«Det du benekte eller ignorere utsetter du. Det du aksepterer og fronter, overvinner du.»

Robert Tew

Jeg kjenner den følelsen?

Der jeg føler meg fortapt.

Alene.

Maktesløs.

Følelsen av at jeg sitter fast et sted og har vanskelig for å tro at jeg noensinne vil komme meg videre.

Faktisk har jeg ikke en anelse om hvordan jeg skal komme meg noen vei.

Jeg vet ikke engang hvor jeg vil gå.

Jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Det jeg ønsker å gjøre med livet mitt kan være forvirrende og overveldende. Jeg vet at jeg trenger å gå ut av fornektelsen og forvirringen jeg føler.

«Det er ikke før jeg er fortapt at jeg begynner å forstå meg selv».

Slik hadde jeg det i mange år. Jeg fornektet alt som var vanskelig å akseptere. Jeg levde meg inn i en verden der jeg mestret alt. Faktisk trodde jeg det fullt og helt inntil alt raknet,….  eller rettere sagt, jeg fikk se sannheten og mulighetene bak det jeg så.

«Fornektelse er undervurdert som en tilstand av å være. Benektelse er alltid tilstede og et gode. Fornektelse  er kreativt, nødvendig og selvmedfølende. Å nekte å innse, det jeg ennå ikke er moden og klar for å møte, kan hjelpe meg til å leve i nået.»

David Whyte

Når jeg fornekter noe, kan det få meg til å forstå motviljen min mot dette noe.  Slik kan jeg klare å gi det oppmerksomhet og verdsette det. Det er slik det ber om å bli sett. Å benekte er ofte en overgang  før jeg snur ryggen til gamle tankemønstre og klarer å akseptere det jeg før ikke klarte å innse.

Det kan være overveldende å møte sannheten om meg selv og den «virkeligheten» jeg omgir meg med.

«Dilemmaer kan ikke løses.
Noen ganger kan du befinne deg selv i et dilemma der du blir «forbannet hvis du gjør det, og forbannet hvis du ikke gjør det.» Du kan ikke løse slike dilemmaer ved å velge en side fordi begge veier fører til lidelse. Den eneste veien ut er å forvandle perspektivet ditt til et sted hvor dilemmaet ikke lenger eksisterer. Det er mulig.»

Fornektelse kan være et fengsel dersom jeg lener meg til den på en fastlåst måte. Fornektelse gir meg samtidig et nødvendig springbrett og et medfølende fundament. Først når jeg ser det jeg benekter som en mulighet blir jeg i stand til å ta det neste skrittet.

Ved å forstå motviljen min ved å først observere den, og deretter eie fornektelsen, ser jeg rett inn i  mitt eget ønske om å delta og være tilstede i livet mitt.

Både du og jeg lever med midlertidige historier som tillater oss å ta inn det vi tror eller våger å ta inn av disse historiene. Samtidig omgir vi oss med enorme krefter som vi enda ikke helt oppfatter eller forstår. Benektelse tar ikke slutt før vi våger å gi det oppmerksomhet, og  utvikle en forståelsen for denne oppmerksomheten.  Benektelse er stedet der persepsjon og beredskap møtes. Å nekte fornektelse er å invitere krefter inn i våre liv som vi ennå ikke har klargjort våre «selv» å møte.

«Ikke bli flau av dine feil, lær av dem og start på nytt.»

Richard Branson

Falle fra hverandre, binde det hele sammen igjen. Deretter falle fra hverandre, så binde alt sammen igjen. Livet er faser av integrering og oppløsning. Kaos og samhold. Stillhet og ro. Som med havet, stjernene, solen og månen, strømmer kjærligheten gjennom meg, vasker bort alt som er mindre enn helt, forbereder meg for det som kommer. Men hva det neste er, er neste alltid ukjent for meg. Jeg kan ikke  forstå det ved hjelp av mentale begreper og tankeprosesser. Det er kun hjertet som har evnen til å vise meg det.

Ser jeg nøye etter oppdager jeg at jeg aldri virkelig «faller fra hverandre», fordi jeg aldri  var «helt sammenbundet».  Jeg er det store rommet der «sammenbundet» og «fra hverandre» danser i harmoni i en verden av tid og rom.

Når jeg  identifiserer meg for mye med det å  falle fra hverandre, går jeg i oppløsning og mister kontakten med utstrålingen  jeg naturlig eier, og  blir uten forbindelse til  erfaringene mine. Erfaringene som er bevegelsen av ren, lysende visdom. Jeg glemmer hvor intelligent og hvor kreativt det er inne i meg, og at jeg aldri  har behov for å fikses. Jeg glemmer at mørket, når jeg gir det frihet, er lysere enn tusen glitrende diamanter inne i meg.

«Jeg trenger bare en blomst for å lage en skog vakker.
Jeg trenger bare en venn for å gjøre livet verdt å leve.
Jeg trenger bare en inspirasjon for å tenne mine ambisjoner.
Jeg renger bare et vennlig ord for å kjenne meg verdsatt.
Jeg trenger bare et øyeblikk å føle takknemlighet for alt. »
Dr Jeff Mullan

Når jeg identifiserer meg med å holde det hele sammen, kobler jeg fra sårbarheten min. Jeg snur meg bort fra den vidunderlige virkeligheten som hjertet mitt kunne ha åpenbart for meg. Jeg glemmer at det er gjennom å vise frem det jeg ikke mestrer at jeg har noe å gi til andre. Jeg glemmer at hver eneste sprekk i hjertet mitt er en opplyst port inn til magien og poesien som lever der.

Midt mellom å falle fra hverandre og sammenbinde er et hemmelig sted. Det er der lyset og mørket er likt tilstede, hvor enhet og fellessskap faller sammen, og fremstår i perfekt harmoni, og hvor måne og sol veves sammen. For meg er den blå timen et godt eksempel på dette.

Besøk siden min på FB, Synnas verden,

https://www.facebook.com/Synnasverden