Stikkordarkiv: Ærlighet

Lengte

“Vi har mest hjemlengsel til de stedene vi aldri har kjent.”
Carson McCullers

Vi har alle kjent på lenselen. Lengselen etter noe mer. Lengselen etter noe vi ikke helt vet hva er. Kanskje kjenner vi den uten å kunne sette eksakte ord på den, den bare er ….

Det fasinerer meg og jeg vil bruke noen blogger til å synliggjøre for meg selv, og kanskje også deg hva den er eller kan være.

«Uendelig kjærlighet»

Jeg synes å ha elsket deg i tallløse former, tallløse ganger …
I liv etter liv, i tidsalder etter tidsalder, for alltid.
Mitt trollbundne hjerte har laget og gjengitt tjedet av sanger,
som du tar som en gave, bærer det  rundt halsen i dine mange former,
I liv etter liv, i tidsalder etter tidsalder, for alltid.

Når jeg hører gamle krøniker om kjærlighet, bærer de gammel smerte,
en gammel historie om å være fra hverandre eller sammen.
Når jeg stirrer på og inn i fortiden, til slutt kommer du frem,
kledd i lys fra en polstjerne, bryter gjennom mørkets tid.
Du blir et bilde på hva som er husket for alltid.

Du og jeg har fløtt her på elven som kommer fra kilden.
I hjertet av tid, i kjærlighet for hverandre.

Vi har lekt ved siden av millioner av elskere,
Delt den samme sjenerte sødmen fra møtet, de  fortvilte tårer av farvel,
Gammel kjærlighet, men i former som fornyer og fornyer seg for alltid.
Rabindranath Tagore

Når noe skjer, trigger det meg og vekker minner. Det oppstår usikkerhet, og jeg har valget mellom å trekke meg bort eller bli værende med hele meg.

Assosiasjoner til det som har vært kan være begrensende, ja til tider direkte lammende. Det kan gi meg fysiske og mentale opplevelser som er fullstendig irrelevant for dagens omstendigheter. Kort sagt, de skiller meg fra nåtiden og kastet meg inn i en smertefull fortid.

Uansett hva triggeren kan være, så var det da. Det som er nå, innser jeg, trenger jeg ikke å se gjennom fortiden smerte.  Med denne forståelsen, kan jeg omgruppere og samle tankene mine. Jeg bearbeider min indre monolog fra «dette er et problem» til «dette var et problem.  Når jeg innse det, kan jeg gå videre.

«Hvis du går deg vill i en utløser som kaster deg inn i en smertefull hendelse, ta et dypt åndedrag og husk: vi kan ikke endre at vi har blitt såret før, men vi kan velge ikke å lide nå.»
Tiny Buddha

Speilet lyver aldri. Jeg ser meg i speilet, rolig, og sier høyt eller inni meg i fullt alvor: «Hei, hva kan jeg gjøre for deg i dag?» jeg blir alltid overrasket over hvor dønn ærlige svar jeg får. Denne øvelsen  har endret livet mitt til det bedre fordi jeg tar svaret jeg får på alvor. Prøv det du også.

Fortiden  inneholder mye livsvisdom. Tidligere usikkerhet er en påminnelse om å lære og vokse og endre meg. Tidligere erfaringer, så foruroligende de enn kan være, kan bidra til å forme hvem jeg er når jeg ser dem i et positivt lys.

Når  jeg konfronterer et gammelt sår, er jeg snill mot meg selv. Jeg bytter ut nedgraderinger av den jeg er med kjærlighet og tilgivelse. Jeg tilgir den yngre og ukloke meg.

Spøkelser fra fortiden kan dukke opp igjen og plage meg når jeg minst venter det. Når disse øyeblikkene går over, har jeg muligheten til å skape en bedre og mer moden reaksjon. Bevisstheten min skiller fortid fra nåtid. Jeg trenger ikke å tillate fortidens smerte å infiltrere nåtiden.

«Fortiden er over. Det som  skjedde, skjedde. I dag er en ny dag  og friheten kommer fra å se dagen med nye øyne. Den kommer fra å gjenkjenne hva som skjer i sinnet, og deretter velge å frigjøre tankene og følelsene våre. Vi  fortjener alle å ha fred, men ingen andre kan gjøre det for oss.»
Deschene

Å være menneske er å søke. Jeg har en brennende lengsel etter noe som kan fylle meg med noe udefinert, noe jeg lengter etter i mitt innerste vesen, noe jeg ikke kan sette ord på. Jeg leter og leter i bøker,  hos kloke hoder, i relasjoner, i å eie og alt jeg kan tenke meg inneholde noe av det jeg søker … Bare for å finne ut at svaret ikke helt var svaret. Det jeg trodde jeg trengte, var ikke det jeg trengte.

Denne delen inne i meg som alltid har det den trenger i tankene kan ikke gi meg svar fordi jeg søker på feile steder. Snarere viser den seg å være grunnlaget for misnøye. Og jeg trekker meg skuffet tilbake og forventer ingenting lenger. Det er en tilstand av  å ikke erkjenne hvem jeg er og hvor rikdommen jeg søker finnes.

Jeg tenker at du har det slik akkurat nå!

«Du vet at du er på riktig spor når du ikke lenger er interessert i å se deg tilbake.»
Ukjent

Det er enkelt å bruke unnskyldninger for å gjemme meg for livet, for intimitet, for følelser, for følsom sårbarhet, for uløste sår rundt kjærlighet, og for erfaringene som utspiller seg fra øyeblikk til øyeblikk. Det er så lett å nekte, stenge ute, undertrykke, og forlate ekte følelser av smerte, sinne, skuffelse og sjalusi fordi de synes  uakseptable, eller er et uønsket bevis på min egen uverdighet.

Andre ganger har jeg uttrykt følelsene mine ved å hengi meg, identifisere meg med og smelte meg sammen med dem i dem tro at jeg skaper kontakt, mens jeg unnviker de ødeleggende energiene som syder under overflaten.

Jeg innser mer og mer at jeg ikke finner fred, tilfredshet, glede, styrke, eller fryktløshet, alt som jeg med hjertet  ønsket jeg hadde, utenfor meg. Det er bare ikke der. Jeg har gått gjennom tusenvis av vonde opplevelser, og forstått at det  er noe i meg som ikke vet hva det ser etter, selv om det sier det vet det!

Det er bare mitt innerste vesen i kjærlighet som fører meg mot det livet jeg drømmer om. Jeg må jobbe med mitt selvverd. Jeg må jobbe med troen på meg selv.  For at jeg skal være rakrygget, være karismatisk, vise trygghet og være stolt av den jeg er, må jeg finne inn til dypet av meg selv. Jeg gir slipp på alle lag av frykt, ego og gamle mønstre som hindrer selvverdet  å vokse. Det er ikke  omstendighetene rundt meg som har skylden for livets mange tunge stunder. Det er jeg som har ansvar for å bli min egen beste venn.  Jeg gir slipp på alle oppfatningene jeg har av meg selv som liten, uverdig eller mindre enn andre.

Sårbarheten som oppsto  i oppveksten min, er en del av hvordan jeg forholder meg til andre. Det var visse følelser som ikke var trygt å vise frem. De utløste angst hos dem jeg var glad i, eller på annen måte førte til at de trakk tilbake kjærlighet, hengivenhet og tilpasning til meg. Som lite barn, var det en handling av godhet og kreativitet å unnvike og koble meg fra det jeg ikke var i stand til å fordøye. Vi er skapt til å gjøre alt som er mulig for å opprettholde bånd til våre omsorgspersoner, selv om et slikt bånd kan være mistilpasset eller ikke tar hensyn til den vi  er, eller til et felleskap til andre utenfor den nærmeste kretsen som tross alt inngir en viss form for trygghet.

Hva er det du forteller deg selv hver eneste dag som hindrer deg i å vokse  og gi støtte til de positive kreftene som bor i deg? Hvilke negative tanker tillater du deg å tenke?

Jeg er nødt til å be deg reflektere over disse spørsmålen. Du trenger, akkurat som jeg, sårt til å finne svaret. Svaret har du inne i deg om du våger å åpne opp inn til hjertet ditt.

Fred i sinnet og med meg selv finner jeg bare inne i hjertet mitt. Hjertet eier freden som stilner lengselen jeg har kjent på og ikke forstått. Det viser meg at jeg eier det alt sammen allerede. Dette udefinerbare som jeg søkte er kjærlighet. Og jeg eier kjærligheten. Den er en del av det jeg er. Akkurat som det er en del av deg.

«Ikke la la andre menneskers meninger forvrenge din virkelighet. Vær tro mot deg selv. Vær modig nok til å forfølge dine drømmer. Vær deg uten unnskyldninger!»
Dr. Steve Maraboli

Jeg trodde det var sikkerhet jeg var ute etter, for å få bekreftelse, slik at sårbarheten ville brenne ut. Men jeg innser at jeg er en lysende, enorm og  uendelighet av kjærlighet. Der kan lengselen finne en trygg vei inn.

Lenge, helt frem til i dag har jeg brukt strategier av fornektelse for å unnlate å finne inn til hjertets stemme. Det har skapt aggresjon og en følelse av forlatthet, og en følelse av å ikke kjenne meg levende, tilkoblet, og virkelig  i stand til å åpne opp og knytte meg til andre. Ingenting var slik jeg lengter etter. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke følte meg verdig kjærlighet, hvorfor jeg ikke visste innerst inne at jeg var elsket og elskelig akkurat som jeg er.

«Din kamp er din styrke. Hvis du kan motstå å bli negativ, bitter eller kjenne på håpløshet, vil til slutt, dine kamper gi deg alt.»
Bryant McGill

Det er bare i intim og direkte kontakt med min sårbarhet, i alle dens former, at jeg  kan forstå denne livgivende kraften og sannheten, slik at jeg kan være i stand til virkelig å ta sjansen på å leve ut ekte kjærlighet. Så lenge jeg brukte bortforklaringer for å unngå intimitet og kontakt med dypet i  mitt eget væren, så lenge det var en måte jeg kunne unngå å leve livet slik det er ment å leves, opplevde jeg en ensomhet dypest inne, frakoblet, og skilt ut fra kjærligheten.

Selv om det ikke er lett, forstår jeg at det er gjennom sårbarhet, følsomhet, og total åpenhet at kjærligheten er i stand til å gjøre bruk av kroppen min, psyken min og ømheten min. Jeg ærer lengselens brann som raser i meg, for den er en link til utfoldelse av ren bevissthet og kjærlighet.

Derfor vil jeg aldri gi slipp på kjærligheten. Jeg gir ikke slipp på å sende deg varme og gode energier. Jeg vet at det gir deg styrke, håp og en livsbejaende lengsel etter kjærligheten som også brenner i deg. Du trenger ikke lete lenger  eller trekke deg unna. Den er rett der du er, inne i hjertet ditt. Det er bare å si at du er villig, og hjertet åpner seg opp i all sin magiske og blendene fullkommenhet. Og slipper kjærligheten frem.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Jeg er hel

 

Ja, jeg er  knust, men jeg er hel!

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du kommer bare til å kjenne deg selv
s
om livet selv.

Og du snur deg mot det sårede stedet.
Og du overøser det med oppmerksomhet,
s
om er kjærlighet.

Og kanskje vil såret alltid være med deg.
Kanskje vil du alltid ha det vonde med deg.
Men nå holder du det. Det holder ikke deg.
Du er beholderen, ikke innholdet.

Det kontrollerer deg ikke lenger, såret.
Fordi det er skyllet i bevissthet nå.
Skyllet i deg.
Elsket av deg.
Selv feiret av deg.

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du finner helbredelse ‘i’ traumer.
Du finner deg selv i traumets hellige kjerne.
Det som alltid er til stede.
Det som kan bære
s
elv de mest intense følelsestilstander
o
g overleve.
Den uforgjengelige.
Den uendelige.
Den kraftfulle.
Du.

Traumet selv blir en portal til Gud.
Til det absolutte.
Til tryggheten i deg selv.

Og du vil rope ut i glede,
Og du vil rope ut med tristhet,
Og du vil rope ut i lettelse,
Og du vil rope ut i forvisning,
«Ja, jeg er knust,
m
en jeg er hel! «

Jeff Foster

 

Det går mer og mer opp for meg at sinnet jeg føler for andre i virkeligheten er et dypere sinne mot meg selv.

For å eie indre frihet er det nødvendig, og frigjørende å ta ansvar for mine egne følelser og slik ta tilbake evnen til å være lykkelig.

Jeg tillater meg et øyeblikk av rettferdig vrede og lar den vise meg en større sannhet. Det er viktig å starte med å være ekte. Når noe oppstår, bekrefter jeg følelsene mine. Eier dem, men så endrer jeg dem til det jeg vil. For eksempel:

«Jeg er opprørt fordi du kjører som en gal. Jeg vil være trygg.» «Jeg er opprørt fordi du løy om meg. Jeg vil vite hvem jeg egentlig er.»

Jeg får tanken. Kjenner på opprøret inne i meg, så skifter jeg raskt mot den ønskede virkeligheten   … uten å be andre om å endre seg.

Ditt hjerte er ditt kompass.
Sett kursen i den retningen hjertet ditt befaler, og det vil lede veien.
Følg det, og du vil alltid være på riktig vei i livet.

 

Klarer jeg å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å  guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra alt som smerter ….

Jeg lengter etter et dypt forhold til deg. Deg som jeg kan utforske mysteriene i nærhet med.  Deg som jeg kan gå inn i de ukjente krokene i hjertet med. Jeg er usikker på hvor reisen vil lede oss, men jeg blir dratt mot lengselen etter å være sammen med deg. Det er et ganske almengyldig ønske, ikke sant!

«Jeg vil dele en slik ild med deg,» sier jeg høyt! Ømhet, glede og å kjenne meg levendel er viktig for meg.  Å ikke holde noe tilbake, å gi alt og fjerne det som skiller oss og ikke utsette det jeg vet er mulig. Denne lengselen er ren, og jeg ærer den for sin ekthet og sin kraft.

 

Lengselen etter det
som du ikke kunne ha,
Lengsel etter steder
som du ikke var bestemt til å ankomme.
V
emodige minner om det som
aldri var ment å være.
Beklager at du ikke er den
du trodde du ville bli.
Disse hallusinasjonene til sjelen
er foruroligende fanger
som må bli tilgitt og  sluppet fri.
Rydd rommet.
Åpne døren
og la dem gå.
Og i dette rommet,
vil du male en strålende eksistens
ved å være her med nærvær
og tilfredshet for det som virkelig er
et relevant
og meningsfylt
liv.
Susan Frybort

Som svar på dette ønsket mitt … «å være sammen med deg» kommer tristhet inn på scenen: «Men når vil du praktisere nærhet med meg sier den?» Ensomhet er den neste og ber om et øyeblikk av min oppmerksomhet. Vrede, fortvilelse, sorg, selvforakt, sjalusi, frykt og skam: «Vi også! Vennligst ikke forlat oss, og snu deg bort for en du tror du kan elske! Vi er her og lengter etter å dele vår essens. Din bønn om ekte nærhet er blitt besvart!»

Dette er ikke det jeg forventet. Svaret samsvarer ikke med fantasiene mine om måten jeg trodde det ville være. Hvor er sjelevennen? Tvillingsjelen? Du? Den «gode du» som kommer for å fjerne den eksistensielle flatheten, den uutholdelige ensomheten, den gjennomtrengende tomheten for å bekrefte hvem jeg tror at jeg er.

 

På den oppriktige lengselen min vil de gamle indre følgesvennene mine alltid svare.

Jeg forstår at kun en forankret konfrontasjon med det ubevisste i meg er nødvendig for å realisere et felleskap med deg. Delene av hjertet mitt som jeg har mistet kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste elskere. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet. Selv om de husker at de ble avvist i fortiden, kommer de likevel aldri til å miste troen på  hvem jeg virkelig er.

 Når jeg går dypere, vil jeg møte en dyp sannhet: Jeg vil aldri være i stand til å være mer nær deg enn jeg er med de uønskede elskerne inne i meg. Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt  i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og elske deg med hele mitt hjerte?

Jeg kan..

Jeg kan noe om kjærlighet, om nærhet og om ærlighet.
Jeg kan noe om følelser og smerte, om det som rører ved ens hjerte.

Jeg kan noe om nederlag, om tap og konkurranse-jag.
Jeg kan noe om sorg og tårer, om ord og blikk som sårer.

Jeg kan noe om vennskap som består, om bånd som blir sterkere år for år.
Jeg kan noe om hva som er viktig, å følge sitt hjerte er alltid riktig.

Jeg kan noe om å tilgi, trøste og forstå, jeg kan noe om livet og hvor jeg skal gå.
Selv om jeg kan noe – har jeg mye og lære, men vet at som din dag er skal din styrke være.

Unngå bruk av følgende uttrykk, enten i ord eller i en tanke:

Jeg kan ikke …
Mitt problem er …
Det er umulig….
Ja, men det virker ikke for meg …

For ingenting er umulig!

Noen ganger trenger jeg å sette sunne grenser i forhold til andre. Jeg har ikke alltid vært meg bevisst hvor forpliktelsene mine ligger, til min egen indre stemme eller til ytre krav for å bli akseptert og elsket. Heldigvis har jeg blitt mer og mer bevisst på hva som gjelder og betyr noe for mitt liv.

Jeg har ansvar for meg og du for deg. Enkelt, men ikke alltid like lett å håndheve uten å være meg det bevisst!

Jeg må bestemme meg for hva jeg kan tillate og kommuniser det tydelig  overfor andre. Og så må jeg selvsagt håndheve det.

 Jeg har en «tre stegs regel». Jeg kommuniserer vennlig først, tydelig som nr. to, og hvis  grensene mine fortsatt ikke respekteres, bruker jeg stillhet eller klar tale for å håndheve dem.

Hvis noen snakker uvennlig, må jeg kanskje si, «Jeg bryr meg om hva du sier, men vi venter med på å snakke til du kan gjøre det på enn vennlig måte,» og så går jeg bort eller er stille. Jeg styrker grensene mine med atferd, snarere enn ved å insistere på at andre skal endre seg. Handlinger snakker høyere enn ord og stillhet taler høyere enn handlinger.

«Uvitenhet er kilden til hat. Og måten å bli kvitt hat er erkjennelse.»
Dalai Lama

 

Jeg måtte fortelle en nær venn at jeg ikke lenger kunne fortsette å støtte oppførselen hans fordi han handlet urimelig, og jeg kunne ikke støtte den kaotiske og ubalanserte virkelighet han levde i. Han trengte profesjonell hjelp. Jeg fortalte hvordan jeg oppleve situasjonen og ba han gjøre noe med problemet sitt. Da han ignorerte det, gjenntok jeg det tydelig for andre gang. Den tredje gangen fjernet jeg meg fra han. Det var forferdelig hardt og føltes merkeligt, men riktig. Jeg kan ikke være en sovepute for et problem han ikke vil ta inn over seg.

«Når jeg er frigjort av stillhet, når jeg ikke lenger er involvert i å måle livet, men i å leve det …

Hele mitt liv blir en bønn, hele min stillhet er full av bønn …
Hvor alt jeg berører blir til en bønn … hvor himmelen er min bønn, fuglene er min bønn, vinden i trærne er min bønn,

For Gud er alt i alt.

Thomas Merton

Når noen oppfører seg dårlig rundt meg, eller ødelegger for seg selv sier jeg til han eller henne (ofte telepatisk):

«Jeg beklager at du har det vondt, men jeg tar ikke på meg eller danser med din smerte.»

 

Dette fjerner umiddelbart sinnet mitt mot den andre. Det vekker medfølelsen min og jeg kjenner sannheten i mitt  eget kjærlige hjerte. Det gir meg også tillatelse til å ikke  «bli i den galne dansen» av å engasjere meg i andres sinte eller sårede tilstand.

Det er ikke noe å skamme seg over
å rive bort alt skinnet
som ikke lenger gjelder.
Det er ingen skam å tillate
hele spekteret av følelser
å komme til syne.
Sjelen kan ikke opprettholde syntetiske følelser.
Beinene har ingen interesse i å støtte
noe påtatt
eller usant.
Susan Frybort

Jeg hjelper en som ærlig søker å forbedre seg, men jeg tillater ikke lenger andre å legge sin uvennlighet og dysfunksjon på meg. Det er en verden av forskjell mellom å hjelpe noen som vil ha hjelp og å være en puncheball for noen som bare vil lindre sin egen smerte.

 

«La lyset ditt eie mørket.»


Hvorfor lar jeg andres mørke eie mitt lys?  Det er bedre å tillate at mitt lys eier deres mørke.

Nå når andre prøver seg med  noe ubehagelig mot meg – sinne, dårlig vilje, manipulerende energi osv. forestiller jeg meg bare at mitt lys fyller kroppen min og hopper inn i min aura og brenner opp alt mørke, akkurat som en fluesnapper!

Denne teknikken virker for å redusere ukjent eller usunn energi som er rettet mot meg, enten det er sinne, dårlig vilje, osv.

Selv om jeg ikke er perfekt på disse teknikkene ennå, jo mer jeg trener på dem, desto mer tillater jeg meg selv å være den kjærlige, glade meg jeg virkelig er. I en slik virkelighet kan jeg gjøre langt mer godt i verden og hjelpe de som er villige til å motta. 

Og ikke minst har jeg noe å gi deg: Et åpent og ekte hjerte. Et hjerte som er  helt og fullt levende.

 

 Kjærlighet styrker forpliktelse

La oss ikke forplikte oss til en fremtid sammen. Fremtiden er så ukjent, og vi er så flytende, og lei av å late som vi vet.

Våre tanker og følelser er stadig skiftende, ukontrollerbare, som et vilt hav av kjærlighet.

Våre ønsker vokser og avtar; Våre drømmer blir født og dør i hvert øyeblikk.

La oss ikke forplikte oss til en form for kjærlighet. Forholdene skifter alltid, som tidevannet.

Vi trenger ikke sikkerhet her. Vi søker ikke trøst, men sannhet.

La oss gjøre et dypere engasjement; Et som ikke kan bli ødelagt eller tapt.

Tilstedeværelse. Å møtes her og nå.

Å bføre oss alle sammen. Å vite, og la oss bli kjent.

Å fortelle sannheten, i dag; Å vite at vår sannhet kan forandre seg i morgen.

Å bøye seg for hverandre, selv om våre hjerter er knuste og ømme.

Ingen løfter, ingen garantier.

Kjærlighet krever mot! Ja!

For kjærlighet er et område, ikke et skjema. La oss forplikte oss til området, huske på det i hvert øyeblikk av våre dyrebare dager på denne jorden.

Om ti år kan vi fortsatt være sammen. Vi kan ha barn. Vi kan leve sammen, eller leve fra hverandre.

Vi ser hverandre  kanskje aldri igjen. Dette kan være vår siste dag.

Hvis vi er ærlige, vet vi egentlig ikke; Ikke å vite er vårt hjem.

Vi kan være venner, eller elskere, eller fremmede, eller familie, eller vi kan forbli udefinerte, utover fortellingen, vår kjærlighet kan ikke bli tatt med ord.

Her på kanten av det kjente, på linjen som en gang delte sunnhet fra galskap, og tvil med sikkerhet, leker vi, danser vi, vi drikker te, vi berører hverandre, vi gråter, vi ler, vi møtes.

Vi ofrer komfort og forutsigbarhet. Men det vi får er forbløffende: Denne enorme følelsen av å være i live. Ikke lenger lammet av kjærlighets mysterier, kroppens mysterier.

Litt rå, kanskje. Litt rystet. Kanskje litt disoriented, men kanskje dette er prisen for å være helt fri.

Kanskje en gammel del av oss fortsatt søker mamma eller pappa, den magiske personen som aldri vil gå, alltid være der, tar bort ensomheten undertrykt i vårt indre. Elsker den skremte delen også; Bøyer seg til den delen også, men blir ikke lenger kontrollert av den.

Og de vil spørre:
Hva med din fremtid?
Hva skjer hvis du har barn?
Hvordan i helvete definerer dere dere selv?
Hvorfor er du redd for engasjement?
Hvorfor løper du fra sikkerhet? Komfort? Framtid?

De vil si at du er gal, eller at du ikke forstår kjærlighet, eller at du er fortapt, eller du du er ukjærlig og egoistisk, og du vil smile og forstå deres frykt, for deres frykt var en gang din, og du kan ikke forlate din vei nå.

Og ingen må gå med deg. Noen gang.

På et tidspunkt vil bare sannhet tilfredsstille. En levende sannhet, fornyer seg hvert eneste øyeblikk, den ville sannhet for det åpne hjerte.

Når kjærlighet og sannhet er ett, når engasjementet er dypt forankret i pusten, kan vi endelig møte hverandre uten motvilje og eksplodere inn i de mest melankolske solnedgangene, holdt i den mest dype glede.

Går alene, sammen, alene.

Jeff Foster

dscn9657

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden