Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Kjenner at den skal deles på nytt i dag:
«I dag kjende eg
at eg hadde laga eit godt dikt.
Fuglane kvitra i hagen då eg kom ut,
og soli stod blid yver Bergahaugene.»
Olav H. Hauge
Har du kjent lettelse når du egentlig føler at du burde kjenne sorg, anger eller skuffelse. Du forventet å ha en hvilken som helst vond følelse, og så er det rett og slett lettelse du opplever i stedet.
Jeg har opplevd det slik noen ganger. De vonde følelsene er der, men overskygges av lettelsen som har invadert sansene mine og forvist det vonde til en liten krok innerst inne i bevisstheten min.
I dag kjenner jeg veldig sterkt på denne følelsen. Den vinner over de tunge og vonde følelsene som er fulle av savn. I stedet fylles hjertet mitt med takknemlighet og undring. En takknemlighet for at jeg har evne til å oppleve så mange følelser, alt fra mørke til lys, fra savn til glede og ikke minst at frykten fortrenges av kjærligheten.
«Vær tålmodig med alt det uløste i ditt hjerte.
Prøv å elske spørsmålene i seg selv
Som lukkede rom og som bøker skrevet på en fremmed tunge.
Søk ikke svarene nå som ikke kan bli gitt, fordi du ikke ville være i stand til å leve med dem.
Poenget er at Alt skal få leve
Lev spørsmålene Nå
Kanskje vil du da, gradvis, uten å legge merke til det
En dag i det fjerne
leve med inn i svaret.»
Reiner Marie Rilke
Før hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg opplevde lettelse når alle forventet at jeg skulle sørge. Selvsagt sørget jeg, men sorgen var som en bakgrunnskulisse for lettelsen. Eller som rammen rundt et bilde som bobler over av glede og håp.
«Hva mener du,» tenker du kanskje. Det går da ikke an å ha to så ulike følelser på en gang.Tenk etter, så tror jeg sikkert at du også har opplevd denne tosigheten og konflikten mellom å kjenne deg lettet og det du mener deg forpliktet til å føle.
For meg er følelsen veldig kjent. Den dukker opp når jeg har levd under press over tid. Situasjonen er fastlåst og jeg finner ingen vei ut, eller en god løsning på det som plager meg. Jeg kan ikke av samvittighetsgrunner, pliktfølelse eller hjertegrunner forlate situasjonen, men jeg ønsker meg bort fra den. I alle fall alle de følelsesmessige belastningene situasjonen gir. Med andre ord er situasjonen jeg opplever tøff og umulig å komme meg ut av uten å gå på akkord med meg selv og det jeg tror på og står for.
«Farge i seg selv er en grad av mørket.
… Lys og mørke, klarhet og mulm, eller hvis et mer generelt uttrykk er å foretrekke, lys og dets fravær, er nødvendig for produksjon av farge … Farge i seg selv er en grad av mørket. »
Goethe
Jeg forstår mer og mer at lettelsen kommer når noe dypt, sårt og konfliktfylt får en ende, ofte gjennom død, brudd eller andre omstendigheter som jeg ikke har styring på. Det kan skje når jeg har levd på akkord med den jeg er fordi jeg ikke klarer å forlate noe som jeg innerst inne vet at jeg burde ha forlatt for lenge siden. Og så kommer hjelpen og frigjøringen i form av lettelse fordi det er over. Noe utenfor meg selv har løst meg fra forpliktelsene jeg har vært lenket til gjennom følelsene mine.
Andre ganger har jeg viklet meg inn i noe som jeg ikke ved egen hjelp klarer å komme meg ut av. Det sliter meg ut, samtidig som det gir meg stor glede og tilfredstillelse. Andre livsområder forsømmes fordi jeg ikke har krefter til noe annet. Det har bundet meg til seg som om jeg var lenket til det, og aldri kunne komme fri.
«Gaven fra livet er å pakke ut dets daglige overraskelser og virkelig nyte dem.»
Gigi Galluzzo
Og så brytes lenkene ……
Det kan være jobb, relasjoner, helse, økonomi eller eiendeler.
Noen ganger er det så enkelt som at lettelsen kommer fordi en jeg er glad i, får slippe fri fra et vondt og smertefullt liv. Det kjennes særlig sterk når jeg har vært ansvarlig for omsorgen. Det betyr ikke at jeg ikke elsker han/henne. Faktisk kan lettelsen min være en naturlig følge av kjærligheten jeg kjenner så sterkt på.
«Spillet du oppfant vil knuse hjertet ditt. Spillet av «hvis bare».
Ingen kommer tilbake fra de døde. Og uansett hvor tynn eller feit du er, er du der, akkurat der. Se deg selv? Det er deg. Du er den samme du. Smerten forsvinner ikke med mindre du ser den inn i øynene og snakker med den. Den går ikke bort ved bestikkelser. Spillet virker ikke. Spillet suger.
Det er ikke noe spill.
Du må gjøre det fordi du elsker det.»
Jennifer Pastiloff
Ved siden av lettelse kan nummenhet, forvirring, frykt, skyld, og sinne være noen av følelsene jeg kjenner på. Noen ganger følger disse følelsene etter hverandre. Andre ganger er de der samtidig.
Tristhet
Jeg forventer å føle meg trist når noe vondt skjer, men jeg kan bli overrasket over hvor overveldende dybden av tapfølelsen er. Det er naturlig å føle meg trist når jeg mister noe jeg er glad i. Tross alt, er det noe jeg har satt pris på som er borte. For meg var det veldig spesielt da den siste av foreldrene mine døde. Å bli en «voksen foreldreløs» var en svært smertefull overgang.
Eller jeg kan kjenne meg trist fordi det som er borte ikke ble slik jeg hadde drømt om at det skulle ha vært.
Anger
Tap og død kan bringe vonde følelser til overflaten. Alt sinnet som jeg skulle ha tatt ut før hendelsen, kommer som troll i eske til overflaten. Eller når noen forlater meg så altfor tidlig og lar meg være igjen med alt ansvaret. For meg har det vært godt og finne inn til årsakene for sinnet mitt og forsone meg med dem. Det er ikke en enkel prosess, fordi jeg må forsone meg med så mange vonde opplevelser og unnlatelser ved og i meg selv.
Det menneskelige hjertet har en måte å gjøre seg selv stort igjen, selv etter at det har blitt knust i en million biter.»
Robert James Waller
Skyld
Når et forhold er steinete, fjernt eller ambivalent, er det lett å kjenne meg skyldig når forholdet er over. Jeg skulle så gjerne ha sagt noe jeg ønsket å si, men aldri gjorde, eller jeg ønsket at jeg kunne gjøre usagt sårende ord. Jeg kan også tenke at jeg ikke har vært nok tilstede, At jeg har tenkt for mye på meg selv, og glemt den som nå er borte sine behov for å bli sett.
Å arbeide meg gjennom slike følelser er avgjørende for at jeg skal klare å gå tilbake til livet med mot og en frydefull forventning. For det er jo det jeg så gjerne vil.
Konflikter
Konflikter oppstår ofte når en situasjon endres. Mennesker kan stå steilt mot hverandre. Det er viktig å ikke glemme å oppmuntre til en åpen kommunikasjon når alt er på det mest stressende. Andre ganger vil slike vonde opplevelser, selv om vi har stått langt fra hverande, føre oss nærmere sammen. Det er alltid opp til hver enkelt av oss hvordan vi velger å reagere på slike konflikter. Det nytter ikke å skylde på andre. Jeg har alltid et stort ansvar for å løse den aktuelle konflikten eller situasjonen ved å komme de andre i møte.
«Praktisere tilgivelse er vårt viktigste bidrag til helbredelse av verden.»
Marianne Williamson
Støtte
Uansett hvordan jeg opplever situasjonen jeg er i, hjelper det å søke støtte og forståelse fra andre. Når jeg åpent viser hvordan jeg har det, kommer andre meg i møte og viser meg omsorg. Min erfaring er at er jeg unnvikende om det som fyller meg, trekker andre seg mer og mer bort fra meg. Jeg forstår gjerne ikke hvorfor når det skjer. I ettertid, ser jeg tydelig, at det var min egen forvirring og uvillighet til å stå frem som den jeg var med alle mine ulike følelser som var årsaken. Det gjorde andre utrygge, og dermed trakk de seg unna meg.
«Såret er stedet der lyset kommer inn.»
Rumi
Når jeg har mistet en kjær har jeg opplevd at andre ikke fullt erkjenner tapet mitt. Som kultur, verdsetter vi ikke nok eldre eller mennesker som sliter med livet, ofte fulle av angst for å leve. Vi ser dem som noen som har gått ut på dato eller er en hemsko for oss. I stedet kunne vi sett dem som en kilde til stor visdom, erfaring og kjærlighet.
Og så sier vi: «Vær glad hun levde et langt og rikt liv» eller «Det var ikke liv laga lenger. Han taklet ikke livet.» Det hadde kjentes bedre om vi sa; «Hun var en spesiell person og ditt forhold til henne må ha betydd mye for deg. Jeg er lei meg over tapet ditt» eller «Han hadde så mange gode egenskaper. Du må savne han sårt.»
«Noen mennesker ser arr, og det er å bli såret de husker. For meg er arr bevis på det faktum at det finnes helbredelse.»
Linda Hogan
Jeg trekker meg bort fra de som prøver å bedømme følelsene mine eller enda verre, prøver å ta dem bort fra meg. Å dele smerten min med andre vil ikke få den til å forsvinne, men over tid gjøre den mer utholdelig. Å strekke meg ut og be om hjelp, kobler meg til andre mennesker og styrker båndene av kjærlighet som gjør livet verdt å leve.
Hvile
Alle disse følelesene som farer gjennom meg gjør meg trett og sliten. Evnen min til å tenke klart og ta avgjørelser blir lett svekket. Jeg trenger rett og slett tid til hvile og avkobling.
Jeg finner alltid tilbake til meg selv og den indre styrken min ved å være for meg selv i naturen. Det er nødvendig å fokusere på livet og ikke bare på alt jeg har mistet. I slike stunder kommer jeg nærmere alt jeg står for og tror på. Jeg henter styrke i en urokkelig tro på at jeg alltid er ivaretatt av Guds uendelige kjærlighet.
Finne mening
Jeg har tatt meg selv i å spørre «Hvorfor måtte dette skje nå?» eller «Hva skjer med det som er borte?» Og ikke minst «Hvordan skal jeg klare meg nå eller takle livet uten han eller henne…..» Denne søken etter meningen med livet er nødvendig for at jeg skal finne tilbake til kraften min. Ellers er alt så tomt og meningsløst. Det er ikke alltid at jeg finner definitive svar. Men hva er vel mer viktig enn at jeg gir meg selv muligheten til å tenke og føle meg gjennom det som skjedde. Det er kun slik jeg finner inn til kraften min, og opplever at jeg eier alt som trengs i meg selv.
«For det er to typer tilgivelse i verden: den du praktiserer fordi alt egentlig er rett, og det som var før er helbredet. Den andre typen tilgivelse praktiserer du fordi noen trenger desperat å bli tilgitt, eller fordi du trenger like mye til å tilgi dem, for et hjerte kan gripe fatt i gamle sår og gå sur som melk over dem.»
Catherynne M. Valente
Verdsette minnene
For meg er minnen verdifulle skatter som jeg gjerne deler med andre. Uansett hvor vanskelig det var, finnes det alltid minner som er gode og verdifulle å ta vare på. Minnene kan kan få meg til å le eller gråte, men i begge tilfeller, er de en varig og viktig del av forholdet jeg hadde til det som er borte.
Forsoning
For å leve og elske på nytt, må jeg sørge. Jeg vil ikke leges med mindre jeg tillater meg selv å åpent uttrykke det jeg føler. Selv om den mest fremtredende følelsen er lettelse, finnes de andre følelsene der også som er viktige å forstå og bearbeide.
Å forsone meg med det som skjedde tar tid. Det er en prosess, en prosess som er forskjellig for hver og en av oss.
«Det er ingen hendelse, men noe som forandrer livet mitt for alltid.»
Det styrker meg som menneske og gjør meg mer i stand til å forstå og hjelpe andre. Jeg har lært å kjenne dybdene og intensiteten i følelsene mine og hvordan de kan løfte meg opp og la meg gå videre som et bedre og sterkere menneske.
«Frustrasjon og kjærlighet kan ikke eksistere på samme sted til samme tid, så forhold deg til virkeligheten og begynn å gjøre det du helst vil gjøre i livet. Elsk livet ditt. Alt sammen. Selv den tunge dritten som skjedde med deg da du var 8. Det hele var og er perfekt. »
Jason Mraz
Det finnes alltid en ny begynnelse
Det handler ikke om å begynne godt eller dårlig. Det som er viktig er å bare begynne. Det handler om å fjerne meg fra det konfliktfylte, det irrelevante og kompliserte for å finne de vakre, ofte skjulte konturene av det som er viktig og nødvendig for meg.
Begynnelser er vanskelige, og det at jeg nøler er et godt, alltid tilstedeværende mål på motviljen jeg har mot å ta det første, modige skrittet for å gjenvinne lykken. Når jeg tar et nytt steg fører det alltid til en slags særegen forenkling av det som har vært.
Og jeg oppdager at store deler av meg har handlet ut fra gamle inngrodd mønstre uten engang å være klar over dem. Jeg ser dem tydelig, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem. Det kjennes som en indre propp, der de delene av meg som er redd for å delta eller ikke har noe å tilby, gir slipp, med alle sine traumer, og ser med vantro på dette nye, mindre kompliserte meg, stige frem. Det nye meg som er fullt av uendelige muligheter.
«Hvis du bare kommuniserer, kan du gjøre det godt. Men hvis du kommuniserer med kjærlighet, kan du skape mirakler.»
Det er alltid vanskelig å forstå og tro at jeg er modig nok til å ta det første skrittet selv om det er nær meg. Det er nærmere enn jeg kan forestille meg. Jeg vet faktisk, allerede hva det er, og at steget er enklere og mer fundamentalt enn jeg hadde trodd.
Det er derfor jeg så ofte ønsker at det var mer komplisert. At jeg var full av blindende frykt, med horisonten trygt i det fjerne, steget lenger enn det trenger å være, og svaret trygt gjemt i det umulige… Da hadde jeg ikke trengt å ta det første skrittet.
Tenk hva jeg hadde gått glipp av da ……
Jeg våger å vedkjenne meg at jeg føler stor lettelse. Samtidig er sorgen der med alle sine avskygninger og forvirrende følelser, tanker og minner.
Ved å kjenne på det alt sammen, tar jeg det første famlende skrittet mot et nytt liv, mot helbredelse.
«Våre sår er ofte åpningene til den beste og vakreste delen av oss.»
David Richo
Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden
Synnas verden 