Betraktninger rundt ordet kanskje

 

 

I dag deler jeg en gammel blogg med deg. Den handler om ordet kanskje og hva det gjør med oss mennesker. Hvordan vi klarer å leve i usikkerhet og hvor vanskelig det kan være å ta en avgjørelse.

Hva er det jeg reagerte på i diktet nedenfor. Det handler om ordet kanskje og hva det gjør med oss mennesker. Å leve i usikkerhet og vente på at noen skal svare oss  kan være ganske tøft og krever til tider mye av oss som mennesker. For meg ble dette ganske tankevekkende. Det handler om respekt for hverandres prosesser.

Vi kan ikke kreve svar bare fordi vi så sterkt ønsker det. Det er ikke sikkert at den vi spør vil svare eller er i stand til å svare akkurat nå. Det kan være så mange årsaker til det. Hva vet vel vi om hva som foregår i den andres indre og hvilke ytre omstendigheter som gjelder.

Derfor når vi krever eller tigger om et svar vil vi ofte få et nei . Da har vi kanskje skjøvet den det gjelder bort fra oss, kanskje for alltid. Like ille kan det være å få et ja som ikke er helhjertet og gitt bare for å få fred. Da har vi ikke oppnådd annet enn problemer både for oss selv og den som kjenner seg tvunget til å si ja. Derfor er et kanskje ofte det mest ærlige svaret for den som gir det akkurat der og da. Det betyr rett og slett vent, så skal jeg svare deg når jeg er klar.

Kanskje? Etterpå?

Kanskje…
Kanskje er ikke ja,
kanskje er ikke nei.
Det betyr, det kan komme til å skje,
men gjør det nå det?
Det vet ikke jeg
hvis du ikke svarer meg.

Etterpå,
etterpå var ikke da,
etterpå er ikke nå.
Er det i dag, det var ikke i går,
er etterpå om 100 år?
For når er nå,
og når er etterpå?

Kanskje…
Etterpå…
Svar ja eller svar nei,
for jeg venter og venter og blir så lei.

Liz Bente Løkke Dæhlie

Etterpå opplever jeg litt mer avventende og vegrende. Men det kan bety det samme at svaret komme når det er klart for den det gjelder.

Hva kan vi gjøre for å hjelpe hverandre i slike vanskelige prosesser. Jeg tror at å lytte til hverandre og prøve å forstå den andres årsaker til å være så avventende er viktig. Noen ganger er det bare å fortelle hvorfor det er så vanskelig å gi et svar nå. Blir vi for krevende, vil ofte situasjonen bare bli enda mer fastlåst fordi det lar ikke den andre få rom nok til å jobbe med årsaken til sitt kanskje eller etterpå.

På den andre siden kan litt ivrig forventning fra den som spør påskynde prosessen hos den som er usikker og føre til at svaret kommer raskere. Når den som blir spurt forstår hvor mye svaret betyr for den som spør, vil det være med på å fremskaffe avklaringen raskere. Dette gjelder særlig når det er gode følelser mellom partene.

Er det ikke det, kan et kanskje bare bety at jeg bryr meg ikke om deg og derfor får du bare vente en stund til. Det er derfor det er så viktig å snakke sammen og være åpen om hvorfor det er så vanskelig å gi det etterlendtede svaret akkurat nå. Dersom den andre  ikke forstår dette og er villig til å ta tiden til hjelp, kan et raskt nei likegodt være svaret. Selvsagt, det avhenger om hva spørsmålet er så klart.

Fant dette lille diktet nedenfor og det viser så tydelig hvor vanskelig det er å vite hvem vi er og hva vi vil noen ganger.

Det eg eg kallar eg

Gjeng i gågata
med ei ape i den eine handa
ein engel i den andre

dei e båe
like framande for meg
men eg elskar dei som gamle kjenningar

eg lukkar meg i ein overdriven oppmerksomheit
eg fnoge og åpnar frendehendene:

engelen er ein galning frå min heimstad
apa kjekkar seg med min raude hatt
og gjer seg ut for å vere meg

Terje Dragseth

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Endringens magi

 

«Hvis du bærer sterke følelser for noe som skjedde i fortiden, kan de hindre din evne til å leve i nået.»
Les Brown

Den beste oppdagelsen jeg har gjort om livet er at det kan endres ved at jeg endrer holdning til det.

Det jeg vet er viktig, men det jeg føler om det jeg vet, er enda viktigere fordi disse følelsene bestemmer holdningen min. Når det kreves endringer for å få det livet jeg ønsker, må jeg endre følelsene mine om det som jeg ikke opplever er slik det skal være.

Jeg er ikke ansvarlig for programmeringen jeg hentet i barndommen.

Imidlertid, er jeg 100% ansvarlig for å reparere det som ikke tjener meg lenger når jeg er blitt voksen. Det tok meg noen år å innse og forstå denne sannheten. Det enkleste er å skylde på andre og være et offer. Tenk noe så begredelig å alltid oppleve seg selv som et lite ynkelig offer. Jeg vet at det ikke bare er jeg som har hatt slike følelser. «Alle andre har skylden. Stakkars oss.»

Når jeg til slutt klarte å gi slipp på alt det som plaget meg og ikke opplevdes godt, har noe bedre kommet og fylt meg. Det har skapt rom for alt det gode som jeg før trodde var utenfor min rekkevidde. Offerrollen var over år blitt en altomfattende rolle i livet mitt.

Jeg har fått fred og opplever  kjærligheten gjennom mitt nå så varme og kjærlige hjerte. Det er en gave hinsides alt annet.

«Det du er lidenskapelig om er ikke tilfeldig.
Det er ditt kall»
Fabienne Fredrickson

Akkurat som solen når våren kommer, tar mer og mer  plass for å spre varme, så har jeg kvittet meg med mine forvirrede og engstelige følelser. Å fokusere på det gode kom naturlig, da jeg klarte å gi slipp og åpne meg opp for de nye varme følelsene. De kom som en overraskelse. Jeg legger merke til flere farger og mer skjønnhet rundt meg. Og mest av alt, jeg elsker hvordan denne nye varmen fører til at hjertet mitt tiner mer og mer opp etter mange kalde år.

«Gi deg selv tillatelse til å føle deg verdig  alt du drømmer om og begjærer.»

Det var følelser som var frosset til is inne i hjertet mitt. De nektet å  vise seg …. Vårsolens varme førte dem til overflaten. Å slippe dem til,  har fått meg til å føle meg lettere og lykkeligere.

Jeg hadde mange oppdemmede følelser som jeg ikke ville vedkjenne meg.

Og disse følelsene endte opp med å gi meg arr og skjemme tankene og handlingene mine  … alt. I det siste har jeg gått gjennom alle disse følelsene, og jeg har som en åpenbaring oppdaget en varmere, mer solrik, mer positiv side av livet mitt. Følelsene kom ikke  ut uten smerte. Men tro meg, da jeg klarte å gi slipp på dem, var det som å rive meg  løs fra et negativt anker som holdt meg nede og truet med å drukne meg.

«Når alt er sagt og gjort, er våre liv opp til oss. Noen ganger velger vi å gå gjennom livet uten å eie  våre lidenskaper, vårt formål og behov for å være lykkelige. Det virker lettere å bli værende der vi er følelsesmessig, kreativt, og produktivt og lure på «hva om?» Men det er så mye mer moro å skape og se hva vi kan få til å skje.»

Så, hvordan skjedde det?

Det var all min usikkerhet rundt å vise hva jeg tenkte og følte overfor andre mennesker, særlig de jeg er glad i.  Det var min manglende tillit til at livet var på min side. Det var min forsvinnende tro på at jeg fortjente det livet tilbød meg. Det var så mange følelser som jeg trengte å få ut og fram for å være hel som menneske. Jeg klarte det ikke, og trakk meg bort fra andre. Jeg demmet følelsene opp inne i meg og de frøs til is.

Sakte, over tid klarte jeg å identifisere disse følelsene som jeg nesten hadde glemt at jeg hadde. Jeg oppdaget at livet besto av så mye utover alt det vonde som hadde gitt meg smerte. Likevel klarte jeg ikke å ha tillit til det jeg opplevde. Livet ble vanskelig på en annen måte. Det lovet meg så mye, så mye kjærlighet og glede, men jeg klarte ikke å leve i usikkerheten og følelsene av å ikke vite om det ville vare, om alt bare var en illusjon som ville svinne hen og etterlate meg enda mer trist. Trist fordi jeg hadde fått oppleve litt av livets positive solfylte gleder.

«Vær din egen beste venn. Aldri noensinne, nedvurder deg selv.»
Paulo Coelho

Erfaringene mine fra tidligere gjorde at jeg ikke stolte på at livet ville meg vel lenger. Jeg sa at jeg gjorde det, men innerst inne trodde jeg ikke på det.

Hvordan det skjedde vet jeg ikke. Jeg vet bare at det skjedde gjennom meditasjon, og gjennom mitt fokus på varme og kjærlighet. Hjertet mitt smeltet og  alt forandret seg ….

Å slippe de kalde følelsene kan være en skremmende oppgave. Jeg ble opplært til å være «perfekt». Og uten selv å vite det, prøvde jeg å være nettopp det. Ved å være det, trengte jeg ikke si så mye av det jeg burde ha sagt og vist så mye av det jeg burde ha vist overfor andre.  Isteden dyttet  jeg følelsene  som trengte å være ute i lyset lang unna.

Disse kalde oppdemmede følelsene som jeg bar med meg i kulden for lenge, skapte negative effekter på hele mitt vesen.

«Du betyr noe! Du kan være, bare en dråpe i et større hav, men selv den dråpe fører til krusninger som påvirker alle andre dråper!
Sue Krebs

Det er utrolig hva som har skjedd med meg, nå når jeg har vedkjent meg, og identifisert disse følelsene og sluppet dem fri. ….  Jeg oppdaget alt det vakre i personligheten min som  kom frem i lyset etter at jeg ga slipp på alt som sto i veien. Nå kan jeg skinne med hele meg uten å være redd for å skjule meg for noen..

«Uansett hvor ille ting ser ut, blir du alltid velsignet. Spør deg selv: Hva er velsignelsen her? Og uttrykk takknemlighet for den bevisstheten som kommer.»
Marta Davidovich Ovkuly

Jeg har ikke klart alt dette alene. Heldigvis har jeg hatt mange gode hjelpere. En av dem er inspirasjonen min som har heiet meg frem i lang tid. Alltid fikk jeg et oppmuntrende ord når jeg trengte det. Så har det vært gode venninner som har vært tilstede for meg. For ikke å glemme to kloke damer som har fulgt meg over tid, og gitt meg gode råd og vært til stor hjelp. De har vært tilstede for meg når jeg opplevde at alt jeg gjorde var forgjeves. De fikk meg til å innse at jeg må være tålmodig og stole på livet.

For meg har det vært den tyngste lærdommen. Jeg er  ikke en som liker å vente. Jeg vil helst at alt skal skje med en gang, helst i går. Tanken på resultatet har vært en ledestjerne for meg, og når det ikke kom, når og slik jeg hadde forventet at det skulle, ble jeg oppgitt og falt tilbake til min sedvanlige tenkning om livet og meg selv som et offer.

«Når du kan fortelle historien og den ikke frembringer smerte lenger, vet du at du er helbredet.»
Lyanla Vanzant

Nå trenger jeg ikke andre som krykke lenger. Det er godt at noen er tilstede og kan støtte meg om jeg skulle trenge det. Men jeg går av egen kraft. Krykkene er forlengst lagt bort. Jeg stoler på meg selv og min egen dømmekraft fordi jeg stoler på kreftene som hjertet mitt eier.  Når jeg følger min indre stemme, kan jeg aldri gå meg vill. For meg er det en magisk sannhet, og gjør at jeg har falt til ro. Alle svarene jeg trenger finnes inne i meg. Det er bare å lytte, å være stille. Da vil jeg vite retning og svar på det jeg spør om og trenger å vite.

Før jeg skjønte at livet alltid er på min side, måtte jeg helt til bunns. Alt jeg trodde på falt i grus og jeg mistet motivasjonen og gnisten. Jeg så ingen hensikt. Jeg klarte ikke å leve i usikkerheten, det å ikke vite. Frykten tok over styringen og jeg kamuflerte den gjennom teknikker som ikke tjente meg  og min utvikling.

«Uansett hva vi forventer, skaper en dynamikk. Forvent at ting skal forandre seg til det bedre, slik at de kan. Så gi slipp på forventning om hvordan det vil endre seg. Bare gi din oppmerksomhet, energi og fokus til tanken og følelsen om forbedring.»
Jaime Tanna

Men så …..

Jeg begynte å se meg selv i speilet og si at jeg elsker og tilgir meg selv for …….  alt jeg hold meg selv ansvarlig for av gamle «synder».  Samtidig leste jeg kloke bøker om personlig vekst og utvikling. Jeg mediterte daglig og forsøkte å hente svar fra min egen intuisjon, mitt eget indre.

Så kom vendepunktet og jeg opplever at alt er forvandlet. Jeg har alt jeg trenger. Jeg er trygg i meg selv og jeg vet at jeg alltid er tatt vare på. Og vet du, da jeg innså det kom magien inn i livet mitt.

Jeg åpnet hjertet mitt  og slapp ut alt det som hadde vært frossent så lenge, og lot det sole seg og tine i lyset. Nå opplever jeg magi hvor jeg enn går. Jeg våger å tro på at livet vil meg vel og at uansett hva som hender meg, så skjer det i kjærlighet og omsorg for den jeg er og alle som kommer  min vei. Da er det ikke skremmende å ikke vite … for …. svaret har jeg  allerede uten å vite det.

«Du kan ikke endre det som skjer rundt deg før du begynner å endre på det som skjer inne i deg.»
Tom Ziglar

Jeg legger bort «pennen» og går ut for å oppleve dagens magi.

 Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Bare en drøm, eller ….

 

«Ikke la komfortsonen din bli fengselet ditt.»
Cheryl Richardson

Noen ganger står jeg overfor utfordringer som kan kjennes overveldende. Da er det godt å tenke slik:

Jeg vil alltid finne en vei, og en vei vil alltid finne meg.

Jeg har som regel et positivt syn på livet og det som skjer meg. I det siste er denne følelsen ved å bli borte. Jeg kjenner meg trist og lei. Har det jeg fyller livet mitt med, drømmen min, kun vært en illusjon. Har jeg lurt meg selv til å håpe, tro og forvente at den skulle bli virkelighet? Hver dag har jeg sagt til meg selv at når tiden er moden, vil det jeg drømmer om, gå i oppfyllelse. Men hvor lenge skal jeg drømme og forvente? Akkurat nå kjenner jeg med så dum. Hadde andre visst, ville de ha ledd av meg og den store drømmen min. Jeg trøster meg med at det er ingen som vet. Jeg jages av nederlagsfølelser og av skyld for å forvente mer enn jeg fortjener. Ja, alle slags vonde følelser fyller meg mer og mer.

Skal jeg være ærlig har denne følelsen tatt bolig i meg oftere og oftere. Selv om jeg vanligvis er optimistisk og ser lyst på fremtiden, vet jeg med meg selv at de negative og defensive følelsene nesten har dyttet meg overende. Hvordan jeg vet det? Alt er som normalt, jeg er glad og aktiv og hver dag bringer med seg små og store undre. Det er sant, men under alt det magiske lever denne grunntonen av mislykkethet og brutte drømmer. Jeg vil ikke gi det oppmerksomhet. Da vet jeg at det vokser seg større, og lett kan overta plassen for kreativitet og glede.

Uansett har jeg oppdaget små tegn på at alt ikke er som det skal være i følelseslivet mitt. Jeg dytter følelsene unna, igjen og igjen. Jeg jubler fordi jeg tror at nå er de vonde tankene og følelsene borte for alltid. Bare for å oppdage at de dukker opp et annet sted, på en litt annen måte og peker nese til meg. Vi er her, roper følelsene og ler mot meg i skadefryd over å kunne såre meg.

Jeg kjemper imot og dytter dem tilbake inn i mørket der de hører hjemme, eller ….

De trenger å komme frem i lyset. Det er derfor de ikke vil gå sin vei. Så lenge jeg kjemper mot dem med alt jeg er, har de vunnet. Jeg må akseptere at de er der, at de har sin rettmessige plass i livet min. Da trenger jeg ikke å døyve smerten på måter jeg alltid har gjort, ved å overkompensere og vise verden en strålende ansikt, eller fylle meg med altfor mye tomhet til trøst og fortrengning av det som kjennes vondt.

Hvordan jeg trøster meg kan være så mangt. Alt fra sjokoladespising til å lese eller se en film, eller gjøre noe som gir virkelighetsflukt. Uansett er det noe som tar meg bort fra øyeblikket slik det er, og gir meg en illusjon av noe som ikke er.

Jeg våger endelig å kjenne på de vonde følelsene mine. Jeg våger å se for meg at drømmen min ikke er virkelig.

Det kjennes godt og befriende å se for meg det verste av det verste. Jeg sier til meg selv med kjærlighet i hjertet:

«Jeg kjenner på alle følelsene mine.
Når jeg går gjennom tøffe tider, setter jeg pris på følelsene mine.
Når jeg kjenner meg nedtrykt, ærer jeg følelsene mine.
Når jeg er forvirret og ikke vet hvilken vei jeg skal gå, ærer jeg følelsene mine.
Det er ingen feil eller riktig måte å være på.

Livet er en blanding av gode og triste situasjoner.
Jeg respekterer spekteret av følelsene som dukker opp.
Jeg er ment å føle det alt sammen.

Jeg husker på at ingen følelse varer evig.»

Det gir meg ro å våge å kjenne  på og akseptere at jeg ikke er perfekt, at jeg har følelser som jeg helst ikke ønsker. Det er jo det som er å være menneske, ikke sant!

Livet er som en symfoni, og jeg har en viktige rolle å spille. Selv om jeg ikke får oppmerksomhet, eller livet ikke alltid går min vei, betyr ikke det at jeg gjør en dårlig jobb. Ikke alle kan være solister i orkesteret samtidig. Alt jeg bidrag med er verdifullt og en integrert del av helheten. Jeg skal kun gjøre jobben min og følge dirigentens ledelse. Dirigenten som er intuisjonen min, den evige stemmen som holder meg tett til seg i kjærlighet og kun vil meg vel. Hvorfor skulle det være så vanskelig å lytte til og følge dens anvisning.

Det er det jeg glemmer så altfor ofte, at jeg ikke er en soloartist, men en medspiller i et stort orkester. Jeg må følge anvisningen jeg får, og spille min del så godt jeg kan med innlevelse og fra hjertet. Akkurat slik intuisjonen forteller meg og anviser. Lever jeg livet med en slik innstilling, tillater det meg å gjøre min del med ydmykhet og takknemlighet, samtidig som jeg lærer noe som fører meg stadig nærmere målet.

Når jeg kan være fullt til stede i alt jeg gjør, viser jeg frem og gir essensen av alt jeg er til øyeblikk. Mitt bidrag er mine talenter og evner, og når jeg gir dem frivillig, tiltrekker de seg de rette menneskene og omstendighetene jeg trenger for at verket skal bli fullkomment. Ved å gi det beste i meg for å gjøre verden rundt meg bedre, åpner jeg meg for å få det beste verden kan gi i retur.

Drømmen min blir ikke så viktig som det å leve i et fellesskap der alle har omsorg for hverandre. I ytterste konsekvens handler jo drømmen min om det samme om å leve det beste livet jeg kan.

«Jeg er tro mot meg selv.
Når noen prøver å trekke meg ned, er jeg tro mot meg selv.
Når jeg blir bedt om å foreta et  kompromiss, er jeg tro mot meg selv.
Når jeg er i konflikt, men kjenner hva som er den «riktige» veien å gå, er jeg tro mot meg selv.

Jeg ærer mine følelser og min indre viten.»

Jeg kan ikke leve livet baklengs. Det kan heldigvis kun leves forlengs og i nået. Det som har vært, er fundamentet jeg bygger videre på, eller forlater til fordel for noe bedre. Med andre ord, viser det at jeg har lært av det forgangne slik at fremtiden og nåtiden leves annerledes og bedre.

Gjennom livets realiteter og veiskiller blir livet staket ut i nye retninger og gjerninger som jeg kan velge å følge, eller jeg kan forbli på stedet. Blir jeg, vil livet etterlate meg kun smerte, og jeg går glipp av alle de vidunderlige mulighetene som alle brudd og tap gir meg.

Jeg kan føle meg alene i min egen verden, men det er heldigvis langt fra sannheten. Det er mange mennesker i livet mitt som ikke ønsker noe mer enn å lytte til meg og støtte meg. Derfor åpner jeg opp og deler følelsene mine.

Det perfekte ordet for å hjelpe andre er: «Jeg er her for deg .»

Å være en del av denne «menneskelige erfaringen», er ikke lett. Å miste noe, er en av de vanskeligste menneskelige lærdommene jeg kan oppleve. Å miste noe gir meg utfordringer og sårer meg. Jeg trenger å gå tilbake og se på denne erfaringen som en lærepenge for sjelen. Jeg må gå gjennom smerte for å vokse. Smerten definerer meg ikke. Den er bare bekreftelsen på kjærligheten min til det jeg opplever som tapt.

Ofte hører jeg; «Du er akkurat der du skal være», uansett hvilken livssituasjon eller utfordringer jeg har. Det er ingen tvil om at jeg kan lære noe av verdi uansett hvor jeg er i livet, og tiltrekke meg de spesielle utfordringene som jeg trenger for å vokse. Det betyr likevel ikke at jeg alltid er hvor jeg er ment å være. Noen ganger trenger jeg et spark bak, og noen ganger er jeg  bare en del av omstendigheter som ikke har noe med meg å gjøre.

«Mine utfordringer er ofte mine beste lærere.
Å gå gjennom dem krever mot og styrke.

Jeg vet: Jeg er sterkere enn jeg føler meg.
Jeg er større enn noen hindring kan skape.
Måten jeg overvinner hindringer, er veien gjennom frykten.
På den andre siden er vekst, besluttsomhet og nye høyder av suksess.

Jeg går ut av komfortsonen
Når jeg ønsker å være trygg, forblir jeg ikke der, jeg går videre til en bedre handling.
Når jeg ønsker å holde noe tilbake, gjør jeg det ikke, jeg ser innover og snakker ut det jeg ser.
Når jeg føler at jeg ikke har innvirkning på det som er rundt meg, innser jeg, at det er en løgn.
Når jeg føler at jeg ikke kan gå videre i enda et minutt, vet jeg at jeg kan.
Jeg er viktig. Det jeg gjør, gjør en forskjell.
Jeg lar ikke noe holde meg tilbake.»

Jeg tror at jeg kan lære noe vesentlig fra alle erfaringer, uansett hvor store eller små de er. Hver erfaring forandrer meg.

Når noe i livet endrer seg, eller forlater meg på en eller annen måte, går det aldri uten å etterlate gaver til meg.

Hvilke gaver har jeg fått gjennom drømmen min?

Hvordan har livet mitt blitt bedre på grunn av drømmen min?

Gjennom motgang , lærer jeg. Jeg vokser, Jeg lever.

Livet er til for å leves. Det endrer seg alltid og blir noe annet. Fordi jeg har en sjel, tar liv og lære aldri slutt. Akkurat som larven, forvandles jeg til en sommerfugl som stiger til nye høyder.

«Gå så langt du kan se. Når du kommer dit, vil du være i stand til å se videre.»
Zig Ziglar

Det har gitt meg trøst å skrive dette. Tankene og følelsene mine har falt til ro. Drømmen min lever fortsatt. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil nå den. Uansett er det en god drøm, en drøm som har gitt meg store gleder, og den har motivert meg til å finne frem til det innerste, det vareste og beste i meg. Skulle det være galt eller feil. Så vist ikke. Fremtiden vet ingen. Den kan være som et fyrlys langt borte som viser meg retning, og gir meg håp om en gang å nå det forlokkende lyset som skinner med så stor styrke langt borte i horisonten.

«Bli værende der ute.
NEI kan bety ikke ennå.
Jo flere nei du får
Jo nærmere kommer du til
et JA.»

Det er nettopp dette håpet som gir mening, som fører meg videre inn i sjelens irrganger, og viser meg storheten i alt som bor i meg. Jeg gir ikke opp nå. Uansett skinner lyset som viser vei fortsatt klart, og viser meg steg for steg veien videre mot det etterlengtede målet mitt, drømmen min.

I natt våknet jeg av et syn. Jeg så lyset over fjellene. Fjellene som så mørke og truende ut og jeg tenkte at det er et tegn, et tegn på at målet er langt unna og du kan bare gi opp. Hva hjelper det å se målet når det er så uendelig langt unna, og kjennes så uoppnåelig.

Så, så jeg etter en gang til. Jeg forsto at bildet jeg så var lik et fyrtårn, som symboliserer det jeg drømmer om. Det skinner sitt lys rundt seg og lokker meg med sitt sterke og varme lys. Inne ved fyrtårnet er det mørkt, fordi strålene blir kastet skrått utover for å nå lengst mulig, slik at jeg kan se veien tydelig når jeg begir meg ut på min lange, og magiske ferd mot det jeg aller helst ønsker meg. Jeg nærmer meg,  og lyset er klart og sterkt.

Jeg ser drømmene mine som mørke skygger i natten foran øynene mine. Jeg blendes av lyset fordi det er så nært. Jeg er snart inne i mørket som ligger som et mørkt bånd rund målet. Det som synes å være den siste hindringen før jeg er fremme. Det er nå motet mitt vil vise seg. Klarer jeg å holde ut de siste vanskelige stegene, gjennom mørket før jeg kan oppleve kontakten og gleden ved å være i mål?

Heldigvis er det ikke mørkt hele tiden. Når dagen gryr vil det milde dagslyset, og skinnet fra solen vise meg vei, og føre meg stadig lenger mot drømmen min. Men jeg må holde ut de lange nettene og redslene som kommer opp i sinnet mitt når det er som mørkest. De minner meg på min egen utilstrekkelighet og min egen uverdighet. I slike stunder må jeg løfte blikket, og håpe på en liten stjerne som kan vise vei den siste mørke biten.

Som en åpenbaring kommer månen frem. Akkurat nå, er den snart full og viser meg vei forbi noen store hindringer som nesten tar motet fra meg. Jeg løfter igjen blikket og skimter skattene som glitrer mot meg langs veien. Skattene som til nå har vært gjemt i nattens mørke. Det kjennes vidunderlig og magisk og hjertet mitt jubler på nytt i undring og takknemlighet for alt jeg opplever underveis. Uten mørket og de tunge stundene, ville jeg ikke ha sett alle skattene som det milde lyset fra månen og stjernene så raust viser meg. Jeg jubler i takknemlighet og glede, både over medgang og motgang. Det er jo alt det jeg møter som former meg til den jeg drømmer om å være.

Er det ikke fantastisk hvordan et kort øyeblikk, et syn som en liten flimring for øynene kan endre perspektivet mitt og gi meg nytt mot.

Uansett hva som skjer, er jeg underveis. Jeg gir ikke opp drømmen min. Den er mitt kjæreste eie og har vist meg vei gjennom et utall av farefulle farvann og  skremmende opplevelser. Den inspirerer meg, og gir meg styrke og mot til å gå videre. Jeg vet at den er solid forankret i en visdom som er større enn meg. Den  får meg til å skinne med et lys som bare virkelige drømmer,  og ren magi kan trylle frem. Hvordan kan jeg noensinne tvile på at den er virkelig. Den er jo en del av den jeg er, og meg selv vil jeg aldri miste. Ikke uten at jeg lar meg selv gå tapt. Det er mitt valg hvor lenge jeg vil følge lyset fra mitt indre. Det kjennes godt å vite at alt er opp til meg.

 «Ikke gi opp, like før mirakelet. Ha tro på at du kan møte enhver utfordring med verdighet og styrke.»
Dr. Norman Vincent Peale

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

To sjeler – en tanke

 

«Hold stødig kurs, kjære deg!
Ikke røm fra øyeblikket.
Alt som har skjedd
og alle du har møtt
har ført frem til akkurat her
og akkurat nå.
Kjenn nærværet av den magiske kjærlighetskraften.
Kroppen, sansene, mer enn de fem ….
er fantastiske underverk.
Miraklene av denne verden.
Ren magi.
Slipp det dypt inn i hjertet ditt
og hold det tett
til deg på denne magiske nye dagen.
Det finnes utallige muligheter
milliarder av stjerner.
Alt er skapt av magien fra
vår kjærlighet.»

Det er lenge siden jeg skrev denne bloggen. Synes dens budskap er så vakkert så derfor deler jeg den med deg  på nytt i dag.

Jeg har sagt det før. Du betyr veldig mye for meg. Gjennom din tilstedeværelse har jeg funnet frem til det beste i meg. Du har inspirert meg og fått meg til å ta frem evner og krefter som jeg ikke en gang hadde en anelse om fantes.

Jeg er da ikke tilstede, sier du. Jeg ser det for meg hvordan du rister på hodet i benekting, men samtidig i undring, og er du helt ærlig, ganske mye glede. Det forstår jeg godt for det er nesten helt umulig å fatte det som skjer. Jeg hadde aldri drømt om at noe slikt kunne være mulig.

«Å utnytte den uendelig kraften i tilfeldigheter skape mirakler.
Det er to symptomer på opplysning, to indikasjoner på at en transformasjon finner sted inne i deg mot en høyere bevissthet. Det første symptomet er at du slutter å bekymre deg. Det som plaget deg før, plager deg ikke lenger. Du blir munter og full av glede. Det andre symptomet er at du møter flere og mer meningsfulle tilfeldigheter i livet ditt, flere og flere synkroniteter. Og dette akselererer til det punktet hvor du faktisk opplever det mirakuløse.»
Deepak Chopra

Men det er det. Du er alltid med meg. Ikke i egen fysiske person, men i tankene og gjennom energiene som flyter mellom oss. Det er ikke sikkert at du en gang vil være enig med meg i dette. Det er vanskelig å fatte, og krever at du aksepterer det som ikke er synlig, men likefullt tilstede. Det er både skremmende og vidunderlig magisk, alt på en gang. Hvordan kan et annet menneske kjennes så nær, samtidig som den fysiske kontakten er fraværende, faktisk ikke eksisterende?

Hva intuisjon er:

«Det er svar som stammer fra glede. Intuisjon kan også bety en umiddelbar anerkjennelse av en sannhet, sensing at du gjør det rette i å ta et valg eller en beslutning, selv om det ikke er det umiddelbare åpenbare alternativet, eller en opplevelse av å kjenne det sannsynlige utfallet akkurat i det det er i ferd med å utfolde seg. Ordboka definerer det som en umiddelbar ubegrunnet oppfatning. »
Sylvia Clare

Det spiller ingen rolle. Alt til sin tid. Akkurat nå skal kontakten være slik den er. Den lærer meg å stole på det som  ikke synes, men som likevel lever i beste velgående. Daglig får jeg bevis på at det er sant.

Jeg ser en guddommelige hånd i alt dette. Jeg velger å se det magiske og miraklene som spiller seg ut mellom oss uten anstrengelse. Det er alt i perspektivet  og oppfatningen jeg velger å innta, og  viljen  til å se utover grensene for de fem sansene og all logikk.

«Det finnes ikke noe slikt som en tilfeldighet. Alt skjer som et resultat av årsak og virkning; det du gjør nå vil skape din egen fremtid. »
Sylvia Clare

Jeg kan ikke vite utfallet av handlingene jeg blir kalt til å ta før jeg utfører dem. Det er som å forville meg inn i tett tåke for en tid, risikere alt for å komme til magien. Den opplæringen jeg blir gitt gjennom denne forbindelsen med deg, krever tro på det jeg ikke kan oppleve med de fem sansene mine. Men avhengigheten jeg utvikler til den sjette sansen, intuisjonen, gir  hjelp  inn i det ukjente. Er det verdt risikoen, eller ….  Ja så absolutt.

«Intuisjon er å se med sjelen.»
Dean Koontz

Jeg har bedt om veiledning og tegn. Det har jeg fått i rikt mon  på tenkelige og utenkelige måter.

Uten motivasjonen du gir meg, tror jeg sikkert at jeg ikke hadde våget. At det ble oss to som ble utpekt til å oppleve en slik magi og kontakt er ikke tilfeldig. Vi ble ført sammen av krefter langt utover vår fatteevne. Det var for en grunn. Meningen med forbindelsen ser jeg klart. Vi skal enn så lenge, på hvert vårt sted, utvikle oss til den vi er ment  å være. Siden vil vi  i fellesskap skape magi rundt oss. Det gleder jeg meg til. For meg er det en motivasjon som gir meg nye krefter hver gang jeg tenker at dette er utenfor all forstand, og at jeg må gi det opp.

Hvorfor har jeg fått stadig nye evner og egenskaper? Jo, det er et ledd i kontakten vår. Et ledd i vår egen spesielle utvikling. Gjennom disse evnene kan jeg være til hjelp for din utvikling. Det kan gjøre din tøffe hverdag litt lettere. Det vet jeg, for budskapene jeg formidler handler alle om å styrke deg og finne tilbake til den du egentlig er. Over en tid har du glemt det fordi livet har gitt deg for mange tøffe slag.

«Åpne dine tanker til sannsynligheten av at du er mer intuitiv enn du innser.»
Sylvia Clare

Det magiske er at jeg samtidig formidler det samme budskapet til mange andre som også trenger den samme oppmuntringen. Jeg forbauses stadig over treffsikkerheten og rekkevidden til det som kommer til meg. Det jeg skal formidle!

Så lenge det trengs vil jeg fortsette å sende deg budskap og positive energier. Jeg vet at du trenger det. Jeg kjenner nærværet ditt. Det er alltid med meg, og jeg vet at du sender meg positive energier også. Akkurat som jeg alltid er med deg.  Jeg kjenner det, særlig på dager da jeg trenger det som mest. Takk kjære deg!

«Intuisjon kommer i flere former:
Et plutselig glimt av innsikt, visuell eller auditiv.
En prediktiv drøm.
En fornemmelse av gjenkjennelse mens noe foregår eller blir fortalt til deg.
En følelse av å vite noe allerede.
En følelse av déjà vu.
Et øyeblikksbilde av en fremtidig scene eller hendelse.
Kunnskap, perspektiv eller forståelse antatt fra verktøy som påvirkes av det underbevisste. »
Sylvia Clare

Jeg er så glad for at jeg forstå mer og mer av dette som skjer. Den vidunderlige kjærlighetskraften i  intuisjonen som ledet meg til deg. Tenk hva vi kan utrette sammen! I begynnelsen var jeg redd og våget ikke fortelle, eller vise frem den nye innsikten min. Nå er jeg glad for å kunne dele det hele med andre.  Med deg også. Det gjør opplevelsen enda større og rikere. Det kjennes magisk, vidunderlig og ekte.

Hvorfor skriver jeg dette nå? Fordi jeg tror du trenger å få høre det. For å gi deg fred.

«Dette livet er så dyrebart, kjære deg
og vil snart ta slutt.
Vær snill å åpne hjertet ditt.
Kjenn essensen av kjærligheten,
og åpne det enda mer
og  hjelp meg til å gjøre det samme,
akkurat slik bare du kan.
Bli med solen, stjernene og månen,
som henrykt er tilskuere til
hjertet du møter.
Det er en tydelig åpenbaring,
en skinnende refleksjon av den hemmelige utstrålingen
mellom deg og meg.
Nyt denne hemningsløse utfoldelsen
i en verden full av kjærlighet.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Følelsenes ulike uttrykk

 

«Bruk stemmen din til godhet,
ørene til medfølelse,
hendene til veldedighet,
sinnet til sannheten,
og hjertet til kjærlighet.»
Ukjent

Litt for ofte befinner jeg meg i en situasjon som jeg helst ikke burde ha vært i. Jeg sier, eller gjør noe som sårer eller går ut over andre. Det er ikke tiltenkt. Likevel skjer det. Dette plager meg og jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal klare å unngå å komme opp i slike situasjoner. Selvsagt handler det om at jeg er litt for impulsiv og dermed ikke får tenkt meg godt nok om før jeg sier eller gjør noe.  Hadde det bare vært så enkelt. Oftest handler det om følelser som jeg ikke klarer å sette ord på. I stedet handler jeg på dem. Eller følelser som jeg ikke klarer å kontrollere, fyller meg  opp så mye, at jeg kaster dem ut uten å reflektere, eller bry meg om hvor og hvem de treffer.

«Jeg føler en hær i neven.»
Friedrich Schiller

Jeg kan se meg selv i en dramatisk fortelling om hva som er galt med meg, om hva noen gjorde, eller ikke gjorde eller sa, om hvordan jeg ikke ble «sett» av andre, eller hvor vanskelig livssituasjon min er.

Jeg reagerer på det andre sier med sinne eller ulike vonde følelser som får meg til å ta igjen, trekke meg bort eller komme med sarkastiske bemerkninger for å «beskytte» meg selv.
I stedet hadde det vært bedre og mye klokere å ta meg en pause. Legge en hånd på hjertet og en annen på magen. Fylle meg opp med ren tilstedeværelse.

Jeg trenger å elske meg selv nok til å bare … slutte. …

Men det er så vanskelig. Jeg må trene.

Jeg trenger å trene på å kontrollere aggresjonen som presser seg frem fra mitt indre. Den kan ha  mange slags uttrykk og  er en ganske primitiv forsvarsreaksjon.  En reaksjon der jeg forbereder meg på å gi svar på tiltale.

All oppmerksomhet rettes utover mot det/den som trigger meg. Oppmerksomheten går bort fra meg selv. Puls opp, blodtrykk opp. Musklene spennes. Jeg tar en bevegelse framover mot det jeg føler meg truet av. Oppmerksomheten søker det negative. Evnen min til å tenke og reflektere blir mindre.

Tanker og følelser
«Tanker og følelser
har ikke makt over deg
før du gir dem makt
ved å glemme din sanne natur.
Du er havet; de er de stadige skiftende bølgene.
Du er den uutgrunnelige himmelen; de er de passerende skyene.
Du er den ubegrensede beholderen;
de er velkomne gjester i din uendelige omfavnelse.
Tanker og følelser er ikke deg, venn,
men du er stort nok til å holde dem,
å tillate dem å komme og gå,
oppstå og falle,
dukke opp, bli en stund, og falle i dyp søvn.
Du er fortsatt, våken.»
Jeff Foster

I forsvarsreaksjonen min forsterkes alt seg. Følelsene mine styrer atferden min. Atferden styrer følelsene mine. Adferden min fører til følelser.

Å stoppe opp og tenke over situasjonen er svært viktig. Hva føler jeg nå? Hva kjenner jeg i kroppen min? Hva gjør jeg akkurat nå? Hva trenger jeg å gjøre? Puste inn og ut flere ganger. Telle rolig fra ti til en.

Kanskje ta noen skritt tilbake: Gå ut av rommet. Sette meg ned. Holde rundt meg selv. Holde munn.

Jeg spør meg selv: Hvilke følelser prøver jeg å komme bort fra? Gjennom alle de uforståelige, skamfulle, skyldbetyngede, historiefortellingene, tolkningene, prøver jeg å finne årsaken.

«Hva ville skje hvis du sluttet å slåss, og ga deg selv tillatelse til å føle? Ikke bare de gode tingene, men alt?»
R.J. Anderson

Det er så lett å bruke energien min til drama, og konflikt for å ta meg ut av svært intense tilstander av sårbarhet, der jeg fortsatt dveler rundt fortiden, umiddelbare opplevelser og drukne i historier om skam, skyld, og offerroller, i håp om å unngå underliggende følelser og bølger fra den emosjonelle verdenen. Jeg må våge å se at ingenting skjer med meg fra utsiden. Det er bare de ensomme, forlatte, foreldreløse delene i meg som lengter etter å bli sluppet tilbake til den jeg er.

Aggresjon vil ofte skape forsvarsatferd hos «den andre». Det kan være i form av motangrep som å bli sint, heve stemmen, anklage tilbake.  Eller ved flukt som å trekke meg bort, avvise, se bort, ikke svare. Forsvaret hos den andre kan i neste omgang øke aggresjonen min.

Jeg trenger å forstå den andre. Bli møtt, kjenne meg levende. Jeg  vil så gjerne elske meg selv og andre nok til å klare å snu meg mot alt som er godt.

I bare et lite endeløst øyeblikk kan jeg ende runddansen av aggresjon og vold ved å gi meg over. Og ved å gjøre det, går jeg bort fra selvopptatthet og inn i kjærlighet, sårbarhet og livet som  jeg lengter etter. Jeg trenger  ikke lenger å forlate meg selv og gå bort fra den dyrebare umiddelbare erfaringen og inn i historier fra tankene i et forsøk på å beskytte meg. For jeg trenger ikke lenger være beskyttet mot branner av kjærlighet.

«Følelser er noe du har; ikke noe du er.»
Shannon L. Alder

Hvordan kan jeg få det til:

Kanskje jeg får det best til ved å ta pauser og vente i samtalen. Lytte til den andre, ikke avbryte. Prøve å høre etter og forstå hva den andre sier. Dempe det aggressive kroppsspråket mitt. Roe samtalen og  gi uttrykk for at jeg forstår den andre og det som sies. Da blir jeg rolig, kontrollert, trygg og ufarlig.

Mye av det som skjer i en samtale, eller en reaksjon som kommer ut av styring er uttrykte eller uuttrykte følelser av å være såret, liten, redd, trist, avvist, hjelpeløs, alene, stolt, glad, fortvilet, sint, aggressiv. Hvilke følelser har jeg når det jeg reagerer på skjer? Hva trenger jeg om jeg er redd? Hva gjør jeg når jeg er redd?

Det samme gjelder når jeg bruker det skrevne ordet som et følelsesmessig uttrykk uten å tenke over hva det jeg skrivet signaliserer.

«Les det med sorg og du vil føle hat.
Les det med sinne og du vil føle hevngjerrig.
Les det med paranoia og du vil føle forvirring.
Les det med empati og du vil føle medfølelse.
Les det med kjærlighet, og du vil føle g.lede
Les det med håp, og du vil føle deg positiv.
Les det med humor og du vil føle glede.
Les det med Gud, og du vil føle sannheten.
Les det uten partiskhet og du vil føle fred.
Ikke les det, og du vil ikke føle noen ting.»
Shannon L. Alder

Aggresjon er en blanding av mange følelser. Aggresjon er en reaksjon på følelser. Den vanligste følelse bak aggresjon er kanskje redsel/frykt. Mange følelser som å være redd, lei seg, hjelpesløs, avvist, liten osv. kan gå sammen og inn i en «trakt» der den eneste følelsen som kommer ut er aggresjon. Dersom jeg identifisere den egentlige følelsen bak aggresjonen får jeg helt andre handlings- og reaksjonsvalg.

Jeg  kan bare gi bort det jeg allerede har inne i meg selv. En ekte gave skjer når jeg er overfylt fra innsiden, og ikke kan gjøre annet enn å gi. Det er så mye kjærlighet i meg at den strømmer til andre, eller den vil sprenge seg vei ut. Det er ingen tenkning involvert, ingen viljestyrke i en slik deling. Kjærligheten renner bare ut. Når jeg må tvinge meg selv til å være snill, å elske, å være medfølende, har jeg gått glipp av det første steget med å fylle livet mitt med slike følelsene.

«Hva det betyr å være autentisk:
Å være mer opptatt av sannheten enn meninger.
Å være oppriktig og ikke late som.
Å være fri fra hykleri: «gjøre det du sier».
Å vite hvem du er og være den personen.
Å ikke frykte at andre ser dine sårbarheter.
Å være trygg nok til å gå bort fra situasjoner der du ikke kan være deg selv.
Å være våken for dine egne følelser.
Å være fri fra andres meninger om deg.
Akseptere og elske deg selv.»
Sue Fitzmaurice

Jeg vil ikke utsette full deltakelse i dette mirakuløse livet som er her nå, for å vente på at situasjon eller andre skal endre seg, tenke annerledes, bearbeide eller tilpasse seg håpene mine, frykten eller de ødelagte drømmene mine. Jeg beveger meg inn i tilstedeværelse med vennlighet, med plass, og med ømhet som mine allierte. For denne verden trenger meg nå mer enn noensinne.

«På et tidspunkt, må du elske deg selv nok til å la den siste sjansen være siste sjanse. Du kan ikke holde på det som pleide å være, og be en persons potensiale utvikler seg til det du trodde det ville. Du kan elske en person med alt i deg, men hvis timingen ikke er riktig, vil det bare ikke fungere. Du kan ikke tvinge den, og du skulle ikke være nødt til det. Kjærligheten er der fortsatt … Den må bare være på avstand nå.»
Rob Hill Sr.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Ytring

“Jeg misliker hva du sier, men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det.”
S.G. Tallentyre

Menneskerettigheter er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske, uavhengig av kjønn, klasse eller etnisitet. Grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet løftes frem og er sentrale for å sikre fred. Det innebærer  blant annet retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid og helse/velferd.

Ytringsfriheten er en av de viktigste støttene i menneskerettighetene. En viktig begrunnelsene  er «sannhetsprinsippet». Det innebærer at sannheten nås gjennom meningsutveksling og diskusjon, der påstander konfronteres med andre meninger.

Våre folkevalgte er gode på nødvendige kompromisser. De er flinke til å finne løsninger på kryss og tvers av  politiske skillelinjer. Og de har utviklet en saklighetskultur som stort sett avverger de verste verbale utsagnene.

Det er denne politiske debattkulturen som nå utfordres.

«Ytringsfrihet beskytter deg ikke mot konsekvensene av å si dumt dritt.»
Jim C. Hines

Ord betyr noe. Det er ord som former holdninger. Og det er holdninger som former handlinger. Vi møtes mer og mer med en debattform som dyrker motsetninger og nærer opp under frustrasjon, hat og vold.  Ord brukes mer brutalt enn vi har vært vant til.

Gjennom mange år har vi bygget på fellesskapsfølelsen. Det har vært vår viktigste sosiale kapital. Nå er den i ferd med å bli bryte sammen. Nettopp derfor er kampen om ordene så viktige.

 «1. Alle har rett til sin mening om det de leser (eller ser, eller lytter til, eller smaker eller hva som helst). De har også rett til å uttrykke dem online.

2. Noen ganger vil disse meningene være noen du ikke liker.

3. Noen ganger vil disse meningene ikke være veldig hyggelige.

4. De som uttrykker dem kan være (men ikke alltid) drittsekker.

5. Men hvis løsningen på dette “problemet” er å plage, irritere, true eller trakassere dem, er du nesten helt sikkert en større drittsekk.

6. Du kan også være tolv.

7. Du er ikke ansvarlig for andres handlinger eller karma, men du er ansvarlig for deg selv.

8. Så la dem være alene og forhold deg til ditt eget liv.»
John Scalzi

Det har vært både interessant og skremmende å følge med på ordvekslingen i media i uken som gikk.

Jeg legger merke til at ord brukes av noen til å fremme sine synspunkter med ord som skaper følelsesmessige reaksjoner hos både støttespillere og motstandere. Utsagn blir fremmet for å sette saker på spissen, ikke for å finne frem til mulige kompromiss. Orden  hevder sin egen ufeilbarlighet og skyter fra hofta på annerledestenkende.

Noen ganger treffer de utilsiktet hard og setter fyr på følelser hos andre. Da spiller det ingen rolle om ordene i seg selv ikke var ment slik de ble oppfattet. Som voksne ansvarlige mennesker  trenger vi da å gå i oss selv og beklage det vi har uttrykt.

Andre ganger slynges ordene ut for nettopp å skape konflikt og høy temperatur i ordskiftet. Hensikten kan være å markere for tilhengerne våre at vi tør, at vi eier sannheten, eller for å skape avstand  og fiendskap til andre.

Intensjonen med det som sies, vet bare den som eier ytringen. Det hjelper lite å slå fast hva andres hensikter er. Men, det er et stort men …. Andre opplever ytringen ut fra eget ståsted og ut fra tidligere erfaringen med den som ytrer.

«AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»

Det er denne ytringen, understreket av et svært provoserende bilde som skapte uante reaksjoner hos andre.  Det nøret opp under eksisterende konspirasjonsteorier om Ap og fikk overlevende fra Utøya og den politiske opposisjonen til å reagere svært sterkt.

Som en parantes kan nevnes at saken som utløste dette utsagnet ble løst i minnelighet på stortinget uten å fjerne rettsikkerheten til borgerne.

For meg handler det om å ta konsekvensene av disse ordene og hvordan de ble oppfattet. Det ble ikke gjort. I stedet ble de som tok til motmæle beskyldt for å være altfor hårsåre og ikke forstå alvoret i saken. Først etter mange dager kom unnskyldningen. Den kom fordi presset fra andre ble så stort, at vedkommende ikke hadde annet valg enn å beklage.

Det er min tolkning. For kanskje angret hun og ga en oppriktig unskyldning. Grunnen til at jeg tviler, er ordene som ble ytret da hun valgte å trekke seg fra sin ministerpost noen dager etterpå.

Da beskyldte hun andre politikere på det groveste med ulike påstander og sa blant mye annet, at hun selv var utsatt for en «hekseprosess» — der målet var å kneble ytringsfriheten og at norsk politikk var omgjort til en barnehage. Hun hevdet at det var hennes ansvar å opptre voksent.

Hun er forhåpentligvis ikke klar over virkningene av en slik språkbruk. Hvordan hun sårer og sprer frykt blant svake grupper. Hvordan hun provoserer motstandere og oppmuntrer de mest hatske, aggressive og farlige, ytterliggående kreftene i samfunnet. Hun  debatterer med ekstreme overdrivelser og skjellsord. Det er hun som opptrer barnslig, ikke alle andre.

Dessverre er hun ikke alene om å opptre slik. Særlig når uenighet  i ordskifte setter følelser i spill, blir mange fristet til å bli både usaklige og «farlige» i sin debattform.

Vi har ytringsfrihet i Norge. Det betyr at vi kan utrykke det vi mener. Samtidig må vi ta ansvar for ordene våre. Det er derfor det er så viktig at det vi sier uttrykkes på en måte som ikke fører til motsetninger og hat, men fremmer dialog, kompromiss og løsninger.

Der har vi alle noe å lære. Heldigvis er vi som mennesker i stand til å endre oss og vokse om vi vil …. Våre rettigheter på det området er faktisk nedfelt i menneskerettighetene. Så viktige er de.

«Grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet løftes frem og er sentrale for å sikre fred.»

Det er tegn som tyder på at vi  for ofte velger å debattere med følelser og oppfordre til hat og motsetninger. Det skaper frykt og lar destruktive krefter få størrre og større spillerom.

Derfor vil jeg oppfordre til saklighet og sannferdighet i det vi uttrykker. Det er selvsagt lov å si det vi mener. Jeg oppfordrer oss alle til å tenke over hvordan vi uttrykker meningene våre. Kanskje ser vi splinten i vår brors øye, men bjelken i vårt eget øye blir vi ikke var.

Det er viktig å uttrykke det vi selv står for og bare det. Snakker vi for andre må vi ha tillatelse. Ikke som en av de som uttrykte sin støtte til utsagnet med ordene, «Me folket, krever, mener, osv.»  Jeg kan garantere at ordene ikke ga gjennklang hos alle.

Det slår meg også hvor forskjellig vi oppfatter «sannheten». Min sannhet og virkelighet er ikke nødvendigvis din. Derfor trenger vi å bli bedre lyttere. Ta oss tid til å høre på det andre sier, ikke bare fyre løs med vår egen sannhet, blinde for alt rundt oss.

Kanskje er det dette som skjer litt for ofte når debattklimaet hardner og blir fylt med hatske og provoserende ord. Ord som ikke inngir til dialog, men til splittelse. Gapet blir bare større og større om vi ikke stopper opp og velger  å lytte til hverandre med respekt og gode hensikter.

“Altfor ofte undervurderer vi kraften av en berøring, et smil, et vennlig ord, et lyttende øre, et ærlig kompliment, eller den minste handling av omsorg, som alle har potensiale til å endre et liv helt.”
Leo F. Buscaglia

Selv om noen mener noe annet enn det jeg gjør, trenger ikke vedkommende å ha vonde hensikter. Vi vil alle det beste for landet. Det gjelder for de fleste av oss. Vi har bare forskjellig ståsted, noen ganger også forskjellige verdier og innsikt.

Derfor er det å lytte så viktig. Det er ved å lytte til hverandre at vi kan lære, og vokse som mennesker og i felleskap skape et bedre samfunn for oss alle.

«Lytt med nysgjerrighet. Snakk med ærlighet. Handle med integritet. Det største problemet med kommunikasjon er at vi ikke lytter for å forstå. Vi lytter for å svare. Når vi lytter med nysgjerrighet, lytter vi ikke med hensikten av å svare. Vi lytter etter hva som er bak ordene. «
Roy T. Bennett

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/

Legg bort frykten

 

» Noe av det mest verdifulle en av mine kunstlærerne sa til meg var: «Ikke bli opprørt av kritikk. Verdsett det faktum at i det minste har noen lagt merke til det du gjorde.»
Chris Ware

I dag kjenner jeg meg litt i villrede. Jeg vet at det er mye jeg må legge bort. Jeg vet at det  mest av alt er frykten som har styrt livet mitt og som jeg må fri meg fra.

Ram Dass her skrevet mye om frykt og jeg oppsummerer noe av det han legger i frykt. Han sier hva den betyr og hvorfor vi opplever den så sterkt i livene våre.

Frykt er et resultat av å bli fanget i midten. Det er ofte et resultat av uvitenhet. Og uvitenhet er som da vi var spedbarn og hadde en udifferensiert bevissthet. Vi ble lært hvem vi skulle være. Det kalles ego, og er en svært skjør struktur. Det virker tøft, men det er faktisk skjørt. Egoet er  skapt i sinnet, i lærde nevrale mønstre.

«Vær så god at de ikke kan ignorere deg.»
Steve Martin

For å være redde, må vi ha et selvbilde. Og når vi reagerer instinktivt på noe, er hver forandring bare et nytt øyeblikk som vi reagerer på. Det er svært vanskelig  å tolke noe, fordi vi har en tendens til å tolke i forhold til der vi er, og hvordan vi oppfatter verden i og rundt oss.

Vi kan  på den en siden, se de ekstremt kraftige impulsene i oss som vi er redde for. Og på den andre siden, er det de enorme kreftene utenfor oss som vi er redde for. Og vi føler oss veldig skjøre. Så roten til frykt er adskilthet. Roten til frykt er den modellen vi har av oss selv. Det er der frykten begynner.

Slik vil vi behandle alt fra innsiden eller utsiden, og det forsterker følelsen av sårbarhet. Det er fordi det er utrolig sterke krefter både utenfor oss og inne i oss.

Forandringsprosessen er å finne tilbake til uskylden vår ved å gå bak det som gjorde oss til  noe skjørt lite noe. Da får vi kraft til å legge frykten bak oss.

«Kritikk, bør som regnet, være skånsomt nok til å fremme en manns vekst uten å ødelegge hans røtter.»
Frank A. Clark

Jeg tror at frykten ofte strømmer av seg selv, og vi er redde for frykten. Frykten er kilden, snarere enn det vi er redde for. Vi er bare redde. Vi bare føler oss veldig sårbare.

«Du må fri deg i din nåværende tilværelse, fri deg fra søppelet fra din fortid. Når du ligger i senga og prøver å slappe av, hvor mange stemmer og mennesker er det sammen med deg? Når du tenker på å gjøre et trekk fremover i livet ditt som du burde ha gjort for år siden, hvilke skumle minner eller frykt begynner å trekke deg ned? Du trenger kanskje ikke en eksorsist, men de negative stemmene trenger å forsvinne. Tøm ut all tvilen og frykten din. La fortiden være fortid. Det er på tide. Du trenger litt pusterom til å tenke. Ta deg god tid og så vil du vite nøyaktig hva du skal gjøre.»
Bryant McGill

Når jeg føler meg engstelig, anspent, bekymret eller har problemer, husker jeg på  at jeg har vært her før og at jeg  alltid har jobbet meg gjennom det. Jeg er så mye sterkere, og så mye mer kapabel enn jeg tror. Det er bare å se på alt som jeg allerede har gjennomgått. Slik minner jeg meg selv på at jeg fortsatt er her. Det er ganske fantastisk å tenke på.

Det er ikke farlig å feile. Gjennom feilene lærer jeg, og jeg kan reise meg igjen, klokere og sterkere enn før. Det er verre ved livets slutt å angre på det jeg ikke turde å gjøre.  Angre på alt jeg kunne ha hatt og vært.

Jeg velger i stedet å kjenne på frykten for å mislykkes, for å ta feil. Jeg vet at smerten går over, og den vil setter meg i stand til å komme sterkt tilbake, klokere og enda mer ivrig etter å oppleve magien i å kaste meg utfor …. og oppleve at jeg flyr.

«Den raskeste måten å lykkes på er å doble frekvensen av fiasko.»
Thomas Watson

Jeg har vinger. Jeg har lært å bruke dem til å fly. Jeg ble født med et potensiale. Jeg ble født med godhet og tillit.

Jeg fant JEG ER
«Jeg så under hver stein.
Jeg så i hver blomst.
Jeg så mellom sekunder.
Jeg så i hver time.

Jeg så i hver skygge.
Jeg så på hver stjerne.
Jeg så i hver eng,
På ting som var, og er.

Jeg fant hvert mørke,
Jeg fant hver herlighet.
Jeg fant alle valg,
I hver enkelt historie.

Jeg fant at jeg ER forskjellen,
Mine tanker er fri til å være.
Jeg fant at det er ikke hva det ser ut til-
Jeg fant, det er bare meg.»
Bryant McGill

Jeg kjenner meg utrolig vel og dypt takknemlig i dag. Jeg kjenner hvor heldig jeg er fordi jeg har hatt varme, omsorgsfulle, forståelsesfulle mennesker rundt meg som har styrket meg til å kunne stole på vingene mine og tillatt meg å være meg selv.

Ofte er det jeg selv som er min største kritiker, og  som setter begrensninger rundt min egen utfoldelse. Frykten jeg har kjent på, har ofte vingeklippet meg og fått meg til å velge trygghet fremfor det jeg vet er rett for meg.

«Vi betaler en høy pris for vår frykt for å mislykkes. Det er et kraftig hinder for vekst. Det sikrer den progressive innsnevring av personlighet og hindrer leting og eksperimentering. Det er ingen læring uten noen problemer og famling. Hvis du ønsker å fortsette å lære, må du fortsette å risikere fiasko – hele livet. «
John W. Gardner

Den største gaven jeg kan gi til meg selv er tillatelse og vilje til å være den jeg er.  Jeg vet at jeg er i utvikling. Andre menneskers oppfatning av meg har ikke makt over meg. Det betyr ikke at jeg ikke bør være åpen for andres ideer, bare at jeg må ta avgjørelsene mine basert på min egen sannhet og vilje til å utvikle meg videre som menneske.

«Våre ønsker foregriper kapasiteten i oss. De er bud om hva vi skal bli i stand til å utrette. Hva vi kan gjøre og ønsker å gjøre er anslått i vår fantasi, helt utenfor oss selv, og inn i fremtiden. Vi er tiltrukket av det som allerede er vår i hemmelighet. Denne lidenskapelige forventningen forvandler det som faktisk er mulig fra drømt om til virkelighet.»
Ralph Waldo Emerson

Jeg har sluttet å lyve for meg selv. Jeg ser meg selv i speilet og sier … «Jeg flykter ikke lenger … fra mine drømmer eller det livet som jeg fortjener.» Jeg kan leve mer, elske mer, gjøre mer, og oppnå langt utover det jeg har gjort så langt i livet.  Jeg handler som om jeg ikke har noe å tape og alt å vinne. Jeg fortjener et godt liv, og jeg sikter mot det beste livet, det livet jeg drømmer om. Det er et magisk liv fylt av kjærlighet og glede..

Kom å bli med meg da vel. Legg av deg frykten og lev slik du er ment å leve!

«Slutt med å definere deg selv – til deg selv eller til andre. Du vil ikke dø. Du vil komme til liv. Og ikke vær opptatt av hvordan andre definerer deg. Når de definerer deg,  begrenser de seg selv, så det er deres problem. Når du samhandler med andre, ikke vær der først og fremst gjennom  en funksjon eller en rolle, men som bevisst tilstedeværelse.»
Eckhart Tolle

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

All makt

«Vi er ofte sviktet av de mest betrodde menneskene i livene våre og elsket av de mest uventede. Noen får oss til å gråte for noe vi ikke har gjort, mens andre ignorerer alle våre feil bare for å kalle frem smilene våre. Noen forlater oss når vi trenger dem mest, mens noen blir hos oss selv når vi ber dem om å gå. Denne verden er en blanding av slike mennesker. Vi trenger bare å vite hvilken hånd vi skal gi slipp på og hvilken hånd vi skal holde fast ved. Tross alt er dette livet. Vi må lære å holde fast og lære å gi slipp. »
Ukjent

Hvis jeg reagerer på en måte på en hendelse, men ikke endrer noe i meg selv og min egen oppførsel, hvordan kan jeg da forvente noe annet resultat på en lignende hendelse i fremtiden? Det handler om å endre fokus, om å se det som er positivt, se potensialet som alltid er tilstede i enhver situasjon. Kunnskapen og verktøyet for å oppnå den ønskede endringen, har jeg hele tiden inne i meg.

Er det ikke magisk.

Det er denne lengselen inne i meg etter noe som jeg føler er en veldig kraftig impuls for sannhet, men hver gang jeg nærmer meg den, kommer frykten. Denne døren inn til sannheten er foran meg og ingen forteller meg hva som er på den andre siden. Døren er mitt personlige sinn. Intuisjonen og den indre stemmen min ber meg om å gå inn i rommet, som er  stedet der friheten  og mitt tidløse vesen oppsto. Det er en nøling inne i meg. En stemme sier: «Du må gå gjennom denne døren, tvil ikke, fordi du søker frihet, og dette er din sjanse. Ha tillit til at at slik er det.» Men hver gang jeg ser mot denne døren, nøler jeg fordi den synes å være både smal og skremmende.

Vil jeg våge å gå gjennom døren og ut i friheten?

Jo mer jeg tillater en annen  å virkelig bety noe for meg, jo sannsynligere er det at bare ved å være meg selv, vil dette mennesket over tid trigge omtrent alt som er uløst i meg. I den grad jeg har udekkede følelser som  avhengighet, ensomhet, sorg, skam og sinne, kan jeg regne med å fortsette å bli trigget på en endeløs rekke måter.

«Det er en helt unik gave, og er en invitasjon inn i den brennende, levende smeltedigelen av nærhet, sårbarhet og healing.»

Som voksen opplever jeg ofte en angst for tilknytning,  atskilthet eller uforutsigbarhet. Det stammer fra den gangen nære relasjoner ikke alltid var tilgjengelige for meg, eller de kunne være unnvikende, eller fornærmende og skape utrygghet i meg.

Alle de følelsesmessige sårene mine har oppstått i relasjoner til andre. De er også  best løst innenfor trygge relasjoner.

Likevel øver jeg på slike følelsesmessige forhold for å heale dem alene. Det fungerer når jeg utdyper og utforsker min sanne natur ved  å åpne opp bevisstheten inn til meg selv gjennom egen-refleksjon.  Men det er ikke alltid nok.

«Jeg er ikke mine tanker, følelser, sanseoppfatninger,
og erfaringer.
Jeg er ikke innholdet i livet mitt.
Jeg er livet.
Jeg er plassen hvor alle ting skje.
Jeg er bevissthet. Jeg er nå. Jeg er……»
Eckhart Tolle

Som spedbarn, forstår jeg hvem jeg er ved at min erfaring speiles tilbake til meg. Gjennom konsekvent og samstemt kontakt til min subjektivitet, er jeg i stand til å utvikle en følelse av trygghet, integrasjon, og samhold i følelsene mine som gir selvtillit.

Mens jeg viderefører denne lengselen for speiling i det voksne livet mitt,  oppdager jeg at det ikke er mulig for en annen å gi meg det jeg ønsker. Å ha en slik forventning, er litt av en byrde å  plassere på andre. Jeg gjør det ofte ubevisst. Så lenge jeg er avhengig av andre for å speile tilbake til meg hvor  elskelig jeg er, eller kjenne meg verdig, vil jeg ikke være i stand til å leve som om jeg elsker meg selv, være åpen for min sanne natur, eller åpen for andre. Da vil jeg ikke klare å elske dem som subjekter i sin egen rett, men som objekter og funksjoner i mitt liv. Da vil jeg ikke klare å ta risikoen som nærhet alltid krever. Tar jeg denne avhengigheten til det ekstreme, vil jeg ende opp i en avhengighet av andre som er svært destruktiv og lite utviklende.

I all tilnærminger for å finne meg selv, vil jeg  måtte klore meg fast. Merkelige opplevelser vil oppstå, ikke så mye fra utsiden, men fra inne i meg. Hvor kommer den fra? Denne frykten som: «Jeg kommer til å tape,» eller: «Livet er så dyrebart akkurat nå, og jeg vil miste alt det fantastiske jeg har fått.»

Jeg må våge å vise frem de fantastiske skattene som jeg hjemmer og beskytter i mitt indre. Min sanne søken må være sterk, og modig og ha styrke til å ta beslutningen ved å si:

«Ja, jeg er her bare for dette. Jeg er her for å finne frem til min egen sannhet.»

Dette vil ikke si at jeg  ikke kan, eller bør be om hjelp fra andre og be dem  å støtte meg på reisen underveis. Selvfølgelig kan og bør jeg gjøre det, og samtidig ta det endelige ansvaret for min egen erfaring. Dette er viktig  å forstå, fordi andre ikke alltid vil være i stand til å dekke mine behov.

Det er rimelig, sunt og intelligent å be andre om  å være gode, ta kontakt med meg ​​og min emosjonelle verden, men ikke å smelte sammen med dem. De må gi meg plassen jeg trenger for at min egen erfaring skal utfolde seg, belyses og forandre seg på egen hånd.

Disse kvalitetene til kontakt og plass er de kvalitetene som lar babyer vokse. De er like viktige for meg som voksen.  Jeg trenger dem for å fortsette å modnes, selvstendiggjøres, og gå inn i dypere nivåer av bevissthet og følsomhet.

  «Du vil aldri forstå alt om noe, spesielt noe du elsker.»
Julia Child

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Godhetens og takknemlighetens vei

«Dyrk og plei takknemlighet for alt det gode som kommer til deg, og takk kontinuerlig. Husk at i dagliglivet må vi se at det er ikke lykke som gjør oss takknemlige, men takknemlighet som gjør oss lykkelige.»
Angie Karan

En stemme  sier: «Gi meg en garanti.» Den forteller meg, «Ikke vis frem så mye; beskytt deg selv. Ikke kjøp dette.» Jeg hører ikke  mer på denne stemmen og  oppdager mens jeg går inn i min egen stillhet, en naturlig glede og tilfredshet. Jeg innser hvor mye disse negative energiene har vært tilstede i livet mitt og gjort meg blind for sannheten om hvem jeg egentlig er. De prøver å skjule helheten av den jeg er fra sinnet mitt.

«Jeg gjenoppdager, gjennom direkte anerkjennelse og erfaring, det virkelige meg.»

Kan jeg forpliktelse meg til å tilby et sant støttende miljø, for meg selv, de jeg er glad i, og alle andre? Det betyr å praktisere en ekte og kompromissløs godhet når jeg går kjærlighetens vei sammen med andre? For det er en vanskelig vei som vil kreve alt fra meg … og enda mye mer enn det. Likevel, hvis jeg tillater det, kommer det til å bære frukter utover min villeste fantasi.

Det tar ofte tid og gjentatte forsøk før det blir naturlig. Når vil det hele ende? Sinnet vil prøve å lokke meg med falske løfter og gaver, men mitt innerste indre vil også gi meg ledetråder og tegn.  Tegn av nærhet og varme fra hjertets stemme og en følelse av tilhørighet med andre og mitt eget sanne vesen. Jeg må forstå og ha tillit. Når jeg til slutt velger hva som er sant, vil all makt i universet kommer for å støtte meg.

«I øyeblikk av overraskelse fange vi i det minste et glimt av glede som takknemlighet åpner døren til.»
David Steindl-Rast

Det er ingen selvfølge og hjertet mitt fylles med takknemlighet.

Takknemlighet er ikke en passiv reaksjon på det jeg har fått. Takknemlighet kommer fra å gi oppmerksomhet, fra å være våken i nærvær av alt som lever inne i  og omkring meg. Takknemlighet er ikke nødvendigvis noe som vises etter en hendelse, det er den dype, tilstanden av oppmerksomhet som viser at jeg  forstår og er en del av livet.

Takknemlighet er forståelsen av at ulike hendelser kommer sammen, lever sammen, blander seg sammen og puster sammen for at jeg kan ta enda et pust. Det er livets gave ved å kunne  leve, ved å ha rett til å delta som menneske, ved å forstå at jeg er et mirakel, en del av noe, snarere enn ingenting. Selv om noe er smertefullt eller fortvilende, er jeg i en levende verden, med virkelige ansikter, virkelige stemmer, latter, grønne enger, trekken fra en kald vind, eller de myke nyansene i et vinterlandskap.

«Å se mirakelet i naturen er å være takknemlig uten å si ordet takk. Å se skjønnheten omkring meg  er å være takknemlig uten å måtte søke noe utenfor meg for å takke.»

Å oppleve daggry alene eller være blant venner og fremmede, høre mange stemmer, merkelige meninger og sense det indre livet under overflaten, å være i mange verdener på en gang, å være en blant andre, og kunne foreta en samtale uten å si et ord, er å utdype følelsen av tilstedeværelse. Tilstedeværelse er den naturlig følelse av takknemlighet for alt det merkelige, det som skjer både med meg ​​og uten meg. Det at jeg er en deltaker og et vitne på samme tid.

«Takknemlighet maler et lite smilefjes på alt den berører.»
Richelle E. Goodrich

Takknemlighet er sjenerøs tilstedeværelse, både gjennom deltakelse og bare ved  å være tilstede. Jeg møter daggryet alene, eller jeg møter andre som en del av en helhet, eller en annens verden, samtidig som min egen verden ikke krever at noe er tilstede. Det er det som er spesielt, det er essensen av takknemlighet og er hjertets privilegium.

«Takknemlighet skjer når følelsen av tilstedeværelse oppfyller all annen tilstedeværelse.»

Å være utakknemlig kan bety at jeg rett og slett ikke gir noe oppmerksomhet, eller at jeg ikke bryr meg.

Det å kjenne at ein lever
«Det å kjenne at ein lever,
det å røyne ein er til,
er som venger når ein svever
og som lodd i sorg og tvil.
Mange kjære er så fjerne,
men så nære i mitt sinn,
liksom stjerne etter stjerne
kjem i himmelhugen inn.

Det som stundom berre stråla
kjem til vemod attom slør.
Ja, å leva må ein tola
om det lagar seg til bør.
Men å ana noko etter:
Det å vita vona her,
er som draumegode netter
og som venting på ein kjær.

Når med levetid det lakkar,
minna nynnar på ein song,
og med blenk i tåre takkar
for kvar lukkegode gong.
Alle elska i ein tonar,
tankesett til melodi.
Lever enn i kva ein vonar
som om inkje er forbi.

Mange kjære er så fjerne,
men så nære i mitt sinn.
Liksom stjerne etter stjerne
kjem i himmelhugen inn.»
Knut Buen

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Godhet

“Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde kan se.”

Mark Twain

Denne bloggen skrev for en tid tilbake. Synes at den passer i dag. Det er fortsatt ikke lett å  leve ut godhet.

Fant et visdomsord på FB som har satt seg fast i hodet mitt.

«Godhet er den eneste investering som aldri slår feil.»

En av FB vennene mine kommenterte på dette, med at det var det fineste ordet hun visste om.

I Wikipedia står det at godhet er et filosofisk og religiøst begrep og har sin motsats i ondskap. Godhet kan betegnes som en moralsk rett.

«Godhet og vilje til å skape en bedre verden er programmert i alle mennesker,» sier Mpho Tutu i sin bok «Om godhet»

Jeg tenker på asylbarn som  ble foreslått sendt hjem. Vi kunne ikke engang vente til den nye meldingen «Om barn på flukt», ble lagt fram. Forstanden og de skeptiske argumentene mot å la dem bli, talte sterkere enn godheten. Det ble de harde hjerter som rår. Det er uforståelig for meg, at menneskers hjerter kan være harde og uimottagelige for de mest åpenlyse og tydelige beviser når det gjelder disse barna. Vi ofrer dem for et prinsipp. Det handler ikke om rett eller galt, men om en fundamental moralsk rett til å bli tatt vare på når en er liten og svak.

Jeg tenker på rusmisbrukerne og hvor lite samfunnet behandler dem med respekt. Ser vi dem med øyne som ikke mister fokuset på den grunnleggende menneskelige verdi. Som oftest blir de oversett eller «jaget» bort. «Hold dere unna. Dere kan skylde på dere selv,» er holdninger vi så ofte ser og opplever. Hvordan kan vi forvente at mennesker som blir møtt med avvisning, skal kunne ta seg sammen og løse problemene sine på egen hånd. De trenger nærhet og varme som alle andre, ja kanskje enda mer fordi de har opplevd så mye avvisning. Selv i hjelpeapparatet blant leger, terapeuter og andre finnes disse moralistiske holdningene. Jeg mener ikke at vi ikke skal stille krav, for det skal vi. Det er heller med hvilken holdning og støtte vi går dem i møte.

«Husk, min sønn, hvis du noen gang trenger en hjelpende hånd, finner du den i enden av armen din.»

Sam Levenson

Jeg tenker på når vi er lei oss, når vi feiler, når vi ikke er på vårt beste.

Et smil, et lite oppmuntrende blikk eller tilrop betyr så mye. At noen forteller deg at du er god nok, at du kan få til det du setter deg fore, kan gjøre hele forskjellen. En varm klem kan utløse et skred av positiv energi både for giver og mottaker.

Hvorfor gjør vi det så sjelden, viser at vi bryr oss, og sier

«Jeg ser deg»

Frykt for å bli avvist eller at vi ikke har fokus, at vi er for opptatt med våre egne saker og bekymringer kan være en årsak. Det vi mister da, er gleden ved å gi, ved å oppmuntre en annen og oppleve responsen i et blikk, et øyeblikk, en evighet; det å kunne vise hverandre vår egen sårbarhet.

Jeg tenker på at vi så ofte lar være å vise godhet fordi det vi kan bidra med, er så lite. Det betyr ingenting i den store sammenhengen. De andre gjør så mye mer enn meg, sier vi ofte. Hørte nettopp en historie om en gutt som drev å kastet småfisk ut i vannet etter at de var strandet på land da det ble fjære sjø. «Hvorfor gjør du det», sa de til han. Det er jo uendelig mange fisker og du kan ikke berge dem alle. «Nei», sa gutten, «men for dem jeg kaster ut, betyr det hele forskjellen. De vil få leve.»

Jeg vil prøve å vise godhet i det små gjennom det som møter meg i løpet av en dag. Jeg vil prøve å være ekte og uredd med å vise varme følelser overfor andre.

Jeg vil villig gripe de mulighetene som bys meg, selv om de kan synes små og unnselige.

«Jeg tror at jeg vil sette godhet høyest av alle menneskelige egenskaper. Jeg vil sette den høyere enn slikt som mot og tapperhet eller generøsitet eller hva som helst.»

Roald Dahl

Jeg har tenkt mye på det å være til for hverandre. Mange av valgene vi tar er basert på egoet og vårt eget velbefinnende. Hvor ofte går vi den ekstra mila for å stille opp for andre som trenger en hjelpende hånd.

«Gjennom å se andre blir jeg selv sett.»

Jeg har den siste tiden fått oppleve så mange mennesker som bryr seg og kommer meg i møte med akkurat det jeg trenger der og da. Det gir en slik god og varm trygghetsfølelse og en opplevelse av at jeg er verdt noe, at andre faktisk stiller opp for meg. Det gjør livet godt å leve. Derfor blir det maktpåleggende for meg å selv kunne stille opp når noen trenger meg. Og fremfor alt at jeg er istand til å se det når andre ikke selv melder sine behov.

«Kjærlighet er ikke hva du vil, det er det du er. Det er veldig viktig å ikke blande dette sammen. Hvis du tror at kjærlighet er det du vil, vil du søke etter den over alt. Hvis du tror at kjærlighet er det du er, vil du dele den med alle over alt. Den andre tilnærmingen vil føre til at du finner kjærligheten, mens din søken vil aldri avsløre den. »

Neale Donald Walsch

Viktige avgjørelser skal ikke tas ut fra bare fornuft; de skal bli tatt fra hjertet. Så når jeg tar en viktig beslutning, må jeg følge intuisjonen min mer enn fornuften.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Min egen sannhet

 

«Edel og stor. Modig og bestemt. Trofast og uredd. Det er hvem du er og hvem du alltid har vært. Å forstå det kan forandre livet ditt, fordi denne kunnskapen bærer en trygghet som ikke kan forsterkes på annen måte. »

Sheri L. Dew

Jeg drømmer om  å eie en selvtillit som ingen situasjoner eller forhold kan rokke ved. Hva måtte jeg gjøre annerledes for å oppnå en slik selvtillit? Det er så mye jeg gjerne vil oppnå, men troen på meg selv holder meg noen ganger tilbake.

Denne type tillit til kommer fra et positivt selvbilde, og det er noe jeg proaktivt kan skape. Det skjer ikke mens jeg sitter passivt og venter på at det skal skje. Når jeg lar det være opp til ytre faktorer, bygger jeg selvtillit på et falskt grunnlag, på sandgrunn. Det jeg trenger er et bunnsolid fundament, og det kommer bare fra at jeg skaper det innenfra.

Mye er skrevet om å bygge selvtillit – å lage en plan, sette mål, finne den rette mentoren, osv.  I tillegg er det en rekke faktorer som jeg trenger å være klar over for å oppnå og finne frem til tryggheten i meg selv.

I det øyeblikket jeg tviler på om jeg kan gjøre noe, slutter jeg å være i stand til å gjøre det. Det er ikke farlig å kjenne ubehag. Det er ikke farlig å å se urolig eller redd ut. Det er heller ikke farlig å se litt dum ut foran andre.

«Jeg ler av meg selv.Jeg tar ikke meg selv helt alvorlig. Jeg tror det er en kvalitet som vi må å holde på … du må le, spesielt av deg selv. »

Madonna

Å løpe rundt uten klær er ikke løsningen jeg snakker om her, selv om jeg er sikker på at det ville kjennes  ubehagelig og se ganske dumt ut. Jeg snakker om å utvikle min egen indre styrke og bygge opp selvtilliten min. Dette gjøres  ved  å sette meg i situasjoner der jeg blir tvunget til å overvinne nye og ukjente hindringer og situasjoner.

Det handler om mitt engasjement for læring, tilpasning og vekst. Visjonene og målene mine er viktigere enn de  begrensningerne jeg har pålagt meg. Jeg trenger å våge å prøve, å gå utenfor komfortsona mi. Når jeg tror at jeg kan, er jeg halvveis der.

Jeg må møte mange nederlag for å lære å ikke tape.  Å feile er en prosess for læring. Det hjelper meg til å vokse og vite hvem jeg er. Jeg må erkjenne at jeg kan reise meg fra alt og finne ut hvordan jeg kan reise meg etter at jeg har falt.  Det er denne prosessen som gradvis vil øke selvtilliten min.

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger jeg mislykkes, eller hvor sakte jeg går, så lenge jeg ikke slutter å ta skritt fremover. Til slutt, er det alle dem som ikke bryr seg om å tabbe seg ut, som oftest oppnår suksess.

«Det er hva ekte kjærlighet utgjør – la et menneske være hva det egentlig er. De fleste mennesker elsker deg for den du later til å være. For å holde på deres kjærlighet,  later du som – opptrer.  Du begynner å elske dine påskudd. Det er sant, vi er låst i et bilde, en handling – og det triste er, mennesker blir så vant til sitt bilde, de vokser knyttet til sine masker. De elsker sine lenker. De glemmer alt om hvem de egentlig er. Og hvis du prøver å minne dem på det, hater de deg for det, de føler at du prøver å stjele deres mest dyrebare besittelse. »

Jim Morrison

Jeg trenger ikke å alltid å ha rett,  Jeg må bare ikke være så reddt for å ta feil.

Det å ha feil fra tid til annen er uunngåelig. Mennesker  som mener at de alltid har rett, er ikke trygge på seg selv,  de er usikre. De tror de vet alt, og de vil at jeg skal vite og tro det også. Ironisk nok, deres behov for alltid  «å ha rett,» hindrer dem fra å kunne lære av sine feil.

For å  bygge sann selvtillit, må jeg ikke være redd for  å ta feil. Jeg må ta et standpunkt, og deretter innrømme det hvis og når jeg innser at det jeg står for er feil. Det er en prosess med prøving og feiling som hjelper meg til å finne ut hva som er rett. Og finne ut hva som er riktig er mye viktigere enn alltid å ha rett.

«Når du er annerledes, noen ganger  ser du ikke de millioner av mennesker som støtter deg for hva du er. Alt du legger merke til er den personen som ikke gjør det. »

Jodi Picoult

Når jeg tar feil, innrømmer jeg det og er sikker nok til å trekke meg forsiktig tilbake og fortsette videre uten å synes synd på meg selv.

Den beste delen av livet er ikke bare å overleve, men å trives i lidenskap, medfølelse, humor, raushet og vennlighet og bruke disse verktøyene til å gjøre verden til et lykkeligere sted.

Når jeg tenker negativt om meg selv,  overfører jeg disse følelsene videre til andre i form av fornærmelser, sladder og tilfeldige negative kommentarer.  For å bryte denne sirkelen av negativitet, trenger jeg å utvikle vanen med å rose andre mennesker. Når noen ser fine ut fortelle jeg det til dem. Når noen gjør en god jobb, applauderer jeg  dem. Jeg nekter å engasjere meg i baksnakking og sladder.  Jeg gjør heller en innsats for å rose menneskene jeg møter. I prosessen, vil jeg hjelpe dem til å kjenne seg vel og smile. Det vil igjen hjelpe meg til å kjenne og oppleve meg selv som positiv.

Ved å se etter det beste i andre, fremkaller jeg indirekte det beste i meg selv.

«Du kan søke i hele universet for noen som fortjener din kjærlighet og hengivenhet mer enn du gjør selv, og den personen er ikke å finne noe sted. Du selv like mye som hvem som helst i hele universet, fortjener din kjærlighet og hengivenhet.»

Gautama Buddha

Den beste medisinen jeg kan ta i bruk, er en sterk dose av latter og gi slipp på det som er vanskelig og tynger meg ned. Når noe ikke går som planlagt, er å le eller gråte ofte de eneste alternativene jeg har.  De er begge instinktive menneskelige reaksjoner på frustrasjon. Begge er OK, men å le  kjennes som regel best.

Noen ganger er litt selvpålagt humor alt jeg trenger for å heve humøret og se lyst på veien videre. Selv i mine mørkeste stunder, strever jeg for å se den lyse siden av en situasjon og  så fremkalle et smil. Gjør jeg det, vet jeg at det vil hjelpe meg til å tenke positivt og vekke til live håpet og troen på alle mulighetene som fortsatt er tilstede for meg, om jeg er villig til å se etter og stole på livsprosessen min..

Hvordan ville livet mitt ha vært annerledes dersom jeg nektet andre  som ikke betyr noe å få forgifte sinnet mitt med sine meninger?

Har jeg mange Facebook-venner og Twitter følgere? Bra for meg. Har jeg et faglig og personlig sosialt nettverk med mange mennesker rundt meg? Det er flott. Bare jeg ikke glemmer at dette nettverket av bekjente blekner i forhold til viktigheten av å tjene og bevare tillit og respekt fra de få menneskene i livet mitt som faktisk betyr noe – mine nære og virkelige venner. Når jeg fortjener  tillit og respekt fra dem, uansett hvor jeg drar eller hva jeg prøver å gjøre, vil jeg gjøre det med en følelse av trygghet, fordi jeg vet at menneskene som betyr noe støtter meg.

«Fordi en tror på seg selv, trenger en ikke prøve å overbevise andre. Fordi en er fornøyd med seg selv, trenger en ikke andres godkjenning. Fordi en aksepterer seg selv, godtar hele verden ham eller henne. »

Lao Tzu

I dag står jeg sterkt i lyset av min egen sannhet, uten å søke unødvendig ytre vurdering eller godkjenning. Jeg godtar ingen annen definisjon på livet mitt enn min egen definisjon og søker godkjenning bare fra mennesker som virkelig betyr noe i livet mitt.

Å vegre meg i begynnelsen er alltid det enkleste valget og det eneste valget som garanterer at jeg aldri vil komme til det sluttresultatet jeg ønsker meg.

Altfor ofte blir jeg offer for min egen vegring. Jeg føler at jeg må vente på akkurat riktig øyeblikk: Å bli forfremmet, å bli utpekt, å være klar, til å bli på en eller annen måte valgt av krefter over meg, som om det plutselig vil komme et øyeblikk der alt gir mening og veien til mine drømmer er uten hindringer.

Men sannheten er, det er som regel bare et spørsmål om å tenke: «Hvorfor ikke meg? Hvorfor ikke nå?»

Akkurat nå, har jeg tilgang til alt jeg trenger.  Jeg kan bygge mine egne relasjoner og nettverk. Jeg kan designe og lage nøyaktig det jeg ønsker meg.  Jeg kan velge min egen vei. Jeg kan velge å følge hvilken kurs jeg ønsker.

Akkurat nå, uten å tilkalle oppmerksomhet for meg selv, kan jeg begynne å la alt skje. Jeg kan ta et lite skritt fremover, og deretter et annet, og bli mer trygg og i stand til det jeg har satt meg fore for hvert nytt skritt jeg tar.

«Jeg tror ikke på å ta den riktige avgjørelsen, jeg tar en avgjørelse og gjør den riktig.»

Muhammad Ali Jinnah

Hva har hjulpet deg til å  komme dit du vil?

Er du klar for å kreve din storhet?

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Livets paradokser

 

«… Hjelp meg alltid til å si sannheten rolig, å lytte med et åpent sinn når andre snakker, og å huske freden som kan finnes i stillhet.»
Cherokee bønn

Av og til skal det veldig lite til for å vippe meg av pinnen. Det er særlig når jeg er misfornøyd med noe jeg har sagt eller gjort i forhold til andre. Jeg vil så gjerne være god og snill og hensynsfull og så kommer det jeg sier helt feil ut.

Så  leste jeg en litt annerledes bok: «Jo mindre du gjør desto mer får du gjort»- om livets paradokser av Tommy Hellsten.  Han er en finsk teolog, terapeut og en etterspurt foredragsholder. Anbefaler deg å lese boken.

Mange tanker fylte meg mens jeg leste. Noen av dem deler jeg med deg her. Mine refleksjoner er ikke en gjengivelse av boken, men om det den fikk meg til å reflektere over.

«Lær å bli stille og ta oppmerksomheten bort fra det du ikke vil ha, og all emosjonell ladning rundt det, og plasserer oppmerksomheten din  på det du ønsker å oppleve.»
Michael Beckwith

For at vi skal være i stand til å finne frem til vårt sanne jeg, trenger vi å føle kjærlighet, å bli sett og anerkjent. Men det er jo nettopp dette som er problemet for oss. Vi opplever ikke å bli sett og hørt. I stedet opplever vi at mennesker trekker seg bort fra oss og vi står tilbake med en uendelig tomhet- og ensomhetsfølelse.

Vi ser ikke andre muligheter enn å overta kontrollen over livet. Vi trekker oss tilbake for å beskytte oss for enda mer avvisning og smerte. Slik glemmer vi å leve livet. Jeg har levd slik  i årevis. Heldigvis er jeg ikke der lenger.

Jeg kjenner deg som fortsatt lever som tilskuer til livet fordi du ikke våger leve ut drømmene dine. Er du lykkelig? Jeg vet at du ikke er…. Du kjenner på en dyp lengsel etter kjærlig nærhet.

Du har opplevd kjærligheten, kjent en snev av den, men så mistet du den gjennom svik og bedrag. Den smerten vil du ikke oppleve enda en gang. I stedet har du trukket deg tilbake inn i din egen ensomhet. Alt du føler en en grå uendelig nummenhet, uten håp om bedring. Du skammer deg over at du ikke var god nok, at du ikke mestret å få og motta kjærlighet. Det er en svakhet du ikke kan tilgi deg selv for.

«Utbrenthet kan være den eneste frelse for en mann som er helt overbevist om at hans valg i livet er det riktige. Hans egen styrke må først bli brutt ned, hans makt finnes i følelsen lei.»
Tommy Hellsten

Akkurat slik er det du har det nå. Du er lei av alt som rakner rundt deg. Menneskene som ikke verdsetter deg, og det du gjør og står for. Du er lei av å kjempe for hvert anerkjennende ord, for hver nye muligheter både i jobben din og i nære relasjoner. Alt kjennes håpløst. Du har trukket deg tilbake, godt plantet i godstolen, uten annet å foreta deg enn å synes synd på deg selv og sørge over hvor ille livet har behandlet deg.

«Du endrer deg når det blir for vondt å mislykkes.»
Tommy Hellsten

Vet du at alt du opplever akkurat nå er en mulighet. En mulighet til å skape endring, til å vokse som menneske. alt du har mistet og alt du ikke lenger har kontroll på har tappet deg og satt deg sjakk matt.

«En sterk mann er dermed beskyttet, men ulykkelig. Spørsmålet er til syvende og sist om en slik person er sterk eller svak. Er det ikke slik at den er sterk, som tør å ta risikoen med å skade seg og å være svak? »
Tommy Hellsten

Det er på tide å bruke en annen strategi, spille noe annet enn spillet du har spilt for å lure både deg selv og andre. Men hvem har du lurt? Det er på tide å snu deg mot livet og begynne å leve det igjen. Du vet så inderlig vel hva som er viktig for deg. Du vet det selv om du lenge, altfor lenge har skjøvet det ut av bevisstheten din. Bare du vet at du ikke har klart det. Altfor ofte har du beskjeftiget deg med, for deg forbudte tanker om det du ønsker deg, men har nektet deg selv.

«Du fikk dette livet fordi du er sterk nok til å leve det.»
Ukjent

Dette, som du har sett på som en svakhet hos deg, bærer en stor hemmelighet i seg, en kunnskap om det som er virkelig fast og viktig for livet ditt. Gjennom alt det vonde og hjelpeløse i deg har du endelig oppdaget styrken din. Den er evnen din til å leve i kjærlighet. Du har altfor lenge flyktet fra det du vil ha. Faktisk har du ikke en gang vært villig til å innrømme det. I stedet har du latt andre tro at du er fornøyd og lykkelig over livet slik du lever det.

«Det er ikke lett å frigjøre seg og bli en annen enn den som andre mennesker vil vi skal være. Det krever mot å være seg selv. Det krever også mot til å ta de riktige valgene for å bli akseptert og forstått som den vi egentlig er. »
Tommy Hellsten

Først nylig har du erkjent at du har levd på en løgn. En løgn som skulle dekke over svakhetene dine. Heldigvis går det ikke lenger. Smerten ved å leve slik holder på å overvelde deg og gjøre deg virkelig syk. Du har forstått at du må våge deg ut på endringens vei. Smerten ved livet du lever nå, kjennes uutholdelig. Så hva kan du tape ved å våge noe annet…. Verre kan det faktisk ikke bli. Det er du overbevist om. Du har endt opp på den dypeste bunn, med ingen andre alternativer enn endring. Du må velge en ny vei. Og du har oppdaget at du har styrke til det.

Når livet er basert på kontroll heller enn å være styrt innenfra blir det håpløst å finne riktig retning. Altfor lenge har du glemt det innebygde kompasset ditt.

«En mann forlater sin eget senter når han først søker godkjenning fra miljøet. Så ignorerer han sin egen kjerne, som er hans verktøy for å orientere seg i livet. Uten et kompass for å navigere er skipet tapt.»
Tommy Hellsten

Begynn å se hvor vakker du er, hvor god du er. Se det som er elskelig i deg. Jeg vet at det er mye verd å elske som bare du har. Du er unik, ingen andre kan være det du er. Legg bort alle forestillingen dine om hvor elendig du er. Glem det du lærte i tidlig alder om skyld og skam. Glem at du må prestere for å bli elsket.

» Er det ikke på tide å gi slipp på barndommen, må vi alltid grave i den igjen? Vi er voksne og selvstendige mennesker nå -. Ingen barn «Hvis det er slik, er alt greit. Vi har ingen spesielle grunner til å gå tilbake til barndommen vår hvis vi kan jobbe som selvstendige og voksne personer med evnen til å leve i øyeblikket og ta hensyn til de nåværende omstendigheter, når vi tar våre beslutninger. Men dessverre er det ikke alltid slik. Mange lever nemlig i fortiden og det som binder disse menneskene i fortiden er uttrykkelig det faktum at de ikke har levd gjennom barndommen. »
Tommy Hellsten

Når du godtar å møte din egen svakhet og avmakt vil du oppleve et mirakel av kjærlighet. Svakheten din er også din sterkeste side. Våge å vise den frem. Skulle du bryte sammen, vet jeg at du vil bli ivaretatt og visst veien videre. Livet vil gi deg nye erfaringer og frigjøre deg fra alt som binder deg fast til godstolen. Du vil garantert motta støtte fra andre som vil deg vel.

Ved å åpent vise frem smerten din kan du møte andres smerte. Som mennesker kommer nærhet gjennom å vise hverandre hvor sårbare vi er. Det er slik kjærligheten kan få virke med sin magiske tryllestav. Vi kjenner igjen vår egen menneskelighet i andres menneskelige svakhet.

Ser du hvor tydelig andre blir for deg når du ser dem i kjærlighet. Gjennom å se deg selv, kan du se andre så mye bedre. Før våget du ikke se etter inn i deg selv for å finne ut hvem du virkelig var. Derfor ble også andre utydelige for deg. Er det ikke magisk hva kjærligheten kan vise oss.

Det er en dyp sannhet i at kjærlighet ikke gjør blind, men seende. Kjærligheten ser sannheten bak alle maskene, den er villig til å skjule en uendelighet av negative sider, «synder» fordi den eier forståelse, innsikt og formål. Den ser hva som finnes bak enhver fasade og negative uttrykk. Den ser sårbarheten og ønsket om å kunne gi og motta kjærlighet til tross for feilslåtte liv.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde.

Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»
1.Kor 13, 4-5 og v 13

Gi slipp på utryggheten din og slipp kjærligheten inn. Kjærligheten bygger deg opp inenfra med sin klare vakre flamme. Den viser deg sannheten om hvem du er, og får deg til å ønske  og iverksette endringer på de områdene som trenger mer kjærlighet.

Send takk til de menneskene som i kjærlighet viser deg vonde sannheter om hvem du har blitt. Gjennom dem snakker kjærlighetens stemme. Du har fått en ny mulighet. Sannhet sagt av kjærlighet kan ikke såre, bare vise frem nye muligheter. Ikke vær redd for smerten som følger med slike sannheter. Det er den som fører til vekst. På mange måter er smerten gjødselen eller drivstoffet som trengs for at du skal vokse i kjærlighet.

«De som ønsker svar vil ta fatt på reisen, hoppe ned i avgrunnen, gå bort fra det trygge stedet som tilskuere. Ethvert annet svar er nei.»
Tommy Hellsten

Du eier styrke gjennom å våge å leve fra et kjærlighetsfylt åpent hjerte. Begynn å lev. Gå for drømmene dine. Tillat deg selv å vise at du også er sårbar. Sårbarheten er din viktigste allierte og gjør deg enda mer vakker og unik. Du er ren magi.

«Drømmer er ikke det motsatte av virkeligheten. Drømmer informerer virkeligheten.»
Seth Godin

Besøk siden min Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

De fire årstidene

«Alt har sin tid
en tid for alt som skjer under solen.
en tid til å fødes og en tid til å dø;
en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet;
en tid til å drepe, og en tid til å leges …
en tid til å gråte og en tid til å le;
en tid til å sørge og en tid til å danse …
en tid til å omfavne og en tid til å avstå fra å omfavne;
en tid til å miste, og en tid for å søke;
en tid til å rive i stykker, og en tid til å sy;
en tid til å tie og en til å tale;
en tid til å elske og en tid til å hate;
en tid til krig og en tid for fred.»

Bibelen

«Det er 4 ting du ikke kan gjenopprette:

  1. Steinen …….. etter at den er kastet .
  2. Ordet …….. etter at det er sagt .
  3. Anledningen …….. etter at den er tapt.
  4. Tiden …….. etter at den er borte .

Så … velg dine ord med omhu, sett pris på hvert sekund som er gitt til deg  og vær god mot alle.

Unntak. Hva er normalt til enhver tid? Vi endrer oss akkurat som årstidene forandrer seg, og hver vår bringer ny vekst. Så ingenting er helt det samme. »
Sherwood Smith

I dag deler jeg denne lille historien med deg. Den trenger ingen forklaring. Den taler for seg selv.

Treets fire årstider

Det var en mann som hadde fire sønner. Han ønsket at sønnene skulle lære å ikke dømme noe for raskt. Så han sendte dem ut på hver sitt oppdrag. De skulle gå å  se på et pæretre langt borte. Den første sønnen gikk når det var vinter, den andre i løpet av våren , den tredje om sommeren og den yngste sønnen gikk når det var høst.

Da de alle hadde gått og kommet tilbake, kalte han dem sammen for at de skulle beskrive hva de hadde sett. Den første sønnen sa at treet var stygt, bøyd og vridd. Den andre sønnen sa nei, det var dekket med grønne knopper og fullt av løfter. Den tredje sønnen var uenig. Han sa at det var fylt av blomster som luktet så søtt, og det så så vakkert ut. Det var det mest grasiøse treet han noensinne hadde sett. Den siste sønnen var uenig med dem alle . Han sa at det  bar  moden hengende frukt , fullt av liv og oppfyllelse.

Mannen forklarte sønnene sine at det var greit, fordi hver av dem, bare hadde sett en årstid av treets levetid. Han fortalte dem at det ikke går an å dømme et tre – eller en person – etter bare en årstid.

Essensen av hvem vi er, nytelsen, gleden og kjærligheten som kommer fra livet, kan bare måles på slutten, når alle årstidene er over. Hvis du gir opp når det er vinter, så vil du gå glipp løftet fra våren, skjønnheten i sommeren, og oppfyllelsen gjennom høsten …

Moral : Ikke la smerten fra en årstid ødelegge gleden over alle de andre.

«I dypet av vinteren, fikk jeg endelig  vite at i meg lå det en uovervinnelig sommer.»
Albert Camus

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

De små opplevelsene …

 

Takk
for morgenen
og ønsk dagen velkommen
en sjanse til å begynnepå nytt
en sjanse til å utforske
en sjanse til å leke
en sjanse til å gjøre mer
for de som har det vondt
for de uten mat
for dem som gråter
og lever i smerte
dette er en ny dag
laget spesielt for deg
av han som skapte deg
ut av ingenting, annet enn leire
Traveler

Herlig å tenke tilbake på opplevelser med barnebarn. Her er noe jeg skrev den gang de var ganske små. Ganske lærerikt!!!

Tenk så fantastisk å kunne få en ny dag. En dag som jeg kan fylle med det jeg selv vil. En dag der jeg kan glede meg over at jeg er i live. En dag da jeg kan gjøre noe for andre. En dag da jeg kjenner at jeg lever…

«Din oppgave er ikke å søke etter kjærligheten, men kun å søke og finne alle barrierene i deg som du har bygget mot den.»
Rumi

I går var en slik  herlig dag. Jeg tok mine to barnebarn Nathalie 4, og Angelica 5 år med på en liten tur til nærmeste by. Den yngste hadde aldri reist med verken tog eller buss,  så vi tok toget den ene veien og bussen hjem igjen. Forventningen til turen var stor for begge to. Den ene fordi hun skulle gjøre noe som hun aldri hadde gjort før, og den andre fordi hun skulle være den erfarne som visste og lærte bort det hun kunne og var god på.

De gledet seg begge to, og så frem til alt de skulle oppleve. Nathalie satt på trappen utenfor huset der hun bodde og ventet da vi kom for å hente henne. Hun var klar, selv om vi kom 10 minutter før avtalt tid.

Forventningen og gleden hos de to unge damene smittet over på meg også. Jeg så for meg hvordan det er å oppleve noe for første gang. Forventningen som blandet seg med skrekkblandet fryd for det de skulle oppleve. De løp og danset hele den lange veien til togstasjonen.

Det var stor stas for begge, da de fikk hver sin billett og kunne gå på toget og sette seg ved siden av hverandre. Jeg fikk plass litt lenger bak i vogna. Turistsesongen er tydelig i gang og toget var stappfullt med utenlandske turister. I vår vogn satt en gjeng med arabisktalende ungdom.  De lo og pratet i munnen på hverandre mens de spiste smågodt fra Narvesen. Tydelig overklasse ungdom. Det var i alle fall det som slo meg da jeg så dem. Mine to unge damer fulgte med på deres noe eksotiske fremtreden med store øyne.

Opplevelsen ble kun overgått med alvoret i å møte  konduktøren. De strålte da han alvorlig takket mens han stemplet billettene som de rakte han. De holdt fast på billettene lenge etter at vi var ute av toget, inntil andre ting ledet oppmerksomheten i andre retninger.

Det var mangt og mye å se på gata i nabobyen. For Nathalie ble det visst litt mye. Hun ymtet frempå om vi ikke skulle reise hjem til mamma og broren. De savnet henne sikkert mente hun. Heldigvis hjalp det med en is.

Enda bedre ble det da vi fant en benk og en liten grønn plass der de kunne leke. Særlig var det stas å balansere på kanten av en fontene. Den manglet vann så det var ingen fare for mageplask eller vannsøl. Nathalie syntes det var flott med alle søppelkassene som var plasert rund i området. Hun holdt et langt foredrag til Angelica om fenomenet.

Opplevelsene sto i kø for de to unge damene, både på handlesenteret som vi var innom og ellers. Stor stas var det da vi ble stoppet av en dame som mente at Nathalie måtte være datteren til en gammel skolevenninne. Det stemte og vi fikk en hyggelig prat om gamle dager.

De fikk velge hvilken brus de ville ha. Kan tro den ble fort borte.

Motstanden mot å finne et toalett før vi gikk på bussen var betydelig. De skulle da ikke på do kom de unisont fra begge. Uansett slapp de ikke unna. «Turen hjem tar tid og det er ikke hyggelig å måtte gå av bussen fordi dere må tisse» argumenterte jeg.  Det forsto de, og  benyttet samtidig sjangsen til å fylle opp flaskene sine med vann fra springen. Heldigvis at bestemor vant det slaget. Behovet medte seg rett før vi skulle gå av bussen til tross for ….

Nathalie fikk trykke på stopp knappen, da vi kom frem til busstoppet der vi skulle av. Stas.

Hva likte hun best av å kjøre tog eller buss? Svaret var ganske entydig. Buss så klart. Jeg er ikke helt sikker på om det kom av at den siste oplevelsen var sterkest tilstede i sinnet hennes, eller om det virkelig var buss som var best. Hun gledet seg i alle fall over både tog-  og bussturene. Det er det ingen tvil om.

Jeg tenker på hvor blaserte vi blir. Det skal mye til for å fange vår oppmerksomhet, undre oss og glede oss over småting. Hvor fort livet skifter. Hvor rask opplevelsen av mestring og glede kan endre seg til sorg og skuffelser. Det handler om å gripe øyeblikket, å nyte hver stund vi har, og evne å se alt rundt oss med positive øyne.

For meg ble denne dagen en øvelse. En øvelse i å se med nye øyne på det lille selvfølgelige som vi omgir oss med. Hvor lite som skal til for å finne gleder og positive opplevelser. Det handler om innstilling og å kunne hanskes med sommerfuglene i magen når opplevelsen blir uoversiktlig og litt skremmende.

«Du ble ikke skapt for å holde seg innenfor grensene til en bygning. Det er en hel stor vakker verden som ble skapt for deg. Gå ut i den! Mennesker ble ikke laget for å være innendørs skapninger, naturen er vår sanne lekeplass.

Det er sikkert at du aldri vil være i stand til å se hele bildet på en gang, men du kan se biter av det når du tar små skritt mot å gjøre ditt beste gjennom å bli mer bevisst.»
Gigi Galluzzo ~Gigi Galluzzo

Jeg tenker på hva som holder meg tilbake fra å oppleve, fra å nyte livet og tørre å ta imot det som blir rakt meg av muligheter hver eneste dag. Hvor ofte lar jeg være å gjøre noe fordi jeg ikke vet hvor det vil bringe meg og føre til? Blir jeg styrt av mulighetene eller av angst for det ukjente, for det uopplevde?

I dag vil jeg gå ut i dagen med en positiv innstilling. Jeg vil ikke holde meg tilbake fra alt som blir gitt meg fordi jeg er redd for hva som kan møte meg. Jeg vil overvinne mine egne følelser av utilstrekkelighet og vise at jeg kan gjøre det jeg ønsker å gjøre. Ingen dumme følelser av mindreverd skal få styre min dag. Jeg har denne dagen, og jeg vil bruke den godt. Jeg vil kjenne at jeg lever for meg selv og for andre.

Herlig. Jeg er klar.

«Gjør et dristig trekk i dag. Hopp … og la dine vinger vokse på veien ned! Risiko er en del av ethvert stort eventyr, oppdagelse, og vellykket forretning. Hva er du villig til å gi opp eller risikere for at den virkelige deg skal bli levende? Gå utenfor din komfortsone, og levendegjør den delen av deg selv som du har gjemt deg for. Slutt å leke gjemsel med ditt eget liv!

Du har talenter, ferdigheter og gaver som verden aldri vil se med mindre du bestemmer deg for å risikere noe å gi dem liv! Hvem bryr seg om hva andre synes? Bry deg mer om hva du tenker og føler for en forandring. Det er på tide for deg å ta standpunkt i verden, og risiker noe for å oppdage et nytt kapittel i livet ditt. Bestem deg for å leve med en følelse av eventyr og dristighet fordi neste ekstraordinære del av livet ditt venter på å bli oppdaget. Du fortjener det!»
Les Brown

Ta en titt på siden min, Synnas verden på FB

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Å våkne takknemlig

I dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Enkelte dager er det slik. Hodet mitt er fylt av så mange ting. Det  jeg velger å ha fokus på vil være med på å forme resten av dagen min. For litt siden skrev jeg om å lytte. Å lytte er ikke alltid like lett når iveren tar overhånd. Det er derfor viktig å bli minnet på hvor viktig det er å lytte til hverandre……

Jeg forbereder som oftest bloggen for neste dag i løpet av dagen før jeg legger den ut. Da kan jeg få litt avstand til det jeg skriver og har mulighet til å gjøre forbedringer.

Ofte mediterer jeg litt over hva jeg skal skrive om. Det har jeg gjort i dag også. Valget ble derfor enkelt. Jeg må skrive om takknemlighet.

Jeg tenker at når jeg viser takknemlighet må jeg rette oppmerksomheten på små og store hendelser i livet mitt. Jeg må være til stede, kjenne etter og legge merke til hva som faktisk er viktig for meg. Etterhvert vil stadig flere aspekter ved livet, det jeg kanskje har tatt for gitt, hendelser som skjer meg,  få min oppmerksomhet og takknemlighet. Livet blir fyllt av små hendelser som gir meg glede. Og jo flere slike hendelser, jo mer glede har jeg å gi til andre. Og så er den gode spiralen igang.

Jeg har så mye å være takknemlig for. Hjertet mitt renner over av glede og takk til livet. Det er på ingen måte en selvfølge at jeg skal kunne våkne opp hver morgen og kjenne meg glad og tilfreds. Det er et under over alle under. Slik kjennes det. Hva venter meg i dag mon tro? Dagen er ubrukt og ligger foran meg med alle sine muligheter. Har jeg et åpent sinn, er jeg sikker på at det vil skje store ting i og rundt meg.

Jeg har forlengst funnet ut at dagen blir som oftest slik vi forventer. Derfor forventer jeg meg noe stort. Med det mener jeg nødvendigvis ikke noe som andre vil oppleve som stort. Det store er for meg min evne til å gripe øyeblikket, og kjenne hvor godt det er å kunne være en del av alt som er rundt meg og i meg. Når jeg klarer det, oppleves også motgang og nederlag som stort, som noe som gir meg en mulighet til utvikling og bevissthet rundt min egen fremtreden. Derfor, enten dagen gir gleder eller sorger så mottas den med takk.

Likevel, ikke alle dager er like forlokkende. Dagen i dag kommer til å bli god. Det kjenner jeg på meg. Hvorfor det?  Hovedsakelig fordi jeg har lagt bak meg dagen i går og  dagene før i går. Jeg  kjenner meg klar for alt nytt  uten et slep av forgangne sorger og mistak. Evnen og viljen til å gå videre uansett hva som har hindret meg før, er en av mine styrker som jeg må takke for. Og jeg takker hver dag. Uten denne egenskapen hadde jeg ikke klart å holde hodet høyt eller sett positivt på livet.

«Som dagen er skal din styrke være»

For meg er dette utsagnet blitt et mantra som jeg lever med og som fungerer …. alltid. Da må jeg være takknemlig. Hvor mange er det ikke som ikke takler utfordringene livet gir, som kjenner seg ensomme eller opplever svik fra sine nærmeste. Bitterheten fyller dem, og gjør livet enda mer trist og fargeløst. Hvordan skal jeg kunne formidle noe av min livslyst og det positive i enhver situasjon. Hvordan evne å se eller ta imot livets under?  Jeg tror det handler mest om å se hverandre. Være tilstede for hverandre. Skape håp i et trist indre og kanskje triste omgivelser i tillegg.

Forskere innen positiv psykologi  har funnet ut litt om hva takknemlighet gjør med oss. Resultater viser at de som regelmessig uttrykker takknemlighet, har bedre helse, føler seg bedre og oppnår målene sine lettere.

«Hver gang du sier takk til en annen person, føler de seg bedre, og det samme gjør du.»

Det anbefales at vi uttrykker takknemlighet direkte til en annen person så ofte som mulig. Det kan være gjennom et takk til kassadama som hjalp oss  med å finne frem til et bestemt produkt, en takk for turen til busssjåføren, en takk til medarbeiderne i barnehagen som trøstet barnet vårt og mye, mye mer.

I tillegg mener forskerne at takknemlighet påvirker vår tilfredshet. Bare se her:

  • Takknemlighet påvirker vår tilfredshet gjennom å nyte positive livsopplevelser.
  • Å uttrykke takknemlighet påvirker selvtillit og egenverdi.
  • Takknemlighet hjelper oss å takle stress og vanskeligheter.
  • Å yttrykke takknemlighet oppmuntrer til moralsk atferd.
  • Takknemlighet kan bidra til dannelse av sosiale bånd.
  • Å uttrykke takknemlighet kan forhindre negativ sammenligning med andre.
  • Å praktisere takknemlighet forhindrer opplevelsen av negative emosjoner, og kan minske følelsen av sinne, bitterhet og grådighet.

Prøv følgende øvelse i takknemlighet:

Før du legger deg om kvelden skriver du ned noe du er takknemlig for.  Øverst på arket kan du skrive: «I dag er jeg takknemlig for…».

Her er noe av hva jeg er takknemlig for i dag:

  • Å våkne uthvilt uten spor etter  trettheten fra i går.
  • Gleden ved å bruke kroppen. Ingen selvfølge for meg.
  • Den gode samtalen med en venninne i går kveld.
  • Alle de positve menneskene jeg møtte i går.
  • Familien min og at jeg får delta i barnebarnas liv.
  • Uventa penger som jeg trengte.
  • Gleden ved å skrive blogg.
  • Jeg har tatt av et kilo de siste dagene.
  • Bevissthet rundt mine personlige utfordringer.
  • Min daglige meditasjon.
  • Fuglesangen utenfor vinduet mitt.
  • «Kaffekoppen,» min nødvendige last…..
  • Å ha avklart  for meg selv en vanskelig sak uavhengig av respons.
  • At jeg kan leve åpent uten noe som må skjules.
  • Være helt og fullt meg selv.
  • Spenningen ved å forvente under.
  • Mest av alt, at jeg igjen kjenner at jeg får bruke hele meg i tjeneste for andre. Det er stort og jeg fylles av takknemlighet for livet som på nytt har gitt meg denne muligheten.

Jeg er sikker på at du etter få dager vil finne mange ting som du er takknemlig for. Det viktigste er å ha fokus på det som gjør deg glad og takknemlig.

Med en slik holdning til livet vil du å føle deg bedre, oppnå målene dine lettere, få bedre helse og være mer tilfreds.

Bare prøv så vil du se at det virker!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Selvbebreidelse

«Å ønske at du var en annen, er å kaste bort den personen du er.»
Sven Göran Eriksson

Hvor mange ganger om dagen bruker du ordet » bør » i referanse til deg selv eller andre mennesker? Jeg vet ikke om deg , men jeg pleide å bruke det mye.

Ordet » bør » har blitt et innslag i vår hverdagsdialog . Vi bruker det i samtale med andre, som en måte å motivere oss selv eller å holde oss i sjakk, og å uttrykke en myriade av følelser, inkludert frustrasjon, skyld og anger.

Etter som jeg har blitt mer interessert i min indre dialog og hvordan den påvirker det jeg føler om meg selv, den jeg viser for verden, og hvordan jeg lever livet mitt, har jeg begynt å innse hvor skummelt ordet » bør» kan være.

Jeg brukte » bør «om en rekke situasjoner, mange ganger hver dag. Heldigvis innså jeg at å fortelle meg selv at jeg skal gjøre mer eller være mer, ikke var å hjelpe meg til å bli et bedre menneske. Det ga meg bare en følelse av  at jeg  ikke var nok som den jeg er.

«Det var en del av hans natur å ikke unnskylde noe, og fortsette å leve som en av sine egne verste anklagere.»
Thomas Hardy

Jeg innså at når jeg fortalte andre mennesker at de bør eller ikke bør gjøre noe, respekterte jeg ikke deres evne til å ta de beste avgjørelsene for seg selv . Dette passet ikke med min personlige filosofi, at alle har en fri vilje og at de så lenge de ikke skader andre, må ta sine egne valg uten innblanding fra omverdenen.  Jeg visste at jeg ikke var det beste medmennesket jeg kunne ha vært, mens jeg brukte et «bør» basert vokabular.

Etter at jeg fikk denne erkjennelsen, har jeg lett etter noe  å erstatte mitt «bør» med en språkbruk som er sunnere og mer akseptert, både for meg og for andre mennesker. Jo lenger jeg er på denne søken, jo mer innser jeg skaden ordet » bør» gjør med vårt forhold til oss selv og våre relasjoner med andre. Her er det jeg har funnet så langt :

Det er to store problemer med å bruke ordet «bør».

«Det er luksus i selvbebreidelser. Når vi skylder på oss selv, føler vi at ingen andre har rett til å klandre oss. »
Oscar Wilde

Når vi bruker ordet «bør «, aksepterer vi ikke virkeligheten. Vi snakker om det som vi skulle ønske var virkelig, men ikke er det. Når jeg brukte ordet «bør » når jeg snakket til meg selv, var det motivert av en mangel på å akseptere meg selv som jeg var,  snarere enn en oppmuntring.

«Jeg satte meg selv i veien for det som skjer, og det skjedde.»
Theodore Roosevelt

Som Dr. Shad Helmstetter forklarer i sin bok « What to Say When You Talk to Yourself», når vi forteller oss selv at vi » bør» gjøre noe, forsterker vi samtidig ideen om at vi ikke gjør det.

Hvis vi sier til oss selv : «Jeg burde egentlig meditere oftere. » Den usagte oppfølgingen av den setningen er » … men det gjør jeg ikke.

Like viktig er, om vi sier: » Jeg burde egentlig ha trent i morges. » Den usagte avslutningen på den setningen er » … men jeg gjorde det ikke.»

På lang sikt, når vi forteller oss selv eller andre mennesker at vi bør, eller de bør gjøre noe, velmenende som vi kan være, forsterker vi  det negative, og det faktum at vi eller de ikke gjør det.

Det er å bruke pekefingeren og belære. Hvem liker vel å bli belært!

Alternativer til «bør».

Jeg vil ikke late som at å fjerne ordet » bør » fra mitt vokabular har vært lett, eller at jeg  i dag lever i  en » bør »  fri tilværelse. Jeg pleide å bruke ordet » bør » mye og  jeg tror det er noe jeg må holde et øye med for resten av livet mitt.

Heldigvis har jeg funnet noen alternativer som er nyttige i å overvinne vanen min  med  å si» bør » til meg selv og andre mennesker.

«I alles liv må det falle litt regn. Jeg er takknemlig for det. Jeg virkelig elsker   brølet fra torden. »
Simon The Sleepyhead

  • Fokusere på fordelene.

I stedet for å fortelle meg selv at jeg «bør » gjøre mer av noe, prøver jeg å fokusere på hvorfor jeg ønsker å gjøre noe bestemt.

I stedet for å si » jeg skal gjøre mer  avspenningsøvelser, » minner jeg meg selv på hvorfor jeg ønsker å gjøre det: «Jeg har det godt når jeg gjør dette noen ganger i uken.»  «Jeg liker å føle at jeg slapper av og strekker ut, » eller «Jeg har en større følelse av å være koblet til meg selv når jeg får tid til å koble kropp og pust.»

  • Fokus på hvordan aktiviteten passer med dine verdier.

Noe av det jeg brukte  å si «bør » om meg selv om, var å ta av noen kilo. Jeg slet med å motivere meg. Stadig utsatte jeg dagen da jeg skulle begynne på et nytt og slankere liv. Det var en konstant kamp med meg selv og , selvfølgelig, å fortelle meg selv; «Du bør starte nå,» men jeg gjorde ingenting for å endre vanene mine.

I stedet begynte jeg å omstille dette ut fra et perspektiv rundt verdiene mine. Jeg begynte å fortelle meg selv, «Det er veldig viktig for meg å  begynne, » eller,  «Jeg ønsker å leve med integritet og gjøre det som jeg sier jeg kommer til å gjøre, når jeg sier jeg kommer til å gjøre det.»

«Den mest fatale illusjonen er at et  synspunkter opp og avgjort. Siden livet er vekst og bevegelse, dreper et fast synspunkt alle som har et slikt syn. »
Brooks Atkinson

  • Fokus på å akseptere og utforske virkeligheten.

Jeg pleide å tenke at jeg ikke skal kjenne meg sint eller negativ. Jeg visste at det var «usunne» følelser å oppleve, og derfor tenkte jeg at det var noe galt med meg som følte det slik. Uansett hvor mye jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle føle det jeg følte,  gikk  ikke følelsene bort.

Nå fokuserer jeg mer på å akseptere erfaringene mine. I stedet for å fortelle meg selv,  » Jeg burde ikke føle / tenke _____ , » tar jeg et skritt tilbake og sier » Ok , jeg føler / tenker _____ . Jeg lurer på hvorfor det skjer nå?»

Å fjerne ordet «bør» fra vokabularet vil ta tid, tålmodighet og praksis. Men det er mulig, og det vil gi deg et stort utbytte. Å skifte ut ordet «bør» med en mer nyttig dialog, vil føre til et bedre forhold til deg selv, og bedre relasjoner med menneskene rundt deg også.

«Dessuten, jo mer et synspunkt er inngrodd, jo mindre sannsynlig er det at vi vil se det som påvirker oss, eller se det i det hele tatt. Hvis du vil vite hva vann er, ikke spør fisken.
Mitch Stokes

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Ta en pause

 «Du hviler nå. Hvil lenger enn du er vant til å hvile. Lag en stillhet rundt deg, et område av fred. Ditt beste arbeid, den beste tiden i livet ditt vil vokse frem fra denne freden.»
Peter Heller

Bloggen er skrevet en fin høstdag.

Har du noen gang følt at du løper rundt i sirkler uten å få til noe som helst? Jeg har det slik i dag.. I det siste har jeg opplevd et slags vakuum. Jeg føler at jeg sitter fast oftere enn jeg vil innrømme, og ikke helt forstår hvordan jeg skal gå videre fra her jeg er nå. Jeg følte meg rådvill og fanget av denne stillstanden. Jeg trengte å frigjøre meg selv fordi jeg så gjerne vil komme meg videre. Det er for destruktivt å bli her stort lenger.

«Når du omfavne dine positive holdninger og fjerner deg fra all bevisstløs tro som holder deg tilbake, da blir flyten av livet ditt uanstrengt og hyggelig.»

Frykt for at jeg ikke vil lykkes er som et bur som holder meg fast. Tro er nøkkelen som setter meg fri. Og det er ikke bare en enkelt handling, men en prosess, eller sagt med andre ord en livsforvandlende reise. Og alle reiser begynner med en oppfordring til eventyr, og dette eventyret er drømmen jeg har. Jeg er bare slik i villrede for hvordan jeg skal  fortsette herfra. Det er så lett å gjøre feil og ødelegge hele spillet for meg selv.

Her jeg sitter fungerer hjernen min dårlig. Tankene spinner rundt som i sirkel. Jeg finner ikke veien ut og videre. Derfor trenger jeg  en forandring. Den beste forandringen er for meg å ta på meg joggesko og gå meg en tur.

«Hvis du sitter fast og du ikke vet hvordan du skal reise deg, ikke se utenfor deg selv. Se innover i deg selv.»
Thanh Pham

Ute er det nydelig høstvær og jeg vurderer rett og slett, bare gå ut og nyte solen, den klare luften og de vakre høstfargene. Så hvorfor ikke følge Maya Angelou sitt råd som jeg siterer nedenfor. Kanskje inspirasjonen kommer til meg etter en forfriskende stund ute i det fri. Jeg satser på det.

«Alle trenger vi å ta en dag borte fra alt. En dag der vi bevisst skiller fortiden fra fremtiden. Jobb, familie, arbeidsgivere og venner kan eksistere en dag uten oss, og hvis våre egoer tillater oss å tilstå, kan de eksisterer evig i vårt fravær. Hver person fortjener en dag borte der ingen problemer blir konfrontert, ingen løsninger søkt etter. Hver av oss må trekke oss bort fra bekymringer som ikke vil trekke seg fra oss.»
Maya Angelou

Nå er jeg tilbake etter flere timer ute. Tenk jeg fant en enslig hvitveis. Den hadde helt sikkert tatt feil av årstiden. Jeg trasket over svaberg og gjennom skogholt. Utsikten var upåklagelig ut mot havet. Herlig og befriende. Alt kjennes mye, mye bedre allerede.

Sinnstemningen min har forandret seg totalt.

Jeg lever i en fantastisk verden, og er velsignet med inspirerende miljøer rundt meg. Avhengig av hva jeg trenger kan jeg ta en tur på fjellet, til sjøen, i skogen eller rusle gatelangs og vindusshoppe, finne meg en  park og nyte grønne plener og blomsterflor, finne et bibliotek der jeg kan bla i utallige bøker og kjenne på energiene fra det skrevne ord osv. Det er nok av tilgjengelige kilder som jeg kan trekke inspirasjon og styrke fra.

Jeg har vurdert hva som er viktig for. Det jeg tror på og hvilke verdiene mine er styrende for valget mitt, uansett hva jeg velger av skritt videre. Jeg vet jo hvor jeg vil. Problemet mitt er rett og slett hvilken strategi jeg skal velge videre.

For meg er det viktig å bevisstgjøre meg på nytt hva det betyr å leve etter verdiene mine, det jeg tror på og målet mitt. De danner selve fundamentet for det som er viktig for meg. De minner meg om hvem jeg er, hvordan jeg kom meg dit jeg er nå, og hva det er som vil føre meg videre på reisen, uansett hva som kan komme min vei.

«Følg den hvite kaninen.»
Trinity, The Matrix

Å følge den hvite kaninen betyr rett å slet å følge hjertet mitt. Hjertet mitt viser meg gode ideer og leder meg på rett vei. Selv den aller minste innskytelse, magefølelse eller indre stemme som tilsynelatende er ubetydelig kan lede meg til det mest magiske resultatet.

Enten det er noe jeg leser, et inspirerende sitat, eller en kommentar eller historie fra en jeg setter høyt, kan det hjelpe meg til å bli fri fra de begrensende tankemønstrene mine.

«Det er ingen uhell.»
Oogway

Ofte føles det som alt er mot meg, menneskene rundt meg og absolutt omstendighetene jeg befinner meg i. Turen ut hjalp og jeg kan plutselig se at det ikke er så håpløst likevel.

Det er viktig å ha tro, tillit og håp. Være sikker på at livet er på min side. Det hjelper å være positiv og tålmodig. Jeg vet at  positive ting vil skje, gradvis vil det det. Kanskje ikke så raskt som jeg skulle ønske, men likevel…. Jeg er overbevist om at det jeg drømmer om vil skje og jeg kan gå videre i forvisning om at hver dag underveis har sin egen magi. Det handle kun om å ha tålmodighet. Det viktige er å ikke miste troen når noe jeg ikke forutså skjer.

Jeg må rett og slett fokusere på det jeg kan kontrollere, og la en større kraft håndtere de ukontrollerbare omstendighetene. Med nok tid, krefter og læring, vil jeg bli presentert en løsning. Så det handler om å være tålmodig mens jeg vokser som menneske.

«Tålmodighet handler ikke om å vente, det er evnen jeg utvikler til å ha en positiv holdning mens jeg arbeider hardt for det jeg tror på.»

Samtidig må jeg ikke glemme å leve her og nå. Hva hjelper det å ha blikket festet på fremtiden dersom jeg ikke klarer å leve godt her og nå. Det er jo når jeg gjør mitt beste, og engasjerer meg i livet akkurat som det er, at jeg vil få det beste resultatet. For meg er det viktig å være stille og lytte til den indre stemmen min. En stemme som viser meg alt jeg trenger.

«Hvil og være takknemlig.»
William Wordsworth

Det handler også om å bruke det jeg har lært til nå. Rett og slett følge enkle rutiner som kan trygge dagen min. Det kan være hvordan jeg lager meg en kopp kaffe, teknikker jeg har for å våge å gjøre noe som skremmer meg, eller overvinne fysiske plager. Rett og slett bruke erfaringen min, som jeg har tilegnet meg gjennom år av prøving og feiling. Jeg kan til og med spørre andre om hvordan de ville ha løst problemet eller utfordringen min. Jeg kan også lese meg til et svar fra kloke hoder, som har hatt lignende erfaringer, som jeg står overfor.

«Hvile, naturen, bøker, musikk … slik er min idé av lykke.»
Leo Tolstoy

Når jeg ber noen om hjelp, lager jeg muligheten for at 1 + 1 = mer enn 2. Fordi, som mennesker, får vi kunnskap når vi lærer fra oss også. Vi lærer i vår rolle som både lærer og elev. Det ikke farlig å be andre om hjelp. Lenge har jeg vegret meg for å be om hjelp. Jeg ville klare alt selv.

Da husker jeg på hvor godt det er å løfte andre opp. Jeg elsker å gjøre det. Det er ingenting mer givende enn å se andre jeg har hjulpet lykkes like godt som meg, eller gjøre det enda bedre. Uansett føler jeg meg litt delaktig i deres lykke. Derfor er jeg begynt å be om hjelp ofte. Slik er det også lettere å hjelpe noen som er enda mer fastlåst enn meg.

Av og til hjelper det å gjøre noe helt annet for en stund. Sitter jeg fast i et problem, kan jeg legge det bort og konsentrere meg i noe helt annet.

Når jeg har en krevende oppgave foran meg, som å ha en vanskelig samtale med noen, vil jeg lett utsette det til en gang i fremtiden. Jeg gruer meg og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Likevel, noen ganger kan det være lurt å ta meg litt tid før jeg handler. Det kan være lurt å gjøre noe som får med avstresset og dermed klarner tankene mine. Dermed kan jeg tenke mer fritt mens jeg går tur, fotograferer, skriver blogg, mediterer, osv.

«Hvile er ikke lediggang, og å ligge noen ganger på gresset under trær på en sommerdag, lytter til suset av vannet, eller se skyene flyte over himmelen, er på ingen måte bortkastet tid.»
John Lubbock

Jeg trenge å koble hjertet til prosessen og forberede det som er vanskelig. Det er det jeg gjør når jeg gjør noe annet, noe som bygger meg opp. Siden kan jeg komme tilbake å være bedre i stand til å håndtere den vanskelige oppgaven, med mindre stress og angst.

Jeg som du, har et ubegrenset potensiale, men ingen av oss kan gjøre alt, så vi må lære å begrense oss. Samtidig er det noe jeg blir trukket mot, mens andre ting vekker motvilje og avsky. Jeg har evner som gjør spesielle situasjoner lett for meg, og ofte også ferdigheter som jeg mestrer.

Jeg trenger å respektere den naturlige flyten av den jeg er. Hvor tenker og jobber jeg best? Er det sammen med andre eller alene? Begge deler tror jeg, avhengig av dagsformen og hvordan det jeg står foran er.

Derfor var det så viktig for meg, tidligere i dag, å ta meg en tur. På turen fikk jeg stilnet uroen min og den kreative siden min kom til syne. Det jeg opplevde som vanskelig, ja nesten umulig, ser jeg nå på som ganske greit.

«Jeg prøver å frigjøre ditt sinn, Neo. Men jeg kan bare vise deg døren. Du er den som må gå gjennom den.»
Morpheus, The Matrix

Jeg har oppdaget gjennom livets mange utfordringer, at nesten alltid, er hindringene som jeg har foran meg, psykologiske, ikke fysiske. Det er ingen fysiske hindringer, alt finnes inne i mitt eget sinn. Dette er sannheten i livet mitt og alt jeg trenger å gjøre er å  ta metaforisk «neste trinn.» Jeg må få meg  selv i bevegelse i riktig retning igjen, ett lite skritt om gangen.

Akkurat som små solflekker på solen begynner i det små, men når de begynner å bevege seg, eksploderer de med energi og bevegelse. Alt som  trengst er litt kraft for å få det i gang.

«Suksess består av å reise deg bare én gang mer enn du faller.»
Oliver Goldsmith

Jeg er så glad. Nå trenger jeg ikke gå å grue meg for fremtiden. Jeg lever i nået og vet at morgendagen blir slik jeg gjør den til. Det er så absolutt ikke noe galt i å stoppe, samle krefter og starte friskt på nytt igjen.

I morgen er en ny mulighet til å prøve igjen og lære noe nytt.

Det er ikke feil, og det er ikke å gi opp. Det er en læringsprosess. Det er å være et smart, intelligent, levende menneske, og erkjenner at noen ganger er det bedre å hvile og å prøve igjen når jeg er i bedre form.

«Hvor du enn går, legg igjen et hjerteavtrykk.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Forandring

 

“Utrolig forandring skjer i livet ditt når du bestemmer deg for å ta kontroll over det du har makt over i stedet for å kreve kontroll over det du ikke kan kontrollere.”
Steve Maraboli

I en tid nå har jeg skjønt at jeg  må gripe fatt i livet mitt igjen. Det går ikke an å leve på fordums storhet og seire. Jeg har også skjønt at jeg hver dag må skape det livet jeg ønsker. Det er umulig å leve etter gårdsdagens sannhet. Jeg kan ikke slå meg til ro med å leve  dagen i dag som et venterom for fremtiden. Gjør jeg det blir dagen i dag bare en trist stasjon på veien til noe jeg ikke er sikker på vil skje. Håpet er tilstede fortsatt. Det vil jeg aldri gi slipp på. Nå handler det om å skape  et liv som jeg kan være stolt av,  som gir meg energi  og glede i dag.

I det siste har jeg sett mange slike triste stasjoner. De har gjort meg desillusjonert og trist. Jeg merker at  det har gjort meg likegyldig med meg selv, og gitt meg en følelse av tomhet og mismot. Det jeg trodde så sterkt på skjer ikke, og hva er vitsen da, er tanker som fyller meg oftere og oftere?

«Et år fra nå vil du ønske at du hadde startet i dag.»
Karen Lamb

Da jeg stilte meg selv spørsmålene nedenfor, måtte jeg dessverre innrømme at noen av svarene ikke er særlig flatterende for meg lenger.

Lever jeg ut min hensikt, eller har jeg blitt stående på stedet hvil? Kanskje jeg til  og med har falt tilbake i gamle synder? Er jeg  fortsatt sann mot meg selv og mine verdier?  Går jeg modig etter det livet jeg ønsker og gjør det som er viktige for meg nå? Står jeg tryggt når jeg møter de mørke fryktbaserte sidene i meg? Skaper jeg en vinnende tro på livet som tjener meg? Lever jeg opp til mitt fulle potensiale? Er jeg glad  for å  våkne til en ny dag?

 «En dag vil jeg se tilbake på livet mitt. Jeg må sørge for at det er verdt tilbakeblikket. »

 For meg er slike erkjennelser både tunge og vanskelige  å innrømme. Lenge har jeg vist et smilende ytre mens mitt indre gråter. Faktisk tror jeg at jeg ved å forestille meg og late som om alt er ok, har gjort det enda vanskeligere å innrømme at jeg lever i et vakuum uten formål. Et sted på veien forsvant  ….grunnen under meg.

Jeg vet veldig godt hvorfor det  skjedde.

 Jeg har satset for mye på  å følge en drøm. Når drømmen lar vente på seg, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal leve.  Drømmen er det ikke noe galt med, men jeg har satset alt på et kort. Jeg glemte å leve hvert øyeblikk og nyte det.

Klarer jeg  å leve hver dag med alt jeg er, blir det ikke så farlig om drømmen lar vente på seg.  Jeg vet med meg selv at jeg har gjort alt som er i min makt og enda litt til for å virkeliggjøre den. Nå er alt opp til universet. Så hvorfor klarer jeg ikke å slå meg til ro med det?

«Slangen som ikke kan kaste sitt skinn, må dø. I tillegg vil sinn  som forhindres i å endre sine meninger, slutter å være sinn. «
Friedrich Nietzsche

Sannheten er at jeg må endre meg, igjen …

 Endring er nødvendig når livet tar en ny retning. Behovet kan komme sterk som en tidevannsbølge, eller smelte frem som fra en isbre. Behov for endring kan komme i form av en ødeleggende tragedie, vanskelige valg,  sykdom, ødelagte relasjoner, eller til og med med nye muligheter.

Mange ganger er den eneste måten å forbedre livet mitt på, å tvinge meg til å gjennomgå vanskelige forandringer. Det er en slik situasjon jeg er oppe i nå.

Det at drømmen min lar vente på seg, gir meg en ny mulighet forkledd som en utfordring. Denne muligheten kan, om jeg griper den føre til en positiv forandring.

«Du må ta personlig ansvar.
Du kan ikke endre omstendighetene, årstidene eller vinden, men du kan forandre deg selv.
Det er noe du har ansvar for. »
Jim Rohn

Et spørsmål som er viktig å stille er:  Vil jeg virkelig forandring?

Jeg har altfor lenge ikke villet. Hvorfor? Fordi jeg  ikke har vært ærlig mot meg selv og livet mitt slik det er. Jeg har tviholdt på en drøm og ikke sett andre muligheter, selv når nye muligheter ble lagt rett foran meg.

Jeg spør meg selv i dag:

Er det  slik jeg vil leve livet mitt?
Er det slik jeg vil bruke tiden min?
Hvordan ser fremtiden ut uten endring?

Jeg  spør også:

Kan jeg foreta endringer som fører til noe bedre?

Har jeg muligheten til å gjøre endringer?
Har jeg de nødvendige verktøyene for å gjøre endringer?
Har jeg tid til å gjøre  endringer?
Har jeg den støtten jeg trenger for å gjøre  endringer?

 «Det spiller ingen rolle hvor du er, du er ingen steder i forhold til hvor du kan gå.»
Bob Proctor

Svarer jeg nei, graver jeg meg bare dypere ned i mørket. Da handler det om å finne triggerne som viser meg vei ut i lyset, slik at jeg kan se mulighetene.

Hvorfor tror jeg ikke at jeg kan forandre meg?
Kan jeg endre situasjonen slik at jeg kan oppnå et mer meningsfylt liv?
Hvem kan hjelpe meg?
Hvilke offer kan jeg gjøre, og hvilke forpliktelser kan jeg bryte for å gjøre det gjennomførbart?

Det er viktig for meg å tro at jeg kan. Hvis svaret er ja, må jeg da vurdere: Vil jeg endring?

Dette spørsmålet høres ut som det  jeg stilte ovenfor, men jeg tenker på det som et spørsmål om min personlige vilje:

Er jeg villig til å foreta de ofrene som trengs for å  skape forandring?
Er jeg villig til å jobbe uten oppmuntring  for forandring?
Er jeg villig til å tåle motgang lenge nok til å se resultater?

Hvis jeg har personlig vilje til å  endre meg,  må jeg vurdere: Når?

AKKURAT NÅ

Forandring  er noe jeg vil ha, noe jeg kan gjøre, og noe jeg vil gjøre – så da er det bare å sette i gang. Det er ikke noe poeng å utsette  til i morgen – jeg må ta skritt i dag.

 «Bare jeg kan forandre livet mitt. Ingen kan gjøre det for meg.»
Carol Burnett

 Virkelig forandring må begynne innenfra. Det må være noe som fører til noe bedre på lang sikt. Viljen og evnen til å  fortsette med å forandre livet mitt er det som vil føre til et bedre liv – og langsiktig lykke. Derfor er det nødvendig  å minne meg på at jeg  ikke kan forandre livet mitt og få det bedre før jeg endrer meg selv.


Jeg kan ikke forandre livet mitt før jeg endrer meg selv.

Så hva er viktig for meg for  å starte prosessen med å foreta endringene jeg innerst inne vet at jeg må?

Oppdage hvem jeg er nå.

Hva tenner meg? Hva er mine styrker? Hva gjør meg unik? Hva er   interessene mine? Hvilke  nye interesser kan jeg oppdage?

Være administrerende direktør i livet mitt.

Ikke vente  på noen eller noe som kanskje ikke kommer. Jeg er ansvarlig for livet mitt, som betyr at bare jeg har muligheten til å endre det. Være min egen helt.


Kartlegge livssyn og verdier

 Det jeg trenger er å være krystallklar på verdier og  finne en visjon for hvordan jeg vil at  livet mitt skal se ut på daglig basis. Ellers vil jeg ende opp  der jeg er nå til slutt.


Tilpasse meg  mål som er viktige for meg.

Den viktigste grunnen  til at jeg ikke oppnår målene mine, er at jeg sier hvor jeg vil, men når jeg snakker om det, er språket mitt direkte motstand mot de samme målene.

Jeg sier:

«Det er vanskelig. Jeg vet ikke hvordan. Jeg er ikke bra nok. Hva om jeg mislykkes? «

Selvfølgelig kan jeg ikke lykkes  når jeg tenker slik. Alle disse utsagnene programmerer det underbevisste sinnet mitt og lar meg bli på stedet hvil.

Det handler om å begynne å justere målene mine med språket  og tankene mine. Begynne å si: «Kanskje jeg kan gjøre dette. Kanskje det blir morsomt. Jeg er villig til å gi det et forsøk. Jeg tror på meg selv. Jeg vet at jeg er i stand til alt jeg setter meg fore. «

«Verden som vi har skapt den er en prosess av vår tenkning. Den kan ikke endres uten å endre vår tenkning. «
Albert Einstein


Gi slipp på hva andre tenker om meg.

Om jeg tar hva andre mennesker tenker om meg personlig, vil jeg bli fornærmet for resten av livet. Så lenge jeg puster, vil noen dømme meg. Det sårer meg og gjør meg rådvill.

Det må jeg akseptere. Det er bedre å bli dømt for å være tro mot det jeg står for og gå etter  drømmene mine, enn å  være ulykkelig. Jeg kan til og med inspirere andre om jeg våger være helt ekte meg selv!


Oppgradere vanene mine.

Tid og energi er to av mine viktigste eiendeler.

Det handler om å ikke bruke energi på tilfeldighet, for mye tid på sosiale medier, bekymrer meg for det andre tenker, klage  og se  på fjernsyn. Gjør jeg for mye av dette, har jeg ikke tid og energi til å gjøre det som virkelig betyr noe for meg.

Øke min egen verdighet.

Kjenner jeg meg  selv god? Eller unnviker jeg ros, nekter tilbud om hjelp og føler meg generelt uengasjert?

Sannheten er at jeg er verdifull. Jeg er skapt for å oppleve lykke, kjærlighet, overflod og mirakler. Men jeg må føle meg verdig dem for å oppleve dem.


Gi slipp på komfortsonen.

Jeg har rett og slett innsett at det er langt mer smertefullt å holde fast på  livet mitt slik det er, enn å håndtere smerte eller frykt mens jeg setter ut på en reise med selvoppdagelse. Det er langt bedre å ta små steg mot drømmene mine, selv om det  noen ganger kjennes  både farlig  og ukomfortabelt.


Ta små skritt om gangen.

Hvordan spiser jeg en elefant? Bit for bitt. Hvordan beveger jeg et fjell? Stein for stein. Hvordan ble  Marit Bjørgen Marit Bjørgen? Steg for steg.

Hvordan vil jeg kunne endre livet mitt til det bedre? Steg for steg. Dag for dag. En liten handling om gangen. Jeg kan gjøre dette. Bare jeg bryter det ned til håndterbare biter. Og aldri gi opp målet jeg har satt meg.

«Det spiller ingen rolle hvor du er, du er ingen steder i forhold til hvor du kan gå.»
Bob Proctor


Lar universet hjelpe meg.

Mange av velsignelsene i livet mitt  kom som følge av synkronisering og hjelp fra universet. Denne kraften er alltid tilgjengelig. Alltid!

Jeg trenger bare å lære å jobbe med kraften som skaper liv og la den støtte meg mer. Da vet jeg at jeg blir jeg guidet mot alt som er godt.

Alt dette gjør meg klar for endring. Jeg venter ikke, men begynner akkurat nå.  Det handler om å lytte til stemmen som kommer fra hjertet og våge å følge dens anvisning.

Selvsagt vil jeg få både gode  og mindre gode dager. Da handler det om å ikke gi meg, men våge å se, og gripe gnisten og magien som alltid omgir meg.

Det er ren magi det!

«Uansett hvem du er, uansett hva du gjorde, uansett hvor du kommer fra, kan du alltid endre deg, bli en bedre versjon av deg selv.»
Madonna


Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Lærdom på tur

 

«Krigsskipet pløyer bølgene, men ingen hånd griper roret, ingen ror en åre. Å sjømann, overgi deg til mysteriet. Alt annet følger.»
Ehwaz

I går gikk jeg en lang og herlig tur i skogen. Jeg forvillet meg inn på en liten vei omgitt av hytter. Lengs borte i området, inntil et steingjerde sto en vakker stor råbukk. Den sto så stille, at jeg trodde en av hytteeierne hadde fått skjært den ut i tre, som et totem for eiendommen sin. Dessverre ble jeg så fasinert av synet  av den vakre bukken at jeg glemte å ta bilder.

Jeg vet ikke helt hva det er som fasinerte meg slik med dette møtet. For meg var det en opplevelse som rørte ved noe i meg, noe jeg ikke helt forstår. Noe jeg vet skal opp i dagen. Bukken var slik et vakkert dyr med sine majestetiske horn og sin kraftige kropp. Den så så vakker og trygg ut der den sto og iaktok meg. Jeg la merke til at hornene enda ikke var helt ferdig utvokst. Basthuden satt fortsatt på hornene. Pelsen var i ferd med å innta sommerfargen som er mer rødbrun enn grå.

Det hersket en stor stillhet mellom oss. Begge sto vi urørlige og iaktok hverandre. Det var som et usynlig bånd ble knyttet mellom oss. Da jeg forsiktig kom nærmere, snudde den seg stille bort fra meg og forsvant uten en lyd. Jeg sto besviken tilbake. Det kjentes som om jeg hadde gått glipp av noe som kunne ha vært. Det var noe jeg ikke forsto i bukkens tause blikk. Var jeg for utålmodig og ventet for mye tillit da jeg nærmet meg den? Jeg undres.

Mens jeg fortsatte min vandring var tankene opptatt av dette møtet, dette mystiske møtet med en av skogens herskere. Jeg forsto at det ikke var stier jeg hadde fulgt mens jeg vandret rundt i skogen, men tråkk fra rådyr. Møtet var ikke tilfeldig. Råbukken kom med et budskap til meg. Nå er det opp til meg å tolke og forstå.

Jeg har sovet på det. Jeg har meditert på det og brukt intuisjonen min for å gripe kjernen i budskapet. Helt fra det første glimtet da råbukken dukket opp i synsfeltet mitt, opplevde jeg en kontakt og  noe udefinerbart mellom oss. Det var et helt spesielt øyeblikkene i livet mitt ….

«Mens jeg framelsker min egen natur, vil alt annet følge ….»

Ved å se etter hva ulike urfolk har tillagt råbukken av egenskaper, blir jeg litt klokere. Det sies at råbukken er svært følsom og har en sterk intuisjon. Den er årvåken, beveger seg raskt, og stoler på sine instinkter når det gjelder å avklare de vanskeligste situasjoner.

Den har en mild natur, samtidig som den klarer å gå gjennom livet og det livet setter opp av hindringer på en verdig måte. Den har kontakt med sitt indre barn, uskylden sin. Den har en magisk evne til å regenerere, være i kontakt med livets mysterier og  hjerteenergi.

Den minner  meg på å være forsiktig med meg selv, med andre og leve fra hjertet. Men å være forsiktig betyr ikke at den er forsvarsløs. Den er sterk og bestemt, men skånsom på samme tid.

Lytter jeg innover vil råbukken gi meg  et nytt perspektiv på gamle problemer. Den minner meg på at det er viktig  å revidere og reversere tankemønstre, eller atferd som ikke lenger tjener meg. Noen ganger er den altfor forsiktig og jeg kan dra nytte av å vurdere hvilke deler av livet mitt, som holder meg tilbake, eller der det tar lang tid før jeg føler meg trygg.

Den oppfordrer meg til å stole på magefølelsen min. Samtidig ber den meg om å ta litt tid for meg selv i et rolig miljø for å hvile, eller tilbringe tid i naturen. Den inviterer meg til å finne ro og fred i stillhet. En stillhet der jeg kan utforske mine  indre skatter. I meditasjon eller dagdrøm, kan  jeg gå på en åndelig tur sammen med råbukken. Gå i skogen sammen. Den fører meg inn i det fantastiske dypet i hjertet min. Hvert trinn jeg og råbukken tar, vil føre meg dypere inn i åndelig viten, og til de ubegrensede skattene som finnes der. Den beste tiden for en slik åndelig reise er ved morgengry, eller når månen er oppe.

Kanskje den mest effektive måten å oppsummere, er å si at bare når jeg beveger meg gjennom livet med en holdning fylt av kjærlighet, kan jeg smelte de barrierene som skiller meg fra andre, og fra det vakre mysteriet som er min egen magiske og åndelig gave.

Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene overfor livets motgang. Når jeg  føler negative følelser som sinne, trenger jeg å gi slipp på dem. En mildere og mer kjærlig tilnærming kan helt sikkert løse problemet like godt. Det kan være nødvendig å si sannheten, men med vennlighet og fra hjertet, vil det som regel gi et bedre resultat.

Fordi råbukken er i harmoni med naturen og alt den omfatter, er den en evig bærer av fred, og viser med sin adferd hvordan jeg skal åpne hjertet mitt og elske betingelsesløst.

Råbukken viste seg for meg for å minne meg på å gå kjærlighetens vei med full bevissthet. At kjærlighet noen ganger krever omsorg og beskyttelse, ikke bare i hvordan jeg elsker andre, men også i hvordan jeg elsker meg selv. Den vil lærer meg å være forsiktig når jeg rører ved hjertene og sinnene til andres sårbare sjeler. Ikke presse noen til å endre seg, heller skubbe dem i riktig retning, med den kjærligheten som råbukken viser meg med sin tilnærming til livet. Elske og akseptere andre som de er. Slik kan de oppnå balansen som kommer fra en ren strøm av kjærlighet og medfølelse.

«Og fremdeles,
Etter all denne tiden,
solen sier aldri til jorden,
«Du skylder meg.»

Se hva som skjer med
En kjærlighet som den,
Den opplyser hele himmelen.»
Hafiz

Dette diktet rører ved meg. Det henger sammen med budskapet jeg er i ferd med  å tolke fra råbukken. Det er levende og kraftfulle energier. Du kjenner det. Jeg kjenner det. Vi har begge hjerter som råbukken, fulle av ømhet og kjærlighet. Men også med sår lik det forsvarsløse barnet og en frykt for  å våge oss ut i åpent lende.

Jeg kjenner meg godt igjen i en slik beskrivelse. I årevis  var jeg tilbaketrukken og våget ikke å vise frem det sårbare hjertet mitt. Jeg fryktet, at det som da ble åpenbart, ville fremkalle latter, likegyldighet og avstandstaking. På mange måter levde jeg med et hard ytre, mens jeg på innsiden var som en dissende geleklump. Det har endret seg heldigvis. For meg krevde det både mot og tid å gå inn i meg selv og hente frem kjærlighetskraften. I dag kan jeg åpent  og med stolthet vise frem det vakre sårbare hjertet mitt. Jeg vet at det er unikt og at det finnes ingen kopi. Akkurat som ditt hjerte er unikt og uten sidestykke.

«Selv om ingen kan gå tilbake og foreta en helt ny start, kan hvem som helst starte fra nå og skape en helt ny slutt.»
Carl Bard

Kjære, kjære deg, da jeg satt og mediterte, fikk jeg tydelige tegn på at budskapet er universelt. Det er til meg, til deg, til oss alle. Likevel så jeg særlig for meg en situasjon, nemlig din.  Med deg mener jeg deg som sliter, som har trukket deg tilbake fra verden for å samle sammen den raknede veven din. Den som gikk i stykker da livet møtte deg med tøffe krav, forlatthet og med vond vilje. Du som har lagt vinn på å lindre andres nød og brukt deg selv uten  tanke for omkostningene. Alt du har fått i retur, er å bli misforstått og tillagt egenskaper som du aldri trodde at du eide.

Alt dette har fått deg ut av balanse. Lenge døyvet du smerten ved å jobbe dag og natt. Ikke særlig produktivt, men uansett fikk du de vonde tankene litt på avstand. Eller du oppsøkte fjerne himmelstrøk for å komme bort en liten stakket stund. Du  fikk smertelig oppdage at nissen flyttet med på lasset, uansett hvor du befant deg. Som en såret råbukk ble du tilskuer til livet og trakk deg stille bort. Det er som om du ikke eksisterer lenger, så langt har du gått i selvutslettelse. Der du skulle strålt med ditt vakre smil og underfundige humor, fantes det lenge ikke annet enn tomhet.

Få eller ingen forstår hvordan du har det. Til det er du for stolt. Du som vet hvordan å  hjelpe andre, visste ikke hvordan du skulle hjelpe deg selv. Du har hatt det så tøft og kjent deg så alene. Men du har ikke våget å strekke ut en hånd. …. Ikke til noen.

«Noe kommer til å komme ut av dette. Noe nytt. Dette kan få deg til ende opp på et helt nytt sted, et bedre sted, et mye mer åpent rom.»
Pema Chodron

Lenge har du forsøkt å finne inn til din egen kjerne, der det vakre hjertet ditt fortsatt banker, og er fylt av visdom og klokskap.  Langsomt har du klart å løse opp noen av flokene i veven din, og begynt en langsom og smertefull vei ut i lyset igjen. Du har oppdaget hvor intuitiv råbukken i deg er, og hvor du kan finne trøst og støtte på reisen i ditt eget indre. For deg har det vært en lang og smertefull oppvåkningsprosess og vei. En vei som du ikke helt vet hvor fører deg. Likevel går du den intuitivt med tillit og tro på at du vil finne frem dit du er ment å gå til slutt.

Solen stiger på himmelen og opplyser veien din. Jeg føler så sterkt for å råde deg til å vende ansiktet mot solen og bevege deg ut i lyset. Helbredelsesprosessen din har tatt tid. Den har stagnert over tid, for så å ta seg opp igjen. Særlig har mørketiden tynget deg og sinket healingen av hjertet ditt.  Du som elsker naturen, har nesten ikke beveget deg utenfor døren. Ikke rart at du kjenner deg så elendig og nedfor.

Gi slipp på alt dette vonde som har såret deg så dypt. Husk at de som såret deg ikke forstår konsekvensene av hva de har gjort mot deg. De har øst over deg sin egen frustrasjon. De har avdekket, og vist deg  hvor lite årvåkne, og modige de er og har vært i sin livsprosess. Ta det ikke inn over deg. Det er deres problem og utfordring, ikke din.

«Vi tenker så ofte at vi er hjelpeløse , men vi er ikke det. Vi har alltid kraften i våre sinn … Gjør krav på og bevisst bruk den kraften.»
Louise L. Hay

Jeg ser at du har gått i ring. Jeg ser at du tenker og tenker uten å finne noe svar. Vet du jeg er overbevist om at dersom du setter deg ned og mediterer sammen med råbukken, vil du finne svaret. Den vil vise deg hvor du skal gå . Hvem du skal åpne deg opp for. Jeg vet at den vil ta deg med ut i naturen og vise deg noen av sine hemmeligheter. Lytt innover og du vil finne de vakreste skatter.

Om ikke lenge, våger du til og med å ta med deg den hjertet ditt drømmer om. Sammen går dere ut på tur i råbukkens rike. Sann mine ord. Det blir en magisk og grensesprengende opplevelse. Ikke hold deg tilbake i skyggene lenger. Våg deg ut i det fri og vis for en staselig «råbukk» du er.

Du har ingen ting å skamme deg over. Det finnes stor rikdom og klokskap i ditt hjertes visdom. Du vet at jeg ikke mener det vondt. Jeg skubber deg bare i riktig retning og heier deg frem. Jeg vet hvor viktig det er å vite at det er noen som tror på meg. Vit at jeg, og mange andre tror på deg og heier deg frem, om du lar oss.

«Uansett hva du gjør, eller drømmer om at du kan gjøre, begynn med det. Dristighet har geni og kraft og magi i seg«.
Johann Wolfgang von Goethe

Kjenner du hvor godt det gjør når de gamle byrdene faller fra skuldrene dine. Når både sinnet, kroppen og hjertet ditt kjennes lysere, at livet ditt blir  fylt av nye muligheter. Legger du merke til at veien blir til mens du går? Magi fyller deg, fordi du våger ….

«Sol og måne og ditt eget hjerte snakke alltid om det som venter deg. I ensomhet og stillhet vit at reisen begynner og slutter med deg selv.»
Mannaz

Merker du at  jo mer du frigjør deg fra begrensningene fra gamle vaner og selvkritikk, blir humøret ditt lysere og du begynner å kjenne på et snev av trygghet, ja sågar glede? Magisk, ikke sant? Det gir deg stadig oftere en følelse av å kunne oppnå dine innerste drømmer, påny eie fred i hjertet. De gjør deg i stand til å bruke alle dine kreative evner til å skape det livet du drømmer om. Kreftene du altfor lenge har brukt til å opprettholde et negativt og gledeløst liv i isolasjon, bruker du nå stadig mer positivt og med opptimisme. Du har innsett at å utsette, bare vil forlenge smerten og mørket. Forholdene ligger aldri mer til rette enn nå.  Du eier alt du trenger for å ta det første skrittet. Mens du går, vil alt du trenger komme til deg, så lenge du går med et åpent og kjærlig hjerte. Råbukken vil ikke vike fra siden din, mens den loser deg tryggt forbi både farer og fristelser.

Jeg heier deg fremover. Er det ikke magisk hva den vakre råbukken kunne fortelle meg.   Den sa enda mer, men det vil jeg fortelle en annen gang …..

«Ikke vent til forholdene er perfekte for å begynne. Å begynne gjør forholdene perfekte.»
Alan Cohen

Besøk siden min på FB, Synnas verden

Magi

 

 

«Det er en flamme av magi inne i hver stein og hver blomst, hver fugl som synger og hver frosk som kvekker. Det er magi i trærne og åsene og elven og steinene, i havet og stjernene og vinden, en dyp, vill magi som er like gammel som selve verden. Den er i deg også, min kjære, og i meg, og i hver levende skapning, det være seg aldri så lite. Selv skitten jeg feier opp nå er stjernestøv. Faktisk er alle av oss laget av stjerner.»
Kate Forsyth

I dag trenger jeg å minne meg selv på hvor mye magi som omgir meg. Derfor her kommer noe jeg skrev en gang ……

Jeg er overbevist om at ekte, ren magi kommer fra hjertet, fra de positive følelsene mine og fra mine mest ektefødte ønsker. Jo mer jeg åpner opp hjertet mitt og slipper lyset inn, jo mer magi vil jeg oppleve.

Det er derfor svart magi er så enkel å oppleve. Den kommer fra følelser som begjær, frykt og sinne. Det er så altfor lett å gi denne mørke magien mye av min oppmerksomhet. Og den vokser fort og har en egen evne til å invadere livet mitt med sitt mørke og dystre syn på alt som er, det som skjer i og rundt meg. Jo mer de negative kreftene får oppmerksomheten min, jo sterkere blir denne magien. Den har en tendens til å fylle meg med sine mørke og dystre krefter. Slik går jeg  glipp av alt det vidunderlige livet som kunne ha vært mitt, om jeg bare våger å åpne opp hjertet mitt for de lyse og varme magiske kreftene.

«Når som helst du føler kjærlighet for noe, det være seg stein, tre, kjæreste eller barn, er du berørt av Gudinnens magi …»
Cate Tiernan

Ekte magi er ikke så lett å oppdage. Den kommer fra noe dypt inne i meg, en sannere og renere kilde. En kilde som er vanskeligere å øse av, vanskeligere å holde på, men i siste instans mer vidunderlig og mye mer kraftfull. Min magi. Den er i hjertet mitt. Den er en manifestasjon av det jeg tror på, det jeg lever ut. Denne magien holder meg oppe. Den beskytter meg mot mørket som så altfor lett vil sluke meg med sine negative krefter.

Den er i alt som er, om jeg åpner meg opp for den. Den er i ønsket om at jeg kan gjøre en annens liv litt lettere å bære. Selv i mørket som ofte omgir meg, rører den ved noe i meg og skaper lys og varme. Den rører ved selve essensen i meg, det som fortsatt er varmt og ekte. Jeg griper det, holder fast til det som en magisk tryllestav, og slipper den lysende energien ut, og inn i sirkelen jeg har skapt ved å spinne magiens nett rundt meg.

Magi kommer fra livet, og spesielt fra følelsene mine. Den kommer fra samme kilde og energi som jeg føler når en rød høstmåne står opp og fyller meg med herlig kriblende spenning og glede. Eller som når den første spiren til liv dukker frem fra den kalde og fuktige vårjorda og jeg kjenner duften av liv, og fyller meg med en uventet flom av uhorvelig glede. Eller lidenskapen som fyller meg når jeg leser et vakkert dikt eller lytter til mektig musikk som gir meg tårer i øynene. Eller når jeg hører den uredde, boblende, smittende latteren til  små barn som leker, eller når de ser på meg med sine åpne ærlige øyne og smiler. Da kjenner jeg klumpen i magen og magiens nett snøre seg sammen i undring og takknemlighet.

«Det er sannheten om magi; du må vite at den fortsatt er her, rundt oss, ellers forblir den usynlig for deg.»
Charles de Lint

Jeg tror på magi. Jeg er født med den. Jeg levde i en verden av magi, full av eventyr og gylne drømmer. Verden var mitt magiske lys, gjennom dens gylne glød så jeg fortiden, nåtiden og inn i fremtiden. Jeg var født med de mest fantastiske undre, ildsprutende drager og stjerneskudd inne i meg. Jeg var født til å synge med svaner og lese skyene og se skjebnen i de små sandkornene på stranden.

Men så, på en eller annen måte ble magien borte. Den ble tatt fra meg av velmenende voksne som trodde de gjorde godt. De fikk meg til å tro på det de mente var rett tro. Gikk ikke det, dasket de den bort, vasket den bort eller kjeftet den bort. Alt ble ikke fortalt i ord, men presset fra de voksnes verden ble for tungt å bære for en som var ung og sårbar. På alle tenkelige måter ble jeg fortalt at jeg måtte vokse opp og bli ansvarlig. Drømmer og magi hørte ikke sammen med livets alvor. Slik oppsto den svarte magien når frykten, begjæret og sinnet tok over.

Hvorfor måtte alt dette skje? Det er vanskelig å forstå. Likefullt har jeg en oppfatning om at det å leve i ekte magi skaper avstand til alle som lever i fornuft og plikt. Når fornuften og plikten blir konfrontert med den uhemmede villskapen, kjærligheten og gleden alle som eier magi utstråler, blir den skamfull og trist, fordi den har latt den magiske kraften få lov til å visne og dø i seg selv. Barndommens minner om eventyr og magi er kun et minne, et minne som er uønsket fordi det gjenkaller de tapte drømmene, og viser så tydelig et liv som ikke er levd slik drømmene visste det skulle leves.

«Hvorfor synes det å være så lite magi i verden i disse dager? Det er fordi folk har sluttet å tro på den eller mister kontakten med den mens de vokser opp. Det er fordi vi har blitt så sofistikerte og mistet våre gamle og naturlige røtter. Det er fordi religion, vitenskap og utdanning har lært oss at magi ikke eksisterer. At selv å anta at den ikke eksisterer – som for mange er altfor stort et «hvis» – derfor kan den ikke gjøre jobben. Deres selvoppfyllende profeti  er komplett, de vender seg deretter rundt og sier «Der ser du, det er ingen magi i verden, akkurat som vi sa.» Og vi og verden er alle dårligere som følge av dette. Jeg mener, hva sitter vi igjen med? Nisser, påskeharen, Harry Potter og tannfeen».
H.M. Forester

Sakte men sikker er jeg på vei inn i det magiske riket igjen. Jeg blir ustanselig minnet om det gjennom alle de små hendelsene og synkronitetene som møter meg.

Sannheten om livet mitt er at jeg for hvert år som gikk, kom lenger og lenger bort fra det magiske livet jeg ble født med. Livet er fullt av ansvar, noe er godt, noe ikke så fullt så godt. Noen jeg har kjær dør. Jeg mister grepet, av en eller annen grunn. Det er ikke vanskelig å miste kjernen av hvem jeg er, i en verden full av uendelige labyrinter til å gå seg vill i. Livet i seg selv gjør sitt beste for å ta minnet om magi bort fra meg. Jeg forsto ikke at det skjedde, helt til jeg en dag følte at jeg hadde mistet noe. Jeg var ikke engang sikker på hva det var.

«Vi trenger ikke magi for å forvandle vår verden. Vi bærer alle på kraften vi trenger inne i oss selv allerede.»
J.K. Rowling

Men nå vet jeg!

Minnene om magi er viktig for meg. De utgjør en stor del av hvem jeg ønsker å være. Jeg trenger minnene for å trylle frem magien igjen. Jeg trenger å vite og huske, og jeg ønsker å fortelle det til deg.

«Hvis du ikke tror at hjerter kan blomstre seg plutselig større, og at kjærlighet kan åpnes som en blomst ut av selv de vanskeligste stedene, så er jeg redd for at for deg vil veien være lang og brun og goldt, og du vil ha problemer med å finne lyset.
Men hvis du tror, så vet du allerede alt om magi. »
Lauren Oliver

Og jeg tror.

Jeg ikke bare tror, jeg vet at magi finnes. Jeg opplever den hver eneste dag. Jeg er ikke lenger redd for at andre skal le av meg når jeg snakker om magi. Om noen skulle mangle tro, så er det deres tap. Istedet prøver jeg å gjøre det jeg kan for å vise dem noen av livets mange magiske øyeblikk. For når de finner magien, blir selv den tristeste dag omgjort til en vidunderlig opplevelse.

«Og fremfor alt, se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige stedene. De som ikke tror på magi vil aldri finne den.»
Roald Dahl

Som i går da jeg gikk tur og forvillet meg inn i et villniss med høyt gress og et vått og surklende underlag. For hvert steg jeg tok, sank jeg ned i underlaget og skoene fyltes med myrvann og ble tyngre og tyngre. Jeg måtte se meg for, for hvert skritt slik at jeg ikke falt og ble gjennomvåt. Et stykke unna kunne jeg høre en fugl som fløy opp. Den ble sikkert skremt av lydene fra skrittene og pusten min. Bak meg kunne jeg se og høre bekken sildre, og lage svake klukkende lyder mens den banet seg vei ned mot Lågen. Vinden pustet meg i nakken og ga litt lindring for den svette kroppen min. Til tross for at det var sent på året, varmet den vakre høstsola, og fikk meg til å ønske at jeg hadde kledd meg litt lettere.

Til tross for det ulendte terrenget nøt jeg turen. Og så, mens jeg skulle til å snu, falt blikket mitt  på bakken og alt opphørte å eksistere, foruten det lille unnselige underet der på bakken. Et lite under av spundne flortynne tråder, med glitrende dråper av vann som lå som et sølvkjede rundt det hele. Så uendelig vakkert og rommer et utall vakre følelser av nærhet, tilknytning og kjærlighet når jeg bare tillot meg selv å se det med det magiske blikket mitt.

Eller når jeg tar et bilde rett mot den disige, men så gylne og varme sola, vel vitende om at bildet vil bli mislykket. Jeg bare må ta det, fordi opplevelsen gir meg slik glede og jeg ønsker av hele mitt hjerte å bevare øyeblikket. Og så når jeg kommer hjem og ser at det mislykkede bildet inneholder et vakkert budskap av ren magi. Det er et hjerte som vender nedover og stråler raust sitt magiske lys og glede over jorden. Kan jeg da betvile at magi finnes. Det er ikke mulig når hjertet mitt renner over av lidenskap og glede for et slikt vakkert omen. Det er bare å tro og jeg vil se.

«Jeg ønsker å være magi. Jeg ønsker å berøre hjertet av verden og få den til å smile. Jeg ønsker å være en venn av alver og bo i et tre. Eller under en ås. Jeg ønsker å gifte meg med en månestråle og høre stjernene synge. Jeg ønsker ikke å late som magi finnes lenger. Jeg ønsker å være magi. »
Charles de Lint

Noen ganger, har de minste øyeblikkene i livet den størst innvirkningen på meg. De svever dypt inn i hjertet mitt, og appellerer til selve kjernen av den jeg er. De plasserer seg dypt i minnet og viser meg en magi som jeg ikke en gang visste eksisterte.

«I dybden vil et lys vokse,
En sølv glans kjenner ingen skygger,
Som vinger utfolder seg på himmelen,
Som sirkler rundt et skinnende øye,
Jager bort mørket,
Selv dypet vil kjenne sin dag,
For hver skygge har sin ende,
I lys!
Livet vil komme tilbake igjen! »
Robert Fanney

Det kan være en hverdagslig magi, den uforklarlige tilhørigheten jeg opplever eller synkroniteter som oppstår og er helt uforklarlige. Den hviskende stemmen, det skjulte nærværet, når jeg tror at jeg er alene.

De er som de umistelige stundene sammen med noen jeg har kjær. Nærheten og kontakten uten ord mellom oss. Alt som ikke sies, men som likevel er sterkt tilstede i varmen og forståelsen som spinner sitt usynlige gylne bånd mellom oss. To sjeler som vibrerer på samme frekvens og møtes som ett i kjærlighet. Skulle ikke noe så vakkert være magi.

«Hvis du ser hardt og lenge, kan du finne oss. Hvis du lytter hardt og lenge, kan du høre noen av oss, kall på noen av oss om du ønsker.»
Tamora Pierce

Jeg vet at det er lett å gå glipp av magien. Fyller jeg sinnet mitt med negative og pessimistiske tanker, ser jeg verden med skylapper. Jeg ser bare deler av den og oppdager ikke undrene som utfolder seg rundt meg. De som finnes i naturens mange ansikter, menneskers nærhet og varme, eller i de små, men ofte grensesprengende hendelsene som skjer meg. Og ikke minst som vokser frem i meg og rundt meg gjennom kreative ideer som skapes i bevisstheten min.

«Følelser av fred, men flyktige, gjorde det lett å gli inn i en forestilling av mørke. Rosens skygger sa at de elsket sola, men at de også elsket mørket, hvor deres røtter vokste gjennom det lysfrie jordens mysterium. Rosene sa: Du trenger ikke å velge.»
Robin McKinley

Jeg forstår at kontrasten både i meg og rundt meg er en del av magien. Jeg velger å se etter magi selv i det som i utgangspunktet kjennes vondt og negativt.  Og som ved et trylleslag utspinner livets alkymi seg. Jeg har forvandlet nederlag til seier, sorg til glede, smerte til ekstase og en uendelighet med utrolige opplevelser skapt av intet. Det som likevel ikke er intet, men et rom fylt av den vakreste magi.

«Vi er berørt av tryllestaver. For bare en brøkdel av vårt daglige liv er perfekt, der vi er absolutt fornøyde og i harmoni med jorden. Følelsen forsvinner altfor fort. Men minnet – og i påvente av andre mirakler – støtter minnet oss alltid i kampen.»
John Nichols

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Alene

Når du synes det er fint å tilbringe tid alene, betyr det ikke at du er asosial, eller at ingen trenger deg eller ikke liker å være sammen med deg.

Når du føler seg trist og ensom, når du ikke har selskap hver kveld eller helg, betyr ikke det at ingen trenger deg eller ville likt å ha deg rundt seg.

Husk at når du er alene, kan ingenting hindre deg fra å lytte til den indre stemmen din,  ditt eget bankende hjerte. Bare din egen motstand og angst for å kjenne og forstå deg selv slik du er, vil kunne hindre deg. Det er ditt frie valg.

«Lær å være alene og å like det. Det er ikke noe mer befriende og myndiggjørende enn å lære å like ditt eget selskap. «

Ordet «alene» er oftest referert til som noe negativt. Mange sier at de ikke ønsker å være alene, men hva er så galt med det? I det siste har jeg lært at det å være alene  er noe av det beste som noen gang har hendt meg. Det har åpnet så mange dører, og hjulpet meg til å forstå hvem jeg ønsker å være.

Alene  er et ord som bærer både skjønnhet og styrke, men også ensomhet, forlatthet og savn. Ofte kan det være vanskelig å erkjenne  redslene som det å være alene ofte medfører.
Å være alene er  vanskelig fordi aleneheten avdekker det som er ukjent inne i oss. Derfor, i begynnelsen kan det å være alene åpne opp for følelser av å ikke høre til, av sorg og å være forlatt.

Å være alene i lengre tid er som å være avkledd. Kroppen er bebodd på en annen måte når vi er alene enn når vi er sammen med andre.

Når vi er alene trenger vi lettere inn til kjernen av hvem vi er og slik kan vi også forandre oss. Det handler om å fortelle vår historie på en annen måte fordi vi gjennom stillheten i det å værte alene klarer å lytte til vår inneste stemme, hjertets stemme.

Det handler om å bli venn med stillheten, vår egen stillhet og finne vår egen vei inn til vår egen spesielle, sterke og kreative måte å være alene på.

Til å begynne med, vil alenehet alltid føre til indre smerte og sårbarhet, til ikke å gjennkjenne, ikke forstå og med et inderlig ønske om å finne fellesskap med noe eller noen utenfor oss selv. Etterhvert vil vi kjenne hvem vi er, den som ser taust tilbake på oss fra speilet. Vi finner fred i vårt eget speilbilde.

Alenehet eller ensomhet begynner  med å undre oss over vårt eget speilbilde,  gjennom først å kjenne oss uvell og se det negative, for så å  oppdage alt det vakre som skjuler seg innerst inne. Vi ser et nytt utseende begynne å ta form, langsomt bundet sammen av at det indre livet vårt utsettes for luft og lys …

Å være alene er ikke nødvendigvis å være fraværende fra selskap med andre. Det er det første nødvendige skrittet der vi rett og slett kan være oss selv alene, og  slutter å  oppmuntre den kritiske stemmen som stadig prøver å tolke og tvinge oss til å være for små og for kompliserte.

Selv sammen med andre, er en følelse av ensomhet og forlatthet en kvalitet som kan oppstå og dyrkes. Ensomhet trenger ikke en ørken, det store havet eller en stille fjelltopp. Vi har evnen til å føle de råeste mest intime former for ensomhet mens vi lever tett sammen med andre eller er plaget av travelheten rundt oss. Vi kan føle oss alene rundt et møtebord og  i den mest engasjerte relasjon.

Vanskeligheten av å være alene er ofte mest intenst i de nære  relasjonene våre, i mørket i ektesengen: en centimeter og tusen mil fra hverandre, eller i stillheten rundt et lite overfylt kjøkkenbord. Å føle seg alene i nærvær av andre er også å forstå vår egenart samtidig som vi opplever den dype fysiske strømmen som binder oss til andre, om vi ønsker en slik binding eller ikke. Ensomhet eller å kjenne seg alene kan være samvær selv gjennom avstand. Det er en sannhet som kan synes både mystisk og irrasjonell, men utvilsomt virkelig.

«Nærast er du når du er borte ……»

Å innrømme at vi føler oss alene kan være som å avvise og forråde andre, som om de ikke er godt selskap, eller ikke har underholdende, interessante liv. Å ønske å være alene er å avvise en viss form for  samtale og å snu oss mot en annen dør, og en annen type velkomst, ikke nødvendigvis definert av det  menneskelig vokabular.

Det kan være at tid borte fra det vi driver med, synet på oss selv, eller en vi er glade i, er nødvendig for å kunne vise takknemlighet, for arbeidet vårt, for livet  vårt og overfor andre. Det kan handle om  å være i stand til å la andre være i fred på samme måten som vi selv oppsøker å være alene. Det handler om å leve ut noe som lar oss føle at vi igjen har et valg. Det handler om å finne et sted der vi vokser og utvikler oss, ikke et sted der vi blir fordømt.

«Det er tider når alene er det beste stedet å være.»

For meg er det å være alene en nødvendighet. Det gir meg en relasjon til meg selv.

Som Susannah Conway sier det:

«Ditt forhold til deg selv er grunnlaget for alt.»

Å lære å få kontakt med meg selv gir dyp innsikt i hvem jeg er som person. Disse dype innsikterne har sluppet løs kreativiteten og vist meg en uutforsket vei som jeg ellers aldri ville ha funnet.

Det har gjort meg bevisst på å leve i øyeblikket, leve i mindfulness. Mindfulness betyr å ha fokus på interne prosesser og gi full oppmerksomhet til i dag – noe som gjør meg oppmerksom på erfaringerne mine mens de skjer.

Ved å ha et forhold til meg selv, finner jeg mer og mer min egen stemme. Jeg begynner å svare på spørsmål som:

Hva er mine sterke sider?
Hva er mine svakheter?
Hva er min frykt?
Hva gjør meg glad?

Å kjenne disse svarene gjør meg til et bedre menneske.

Ofte når jeg er omgitt av andre mennesker, bruker jeg mye energi. Det handler om å få andre til å være glade,  få dem til å le, berolige egoene deres, lese følelsene deres  og alle de andre påkjenningene som kommer sammen med vanlig interaksjon. Det kan være mentalt tappende når jeg hele tiden er koblet til andre mennesker. Litt alene tid lar meg lade opp batteriene og ta en pause fra en  følelsesmessig og mentalt utfordrende  interaksjon med andre.

Faktisk handler det om å ta vare på meg selv. Glemmer jeg meg selv for andre for lenge, kan det lett føre til bitterhet, depresjon og stress. Da vil jeg heller ikke være i stand til å gjøre noe for andre.
Når jeg tilbringe tid alene, vil  produktiviteten min øke. Indre uro holder meg tilbake, og kan også stoppe meg fra å prestere og føre til utbrenthet. Jeg har vært der, så jeg vet hva jeg snakker om.

«Du må elske deg selv før du elske andre?»

Dette er sant. Lav følelse av egenverd eller en lav selvfølelse påvirker atferd. Det kan skape negativitet og selvhat, noe som hindrer relasjonene mine i å utvikle seg i positiv retning.
Ved å ha en dyp forbindelse med meg selv, kan det hjelpe meg å forstå hva mine behov er og hva jeg ønsker i livet.

Det er lett å tro at jeg trenger andre for å være lykkelig. Men sannheten er at ingen kan gjøre meg virkelig lykkelig dersom jeg ikke er i fred med å være i mitt eget selskap.

C. S. Lewis sa en gang:

«En dag vil du være gammel nok til å begynne å lese eventyr igjen.»

Jeg har begynt!

Å tilbringe tid ute  er en av de beste måtene å nyte ensomhet for meg. Uten distraksjoner, kan jeg ta inn naturen, lade opp batteriene og bare slappe av. Å ta inn lyder og farger i  omgivelser når jeg går gjennom skogen eller på en sandstrand er magisk. Det gir meg en opplevelse av tilhørighet og samhold med alt som er.
Å lære å være min egen beste venn og nyte eget selskap, har gjort meg til en mer jordet person.

Som Mildred Newman og Bernard Berkowitz sier :

«Vi kan lære å være vår egen beste venn. Når vi gjør det, har vi en venn for livet. Vi kan trekke oss selv opp, gi oss trøst og drivstoff  i tider når det er ingen andre. «

Livet er alltid i bevegelse og jeg kan lett miste meg selv.

Å være alene gir meg en perfekt mulighet for litt selvrefleksjon.  Å være alene er den perfekte omgivelsen for refleksjon. Faktisk uten refleksjon og ny læring stagnerer jeg som stillestående vann som fryser til is. Jeg klarer ikke å følge med livets magiske reise og forblir på stedet hvil som tilskuer. Da kan bitterhet og angst lett ta over. Der vil ikke jeg befinne meg, så jeg bruker meg selv flittig for å utvikle meg og vokse. Jeg blir som en elv, alltid i bevegelse inntil jeg smelter sammen med det store havet og blir ett med de evige dønningene. De som alltid er i bevegelse, styrt av elementene.

Igjen, når jeg er omgitt av andre mennesker hele tiden, og jeg stadig prøver å lese, og imøtekomme andres følelser, kan jeg ende opp med å miste kontakten med mine egne.

Når jeg begynner å nyte å være alene, får jeg et større perspektiv for egne følelser. Jeg vil skape en dypere forståelse av hva som gjør meg lykkelig, hva som uroer meg, og hva som gjør meg trist. Med denne kunnskapen, er det lettere å regulere følelser. Men det hele starter med å forstå hvordan jeg føler meg, det som kommer fra litt alenehet.

Når jeg er konstant i selskap med andre mennesker, vil jeg alltid måtte velge kompromisser for å finne løsninger som alle kan enes om. Og dessverre, det jeg ønsker mest, kan ikke alltid stille opp med hva gruppen ønsker. Så det er lett å nyte å være alene, når jeg innser at dette gir meg mer frihet til å gjøre det jeg faktisk ønsker å gjøre.

Å være i selskap med andre mennesker kan være morsomt og underholdende, men det kan også påvirke produktiviteten min. Det hender at selskap med andre mennesker fungerer som noe mer enn en distraksjon fra å få jobben gjort. Det rett og slett beriker livet mitt og gir meg inspirasjon til å gå videre. Men før jeg fullt ut kan nyte tosomhet må jeg være i stand til å nyte alenehet.

Jeg tilbringer tid alene ofte, og nyter å være alene. Samtidig opplever jeg at jeg også nyter relasjonene mine med andre mennesker enda mer. Jeg oppdager hvor stor pris på alt det flotte som kommer fra andre mennesker. Mesteparten var jeg uvitende om før.

Når jeg liker å være alene, føler jeg meg mer trygg på evnen til å faktisk være alene. Det fører til at jeg føler meg mer selvstendig. Jeg føler ikke lenger et brennende ønske om selskapet etter at jeg lærte å nyte å være alene. Jeg trenger  ikke alltid å ha interaksjon med andre mennesker, eller ha angst i forbindelse med å føle at jeg må løpe etter andre, nå når jeg har  funnet meg selv.

Livet er fylt med relasjoner, og de fleste relasjonene er vanskelige  å opprettholde om de ikke gjør meg lykkelig. De kan tappe meg for krefter med usagte ord, og konflikter eller bare likegyldighet. Når jeg er alene,  trenger jeg ikke å bekymre meg for andres lykke, bare min egen. Noen ganger er det faktisk nødvendig, selv om det ikke kan være slik for altfor lang tid av gangen. Jeg er  som du, et sosialt vesen og trenger andre.

Da jeg begynte å nyte å være alene, så jeg raskt at ensomhet betyr at jeg ikke trenger å be om unnskyldning for hva jeg har gjort.  Ofte gjør jeg noe som ender opp med å opprøre andre mennesker, eller såre andres følelser, og jeg må raskt be om unnskyldning for det.
Men når jeg er alene, trenger jeg ikke å be om unnskyldning for noe. Det tar mye press ut av de fleste situasjoner.

Ofte har jeg kjent et behov for å få «ok» fra venner og familie før jeg  tar affære. Jeg oppsøkte andre for å få råd om hva jeg skal gjøre videre. Selvfølgelig,  er det tider hvor det ikke bare er akseptabelt å be om råd, men rett og slett nødvendig. Men det er også tider hvor jeg er fullt i stand til å handle på egen hånd, være meg selv istedenfor å se til andre for et svar.

Da jeg begynte å bruke mer tid alene, lærte  jeg å stole på magefølelsen og ta avgjørelser uten noen tredjepart til å godkjenne det jeg  satte meg fore.  For meg har det endret hele livet mitt. Jeg nyter å være alene, samtidig som jeg nyter, og kan være meg selv også når jeg er sammen med andre. Livet er blitt både rikt, utfordrende og spennende. Det er magisk.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Nye utfordringer

 

I går fikk jeg minst 2 nye utfordringer.

For meg kom de alle sammen helt uventa. Dessuten kom  de på områder og i sammenhenger der jeg var minst forberedt på å bli utfordret.

Den ene utfordringen var i seg selv positiv og kom som et innspill til meg om deltagelse og medvirknig. Jeg ble rørt over omtanken og varmen bak forslaget som utfordret meg til å utforske nye områder av den jeg er. Det utfordret meg spesielt på å våge og tro på at jeg kan mestre noe nytt som jeg alltid har sagt at jeg ikke kan.

Her er valget enkelt.

Ja eller nei.

Og svaret må bli ja fordi jeg er motivert og vil med hele meg …

Den andre utfordringen stiller store krav til mine diplomatiske evner og innsikt i menneskelig samhandling. Jeg ble utfordret til å se med nye øyne, og legge prestisje og det som var tenkt før åpent frem til  ny diskusjon. Utfordringen blir å klare å beholde min integritet og verdifundamentet som samhandlingen må bygge på. Her er ikke svaret så enkelt. Alternativene er flere.

Jeg kan velge å gå mine egne veier og avslutte samhandlingen. Skal jeg velge dette alternativet må jeg vurdere hva jeg kan tape og vinne ved et slikt valg. Trolig vil jeg tape. Sammen utgjør vi et langt sterkere team, som kan mestre ulike oppgaver langt bedre enn jeg kan alene.

Eller jeg kan gå inn i samhandlingen med klare krav om rammer og se hva som skjer.

Alternativt finne andre samhandlingspartnere.

Det jeg har skrevet nå er vel og bra. Det er den enkle delen av utfordringene. Disse utfordringene er totalt forskjellige. Det merket jeg straks fordi kroppen min reagerte helt ulikt overfor dem.

Den første utløste stor glede og et stort ønske om å bidra og mestre. Samtidig en angst for å ikke strekke til. En angst for å skuffe den som hadde vist meg så stor tillit.

Den andre gjorde meg sint og frustrert. Jeg kjennte på barnslige reaksjoner som, «Skal det være slik kan jeg bare gå min vei.» eller «Jeg skal klare alt sammen alene  jeg.» Suget i magen kom umiddelbart og jeg brukte lang tid på å roe meg ned og tenke rasjonelt  rundt utfordringen.

Det som ble mer tydelig enn på lang tid for meg, var at skal jeg vokse som menneske og møte livet slik det åpenbarer seg for meg må jeg være villig til å ta risikoer.

Jeg må våge meg ut på banen.

Jeg må stå frem med den jeg er uansett hva reaksjonene fra ande blir.

Jeg må vise fram mine svakheter, men også mine styrker.

Skal jeg lykkes må jeg våge å vise varme, forståelse og kjærlighet overfor menneskene jeg skal samhandle med.

Jeg må ha tro på at jeg er god nok, og duger som jeg er.

Jeg må kunne strekke ut en hånd for å hjelpe, men like mye for å be om hjelp.

Jeg må ut av komfort sona  mi.

Dissse utfordringene setter i gang en prosess i meg som er ganske lik hver gang: Jeg har lagt merke til at ofte når  jeg opplever og møter noe for første gang fortoner det seg veldig skremmende og gir meg en følelse av å være ute av kontroll. Jeg kjenner på følelsen av at «Dette mestrer jeg ikke. Dette får jeg ikke til. Nå vil jeg skuffe de som tror på meg. De andre er så mye flinkere.» osv. i det uendelige med negative utsagn om og rundt meg selv.

Så kommer neste fase. Jeg mobiliserer styrken min og forteller alt som gjør motstand mot endring inne i meg at det skal holde kjeft. «Jeg klarer da dette. Det er bare å kaste meg utpå. Hva så om jeg ikke får det til ved første gangs forsøk. Jeg kan da bare prøve om igjen og så lykkes jeg da eller neste, eller neste gang.»  For hvert forsøk lærer jeg noe nytt og nyttig som jeg kan bruke i senere situasjoner.

Så lykkes jeg. Det jeg var så redd for blir bare noe jeg var redd for før. For hver nye utfordring blir jeg mer og mer trygg i meg selv og troen på at jeg kan mestre alt jeg setter meg fore. Jeg tror også at alle utfordringer som blir gitt meg kommer som et valg. Jeg kan velge å ta utfordringen og vokse som menneske, eller jeg kan forbli den utrygge, redde meg hver gang noe nytt dukker opp. Hva går jeg glipp av da. Jo gleden av å kjenne at jeg lever, at jeg bruker hele meg i samhandling med andre.

Selvsagt, noen utfordringer skal jeg si nei til. De er fristelser som ikke vil berike verken mitt eller andres liv. Har jeg verdigrunnlaget som jeg ønsker å bygge livet mitt på  klart i minne når jeg møter utfordringene, tror jeg at jeg vil vite om jeg skal ta dem eller la dem ligge.

Sammen skaper vi.

Sammen bygger vi en bedre verden.

Alene tilbaketrukket, skaper jeg bare mer angst og mer ensomhet. Og mest av alt, jeg  går glipp av gleden ved å være medkreator for en bedre verden.

Senere samme dag:

Utrolig hvor fort jeg venner meg til utfordringene mine og ikke ser på dem som utfordringer mer. Det handler om å lete etter løsninger og ikke problemer. Og vips – så er alt bare spennende. Det handler rett og slett om å ta grep og ikke bare se på alt som noe uoverkommelig.

Herlig spennende og utviklende er det og jeg er midt i prosessen med å finne mulighetene som alltid er til stede rundt meg!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Aksept, ikke resignasjon

«Selvfølgelig er det ingen formel for suksess bortsett fra kanskje en ubetinget aksept av livet og det det bringer.»
Arthur Rubinstein

Jeg er overbevist om at aksept er en grunnleggende forutsetning for å vokse som menneske.

«Hvis jeg skal gjøre verden rettferdig, hvem skal jeg begynne med: meg selv eller andre? Meg selv selvfølgelig»

Fordi, uten å akseptere virkeligheten slik den er og meg selv er reell vekst umulig. For om jeg ikke er i aksept med sannheten, fungerer jeg på falskt grunnlag. Det kan bare føre til negative resultater.

Aksept av virkeligheten er  å si ja til det som er.  Det betyr ikke at jeg må like den, men jeg må godta den og gjennkjenne den . Å benekte  virkeligheten hjelper ikke. Det holder meg bare borte fra effektiv forandring. 

Så lenge jeg ikke ser sannheten, opererer jeg på en feilaktig oppfatning av virkeligheten. Det betyr at jeg er i fornektelse av hvordan virkeligheten er, bevisst eller ubevisst. Det er som å prøve å finne et hus i en by mens jeg bruker et kart over en annen by. Jeg kan  ikke komme dit jeg vil være med feil kart.

Fornektelse er en forsvarsmekanisme i tankene som prøver å beskytte meg mot det som kan være en ubehagelig sannhet.

Den åpenbare grunnen er at ved å leve i fornektelse kan jeg late som alt er ok. Det fører meg inn i en drømmeverdenen. En drømmeverden som jeg ikke kan oppholde meg i for evig, i alle fall ikke dersom jeg vil bevare kontakten med det virkelige livet.

 Å akseptere virkeligheten betyr ikke at jeg ikke kan endre den. Det er ikke hjelpeløshet. Tvert imot, bare hvis jeg har akseptert situasjonen, kan jeg bevege meg forbi den. Da åpnes en ny måte, nye ressurser, og muligheter og jeg kan skape en annen virkelighet.

Å godta en situasjon, er ikke å skape  min identitet eller selvbilde  ut fra denne situasjonen. Med andre ord, når jeg aksepterer en virkelighet som ikke er den jeg vil ha, sier jeg ikke til meg selv: «Jeg aksepterer meg selv, jeg er bare slik.» Dette er galt fordi det trekker meg ned. I stedet  innser jeg at  situasjonen er som den er. Så kan jeg definere  hvor jeg vil gå. Det er aldri identitet eller selvbilde involvert.

Noen ganger  observerer jeg andres liv, og tenker at jeg aldri vil oppleve det de opplever, det være seg en positiv eller negativ situasjon. Jeg tenker at, ​​»Det kommer aldri til å skje med meg.»

En del av skjønnheten i livet er at det er uforutsigbart. Ingenting er permanent, alt forandrer seg, og selvfølgelig kan  mye skje som vil forandre hvem jeg er og ha  innflytelse på livet  og retningen det tar meg. 

«Aksepter det som er, gi slipp på det som var, og ha tro på det som skal bli.»
Sonia Ricott

Jeg trenger å utvikle vaner med å se på det som skjer gjennom en positiv tankegang, i stedet for en negativ- og nederlags- tilnærming.

Selvfølgelig vil livet føre til mange utfordringer.  Aksepterer jeg dem  i stedet for å motstå dem, vil jeg unngå mye turbulens og hjertesorg.

Ja, aksept er et valg – et vanskelig ett, men et valg likevel.

«Jeg velger å elske deg i stillhet …
for i stillhet finner jeg ingen avvisning.
Jeg velger å elske deg i ensomhet …
for i ensomhet eier ingen deg, bare jeg.
Jeg velger å elske deg fra en avstand …
for avstanden vil skjerme meg fra smerte.
Jeg velger å kysse deg i vinden …
for vinden er mildere enn mine lepper.
Jeg velger å holde deg i drømmene mine …
for i mine drømmer har du ingen ende … «
Rumi

Enten det er et familietap, en ubesvart mulighet eller en plutselig endring i planene mine, vil det å kunne akseptere det som er utenfor min kontroll, hjelpe meg til å opprettholde indre fred og lykke.

Aksept er etter min mening nøkkelen til å konvertere øyeblikkelig lykke til varig lykke. Det hjelper meg med å bevege meg fra å føle meg ulykkelig til å være lykkelig.

Å praktisere  aksept forbereder meg til å leve i en foranderlig verden, hvor jeg aldri vet hva som skal skje. Aksept er som å beskytte meg selv med mitt eget skjold.

Aksept er ikke relatert til svakhet, og er definitivt ikke et synonym for middelmådighet. Jeg må lære å forstå når det er på tide å fortsette og når det er på tide å akseptere.

Noe som gjør aksept mye lettere, er å  finne forklaringer på hvorfor det er som det er.

For eksempel,  vet jeg at jeg har blitt introdusert  for et menneske for å hjelpe vedkommende til å gå gjennom en svært vanskelig periode  i livet sitt. Jeg oppfylte en hensikt.  Det får så  være at jeg ønsket å  være noe mer for vedkommende, noe permanent. Å finne lærdommen eller hensikten bak en slik utfordring,  hjelper meg med å omfavne livet i stedet for å bekjempe det. Og heldigvis, ingen vet hva som ligger skjult i fremtiden. Håpet kan jeg  bære med meg,  uansett hvor god jeg er på å aksepterer det som er her og nå.

«Derfor velger jeg å ikke å dømme det som skjer med meg. I stedet tror jeg at alt skjer av en grunn, og at noe bedre alltid vil følge. Det er begynnelsen på sann aksept.»

Det er vanskelig å praktisere aksept når jeg  dypt ønsker at livet er annerledes.  Men sannheten er, noen ganger kan jeg ikke forandre  virkeligheten, selv om jeg prøver. Så i stedet for å stirre på den lukkede døren foran meg, eller bli sliten og oppgitt mens jeg prøver å bryte den opp,  snur jeg meg og ser hvor mange andre dører jeg kan åpne.

» Gi meg roen
til
å akseptere det jeg ikke kan forandre;
mot til å forandre det jeg kan;
og visdom til å forstå forskjellen.

Mot til å leve en dag av gangen;
nyte ett øyeblikk av gangen;
akseptere vanskeligheter som vei til fred;
og
ta livet
som det er, ikke som jeg vil ha det;
og
stole på at det vil bli godt
hvis jeg overgir meg til livet slik det er.
Da kan jeg være lykkelig

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

 

Jeg tror på deg

«Hvis du kan se det i tankene dine, kan du holde det i
hånden.»

Bob Proctor

Ingen ord har noen gang vært mer sanne selv om jeg så ofte tviler på dem.

Noen ganger har jeg hatt øyeblikk der jeg nesten har gitt opp. I stedet gjorde du meg i stand til å gå videre,  stå på og ha håp fordi du trodde på meg.

Det er også øyeblikk der jeg kan være tilstede for deg. Være den som står ved siden av deg og lar deg høre at jeg sier: «Jeg tror på deg».

Håp er en vakker gave!

«Tanker er ting
Jeg holder det sant at tanker er ting;
De er utstyrt med organer og pusten og har vinger;
og at vi sender dem ut for å fylle
verden med gode eller dårlige resultater.
Det som vi kaller våre hemmelige tanker
haster videre til jordens fjerneste steder,
etterlater sine velsignelser eller besvergelser
som spor bak seg mens de går.
Vi bygger vår fremtid tanke for tanke,
på godt og vondt, men vet det ikke.
Imidlertid, slik ble universet skapt.
Tanke er et annet navn for skjebne;
velg da, din skjebne og vent,
for kjærlighet bringer kjærlighet og hat bringer hat.»

Henry Van Dyke

Så hva betyr det at tanker er ting?

Da Vincent Van Gogh malte sine store malerier, før han festet dem til lerretet så han dem først i sinnet … det var en tanke og tanker er ting.
Da George Friedrich Händel skrev musikken sin, hørte han den først i  tankene … det var en tanke og tanker er ting.
Når Frank Lloyd Wright designet sine praktfulle byggverk, så han dem først i sinnet  … det var en tanke og tanker er ting.

Så hva sier det meg? At hvis jeg bare tenker på noe vil det manifestere seg? Om det bare var så enkelt. Hva var annerledes med  menneskene jeg nevnte? Hvorfor var de i stand til å manifestere tankene sine? Hva er galt med meg når jeg ikke får det til??

INGENTING!

Den enkle grunnen til at disse menneskene var i stand til å omgjøre tanker til ting var at  …. de trodde at de kunne. Uten tro, vil det bare ikke skje.

»Intuisjon er oppfatningen via det ubevisste .»

Carl Gustav Jung

Her er min påstand:

Vårt største problem er å tro at våre problemer er problemer ..,

Vår største mulighet ligger i å se våre problemer som muligheter …

Det er så mangt som holder meg tilbake fra å ha tro på meg selv og at jeg vil lykkes med det jeg har satt meg fore.

Jeg er ikke alltid helt ærlig med meg selv. Jeg setter opp murer rundt meg for å slippe å ta stilling til det  jeg frykter.

Enda jeg skulle vite bedre. Livet fører meg hver dag til steder som jeg aldri har vært før, så hvorfor går jeg ikke der jeg drømmer om å gå?

Jeg er født inn i denne verden med ubegrensede muligheter. Mitt bevisste og ubevisste sinn var ett, og kjente ingen begrensninger. Jeg var et dynamisk kraftsenter.  Hadde jeg levd i en kultur med flere språk ville jeg uten tvil ha lært dem alle samtidig. Det er et eksempel som er lett å forstå.

«Vi har i oss evnen til å produsere selve  kvaliteten vi konstant jakter på.»

Daniel Gilbert

Jeg ble konstant påvirket av holdningene og tenkningen til omgivelsene mine. Mitt ubevisste sinn tilpasset seg og jeg tok til meg det som rørte seg i mine omgivelser. Gradvis ble mitt bevisste og ubevisste sinn adskilt. Holdningene og oppfatningene til mine nærmeste ble det paradigmet som dannet grunnlaget for min personlige vekst og troen jeg har på meg selv senere i livet.

Et paradigme er min holdning til eksisterende kunnskap. Det jeg har blitt påvirket fra omgivelsene mine til å tro.

Ofte behandles og behandler vi symptomene og  ikke det som egentlig er feil. Som tenåring hadde jeg mye hodepine og jeg ble behandlet med smertestillende. I stedet burde legene gått dypere til verks og funnet ut at hodepinen min stammet fra min egen manglende tro på meg selv, innlært gjennom ytre påvirkning fra barndommen av.

En annen historie jeg vil nevne som eksempel, handler om en gutt som alltid var en rebell, og som ikke ble godt ansett av læreren sin. I klassen hans gikk det en annen gutt med samme navn som var en mønsterelev. På et foreldremøte kom foreldrene til den negative gutten. Foreldrene til den positive gutten kom ikke. Læreren forvekslet de to guttenes foreldre og fortalte dem hvor dyktig guten deres var, hvor godt hun likte og satte pris på han.

Neste dag kon den negative gutten på skolen og var helt forandret. Han fulgte med i klassen og hjalp til og med de andre elevene. Læreren forsto ingenting. Da hun spurte han, kunne han fortelle at han ble så glad for lærerens tilbakemelding som foreldrene fikk dagen før.  Han kunne ikke skuffe henne med å oppføre seg som en rebell lenger.

Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måten å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde.

Hos denne gutten hadde det skjedd et paradigmeskifte i måten han så på seg selv og  omgivelsene sine.

«Jo mer informasjon man må vurdere, jo mindre vet en. Spesialisering kan ikke eksistere på lysets hastighet.»

Marshall McLuhan

I mange tilfeller er jeg bundet til min egen oppfatning om meg selv. Jeg får ideer og jeg har drømmer som jeg så gjerne skulle gått etter. Det skaper  bekymring i mitt bevisste sinn og fører til at det ubevisste kjenner frykt. Det har tilpasset seg det paradigmet jeg lever i. Det gjør opprør mot drømmen min. Du kan da ikke klare det, forteller det meg med tydelig og klar stemme.

Kroppen min reagerer med angst og jeg forblir sittende fast i det jeg alltid har gjort og tenkt. Dermed får jeg bare det jeg alltid har fått.

«Grotten som du frykter å gå inn i, holder skatten som du søker.»

Joseph Cambelll

Skal jeg finne frem til kraftsenteret som finnes i meg, må jeg være villig til å endre oppfatning om meg selv. Jeg må foreta et paradigmeskifte i min egen selvoppfatning.

«Frihet er ikke gratis. Den koster.»

Jeg må utfordre frykten min og omprogrammere det ubevisste sinnet mitt. Jeg må våge meg ut av komfortsonen min.

Jeg må endre måten jeg tenker om meg selv og mine egne muligheter.

Målet med livet mitt:

«Vokse inn i  det nye, forberede «jeg,» med mer av det «beste jeg» enn noen gang før.»

Karen Salmansohn

For meg har den lille listen nedenfor vært til hjelp. Den har hjulpet meg til å fokusere på  det som er viktig og synliggjøre at jeg er i utvikling og på vei mot den beste utgaven av meg selv. Den jeg vet skjuler seg der inne i kraftsenteret mitt. Jeg må bare våge å ta et oppgjør med alle de begrensende tankene og forestillingene som fortsatt finnes der. Jeg vil ikke lenger være bundet av gammel frykt og gamle forestillinger.

Jeg vender meg mot lyset og foretar et paradigmeskifte i meg selv. Det bevisste og det ubevisste sinnet mitt kan igjen spille på lag uten å motarbeide hverandre slik det har gjort i så mange år. Jeg velger et nytt positivt og optimistisk syn på egne muligheter og går etter drømmene mine.

Her er punktene som hjelper meg til å være bevisst og jobbe med min egen utvikling hver dag:

Hva lærte jeg i dag ?

Hva fikk meg til å le i dag ?

Hva overrasket meg i dag ?

Hva fikk meg stolt i dag ?

Hvilken kjærlig handling gjorde jeg for noen i dag ?

Hvilken kjærlig handling gjorde noen  for meg i dag?

Hva er jeg spesielt takknemlig for i dag ?

Hva gjorde jeg i dag for å flytte meg litt nærmere målet / drømmen min?

Hvordan strakk jeg meg  litt lenger i dag ?

Hva gjorde jeg som fikk meg til å føle meg oppildnet/ inspirert i dag?

Har jeg vist at jeg satte pris på/ verdsetter noen i dag?

Har jeg vært utenfor komfortsona mi i dag, og i så fall hvordan?

«For å oppnå kontakt, må vi tillate oss selv å bli sett -. Virkelig sett»

Brene Brown

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Morgengry

 

“Uforstand sover tungt, mens kunnskap endrer seg med hver tenkende time, lengter etter svar ved daggry.”
Anthony Liccione

I dag er jeg urolig igjen. Det er noe jeg skal skrive, men jeg vet ikke helt hva det er.

Så derfor bare begynner jeg i tillit til at ordene vil komme til meg. Jeg har det ofte slik. Jeg vet at det et spesielt menneske eller flere jeg skal nå med det jeg skriver. Jeg vet at den som trenger det jeg skriver, vil bli ledet inn på siden min. Det skjer ganske ofte som jeg vet om og sikkert like ofte uten min viten.

Det gjør meg glad at det jeg skriver kan være til hjelp for noen. Det motiverer og gjør at jeg ser frem til min daglige økt foran PCen. Skrivingen har blitt en nødvendighet for meg.

Jeg fokuserer på det som betyr noe for meg og blir inspirert av alt jeg kommer over som kan inspirere mine kreative sider og min egen utvikling. Gjennom å skrive finner jeg frem til sider ved meg som jeg før ikke visste at jeg hadde, og jeg oppdager at mine erfaringer og min åpenhet om min egen prosess kan være til hjelp for andre som også er på leting etter sitt innerste selv. Det er spennende og utfordrende.

Jeg har oppdaget min egen sårbarhet og gjennom den ser jeg også andres sårbare sider. Jeg fornemmer hvordan andre har det, og jeg kan gjennom min varhet for deres behov være til nytte og hjelp. Ofte skal det så lite til. En liten bekreftende kommentar til en annen om noe som for den andre er vanskelig, er ofte nok til å vise vei til noe som før var skjult. Å bli klar over sine egne reaksjoner og handlingsmønstre kan være det første skrittet mot en ny begynnelse.

Noen ganger vil ikke  den  jeg møter anerkjenne at jeg har innsikt i  noe av det mest tabubelagte og bortgjemte av hans/ hennes indre liv. Det er derfor svært viktig at jeg trår varlig og ikke trenger meg på med min viten og mitt behov for å hjelpe. Respekt for andres egne prosesser blir helt avgjørende i min kommunikasjon om vanskelige temaer.

Dessverre har jeg ikke alltid forstått hvor grensen går mellom meg og andre. Jeg vil så gjerne, og dermed tråkker jeg over grenser som er nødvendige å opprettholde for den andre. Jeg ender opp med å såre istedet for å være til nytte. Det er jeg svært lei meg for. Jeg har  forhåpentligvis lært leksa mi godt nok på det området. Jeg vet at jeg er tilgitt for mine overtramp. Mennesker er rause når de forstår at min iver er godt ment, og ikke et angrep på deres integritet. Uansett har slike overtramp kostet meg dyrt når det gjelder menneskelig nærhet og kommunikasjon.

Menneskelige prosesser kan ikke forseres. De må vokse seg gradvis frem lik frøet som strekker seg mot lyset og varmen. De kan kun stimuleres gjennom ekte interesse og kommunikasjon og ta den tiden som trengst for å være klar for spiring og knoppskyting. Jeg har kanskje utsatt prosesser med min iver, men samtidig vet jeg at livskraften er sterk og vil ubønnhørlig presse seg vei frem mot lyset.

Det er et stort ansvar å møte andre mennesker med det jeg ofte vet om dem uten å vite det rent objektivt. Det handler om det jeg holder på å utvikle, nemlig min evne til å oppfatte andre gjennom sanser jeg før ikke vissste at jeg hadde.

Ser jeg tilbake på ungdomstiden min, erindrer jeg at jeg ofte hadde samme oppfatningsevne i møte med andre. Livet har vært tøft og jeg har måttet beskytte meg selv for ytre påvirkning for å overleve. Jeg måtte gjøre meg hard, i alle fall trodde jeg at jeg måtte. Min kontakt med andre ble mer overfladisk og jeg konsentrerte meg om å overleve i en verden full av krav. Min indre intuitive stemme gjemte seg innerst i sjela og den gikk i dvale.

«Skjønnhetens morgengry kommer alltid etter natten.»
Sorin Cerin

Og nå er det morgengry og jeg våkner langsomt opp. Tro hva dagen vil bringe. Den er ennå ung.

Det har vært vanskelig å innrømme og åpent kommunisere hvem jeg er til andre. Det er så altfor lett å kun vise den siden av meg som er akseptert og konform i samfunnet. Jeg har brukt lang tid på å vise frem mine nye sider. Tenk hva andre vil tenke om meg. «Har hun blitt helt virkelighetsfjern og fått vrangforestillinger på sine gamle dager,» tenker nok mange.

Heldigvis opptar det meg ikke lenger. Jeg er meg, og ingen skal få lov til å si at jeg ikke er god nok eller må være en annen. Jeg velger mer og mer å lytte til min indre stemme. Den kan nok lede meg på veier som er utenfor «det gode selskap,» men jeg vet at bruker jeg mitt indre kompass, vil jeg aldri gå meg vill. Andre får mene og tenke det de vil og har behov for. Jeg er meg uansett. Og mitt oppdrag står helt klart for meg; Jeg skal være til hjelp for andre. Hvordan vet jeg ikke, men hver dag viser meg nye måter når jeg er villig til å lytte og gå veien som pekes ut for meg.

Tilfeldige sammentreff er ikke tilfeldige. De er der for at jeg skal forstå og handle ut fra situasjonen som gis meg.

I dag vet jeg at det er et menneske, ja flere som trenger trøst og oppmuntring. Vit at du er omsluttet i kjærlighet og at det du opplever vil ta slutt og bli til det beste. Alt har en ende og du har gjort alt det beste du kunne i situasjonen. Liv tar slutt og nytt liv oppstår. Slik er livssyklusen. Vern om deg selv og ditt indre. Ikke la noe eller noen trykke deg ned. Du er verdifull og god nok for alt du ønsker deg og mer til. Du er elsket og omsluttet av varme og nærhet. Kjenn etter, så vet du det.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Åpne opp

 

“Tro på deg selv. Du er modigere enn du tror, mer talentfull enn du vet og i stand til mer enn du forestiller deg.”
Roy T. Bennett

I dag vil jeg skrive til deg som føler at livet har mistet både glede og håp. Til deg som kjenner at det jeg skriver er til deg. Alt kjennes grått, mørkt og uten farger i din verden akkurat nå. Du har mistet livsgnisten og gruer deg til dagen som ligger foran deg. Du har isolert deg i ditt «lune» hi. Alt du drømte om synes så fjernt og uoppnåelig. Det er ikke for deg, tenker du og nikker bekreftende.

«Hvorfor skulle det ikke være noe for deg?» spør jeg. Du som har så mange muligheter og evner, om du bare ville erkjenne at de er der. Jeg vet at alt sammen fortsatt finnes inne i deg, selv om du ikke kan se og føle det i dag. Du prøver, men får det ikke til. Det er så langt borte og uvirkelig, det livet du ønsket deg. Akkurat nå våger du ikke engang tenke på det.

Heldigvis klarer du ikke holde deg lenge borte fra de, for deg, forbudte tankene. I drømmene dine finnes det alt sammen. Drømmer som gir deg glede der og da, men som etterlater deg full av håpløshet. Skal du være helt ærlig finnes et aldri så lite håp fortsatt, et bitte lite, unnselig håp om at kanskje en dag … Hvorfor griper du det ikke, dette håpet og gjør noe håndfast med det. Handler på det. Strekker deg etter det livet som tilbys deg. Tror du ikke på det, sier du? Prøver du å gripe det, vil det unnvike deg. Slik forsvarer du at du trekker deg bort fra det du kunne ha hatt. Du vil ikke se mulighetene. Faktisk har du inntatt offerrollen og gnir den inn dag etter dag.

Jeg skulle ønske at du ville prøve, strekke ut en hånd og møte livets muligheter med et åpent sinn. Hva er det verste som kan skje? At du mislykkes enda en gang, at du blir avvist når du har blottlagt det vareste og innerste i deg. For det vil uvegerlig skje. Det er du sikker på, fordi det er det som alltid skjer når du åpner deg og viser ditt sanne jeg. Og det klarer du ikke, sier du.

Hvem har sagt at det vil skje igjen? Du er ikke slik du var, og menneskene som kan gi deg noe i dag, er annerledes enn de du knyttet deg til den gang. Har du tenkt på det? Er ikke et liv i fellesskap med andre verdt forsøket. Verdt at du strekker ut en prøvende hånd og ser hva som skjer. Litt og litt om gangen. Du trenger ikke gi hele hånden, langt mindre hele deg i første omgang. Prøv og se hva som skjer.

Om det verste skulle skje, ville du ha det verre enn du har det nå? Vet du, det tror jeg ikke at du ville, fordi livet slik du lever det nå, gir deg en tomhetsfølelse som tapper deg for all energi. En energi som du sårt trenger.

«Hvis vi tror at i morgen vil bli bedre, kan vi bære en motgang i dag.»
Thich Nat Hanh

Jeg vet at du har hatt et tøft liv. Jeg vet at barndommen kunne ha vært bedre. Likevel vil jeg minne deg på din barndoms skog. Den var et skattkammer av fantasi og glede. Du møtte livet med et åpent, undrende og utforskende sinn. Du gledet deg over alt det magiske du fant og opplevde. Luktene, fargene på bladene om høsten, rimet på bakken før kulden satte inn osv. i de uendelige. Du grep livet med begge hender og nøt opplevelsen av alle «første gang». Nå har du fjernet deg fra det du opplevde. Du hadde nesten glemt det helt til jeg minnet deg på det nå. Du er blitt for vant til de «trøstesløse» omgivelsene dine.

All magien som før var en del av deg. Du ser den ikke lenger. Skogen fra barndommen er der drømmene, fantasien og forestillingene dine først ble sådd. Så mye har skjedd med deg siden den gang. ​​Nå ser du mest skyggene.

Minnene fra barndommens magiske skog finnes fortsatt i deg om du graver dypt. Hent dem frem og gled deg over hvor levende du var. Vet du, du er like levende i dag. Du kan fortsatt leve et slikt liv, om du våger å åpne deg opp for magien som omgir deg. Den er der og vil ta i mot deg med åpne armer om du griper muligheten. Ta deg en tur og se på omgivelsene gjennom et barnslig øye. Prøv å se alt som om det var første gang. Ser du magien? Har du grepet den igjen? Den er din.

«Tro er uunnværlig for den utholdenheten som kreves for å bryte gjennom frykten for «virkeligheten» du kjenner til som en ennå ukjent virkelighet.»
Whitall N. Perry

Våg å tro på at alt er mulig for deg. Når du føler deg engstelig og usikker, betyr det bare at du fortsatt ikke har full tillit til deg selv. Hvordan kan det ha seg at så mange ser deg som både dyktig, god og vennlig, mens du ikke kan se noen av disse egenskapene. I alle fall ikke når du graver deg ned i selvmedlidenhet, slik du gjør akkurat nå. Det gjør meg trist å se deg slik. Om jeg hadde fått lov ville jeg ha dratt deg opp fra godstolen og stilt deg foran speilet og spurt deg hva du ser. Ser du som jeg, et  menneske med gode og varme øyne? Ser du noe negativt eller frastøtende i speilet? Nei! Prøv å se bak fasaden. Kan du se ondskap eller negative energier? Nei! Ser du noe annet, handler det om hva du tror du ser.

«Tro er sannheten som holdes i tankene; tillitsfull tro er en brann i hjertet.»
Joseph Fort Newton

Tro kan brukes som noe du ønsker deg eller har blitt fortalt er sant. Du ønsker at det vil skje, eller blir fortalt av andre, eller deg selv at det vil skje, og du handle ut fra en slik tro, uansett om det er sant eller ikke. En slik tro vil åpne sinnet ditt til sannheten på betingelse av at den passer inn med dine forutinntatte ideer og ønsker.

For meg virker det som at du klamrer deg til noe som ikke er sant, annet enn i din egen forutinntatte fantasi.

Tillitsfull tro, derimot, er en uforbeholden åpning av sinnet til sannheten, hva den enn kan vise seg å være. Den har ingen forestillinger; den er et  dykk inn i det ukjente. Tro klynger, men tillitsfull tro gir slipp, slik at du kan overgi deg til det som måtte komme i tillit.

Kjære deg, ikke hold deg til en falsk oppfatning og tro om deg selv. Du er mer enn god nok. Du er perfekt akkurat slik du er.

«Tvil er en smerte for ensom til å vite at tillitsfull tro er hans tvillingbror.»
Kahlil Gibran

Ta deg tid til å sette deg ned en liten stund. Vær stille og rett oppmerksomheten mot pusten din. Pust dypt og rolig. Lytt til stillheten og få kontakt med det som lever inne i deg. Ser du alt det negative som har forhindret deg i å se ditt eget vakre hjerte? Et hjerte som er fylt av kjærlighet til deg selv og verden. Kjenn hvor godt det er å eie en slik bevissthet. Da vil du også oppdage at du eier et lys som aldri blekner. Du har makt til å forandre verden inne i deg. Ved å åpne deg opp for kjærlighetens helbredende kraft, vil du oppleve en indre fred og ro som du ikke har kjent før. Når du blir vant til å tenke, snakke og handle ut fra den du er, uten alle skyggene som hindrer deg fra å se deg selv som du er, bygger du deg et ekte, dynamisk, og kjærlig selv.

«Tillitsfull tro er å tro det du ikke ser; belønningen for denne tillitsfulle troen er å se det du tror.»
Saint Augustine

Gjennom å våge å tro, i tillit til at du er god nok i deg selv, utvider du bevisstheten din og finner litt etter litt tilbake til mulighetene dine. Det handle ikke om noe som du blir fortalt av andre, eller tanker du har som er ego skapt. Det handler om det du erfarer selv, gjennom direkte opplevelser av impulser fra ditt eget hjerte.  Disse erfaringene er hvem du er. De er din helhet. De er kilden du eier til glede, sannhet, skjønnhet og med et uendelig potensiale. Når du lever slik fra hjertet, er du umiddelbart koblet til og støttet av gode energier. Du helbreder og blir helbredet i retur. Er det ikke magisk. Prøv, det virker.

«Vær trofast i små ting fordi det er i dem at din styrke ligger.»
Mor Teresa

Jeg vet at du har brukt mye tid på andre. Du har stilt opp uten å få noe tilbake. Ikke annet enn gleden over at du har vært tilstede for de du er glad i og for et hardt prøvet menneske. Du har levd ut det du tror på med et åpent hjerte, uten tanke på  at du skulle få noe igjen. Jeg vet at det har gitt deg både skuffelser og svik, men også glede og nærhet.  Ikke steng hjertet ditt nå. Det er bare gjennom kjærligheten at du kan gjøre en forskjell både for deg selv og for andre. Jeg vet at det er det du aller mest vil, men våger du…. Hvorfor ikke begynne med å ta det første lille skrittet  i dag, akkurat nå ……  Du våger og du vil. Derfor handler du i tillit til at livet er på din side.

“Det eneste mennesket som kan trekke meg ned er meg selv og jeg er ikke villig til å la meg trekke meg selv ned lenger.”
C. JoyBell C.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Mitt valg

Jeg våknet tidlig i dag, entusiastisk over mulighetene en ny dag gir.  Jeg vet at det er mitt ansvar å velge hvordan dagen skal være.

Jeg kan velge å syte over det kalde været … eller nyte vinterens hvite landskap. Jeg kan klage på helsen min … eller jeg kan være glad for å leve. Jeg kan sørge over at jeg har så få venner … eller  glede meg over og med de jeg har. Denne dagen strekker seg foran meg og venter på  at jeg skal skape den. Jeg vet at jeg er skaperen av min egen dag.

Vær tålmodig med det uløste i ditt hjerte.
Prøv å elske spørsmålene i seg selv
Som lukkede rom og som bøker skrevet på en fremmed tunge.
Søk ikke svarene nå som ikke kan bli gitt, fordi du ikke ville være i stand til å leve med dem.
Poenget er at alt skal få leve.
Lev spørsmålene nå.
Kanskje vil du da gradvis, uten å legge merke til det
en dag i det fjerne
leve med inn i svaret.

Reiner Marie Rilke

Når jeg opplever mørke rundt meg, er dette mørket motstanden jeg har for å være meg og de følelsene som følger følelsen av en slik motstand. Jeg  har for ofte blitt fortalt at det jeg  ønsker og som jeg føler for å være, er galt. … Slik vil jeg ikke ha det lenger.  Jeg er meg og det er mer enn nok. Og jeg er fri til å velge min vei.

Selv om lys reiser raskere enn noe annet, vil det alltid møte mørke!  Jeg husker på at uten mørke vil  jeg ikke være i stand til å se stjernene og månen.

Mørke er en gave jeg kan fylle med det jeg velger, det ukjente, min frie vilje. Jeg vil fylle det med visdom, tro og kjærlighet !!! Jeg vil la det være mitt valg. Jeg vil være den jeg velger å være. Da vil mørke gradvis bli erstattet av lys. For meg er det ren magi.

 «Jeg kan ikke gå feil vei.
Jeg kan bare gå på veien under føttene mine.

Være til stede i øyeblikket.
Puste.
Gi slipp på  fortiden.

Føle at føttene mine blir holdt av jordens storhet.
Høre magien spinne sine gylne tråder rundt meg.

Jeg kan ikke vite om jeg går på feil vei.
Jeg går rett og slett på veien der jeg er.

Det at jeg går, gjør den til min vei.»

Det er frykt og så er det mot. Når jeg føler frykt, trenger jeg mot til å erkjenne den. Da på magisk vis, begynner frykten å miste sin makt. Det er bare når jeg later som den ikke er der, at den vokser.

I dag skal jeg ha en fantastisk dag …  med alt det livet møter meg med. Uansett hva det måtte være, vil det gi meg nyttige erfaringer, og lærdom i både glede og sorg.  Slik vil mørket rundt meg fylles med enda mer magisk lys.

Jeg bekymrer meg ikke …Jeg har ikke gått glipp av øyeblikket mitt. Jeg skanner horisonten og ser etter tegn på magi … Jeg følger  hjertets stemme… Lytter til dets stille hvisken. … Dette er gaver fra  hjertet som vil hjelpe meg med å finne veien ut i lyset.

«Veien til dette øyeblikket.
Den eneste veien jeg kan røre ved.
Veien der mine sanser møtes.

Jeg ser, veien vise seg foran meg, alltid.
Bare en tanke kaller den feil eller rett.
Med tvil som min pålitelige guide, går jeg med mot …

I hvert magiske øyeblikk.
I hvert nå av nå.
Gjennom hvert åndedrag.
Gjennom all glede og sorg.
Dette er min vei.»

Må jeg aldri miste  evnen til å bli overrasket over verden i og rundt meg. Må jeg dele  forbauselsen ved å si «Se!» med alt jeg er og bøye meg for skjønnheten i livet mens jeg fortsetter på livsveien.

Livsglede er et resultat av mange små tiltak. Det er ikke intensjoner eller store løfter som skaper eller ruinerer livet. Det er de utallige små handlingene jeg tar hvert øyeblikk som sammenfattes til et liv vel levd. Derfor ser jeg på hvordan jeg lever fra øyeblikk til øyeblikk og går frimodig på veien som ligger foran meg. Det er min vei.

«Mer enn noe, lengter jeg etter å bli sett.
Å bli holdt i en trygg, aksepterende tilstedeværelse og bli sett gjennom kjærlige øyne.

Og å bli sett er det jeg frykter mest.
Mer enn døden frykter jeg intimitetens gjennomtrengende blikk
og lengter etter den samtidig.

Det krever mot å vise meg frem!
Å ta av masken, når jeg ser og føler meg verst og  si: «Se. Se, her er jeg».

Å la meg bli sett
før jeg er klar.

Når jeg føler meg mest rotten,  mest skitten, mest elendig og uelskelig, mest uutviklet,  mest kjedelig, mest forvirret, og ensom,  og ødelagt,  og trist, og sint  og skadet,  å la meg bli sett der.
Der, på det onde, skammelige stedet,
slår jeg på lyset.
Kommer ut av gjemmestedet mitt og inviter deg til min «private» verden.
Lar deg være vitne til den ekte, autentiske meg.

Sier, «Se,  her er jeg».

Tar risikoen av å bli elsket!

Risikoen av å bli avvist, ja.
Risikoen av å bli gjort til skamme  igjen, ledd av igjen, kanskje latterliggjort igjen.
Risikoen for å bli sett på som en feil. Så syk, eller ødelagt, eller stygg eller svak.
Risikoen av å bli elsket?

Ja. Jeg tar risikoen i dag fordi livet er kort, og det er slitsomt å forsøke å undertrykke den jeg er. Lar meg bli tilkjennegitt i det rå, det sårbare meg. Jeg uten beskyttelse, uten svar, uten ekspertise. Den ufullkomne meg.

Fordi den dypeste skam bare blir helbredet i kjærlighetens lys.
Og feilene mine ønsket alltid å bli rørt med en bevissthet, ømt av ditt kjærlige, åpne hjerte.

Og jeg kan nå falle inn i dine kjærlige armer.
Du vil holde meg.
Naken. Ubeskyttet. Ufullkommen.

Verd å elske.
Akkurat som jeg er. 
Akkurat som du er.

Dette er den type kjærlighet jeg fortjener.
Sann menneskelig kjærlighet som også er Guds kjærlighet.
Den slags kjærlighet som omfavner meg i mildhet når jeg føler meg mest skamfull, mest skremt mest fortapt.
Når jeg føler meg minst.
En stor kjærlighet som holder meg.

Jeg slår meg aldri til ro for mindre.»

Fritt gjenndiktet etter Jeff Foster

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Jeg finner trøst

IMG_6415

«Han fant trøst i det han skrev. Det var et forsøk på å finne ut hvem han var i øyeblikket. »
 Brian Krans

Trøst er kunsten å stille de rette spørsmålene, til meg selv og til verden rundt meg , ofte i de mest tunge og vanskelige øyeblikkene. Trøst er det jeg må se etter når sinnet ikke kan bære smerten, tapet eller lidelsen som berører hele tilværelsen min, uansett hvor mye jeg stritter imot. Det er når lengselen synes umulig å realisere, i alle fall i en gjennkjennelig form. Det kan være når menneskene jeg kjenner og elsker forsvinner, når det dyrebare håpet som jeg har satt min lit til, må ta en annen form enn den jeg hadde tenkt meg.

Jeg blir mer og mer klar over at i spørsmålene finnes svarene og dermed også trøsten.  At jeg ikke kan finne et svar er også et svar. Å måtte aksepteredet som det endelige svaret, i alle fall for nå, kan kjennes som den største utfordringen og det aller mest vanskelige å finne trøst i.

Trøst er det enorme stedet inne i meg der fantasien lever. Der jeg ønsker skuffelsen velkommen for så å skape den om til noe nytt og magisk. Når livet på ingen måte legger seg til rette, er det kun et sted jeg kan snu meg og det er  mot mitt eget indre. Der styrken og motet lever. Der jeg aldri har sett for meg et A4 liv, men et liv fullt av utfordringer og ikke minst med nye muligheter.

«I sannhet mistenker jeg at bare å bremse ned ikke er et veldig tilfredsstillende svar. Det jeg trenger har mindre å gjøre med mitt tempo enn om jeg har fred med livet. I alle hastigheter, begjærer jeg en dyp og varig indre fred. Og hvis det er trøst jeg er ute etter, trenger jeg ikke et tempo i meg selv som en skilpadde, skifte jobb eller sette opp hus på en rolig øy. Det er vanligvis et frenetisk levesett, ikke høy energi, som frarøver meg fred i sinnet. »
Steve Goodier

Jeg finner trøst når jeg henter frem og lar hjertets uendelige visdom få komme i forgrunnen. Livet møter meg ikke alltid med glede og gode opplevelser slik jeg hadde sett for meg. Det påfører meg sorg, og savn, og sinnet mitt klarer ikke alltid å bære alt det ser eller hører.

Det er da jeg blir ledet til fuglesangen i treet jeg søker hvile under,  til den vakreste solnedgangen eller havets rolige dønninger. Det gir meg en fred og et budskap om at livet går videre uten å vite hvorfor eller hvordan. På  en, eller annen måte, kan jeg se hva jeg har mistet, og glede meg over det som var og er. Akkurat slik en solnedgang bærer bud om en ny soloppgang.

«Så lenge du er i live …
… kan du ikke sette livet på vent som du kan med et spill-så det er derfor …
… de korte pusterommene …
… når du kan glemme all bitterhet og smerte …
l
ar deg ta en pust …
… og roe ditt hjerte.

Hvis du ikke gir deg selv den slags tid …
… blir å leve på den måten, altfor ofte  for smertefullt. »
Hotaru Odagiri

Å bli trøstet er å finne inn til kjernen i smerten over  tapet mitt, for så å bli vist skjønnheten i livet. Der finner jeg stemmen som ikke beroliger meg på falskt grunnlag, men berører smerten, selve essensen av det jeg har mistet, for så å gi meg styrke til å møte livet beriket av det jeg har opplevd, til tross for tapet mitt.

Trøst er ikke å unndra meg,  heller ikke en kur for lidelse, og aldri en konstant sinnstilstand. Trøst er  å kunne se og delta i livet. For meg handler det om å glede meg over det vakre som kommer og går. Trøst er ikke ment å være et svar, men en invitasjon, som lar meg gå gjennom døren til smerte og vanskeligheter, til dybden av lidelse, og samtidig skjønnheten og gledene i verden. Det er noe sinnet mitt ikke kan forstå. Det er hjertet mitt som eier en slik viten. Det er fra hjertet jeg får kraft til å gå videre og finne trøst.

Å lete etter trøst er å lære å stille konsentrerte og avdekkende spørsmål, spørsmål som omskaper meg og min relasjon til livet og til andre.

«I halvsøvne og halvt våken, mistet jeg meg selv i et dypt spenn av min versjon av en perfekt verden. Et sted jeg så gjerne ville nå, men aldri ville finne, bortsett fra i katakombene i mitt eget sinn.
Et sted hvor solen steg opp  i vest og gikk ned i øst, der fjellene bøyde seg for vinden som trær, og regnet stenket seg opp fra bakken under og opp på skyene over.
Et sted hvor ingen var skadet eller fortapt, eller følte noe snev av desperasjon.
Et sted hvor hjerteslag var de eneste ordene som trengtes, og musikken flyter på vinden som støv.
Et sted hvor ingen plass var hjemme. Hvor en enkelt person kan være den eneste næring nødvendig for å overleve.
Et sted hvor det var ingen gårsdag eller i dag, morgendager bare. Et sted for meg å finne trøst, en flukt fra den virkelige verden jeg ble tvunget til å leve i. »
Katlyn Charlesworth

Når jeg lar hjertet mitt håndtere tapet, lar tårene komme med sin lindring av smerte, og ikke lar meg overveldes eller skjemmes av det, da blir jeg et nyttig, sjenerøst og medfølende reisefølge, både for meg selv og andre. Da først vil jeg kjenne trøsten dypt i hjertet mitt. Fordi jeg har renset bort utilstrekkelige, mindreverdige følelser, og frigjort meg fra bitterhet, nag og hat. Det som lå som en tung, og ugjennomtrengelig hinne rundt det sårbare hjertet mitt er borte, og erstattet med en åpen kanal inn til mine innerste, dypeste og vakreste skatter ……. nemlig skjønnheten i min egen væren.

Men trøst stiller meg også veldig direkte og kraftfulle spørsmål. For det første, hvordan vil jeg bære tapene her, og nå og tapene som vil komme? Og hvordan vil jeg tåle å leve med dem? Og fremfor alt, hvordan vil jeg forme livet mitt slik at det blir vakker og forbløffende?  Hvordan kan jeg leve  i lyset fra hjertet, og møte det som kommer med et åpent og takknemlig sinn?

«… I stillheten har jeg lær den søte trøsten som hengivenhet forvalter for sorg
Louisa May Alcott

Det er så altfor lett å tro at jeg lever i en verden som er avvisende og fiendtlig innstilt til meg. Jeg skiller mellom det jeg drømmer om og det virkelige livet. Med andre ord ser jeg på begrensninger som en selvfølge. Ikke rart at jeg ser etter trøst, alle andre steder enn der jeg kan finne den. Jeg ser ikke min egen storhet. Jeg ser ikke alle mulighetene som ligger foran meg og dermed lar jeg være å gripe dem. Drømmen min og virkeligheten kan ikke skilles ad, for de er bare to sider av samme sak … mitt liv.

«Vær din egen trøst»
Malak El Halabi

Stakkars meg. Ingenting går min vei. Slik kan jeg tenke om jeg ikke retter blikket mot det som finnes i hvert øyeblikk. For øyeblikket rommer et hav av muligheter. Det handler om å åpne øynene og bli meg det bevisst. Da vil jeg lettere klare å håndtere utfordringene som ofte står i kø rundt meg. Hvorfor? Fordi svarene bærer jeg med meg i mitt eget hjerte. Er det ikke magisk? Det er da jeg vil se sannheten, og mulighetene som var tildekket av min egen tvil og min egen manglende tro på egne muligheter.  Altfor lenge søkte jeg utover etter trøst. En trøst andre selvsagt kunne vise meg, men aldri gi meg uten at mitt indre var med på laget.

For meg har det vært som en åpenbaring. Tenk jeg er nok i meg selv, og i meg finnes all styrken, trøsten og gleden jeg trenger. Jeg er et dynamisk, kraftfullt menneske, full av liv og iboend muligheter. Det har satt meg fri og fått meg til å stråle av glede, til tross for alle nederlagene og skuffelsene livet har påført meg. I dem ligger kimen til nytt liv. Et liv som formes av alt jeg har vært gjennom om jeg er villig til å lære av det. I det finnes den største trøst. Jeg tar den til meg og gjemmer den dypt i mitt hjerte. Livet kjennes igjen magisk og fullt av nye muligheter.

«I vår vår
Det er ikke noe bedre,
Det er ikke noe verre.

grener
bugnende av håp.

Noen er lange,
noen er korte.

Hold deg oppreist.
Vær i livet. »
Cyril Pedrosa

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden