Stikkordarkiv: takknemlig

Sterke følelser

 

«Dans til musikken fra livet ditt….. selv om du ikke valgte tonen.»

Ukjent

I mange år opplevde jeg at livet nesten var for tøft  å bære. Det var en endeløs rekke med plikter og ansvar som jeg ikke mestret slik jeg ville. Til tross for de vonde og sterke følelsene om utilstrekkelighet mistet jeg aldri  troen på at livet hadde noe langt bedre i ermet for meg. Jeg skjønte bare ikke hvordan det skulle gå til.

Jeg ønsket så inderlig å slippe bort fra det overaktive sinnet mitt. Jeg ønsket å flykte fra vonde og nesten uutholdelig intense følelser av sorg, skam og fortvilelse. Mer enn noe annet ønsket jeg å leve, virkelig leve, vill og fri! Men hvordan forsto jeg ikke.

Fra dypt i mitt indre hørte jeg en mild stemme som hvisket til meg , om igjen og om igjen de samme ordene.

«Når du gjør det du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått.»

Ukjent

Hva var det jeg alltid hadde gjort? Hva kunne det være som jeg alltid hadde gjort «feil»? Det forsto jeg ikke. Jeg som roste meg over fleksibiliteten og endrings-viljen min.

I årevis grublet jeg på dette utsagnet. Hva trengte jeg å endre, og hvordan få det til?Slike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt natt og dag. Stadig endret jeg på ulike forhold. Mange av endringene var tøffe og krevde stort mot. Uansett hva jeg gjorde ble resultatet ikke slik jeg hadde drømt om.

Fortsatt bar jeg på denne uroen, denne sårheten. Skulle den alltid følge meg? Dette spørsmålet ble ekstra sterkt om kvelden når jeg hadde lagt meg for å sove. Da kjente jeg på alt dette vonde, ubeskrivelige som ikke hadde noe navn, men som fylte livet mitt med intense og vonde følelser av avmakt og forlatthet.

«Hvis du har gode tanker, vil de skinne fra ansiktet ditt som solstråler, og du vil alltid se vakker ut.»

Roald Dahl

Nå vet jeg det. Endelig har jeg forstått hvorfor alt var som det var for meg så lenge.

Hvordan vet jeg ikke. Det bare kom til meg en dag mens jeg mediterte. Alt jeg ikke før forsto falt på plass, og jeg så sammenhengene og hva det var som hadde gjort meg så full av negative opplevelser, og hvorfor jeg manglet tro på at jeg noensinne ville få et godt liv.

Jeg hadde sagt nei til livet. Jeg straffet meg selv fordi jeg kjente meg uverdig og uelsket. Det jeg alltid hadde gjort var å tenke vondt om meg selv, og rakke ned på den jeg var.

Gjennom et gigantisk JA til livet; ikke ved å forvandle meg til noe jeg «burde» være, men gjennom en dyp aksept av meg selv som jeg faktisk er, skjedde forandringen, innefra, fra dypet i meg.

Den etterlengtede forandringen kom når jeg sluttet å krige mot den jeg trodde at jeg var, og åpnet meg opp for  livet og  det som var autentisk og vakkert inne i meg. Det som før var hardt og fordømmende ble raust, kjærlig og mildt. Fullt av lidenskap til det magiske livet som viste seg for meg, fyltes jeg med takknemlighet..

«Takknemlighet er hvordan miste kontrollen og elske mer.»

Eric Klein

Jeg ble mer mottakelig og bevisst på alt jeg kan være takknemlig for. Det ble som en døråpner til de myke gode og varme følelsene mine. Steder som var harde, anspente, og som kjentes som tornefulle barrierer begynte sakte å løsne og slappe av og åpne seg  for å motta uendeligheten av livets goder.

«Fred er dette øyeblikket uten dom
Tror du fred krever en slutt på krigen?
Eller at tigere spiser bare grønnsaker?
Krever fred et fravær fra
sjefen din, din ektefelle, deg selv? …
Tror du fred vil komme et annet sted enn her?
En annen gang enn nå?
I enkelte andre hjerter enn ditt?
Fred er dette øyeblikket uten dom.
Det er alt. Dette øyeblikket i hjerte-rommet
der alt som er, er velkomment.
Fred er dette øyeblikket uten å tenke
at det skulle ha vært på en annen måte,
at du burde føle noen andre ting,
at livet ditt må utfolde seg i henhold til planene.
Fred er dette øyeblikket uten dom,
dette øyeblikket i hjerte-rommet der
alt som er, er velkomment.»

Dorothy Hunt

Når jeg opplever følelsen av takknemlighet, blir det så tydelig at jeg er omfavnet og omgitt av skjønnhet, gavmildhet, og  livets grenseløse muligheter. Jeg er som en stjerne på himmelen, midt i et univers av å være, et uendelig rom av bevissthet.

Kjærlighet. Helse. Visdom. Alt. Alt er tilgjengelig når jeg åpner og slipper det inn. Livet er absolutt på tilbudssiden i denne forbindelsen, og vil aldri trenge seg på. Livet vil aldri tvinge meg til å ha mer lykke enn jeg er villig til å nyte.

Det er som om alle de store vismenn står ved døren til huset mitt. De har tatt med seg gaver av visdom, medfølelse, kjærlig godhet og frihet. Men med mindre jeg åpner døren og slipper dem inn, forblir de utenfor.

«Vi er musikk -beslutningstakere, og vi er drømmere av drømmer.»

Roald Dahl

På samme måte, befinner livets gaver seg på terskelen til min bevissthet. Det er en dør mellom hvordan jeg kjenner meg, min bevissthet og de grenseløse mulighetene som livet tilbyr meg. Men livet vil ikke styrte inn uoppfordret.

Livet kan sende meg beskjeder under døren.

«Jeg er her. Vennligst slipp meg inn. Det vil bli så moro !!»

«Litt tull nå og da, er elsket av de klokeste menn.»

Roald Dahl

Livet kan vinke til meg fra utenfor vinduet mitt, «Se jeg smiler. Åpne opp.»

Livet sender meg påminnelser om mulighetene og rikdommene som er tilgjengelige. Men døren åpnes fra innsiden. Og i hvilken grad den åpnes er mitt valg.

Det er en viss trygghet i å leve bak en lukket dør eller bare åpne den på gløtt. Det er en følelse av å ha kontroll og styre livet på min måte.

Men det er også en uløst lengsel. Ved å beskytte meg mot det jeg ikke kan kontrollere, fornekter jeg det jeg dypest sett lengter etter. Å åpne døren trekker meg mer fullstendig ut i livet. Det er det sjelen min alltid har ønsket.

Likevel, det var noe i meg som holdt meg tilbake. Jeg  våget lenge bare å slippe inn de erfaringene som var i samsvar med fortiden. Det var fristende å fortsatt barrikadere meg inne i rommene til den personlige historien min. Så hvordan kunne jeg åpne døren og begynne å leve mer fullstendig og mer kreativt? uten frykten?

Jeg kunne rett og slett forholde meg til takknemlighet. Det var tøft å åpne døren og gjøre meg selv sårbar for det ukjente. Jeg kunne rett og slett bare forholde meg til følelsen av takknemlighet og la følelsen gjøre alt arbeidet.

«Fremfor alt se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder.»

Roald Dahl

I historien min er det opplevelser som kobler meg med følelsen av takknemlighet. Jeg startet der. Husket nærheten til en kjær, et kjæledyr, et smil, en soloppgang, og tillot meg å føle takknemlig for alt dette. Jeg pustet inn syn, lyd, og energi, alt som var godt i disse minnene. Jeg pustet det hele inn i hjertet mitt og lot minnene om alt dette vakre åpne hjertet mitt.

Minner om skjønnhet og gode opplevelser rettet oppmerksomheten min mot takknemlighet. Derfor trengte jeg å begynne med det kjente. Med det som allerede var inne i huset fra min historie. Godhet, de velsignelsene som jeg har kjent aktiverte sinnet med takknemlighet.

«Litt magi kan ta deg en lang vei.»

Roald Dahl

I det oppmerksomheten min ble mer og mer oppslukt av skjønnheten i minnet, tillot hjernen meg å skifte fokus fra innholdet til  å hvile i en følelse av takknemlighet. Jeg ga slipp på syn, lyder og enkeltheter. Bare pustet inn følelsen av takknemlighet.

Jeg lot oppmerksomheten min bli mer og mer oppslukt av følelsen av takknemlighet. Jeg lot den gjennomsyre kroppen, sinnet og hjertet mitt. Jeg hvilte i opplevelsen av takknemlighet. Det åpnet døren til bevisstheten min.

«Kom tett inntil meg, og jeg vil vise deg noe fantastisk.»

Roald Dahl

Det takknemlig sinnet mitt åpner seg  villig for å utforske, omfavne, og opplever stadig dypere. Jeg trenger ikke å tvinge frem åpenhet. Som om det noengang er mulig! Alt jeg trenger å gjøre, er å dyrke en følelse av takknemlighet.

Når jeg tilpasser meg et liv i takknemlighet, vi de defensive og  negative holdningene mine slappe av. Kroppen min åpner seg til skjønnheten og magien et godt levd liv skaper. Sinnet mitt folder seg ut som når en knopp brister, og blir til den vakreste blomst,  for å motta de alltid tilstedeværende velsignelsene fra livet.

«For en heldig kar jeg er, fortsetter jeg å fortelle meg selv. Ingen har noensinne hatt en så flott tid som dette!»

Roald Dahl

Uten at jeg har forstått det har jeg endret meg. Jeg er ikke full av frykt lenger. Jeg har gjennom å åpne opp for takknemlighetens krefter, funnet veien forbi alle barrierene  inne i meg, og funnet frem til juvelen, til den jeg innerst inne alltid har visst at jeg er. Jeg har funnet veien ut i det magiske livet med uendelige muligheter.

Sommerfuglen har gått fra sin puppetilværelse og viser nå sine sanne farger. Er det ikke fantastisk vakker, og så mye å være takknemlig for.

Om du enda ikke har funnet frem til alt dette magiske, så gi ikke opp. Vær takknemlig og du vil finne veien, garantert, basta, bom!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Tilgi våre foreldre

 

DSCN8094.jpg

 

«Barn begynner med å elske sine foreldre, når de blir eldre dømmer de dem, noen ganger tilgir de dem.»
Oscar Wilde

Det er mange år siden jeg sluttet fred med mine foreldre. Som de fleste teen-åringer var jeg i opposisjon til foreldrene mine. Jeg syntes at de var dumme og at de ikke forsto. Jeg anklaget dem for alt som ikke hadde gått slik jeg mente det burde i livet mitt. Faktisk sluttet jeg ikke helt fred med dem før jeg nærmet meg 40 år.

I dag er de begge døde og jeg forstår at jeg har vært heldig. Mine foreldre gjorde så godt de kunne og mente ikke å gjøre meg vondt, hindre eller begrense min utvikling. De handlet ut fra sine forutsetninger og gjorde det beste de visste for meg og søsknene mine.

Jeg er stolt over å ha hatt dem som foreldre. Når noen sier at jeg har arvet en egenskap eller utseende fra dem, blir jeg glad og takknemlig.

Våre foreldres bønn er den vakreste poesi og forventninger»
Aditia Rinaldi

Likevel kjenner jeg behov for å reflektere over dette temaet i dag. Det er så mange som sliter i mange, mange år fordi de ikke klarer å tilgi og forsone seg med hvordan barndommen og foreldrene behandlet dem. Jeg ser hvordan det ødelegger familier og hemmer flotte mennesker i å få fred med seg selv og sine nære relasjoner.

Fordi vi ikke har sluttet fred med fortiden, tar vi ofte med oss det negative inn i  livene våre. Slik spres det vonde fra generasjon til generasjon. Vi gjør de samme feilene som våre foreldre gjorde. Fordi vi ikke er reflekterte nok, gjør vi så godt vi kan. Vi gjør det vi har lært og tror er det rette. Eller vi tar avstand fra det våre foreldre gjorde og velger andre og ofte like negative handlingsmønstre. Vi forstår ikke bedre.

«Alle foreldre skader sine barn. Det kan ikke bli hjulpet. Ungdom, som uberørt glass, absorberer og nagler hvordan de blir behandlet. Noen foreldre gnir, andre knekker, noen knuser barndommen helt til rufsete små biter, utover reparasjon. »
Mitch Albom

Ofte er vi ikke klar over dette før vi har barn selv. Foreldre er ikke perfekte. De er mennesker, de gjør feil, og uansett hvor forberedt de tror de er når de får barn, må de erfare livet mens det skjer. For slike grunner, er det sannsynlig at som en del av livet, har foreldrene våre gjort urett mot oss på en eller annen måte. For noen mennesker, var det en liten bagatell som raskt gikk over. For andre går problemene mye dypere .

Jeg tror det er viktig å sette oss i våre foreldres sko. Å tenke over hvordan de levde og hva som gjorde livet tungt for dem. Det er viktig å gi slipp på fortiden. Innse at mennesker endrer seg og fortid er fortid. Å tilgi våre foreldre innebærer å fokusere på nåtiden og gi slippe taket på fortiden. Å arbeide med å skape nye minner i stedet for oppfriske vonde ting fra fortiden. Lære å godta det som var og gå videre.

Det er viktig å innse at foreldre flest, som oftest har sine barns beste interesser i tankene sine. Tross alt, ville vi ikke være født om det ikke var for foreldrene våre.

Å tilgi er «guddommelig » Det er viktig å innse at mennesker gjør feil. Tenk på alle de gangene vi har sagt eller gjort noe som har fornærmet eller forårsaket noen andres smerte. Er vi ikke takknemlige for det faktum at de har tilgitt oss? Dersom vi ikke er tilgitt kjenner vi på stor smerte.

Livet er kort, og mennesker er menneskelige. Ingen skal leve sine liv fylt med bitterhet og sinne. Tilgivelse gjør oss hele igjen.

Tilgivelse er hva vi gjør for oss selv, ikke for andre mennesker . Når vi tilgir, betyr det ikke at vi godkjenner det som har skjedd. Snarere betyr det at vi gir oss selv tillatelse til å gå videre med livene våre.

Jobben til hver generasjon er å oppdage feilene i den som kom før dem. Det er en del av det å vokse opp, finne ut alle måter dine foreldre og deres venner er ødelagt. »
Ustine Larbalestier

Å tilgi våre foreldre er en svært viktig oppgave for voksenlivet, og en av de mest avgjørende typer tilgivelse. Det er nødvendig å slippe våre foreldre av kroken. Psykologer sier at det er det første skrittet mot lykke, selv-aksept og modenhet. Vi ser våre foreldre i våre kamerater, i våre venner, i våre sjefer, selv i våre barn. Når vi har kjent oss avvist av en forelder, og har vært i denne tilstanden, vil vi uvegerlig føle oss avvist av disse viktige andre også.

Tilgivelse er et valg. Vi må velge den for den kommer ikke av seg selv.

Her er noen tanker som kan hjelpe med å få helbredelsen og tilgivelsen i gang. De er hentet fra egne erfaringer, observasjoner og ulikt fagstoff:

  • Gi slipp på sinne

Å pleie bitterheten mot våre foreldre gjør mer enn å holde dem i skammekroken. Vi blir sittende fast der også, for alltid barnet, offeret, den som ikke har del  i kjærlighetens rike. Merkelig, som det kan virke er et nag en slags klamring, en måte å ikke skille oss fra dem/ den, og når vi holder fast på et nag mot en forelder, klamrer vi oss ikke bare til forelderen, men til den dårlige delen av forelderen. Det er som om vi ikke ønsker å leve våre liv før vi har dette løst, og føler trygghet for å ha deres ubetingede kjærlighet. Vi gjør det for gode grunner psykologisk. Men resultatet er det motsatte. Vi forblir låst inne i naget og vi vokser ikke opp som hele mennesker.

Noen foreldre behandler sine barn basert på minner om hvordan de ble behandlet selv. De har kanskje ikke vokst opp i et miljø med gode rollemodeller som kunne vise dem hengivenhet og kjærlighet. De gir disse minnene videre uten å være klar over det. De har ikke lært å tilgi og glemme og korrigere atferden som ble modellert for dem.

  • Utvikle realistiske forventninger.

Foreldres synder er blant det vanskeligste å tilgi. Vi forventer alt av dem, og vi ønsker ikke å redusere våre forventninger. Tiår etter tiår, holder vi ut håp, ofte ubevisst, at de til slutt vil gjøre rett for seg. Vi vil at de skal gjøre opp alle deres ugjerninger, for å be om unnskyldning, for å fremføre et dyptfølt; «Vær så snill å tilgi meg». Vi vil at våre foreldre skal omfavne oss, å fortelle oss at de vet at vi var snille barn, å angre favoriseringen de har gitt til en bror eller søster, å ta tilbake den sårende kritikken og gi oss ros i stedet.

Det er viktig å kjenne på hvor vondt vi føler oss og spørre hvorfor vi fortsatt holder på det vonde inne i oss. Vit at det er bare menneskelig og normalt at disse undertrykte minnene kommer tilbake. Å slappe av og sitte rolig i noen minutter hver dag kan hjelpe oss,  for så å gi slipp på disse følelsene og komplimentere oss med hva vi har fått til i livet vårt. Selv om det gjør vondt, vet vi at vi kommer til å fortsette å overleve.

«Har du noen gang lagt merke til hvordan foreldre kan gå fra de mest fantastiske menneskene i verden til være helt pinlige på tre sekunder?»
Rick Riordan

Vi trenger å jobbe med oss selv for å utvikle styrke når de vonde minnene  kommer tilbake. Å fokuser på hva vi kan gjøre for å gjøre livet bedre  og verne om dem vi bryr oss om. Å være et eksempel og forbilde for de som kommer etter oss. Men hvordan?  Leve i nået, og erkjenne at alt kan forandre seg og la det gode  få slippe fram.

  • Ikke gi bort makten vår.

Smerten av det som skjedde er uunngåelig, men å fortsetter å lide er valgfritt. Den eneste vi kan kontrollere er oss selv. Ved stadig å gjenoppleve smerten over hva som skjedde, gir vi bort makten vår til den personen som forurettet oss.

  • Holde fast på det gode.

De fleste foreldre elsker barna sine, med overraskende få unntak. Men ingen av foreldrene er perfekte. Det betyr at alle har sår fra barndommen påført av foreldrene. Hvis vi er heldige, var våre foreldre gode nok for oss til at vi var i stand til å holde på kunnskapen om deres kjærlighet til oss og vår kjærlighet for dem, selv i møte med det de gjorde som såret oss.

  • Ikke klamre oss til negative følelser.

Anger er ikke noe mer enn et ytre tegn på skade, frykt, skyldfølelse, sorg eller frustrasjon. Mens smerte aldri kan forsvinne helt, kan tilgivelse hjelpe oss til å slippe sinnet vårt og bringe menneskene rundt oss nærmere.

Det er viktig å stille spørsmål ved alt vi har lært. Noen foreldre saboterer faktisk barnas liv på ulike måter. Se etter eksempler og ideer fra andre som er glade og se hvordan de har det. Filtrer kvaliteten på personlige råd i livet ved å spørre «Hvor fornøyd er den som gir det? » Den mest varige skaden en tøff barndom kan påføre oss, er et sett av plausible halvsannheter som er dårlige ideer om livet eller det de avslører  fra sitt eget liv. Tro som; «Kjærlighet er alltid et kjærlighet / hat forhold» kan få oss til å gjenta situasjonen med nye mennesker i livet vårt. Avstå, og gå bort. Og gjenvinn så den indre styrken. Vær positiv. Prøv på nytt.

Det tøffeste spørsmålet vi stiller oss selv er; «Følger jeg de negative og ødeleggende eksemplene fra barndommen min?  Må jeg styre andre på den måten?»  Er det tilfelle, så begynn å se på eksempler på hvordan andre som ble oppdratt i kjærlige hjem oppfører seg i de samme situasjonene. Det er mulig å omskolere oss til personer som kan leve lykkelige liv. Det krever arbeid, men resultatene er fantastiske, ofte bedre enn vi kan forestille oss.

  • Det er ingen riktig tidsplan for helbredelse.

For noen, skjer det å slutte fred med sine foreldre plutselig og spontant. For andre, tar det tid og krefter. Vi må kanskje gjøre en bevisst innsats hver dag for å tilgi . Å si; «Jeg gir slipp på dette. Jeg kommer ikke til å investere i hat, bitterhet, sinne, motstand mot denne personen lenger.»

Vi kan finne en god slutt gjennom tilgivelse.

Vi kan ikke endre det som skjedde i livet vårt, men vi kan bestemme hvordan vi tolker og forholder oss til det. Dersom vi ikke får støtte når vi trenger det, gir vi den til oss selv nå.

  • Fremme en sann separasjon.

Å tilgi er ikke å godta det negative våre foreldre har gjort. Det er ikke til å fornekte deres egoisme, deres avslag, deres ondskap, deres brutalitet, eller noen av de andre ugjerningene, karakterfeilene, eller begrensningene som kan knyttes til dem. Det er viktig å skille oss fra våre foreldre. Det er å slutte å se på oss selv som barn som er avhengige av dem for vårt følelsesmessige velvære. Til å slutte å være deres ofre, for å erkjenne at vi er voksne med en viss kapasitet til å forme våre egne liv og ta ansvar for å gjøre det.

  • Ta foreldrene våre tilbake inn i hjertet vårt.

Når vi gjør det, kan vi begynne å forstå omstendighetene og begrensninger de arbeidet under, gjenkjenne godheten i dem når vår smerte er skjøvet til side, føle medfølelse, ikke bare for den harde reisen de hadde, men også for den smerten vi har forårsaket dem.

  • Forplikte oss til reisen.

Å komme til et tilgivende sted, å finne den tilgivende selv inni oss, er en lang og komplisert reise. Vi må være klar til å tilgi. Vi må ønske å tilgi. Jo dypere såret er, jo vanskeligere er prosessen som gir tilgivelse til våre foreldre. Underveis må vi kanskje uttrykke vår protest, vi må kanskje være sinte og ergerlige, vi må kanskje til og med straffe foreldrene våre ved å holde på nag. Men når vi kommer dit, vil den tilgivelsen som vi oppnår være en tilgivelse verdt å ha.

For at livet skal forandre seg for oss, så må vi endre oss. For å være i stand til å tilgi, må vi tilgi oss selv først og fjerne all skyld og sinne vi har inne i oss. Tilgivelse er en styrke for å finne frem til oss selv, og ikke for å dvele ved fortiden og alt det vonde. Tilgi oss selv, med vilje og  «med ingen feil».

Hvis det er lenge siden vi tenkte på det som var vondt i barndommen, men plutselig begynner å reagere på det igjen, se på vår nåværende livssituasjon. Se etter om det er samme situasjon som skjer i noen andre område av livet. En sjef, en partner, en venn eller en  bekjent kan utløse reaksjoner i oss. Noen ganger er det et fare tegn i dagens forhold. Andre ganger er situasjonen mye mildere, men det som hendte i fortiden lar oss forvente noe langt verre. Å forstå forskjellen betyr å trekke oss tilbake  og søke råd fra andre som er uberørt og kommer fra en sunnere bakgrunn.

  • Lytte til vår indre dialog.

Hva er det vi sier til oss selv? Det er viktig å skrive det ned uten å sensurere det. Er det vi sier rettferdig og sant? Hvis ikke, trenger vi å skape nye måter å tenke på. Noen kan ha sagt forferdelige ting til oss for lenge siden, men er det er mulig at vi tok over for dem når det stoppet?

  • Tenk på hva vi må gjøre for å få fred.

Kanskje vi bare trenger en enkel unnskyldning. Finne vår «minste effektive respons». Den enkleste måten å løse vår smerte på.

  • Dele våre erfaringer med andre.

Å finne en lærdom i hva som skjedde kan bidra til å sette opplevelsen i perspektiv og følelsene våre i sjakk. Vi kan trives og lide på samme tid.

Det handler om å finne fram til en sunnere selvtillit og kunne tilgi. Det er å faktisk «glemme» hvordan det var «da» fra nå, at det bare er et minne. Å styre minne triggerne og tro at vi kan fortsette å oppleve seieren ved at det er borte nå, og bruke vår styrke til å nyte denne «nye kontrollen».

Vi har tilgitt og ser på våre foreldre med kjærlighet og takknemlighet.

For noen av oss er det lett. For andre vårt livs største utfordring.

DSCN8072.jpg

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Over regnbuen igjen

 

«Våg å elske deg selv
som om du var en regnbue
med gull i begge ender. »
Aberjhani

Tviler du på deg selv? Det kan holde deg tilbake fra livet og alt du drømmer om. Det kan hindre deg fra å gå videre med livet ditt og dermed forblir du fanget av alt du ikke vil ha. Det holder deg tilbake og får deg til å se livet gjennom et slør av tåke.  Jeg tenker at vi alle har et snev av tvil i oss, noen mer enn andre. Når tvilen på deg selv overvelder deg, tar det over alle områdene av livet ditt. Det er vanskelig å være full av tvil i ditt personlige liv og ikke la det påvirke alt du er og gjør.

«Sinne gjør deg mindre, mens tilgivelse tvinger deg til å vokse utover hvem du var.»
Jonathan Anthony Burkett

Sannheten er at det er langt mer i hver og en av oss enn noen har oppdaget. Det inkluderer også deg. Hvor ofte har du ikke latt være å oppdage ditt fulle potensiale? Hvor ofte har du skjult deler av deg selv ut fra frykt for å avsløre svakhetene dine? Hvor mye holder du deg innenfor det trygge området du har skapt rundt deg for å slippe å gå dypere inn i det som kan være ubehagelig eller for å vokte hjertet ditt?

«Strev etter å være det du mest beundrer»
Deborah A. Carr

Noen ganger møter jeg mennesker som tvinger meg til å se meg selv med andre øyne, som om et speil blir satt foran meg. Det er ikke lett å oppdage sannheten om alt jeg har latt skure, og latt passere forbi i livet mitt. Et liv som jeg har levd med for lite refleksjon. Et liv fullt av begrensninger fordi jeg har lagt lokk på så mye, så mye jeg ikke ønsket skulle være der. Jeg som før var varm og nær hadde gjennom år av motgang blitt tøff og hard. Selv så jeg det ikke før noen viste meg det. Det fikk meg endelig til å innse, enten jeg likte det eller ikke, at  jeg virkelig var blitt tøffere og hardere, blitt mer rigid og mistet viktige deler av meg som var verdt å få tilbake. Alt fordi jeg ikke trodde at de hadde gått tapt.

«En lengsel etter det ekstraordinære hadde grepet tak i henne og brent henne opp innvendig, så varmt og voldsom at hjertet hennes hadde blitt iskaldt mot alt og alle som sto i veien for henne. Det var mamma. Ild og is.»
D. Anne Love

Slike møter tvang meg til å spørre meg selv: «Hva er det du egentlig vil?» Ikke hva jeg tror jeg vil ha, eller hva jeg tror jeg skal ønske eller hva jeg har fortalt meg selv at jeg trenger, men hva jeg virkelig, virkelig ønsker. Dette spørsmålet førte meg til det som var aller viktigst. Det handler om hvordan jeg ønsker å være? Det tok meg lang tid å komme frem til hvem jeg ville være og hvordan. Nå tror jeg at jeg har funnet det.

«Skyer kommer flytende inn i livet mitt, ikke lenger for å bære regn eller varsle storm, men for å legge farge til min himmels solnedgang.»
Rabindranath Tagore

Det betyr at jeg er:

Tilstede

For å være nær andre mennesker må jeg være til stede. Virkelig tilstede. Ta meg tid til å koble meg til deres virkelighet. Skrive mail eller brev. Ta telefonsamtaler. Gjøre noe overraskende for en venn uten noen spesiell grunn. Gjøre det igjen, fordi jeg vet at det gjør meg glad. Ikke for å få noe i retur, men fordi handlingen gir meg glede. Være til stede i øyeblikket. Slutte å bære med meg fortiden. Den tynger meg bare ned, eller får meg til å bekymre meg for fremtiden. Det fører ikke til noe annet enn angst og negative tanker.

«En dag godt brukt er en som starter med håp og slutter med inspirasjon.»
Faisal Khosa

Tillitsfull

Jeg slutter å prøve å tvinge frem det jeg ønsker meg. Hvis det er ment å være, så vil det bli. Jeg  har ikke makt til å styre det som skal skje, og å prøve, gjør det bare verre. Derfor stoler jeg på at livet bare vil meg vel. Og lar meg oppleve det som er godt. Jeg vet at drømmene mine vil bli virkelige. Ikke på hvilken måte eller når, men virkelige.

Om det ikke blir slik jeg drømmer om, blir jeg likevel ikke bitter. Selv det som er negativt, vil gi meg viktig lærdom og gjøre at jeg lettere kan forstå andres motgang. Jeg gir slipp på å tvinge frem et resultat, og i stedet stoler jeg på at livet vil bli enda bedre enn jeg forestiller meg det. Alt handler om å ha tillit til livets magi.

«Gud blir aldri lei av å bringe solen ut hver morgen, ta den ned på kveldene og hente ut månen.»
Jaachynma N.E. AGU

Skapende

Jeg trenger ikke å være redd for at det jeg skaper ikke er perfekt. Jeg setter bare i gang. Jeg skaper bloggen min. Jeg skaper gjennom bildene jeg tar. Jeg ikke bare tenker at jeg skal gjøre det, men jeg gjør det.  For hver dag opplever jeg at det går lettere. Ordene kommer til meg og motivene finner frem til meg. Når jeg lytter til den indre stemmen min, blir alt en lek, og alt jeg trenger kommer til meg, lett som et vindpust en varm sommerdag.

Det blir en vane, og det er ok at det ikke alltid er fullkomment og slik jeg helst vil  ha det. Øvelse gjør mester.

«Drømmer veileder oss,  kunst er det som definerer oss, matematikk er det som gjør det hele mulig, og kjærlighet er det som lyser opp veien vår.»
Mike Norton

Takknemlig

Før jeg går til sengs om kvelden tenker jeg på det jeg har å være takknemlig for i livet mitt. Når jeg har hatt en frustrerende dag eller noen skuffer meg, i stedet for å se alt det negative i situasjonen, velger jeg  å se alt jeg har å være takknemlig for, alt jeg har lært gjennom erfaringene som møtte meg i løpet av dagen som er over. En slik endring i tenkning er enorm. Det gir meg et helt annet perspektiv på livet. Tor du det ikke? Det er sant, Jeg har erfart det om igjen og om igjen.

«Ikke blås ut andres lys. Det vil ikke få ditt til å skinne klarere.»
Jaachynma N.E. AGU

Sann mot min indre stemme og storhet

Vi har alle en indre gnist i oss. Det er dette lyset som varmer oss, og gir oss mulighet til å skinne. Når vi lever i vår egen storhet, lever vi ut vår sannhet. Det påvirker ikke bare meg, men alle dem jeg kommer i kontakt med hver dag. Mange ganger dytter jeg den indre stemmen bort for å passe inn, eller for å slippe å følge den. Ofte fordi jeg har dårlige erfaringer på området fra tidligere opplevelser.  Jeg glemmer at da er ikke nå. Slik kan jeg miste min storhet og kontakten med den indre kunnskapen jeg bærer med meg. Jeg trenger å ta meg tid til å finne den igjen.

Det handler om å våge å ta valg. Våge å vise hvem jeg er og stå for det. Ofte skjuler jeg hvem jeg er bak en maske. Slik kan jeg gå i ett med omgivelsene, og slippe å stå for det jeg burde være eller er. Den indre trygheten vokser i takt med frimodigheten min. Når jeg våger å vise hvem jeg er, blir jeg sterkere og livet gir meg tifold tilbake. Det vet jeg fordi jeg erfarer det hver eneste dag.

«Det kreves at en er sterk for å gå med hodet holdt høyt. Det kreves en som er sterkere for å bli med hodet holdt høyere.»
Isabella Poretsis

Nærme meg livet med et åpent hjerte

Lenge hadde jeg lukket hjertet mitt. Jeg har blitt såret og å bære sinne  over det, er en stor ekkel byrde. Jeg gir slipp på det. Smerte er unngåelig i livet. Å beskytte hjertet mitt vil ikke holde meg trygg fra smerte. Smerten kommer uansett. Jeg minner meg på at «jeg aldri vil finne svaret, før jeg slipper til hjertet mitt.»

«Som larven gjennomgår forvandling og fremstår som en sommerfugl; likeså, gjennomgår karakteren transformasjon gjennom erfaringer, ambisjoner og tro. Hvordan vil du fremstå? »
Lorna Jackie Wilson

Å leve med et åpent hjerte har tilført livet mitt stor glede. Noen ganger er det tøft og vanskelig fordi jeg ikke lenger kan skjule sårbarheten min. Jeg får det uansett tifalls igjen gjennom større nærhet og forståelse fra menneskene som omgir meg.  De som ikke aksepterer meg for det, trekker seg unna. Det kan være tøft, men jeg vet at slik må det bare være.

Jeg opplever mer og mer at livet som før var trist og grått, er både fargerikt og magisk. Alt, fordi jeg har åpnet hjertet mitt og sluppet livet inn.

Mindre alvorlig

Det er mye forferdelig som skjer i verden. Setter jeg på nyhetene, er det lett å la meg påvirke, bekymre meg og se alt det onde. Samtidig vet jeg at det ikke er alt som er. Det er viktig å finne grunner til å le og vise glede. Det er en klovneaktig side også ved meg. Jeg finner frem til den gale delen i meg, og nyter leken.

«Ikke ta deg selv så høytidelig. Du vil aldri komme fra det i live!»
Elbert Hubbard

Uendelige nysgjerrig

For meg er det viktig å aldri slå meg til ro. Det er alltid mer å lære. Etter hvert som jeg  blir eldre, betyr dette at jeg må være villig til å vise frem sårbarheten min. Jeg må være villig til å si: «Jeg vet ikke. Lær meg.» Dette betyr å sette meg selv i nye og ulike situasjoner, og ikke være ekspert. Det betyr å skape tid og plass til å gå ut over mine egne grenser, og prøve å forstå andres perspektiv.

Jeg tror at når jeg lever et liv som er ekte og sant, så vil alt falle på plass, akkurat slik det er ment at det skal for meg. Jeg må føle det og leve det, og virkelig tro at det er mer ved meg enn noen inkludert meg selv har oppdaget.

«Nysgjerrighet er, i et stort og generøst sinn, den første lidenskap og den siste.»
Samuel Johnson

Da jeg forsto denne sannheten har livet mitt blitt en fortryllende reise inn i det ukjente. Et liv som er styrt av min sannhet, min indre stemme som er gitt meg av kjærligheten som bor i meg. Derfor vil den aldri lede meg vill. Kjærligheten vil bare det gode.

Jeg har funnet frem til min regnbue. Kom og bli med meg!

Vi vil helt sikkert få en magisk dag.

«For å forstå hjertet og sinnet til en person, se ikke på det han allerede har oppnådd, men på hva han håper på.»
Khalil Gibran

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Godhjertethet

 

«Og så,
Var det en kjærlighet
Som skinner så klart,
At selv den mørkeste delen
Av våre hjerter
Følte varmen »
Bryonie Wise

Denne bloggen skrev jeg våren for to år siden. Jeg deler den igjen fordi du trenger å bli minnet om hvor vakker du er. Du trenger å bli minnet om å være godhjertet mot deg selv. Jeg fornemmer at du har nesten glemt det en tid nå.

Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg glemte også å være godhjertet mot meg selv i en periode. Det førte til mye sorg og tunge dager. Så snudde alt. Jeg begynte å være takknemlig, og raus mot meg selv og livet. For en endring og for en magisk følelse.

«Vil du at det nåværende øyeblikket skal være din venn eller fiende?» Det nåværende øyeblikket er uadskillelig fra livet, så du bestemmer virkelig hva slags forhold du vil ha til livet. «
Eckhart Tolle

Derfor, her kommer bloggen på nytt:

I dag kjenner jeg på en stor, ja nesten utrolig glede. Den fyller meg med enorm takknemlighet. Takknemlig for alt livet gir meg, hvor godt det er. Jeg har ikke alltid hatt det slik. Derfor kjenner jeg  tydelig kontrasten til tidligere vonde og mindreverdige følelser.

Jeg fylles rett og slett med godhet både til meg selv og til andre. Selvsagt finnes det utallig utfordringer i livet mitt fortsatt. De falmer, og blir mindre når jeg kjenner på hvor rik jeg er og hvor mye som gjør meg glad. Jeg henter frem styrken min og kjenner tryggheten som et varmt teppe over og rundt meg. Usikkerhet og resignasjon  snur jeg ryggen til.

«Om morgenen feir skjønnheten og varmen fra sollys,
om kvelden, feir sangen fra stillhet og kjærlighet til natten.»
Debasish Mridha

Når jeg tillater meg  å være varmhjertet og mer takknemlig, vil de små forstyrrelsene,  frustrasjonene og all irritasjon over småting smelte bort.  Jeg opplever lys istedet for mørke. Det gjør at jeg kan se mer tydelig det som skjer rundt meg  og i meg. Når jeg ser tydeligere er det lettere å se hva som virkelig betyr noe og hva som ikke virker. Før brukte jeg all verdens tid på å bekymre meg. Eller på  å drømme om at når …. da skulle alt bli bra.  Nå lever jeg  i nået og nyter det. Selvsagt hender det at jeg ikke klarer det og faller tilbake til hvordan jeg tenkte før.  Heldigvis har jeg oppdaget det som hjelper i mitt liv, det som får meg på rett spor igjen.

«Å dyrke en nær, varmhjertet følelse for andre gjør automatisk sinnet rolig. Det bidrar til å fjerne all frykt eller usikkerhet vi måtte ha, og gir oss styrke til å takle eventuelle hindringer vi møter. Det er den ultimate kilden til suksess i livet.»
Dalai Lama

Har du noen ganger undret deg over hvordan du skal kunne bli like selvsikker som han eller henne, du vet …  Jeg tror at mange av rådene vi får på dette området er ineffektive, midlertidige i beste fall, og kanskje til og med skadelige i det lange løp.

Jeg har i alle fall fått råd om å si til meg selv at jeg er god nok. Tror til og med at jeg har sagt det til deg, også. Jeg har laget en «hva er fint ved meg» liste og endret på holdningen min, osv. i det uendelige. Men hvor lenge varer noe slikt ? Hvis du har prøvd det, vet du svaret.

«Ikke glem å sette det her hvor det aldri blir borte,»
sa hans mor, og pekte på hjertet hans. »
J.U. Scribe

Jeg bare «maskerer» et problem uten å arbeide med årsaken.

Jeg tror det er som å prøve å bekjempe et mindreverdighetskompleks med overlegenhet. Etter min mening, en overlegenhet  og mindreverdighet  to sider av samme sak. Når jeg fremstår som overlegen er det bare en annen form for underlegenhet.

Hvorfor sier jeg det? Fordi de eneste som ønsker å være bedre enn alle andre, er de som føler seg mindreverdige. Behovet for å «overgå» alle er faktisk skapt av frykt og svakhet, ikke styrke. For meg ble det en tankevekker, å reflektere over dette og hvordan jeg har levd mitt liv.

«Jeg liker det når verden smiler; jo flere smil, jo varmere  er jeg.»
Dejan Stojanovic

Så derfor maskeres frykt, usikkerhet og underlegenhet som arroganse. overkompensasjon og overlegenhet. Jeg er sikker på at skal jeg klare å overvinne lav selvtillit, må jeg la den forsvinne som om den ikke eksisterer.

Jeg mener det kan oppsummeres i ordene, velvilje eller varmhjertethet.

Når jeg kan fylles med en følelse av godvilje for alle, kan jeg vanskelig være redd. Tankene mine er rolige og det fjerner mindreverdighetsfølelsen min. Dalai Lama,  kaller det «varmhjertethet». Jeg kan rett og slett ikke føle meg usikker med et varmt hjerte. Det er ikke mulig. Tenk over det, du.

«Jeg prøver å behandle alle jeg møter som en gammel venn. Dette gir meg en genuin følelse av lykke. »
Dalai Lama

Med en vennlig, genuin interesse for andre, kan jeg ikke unngå å bli trygg. Og det rareste er at jeg blir tryggt uten å gi en eneste tanke til hvor trygg jeg er. Og det motsatte av sinne og hat er … godvilje. Og når jeg fremelsker det, føler jeg meg sikker og trygg.

Frykt og usikkerhet er fjernet – det er borte. Men de ble ikke «erobret».  Usikkerheten ble ikke bekjempet heller. Den rett og slett eksisterer ikke i et sinn som er vennlig og rolig. Det gir ingen kamp, og tillit kommer som et naturlig biprodukt. Det er som lykke, jo mer jeg forfølger den direkte, jo mer unnviker den meg. Lykken kommer indirekte mens jeg gjør andre ting.

Tradisjonelle metoder for å bedre selvtillit pleier å være egoistiske og selvsentrerte. Jeg er overbevist om at dette bare gir midlertidig endring i beste fall, og det kan også gjøre alt verre.

«Varmhjertethet forsterker vår selvtillit – noe som gir oss ikke en blind tillit, men en følelse av trygghet basert på en grunn.»
Dalai Lama

Helt motsatt er at jo mer  tankene og handlingene mine er motivert av en følelse av godvilje, jo friere og mer sikker er jeg. Det eneste jeg trenger er et varmt hjerte. Er det ikke magisk? Og det er mye enklere enn alt annet.

Det handler mye om å åpne opp hjertet for alt det gode livet gir. Se med velvilje på alt. Ikke med kritisk blikk for å finne feil. Utrolig hva en slik innstilling skaper av positive energier og opplevelser. Jeg mener selvsagt godvilje både overfor andre og ikke minst meg selv.

«Og til slutt, er det ikke årene i livet ditt som teller. Det er livet du lever i disse årene. »
Abraham Lincoln

I dag for eksempel, da jeg sto opp var bakken dekket av et flortynt snølag. Vinteren holder fortsatt på å kjempe mot overmakten – våren. Jeg lot meg ikke deppe av den grunn. Det  fikk meg til å tenke på hvor magisk det ville være å ta bilder av blomster, blader og ellers alt i naturen, dekt med dette tynne laget av hvit magi. For en kontrast det måtte være, mot de vakre vårblomstene og trærne som står bristeferdige i knopp. Jeg gleder meg over det, allerede før jeg var ute av døren. Det ble en magisk tur. Alt jeg så for meg, fikk jeg og mer til.  … Magisk.

Slike opplevelser fjerner meg fra tungsinn og motløshet. Det gir meg et annet perspektiv og fyller meg med kreativ skaperglede, som viser seg gjennom kameraet mitt. Ikke perfekt, men fult av livsglede og magi. Kan jeg ha det bedre.

«Musikk bringer en varm glød til min visjon, tiner sinn og muskel fra deres endeløse kalde vintre.»
Haruki Murakami

«Alt blomstrer svært uvørent, hvis det var stemmer i stedet for farger, ville det være et utrolig rop inn i nattens hjerte.»
Rainer Maria Rilke

I dag morges så jeg for meg et vakkert sjølandskap. Ute på en odde sto det et flygel. Det trakk meg til seg og jeg tenkte at det måtte være magisk å lytte til vakker, levende musikk med havet som bakgrunn.  Det var dette synet som fikk meg til å skrive denne bloggen. Det er fordi jeg så tydelig så at vi må fylle livet vårt med positive situasjoner. Da kan selv det mest utenkelige skje. Jeg vet at det ofte kan være vanskelig å bruke tiden vi har til rådighet på noe som kan glede oss, som gir livet mening og positiv energi. I stedet bruker vi den til bekymringer, til å gruble over fremtiden. Alt mens tiden løper fra oss.

«All statistikk i verden kan ikke måle varmen av et smil.»
Chris Hart

Jeg vet hva jeg snakker om. Hvor ofte har jeg ikke hatt det slik.

Men du må tro på deg selv og alt som er verd å elske i deg, fordi om du ikke gjør det, vil ingenting bety noe. Da er det ingen hensikt med noe.  Heldigvis vet jeg at håpet fortsatt fyller deg med en drøm om … Ja, det du vet ….

Du har det kanskje litt slik akkurat nå. Du har ikke ork til noe som helst. Kanskje du tar deg en liten rusletur rundt huset, men det er alt. Ellers går dagene ….. Den ene lik den andre, nesten ….

For å få et annet perspektiv, riv deg løs fra det som holder deg tilbake. Finn tilbake til noe som gledet deg før … Kansje, det er som for meg, turer med kamera, en sykkeltur eller et møte med en god venn. Hva som helst som kan gi deg positive energier. Se for deg flygelet på stranden som en metafor for noe glederikt, noe som kan trekke deg i riktig retning. La gå at det kan synes umulig. Ingenting er umulg, bare så du vet det.

«Kjærlighet  er trøst, den er varm, den er mild og du kan føle den i hele deg.»
Ellen J. Barrier

Finn inn til det varme, rause hjertet ditt og gi slipp på alt du tror at du ikke mestrer. Gled deg heller over andres glede og seire. Finn din egen glede og takknemlighet i de små tingene som kan synes unnselige, men som har evne til å gi deg mer energi og gode opplevelse, enn den største seier i andres øyne.

«Skjønnhet er ikke i ansiktet, skjønnhet er et lys i hjertet.»
Kahlil Gibran

Vet du. Jeg er overbevist om at du snart glemmer din egen elendighet og jubler med meg overt en vakker, delvis snødekt blomst.  Du begynner å kjenne magien som ikke lar deg svinne henn i selvbebreidelser eller mindreverdighetsfølelse. Du, som er så vakker og klok. Klok etter  å ha gjennomgått smerte, påført deg av livet. Ta det som en bonus. Alt det vonde har vist deg kontrasten mellom godt og dårlig. Det har vist deg din egen styrke og ditt sanne jeg, bak den ytre stafasjen. Legg bort bitterheten. Du vet hvor vidunderlig glede er, fordi du har kjent på ulykkelighet.  Du lever og kan igjen takke livet …. Du har funnet din magi.

«Jeg puster inn …
syn og lukter
av denne byen
jeg har lært å kjenne …
så vel
Jeg ser …
over det turkise havet
hvor bølgene
frigjør min ånd …
fra sine skall

Jeg puster inn …
den briljante himmel linjen
Hvor fuglene
viser seg sjenert
Fra flekkete solskinn
puster jeg inn …
den milde…
blåsende vinden
Den beroliger meg
som en mor, rundt hennes barn

Jeg puster inn …
lyden av latter
Ren og vakker
i likhet med en gylden-grønn sommerfugl
som jeg alltid ser etter
Jeg puster inn …
nærheten,
som jeg alltid har delt
med folk,
som nesten kjente meg,
nesten brydde seg

Jeg puster inn …
komforten
i hjemmet mitt,
De trygge veggene,
duften av minner
på putene
Jeg puster inn … stillheten
av mitt eget hjerte
verkende med ømhet …
med minner ..
av det som var

Jeg puster … inn …
duften
av kjærlighet og fuktig sand
Den ene…
hans roser forlot …
begge hendene mine
Og jeg bare fortsetter å puste
hvert øyeblikk
så mye jeg kan
Sikrer den, i kroppen min
for dagen
Den kan ikke

Så jeg puster inn ..
Igjen..
føler livets energi
renner gjennom mine celler
Aldri vet
hva som venter meg
eller hva som kommer til å skje med meg ..

puster jeg inn
dette øyeblikket …
Å vet det er enten liv
eller det er død
Jeg lukker øynene,
og puster inn
Bare tror på meg selv.»
Sanober Khan

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Den andre siden

Denne nydelige Zen  historien fikk jeg i en mail fra Håkon Reine for mange år siden.

Den andre siden

En dag var en ung buddist på reise til et ukjent mål. På reisen støtte han på en vidstrakt elv, som han ønsket å krysse. Han stirret håpløst på det store hinderet foran han, og funderte i flere timer på hvordan han kunne krysse elven. Akkurat i det han skulle gi opp, for å avbryte reisen, så han en av de store mesterne på den andre siden av elven. Den unge buddisten roper over til mesteren: «Vise mann, kan du fortelle meg hvordan jeg kommer meg over til den andre siden av denne elven?«

Mesteren tenker seg om mens han ser opp og ned elven, før han sier: «Min sønn, du er allerede på den andre siden».

Fin historie?
Hvordan vi tolker historien er opp til hver ekelt.

I hvilke situasjoner er du «på den andre siden»?

For meg i dag, vet jeg at jeg er på den andre siden  fordi jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.

andre siden

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Den indre stemmen

 

«Velger den som går veien, eller velger veien den som går?»
Garth Nix, Sabriel

Jeg har en indre stemme. Denne stemmen er annerledes. Den stoler ikke på noe uten videre. Hvorfor? Fordi den hører falskhet og oppfordrer meg  til å holde avstand til falsheten som prøver å trenge seg vei inn gjennom små sprekker i bevisstheten min. Ofte har jeg latt meg lure av sik falskhet og blitt ført på gale veier. Den indre stemmen gir meg et nytt  perspektiv, der jeg lettere kan se de skjulte betydningene av ulike situasjoner som møter meg. Den sier ikke alltid det jeg ønsker å høre. Men jeg vet at den er til å stole på. Dens hensikt er å holde hjertet mitt rent og klart.

Stemmen hvisker til hjertet mitt og det den sier er ikke kjent for andre enn meg. Jeg gir den ofte lite oppmerksomhet og gjør mitt beste for å overhøre den. Likevel, så mye avhenger av den lille stemmen. Sannheten i det den hvisker, markerer grensen mellom ære og egoisme, vennlighet og kaos. I ekstreme situasjoner, der jeg verken opplever beskyttelse eller ømhet, hvisker den lille stemmen fra et sted inne i meg og oppfordrer hjertet mitt til å holde ut. Uten den ville jeg ofte tabbet meg ut, og mistet både integritet, verdighet, respekt og kjærlighet.

Jeg har funnet ut etter å ha lyttet til hva stemmen forteller meg, at det er det jeg tror som avgjør skjebnen min. Skjebne er et ord som neppe brukes i dagligdagse samtaler. Det er et ord som inviterer til tro eller vantro.  Mange tar avstand fra at hendelser stammer fra en skjebnebestemt, usynlig kraft. Andre er like sikre på at det er en større hånd enn vår egen, som arbeider for oss. Jeg tror at den større hånden viser seg gjennom den indre stemmen min, for at jeg skal kunne lytte til den og følge dens anvisning mot dit jeg er ment å gå. Slik styrer jeg selv skjebnen min ved å kunne lytte innover.

«Den eneste personen du er forutbestemt til å bli, er den personen du velger å være.»
Ralph Waldo Emerson

… To mennesker, bare ved å se på fremtiden på disse vidt forskjellige måtene har helt forskjellige skjebner, uansett hvordan de handler. Troen og motet til å lytte til den indre stemmen, styrer skjebnen min slik jeg ser det. Ganske spennende, men samtidig skremmende.

Jeg lever alltid ut skjebnen min uansett hva jeg gjør, i henhold til måten jeg tenker og tilnærmer meg livet. Det er fortsatt min skjebne, mitt liv, men følelsen av tilfredshet og muligheten for å oppfylle drømmene mine, avhenger av hvordan jeg forholder meg til det jeg tror er sant, sant for meg. Jeg tror på den indre stemmen min, og velger å lytte til den, og gå dit den fører meg, uansett hvor den leder meg og hva som måtte skje. Hvorfor? Fordi jeg vet at den aldri vil lede meg bort fra veien jeg skal gå for å nå drømmene mine.

Våger jeg ikke, og unnlater å lytte til den, blir livet tungt og jeg fylles med mismot. Jeg kan kanskje klare å komme dit jeg ønsket meg med ren viljestyrke, men veien dit, og lærdommen vil være helt forskjellig, som oftest negativ.

«Skjebnen er ikke et spørsmål om tilfeldigheter ; det er et spørsmål om valg. Den er ikke noe å vente på, den er noe å oppnå. «
William Jennings Bryan

Noen ganger kjenner jeg meg mutters alene uten annen veiledning enn min egen indre stemme. Den gir meg, merkelig nok en følelse av deltakelse og en vilje til å våge å satse på meg selv i en vanskelig verden. Den viser meg at jeg kan stole på evnene mine, gir meg en økende kjennskap til mine egne dybder, stadig med nye oppdagelser, overraskende innsiktsfullt. Det betyr at jeg utvikler mot. Med andre ord en robust sårbarhet …

Livet blir magisk og spennende, uansett hvilke utfordringer og prøvelser jeg møter på veien. Hvorfor? Fordi jeg våger å stole på den indre stemmen.

Det er så lett å bli sinna på skjebnen og anklage den for alt som måtte gå galt eller som kan gå galt i livet. Det kan så altfor lett bli en dårlig vane, og dermed klage og syte, for alt og ingenting. Noen ganger var min egen klagingen så inngrodd at jeg ikke engang skjønte at jeg hadde innarbeidet denne negativiteten i de daglige rutinene mine. Heldigvis har jeg forlengst innsett hva jeg gjorde og endret innstilling.

Hvem har ikke hørt på han eller henne som alltid må klage på noe eller noen. Aldri ser de sin egen deltagelse i det som skjer. Andre har skylden, eller de skylder på skjebnen. Dermed basta. Jeg tror at det ofte bunner i egen utrygghet, mindreverdighetsfølese, ubearbeidede følelser og en tro på at skjebnen vil dem alt annet enn godt.

«Jeg har alltid trodd, og jeg tror fortsatt at uansett godt eller dårlig hell som kommre vår vei, kan vi alltid gi det mening og forvandle det til noe av verdi.»
Hermann Hesse

Det viktige er å endre perspektiv. Så, er du en som må klage, har jeg noen gode råd til deg. De hjalp meg til å bli tryggere på meg selv og se verden fra et annet perspektiv. For jeg har så absolutt vært en klager, om ikke så mye utad så innover i meg selv. Det beste av alt, og ikke minst, ble den indre stemmen lettere å høre og følge.

Hvordan gjør du dette? Ved å praktisere takknemlighet i stedet for å klage. Når du ønsker å snakke negativt om noe, ta deg tid til å tenke over det du er takknemlig for i stedet. Jeg er sikker på at det alltid vil være noe du kan være takknemlig for.

Alle har noe å være takknemlig for, og det bør ikke ta deg lang tid å innse det. Noen ganger blir fokuset vårt altfor lett rettet mot det som går galt, i stedet for det som er godt i livene våre. Å  finne noen positive perspektiver er det første viktige skrittet for å oppnå mer lykke og et godt liv.

Jo mindre du tenker negativt og snakker negativitet, vil du oppdage at du har mer tid som kan fylles med noe du liker. Å fokusere tankene på det du liker, og dermed skape mer positive emner å tenke og snakke om, minimerer  det du har å klage på. Det er utrolig hvor lett dette skjer.

«Det som vi manifestere er foran oss; vi er skaperne av vår egen skjebne. Det være seg gjennom intensjon eller uvitenhet, suksesser og fiaskoer har blitt brakt videre av ingen andre enn oss selv. «
Garth Stein

Når du er mer positive, blir andre naturlig trukket mot deg. Denne positive mentale tilstanden vil manifestere seg gjennom mange områder av livet ditt, og du vil naturlig, bli mer sosialt tilgjengelig for andre.

Visualiser et lykkeligere liv. Det hjelper å visualisere det livet du ønsker deg før du forfølger det. Dette får det til å virke mer realistisk og oppnåelig. Du styrer skjebnen din og lærer å lytte til den positive indre stemmen, istedet for alle de indre demonene som egentlig ikke vil annet enn å få makt over deg.

Innstillingen din blir garantert projisert utover. Hva jeg mener med det? Hvis du fyller livet ditt med positivitet, da vil det mest sannsynlig være positivt. Motsatt, dersom du er omgitt utelukkende av negative hendelser, tanker eller venner, så er det sannsynlig at det du gir er negative energier.

Fyll tiden din med aktiviteter som kan skape positive endringer i deg. Lær noe nytt. Les en spennnede bok. Slapp av og lytt til musikk. Hva enn som måtte engasjere og inspirere deg. Jeg for min del elsker å skrive blogg og gå turer med kameraet mitt.

Ikke bare bli sittende på baken og se dårlige tv serier eller lese smusslitteratur. Selv om dette kan være ok på kort sikt, vil det ikke bidra positivt til livet ditt i det lange løp. Tenk på at det du får kommer fra det du gjør.

«Kjærlighet er vår sanne skjebne. Vi finner ikke meningen med livet med oss selv alene – vi finner den med en annen «.
Thomas Merton

For meg ble det et vendepunkt da jeg valgte å  fokusere positivt istedet for å ha fokus på alt som gikk galt, eller kan komme til å gå galt. Jeg følte meg lettere og gladere, som om en vekt ble løftet fra skuldrene mine. Faktisk, innså jeg at jeg uten å vite det, hadde  båret vekten av negativitet på skuldrene mine i årevis. Det var fryktelig tung. Ikke rart at jeg var tung om hjertet.

Jeg fikk tid til å være mer produktiv. Jeg følte en fornyet energi som jeg ønsket å bruke til å takle mange ulike oppgaver som jeg lenge hadde forsømt.

Å føle meg mer positiv har ført til positive resultater, og mer ryddighet i livet mitt og dermed lindret ytre stressfaktorer. Resultatene er utrolige. En positiv endring førte til en annen, og deretter en annen og det endret alt for meg.

En skulle tro at å praktisere disse nye ferdighetene ville ta mye tid, men det er faktisk det motsatte. Det å rydde tid i timeplanen min og plass i sinnet mitt, ga rom for de aktivitetene og den dype tenkningen jeg liker. Jeg syntes plutselig at jeg hadde mer tid til å gjøre alt, fordi jeg ikke å kastet bort energi på negativitet.

Jeg ble et lykkeligere, sunnere menneske med fornyet  glede i livet.

«Det er ikke i stjernene å holde vår skjebne, men i oss selv.»
William Shakespeare

Trikset er å minne deg selv på alle grunnene du har til å være takknemlig, og resten bare fikser seg selv naturlig. Den indre stemmen har blitt en vesentlig og nødvendig del av livet mitt. Den viser meg retning og leder meg tilbake på sporet når jeg glemmer å lytte. Jeg følger den indre stemmen og dermed  styrer jeg også skjebnen i riktig retning.

Magisk, ikke sant.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Jeg nyter reisen

«Man må omfavne livet som det er».
Kari Hilde French

I dag er som en merkedag for meg. Det er 6 år siden jeg flyttet tilbake til Sandefjord. Ytre sett har det ikke skjedd så mye annet enn at jeg har lagt på meg noen kilo.

Den store forandringen handler om hvordan jeg forholder meg til livet og min egen situasjon. Du som kjenner meg ser kanskje ikke så stor forskjell. Jeg har alltid fremstått som positiv og villig til å møte hva det skal være, uansett omkostninger.

Det er på det indre planet forandringen har skjedd. Jeg er blitt mer åpen om både gleder og nederlang. Jeg aksepterer, og er ikke så redd for å vise at jeg har både styrker og svakheter.  Jeg har lært å sette pris på hvem jeg er og jeg våger å være meg selv, selv om det i mange tilfeller ikke er slik mange i omgivelsene mine mener jeg burde være.

Disse årene har jeg brukt på å åpne opp for visdommen som finnes i hjertet mitt. Jeg har funnet at kjærligheten er den beste ledestjerne. Følger jeg dit den leder meg, kan jeg aldri gå meg vill. Den vil meg bare vel og lærer meg stadig noe nytt om meg selv og relasjonene mine til andre.

Fortidens feilgrep plager meg ikke så mye lenger. For meg har det vært viktig å akseptere, lære av feilene for så å gå videre. Heldigvis har jeg også mange gode opplevelser i minneboken. De tar jeg vare på som kostbare skatter.

Det vanskeligste har vært å gi slipp på fremtiden. Det er så mye jeg ønsker og drømmer om. Og så skjer det ikke, uansett hvor mye jeg strever for å få det til å skje. For meg som er et handlingens menneske har dette vært uendelig tøft å akseptere.

Mer og mer forstår jeg hvor viktig det er å leve mindfullt i  her og nå. Det er her fortid og fremtiden møtes og danner grunnlaget for all vekst og utvikling, all glede og sorg. Ja for alt som er. Jeg erfarer at her og nå eier et uendelig potensiale, et potensiale uten andre begrensninger enn de jeg setter selv. Det er vanskelig å fatte når jeg så gjerne skulle oppleve drømmen min nå. Faktisk eier jeg drømmen. Den skapes i tankene, følelsene og handlingene mine akkurat nå.

Alt handler om den energien jeg omgir meg med. Den er som et kraftfelt rundt meg og utstråler essensen i det mitt indre er opptatt av. Så lenge jeg lever her og nå, gjør det ingen ting om det jeg vil oppnå lar vente på seg. Det er jo her og nå det skapes, ikke en gang i fremtiden.

«Omfavn de delene av deg selv som du dyktig har unngått til nå. Det er ditt sanne eventyr.»
Gina Greenlee

Det er opp til meg om energien jeg omgir meg med skal være positiv eller negativ.

Motstanden mot livet slik det er, har ofte tappet meg og fått meg ut av balanse.

Ny innsikt gjennom refleksjon og faktainnhenting hjelper meg til å forstå  hvorfor og lar meg lettere akseptere det som er. Det gjør at energien strømmer fra meg, full av posive vibrasjoner og støtter meg i alle hverdagens unike øyeblikk. Den løfter meg opp og lar meg sveve i kraftfeltet som omgir meg. Jeg kjenner meg hel og sterk, omsluttet i kjærlig positiv energi. Det mest trivielle kjennes magisk og jeg glemmer alt som skulle ha vært…..

Jeg kan faktisk fritt uttrykke tankene og følelsene mine med kjærlighet. Feiler jeg, er det jo bare å reise meg igjen og fortsette på livets magiske reise. Det gjelder også hver gang jeg faller for fristelsen og spiser noe jeg vet jeg ikke burde. Det viktigste er å være ærlig, og akseptere det jeg føler uten skam eller en indre pekefinger. Slik tenkning skaper bare negative energier og hindrer meg i å sveve fritt i den posive energiens oppstrømmer. Den som så gjerne vil gi meg det jeg aller mest trenger, nemlig selvaksept, håp og glede over det som er.

Hvert trinn på veien handler om  å hjelpe meg til å forstå hva livet virkelig er. Som Joe Cocker synger:

«Det er godt å jobbe … jobbe hardt og blomstre
Så lenge du tar deg tid til å finne
De enkle tingene
De kommer uten pris
De enkle tingene
Som lykke, glede og kjærlighet i mitt liv … «

Jeg trenger ikke føle meg fanget av livsbetingelsene mine. Det er jeg som har vært den eneste fangevokteren som noen gang vil finnes i livet mitt. En ganske spennende tanke!

Jeg har kraften til å være fri gjennom de posive energiene jeg skaper. Når jeg innser det, følger frihet umiddelbart. Alt jeg gjør i livet er basert på valg, og jeg er fri til å velge igjen og igjen akkurat her jeg er i dette øyeblikket. For jeg kan alltid velge de posive energiene. Er det ikke magisk. For meg er det uendelig stort og godt å kjenne på og vite at det er sant.

«Hvor ofte har jeg ikke gått glipp av det som er nær og er akkurat det jeg trenger? Slik har jeg mistet mange sjanser til å finne det jeg søker.»

Det handler i stor grad om å gå ut av mitt eget fengsel.

Problemet med livet mitt var at jeg trodde det var så vanskelig. Jeg ville så gjerne vite…... Sannheten er at livet er ekstremt enkelt, når jeg lærer å håndtere det på den riktige måten. Det handler som jeg har vært inne på tidligere om:

Lytte til mitt indre hjertes stemme.
Gi slipp på indre motstand.
Og mest av alt stole på reisen.

Jeg som har så stort potensiale. Hvorfor i all verden har jeg vært så redd for å stole på at livet er på min side? Hvorfor var jeg så redd for å fly? Jeg måtte bli kvitt det som begrenset visjonen min og hva som distraherte meg fra å se de virkelige mulighetene. Ta av fra  fortiden og prøve å se alt med nye øyne. Rett og slett gjøre fortiden til verktøykassen min, ikke til den onde mesteren min.

«Når jeg gjør det jeg alltid har gjort får jeg det jeg alltid har fått.»

Tenk så spennende å kunne leve her og nå, se på alt som om det er første gang jeg ser det. Bruke intuisjonen og intellektet mitt til å ta de avgjørelsene som tillater meg å frigjøre kraften min. Slik kan jeg ta krystallklare beslutninger og gjøre det riktige uten å merke det. Ikke tenke på hvordan det skal gjøres, men bare føle det.



Det er frykt skjult bak enhver beslutning. Det er viktig å kunne identifisere denne frykten som jeg så hardt har prøvd å skjule. Kommer den til overflaten, ja da mister den sin kraft.

Frykt for feil / suksess
Frykt for ikke å være god nok
Frykt for det ukjente
Frykt for å bli dømt
Frykt for å ta feil vei
Frykt for å angre


Jeg vil aldri angre på en viktig beslutning dersom jeg ikke lar frykt drive handlingene mine. Hvert viktig skritt på min personlige vekst og vei til personlig frihet ble bygget av risikofylte handlinger.

Derfor blir det som et mantra:

«Frykt skal ikke få begrense meg fra å leve, for jeg velger kjærligheten under alle forhold.»

Det er en uendelig og usynlig kraft rundt meg som jeg ikke engang kan prøve å forestille meg. Tenk at du og jeg flyter gjennom rommet på en gigantisk 3 milliarder år gammel stein. Vi aner ikke hva som skjer, vi aner ikke hvordan ting fungerer. Vi bare er.

«Slik jeg ser det, er vårt naturlige menneskelige instinkt å kjempe eller flykte fra det som vi oppfatter å være farlig. Selv om denne mekanismen utviklet seg for å beskytte oss, er den også den største begrensingsprosessen til vår vekst. For å sette denne prosessen i perspektiv og ikke la den styre livet mitt, 
forventer jeg det uventede;
gjør det som er fremmed kjent;
gjør det ukjente kjent;
gjør det ubehagelig behagelig;
tror det utrolige. »
Charles F. Glassman

Jeg vil bruke tankene mine til å skape visjoner, ha tro og få dem til å gå i oppfyllelse gjennom handlinger. Alt jeg kan forestille meg, kan oppnås.  Jeg er arkitekten til mitt eget liv. Jeg må bare bli mer tålmodig.

Alt trenger ikke skje akkurat i dag.  Kanskje det trenger å modnes for å utvikle seg til noe som er langt bedre enn jeg pr. i dag kan forestille meg. Hvem vet. I dag inneholder mer enn nok gleder og utfordringer, selv om drømmen lar vente på seg.

Det er ingenting jeg ikke kan gjøre, bare jeg har tro og dedikasjon. Jeg stoler på at de positive energier flyter perfekt rundt meg.

 Jeg  må våge å ta store «risikoer» og bevege meg ut av komfortsonen min. For hva er det verste som kan skje? Jeg bare spør?

Å være beviss på den indre stemmen min er nøkkelen til alt. Uten bevissthet, vil jeg bli styrt av krefter som ikke vil meg vel, slik de har gjort så ofte før. Uten nok  bevissthet blir ubevisste valg normen. Ubevisste valg fører ofte til noe jeg egentlig ikke ønsker meg. Noe som kan ta lang tid å bli kvitt.  Mange slike ubevisste valg finnes i bagasjen min, dessverre.

«Lykke er ikke noe du kan forfølge, det er en måte å bli født på gjennom verdsetting»
Rasheed Ogunlaru

Det er dette jeg har bevisstgjort meg på de siste årene:

Vite hvem jeg er, vite hva jeg liker, oppleve noe nytt. Lære om meg selv, vokse, lese, utforske, samhandle, elske, mislykkes, feile, skade meg selv og prøve igjen.

Den eneste måten å leve på er å følge min egen vei. Ved å omfavne min unikhet tar jeg tilbake kraften min. Det jeg skriver her er lettere sagt enn gjort. Jeg har kjent på skuldertrekningene, latteren, hånfliret fordi jeg har valgt en annen vei enn de fleste. Men, «som dagen er skal min styrke være». Det er en sannhet, jeg vet stemmer. Den er ikke bare et billig munnhell.

«Sårbarhet er kjernen i romantikk. Det er kunsten å ikke være beregnende , villigheten til å se tåpelig ut, motet til å si: «Dette er meg, og jeg er interessert i deg nok til å vise deg mine feil med håp om at du kan omfavne meg for alt jeg er, men viktigere, alt det jeg ikke er. «
Ashton Kutcher

Hvet du, jeg har bestemt meg for og det kjennes herlig:

Jeg vil elske til fulle. Le daglig. Dumme meg ut. Omfavne drømmene mine! Føle takknemlighet for de minste gleder. Nyte skjønnheten i stillheten. Tilbringe stille tid alene hver dag. Leve fra hjertet mitt, ikke hodet. Skinne lyset mitt slik at andre kan finne sin vei.

Jeg vil være mer – gjøre mindre. Frigjøre frykt. Tillate meg å motta livets velsignelser. For å leve et lykkelig liv er et valg. Da må jeg også gi slipp på vanen med å dømmel meg selv.

Jeg vil gå utenfor komfortsonen min. Tro på sannheten om at alt er virkelig mulig, fordi det er! Se de stadig nye dybdene av visdommen inne i meg! Samtidig være forberedt på livets stormer og huske å ha på vindtøy og slagstøvler med.

Jeg er ikke fortiden eller feilene mine, men har evnen til å lære av det jeg har vært igjennom og jeg vet at jeg kan omskrive historien min, når som helst om jeg vil. 

«Det tar mye mot å frigjøre det kjente og tilsynelatende sikre, for å omfavne det nye. Men det er ingen reell sikkerhet i det som ikke lenger er meningsfull. Det er mer sikkerhet i det eventyrlystne og spennende, for i bevegelse er det liv, og i forandring er det kraft. «
Alan Cohen

Jeg vil leve mitt liv  – ikke det livet andre mener er best for meg, men være en åndelig kriger! Omfavne hjertets kraft og koble meg daglig til dets kilde. Jeg vil leve et lykkelig og lidenskapelig liv. Mine lidenskaper er min guide til min innerste hensikt og jeg følger dem. Jeg vil strekke meg ut og støtte drømmene til andre – være en venn.

Jeg vil se på hver livserfaring som et verktøy for å koble meg sterkere til alt som tenner livsgnisten i meg. Opprettholde balanse gjennom meditasjon. Være min egen beste venn. Omfavne forandring.

Og viktigst av alt, jeg vil elske meg selv! Jeg er perfekt akkurat som jeg er! 

Jeg er underveis og jeg nyter reisen.

«I dag velger jeg livet. Hver morgen når jeg våkner, kan jeg velge glede, lykke, negativitet, smerte … Å føle friheten som kommer fra å kunne fortsette å gjøre feil og valg – i dag velger jeg å føle livet, ikke å benekte min menneskelighet, men omfavne den.»
Kevyn Aucoin

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsreisen

Jeg vet at du i perioder har sett tilbake på livsreisen din mens du stilte deg selv spørsmålet, hvorfor …… ?
Ja, livet påførte deg mye uventet smerte og du har ikke alltid hatt overskudd eller evne til å takle det som kom din vei.
Smerten i hjertet føltes som et blylodd som tynget deg ned og hindret deg i å leve ut drømmene dine.

Så var det dager da du lærte på den harde måten.

Du følte også et snev av anger en gang eller to, selv om du ikke har brydd deg med å innrømme det.

Til tross for alt du har opplevd, verdsett hver triumferende seier
og lekent husk de skinnende gode stundene.
Du har kjent både på det som løfter deg opp og på uutholdelige skuffelser.
Du har gått gjennom ild og danset av ekstase.

Og selv om du har snublet flere ganger enn du kan telle, holdt motet og troen oppe.
Alltid med et fryktløst og tålmodig hjerte, gå fremover, mens du holder alt du noensinne har elsket fast i hjertet ditt.

Jeg garanterer deg at takknemlighet vil spre seg som blomstrende vildblomster ved siden av flommende bekker av glede.

Selv når det gjør vondt hold ut, og la lyset ditt brenne sterkt og klart.
Det vil ikke være forgjeves, og til slutt, vil du omfavne alt du har opplevd
og kysse livet i det du erklærer det endelige svaret:

Jeg har levd og lever fortsatt. Alt har betydning.
Ja, hvert eneste øyeblikk!

Gå frimodig fremover.
Magi og glede venter deg.

Du vil fortsatt møte motgang og kjenne stormer fare gjennom deg.
Fortvil ikke.
De lar deg finne dybdene i deg selv, så vær takknemlig og sett pris på livets goder når de oppsøker deg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Kjenne kjærlighet til livet

 

I dag har vært en merkelig dag. Jeg har kjent så sterkt på hvor takknemlig jeg er over å være til. Mange vil nok si at livet mitt er både kjedelig og monotont uten særlig variasjon. Faktisk har jeg fått mange slike kommentarer fra venner og bekjente i det siste. De kan ikke forstå at jeg trives med et slikt liv.

De er på farten både her og der. De reiser mye og har et rikt sosialt liv med mange mennesker rundt seg. De forstår ikke hvorfor jeg ikke  bruker tid på  å utforske verden sammen med dem, nå som jeg er pensjonist.  Jeg forstår at de tenker slik. Jeg som alltid har satt pris på å oppleve noe nytt og se andre måter å leve på. Det er bare ikke rom for dette nå. Jeg har ett, for meg, viktig arbeid å gjøre i meg selv, som krever stillhet og ro. Fokuset mitt er på det indre livet. Alt det ytre vet jeg bestemt kommer siden ….

Det har vært et langt og nødvendig indre arbeid for å finne ut hvem jeg egentlig er. Mange mennesker rundt meg distraherer meg bare og får meg til å miste fokuset på det som foregår inne i meg. Det er det viktigste akkurat nå i mitt liv.

 

Motargumentet jeg hører ofte er at jeg kan da gjøre det samme på steder som Bali eller Italia også. Sikkert, men hvorfor det? Jeg trives her jeg er. Dessuten har jeg en sønn og barnebarn i nærheten som beriker livet mitt uendelig. Hva fremtiden vil bringe, er en helt annen sak …

«Vi er her bare en gang. Vi kan enten gå på tå hev gjennom livet, og håpe at vi kommer til døden uten å være for mye kvestet, eller vi kan leve et fullverdig, komplett liv, nå våre mål og realisere våre villeste drømmer.»
Bob Proctor

Jeg tenker at det er her våre veier ofte skilles, fordi vi har forskjellige mål og drømmer for livene våre. For noen er det vanskelig å fatte at vi ikke liker og drømmer om det samme innerst inne. Kanskje vi gjør det, men det gir seg uttrykk på svært forskjellig vis. For drømmer handler som regel om å tilfredstille noen av våre dypeste menneskelige behov.

Du må utfordre frykten din og bevege deg utenfor komfortsonen din blir jeg fortalt, ofte litt nedlatende. Men hva er komfortsonen min? For meg er det ikke å reise til fremmede steder, selv om det sikkert ville ha vært utfordrende nok om jeg reiste alene.

 

Frykt er naturlig. Når jeg beveger meg fremover på reisen fra der jeg er til dit jeg ønsker å være, er jeg nødt til å konfrontere frykten min. Det handler om å ikke la frykten få stoppe meg, fra å ta de nødvendige skrittene for å oppnå det jeg vil ha.

Jeg har sett mange som sier at de utfordrer frykten sin når de drar ut i verden. Så oppnår de bare en dyp rotløshet og indre uro. De glemmer å bruke tid på sin egen indre verden og kjenner på skuffelsen over at «eventyret» ikke ble som forventet. Det trengte ikke være slik om de var bevisst hva de egentlig søkte. Frigjøring kommer innenfra og er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Er du ufri der du er, vil jeg med stor sikkerhet si at du vil være like ufri et annet sted. Selvsagt kan et skifte av omgivelser virke frigjørende og løsrivende fra andres og egne forventninger til hvordan vi bør være. Det er lettere å bryte gamle mønstre når det ikke stilles forventninger til oss fra mennesker som står oss nær. Men hvordan vil det bli å komme tilbake? Klarer vi da å leve ut vårt «nye selv».

«Ikke sammenlign deg med noen i denne verden … hvis du gjør det, fornærmer du deg selv.»?
Bill Gates

 

Med andre ord handler det om hvorfor vi gjør det vi gjør. Er vi oss det bevisst? For eksempel, kan det å reise være fantastisk, dersom det er det som er vår store drøm. Men noen ganger blir reisen en virkelighetsflukt bort fra de virkelige problemene våre. Å bryte opp og begi seg ut i verden, gir anerkjennelse og litt misunnelse fra noen som selv ikke våger eller har anledning, og vi soler oss i vårt mot og dristighet, mens vi gråter innvendig.

Jeg skriver ikke dette for å rakke ned på andres drømmer. Jeg har også en drøm om å reise, bare ikke nå. Det handler om hvilke prioriteringer jeg foretar. Hva er viktigst for meg akkurat nå? Eksempelet om å reise er bare et av mange jeg kunne ha brukt for å belyse det jeg prøver å formidle. Hva er det i meg som gjør at jeg ikke trives med det som er her og nå? Hva er det i mitt indre som lengter etter frigjøring? Med andre ord handler det om å finne den dypere sannheten bak vår lengsel.

I forhold til reisedrømmen behøver den ikke være noe annet enn at vi ønsker å se andre kulturer og oppleve noe eksotisk. Eller vi vil reise for å overvinne vår egen frykt for å reise. Det kan være at vi vil dra ut i verden for å avhjelpe andres nød, osv. Men det kan like så godt være vår egen drøm om å finne et felleskap med andre, noen som kan dele vårt syn på livet. Eller kanskje vi ikke finner fotfeste der vi er, og det som er langt borte lokker oss og innbyr til utforskning.

Det jeg sier er at før vi setter oss mål eller drømmer om noe, bør vi tenke grundig gjennom hva det er som er så forlokkende med det, og om det er dette vi virkelig vil, både indre og ytre sett. Gjør vi et slikt arbeid på forhånd, vil vi garantert kunne bli spart for mange tunge stunder senere.

«Nissen blir med på lasset, uansett hvor jeg drar om jeg ikke gjør nødvendige endringer i det indre livet mitt.»

 

Faktisk er livet mitt både fargerikt og spennende. Kanskje ikke ytre sett, men for meg er det det indre livet mitt en stor utfordring. Jeg vil så gjerne bli virkelig kjent med meg selv og hva som driver meg. Hvorfor jeg tenker og handler som jeg gjør? Hvorfor noe holder meg tilbake fra å gå etter noe jeg vil ha, osv.? Jeg trenger stillhet og ro rundt meg for å gjøre dette arbeidet. På mange måter har jeg trukket meg tilbake fra verden for å gå inn i meg selv og utforske det som bor i meg. Bloggen min er en del av dette arbeidet, samtidig som jeg så gjerne vil formidle min livsvisdom til andre. Det krever faktisk ganske mye mot å innrømme, både mine sterke og svake sider overfor meg selv. Men også å si det høyt til andre.

Turene mine, som regel alene, bare i følge med kameraet, gir meg både inspirasjon og styrker evnen min til å se og forstå. Jeg leter etter tegn som kan vise meg nye sannheter, eller åpne meg for en dypere forståelse og kjærlighet til livet. Noen  turer er ren magi. Jeg blir ledet til de utroligste steder, og finner flere bevis på livets forunderlige og uendelige omsluttende kjærlighet, enn jeg noen sinne har drømt om fantes.

Jeg opplever livets magi når jeg går slik og rusler for meg selv. Mer og mer går det opp for meg at lykken kommer innenfra. Det handler om å glede seg over å være til og nyte det jeg har. Hvorfor skal jeg strebe etter noe som er utenfor meg. Mitt indre rommer en kilde som aldri blir tom.

 

Jeg vet at jeg alltid har et valg. Derfor spør jeg ofte om det er dette jeg virkelig vil? Inntil jeg får et annet svar nyter jeg livet slik det er. I stor grad handler det om hvordan jeg velger å tenke. Fokuserer jeg på alt jeg mangler, forsterker jeg det og livet mitt blir begredelig.

«Den som aldri har gjort en feil har aldri prøvd noe nytt.»
Albert Einstein

Det er utrolig spennende  å utforske mine innerste hemmeligheter. Finne ut hva som har begrenset meg, og hvordan jeg løser opp fastlåste tankemønstre, slik at jeg kan åpne opp for en ny og magisk verden. I stor grad handler det om å se med kjærlige øyne på meg selv. Ikke være så fordømmende og selvkritisk som jeg alltid har vært. Jeg ser mer og mer at jeg eier en indre fred som kommer fra et varmt og omsluttende hjerte. Et hjerte som bare vil meg vel. Det hjelper meg til å se min egen storhet og glede meg over alt jeg blir vist.

Det lærer meg til å lytte og ta i bruk alle sansene mine, fange opp energier, se tegn, tolke drømmer og syn, samt oppfatte betydningen av kroppens ulike fornemmelser. Jeg blir som et finstemt instrument som reagerer på alt rundt seg. Jeg lærer å bruke energien min til å heale både meg selv og andre.  Ren magi, spør du meg.

 

Etter at jeg lærte å lytte til hjertets stemme forstår jeg  mer og mer hvor viktig kjærlighet er.  Jeg klarer mer og mer å gi slipp på sinnet mitt, som jeg har lært å kjenne som et av mine forsvarsmekanismer. Det er så lett å reagere med sinne når jeg egentlig blir såret eller kjenner meg maktesløs.

Tenk om jeg heller kunne reagere med kjærlighet.  Noen ganger kan sinnet mitt få meg til å se detaljene i noe som jeg ikke har sett før. Jeg forstår at jeg må gi slipp på sinnet for å komme videre og vokse som menneske. Det betyr at jeg må jobbe med det som utløste sinnet mitt.

«Å frigjøre sinne vil sponse vekst av kjærlighet.»

Det skal så lite til for å kjenne på gleden og undre meg over livets mysterier. Som når jeg lytter til sangen «Himlen i min favn». En sang som griper meg og får meg til å juble ut i glede. Faktisk har jeg sunget den for meg selv i hele dag. Både tekst og melodi er så vakker. Her er  noen strofer som særlig treffer meg ….

Hvem har tent en stjerne
Som speiles i ditt øye
Hvem tok mørket bort

Rundt oss danser skygger
Nå er engelen borte
Han sa så mye vakkert
Mye mer enn jeg forstår

Er du jordens største skatt
Jeg beskytter nå i natt
Er det selve himlen
Som jeg gynger i min favn

Gi at dine dager
Får bli til andres glede
Gi at alle møter deg
med kjærlighet og tro
Aldri skal jeg glemme
De ordene jeg hørte
Hva som enn oss hender
Vil de gi oss kraft og mot

Hvem har tent den stjernen
som speiles i ditt øye
Himmeldiamanten
over byen Betlehem

Her er selve sangen:

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Det motsatte av kunst er ikke stygghet, det er likegyldighet. Det motsatte av tro er ikke kjetteri, det er likegyldighet. Og det motsatte av liv er ikke død, det er likegyldighet.«
Elie Wiese

Jeg vet at jeg er underveis og går i riktig retning. Inntil jeg er klar for noe annet, nyter jeg min selvpålagte alenehet. Jeg kjenner meg aldri ensom, fordi jeg vet at jeg uansett hvor jeg er, og hva som skjer er omsluttet av kjærlighetens magi og nærhet.

Jeg kjenner en varm intens glede ….. aldri likegyldighet.


Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Finne tilbake

 

«Noen dager, uker, måneder eller år går jeg gjennom et personlig mørke, og skyer overskygger den indre himmelen og jeg kan føler meg fortapt. Men før eller senere, hvis jeg er trofast mot bevisstheten og sannheten i mitt indre, guider de meg til å huske hvem og hva jeg er. Dette forandrer alt, selv om jeg av og til glemmer det og er ved å gå meg vill igjen.»

For en uke siden fikk jeg akutt vondt i ryggen mens jeg gjorde noen ryggøvelser.  I tillegg gjorde det det ikke bedre av at jeg har løftet litt for tung. Jeg vil være selvhjulpen og tar derfor noen utfordringer som jeg ikke burde ha tatt. Sannsynligvis gjorde jeg noen forkjærte bevelgelser mens jeg løftet, slik at jeg bristet et ribben, og/ eller forstrakk en muskel rett under brystet og bakover til  midten av ryggraden.  Jeg har benskjørhet så det kan være en årsak til problemet, uten at jeg har brydd meg med å oppsøke lege. Det er ikke første gangen noe slikt skjer med meg. Det er smertefullt og selv de sterkeste smertestillende tabletter hjelper lite. Verst er det om natta, så søvnmangelen begynner å  plage meg. Jeg gjør det jeg tror er rett, beveger meg så mye jeg orker. Gir meg selv soneterapi og sender healing til det vonde området.

Uten at jeg vet, tror jeg at en av årsakene til problemet mitt kan være anspente muskler. Da jeg gjorde øvelser for å myke dem opp, endret jeg for mye på den skjøre balansen kroppen hadde inntatt for å takle hverdagens utfordringer og musklene låste seg.

Heldigvis begynner jeg langsomt å kjenne litt bedring. Ikke mye, nesten ikke merkbart, men smerten er litt mindre intens nå. I alle fall i perioder.

Det gjør det mulig for meg å reflektere over situasjonen og ikke bare kjenne på alt som gjør vondt.

 

For meg er det innlysende at årsaken ligger i min egen uvilje til å gi slipp. Jeg har  ønsket så sterkt at alt var annerlededes. Når  livet ikke møter meg slik jeg ønsker, blir jeg lei og  faller tilbake til gamle mønstre som jeg trodde jeg forlengst hadde kvittet meg med. Over lang tid har jeg prøvd å tvinge gjennom noe som ikke er for meg, i alle fall ikke nå. Når jeg ikke lyktes, falt jeg tilbake til tanker  om at jeg er mindreverdig  og at livet ikke er på min side. Ganske begredelig egentlig. Alt jeg hadde bygget opp de siste årene synes så virkelighetsfjernt og fortoner seg som en stor gedigen livsløgn. Ingenting av det jeg har trodd på stemmer. Det har vært en ønskedrøm uten rot i virkeligheten, bare et fantasifoster jeg har klamret meg til for å  takle livets påkjenninger…

«Forskjellen mellom en blomst og et ugress er bedømmelsen. Når opplever du at du dømmer andre, livet eller deg selv
Preet Kalsi

Slik har jeg tenkt, men det stemmer ikke. Selvsagt er livet på min side. Det er det jeg har oppdaget nå. Ryggplagene måtte til for å få meg til å stoppe opp og innse noen viktige sannheter. Jeg trenger ikke leve full av anspenthet og tro at alt som ikke lykkes i første forsøk  ikke er ment å bli. Det betyr bare at det som er verdt å streve for, kommer ikke lett, men til tross for  både motgang, tilbakeslag og sorg viser meg mer og mer at det er det eneste rette for meg. All motgangen kommer for at jeg skal bli klar over  om det er verd å kjempe for, eller om det er noe som har utspilt sin rolle slik at jeg kan gå videre.

Det er som en dag der tåken letter og avdekker skattene jeg har søkt etter. De har vært der hele tiden. Jeg har bare ikke sett dem fordi de har vært skjult i tåken som har fylt sinnet og hjertet mitt.

 

Til tross for smertene kjenner jeg en intens glede over å være  levende, over å kunne kjenne på både smerte og glede. Alt forsterkes og viser meg at for å kunne kjenne virkelig glede, må jeg ha kjent på det motsatte først. For å oppleve fred må jeg ha kjent på et sønderrevet sinn, fullt av dyp smerte og nederlag. Det er i motsetninger at  jeg oppdager hvor rik jeg er.

Jeg oppdager  stedet inne i meg der alle følelsene møtes og skaper et felleskap med alt utenfor. En møteplass der jeg kan glemme meg selv, bli ett med alt som er og omskape nederlag til seier. Jeg kaller det alkymi fordi det smeltes sammen til et hele; både latter, smil, glede, sorg, fortvilelse, håp, og et utall andre følelser og uttrykk.


«Ditt liv er et mesterverk – oppdag det!»
Anders Haglund

Glede kommer ofte ut av ingenting. Den bare møter opp og krever sin rett. Akkutat slik jeg kjenner gleden fylle meg midt i all smerten. Den oppstår spontant uten baktanker. Den bare er og fyller meg med liv og tilstedevørelse.

Glede er en dyp form for kjærlighet, men den er også et engasjement for livets eksistens, et følt nærvær av alt jeg elsker, gaver som finner meg til tross for at jeg ofte har gjemt meg bort. Ansikter, stemmer, minner, lukter av den første vårdagen eller et flammende peisbål om vinteren. Mest av alt skaper fraværet til en en jeg elsker en var, vakker grense mellom kjærlig nærvær og et blomstrende fravær.
 
Ofte er det bare en liten ubetydelig følelse som viser meg vei inn i gleden. Den bare er der og vokser seg større og sterkere  når jeg gir den oppmerksomhet.

023 – Kopi

Men plutselig oppstår en liten tanke, en tanke som forteller meg hvor ubetydelig jeg er, hvor vondt jeg har det osv. på de mest finurlige måter. Glede er ikke for meg, tenker jeg og snur meg bort i forgremmet lidelse. Likevel er det noe i meg som vegrer seg mot å se så mørkt på livet. Om jeg er ulykkelig nå, betyr det da ikke at jeg aldri vil kjenne lykkens varme  omgi meg igjen. Og så er den der igjen, en  var liten flagrende følelse, som når jeg gir den oppmerksomhet vokser seg sterkere og  om litt springer ut i et stort smil.

Så hvorfor glemmer jeg så ofte å kjenne etter gledens spede stemme? Hvordan kan det ha seg at jeg ikke følger den indre stemmen som så gjerne vil vise meg hva som trengst for å leve  et bedre liv.

«Det er ingenting som enten er godt eller dårlig, det er tenkning som gjør det slik.»
William Shakespeare

 

Noen ganger er det som om det er en uoverstigelig mur i veien. Kanskje fordi jeg ikke stoler på livet og frykter at alt det gode vil ta slutt snart. At jeg har problemer med å holde på gleden og livet samtidig. At livet kan være fantastisk selv med vissheten om at det renner ut. Kanskje til og med derfor.

Jeg tror at både glede og sorg skape en innsikt og en spire til noe fantastisk. Det må jeg bare tro på.

Å føle en full og uhindret glede er å ha blitt åpen for livet. Å tillate meg å være glad er å ha gått gjennom  fryktens dører, legge bort bekymringer og i stedet lytte takknemlig til budskapet i det som omgir meg. Slik finner jeg glede og styrke i sårbarhet, en trøst og en kilde til uendelig visdom.  Jeg finner  glede i  å sitte ved et stormfullt hav, nyte kveldens dype stillhet, se et kjært ansikt speile seg i stille vann eller se himmelen omkranset av mektige fjell. Vi er her sammen, ikke ansikt til ansikt, men i ånden og sammen skaper vi en hel verden.  Slik er gleden som gjennreises fra smertens intense renselse.

Jeg trengte denne smertefulle opplevelsen for å finne tilbake til meg selv. Til å ta hensyn til meg og plassere meg der jeg hører hjemme som sentrum i mitt livs bilderamme. Ikke som så ofte før sette andre som midtpunkt og selv ta til takke med en plass i bakgrunnen.

Det finnes ingen ord for det aller dypeste i meg. Ord blir utilstrekkelige når  jeg blir bevisst hvor mye som finnes  inne i meg. Det er så lett å drepe denne stillheten hvor alt er. Derfor blir jeg så ofte stresset og engstelig. Stillhet er en fasinerende tilstedeværelse. Stillheten er ikke pågående. Den er tålmodig og trekker aldri oppmerksomheten til seg. Det er gjennom stillheten at jeg finner inn til kjernen av hvem jeg er.

 

Paulo Coelho og det han skriver i Alkymisten fasinerer meg. Han sier at vi er alle alkymister med makt til å bygge våre ideelle liv. For meg er det en stor trøst. Særlig når livet går meg i mot og jeg er ved å gi opp. Alkemi betyr å forvandle eller skape noe gjennom en tilsynelatende magisk prosess. Det som før bare var et mentalt bilde kan bli virkelighet.

Ofte innser jeg at alt jeg ønsker og trenger er med meg helt fra der jeg startet. Jeg leter utenfor meg selv for å finne det jeg søker, men det er forgjeves, fordi jeg har alt jeg trenger inne i meg. Jeg er allerede vellykket når jeg forplikter meg til forbedring, vekst og indre overflod. Det handler om å erkjenner at jeg har de verktøyene i meg som skal til for å lykkes, evnen til å lære, og til å utvikle en sikker tenkemåte.

«Penger er tall, og tall tar aldri slutt. Hvis det kreves penger for å være lykkelig, vil søket etter lykke aldri ta slutt. »

Bob Marley

For meg har det hjulpet å forstå hvorfor jeg opplever det jeg gjør. Det er for en hensikt. Det skal forberede meg til noe jeg skal lære for å gå enda et skritt videre på livsveien jeg har valgt.

Ofte blir jeg fanget opp i streben etter en destinasjon. «Hvis jeg bare kunne få …» «Hvis jeg bare fikk gjort nok til …» «Hvis jeg bare …» Denne tenkningen er meningsløs fordi alt jeg noensinne har er her og nå.

 

Det er bare  å lure meg selv.  Jeg utsetter tilfredstillelse til et punkt som kanskje aldri kommer. Hva hjelper det om jeg ikke tillater meg å være lykkelig på reisen. Jeg kan og bør være stolt av det jeg har gjort, ha et klart mål for fremtiden og alltid være i vekst. Ikke ta  den letteste veien. Jeg vil nå frem, og akkurat nå har jeg kommet til et punkt på reisen  som er svært nødvendig for å kunne finne det jeg søker.

Jeg er takknemlig for alle mulighetene jeg får til tross for at jeg så ofte tabber meg ut. Jeg tenker på det på denne måten: Dette er dørene til det jeg ønsker. Jeg går bare gjennom dem og kommer til den andre siden og har lært noe nytt om både meg selv og verden. Jeg kan ikke lykkes uten. Så hver gang jeg oppdager en ny dør, er  jeg glad og takknemlig, siden jeg er ett skritt nærmere å lykkes.

Det er en vakker kompleksitet av vekst inne i meg. For å få et glimt av dette, er det nyttig å visualisere mitt indre som et tårn med vinduer. Dessverre, er det altfor lett å forbli  fanget i ett vindu, å se ut hver dag på den samme utsikten, på samme måte. Virkelig vekst oppleves bare når jeg trekker meg tilbake fra det ene vinduet, og ser ut gjennom alle de forskjellige vinduene. Gjennom disse ulike vinduene, kan jeg se nye utsikter,  muligheter, tilstedeværelse, og kreativitet. Tilfredshet, vane, frykt og blindhet hindrer meg ofte fra å føle livet og forblir stående i det ene vinduet. Jeg følger gammel vane.

Så mye avhenger av rammen rundt visjonen min  – vinduet jeg ser ut av. Eller sagt på en annen måte om jeg har en ramme rundt livet mitt som lar livet få utfolde seg fritt og utvungent. Ikke slik jeg så ofte har gjort,  å plassere meg selv i bakgrunnen og latt andre overta styringen og være midtpuntet i min livsramme.

 

«Livet er en serie av opplevelser, hver og en av dem gjør oss større, selv om noen ganger er det vanskelig å innse dette. For verden ble bygget for å utvikle karakter, og vi må lære at  tilbakeslagene og sorgene som vi må tåle hjelper oss i vår marsj framover. »

Henry Ford

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å forveksle midlertidig tilbakeslag med permanente feil. Likevel, tilbakeslag er ikke feil, men å slutte er. Den eneste måten jeg kan mislykkes er hvis jeg slutter å forsøke. Hvis jeg ikke er villig til å gå etter det jeg virkelig ønsker meg mest, så fortjener jeg det ikke heller.   Verden vil teste og prøve viljen min til å gripe det jeg ønsker. Derfor gir jeg aldri opp og ber livet om å fortsette å teste meg.

Det er fasinerende hvor mye vi kan vekke i hverandre. Det er noen mennesker som jeg føler en fantastisk tilhørighet til i det øyeblikket jeg møtte dem. Det føles som om de snakket fra en felles hemmelig verden som bare vi deler. Til og med før vi møtte hverandre. Innenfor den nyoppdagede tilhørigheten, opplever jeg fellesskapet intuitivt. Ingenting må sies, testes eller bevises. Vi kjenner hverandres hjerter og på en uforklarlig måte, kjenner vi hverandre. Tillit er ikke et spørsmål. Vi faller inn i en omfavnelse av tilhørighet som syntes å alltid ha omsluttet oss.  For meg er det mer enn magisk og en slik visshet som ikke har rot i noen form for bedrag. Det bare er.

«Ansiktet i steinen er et speil som ser inn i meg.
Jeg har stirret inn i det bevegelige vannet
Jeg har sett det langsomme lyset på himmelen
Bekker har strømmet,
og elver har beveget seg over føttene mine,
men jeg har aldri sett på ubevegelighet
av stein som dette, slik den holder meg, gir meg
ikke en vei fremover, men en døråpning inn, hindrer min trang til å gå,
forbli trofast ved å gå ingensteds.
Noe som vil at jeg skal bli her og ikke se meg tilbake,
bli forvitret av det som kommer til meg, liker måten jeg også
har reist  langt for å være her, en gang motvillig
og nå så stødig, så her, og så villig til
å bli berørt av alt jeg har funnet.»

Fritt omskrevet fra ukjent kilde

dscn8240-2

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden