Stikkordarkiv: løgn

Livsvisdom

Hvem gjør meg hel?

Legg igjen en kommentar

 

«Jeg kan ikke leve uten deg».
«Du gjør meg hel».
«Uten deg er jeg ingenting».
«Forlat meg aldri».

Jeg har  fritt oversattt disse vakre tankene fra Jeff Foster sine tekster... :

Jeg er sikker på at du har hørt dette før. Kanskje mener du også at det er slik det er. Det er bare ikke slik kjærlighet er.

 Kanskje du i din uskyld, kjøpte løgnen og tok den som sannhet. Du var så redd for å være alene. Hvorfor så redd for å være alene? Jeg  tenker at det er fordi du aldri har funnet glede i din egen alenehet og funnet trygghet der.

Jeg kan garantere deg at ingen kommer for å redde deg bort fra tomrommet inne i deg. Ingen prins på hesteryggen. Ingen Julie. Ingen «spesiell person». Ingen som vil ta bort smerten din,  følelsene dine  av tomhet, følelsene av separasjon og forlatthet som har vært med deg siden du var ung. Ingen vil kunne føle og bearbeide følelsene dine for deg. Ingen kan leve og dø for deg. Ingen har muligheten til å holde deg i ånde permanent. Ingen kan eie deg eller eies.

Din andre halvdel, som gjør deg hel finnes ikke utenfor deg, men dypt inne i deg. Den lever som ditt eget tilstedeværen, brenner som solen inne i deg.

Mange ser etter kjærlighet. Eller de prøver å holde fast på en kjærlighet som ser ut til å unnvike dem. Eller de føler at de har mistet kjærligheten, og prøver å få kjærlighet tilbake, løper fra ubehagelige følelser av tilbaketrekning, finner seg med flere drømmer, løper lenger og lenger bort fra seg selv, i jakten på noe de aldri vil nå. De drømmer fortsatt om deres «ene spesielle person» som vil gjøre dem hele, gi dem et liv med psykologisk sikkerhet, som er den perfekte moren eller faren de aldri hadde.

Selvfølgelig er det ikke kjærlighet. Det er frykt, en presserende flukt bort fra ensomhet.

Hvis du kan finne eller miste  det,
hvis du kan være «i» det eller «ute» av det,
hvis det kan bli gitt til deg eller tatt bort,
hvis du må kjempe for det, be om det, manipulere deg selv eller andre for å få det,
hvis du føler at du må bli verdig til det,
hvis det gjør vondt, så er det sinnets versjon av kjærligheten.
Det er løgnen.
For hvis du elsker, er du til stede. Det er det.

Hvis du elsker noen, er du til stede med dem. Like tilstede med dem som du er med deg selv. Like tilstede som solen på himmelen, til tross for skyene, stormene, det stadig skiftende været.

Ikke forveksle kjærlighet med ønsker. Ønsket kommer og går. Det brenner sterkt, eller flammen slukner. Men ønsket er ikke konsistent, som kjærlighet.

Ikke forveksle kjærlighet med tiltrekning. Tiltrekning er vakker, men den ebber ut, og stiger og faller som havbølgene. Den endres med årstider, dager, timer, øyeblikk. Den er ikke alltid tilstede, som kjærlighet.

Ikke forveksle kjærlighet med varme, behagelige følelser, selv om du har følelser av å være «forelsket». Behagelige følelser blir smertefulle. Kjærlighet er ikke nytelse eller smerte, det er ikke ekstase eller å ha det vondt; Den varer, til og med når lykken blir til fortvilelse.

Ikke forveksle kjærlighet med at det haster å eie noen eller bli besatt. Kjærlighet er ikke forelskelse. Kjærlighet er ikke eiertrang eller er tvangsmessig. Kjærlighet klamrer ikke. Kjærlighet eier ikke noe; den er vektløs, formløs. Kjærlighet sier ikke, «jeg trenger deg for min lykke, min tilfredshet, mitt liv». Nei, kjærlighet er synonymt med frihet, med et vidt åpent hjerte, med viljen til å føle hver følelse, tenke hver tanke.

Den farligste myten er at en annen kan «gjøre» deg lykkelig. Nei nei. Lykke, sann lykke, den slags lykke som ikke kan kjøpes eller selges eller pakkes inn, er identisk med din egen tilstedeværelse, som ingen kan gi deg, og ingen kan ta bort. Hvis du ser etter en annen for lykke, vil du alltid være avhengig dem, alltid være redd for å miste dem, og frykt og vrede vil være under din «kjærlighet». Du vil tilpasse deg for å tilfredsstille dem, undertrykke dine tanker og følelser, lukke øynene for sannheten og leve i fantasi og håp. Du vil gjøre deg selv ulykkelig for å vinne deres kjærlighet, holde dem, kontrollere dem. Du vil gjøre deg ulykkelig og prøve å gjøre dem lykkelige … eller tvinge deg til å være lykkelig. Det er ikke kjærlighet, det er  avhengighet til en person. Det er frykt maskert som «romantikk». Det er løgnen.

Men under hver avhengighet er lengten etter å komme hjem. Finn den dypeste følelsen av å være hjemme i deg selv. Gjør kroppen din til ditt hjem, pusten din, magen din når den stiger og faller akkurat nå. Finn din jording i følelsen av å være i live. Tilbring tid med andre som nærer deg, som hjelper deg til å føle deg levende, som viser empati med deg og kan  verdsette dine dyrebare følelser. Når du ikke prøver å vinne kjærlighet, når du ikke drar fra dine egne ubehagelige følelser, har du råd til virkelig elske og bli elsket.

Inviter andre inn i din kjærlighet, la dem bli, la dem gå, bøy  deg for deres vei og gå med eget mot. Men tro ikke et øyeblikk på løgnen om at frelse ligger hvor som helst, bortsett fra i hjertet av ditt utsøkte nærvær, stedet som du ikke trenger å bli reddet fra. Stedet der du berører livet og blir berørt i retur, øyeblikk for øyeblikket …

For du er den ene, din egen største elsker, partner, venn, guru og mor.

Og så kan du si til deg selv:

«Jeg kan ikke leve uten deg».
«Du gjør meg hel».
«Uten deg er jeg ingenting».
«Forlat meg aldri».

For meg  gir det mening å  identifisere meg med det Jeff beskriver. Mitt forhold til andre blir mer ekte og nært. Hvorfor? Fordi vi møtes som likeverdige i egen kraft. Slik kan vi elske og sette pris på hverandre slik vi er, uten å  kjenne på et ytre eller indre krav om endring for å bli verdsatt. Faktisk tror jeg at jeg vil endre meg langt raskere i en slik setting, fordi  det ikke handler om å tilfredstille andres krav, men et  indre  ønske om å finne frem til den beste versjonen av meg.

Magisk, spør du meg.

Vårt eneste virkelige ønske

«Vi forestiller oss at vi ønsker …
et objekt, et stoff, en tilstand,
en aktivitet, en opplevelse, en person,
et «mål».

Det vi virkelig ønsker
er følelsen av hvile
som kommer fra «å være der».

Det vi ønsker
er lettelse fra ønsket selv!

Vi søker å avslutte vår søken,
lengter etter å avslutte vår lengsel,
venter på å avslutte vår venting.

Lider skuffelse etter skuffelse og innser at ikke noen ytre «ting»  noen gang virkelig kan avslutte syklusen med å søke.

Ingenting utenfor oss selv
kan gjøre oss lykkelige.

Disillusjonert, utmattet fra søket, synker vi tilbake til vår nåværende opplevelse, hviler dypt i dens varme omfavnelse.

Og vi innser endelig –
det er alt vi noen gang ønsket
i utgangspunktet!
Oss. Her nå.

Vi var alltid så nær.

Vi så bare
i feil retning,
det er alt.»

Jeff Foster

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Livets paradokser

Legg igjen en kommentar

 

«… Hjelp meg alltid til å si sannheten rolig, å lytte med et åpent sinn når andre snakker, og å huske freden som kan finnes i stillhet.»
Cherokee bønn

Av og til skal det veldig lite til for å vippe meg av pinnen. Det er særlig når jeg er misfornøyd med noe jeg har sagt eller gjort i forhold til andre. Jeg vil så gjerne være god og snill og hensynsfull og så kommer det jeg sier helt feil ut.

Så  leste jeg en litt annerledes bok: «Jo mindre du gjør desto mer får du gjort»- om livets paradokser av Tommy Hellsten.  Han er en finsk teolog, terapeut og en etterspurt foredragsholder. Anbefaler deg å lese boken.

Mange tanker fylte meg mens jeg leste. Noen av dem deler jeg med deg her. Mine refleksjoner er ikke en gjengivelse av boken, men om det den fikk meg til å reflektere over.

«Lær å bli stille og ta oppmerksomheten bort fra det du ikke vil ha, og all emosjonell ladning rundt det, og plasserer oppmerksomheten din  på det du ønsker å oppleve.»
Michael Beckwith

For at vi skal være i stand til å finne frem til vårt sanne jeg, trenger vi å føle kjærlighet, å bli sett og anerkjent. Men det er jo nettopp dette som er problemet for oss. Vi opplever ikke å bli sett og hørt. I stedet opplever vi at mennesker trekker seg bort fra oss og vi står tilbake med en uendelig tomhet- og ensomhetsfølelse.

Vi ser ikke andre muligheter enn å overta kontrollen over livet. Vi trekker oss tilbake for å beskytte oss for enda mer avvisning og smerte. Slik glemmer vi å leve livet. Jeg har levd slik  i årevis. Heldigvis er jeg ikke der lenger.

Jeg kjenner deg som fortsatt lever som tilskuer til livet fordi du ikke våger leve ut drømmene dine. Er du lykkelig? Jeg vet at du ikke er…. Du kjenner på en dyp lengsel etter kjærlig nærhet.

Du har opplevd kjærligheten, kjent en snev av den, men så mistet du den gjennom svik og bedrag. Den smerten vil du ikke oppleve enda en gang. I stedet har du trukket deg tilbake inn i din egen ensomhet. Alt du føler en en grå uendelig nummenhet, uten håp om bedring. Du skammer deg over at du ikke var god nok, at du ikke mestret å få og motta kjærlighet. Det er en svakhet du ikke kan tilgi deg selv for.

«Utbrenthet kan være den eneste frelse for en mann som er helt overbevist om at hans valg i livet er det riktige. Hans egen styrke må først bli brutt ned, hans makt finnes i følelsen lei.»
Tommy Hellsten

Akkurat slik er det du har det nå. Du er lei av alt som rakner rundt deg. Menneskene som ikke verdsetter deg, og det du gjør og står for. Du er lei av å kjempe for hvert anerkjennende ord, for hver nye muligheter både i jobben din og i nære relasjoner. Alt kjennes håpløst. Du har trukket deg tilbake, godt plantet i godstolen, uten annet å foreta deg enn å synes synd på deg selv og sørge over hvor ille livet har behandlet deg.

«Du endrer deg når det blir for vondt å mislykkes.»
Tommy Hellsten

Vet du at alt du opplever akkurat nå er en mulighet. En mulighet til å skape endring, til å vokse som menneske. alt du har mistet og alt du ikke lenger har kontroll på har tappet deg og satt deg sjakk matt.

«En sterk mann er dermed beskyttet, men ulykkelig. Spørsmålet er til syvende og sist om en slik person er sterk eller svak. Er det ikke slik at den er sterk, som tør å ta risikoen med å skade seg og å være svak? »
Tommy Hellsten

Det er på tide å bruke en annen strategi, spille noe annet enn spillet du har spilt for å lure både deg selv og andre. Men hvem har du lurt? Det er på tide å snu deg mot livet og begynne å leve det igjen. Du vet så inderlig vel hva som er viktig for deg. Du vet det selv om du lenge, altfor lenge har skjøvet det ut av bevisstheten din. Bare du vet at du ikke har klart det. Altfor ofte har du beskjeftiget deg med, for deg forbudte tanker om det du ønsker deg, men har nektet deg selv.

«Du fikk dette livet fordi du er sterk nok til å leve det.»
Ukjent

Dette, som du har sett på som en svakhet hos deg, bærer en stor hemmelighet i seg, en kunnskap om det som er virkelig fast og viktig for livet ditt. Gjennom alt det vonde og hjelpeløse i deg har du endelig oppdaget styrken din. Den er evnen din til å leve i kjærlighet. Du har altfor lenge flyktet fra det du vil ha. Faktisk har du ikke en gang vært villig til å innrømme det. I stedet har du latt andre tro at du er fornøyd og lykkelig over livet slik du lever det.

«Det er ikke lett å frigjøre seg og bli en annen enn den som andre mennesker vil vi skal være. Det krever mot å være seg selv. Det krever også mot til å ta de riktige valgene for å bli akseptert og forstått som den vi egentlig er. »
Tommy Hellsten

Først nylig har du erkjent at du har levd på en løgn. En løgn som skulle dekke over svakhetene dine. Heldigvis går det ikke lenger. Smerten ved å leve slik holder på å overvelde deg og gjøre deg virkelig syk. Du har forstått at du må våge deg ut på endringens vei. Smerten ved livet du lever nå, kjennes uutholdelig. Så hva kan du tape ved å våge noe annet…. Verre kan det faktisk ikke bli. Det er du overbevist om. Du har endt opp på den dypeste bunn, med ingen andre alternativer enn endring. Du må velge en ny vei. Og du har oppdaget at du har styrke til det.

Når livet er basert på kontroll heller enn å være styrt innenfra blir det håpløst å finne riktig retning. Altfor lenge har du glemt det innebygde kompasset ditt.

«En mann forlater sin eget senter når han først søker godkjenning fra miljøet. Så ignorerer han sin egen kjerne, som er hans verktøy for å orientere seg i livet. Uten et kompass for å navigere er skipet tapt.»
Tommy Hellsten

Begynn å se hvor vakker du er, hvor god du er. Se det som er elskelig i deg. Jeg vet at det er mye verd å elske som bare du har. Du er unik, ingen andre kan være det du er. Legg bort alle forestillingen dine om hvor elendig du er. Glem det du lærte i tidlig alder om skyld og skam. Glem at du må prestere for å bli elsket.

» Er det ikke på tide å gi slipp på barndommen, må vi alltid grave i den igjen? Vi er voksne og selvstendige mennesker nå -. Ingen barn «Hvis det er slik, er alt greit. Vi har ingen spesielle grunner til å gå tilbake til barndommen vår hvis vi kan jobbe som selvstendige og voksne personer med evnen til å leve i øyeblikket og ta hensyn til de nåværende omstendigheter, når vi tar våre beslutninger. Men dessverre er det ikke alltid slik. Mange lever nemlig i fortiden og det som binder disse menneskene i fortiden er uttrykkelig det faktum at de ikke har levd gjennom barndommen. »
Tommy Hellsten

Når du godtar å møte din egen svakhet og avmakt vil du oppleve et mirakel av kjærlighet. Svakheten din er også din sterkeste side. Våge å vise den frem. Skulle du bryte sammen, vet jeg at du vil bli ivaretatt og visst veien videre. Livet vil gi deg nye erfaringer og frigjøre deg fra alt som binder deg fast til godstolen. Du vil garantert motta støtte fra andre som vil deg vel.

Ved å åpent vise frem smerten din kan du møte andres smerte. Som mennesker kommer nærhet gjennom å vise hverandre hvor sårbare vi er. Det er slik kjærligheten kan få virke med sin magiske tryllestav. Vi kjenner igjen vår egen menneskelighet i andres menneskelige svakhet.

Ser du hvor tydelig andre blir for deg når du ser dem i kjærlighet. Gjennom å se deg selv, kan du se andre så mye bedre. Før våget du ikke se etter inn i deg selv for å finne ut hvem du virkelig var. Derfor ble også andre utydelige for deg. Er det ikke magisk hva kjærligheten kan vise oss.

Det er en dyp sannhet i at kjærlighet ikke gjør blind, men seende. Kjærligheten ser sannheten bak alle maskene, den er villig til å skjule en uendelighet av negative sider, «synder» fordi den eier forståelse, innsikt og formål. Den ser hva som finnes bak enhver fasade og negative uttrykk. Den ser sårbarheten og ønsket om å kunne gi og motta kjærlighet til tross for feilslåtte liv.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde.

Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»
1.Kor 13, 4-5 og v 13

Gi slipp på utryggheten din og slipp kjærligheten inn. Kjærligheten bygger deg opp inenfra med sin klare vakre flamme. Den viser deg sannheten om hvem du er, og får deg til å ønske  og iverksette endringer på de områdene som trenger mer kjærlighet.

Send takk til de menneskene som i kjærlighet viser deg vonde sannheter om hvem du har blitt. Gjennom dem snakker kjærlighetens stemme. Du har fått en ny mulighet. Sannhet sagt av kjærlighet kan ikke såre, bare vise frem nye muligheter. Ikke vær redd for smerten som følger med slike sannheter. Det er den som fører til vekst. På mange måter er smerten gjødselen eller drivstoffet som trengs for at du skal vokse i kjærlighet.

«De som ønsker svar vil ta fatt på reisen, hoppe ned i avgrunnen, gå bort fra det trygge stedet som tilskuere. Ethvert annet svar er nei.»
Tommy Hellsten

Du eier styrke gjennom å våge å leve fra et kjærlighetsfylt åpent hjerte. Begynn å lev. Gå for drømmene dine. Tillat deg selv å vise at du også er sårbar. Sårbarheten er din viktigste allierte og gjør deg enda mer vakker og unik. Du er ren magi.

«Drømmer er ikke det motsatte av virkeligheten. Drømmer informerer virkeligheten.»
Seth Godin

Besøk siden min Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Livsvisdom

Endre fokus

Legg igjen en kommentar

 

«Jeg våknet opp i dag
til et magisk og vakkert landskap
Det inviterte meg til å sette nye grenser,
bryte ut fra det som formet meg og var,
til å risikere å se livet fra en annen vinkel, bli forandret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve fullt og helt
Ikke utsette  lenger,
men endelig gjøre det jeg trenger å gjøre,
ikke  kaste bort hjertet mitt på offerroller eller frykt
Aller minst dvele for mye ved det som var.

Jeg vil ikke leve gjennom fortiden lenger,
men bruke dens erfaringer til å forme mitt her og nå
Det som var ga meg sorger, smerte, men også gleder,
er katalysator, en smeltedigel for dagen i dag
Fremtiden skaper jeg ved å leve nå, bare nå.»

I det siste har jeg vært opptatt av å gi slipp. Gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Gi slipp på det som holder meg i fortiden. Eller holder meg så mye i fremtiden at jeg glemmer å leve her og nå.

Det handler ikke om å være flink. Det er heller ingen konkurranse om hvem som har lidd mest. For meg handler det om å overleve og gå videre i livet. Jeg innser at jeg er eneansvarlig for hvordan jeg har det. Fortid er fortid, uansett hvor gjerne jeg skulle ønsket den annerledes, eller skulle ha formet den  på en bedre måte.

Det er mitt valg. Det er mitt valg å  reise meg og gå videre. Selvsagt kjenner jeg på  alt jeg har mistet, alt jeg har gått glipp av. Det vil alltid være et savn og et tenk om. Jeg tror faktisk at jeg ikke trenger å gi slipp på det gode, det som bygget meg opp. Det er det vonde, det som trekker meg ned,  jeg må legge fra meg.

I stedet for å dvele ved det som burde ha vært, kunne ha vært og det som var, må jeg endre fokus. Jeg trenger å øve meg på å se det som var positivt som en fortsatt glede. Se det som gikk galt, som ga meg nederlag eller sorg, som en viktig lærdom om livet. Slik kan jeg bruke fortiden konstruktivt som viktige byggestener mot et rikere liv.

Jeg har virkelig opplevd det dypeste mørke, men også de største gleder.

Det er ikke lett å endre fokus. Ikke når følelsene truer  med å overvelde meg og overta styringen. Jeg vil ikke gi slipp på verken dem, eller det som er, eller kunne ha vært.

Lever jeg på en løgn fordi jeg ikke har klart å gi slipp? Nei, så absolutt ikke. I en periode har jeg trengt det alt sammen, denne dvelingen ….. alle følelsene, all lengselen, alt håpet om …. noe jeg ikke helt kan sette ord på. Det har vært nødvendig i min egen prosess, min egen healingprosess, min egen utviklingsprosess, mot en bedre utgave av meg selv.

Et eller annet sted på veien ble det ikke greit lenger. Følelsene og dvelingen ved det som ikke er her og nå, ga ingen mening lenger. Det trakk meg ned og hindret meg i å gå videre, hindret meg i å leve. Det som før ga farge til livet, kjennnes nå bare som en byrde.

Det er  noe som er utenfor min rekkevidde, noe jeg må gi slipp på. Det har tjent sin hensikt, gitt meg stor selvinnsikt og visst meg sider ved meg selv jeg trengte å fokusere på.   Men nå er det nok. Det trekker meg bare ned om jeg fortsetter å dvele ved noe som ikke er ment å være, i alle fall ikke akkurat nå.

«Vend tilbake til deg selv

Stillheten er viktig for sjelens verden. Hvis du når du blir eldre, blir mer stille, vil du oppdage at stillheten kan være en god følgesvenn. Fragmenter av livet ditt vil ha tid til å forenes, og de stedene hvor sjelens beskyttelse ble såret eller ødelagt, vil ha tid til å vokse og helbredes. Du vil være i stand til å finne tilbake til deg selv. I denne stillheten, vil du engasjere din sjel. Mange mennesker går glipp av seg selv helt mens de reise gjennom livet. De kjenner andre, de kjenner steder, har ferdigheter, de behersker arbeidet sitt, men tragisk, de kjenner ikke seg selv i det hele tatt. Aldring kan være en fin tid for modning når du faktisk møter deg selv, kanskje for første gang. De vakre linjer fra T. S. Eliot sier:

«Og slutten av vår utforskning
vil være å komme der vi startet
og kjenne stedet for første gang.»»

John O’Donohue

Det er det jeg har gjort, møtt meg selv. Ikke for første gang, men på et dypere nivå enn før. Jeg kan se at det som har skjedd, har i stor grad vært mine egne valg. Valg jeg har tatt, enten bevisste eller ubevisste. Noen tok jeg fordi jeg ikke forsto eller visste bedre. Andre tok jeg gjennom fornekting av virkeligheten, eller et ønske om at livet var annerledes.

Mange valg tok jeg fordi jeg visste innerst inne at de var riktige, at de var nødvendige for min egen utvikling. Noen var lette å ta, andre mer enn vanskelige, fordi de handlet om å oppgi noe som var viktig for meg  der og da, men som jeg visste, uten tvil, ikke tjente meg lenger.

Jeg kan ikke trylle tilbake i livet mitt mennesker jeg har mistet, enten de forlot livet mitt på den ene eller den andre måten. Det handler om å gi slipp på det som var, eller kunne ha vært, og fortsette livsveien som et helt menneske, til tross for, eller skal jeg heller si på grunn av alle arrene livet har påført meg.

Stillheten har vist meg at skal jeg finne sjelefred, må jeg våge å velge et annet fokus. Jeg må gi slipp og fortsette, mer hel og mer klok enn før. Det handler ikke om å glemme. Det handler ikke om å gi slipp på gleden over det som var. Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene, på det såre savnet og i stedet rette blikket fremover.

«Av og til må jeg gi slipp på noe jeg elsker for å skape noe nytt.»

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at det ikke vil komme tilbakefall, der alt det jeg ga slipp på manifesterer seg på nytt. Men jeg vet at det er nødvendig å endre fokus, finne noe annet som kan gi mening og peke ut ny retningen for livet mitt. Jeg vil ikke kjenne meg som et offer, aldri igjen. For meg har det tatt lang, lang tid å gi slipp. Når jeg ser tilbake kan jeg se at det har vært en trinnvis prosess, der jeg har gitt slipp på litt og litt om gangen. Jeg skammer meg ikke over tilbakefallene mine. Hvorfor skulle jeg det. Det er en del av min og bare min prosess mot healing.

Det er vondt å gi slipp på noe som har betydd mye, ja nesten alt for meg. Jeg vet bare at ved å fortsette å klamre meg til det, vil jeg stagnere og miste grepet på livet. Hvordan skal jeg beskrive følelsene mine rundt dette …. Det er som å stå på kanten av stupet og vite at om litt skal jeg hoppe ut i det store intet.

Vil vingene mine bære meg, eller vil jeg falle død til jorden i avgrunnen? Faktisk vet jeg at vingene mine er sterke nok til å tåle utfordringen. Så hvorfor er jeg så redd? Hvorfor nøler jeg? Vingene mine har bevist, gjennom erfaring at de er sterke nok til å tåle påkjenningene de blir utsatt for. Så jeg  hopper og gir slipp…… Dessuten vet jeg at alle gode krefter heier på meg.

Jeg sender det jeg gir slipp på ut i universet. Jeg vet at håpene, drømmene mine, det som var, blir godt ivaretatt av gode krefter. Det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over. Jeg er endelig fri til å finne en ny retning for livet mitt, båndet er klippet.

Er det meningen vil det jeg gir slipp på, finne veien tilbake til meg uten bånd, helt av seg selv. Det er ganske magisk, ikke sant.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/