«Du begynner å dø sakte
hvis du ikke ser noe nytt,
hvis du ikke leser,
hvis du ikke lytter til lydene av livet,
hvis du ikke setter pris på deg selv.Du begynner å dø sakte
når du dreper selvtilliten din;
når du ikke lar andre hjelpe deg.Du begynner å dø sakte
hvis du blir en slave av vanene dine,
vandrer hver dag på de samme stiene …
hvis du ikke endrer rutinene dine,
hvis du ikke bruker forskjellige farger
eller du ikke snakker til dem du ikke kjenner.Du begynner å dø sakte
hvis du unngår å føle lidenskap
og deres turbulente følelser;
de som gjør at øynene dine glitrer
og hjertet ditt slår raskt.Du begynner å dø sakte
hvis du ikke endrer livet ditt når du ikke er fornøyd med jobben din, eller med kjærligheten,
hvis du ikke risikerer det som er trygt for det usikre,
hvis du ikke går etter en drøm,
hvis du ikke tillater deg selv,
minst en gang i livet,
å løpe vekk fra fornuftige råd …»Pablo Neruda
Jeg har tenkt mye på dette diktet i det siste. Det er så lett å slå seg til ro med livet slik det er. Ikke våge å gå utenfor komfortsona vår. Og før vi vet ordet av det har livet passert oss uten at vi har fått realisert det vi drømte om.
Vi trekker oss unna alt som er vanskelig eller som avslører livsløgnen vår. Livet er trygt, men kjedelig og fremfor alt forutsigbart. Hva skjer når noe rokker denne tryggheten?
Ikke godt å si fordi kriser har en egenskap i seg som gjør at vi mobiliserer. Vi mobiliserer styrke og evne til å takle det som kan synes så uvirkelig og skremmende. Jeg slutter aldri å undes over hvilke ressurser som ligger gjemt i hver enkelt av oss.
Av og til kan det være både tøft og nesten umulig å hente frem disse egenskapene. Det er da vi trekker oss tilbake og graver oss ned i selvmedlidenhet, depresjoner, inntar offerrrollen eller tyr til virkelighetsflukt gjennom ulike typer avhengighetsskapende aktiviteter.
Jeg tror at noen ganger trenger vi en pause. En pause for å finne tilbake til alt vi har fortrengt og stengt ute. Det kan ta tid å roe ned alt det kritiske, og destruktive selvsnakket som forgifter oss med sine negative budskap. Å fornekte seg selv over tid, uavhengig av årsak, gjør noe med oss. Det tapper oss for energi, og glede, og skaper ofte sykdom og mistrivsel.
Kjære deg som kjenner deg igjen i det jeg beskriver, vær god mot deg selv. Ikke fyll dagen din med bebreidelser og negativt selvsnakk. Ikke nå lenger. Legg det bak deg. Ja, jeg vet at det er vanskelig og at du mest sansynlig vil falle tilbake til gamle vaner. Husk da at øvelse gjør mester. Så ikke gi opp.
Vend tankene dine innover mot hjertet ditt. Kjenn etter og føl hva det vil fortelle deg. Det vil deg bare vel og elsker deg betingelsesløst. Lytt til det, og følg dets varme og kjærlige budskap. Øv deg på å være god mot deg selv. Gjør noe som kan glede deg. Finn frem til det som kan vekke lidenskapen din på nytt og lev den ut.
«Noen ganger når du mister veien, finner du deg selv.»
Mandy Hale
Finn et stille sted, enten det er i din egen stue, eller det er ute i naturen, og vær stille. Pust dypt og la roen senke seg over deg. Kjenn hvor godt det gjør og hvor elsket du er av ditt eget hjerte.
I mange år levde jeg uten kontakt med mitt eget indre. Livet var fylt av ansvar og gjøremål. Frykt fylte meg, en frykt som jeg ikke en gang forsto at jeg eide. Det var bare slik, tenkte jeg. Nærhet skremte meg og jeg trakk meg bort fra andre og begravde meg i upersonlige gjøremål. Gjøremål som kunne være utfordrende, og krevende nok, men som lot meg fjerne meg mer og mer fra mitt eget hjerte.
Heldigvis ble jeg stoppet. Selv var jeg ikke i stand til det. Det måtte sykdom til for at jeg skulle finne veien tilbake til mitt eget indre og åpne opp det hardfrosne hjertet mitt. Sykdommen ble muligheten som tvang med til å roe ned. Selv det tok tid. Det var ikke lett å rette blikket innover. Jeg som hadde fortrengt de vareste og mest sårbare sidene mine gjennom år. Jeg hadde mistet kontakten med min egen kjerne. Langsom gikk det opp for meg at jeg hadde vært levende død. Jeg hadde stengt meg selv ute fra livet. Slik blir det når jeg fornekter meg selv og stenger av for flyten ved å leve sant og ekte.
«Noe av de mest tragiske jeg vet om menneskets natur er at vi alle har en tendens til å utsette å leve. Vi drømmer alle om en magisk rosehage over horisonten, i stedet for å nyte rosene som blomstrer utenfor vinduene våre i dag.»
Dale Carnegie
Jeg ble avstengt fra min egen sannhet, og levde gjennom andre og deres smerte. Jeg trodde at det var slik livet skulle være, og at jeg var modig og uselvisk som lot det skje.En større løgn fantes ikke i min verden.
Trolig lot jeg det skje fordi jeg ikke visste hvordan jeg ellers skulle leve. Min egen evne til å uttrykke egne behov var begrenset. Hvorfor? Fordi jeg ikke kjennte mitt eget indre. Det var ukjent territorium. Det eneste jeg oppfattet var min egen smerte, men forsto ikke hvor den kom fra.
«Jeg er lei av å gjemme meg, lei av misbrukte og knyttede energier, lei av hykleri, og lei av å opptre som om jeg har noe å skjule.»
Kay Redfield Jamison
Gjennom å leve andres liv, fremfor mitt eget, ødela jeg for oss alle. Jeg kan ikke leve andres liv, like lite som andre kan leve mitt. Vi har alle ansvar for egne valg og eget liv. Selvsagt kan vi støtte hverandre og gi hverandre en hjelpende hånd, men aldri, aldri overta. Det skaper ubalanse, negative handlingsmønstre, og hindrer vekst og utvikling hos alle parter.
«Du sa at du visste om det perfekte stedet å dra til. Et sted som var tomt for folk og bygninger, og langt, langt borte. Et sted dekket i blod-rød jord og et sovende liv. Et sted der lengsel kan livne til igjen. Det er et sted for å forsvinne, sa du, et sted for å bli mistet … og for å bli funnet.
Jeg skal ta deg dit, sa du.
Og jeg kan si at jeg er enig. »
Lucy Christopher
Alt dette forsto jeg når jeg endelig tillot meg selv å finne veien tilbake til mitt eget indre. Det tok tid. Forståelsen og erkjennelsen kom ikke med en gang. For meg var det en lengre, trinnvis prosess som ledet meg frem til en større innsikt og forståelse for hvorfor livet mitt hadde blitt som det ble.
Enda lengre tid tok det å ikke brebreide meg selv for det, og våge å gå videre med livet mitt, mens jeg langsom endret innstilling og retning. Uten at jeg fant veien inn til hjertet mitt og våget å tro på dets kjærlige omsorg, ville jeg aldri ha kommet videre. Da ville jeg ha forblitt i selvbebreidelsen og fortsatt med å anklage meg selv for alt som hadde gått galt.
«Det du mest kan angre i livet er å være hva andre ønsker at du skal være, heller enn å være deg selv.»
Shannon L. Alder
For hva hjelper selvbebreidelser. Ingenting. Jeg må tilgi meg selv, velge ny kurs og begynne å gå den skritt for skritt. Denne gangen med hjertet som kompass og veiviser. For meg har denne oppdagelsen endret alt. Livet som før var en byrde, er blitt en magisk og spennende reise. En reise full av glede og forventning. Alt fordi jeg har lagt fortiden bak meg, og kan møte fremtiden uten frykt og med forventning. Men mest av alt fordi jeg klarer å leve her, og nå og nyte alle de småøyeblikkene.
Jeg trenger ikke de store skjellsettende opplevelsene for å kjenne at jeg lever. Jeg har oppdaget det fantastiske, det magiske som stråler ut fra selv det mest unnselige. Alt fordi jeg velger å oppleve og se med hjertet.
Forstår du hva jeg prøver å si deg? Det vet jeg at du gjør. Det er ikke for sent. Livet ditt er ikke over enda. Sett deg ned, ro deg ned og finn tilbake til det vakre hjertet ditt. Da vil livet ditt endre seg som ved et magisk trylleslag. Tror du det ikke? Så prøv.
«En vei kan læres ved å begynne å se magien i alt. Noen ganger virker det som det er skjult, men det er alltid der. Jo mer vi kan se magien i en ting, en liten blomst, en mango, noen vi er glad i, jo mer er vi i stand til å se det magiske i alt og i alle. Hvor stopper mangoen og himmelen begynner?»
Joshua Kadison
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 