Stikkordarkiv: kjærlighetskraft

Alle mine rom

Rom av mitt sinn
«I våre sinn har vi private rom, stille steder,
for våre mest levende minner, fantasier og drømmer.

Sinnet er limet som holder våre verdener sammen,
hvor godt vi kjenner veien til disse gåtefulle indre stedene,
vi går dit når vi har minner å holde i live.

Disse rommene inne i oss er komplekse, rike, givende,
meningsfulle lag med minner vi alltid vil tilbake til.
Mellom fødsel og død sanker vi intuisjoner av et blikk,
vi lagrer glemte drømmer, som venter på å bli re-drømt.

Sinnet er piloten som navigerer oss gjennom vår mentale himmel,
besøker Deja vu steder og gir oss grunner til å drømme.»

Dr. Hugo Heyrman

Jeg er på en reise, en reise innover i meg selv. I starten hadde jeg med meg mye bagasje, koffert på koffert. Jeg så ikke det meningsløse,  i alt jeg trodde at jeg måtte ha med meg. Jeg forsto ikke at alt jeg trenger finnes rundt meg allerede. Og det passer bedre enn noe av det jeg hadde i bagasjen. Farger, passform, alt stemmer og er i harmoni med omgivelsene mine. Jeg finner til og med det jeg trenger for å provosere både meg selv og andre ,når det er det jeg vil eller trenger.

Derfor drar jeg ikke på så mye bagasje lenger. I stedet nyter jeg reisen, uten å måtte holde et øye med det jeg ikke trenger.

Reisen går innover i meg selv, på vei mot nye oppdagelser, nye innsikter, nye muligheter og nye oppgaver. De indre rommene mine er som skattkamre fulle av kostbarheter.  Der har jeg alt jeg trenger for å ta det neste skrittet, ta det neste valget. Der inne finnes svarene, jeg  har lett så lenge etter å finne, alt jeg har lengtet mot.

I mange blogger snakker jeg om å finne frem til den jeg egentlig er, den jeg vil være. Det er som en løk som avdekker lag på lag, før jeg endelig finner veien inn til kjernen av hvem jeg er. For meg har det vært en god metafor og beskrivelse av hvordan jeg opplever den personlige utviklingen min.

For en tid tilbake hørte jeg at mange terapeuter bruker metaforen om sinnets mange rom som en behandlingsform, og en måte å forklare sinnets, og menneskets mangfold og sammensatthet på. Det handler om å åpne og lukke dører. Det handler om å utforske og bearbeide det som finnes bak lukkede dører i sinnet.

Noen ganger klarer vi ikke å forholde oss til det som er innenfor dørene til enkelte rom, og velger å lukke dørene og låse etter oss. Ja sågar kaste nøkkelen. Uansett, når vi har vært inne på et rom vil vi aldri glemme det som er i rommet, selv om vi stenger veien inn. Vi vet! Selvsagt kan vi fortrenge sannheten, men den ligger i underbevisstheten vår, og vil alltid følge oss, selv om døren er både lukket og låst.

Det er interessant å reflektere litt over denne metaforen om åpne og lukkede dører. Sammen med metaforen om å avdekke lag på lag gir det et godt bilde av menneskelig utvikling, bevissthet og forandring.

For meg er målet å åpne opp de stengte dørene i meg selv. Ha færrest mulig lukkede rom. Min hensikt er å rive ned veggene mellom rommene, slik at mitt indre blir en stor åpen plass, fylt av kjærlighet og lys. Det er kun bæreveggene som ikke kan rives. Fjerner jeg dem, vil alt falle sammen og gå i oppløsning. Livet mitt faller fra hverandre og blir en ruinhaug, full av sammenraste drømmer. Det kan lett skje, om jeg blir for ivrig og kaster meg ut i renoveringen med en iver som ikke er i pakt med sannheten.

Bæreveggene er kjærlighetskraften som alltid må være tilstede. Det er den som gjør meg istand til å våge meg inn til det som befinner seg bak de tyngste og mest hemmelige dørene mine. Uten kjærlighetskraften er huset mitt som et korthus. Med det minste vindpust faller det sammen. Alt som tyter ut fra de mange åpne dørene, lammer meg og fyller meg med følelser som jeg ikke kan håndtere uten kjærlighetskraften. Det er derfor det er så viktig å ikke fjerne bærevegger, når jeg begynner å rive ned for å åpne opp.

Jeg har åpnet mange dører mens jeg skriver blogg. Både hos meg selv, og kanskje også påvirket deg til å våge å åpne opp noen av dine stengte dører.

Når jeg våger å åpne dører og åpent kjenne på det som befinner seg innenfor, kan jeg forsone meg med det, og slik endre innstilling til det. Ufarliggjøre det. Det kan gi meg verdifull visdom til den videre reisen min, eller bedre forståelse for menneskene jeg møter.

 «Jeg er trukket av åndene
av for lengs reiste sjeler
til trappeoppganger som slynger seg
gjennom klaustrofobiske hull
En labyrint av passasjer
i konstant vind
og snor seg gjennom luften
som rom i mitt sinn.
Barnslig, vandrer jeg
gjennom skogkledde vidder
mens myriader av skygger
som utfører sin natt dans
ser formidable vinduer
kledd med gull
tett innpakket
i sine usagte hemmeligheter.
Så mange groper
og steder jeg finner,
mystiske, majestetiske
store rom i mitt sinn.
Duftende med lavendel
vinker jeg til
usette krefter
I kveld, når jeg sover
håper jeg på nytt å finne
mystiske, fantastiske
gamle rom i sinnet mitt.»
Jane Solanrobertson

Jeg har satt opp mange vegger for å skille ulike sider av den jeg er. Noen dører er malt i vakre farger og lokker meg til seg med sitt innbydende ytre. Andre er små og lite tiltalende, fulle av skader fra et hardt liv. Det er dørene jeg helst unngår.

Jeg har mange rom som jeg beveger meg mellom, avhengig av hvilken setting jeg befinner meg i og hvem jeg er sammen med.

Jeg har i det siste oppdage stadig nye rom inne i meg.

Det får meg til å kjenne både ærefrykt, inspirasjon, begeistring og ikke minst undring over hva som bor i meg.

Noen rom får meg til å kjenne meg nervøs, og engstelig og usikker på om jeg skal våge meg inn. Der kan jeg bli stående på dørterskelen, og noen ganger rett og slett beslutte at jeg ikke ønsker å vite, og bestemmer meg for å låse døren og holde rommet skjult som en hemmelighet.

Tross alt, tror jeg  at jeg kjenner meg selv ganske godt, så å plutselig snuble over nye  sider, kan ta litt tid å bli vant til. Når jeg reagerer på nye rom med frykt, og låser døren eller bestemmer meg for å holde rommet hemmelig, er det ofte fordi jeg har en følelse av skam eller en bekymring for at jeg ikke kan la andre se den virkelige meg. Da opplever jeg  meg stresset og frustrert, fordi det er en viktig del av livet jeg holder hemmelig. Når jeg ikke klarer å integrere alle aspektene av livet og personligheten min, kan jeg til og med bli syk av det.  Det har hendt og gitt meg store plager gjennom år, inntil jeg våget meg inn i rommet som skjuler årsakene til plagene mine. Uansett, er det nødvendig  å finne en måte jeg kan uttrykke meg gjennom, og samtidig leve tro mot den jeg er.

Jeg har oppdaget at jeg har et større potensiale enn jeg trodde. Jeg finner rom som er en forlengelse av meg selv. Jeg går inn i dem og finner at jeg mestrer, at jeg kan, at jeg våger.

Ved å slå på lyset i et mørkt rom oppdager jeg  deler av livet som jeg har oversett eller neglisjert frem til nå.

Om jeg ikke i første omgang klarer å rive ned vegger, kan jeg holde dører og vinduer åpne. Åpne slik at frisk luft kan komme inn med nytt mot og  nye ideer.

Hjernen min er ganske spesiell. Noen ganger er det lett å gå fra rom til rom, men når jeg ønsker å gå tilbake så klarer jeg det ikke.

Jeg snakker om det aktive minnet mitt. Den slags minne som inneholder rom for tilstander som humør, vaner, og andre lærte atferdsmønstre.

For eksempel,  ta en som virkelig irriterer meg. Når jeg  samhandler med han, går jeg lett inn på irritasjonsrommet. I det rommet er alle mine små  forbannelser om å måtte forholde meg til han. Måten jeg ruller med øynene når han går, og måten jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe annet, etter at han er borte er en del av reaksjonen min.

Og kanskje, i dette irritasjonsrommet, er det utgang bare i taket, og jeg må først banke på veggen på tre forskjellige steder før taklemmen åpnes. Så, når jeg ender opp i irritasjonsrommet, kan det ta meg halve dagen før jeg kan komme ut, og tilbake til et produktivt og kreativt rom igjen.

Hvorfor er det slik. Det er ganske enkelt, egentlig.

Tenk på en tom hjerne som en blank tavle.
Over tid, lærer den å svare på spesielle omstendigheter. Når jeg vil koble visse innganger, med visse ønskelige utganger. Så får jeg vite at når jeg sier A betyr det at jeg bør gi svar B, og når jeg sier C  betyr det at jeg bør gi svar D.

I mellomtiden, grupperer og sammenligner erfaringene mine seg, på jakt etter fellestrekk basert på forskjellige fysiske og følelsesmessige tilstander. Som eksempel å bli irritert. Eller kreativ. Eller trist. Eller ensom.

Og disse tilstandene blir til rom i det mentale huset mitt.

Om jeg skulle designe et hus, ville jeg gjøre det veldig enkelt å komme meg fra et rom til et annet. Det er fordi jeg tror at rommene er til for at jeg skal  bruke dem som jeg  ønsker.

Men hjernen har et annet perspektiv!
Hjernen lagrer alt slik at jeg kan svare på ytre henvendelser. Hjernen vet egentlig ikke hva jeg ønsker.

Den bryr seg ikke om jeg kan gå fra et rom til et annet rom når jeg vil. Det er ikke planen dens i det hele tatt.

«Mengden av stress du opplever er bestemt av hvor mye energi du kaster bort ved å motsette deg livet.»
Gary Zukav og Linda Francis

Så, hvis en irriterende person plager meg, ønsker hjernen  å gå til irritasjonsrommet. Og inntil noe annet skjer som setter meg i et annet rom, bryr den seg ikke om at jeg forblir der, i irritasjonsrommet.

Hjernen  ønsker at alle rom i huset har en dør som bare kan åpnes fra utsiden!

Jeg har funnet ut at når jeg gjentatte ganger flytter fra ett rom til et annet, bestemmer hjernen seg for at det er bedre å bare slå et hull i veggen, slik at jeg kan komme dit raskt.

Så, når jeg setter meg ned for å konsentrere meg om noe, dukker irritasjonen  over noe opp i tankene mine, og ganske snart vil jeg ha et nytt hull i den mental muren mellom konsentrasjons- og bli irritert rommene mine.

Og dessverre, dette er et enveis hull, som en lem. Når jeg kommer fra konsentrasjonsrommet til irritasjonsrommet, er det ingen vei tilbake den veien jeg kom, med mindre jeg billedlig talt: Forlater huset og går tilbake inn.

Alle rom i mitt mentale hus har en dør utenfra. Disse dørene er sansene mine. Uansett hva jeg opplever som kommer inn fra omverdenen, har de makt til å løfte meg ut av ett rom og transportere meg til et annet.

Og, hvis jeg kan gjøre dette raskt nok, ofte nok, vil jeg lage en ny døråpning og etter hvert kunne rive ned veggene som omgir rommet.

En ny vei fra der jeg er, til der jeg ønsker å være.

Så hvordan gjør jeg det?

Det første og viktigste er å forstå at ideer ikke er nok. Ord er ikke nok. Jeg  må bruke sansene mine.

Med andre ord, er det ikke nok å si eller høre navnet på det jeg ønsker. Jeg må se det for meg. Høre lyden av det jeg ønsker. Føle følelsene av det jeg ønsker.

Men selv dette er ikke nok. I tillegg til å sanse det jeg vil, må jeg også være i stand til å sense hvor jeg er.

For eksempel krever det at jeg fornemmer den fysiske spenningen i kroppen som definerer følelsen jeg ønsker å bli kvitt. Med mindre jeg kan godta og føle den følelsen, vil jeg ikke være i stand til å bli kvitt den. På en måte er det som om jeg stikker hodet inn i et rom i huset, mens jeg holder kroppen et annet sted. Det er kroppen som bestemmer hvilket rom jeg  virkelig er i.

Følelsene mine tjener en hensikt. De forteller meg det som virkelig teller! Når jeg føler meg trist, forteller følelsen meg at jeg har mistet noe viktig. Når jeg føler meg sint, forteller følelsen meg at jeg må iverksette tiltak for å endre noe. Når jeg føler meg  redd, forteller følelsen meg  at noe viktig for meg kan være i fare.

Mens jeg vokste opp, lærte jeg å ignorere og undertrykke disse følelsene. Ikke ved å faktisk uttrykke eller fjerne dem, men ved å legge til ekstra muskelspenninger. Med andre ord ta på meg en rustning.

Denne rustningen tynger meg ned og tapper meg for krefter. Den hindrer pust og blodsirkulasjon, mens jeg bruker opp energi som jeg sårt trenger til noe positivt.

Når jeg fjerner følelsen, føles det som å miste femti kilo dødvekt, over natten.

Det jeg gjør er dette: Jeg ser for meg det jeg vil ha, så detaljert og klart som jeg kan. Så holder jeg ut hånden min, later som jeg har det i hånden, og føler at jeg holder det. Jeg får følelsen av å gripe det i hånden , og kan gå til stedet hvor det er og bare plukke det opp.

Først, tenker jeg meg, ser og hører, og deretter føler. Følelser er broen til kroppen min, hvor alle handlingene finner sted.

Så uansett hvilket mentalt rom jeg er i, kan jeg faktisk flytte meg til alle andre rom, så lenge jeg bruker dette mønsteret:

Først bestemmer jeg hvor jeg ønsker å være. Noe bestemt, heller enn å tenke: «Jeg vil føle noe annet enn dette.»

For det andre, tenker jeg at jeg allerede er der. Ser og hører meg selv som rolig, eller energisk, eller kreativ, eller trygg, eller hva det er jeg ønsker å være. Ser og hører meg selv med en slik klarhet at jeg opplever at kroppen min reagerer på det jeg forestiller meg.

For det tredje, føler jeg at jeg allerede er det. Jeg overlapper det forestilte meg med kroppen min, uansett hvor jeg er, og lar kroppen forme seg deretter. Jeg legger merke til hvordan pust, kroppsholdning, og muskeltonus endrer seg i respons.

Jo oftere jeg øver på dette, jo lettere blir det.

I mange år var alt jeg drømte om en uoppnåelig drøm.  Men så plutselig en dag falt det på plass da jeg klarte å omfavne mine egne drømmer og inkludere dem i meg selv. Jeg oppdaget at jeg allerede har alt jeg lengter etter. Drømmene viser meg veien. De viser meg rom fulle av fred. Der jeg kan være til stede her og nå.  Jeg trenger ikke haste noe sted, trenger ikke kunne, ikke prestere. Der kan jeg elske og akseptere meg selv. Hele meg. Der har empatien og medfølelsen sitt utspring. Der er jeg ett med kjærlighetskraften.

Jeg har åpnet opp og fjernet mange vegger i sinnet i det siste. Det gir meg en uendelig frihetsfølelse og en opplevelse av uendelige muligheter. Muligheter som jeg før ikke trodde var for meg.

Har du åpnet dører og fjernet vegger i sinnet ditt?

Jeg anbefaler deg å forsøke. Men husk å ta med deg kjærlighetskraften. Den er den beste døråpner jeg vet om. Den er ren magi og viser deg steg for steg hva du trenger å gjøre. Gjennom kjærlighetskraften får du mot og krefter til å våge det som før syntes umulig.

Magisk og spennende. Livet er en utrolig  og mangfoldig reise.

Mitt innerste rom

«Kjenner du meg?
Et skall av smil og latter,

ideer og tanker.
Jeg deler gjerne
med dem som banker.

Men innerst i sjelen har jeg et rom,
fylt av sannhet, varme men også tårer
Der gjemmer jeg mitt jeg, mitt alt,
og ord som sårer.

Det er mitt innerste rom….»
Lille Bessa

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Modige oss

«Lysets natur er å skinne.
Elvas natur er å vende hjem til havet.
Essensen av mennesket er å være.
For vismannen er det ingen svar på viktige
spørsmål ved tilværelsen som: Hvem er jeg og hvorfor er jeg her.
Vismannen er taus.
Vismannen smiler.
Vismannen bare er. »
Chad Christopher Cobb

Noen ganger går vi bort fra kjærligheten, fordi den er så vakkert at den skremmer oss. Noen ganger rømmer vi fordi den lyser opp våre mørke steder, og vi er ikke klare for å jobbe oss gjennom dem.
Noen ganger løper vi bort fordi vi ikke er  forberedt på å smelte sammen med den. Vi har mer  arbeid å gjøre med oss selv før vi våger å ta i mot den.

Noen ganger trekker vi oss bort fordi kjærlighet ikke er en prioritet i livene våre. Vi har en annen vei, og hensikt å gå før vi våger å stole på dens magi og krefter.

Noen ganger trekker vi oss, fordi vi  foretrekker noe som er mer praktisk enn bevisst, som ikke truer måtene vi organiserer virkeligheten vår på.

Fordi vi ofte bærer skam, har vi en tendens til å personliggjøre det når kjærligheten ikke er slik vi forventer at den skal være. Slike følelser er ofte utløst av tidligere avvisninger og en følelse av forlatthet.

Men dette er ikke alltid sant. Noen ganger har det ingenting med oss å gjøre. Noen ganger er det vi drømmer om ikke klar for vår kjærlighet. Ekte kjærlighet er ingen enkel vei. Vi trenger å lære å akseptere tap uten å personliggjøre dem. Vi trenger å lære å elske oss selv.

«Jeg er ikke god nok. Jeg har sviktet. Noe er galt med meg. Jeg er uverdig  kjærlighet.»

En slik tankegang var en viktig tilpasningsfunksjon da vi var små. Fordi det var vanskelig for oss  å se at våre nærmestes hadde sine egne empatiske begrensninger, internaliserte vi dem og skyldte på oss selv. «Jeg mottar ikke kjærlighet fordi jeg ikke er elskelig som jeg er, jeg er mangelfull, eller det er noe iboende galt med meg.»

Men her er vi, mange år senere, og vi er i live. Vi ønsker å berøre mysteriet av å gi og motta kjærlighet, og er klare til å vite hva som er sant, mer enn vi ønsker å kjenne oss trygge, å ha «rett», og opprettholde alle de fastlåste identitetene om hvem vi er. Sakte, men modige, med verktøy av vill, nedfelt godhet og egenomsorg, kan vi møte, ære, og deretter gi slipp på disse gamle forestillingene fra livets første år.

Med en medisin av ren godhet, tillater vi de uverdige delene av oss som ikke er nok, uelskelige, defekte til å tre frem i lyset. Vi forvandler ,dem til partikler av skinnende medfølelse. Partikler av gylne håp og drømmer som faller ned på alle rundt oss.

Jeg vet at vi tenker noen ganger at mot ikke eksisterer. Mot er en egenskap som er gitt andre når de gjør noe som vi tror vi ikke ville være i stand til å gjøre. Det er det vi sier om dem som er i stand til å møte problemer og smerte uten frykt. Definisjonen av modig er å opptre uten frykt.

Det er derfor vi ikke føler oss modige når vi gjør noe stort, eller nytt eller annerledes. Frykten er der sammen med oss.

«Tenk at jeg en gang ikke følte meg hjemme der jeg var
Tenk at jeg en gang ikke trodde på meg selv
Tenk at jeg en gang brydde meg mer om hva andre mente om meg, enn hva jeg mente om meg selv
Tenk at jeg en gang tillot andre å såre meg verbalt
Tenk at jeg en gang trodde det var viktig å være fleksibel, slik at alle de andre hadde det bedre enn jeg
Tenk at jeg en gang forandret meg for å passe inn
Tenk at jeg en gang trodde at andre var bedre enn jeg
Tenk at jeg en gang ikke kunne se meg selv ..

Tenk i dag er jeg glad i meg selv
Tenk i dag stoler jeg på meg selv
Tenk i dag lever jeg ut drømmene mine
Tenk i dag vet jeg at jeg er verdifull

Lev ut drømmene dine du også
Se hvor vakker og verdifull, akkurat du er her og nå!»

Saken er at de som gjør noe modig, gjør det med frykt og med mye frykt. Med hjerter som bevrer, håndflater som svetter og knær som skjelver. Det bare ser ut som noe annet på utsiden, fordi frykten er på innsiden. Vi kan ikke se andres frykt. Likevel kan vi se for oss helt klart hvor paralyserende redde vi ville være hvis vi vurderte å gjøre det som fremkaller frykten vår. Det ser ut som de andre har noen kvaliteter som vi ikke har. De andre har evnen til å gjøre noe dristig, og vi har ikke det. Vi sammenligner oss og fortviler.

Det er et problem med denne sammenligningen fordi vi sammenligner vårt indre med andres ytre.

Hva er resultatet? Vi kommer til kort.

Realiteten er at de modige ikke er så forskjellige fra oss. De nådde et sted i livet som de ikke lenger ønsket å være på. Dette er det stedet der å være som vi er, er verre enn frykten for å gjøre noe med det. Det er frykten som stopper oss fra å prøve noe nytt. Den stopper oss før vi starter, ved å mane frem i tankene det forferdeligste som kan skje. I stedet for  å se belønningen vi kan vinne.

Jeg har omdefinert hva det betyr å være modig.

Mot er å kjenne frykt og handle likevel.

Det spiller ingen rolle hvor stor eller liten handlingen er. Når det er en handling i møte med frykt, er det mot. Mot kan se ut som stor og heroisk, eller mot kan være så enkelt som:

Jeg trenger hjelp.
Ja.
Nei.
Jeg elsker deg.
Jeg beklager.

Eksisterer mot? Ja, i oss alle, hver dag. Vi ser oss i speilet.

Vi er modige.
Jeg er modig.
Du er modig kjære deg.

 «Når vi ikke lenger er motivert av frykt, forstår vi at hvert øyeblikk er perfekt på sin egen måte. Vi frykter  ikke lenger det vi ikke kan kontrollere; vi lærer å respektere hjertets visdom, heller enn å innføre vår egen vilje på situasjoner. Dette er veien til virkelig styrke.»

Det er mange som vil overbevise oss, som søker å trekke oss inn i sine egne drømmer. De vil lure oss med løfter om helbredelse og lykke. En lykke som berører lengselen vår akkurat nok, slik at den aktiverer vårt eget hjertes lengsel, og minner oss på mulighetene som lever inne i oss.

Men vi må trå varsomt. Stole på vår egen erfaring. Stole på vår egen indre guide. Hver bølge av følelser, hver vill, utemmet følelse stammer fra intelligensen og kreativiteten som er i oss. I oss er solen, månen, stjernene, vannet og alt som er. Vi må ikke degradere det vi har fått gjennom å jage etter andres drømmer. For det vi er, og det som skjer akkurat her og nå er altfor dyrebart til det.

Vi kan bli fristet til å ta til oss av det vi blir tilbudt, det nest beste, men vi trenger ikke ta imot. Livets magi er levende i oss. Magien strømmer gjennom hver eneste celle i kroppene våre.  Magien er evig og uendelig, og finnes bare i hver og en av oss, for hver og en av oss. Det er ingen som kan gi den til oss, ingen prosess, eller praksis som vil produsere den i oss. Det er ingen godkjennelse vi trenger for å få forstå det vi  har.

«Legender sier at kolibrier svever fritt utover tid, bærer våre håp om kjærlighet, glede og feiring. Kolibrier åpner øynene våre til det underfulle i verden og inspirerer oss til å åpne våre hjerter til våre kjære og venner.
Som en kolibri, håper vi å sveve og å nyte hvert øyeblikk som det er, omfavne alt som livet har å tilby og å feire gleden av hverdagen.
Kolibriens sarte ynde minner oss om at livet er rikt, skjønnhet er overalt, hver personlige tilknytning har betydning og at latter er livets søteste skapelse.»
Papyrus

Denne magiske kjærlighetskraften kommer som en livgivende nektar for å forme hjertene våre, og er substansen av all godhet vi gir til andre. Det er pusten inne i pusten, nærmere enn våre egne hjerteslag.

«Det er to som umiddelbart fornemmer det ufravikelige faktum at de har vært-er-og alltid må være ett … selv om de kanskje har kjempet mot sin skjebne i århundrer og kjempet forgjeves for å unnslippe sin felles skjebne … Nesten fra første øyeblikk de fikk øye på hverandre, jager deres ånd sammen i gledelig anerkjennelse, ignorerer alle konvensjoner og skikker, alle sosiale regler for atferd, drevet av en indre viten for overveldende til å bli ignorert …. »
Platon

Vi oppdager at våre sjeler danser sammen i en usynlig dans som bare vi kjenner, forstår og opplever. Vi forenes i en magisk dans. Det er den altomsluttende usynlige kjærlighetskraften som evner å knytte sjeler sammen, uavhengig av ytre forhold.  Vi gjenkjenner hverandre på tross av avstand og ytre forhold. Vår verden er en indre verden, en verden av magi og nærhet, spunnet av positive energiers gylne tråder.

Det er energier som støtter, og hjelper, og løfter oss opp og forener oss i magiens vidunderlige verden. Selv om denne kraften avvises i den ytre verden, lever den uavhengig av godkjenning i våre sjelers indre liv. Slik forenes vi uten ytre bånd, og gjenkjenner hverandre og berører hverandre uten synlige tegn. Desto sterkere er den indre tilhørigheten. En tilhørighet som vokser seg sterkere og sterkere for hver ytre avvisning. Sjelene våre finner hverandre gjennom våre hjerters stemmer. Stemmer som er sterkere enn alt annet. De spinner, og vever sin magi og trenger ikke samtykke fra noe annet enn vår indre magiske verden.

Er det ikke magisk at nærhet kan  oppleves uten fysisk kontakt? Sjeler knytter bånd gjennom sanser utenom de fem kjente.  For meg er det større og mer magisk enn noe annet. …..

Vi tillater oss å bli forbauset over hva som skjer når vi lar magien få virke i oss og med oss. Livet er magisk, full av vidunderlige opplevelser og oppdagelser!

«Jeg elsker deg ikke
som om du var en salt-rose, eller en topas,
eller pilen av fioler som ilden skyter ut.
Jeg elsker deg som visse mørke ting skal bli elsket,
i hemmelighet, mellom skyggen og sjelen.

Jeg elsker deg som planten som aldri blomstrer
men bærer i seg lys av skjulte blomster;
takket være din kjærlighet stiger en viss solid duft,
fra jorden, og lever som en gåte i kroppen min.

Jeg elsker deg uten å vite hvordan, eller når, eller fra hvor.
Jeg elsker deg rett frem, uten kompleksitet eller stolthet;
jeg elsker deg fordi jeg kjenner ingen annen måte
enn dette: hvor jeg ikke eksisterer, eksisterer heller ikke du,
så nær at hånden din på brystet mitt er min hånd,
så nær at øynene dine lukker seg når jeg sovner.»
Pablo Neruda

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Pandoras eller Sareptas krukke

 

I det siste har jeg tenkt mye ove hva det er som gjør at vi mennesker ofte er redde for å vise hvem vi er? Vi viser verden det vi tror at den vil se. Slik skaper vi avstand og ensomhet, ensomhet mellom mennesker.

Vi viser frem de delene som vi tror verden vil like og akseptere. Det andre holder vi gjemt lengst inners i sjela. Ofte er det så godt gjemt at vi ikke en gang ser og vet om det selv.

Jeg har møtt mennesker i det siste som ikke forstår at jeg kan og vil dele så mye av meg selv. De er ikke slik sier de, vi er så forskjellige. Er vi virkelig det, så forskjellige? Jeg er ikke så sikkert. Det er ikke så lenge siden jeg sa det samme når andre var åpne og delta av sitt innerste. «Det er ikke for meg,» sa jeg. Nå ser og forstår jeg at det er et valg jeg har tatt. Jeg har bevisst valgt å åpne opp for det som er inne i meg og slippe det ut slik at jeg og andre kan se hele meg. Andre har også tatt valg, bevisste eller ubevisste om å fortsette å være tilbakeholden med å by på seg selv.

For meg har dette valget ført meg inn i opplevelser og erfaringer, samt erkjennelser som jeg ikke visste eksisterte. Jeg har funnet en rikdom og et liv større enn jeg noensinne har drømt om. Det har formet meg og gjort meg sikker på meg selv og de verdiene jeg ønsker å inneha og formidle videre til andre.

Det er som å åpne en Sareptas krukke, et bilde på uuttømmelige kilder og rikdom.

«Metaforen har sitt opphav fra Første Kongebok, i Det gamle testamente, i Bibelen. Her står det skrevet om profeten Elia som bodde hos en enke i landsbyen Sarepta, en enke hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. I 1 Kong 17,14 står det:

«For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.».

Det finnes en annen krukke, Pandoras krukke som er fylt med all verdens ondskap.  Jeg kjenner at jeg ofte gjennom livet har falt for fristelsen og åpnet denne krukken, om enn bare for et lite øyeblikk og dermed sluppet ut så mye vondt. Det har ødelagt livet for både meg selv og andre med min uærlighet og et liv  levd i egoisme og frykt. Heldigvis har jeg tatt mot til meg og åpnet krukken på nytt slik at den ble tømt også for den gjennværende innestengte  ingrediensen, nemlig håpet.

«Pandora ( «giver av alt», «allbegavet») er en skikkelse i gresk mytologi. Hun var den første kvinne på jorden. Pandora fikk trekk fra flere guder, slik at hun skulle virke uimotståelig for mennene. Til sist ble hun gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske). Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart mot å åpne den. Men en dag tok nysgjerrigheten overhånd, åpnet Pandora krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.»

Det er slik jeg opplever livet mitt nå. Jeg kan legge alt det vonde og alle mine feilgrep bak meg og fokusere på håpet, på fremtiden. Da jeg åpnet den andre krukken, Sareptas krukke ga den meg alt jeg drømmer om og enda mer. Den er uuttømmelig og magisk og gjør verden til et godt sted å være fordi jeg lever tro mot meg selv og verdiene mine.

«For å huske hvem du er, trenger du å glemme hvem de sa at du var.»

Jeg har hatt mange oppgjør med mitt gamle liv. Det har forfulgt meg og jeg har ikke alltid klart å legge det bak meg. Det har hatt en tendens til å drive ap med meg. «Det er jo du som har sluppet meg ut og løs,» sier det frydefullt til meg. Det gjemsøker meg til tider med skyld og skam. Hvordan kunne jeg ha vært så dum, eller ha stolt på det som ble meg fortalt?» I dag forstår jeg det ikke, men dengang var det den eneste sannheten for meg. Tror bestemt at jeg levde livet mitt med skylapper, og ikke slapp noe inn på meg. Det verste var at jeg trodde at jeg levde åpent og  i pakt med de gode kreftene rundt meg. I stedet ble jeg et redskap for krefter som ikke ville verken meg eller menneskene rundt meg vel.

Jeg er så takknemlig for at jeg våget  å åpne krukken Pandura enda en gang, og sluppet den siste resten ut. Jeg takker for at den gjemte håpet til sist. At jeg fikk ta del i det, til tross for elendighet og nederlag. Det finne et håp som jeg kan handle på.

Jeg har valgt håpet og fjernet meg bort fra alt det andre som har tynget meg ned, og nesten ruinert meg og det jeg er glad i. Nå handler jeg på håp og finner at det bærer meg fremover og viser meg nye veier og stier som jeg aldri har gått på eller visst eksisterte. Det krever at jeg vandrer i tillit til at håpet leder meg dit jeg drømmer om  å være. Det er et sted fylt med kjærlighet og fred i nærhet til alt som lever og er.

Jeg opplever stadig at livets ulike hendelser er synkronisert. Det får meg til å stoppe opp og fundere på hva som ligger bak slike hendelser.

Jeg får en følelse av glede, takknemlighet og undring, og at jeg er tilstede i mitt eget liv med hele min sjel og hjertekraft.

Jeg har erfaring med at om jeg virkelig legger merke til alt som kommer til meg, og lytter og ser på smått og stort med et åpent og undrende sinn, er hverdagen full av fantastiske synkroniteter!

«Synkronitet er et prinsipp som viser at det finnes en underliggende orden i universet. Jung forteller om en pasient som fortalte om drømmene sine hvor hun hadde drømt om en gylden Skarabé. Mens hun fortalte dette hørte plutselig Jung en lyd mot vinduet og gikk bort og åpnet det. Han fanget et insekt i luften og det viste seg å være den nordlige versjonen av den gyllne skarabé som pasienten drømte om. I henhold til de gamle egypterne representerer Skarabeen gjenfødelse. Jung tolket dette som en synkronisert hendelse hvor meningen med både drømmen og insektet i rommet indikerte at kvinnen måtte gjenfødes fra sin over rasjonelle væremåte. For Jung representerte denne type hendelser et bevis på at det finnes en underliggende mening i det som skjer rundt oss som forbinder vår subjektive mentale verden med den objektive. Den ytre verden krystalliseres og bekrefter den indre mentale prosessen.»

Jeg ser alkymi i hverdagens synkroniteter.

Alkymi står for transformasjon. Det ble sagt at de gamle alkymistene kunne transformere bly til gull. Når jeg arbeider på min egen utvikling skjer alkymien i min egen sjel. Den transformerer smertefulle opplevelser og følelser til ressurser som jeg kan benytte på  livsvandringen min. Det handler om å finne min sjels stemme og en dypere mening i livet. Det er for meg et skritt på veien til å oppnå det jeg drømmer om til beste for både meg og menneskene rundt meg.

At jeg er du og du er meg.
At kjærligheten rommer alt og alle.
At skaperen alltid holder meg tett til sitt hjerte.

Nært beslektet med synkronisering er magefølelsen som kalles intuisjon. Den indre stille vissheten. Gjennom den kan jeg oppnå innsikt og kunnskap på en uforklarlig måte. Når jeg opplever den, er det ofte ingen årsak eller sammenheng i hvordan jeg oppnår innsikt. Jeg vet noe, men jeg vet ikke hvordan jeg vet det. Et rimelig spørsmål er hvor denne kunnskapen kommer fra?

For meg oppleves det som jeg på en måte snakker med meg selv, men det føles samtidig som om stemmen både eksisterer i meg og utenfor meg på samme tid. Jeg tenker på det som at samtalen er helheten som snakker til enkeltdelene.

På overflaten kan synkronisering og intuisjon virke som noe av det samme ved at begge inneholder innformasjon som gir mening. Forskjellen ligger i at intuisjon kommer fra det indre mens synkronisering er knyttet til eksterne hendelser.

På tross av denne forskjellen er de så nært knyttet til hverandre at jeg ofte utvikler intuisjonen min ved å bruke synkronisering som et verktøy. Hver gang jeg får en indre trang, eller melding, så følger jeg den og ser hva som skjer. Hvis noe meningsfylt kommer ut av det, blir det en bekreftelse på at jeg er på rett kurs og at jeg kan stole på budskapet som kommer fra den indre stemmen.

Synkroniteter skjerper meg, slik at jeg lytter dypere, og ser med et klarere blikk. Slik kommer jeg nærmere  essensen jeg er laget av, og kan lettere sense at at jeg kun skal være, eller at noe skal anerkjennes, sees eller gjøres. Slik blir det lettere å ha full tillit til livskraften. Å bare være.

Jeg merker at når jeg spør får jeg svar. Det kommer til meg når jeg fordomsfritt, ubegrenset og med hjertet åpner opp og spør?

De mer sporadiske ytre ønskene mine, som henger sammen med det gamle meg og alle tankene jeg har, hemmer denne indre visdommen i å få komme frem. En utfordring for meg, er å ha tillit til alt jeg kan motta det jeg trenger fra omgivelsene og kraften jeg er en del av.

Jeg  trener i stillhet og gjenkjenner hva som er de indre dypere behovene jeg har. Det er aldri for sent å lytte til min egen indre stemme, sjelen og hjertet. Slik fornemmer jeg kroppens fantastiske underfulle språk i takknemlighet.

For å  utvikle intuisjon og oppnå synkronitet må jeg utvikle en holdning og tankegang som går på at jeg er åpen, mottakelig og ikke dømmende.  De gangene jeg klarer det, kommer jeg inn i en tilstand som best kan beskrives som å være i ”flyt”. Ikke ulik tilstanden som topputøvere oppnår når de gjør det de er best til.

Det som gjør det vanskelig å komme inn i «flyt» er at fornuften ikke stoler på budskapet den indre stemmen kommer med. Det er vanskelig å lære  å høre hva stemmen virkelig sier. Jeg øver og øver ….. Det handler om tillit.

Det er en slags indre stille visshet. En kilde av kunnskap som er uendelig stor og klok.  Det gir meg en  tilværelse som preges av ro og takknemlighet for alt jeg er og det som er. Mest handler det om å stole på og tro på at denne stemmen finnes.

Sammenfall, hendelser, mennesker som dukker opp, samt spennende tegn,  forteller meg at jeg er i bevegelse og i utvikling. Å være i utvikling betyr å vikle meg ut av tidligere begrensninger, mønstre og sannheter, som ikke lenger har samme mening for meg som før.

Synkroniteter vekker meg, slik at jeg våger å stole på at det er noe mer. At helheten er større enn delene. At alt er energi, og at alt og alle henger sammen i en større helhet.

«For å oppleve magi, må jeg tro på at den finnes.»

Hvem er jeg egentlig? Jeg er på mange måten den samme som før, men med nye fortegn. I tillegg har jeg en følelse av frihet, jeg ikke kjente til på samme måten før. Jeg er der jeg skal være og  har landet i meg selv. Ikke noe er riktig eller galt, da livet i seg selv er en prosess som leves i det som er, alltid.

Når jeg ikke står i veien for meg selv kan positive energier og visdom få fritt spillerom.  Det har gjort meg til venn med både smerte, frykt, ensomhet, uforutsigbarhet, det jeg ikke vet og ikke minst skyldfølelsen.

Ukjente og skjulte taps-, tilknytnings- og negative opplevelser, knyttet til det å være, ligger dypt inne i meg. De har vært i veien for utviklingen min. Jeg har ikke vært klar over disse følelsene, og at de har styrt meg på det ubevisste planet i mange, mange år.

Jeg fortrengte det eller kompenserte med ulike overlevelsesstrategier, og mønstre for å glemme og for å overleve. Nå når jeg har funnet veien forbi, åpnes nye og spennende  muligheter for meg.

Av og til stormer det på overflaten og jeg faller tilbake til gamle synder fra tiden da jeg levde nær alt det negative fra Pandoras krukke. Jeg vet innerst inne at jeg er fri til å skape mitt eget liv slik jeg vil ha det. Derfor varer aldri et tilbakefall særlig lenge. Gjennom meditasjon og positive tanker og fokus, gjennvinner jeg roen og tryggheten min, og gleder meg over skattene jeg har funnet..

Jeg tror på de uendelige rikdommene i Sareptas krukke, hjertets og kjærlighetens kraft, gjennom åpenhet, deling og raushet. Hver dag styrkes tillit, og evne til å få svar, og finne helhet fordi jeg tar min og andres sårbarhet på alvor. Slik får jeg tilgang til kunnskapen  jeg er en del av, og er medskaper til.

Før var jeg fanget gjennom alt det vonde som vellet ut av Panduras krukke. Heldigvis oppdaget jeg til slutt håpet som fantes på bunnen av krukken. Jeg vet nå at jeg er en del av den uendelige kjærlighetskraften som aldri tar slutt i Sareptas krukke.

Er det ikke magisk!

«Du tenker på blomster i form av mildhet, skjønnhet, og «godhet», og likevel hver gang en ny knopp åpnes, er det et stort fremstøt av gledelig aggresjon som neppe er passiv, men med en dristighet og et mot som strekker seg aktivt utover.»
Jane Roberts

Lytt til denne vakre meditasjonen fra Cecilie Hunvik.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Tilgivelse frigir kjærlighet

«Et liv levd uten tilgivelse er et fengsel.»
William Arthur Ward

Uten tilgivelse er jeg ingenting. Derfor fokuserer jeg på ulike grunner til å tilgi både meg selv og andre.

Gode grunner for å tilgi:

Tilgivelse tillater meg å ta ansvar for min egen lykke.
Tilgivelse tillater meg å se alle i livet mitt som lærere.
Tilgivelse hjelper meg til å slutte å spille offer-kortet.
Tilgivelse gjør meg oppmerksom på at de fleste gjør det beste de kan.
Tilgivelse uttrykker begrepet «det som går rundt kommer rundt.
Tilgivelse tvinger mitt eget bevissthetsnivå til å ekspandere.
Tilgivelse lærer meg å holde mine forventninger varme.
Tilgivelse lærer meg å tone ned mine instinkter for selvoppholdelsesdrift.
Tilgivelse skaper et rom for å gi slipp og for kjærlighet.
Tilgivelse er den beste hevn.

Det er så viktig å tilgi meg selv for feilene jeg gjør. Jeg trenger å lære av feilene mine, slik at jeg kan unngå å leve med samme feil, og påføre meg og andre den samme lidelsen, om igjen og om igjen.

Like viktig som å tilgi meg selv, er det å kunne tilgi andre for det de påfører meg av sorg og smerte. Noen ganger er det bevisste handlinger. Andre ganger er det ubevisste handlinger som sårer mitt sarte og ømme sinn.

Tilgivelse er å gi slipp på fortiden.  Det hjelper meg til å korrigere alle misoppfatningene og synspunktene jeg har praktisert både i forhold til meg selv og til andre.

«Tilgivelse er kjærlighetens navn praktisert blant de som elsker dårlig. Den harde sannheten er at alle mennesker elsker dårlig. Vi trenger å tilgi og bli tilgitt hver dag, hver time i økende grad.»
Henri J.M. Nouwen

Det handler ikke om å tilgi fordi jeg eller andre fortjener det. Det handler om å redde min egen sjel. Jeg trenger å tilgi på samme måte som andre trenger å bli tilgitt.

Indre fred får jeg bare når jeg praktiserer tilgivelse.

«Husk at du ikke velger kjærligheten, kjærligheten velger deg. Alt du egentlig kan gjøre er å akseptere den for all dens mystikk når den kommer inn i livet ditt. Føl hvordan den fyller deg til randen og så gå ut og gi den bort. »
Kent Nerburn

For litt siden leste jeg en artikkel om hvor viktig det er å tilgi fortiden og gå videre, uten alle de negative følelsene som har holdt meg tilbake fra å leve et liv fylt av kjærlighet.

Jeg trenger å ha kjærlighet i livet for å være lykkelig. Det er i min menneskelige biologiske natur, sier Aristoteles.  Min sanne natur, ifølge Aristoteles, er å elske og bli elsket.

Det er lett å holde meg unna kjærligheten for å beskytte følelsene mine.  Jeg sier til meg selv : « Jeg skal aldri eksponere kjærlighet igjen».  I stedet trenger jeg å si «Jeg forsto ikke fullt ut hva kjærligheten handlet om, men jeg vil fortsette å gi av meg selv til andre.»

Et godt råd, er å tenke på alle nederlagene og skuffelsene i kjærlighet som gode lærere. Det jeg lærer gjennom å møte motgang og svik, kan gi meg kunnskap og innsikt til å møte andre med en enda større kjærlighet.

Jeg er overbevist om at nesten alt jeg lærer i livet handler om kjærlighet. Jeg trenger å lære, og sende kjærlige tanker til også de som har skadet meg. Jeg kan velge å forstå at deres »skade» er et tegn på deres manglende evne til å elske,  fordi de opererer fra et lavere bevissthetsnivå. Heller enn å ta avstand, kan jeg  ønske for dem at de får større innsikt i kjærligheten slik at de kan vokse og bli mer harmoniske mennesker.

» Kjærligheten har sin egen tid, sin egen sesong, og sine egne grunner for å komme og gå. Du kan ikke bestikke den eller tvinge den eller resonnere den til å være. Du kan bare omfavne den når den og gi den bort når den kommer til deg.»
Kent Nerburn

Jeg ønsker å bli flinkere til å elske og bli elsket, derfor er det viktig at jeg lærer kjærlighetens medfølende tilgivelse. Tross alt, det er enkelt å sende kjærlige tanker til noen som er kjærlige mot meg. Men skal jeg vokse i kjærlighet, må jeg gi slipp på negative følelser, på alle de lave vibrasjonene som skapes av sinne, bitterhet og frykt. Jeg må gjøre dette av mange grunner.

I den forbindelsen vil jeg dele en liten historie om en slange.

«Det var en gang en kvinne som vandret i ørkenen og ble bitt av en giftig slange. Alt hun tenke på var hvor sint hun var på den giftige slangen som bet henne. Hun var også sint på seg selv fordi hun vandret i ørkenen. Hun kunne ikke slappe av, tilgi slangen, tilgi seg selv og dermed rolig se at hun kunne løse dette gift problemet og redde livet sitt. Hun trengte bare å suge ut giften fra armen sin. Det som hun hadde lært for mange år siden. Fordi hun var sint, hadde hun glemt det. Hun døde.»
Ukjent

Hva lærte denne historien meg? Tilgivelse er et universalmiddel for det som feiler meg.

Jeg kan rasjonaliserer sinnet mitt som en nødvendig kraft, for å drive meg til bedre resultater. Men oftere enn ikke, blokkerer sinnet meg fra full mental klarhet.

Aristoteles sa det godt da han sa :

«Vi blir lett lurt av våre sanseoppfatninger når vi er i en følelsessmessig tilstand … slik at selv en svært liten likhet gjør at feigingen tror at han ser sin fiende … og jo mer emosjonell han er, jo mindre, er likheten som trengs for å skape denne effekten.»

I utgangspunktet er det i min beste mentale interesse å gi slipp på de vonde følelsene mine, slik at jeg kan se verden mer tydelig. Disse følelsene er ikke bare usunne for den mentale tilstanden, men også for kroppen, og kan gi meg hjertesykdom og høyt blodtrykk.

Følelsemessig ubalanse har  vist seg å være årsaken til mange avhengighetsforhold som narkotika, alkohol, mat og shopping. Avhengighetsforholdet skapes for å  unngå følelsen og smerten fra tidligere bitterhet. Følelsene blir en boomerang.  Følelsene kommer tilbake og  ødelegger  for meg gjennom  avhengigheten som er skapt av de negative følelsene våre. Jeg er sikker på at det er derfor jeg i perioder spiser mer enn jeg trenger.

I en  studie ved et amerikansk universitet ble tilgivelses- terapi  sammenlignet med  tradisjonell narkotika / alkohol- terapi. Det viste at tilgivelses- terapi, bidro til å avlaste følelsene bak rusmisbruk enda mer vellykket enn rutinemessig narkotika / alkohol -terapi. Ikke bare fikk pasientene raskere suksess, det skapte mindre tilbakefall.

I utgangspunktet, akkurat som en kjærlig holdning (som jeg kan føle, men ikke se), er det også negativ energi i frastøting (som jeg kan føle, men ikke se). Når jeg tenker negative tanker, vil jeg bokstavelig talt avgi negative vibrasjoner som intuitivt føles av andre.

Mange kvantefysikere tror at følelsesmessige  vibrasjoner kan merkes i et større universelt energifelt og dermed tiltrekke negative omstendigheter. En kjent kvantefysikk ekspert, Lynne McTaggert, skrev om en undersøkelse der hun var vitne til hvordan en lykkelig person sender ut kjærlige energitanker til en følelsesmessig ustabil person, og med hell roet denne personens temperament.

Derfor om jeg  ønsker å oppleve kjærlighet rundt meg, må jeg først gi slipp på smerten fra fortiden min.

Her er noen råd Karen Salmansohn gir i en av sine bøker:

«Si til deg selv : «Jeg kan ikke alltid kontrollere hva som foregår på utsiden. Men jeg kan kontrollere hva som foregår på innsiden. Jeg tilgir de som har såret meg, og jeg er fast bestemt på å få innsikt i hvordan jeg klokt unngår tilsvarende situasjoner som dette i fremtiden min.»

Ved  å omskrive navnet til de som sårer meg  til «lærer», føler jeg meg bedre umiddelbart.

Jeg skriver takkebrev til de som har såret meg om alt jeg har lært, men sender det ikke. Har det i nærheten av meg og lese det hver gang jeg tar meg  i å falle tilbake til de negative tankene mine.

Jeg forteller meg selv : «Jeg er en god, kjærlig sjel som av og til går meg vill.»

Jeg husker  på en gang jeg ble tilgitt. Hvor nødvendig det er å være uegennyttig og tilgi tilbake de som såret meg.

Når jeg misliker noen, gir jeg dem kontroll over følelsene mine. Jeg ønsker ikke å gi dem en slik makt.

Når jeg svarer hat med hat, sinne med sinne, bitterhet med bitterhet, så har jeg ironisk nok blitt en del av problemet.

Når jeg trener hjernen min til å tenke mer kjærlige tanker, tiltrekker jeg positive energi,  positive mennesker og resultater. Pluss, å være kjærlig gjør meg langt mer tiltrekkende slik at jeg er mer av en kjærlighetsmagnet, i stedet for en negativitet magnet.»

Ved å forstå at kjærlighet er den største kraften som er og at den derfor har mer kraft enn hat, har jeg innsett at betingelsesløs kjærlighet utdanner meg til å bli den beste personen jeg kan være.

Jeg finne trøst i at kjærligheten for alltid er risset inn i hjertet og sjelen min. En sannhet som jeg vil omfavne:

» Kjærlighet er alt som er, kjærlighet er den jeg er, og det er bare kjærlighet»

Når jeg bruker mantraet:

«Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg,»

skjønner jeg at livsreisen min vil kreve at jeg går ut av den trygge komfortsonen min og gir slipp på  alt det destruktive selvsentrerte begjæret. Et begjær som jeg dessverre så altfor ofte omfavner og henfaller til. Da vil sannheten jeg opplever tjene livet mitt på alle mulige måter.

Jeg innser mer og mer at alt jeg gjør i livet påvirker meg. Det jeg gjør har en viss vibrasjon og frekvens som enten vil løfte meg opp, eller trekke meg ned. Jeg ønsker å leve i en kjærlighets vibrasjon. Det krevet at jeg sier nei til alt som kan trekke meg ned.

«Takknemlighet tar tre former: En følelse i hjertet, et uttrykk i ord, og  å gi tilbake»
John Wanamaker

Bevisstheten min rundt hva jeg ønsker og det jeg omgir meg med er svært viktig. Velger jeg å gå inn i de negative energiene og situasjonene som ikke styrker kjærlighetskraften i meg, vil jeg lett bli offer  for energityvenes herjinger.  Slik kan jeg ende opp der jeg minst av alt ønsker å være.

Jeg oppdager, at jeg for hver dag må velge kjærligheten og dens magiske kraft. Glemmer jeg å omgi meg med kjærlighetens rustning, ender jeg raskere enn raskt opp i en eller annen form for avhengighet som på kort sikt dekker over smerten min. På lang sikt ender jeg i frykt, bitterhet og sorg.

» Husk å være forsiktig med deg selv og andre. Vi er alle barn av tilfeldigheter og ingen kan si hvorfor noen felt vil blomstre mens andre ligger brune under august solen. Vis omsorg for de rundt deg. Se forbi deres forskjeller. Deres drømmer er ikke mindre enn dine, deres valg ikke mer lettgjort. Og gi, gi på alle måter du kan, uansett hva du besitter. Å gi er å elske. Å holde tilbake er å visne . Bry deg mindre om innhøstingen enn om hvordan den blir delt og ditt liv vil ha betydning og hjertet ditt vil ha fred. »
Kent Nerburn

Jeg sender deg positive energier og tanker.  Jeg kan føle at du merker det og at det gjør deg godt!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Tillit til livet

Jeg  nyter livet, det å kunne være meg selv uten å skjemmes, uten å kjenne meg mindreverdig eller feilslått. Det har ikke alltid vært slik. For meg har det tatt mange år å kunne kjenne slik indre fred. Det handler om å ha et åpent hjerte og være lydhør og villig til å følge det hjertet viser meg. Jeg må være lydhør overfor mitt hjertes stemme, akkurat som du må lytte til ditt hjerte.

Følsomhet er et tegn på livet.
Det er bedre å være såret enn hard.
Jeg gleder meg over å kunne holde hjertet
åpent når jeg har det vanskelig, jeg
nekter å beholde rustningen på
lenger
enn jeg
må,
jeg vil vise
mot
midt i
min dypeste sårbarhet.

Det er jeg, slik jeg vil være
med et åpent hjertet.

Jeg har forstått at det er ingen andre enn meg som kan redde meg fra de indre demonene mine, fra angsten og utryggheten min. Du kan være sammen med meg, tilby din trygghet, din ro og din fred. Du kan til og med dele veien med meg, gi meg ditt perspektiv. Men du kan ikke ta bort smerten min. Du kan ikke gå veien for meg. Du kan ikke gi svar som passer for meg, eller til og med svar som jeg kunne trenge akkurat nå. Jeg må finne mine egne svar, stille mine egne spørsmål, bli venner med min egen usikkerhet. Jeg må gjøre mine egne feil, føle mine egne sorger, lære mine egne lekser. Ønsker jeg virkelig å ha fred, må jeg stole på helbredelsesveien, som et åpent hjerte viser meg. Ofte ikke så raskt som jeg skulle ønske, men det vil lede meg på rett vei. Det er det det har gjort og jeg kjenner dyp indre fred.

Jeg kan ikke helbrede deg.  Jeg kan ikke fjerne frykten din, sinnet eller følelsene dine av maktesløshet. Jeg kan ikke redde deg, eller gjøre noe riktig for deg. Hvis jeg presser for hardt, kan du miste din egen unike vei. Min vei trenger ikke være din vei. Jeg vil så gjerne, men jeg kan ikke …. men vi kan støtte og hjelpe hverandre, bare vi ikke fratar hverandre ansvaret for eget liv.

For meg er det vakreste
i varig kjærlighet
hvordan vi lærer
å tro på hverandre.
Vi vet at det aldri handler om å prøve
å gjøre den andre lykkelig.
Vi forstår at det ikke handler om å trenge
å være attraktiv ut fra en kulturell standard.
Og vi skjønner at det aldri
handler om å bli forført av tilfeldigheter.
Slike omstendigheter vil uunngåelig visne bort.

Jeg skapte ikke  smerten din. Jeg har kanskje gjort eller ikke gjort noe, sagt eller ikke sagt noe, utløst smerten som allerede var inne i deg. Men jeg skapte den ikke, og jeg er ikke skyldig, selv om du noen ganger mener det. Jeg kan ta ansvar for mine ord og gjerninger, ja, jeg kan sørge over  fortiden, men jeg kan ikke slette eller endre det som skjedde, og jeg kan ikke kontrollere fremtiden. Jeg kan bare møte deg her og nå, det eneste stedet for makt og sameksistens. Jeg er ikke ansvarlig for din lykke, og du er ikke ansvarlige for min. Slik kan vi møtes som likeverdige, uansett ståsted.

Min lykke kommer aldri utenfra. Hvis den gjør det, er det en avhengig lykke, en skjør lykke som fort vil bli til sorg. Og da vil jeg bli fanget opp i et nett av skyld og skam, anger og forfølgelse. Min lykke er direkte relatert til min egen tilstedeværelse, min forbindelse med pusten min, kroppen min, jorden. Min lykke er ikke liten, og kan ikke fjernes av frykt, eller sinne, eller den mest intense skam. Min lykke er ikke en tilstand, eller en flyktig opplevelse, eller til og med en følelse som du gir meg. Min lykke er enorm, alltid tilstede, hvor glede og sorg, kjedsomhet, sikkerhet og tvil, ensomhet og  tilknytning, selv frykt og lengsel, kan bevege seg som regnet og solskinnet, alt holdt av kjærlighetens magiske tilstedeværelse i mitt åpne hjerte.

Jeg vil minne deg på at du også kan finne inn til din indre fred og lykke.

Vi vokser oss sammen,
deler opplevelser,
tar i mot ærlighet og oppriktighet

som stråler fra øyne
som ser hverandre uten stengsler.
Slik avdekker vi hverandres sannhet.
Vi utforsker hverandre med åpne hjerter
for å komme til et sted med
lysende tro og tillit,
som om vi for lenge siden bandt sjelene våre sammen
i dedikasjon til å leve i ekthet
og kjærlighet, og ble viet
til å oppdage magien av hverandres sannhet.
Vi er knyttet sammen.

Jeg kan ikke redde deg, og du kan ikke bli reddet hvis du ønsker å bli reddet. Det er ikke noe å redde, ingenting å miste, ingenting å forsvare, ikke noe å gjøre perfekt eller helt lykkelig. Gi slipp på alt umulig ideal. Du er vakker i din ufullkommenhet, helt perfekt i din tvil, elskbar selv i dine følelser av å være uelsket. Alt er gitt deg, alt er deler av det hele, og du var aldri mindre enn hel. Det er sannheten jeg har funnet. Jeg håper du også kan gjøre den til din sannhet.

Du puster. Du vet at du er i live. Du har rett til å eksistere, føle det du føler, tenke det du tenker. Du har rett til gleden og rett til sorgen du føler. Du har også rett til å tvile. Du har rett til å gå din vei. Du har rett til å ha rett og rett til å ta feil, en rett til lykken som du kjente en gang …. Du puster, og du er uadskillelig fra livskraften som skapte alle ting, som kjenner  deg og ser deg hvert eneste øyeblikk.

Er det ikke magisk.

Vår egenverdi er ikke knyttet til hva andre tenker om oss. Den er bundet til månen og solen,  tidens uendelighet og kjærlighetens grenseløshet og en uendelig takknemlighet for hver ny morgen som gis oss.

Vi er fri.

Det vil fortsatt være stormer,
Men vi kan ri dem av
til morgengryet bryter lyset,
fordi vi virkelig har lært
å tro på hverandre.
– Vi tror. –

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Positive vibber

“Kjærlighet er stemmen under all stillhet, håpet som ikke har en motsats i frykt; styrke så sterk at ren kraft er svakhet: sannheten mer først enn sol, mer sist enn stjerne …”
E. E. Cummings

For mange vil livet mitt fortone seg både monotont og kjedelig. Ytre sett skjer det ikke stort.  Jeg skriver, leser, går tur, tar bilder og omgås barnebarn. Det er det hele. Så hvordan kan jeg som gjennom et langt liv har levd med utallige inntrykk og utfordringer, både privat og i arbeidslivet, slå med til ro meg et liv så fjernt fra det jeg levde før?

Hvorfor gjør du ikke det eller det? Listen over forslag er uendelig. Når jeg bare rister på hodet og fortsetter som før, får jeg de merkeligste reaksjoner.

Jeg er blitt satt, sier eller tenker mange. De til og med hoverer over hvor mye bedre liv de lever enn det jeg gjør, og så ramser de opp alle stedene de har vært og alle aktivitetene de har vært med på. Hun der, som  frykter forandring, nye utfordringer og nye steder kommer seg ingen vei, sier de med en skuldertrekning. Med andre ord er jeg blitt en kjedelig, ja til og med en fryktfull person som ikke er villig til å gå utenfor komfortsona si. Det både sier og tenker de.

“Livet er fylt med ubesvarte spørsmål, men det er motet til å søke svarene som fortsetter å gi mening til livet. Du kan bruke livet ditt til å  vasse i fortvilelse, lure på hvorfor du var den som ble ført mot veien som er strødd med smerte, eller du kan være takknemlig for at du er sterk nok til å overleve det.”
J. D. Stroube

For meg er ikke dette viktig lenger. Selvsagt kan det tenkes at jeg en dag når jeg føler for det, kan gjøre både det ene og det andre av de som noen hevder jeg ikke tør. Det handler ikke om at jeg ikke har lyst til å se og oppleve noe av dette. Klart jeg har, men ikke nå. Tiden er ikke rett for å utfolde meg på disse områdene. Det handler ikke om frykt, men om mine egne bevisste valg.

Jeg har valgt det enkle, naturen og mitt eget indre liv som arena. Og ikke minst kontakten og nærheten jeg har fått til barnebarna mine. Jeg vet at det betyr mye både for dem og foreldrene, ja oss alle.

For meg handler det om de små øyeblikkene. Øyeblikkene der jeg blir ett med alt. Der jeg kan se storheten i det minste lille inntrykk. For meg er det å leve et ekstraordinært liv, et liv fullt av mening. Det handler om å gjøre det alminnelige til noe magisk. Det handler om å være tilstede helt og full, og nyte det jeg  gjør og opplever. Selvsagt kan det oppleves også i det andre mener jeg burde gjøre.

Det er ingen kritikk av andres valg i det jeg gjør. Jeg lever slik jeg gjør, fordi det er viktig for meg. Så velger andre det som er viktig for dem.

Ok, sier noen, men i fremtiden kan du  vel….  som en slags devaluering av livet mitt her og nå. Jeg tenker ikke slik. Nå lever jeg slik jeg vil leve. Ferdig snakka. Hva som skjer i fremtiden blir i fremtiden, enn så lenge. Det er ikke et tema jeg vil forholde meg til nå.

Akkurat nå lever jeg i et slags intet. Et intet som er fullt av innhold med et uendelig potensiale. Jeg merker det når jeg er stille og lytter innover. Det er  som et nullpunkt som initierer nye begynnelser. Begynnelser som jeg enda ikke vet hva er.

“Livet er ikke alltid perfekt. Som en vei, har det mange svinger, oppturer og nedturer, men det er også dets skjønnhet.”
Amit Ray

Det er som en mørk natt der  månen og stjernene er skjult bak mørke skyer. Det er ikke dermed sagt at stjernene og månen ikke er der. Jeg ser dem bare ikke. De vil vise seg igjen og peke retning for livet mitt, og når dagen gryr, vil solen varme meg med sitt kraftfulle lys og varme.

Eller som årstidenes gang. Jeg ser det ekstra tydelig nå om våren. Hvordan lyset og varmen lokker frem nytt liv. Den spede grønne stengelen som presser seg frem og opp gjennom mørket for å møte lyset, varmen fra sola og den milde brisen som kjærtegner den på sin ferd opp og ut. Og hva skjer, den lille forknytte knoppen den bærer i seg, folder seg ut og fremstår i de vakreste farger, oppmuntret av velkomsten den får.

Eller som den vakre sommerfuglen som møtte meg her om dagen og hadde sitt eget show for meg, der den svevde rundt, lokket frem fra dvalen av solens varme kyss. Magisk, intet mindre.

“Livet er egentlig veldig enkelt. I hvert øyeblikk, har vi muligheten til å velge mellom å si “ja” eller “nei”, å lytte til intuisjonen vår, å lytte til den sanne indre stemmen vår, den eksistensielle stemmen i oss selv. Når vi sier “ja”, har vi kontakt med eksistensen og vi får næring, kjærlighet, glede, støtte og inspirasjon. Når vi sier “nei”, skaper vi en separasjon fra livet og begynner å skape drømmer og forventninger til hvordan det skal være. Vi begynner å leve i minnene fra fortiden og i fantasier om fremtiden – som om en annen tid enn her og nå kan gjøre oss glade og fornøyde.
Swami dhyan Giten

Det er i dette intet jeg beveger meg. Jeg kjenner på at nytt liv er ved å trenge seg fram fra mitt dypeste og mest autentiske indre. Lytter jeg til stillheten, oppdager jeg at under denne stillheten, dette intet finnes en enorm kraft. Det er kjærlighetskraften.

Det har ikke vært lett å finne den. Hvorfor? Fordi jeg har overdøvet den med støy i form av negative tanker. Tanker av frykt, anger, status, forbigående gleder osv. i det uendelige.

Jeg har vært nødt til å finne veien forbi alt dette.
Bruce Lipton  er molekylærbiolog. Han har fått meg til å forstå mekanismene som har hindret meg i å oppleve alt det gode som er tilstede rundt meg og i meg. Alt det jeg ikke har sett.

Tankene mine er ikke lagret inne i hodet mitt, sier han. Når jeg har en negativ tanke, er det ikke bare en negativ tanke som farer rundt i hodet mitt. Det er en sending. I en verden av kvantefysikk, er det en impuls som vil gi tilbake en lignende respons. Hva betyr det? Det kan være ti personer rundt meg. Ni har en positiv sinnstilstand, en har en negativ.

Når jeg sende ut en negativ tanke, hvem plukker den opp? Ikke de ni positive menneskene . De er ikke innstilt på denne frekvensen. Det er den negativ personen som plukker den opp. Hva skjer om jeg aktivere en negativ person med den negative tanken min? Jeg fører han/henne inn i livet mitt.

Da jeg ble klar over dette, innså jeg at jeg hadde et valg. For å tiltrekke meg positive mennesker måtte jeg selv velge positive tanker. Lett å forstå, men ikke så lett  å praktisere.

De fleste av tankene mine kommer fra tankemønstre som slår inn når det bevisste sinnet mitt forlater øyeblikket.

Forskning viser at i 95% av livet tenker jeg slik jeg har vært programmert til. Det er dessverre for det meste umyndiggjørende, selvsaboterende, begrensende programmer som jeg fikk i løpet av de første syv årene av livet mitt.

 “Negative erfaringer senker våre personlige vibrasjoner og vi kjenner oss dårlige. Denne tilstanden tiltrekker seg flere negative erfaringer som fører til negative vibrasjoner. Lavere vibber er dårlig for helsen til sjelen.”
Hina Hashm

Stadig tilbakevendende tanker forteller meg at jeg spiller et tankemønster om og om igjen. I det øyeblikket jeg innser det, kan jeg stoppe tankerekken og ta makten tilbake. Jeg kan velge å tenke noe annet. Gjør jeg ikke noe i det øyeblikket for å ta tilbake makten, vil jeg bare fortsette som før og det blir ikke bedre.

Gjennom Bruce Lipton fikk jeg vite en magisk sannhet. Han viste meg hvilken kraft hjertet besitter, ikke bare som en muskel, men som et sanseorgan. Det fungerer som et avansert informasjons-, kodings- og behandlingssenter som gjør det mulig å lære, huske og ta gode beslutninger …

Hjertet har det største elektromagnetiske feltet i kroppen, om lag 60 ganger større i rekkeviddde enn hjernen.

Med Bruce Liptons ord:

“Det som er annerledes med hjertet er at hjertet ikke foretar beregninger. Hjertet leser energi. Og det er et språk som er tilgjengelig for alle.»

Det første språket for kommunikasjon er energi. Vibrasjon. Det finnes mange typer energi vi som mennesker føler, men i hovedsak er det to typer vibber. Det er gode vibber og dårlige vibber. Dårlige vibber tar bort energien min og gode vibber forbedrer energien. Vibbene forteller meg ikke ordene, de forteller meg ikke detaljene eller en rasjonell tanke. De bare fortelle meg om energien er bra eller dårlig for meg. Livet er basert på energi. Jeg har energi og jeg får liv. Jeg mister energi og jeg mister livet.

«Hjertet ditt har en kraftig liten antenne og dets vibrasjoner kan føles i hele universet.”
Suzy Kassem

Det aller beste er å holde både sinnet og energien i øyeblikket, i stedet for å tenke tanker slik jeg er så vant til å gjøre. Tankene vil umiddelbart trekker meg ut av øyeblikket og tilbake til gamle tankemønstre. Når jeg er i øyeblikket, er jeg i hjertet. Det betyr ikke at alt nødvendigvis fungerer perfekt, men det betyr at jeg ikke terrorisere meg selv, fordi det er fra tankene de virkelige problemene kommer.

Selv om det kanskje ikke alltid synes fornuftig i øyeblikket, er hjerteveien den mest direkte veien, fordi hjertet alltid vil fortelle meg hvor energien er.

“Du kan tenke på det alt du vil, men når du kommer ned til det endelige valget, legg det i ditt hjerte og still spørsmålet. Hva føles best? Det som føles best i hjertet ditt har allerede fortalt deg svaret. Gå for det.”
Bruce Lipton

Når jeg følger hjertets stemme eier jeg min egen kraft. I det øyeblikket jeg begynner å tenke går jeg på autopilot, og da har jeg ikke lenger styringen, fordi de innøvde tankemønstrene tar over.

 “Vibrer høyt og magien rundt deg vil utfolde seg.”
Akilnathan Logeswaran

Jeg kan føle det i hjerte. Når jeg er på et godt sted, og er i harmoni og er lykkelig kan jeg føle hvor fantastisk livet er.

Men i det øyeblikket jeg begynner å tvile, har mistro og frykt begynner jeg å føle at kjærlighet og glede forsvinner fra hjertet mitt. Jeg kan føle det. Det føles annerledes. Lever jeg dagen min i en urolig sinnstilstand betyr det at jeg egentlig bare følger et innlært program. Gjør jeg det ikke, er jeg  fylt av øyeblikket og derfor livsglede?

“Følelsen du føler handler alltid om vibrasjonsavviket mellom der du ønsker å være og hvor du er. Hvis du er ute av balanse, er det bare to måter å justere deg på. Enten øke dine forventninger for å matche ditt ønske – eller reduser ditt ønske for å matche dine forventninger”
Abraham Hicks

Jeg trenger ikke å prøve å bekjempe den gamle historien min om hva som ikke fungerer rundt meg. Jeg trenger bare å gå forbi den gamle historien og skape en ny historie. Når jeg endrer min egen historie, endrer jeg vibrasjonsmiljøet inne i meg.

Det kjennes godt å være i dette intet. Jeg er bare tilstede og tar innover meg kraften kjærligheten utstråler. Den smitter over på meg, gjør meg i stand til å slappe av og frigjøre meg fra noen av de gamle tankemønstrene mine. Jeg oppdager at selv i tunge stunder, der følelser av avmakt, tvil, anger, mismot eller andre uønskede følelser presser på, merker jeg kjærlighetens milde stemme og varme omsorg. Kjærligheten omslutter meg med en inderlig godhet, og gir meg håp og mot til å ha tro på at livet er på min side. Den viser meg at alt er mulig om jeg våger å stole på dens tilstedeværelse, uansett hvordan jeg føler meg. Følelsene er gitt meg for at jeg lettere skal kunne forstå og rette blikket mot det som er viktig, nemlig glede og livsutfoldelse. Det er bare å lytte til og følge de gode energienes positive vibrasjoner.

Jeg nyter det «kjedelige» livet mitt fordi det gir meg positive vibrasjoner. Det forteller meg at jeg skal følge intuisjonen min.

“Intuisjon kommer i flere former:
Plutselig glimt av innsikt, visuelt eller auditivt
en forutsigende drøm
en indre skjelving av gjennkjennelse i det noe skjer eller blir fortalt til meg
– en følelse av å allerede vite noe
en følelse av deja vu
et øyeblikksbilde av en fremtidig scene eller hendelse
kunnskap, perspektiv eller forståelse oppdaget fra verktøy som reagerer på det underbevisste
Sylvia Clare

I naturen opplever jeg hvor mange nyanser det finnes av alt som er. Små detaljer av skjønnhet og særegenheter. Magien utfolder seg rundt meg, mens jeg retter kameralinsen min mot disse øyeblikkene fulle av magi.

Jeg trenger ikke gå langt for å finne fred og harmoni, fordi det finnes alt sammen i mitt eget mottakelig hjerte. Alt jeg trenger  å gjøre er å legge bort de gamle negative tankerekkene mine og erstatte dem med nye som er positive.  Det er bare å oppleve hva som skjer og ta i mot i takknemlighet.

“Å føle skyld dimmer vårt lys. I stedet for å dimme vårt lys for å få andre til å føle seg mer komfortable, kan vi bare fortsette å skinne og fremme fremveksten av vibrasjoner fra de rundt oss.

Å være lykkelig og kjenne seg vell, betyr ikke at du ikke har medfølelse med elendigheten til de rundt deg. Det betyr ganske enkelt at du ikke dimmer lyset ditt for at de skal føle seg komfortable – i stedet, hjelper du med å lyse opp veien.

I begynnelsen kan du lett bli litt for lys for andre, og det kan skade øynene deres, men det er langt bedre å skinne i stedet for å skjule lyset ditt. Når du skjuler lyset for lenge, slukner det og du sklir rett tilbake i mørket … ikke i stand til å finne veien før noen «som skinner» kommer  for å lyse opp din vei og hjelpe deg til å finne lyset du fortsatt har inne i deg, din sjels storhet .”
Alaric Hutchinson

Håper du finner ditt lys der du er.

Jeg er fortsatt i dette intet. Dette intet som er så fylt av potensiale. Jeg er der i stillhet, mens jeg lytter innover og fanger opp vibrasjoene fra hjertet mitt. Noe er annerledes. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg bare vet at snart er jeg klar for å komme ut av dette «intet» og møte livet  på en ny måte. Uansett lever jeg  i undring over livets mange mysterier og hvordan jeg blir vist veien videre, steg for steg. Alt handler om min villighet til å lever her og nå, mens jeg stoler på livet. Jeg lever i kjærlighetskraften som omslutter meg og holder meg oppe, uansett omstendigheter.

“Kreativitet er den mest suverene form for kjærlighet. Når den renner fra et hjerte oversvømmet av sannhet og lys, kan den endre alle som møter dens forførende vibrasjoner.”
Suzy Kassem

Selvsagt er jeg ikke ufeilbarlig. Jeg faller, mislykkes, reiser meg opp igjen og går snublende videre. Uansett hindringer,  fester jeg alltid blikket innover  mot kjærlighetskraften. Da vil jeg alltid bli løftet opp og ført videre dit jeg er ment å gå.

“Akkurat som tanker, sender ut vibrasjoner som en kreativ og attraktiv kraft, stimulerer takknemlighet området av den eteriske energien som omgir deg på et subtilt nivå for å bringe inn i livet ditt mer av det som gir deg glede.”
Genevieve Gerard

Jeg er underveis på en vidunderlig magisk vei.

Av en eller annen grunn kjennes veien ut som en elv, en elv som er ved  å renne ut i havet, ved dens veis ende. Den er bred og mektig der den slynger seg i landskapet.  På sin vei mot havet har den forsert mange farer, den har banet seg vei gjennom bratte stup, trange daler og frodige landskap.  Den har vokst seg stor ved å ta i mot de små sideelvene, som villig har slått seg sammen med den.

Jeg er på denne elven og lar meg lede med strømmen.  I begynnelsen kjempet jeg mot og skadet meg ofte hardt i mine forsøk på å overvinne elvens uendelige krefter. Helt til jeg forsto at den var en venn som ville meg bare vel. Akkurat som kjærlighetskraften. Noen steder har elven dannet små holmer, der jeg kan hvile meg og kanskje fange opp ny lærdom. Andre ganger har jeg latt meg lede inn i bakevjer som jeg har måttet streve hardt for å komme meg ut av.

“Når du i deg selv, finner veien, vil den rette veien åpne seg”.
Dejan Stojanovic

Tror bestemt at vi møtes et sted på denne elven. Vi er begge underveis, selv om reisene våre ikke har vært like. Vi kommer fra ulike sideelver, men er snart der vi er ment å være, sammen på det store uendelige havet.

Det merkelige er, at alt sammen skjer med utgangspunkt i her og nå. Det magiske, potente vibrerende øyeblikket. Det rommer alt som er, har vært og som skal bli. Magi, ikke sant! Og magi er et annet ord for kjærlighet!

“Hvert sekund vibrerer  i øyeblikket, vårt nå. I en brøkdel av et sekund av bevissthet, kan vi skape et liv fullt av lys, glede og kjærlighet.”
Jacqueline Ripstei

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Solens kjærlighetsfylte magi

«Ergre deg ikke over hvor veien tar deg. I stedet konsentrer deg om det første skrittet. Det er den vanskeligste delen, og det er det du er ansvarlig for. Når du tar det skrittet, la alt gjøre det som det naturlig gjør og resten vil følge. Ikke gå med strømmen. Bli den strømmen.»
Elif Shafak

I natt våknet jeg av at jeg for mitt indre øye, så solen lyse opp mørket rundt meg. Da visste jeg at jeg skulle skrive en blogg i dag med solen i sentrum.

«Solen er en glødende gasskule uten skarpt avgrenset fast overflate. Ved sin utstrålte energi og magnetisme er den forutsetningen for at liv kan opprettholdes og utvikles på Jorden. Alle energikilder, unntatt kjerneenergi, er lagret solenergi.»
Leksikon

I solsystemet, er solen stjernen som alle andre himmellegemer beveger seg rundt. Dens lysstyrke lyser opp  planetene og gjør liv mulig.

Som en kilde til alt lys og kosmisk kraft, har solen alltid vært et allestedsnærværende symbol i jordens historie. I alle religioner har den hatt en spesiell plass og blitt ansett som et symbol for kraft, makt, vekst, helse, lidenskap og livssykluser. Solen gir liv, kontroller, organiserer, leder og styrer. Noen mener til og med at den representerer vårt høyere selv, mens andre ser den som en gud å tilbe.

«Prøv ikke å motstå de endringene som kommer din vei. I stedet la livet leve gjennom deg. Og ikke bekymre deg for at livet ditt blir snudd opp ned. Hvordan vet du at det du er vant til, er bedre enn det som kommer?»
Elif Shafak

Jeg har reflektert mye over solens betydning og mening i livet mitt. Uten tvil symboliserer den selve livet og dermed all livgivende kraft, også kjærlighetskraften. Det er to sider av et hele.

 

Solen har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Kanskje fordi navnet mitt, Synnøve, betyr «sol gave». Et navn som forplikter. Jeg har for ofte ikke oppfylt denne forpliktelsen. Livet mitt har til tider vært tøft og jeg har kommet ut av kurs. Livsførselen min har vært langt fra en «sol gave» verdig. Likefullt har det vært som et kompass for meg. Det har vist meg retning når jeg har trådd feil og ledet meg inn på mer farbare veier. For det er ingenting jeg vil mer enn å være en «solgave.»

«De kan være som solen, ord.
De kan gjøre for hjertet, det lyset kan for en åker. »
San Juan de la Cruz

Jeg vet at jeg har en liten bit av solen, månen og stjernene i meg. Jeg har en liten bit av alt levende i meg, av mørke og lys. Jeg er en del av jord og sjø, vind og ild, med litt salt og støv svevende i meg. Jeg har et sted inne i meg som etterligner det som er rundt meg. Jeg er  ikke bare svart eller hvit, tar aldri feil eller har aldri rett. Jeg eksisterer ikke uten polaritet. Jeg vet at jeg har både gode og dårlige krefter som arbeider i meg.

Jeg gjør mitt beste for å alltid velge de gode kreftene, velge kjærlighetskraften og la den fylle hele meg og slik fortrenge alt det andre. For da har jeg også valgt «sol gaven» i meg.

Dette er tanker som maner til refleksjon og ny handling i kjærlighet.

«Til og med
Etter
All denne tiden
Sier solen aldri til jorden,

«Du skylder meg.»

Se
Hva som skjer
Med en kjærlighet som det,
Den lyser opp hele himmelen. »
Hafiz

Ofte tar jeg med meg kameraet mitt for å oppleve det vakre blå lyset, før solen stiger opp over horisonten. Hver soloppgang er like magisk, enten den er fargerik og spektakulær eller den er dempet og nedtonet i svake pastellfarger. Det samme kan sies om solnedgangen og den påfølgende blå timen. Alle er forskjellige, men vakre på hver sin måte. På grå dager dekker skyer himmelen og jeg merker bare solens tilstedeværelse gjennom lysets skiftninger. Det kan også være magisk og stemningsfullt.

 

«Hjertearbeid

Hver dag er født med en soloppgang
og ender i en solnedgang, på samme måte som vi
åpne våre øyne for å se lyset,
og lukker dem for å høre mørket.
Du har ingen kontroll over
hvordan historien begynner eller slutter.
Men nå, bør du vite at
alle ting har en slutt.
Hver gnist går tilbake til mørket.
Hver lyd returnerer til taushet.
Og hver blomst vender tilbake til å sove
i jorden.
Reisen til solen
og månen er forutsigbar.
Men din,
er din ultimate
KUNST.»
Suzy Kassem

Livet inneholder ikke bare solfylte dager. Det kan være omskiftelig. Noen ganger er det grått og trist uten noe lyspunkt. Nettene kjennes uendelige, som om de aldri tar slutt og aldri slipper lyset inn. I slike netter er det ingenting som tenner gnisten i meg. Alt er bare mørke og elendighet. Heldigvis er det ikke ofte jeg opplever slike netter.

Andre ganger går alt av seg selv, og jeg kjenner hvordan livsglede og inspirasjon fyller hele meg. Natten gir meg hvile og omslutter meg med fred, lik i en avdempet soloppgang.  Høydepunktene er når natten kulminerer som i spektalkulære soloppganger. De hilser meg med ny viten og magiske opplevelser, gjennom drømmer, syner eller fornemmelser.

«Det er aldri for sent å spørre deg selv: «Er jeg klar for å endre livet jeg lever? Er jeg klar til å endre meg innvendig? «Selv om en eneste dag i livet ditt er det samme som dagen før,  er det synd. I hvert øyeblikk, og med hver ny pust, bør du fornyes og fornyes igjen. Det er bare en måte å bli født inn i et nytt liv: å dø før døden.»
Elif Shafak

 

For meg er det godt  å vite at det alltid kommer en ny dag, selv om  det er mørkt og kaldt rundt meg. Har jeg tålmodighet, vil mørket vike, og lyset omslutte meg med muligheter og opplevelser. Noen ganger ser jeg ikke hva som ligger foran meg på grunn av tåkeskyer, som med sin ugjenomtrengelige konsistens hindrer meg i å se skjønnheten rundt meg.

«Tålmodighet betyr ikke å passivt holde ut. Det betyr å se  slutten av en prosess. Hva betyr tålmodighet? Det betyr å se på en torn og se rosen,  å se på natten og se daggry. Utålmodighet betyr å være kortsynt, som å ikke være i stand til å se resultatet. De som elsker Gud går aldri tom for tålmodighet, for de vet at tid er nødvendig for at halvmånen skal bli full.»
Elif Shafak

I slike stunder er det godt  å vita at med litt tålmodighet og utholdenhet vil tåkeskyene  smuldre henn og la sollyset vise vei mot målet jeg har satt meg.

Underveis finnes de mest forunderlige og magiske skatter. Alt jeg trenger å gjøre, er å være årvåken og ha tro på at de finnes.

Solens stråler viser hvor jeg skal gå for å finne det jeg søker. Hvem har ikke sett en regnbue og ønsket at de var fremme ved skatten den lover. Regnbuens forlokkende fot  er bare så vanskelig å nå. Jeg tror at den bare nås gjennom magiens og kjærlighetens verden. Bli med da vel, så går vi sammen.

«Når solen medfølelse oppstår, fordamper mørke og fuglene sang kommer fra ingensteds.»
Amit Ray

 

Jeg tenker ofte på hvor fantastisk årstidene er tilpasset naturens behov. De gir et perfekt livsgrunnlag med lys og mørke, hvile og vekst for alt levende. Livet tilpasser seg forholdene, uansett hvor i verden det er. Slik kan jeg også lære å tilpasse meg og leve i harmoni med omgivelsene mine. Solen er midtpunktet fordi den har innvikning på alt, både temperatur, vind og vann. Faktisk styrer den over 99, 9 % av all naturlig energi på jorden.

Det er når jeg gjemmer meg for solen at problemer oppstår i livet mitt. Jeg stenger meg inne og benytter meg ikke av dens livgivende stråler. Det forundrer meg, at jeg så ofte ikke lever slik jeg vet at jeg burde. Jeg trenger et dytt fra en som bryr seg, akkurat som du trenger at jeg minner deg på det du trenger å høre. Sammen kan vi støtte og oppmuntre hverandre på veien. Magisk, ikke sant!

«Fortell meg historien ..
Om hvordan solen elsket månen så mye ..
At hun døde hver natt ..
Bare for å la ham puste … »
Hanako Ishii

 

Har ikke du som jeg, opplevd hvor magisk det er å bevege seg ute i naturen? Det gir  mening, fyller hjertene våre med energi fra solen, endorfinene strømmer til og løfter oss opp, mens kreativitet og livsglede blomstrer. Så om du ikke allererde benytter deg av dette, så kom deg ut. Kjenn hvordan du fylles med positiv energi og vonde tanker blir tatt av vinden. Kom, bli med meg du også!

«Et liv uten kjærlighet betyr ingenting. Ikke spør deg selv hva slags kjærlighet du bør søke, åndelig eller materiell, guddommelig eller verdslig, Øst eller Vest. Inndelig bare føre til mer adskillelse. Kjærligheten har ingen etiketter, ingen definisjoner. Den er hva den er, ren og enkel. Kjærlighet er livets vann. Og en elsker er en sjel i brann! Universet blir annerledes når ilden elsker vann.»
Elif Shafak

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Et åpent hjerte

DSCN8925 – Kopi

 

«Lukk øynene for et øyeblikk. Pust inn det blå på himmelen. Kjenn en mild bris fare gjennom deg. Det er fred. Det er klarhet. En magisk healing har akkuratt skjedd, en gave fra din skytsengel.»

Det er så vidundelig å kjenne at jeg er hel. Alt handler om bevissthet og en sikker overbevisning om at jeg er skapt perfekt som jeg er. De tunge stormskyene som lenge skygget for lyset og hindret meg i å se min egen skjønnhet er borte. Det klare, vakre, gylne sollyset viser meg at jeg er mer enn god nok som jeg er. Det reflekterer min indre skjønnhet i alt jeg iaktar og fyller meg med uendelig takknemlighet og undring.

Jeg er den jeg vil være. Samtidig er jeg akkurat der jeg skal være. Det er perfekt. Hvorfor skal jeg dvele i fortiden eller i fremtiden når det som er, er så perfekt og vidunderlig. Gleden fyller meg dypt innenfra, fra mine innerste kilder. Den flommer rundt meg. Solens varme stråler reflekterer det som avdekkes i vakre mønstre. Mønstre som inneholder uendelig visdom og et budskap om at jeg er ment å dele det jeg opplever med deg.

 

Jeg ser, at det ikke bare er jeg som er der jeg er ment å være og som er perfekt.

Du er like perfekt.

Jeg kan se speilbildet ditt i de vakre mønstrene i det livgivende, myke vannet. Vannet flommer rundt meg og omfavnet meg og holder meg fast med et varmt kyss. Jeg er trollbundet av alt jeg ser om hvem jeg er, hvem du er. Hvem vi er!

Jeg har funnet min indre lidenskap og kreativitet. Den er som en magisk regnbue som lokker meg til seg og viser meg hva som før var skjult bak horisonten. Jeg har funnet min muse, min kjærlighetskraft. Jeg kan se at du også snart vil finne din. Bare gå litt lenger ut på regnbuen. Du er over halvveis. Skatter venter deg når du har tatt noen få skritt til …..

«Kreativitet kan løse nesten alle problemer. Den kreative handlingen, vanens nederlag overfor originalitet overvinner alt.»
George Lois

Kreativiteten jeg eier er en naturlig livskvalitet i seg selv. Den er ikke begrenset til vanlige kunstneriske uttrykk.  Den viser meg hvordan jeg skal svare på hvert øyeblikk fra et sted dypt inne i meg, fra min egen kjerne. Den ser muligheter, uansett hva det er den iaktar eller møter.

 

Den viser meg vei og lar meg utforske livets store spørsmål med undring og et åpent sinn. Hver eneste celle i kroppen min vet uten tvil hvordan de skal svare på alt, både i meg og rundt meg. Det er fordi de har tilpasningsevne og kreativitet. De opprettholde likevekt, og gir meg løfter og visshet om at her og nå, er alt som det skal være.

«I dette øyeblikk, er det rikelig med tid. I dette øyeblikket er du akkurat slik du bør være. I dette øyeblikk er det uendelige muligheter «.
Victoria Moran

Hva gjør det da om jeg noen ganger må danse en dans jeg ikke tror jeg mestrer, forsere fossestryk, balansere på en knivsegg eller svømme på dypet for å leve. Så lenge jeg stoler på  mine indre kvaliteter og overgir meg til livets magi, er jeg alltid trygg, uansett hvor jeg er og hva som møter meg.

Tror du det ikke? Det er sant. Jeg erfarer det hver eneste dag. Selvsagt hender det at jeg tviler, men aldri lenge.

I slike stunder dykker jeg ned i mitt indre skattkammer og kommer alltid ut med akkurat den rette skatten – løsningen og svaret jeg trenger.

«Kreativitet skjer i øyeblikket, og i det øyeblikket er vi tidløse.»
Julia Cameron

 

Jeg har endelig lært å omfavne det grenseløse potensialet i her og .  Da jeg forsto hvor mye kraft som finner i hvert eneste øyeblikk,  kjennte jeg meg som et nytt menneske. Jeg som tvilte på meg selv, opplevde at jeg uansett hvor tøft, hvor smertefull, hvor stort nederlag, så kunne øyeblikket frigjøre meg og vise meg en ny vei, en vei ut i lyset. Det tok for alltid fra meg følelsen av maktesløshet og skyld.

Det er ikke lenger vanskelig å leve i en tilstand av evig fornyelse og  et vell av muligheter. Jeg trenger ikke vite eller kjenne fremtiden. Øyeblikket er alt jeg trenger.

Det er i dette øyeblikket, utgått fra en kreativ og bevisst kraft – kjærlighetskraften som fører ann og former fremtiden gjennom det samme øyeblikket – akkurat som den skal være.

Jeg er trygg når jeg hviler i en slik  sannhet og visshet.

«Hvis du føler deg fortapt, skuffet, nølende, eller svak, returner til deg selv, hvem du er, her og nå og da du kommer dit, vil du oppdage deg selv, som en lotusblomst i full blomst, selv i en gjørmete dam, vakker og sterk. »
Masaru Emoto

Alt dette fyller meg med glede. Jeg så det i  det rennende vannet på stien jeg fulgte tidligere  i dag. Jeg så det i refleksjonene fra solen som spredte seg som ringer i vannet. Hva var det som forårsaket disse ringene?

Jeg vet det. Det er tyngden fra kjærlighetskraften inne i meg. Ren magi, intet mindre. Den traff meg i hjertet og åpnet det opp mot deg og omslutter oss med ren magi. Jeg er så takknemlig. Livet er  fortryllet. Jeg ser det som gjennom forklarelsens briller. Briller som kan se det som er skjult for øyet, men som er  åpent for et tillitsfullt hjerte, mitt hjerte, ditt hjerte.

«Når du gjør ting fra sjelen, føler du en elv som beveger seg i deg, en glede.»
Rumi

Det er her evigheten er – i hvert forgyllet magisk øyeblikk.  Mitt øyeblikk, ditt øyeblikk. Vårt øyeblikk.

 

Hva er så glede? Det er som en ren utemmet fontene av liv som spruter ut og forvandler alt den rører ved. Gleden fyller meg hvert øyeblikk med oppmerksomhet, fryd, lidenskap, sannhet og håp. Den løfter meg høyt, høyere enn høyest og gir meg en følelse, en fornemmelse av håp – nei viten. En viten  om at alt er mulig. Den fyller meg med energi av den sorten som aldri går tom.

Jeg har endelig fattet gleden ved å leve. Jeg vil så gjerne at denne gleden, denne nyoppdage magiske tilstanden skal spre seg til deg også.

Bli med meg da vell – slik at vi kan oppleve gledens rikdom og fortryllelse sammen.

Jeg er full av kjærlighet og glede i hjertet og mine ønsker kan ikke sies bedre enn  Kahlil Gibran uttrykker dem :


Å smelte og bli som en rennende bekk som synger sin melodi ut i natten.
Å kjenne smerten ved for mye ømhet.
Å bli såret av min egen forståelse av kjærlighet;
Og blø villig og med glede.
Å våkne ved soloppgang med et bevinget hjerte og takke for en ny dag med kjærlighet;
Å hvile ved middagstid og meditere over kjærlighetens ekstase;
Å returnere hjem om  kvelden med takknemlighet;
Og deretter sove med en bønn for min elskede i hjertet og en lovsang på leppene.«

 

 

Besøk siden min  på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverde