, eies, være opptjent, utslitt eller forbrukes. Lykke er den åndelige opplevelsen av å leve hvert minutt med kjærlighet, i tillit og takknemlighet.»
Denis Waitley

Omsider falt jeg i søvn og hadde en ny drøm som var svært levende. Da jeg våknet føltes det som at jeg bare kunne ta et skritt frem og være midt i drømmen. Ganske rart, egentlig.

Jeg var ute i en hage, formodentlig var den min.  Det føltes i alle fall som om den hadde med meg å gjøre. Flere bekjente holdt på å klippe hekken mellom der jeg var og naboeiendommen.  Tror det var de samme som var tilstede i den første drømmen. Det viste seg at det var du som boddde på den andre siden. Det hadde jeg ikke oppfattet, fordi hekken mellom oss var så tykk og høy. Tror ikke at du helle visste at det var jeg som holdt til på den andre siden.

I ettertid undres jeg over hvorfor noen som ikke hørte til der skulle drive å klippe hekken. Det hadde de da ingen ting med. Likefullt gikk de løs på den, med stor entusiasme og glede. Helt og holdent som en selvfølge. De fryktet ikke at noen skulle motsette seg at hekken ble smalere og gjort lavere.

Kanskje assosierte jeg drømmen til noe som skjer i virkeligheten. Elverket ringte på døren min forleden dag, og fortalte at de måtte  gjøre hekken mellom huset jeg bor i og nabohust lavere. Når det stormet og snødde som verst i kombinasjon med kaldere vær, la det seg så mye snø og is på ledningene, at det førte til kortslutning og fare for brann når de kom bort i grenene i hekken. Ikke helt ufarlig med andre ord.

Vi møttes der ved gjerdet. Du ble forundret da du så meg. Ingen av oss hadde sett for oss at vi skulle møtes igjen på denne måten. I alle fall ikke du, tror jeg.  Egentlig hadde du vegret deg for å se meg igjen etter fiaskoen forrige gang.

At det var andre tilstede rundt oss, gjorde situasjonen mellom oss midre anspent og du tødde opp. Faktisk gikk du så langt at du viste takknemlighet for at noen ville gjøre noe med den gjennstridige hekken. Og du viste sann og ekte glede over at det var jeg som holdt til på den andre siden. Vi tok hverandre i hendene, og lovet å holde kontakten og være gode naboer for hverandre.

Jeg våknet fra drømmen uthvilt og glad. Jeg kjennte på håp og nye muligheter.  Noen ganger må noe utenfor oss selv skje, for at disse mulighetene viser seg. I drømmen var det hekken som så mirakuløst ble klippet og avdekket veien fra deg til meg.  Noen steder var hekken fortsatt høy, men den  hadde samtidig åpninger slik at vi med letthet kunne  se fra meg til deg og omvendt. Det fantes også åpninger som innbød til å krysse grensen mellom oss.  Magisk, ikke sant.

Uten en slik intervensjon fra ytre krefter ville hekken fortsatt ha vokst. Den ville holdt på hemmelighetene våre og hindret fri passasje mellom oss. Faktisk tror jeg at historien vår kunne blitt en sørgelig slutt, en katasrofe. Akkurat som strømledningen som ville ha kortsluttet all varme rundt seg. Med andre ord mellom oss.

Hvor magisk at vi kan stole på at det som skal skje, det skjer på de mest forunderlige måter.

Jeg er sikker på at en slik «åpning/ fri passasje» ble laget for kort tid siden mellom oss på en helt usannsynlig måte. Det er nesten ikke til å tro. Likevel våger jeg å hevde at det var for en grunn. Kanskje det til og med finnes flere grunner, om vi ser nøye etter. Jeg er sikker på at jeg kan finne flere.

Seier!

«Du trenger ikke å være best.
Du må bare være deg selv.

Du må bare være ekte.
Og snakke fra hjertet.
Og vite at du har rett
til å se hvordan du ser,
og tenke hvordan du tenker,
og føle det du føler,
og ønske det du ønsker.

Du trenger ikke å være en suksess
i verdens øyne
og du trenger ikke å være ekspert.

Du må bare tilby det du tilbyr,
puste hvordan du puster,
gjøre feil og ødeleggwe for deg selv og
lære å elske din snubling og
si feiel ting og stoppe
å bekymre deg så mye om
å imponerer noen,
fordi til slutt må du
bare leve med deg selv,
og glede er ikke gitt, men funnet
i de dypeste fordypningene i ditt vesen,
så det kan være glede i å falle
og glede i å gjøre feil
og glede i å gjøre narr av deg selv
og glede i å glemme glede
og så holde deg selv i det du smuldrer
til bakken og gråter ut
de gamle drømmene.

Glede er nærhet
med den du elsker:
Deg.

Du trenger ikke å være best.
Du trenger ikke å vinne.

Du må bare huske
denne intimiteten med
himmelen, nærheten av
fjell og føle varmen
av sola på ansiktet ditt
og vite at du er i live,
og at du er en suksess,
og seirende,
uten å måtte bevise
en jævla
ting.»

Jeff Foster

 

Jeg kjenner meg så glad, så oppstemt i dag. Livet er forunderlig, uforutsigbart og samtidig fortryller det meg, som om det er stjernestøv fra magiens tryllestav. Jeg kjenner at jeg akkurat har fått en skikkelig dusj med slikt støv. Det er som en enorm vitamininnsprøytning. Magi, magi, magi! Kan du også kjenne det?

Snart møtes vi midt ute på den magiske regnbuen. Magisk, ikke sant.

«Takknemlighet er hjertets hukommelse.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Over regnbuen igjen

 

«Våg å elske deg selv
som om du var en regnbue
med gull i begge ender. »
Aberjhani

Tviler du på deg selv? Det kan holde deg tilbake fra livet og alt du drømmer om. Det kan hindre deg fra å gå videre med livet ditt og dermed forblir du fanget av alt du ikke vil ha. Det holder deg tilbake og får deg til å se livet gjennom et slør av tåke.  Jeg tenker at vi alle har et snev av tvil i oss, noen mer enn andre. Når tvilen på deg selv overvelder deg, tar det over alle områdene av livet ditt. Det er vanskelig å være full av tvil i ditt personlige liv og ikke la det påvirke alt du er og gjør.

«Sinne gjør deg mindre, mens tilgivelse tvinger deg til å vokse utover hvem du var.»
Jonathan Anthony Burkett

Sannheten er at det er langt mer i hver og en av oss enn noen har oppdaget. Det inkluderer også deg. Hvor ofte har du ikke latt være å oppdage ditt fulle potensiale? Hvor ofte har du skjult deler av deg selv ut fra frykt for å avsløre svakhetene dine? Hvor mye holder du deg innenfor det trygge området du har skapt rundt deg for å slippe å gå dypere inn i det som kan være ubehagelig eller for å vokte hjertet ditt?

«Strev etter å være det du mest beundrer»
Deborah A. Carr

Noen ganger møter jeg mennesker som tvinger meg til å se meg selv med andre øyne, som om et speil blir satt foran meg. Det er ikke lett å oppdage sannheten om alt jeg har latt skure, og latt passere forbi i livet mitt. Et liv som jeg har levd med for lite refleksjon. Et liv fullt av begrensninger fordi jeg har lagt lokk på så mye, så mye jeg ikke ønsket skulle være der. Jeg som før var varm og nær hadde gjennom år av motgang blitt tøff og hard. Selv så jeg det ikke før noen viste meg det. Det fikk meg endelig til å innse, enten jeg likte det eller ikke, at  jeg virkelig var blitt tøffere og hardere, blitt mer rigid og mistet viktige deler av meg som var verdt å få tilbake. Alt fordi jeg ikke trodde at de hadde gått tapt.

«En lengsel etter det ekstraordinære hadde grepet tak i henne og brent henne opp innvendig, så varmt og voldsom at hjertet hennes hadde blitt iskaldt mot alt og alle som sto i veien for henne. Det var mamma. Ild og is.»
D. Anne Love

Slike møter tvang meg til å spørre meg selv: «Hva er det du egentlig vil?» Ikke hva jeg tror jeg vil ha, eller hva jeg tror jeg skal ønske eller hva jeg har fortalt meg selv at jeg trenger, men hva jeg virkelig, virkelig ønsker. Dette spørsmålet førte meg til det som var aller viktigst. Det handler om hvordan jeg ønsker å være? Det tok meg lang tid å komme frem til hvem jeg ville være og hvordan. Nå tror jeg at jeg har funnet det.

«Skyer kommer flytende inn i livet mitt, ikke lenger for å bære regn eller varsle storm, men for å legge farge til min himmels solnedgang.»
Rabindranath Tagore

Det betyr at jeg er:

Tilstede

For å være nær andre mennesker må jeg være til stede. Virkelig tilstede. Ta meg tid til å koble meg til deres virkelighet. Skrive mail eller brev. Ta telefonsamtaler. Gjøre noe overraskende for en venn uten noen spesiell grunn. Gjøre det igjen, fordi jeg vet at det gjør meg glad. Ikke for å få noe i retur, men fordi handlingen gir meg glede. Være til stede i øyeblikket. Slutte å bære med meg fortiden. Den tynger meg bare ned, eller får meg til å bekymre meg for fremtiden. Det fører ikke til noe annet enn angst og negative tanker.

«En dag godt brukt er en som starter med håp og slutter med inspirasjon.»
Faisal Khosa

Tillitsfull

Jeg slutter å prøve å tvinge frem det jeg ønsker meg. Hvis det er ment å være, så vil det bli. Jeg  har ikke makt til å styre det som skal skje, og å prøve, gjør det bare verre. Derfor stoler jeg på at livet bare vil meg vel. Og lar meg oppleve det som er godt. Jeg vet at drømmene mine vil bli virkelige. Ikke på hvilken måte eller når, men virkelige.

Om det ikke blir slik jeg drømmer om, blir jeg likevel ikke bitter. Selv det som er negativt, vil gi meg viktig lærdom og gjøre at jeg lettere kan forstå andres motgang. Jeg gir slipp på å tvinge frem et resultat, og i stedet stoler jeg på at livet vil bli enda bedre enn jeg forestiller meg det. Alt handler om å ha tillit til livets magi.

«Gud blir aldri lei av å bringe solen ut hver morgen, ta den ned på kveldene og hente ut månen.»
Jaachynma N.E. AGU

Skapende

Jeg trenger ikke å være redd for at det jeg skaper ikke er perfekt. Jeg setter bare i gang. Jeg skaper bloggen min. Jeg skaper gjennom bildene jeg tar. Jeg ikke bare tenker at jeg skal gjøre det, men jeg gjør det.  For hver dag opplever jeg at det går lettere. Ordene kommer til meg og motivene finner frem til meg. Når jeg lytter til den indre stemmen min, blir alt en lek, og alt jeg trenger kommer til meg, lett som et vindpust en varm sommerdag.

Det blir en vane, og det er ok at det ikke alltid er fullkomment og slik jeg helst vil  ha det. Øvelse gjør mester.

«Drømmer veileder oss,  kunst er det som definerer oss, matematikk er det som gjør det hele mulig, og kjærlighet er det som lyser opp veien vår.»
Mike Norton

Takknemlig

Før jeg går til sengs om kvelden tenker jeg på det jeg har å være takknemlig for i livet mitt. Når jeg har hatt en frustrerende dag eller noen skuffer meg, i stedet for å se alt det negative i situasjonen, velger jeg  å se alt jeg har å være takknemlig for, alt jeg har lært gjennom erfaringene som møtte meg i løpet av dagen som er over. En slik endring i tenkning er enorm. Det gir meg et helt annet perspektiv på livet. Tor du det ikke? Det er sant, Jeg har erfart det om igjen og om igjen.

«Ikke blås ut andres lys. Det vil ikke få ditt til å skinne klarere.»
Jaachynma N.E. AGU

Sann mot min indre stemme og storhet

Vi har alle en indre gnist i oss. Det er dette lyset som varmer oss, og gir oss mulighet til å skinne. Når vi lever i vår egen storhet, lever vi ut vår sannhet. Det påvirker ikke bare meg, men alle dem jeg kommer i kontakt med hver dag. Mange ganger dytter jeg den indre stemmen bort for å passe inn, eller for å slippe å følge den. Ofte fordi jeg har dårlige erfaringer på området fra tidligere opplevelser.  Jeg glemmer at da er ikke nå. Slik kan jeg miste min storhet og kontakten med den indre kunnskapen jeg bærer med meg. Jeg trenger å ta meg tid til å finne den igjen.

Det handler om å våge å ta valg. Våge å vise hvem jeg er og stå for det. Ofte skjuler jeg hvem jeg er bak en maske. Slik kan jeg gå i ett med omgivelsene, og slippe å stå for det jeg burde være eller er. Den indre trygheten vokser i takt med frimodigheten min. Når jeg våger å vise hvem jeg er, blir jeg sterkere og livet gir meg tifold tilbake. Det vet jeg fordi jeg erfarer det hver eneste dag.

«Det kreves at en er sterk for å gå med hodet holdt høyt. Det kreves en som er sterkere for å bli med hodet holdt høyere.»
Isabella Poretsis

Nærme meg livet med et åpent hjerte

Lenge hadde jeg lukket hjertet mitt. Jeg har blitt såret og å bære sinne  over det, er en stor ekkel byrde. Jeg gir slipp på det. Smerte er unngåelig i livet. Å beskytte hjertet mitt vil ikke holde meg trygg fra smerte. Smerten kommer uansett. Jeg minner meg på at «jeg aldri vil finne svaret, før jeg slipper til hjertet mitt.»

«Som larven gjennomgår forvandling og fremstår som en sommerfugl; likeså, gjennomgår karakteren transformasjon gjennom erfaringer, ambisjoner og tro. Hvordan vil du fremstå? »
Lorna Jackie Wilson

Å leve med et åpent hjerte har tilført livet mitt stor glede. Noen ganger er det tøft og vanskelig fordi jeg ikke lenger kan skjule sårbarheten min. Jeg får det uansett tifalls igjen gjennom større nærhet og forståelse fra menneskene som omgir meg.  De som ikke aksepterer meg for det, trekker seg unna. Det kan være tøft, men jeg vet at slik må det bare være.

Jeg opplever mer og mer at livet som før var trist og grått, er både fargerikt og magisk. Alt, fordi jeg har åpnet hjertet mitt og sluppet livet inn.

Mindre alvorlig

Det er mye forferdelig som skjer i verden. Setter jeg på nyhetene, er det lett å la meg påvirke, bekymre meg og se alt det onde. Samtidig vet jeg at det ikke er alt som er. Det er viktig å finne grunner til å le og vise glede. Det er en klovneaktig side også ved meg. Jeg finner frem til den gale delen i meg, og nyter leken.

«Ikke ta deg selv så høytidelig. Du vil aldri komme fra det i live!»
Elbert Hubbard

Uendelige nysgjerrig

For meg er det viktig å aldri slå meg til ro. Det er alltid mer å lære. Etter hvert som jeg  blir eldre, betyr dette at jeg må være villig til å vise frem sårbarheten min. Jeg må være villig til å si: «Jeg vet ikke. Lær meg.» Dette betyr å sette meg selv i nye og ulike situasjoner, og ikke være ekspert. Det betyr å skape tid og plass til å gå ut over mine egne grenser, og prøve å forstå andres perspektiv.

Jeg tror at når jeg lever et liv som er ekte og sant, så vil alt falle på plass, akkurat slik det er ment at det skal for meg. Jeg må føle det og leve det, og virkelig tro at det er mer ved meg enn noen inkludert meg selv har oppdaget.

«Nysgjerrighet er, i et stort og generøst sinn, den første lidenskap og den siste.»
Samuel Johnson

Da jeg forsto denne sannheten har livet mitt blitt en fortryllende reise inn i det ukjente. Et liv som er styrt av min sannhet, min indre stemme som er gitt meg av kjærligheten som bor i meg. Derfor vil den aldri lede meg vill. Kjærligheten vil bare det gode.

Jeg har funnet frem til min regnbue. Kom og bli med meg!

Vi vil helt sikkert få en magisk dag.

«For å forstå hjertet og sinnet til en person, se ikke på det han allerede har oppnådd, men på hva han håper på.»
Khalil Gibran

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Handling i håp

 

«Han trenger din hånd

En mester og hans disippel gikk gjennom ørkenen i Arabia. Mesteren brukes hvert øyeblikk av turen til å lære disippelen sin om tro.
«Overlat alt til Gud,» sa han. «Fordi han forlater aldri sine barn.»

Da de slo leir om natten, ba mesteren disippelen binde hestene ved en nærliggende klippe.
Disippelen gikk over til klippen, men så husket hva han hadde lært om ettermiddag. «Mesteren ønsker å teste meg. Sannheten er at jeg skal betro hestene til Gud. »
Og han forlot hestene løse.

Neste morgen oppdaget han at dyrene hadde stukket av. Indignert, oppsøkte han mesteren.
«Du vet ingenting om Gud! I går lærte jeg at jeg skal stole blindt på forsynet, så jeg ga hestene til ham for å beskytte dem og dyrene har forsvunnet! «

«Gud ønsket å se etter hestene,» svarte mesteren. «Men i det øyeblikket han trengte hendene dine for å binde dem, lånte du dem ikke til ham»

Paulo Coelho

 

I det siste har jeg tenkt mye over hva det betyr å ha håp. Det er så lett å håpe på noe, lene meg tilbake og vente på at det jeg håper på skal skje. Som en slags fatalisme. Det som holder meg oppe der og da er håpet om noe bedre.  Jeg har over år levd i et slikt håp. Det er som et lys i mørke som viser vei fremover. Jeg drømte og håpet at livet ville snu den gode siden til og gi meg det jeg håpet på.

På en måte var jeg som disippelen i historien over. Jeg  forventet at Gud skulle gjøre jobben og gi meg det jeg ønsket meg. Selv hadde jeg fokus på andre ting, på å overleve der og da. Jeg kavet rundt på det opprøte havet. Ofte ble jeg dratt med i dragsuget fra store bølger og var ved å omkomme.

Andre ganger var sikten så  dårlig at jeg tok meg selv i å trå vannet på stedet hvil. Livet ble trist og nesten uutholdelig. Mange ganger syntes jeg synd på meg selv og følte meg som et offer for omstendighetene. Jeg som fortjente så mye bedre.

Andre ganger, skal jeg være ærlig, tenkte at jeg fortjente å ha det så ille, fordi jeg hadde forsømt både meg selv og menneskene rundt meg, på så mange måter.

 

Selv om jeg så lyset fra fyret langt borte, klarte jeg ikke å følge anvisningen det ga. Dermed kulseilte jeg gang på gang. Jeg hadde fortsatt håpet, men målet syntes så uendelig langt borte. Jeg så bare alt jeg manglet og glemte noe vesentlig. Jeg glemte å leve i øyeblikket, men forble i håpet om at en gang ….

Heldigvis møter jeg mange mennesker som vil meg vel. De oppmuntrer meg og deler raust av seg selv. Det varmer og gjør at håpet vokser til tross for all motgangen.

«Noen ganger er håpet som en redningsplanke ute i bølgene. Andre ganger kan håp være noen få ord i rette tid, fra hvem som helst…. Eller en liten klem… »
Elisabeth

Jeg tror at i slike tilfeller oppstår det en endring i meg. En endring om at det jeg drømmer om i fremtiden ikke bare en en drøm, et håp, men et mål jeg kan nå. Det handler om å skape den virkeligheten jeg ønsker meg, og jeg må starte her og nå i dette øyeblikket.

«Håp kan være en form for mangel. Det er de som lever i håpet og de som produserer håp. Hva betyr det å være en produsent av håp? Folk som produserer håp er skapere. Folk som lever i håp er de som bare ønsker og venter på at ting skal endre seg.»
Dr. Robert Anthony

 

Jeg har oppdaget at når jeg har gått meg vill og er ved å miste håpet, er det beste jeg kan gjøre å sette meg ned og puste for ikke å få panikk. 

«Gå seg vill
Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg
har ikke gått seg vill. Hvor du er heter her,
og du må behandle det som en mektig fremmed,
må be om tillatelse til å kjenne det og bli kjent.
Skogen puster. Lytt. Den svarer:
Jeg har skapt dette stedet rundt deg.
Hvis du lar det, kan du komme tilbake igjen, sier haren.
Ingen to trær er de samme for ravnen.
Ingen to grener er de samme for gjerdesmetten.
Hvis det et tre eller en busk gjør er tapt for deg,
har du visselig gått deg vill. Stå stille. Skogen kjenner
der du er. Du må la den finne deg.»
David Wagoner

Det er tider når en endring av retning er det beste jeg kan foreta meg. Det krever mot å endre retning. Velge veien som hjertet mitt er enig med, og gå med hodet høyt og øynene åpne selv om det skremmer meg. Jeg klarer det fordi håpet fyller meg med forventning om at en dag …. Håpet har frigjort skaperkraften i meg.

 

Det er så altfor lett å stoppe helt opp når jeg møter problemer og utfordringer i livet. Likevel, jeg må innrømme at fullstendig fravær av utfordringer vil gjøre livet ensformig og litt for overfladisk. Problemene jeg møter er ikke ment som et parkeringsskilt, men heller et stopp og tenk skilt. Hva skjedde her? Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang jeg kommer i en liknende situasjon? Hva kan jeg lære av dette? Og ikke minst, hvordan kommer jeg meg videre? Stoppe og tenke, og så gå videre. La utfordringene jeg møter bli en guide for livet fremover… Og mest av alt huske på at  utfordringer gir meg livskvalitet og visdom, og at jeg har kraften i meg til å gå videre.

Dette gir meg håp:

Å lære å bruke din intuisjon er som å motta et kart for å komme til der hjertet ditt ønsker å gå. Den eneste forskjellen er at dette kartet er tomt når du først får det. Du trenger å fylle det steg for steg. Når du kobler deg til intuisjonen din, blir hvert eneste skritt åpenbart for deg. Da som ved et trylleslag, begynner kartet å vise seg for deg. Det er ikke lenger blankt. Det er rett der foran deg.»
A. Artemis

Jeg har håp, ja, jeg må ha håp, men jeg må også ha innsikt i håpet, og i prosessen og innholdet i det som kan føre meg til det jeg håper på. Ellers vil jeg ta meg selv for høytidelig og lide for det.

Hva annet har jeg dersom jeg ikke har håp?

 

 

«Nesten. Det er et stort ord for meg. Jeg føler det overalt. Nesten hjemme. Nesten glad. Nesten forandret. Nesten, men ikke helt. Ikke ennå. Snart, kanskje. »
Joan Bauer

Vitenskapenen sier at alle er født optimistiske.

Håp er optimisme. Det er ydmykhet, en toleranse for tvetydighet, og en vilje til å handle. Det er lett å forestille meg «verdens undergang». Det er mye enklere enn å forestille meg de merkelige veiene endringer i meg alltid følger. Jeg forstår ikke alltid at en følelse av fortvilelse ofte er å være for tidlig ute. Den er en form for utålmodighet, samt av å være skråsikker, med andre ord å glemme å undre meg.

«I mange år har jeg blitt beveget av det blå på kanten av hva som kan bli sett, av fargen på horisonter, fjerne fjellkjeder, av alt som er langt borte. Fargen på avstanden er fargen på en følelse, fargen på ensomhet og begjær, fargen på det sett herfra, fargen på hvor du ikke er. Og fargen på hvor du aldri kan gå.»
Rebecca Solnit

Håp er som regnbuen.  En regnbue er et prisme som sender stråler av flerfarget lys i ulike retninger. Den løfter humøret og får meg til å tenke på hva som er mulig. Håp er det samme. Min  personlige regnbue.

Håp er samspillet mellom  målene mine, følelsen av personlig handlefrihet, og evnen min til å finne en vei. Det er  hvor godt jeg evner å koble meg til fremtiden som finnes i hjertet mitt. Hvor godt jeg evner å skape magi rundt meg i hverdagen. Det er det som er og gir håp. Magisk, ikke sant!

 

 

«Når noen ikke dukker opp, vil de som venter noen ganger forteller historier om hva som kan ha skjedd og nesten tror på fosvinninger, bortføringer, ulykker. Bekymring er en måte å late som om du har kjennskap til eller kontroll over det du ikke har kontroll på. Det overrasker meg, selv i meg selv, hvor mye vi foretrekker stygge scenarier fremfor det rent ukjente. Kanskje fantasi er hva du fyller kart opp med heller enn å si at de også inneholder det ukjente.»
Rebecca Solnit

Det er en sammenheng mellom håp og ulike tiltak for å lykkes.  Det vil si, jeg er bedre i stand til å håndtere kortene som livet gir meg når jeg har en stor porsjon håp.

Jeg vil gjerne ha et håp som ser barrierer som utfordringer. Det handler om mine subjektive opplevelser. Når jeg er full av håp,  gjør  utfordringer at jeg  føler meg glad og trygg.  Siden jeg  føler meg så håpefull, vandrer tankene mine rundt, på jakt etter måter jeg kan lykkes. 

«Hvis jeg kan se det, så kan jeg gjøre det. Hvis jeg bare tror det, er det ikke noe i det bildet.»
Robert Sylvester Kelly

 

Når jeg har lite håp, vil jeg være mindre fokusert på oppgaven. Det rimer med organisasjonspsykologiens råd om å omdanne angsten jeg føler. Kroppen min er allerede i høy beredskap, så i stedet for å gi oppmerksomhet til det som kan gå galt, ser jeg for meg det som kan gå min vei.  Jeg våger meg inn i mørket fordi jeg øyner et håp, selv om det kan være lite.

«La døren stå åpen for det ukjente, døren til mørket. Det er der de viktigste tingene kommer fra, hvor du selv kom fra, og hvor du vil gå. »
Rebecca Solnit

Det nytter å være dristig i håpet. Selv om jeg risikerer sårbarheten min, er dristighet en holdning som genererer personlig kraft.  Tross alt, mye av livet er å vurdere, forfølge og fullføre mål. Det jeg drømmer om og håpet, er drivstoffet som gir meg fordeler mens jeg er underveis. Hvorfor? Fordi jeg lytter innover. Slik blir jeg i stand til å skape magi rundt meg og i meg. Håpet lever fordi jeg skaper mens jeg håper. Magisk, ikke sant!

«Å gå seg vill var ikke et spørsmål om geografi så mye som identitet, et lidenskapelig begjær, selv et presserende behov for å bli ingen og alle, for å riste av lenker som minner deg om hvem du er, hvem andre tror du er.»
Rebecca Solnit

 

 

Noen ord sagt om håp:

«Håp, hva er det?
Håp er å ikke gi opp, uansett hvor svart alt virker.
Håp er å le selv om man helst bare vil gråte.
Håp er å tro på en lysere hverdag selv når alt er bare tungt.
Håp er å vite at det er lysere der framme bare man fortsetter litt til…»
Ukjent
Håpet

«I enden kan jeg se at lyset glimter.
Det er håpet jeg skimter.

Veien har vært mørk og lang,
De sier det er livets gang.

Ut av mørket kommer jeg,
Vet ikke hvor den går, men det er min vei.

Jeg kan se det fine der borte,
Jeg er på vei ut av det sorte.»
Ukjent

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Soloppganger

10848628_10204839629807118_1890316011284789145_o-kopi-2IMG_0696 DSCN1216 – Kopi – Kopi IMG_2039

«Hjertearbeid

Hver dag er født med en soloppgang
og ender i en solnedgang, på samme måten som vi
åpner våre øyne til å se lyset,
og lukker dem for å høre mørket.
Du har ingen kontroll over
hvordan historien begynner eller slutter.
Men nå, bør du vite at
alle ting har en slutt.
Hver gnist går tilbake til mørket.
Hver lyd returnerer til taushet.
Og hver blomst går tilbake til å sove
med jorden.
Reisen til solen
og månen er forutsigbar.
Men din,
er din ultimate
kunst.»
Suzy Kassem

På så mange måter, er naturen min største lærer. Alt forandrer seg, ingenting forblir det samme. Jeg  blir minnet på det hver dag på utallige måter. Det får meg til å tenke på soloppganger. Hver og en er så veldig forskjellige. Noen fargerike og prangende så de nesten tar pusten fra meg. Andre roligere med et svakt dempet fargespill. Uansett uttrykk er de vakre og kan ikke sammenlignes. Det handler om å ta inn over meg energiene og magien de ulike nyansene og uttrykkene omslutter meg med.

IMG_9614 IMG_1828

dscn8136«O, solskinn! Det mest dyrebare gull som finnes på jorden.»
Roman Payne

Det minner meg om å ta vare på hvert øyeblikk … for det vil aldri  komme tilbake igjen. Hver soloppgang er et unikt uttrykk for de pulserende, stadig skiftende energiene  rundt meg. Jeg er en gnist av denne vidunderlige energien. Det er bare dette øyeblikket …. Jeg  kan omfavne det, eller  benekte det. Uansett vil det aldri komme tilbake.

For meg handler det om å være tro mot meg selv. Ikke late som jeg er noe jeg ikke er. Jeg kan ikke sette pris på meg selv dersom jeg ikke anerkjenner hvem jeg er. Jeg er kanskje ikke den mest iøynefallende soloppgangen, men jeg skinner med et varmt og gylent skinn. Lyset mitt smyger seg rundt deg og blander seg med skinnet fra dine solfylte stråler.

 «Lykken er en holdning vi handler på. Vi gjør oss selv enten ulykkelige, eller lykkeligere og sterkere. Arbeidsmengden er den samme

Og noen ganger kan jeg også trollbinde deg med de vakre fargene og skinnet mitt.

dscn7958

IMG_2464 IMG_2452 IMG_2310

«Soloppgangen, selvfølgelig, bryr seg ikke om vi serden eller ikke. Den vil fortsette å være vakker, selv om ingen bryr seg om å se på den.»
Gene Amole

Det er lett å føle at andre mennesker ikke liker meg hvis de ser den «ekte» meg. Så jeg forblir bak skyene eller gjemmer meg i mørket under horisonten. For meg har det vært nyttig å utforske når jeg trives som meg selv og når jeg føler behov for å late som jeg er en annen. Det er i disse forskjellene jeg finner svaret på hva som holder meg tilbake fra å skinne slik bare jeg kan.

«Selv om du dekke hele verden med mørke, kan du aldri stoppe solen fra å stå opp.»
Debasish Mridha

Det er lett å sette pris på alle andres vakre soloppganger. Langt verre er det å se min egen skjønnhet. Det til tross for at jeg vet at jeg er like full av gode kvaliteter og unike gaver som de jeg beundrer. Derfor øver jeg på å sette pris på meg selv, anerkjenne de gode kvalitetene mine og omfavne særpreget mitt.  Det hjelper å se positivt på meg selv og på andre. Da blir det lettere å praktisere takknemlighet for alt det gode i livet mitt. Det får meg til å ønske å gi av alt jeg har fått til andre.

IMG_2111DSCN0276 IMG_2481

«Ikke fokuser på det du har mistet, men på det du får. »
Margrethe Olin

Når jeg sammenligner min soloppgang med din kan jeg lett bli motløs eller fordømmende.  Alt avhenger av om din overgår min egen, eller ikke. En slik sammenligning vil bare bygge opp under skuffelse, eller hovmot og gi meg følelser som ikke er positive.  Det er bedre å sammenligne meg med hvem jeg var tidligere. Har jeg stagnert, trenger jeg å gjøre positive endringer slik at jeg kan fremstå slik jeg ønsker å være. Da letter tåken og jeg får vist hvem jeg virkelig er.

Du vil se meg når du løfter blikket i det jeg stiger over horisonten i all min ydmykhet, men samtidig kraft. Hva gjør det vel om dine farver er annerledes enn mine. Noen vil til og med si vakrere. Uansett uttrykk, gjenspeiler de hjertets stemme. Og hjertet kan bare uttrykke seg med kjærlighet og ømhet for alt som er.

«Hvor søt morgenluften er! Se hvordan en liten sky flyter som en rosa fjær fra noen gigantiske flamingoer. Nå presser den røde kanten av solen seg over Londons skybanker. Den skinner på en god del folk, men på ingen tør jeg vedde, som er på et så merkelig ærend som du og jeg. Hvor små vi kjenner oss med våre smålige ambisjoner og strev i nærvær av de store naturkreftene! »
Arthur Conan Doyle

IMG_2027IMG_1586 IMG_1271

Når jeg bevisst velger å være til stede, vil jeg i hvert eneste øyeblikk oppdager alle de små magiske hendelsene som omgir meg.

«Jeg  blir oppmerksom på det store i det små.»

Det er hendelser som jeg før altfor lett overså. Jeg så ofte ikke det vakre fargespillet i den blå timen.  Det som varslet  at snart kommer solen over horisonten. Heller ikke skyggene, som lekte seg på bakken i pur glede over solens omfavnelse av det som kom i dens vei. Med en slik bevissthet er jeg blitt mer  takknemlig. Det handler helt og fullt om å ta inn over meg alt det vakre i livet, ved å legge merke til det som skjer rundt meg og ikke minst i meg.

Jeg vet at det ikke alltid er like lett å oppdage soloppgangen, verken i meg selv eller i andre. Da er det godt å vite at det kun er skyene og et løftet blikk som hindrer oss fra å se. Bakenfor finnes lyset. Alltid! Det stråler frem fra bak horisonten, enten vi ser det eller ikke.

15895467_10210889155001467_7531003225259225976_oDSCN1373 DSCN0282 DSCN0209 – Kopi – Kopi – Kopi – Kopi

«Hvis du ønsker å bli minnet om kjærlighet til Herren, bare se på soloppgangen.»
Jeannette Walls

Sammen kan vi bli det vakreste og mest fortryllende fargespill på himlen. Vi må bare våge å heve oss over horisonten og vise oss frem. Noen ganger ligger skydekket så  lavt eller tåken skjuler oss for hverandre. Det er da vi må ta i bruk motet vårt og våge oss ut i det ukjente.

Med en slik  innstilling fra både meg og deg, blir våre felles soloppganger et fyrverkeri  av farver på himmelen. Ja, til og med en og annen regnbue. Magisk, ikke sant!

«Det er alltid en historie. Alt er historier, egentlig. At solen står opp hver dag er en historie. Alt har en historie i seg. Endre historien, forandre verden.»
Terry Pratchett

IMG_4953 – Kopi – KopiDSCN6599IMG_9741

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden