Stikkordarkiv: åpenhet

Livsvisdom

Sterke følelser

Legg igjen en kommentar

 

«Dans til musikken fra livet ditt….. selv om du ikke valgte tonen.»

Ukjent

I mange år opplevde jeg at livet nesten var for tøft  å bære. Det var en endeløs rekke med plikter og ansvar som jeg ikke mestret slik jeg ville. Til tross for de vonde og sterke følelsene om utilstrekkelighet mistet jeg aldri  troen på at livet hadde noe langt bedre i ermet for meg. Jeg skjønte bare ikke hvordan det skulle gå til.

Jeg ønsket så inderlig å slippe bort fra det overaktive sinnet mitt. Jeg ønsket å flykte fra vonde og nesten uutholdelig intense følelser av sorg, skam og fortvilelse. Mer enn noe annet ønsket jeg å leve, virkelig leve, vill og fri! Men hvordan forsto jeg ikke.

Fra dypt i mitt indre hørte jeg en mild stemme som hvisket til meg , om igjen og om igjen de samme ordene.

«Når du gjør det du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått.»

Ukjent

Hva var det jeg alltid hadde gjort? Hva kunne det være som jeg alltid hadde gjort «feil»? Det forsto jeg ikke. Jeg som roste meg over fleksibiliteten og endrings-viljen min.

I årevis grublet jeg på dette utsagnet. Hva trengte jeg å endre, og hvordan få det til?Slike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt natt og dag. Stadig endret jeg på ulike forhold. Mange av endringene var tøffe og krevde stort mot. Uansett hva jeg gjorde ble resultatet ikke slik jeg hadde drømt om.

Fortsatt bar jeg på denne uroen, denne sårheten. Skulle den alltid følge meg? Dette spørsmålet ble ekstra sterkt om kvelden når jeg hadde lagt meg for å sove. Da kjente jeg på alt dette vonde, ubeskrivelige som ikke hadde noe navn, men som fylte livet mitt med intense og vonde følelser av avmakt og forlatthet.

«Hvis du har gode tanker, vil de skinne fra ansiktet ditt som solstråler, og du vil alltid se vakker ut.»

Roald Dahl

Nå vet jeg det. Endelig har jeg forstått hvorfor alt var som det var for meg så lenge.

Hvordan vet jeg ikke. Det bare kom til meg en dag mens jeg mediterte. Alt jeg ikke før forsto falt på plass, og jeg så sammenhengene og hva det var som hadde gjort meg så full av negative opplevelser, og hvorfor jeg manglet tro på at jeg noensinne ville få et godt liv.

Jeg hadde sagt nei til livet. Jeg straffet meg selv fordi jeg kjente meg uverdig og uelsket. Det jeg alltid hadde gjort var å tenke vondt om meg selv, og rakke ned på den jeg var.

Gjennom et gigantisk JA til livet; ikke ved å forvandle meg til noe jeg «burde» være, men gjennom en dyp aksept av meg selv som jeg faktisk er, skjedde forandringen, innefra, fra dypet i meg.

Den etterlengtede forandringen kom når jeg sluttet å krige mot den jeg trodde at jeg var, og åpnet meg opp for  livet og  det som var autentisk og vakkert inne i meg. Det som før var hardt og fordømmende ble raust, kjærlig og mildt. Fullt av lidenskap til det magiske livet som viste seg for meg, fyltes jeg med takknemlighet..

«Takknemlighet er hvordan miste kontrollen og elske mer.»

Eric Klein

Jeg ble mer mottakelig og bevisst på alt jeg kan være takknemlig for. Det ble som en døråpner til de myke gode og varme følelsene mine. Steder som var harde, anspente, og som kjentes som tornefulle barrierer begynte sakte å løsne og slappe av og åpne seg  for å motta uendeligheten av livets goder.

«Fred er dette øyeblikket uten dom
Tror du fred krever en slutt på krigen?
Eller at tigere spiser bare grønnsaker?
Krever fred et fravær fra
sjefen din, din ektefelle, deg selv? …
Tror du fred vil komme et annet sted enn her?
En annen gang enn nå?
I enkelte andre hjerter enn ditt?
Fred er dette øyeblikket uten dom.
Det er alt. Dette øyeblikket i hjerte-rommet
der alt som er, er velkomment.
Fred er dette øyeblikket uten å tenke
at det skulle ha vært på en annen måte,
at du burde føle noen andre ting,
at livet ditt må utfolde seg i henhold til planene.
Fred er dette øyeblikket uten dom,
dette øyeblikket i hjerte-rommet der
alt som er, er velkomment.»

Dorothy Hunt

Når jeg opplever følelsen av takknemlighet, blir det så tydelig at jeg er omfavnet og omgitt av skjønnhet, gavmildhet, og  livets grenseløse muligheter. Jeg er som en stjerne på himmelen, midt i et univers av å være, et uendelig rom av bevissthet.

Kjærlighet. Helse. Visdom. Alt. Alt er tilgjengelig når jeg åpner og slipper det inn. Livet er absolutt på tilbudssiden i denne forbindelsen, og vil aldri trenge seg på. Livet vil aldri tvinge meg til å ha mer lykke enn jeg er villig til å nyte.

Det er som om alle de store vismenn står ved døren til huset mitt. De har tatt med seg gaver av visdom, medfølelse, kjærlig godhet og frihet. Men med mindre jeg åpner døren og slipper dem inn, forblir de utenfor.

«Vi er musikk -beslutningstakere, og vi er drømmere av drømmer.»

Roald Dahl

På samme måte, befinner livets gaver seg på terskelen til min bevissthet. Det er en dør mellom hvordan jeg kjenner meg, min bevissthet og de grenseløse mulighetene som livet tilbyr meg. Men livet vil ikke styrte inn uoppfordret.

Livet kan sende meg beskjeder under døren.

«Jeg er her. Vennligst slipp meg inn. Det vil bli så moro !!»

«Litt tull nå og da, er elsket av de klokeste menn.»

Roald Dahl

Livet kan vinke til meg fra utenfor vinduet mitt, «Se jeg smiler. Åpne opp.»

Livet sender meg påminnelser om mulighetene og rikdommene som er tilgjengelige. Men døren åpnes fra innsiden. Og i hvilken grad den åpnes er mitt valg.

Det er en viss trygghet i å leve bak en lukket dør eller bare åpne den på gløtt. Det er en følelse av å ha kontroll og styre livet på min måte.

Men det er også en uløst lengsel. Ved å beskytte meg mot det jeg ikke kan kontrollere, fornekter jeg det jeg dypest sett lengter etter. Å åpne døren trekker meg mer fullstendig ut i livet. Det er det sjelen min alltid har ønsket.

Likevel, det var noe i meg som holdt meg tilbake. Jeg  våget lenge bare å slippe inn de erfaringene som var i samsvar med fortiden. Det var fristende å fortsatt barrikadere meg inne i rommene til den personlige historien min. Så hvordan kunne jeg åpne døren og begynne å leve mer fullstendig og mer kreativt? uten frykten?

Jeg kunne rett og slett forholde meg til takknemlighet. Det var tøft å åpne døren og gjøre meg selv sårbar for det ukjente. Jeg kunne rett og slett bare forholde meg til følelsen av takknemlighet og la følelsen gjøre alt arbeidet.

«Fremfor alt se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder.»

Roald Dahl

I historien min er det opplevelser som kobler meg med følelsen av takknemlighet. Jeg startet der. Husket nærheten til en kjær, et kjæledyr, et smil, en soloppgang, og tillot meg å føle takknemlig for alt dette. Jeg pustet inn syn, lyd, og energi, alt som var godt i disse minnene. Jeg pustet det hele inn i hjertet mitt og lot minnene om alt dette vakre åpne hjertet mitt.

Minner om skjønnhet og gode opplevelser rettet oppmerksomheten min mot takknemlighet. Derfor trengte jeg å begynne med det kjente. Med det som allerede var inne i huset fra min historie. Godhet, de velsignelsene som jeg har kjent aktiverte sinnet med takknemlighet.

«Litt magi kan ta deg en lang vei.»

Roald Dahl

I det oppmerksomheten min ble mer og mer oppslukt av skjønnheten i minnet, tillot hjernen meg å skifte fokus fra innholdet til  å hvile i en følelse av takknemlighet. Jeg ga slipp på syn, lyder og enkeltheter. Bare pustet inn følelsen av takknemlighet.

Jeg lot oppmerksomheten min bli mer og mer oppslukt av følelsen av takknemlighet. Jeg lot den gjennomsyre kroppen, sinnet og hjertet mitt. Jeg hvilte i opplevelsen av takknemlighet. Det åpnet døren til bevisstheten min.

«Kom tett inntil meg, og jeg vil vise deg noe fantastisk.»

Roald Dahl

Det takknemlig sinnet mitt åpner seg  villig for å utforske, omfavne, og opplever stadig dypere. Jeg trenger ikke å tvinge frem åpenhet. Som om det noengang er mulig! Alt jeg trenger å gjøre, er å dyrke en følelse av takknemlighet.

Når jeg tilpasser meg et liv i takknemlighet, vi de defensive og  negative holdningene mine slappe av. Kroppen min åpner seg til skjønnheten og magien et godt levd liv skaper. Sinnet mitt folder seg ut som når en knopp brister, og blir til den vakreste blomst,  for å motta de alltid tilstedeværende velsignelsene fra livet.

«For en heldig kar jeg er, fortsetter jeg å fortelle meg selv. Ingen har noensinne hatt en så flott tid som dette!»

Roald Dahl

Uten at jeg har forstått det har jeg endret meg. Jeg er ikke full av frykt lenger. Jeg har gjennom å åpne opp for takknemlighetens krefter, funnet veien forbi alle barrierene  inne i meg, og funnet frem til juvelen, til den jeg innerst inne alltid har visst at jeg er. Jeg har funnet veien ut i det magiske livet med uendelige muligheter.

Sommerfuglen har gått fra sin puppetilværelse og viser nå sine sanne farger. Er det ikke fantastisk vakker, og så mye å være takknemlig for.

Om du enda ikke har funnet frem til alt dette magiske, så gi ikke opp. Vær takknemlig og du vil finne veien, garantert, basta, bom!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Fra det ene til det andre ….

Legg igjen en kommentar

 

I dag kommer jeg seint i gang med bloggskriving.  Det er ikke alltid at inspirasjonen vil finne meg.  Noen ganger gjemmer den seg godt og nekter å vise seg.

Utrolig hvor mye glede en liten tur med kameraet gir meg. Jeg blir som barn igjen og hopper rundt for å finne noe å ta bilder av. I dag har jeg vasset gjennom  tornebusker for å komme frem til det jeg tenkte meg kunne bli et godt motiv. Jeg vasset i tjern og lå langflat på bakken. Alt for noen små bilder.  Et lite øyeblikks glede som varmer og vokser seg større jo mer jeg tenker på det. Og så når jeg endelig kan se bildene i stort format på PCen min…..

Herlig!!!

«Ta opp en idé. Gjør den idéen til ditt liv. Tenk på den, drøm om den, lev på ideen. La hjernen, musklene, nervene, hver del av kroppen din være full av den ideen, og bare la alle andres idé fare. Dette er veien til å lykkes.»
Swami Vivekananda

Jeg kan nesten ikke vente med å laste over bildene fra kameraet. For en glede. For et under. Jeg kan danse og synge og omfavne hele verden. Det er absolutt ikke noen fototeknisk gode bilder, men for meg er det opplevelsen og øyeblikket som teller. Nå kan jeg se på bildene og oppleve turens magi på nytt og på nytt så ofte jeg vil. Og kanskje også dele dem med deg.

Vi har alle et klart lys inne i oss. Følg dit
D. Wells

For litt siden så jeg den engelske krimserien «Broadchurch.» Jeg vet ikke om det er en god serie, eller om plottet er godt. For meg er det skildringene av de ulike personene som grep meg. I går kjente jeg på mange sterke følelser etter at serien var over. De ulike rollefigurene evnet å røre ved noe dypt inne i meg. Sårbarheten, angeren, fordømmingen og ensomheten som flere av skikkelsene så levende klarte å formidle. Særlig etter at serien var over og jeg kunne sette meg ned for å reflektere over det jeg hadde sett.

«Vær ikke slave av din egen fortid. Dykk ned i det opphøyde havet, dykk dypt og svøm langt, slik at du skal komme tilbake med selvrespekt, med ny kraft, med en avansert opplevelse som skal forklare og overse det gamle.»
Ralph Waldo Emerson

Det er så lett å tillegge andre mennesker egenskaper som de ikke har. Vi vurderer og bedømmer ut fra det vi ser uten å vite. Vi vet ikke hvorfor andre oppfører seg eller lever som de gjør. Mange bærer på historier over egne feiltrinn, egne svik, egen sorg uten at de viser det frem. Istedenfor tar de på seg en maske og skjuler seg for alle som kommer i kontakt med dem. De vil heller bli oppfattet som sære og ufølsomme enn å vise hvor redde og ensomme de er. Noen ganger gjelder;

«Av skade blir man klok.»

Når vi viser oss frem som vi er med sårbarheten, med den tøffe vanskelige historien og forventer forståelse, trøst og respekt.

Når vi istedet får skjellsord og fordømming og vantro tilbake. Det er ikke rart at mange trekker seg inn i seg selv og viser verden et ytre fullt av bitterhet og avvisning.

Det som slo meg, var hvordan de ulike figurene i serien forholdt seg til egne og andres handlinger.

En klarte ikke å møte de falske anklagene, hatet og avvisningen. For han ble det ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Livet var over og ruinert.  Han hadde satset alt på kjærligheten og måte betale en dyr pris for det. Da gjenstår kun et alternativ slik han så det, å gjøre det slutt.

En gjorde bot for å rette opp og beskytte menneskene han elsket. Utad var han kald og kritisk. Alle varme og gode følelser lå godt skjult bak de mange lagene med nederlag og skuffelse. Den varme sarte sjela ble ikke synlig før alt var nesten over. Den personen som vi alle gjennom mange episoder hadde lært oss å mislike, fremsto plutselig som en helt annen og bedre utgave. Hvorfor? Fordi vi fikk et lite glimt inn i hans innerste.

En hadde mistet det hun var aller mest glad i. Rettferdighet og straff for den som gjorde urett mot hennes nærmeste uteble. Hun klarte ikke leve med bitterheten over dette, og ble en syk og nevrotisk skygge av seg selv.

«Uten perspektivet av å kjenne min essens vil jeg lide og i å gjøre så kan jeg ikke hjelpe, men spre lidelse i verden.»
Oriah Mountain  Dreamer

Andre mistet det kjæreste de hadde. Vi så hvordan de strevde med å tilgi hverandres feilgrep og svik. De forsøkte og vant fordi de slapp kjærligheten inn.

En annen hadde gjennomgått mange nederlag og blitt mistrodd fordi hun ikke så det hun burde ha sett. Hun ble en kald og distansert kvinne. Bare dyr og barn slapp inn til henne. Selv sitt eget kjøtt og blod ble avvist fordi hun så fortiden og ikke virkeligheten når hun betraktet den som hun kunne ha elsket. Om hun bare hadde våget. Men hun våget ikke, og avviste det beste livet hadde gitt henne.

Det er mange flere rollefigurer som jeg kunne ha beskrevet på lignende måter. Du får heller se serien om du lurer på hvordan de var.

Til min forundring ble avslutningen annerledes enn forventet. Den la vekt på å se fremover, å kunne tilgi, å ta vare på hverandre, å støtte hverandre, å legge bak seg det som før skilte og skapte strid og såre følelser.

Jeg tenker på avslutnings scenen, der innbyggerne begravde det unge offeret og møttes på stranda for å tenne bål for å minnes. Så tennes andre bål rundt om på fjelltopper og langs strender. Det er en gest iscenesatt av presten. En vilje til, og en utstrakt hånd for å bygge opp igjen det som hadde gått galt. En ny begynnelse i kjærlighet og tilgivelse og åpenhet.

«For sann suksess spør deg selv disse fire spørsmålene: Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvorfor ikke meg? Hvorfor ikke nå?»
James Allen 

For meg ble det en sterk påminnelse om hvem jeg er. En påminnelse om at lar jeg det negative, det såre, det jeg er redd for få lov til å dominere, skaper jeg avstand og ufred. Jeg kan være med på å ødelegge både meg og relasjonene mine. Klarer jeg å åpne opp og vise hvem jeg er i all min sårbarhet, skapes gode og kjærlige relasjoner.

Gjennom en slik åpenhet kan alt forandre seg. Jeg må ikke vente på at andre skal ta det første skrittet. Det er opp til meg. Det er mitt valg om jeg velger kjærligheten eller om jeg velger å forbli i bitterheten og fortiden.

Det er et lett valg. Jeg velger kjærligheten.

 «Det er nødvendig å snu opp ned på livet ditt når du virkelig forplikter deg til å heve vibrasjonene dine. Det er ingen hemmelighet at tanker er som magneter, så det er umulig for mennesker og livssituasjoner å være de samme når du bestemmer deg og forplikter deg til en ny tro. Omfavn endringen og bare slipp inn det nye livet som jobber sin vei inn i erfaringen din, Stol på at det er til din fordel. Jeg lover deg at det er.»
Jackson Kiddard

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Livsvisdom

Stifinner

Legg igjen en kommentar

 

Jeg fortsetter med å beskrive ulike ord, og hva de kan bety for vår vekst og utvikling.

Det er hentet fra boken «Aspire, » av Kevin Hall.  Jeg vil dele noen av hans refleksjoner. Tar med noen egne også.

«I det øyeblikket vi definitivt forplikter oss selv, så beveger forsynet seg også. En hel strøm av hendelser oppstår for å hjelpe oss. De ville aldri ha oppstått ellers. Alle slags uforutsatte hendelser, møter og materiell hjelp manifesterer seg, som ingen kunne ha drømt om ville ha kommet vår vei.»
William Hutchinson Murray

Har du noen gang opplevd at på uforklarlig vis, så kommer det hjelp til deg når du minst venter det. Slik har jeg kjent det mange ganger.

Det skjedde da jeg trengte hjelp til å tilrettelegge min sønns begravelse. Plutselig kom mennesker mot meg og tilbød både økonomisk, fysisk og mental hjelp og støtte. Slike opplevelser er som et under, og betyr uendelig mye i vanskelige tider. Det gjør at jeg kjenner meg ivaretatt og trygg.

Andre ganger møter jeg mennesker som inspirerer meg og støtter meg på livsveien. Det får meg til å strekke meg lengre enn jeg i utgangspunktet trodde var mulig  for meg. Gjennom slike inspirasjonskilder som trer inn i livet mitt i kritiske faser, blir jeg i stand til å mestre livet på egenhånd og gå videre mot det målet jeg drømmer om, men ikke helt har våget å tro er mulig.

Jeg tror at slike mennesker og hendelser møter oss ofte om vi brenner for et mål eller en sak, og er villige til å se uten fordomsfulle øyne på det livet gir oss.

Ordet jeg har som utgangspunkt i dag er

Stifinner

Stifinner betyr en som viser vei og leder andre mot deres mål.

Uansett hvor langt vi kommer, må vi aldri glemme å reflektere og spørre:

Hvordan kom jeg hit? Har jeg fulgt den riktige veien? Er jeg ved målet? Hvordan overkommer jeg motstanden foran meg? Er jeg sikker på hvor jeg virkelig ønsker å gå? Gjenkjenner jeg dem som venter på meg for å hjelpe meg langs veien?

Det er også sant at uten at vi vet hvor vi selv skal, vil vi ikke være gode stifinnere for andre.

Vi er alle på en reise. Og når vi følger veien vår, vil vi finne andre som kan hjelpe oss og vise vei.

«Det var så godt å bruke tankene på å finne et trygt sted å sette foten…. og så var det så godt å se på de som gikk foran meg».
Elisabeth Hvaal Moe

Det er avgjørende for livskvaliteten min at jeg finner frem til hvor jeg skal, hva jeg vil med livet mitt, hva drømmen min og mitt innerste vet er veien for meg. De er så altfor lett å komme i den situasjonen som så altfor mange er i når livet går mot slutten. De angrer på alt de ikke fikk gjort, alt som var ugjort.

De har ikke tatt ansvar for livet sitt og besluttet hvor de skulle ta veien. Livet er ikke en øvelse, men virkeligheten.

En undersøkelse blant mange viser hva de fleste angrer på. Punktet overfor kommer aller først for så å følges av:

  • At jeg ikke tok vare på helsen min.
  • At jeg ikke passet bedre på mine finanser.
  • At jeg ikke brukte mer tid med familie.
  • At jeg ikke brukte mer tid på å utvikle meg selv som person.
  • At jeg ikke hadde mer glede og moro.
  • At jeg ikke planla karrieren min bedre.
  • At jeg ikke ga mer tilbake til andre.

Jeg tenker tilbake til, da jeg flyttet til byen jeg bor i nå. Som ved et under fikk jeg denne leiligheten jeg bor i. Den dekker alle mine behov, er passe stor, er innen for min økonomiske evne, er sentral, er lys og trivelig og mest av alt i nærheten av min sønn. Tre uker etter at jeg ble sagt opp fra leiligheten jeg bodde i fordi husverten skulle selge, var jeg ferdig innflyttet. Den gamle leiligheten var tømt og vasket. Jeg fikk hjelp til flyttingen fra gode mennesker. Til tross for at jeg ikke kunne gjøre mye selv gikk alt som en drøm. Jeg hadde brukket et ribbein og flyttingen kunne ha vært et mareritt for meg.

«Hvis du følger ditt hjerte, setter du deg selv på et slags spor som har vært der hele tiden, ventet på deg, og det livet du bør leve er det du lever. Følg ditt hjerte og ikke vær redd, og dørene åpnes der du ikke visste at det var noen.»
Joseph Campbell

Det merkelige er at jeg møter mennesker som kan lede meg mot det som er mine drømmers mål, min glede. og de åpner dører for meg. Jeg er sikker på at det ikke er tilfeldigheter, eller hell. Jeg vet at når vi streber etter å nå målet vårt, fører hver forbindelse vi skaper til en annen og en annen  ….

Hvorfor skulle jeg ellers møte inspirasjonen min som har hjulpet meg til å bli den jeg er. Gjennom denne inspirasjonskilden har jeg strukket meg og blitt den jeg ikke våget å drømme om at jeg kunne bli. Slik kan et tilfeldig, ikke tilfeldig møte skape uante ringvirkninger som påvirker både mitt og andres liv. Fortsatt stimulerer og motiverer inspirasjonen min meg til å fortsette på veien jeg har påbegynt. Jeg vet at jeg er på rett vei og jeg vet at inspirasjonen er der et sted i bakgrunnen og heier på meg.

For å lykkes som en god stifinner må jeg kunne:

  • Lese sporene som loser meg på veien.
  • Være veldig klar over hvor jeg skal.
  • Gjenkjenne og omfavne mine naturlige evner.
  • Være villig til å ofre for å bidra.
  • Følge min glede, og som et resultat møte mennesker som er satt der for å lose meg trygt videre på veien.

«Jeg antar at det er sant at mennesker alltid ankommer på riktig tidspunkt på et sted der noen venter på dem.»
Paulo Coelho

Jeg er sikker på at dersom jeg er villig til å lytte til intuisjonen min, vil den være en god stifinner. Svarene har jeg inne i meg om jeg er villig til å lytte og tro på min egen kraft. Intuisjonen min vil ofte lose meg til de menneskene og situasjonene som tjener min hensikt og kan hjelpe meg videre på veien.

«Intuisjon er å se med sjelen.»
Dean Koontz

Den beste måten til å finne min indre stemme, er å være rolig og høre etter hva mitt indre viser meg. Det kan skje ved meditasjon eller gjennom drømmer. Det kan også være at du på uforklarlig vis finner svaret når du skrur på TVen eller åpner en bok. Den kan også komme til deg som en fornemmelse, en følelse. Magefølelsen som viser deg hva som er riktig for deg. Alt handler om tillit og tro.

Om du er villig, er jeg sikker på at du vil finne frem til din indre stemme. Kanskje du allerede har funnet den og kjenner den som din beste støttespiller og venn. En venn som alltid er der for deg uansett hvor tøft livet kan være.

«Kroppen vår har fem sanser: berøring, lukt, smak, syn, hørsel. Men ikke å bli oversett er sansene til våre sjeler: intuisjon, fred, framsyn, tillit, empati. Forskjellene mellom mennesker ligger i deres bruk av disse sansene. Folk flest vet ikke noe om de indre sansene, mens noen mennesker er avhengige av dem akkurat som de er avhengige av sine fysiske sanser, og faktisk trolig enda mer.«
C. JoyBell C.

Et annet godt råd når jeg skal finne riktig vei er:

Å bruke en notisbok til å tegne kartet for reisen min. Det er en opptegnelse over hvor jeg har vært og hvor jeg skal. Reisen min er en fortegnelse over sporene jeg fant på veien hver eneste dag. Slik kan jeg se over og endre på mine nedtegnelser daglig.

«Jeg ønsker å leve mitt liv på en slik måte at når jeg står opp om morgenen, sier djevelen,» å shit, er han oppe! »
Steve Maraboli

Ved å sette av tid til refleksjon, opplever jeg glede ved å være på vei. Det trenger ikke være mer en noen minutter om gangen. Jeg tenker over hva som har skjedd i det siste døgnet, og grunner på mulighetene som ligger foran meg.

Jeg tenker over:

  • Mennesker jeg møter som hjelper meg til å fullføre og realisere målet mitt.
  • Handlinger jeg har tatt, og tar i forhold til muligheter som dukker opp.
  • Tanker som dukker opp for å hjelpe meg til å skape et liv med mening og betydning.
  • Øyeblikk med lykke og glede.

Slike nedtegnelser og refleksjoner hjelper meg til å bli på riktig vei og reise i den retningen som er mitt mål, min hensikt.

«Hvis du ønsker å identifisere meg, spør meg ikke hvor jeg bor, eller hva jeg liker å spise, eller hvordan jeg grer håret mitt, men spør meg hva jeg lever for, i detalj, spør meg hva jeg tror holder meg fra å leve fullt ut for det jeg ønsker å leve for. »
Thomas Merton

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden