Stikkordarkiv: nederlag

Jeg oppnår, ved å miste

«Det har blitt sagt at for alt vi får,
mister vi noe annet.
Jeg vet ikke om det er helt sant,
men jeg vet med sikkehet at vi aldri
få tilbake alt.
Og så, den mest rørende delen
av vår historie
er hvordan vi villig tar den risikoen
når vi bestemmer oss for å leve
og velger å elske.»
Susan Frybort

Dette lille diktet fikk meg til å reflektere over om det virkelig er sant, at jeg kan vinne noe ved å fjerne meg fra tapet jeg har lidd og velge livet. Ved å gjøre det finner jeg noe verdifult, ja kanskje til og med noe bedre enn det jeg mistet.

Det er ikke lett å miste noe, samme hva det er. Jeg tror at de fleste av oss bestreber oss på  å beholde det vi har og gjerne vinne en seier eller to i tillegg. Det er også en sannhet at de fleste av oss klamrer oss fast ved det vi elsker og gir lettere slipp på noe som ikke betyr så mye for oss.

Forskjellen, er hvordan  vi hånterer det å miste noe vi setter pris på, noe vi elsker. Det jeg med sikkerhet kan si, er at vi alle kommer til å miste noe i løpet av livet. Det være seg jobb, eiendeler, den vakre figuren vår, omdømme, prestisje eller noen vi er glade i.

«Aksept skaper en  fantastisk grobunn for endringens frø.»
Steve Maraboli

 Vi håndterer tap eller det å miste ganske forskjellig. Noen av oss sørger og kaver rundt i noe som virker som en evighet, før vi kommer oss så pass at vi kan fungere som før igjen. Om ikke helt som før, så nesten.  Andre trekker seg tilbake og sverger at de aldri skal prøve igjen, at livet aldri blir godt igjen. Så er det de som tillater seg å sørge en liten stund, før de rister tapet av seg og forbereder seg på å forsøke igjen. Uansett hva som er tilfelle, måten vi håndterer nederlag, sier mye om oss, og bestemmer hvordan vi lykkes og har det med oss selv fremover.

«Himmelen er dette øyeblikket.
Helvete er det brennende ønsket
om at øyeblikket skal være annerledes.
Det er så enkelt.»
Jeff Foster

Det kan virke som en selvmotsigelse for de fleste, men det er virkelig noe å vinne i det å miste. Livet gir oss ikke alltid det vi vil ha. Det betyr ofte at vi vinner noe og mister noe annet! Vårt tap kan være en annens  gevinst, like mye som en annens tap noen ganger er vår gevinst. 

Årsaken til at de fleste av oss ikke har det bra med å miste, er fordi vi tror at tapet vårt er en refleksjon av hvem vi er. Vi bruker derfor mye av tiden vår til å straffe oss selv over tapet. Det er  fordi vi ser på oss selv som feil  eller at vi har tatt feil, noe vi opplever som en skam. Eller vi konkluderer med at vi ikke er gode nok og derfor årsaken til tapene våre. Det som  er så vanskelig å innse, er at det er mye å vinne fra å miste, om vi omfavner  tapene med et åpent sinn og tillater oss å se lærdommen de representerer.

Jeg har reflektert mye over dette og  innser mer og mer at det stemmer. Det er gjennom nederlag, tap og motgang at jeg vokser som menneske. Det vil si dersom jeg tillater meg selv å oppfatte livet slik.  Det er en forutsetning for at jeg skal lære av det som skjer rundt meg og i meg.

«Båter synker ikke på grunn av vannet rundt dem. Båter synker på grunn av vannet som kommer inn i dem. Ikke la det som skjer rundt deg, få komme inn i deg og tynge deg ned.»

 Vi mister ofte fordi vi ikke var så godt forberedt som vi trodde vi var. Vi må være ærlige med oss ​​selv for å omfavne denne sannheten. Vi mistet mest sannsynlig  fordi vi ikke studerte nok, forberedte oss ikke hardt nok, ga det ikke nok oppmerksomhet og definitivt tok vi ikke det beste vi hadde frem i lyset.

Å miste gir oss muligheten til å se tilbake og reflektere over hvordan vi kunne ha vært bedre forberedt. Samtidig gir det oss bedre mulighet til å sørge for at livet går videre i en ny retning, mer forberedt. Å miste er noen ganger det vi trenger for å våkne, og sikre at vi ikke tar noe for gitt eller tillater oss å bli selvtilfredse.

Tap gjør at vi kan evaluer tapet og hvem vi er. Vinner vi hele tiden blir vi lett overmodige. Da er det lett å  være uforsiktige og gjøre feil som et resultat.

Å miste har en nyskapende og ydmyk effekt, ved at den gir oss muligheten til å reflektere, gå tilbake og bestemme hvor det gikk galt, hva vi kunne ha gjort annerledes eller hva vi savnet underveis. Slik kan vi  tette hullene som finnes og unngå å gjøre lignende feil i fortsettelsen.

Selvevaluering hjelper oss til å foreta de riktige grepene neste gang  og dermed ha  større mulighet til å lykkes. Vi ikke bare vet hva vi kan forvente og er mer årvåkne, men det utfordrer oss samtidig til alltid å  gjøre vårt beste, uansett hvor sikkert vi er på å lykkes.

«Det er noe å oppnå, ved å miste.»
Yvonne Kariba

Tapet etterlater et rent bord. Enten vi vil innrømme det eller ikke, har livet forandret seg utrolig gjennom at vi mistet det verdifulle….. Vi  har fått muligheten til selv å  bestemme hva vi vil erstatter tapet med. Kynisk? Nei, bare livsbejaende.

Våre tap viser oss hva vi egentlig er laget av. Å tape gjør at vi må grave dypt for å finne den indre styrken vår,som er nødvendig for å reise oss fra nederlag og gå videre etter tapene våre. Vi knytter noen ganger så mye prestisje i å holde på det vi har, at vi blir både utarmet og demoralisert etter tap, og i neste omgang mister synet av hvem vi egentlig er.

Å kunne komme tilbake fra nederlag, demonstrerer  vår  styrke og viser oss hva vi egentlig er laget av. Å kunne heve oss over tapene gjør det mulig for  oss å innse at det som ikke «dreper» har evnen til å gjøre oss sterkere.  Det lærer oss å ri på livets bølge, og prøve igjen når vi innser at det er i vår beste interesse å gjøre det.

Å miste er ikke verdens ende i livets spill. Det som virkelig betyr noe, er hvordan vi velger å håndtere tapene våre. Enten vi velger å bruke dem til å drive oss fremover eller holde oss nede, gjør det hele forskjellen i å fastsette om vi er  vinnere eller tapere til slutt.

Et stort tap eller nederlag kan skape noe helt nytt.  Bare se hvor mange som skriver vakker poesi, sanger  og bøker etter et stort tap. De skriver om umøtt eller tapt kjærlighet, om sine kjære og skyld, anger, fortvilelse og endelig innsikten og freden som følger.

«Korsfestelse før oppstandelse.»

For meg blir dette en metafor for at for å få noe, må vi samtidig miste noe.  Det sier med all tydelighet at det å miste er nødvendig for å vinne og dermed få noe som er bedre. Et tap kan kjennes ut som et nederlag, men kan ende opp med å bli vår største velsignelse.

«Noen ganger må vi miste noe verdifullt for å kunne vinne noe uvurderlig. «

Hva vi kan få?

Oppdagelsen over hvor sterke vi er, hvor kreative vi er, hvor tilpasningsdyktige vi er, hvor sårbare vi er, hvor avhengige vi er av hverandre, hvor mye vi har å lære, hvor mye vi ikke vet, osv. i det uendelige.

Tap gir oss en dypere forståelse av hvilke interessante og intrikate måter livet kommer oss i møte på. Det fører oss til et bedre sted, selv når det minst virker som det er tilfelle. 

Det er ikke mye som er mer ødeleggende enn et «vanskelig» oppbrudd eller å miste en vi elsker. Det fyller oss med sorg, og savn og negativ energi. Å prøve å kanaliser det, endre det og bruke det til vår fordel kan hjelpe oss videre ut av sorgen over den vi har mistet. Ikke lett, men nødvendig for å få tilbake livet.

«Tap viser oss hvor mye vi setter pris på menneskene i livet vårt, som er mest merkbart når det er et gapende hull.»

Noen oppdager ikke alt dette. De graver seg ned i savnet etter det de har mistet. De blir fulle av bitterhet, ja sågar hat til livets lunefulle grep. De tror at de aldri vil bli glade igjen. Til det er tapet for stort.

Jeg forstår en slik reaksjon. Likefullt, er min oppfordring, at de etter en passende tid til å sørge, til å slikke sine sår, snur seg mot lyset og henter frem styrke fra sitt indre. De trenger en slik styrke for å bygge opp, ikke for å bygge ned. For lenge i tapets dal, gir ingen glede, bare enda større tapsfølelse. Ikke dvel ved tappet. Erkjenn det, sørg over det en stund, men så kjære, kjære deg gå videre. Ta med deg det positive av det som var, som et verdifullt minne. Lær av det som skjedde, men gå videre. Ikke bli værerende der nede på bunnen.

 «Vi må gi slipp på livet vi har planlagt, for å akseptere det som venter på oss.»
Joseph Campbell

Jeg våger å si det, fordi jeg også har befunnet med nederst i denne mørke dalen. Jeg vet med all tydelighet hvor gledesløst og mørkt det er der. Detfor kom opp i lyset. Vi kan støtte og hjelpe hverandre videre fremover på livsveien. Vi trenger hverandre.

Tap er aldri hele historien. For hvor det er tap, var det en gang noe vi hadde. Og hvor det var noe vi hadde, må det på et tidspunkt og på en eller annen måte være tap. Tenk etter for deg, hvor mange tap har blitt erstattet med noe nytt og bedre? Har det du har vunnet, påført andre tap?

Fordi det er alt vi kan gjøre, takle det som har skjedd. Ingenting kan gjøres om eller repareres. Men i tapet kan noe nytt bygges opp og ofte blir noe stort oppnådd.

Hvorfor finner jeg det så bemerkelsesverdig at menneskets natur er i stand til å finne det gode som kan komme fra et stort tap?  Det er fordi jeg får sjansen til å se på den vidunderlige siden av menneskets natur, nemlig den å kunne reise seg og gå videre styrket og mer vis.

«For alt du har mistet, har du fått noe annet, og for alt du får, mister du noe annet.»
Ralph Waldo Emerson

Jeg for min del, bearbeider tapene mine ute i naturen. Naturen har en egen ro over seg som lindrer sorg og smerte over min egen mislykkethet. Den snur negative tanker til positive tanker. Den viser meg at selv det mest unnselige og sårbare, kan vokse seg stor, og sterk og vakker.

Hvor finner du en slik ro? Gjennom musikk, sammen med andre, i kirken, alene i din egen stue, i naturen, eller ….. ?

«Det er øyeblikk når all angst og uttalt slit roes ned i den uendelige hvile og ro i naturen.»
Henry David Thoreau

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Tilgivelse frigir kjærlighet

«Et liv levd uten tilgivelse er et fengsel.»
William Arthur Ward

Uten tilgivelse er jeg ingenting. Derfor fokuserer jeg på ulike grunner til å tilgi både meg selv og andre.

Gode grunner for å tilgi:

Tilgivelse tillater meg å ta ansvar for min egen lykke.
Tilgivelse tillater meg å se alle i livet mitt som lærere.
Tilgivelse hjelper meg til å slutte å spille offer-kortet.
Tilgivelse gjør meg oppmerksom på at de fleste gjør det beste de kan.
Tilgivelse uttrykker begrepet «det som går rundt kommer rundt.
Tilgivelse tvinger mitt eget bevissthetsnivå til å ekspandere.
Tilgivelse lærer meg å holde mine forventninger varme.
Tilgivelse lærer meg å tone ned mine instinkter for selvoppholdelsesdrift.
Tilgivelse skaper et rom for å gi slipp og for kjærlighet.
Tilgivelse er den beste hevn.

Det er så viktig å tilgi meg selv for feilene jeg gjør. Jeg trenger å lære av feilene mine, slik at jeg kan unngå å leve med samme feil, og påføre meg og andre den samme lidelsen, om igjen og om igjen.

Like viktig som å tilgi meg selv, er det å kunne tilgi andre for det de påfører meg av sorg og smerte. Noen ganger er det bevisste handlinger. Andre ganger er det ubevisste handlinger som sårer mitt sarte og ømme sinn.

Tilgivelse er å gi slipp på fortiden.  Det hjelper meg til å korrigere alle misoppfatningene og synspunktene jeg har praktisert både i forhold til meg selv og til andre.

«Tilgivelse er kjærlighetens navn praktisert blant de som elsker dårlig. Den harde sannheten er at alle mennesker elsker dårlig. Vi trenger å tilgi og bli tilgitt hver dag, hver time i økende grad.»
Henri J.M. Nouwen

Det handler ikke om å tilgi fordi jeg eller andre fortjener det. Det handler om å redde min egen sjel. Jeg trenger å tilgi på samme måte som andre trenger å bli tilgitt.

Indre fred får jeg bare når jeg praktiserer tilgivelse.

«Husk at du ikke velger kjærligheten, kjærligheten velger deg. Alt du egentlig kan gjøre er å akseptere den for all dens mystikk når den kommer inn i livet ditt. Føl hvordan den fyller deg til randen og så gå ut og gi den bort. »
Kent Nerburn

For litt siden leste jeg en artikkel om hvor viktig det er å tilgi fortiden og gå videre, uten alle de negative følelsene som har holdt meg tilbake fra å leve et liv fylt av kjærlighet.

Jeg trenger å ha kjærlighet i livet for å være lykkelig. Det er i min menneskelige biologiske natur, sier Aristoteles.  Min sanne natur, ifølge Aristoteles, er å elske og bli elsket.

Det er lett å holde meg unna kjærligheten for å beskytte følelsene mine.  Jeg sier til meg selv : « Jeg skal aldri eksponere kjærlighet igjen».  I stedet trenger jeg å si «Jeg forsto ikke fullt ut hva kjærligheten handlet om, men jeg vil fortsette å gi av meg selv til andre.»

Et godt råd, er å tenke på alle nederlagene og skuffelsene i kjærlighet som gode lærere. Det jeg lærer gjennom å møte motgang og svik, kan gi meg kunnskap og innsikt til å møte andre med en enda større kjærlighet.

Jeg er overbevist om at nesten alt jeg lærer i livet handler om kjærlighet. Jeg trenger å lære, og sende kjærlige tanker til også de som har skadet meg. Jeg kan velge å forstå at deres »skade» er et tegn på deres manglende evne til å elske,  fordi de opererer fra et lavere bevissthetsnivå. Heller enn å ta avstand, kan jeg  ønske for dem at de får større innsikt i kjærligheten slik at de kan vokse og bli mer harmoniske mennesker.

» Kjærligheten har sin egen tid, sin egen sesong, og sine egne grunner for å komme og gå. Du kan ikke bestikke den eller tvinge den eller resonnere den til å være. Du kan bare omfavne den når den og gi den bort når den kommer til deg.»
Kent Nerburn

Jeg ønsker å bli flinkere til å elske og bli elsket, derfor er det viktig at jeg lærer kjærlighetens medfølende tilgivelse. Tross alt, det er enkelt å sende kjærlige tanker til noen som er kjærlige mot meg. Men skal jeg vokse i kjærlighet, må jeg gi slipp på negative følelser, på alle de lave vibrasjonene som skapes av sinne, bitterhet og frykt. Jeg må gjøre dette av mange grunner.

I den forbindelsen vil jeg dele en liten historie om en slange.

«Det var en gang en kvinne som vandret i ørkenen og ble bitt av en giftig slange. Alt hun tenke på var hvor sint hun var på den giftige slangen som bet henne. Hun var også sint på seg selv fordi hun vandret i ørkenen. Hun kunne ikke slappe av, tilgi slangen, tilgi seg selv og dermed rolig se at hun kunne løse dette gift problemet og redde livet sitt. Hun trengte bare å suge ut giften fra armen sin. Det som hun hadde lært for mange år siden. Fordi hun var sint, hadde hun glemt det. Hun døde.»
Ukjent

Hva lærte denne historien meg? Tilgivelse er et universalmiddel for det som feiler meg.

Jeg kan rasjonaliserer sinnet mitt som en nødvendig kraft, for å drive meg til bedre resultater. Men oftere enn ikke, blokkerer sinnet meg fra full mental klarhet.

Aristoteles sa det godt da han sa :

«Vi blir lett lurt av våre sanseoppfatninger når vi er i en følelsessmessig tilstand … slik at selv en svært liten likhet gjør at feigingen tror at han ser sin fiende … og jo mer emosjonell han er, jo mindre, er likheten som trengs for å skape denne effekten.»

I utgangspunktet er det i min beste mentale interesse å gi slipp på de vonde følelsene mine, slik at jeg kan se verden mer tydelig. Disse følelsene er ikke bare usunne for den mentale tilstanden, men også for kroppen, og kan gi meg hjertesykdom og høyt blodtrykk.

Følelsemessig ubalanse har  vist seg å være årsaken til mange avhengighetsforhold som narkotika, alkohol, mat og shopping. Avhengighetsforholdet skapes for å  unngå følelsen og smerten fra tidligere bitterhet. Følelsene blir en boomerang.  Følelsene kommer tilbake og  ødelegger  for meg gjennom  avhengigheten som er skapt av de negative følelsene våre. Jeg er sikker på at det er derfor jeg i perioder spiser mer enn jeg trenger.

I en  studie ved et amerikansk universitet ble tilgivelses- terapi  sammenlignet med  tradisjonell narkotika / alkohol- terapi. Det viste at tilgivelses- terapi, bidro til å avlaste følelsene bak rusmisbruk enda mer vellykket enn rutinemessig narkotika / alkohol -terapi. Ikke bare fikk pasientene raskere suksess, det skapte mindre tilbakefall.

I utgangspunktet, akkurat som en kjærlig holdning (som jeg kan føle, men ikke se), er det også negativ energi i frastøting (som jeg kan føle, men ikke se). Når jeg tenker negative tanker, vil jeg bokstavelig talt avgi negative vibrasjoner som intuitivt føles av andre.

Mange kvantefysikere tror at følelsesmessige  vibrasjoner kan merkes i et større universelt energifelt og dermed tiltrekke negative omstendigheter. En kjent kvantefysikk ekspert, Lynne McTaggert, skrev om en undersøkelse der hun var vitne til hvordan en lykkelig person sender ut kjærlige energitanker til en følelsesmessig ustabil person, og med hell roet denne personens temperament.

Derfor om jeg  ønsker å oppleve kjærlighet rundt meg, må jeg først gi slipp på smerten fra fortiden min.

Her er noen råd Karen Salmansohn gir i en av sine bøker:

«Si til deg selv : «Jeg kan ikke alltid kontrollere hva som foregår på utsiden. Men jeg kan kontrollere hva som foregår på innsiden. Jeg tilgir de som har såret meg, og jeg er fast bestemt på å få innsikt i hvordan jeg klokt unngår tilsvarende situasjoner som dette i fremtiden min.»

Ved  å omskrive navnet til de som sårer meg  til «lærer», føler jeg meg bedre umiddelbart.

Jeg skriver takkebrev til de som har såret meg om alt jeg har lært, men sender det ikke. Har det i nærheten av meg og lese det hver gang jeg tar meg  i å falle tilbake til de negative tankene mine.

Jeg forteller meg selv : «Jeg er en god, kjærlig sjel som av og til går meg vill.»

Jeg husker  på en gang jeg ble tilgitt. Hvor nødvendig det er å være uegennyttig og tilgi tilbake de som såret meg.

Når jeg misliker noen, gir jeg dem kontroll over følelsene mine. Jeg ønsker ikke å gi dem en slik makt.

Når jeg svarer hat med hat, sinne med sinne, bitterhet med bitterhet, så har jeg ironisk nok blitt en del av problemet.

Når jeg trener hjernen min til å tenke mer kjærlige tanker, tiltrekker jeg positive energi,  positive mennesker og resultater. Pluss, å være kjærlig gjør meg langt mer tiltrekkende slik at jeg er mer av en kjærlighetsmagnet, i stedet for en negativitet magnet.»

Ved å forstå at kjærlighet er den største kraften som er og at den derfor har mer kraft enn hat, har jeg innsett at betingelsesløs kjærlighet utdanner meg til å bli den beste personen jeg kan være.

Jeg finne trøst i at kjærligheten for alltid er risset inn i hjertet og sjelen min. En sannhet som jeg vil omfavne:

» Kjærlighet er alt som er, kjærlighet er den jeg er, og det er bare kjærlighet»

Når jeg bruker mantraet:

«Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg,»

skjønner jeg at livsreisen min vil kreve at jeg går ut av den trygge komfortsonen min og gir slipp på  alt det destruktive selvsentrerte begjæret. Et begjær som jeg dessverre så altfor ofte omfavner og henfaller til. Da vil sannheten jeg opplever tjene livet mitt på alle mulige måter.

Jeg innser mer og mer at alt jeg gjør i livet påvirker meg. Det jeg gjør har en viss vibrasjon og frekvens som enten vil løfte meg opp, eller trekke meg ned. Jeg ønsker å leve i en kjærlighets vibrasjon. Det krevet at jeg sier nei til alt som kan trekke meg ned.

«Takknemlighet tar tre former: En følelse i hjertet, et uttrykk i ord, og  å gi tilbake»
John Wanamaker

Bevisstheten min rundt hva jeg ønsker og det jeg omgir meg med er svært viktig. Velger jeg å gå inn i de negative energiene og situasjonene som ikke styrker kjærlighetskraften i meg, vil jeg lett bli offer  for energityvenes herjinger.  Slik kan jeg ende opp der jeg minst av alt ønsker å være.

Jeg oppdager, at jeg for hver dag må velge kjærligheten og dens magiske kraft. Glemmer jeg å omgi meg med kjærlighetens rustning, ender jeg raskere enn raskt opp i en eller annen form for avhengighet som på kort sikt dekker over smerten min. På lang sikt ender jeg i frykt, bitterhet og sorg.

» Husk å være forsiktig med deg selv og andre. Vi er alle barn av tilfeldigheter og ingen kan si hvorfor noen felt vil blomstre mens andre ligger brune under august solen. Vis omsorg for de rundt deg. Se forbi deres forskjeller. Deres drømmer er ikke mindre enn dine, deres valg ikke mer lettgjort. Og gi, gi på alle måter du kan, uansett hva du besitter. Å gi er å elske. Å holde tilbake er å visne . Bry deg mindre om innhøstingen enn om hvordan den blir delt og ditt liv vil ha betydning og hjertet ditt vil ha fred. »
Kent Nerburn

Jeg sender deg positive energier og tanker.  Jeg kan føle at du merker det og at det gjør deg godt!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Morsdagsbekjennelser

 

«Se hvordan solen beveger seg i stillhet ….. Vi trenger stillhet for å være i stand til å berøre sjeler.»
Mor Theresa

Jeg ønsker så sterkt å kjenne hemmelighetene til å elske og bli elsket, å åpne portalen til sårbarheten min og våge å slippe andre inn.

I dag kjenner jeg på nederlagene mine. Jeg kjenner på hvordan det er å feile i forhold til barna mine. Det blir så sterkt i dag på morsdagen. Jeg leser om alle mødrene som blir rost og elsket av barna sine.

Hør bare:

«Om hele verden ble stillet på mitt bord, jeg valgte deg, du kjære umistelige mor.»

«Da mødre ble til
var tanken ganske klar.
For mødre har noe i seg
som ingen andre har.

De øser av sin omsorg
og deler alt de vet.
De viser deg at livet
er håp og kjærlighet.

Derfor har vi mødre,
og dersom du spør meg.
Den beste mor i verden,
det er nettopp DEG».

«Gratulerer med morsdagen alle mammaer. Og spesielt til min egen: gratulerer med dagen verdens beste mamma! Du har gjort meg til den jeg er idag.» 

«Gratulerer med morsdagen mamma.  Alle sier de har den beste mammaen, men det kan ikke stemme for du er jo den beste mammaen og du er jo min.  Elsker deg. »

Jeg vet at jeg alltid gjorde mitt beste. Det var bare ikke godt nok. Jeg forsto ikke hva jeg gjorde galt. Eller skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke ville forstå det. Hele tiden sa jeg til meg selv at jeg gjorde så godt jeg kunne. Valgmulighetene var begrenset, og innenfor de rammene som var tilgjengelig gjorde jeg alt jeg maktet for barna mine.

Det er heller ikke sant. Selvsagt kunne jeg ha tatt andre valg. Om jeg hadde forstått det …..

For den ene sønnen min ble livet tøft og vanskelig. Han kjente seg rotløs og fant aldri frem til den han var. Til slutt tok han sitt eget liv. Jeg vet at jeg kunne ha handlet annerledes. Gjort mer for han.  Gitt han mer trygghet i de første leveårene. Nå er det for sent. Og jeg får ingen kjærlighetserklæring på morsdagen fra han. Han klarte ikke å ri livets stormer av.

Den andre sønnen min er tøff og har en indre styrke som holder han oppe, uansett hva livet velger å komme han i møte med. Denne drivkraften har gjort han sterk, til en som rir stormer av. Han har fått betale på sitt eget liv, med alle de skiftende omstendighetene som ble påført han, fordi broren ikke mestret sitt liv. Jeg klarte ikke å ivareta begge på en god måte, og måtte ta meg mest av den svakeste. Det kjennes tungt og som et enormt nederlag.

Det handler ikke om at jeg ikke elsker barna mine. At jeg ikke vil dem vel. Klart jeg ville det, men jeg evnet ikke å gi dem det de trengte.  Noen ganger, men for sjelden…..

I dag skriver jeg dette fordi jeg vet at det er flere mødre som kjenner det på samme måte. Vi kjenner på alt vi skulle ha vært og gjort. Av ulike årsaker klarte vi det ikke, eller så det ikke …..

Også fedre kan kjenne på det samme. Det er jeg sikker på….

Noe vet jeg, at vi elsker barna våre. De lever i hjertene våre, alltid.

Barna våre har også tatt valg. Som mødre kan vi ikke ta ansvaret for alle valgene de har tatt. Det er både galt og urimelig. Likefullt, som mødre tar vi gjerne på oss brorparten av ansvaret. På en måte er det en form for selvstraff. Å stikke kniven dypt inn i det åpne såret og vri godt rundt. Det mestrer vi fullkomment.

Uansett hvordan livet har vært for oss i fortiden, så får vi det ikke tilbake. Det handler om å akseptere det som har vært, og gå videre uten anger og selvbebreidelser. For meg har det vært viktig å gå inn i meg selv og akseptere at det som har vært er en del av meg.

Alle erfaringene mine er virkelige og nødvendige for meg. De har gitt meg en enorm kreative visdom, og de kan vise meg veien fremover. Jeg trenger å gi slipp for å kjenne meg bedre, å kunne endre det i meg som førte til det som var. Det er ikke nødvendig å holde på de negative følelsene. Jeg velger å ta meg selv tilbake inn i varmen, til mitt eget hjerte, og se kjærligheten fylle det, og jage angeren og sorgen bort.

Jeg trenger å mykne disse erfaringene og berøre verden med ømhet. Dette er min gave til andre. Grunnen til at jeg har kommet hit er sorgen min,  feilene mine, utilstrekkeligheten min, ensomheten min , og til og med forvirringen jeg har kjent på veien mot lyset. Jeg vil skape et sted der vi kan møtes  i all vår sårbarhet, og sammen skyte knopper som kan skinne for verden og slik gi trøst til alle som sliter med å mestre …..

Jeg gir slipp på alt det vonde, og bytter det ut med godhet og viser hjertet mitt frem. Jeg tar  risikoen som er kjærlighetens krav, for når jeg gjør det, vil alt rundt meg glede seg over min nye utstråling.

Jeg våger å se at suksess og fiasko er like sterkt tilstede, at ingenting er malplassert, og at jeg lever midt i  erfaringene mine.

Jeg skaper og eier virkeligheten gjennom tankene og følelsene mine. Livet mitt er et ekko av hva som skjer inne i meg. Når jeg begynner å se livet på en ny og positiv måte, vil en ny verden og en ny måte å leve på begynne å utfolde seg for meg.

Kjærlighet er den eneste erfaringen som kan erstatte nederlag og frykt. Fred er resultatet. Kjærlighet er opplevelsen av å puste inn livet, uten frykt. Når jeg vet at jeg kan håndtere alle ting i kjærlighet, er fred resultatet.

Jeg feirer sønnene mine. Jeg er takknemlig for at jeg har fått være mor. At jeg har to skatter som jeg elsker over alt. Døden er ingen avslutning når det kommer til kjærligheten. Den lever alltid og er essensen av den jeg er.

Og jeg takker min mor for at hun var der for meg. Ikke at hun var perfekt, men at hun fødte meg og elsket meg over alt på jorden.

«Rom er mor baklengs. Kanskje en fin definisjon på en mor; ei som har rom for meg. Takknemlig.»

Funnet på FB, O.A. W.

Gratulerer med morsdagen kjære medsøstre.

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. Deler den på nytt, fordi jeg er sikker på at det er  et budskap i den som skal ut……

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Møte mitt eget ansikt

DSCN0375

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.»

Karin Boye

Denne  sommeren har bevisstgjort meg på sider ved meg som jeg har fortrengt. Følelser har tatt overhånd og banet seg vei ut i det fri. Følelser som jeg lenge har avvist fordi de ikke passet med det bildet av meg selv som jeg ønsket å vise andre.

IMG_1850

Jeg mistet rett og slett kontrollen. Det jeg hadde tatt på meg av ansvar, og oppgaver ble for mye og jeg merket at omgivelsene mine reagerte negativt, samtidig som mitt egen mestringsbehov led nederlag. Jeg klarte ikke å oppfylle alle kravene som jeg følte ble stilt til meg, verken fra meg selv eller andre..

Og hvem sin feil var det? Min egen selvsagt. Det var jeg som la opp til å klare det samme som jeg klarte da jeg var ung. Hvordan skal andre kunne vite at jeg strever for å mestre, når jeg ikke viser hvor sliten  jeg er eller ikke sier fra.

Heldigvis brast det for meg til slutt. Jeg ble kritisert fordi jeg ikke gjorde det som var forventet. Det kjentes svært urimelig og jeg fikk stotret frem at jeg faktisk ikke klarte alt på en gang. Jeg ville gjerne, men jeg klarte det ikke. Reaksjonen jeg fikk var svært negativ, og jeg trakk meg tilbake både lei meg og sinna for ikke å bli forstått.

«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»

Karin Boye

DSCN3667

Det var som en demning som brast. Jeg som sjelden gråter, nærmest hikstegråt. Jeg kjente på nederlaget over å ikke mestre og samtidig sinne over å ikke bli forstått da jeg sa fra.

Men hva kunne jeg forvente? Det er ikke lett for andre å fatte hvordan jeg følte det, når jeg ikke hadde signalisert tydelig hvor jeg sto før jeg ikke klarte mer. Vedkommende trodde sikkert at det bare var vond vilje og kjente seg sviktet, fordi jeg ikke stilte opp som jeg alltid hadde gjort.

Denne episoden fikk meg til å innse at det er farlig å late som.  Det er nødvendig å erkjenne, særlig overfor meg selv hvordan jeg har det. Det hjelper ikke å ta på meg en rolle som jeg ikke mestrer. Ubevisst spiller jeg da offerrollen. Jeg undertrykker den jeg er og stiller urimelige krav til meg selv. Ærlighet overfor egne følelser og å tillate meg å kjenne på dem, gir både innsikt og styrke. Hvordan skal andre oppfatte hvordan jeg har det om jeg ikke erkjenner og er ærlig mot meg selv?

Jeg har endelig erkjent mine egne begrensninger. Faktisk kjennes det ikke så vanskelig  lenger å sette grenser for egen aktivitet. Jeg merker også at andre aksepterer grensene mine lettere nå, fordi jeg er tydelig på hvor jeg står og hva jeg kan klare. Jeg signaliserer det mens jeg har overskudd og ikke når jeg er tappet for alt som heter krefter. Det gjør en stor forskjell i måten jeg kommuniserer budskapet mitt.

DSCN4522

Kvaliteten på det jeg gjør blir også langt bedre fordi jeg har overskudd og tar hensyn til gode og dårlige dager.

Alt det jeg skriver  om her er ikke noe nytt. Jeg har visst det og snakket om det før, men det har ikke vært en erkjent indre sannhet.  Ikke før jeg  ikke klarte å holde følelsene ute lenger. Ved å våge å kjenne på følelsene, på nederlaget og urimelige krav, kunne jeg endelig bli fri. Fordi jeg anerkjente følelsene mine som sanne, ble de en aktiv del av hvem jeg er. Jeg slapp dem inn, og lot dem fortelle meg hva som ikke var godt i mitt liv og gjennom deres tilstedeværelse fant jeg frem til løsninger for et bedre levesett. Ikke slik jeg så ofte har gjort: å fornekte dem eller skyve dem unna fordi de var for vonde å kjenne på. Jeg innser nå at de rett og slett viser meg vei til et bedre liv.

«Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»

Karin Boye

Jeg trenger ikke gi slipp på følelsen mine. Jeg takker for dem, fordi de beriker livet mitt, og viser meg igjen, og igjen hvem jeg dypest sett er, og hva jeg trenger  å gjøre for å bli enda mer sann og ekte.  Først  når jeg har erkjent følelsene og funnet frem til  de indre sannhetene de avdekker, kan jeg la dem fare. Faktisk forlater de meg frivillig og gir rom for nye følelser som viser enda større dybder i meg. Magisk spør du meg.

DSCN5293 – Kopi

Mens jeg reflekterer over alt dette kommer et bilde frem for mitt indre øye. Det er et bilde av et ansikt av menneskelig sårbarhet.  Til tross for et tøft ytre, ser jeg tydelig hvor sårbart og skjørt det er.  Jeg ser hvor lite som skal til for at det blir misforstått, kjenne seg oversett eller tråkket på. Hvor hardt det har kjempet. Hvor lenge det har kjempet med seg selv for å møte andres krav og forventninger. Hvor lite det har stilt opp for seg selv over lang, lang tid.

Samtidig signaliserer det et gryende mot og opprør mot alle indre, og ytre krav og jeg ser tydelig at det er på vei ut i lyset. Et lys som er blendende sterkt. Om det ikke tas forhånsregler kan  et slikt sterkt lys påføre store sår og begrense livsutfoldelse. Det gjelder å være forberedt. Ikke haste avsted uten å være forankret i verdier og/ eller ha en visjon for retning.

Med et bevisst fundament kan selv det skarpeste lys ikke skade. Tvert imot. Det viser bare vei og avdekker en større sannhet. Det viser  tydelig styrke, men også svakhet. Det viser hva som ikke er tjenlig lenger, hva som trenger oppmerksomhet og kjærlig omsorg. Lyset brukt slik, avdekke stadig nye lag av selvinnsikt og visdom. Det er magi i et slikt lys.

CIMG3195

Bildet gir et sterkt yttrykk av lengsel. En uuttalt lengsel mot noe som ikke er helt avklart eller bevisst. Lengselen bare er. Jeg fornemmer at den handler om felleskap og  kjærlighet.

Noe ligger fortsatt i skyggene i kanten av bildet. Det er områder som trenger bevisst pleie og stell for å kunne tåle det kraftfulle lyset. Bildet gir håp om å finne et sikkert fundament og ståsted, der egne krefter kan bli brukt. Det er et bilde på kamp, på mot og på en snarlig seier over mørkets demoner og krefter.

For meg henger dette bildet sammen med det jeg har beskrevet om min egen selverkjennelse og møte med følelsene mine om å komme til kort. Det henger sammen med å være i utvikling. Det handler om å erkjenne og være sann mot egne behov. Skal vi vokse som mennesker og leve godt sammen med andre, må vi kjenne oss selv og våge og møte det som smerter. Bringe det ut i lyset, slik at vi kan se godt nok til å fjerne det som ikke tjener oss lenger.

Jeg vet at bildet jeg så handler om meg, men det handler også om deg. Tenk over det, så tror jeg at du kan være enig.

DSCN1349

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden