«Jeg står nå i min egen kraft. Spørsmålene om tillatelse som jeg pleide å sette i halsen ved hvert måltid har falt døde i en fallen bunke, og når de forteller meg at jeg vil falle, nikker jeg. Jeg vil falle, svarer jeg, og
mine ord er en hvisking
mine ord er et hyl
Jeg vil falle, sier jeg, og snublingen vil være min egen. De oppskrapte håndflatene og skrubbsårene på knærne er hellige sår, stigmata av mitt vesen.
Jeg vil fange mitt eget tapte blod, og ikke en dråpe vil bli bortkastet. «
Beth Morey

Denne bloggen har blitt til med en god del viderverdigheter. Jeg har skrevet en lang blogg om samme tema tidligere i dag. Av en eller annen grunn ble den ikke lagret. Vanligvis autolagrer den, men ikke denne gangen. Kanskje det var meningen at jeg skulle skrive den en gang til med en litt annen vinkling. Det er i alle fall det jeg har gjort. Her er resultatet.

Jeg har tenkt mye på hva det vil si å våge. Det er lett å våge når jeg vet resultatet og faren for å feile er minimal. Langt verre er det når resultatet kan bli en katastrofe og jeg kan miste både stolthet og håp.

Faktisk er det ikke så farlig. Det er da ikke farlig å være åpen, og ærlig og ta sjangser. Om resultatet ikke blir som ønsket, har jeg i alle fall forsøkt. For meg er det, det viktigste. Tenk om jeg lot være og gikk glipp av noe jeg virkelig ønsket meg.

Andre bryr seg som regel ikke om mine seire eller tap. De ser ikke sjelekvalen og kampen jeg har hatt for å våge meg ut på banen. De ser en som forsøker. De ser en som lykkes eller en som mislykkes. Kanskje legger de overhode ikke merke til det en gang. Eller kanskje de beundrer motet mitt, eller kanskje trekker de på skuldrene og synes at jeg er dum.

Hva så. Det handler da ikke om andre, men om mine valg. Faktisk tror jeg at det at jeg våger, kan gi ringvirkninger og føre til at også andre våger. Slik velger jeg å se på det.

Å bryte grenser i meg selv er viktig og vil føre meg videre. Det er gjennom å våge at jeg finner nye mål og oppdager magien som livet vil gi meg. Trekker jeg meg tilbake, vil jeg gå glipp av både opplevelsen og erfaringen.

Derfor fortsetter jeg å bryte mine egne grenser og våger ……

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

I vinterferien tok jeg barnebarna med på kino. Vi så Legofilmen 2.

Fulgte ikke særlig med på hva som skjedde på lerretet. Hadde ikke bakgrunnsinformasjonen fra den første filmen, så det var mye som gikk meg hus forbi, selv om jeg hadde fulgt med.

Faktisk var jeg mest opptatt av å følge med på mobilen og det som skjedde i VM på ski. Var ganske irritert på meg selv. Tenk at jeg hadde planlagt å se filmen samtidig som vi fikk to gull og en bronse på sprinten. Ja, ja, men der satt jeg og måtte gjøre det beste ut av det. Ungene koste seg og elsket filmen. Det var tydelig å se.

Den siste delen av filmen fikk jeg med meg. Særlig da jeg oppdaget at den hadde et ganske tydelig og sterkt budskap. Faktisk har budskapet blitt sterkere for hver dag og jeg klarer ikke å legge det bort. Derfor vil jeg bruke litt tid på å sette ord på hva som grep meg så sterkt.

Er ikke helt sikker på hva som tilhører filmen, og hva som er mine egne fantasier og refleksjoner. Kan godt hende at budskapet fra filmen er ganske annerledes enn det jeg har oppfattet. For meg er det uvesentlig. Derfor må du ikke ta det jeg skriver som referat fra filmen. Jeg var fraværende, opptatt med VM på mobilen i store deler av det som utspant seg på lerrettet og fikk ikke med meg alt. Dessuten var jeg sliten, hadde øynene lukket, og prøvde å slappe av og fortrenge smertene fra den vonde foten min. Ble imidlertid dratt inn i handlingen hver gang et av barnebarna kommenterte noe som skjedde på lerretet.

Desto merkeligere er det at jeg ikke klarer å legge bort filmen.

Det hele startet med Emmet. Han er en ung legomann som er opptatt av å være vennlig og hjelpsom overfor andre. Omgivelsene er tøffe. Landet er lagt i ruiner av en fiende. Nå er alle opptatt av å bygge sterke forsvarsverker og være klar om fienden kommer tilbake. Ingen er opptatt av hverandres ve og vell, bare å forberede seg til en eventuell ny krisesituasjon.

Filmen startet med at Emmet kom med kaffe til lederen Batman og sin egen legokjæreste Lucy. De enset han knapt . Så opptatt var de med sine forberedelser til krig. Faktisk anklaget de han for å være for snill og mobbet han fordi han ikke var noen lederskikkelse som brukte tiden sin til å bygge vern mot fienden.

Han var opptatt av å ha fred med alle og å byggge et hjem for seg og Lucy.

Så skjedde det som ikke skulle skje. De ble angrepet av fremmede fra en annen galakse. Fienden overlistet Emmet og kom seg inn bak murene som skulle beskytte dem og tok lederen Batman, Lucy og mange flere til fange. De førte dem med romskipet sitt bort fra Emmet.

Emmet tok mot til seg og dro ut for å redde dem. På ferden møtte han en type som lovet å hjelpe han. Han var slik Lucy hadde prøvd å forvandle Emmet til. Faktisk var han en annen utgave av Emmet, skapt av Lucys tanker om hvordan hun ville at han skulle være. Dette visste ikke Emmet. Han forsto ikke at den nye «vennen» var helt annerledes enn Emmet, full av selvhevdelse og opptatt av egen vinning. Dette var stikk i strid med slik Emmet var, full av omsorg og omtanke for andre.

Emmet og den nye vennen fant frem til stedet der Lucy og vennene var bortført til. Det var et sted der alle var glade og danset når de hørte musikk. Lucy kjempet imot. Hun mente det bare var en taktikk for å ha makt over dem. Batman falt for kurtisen til dronningen på stedet og de planla å gifte seg. Til slutt ga også Lucy etter og sluttet å kjempe. Hun forsto at de var kommet til et sted fullt av glede og omtanke for hverandre. Det var ingen skjult ondskap bak alt det gode som skjedde.

Emmet og den nye vennen hans satte i gang en storstilt offensive for å berge vennene. Det Emmet ikke forsto var at hans nye venn hadde andre hensikter. Han forsto det ikke før Lucy fortalte han hvem vennen var. Hun var svært lei seg for at hun hadde skapt et slikt misfoster.

Først nå forsto hun at det var slik Emmet var, god og snill, som var den beste utgaven av han. Men nå var det for sent.

Emmet klarte til slutt å beseire «vennen», den maktsyke utgave av seg selv. Men Lucy og Batman og deres nye venner var ikke til å redde. Sammen falt de ned i et stort hull. Armageddon var over dem…

Filmen tok en merkelig vending. Alle legobrikkene lå, som på en stor søppelfylling, skilt fra hverandre. Ellis og de andre forsøkte å komme seg derfra, men de var innesperret og kom seg ingen vei.

Sakte, men sikkert samlet de seg og begynte å bygge nye konstruksjoner for å prøve å finne en vei ut. De ga ikke opp og håpet om å finne en utvei levde fortsatt i dem. De forente alle krefter for å lykkes.

Så skiftet bildet. Vi så to barn som kjempet om legobrikkene. De slåss og ødela for hverandre. Til slutt ble moren så lei av all kranglingen at hun tok alle legobrikkene og plasserte dem inne i et mørkt skap til stor fortvilelse for de to unge.

Filmen endte med at barna ble venner og de lekte ute i solen med lego. De hjalp hverandre med å bygge de flotteste bygggverk. Moren sto i bakgrunnen og smilte.

Moralen er ikke vanskelig å skjønne. Når vi som mennesker går sammen, og hjelper og støtter hverandre, kan vi klare det meste. Det er når vi kjemper mot hverandre og tillegger hverandre negative hensikter at verden blir vanskelig å leve i. Da skjer armageddon.

Sakset fra Store norske leksikon:

«Armageddon, ifølge Johannes åpenbaring, kapittel 16, vers 16, stedet der det siste slaget mellom det gode og onde vil finne sted. Ordet har gått inn i vanlig språkbruk som betegnelse på et ekstra blodig, eller et svært omfattende krigersk sammenstøt.

Ordets opprinnelse er usikker. Mest sannsynlig er det at Armageddon har utgjort en fast bestanddel i den apokalyptiske tradisjonen allerede i nytestamentlig tid, og at en forklaring på ordet må søkes i mytologien.»

Jeg vil arbeide for at det gode alltid skal vinne i meg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Det viktigste aspektet av kjærlighet er ikke i å gi eller motta den: «Det er i dens vesen. Når jeg trenger kjærlighet fra andre, eller trenger å gi kjærlighet til andre, er jeg fanget i en ustabil situasjon. Å være kjærlighet, heller enn å gi eller ta kjærlighet, er det eneste som gir stabilitet.»

Ram Dass

Det er ikke feil å anerkjenne de ulike følelsene som dukker opp inne i meg fra tid til annen. Før skjøv jeg dem unna i skam, men nå våger jeg å møte dem, kontra å ignorere dem. Jeg tillater meg fullt ut å bli den følelsen.

«Naturen til kjærlighet er at den fanger deg når du ikke er på vakt, utsetter deg for reglene du aldri har møtt, noen av dem motstridende.»

Ivan Doig

Jeg pleide å føle meg forfulgt av livet, som om det var innstilt på å holde meg nede. Jeg ga det skylden for alt som ikke gikk min vei. Dette forsterket troen på at jeg var et offer for omstendighetene. Heldigvis, livet sendte meg mennesker, hendelser og lærdommer som hjalp meg til å innse sannheten.

Offerstatus er en av de største hindringene for et godt liv. Det er troen på at noen eller noe annet er ansvarlig for innholdet, kvaliteten, eller opplevelse av livet. Heldigvis oppdaget jeg  hva jeg holdt på med og tok ansvar for både meg selv og erfaringene mine.

Med en slik innsikt er det lettere å kape meg et liv som jeg liker og som tjener meg.

Jeg trodde at jeg ikke følte eller oppførte meg som et offer, og at det derfor ikke gjaldt for meg. Faktisk er det ofte lettere å se offeratferd hos andre enn det er å se det i eget liv, tanker og handlinger.

På et tidspunkt, har trolig alle følt seg som et offer. Selv den mest fullverdige av oss kan ha øyeblikk av offer lignende tenkning. Jeg tror ikke det finnes noen som ikke kan ha nytte av å ta en nysgjerrig titt inn i sg selv. Det er ingenting å tape og alt å vinne om vi våger.

Da jeg trodde at jeg var et offer for livet, hadde jeg tanker og oppfatninger som ikke akkurat styrket meg som den jeg ønsket å være.

• Jeg reagerte på ytre hendelser og personer i stedet for proaktivt å skape mine egne behov.
• Jeg manglet retning og var som en fjær i vinden som lander der den landet.
• Jeg tenkte ofte at andre hadde kontroll over livet mitt.
• Jeg klandret andre for omstendighetene jeg levde under.
• Jeg kjente meg hjelpeløs og fastlåst.
• Jeg kjente med adskilt fra alle gode krefter.
• Jeg dvelte ved tidligere hendelser som syntes å ha «stjålet» eller forhindret meg fra å oppleve et godt  liv,  eller som hadde skadet meg.
• Jeg opplevde verden som et farlig og skummelt sted.

Jeg levde  i konstant frykt og ventet bare på at den neste negative hendelsen skulle skje.  Siden jeg alltid var opptatt og utmattet av å håndtere neste krise, trodde jeg at jeg var produktiv.

Innerst inne forventet jeg ikke å oppnå drømmene mine. Noen ganger tenkte jeg faktisk at andre var ansvarlige for det som skjedde rundt meg. Når alt var utenfor min innflytelse, var jeg  hinsides skyld. Jeg kjente meg sjelden ansvarlig for eventuelle negative utfall. Jeg kunne ikke tape fordi jeg aldri deltok i spillet. Selv om jeg trodde at det var en snarvei til et enklere liv, opplevde jeg håpløshet. Den kjentes som en skjebne verre enn fiasko. Ved å unngå risikoen ved å gjøre feil og miste noe jeg gjerne ville ha, kastet jeg bort alle mulighetene jeg hadde for å lykkes. Slik kunne jeg aldri vinne.

Selv om det kan virke brutalt å innrømme, er jeg ansvarlig for både det gode og dårlige i livet mitt. Alt av det. Hver beslutning jeg tar, hver oppfatning jeg har, og hver handling jeg tar eller avstår fra å ta blir en side i boken som danner livet mitt. Selv en passiv handling som å la andre ta avgjørelser for meg er mitt ansvar. Når jeg går bort fra noe negativt som et mislykket forhold,  en tøff jobbsituasjon, eller hva som enn har skjedd, så er det mitt ansvar, også.

Alt jeg opplever blir en portal for dypere oppdagelser når jeg slutter å dele erfaringer inn i kategorier av hva som er akseptabelt, og hva som ikke er det. Det er mye å finne i meg når jeg er villige til å utforske meg selv på denne måte

«Så, for å si det på en negativ måte, kan du ikke gjøre noe for å forandre deg selv, for å bli bedre, til å bli lykkeligere, til å bli mer rolig, til å bli mer mystisk. Men hvis jeg sier at du ikke kan gjøre en dritt, kan du forstå dette negative utsagn på en positiv måte. Det jeg egentlig sier er at du ikke trenger å gjøre noe, fordi når du ser deg selv på riktig måte, er du like mye et ekstraordinært naturfenomen som trær, skyer, mønstrene i rennende vann, den flammende ilden , ordningen av stjernene, og formen av en galakse. Du er bare sånn, og det er ingenting galt med deg i det hele tatt.»

Alan Watts

«Du kan godta eller avvise den måten du blir behandlet av andre mennesker, men inntil du helbreder sårene fra fortiden din, vil du fortsette å blø. Du kan bandasjere blødningen med mat, med alkohol, med narkotika, med arbeid, med sigaretter, med sex, men til slutt, vil det sive gjennom og sette flekker på livet ditt. Du må finne styrke til å åpne sårene, stikke hendene inni, trekke ut kjernen av smerten som holder deg i fortiden din, minnene, og slutte fred med dem.»

Iyanla Vanzant

Jeg tror virkelig at vi alle har vår egen indre helt eller heltinne som venter på oss, enten rett under overflaten eller dypt gjemt  et sted inne i oss. Det er den delen av oss som elsker seg selv, trygg og glad, som et lekent barn, som kjenner og liker sitt beste selv, og er sexy som bare det  – og ja selvsagt svært kreativ og villig til å ta risker. Med et godt øye og god smak … og en trang til å skape nye stiler unik for hver enkelt, engasjerende, dristig … og magisk.

Jeg er den mektigste personen i livet mitt.

Det har ikke alltid vært slik.

«Pust. Alle gangene du føler deg engstelig og  overveldet. Alle gangene du føler stor smerte. Minn deg selv på at hver gang har du kommet deg gjennom. Livet har kastet så mye på deg, og til tross for hvor vanskelig det har vært, har du overlevd. Pust og stol på at du kan overleve dette også. Stol på at denne kampen er en del av prosessen. Og stol på at så lenge du ikke gir opp og fortsetter å bevege deg fremover, uansett hvor håpløst det virker,  vil du klare det.»

Daniell Keopke

Verdien i å forstå og ta ansvar for min del er ikke å flytte skylden over på meg og få meg til å kjenne meg forferdelig, og som en taper.  Tvert imot, å ta ansvar for alle aspektene av livet mitt, både det positive og det negative, gir meg kontroll over det. Når jeg er  ansvarlig for forholdene og omstendighetene rundt meg, så kan jeg også endre dem.

Det er her et oppfylt liv begynner.

Jeg lever som en heltinne i kamp. Heltinnen sier; «Jeg vil skape mine drømmer», men snart, oppstår alle slags utfordringer.  Mørke omringer meg og det virker som om nederlaget er sikkert. Likevel holder jeg ut. Jeg graver dypere, ser etter nye metoder, og fortsetter den seige jakten. Jeg faller ofte, men jeg blir bare en fiasko dersom jeg nekter å reise meg opp igjen. Så lenge jeg holder ut, kommer suksessen til slutt.

Det er dette vi betaler for å se på kino. Det er det vi beundrer i andre. Jeg kan ikke være i stand til å kontrollere hvert møte, hendelse, eller utfall i livet mitt, men jeg kan alltid kontrollere oppfatningen og reaksjonen min på den. Når jeg velger å svare kraftfullt, er suksess uunngåelig.

Det er sant.

Derfor gir jeg ikke opp. Jeg prøver noe nytt, snakker med nye mennesker, endrer synet mitt, og tror på meg selv. Det er ingen tvil om at en løsning finnes for meg. Ingen spørsmål. Jeg trenger bare å motta eller oppdage den.

«Mirakler er ikke alltid store.
Hvis du tilbringer all tid på jakt etter store mirakler, vil du sannsynligvis gå glipp av mange av de små som å finne nøklene dine når du trenger dem, møte en gammel venn igjen, eller komme deg trygt hjem. Du blir gitt små mirakler hele tiden. Jo mer du ser etter dem, jo mer vil du se av dem.»

For å kunne helbrede offertankene mine, kreves det at jeg bevisst inntar et nytt ansvarlig perspektiv og eliminerer gamle mønstre. Jeg tenker det er som en kopp som gradvis fylles med friskt, rent vann til erstatning for det grumsete vannet som var der. På et tidspunkt, vil koppen renne over, og når jeg fortsetter å fylle på med rent vann, vil koppen snart være fylt med klart vann. Jeg fjerner meg fra offer bevisstheten ved en lignende prosess. Det grumsete vannet representerer en offer lignende tenkning. Ved konsekvent å velge å bruke sunne, selvelskende, ansvarlige tanker og praksiser, endrer jeg sinnstilstanden og livet mitt.

Hver tanke er en bekreftelse, og jeg tenker nesten hele tiden.  Jeg velger affirmasjoner som skaper livet mitt. En god affirmasjon kan føre til endring straks jeg sier den. Her er noen eksempler:

• Jeg aksepterer og elsker meg selv akkurat som jeg er
• Jeg vet at jeg fortjener å bli elsket, og velger å si ja til å la meg bli elsket
• Andre mennesker liker og respekterer meg
• Livet mitt er fullt av gode opplevelser
• Jeg er en sterk person
• For hver dag som går blir jeg bedre på det jeg gjør
• Jeg er takknemlig for alt det gode jeg opplever og er en del av.
• Jeg er flink til og liker det jeg gjør.

Å repetere eller ramse opp affirmasjoner er ikke virkningsfullt i seg selv. Det er ikke ordene, men den nye måten å tenke på som påvirker livet mitt i positiv retning.  For å oppnå det må jeg leve meg inn i affirmasjonene, jeg må visualisere og oppleve følelsene de skaper i meg. Jeg må våge å tro på dem, og være villig til å innse at jeg har kraft til å påvirke livet mitt i positiv retning.

Du kan lage affirmasjoner som føles gode for deg. Affirmasjoner som kan gi deg en ny tro på deg selv og ditt eget potensiale. Koppen din fylles på nytt med rent magisk kildevann.

«Kjærlighet er det eneste virkelige. Alt annet er en illusjon. Kjærligheten kan ikke holdes tilbake fra meg. Jeg åpner hjertet mitt, forestiller  meg at hver eneste celle i kroppen pulserende med kjærlighet. Når jeg lever i kjærlighet, vil kjærligheten komme til meg på mirakuløse måter.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Du vil ikke gå deg vill dersom du praktiserer ordene til William Ward:

«Gjør mer enn å høre hjemme: delta. Gjør mer enn gi omsorg: hjelp. Ha mer enn tro: praktiser. Gjør mer enn å være rettferdig: vær snill. Gjør mer enn å tilgi: glem. Gjør mer enn å drømme: arbeid. «

Jeg har  i mange år undret meg over noe som har vært et mysterium for meg. Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor jeg mente at jeg var en sterk, selvstendig kvinne, men overfor de som sto meg nær ble jeg ofte en trengende, selvutslettende, usikker, med-avhengig, ullen dott.

Bit for bit, har jeg funnet frem til årsakene.  Det har gjort meg sterkere og tryggere på den jeg er, og jeg henfaller ikke til å gjøre meg avhengig av andre lenger. Nå føler jeg at jeg forlengst har funnet ut av det, og jeg kan se hva dette mysteriet alltid har vært.

Det er foreldre-såret.

Det er smerten til mor og far, innebygd i meg, gjennom smerten av deres mor og far, og smerten av deres mor og fars mor og far, og deres mor og far osv. Ned gjennom generasjoner, bevisst eller ikke, denne smerten har blitt overlevert i mønstrene til psyken vår. Du har gjerne slike mønstre du også, enten de er overlevert fra din mor, din far, begge to eller andre nære relasjoner fra barndommen din.

Når jeg kjenner sannheten, har jeg muligheten til å helbrede den, en gang for alle.

I dag  forstår jeg at mye av det mine foreldre slet med, var påført dem fra foreldrene deres.  Selv om de var bevisst på at de ikke ville gjøre de samme tabbene som sine foreldre, hadde de ikke verktøy og forståelse til fullstendig å lege sårene fra sin egen oppvekst.

Jeg roste meg av å være sterk, selvsikker og uavhengig og mest definitivt ikke redd. Men jeg kunne ikke unnslippe sårene fra «fortiden». Jeg begravde frykten min så dypt at jeg ikke kunne føle den lenger, akkurat som mine foreldre begravde sine følelser så dypt at de ikke kunne føle dem.

Jeg oppdaget, bit for bit, den begravde sannheten min, at så snart jeg kom nær andre, ble jeg som foreldrene mine og jeg hatet meg selv for det.

Forstå meg rett. Jeg elsket og så opp til foreldrene mine. Det er bare på noen områder at de ikke sto frem som de beste rollemodellene for meg, og min utvikling mot å bli en trygg og varm voksen.

Relasjoner, og da mener jeg ikke bare kjærlighets relasjoner, men alle typer nære relasjoner, ble den store testarenaen der skyggen min viste seg slik at jeg kunne se den i all sin (u) prakt.

Jeg vil aldri finne noen som kan møte meg gjennom styrken min, ble som et mantra for meg. Slik lot jeg andre bestemme kursen og innholdet i relasjonene mine.

Baksiden av dette er en tro på at jeg må være mindre enn jeg er for å bli elsket. Hvor kommer det fra denne negative tenkningen om meg selv? Er dette grunnen til at jeg ofte blir en svak, usikker og trengende kvinne i ulike menneskelige relasjoner? Fordi jeg er redd ingen kan håndtere mitt kraftige og sterke selv?

Bethany Webster har forsket på slike relasjoner og hva påvirkningen fra foreldre gjør med oss:

«Når vi blir sammenlignet med andre får vi lett en følelse av ikke å være gode nok.
Vi tror at det er noe galt med oss og føler skam.
Vi føler at vi må være små for å bli elsket og demper oss deretter.
Vi har en vedvarende følelse av skyld for å ville ha mer enn vi har for øyeblikket.»

Hvorfor? Hva er det med våre relasjoner, med våre foreldre som gjør dette med oss?

Det er frykt, våre foreldres frykt som havner på oss. Frykt for ikke å være gode nok, eller gjøre noe galt, eller ikke å følge reglene.

Mine foreldre følte  at de ikke var gode nok selv om de aldri sa det høyt, og selv om jeg bevisst avviser frykten, ubevisst, har den lenge fulgt meg og trykket meg ned.

Fra Websters forskning:

«Hvis en datter internaliserer morens ubevisste overbevisninger (som er en litt subtil form for» Jeg er ikke god nok «) så har hun morens godkjenning, men på en eller annen måte sviktet hun seg selv og sitt potensiale.

Men dersom hun ikke internaliserer morens bevisstløse tro i sine egne begrensninger, men snarere bekrefter sin egen kraft og potensiale, er hun klar over at hennes mor kan ubevisst se dette som en personlig avvisning. »

Arbeidet vi må gjøre som voksne for å helbrede sårene fra barndommen er ikke å klandre foreldrene våre for ikke å være gode nok, eller ønske at de var annerledes. Det handler om å komme til enighet med pregningen som vi bærer og helbrede den.

Fordi det alltid vil være pregning fra barndommen i oss. Alle har sår, i alle fall til en viss grad. De kan påvirke livene våre, eller kanskje bare være skygger vi ikke klarer å forholde oss til.

Å være forelder er en av de vanskeligste rollene et menneske kan ha. Uansett hvor gode vi er som forelder, vil vi alltid såre våre barn på en eller annen måte. Det er bare slik det fungerer.

Som voksne, er det opp til oss å møte vår psykiske pregning,  og avdekke de begrensende overbevisningene våre, for slik å kunne helbrede dem. Dette er hva det betyr å modnes.

Fra Websters forskning:

«Kostnaden for ikke å lege såret som er påført oss er å leve livet på ubestemt tid med:

En vag, vedvarende følelse av at «det er noe galt med meg.»
Aldri virkeliggjøre potensialet ditt ut av frykt for å mislykkes eller misbilligelse.
Å ha svake grenser og en uklar følelse av hvem du er.
Ikke føle deg verdig eller i stand til å skape det du virkelig ønsker.
Ikke føle deg trygg nok til å ta opp plass og si din sannhet.
Arrangere livet ditt rundt «ikke forstyr.»
Sabotere deg selv når du kommer nær et gjennombrudd.
Ubevisst vente på foreldres tillatelse eller godkjenning før du hevder ditt eget liv. »

Jeg oppdaget, med enda mer sjokk, at jeg var veldig sint på foreldrene mine. Jeg har alltid sagt at foreldrene mine var «gode forelder», og vi har hatt et «flott forhold.» Men dette var ikke hele historien. Det var langt mer kompleksitet ved vårt forhold enn bare enkel  kjærlighet, og jeg oppdaget dette for mange år siden da vi levde tett på hverandre.

Fordi følelser  ikke var akseptabelt å vise i oppveksten og heller ikke sinne, følte jeg meg skyldig og skamfull for å føle dette sinnet. Og enda mer skyldig og skamfull fordi jeg følte det mot foreldrene mine, de som hadde ofret seg for meg.

Jeg har heldigvis, lenge før foreldrene mine døde, kunne fortelle dem at jeg følte sinne mot dem uten frykt for at de ikke ville elske meg lenger. Og de sluttet ikke å elske meg. De forsto meg.

Det føles som et stort skritt mot helbredelse og opplevdes som en myndiggjøring i meg selv.

Tross alt, hvis du ikke kan kommunisere ærlig med foreldrene dine uten frykt for at sannheten om dine følelser vil bryte forholdet, hvordan i all verden kan du ha et følelsesmessig ærlig forhold med noen andre?

Du vil alltid være redd for at det å være følelsesmessig autentisk, vil bryte forholdet.

Og det er nøkkelen til å forstå hvordan våre foreldres sår påvirker de mellommenneskelige forholdene våre.

Forholdet vi har med våre foreldre som barn dikterer ofte våre forhold når vi blir eldre, enten vi innser det eller ikke. Og det er derfor, hvis du sliter med å skape gode relasjoner, det er så verdifullt å ta seg tid til å forstå ditt forhold til foreldrene dine.

Det er viktig for å fatte at når du ser på dine foreldres sår, at å lege dem, ikke har noe å gjøre med dem. Det handler ikke om hvorvidt de var bra eller dårlige foreldre, eller hvordan de sviktet deg. Det handler ikke om å skylde på dem, eller holde dem ansvarlig eller ønske at de hadde vært annerledes.

Det handler om å forstå dynamikken mellom dere og akseptere at de gjorde det beste de kunne på den tiden, og det er opp til deg å ta vare på dine egne behov nå.

Dette arbeidet gjør det mulig å omfavne deg selv som du er uten skam, og deretter kunne tilby deg og dine gaver til andre. Å lege foreldre – såret  handler til syvende og sist om å gå skikkelig inn i din egen kraft som en voksen.

Som et resultat av det arbeidet jeg har gjort på meg selv og såret fra foreldrene mine har jeg:

Lært å føle og håndtere følelsene mine.
Oppdaget at mine følelser og emosjoner er en kilde til visdom og informasjon.
Jeg har lært hvordan jeg skal utvikle sunne grenser. Jeg vet hvor jeg ender og den andre begynner, og jeg vet hvilke følelser som er mine og hvilke som tilhører den andre.
Jeg har lært at det er greit å sette mine egne behov først, at jeg betyr noe også!
Det er aspekter jeg fortsatt jobber med.

Spesielt:

Jeg trenger fortsatt å lære å ha medfølelse med meg selv. Jeg  lærer fortsatt å elske meg selv mer.
Jeg trenger å lære å ta meg selv mindre seriøst. Hvordan leke og ha det gøy!
Jeg har oppdaget at følelsen av sinne mot foreldrene mine fordi de ikke oppfylte mine behov er naturlig, men jeg ser også at jeg når jeg  ikke komme til fred med dette sinnet,  hindrer det meg fra å flytte inn i min fulle makt som kvinne.

Jeg aksepterer i dag foreldrene mine for hvem de var med begrensninger og gaver. Slik kan jeg fritt hevde mine egne indre gaver og jeg har lært å elske dem betingelsesløst akkurat som de var. Dette er det arbeidet jeg har holdt på med.

Jeg vet at jo mer jeg er i stand til å helbrede og eie mine egne foreldres sår før jeg selv fikk barn, desto mindre såret ville barna mine ha vært. Dessverre forsto jeg ikke dette til fulle før de to guttene mine ble voksne. Jeg håper at min sønn (han som lever) vil klare å gi sine barn et mer reflektert syn på det jeg nå har oppdaget.

Dette er hvordan de karmiske mønstrene brytes. Hver generasjon, har en mulighet for økt bevissthet, for større aksept, og for helbredelse og frigjøring.

«Kjernen i ditt
sanne selv
er aldri tapt.
Gi slipp på alt
å late som og
å bli
det du nettopp har gjort
for å tilhøre.
Krøll deg sammen med din
råhet og kom hjem.
Du trenger ikke å
finne deg selv;
du må bare
slippe deg selv inn.

D. Antoinette Foy

Jeg er en sterk, trygg, kraftfull kvinne. Det har jeg alltid vært. Likevel har jeg også vært svak, usikker og trengende. Alle disse karaktertrekkene har definert meg. Min fornektelse og avvisning av de delene av meg som jeg ikke liker, speiler min fornektelse og avvisning av de delene av foreldrene mine som jeg ikke likte, paradoksalt nok tillot jeg disse delene å blomstre i meg.

Det var først da jeg endelig hadde mot til å snu og se på hele meg, at jeg kunne begynne å helbrede de delene av meg, og også mitt forhold til foreldrene mine.

I mange av relasjonene jeg hadde til andre mennesker var jeg mer svak, trengende og usikker enn jeg var sterk, selvsikker og kraftig. Jeg bagatelliserte meg selv for å få den kjærligheten jeg så desperat trengte.

«Elsk deg selv. Tilgi deg selv. Vær tro mot deg selv. Hvordan du behandler deg selv setter standarden for hvordan andre vil behandle deg.»

Steve Maraboli

Nå har dette endret seg.

Nå kjenner jeg min egen kilde til kjærlighet, og det er mitt ansvar å dekke mine egne behov.

Jeg må ikke lenger oppsøke andre for å fylle det tomme hullet jeg hadde inne i meg.

Mysteriet er løst og jeg bli den kvinnen jeg alltid trodde at  jeg var, full av kjærlighetens magi.

«Ikke stå ved min grav og gråt
Jeg er ikke der; Jeg sover ikke.
Jeg er tusen vinder som blåser,
Jeg er diamanters skinn på snø,
Jeg er solen på modnet korn,
Jeg er det milde høstregnet.
Når du våkner om morgenen er stillhet
Jeg er raskt oppløftende hastverk
Av rolige fugler i sirklende flukt.
Jeg er de myke stjerner som skinner om natten.
Ikke stå på min grav og gråt,
Jeg er ikke der; Jeg døde ikke.»

Mary Elizabeth Frye

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

«Du har styrken som trengs for å møte denne dagen.
Du har et lys til å skinne som vil vise deg vei.
Du har mot til å se dine drømmer gjort sanne.
Fordi, min venn, kjærligheten beveger seg med deg.
Du kan ikke mister veien. Engler er med deg, hver dag.
Velsignelser og kjærlighet og lys og fred sendes til deg nå og alltid.»

Så lenge jeg har et hjerte er jeg i faresonen for hjertesorg. Jeg trenger ikke be om unnskyldning for følsomheten eller for sårbarheten min lenger. For det er gaver som er gitt meg.

I det hjertet mitt åpner seg, kan jeg like godt forberede meg på å føle mer, ikke mindre. For kjærligheten vil aldri be meg om å overskride noen form eller grense, som jeg ikke er klar for å bryte. Jeg deler kjærligheten min med deg.

Jeg holder ikke noe tilbake lenger. For det er bare gjennom hjertet mitt at kjærligheten kan finne en trygg passasje inn til deg. På en eller annen måte har jeg funnet meg selv i prosessen.

«Du kan ikke redde alle. Noen mennesker kommer til å ødelegge seg selv, uansett hvor mye du prøver å hjelpe dem.»
Bryant McGill

Jeg ønsker å være et godt menneske og være nyttig for de som er i vanskeligheter, men det er umulig å gi til andre dersom jeg blir utnyttet av mennesker som jeg bare vil godt. Jeg må være god mot meg selv først. Jeg glemmer for lett å ta vare på meg selv. Jeg kan bare ikke redde alle.

Noen mennesker kommer til å ødelegge seg selv, uansett hvor mye jeg prøver å hjelpe dem. Deres liv er full av tomhet, kaos og dysfunksjon, og de legger gjerne fra seg elendigheten og smerten de føler i livet sitt, hos meg dersom jeg tillater det.

Andre har suksess i det ytre og er tilsynelatende ikke selvdestruktive. De ødelegger ikke seg selv, men i stedet overlever de gjennom å ødelegge andre. Jeg har altfor lenge latt slike mennesker få dominere livet mitt. Det er mitt liv har jeg innsett, og jeg har rett til og ansvar for å ta gode beslutninger for meg selv.

Å tenke slik er tøft fordi det er vanskelig å løsrive meg fra det som er og har vært. Faktisk har jeg ofte ikke klart det, og løsrivelsen har skjedd ved at mennesker fjerner seg fra meg, eller rett og slett forlater livet. I ettertid ser jeg at jeg har vært for feig til å ta beslutningen som jeg innerst inne visste var den rette for meg.

Jeg har ikke vært flink nok til å stå opp for meg selv og sette de personlige grensene mine.

«Fra bakstreberske medarbeidere til innblandingen fra en svigerinne, er du ansvarlig for hvordan du reagerer på mennesker og hendelser i livet ditt. Du kan enten gi negativiteten makt over livet ditt, eller du kan velge lykke i stedet.»
Anais Nin

Livet mitt endret seg dramatisk til det bedre da jeg lærte å fjerne meg fra slike relasjoner. Luften rundt meg kjentes friskere og mer oppkvikkende. Jeg kjente meg full av glede, energi og kjærlighet til livet. Med alt det kvelende og kontrollerende borte, var jeg klar til å leve igjen, og være den jeg alltid ønsket å være. Å leve livet på egne premisser og ikke måtte svare for andre enn meg selv. Med andre ord, styre min egen skjebne. Herlig og magisk forlokkende.

«Viljen til å vinne. Ønsket om å lykkes. Trangen til å nå ditt fulle potensiale. Dette er nøkkelen som vil låse opp døren til personlig fremragenhet.»
Confucius

Å leve et vellykket liv betyr ganske enkelt å sette sammen en rekke vellykkede dager. Det betyr å slutte å fokusere på «å komme meg gjennom dagen». Livet mitt består av dager, uker og måneder. De skal bety noe. Det betyr at jeg må ta kontroll over livet og våge å leve det ut.

Jeg bråvåknet tidlig i dag morges av en vakker og livaktig drøm. Eller var det virkelig. Jeg var lys våken og kjente en herlig ro i kroppen. Jeg visste at slik kan livet mitt være hver morgen om jeg våger gripe det som bys meg og som jeg ønsker.

«Grav dypt i din sjel for å gjenopprette den du en gang var før du ble slik noen andre ønsket.»
Anurag Prakash Ray

Altfor ofte har jeg blitt på stedet hvil fordi jeg er redd for å gjøre noe annerledes, være annerledes, eller kaste meg ut i det ukjente

Jeg trenger ikke å leve livet slik at det er tilfeldighetene som styrer det. Alternativene er alltid tilgjengelige for meg. Jeg tar tilbake kontrollen over livet og trener på å ta nye valg.

Å få det jeg ønsker fra livet er et spørsmål om å løse de problemene som står mellom der jeg er nå, og det stedet som jeg ønsker å være. Ingen er uten problemer. Det er en del av å leve.

Jeg fikk dette livet fordi jeg er sterk nok til å leve det. Det er godt å vite at det er mulig å komme ut av hvilket som helst mørkt sted, modigere, vakrere og sterkere enn før.

«Mulighetenes land er et bedre sted å gjøre til hjemmet ditt enn området for forventning noensinne vil bli»
Rasheed Ogunlaru

Altfor lenge har jeg gått glipp av min del av glede og kjærlighet. Ikke fordi det ikke har vært tilgjengelig, men fordi jeg har overlatt makten og styringen av livet mitt til andre. Uansett hvordan jeg ser på det i etterkant, da jeg levde livet etter andres forventninger, hadde jeg ikke kontroll over hvordan det ble.

Da jeg begynte å fortelle meg selv at jeg kan nå målene mine, lærte jeg å vokse. Mange ganger om dager fortalte jeg meg selv disse ordene: «Jeg lykkes med det jeg bestemmer meg for» som et mantra. Det endret livet mitt.

Hvordan blir jeg lykkelig tenkte jeg ofte før. Jeg trodde at det var opp til noen andre å gjøre meg lykkelig.

Heldigvis sluttet jeg å vente på at lykken skulle finne meg. Den er ikke en belønning som deles ut fra et eller annet fjerntliggende sted, fordi jeg har lidd så mye eller fortjener den. Lykke er ikke noe jeg passivt mottar, det er noe jeg aktivt gjør.

Det er sant at lykken er et valg jeg må ta hver dag. Det er også sant at den ofte kommer når jeg er så opptatt med å leve, at jeg knapt har tid til å tenke på om jeg er lykkelig eller ikke. Jeg velger å omfavne livet, finne samhørighet og være til nytte for mennesker som kommer min vei. Og det merkelige og magiske er at jeg oppdaget at lykke er et fantastisk biprodukt.

«Det er ikke sant at alle er spesielle. Det er sant at alle en gang var spesielle og fortsatt besitter evnen til å gjenopprette det.»
Criss Jami

Varig lykke kommer mest sannsynlig når jeg møter livet med mot og vet at jeg gjør det rette, uansett hvordan det ender opp. Jeg og bare jeg er ansvarlig for min egen lykke. Jeg griper dagen og tar kontroll.

Jeg kan ikke leve livet i frykt, famle rundt i mørket med oppmerksomheten på alt jeg ikke vil eller frykter skal hende.

Det krevde mot å ta en god titt på meg selv og oppdage at jeg har så mange fantastiske egenskaper. Egenskaper som jeg før hadde benektet, og ikke hatt tro på fantes i meg. Jeg tok en beslutning. Jeg bestemte at det ikke lenger var godt nok å vite hvor jeg ikke ønsker å gå. Jeg fant mot til endelig å ta livet i egne hender. Jeg valgte retning og valgte det jeg mest av alt ønsket.

Da jeg fant mot til å gå etter de største drømmene mine, har livet funnet en måte å få drømmene til å gå i oppfyllelse. Livet har en måte å åpne dører som jeg ikke engang kunne se. Og de mest fantastiske og utenkelige hendelser begynner å skje rundt meg. Hvem har sagt at livet er kjedelig? Ikke jeg nå lenger…..

Jeg har forlengst sluttet å bry meg om hva alle andre mener er viktig eller tenker om livet jeg har valgt å leve. Jeg bruker tiden min på å utvikle styrken min. Hver dag kommer jeg et skritt videre mot målet mitt, og jeg kjenner at en varm, magisk lykkefølelse sprer seg i meg og rundt meg. Tenk at jeg som før ikke så annet en plikt, nå kan oppleve et så spennende og godt liv.

«Du vil lære, når du blir eldre, at regler er til for å brytes. Vær modig nok til å leve livet på dine vilkår, og aldri, aldri be om unnskyldning for det. Gå mot strømmen, nekt å etterleve, ta veien som er minst brukt i stedet for den velbrukte allfarveien. Le i møte med motgang, og hopp før du ser. Dans som om alle ser på. Marsjer i takt med din egen trommeslager. Og hardnakket nekt å passe inn »
Mandy Hale

Og jeg sier på nytt:
Jeg holder ikke noe tilbake lenger. For det er bare gjennom hjertet mitt at kjærligheten kan finne en trygg passasje inn til deg. På en eller annen måte har jeg funnet meg selv i prosessen.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

.

I perioder, når livet oppleves tung er det ikke alltid lett å se lyspunktene. I stedet henger jeg meg så altfor lett opp i det som gir motstand. Det jeg tror at jeg ikke mestrer eller ikke liker. Det kan også være situasjoner som jeg opplever at jeg ikke har kontroll over.

«Ingenting er så godt, eller så ille som det først kan se ut som.»

Jeg liker dette sitatet. Det gir håp om at det tøffeste tøffe ikke er så tøft som jeg først trodde. Grunnen til at jeg ofte opplever det slik kommer av noe som hjerneforskere kaller » resonans «.

Resonans, gjenlyd, gjenklang. I fysikk brukes resonans om at et svingedyktig system vil oppta energi og komme i sterke svingninger når det blir påvirket av en periodisk kraft med samme eller nær lik frekvensen som  er systemets egen frekvens.  Fenomenet er meget utbredt i naturen i de forskjelligste former.

Holder jeg en svingende stemmegaffel i nærheten av noe annet med samme svingetall, begynner det siste å svinge.  Faktisk, kan broer komme i resonans og bryte sammen når det marsjeres i takt over dem.

Et krystallglass kan knuse når en operasangerinne tar en kraftig og høy tone. Glasset tar opp energi fra lydbølgene og beveger seg som svingninger, inntil svingningene blir så store at glasset knuser. Sangerinnen må treffe tonen som er identisk med glassets egenfrekvens og holde den, siden en liten endring i frekvensen vil føre til at glassets frekvens kommer i motfase med lydbølgene. Da vil glassets svingninger dempes og dermed unngå å knuse.

«Når mennesker med lignende frekvenser kommer sammen, er produksjonen ikke en enkel sum av individuelt arbeid, men eksponentiell. I vitenskapen kaller vi dette fenomenet resonans. Ytelse på dette stadiet er hinsides enhver logisk grense. »

Ravindra Shukla

Hjerneforskere har oppdaget at glade tanker har samme «resonans » i hjernen. Det er det samme med triste tanker. De deler også samme resonans. Når jeg tenke glade tanker, tiltrekker jeg naturlig minnene om andre glade tanker. Det gir «resonans.» Alle opptrer på den samme glade «resonansen». Det samme med de triste tankene mine. De tiltrekker tilsvarende triste «resonans» tanker.

I utgangspunktet, er tanker og minner » stilt inn på» bestemte frekvenser, basert på den informasjonen de er kodet med … som: «Dette er lavt nivå, dårlig stoff.» «Dette er høyt nivå, glad stoff.» I hvilken som helst  «resonans» mine  nåværende tanker og minner svinger på, vil de tiltrekke seg tanker og minner fra lignende tidligere informasjon.

Med andre ord, når jeg er fornøyd, oppstår en strøm av positive tanker.

Det samme skjer med negative tanker. Heldigvis, over tid, vil negativ hjerneresonanser til slutt svinge tilbake til sin normale, daglige, midt nivå  sone. Når det skjer, inntrer følelsen av «ro».

.

«Resonans skjer når sinnet og hjertet ditt blir  synkronisert.»

Ravindra Shukla

Det er godt å vite at de triste dagene alltid blir etterfulgt av bedre dager. Den indre biologien min tilsier at jeg vil svinge tilbake til normalen. Og studier har også vist at jeg kan ende opp på i enda høyere lykkeligere sone. Det er fordi etter at mye negativt har skjedd, vil jeg ende opp med å verdsette alt det gode i livet mitt enda mer.

Professor Richard Lucas har forsket på effektene av dårlige og gode tider og hvordan de virket inn på humøret. Han forsket på de som har vunnet store summer, til de som opplevde ødeleggende skader. Forskningen viste at alle mennesker i utgangspunktet reagerte sterkt på det gode eller dårlige som skjedde. Men, til slutt kom nesten alle tilbake til sitt tidligere daglige lykke nivå.

«Å lese en bok, for meg i alle fall, er som å reise i en annens verden. Hvis det er en god bok, så føler du deg komfortabel og likevel engstelig for å se hva som kommer til å skje med deg der, hva som er rundt neste hjørne. Men hvis det er en elendig bok, så er det som å gå gjennom Secaucus, New Jersey – det lukter og du skulle ønske du ikke var der, men siden du harstartet turen, ruller du opp vinduene og puster gjennom munnen din til du er ferdig.»

Jonathan Carroll

Det er godt å huske på. Det er ikke ofte at vi knuses som krystallglasset eller at fundamentet vårt, broen vår faller ned. Vi er robuste som mennesker og det må mange spesielle omstendigheter til før frekvensen vår  svinger i pakt med de negative ytre omstendighetene slik at vi bryter sammen.

Selv om vi bryter sammen, vil det alltid være håp for helbredelse. Dette er for meg en viktig grunn til at det aldri er for sent, at det alltid finnes håp, og at å gi opp eller velge å gjøre slutt på livet, er en form for å få glasset vårt knust, Det er ingen god utvei. Holder vi bare ut en stund til finnes det alltid lys i tunellen.

Studiene viste at etter posttraumatiske opplevelser, gikk mange mennesker faktisk tilbake til et høyere enn vanlig godt humør. Han tilskriver denne høyere effekten at mennesker verdsetter det gode i livet mer etter å ha opplevd tunge og vanskelige tider. Resultatet blir at mitt fornyede fokus på å verdsette alt det gode i livet mitt, henter enda mer varme positive tankeminner. . . og dermed øker humøret mitt.

For å forbli i en positiv resonans trenger jeg å se på livet med et positivt og optimistisk syn.

Psykologer finne at de som fokuserer på å være takknemlige, ender opp med følelsen av å være gladere, mer energiske, og mer optimistiske enn de som ikke gjør det. Så derfor fokuserer jeg på de menneskene, situasjonene og erfaringene som gir meg glede. Slik får jeg hjernen min til å resonnere på en lykkelig temperatur.

Hva Tror jeg på i dag?

Hva har jeg Tillit til i dag?

Hva er jeg Takknemlig for i dag?

Hva kan jeg Tilgi i dag?

Hva rommer min Tilstedeværelse i dag?

Gro-Helen Tørum

Og jeg kan tilføye. Hvilken resonans har Tankene mine i dag? Jeg lever i dag. I går er forbi og i morgen er enda ikke kommet. Derfor er det i dag som trenger min oppmerksomhet.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Det er ikke ofte jeg skriver om forhold som kan oppfattes som et politisk innlegg.

For meg er det viktige, dokumenterte fakta jeg legger frem. Det er et forsøk på å klargjøre, mest for meg selv, hva som er viktig å ha fokus på, nå og i årene som kommer.

Det er i alle fall slik jeg ser det. I dialog med andre kan jeg utdype og utvikle synspunktene mine, slik at de kan gi grunnlag for de endringene som er nødvendige for en bedre og mer rettferdig fremtid.

Det jeg skriver her er ganske forenklet og berører bare overflaten av en ganske kompleks problematikk. Selvsagt trenger vi å gå dypere inn i problematikken.

Menneskelig framgang skjer ikke automatisk og er heller ikke en selvfølge. Vi står nå overfor den kjensg jerning at i morgen er i dag. Vi står ansikt til ansikt med øyeblikkets krav om handling. I livets og historiens gåtefulle gang er det mulig å handle for sent … Vi kan rope i fortvilelse på tiden at den må ta det med ro, men tiden hører ikke på bøn­ner, den bare haster videre. Over de bleke ben og levninger av mange sivilisasjoner står de patetiske ord skrevet: For sent.”

Martin Luther King Jr. i Kaos eller fellesskap

Leste en artikkel skrevet av Helge Lurås, redaktør for Resett som sjokkerte meg. Han kalte de som mener noe annet en det han står for, for tullinger. Særlig handler det om det han kalle klimahysteriet. Han mener at det som nå sprer seg i media og hos venstresidens toneangivende krefter er godt nytt for de som står ytterst på høyrefløyen i Norge. De kan trygt stå på sitt og trekke på smilebåndet etter hvert som det ene absurde forslaget etter det andre blir frontet. Han hevder også at venstresiden, snakker og snakker, men gjør lite med problematikken de tror på. Det kan han for så vidt ha rett i, men det handler vel mest om at de til nå er i mindretall på Stortinget.

Det er mer enn tydelig at han og hans likesinnede ikke tror det er noen overhengende fare. Dette i motsetning til det som FN står for:

Klikk for å få tilgang til hdr2007-8-norwegian-summary.pdf

Måten verden takler klimaendringene på i dag, vil ha direkte innvirkning på utviklingsmulighetene for en stor del av menneskeheten. Dersom vi mislykkes, vil resultatet bli en framtid med reduserte muligheter for de fattigste 40 prosent av verdens befolkning – omkring 2,6 milliarder mennesker. Det vil føre til at allerede store ulikheter innenfor de enkelte land vil bli enda større, det vil undergrave arbeidet for å utvikle et mer inkluderende globaliseringsmønster, og det vil føre til enda større forskjeller mellom rike og fattige.

The United Nations Development Programme (UNDP)

FNs bærekraftsmål:

https://norad.no/om-bistand/dette-er-fns-barekraftsmal/barekraftsmalene-hovedmal-og-delmal/

For meg er det ingen tvil om utfordringene vi står overfor i verden i dag handler om klima, og utjevning mellom fattige og rike. Mest av alt handler det om å skape fred mellom mennesker, religioner, grupperinger og nasjoner. Uten dette kan det bli vanskelig, ja nesten umulig å oppnå FNs bærekraftsmål og gjøre noe med klimakrisen.

Det handler om hvordan vi fordeler og forvalter jordens ressurser mellom oss. Hvor godt vi klarer å avhjelpe nød og fattigdom, Gi nødvendig skolegang, riktig helsehjelp osv.

Det betyr at de rike må gi noe av sin rikdom til de som har minst. Med andre ord handler det om en solidarisk fordeling av jordens ressurser.

Dette er ikke noen ny problematikk. I min ungdom, som student og aktiv ungdomspolitiker og medlem i blant annet «Fremtiden i våre hender», var dette noen av de viktigste temaene vi tok opp. Selv om det har skjedd fremskritt siden den gang, har verden i mange henseelser gått fra vondt til verre. Utviklingen er skremmende på områder som klima, fordelig og fred.

Det er lett å glemme at den største urettferdigheten i verden ikke finnes mellom fattige og rike innad i Norge, men mellom oss som er blant verdens 1 prosent rikeste mennesker målt i inntekt, og de resterende 99 prosent.

De ti prosent rikeste menneskene på jorda, som vi tilhører, slipper ut over halvparten av verdens klimagasser.

Ved å ødelegge naturområder, forsøple havet med plast, og øke temperaturen på kloden, stjeler vi hver dag ressurser og trygghet fra fremtidens barn.

I dag mener mange at svaret på de globale flyktningkrisene er å stenge døra godt igjen. Riktignok mener alle de store partiene at løsningen er å «hjelpe dem der de er», men de viser ikke nok interesse for å gjøre det.

Mange er redde for vår egen velstand om vi slipper for mange flyktinger inn i landet vårt. Solidarite med andre er hos mange lite fremtredende.

En globalt solidarisk politikk er ikke bare for godhjerta idealister. Det er avgjørende for Norges egen sikkerhet. I vårt århundre kan over 500 millioner mennesker bli drevet på flukt av klimaendringer. Det kan skape konflikt, nye kriger og folkevandringer til rike trygge land. Selv ikke Norge, i Europas utkant, vil være uberørt av dette.

Det er viktig at vi fortsetter med å gi sårbare utviklingsland teknologi, kunnskap og støtte til å skape mer robuste samfunn. Vi kan gjøre det mulig for dem å leve i tøffere forhold, dyrke nye matsorter, og bygge robust infrastruktur som tåler de endringene som kommer. Dette vil ha stor betydning i arbeidet med å forebygge store folkevandringer, nye kriger, utrygghet og nød.

Grunnen til at jeg skriver dette akkurat i dag, er at jeg nettopp har hatt en samtale om utfordringene vi står overfor. Den gjorde meg urolig fordi det viser med all tydelighet at mange er villige til å gå veldig langt for å oppnå resultater i forhold til både klima- og bærekrafts utfordringene.

Jeg forsto plutselig at mennesker som jeg hadde oppfattet som moderate, gradvis var blitt radikalisert og til dels ekstreme i sine synspunkter. Hensikten helliger midlene for dem.

Ekstremist er en som har ytterliggående synspunkter på noe eller en som er villig til å bruke ekstreme metoder.

Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, religiøse og/eller ideologiske mål. Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå slike mål.

Her kan du lese mer om radikalisering:

https://www.plattform.no/radikalisering/

Det er så mange ulike svar på hva som må gjøres for å redde verden, blant de som erkjenner at noe må gjøres. Mange er villige til å gå langt for å nå målene. Noen blir veganere. Jeg er ikke veganer, men jeg respekterer de som har en slik livsfilosofi.

«Veganisme er et etisk standpunkt, en subkultur og en levemåte basert på respekt for alt levende, dyr inkludert. Veganere har et plantebasert kosthold og unngår all mat av animalsk opprinnelse. Det vil si at dietten ekskluderer kjøtt, fisk, skalldyr, egg, meieriprodukter og honning, og andre ingredienser som stammer fra dyr. Veganere unngår også å benytte dyreprodukter som lær, pels, ull, silke, osv. og veganere unngår å støtte produksjonsformer som utnytter dyr, så langt det er mulig.
Veganere støtter ikke dyreforsøk og unngår produkter som er fremstilt ved bruk av forsøk på dyr, som kosmetikk, hudpleie- og husholdningsartikler. Veganere støtter heller ikke underholdningstjenester som baserer seg på utnytting av dyr, som sirkus, akvarier og kommersielle dyrehager. Veganere er også imot pelsdyrindustrien og alle former for jakt og fangst.
Veganisme er en undergruppe av vegetarianisme. Ulik de tidlige vegetarforeningene som ekskluderte kjøtt og fisk fra kostholdet av rent helsemessige årsaker, er veganeres fremste formål å unngå utnytting, lidelse og død for dyr. Veganere mener at samfunnets utnytting av dyr bør avskaffes og erstattes med humane alternativer.»

Fra Wikipedia

Det som skremmer meg er at noen veganere bruker voldelige metoder eller sjikanerer andre som ikke står for det samme som dem. I Sverige har voldelige veganere angrepet bønder for å få fem budskapet sitt. Det er en utvikling som grenser mot fanatisme, og vil ikke skape samhold og felles front mot utfordringene våre.

Vi må kunne leve side om side og respektere at noen spiser kjøtt og andre ikke. Kanskje løsningen er noe midt i mellom.

Det samme gjelder andre med et annet ståsted og virkemidler. Et virkemiddel kan være å kjøre el-bil. Det kan være en god løsning for noen, men igjen, ikke for alle. Jeg minner om respekt for hverandre. Andre velger å bruke offentlig transport.

Fortsatt er det mange rike som bruker privatfly. Som Al Gore, han kjemper for et bedre klima, så hvorfor bruker han privatfly og ikke rutefly når vi vet hvor skadelig fly er for klimaset. Kanskje kan el-fly være løsningen på sikt …

https://www.algore.com/

Det samme kan sies om Gunnhild Stordalen og hennes EAT kampanje. Hvorfor bruker hun privatfly?

https://eatforum.org/about/

Det er viktig å kunne vise verden at vi lever slik vi lærer. Forbilder har stor makt og det de gjør blir lagt merke til. Det handler om troverdighet.

I en opphetet diskusjon fikk jeg høre at aktiv dødshjelp når et liv ble levd uverdig, var et godt virkemiddel. Vi sparer ressurser på å forkorte et sterkt handicappet liv, og gjøre slutt på lidelse og uverdighet.

Dessuten må vi sette en annen standard når det gjelder livsforlengende medisin.

Hvem skal sette standarden? Hvem skal bestemme når et liv ikke er verdig?

Da jeg bemerket at det ofte var mangel på medisinene som jeg må ha for å opprettholde livet ( har ikke skjoldbruskkjertel), fikk jeg grei beskjed om at i mange land fikk de ikke medisiner i det hele tatt. Vi, her i Norge har ingenting å klage på om det i perioder er medisinmangel. Vi må redusere standarden vår i solidaritet med de fattige landene!!! Dermed basta!!!

Klart jeg er enig i at vi må redusere levestandarden vår for å fordele godene mer rettferdig. Det jeg ikke har tro på er å ta i bruk ekstreme virkemidler. Å redusere på livsstilen vår må gjøres på en måte som ikke vekker for mye harme og gir for mye motstand. Det handler om å fortsatt utvikle landet vårt mot noe som kan gi mer bærekraft og utgjevne skillet mellom fattige og rike.

Å provosere frem ekstreme tiltak, vil bare føre til at vi mislykkes og skape harde fronter.

Jeg tror at det handler om å informere og påvirke på en positiv måte. Vise med fakta hva som skjer om vi ikke endrer fokus.

Vi ser tydelig hvordan mange tenderer mot å ville isolere seg og ikke ta inn over seg de store globale utfordringene. De velger å ikke tro på at klimautfordringene er så store som vitenskapen har bevist.

Mange mener også at innvandring, vil redusere velstanden vår og føre til at ekstreme grupper, særlig islamister, overtar samfunnet vårt og gjøre oss til flyktninger i eget land. De sprer fremmedfrykt og det oppstår store motsetninger mellom ulike grupper.

Mange er mest opptatt av en verdig alderdom, et godt helsevesen, en god skole, utgjevne forskjellene mellom ulike grupperinger i landet vårt, osv. Det er ikke noe galt i dette, men vi må evne å se at skal vi lykkes, må vi også inkludere verden rundt oss.

Vi lever i en sammenheng som krever dialog og samhandling med verden rundt oss.

Jeg vil påstå at det er fullt mulig å leve i fred og fordragelighet med mennesker som er annerlese enn det vi er. For meg handler det mest om respekt og evne til å akseptere ulikheter.

«Det som på overflaten kan se ut som en religionskonflikt, tror jeg ofte dypest sett handler om hvilken evne man har til å tolerere forskjeller.»
Kong Harald

Klarer vi ikke det, vil vi bli møtt med mistro og skape situasjoner som fremmer ekstreme handlinger. Jeg tror at vi i stor grad er skyld i motsetningene som finnes, ved vår egen tilnærming og fremmedfrykt.

Virkemiddelet må være dialog og et åpent sinn. For å tette gapet som finnes, må vi våge å møte hverandre og innlede en åpen dialog. Vi må rett og slett lære å forstå hvorfor vi er forskjellige, men samtidig ganske like, fordi vi er mennesker på samme klode.

Samtidig må vi være bevisst på de motsetningen vi har skapt ved å vise negative holdninger og adferd overfor annerledes tenkende i fortiden. Derfor trenger vi tiltak for å rette dette opp. En god dialog kommer ikke av seg selv. Den krever innsats og evne til å se saken fra mer enn en side.

No better, no worse, just different

Ingen kan med sikkerhet ha den eneste løsningen på utfordringene vi står overfor. Derfor er det så viktig at vi respekterer våre ulike standpunkter og støtter hverandre mot felles mål. Ikke minst skape slike felles mål. Det er kanskje en av de største utfordringene i vår tid.

Den største faren, er slik jeg ser det, våpenkappløpet mellom stormaktene. De kjemper om å være størst, best og mest toneangivende.

I tillegg er det mange små og store diktatorer som hersker over sine innbyggere med despotisk makt. I mange av disse landene er gapet mellom de som styrer og den vanlige «mann» altfor stort. Et eksempel er Venezuela, der inflasjonen er skyhøy og mange mødre må prostituere seg for å kunne brødfø barna sine. Flere tonn med nødhjelp står på grensen til Venezuela, likevel får de ikke komme inn i landet.

Vi trenger dyktige statsledere som har innbyggernes velferd i fokus. Ikke personlig prestisje og egen økonomisk vinning. Og selvsagt samtidig klare å sette eget land inn i en global sammenheng.

Det er ikke få utfordringer vi står overfor i verden i dag.

Jeg er overbevist om at det beste virkemiddelet er dialog og respekt for hverandres ulike ståsted. Vi har alle et ansvar for å få til dette. Vi må bruke ord som fremmer samhandling, ikke ord som skaper avstand og fremmedfrykt.

Vi må fortsette med å yte bistand og støtte opp om utgjevning mellom land og kontinenter. Som et rikt og velfungerende land kan vi bidra positivt her. Ikke stikke hodet i sanden og benekte de store utforsdringene vi står overfor.

Vi må i fellesskap løfte blikket og gjøre noe for å gjøre verden til et godt sted å være.

De andre bloggene mine handler i stor grad om hvordan vi som mennesker kan komme nærmere hverandre. I dag har jeg løftet frem rammene rundt det jeg har skrevet så mye om.

Det er ikke lett å skape endring, men det er mulig.

Dette er bare et lite innspill om det vi må løse på verdensbasis. Det finnes mange, mange flere eksempler, jeg kunne ha trukket frem. Nøyer meg med dette.

Uansett begynner alt med vår egen innstilling. Hvor villige vi er til endring og sette oss inn i denne utfordrende problematikken med et åpent sinn.

«Ingenting er umulig for den som tror.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Ikke la fienden prøve å holde deg bundet av frykt. Djevelen er en løgner. Hold deg fast i troen og stol på prosessen. Vær rolig. Gud har en plan! «
Germany Kent

Er det ikke godt å tenke på at livet er på din side. Du må bare stole på prosessen og gripe mulighetene som gis deg.

Kanskje.

Kanskje ting er bedre enn du tror.
Kanskje det går bedre enn du frykter.
Kanskje noe nytt skal spire frem,
noe ingen kunne ane.

Kanskje det er dette som er håp?
Det å holde muligheten åpen,
muligheten for at noe skjer,
noe godt og uventet og vakkert.

Hva kan nære håpet i vår tid,
nå som livet på vår jord er truet?
Finnes det en kraft i dette ord:
Kanskje, kanskje finnes det en redning.

Kanskje noe nytt skal spire frem,
noe ingen kunne ane,
kanskje det er dette som er håp,
det å holde muligheten åpen.

Ikke lukke øynene for mørket,
se at det som truer deg, er mektig,
åpne opp for sinnet og for sorgen,
likevel: Ha tro på det som spirer.

Sindre Skeie

Dette diktet grep meg. For meg gir det ekstra mening når jeg retter blikket innover og ser hva som skaper frykt og uro for fremtiden i meg.

I store deler av livet har jeg stått på barrikadene og kjempet for ulike «svake» grupper. Det har vært både givende, utfordrende og lærerikt. Jeg vet at det har gjort en forskjell, og gitt et bedre og mer verdig liv for mange. Jeg er rett, og slett stolt og glad over at jeg engasjerte meg så sterkt.

Til dels har det vært belastende for de som har stått meg nær. Jeg glemte i kampens hete å ta hensyn til både meg selv og mine nærmeste. Det skammer jeg meg over og skulle gjerne ha hatt mer fokus på omkostningene engasjementet mitt påførte mine nærmeste. Da ville jeg kanskje ha handlet litt annerledes.

Dersom du må velge mellom å vise en vennlig, sjenerøs og hensynsfull holdning eller å ha rett, velg da å være vennlig, sjenerøs og hensynsfull. DA VIL DU ALLTID HA RETT.

I ettertid kan jeg se klart at jeg i min iver etter å gjøre det rette, ofte ikke viste mye hensynsfullhet for andre. Saken var det viktigste. For den var jo for det gode …. for fremskrittet …. for en bedre verden.

Etter at jeg ble pensjonist og ikke har den samme kapasiteten som jeg hadde før, går blikket, og oppmerksomheten mer og mer innover i meg selv. Kan jeg fortsatt bidra og på hvilken måte? Er det noe i meg som hindrer meg i å se mulighetene? Hvordan beholder jeg positiviteten når livet ikke går på skinner?

Jeg er sikker på at det handler om å se positivt på livet. Kunne se at det alltid er nye muligheter som gis meg. Uansett om de kan synes ubetydelige for andre, kan de bety mye for meg og mitt liv. Mest av alt tror jeg at det handler om å være vennlig, generøs og hensynsfull overfor andre, ja også overfor meg selv. Med en slik innstilling vil livet aldri bli tjedelig, eller mangle innhold og glede.

En slik positiv innstilling får konsekvenser langt utover det jeg gjør. Det har en god effekt på hjernen, hjertet, immunsystemet og resten av kroppen. Alt dette er bonuseffekter i tillegg til innvirkningen den har på andre.

Vi gjør alle feil,sliter, og til og med angrer ting i vår fortid. Men du er ikke dine feil, du er ikke din kamp, ​​og du er her nå med kraften til å forme dagen og din fremtid. «
Steve Maraboli

I dag har jeg allerede møtt flere hyggelige mennesker. Jeg tenker at det i stor grad kommer av at jeg klarte å møte verden med en positiv og åpen holdning.

Først dro jeg for å handle en ny vindusvisker til bilen. Den gamle klarte jeg å brekke da det var både kaldt og snø i luften. Den gang fikk jeg hjelp til å teipe den fast av en hyggelig ung mann, slik at jeg kunne kjøre hjem og ha klar sikt mens jeg kjørte.

I dag kjøpte jeg ny vindusvisker. Da jeg skulle sette den på utenfor butikken, forsto jeg ingen ting. Spurte en mann som var i nærheten om han kunne hjelpe meg. Han prøvde, men fikk det ikke til. Vi ble enige om at jeg hadde fått feil visker. Jeg takket han og var veldig takknemlig for at han ville bruke tid på å hjelpe meg. Han trøstet meg med, at også han syntes det var vanskelig å vite hvordan. Det fantes så mange forskjellige typer vindusviskere.

Byttet viskeren og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle få den på. Denne gangen var jeg sikker på at det var den rette typen. Den gang ei. Jeg klarte ikke å få den på plass. Spurte en annen mann om han hadde peilig. Han klarte det med en gang. Det var en del som måtte av fra den gamle viskeren, før den nye gled på plass. Når jeg skjønte det, klarte jeg det selv, så lett som bare det.

Begge mennene var smilende og blide. Faktisk tror jeg at de syntes det var hyggelig å hjelpe. Litt senere så jeg den første mannen igjen, mens jeg kjørte forbi han. Vi smilte og hilste på hverandre. For meg ga det glede.

Så var jeg en tur på apoteket. Da jeg betalte, syntes jeg at det var dyrt. Ja, ja tenkte jeg. Medisiner er dyrt. Fikk ikke helt ro for summen og tok en titt på kvitteringen. Fant ut at jeg hadde betalt 200 kr for mye. Gikk tilbake. Hun som ekspederte meg sa at summen var rett og ba meg se på kvitteringen en gang til. Jeg takket og vi skiltes med et smil. Kunne fortsatt ikke skjønne at summen jeg hadde betalt var riktig og gikk enda en gang tilbake til apoteket. Det viste seg at jeg hadde rett og jeg fikk tilbake det jeg hadde betalt for mye.

Det jeg er stolt over, er at jeg klarte å beholde den gode tonen med hun som ekspederte. Vi skiltes med et smil og et ønske om en god dag. Tror faktisk at hun oplevde seansen som noe positivt, til tross for feilen hun gjorde. Tenk hvordan situasjonen hadde blitt om jeg tok frem den sinte stemmen.

«Jeg vil helst være på bakken enn under den.
Å føle tungt regn og torden. «
Ana Claudia Antunes

Eksemplene ovenfor er bagateller og gir ikke de store banebrytende opplevelsene. Men de er viktige hverdagshendelser, fordi det handler om hvordan jeg ble møtt, da jeg ba om hjelp og hvordan jeg klarte å påpeke at det var gjort en feil, da jeg betalte for medisinene mine.

Mennene jeg ba om hjelp kunne ha trukket på skulderen, snudd seg bort og gottet seg over hvor dum en kvinne kan være. Klarer hun ikke å sette på en vindusvisker en gang!

Hun som solgte meg medisiner kunne ha blitt ganske sur og gretten. Jeg kunne ha ødelagt resten av dagen hennes.

«Hvis du vil være glad, ikke lev i fortiden, ikke bekymre deg for fremtiden, fokuser på å leve fullt ut i nåtiden.»
Roy T. Bennett

Så hvorfor skriver jeg dette? Det er for meg en påminnelse om at livet består av små, gjerne unnselige øyeblikk. Derfor handler det om å gripe øyeblikket og ikke vente til det store altoverskuende, magiske øyeblikket dukker opp. Da er jeg redd for at jeg må vente lenge, ja kanskje forgjeves.

Med en slik innstilling blir de små øyeblikkene til de store øyeblikkene. De gjør dagen og skaper magi rundt meg.

Jeg oppdager magien i bildene jeg tar. Opplever øyeblikket på nytt og på nytt. Jeg nyter gleden ved å skrive , slik jeg gjør nå. Jeg gleder meg over solen som skinner utenfor. Jeg gleder meg over å vite at du er der ute og har de samme drømmene som jeg har. For meg skaper det magi, både i meg og rundt meg.

Det er så viktig å leve her og nå. Ikke vente til i morgen og tro at alt skal bli så mye bedre da. I morgen, kanskje den ikke kommer, og jeg har gått glipp av noe vesentlig, og magisk med å vente på noe som ikke er og aldri vil være.

«Jeg har gjort det til mitt oppdrag å injisere livet inn i hvert øyeblikk, fylle disse øyeblikkene inntil de er fete og klar til å briste! Livet er kort, det burde bli levd. «
C. JoyBell C.

Kjære deg, ikke vent til alt er perfekt. Kanskje det vil være for sent når du endelig er klar, og tenk på alt du går glipp av ved å nøle. Kanskje livet aldri blir perfekt.

Kanskje….

«[…] Kjernen i oss, ganske enkelt nyter å gi oppmerksomhet og kjærlighet til det som er. Faktisk vil det å gi oppmerksomhet til alt som er til stede, resultere i glede. Egoet trives så lite fordi det gir oppmerksomhet til det som ikke er til stede og hva det ikke har, og lider over det, i stedet for å legge merke til hva som er. Den elsker sine fantasier, drømmer og ønsker, mer enn den elsker virkelighet.»
Gina Lake

Legg bort alle «kanskjene» dine, og grip mulighetene som bys deg her og nå. Det kan bli det beste du har gjort. Hvem vet. Valgte du feil, hva så. Du kan alltid trekke deg tilbake og ta et nytt valg. Kanskje det er lærdommen du trenger, det å prøve, det å ta en sjangse. Ikke feig ut. Grip det som bys deg. Jeg vet at det spirer og gror dypt inne i deg. At du har et håp om at kanskje en gang …. vil dine mest inderlige og hemmelig drømmer bli til virkelighet.

Husk, at det er opp til deg. Du må få det til å skje. Livet trenger at du lever det. Det hjelper ikke å sitte på gjerdet og vente på at tiden skal være moden eller at det du drømmer om skal komme til deg.

«Ikke legg bort å være lykkelig. Ikke vent med å være lykkelig til fremtiden. Den beste tiden å være lykkelig er alltid nå. «
Roy T. Bennett»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Merkelig hvor inspirert jeg blir av denne dagen. Det er valentinsdag og jeg kjenner meg oppløftet. Ikke fordi jeg får noen som helst slags oppmerksomhet, verken fra en hjertenskjær eller fra andre. Tror det kommer av de positive og varme, kjærlige energiene som jeg merker rundt meg. De fyller meg med glede og energi. Slik kommer inspirasjonens magisk kraft til meg og tvinger meg til å skrive.

Universet bare later som det er laget av materie, når det i hemmelighet er laget av kjærlighet.

Daniel Pinchbeck

Ingenting kan ta fra meg verdigheten. Selv ikke begrensningene mine eller det andre har påført meg av krenkelser. Heller ikke det jeg ønsker ugjort. Det samme gjelder for tvilen og problemene jeg sliter med.

Dette er essensen av et sitat jeg leste fra Inger Ma Bjønnes sitt virke som sykehusprest på Modum Bad. Hun hadde et varmt og inkluderende hjerte med stor respekt for andre.

Det får meg til å reflektere over hvordan jeg oppfatter meg selv.

Sannheten er, uansett hvem jeg tror jeg er, så er jeg en tråd i det større teppet vi vever sammen, du og jeg. Min tråd handler om opplevelsen av å være menneskelig. Det er mer en utforskning enn en forklaring på hvorfor jeg noen ganger er så innsiktsfull og klar, mens jeg andre ganger er ubevisst og forvirret. Når jeg utforsker dette, skjønner jeg at det er greit å være slik jeg er. Jeg trenger ikke streve etter å være mer enn det jeg er.

I dag er jeg oppløftet over at jeg har sett noe av det du vever i ditt liv. Det kom overraskende og kjennes som en stor valentinsgave. Jeg får visshet om at det jeg gjør kan påvirke deg positivt og gi deg energi til å gripe fatt i skyttelen for ditt liv. En skyttel som jeg fornemmer har vært lagt i bero og samlet støv ganske lenge nå.

Jeg får en fornemmelse av tråden du vever i drømmene vi deler. Spørsmålene du kommer tilbake til igjen og igjen. Det som inspirerer deg, uansett hvor sliten og lei du er. Det som styrker og oppmuntrer deg. Det som er drivkraften for ditt liv og danner konsistensen av tråden din i veven vår.

Det kjennes som vi er i et tomrom, og utforsker veier inn i det som skapes når vi gir slipp på gamle strategier og venter på at noe nytt skal oppstå. Noe vi kan skape sammen i veven.

Jeg for min del tiltrekkes av overganger, skumring og morgengry, vinter og vår, ebbe og tidevann. Det vil si de øyeblikkene hvor jeg ikke er det jeg var og ikke ennå er det jeg skal bli. Jeg gir slipp på det jeg har, uten å vite hva som vil skje. Det kan være ganske skremmende og krever at jeg tar frem motet mitt. Min fornemmelse er at du har det på samme måten.

Kjærlighet til det indre livet får meg til å roe ned. Jeg vil være våken, føle spenningen av ikke å vite, før jeg slipper inn det som fremdeles er usett. Når jeg klarer å gjøre dette, smaker jeg på kjærligheten til selve reisen. En reise også du er en stor del av. Magi, ikke sant?

Som Oriah Mountain Dreamer skriver så vakkert i et dikt om kjærlighet:

«Jeg vil berøre
den skarpe smaken
av øyeblikket i mellomrommet mellom
sekundet like før
stedet der
pusten fanges
i forventning.»

Egentlig  tror jeg at reisen handler om å oppleve og finne kjærligheten. Kjærlighet kan være så mangt.

Det er tusenvis av måter å bli forelsket på.
Om natten åpner jeg øynene mine i det innbydende mørket
og hører snøen mykne all lyd.
Og jeg blir forelsket i å være her.
Om morgenen smiler jeg, takknemlig for varme dusjer,
søt te og kanelbakt epler.

Det finnes tusenvis av måter å være forelsket på.
Å lytte til sangen til andres hjerte
Å holde dem med øm oppmerksomhet,
Å tilgi oss selv for alle de øyeblikkene vi har gått glipp av
i vårt hastverk etter å komme et sted
Ikke innser at det er ingen steder å gå,
Kjærligheten er allerede her.

På en god morgen,
en morgen når jeg ikke er distrahert eller glemsom,
står jeg opp og spør:
Hvordan vil jeg elske livet mitt i dag?

Oriah «Mountain Dreamer»

Eller som Jeff Foster så vakkert beskriver det:

«Vær min Valentin, verden

Kjærlighet er ikke en følelse.
Hvis kjærligheten var en følelse,
ville den komme og gå,
som i et flott drama.

Kjærlighet er ikke en tanke.
Hvis kjærlighet var en tanke,
ville den ha sin motsats.
Kjærligheten er for liten til å bli oppbevart i tanken.

Kjærlighet er ikke en tro.
Hvis kjærligheten var en tro,
ville du tvile på den.
Og hvem ville tro på det?

Kjærlighet er ikke en tilstand.
Hvis kjærligheten var en tilstand,
kunne du gå inn i den eller forlate den.
Eller falle ut av den.

Kjærlighet er ikke en opplevelse.
Hvis kjærligheten var en opplevelse,
ville den begynne og slutte,
og du ville lengte etter at den kommer tilbake.

Kjærlighet er ikke noe du finner.
Hvis kjærligheten var noe du fant,
kan du også miste den,
så du må klamre deg til den for bare livet.

Kjærlighet er enklere, snillere, nærmere, mindre dramatisk.
Mindre hastverk, mer tilstede.
Kjærlighet er plassen der alt viser seg.
Hver tanke, enhver emosjon,
hver følelse, behagelig og smertefull,
lykksalig, kjedelig, erotisk, mild og intens,
alle holdes i kjærlighetens store omfavnelse.

Ja, du er plassen for alt,
romslig intim med hvert pust,
forelsket i hvert slag i hjertet,
hver lyd, hver lukt,
hver følelse i kroppen,
hvert øyeblikk av livet.

Å føle at du er forelsket
eller ikke føler at du er forelsket,
Uansett, du er forelsket
i lykke og livets kjedsomhet,
i vissheten og tvilen om den,
i glede og smerte,
i suksess og feil,
i søken og hvile,
i hver hellig bevegelse
av denne forbløffende drømmeverdenen.

Alt som kan holdes, kan gå tapt.
Alt du kan få, kan tas bort.
Alt du kan bygge opp, kan slås til støv over natten.
Alt som kan skapes, kan også bli ødelagt.

Bare kjærlighet er igjen. Bare kjærlighet.
Ikke en følelse, ikke en tanke, ikke en tro,
ikke en tilstand, ikke en opplevelse,
ikke noe du har,
ikke noe du er «i» eller «ute» av,
ikke noe du får fra andre
(til tross for de romantiske mytene vi selges),
men den endeløse omfavnelsen av alt dette.

Kjærlighet er deg. Du, før du fikk navn,
før du ble født.
Du. Du er den ene.
Den du alltid har søkt.

Det utålmodige ropet fra hjertet.
Det gråter fra dypt inne i deg.
Den skjøre stillheten midt på natten.
Du vil aldri forlate deg selv igjen.

Vær min Valentin, verden.»

–

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Vi har allerede måttet revurdere så mange av våre begreper om bevegelse. Vi vil også gradvis lære å innse at det som vi kaller skjebne går ut fra mennesker, ikke utenfra og inn i dem. Bare fordi så mange ikke har blitt en del av sine skjebner og forvandlet dem i seg selv, mens de levde i dem, har de ikke anerkjent det som har gått ut av dem. Det var så fremmed for dem at de i deres forvirrede frykt, trodde at det nettopp hadde kommet inn i dem, for de sverger aldri før å ha funnet noe som det i seg selv. Menneskene tok lenge feil om solens bevegelse, slik har de enda feil om bevegelsen av det som skal komme. Fremtiden står fast … men vi beveger oss i uendelig rom.»
Rainer Maria Rilke

Rilke sine ord skaper gjenkjennelse i meg og jeg reflekterer over det han uttrykker. I stillhet og ro åpner det seg en ny verden som viser meg veien inn til mitt eget indre, der livet mitt utgår fra.

Jeg nyter stillheten. Som oftest finner jeg den ute i naturen, men også i min egen stue en tidlig morgenstund.

Det får meg til å tenke på vinduene mine. I går vasket jeg dem og oppdaget hvor mye skitt som hadde lagt seg som en grå hinne gjennom vinteren. Nå skinner de med en klarhet som lar meg se ut på en annen måte enn før. Det skaper en nærthet og glede over det som er utenfor som ikke var før. Samtidig gjør det meg stolt over det som er innenfor. De skinnende, klare vinduene skjuler ikke lenger det som ikke er i orden inne i huset mitt. De er transparente og gjennomskinnelige. For meg har det blitt en påminnelse om at jeg må ha klar sikt for å skape en god kontakt med omverdenen. Da må jeg vite hva jeg skal vise frem i mitt eget hus. For å kunne det, trenger jeg stillhet.

I stillheten finner jeg tilbake til gleden jeg har glemt, sorgen jeg ikke våget å kjenne på, latteren som ga livet mitt mening, de sterke følelsene fra urettferdighet, nytelsen av å være elsket og kan legge bort frykten for ikke å være god nok som jeg er.

Noe av det jeg finner gir smerte fordi jeg så gjerne skulle vært tilbake i fortiden og den gode opplevelsen som jeg hadde da, eller fordi noe av det jeg har fortrengt kommer til overflaten og truer med å overvelde meg.

«Hva luften er for en fugl … og havet er for en fisk … Det indre rom av stillheten er til din menneskelige sjel. Gå dit ofte, min venn … Det er din naturlige omgivelse.»
Steve McSwain

Men stillheten viser meg også at sorg ikke er farlig. Den er nødvendig. Den viser meg at lengsel ikke er smerte. Den er en veiviser mot det jeg ønsker å ha i livet mitt, nå og i fremtiden.

«Det er våre vibrasjoner, ikke hvordan vi ser ut, som som får våre sjeler til å gjenkjenne hverandre.»

Det er så lett å tro at jeg ikke er noe verdt og bare et tomrom som trenger å bli fylt av andre. Det er så lett å glemme hvem jeg er, eller hvor jeg skal i livet. Det beste jeg kan gjøre er å lytte innover, og slippe alt det som ikke tjener meg ut, og gi rom til å skape noe nytt og bedre.

Jeg blir i stillheten og åpner opp for livet. Åpner for det som er rett for meg. Fordi jeg har klart å slippe det gamle fri, og ta meg selv på alvor. Fordi jeg våger å si at jeg er god nok som jeg er. Fordi jeg våger å si at jeg fortjener det aller beste i livet. Fordi jeg våger å si høyt at jeg ønsker meg selv alt det gode jeg ønsker for alle rundt meg.

Så her sitter jeg i stillheten, og smiler til livet

Jeg griper livet slik det viser seg for meg her og nå. Jeg skaper det mens jeg reiser meg og går inn i fremtiden. Her og nå i stillheten er fundamentet som åpner opp for den fremtiden jeg skaper. Fortiden er erfaringene som har gjort meg klok og gitt meg lærdommen jeg trenger for å finne riktig retning for livet mitt.

«Kapasiteten til å være alene er evnen til å elske. Det kan se paradoksalt ut for deg, men det er det ikke. Det er en eksistensiell sannhet. Bare de som er i stand til å være alene, er i stand til å elske, dele, gå inn i en annens dypeste kjerne – uten å eie den andre, uten å lene seg til den andre, uten å redusere den andre til en ting og uten å bli avhengige av den andre. De tillater den andre absolutt frihet, fordi de vet at hvis den andre forlater dem, vil de være like lykkelige som de er nå. Deres lykke kan ikke tas fra dem av den andre, fordi den ikke er gitt av den andre. «
Osho

Jeg er så glad for at jeg har vasket vinduene mine. Vinduene som gir klart innsyn til mitt dyrebareste eie. Et åpent og varmt, bankende hjerte. Nå kan jeg se ut og se ditt åpne og varme, bankende hjerte også.

Kanskje vi møtes et sted, en gang i stillheten. Hvem vet.

Faktisk har vi allerede møtt hverandre i denne magiske, fortryllede stillheten. Stillheten som åpner hjerter og river ned skiller. Magi, kaller jeg det.

Er det ikke herlig hva litt stillhet og rene vinduer kan fortelle en tidlig morgenstund? Magi, ikke sant!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Jeg inviterer mirakler inn i livet mitt.

«Ikke snu deg bort. Hold blikket på det sårede hjertet ditt. Det er der lyset kommer inn.»

Tenk i morgen er det «Alle hjerters dag» eller «valentinsdagen» om du heller vil kalle den det. Det er en dag da vi viser vår kjærlighet for hverandre.

Et anonymt kjærlighetsbrev i postkassen, en rød rose med bud eller en romantisk middag med kjæresten. De fleste av oss forbinder valentinsdagen med kjærlighet og hjerter, men sannheten er at valentinsdagen er mer enn det.

Valentinsdagen blir feiret 14. februar i store deler av verden. I USA er skikken spesielt populær, og det gjøres stadig mer spektakulære ting for å imponere sin hjertens kjær. Bare fantasien (og muligens lommeboken) setter grensen. Det viktigste er uansett at du viser litt ekstra oppmerksomhet overfor den du er glad i eller bryr deg om. Har du ikke kjæreste, kan du feire dagen sammen med gode venner.

Opprinnelsen til valentinsdagen er noe uklar, men de mest kjente historien som er knyttet opp til dagen handler om de to tidlig kristne martyrene Sankt Valentin og hans kjæreste Julia. Valentin ble fengslet av den romerske keiseren Claudius for sin tro, og ble siden dømt til døden. Før han ble drept skal han ha skrevet et brev til Julia der han ba henne holde seg til sin gud. Brevet ble undertegnet ”… fra din Valentin”, som siden har blitt en tradisjonell hilsen på kjærlighetsbrev man deler ut på valentinsdagen.

En alternativ teori, som stammer fra Hviterussland, går ut på at St. Valentine ble avvist av sin elskerinne. Han taklet ikke sorgen, og skar ut sitt eget hjerte for å gi til henne. Hjertet har siden blitt et populært motiv på postkort og brev, som et symbol på evig kjærlighet, men også lidelse.

I England var det en populær skikk at de unge trakk lodd på valentinsdagen og ”fant hverandre” på denne måten. Det er også mulig at skikken henger sammen med en middelaldersk forestilling om at fuglene begynte å parre seg på denne dagen. Hedenske fruktbarhetsriter som innledet våren har også spilt en rolle i utviklingen av valentinsdagen.

«Kan du føle magien i luften?
Pust dypt inn og ut ….

Det er en stemme som ikke bruker ord ……

Lytt. Bare lytt.»

Rumi

Hva skal vi gi?

En god regel er at på valentinesdagen gis ikke noe fornuftig. Her er det gaver som viser hvor mye vi elsker og bryr oss om hverandre som teller. Det trenger ikke å koste noe. Det viktigste er at gaven er personlig og viser hvor glad du er i han eller henne. En vakker hilsen holder lenge … Det er hjertelaget som teller ….

«Den ville levende livsenergien åpenbarer seg
der vi er nå,
vi trenger ikke å bekymre oss
om ord
og forstå begreper. For det er
et annet språk
vi forholder oss til.
Vi holder oss nær
til dette språket.

Det er overføringer
skrevet inne i ditt og mitt hjerte
som ikke er sammensatt
av ordinære symboler.

Det er som kjærlighetsbrev,
som krysser hverandre på veien
mellom hjertene våre.

Når jeg begynner å oversette
disse hemmelige meldingene,
blir jeg vist at
det er gjennom vår
følsomhet, sårbarhet,
og ensomhet
at den ville levende livsenergien
åpenbarer seg.

Når vi vever et hjem
for lyset i oss og jager mørket ut,
vil mysterier om
atskillelse og forening
strømme ut
og inn i vår verden,

og fylle den med kjærlighet og magi.»

Jeg har sendt valentinsbrev til deg, jeg er glad i to ganger. Det er en dag da det er lov å sende brev eller kort og fortelle hva jeg føler.  Det er selvsagt alltid lov, men på denne dagen blir vi oppfordret til å vise de sterke følelsene våre overfor den vi drømmer om, eller har en nær relasjon til.

Og jeg benyttet meg av muligheten. Det var en stor glede selv om responsen ikke ble slik jeg drømte om og  ønsket meg. Responsen var likevel akkurat slik jeg hadde forventet.

«Kjærlighet, er ikke noe annet enn oppdagelsen av oss selv i en annen, og gleden ved gjenkjennelsen.»

Alexander Smith

Like fullt var det viktig for meg å fortelle om følelsene mine. Å vise meg frem i all min sårbarhet, og blottstille hjertet mitt og kjærligheten jeg føler, var tøft og krevde mot. For meg har det vært en nødvendighet og jeg tenker fortsatt tilbake på de to brevene med en frydefull kribling i kroppen.

Uansett, dersom du elsker noen, så for all del vis det hver dag og ikke bare på denne dagen. Kjærligheten trenger å bli delt og vist frem. Delt kjærlighet er dobbel kjærlighet, den skaper magi og glede og under rundt seg. Blir den holdt tilbake skaper den sorg, frykt og tristhet.

«Verden trenger ikke flere vellykkede mennesker. Verden trenger desperat flere fredsskapere, healere, gjenskapere, historiefortellere og elskere av alle slag.»

Dalai Lama

I år blir det ikke sendt noe valentinsbrev fra meg. Uansett kommuniserer jeg med deg, jeg er glad i gjennom mange kanaler. Kanaler som jeg før ikke ante fantes. Nå er det en opplevelse jeg erfarer ofte og jeg nyter kontakten slik den er. Å sende et brev på vanlig måte er ikke nødvendig. Jeg bruker rett og slett andre og mer spesielle kanaler for å nå deg. Jeg opplever en sammenkobling så dyp, at jeg føler at jeg kan se inn i hjertet til deg, jeg drømmer om.

«I det vi blir eldre sammen, i det vi fortsetter å forandre oss med alderen,  er det noe som aldri vil forandre seg. . . Jeg vil alltid fortsette å forelske meg i deg.»

Karen Clodfeld

Essensen er ren kjærlighet.

«Jeg bærer ditt hjerte med meg

Jeg bærer ditt hjerte med meg Jeg bærer ditt hjerte med meg (Jeg bærer det i mitt hjerte)

Jeg er aldri uten det (overalt hvor jeg går, går du, min kjære, og det som er gjort av bare meg, er ditt verk, min kjære)

Jeg frykter ingen annen skjebne (for du er min skjebne, min kjære)

Jeg ønsker ingen verden (for vakre, du er min verden, min sannhet) og det er du uansett hva en måne alltid har ment og uansett hva en sol alltid vil synge, finnes du

Du er den dypeste hemmelighet ingen vet (du er roten til roten og knoppen av knoppen og himmelen av himmelen av et tre som kalles liv; som vokser høyere enn sjelen kan håpe eller tankene kan skjule) og dette er undring som holder stjernene fra hverandre

Jeg bærer ditt hjerte med meg (Jeg bærer det i mitt hjerte)»

E.e. Cummings

Det er et slikt forhold jeg vet at jeg vil ha .

Det er deg jeg kjenner, men ikke kjenner.

«Straks jeg hørte min første kjærlighetshistorie begynte jeg å se etter deg, uten å vite hvor tåpelig det var. Elskere møtes ikke endelig et sted. De er i hverandre hele tiden.»

Jalal ad-Din Rumi

Alt kommer til meg. I riktig tid. Det handler om å ha tålmodighet og tro på det ….

Jeg har ventet lenge på å finne deg, jeg elsker, men det kjennes ikke lenge likevel. Jeg har brukt tiden til å jobbe med meg selv for å fremstå som den beste utgaven av den jeg er. Det er meningsfylt og hver dag oppleves som et under. Livet  kjennes magisk fordi jeg opplever nærværet med deg. Dette nærværet er med meg hvor jeg enn går, eller hva jeg  enn gjør. Det er som et varmt kjærtegn som holder meg fast i sin trygge og varme favn.

«For det var ikke i mitt øre du hvisket, men i mitt hjerte. Det var ikke mine lepper du kysset, men min sjel.»

For å gjøre opplevelsen, og det jeg higer etter enda mer virkelig, har jeg laget meg en visualiseringstavle.  Jeg ser deg for meg og alt vi har sammen.

Tusen takk, du som ga meg rådet om å lage en slik tavle. Du forsto kanskje ikke hvilken gave du ga meg …..

«Der skatten min er, der er også hjertet mitt.”

Det er ingen ord som kan dekke opplevelsene jeg har rundt denne tavlen. Magi er det eneste ordet jeg kommer på som kan dekke litt av det jeg opplever. Det er som å stå ved regnbuens fot, for så å sette foten frem og ta de første forsiktige skrittene ut på den vakre fargerike buen som går helt frem til deg, mitt hjertes drøm.  Jeg løper deg i møte, omgitt av et spill av regnbuens klare vakre farger og lys.

Det har gitt meg en opplevelse, av enda større  sikkerhet og tro på at om ikke lenge, skal drømmen bli virkelig. Kanskje, kanskje …. og kanskje ikke …

«Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.“

Livet er fullt av mirakler

«Dette er alt jeg vet: Det er en tilstedeværelse som er større enn meg selv. Den har vært med meg hele livet mitt. Jeg opplever at denne tilstedeværelsen er kjærlig og på en essensiell måte  er den hvem jeg er.»

Oriah Mountain Dreamer

Jeg klarer alt jeg setter meg fore. Jeg velger kjærlighet!

Jeg velger kjærlighet! Store opplevelser  kommer til meg i kjærlighet. Jeg gir slipp på å ha kontroll og lever slik jeg kjenner at hjertet leder meg! Ekte kjærlighet trenger ikke bevis. Kjærligheten bare er.

Jeg går utover ord, og snakker gjennom og med hjertet mitt. Det er utrolig hva et hjerte kan få sagt til et annet hjerte. Det finnes tusenvis av måter ……

Gjennom bloggen min får jeg formidlet det jeg føler og tenker. Jeg blir ledet til det jeg skriver i kjærlighet. Livet er fylt av magi og glede. Noen ganger også sorg og fortvilelse, men mest av alt håp.

Jeg lytter til intuisjonen min og følger den som en ledestjerne. Den er en kraft som stadig blir sterkere og uttrykker seg på mange vis.

Når jeg endrer en oppfatning, endrer jeg følelsene og oppførselen min som kommer fra den oppfatningen. Når jeg endrer hvordan jeg ser på noe, som består av et veggteppe av oppfatninger, endrer jeg et fantastisk konglomerat av følelser og atferd på en gang. Ingen bestrebelse tar mer energi enn en annen.

Når jeg føler meg nedtrykt, trengs bare et øyeblikk. Jeg setter på vakker musikk, og tenker på deg. Alt annet blir borte i en vidunderlig og magisk opplevelse.

Som bare du kan gi meg ….»

Havet han har sine perler,
himmelen har sine stjerner,
men mitt hjerte, mitt hjerte,
mitt hjerte har sin kjærlighet.

Flott er havet, og himmelen;
Men større er mitt hjerte,
og mer rettferdig enn perler eller stjerner
blinker og skinner min kjærlighet.

Du lille, ungdommelige hjerte,
Kom til mitt store hjerte,
mitt hjerte, og havet og himmelen
smelter bort med kjærlighet!»

Henry Wadsworth Longfellow

Usikkerhet kan være ubehagelig. Det er vanskelig å finne fred når jeg ikke vet om det kommer til å ende slik jeg håper at det skal. Men tenk hvor kjedelig historien ville være hvis jeg allerede visste avslutningen etter den første setningen!

«De vakreste menneskene vi noen gang har kjent er de som har kjent nederlag, kjent lidelse, kjent kamp, kjent tap, og har trukket seg selv ut av dypet. Disse menneskene har en takknemlighet, en følsomhet, og en forståelse av livet som fyller dem med medfølelse, mildhet, og en dyp kjærlig omsorg. Vakre mennesker skjer ikke bare.»

Elisabeth Kübler-Ross

Jeg omfavner mysteriet og er begeistret for mulighetene, fordi når jeg ikke vet hva som vil skje, kan alt skje! Jeg stoler på prosessen. Alt utfolder seg nøyaktig slik det er ment å være, i akkurat riktig timing, på en fortryllet og perfekt måte. Jeg velger å tro på kraften i kjærligheten.

«Det som definerer oss, er ikke fortiden vår, men visjonen, disiplinen, utholdenheten og hjertet vi har med oss til denne spesielle dagen.»

Brendom Burchard

I morgen kommer jeg til å tenne et lys og ære kjærligheten, nettopp fordi kjærligheten finnes.

Det er vakkert å hedre kjærligheten. Kanskje,  «Alle hjerters dag»  handler mest om akkurat det, å hedre kjærligheten for kjærlighetens skyld.

«Når du innser at det du trenger er det du får, blir livet et paradis.»

Byron Katie

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

«Det er enkelt.
Når du er trist, bare føl deg trist.
Ikke prøv å være lykkelig. Å prøve er utmattende.
Ikke dytt din tristhet bort.
Ikke gjør den følelsesløs.
Ikke prøv å komme over den.
Ikke prøv å forvandle den.
Ikke engang prøv å «helbrede» den.

Du trenger ikke engang å akseptere den.
Innse at den allerede er akseptert.
Det er allerede nok plass til tristhet i kjærligheten til ditt vesen.
Du er himmelen, tristhet er bare passerende vær.
Du er enorm; tristhet er midlertidig.
Du er evig; tristhet lengter etter et hjem.

Det er enkelt.
Når du er trist, bare føl deg trist.

Bøy deg for din tristhet.
Ær den.
La den hvile og bevege seg.
Og du vil kjenne dens hellighet.

Dens livsenergi. Dens glede.»

Jeff Foster

Det ganske sent på natta. Likevel sitter jeg her og skriver. Fikk ikke sove, så jeg sto opp igjen. Det er ikke noe drama over det. Saken er at jeg for en uke siden tok meg en morgentur på jakt etter fine motiver. Sansynligvis ble jeg for ivrig og glemte at jeg ikke er en ungdom lenger. Dermed klarte jeg å lande forkjært, da jeg skulle hoppe ned en liten skrent og fikk en kraftig forstuing i ankelen.

Det resulterte i store smerter og en ganske tjedelig tid på sofaen. I dag ble jeg overmodig og skyflet den siste snøen som har kommer over rekkverket på verandaen min.

Måtte bare ….

Det skulle jeg selvsagt ikke gjort. Ankelen har med all tydelighet gitt til kjenne at den ikke satte pris på aktiviteten min. Derfor våknet jeg etter tre timer søvn og måtte bare stå opp.

Så her sitter jeg med smertestillende innabords og skriver. Lytter til rolig musikk og selvsagt med tente lys. Faktisk ganske koselig. Smertene har avtatt og jeg begynner å falle til ro.

Det er en fin tid til ettetanke og refleksjon. Den siste uken har med all tydelighet vist meg hvor sårbar jeg er som menneske. Hvor lite som skal til for å rokke ved likevekten for livet jeg lever.

Jeg som elsker turene med kameraet mitt. Det har blitt en daglig nødvendig rutine. En rutine som jeg må avstå fra, en god stund, er jeg redd.

Har tenkt mye på hva jeg skal fylle tiden min med når jeg sitter her. Det er så lett å falle inn i likegyldighet og la dagene gå uten noen klar retning. Innrømmer gjerne at jeg har brukt mye tids foran tv’en.

Savner turene og opplevelsene de gir meg. Opplever så mye vakkert når jeg er ute. For meg, har det vært ren magi, og skapt energi og inspirasjon til resten av dagen. Håper at jeg har klart å gjennskape noe av dette, i det jeg skriver og gjennom bildene jeg tar.

Kunsten er å finne magien der jeg er, uansett hvor jeg er. Jeg vet jo at livet vil overøse meg med fantastiske, nye muligheter. Det er det jeg tror og opplever er sant innerst inne. Alt handler om å være åpen og oppmerksom. Det er altfor lett å gå glipp av det som er magisk og vakkert, fordi jeg lukker meg og stenger det ute.

«Livet har en egen evne til å vise meg hva som er mulig og dermed gjennskape et nytt håp, så fremt jeg ønsker velkommen det som er i livet mitt. Ved å frigjøre og gi slipp på det som ikke tjener meg lenger, eller ikke er tilgjengelig eller mulig akkurat nå, kan jeg bevege meg fremover og holde mulighetene åpne for de gylne nye begynnelsene som jeg vet vil bli gitt meg. Ved å anerkjenne og takke for de vakre opplevelsene som har beriket meg i fortiden, kan jeg starte reisen mot det nye og ukjente med glede, undring og forventning.»

Alt handler om omstilling. Tilpasse meg virkeligheten. Det første skrittet til endring, går gjennom aksept. Når jeg ikke lenger er i forsvarsposisjon, oppdager jeg mye lettere mulighetene som er rundt meg. Faktisk er det ganske spennende å utforske omgivelsene mine og åpne opp for alle skattene som er skjult akkurat her jeg er.

Ofte endrer livet seg raskt og kan ikke føres tilbake til slik det var før. Det skjer ved dødsfall, ulykke som gir varige men, sykdom som krever en annen livsform, skilsmisse og mye mer. Jeg for min del har bare et lite handicap som vil gå over om noen uker. Det er likevel viktig å reflektere over hvilke muligheter jeg har for å gjøre dagen magisk. Selv om det for meg gjelder for noen dager, kan det fort endre seg og gjelde for resten av livet. Det er godt å være mentalt forberedt, selv om det ikke går å forberede seg til alt. Noe vil skje, som jeg må ta når det kommer.

For meg tror jeg at å bli isolert inne, vil være det største problemet. Jeg vil savne den store åpne himmelen som møter meg når jeg er ute. Savne lukten av skog og hav. Savne å kjenne vinden ruske i håret og nesten rive meg over ende. Savne de vakre soloppgangene og solnedgangene ved sjøen. Savne å se månen stige opp av havet, stor og rød. Savne å oppdage den første blåveisen etter en lang vinter. Rekken av savn er uendelig.

Så hvordan kan jeg ta naturopplevelsene med meg inn der jeg er? Jeg tenker at jeg kan forestille meg det alt sammen. Jeg har opplevd det. Kjent på naturkreftene. Kjent på alle duftene og synsinntrykkene. De er på netthinnen og i luktesansen min. Jeg kan forestille meg det alt sammen, gjennoppleve og bygge videre på slike opplevelser med fantasien min. Da er jeg sikker på at magien fortsatt vil følge meg og gjøre hver dag spesiell.

Igjen handler det om innstilling og evne til å bruke fantasi og kreativitet. Ser for meg at jeg kan bruke tid på bildene mine. Lære mer om redigering. Organisere bildene slik at jeg finner dem lett igjen og ikke minst bruke dem i skrivingen min. Faktisk tror jeg at det kan være jobb for resten av livet, om jeg ønsker det.

Utrolig hva noen dagers inmobilitet gjør med meg. Det har gjort meg godt og vært nyttig å stoppe opp litt. Jeg trengte å ta det med ro og bruke tid på refleksjon. Altfor lett å falle inn i et mønster og stivne i det. Slike avbrekk som jeg har blitt påtvunget nå, kan være en gavepakke. I alle fall opplever jeg at jeg har trengt avbrekket.

Snart er jeg klar for nye eventyr med kameraet mitt . På tur for å fange og være i øyeblikket. Gleder meg. I mellomtiden nyter jeg innetid med god samvittighet. Trenger å lære og praktisere mer tålmodighet.

Jeg er heldig som har så mange opplevelser, både gode og mindre gode i bagasjen min. De beriker meg og lar meg lettere forstå andre, og akseptere det som er her og nå. De gjør meg i stand til å se og gripe det nye som kommer, samtidig som jeg kan leve i nået med takknemlighet. Er det ikke magisk hvor raust og spennende livet er? Det å ikke vite, skaper de største drømmene og den beste magien. Jeg nyter det.

Har funnet frem til noen fine sitater fra kloke mennesker. De skriver så vakkert om takknemlighet til livet. Les bare her:

«Takknemlighet er rikdom. Klage er fattigdom. «
Doris Day

«Takknemlighet kan forvandle vanlige dager til taksigelser, forvandle rutinemessige jobber til glede, og forandre vanlige muligheter til velsignelser.»
William Arthur Ward

«Verdsettelse kan gjøre en dag – til og med forandre et liv. Din vilje til å gjøre det om til ord er alt som er nødvendig. «
Margaret Cousins

«Takknemlighet blir det vi har til nok, og mer. Det blir fornektelse i aksept, kaos i orden, forvirring i klarhet … det gir mening til vår fortid, gir fred i dag, og skaper en visjon for i morgen. «
Melodi Beattie

«Når vi fokuserer på vår takknemlighet, går tidevannet av skuffelse ut og kjærlens tidevann rushes inn.»
Kristin Armstrong

«Hvis du er veldig takknemlig, hva gjør du? Du deler.»
W. Clement Stone

«Ingen som oppnår suksess, gjør det uten hjelp fra andre. Den vise og selvsikre anerkjenner denne hjelpen med takknemlighet. «
Alfred North Whitehead

«Det er ro for et liv levd i takknemlighet, en stille glede.»
Ralph H. Blum

«La takknemlighet være puten som du knekker på for å si din nattlige bønn.»
Maya Angelou

«Takknemlighet låser opp alt som blokkerer oss fra å føle soss ekte, føle oss autentiske og sårbare og lykkelige.»
Gabrielle Bernstein

«Når vi uttrykker vår takknemlighet, må vi aldri glemme at høyest verdsettelsen ikke er å uttale ord, men å leve etter dem.»
John F. Kennedy

«Takknemlighet endrer ikke landskapet. Det vasker bare rent glasset du ser gjennom, slik at du tydelig kan se fargene. «
Richelle E. Goodrich

«Takknemlighet åpner døren til universets kraft, visdom og kreativitet. Du åpner døren gjennom takknemlighet. «
Deepak Chopra

Ønsker deg en strålende dag. Jeg skal først sove litt, så er jeg klar ….

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

«Se hvordan solen beveger seg i stillhet ….. Vi trenger stillhet for å være i stand til å berøre sjeler.»

Mor Theresa

Jeg ønsker så sterkt å kjenne hemmelighetene til å elske og bli elsket, å åpne portalen til sårbarheten min og våge å slippe andre inn.

I dag kjenner jeg på nederlagene mine. Jeg kjenner på hvordan det er å feile i forhold til barna mine. Det blir så sterkt i dag på morsdagen. Jeg leser om alle mødrene som blir rost og elsket av barna sine.

Hør bare:

«Om hele verden ble stillet på mitt bord, jeg valgte deg, du kjære umistelige mor.»

«Da mødre ble til
var tanken ganske klar.
For mødre har noe i seg
som ingen andre har.
De øser av sin omsorg
og deler alt de vet.
De viser deg til livet
er håp og kjærlighet.
Derfor har vi mødre,
og hvis du spør meg.
Den beste mor jeg verden,
det er nettopp DEG ». 

«Gratulerer med morsdagen alle mammaer. Og spesielt til min egen: gratulerer med dagen verdens beste mamma! Du har gjort meg til den jeg er idag.» «Gratulerer med morsdagen mamma.  Alle sier de har den beste mammaen, men det kan ikke stemme for du er jo den beste mammaen og du er jo min.  Elsker deg. » 

Jeg vet at jeg alltid gjorde mitt beste. Det var bare ikke godt nok. Jeg forsto ikke hva jeg gjorde galt. Eller skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke ville forstå det. Hele tiden sa jeg til meg selv at jeg gjorde så godt jeg kunne. Valgmulighetene var begrenset, og innenfor de rammene som var tilgjengelig gjorde jeg alt jeg maktet for barna mine.

Det er heller ikke sant. Selvsagt kunne jeg ha tatt andre valg. Om jeg hadde forstått det …..

For den ene sønnen min ble livet tøft og vanskelig. Han kjente seg rotløs og fant aldri frem til den han var. Til slutt tok han sitt eget liv. Jeg vet at jeg kunne ha handlet annerledes. Gjort mer for han.  Gitt han mer trygghet i de første leveårene. Nå er det for sent. Og jeg får ingen kjærlighetserklæring på morsdagen fra han. Han klarte ikke å ri livets stormer av.

Det varmer hjertet mitt, når jeg ser meldingen han sendte meg på morsdagen samme året han forlot oss.

Jon Kristian til Synnøve

14. februar 2010 kl. 13:16

Gratulerer med morsdagen. Du er en fantastisk mor :)

Den andre sønnen min er tøff og har en indre styrke som holder han oppe, uansett hva livet velger å komme han i møte med. Denne drivkraften har gjort han sterk, til en som rir stormer av. Han har fått betale på sitt eget liv, med alle de skiftende omstendighetene som ble påført han, fordi broren ikke mestret sitt liv. Jeg klarte ikke å ivareta begge på en god måte, og måtte ta meg mest av den svakeste. Det kjennes tungt og som et enormt nederlag.

Til tross for alt dette stiller han opp for meg når jeg trenger det og han vil meg bare vel. «Gratulerer med dagen mamma, glad i deg» hørte jeg fra den andre enden av telefonen da han ringte meg.

Det handler ikke om at jeg ikke elsker barna mine. At jeg ikke vil dem vel. Klart jeg ville det, men jeg evnet ikke å gi dem det de trengte.  Noen ganger, men for sjelden…..

I dag skriver jeg dette fordi jeg vet at det er flere mødre som kjenner det på samme måte. Vi kjenner på alt vi skulle ha vært og gjort. Av ulike årsaker klarte vi det ikke, eller så det ikke …..

Også fedre kan kjenne på det samme. Det er jeg sikker på….

Noe vet jeg, at vi elsker barna våre. De lever i hjertene våre, alltid.

Barna våre har også tatt valg. Som mødre kan vi ikke ta ansvaret for alle valgene de har tatt. Det er både galt og urimelig. Likefullt, som mødre tar vi gjerne på oss brorparten av ansvaret. På en måte er det en form for selvstraff. Å stikke kniven dypt inn i det åpne såret og vri godt rundt. Det mestrer vi fullkomment.

Uansett hvordan livet har vært for oss i fortiden, så får vi det ikke tilbake. Det handler om å akseptere det som har vært, og gå videre uten anger og selvbebreidelser. For meg har det vært viktig å gå inn i meg selv og akseptere at det som har vært er en del av meg.

Alle erfaringene mine er virkelige og nødvendige for meg. De har gitt meg en enorm kreative visdom, og de kan vise meg veien fremover. Jeg trenger å gi slipp for å kjenne meg bedre, å kunne endre det i meg som førte til det som var. Det er ikke nødvendig å holde på de negative følelsene. Jeg velger å ta meg selv tilbake inn i varmen, til mitt eget hjerte, og se kjærligheten fylle det, og jage angeren og sorgen bort.

Jeg trenger å mykne disse erfaringene og berøre verden med ømhet. Dette er min gave til andre. Grunnen til at jeg har kommet hit er sorgen min,  feilene mine, utilstrekkeligheten min, ensomheten min , og til og med forvirringen jeg har kjent på veien mot lyset. Jeg vil skape et sted der vi kan møtes  i all vår sårbarhet, og sammen skyte knopper som kan skinne for verden og slik gi trøst til alle som sliter med å mestre …..

Jeg gir slipp på alt det vonde, og bytter det ut med godhet og viser hjertet mitt frem. Jeg tar  risikoen som er kjærlighetens krav, for når jeg gjør det, vil alt rundt meg glede seg over min nye utstråling.

Jeg våger å se at suksess og fiasko er like sterkt tilstede, at ingenting er malplassert, og at jeg lever midt i  erfaringene mine.

Jeg skaper og eier virkeligheten gjennom tankene og følelsene mine. Livet mitt er et ekko av hva som skjer inne i meg. Når jeg begynner å se livet på en ny og positiv måte, vil en ny verden og en ny måte å leve på begynne å utfolde seg for meg.

Kjærlighet er den eneste erfaringen som kan erstatte nederlag og frykt. Fred er resultatet. Kjærlighet er opplevelsen av å puste inn livet, uten frykt. Når jeg vet at jeg kan håndtere alle ting i kjærlighet, er fred resultatet.

Jeg feirer sønnene mine. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være mor. At jeg har to skatter som jeg elsker over alt. Døden er ingen avslutning når det kommer til kjærligheten. Den lever alltid og er essensen av den jeg er.

Og jeg takker min mor for at hun var der for meg. Ikke at hun var perfekt, men at hun fødte meg og elsket meg over alt på jorden.

«Rom er mor baklengs. Kanskje en fin definisjon på en mor; ei som har rom for meg. Takknemlig.»

Funnet på FB, O.A. W.

Gratulerer med morsdagen kjære medsøstre.

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Deler den på nytt, fordi jeg er sikker på at det er  et budskap i den som skal ut……

Dette: å være i livet,
åpen for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Haldis Moren Vesaas

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

T

«Kjærlighet er som et tre, den vokser av seg selv og setter dype røtter i hele vårt vesen.«
Victor Hugo

Det er noe med trær. De fasinerer meg med sin stille tilstedeværelse. Hvert eneste tre har sin egen personlighet, sin egen form. Noen er rette, noen er små og krokete, andre brer seg utover, mens andre vokser i høyden. Noen er eviggrønne, mens andre har blader som får de mest spektakulære varme fargene jeg kan tenke meg om høsten. Jeg forstår instinktivt hvorfor de er som de er. Jeg forstår at noen ikke har fått lys nok, har hatt for magert livsgrunnlag, eller har vært utsatt for for mange stormer. Det er deres måte å fortelle meg hvordan og hvorfor de er som de er.

«Jeg tror at jeg aldri skal se
et dikt herlig som et tre.
Et tre som har en sulten munn som er presset
mot jordens søte rennende bryst;
Et tre som ser på Gud hele dagen
og løfter sine bladarmer for å be;
Et tre som om sommeren kan bære
et fuglereir i håret;
Ved hvis favn snøen har ligget;
Som lever nært med regn.
Dikt er laget av idioter som meg,
Men bare Gud kan lage et tre. »
Joyce Kilmer

Noen trær står samlet i klynger eller store skoger. De støtter hverandre og holder hverandre oppe gjennom skjulte underjordiske røtter.  Ofte når jeg kommer inn på et hogstfelt, der noen har felt trær, finner jeg store rotvelter, eller trær som ligger nede med brukket rygg. Den fine balansen trærne har skapt seg i mellom, er blitt endret av ytre krefter og de klarer ikke lenger å opprettholde livet slik det var. Særlig er det trærne i ytterkantene som må betale prisen når det rokkes ved den hårfine balansen trærne har utviklet for å holde hverandre oppe og sikre livsgrunnlag for hver enkelt tre. Det tar tid å gjennopprette balansen og skape et rotsystem som ivaretar fellesskapet igjen.

Når et tre er hugget ned og slik avdekker sitt indre gjennom kuttflatene, kan jeg lese hele dets historie i mønsteret snittflaten danner. I åringene ser jeg hvor gammelt det er, jeg ser arrene, hele kampen for tilværelsen, all lidelsen, all sykdommen. All lykken og velstanden ser jeg der også. Jeg ser de vanskelige årene, og de gode årene da treet motsto alle angrep og  utholdt stormer. Det hardeste og edleste treet har de smaleste årringene. Det har tilbrakt livet sitt under de mest farefulle omstendighetene som finnes, og slik blitt nesten uforgjengelig og sterkt.

«For i virkeligheten, hvis vi med rette vurderer,  er ethvert grønt tre langt mer strålende enn om det var laget av gull og sølv.»
Martin Luther

 Noe av det vakreste jeg vet er et tre som står alene. Ikke fordi det ikke kan stå sammen med andre, men fordi det trenger rom og frihet for å utvikle sitt beste potensiale. Det har ikke mistet seg selv, men bruker all sin kraft på å oppfylle seg selv etter sine egne lover. Det bygger sin egen form, det representere seg selv.  Det har lært å elske seg selv. Kun da kan det tilby noe for andre og gi ly, skygge, eller vern mot farer.

Ingenting kommer opp mot et vakker, sterkt tre.  Selv i døden gir det av sitt store hjerte. Det gir varme og lys når det blir antent, og materialer til ulike verdige eller uverdige formål. Hvem andre gir så villig av sitt store hjerte?

«Som menneske har jeg mye å lære fra trær. Vi mennesker dømmer og kritiserer. Jeg øver meg på å se på mennesker som trær. Det betyr å verdsette dem akkurat slik de er.»

Trær lærer meg å lytte. De forteller meg om livet. De forteller meg om livets gang. De  forteller så mange magiske historier, så jeg lytter i fasinasjon ….. og undring.

Treet sier til bladet når det faller fra treet om høsten: «Ikke føl deg beseiret av kulden. Dette er livets syklus. Selv om du tror du skal dø, er du ennå en del av meg. Takket være deg lever jeg og har kunnet gi skygge til slitne vandrere.

«Ser du ikke? Du skapte denne skogen! Det er din fantasi som har gitt disse trærne vannet for å vokse. Det er ditt håp som har banet vei gjennom den. Det er drømmene dine som gir den magi. Alt dette ble skapt fra inne i deg! »
Michael Delaware

Det jeg vet er at det finnes verken seier eller nederlag i naturens syklus. Alt som finnes er bevegelse.

Vinteren kjemper for å herske alene, men må til slutt godta at våren kommer og overtar, full av blomster og glede. Sommeren vil trekke ut sine varme dager i det uendelige, overbevist om at varmen gjør jorden godt, men etter hvert må den godta at høsten kommer og lar jorden hvile. Naturen veksler mellom de forskjellige årstidene, fra lys til mørke, fra dag til natt, fra frodig til bart, mellom flo og fjære.

Det handler ikke om hvem som er sterkest, men om hvordan naturen viser oss livets syklus og det vi kan lære fra den.

«Elsk trærne før bladene faller av, og deretter oppmuntre dem til å prøve igjen neste år.»
Chad Sugg

Og i denne syklusen finnes verken vinnere eller tapere, bare etapper som må fullføres. Jeg har perioder i livet mitt hvor jeg er utadvendt, og søker ut mot omgivelsene, og jeg har andre perioder hvor jeg er mer innadvendt, og søker innover til stillhet og ro.

«Frittstående trær er ikke ensomme; de har sine evige selskaper: Sanger fra fugler; skygger fra skyene; lys fra månen; hvisking fra vinden … Frittstående trær er ikke ensomme! »
Mehmet Murat ildan

Jeg veksler i min egen individuelle syklus. Avhengig av hva livet viser meg, vil jeg alltid veksle mellom motsetninger i meg selv eller i omgivelsene mine for å forsøke å skape balanse. Jeg merker denne endringen ved å lytte til  følelsene og ta hensyn til hva de sier. Ved å aldri vike fra min egen side, blir jeg klar over de ulike nyansene i det som skjer og klarer dermed å skape noe nytt.

Jeg kan være stille, være utadvendt, rolig, avventende, sprudle av livslyst og kreativitet. Når jeg blir overveldet av noe livet viser meg kan jeg sette grenser. På den måten skaper jeg balanse i eget liv.

«Eiketrær kommer fra eikenøtter, uansett hvor usannsynlig det virker. En eikenøtt er bare et tres vei tilbake til bakken. For et annet forsøk. En annen vei gjennom. Ett liv for et annet. »
Shirley Ann Grau

Det blir ofte  krevd at jeg  skal se fremover, være progressiv, produktiv og pågående. Det gir lite rom for tenketid og hvile. Men jeg trenger å bruke tid på å tenke. Slik skaper jeg ideer og lar dem vokse inne i meg til de er sterke nok til å komme frem.  Når tankene og ideene er modne, er de klare for å settes ut i livet. De  settes ut i handling, og  jeg blir produktiv og virksom. Jeg skaper magi.

For å oppleve balanse og ro, trenger jeg å veksler mellom ro og aktivitet. Jeg må lytte til min egen kropp, følelser og  grenser.

«Den beste tiden å plante et tre var for 20 år siden. Den nest beste tiden er nå.»
Kinesisk ordtak

Naturen er i endring. Det er godt å tenke på. For når jeg ser på det store treet utenfor vinduet mitt, ser jeg  at det står avkledd og rankt uten blader. Jeg vet at vinteren, hviletiden er på hell. En fase er over og noe nytt vil komme. Treet skyter nye skudd når sevjen stiger fra dets røtter og snart vil det igjen være ikledd sommerdraktens frodige kledning. Magisk, ikke sant?

Noen ganger skjer det noe som gjør at jeg føler at jeg ikke orker mer. Det er da treet snakker til meg. Det sier:

«Vær stille! Vær stille! Se på meg! Livet er ikke lett, livet er ikke vanskelig.  Slipp hjertets stemme frem i deg, og dine tanker vil vokse i stillhet og bli sterke. Du er engstelig fordi din sti fører deg bort fra det du kjenner og er trygg på. Men hvert skritt og hver dag leder deg  nærmere ditt eget kjærlige hjerte. Det er i deg alltid og vil lede deg dit du er ment å gå.»

Det forteller meg at kjernen i mitt indre, i hjertet er skjult i meg. Det vil antenne en gnist, en følelse, en tanke og vise meg at jeg er en del av alt liv. Jeg er unik akkurat som treet er unikt. Det viser seg frem i sin lekenhet, med blafrende blader fra vindens kjærlige myke pust. Det viser sitt sanne jeg når det innviterer fuglene til å synge fra grenene sine, eller når det gir ly for slitne turgåere. Vi ble begge skapt for å vise livets magi gjennom hvem vi er.

«Alene med meg selv
Trærne bøyer  seg og kjærtegner meg
Skyggen klemmer mitt hjerte »
Candy Polgar

Treets styrke er tillit. Det vet ingenting om sin historie. Det lever ut sin hemmelighet til siste slutt, og det bryr seg ikke om noe annet. Hvert år skaper det nye trær for fremtiden. Det stoler på at kjærlighetskraften finnes i sevjen som stiger opp fra røttene og renner gjennom dets sterke stamme, grener og blader. Dets arbeid tjener kjærlighetens hensikt. Ut fra denne tilliten lever det.

«Det vi gjør for skogene i verden er bare et speilbilde av det vi gjør for oss selv og hverandre.»
Mahatma Gandh

Jeg blir grepet av  metaforene som knytter seg til trær. Et av dem er betegnelsen livets tre.

Hva er så livets tre for noe? I kabbalistisk sammenheng er det et redskap til bruk, når en skal studere den spirituelle verden. Kabbala er et verktøy, som fanger opp det sansene våre ikke oppfatter, det som er skjult for oss. Denne visdommen knytter til seg livets tre som et viktig begrep.

«Dannelsen av tusen skoger er i en eikenøtt«
Ralph Waldo Emerson

Livets tre består av flere komponenter, flere lag og flere nivåer. Absolutt alt på livets tre henger sammen og påvirker hverandre. Det er nødvendig å vite hvor jeg står, hva som er selve utgangspunktet. Hvis jeg ikke kjenner det, hvordan kan jeg da være sikker på at jeg går fremover?

«Du vil finne noe mer i skogen enn i bøker. Trær og steiner vil lære deg det som du aldri kan lære av mestere. »
St. Bernard

Alle bestanddelene av livets tre er viktige, for hver og en av dem har sin plass, og alle skal  utfolde seg, som en del av et hele. Det er nesten som en rosebusk, der hver blomst har sin plass og der nye knopper stadig viser sin tilsynekomst, for så å åpne seg opp og blomstre. Akkurat slik er det med livets tre også, lag for lag, vil det utfolde seg, for den som søker.

Jeg undrer ofte over hva jeg egentlig opplever og hvor de ulike brikkene i livet mitt hører hjemme. I livets puslespill, vil hver brikke finne sin plass. Ofte må jeg la noen brikker ligge inntil jeg ser det store bildet. Først da vil også disse kunne finne sin plass.

«I en skog av hundre tusen trær, er ikke to blader like. Og ikke to reiser langs den samme veien er like. «
Paulo Coelho

Jeg kan ikke forsere noe. Jeg kan ikke ta snarveier, for da bærer det tilbake til utgangspunktet. Hver og en av livets små og store mysterier vil avdekke seg når jeg er rede.

Det viktigste er å undre meg underveis: «Hva er dette? Er det ekte eller er det en illusjon?» Livets tre vil snakke til meg i et språk jeg kan forstå, for det kommuniserer med  det indre språket, det universelle språket, energienes språk. Det viser meg meningen eller tankene bak ordene.

Livets tre er som en syntese. Det vil kunne endre seg over tid, alt ut fra hva det inneholder og ut fra utviklingen i dets eget arbeid. Det materialet jeg mottar, sporer til videre studier. Det gir meg noe verdifullt, magi og fortryllelse, mens jeg vokser i visdom og kjærlighet.

«Selv om jeg visste at i morgen ville verden gå i stykker, ville jeg fortsatt plantet mitt epletre.»
Martin Luther

Når jeg tenker slik blir trær både magiske og hemmelighetsfulle. Ofte går jeg nær inntil en trestamme og lytter i stillhet. Ofte får jeg svaret jeg trenger. Andre ganger må jeg vente før svaret kommer. Men jeg vil alltid få svar, om jeg er tålmodig og lytter med et åpent hjerte. Og mer enn noe kjenner jeg alltid, den healende kraften i treets energier.

Trær gir meg  så mye.

De er like nødvendige for å overleve som luft, rent vann og mat. De gir meg også håp, innsikt og mot til å fortsette, selv under de tøffeste forhold. Trær og måten de samhandler innenfor sitt økosystem lærer meg også mye. De inspirerer meg til å sveve til de største høyder. Jeg flyr!!!

«Fordi de er opprinnelige, fordi de overlever oss, fordi de er faste, synes trær  å inngi en følelse av varighet. Og selv forankret i jorden, synes de å berøre himmelen. Av disse grunner er det naturlig å føle at vi kan lære visdom fra dem. Å søke dem i tro på at om vi bare kan lese deres tause gåte rett, kan vi lære noen avgjørende hemmeligheter  for våre egne liv; eller enda mer spesifikt, noen avgjørende hemmeligheter, avgjørende for vår ekte, vår varige og åndelige eksistens. »
Kim Taplin

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/