Stikkordarkiv: avvisning

Livsvisdom

Alene, men ikke ensom

Legg igjen en kommentar

 

Dansen
«Vi har aldri øvd på dette
Vi er et rot
Vi skjelver og svetter
Vi tråkker på hverandres tær
Noen ganger går vi ut av takt
Og glemmer replikkene våre
Men i det minste er dette ekte
I det minste er vi ikke halv i live
Begravd under vekten av en forestilling
Vi aldri har trodd på uansett
Jeg vil alltid ta denne ufullkomne dansen
Over ingen dans i det hele tatt.»
Jeff Foster

I dag morges våknet jeg av at jeg forsto noe jeg har grunnet på lenge. Det sto helt klart for meg at slik er det. Jeg forsto uten skygge av tvil hvorfor enkelte situasjoner var som de var. Situasjoner i forhold til spesielle mennesker. Jeg kjente meg så hjelpeløs. For hva kunne jeg gjøre med denne viten. Det sto ikke i min makt å endre på situasjonen på noen som helst måte. Bare forstå og akseptere. Eller blir det riktig å akseptere noe som er destruktiv og ødelegger for dem det gjelder? ……

Jeg kan bare hjelpe om den som trenger hjelp, innser det og er villig til å ta imot det jeg kan tilby. Faktisk, i noen tilfeller er det andre enn jeg som kan være den som åpner dører. I all min velvilje og ønske om å være til hjelp,  må jeg innse det.

Det handler om ensomhet og avvisning. Ofte beror ensomhet i hvordan vi oppfattes av andre. Har vi tenkt nok over vår egen rolle og hvordan vi fremstår? Er vi for opptatt av oss selv og vårt eget, slik at vi glemmer menneskene vi står overfor.

«Enkelte bidrar til sin egen ensomhet ut fra sin væremåte, ofte uten å forstå det selv. De har rett og slett et gedigent sosialt handikap som ingen tør å opplyse dem om. Jeg snakker om mennesker som er ensidig monologiske og kun snakker om seg selv. De har aldri lært «turtaking», for å si det med spedbarnsforskerne. Disse ensomme menneskene kommer i ulike utgaver: Noen er belærende, andre forteller morsomme historier eller repeterer bitre erfaringer i det uendelige. Men de har det til felles at de ikke er interesserte i andres synspunkter, erfaringer eller opplevelser. Forsøker man å få inn en setning sidelengs, blir den enten ignorert eller tryllet om til noe som kan knyttes til den andre: «Ja, akkurat sånn er det for meg også, nå skal du høre…» Tomheten jeg sitter igjen med etter slike møter, er sannsynligvis gjenkjennbar for mange.»
Psykolog Kirsti MacDonald Jareg

Å ha et slikt handicap må være tøft. Ofte forsterker ensomheten denne litt navlebeskuende egenskapen. Når vi ikke får delt det som opptar oss mer enn en sjelden gang, faller vi lett i fellen av å snakke for mye. Ordene renner bare ut, helt ukritisk. Ofte går det bedre etter å få tømt seg. Jeg tror det er viktig å forstå dette. Bærer vi litt over med den vi står overfor, vil det oftest rette seg etter kort tid. Det er i alle fall min erfaring.

«Et råd mot ensomhet er å forstå at dette kan være en subjektiv følelse i ditt eget hode som også kan bli en selvoppfyllende profeti. Når folk føler seg ensomme, går hjernen inn i en overlevelsesmodus, ifølge John Cacioppi. Man blir selvfokusert og opptatt av hvordan man har det selv, og glemmer å fokusere på hvordan andre rundt en har det. Utad kan man derfor framstå som fjern, kald og sosialt klumsete. Ved å vite at ensomheten er i ens eget hode, kan man endre følelsen. I intervensjoner rettet mot å redusere ensomhet så Cacioppi at det å dele positive erfaringer med andre hadde en overraskende effekt, og var et mer effektivt tiltak enn å øke sosiale ferdigheter, øke sosial støtte eller øke muligheter for sosial kontakt.
Psykolog Kirsti MacDonald Jareg

Ensomhetsfølelsen er ofte en helt personlig opplevelse. Vi kjenner oss mindreverdige, ikke godtatt eller utstøtt. Det gjør vondt å ha det slik. Noen ganger kan det føre til at vi trekker oss helt bort fra andre. Det er ingen vits. «De bryr seg ikke om vi er der eller ikke,» tenker vi.

Jeg vet at noen velger ensomhet. Ikke fordi de mangler muligheter til kontakt med andre. De orker bare ikke by på seg selv. Det blir for avslørende og vondt å dele sitt indre med noen. Derfor lukker de seg inne og går villig inn i sitt selvlagede bur. Jeg skulle så inderlig ønske at du som har det slik åpner burdøren og kommer ut, eller i det minste innviterer andre inn på besøk.

«Den mest forferdelige fattigdom er ensomhet og følelsen av å ikke bli elsket.»
Mor Teresa

Ofte er det bare ubetenksomhet eller at de vi føler oss avstengt fra, ikke tenker over sin egen oppførsel. De regner med at vi kjenner oss inkludert.  Mens vi bare føler oss akseptert som en som er der, men ikke en, det er verd å bruke tid på.

Jeg vet hva jeg snakker om. Sammen med noen mennesker jeg for lenge siden kjente, følte jeg meg ikke inkludert. Jeg var tilstede, men likevel ikke tilstede for dem. Faktisk tror jeg at de ikke tenkte over hvordan deres oppførsel virker inn på meg. De hadde mer enn nok med sitt, og regnet sannsynligvis med at jeg klarte meg. Jeg kunne konversere og delta i fellesskapet når jeg hadde behov for det, eller jeg kunne bare være der i taushet. Dermed lot de meg gjøre som jeg ville. Jeg kom når jeg ville, og gikk når jeg ville uten at noen la merke til det.

«Du kan ikke kontrollere det som skjer med deg, men du kan styre holdningen din til det som skjer med deg, og i det, vil du mestre forandringen snarere enn å la den få mestre deg.»
Sri Ram

Det var ikke vondt ment når de overså meg, men det var ubetenksomt. Hadde jeg vært nærtakende, ville jeg ha avsluttet kontakten med dem. Den var så ensidig og kun på deres premisser. Det var greit at jeg var der og trådde støttende til, men det var alt, tilsynelatende. Det var som å være innenfor, men samtidig være holdt utenfor.

«I natt er kanskje ikke natten for svar, men for å åpne hjertet ditt for storheten i spørsmålet.»
Matt Lucata

Vet  du, jeg tror ikke at det var med vilje jeg ble holdt utenfor. Det var rett og slett manglende oppmerksomhet og empati for andres situasjon. De levde i en virkelighet som var avflatet, med  følelser og nærhet som mangelvare, fordi de ikke maktet å gripe fatt i alt som hindret positive følelser å strømme ut.  Det var det jeg opplevde så sterkt når jeg stakk innom. De hadde barn som heller ikke så meg. Hvorfor? Fordi foreldrene med sitt eksempel, ga dem måten å møte meg på. På tomannshånd hadde jeg et helt annet og bedre forhold til barna enn sammen med foreldrene. Tenk hva de lærte av sine foreldres eksempel!

For meg viser det med all tydelighet at ensomhet kan være så mangt.

Jeg kunne og hadde all grunn til å føle meg ensom sammen med disse menneskene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Fordi jeg forsto hvorfor det var som det var. Faktisk viste de en ensomhet seg imellom, og ut mot andre som var både smertefull og ødeleggende. De var som forbipasserende om natten, kun skygger av seg selv. Kan det finnes en større ensomhet?

«Hvor er folket?» Sa den lille prinsen til slutt. «Det er litt ensomt i ørkenen …» «Det er ensomt når du er blant folk, også,» sa slangen.»
Antoine de Saint-Exupéry

Hvor mange er det ikke som er stengt inne i seg selv. De våger ikke vise frem hvem de er. Hvorfor? Fordi de tror at toner de flagg, vil ingen like dem eller elske dem. Da er det bedre å trekke seg tilbake og pleie ensomheten. De vet tross alt hva de har, men ikke hva de får. Avvisningen de er sikker på vil komme om de strekker seg mot andre, er for vond å svelge. Derfor lever de tilbaketrukket bak tunge gardiner og slipper ingen inn på seg. Det er som om de skulle ha forskanset seg bak et usynlig strømgjerde. Kommer vi bort i det, brenner vi oss og forter oss bort derfra.

Jeg ber deg, om du omgir deg med et slikt gjerde. Skru av strømmen og slipp de som banker på inn. Du vil ikke andre. En åpen, utstrakt hånd vil alltid motta mer enn en som er lukket og tilbakeholdt. «Den som intet våger, intet vinner,» sier ordtaket. Og det stemmer.

”Den er rik som takker den som tar imot”
Canetti.

Noen er alene, og ensomme fordi de er fulle av angst, eller sky og beskjedne. I slike tilfeller trenger de å bli sett, og møtt, ikke ledd av eller bli møtt med et skuldertrekk. Å bry seg, handler om å strekke ut en hånd til de som trenger en hånd å støtte seg til, inntil de våger å gi slipp på den. En hånd å støtte seg til, men ikke å klamre seg til.

«Jeg er lei av å leve ute av stand til å elske noen. Jeg har ikke en eneste venn – ikke én. Og verst av alt, jeg kan ikke engang like meg selv. Hvorfor det? Hvorfor kan jeg ikke elsker meg selv? Det er fordi jeg ikke kan elske noen andre. En person lærer å elske seg selv gjennom enkle handlinger av å elske og bli elsket av noen andre. Forstår du hva jeg sier? En person som er ute av stand til å elske en annen kan ikke riktig elske seg selv. »
Haruki Murakami

Om det ikke skulle lykkes deg å skape kontakt med det samme, ikke gi opp. Det kan ta tid å skape felleskap og nærhet. Derfor kan det ofte være lettere å bli kjent med andre gjennom felles interesser, enten det er på nettet eller i en sosial sammenheng. Bruk tid og ikke gi opp etter første forsøk. Hva vet vel vi om de vi møter sitt indre liv, om deres utrygghet og redsel for avvisning. Det kan være langt verre enn våre egne demoner.

«Venner er et merkelig, flyktig, motstridende, men et fast fenomen. De er skapt, formet, støpt av fokusert innsats og hensikt. Og likevel, ekte vennskap, når det er anerkjent, er i sin essens uanstrengt.

Bestevenner er dannet over tid.

Alle er noens venn, selv når de tror de er alene.

Hvis vennskapet ikke fungerer, vil ditt hjerte vite det. Det er når du begynner å bli mindre enn helt ærlig  i din omgang. Og det er da det dere gjør sammen ikke lenger føles riktig.

Men noen ganger trengs det mer innsats for å få det til.

Vær lenge nok til å bli noens beste venn.»
Vera Nazarian

Mange sliter med lav selvfølelse og er derfor tilbakeholdne når det gjelder å ta sosial kontakt. Dette kan være særlig vanskelig når de av en eller annen grunn skifter miljø, eller mister gamle venner. Det er da evnen til å skape nye kontakter  blir satt på prøve. I slike tilfeller kjennes det ekstra godt når noen strekker ut en hånd for å bli kjent med dem. Da er det også lettere å våge spranget, og åpne opp for nye kontakter og forhold.

Vær en slik døråpner. Se deg rundt og legg merke til de som holder seg i periferien og aldri våger seg inn i fellesskapet. Kanskje ditt initiativ kan skape nye muligheter for den det gjelder. For deg også. «Den hjelper seg selv, som hjelper andre,» er en godt utprøvd sannhet.

«Hva var galt med meg? Jeg hadde et anstendig liv. Jeg var sunn. Jeg var ikke sulten eller lemlestet av en landmine eller foreldreløs. Men liksom, det var ikke nok. Jeg hadde et hull i meg, og alt jeg tok for gitt gled gjennom det som sand.

Jeg følte at jeg hadde svelget gjær, som uansett hvilket onde som ble betent inni meg hadde doblet seg i størrelse. »
Jodi Picoult

Noen ganger faller livet sammen rundt oss. Vi mister noen vi har kjær, eller på andre måter opplever livets nederlag og sorger. Jeg har vært der og kjent på hvor ensomt det kan være. Alt syntes håpløst og jeg så ingen løsning på hvordan jeg skulle komme meg gjennom motgangen. Hvor godt var det ikke i en slik stund å få kjenne styrken, omsorgen og den utstrakte hånden fra andre. Ofte fra dem jeg minst ventet meg noe fra.

Vær en slik venn!!!

«Det mest ensomme øyeblikk i noens liv er når de ser hele deres verden faller fra hverandre, og alt de kan gjøre er å stirre tomt.»
F. Scott Fitzgerald

Det kan være tøft å møte andres ensomhet. Jeg har ofte kjent meg hjelpeløs da. Hva har vel jeg å bidra med. Hvordan skal jeg vise at jeg bryr meg? Mange slike tanker kan lett få meg til å trekke meg bort. Det blir på en måte å møte mine egne savn og rippe opp i gamle, nesten glemte sår. Men noe drar meg mot den som trenger støtte. Jeg får styrke og visdom, fra uante kilder til å være tilstede for den som jeg vet trenger min tilstedeværelse.

«Vi er mest alene når vi omfavner andres ensomhet.»
Mitch Albom

Jeg tror at ensomhet mest av alt handler om vår egen indre utrygghet. Selvsagt kan ensomhet være situasjonsbestemt fordi vi ikke av ulike årsaker kan komme oss ut for å møte andre. Det kan være et handicap, alder, språkproblemer eller noe så banalt som økonomi. Det er da vi trenger noen som ser oss, oppsøker oss og ikke bryr seg om at vi ikke har de samme mulighetene som andre. Det finnes mye vi kan dele med hverandre uten at det behøver koste all verden. For det aller viktigste, er det hjertet deler med et annet hjerte, og det er gratis.

«Den beste medisin for et menneske er et annet menneske»
Jens Meinich

Indre utrygghet trenger at vi er villige til å erkjenne at det er utrygge vi er. Vi trenger mot til å gå inn i oss selv og finne frem til styrken som bor i oss. Vi trenger å finne alle de positive grunnene til at vi er verd å elske. Slik blir det lettere å elske den vi er, og våge å tro at også andre kan se vår indre skjønnhet og finne glede i å være sammen med oss. Gjennom å elske oss selv, vil vi lettere klare å møte andre med positive uttrykk. Ikke som før, med en negativ forventning om at alt vil skjære seg, slik det alltid har gjort. Ikke med bebreidelser eller klamring, som lett blir resultatet, når vi i vår utrygghet forsøker bevisst eller ubevisst å knytte oss til andre.

«Ensomhet er selvets fattigdom ; å være alene er selvets rikdom.»
May Sarton

Vår nye trygghet vil bli lagt merke til, og det blir adskillig lettere å knytte bånd til oss. Slik blir ikke behovet for å ha noen rundt oss så påtrengende. Gjennom vår avslappethet på dette området, vil nye kontakter og venner dukke opp som troll av eske. I alle fall langt enklere enn før. Det handler mye om vår egen utstråling, og innstilling til både oss selv og andre.

Uansett er det hver og en av oss sitt ansvar  å komme oss ut av ensomheten. Andre kan være til hjelp og støtte, men det er ingen andre enn den det gjelder som kan bestemme seg for at «slik vil jeg ikke ha det lenger». Og så foreta valg og handlinger deretter. Ingen enkel beslutning eller jobb, men fullt mulig for alle ….

«… Jeg tror også at innadvendthet er min største styrke. Jeg har et så sterk indre liv at jeg er aldri lei, og bare av og til ensom. Uansett hvor kaotisk det er rundt meg, vet jeg at jeg alltid kan vende meg innover.»
Susan Cain

For meg er det å være alene en velsignelse. Det er der jeg får nye krefter, finner inn til mine sannheter og er helt og holdent tilstede i øyeblikket. Å være alene ute i naturen er magisk og gir lindring til alt som ikke kjennes godt i livet mitt. Der ser jeg verden i et annet perspektiv. Jeg lærer hvor uendelig stort universet er, og at jeg er en liten, men vesentlig del av det som er.

Det er gjennom alenehetens stille refleksjon, og fordypning i livets mange små og store spørsmål at jeg våger å åpne meg opp for storheten rundt meg. Det er der jeg har lært å elske meg selv. Det er der jeg har lær å strekke meg ut mot andre, uten å være redd for  å bli avvist. Avvisning betyr ikke at jeg er mindre verdt. Det betyr bare at den som avviser meg, ikke ser meg som sin forbundsfelle eller ikke er klar for å ha kontakt med meg akkurat der og da. Jeg er meg uansett … Neste gang vil den som avviste meg, eller en annen ta imot den utstrakte hånden min.

Jeg nyter alenehet og gleder meg over livets mange vidunderlige opplevelser.

Likevel det jeg kan savne noen ganger, i de tilfellene jeg ikke har noen rundt meg, er noen å dele disse opplevelsene med. Det hjelper å dele dem her på bloggen. For å dele, gir dobbel glede. Slik er det bare.

«Du er aldri alene. Du er evig forbundet med alle.»
Amit Ray

Som ved et trylleslag opplever jeg nærhet til alt og alle. For en magi. Alt avhenger av meg og min egen innstilling, enten jeg er den som tar kontakt eller den som kontaktes.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Ingen som bryr seg, eller ……

3 kommentarer

DSCN1998.jpg

 «Den som har små problemer, viser liten kjærlighet. Den som har overvunnet store problemer, har stor kjærlighet. Fordi han forstår hva det betyr og ikke  vil at andre skal lide som han gjorde.»
Dragos Bratasanu

Noen ganger kan det oppleves som at ingen bryr seg om meg. Det stemmer ikke og det vet jeg, men ….. Det store men’et er at det ikke kjennes slik. Jeg blir så skuffet over andres tankeløshet. Jeg vet at det ikke er ment slik, men det kjennes bare så forferdelig vondt.

«Gå med meg en stund, min venn, du i skoene mine, jeg i dine – og så la oss snakke.»
Richelle E. Goodrich

Jeg har gjort alt i min makt for å fjerne meg fra følelsene denne «avvisninger» gjør med meg. For det er avvisning jeg kjenner på. Avvisning fordi de jeg forventer noe fra, ikke gir meg det jeg så sårt trenger. Jeg vil bli sett, og så er jeg bare en som kan utnyttes, og brukes når de trenger noe de ikke klarer eller vil dekke selv.

Noen ganger handler det om noe materielt, andre ganger om  en tjeneste, der jeg bruker av min tid eller det er en tilsynelatende mangel på interesse for hvordan jeg har det. I alle fall mangel på tid til å stille opp for noe jeg trenger, nemlig litt tid til å lytte til det som opptar meg. Heldigvis er jeg ganske selvgående og klarer meg selv ganske så godt. Og heldigvis, vet jeg innerst inne at jeg er elsket, selv om de rundt meg glemmer å si det.

Det krever mye øvelse, godhet og en dyp kjærlighet til sannheten for å utforske de ulike strategiene jeg bruker for å ta meg bort fra følelsene som jeg ikke ønsker å føle, men som oppstår når jeg kjenner meg glemt og ikke verdsatt.

Noen følelser, skaper angst og en slags dyp urolig smerte i meg. Ofte finner jeg de merkeligste omveier, for å komme meg unna den underliggende sårbarheten min og tilbake til trygg grunn. Veldig ofte handler det om diverse «uvaner» som kan fjerne meg fra det som smerter så mye, i alle fall for en liten stund. Jeg spiser, andre drikker, shopper eller noe annet som fjerner dem fra denne indre smerten.

Jeg forstår mer og mer, at jeg ved å bruke ulike teknikker for å døyve smerten, fjerner jeg meg fra min egen sårbarheten, fjerner meg  bort fra  å kjenne meg  levende og hel. Det som jeg så sterkt ønsker å være.

Derfor, når jeg merker impulsen til å flykte, eller angripe meg selv eller andre, velger jeg å være snill  og bare slutte. Jeg klarer det ikke alltid, men jeg er på vei …

Tar en pause. Kjenner føttene mine på bakken. Avbryter øyeblikket med selv-aggresjon. «Ikke denne gangen», sier jeg til meg selv.

Jeg bruker pusten til å hjelpe meg med å komme inn i følelsene som fyller meg, ikke som fiender, men som lenge etterlengtede deler av hjertet mitt. Følelsene  er der for å bli forent med helheten av den jeg er.

Jeg lar følelsene bevege seg gjennom meg, sakte, med vennlighet, i et tempo som ikke er overveldende, men likevel presser meg litt. Det får de indre flokenene, og knutene mine til å våge seg frem og komme ut av skyggene. Først da kan jeg gi dem den tryggheten og omsorgen de trenger for at jeg kan kjenne meg hel igjen.

På denne måten avskjærer jeg min sedvanlige selvkritiske stemme til å få tre frem.  Jeg begynner å se at intimitet, tilkobling, og å kjenne meg levende,  bare dukker opp når jeg er villig til å kjenne på min egen sårbarhet og la følelsene få lov til å passere gjennom meg. 

Sårbarhet og livsenergi  arbeider sammen. Hver er en vei inn til den andre, gjensidig infiltrerer og balanserer de hverandre i forening.

«I tider med splittelse og strid skal du bygge broer til hjertene til dem som er forvirret av sinne, smerte, hat og uvitenhet, slik at du kan hjelpe dem til å åpne og forstå deres sinn og hjerter, slik at de kan forstå deg.»
Imania Margria

 De jeg forventer godhet fra, oppfører seg negativt eller likegyldig mot meg av mange grunner. Noen ganger er de bare ubetenksomme. Andre ganger har noen vært ekle mot dem, og selv om de ikke skjønner det, tar de den negative behandlingen til seg,  går ut i verden og behandler andre på samme måten. Noen ganger er de uvennlige fordi de er redde. Eller de velger å være uvennlige mot meg eller andre, før jeg eller andre kan være uvennlige mot dem. Så for det meste, er en slik ubetenksomhet eller uvennlighet rent selvforsvar.
 

Fordi alle har forskjellige opplevelser, behov og forventninger, vil ingen se verden akkurat som jeg gjør.  Jeg har forlengst  skjønt  at det ikke er noe magisk ord, eller uttrykk som ville låse opp den mentale veggen  eller barrierene som holder andre fra å  forstå mitt perspektiv. Jeg kan ikke få noen til å tenke, eller føle det jeg vil at de skal tenke eller føle.

«De forskjellige ansiktene til alle mennesker på jorden viser at alle mennesker på jorden har forskjellige hjerter, tankegang og forståelse. Den som forstår fmennesker, forstår godt den sanne betydningen av modenhet og vet hvordan han skal handle godt og forståelsesfullt mot mennesker!»
Ernest Agyemang Yeboah

Alle har vi «kognitive mønstre» eller  overbevisninger, som filtrerer all informasjon vi tar inn fra verden. Vi har mønstre for nesten alt, fra den sosiale betydningen av forskjellige farger til det som gjør en stol til en stol, til mer komplekse begreper, slik som betydningen av kjærlighet og smerte, eller roller og forventninger til forskjellige mennesker, som barn, foreldre, politifolk osv.  Mønstrene er dypt innarbeidet i oss, og de påvirker automatisk atferd og følelser, og utvikler stadig hvordan vi ser og samhandler med verden. Men siden vi alle har opplevd noe som er unikt for oss, utvikler vi mønstrene våre annerledes. Så, to mennesker kan se på den samme verden og se veldig forskjellige ting, noe som kan gjøre det vanskelig for dem å forstå hverandre.

«Når du har lyst til å kritisere noen … bare husk at alle menneskene i denne verden ikke har hatt de fordelene du har hatt.»
F. Scott Fitzgerald

Dette hjelper meg til å forstå. For jeg vil gjerne forstå, ikke kritisere. Ingen kan tvinges til å bry seg om eller vise omsorg for andre. Om jeg  ikke forstår motivet deres , så hvordan kan jeg  da dømme det de gjør.

«Det er helt klart at mellom kjærlighet og forståelse er det en veldig nær link … Den som elsker, forstår, og den som forstår elsker. En som føler seg forstått føler seg elsket, og den som føler seg elsket føler seg sikker på å bli forstått. »
Paul Tournier

Det er ikke dermed sagt at jeg skal akseptere å bli behandlet på måter som sårer meg. Det er min oppgave å si fra om hvordan jeg føler det. Jeg må si fra, selv om jeg ikke kan forvente endring. Det handler om min egen integritet. Det handler også om hva jeg er villig til å finne meg i for å ivareta andres behov.

«Sanser, fremtreden, essens og eksistens

Verden vi ser med våre sanser er veldig forskjellig fra den verden vi ser gjennom vår essens. Våre sanser oppfatter verdens utseende. Vår essens oppfatter dypere lag av eksistens. Det første trinnet for å oppleve essensens verden er å ikke ha noe annet mål enn å forstå. «Forståelse» må være det ultimate målet. Først da kan vi løse problemene. »
Petek Kabakci

Det har vært nyttig å skrive dette. Det klargjør tankene mine. Det gjør meg ikke så trist lenger. Faktisk er jeg glad. Alt dette vonde som jeg føler, handler ikke om meg. Det handler om andres utilstrekkelighet. Ikke av ondskap, men av mangel på noe vesentlig, nærhet til sin egen sårbarhet. Når jeg forstår det, er det også lettere å forstå hvorfor det er som det er.

«Vi vet bare en liten andel om kompleksiteten i den naturlige verden. Uansett hvor du ser, er det fortsatt ting vi ikke vet om og ikke forstår. […] Det er alltid nye ting å finne ut om du ser etter dem. »
David Attenborough

Jeg har på en måte fått en ny oppgave. En oppgave med å vise vei inn i sårbarheten. Ved å vise min egen sårbarhet i møte med dem som tilsynelatende ikke bryr seg, så kanskje jeg kan være med på å åpne en dør inn til deres hjertes skatter.

«Å forstå noen, er tegn på
Sann modenhet,
Å tilgi dem er sann visdom. »
Drishti Bablani

Medfølelse gjør meg sterk, omsorgsfull og kreativ. Det skaper en annen holdning, et nivå av modenhet og forståelse, som viser at jeg lever fra hjertet. Bare fordi jeg forstår, betyr det  ikke at jeg trenger å være enig. Men det er alltid noe å lære av å høre på og forstå andres synspunkter. Når jeg virkelig forstår noen, kan jeg ikke  være negativ overfor dem. Eller kanskje er det bare at jeg virkelig ikke kan kjenne dem før jeg slutter å se dem i et negativt lys.

«Alt hat er smerte, all medfølelse er forståelse»
Rasheed Ogunlaru

Vet du hva som hjalp meg i dag, da jeg kjente på smerten over ikke å bli sett slik jeg ønsket å bli sett.

En herlig morgentur i ti blå fikk meg på andre tanker. Jeg kjente jubelen over å være til fylle meg med en magisk ro, og en stor  takknemlighet for alt jeg har og får oppleve.

Se på bildet over. For meg har det et subtilt, og underfundig budskap som bare jeg og en jeg bryr meg om forstår. Merkelig nok ble kameraet tomt for strøm da jeg hadde tatt dette bildet. Jeg hadde fått budskapet. Punktum var satt.

Takknemlighet til livet, og dets omsluttende, vidunderlige og kjærlige nærvær fyller meg. Naturen viste meg veien inn til hjertets dyp. Magi, magi, magi ……

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Å være god nok …..

Legg igjen en kommentar

«Jeg er nok. Jeg er full av gnist og medfølelse. Jeg virkelig ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Jeg elsker hardt. Jeg praktiserer vennlighet. Jeg er ikke redd for sannheten. Jeg er lojal, eventyrlysten, støttende, og overraskende. Jeg er et menneske. Jeg er nok. Jeg gjør feil, men jeg eier dem, og jeg lærer av dem. Og noen ganger gjør jeg mange feil. Men jeg er nok. «

Molly Mahar

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. For meg gjorde det godt å lese den på nytt og oppleve hvor langt jeg har kommet siden jeg slet med all verdens problemer. Jeg kjente meg så visst ikke  «enough» eller god nok.

Kanskje det jeg skrev kan være litt til hjelp for deg i dag, hvem vet ….

Her er det jeg skrev:

«Selvfølelse handler om en opplevelse av å være verdt noe.  Det er gjennom andre barnet forstår seg selv. I forlengelse av dette vil jeg påstå at det er avgjørende å bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære å like meg selv og derigjennom etablere en god selvfølelse. Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen de fortjener, og så går det  utover selvfølelsen. Har jeg  skader på selvfølelsen, lider jeg  ofte under en opplevelse av å være  defekt eller ha skam.

God selvfølelse er fornemmelsen av å være verdt noe i mitt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Det stammer fra en følelse av at jeg har blitt elsket og respektert som barn av familie, venner og på skolen. En oppvekst preget av respekt, aksept og suksess fostrer en god selvfølelse.

Motsatt vil en oppvekst preget av kritikk og avvisning fostre en følelse av at det jeg foretar meg ikke er akseptabelt og videre at det ikke går an å beundre, like og anerkjenne meg som person. Som voksen kan det hende jeg føler meg usikker på en eller flere av områdene; intime forhold, sosiale situasjoner eller arbeid som følge av negative og sviktende tilbakemeldinger i oppveksten.»

Fritt etter Young og Klosko

I dag våknet jeg tidlig og bare visste at jeg skulle skrive om det å ikke oppleve meg selv som god nok. Det er et vanskelig tema fordi det tilkjennegir så tydelig min egen sårbarhet.

Følelsen er velkjent og har fulgt meg i alle år.

Heldigvis er det ikke slik lenger. I dag har jeg en annen opplevelse av hvem jeg er, selv om jeg også i dag kan kjenne på den vonde følelsen av utilstrekkelighet. Særlig når jeg blir utfordret på hvem jeg er og mitt eget verd som menneske. Da er det lett å gå tilbake til de gamle tankemønstrene igjen og kjenne på at ingen liker meg, ingen bryr seg om meg – jeg er ikke god nok.

  • Følelsen av å bli lagt merke til og så bli avvist, fordi jeg ikke var god nok var tung å bære. Da var det best å holde meg i bakgrunnen, slik at ingen la merke til meg.
  • Jeg  var ikke pen nok.
  • Jeg var ikke flink nok.
  • Jeg var ikke verd å elske.
  • Jeg er ikke nok.
  • Skjellsord brente seg fast i hodet mitt, fordi jeg fikk  dem slengt etter meg, men mest fordi det var slik jeg beskrev meg selv.
  • Det å føle at jeg ikke strakk til, hverken for andre eller meg selv gjorde at jeg hadde mange komplekser, både for kropp, personlighet, og så klart alt jeg var og tenkte.

«Lav selvtillit er noe av det mest uattraktive ved en jente, or so i’ve heard. Selv de ganger jeg er styla og stæsja opp til det ugjenkjennelige ser jeg fortsatt den stygge andungen, og når jeg ikke klarer å føle meg som en nydelig svane er det meg som andungen alle andre vil se også. Jeg krymper sammen når venninene mine en etter en blir sjekka opp eller flørter med noen. Er dette alt jeg vil være, en grå mus som er der for at de jeg er glad i skal føle seg bedre? Jeg vil være modig.»

Pia

Hva er det som gjør at jeg og mange andre opplever  eller har opplevd oss så utilstrekkelige som mennesker? Jeg tror at det  for min del har sin bakgrunn fra barndommen. Det vil også psykologene være enig med meg i. Jeg kan blant annet henvise til Young og Klosko.  Kanskje  noen gjorde noe vont mot meg. Jeg  ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – jeg fikk en skade.  Selv etter at jeg ikke opplevde det samme som da jeg var liten, fortsatte jeg å skape lignende situasjoner hvor jeg ble dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor jeg ikke var  i stand til å nå mine innerste mål. Negative grunnleggende opplevelser styrte måten jeg tenkte, følte, handlet og relaterte meg til andre på. De satte i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

For mitt vedkommen kan jeg ikke huske noen spesielle situasjoner som kan ha påført meg en så lav selvfølelse.  Jeg har grunnet på dette og kommet frem til at det ikke er så viktig. Mine foreldre var gode foreldre. Jeg var eldst og jeg tror at mine foreldre,  som hadde helt forskjellig utgangspunkt da de møttes, trengte tid for å finne sin form sammen. For meg som var et sårbart og følsomt barn, ble antagelig denne prosessen dem imellom for tøff. I tillegg, hadde nok min fars, noe uforutsigbare sinne de første leveårene mine en betydning, før også han klarte å få styr på sinnet sitt.

Som voksen har jeg  gjenskapt de mest skadelige forholdene fra barndommen  – uten å være meg  det bevisst!  De ble til rigide og ureflekterte handlingsmønster.

Når selvfølelsen var skadet, følte jeg meg mislykket. Å være mislykket involverte en følelse av utilstrekkelighet overfor relasjoner, resultater og arbeid. Det var en følelse av å være mindre suksessrik, begavet eller intelligent, enn de jeg var sammen med og målte meg opp mot.

For meg har det ført til at jeg har ført en kamp mot meg selv og hele verden for å motbevise denne følelsen. Jeg har utrettet store ting for samfunnet og nådd mange mål til beste for andre. Jeg har først nå, i ettertid sett at det har vært min egen utlistrekkelighetsfølelse som menneske, som har vært drivkraften. Jeg skulle bevise for alle at jeg var god nok, mens jeg innerst inne ikke følte meg god nok i det hele tatt.

Opplevelsen av å være ”defekt” eller skamme meg, handler dypest sett om en fornemmelse av noe grunnleggende galt. Ofte opplevde jeg at jo nærmere andre kom inn på meg, desto større sjanse var det for at de ikke ville komme til å like meg. Innerst inne har jeg hatt en stilltiende ide eller stemme som fortalte meg at jeg ikke var verdt å elske. Gjennom en slik lav selvfølelse, hadde jeg levd et liv hvor jeg  skammet meg over den jeg var.

Det handler om å etablere en indre monolog eller dialog med meg selv. Jeg overførte den dialogen jeg mente å ha med menneskene i min barndom, til meg selv. En slik indre dialog er vi som mennesker helt avhengige av for å regulere følelser og forstå hvem vi er. Negative, kritiske, engstelige eller dømmende mennesker rundt meg i barndommen har vært en form  for forgiftning som jeg ble utsatt for. Som voksen slet jeg med denne giften, i form av dårlig selvfølelse og en følelse av å ikke strekke til.

Heldigvis har jeg kunnet jobbe med disse følelsene.  Det var ikke så vanskelig da jeg oppdaget og forsto dette. Jeg kunne bevisst gå inn for å endre mitt eget selvbilde. Skammen over å kjenne meg så utilstrekkelig  har vært en altoppslukende følelse som hemmet livskraft og selvutvikling i mange år.

”Skam”  refererer til mine egne private følelser av å bære på skam,  ha dårlig samvittighet og en invaderende følelse av å være utilstrekkelig. Skam er det jeg har følt når mine mangler eller defekter kommer for en dag.  Som en konsekvens har jeg gjort mye  for å holde defektene skjult.

Ofte var det ikke noe som andre kunne legge merke til umiddelbart, fordi det var inne i meg, i mitt innerste selv. Jeg  følte meg  uverdig kjærlighet. Jeg bygget opp en fasade som ingen kunne se gjennom. …  Ofte  følte jeg at det var noe galt med meg – noe hemmelig – som, hvis det ble kjent, ville gjøre meg totalt uakseptabel og føre til at andre mislikte meg. Til tross for denne følelsen, har jeg aldri klart å definere eller sette fingeren på det ”hemmelige”. Det var som om det ikke fantes ord som passet. Det var bare en diffus følelse eller grunnstemning.

Jeg har trodd at det var bare slik jeg var, og forsøkt alt jeg kunne å skjule det. Slik forsøkte jeg å utsette det uunngåelige øyeblikket da noen kom  nær nok innpå meg til å oppdage hvor ”udugelig” jeg egentlig var. Ofte følte jeg at ingen kunne like meg dersom de så den stilltiende ”skammen”.

Jeg godtok ikke at andre faktisk satte pris på meg og ønsket å være sammen med meg. Isteden forsøkte jeg å forstørre, legge merke til, og samle beviser på at andre avviste meg og ikke likte meg. Jeg våget ikke å hevde meg selv eller markere meg som den jeg var. Det å bli sett var skummelt, nettopp fordi jeg var redd for at noen skal legge merke til mine mangler og min utilstrekkelighet.

Derfor trakk jeg meg i mange år  bort fra andre. Det jeg har opplevd gjennom livet har vært med på å forsterke denne følelsen av å ikke høre til. Jeg var jo så annerledes. I jobbsammenheng klarte jeg å kompensere denne følelsen, gjennom min kamp for andres verd. Jeg forso ikke at det samtidig var mitt eget verd jeg kjempet så sterkt for. Privatlivet mitt, derimot var  preget av denne, min innerste opplevelse av at ingen likte meg, fordi jeg ikke var verd å elske.

Hvordan oppstår slike negative følelser som jeg har båret på?  Jeg har gått til litteraturen for å finne mulige forklaringer og her er hva jeg fant.

Young og Klosko sier: (Heldigvis har jeg bare opplevd litt av dette selv.)

  • Noen i familien min var ekstremt kritisk, nedsettende eller straffende overfor meg. Jeg ble ofte kritisert eller straffet for mitt utseende, oppførselen min eller uttalelsene mine.

  • Jeg ble ledet til å oppfatte meg selv som en skuffelse for en av foreldrene.

  • Jeg ble avvist eller ikke vist kjærlighet av en eller begge av foreldrene.

  • Jeg ble fysisk eller emosjonelt mishandlet av et familiemedlem eller en annen sentral person i livet ditt.

  • Jeg fikk ofte skylden for det som gikk galt i. Med andre ord fikk jeg ofte rollen som syndebukk.

  • Jeg fikk ofte høre fra omsorgspersoner at jeg var slem, verdiløs eller udugelig.

  • En av foreldrene mine forlot hjemmet, og jeg gav meg selv skylden.

Når min egenart ble undertrykt,  reagerte jeg med å gjøre det som ble forventet av meg. Her overtok jeg andres impulser og drifter, men fikk etter hvert en følelse av fremmedhet fordi det ikke var den jeg var. Jeg ble ”overkjørt” og falt inn i andres roller.

Det er viktig å være bevisst på at slike negative handlingsmønstre kan sitte dypt i personligheten, men at det er fullt mulig å endre dem.

Det er nettopp det jeg har jobbet med, meg selv for å endre meg. Det er hardt arbeid og tar tid  fordi grunnleggende tankemønstre gjennom et helt liv er så rotfestet og har preget alt jeg var og sto for i veldig lang tid.

Hvordan endret jeg slike negative tanker om meg selv. Igjen har jeg fått råd og veiledning gjennom Young og Klosko.

  • Jeg har  forståelse for barndommens opplevelser av feil og skam. Jeg føler det sårede barnet inni meg.

  • Jeg undersøker om jeg takler følelsen av skam gjennom unnvikelse eller ved å stenger andre mennesker ute, altså holde dem på avstand.

  • Jeg forsøker å stoppe atferden som får meg til å vike unna eller trekke meg tilbake for å skjule den iboende følelsen jeg har.

  • Jeg overvåker mine følelser av feil og skam og prøver å finne ut hva de inneholder.

  • Jeg vurderer hvor reelle og alvorlige mine opplevde feil  egentlig er. Hva er det jeg skammer meg for?

  • Jeg starter med å endre på de feilene  som det går an å gjøre noe med.

  • Jeg prøver å være mer oppriktig i nære forhold og våger å si litt mer om mine følelser og opplevelser.

  • Jeg aksepterer kjærlighet og omsorg fra mennesker som står meg nær.

  • Jeg tillater ikke at andre behandler meg dårlig eller ”skalter og valter” på mine vegne.

Når jeg innså at mine tolkninger av andre menneskers følelser, tanker og hensikter ofte var farget av mine egne erfaringer, eller negative opplevelser, ble det etter hvert tydelig at jeg reagerte med for eksempel uhensiktsmessig mye skam og tilbaketrekning, noe som førte til både angst og depresjon.

Opplevelsene lå dypt i meg, som en negativ stemme i dypet av mitt mentale lager. Det var sjelden jeg hørte hva denne stemmen sa helt eksakt, men da jeg slet med negative opplevelser, var det sannsynlig at denne ”stille stemmen” førte meg inn i stadig nye situasjoner som bekreftet og forsterket følelser av skam og utilstrekkelighet.

Kjenn din fiende er en viktig strategi i krigføring, og det er samtidig en viktig strategi når jeg ønsket å leve et rikere liv, og bli kvitt negative mønster og lav selvfølelse. Hvem var med på å skape eller underbygge den lave selvfølelsen jeg slet med? Da jeg klarte  å sette noen ord på dette, gjerne skrev det ned, ble jeg mer oppmerksom på meg selv.  Gjennom en slik prosess oppdaget jeg  at den dårlige selvfølelsen ikke nødvendigvis var en egenskap i meg, men noe jeg var blitt fortalt.  Motgiften var en dypere forståelse og innsikt i meg selv og hvordan psyken fungerer.

I dag vet jeg med sikkerhet at jeg er godt i gang med denne prosessen. Å sette ord på følelser har vært en viktig del av denne jobben for meg.  Gjennom bevissgjøring av hvem jeg egentlig er, har jeg klart å riste av meg noen av handlingsmønstrene fra barndommen. Jeg er fortsatt sårbar for hva andre tenker og mener om meg, men jeg lar meg ikke lenger styre av denne følelsen. Jeg vet at jeg er god nok og at jeg bare gjennom å vise meg frem som den jeg er kan motvirke alt det som har tynget meg ned, og forhindret livsutfoldelse og glede i nære relasjoner.

Jeg har hatt en inspirasjonskilde som har dyttet meg fremover, og alltid vært der for meg når jeg har trengt et oppmuntrende ord eller et råd. Uten denne støtten ville jeg fortsatt ha sittet fast i klisteret og opplevd meg selv som en som ikke hører til, men en som kan bli brukt som dørmatte for andre. For det vil jeg alltid være takknemlig for. Alle skulle hatt en slik inspirasjonskilde. Jeg er så glad for at jeg har funnet min.

Jeg har motet meg opp og satt ord på det jeg følte og tenkte både gjennom dialog med andre og i bloggen min. Det har vært både befriende og utviklende, men selvsagt ganske skremmende til tider. Gjennom skrivingen har jeg brukt tid på å sette meg inn i ulike måter å tenke på, og ulike måter jeg kan hjelpe meg selv til å bli den jeg innerst inne vet jeg er. Det har ført meg frem til uante muligheter, både som menneske og i møte med andre. Jeg har opplevd at jeg med min åpenhet har kunnet gi andre håp om, at også de kan komme seg ut av det som tynger dem.

Mange av oss bærer på ulik bagasje som vi helst skulle ha satt fra oss, og gått videre lett og ledig, klar for å oppleve livets gleder. Er vi ærlige både mot oss selv og de vi møter om våre «skavanker», vil vi oppdage at det ikke er farlig, men heller en berikelse som vil styrker samhørighet og dialogen med andre.

Jeg er overbevist om at åpenhet vil gjøre livet lettere og at vi da kan strekke ut en hånd til andre, og slik gi hverandre styrke og oppmuntring til å fortsette på veien mot livsmål og drømmer. Det er kanskje ikke det samme du sliter med som det jeg har gjort, men uansett er nøkkelen for fremskritt og glede, at vi lytter til hverandre med forståelse og kjærlighet i våre hjerter.

For vi er alle mennesker som er vel verd å elske, og dele våre tanker og drømmer med. Jeg vil veldig gjerne høre hva du tenker og drømmer om. Det du bærer på av negativ bagasje kan du kvitte deg med, med støtte fra meg eller andre. Det er i alle fall slik jeg har klart å sette fra meg mine tunge kofferter. Det kjennes så godt å reise uten all bagasjen jeg alltid har drasset på.

Kjærlig hilsen Synnøve

PS.

Det hender selvsagt fortsatt at jeg glemmer meg og plukker opp koffertene igjen. De er altfor tunge og jeg forsøker å kvitte meg med dem så raskt jeg kan. Noen ganger er jeg faktisk ikke klar over at jeg fortsatt sleper på dem. De har vært en del av meg i så lang tid.

Sammen kan vi helt sikkert klare å legge bagasjen fra oss. Det beste hadde vært å brenne den, mens vi  rastet rundt leirbålet. Herlig følelse, at det som tynget oss ned, kan gi oss både lys, varme og fellesskap. Og best av alt, vi vil aldri kunne slepe på den tunge bagasjen mer. Den er jo borte, blitt til aske.

I stedet er  den som et varmt og godt minne om byrder som førte oss sammen. Foran oss venter en fremtid uten noen form for bånd til det som har vært. Nået og fremtiden er det eneste som teller fra nå av, fri fra alt som var.

Her slutter det jeg skrev den gang.

Håper det jeg fortalte om min prosess for å bli hel, kan gi deg mot til å finne din vei ut i lyset. Nå er tiden inne  for å reise lett, åpent og ærlig, uten noe som hemmer oss fra å leve det livet vi er ment å leve. Magisk, ikke sant!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Åpne opp

2 kommentarer

«Jeg løfter deg og du løfter meg, og vi skal begge reise oss opp sammen.»
John Greenleaf Whittier

Drømmer kan gjenspeile en virkelighet, fysisk eller mentalt.   Ofte bærer de med seg et skjult budskap. Et budskap som jeg ofte ikke forstår før jeg  lar drømmen fylle meg i våken tilstand. Budskapet lar seg tolke om jeg er villig til å åpne meg for det som ligger gjemt rett under overflaten. Intuisjonen leder meg alltid i riktig retning. Noen ganger forstår jeg ikke budskapet med det samme. Det må modnes i meg, eller ytre omstendigheter, som oppstår etter en tid, viser meg betydningen.

Denne vakre sangen som  «Lillasjel» delte på veggen sin i dag, synes jeg passer perfekt til budskapet mitt i dag. Tilfeldighet … det tror ikke jeg.

 

I natt våknet jeg av en drøm som var ganske spesiell. Jeg vet at den angår deg eller deg. Derfor henvender jeg meg til deg når jeg skriver om drømmen og hvordan jeg tolker den. Kanskje du forstår enda litt mer av den enn det jeg gjør.

Jeg sto utenfor døren din og du ba meg inn. Det kjentes rart fordi  du ville aldri ha bedt meg inn i virkeligheten. Langt mindre ville jeg ha vært i nærheten av der du bor. Det var et mysterium som jeg grunnet på, mens jeg sto der.

Søsteren din var med først i drømmen som en vag skikkelse. Hun dukket opp uten noen presentasjon. Hun bare var der. Hun hadde vanskeligheter med å la oss være alene, og fulgte etter oss og kommenterte alt du viste meg. Du på din side, overså henne fullstendig. Trolig var du lei av søsterlig innblanding.

Først kom jeg inn i hagen din. Den var uferdig og trengte mye stell. Du visste ikke hvordan du skulle få inn materialene du trengte for å opparbeide en vei inn til huset, fordi det var så liten plass der. Det var tydelig at arbeidet hadde stoppet opp. Jeg ga deg noen råd og klarte bare så vidt å holde tilbake et tilbud om hjelp. Intuitivt forsto jeg at skulle jeg hjelpe deg, måtte du be meg om det. Ellers kunne det virke nedlatende og påtrengende. Jeg ville absolutt ikke gjøre noe som kunne få deg til å avvise meg igjen. For det hadde du vennlig, men bestemt gjort et utall av ganger før.

Søsteren din løp rundt oss og kommenterte hele tiden.

Hun ville absolutt ta oss med opp til den eldste søsteren din som bodde rett overfor deg. Du ga etter for maset hennes, trolig for å få fred og bli kvitt henne. Huset til den eldste søsteren din lå på en høyde og hun kunne derfor se ned på deg, følge med på alt du gjorde. Jeg forsto at det var viktig for lillesøster at jeg møtte henne. Mellom linjene oppfattet jeg at hun trengte godkjenning fra storesøster. Godkjenning til å slippe meg inn i huset ditt. Akkurat som hun hadde noe med det. Jeg så hvor irritert du var på henne. Det var tydelig at storesøster var kontrollerende og ville ha  et ord med i laget på alt som angikk familien og lillesøster fulgte opp alle hennes «påbud».

Huset på høyden hadde store vinduer og jeg  kunne se at et av rommene inneholdt mye rot. Det virket som alt som ikke var i bruk ble stuet inn der. For meg ga det et dårlig inntrykk som gjorde at jeg ble på vakt. Hvorfor fikk jeg assosiasjonen hvitkalket grav?

Storesøster var ikke hjemme.  Lillesøsteren din forsvant da storesøster ikke var der. Det virket som  hun pustet lettet ut, fordi nå slapp hun å stå til rette for at hun ikke hindret meg i å ha kontakt med deg.

Du ba meg inn. Alt syntes lettere da vi fikk være alene uten andres kommentarer og innblanding.

Jeg vet at alt dette skal symbolisere fortiden, ikke i dag. Da du viste meg hagen din la jeg merke til at du manglet terrasse og at huset, i alle fall på en side manglet maling. Det så også ut som du holdt på å skifte bordkledning. Du hadde nettopp satt inn nye store vinduer for å gi godt lys inn i huset.  Jeg oppfattet at det var et forsøk på åpenhet og et ønske om å leve ekte og ærlig, ikke etter andres pådyttede regler.

Terrassen står ferdig i dag og huset er malt.  Det så jeg i drømmen. Derfor handler drømmen om noe du har lagt bak deg, i alle fall delvis. Den formidler noe som har påvirket livet ditt og hvorfor det har blitt som det er.

Det virket som du fikk energi av å ha besøk av meg. Energi og tiltakslyst hadde vært fraværende lenge. Livet syntes ganske håpløst for deg. Det forsto jeg gjennom det du formidlet ordløst. Hvordan jeg visste det? Det vet jeg ikke. Jeg bare visste. Jeg forsto også at du ikke vær særlig selskapelig av deg, at du var mye alene og at jeg  burde føle meg beæret over å bli innvitert inn. Det uvanlige i innvitasjonen din var lett å forstå, fordi den ynste søsteren din var tydelig overrasket over den.

Samtalene mellom oss fløt lett og du viste meg hvordan du hadde  laget deg en arbeidsplass i stuen. Du hadde satt opp et skille som gjorde at du kunne arbeide uforstyret, men samtidig oppholde deg i stuens lune atmosfære.

På et tilstøtende rom hadde du en barneseng. Lenge hadde du hatt planer om å rydde på dette rommet. Min tilstedeværelse ga deg et dytt til å begynne å rydde. Jeg kunne høre at du drev og romsterte og  at du til og med hadde tatt frem symaskinen for å reparere den gamle madrassen i sengen. Da jeg så hva du holdt på med ble jeg overrasket. Hva skulle du med den gamle sengen? Du hadde ingen små barn lenger. Selv hadde du forlengt vokst ut av den. Dessuten luktet det stramt av madrassen. Ser du ikke at den er full av mugg, sa jeg. Kast den. Du fulgte rådet mitt og vi bar den ut sammen. Jeg kunne se at det gjorde deg godt å kvitte deg med sengen og madrassen. «Hvorfor har jeg ikke gjort det før?» sa du.

Du takket meg, og ga meg en varm og inderlig klem som varte lenge.  Det var som vi hadde kjent hverandre alltid. Det fantes bare nærhet og forståelse mellom oss. Kommunikasjonen gikk naturlig og vi samtalte om alt som lå oss på hjertet.

Du foreslo at vi skulle være mer sammen fremover, og spurte om vi ikke skulle gå ut å spise og feire vannskapet vårt. Jeg ville gjerne, men var usikker på om jeg var fint nok antrukket. Tull, sa du, selvsagt er du fin nok akkurat som du er.

Så våknet jeg ……

«Du ventet på det.
Du ventet på ham
og du ventet på henne
til at de skulle bestemme seg for å levere.
Du ventet på at øyeblikket skulle dukke opp
og avlaste deg fra å holde alt
på skuldrene dine. Nå er det opp til deg,
fordi å vente på  at andre
skal få det til å skje deg, er ikke sannsynlig.

Noen ganger når vi ikke lenger vil
tro på noe som vi virkelig kan stole på,
slutter vi å lete etter det
og i stedet opprette en sone
av komfort hvor vi trøster oss med
tapet av det vi aldri ble gitt
eller aldri tok risikoen med å finne ut for oss selv.

Å hindre ditt eget potensial
eller hindre din ekspansjon
og personlig vekst ved å forbli
i et selvpålagt hjemmested ut fra begrensninger
og gjøre deg liten er som aldri å plante
vakre blomster fordi du er usikker
på muligheten for å se dem blomstre.
Du er verdt å ta den nødvendige risikoen
for å bli aktualisert og blomstrende.

Du er verd å gjøre det for deg selv.»

Susan Frybort

Hvordan skal så alt dette tolkes. Jeg er sikker på at mye er selvinnlysende. Du forstår det umiddelbart.

For meg handlet det om å bli ledet. Gå villig og frimodig, fordi jeg vet at jeg blir ledet dit jeg skal være. Dit det er bruk for meg, og dit hjertet mitt finner ro og tilhørighet.

Så handler det om å ta imot det som blir tilbudt. Du kunne lett ha oversett meg og ikke innvitert meg inn. Jeg tror det handler om å være klar for det. Klar for å åpne opp for livet og en ny begynnelse, sammen med andre, sammen med meg.

“Av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, det tristeste er disse: «Det kunne ha vært.”
John Greenleaf Whittier

Lillesøsteren i drømmen er en velmenede vokter som er tilstede for deg, men på feile premisser. Hun stoler ikke på at du kan ta selvstendige valg, og oppfører seg som en som ikke forstår at du er blitt voksen og kan ta dine egne avgjørelser. Hun er samtidig redd for hva andre vil tenke og har forlengst innordnet seg din storesøster. Det er storesøster som bestemmer, til tross for at hun  ikke er helt enig i det hun står for. Hun vil så gjerne være selvstendig og ta sine egne valg, men autoriteten er for sterk og hun bøyer seg motvillig etter storesøsterens forgodtbefinnende.

Vi har alle slike «søstre», det være seg fysisk eller mentalt,  som fremstår som voktere, og med mer eller mindre «pekefingre» som vet best.

Storesøster trodde hun var den som skulle ha kontrollen og bestemme. Hun hevet seg langt over de andre i familen. Hun var jo den med mest erfaring, mente hun. Strategisk hadde hun plassert seg slik at hun kunne ha kontroll over søsknene sine. Men det sto ikke bra til bak den flotte fasaden. Hun klarte ikke å skjule sin egen utrygghet og sitt egent indre rot. Derfor var det, for henne nødvendig å kunne herske over andre. Andre som tilsynelatende hadde innordnet seg, men som  i skjul gikk sine egne veier. Det gjaldt  i sær den yngste søsteren.

Du brydde deg ikke, men orker ikke ta en direkte kamp med «overmakten». Du levde ditt tilbaketrukne liv og stengte henne og alle andre mest mulig ute fra livet ditt.

Selv mistet du tiltakslysten fordi du hadde mistet troen på at livet var på din side. Du var bundet opp i  tidligere erfaringer og alt det negative som hadde hendt deg. Særlig det som hadde med tidligere mislykkede relasjoner, og ikke minst en tøff og vanskelig barndom. Du kjente deg totalt mislykket og så ikke alle de gode egenskapene dine. Det til tross for at de fleste andre så dem tydelig. Du gjorde det du kunne for å reparere og lege deg selv, men skjønte ikke helt hva som måtte til for å skape fred, og bygge bro over de gamle sårene og avvisningene du hadde opplevd.

Du ville så gjerne  møte livet med ny opptimisme og glede. Det handlet om å legge fortiden bak deg og starte på nytt. Det som var før, gjaldt ikke lenger. Det var her og nå du skulle leve, men det var så vanskelig for deg å gripe det og leve det ut i praksis.

Det er dette jeg opplevde at du strevet med å fatte under samtalen vår.

Kreativiteten og humoren din, som var så godt utviklet, hadde stagnert og du så ikke mulighetene som lå foran deg lenger.  Du hadde nærmest gitt opp dette livet. Så hva var det som lot deg åpne opp for nye muligheter ved å slippe meg inn?  Og dette til tross for motstanden i dine nærmeste omgivelser? Det er ikke lett og si, men jeg tror det handler om en indre prosess som gjorde deg klar for å åpne deg. Du hadde jobbet med deg selv og det som syntes så vanskelig å legge bak deg lenge.

Uansett hvor vanskelig det var for deg,  tok du i mot min utstrakte hånd og åpnet deg. Fordi du klarte å sette ord på det som var vanskelig, ble det lettere å bearbeide gamle sår og gi slipp på dem. Du gjorde det på egen hånd. Jeg var bare katalysatoren som fikk bidra ved å lytte.

«Ikke lenger foran eller bak
ser jeg på håp eller frykt,
Men takknemlig, tar jeg det gode jeg finner,
det beste av her og nå. «
John Greenleaf Whittier

Jeg var den som først ble sluppet inn fordi du hadde tillit til meg.  For min del, handler det i stor grad om min egen villighet til å bli brukt og ledet dit jeg var ment å skulle være. Det til tross for hvor usannsynlig det var at du noensinne ville slippe meg innenfor stengslene dine. Du hadde ikke sluppet meg inn tidligere. Ganske modig av meg, egentlig, når jeg tenkte på hvordan du hadde avvist meg før. Du hadde ikke vært klar for min utstrakte hånd og mitt ønske om å være din gode venn. Jeg hadde gitt opp håpet. Og så, på mirakuløst vis, innviterte du meg inn.

Sammen oppdaget vi hvor godt et fellesskap kan være. Hvor godt det var å kunne lene seg til  hverandre og stå sammen om å skape noe nytt for fremtiden. Din forsikring om at jeg var god nok som jeg var kjentes godt. Det gjorde meg trygg på at vi ville finne ut av det som var vanskelig så lenge vi sto sammen.

«Gleden du gir til andre er gleden som kommer tilbake til deg»
John Greenleaf Whittier

Jeg vet at du er underveis. Huset ditt er malt og terrassen din er ferdig. Du har funnet frem til ditt indre og vet hvor du kan finne støtte om du trenger det. Du er i ferd med å  ha funnet tilbake til deg selv slik du ønsker å fremstå. Du har møtt dine verste demoner, tatt oppgjøret med fortiden, være seg familie, eller relasjoner og står støtt i deg selv. Trygg på hvem du er. Selv har jeg fått være tilskuer til det alt sammen. Kanskje har jeg også bidratt litt. Det vet bare «vi». Magisk spør du meg.

Kanskje budskapet i denne drømmen kan være en dytt i riktig retning for deg også.  Livet er til for å leves her og nå.

Det handler om gjøre seg ferdig med det som var, ikke la det gro mugg rundt deg. Du trenger ikke frykte fremtiden, for du skaper selv det livet du ønsker deg her og nå. Jeg garanterer deg at det finnes mange som vil  stå ved din side og heie deg fremover. Kanskje til og med bidra med fellesskap og nærhet. Hvem vet.

Alt du må gjøre er å åpne døren og slippe livet inn.

«Vinduene i min sjel åpner jeg
vidt åpne mot solen.»
John Greenleaf Whittier

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Tro

Legg igjen en kommentar

DSCN7003

«Tro at med dine følelser og ditt arbeid tar du del i det største. Jo sterkere du dyrker denne troen,  jo mer vil virkeligheten og verden springe ut fra den.»
Rainer Maria Rilke

Jeg har tenkt mye på hva jeg tror på i det siste. Mer og mer forstår jeg at det jeg tror preger livet mitt. Tror jeg at jeg er mislykket blir jeg mslykket. Tror jeg at livet er negativt blir det negativt.  Det er fordi handlingene mine styres av det jeg tror er sant.

Som når jeg frykter  hva andre måtte mene om meg. Den blir en negativ faktor som hindrer meg i å være meg selv.

«Det du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt.»
Henrik Ibsen

Det er ikke lett å leve opp til dette utsagnet. Det er så lett å gardere meg av redsel for å bli avvist. Og i stedet kjenne på skam for ikke å strekke til eller for ikke å være god nok.

 

«Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker.»
Tormod Huseby

Ofte kommer slike grunnleggende holdninger og manglende tro på eget verd fra tidligere opplevelser. For meg var det ikke alltid like lett å alltid bli valgt sist i sport, ledd av fordi jeg var annerledes,  bedradd i jobbsammenheng, eller sviktet av venner og kjærester. Den dag i dag  kan det ofte være enklest å unngå opplevelser som minner  om slike nederlag. Dessverre, stikker jeg hodet i sanden slik, fortsetter de vonde følelsene å påvirke valgene mine. Det samme skjer når jeg med livet som innsats går inn i tøffe situasjoner for å utfordre den samme frykten. Jeg gjør det, som regel ubevisst, for å slippe å kjenne på de vonde følelsene som plager meg fra fortiden.

«Alle mennesker krysser linjen fra barndom til voksen alder med andres mening om hvem de er. Uten spørsmål tar vi dem som sannheter, uansett hva våre foreldre og andre  har sagt om oss i løpet av barndommen, enten disse meldingene er kommunisert verbalt, fysisk, eller i stillet. »
Heyward Bruce Ewart III

 

Følelser som  jeg ikke kan aksepteres skyves så altfor lett bort. Det kan være følelser som tristhet, sorg eller en hvilken som helt annen vond følelse.

Frykt for ikke å passer inn hindrer  alt ekte.  «Er det noe med meg som andre vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdt å ha en relasjon til?» Jeg vet at mange tenker slik.

Jeg har vært der selv så altfor ofte. En følelse av å bli misforstått og å tenke at ingen bryr seg, hindrer livsutfoldelse og glede.

Det er så lett å tro at som menneske må jeg mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye for å være vellykket. Kravene til  den jeg tror at jeg må være, er rett og slett mer enn jeg er i stand til. Denne «sannheten om at jeg ikke mestrer» må for all del skjules og døyves.

Det kan være så altfor lett å ty til unødvendig forbruk, usunn mat, beroligende medisiner eller rusmidler når en slik  følelse blir for sterk og truer med å overvelde meg. Jeg tror sikkert at du også har hatt slike opplevelser.

«Jeg trodde jeg var for følsom og svak. For å «bevise» at jeg ikke var et offer lenger, flyttet jeg nærmere vonde opplevelser i stedet for vekk fra dem. Å forbli i det vonde og utsette meg selv for mer smerte, holdt meg i offerets rolle i stedet for å flytte meg ut av den.»
Christina Enevoldsen

 

Heldigvis finnes det lys i mørket. Men det kreves at jeg er villig til å jobbe med de vonde følelsene, med det jeg tror om meg selv. Min erfaring er at jeg trenger å lytte innover. Med det mener jeg følge intuisjonens stemme. Den viser meg at jeg er god nok, at jeg duger og er verdig livets goder. Den leder meg dit jeg er ment å være og gir meg verdifulle råd med på veien.

Tenk å eie en slik skatt inne i meg. Du har den samme skatten om du er villig til å lytte innover.

Men hvordan lytter jeg til intuisjonen? Det er så lett å fortsette med å tro alt det negative som har preget livet i så mange år og la det overdøve den indre veiledningen.

«Vi er alle betinget av trossystem eller bevissthet. Trossystem er bygget gjennom verden, bevisstheten bygges innenfra. »
Matthew Donnelly

For meg har stillhet og turer i naturen gitt meg bedre tilgang til den indre kraften min. Den har vist med hvor verdifull jeg er og vist meg hva som skal til for å endre oppfatninger om meg selv fra negativt til positivt. Hvordan? Det kan være på så mange måter. For meg kommer svarene gjennom drømmer, jeg bare vet, noe jeg leser, gjennom syner og gjennom ulike tegn. Det trenger ikke være på samme måte for deg.

Hver og en har sin unike måte å fange opp signaler fra sin egen indre veileder. Uansett handler det om  å våge å lytte og ikke minst tro på at vi eier en uendelig magisk kraft inne i oss.

 

Denne kraften er kjærlighetskraften som støtter det høyeste gode i meg. Kjærligheten vet at det som tjener en, tjener alle, og det som ikke tjener en, tjener ingen.

Kjærlighet skaper samhold, ikke splittelse, og  setter aldri noen opp mot andre. Når kjærligheten er ledestjerne,  velger jeg medfølelse og omsorg for både for meg selv og andre i stedet for frykt.

«Fordi du ikke tror, betyr ikke det at det er umulig. Tross alt, dine oppfatninger er grunnlagt bare på hva du har sett eller hørt. »
Kongen Samuel Benson

For å unngå smerte har jeg altfor ofte latt frykten, heller enn kjærligheten få styre viktige valg,  I de øyeblikkene gjør jeg alt for å kjenne meg trygg fra frykten, uten å forstå at frykten aldri vil forlate meg om jeg ikke endrer oppførsel og det jeg tror om meg selv. Jeg fortsetter med å oppføre meg og tro vondt om meg selv på måter som ikke har noe med kjærlighet å gjøre.

Jeg vet veldig godt hva jeg gjør for å prøve å holde frykten ute. Vet du hva du gjør?

 

Når jeg ikke aksepterer kjærlighet som ledestjerne, har jeg ikke oppfylllt det jeg er ment å være. Når jeg blir guidet av kjærlighet, trenger jeg ikke oppføre meg på måter som forårsaker følelser av skam i meg selv eller  hos andre. For kjærligheten forteller alltid sannheten og viser hvordan jeg skal handle i kjærlighet. Kjærlige handlinger  fører ikke til hemmelighold eller skjulte agendaer. Snarere kan kjærlige handlinger kunngjøres for hele verden uten skyld eller skam.

«Tid gir oss alle muligheten til å endre, forandre vår tro, og skape nye perspektiver som utfordrer en persons karakter, og lære han, eller henne hvordan å bli en lykkeligere og klokere person.»
Kilroy J. Oldster

Kjærligheten er i meg. Den en del av min sanne natur, om jeg velger, og våger å lytte til den eller ei.

Jeg kan ikke føle kjærlighet når jeg er opptatt med å kjenne på frykt. Jeg føler kjærlighet bare når jeg åpner opp for læring om hva det virkelig vil si å elske meg selv og andre.

Husk at tilgivelse er den eneste veien til frihet og til kjærlighet.

Uansett hvor mye fortiden har skadet meg, er det min jobb å gi slipp på den, slik at jeg kan skape min egen fremtid. Og det har ingenting med andre å gjøre. Tilgivelse frigjør  … Det er den eneste måten jeg  kan ta tilbake føringen i livet mitt. Det samme gjelder når det handler om å tilgi meg selv.

«Min tro er sentrum i mitt vesen.»
Lailah gifty Akita

 

Jeg fortjener å være fri. Det handler om å gi slipp på vonde følelser og sinne.

Jeg var redd for engasjement.
Jeg var redd for å bli såret.
Jeg var redd for å såre andre.
Jeg var redd for ikke å være god nok.
Jeg var redd for å miste friheten.
Jeg var redd for å bli avvist.

Det har tatt mye tid  å arbeide meg gjennom en slik frykt og manglende tro på meg selv. Mange feilslåtte valg og mye lærdom.

Jeg lærer fortsatt. Jeg er sikker på at jeg vil fortsette å lære.

«Du er et produkt av hva du har fortalt deg selv i fortiden. Det du forteller deg selv nå vil avgjøre hvem du blir i fremtiden. »
Jit Puru

Noen ganger prøver jeg å jage min egen helbredelse. Noen ganger prøver jeg å jage livet … Men livet har ofte sin egen plan. Å skape min livs drøm er en kombinasjon av intensjon og overgivelse … Ha en intensjon og være tydelig på det jeg ønsker, og samtidig overgi meg og stole på at alt skjer med guddommelig timing.

Guddommelig timing. Dette er hva jeg stoler på. Når tiden er moden vil det skje.

Inntil da, gleder jeg meg til fremtiden med å tro på kjærligheten og mitt eget verd. Takknemlig for alt fra fortiden som førte meg hit og er glad for fjelltoppene jeg ennå må klatre.

 

Det beste er enda ikke kommet. Uansett er dagen i dag mer enn nok, og jeg gleder meg over livet og øyeblikket. Det er ved å leve sant og ekte hvert eneste øyeblikk, at fremtiden og drømmer manifesterer seg. Er det ikke magisk?

«Når du ber om råd, søk ikke etter noe på overflaten. Grav dypere, still spørsmål om hva denne personen tror på?»
J.R. Rim

For når det jeg tror er bygget på en opplevelse av helhet, på kjærlighet og viten 0m at jeg eier alt som skal til, vil livet utvikle seg, og bli mer og mer ekte. En slik tro gir meg selvtillit, visdom og inspirasjon til å fortsette på livsveien. Jeg vet da, at alt avhenger av om jeg våger å tro at kjærlighetskraften er sterkere enn alt og at den er fundamentet i hvem jeg er. Tilbakeslag og hindrer er bare en del av prosessen. Motgang er noe jeg skal lære av på veien mot målet.

 

«Mestere lærer å utvikle styrket tro og investerer en betydelig mengde tid for å rotfeste denne troen,  for det meste gjennom sin egne selvfølelse.»
Steve Siebold

Vi har alle ulike oppgaver og mål i livet. Til tross for dette, har vi noe fundamentalt til felles. Vi er skapt med kjærllighetskraften som vårt dyreste eie. Den viser oss hvor mye vi er verdt og ber oss om å bruke den for å nå våre drømmers mål.

Jeg velger å tro at slik er det. Gjør ikke du?

«Vi er alle laget av de samme frøene. Det er fornuftig å si at medfølelse, kjærlighet, sol, vann og gjødslede frø vokser til sunne, glade, oppfylte planter. Du trenger ikke å like en bestemt type brød eller være en baker for å ha tro. Gud oppfant mer enn en type brødovner for å spre frø av tro. De som blir selvrettferdige bakere har en selvrettferdig brødovnbevissthet.

Hvis vårt trosystem ekskluderer oss fra å dele brød med dem som ikke tror på nøyaktig samme måten som vi gjør, da er det på tide å revurdere vår tro. »
Sadiqua Hamdan

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden