«Et rituale som skal leses til hverandre
Hvis du ikke vet hva slags person jeg er,
og jeg ikke vet hva slags person du er,
kan et mønster som andre laget seire i verden,
og ved å følge feil Gud hjem, kan vi miste vår stjerne.For det er mange små svik i sinnet,
et skuldertrekk som lar den skjøre sekvensen brytes,
som sender med rop de forferdelige feilene fra barndommen
stormende ut for å leke i de ødelagte dikene.Slik elefanter paraderer ved å holde elefanten foran sin hale-
men hvis en går seg vill, vil sirkelen ikke finne hvor den skal stoppe.
Jeg kaller det grusomt og kanskje roten til all grusomhet,
å vite hva som skjer, men ikke gjenkjenner faktumet.Og så appellerer jeg til en stemme,
til noe skyggefullt,
en fjernt, viktig område i alle som snakker:
selv om vi kunne lure hverandre, bør vi ta i betraktning –
slik at paraden i våre felles liv ikke går seg bort i mørket.For det er viktig at våkne mennesker er våkne,
ellers kan en brutt linje demotivere dem tilbake til å sove;Signalene vi gir – ja eller nei, eller kanskje –
skal være klare:
mørket rundt oss er dypt.»William Stafford
Vi kritiserer og dømmer hele tiden. Det kan hindrer oss i å gå på feile veier, ta usunne beslutninger, ødelegge våre liv. Selv de som kritiserer de som dømmer, dømmer. Kanskje er det virkelige spørsmålet ikke om vi dømmer, eller kritiserer, om vi foretrekker det ordet, men hvorfor dømmer vi? Er det av en hensikt eller er det ondskapsfullt ment? Dømmer vi for å skille usunt fra sunt, eller dømmer vi som en refleksjon av et overlegenhetskompleks? Dømmer vi fordi vi har behov for å fjerne galskapen i verden, eller som en direkte refleksjon av den?
Hvor kommer fordømmingen fra?
Ofte kommer fordømming fra vår egen utrygghet, vår egen mindreverdighetsfølelse. Kanskje den også kommer fra påvirkning fra miljøet rundt oss. Vi er blitt fortalt hva som passer seg. Går vi utover slike påbud skaper det en indre konflikt. Vi er enten med eller mot. Er vi ikke villige til å innordne oss den sosiale kontrollen vil det få konsekvenser. Omgivelsene påfører oss skamfølelse og en følelse av å ikke høre til dersom vi bryter ut og går våre egne veier. Går vi vår egen vei kan vi påføre andre stor smerte. De vil jo bare gi oss sine regler for et «godt» liv. Følger vi ikke opp svikter vi og kan risikere å bli utstøtt.
Er det virkelig slik det er?
«Følsomme sjel, hva holder du inne i deg
som hindrer deg i å fortsette
eller holder deg fra å prøve på nytt?
Bærer du vekten
av andres ord på ryggen?
Gir deres forbannelser fortsatt ekko
i hjertet ditt?
Her er det jeg vil si deg,
selv om deres
hjerteløse og ufølsomme kommentarer
banet seg vei inn i ditt innerste sårbare indre,
har deres ord ingen myndighet til å forbli.
Ikke la dem invadere deg
eller gi dem frihet til å lamme tankene dine.
I stedet, når noens uvennlige kritikk
forsøker å nå deg, la dette bli
øyeblikket da du nekter
disse ordene luft eller rom.
Kanskje de vil gå til grunne,
eller kanskje til og med gå tilbake til dem
som sendte dem ut. Det spiller ingen rolle,
fordi fra nå av
vil du nære ditt hjerte
med kraftfulle tanker
som vil ta deg nærmere
ditt livs kall.»
Når jeg tillater meg å kjenne på det jeg opplever, og føler inne i meg, og lar det utfolde seg og våger å være i en slik intens opplevelse, kjenner jeg noe jeg aldri har kjent før. Noe nytt kommer fram dypt inne i kroppen min og gir meg en ny bevissthet, selv om det bare er for et øyeblikk. Øyeblikk som kommer oftere og oftere, jo mer jeg våger å se og kjenne innover i meg selv.
Jeg oppdager at jeg kan gå inn i det ukjente, til tross for frykten jeg kjenner på og la meg gå litt i stykker. Slik fjernes ytre og indre forventningspress. Ved det klarer jeg å holde fast ved et hvilket som helst bilde eller ide om hvem jeg er. Det kan kjennes litt risikabelt, men til tross for spenningen føles det som en dragning og nesten begeistret forventning.
Jeg blir i stand til og villig til å se tydelig de måtene jeg ikke følte meg sett og elsket på, særlig i de første årene av livet mitt. Alt jeg ble fortalt om hva som var rett for meg.
Det jeg nå vet, river meg i stykker innenfra, om jeg ikke løsriver meg fra alle påbudene og de uønskede forventningene som trykker meg ned. For jeg er meg, bare meg, ikke slik andre vil at jeg skal være.
Jeg som trodde at jeg hadde vært i dybden av sårene mine, ble overrasket over å finne enda mer smerte dypere inn. Og enda mer. Så rart som det høres ut, ga det meg fred. Ved å kjenne på tomheten og smerten fant jeg veien ut av mørket. Det jeg fant var ren altomsluttende kjærlighet.
«Tomhet
Tomhet er søster til muligheter. Det gir et presserende rom for det som er nytt, overraskende og uventet. Når du føler tomhet og intethet gnage på livet ditt, er det ingen grunn til å fortvile. Dette er et kall fra din sjel, som vekker livet ditt til nye muligheter.»
John O’Donohue
Og så fortsetter jeg på kjærlighetens vei … alltid dypere inn. Det er ikke en slutt på hjertets dybde. Ikke et endelig landingssted der all visdom er gitt. Alltid et annet lag, en annen åpenbaring. Og all min frykt er gjort til skamme. For alt jeg er, er kjærlighet. Jeg våger endelig å velge min vei og gå der hjertet leder meg. Så får du velge din vei og gå den med fred. Som det sies i et klokt munnhell fra USA: «No better. No worse. Just different»
Det er du som skulptøren av din egen virkelighet. Ikke gi verktøyet til andre.
Det handler også om å ha raushet. Både med seg selv og andre. Kathrine Aspaas uttrykker det så vakkert i boken sin «Raushetens tid».
«Raushet!
Raushetens syv gode vaner:
Unne andre suksess.
Våge åpenhet.
Lytte til andre.
Våge å feile – tillate andre å feile.
Ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.
Konfrontere med vennlighet.
Tilgi oss selv – og andre.»
All denne refleksjonen førte meg til noe Jim Carrey sa:
«Min sjel er ikke oppbevart innenfor kroppens grenser, kroppen min finnes i min sjels ubegrensethet. Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske folk kunne realisere alle sine drømmer, og rikdom og berømmelse, slik at de kan se at det ikke er der de finner sin opplevelse av helhet. Jeg kan fortelle deg fra erfaring, at den effekten du har på andre, er den mest verdifulle valutaen som er, fordi alt du får i livet, vil råtne, og falle fra hverandre og alt som er igjen av deg, er det som var i ditt hjerte. «
Jeg spør meg selv, hvorfor har jeg den gode følelsen når jeg gjør noe godt for et annet menneske, eller et levende vesen for den saks skyld? Det er noe i meg, noe i bevisstheten min, innenfor den menneskelige biologien, som er bygget for å hjelpe andre. I den andre enden av spekteret kan jeg spille den motsatte rollen, men selv når jeg yter mest motstand med et herdet hjerte, åpner hjertet mitt seg når jeg gjør noe godt for andre.
Jeg har tilbrakt hele livet mitt med å gå på skole, gått på jobb, og sørget for meg selv, så mye at jeg forsømte hjertet mitt og det som fikk hjertet mitt til å synge. Underveis ble jeg fortalt hvordan verden var, hvordan den fungerte, hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle være og hva som er «normalt».
Dette fikk meg lenge til å være opptatt av hva andre tenkte om meg. Jeg utviklet et behov for aksept og konstant bekreftelse. Som et resultat av dette behovet, i kombinasjon med virkeligheten i det daglige, forsømte jeg å nære hjertet mitt. Jeg ble nedtrykt og deprimert. Derfor begynte jeg, ubevisst, å skade kroppen min med ulike erstattere. For min del var det overspising. For andre kan det, for eksempel være røyk eller alkohol, uten at vi forstår hvorfor vi fortsetter i gamle, negative mønstre eller vaner.
Jeg tror det er fordi vi har det vondt, det er fordi vi ikke blir lært opp til å følge våre lidenskaper og ta risiko, det er fordi vi blir fortalt at verden er på en bestemt måte, og vi må spille med dens regler. Jeg tror det er fordi hjertene våre ikke resonerer med den erfaringen vi har skapt for oss selv.
Tjene andre
«Hvordan vil du tjene verden? Hva trenger den som talentet ditt kan gi? Det er alt du trenger å finne ut av. . . . Den delen som vi er ute etter, ligger et sted bak personlighet, bak oppfatningen av andre … til og med bak innsatsen selv. Du kan bli med i kampen, kjempe mot kriger, spille etter reglene alt du vil, men for å finne ekte fred må du la rustningen gå. Ditt behov for aksept kan gjøre deg usynlig i denne verden. “
Jim Carrey
Heldigvis nå kan jeg fortelle deg at du ikke trenger å være redd. Hvis du vil skape forandring, vil ikke hjertet ditt ta nei for et svar. Det vil føre deg ut på en veldig interessant reise. Du kan ikke fortsette å sole deg i dine komfortsoner. Livet er kort, så vær ikke redd for å bryte fri fra gamle bånd og ta risiko.
Ikke bekymre deg om sluttmålet eller motstand fra omgivelsene. Følg ditt hjerte og nyt reisen, fordi det er alltid et skritt du kan ta, uansett hvor lite du oppfatter at det er. Hjertet ditt kan veien, så ikke vær redd.
«Livet går ikke forbi deg.
Livet inviterer deg inn.
Inviterer deg til det enkle og
plutselige øyeblikket med stillhet,
samtidig en forfriskende lykke som flyter
på vinden og inn i din stille kropp,
sender skjelvinger gjennom din ånd.Livet går ikke fra deg.
Livet drar deg nær til seg.
Trekker deg inn og innviterer deg mot
en oppvåknende gnist som vil antenne
den reneste av fantasifulle tanker
og gjøre visjon til virkelighet.Livet overser deg ikke,
undervurderer deg,
eller bare passerer gjennom deg.
Livet er subtilt og ber om at du tar alt
du har holdt trygt inne i deg,
gir det rom til å bli født
inn i kreative uttrykk.Nei, livet har ikke hjerteløst gitt deg opp.
Livet står deg nådig bi.»Susan Frybort Brown
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 