Alene, men ikke ensom

 

Dansen
«Vi har aldri øvd på dette
Vi er et rot
Vi skjelver og svetter
Vi tråkker på hverandres tær
Noen ganger går vi ut av takt
Og glemmer replikkene våre
Men i det minste er dette ekte
I det minste er vi ikke halv i live
Begravd under vekten av en forestilling
Vi aldri har trodd på uansett
Jeg vil alltid ta denne ufullkomne dansen
Over ingen dans i det hele tatt.»
Jeff Foster

I dag morges våknet jeg av at jeg forsto noe jeg har grunnet på lenge. Det sto helt klart for meg at slik er det. Jeg forsto uten skygge av tvil hvorfor enkelte situasjoner var som de var. Situasjoner i forhold til spesielle mennesker. Jeg kjente meg så hjelpeløs. For hva kunne jeg gjøre med denne viten. Det sto ikke i min makt å endre på situasjonen på noen som helst måte. Bare forstå og akseptere. Eller blir det riktig å akseptere noe som er destruktiv og ødelegger for dem det gjelder? ……

Jeg kan bare hjelpe om den som trenger hjelp, innser det og er villig til å ta imot det jeg kan tilby. Faktisk, i noen tilfeller er det andre enn jeg som kan være den som åpner dører. I all min velvilje og ønske om å være til hjelp,  må jeg innse det.

Det handler om ensomhet og avvisning. Ofte beror ensomhet i hvordan vi oppfattes av andre. Har vi tenkt nok over vår egen rolle og hvordan vi fremstår? Er vi for opptatt av oss selv og vårt eget, slik at vi glemmer menneskene vi står overfor.

«Enkelte bidrar til sin egen ensomhet ut fra sin væremåte, ofte uten å forstå det selv. De har rett og slett et gedigent sosialt handikap som ingen tør å opplyse dem om. Jeg snakker om mennesker som er ensidig monologiske og kun snakker om seg selv. De har aldri lært «turtaking», for å si det med spedbarnsforskerne. Disse ensomme menneskene kommer i ulike utgaver: Noen er belærende, andre forteller morsomme historier eller repeterer bitre erfaringer i det uendelige. Men de har det til felles at de ikke er interesserte i andres synspunkter, erfaringer eller opplevelser. Forsøker man å få inn en setning sidelengs, blir den enten ignorert eller tryllet om til noe som kan knyttes til den andre: «Ja, akkurat sånn er det for meg også, nå skal du høre…» Tomheten jeg sitter igjen med etter slike møter, er sannsynligvis gjenkjennbar for mange.»
Psykolog Kirsti MacDonald Jareg

Å ha et slikt handicap må være tøft. Ofte forsterker ensomheten denne litt navlebeskuende egenskapen. Når vi ikke får delt det som opptar oss mer enn en sjelden gang, faller vi lett i fellen av å snakke for mye. Ordene renner bare ut, helt ukritisk. Ofte går det bedre etter å få tømt seg. Jeg tror det er viktig å forstå dette. Bærer vi litt over med den vi står overfor, vil det oftest rette seg etter kort tid. Det er i alle fall min erfaring.

«Et råd mot ensomhet er å forstå at dette kan være en subjektiv følelse i ditt eget hode som også kan bli en selvoppfyllende profeti. Når folk føler seg ensomme, går hjernen inn i en overlevelsesmodus, ifølge John Cacioppi. Man blir selvfokusert og opptatt av hvordan man har det selv, og glemmer å fokusere på hvordan andre rundt en har det. Utad kan man derfor framstå som fjern, kald og sosialt klumsete. Ved å vite at ensomheten er i ens eget hode, kan man endre følelsen. I intervensjoner rettet mot å redusere ensomhet så Cacioppi at det å dele positive erfaringer med andre hadde en overraskende effekt, og var et mer effektivt tiltak enn å øke sosiale ferdigheter, øke sosial støtte eller øke muligheter for sosial kontakt.
Psykolog Kirsti MacDonald Jareg

Ensomhetsfølelsen er ofte en helt personlig opplevelse. Vi kjenner oss mindreverdige, ikke godtatt eller utstøtt. Det gjør vondt å ha det slik. Noen ganger kan det føre til at vi trekker oss helt bort fra andre. Det er ingen vits. «De bryr seg ikke om vi er der eller ikke,» tenker vi.

Jeg vet at noen velger ensomhet. Ikke fordi de mangler muligheter til kontakt med andre. De orker bare ikke by på seg selv. Det blir for avslørende og vondt å dele sitt indre med noen. Derfor lukker de seg inne og går villig inn i sitt selvlagede bur. Jeg skulle så inderlig ønske at du som har det slik åpner burdøren og kommer ut, eller i det minste innviterer andre inn på besøk.

«Den mest forferdelige fattigdom er ensomhet og følelsen av å ikke bli elsket.»
Mor Teresa

Ofte er det bare ubetenksomhet eller at de vi føler oss avstengt fra, ikke tenker over sin egen oppførsel. De regner med at vi kjenner oss inkludert.  Mens vi bare føler oss akseptert som en som er der, men ikke en, det er verd å bruke tid på.

Jeg vet hva jeg snakker om. Sammen med noen mennesker jeg for lenge siden kjente, følte jeg meg ikke inkludert. Jeg var tilstede, men likevel ikke tilstede for dem. Faktisk tror jeg at de ikke tenkte over hvordan deres oppførsel virker inn på meg. De hadde mer enn nok med sitt, og regnet sannsynligvis med at jeg klarte meg. Jeg kunne konversere og delta i fellesskapet når jeg hadde behov for det, eller jeg kunne bare være der i taushet. Dermed lot de meg gjøre som jeg ville. Jeg kom når jeg ville, og gikk når jeg ville uten at noen la merke til det.

«Du kan ikke kontrollere det som skjer med deg, men du kan styre holdningen din til det som skjer med deg, og i det, vil du mestre forandringen snarere enn å la den få mestre deg.»
Sri Ram

Det var ikke vondt ment når de overså meg, men det var ubetenksomt. Hadde jeg vært nærtakende, ville jeg ha avsluttet kontakten med dem. Den var så ensidig og kun på deres premisser. Det var greit at jeg var der og trådde støttende til, men det var alt, tilsynelatende. Det var som å være innenfor, men samtidig være holdt utenfor.

«I natt er kanskje ikke natten for svar, men for å åpne hjertet ditt for storheten i spørsmålet.»
Matt Lucata

Vet  du, jeg tror ikke at det var med vilje jeg ble holdt utenfor. Det var rett og slett manglende oppmerksomhet og empati for andres situasjon. De levde i en virkelighet som var avflatet, med  følelser og nærhet som mangelvare, fordi de ikke maktet å gripe fatt i alt som hindret positive følelser å strømme ut.  Det var det jeg opplevde så sterkt når jeg stakk innom. De hadde barn som heller ikke så meg. Hvorfor? Fordi foreldrene med sitt eksempel, ga dem måten å møte meg på. På tomannshånd hadde jeg et helt annet og bedre forhold til barna enn sammen med foreldrene. Tenk hva de lærte av sine foreldres eksempel!

For meg viser det med all tydelighet at ensomhet kan være så mangt.

Jeg kunne og hadde all grunn til å føle meg ensom sammen med disse menneskene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Fordi jeg forsto hvorfor det var som det var. Faktisk viste de en ensomhet seg imellom, og ut mot andre som var både smertefull og ødeleggende. De var som forbipasserende om natten, kun skygger av seg selv. Kan det finnes en større ensomhet?

«Hvor er folket?» Sa den lille prinsen til slutt. «Det er litt ensomt i ørkenen …» «Det er ensomt når du er blant folk, også,» sa slangen.»
Antoine de Saint-Exupéry

Hvor mange er det ikke som er stengt inne i seg selv. De våger ikke vise frem hvem de er. Hvorfor? Fordi de tror at toner de flagg, vil ingen like dem eller elske dem. Da er det bedre å trekke seg tilbake og pleie ensomheten. De vet tross alt hva de har, men ikke hva de får. Avvisningen de er sikker på vil komme om de strekker seg mot andre, er for vond å svelge. Derfor lever de tilbaketrukket bak tunge gardiner og slipper ingen inn på seg. Det er som om de skulle ha forskanset seg bak et usynlig strømgjerde. Kommer vi bort i det, brenner vi oss og forter oss bort derfra.

Jeg ber deg, om du omgir deg med et slikt gjerde. Skru av strømmen og slipp de som banker på inn. Du vil ikke andre. En åpen, utstrakt hånd vil alltid motta mer enn en som er lukket og tilbakeholdt. «Den som intet våger, intet vinner,» sier ordtaket. Og det stemmer.

”Den er rik som takker den som tar imot”
Canetti.

Noen er alene, og ensomme fordi de er fulle av angst, eller sky og beskjedne. I slike tilfeller trenger de å bli sett, og møtt, ikke ledd av eller bli møtt med et skuldertrekk. Å bry seg, handler om å strekke ut en hånd til de som trenger en hånd å støtte seg til, inntil de våger å gi slipp på den. En hånd å støtte seg til, men ikke å klamre seg til.

«Jeg er lei av å leve ute av stand til å elske noen. Jeg har ikke en eneste venn – ikke én. Og verst av alt, jeg kan ikke engang like meg selv. Hvorfor det? Hvorfor kan jeg ikke elsker meg selv? Det er fordi jeg ikke kan elske noen andre. En person lærer å elske seg selv gjennom enkle handlinger av å elske og bli elsket av noen andre. Forstår du hva jeg sier? En person som er ute av stand til å elske en annen kan ikke riktig elske seg selv. »
Haruki Murakami

Om det ikke skulle lykkes deg å skape kontakt med det samme, ikke gi opp. Det kan ta tid å skape felleskap og nærhet. Derfor kan det ofte være lettere å bli kjent med andre gjennom felles interesser, enten det er på nettet eller i en sosial sammenheng. Bruk tid og ikke gi opp etter første forsøk. Hva vet vel vi om de vi møter sitt indre liv, om deres utrygghet og redsel for avvisning. Det kan være langt verre enn våre egne demoner.

«Venner er et merkelig, flyktig, motstridende, men et fast fenomen. De er skapt, formet, støpt av fokusert innsats og hensikt. Og likevel, ekte vennskap, når det er anerkjent, er i sin essens uanstrengt.

Bestevenner er dannet over tid.

Alle er noens venn, selv når de tror de er alene.

Hvis vennskapet ikke fungerer, vil ditt hjerte vite det. Det er når du begynner å bli mindre enn helt ærlig  i din omgang. Og det er da det dere gjør sammen ikke lenger føles riktig.

Men noen ganger trengs det mer innsats for å få det til.

Vær lenge nok til å bli noens beste venn.»
Vera Nazarian

Mange sliter med lav selvfølelse og er derfor tilbakeholdne når det gjelder å ta sosial kontakt. Dette kan være særlig vanskelig når de av en eller annen grunn skifter miljø, eller mister gamle venner. Det er da evnen til å skape nye kontakter  blir satt på prøve. I slike tilfeller kjennes det ekstra godt når noen strekker ut en hånd for å bli kjent med dem. Da er det også lettere å våge spranget, og åpne opp for nye kontakter og forhold.

Vær en slik døråpner. Se deg rundt og legg merke til de som holder seg i periferien og aldri våger seg inn i fellesskapet. Kanskje ditt initiativ kan skape nye muligheter for den det gjelder. For deg også. «Den hjelper seg selv, som hjelper andre,» er en godt utprøvd sannhet.

«Hva var galt med meg? Jeg hadde et anstendig liv. Jeg var sunn. Jeg var ikke sulten eller lemlestet av en landmine eller foreldreløs. Men liksom, det var ikke nok. Jeg hadde et hull i meg, og alt jeg tok for gitt gled gjennom det som sand.

Jeg følte at jeg hadde svelget gjær, som uansett hvilket onde som ble betent inni meg hadde doblet seg i størrelse. »
Jodi Picoult

Noen ganger faller livet sammen rundt oss. Vi mister noen vi har kjær, eller på andre måter opplever livets nederlag og sorger. Jeg har vært der og kjent på hvor ensomt det kan være. Alt syntes håpløst og jeg så ingen løsning på hvordan jeg skulle komme meg gjennom motgangen. Hvor godt var det ikke i en slik stund å få kjenne styrken, omsorgen og den utstrakte hånden fra andre. Ofte fra dem jeg minst ventet meg noe fra.

Vær en slik venn!!!

«Det mest ensomme øyeblikk i noens liv er når de ser hele deres verden faller fra hverandre, og alt de kan gjøre er å stirre tomt.»
F. Scott Fitzgerald

Det kan være tøft å møte andres ensomhet. Jeg har ofte kjent meg hjelpeløs da. Hva har vel jeg å bidra med. Hvordan skal jeg vise at jeg bryr meg? Mange slike tanker kan lett få meg til å trekke meg bort. Det blir på en måte å møte mine egne savn og rippe opp i gamle, nesten glemte sår. Men noe drar meg mot den som trenger støtte. Jeg får styrke og visdom, fra uante kilder til å være tilstede for den som jeg vet trenger min tilstedeværelse.

«Vi er mest alene når vi omfavner andres ensomhet.»
Mitch Albom

Jeg tror at ensomhet mest av alt handler om vår egen indre utrygghet. Selvsagt kan ensomhet være situasjonsbestemt fordi vi ikke av ulike årsaker kan komme oss ut for å møte andre. Det kan være et handicap, alder, språkproblemer eller noe så banalt som økonomi. Det er da vi trenger noen som ser oss, oppsøker oss og ikke bryr seg om at vi ikke har de samme mulighetene som andre. Det finnes mye vi kan dele med hverandre uten at det behøver koste all verden. For det aller viktigste, er det hjertet deler med et annet hjerte, og det er gratis.

«Den beste medisin for et menneske er et annet menneske»
Jens Meinich

Indre utrygghet trenger at vi er villige til å erkjenne at det er utrygge vi er. Vi trenger mot til å gå inn i oss selv og finne frem til styrken som bor i oss. Vi trenger å finne alle de positive grunnene til at vi er verd å elske. Slik blir det lettere å elske den vi er, og våge å tro at også andre kan se vår indre skjønnhet og finne glede i å være sammen med oss. Gjennom å elske oss selv, vil vi lettere klare å møte andre med positive uttrykk. Ikke som før, med en negativ forventning om at alt vil skjære seg, slik det alltid har gjort. Ikke med bebreidelser eller klamring, som lett blir resultatet, når vi i vår utrygghet forsøker bevisst eller ubevisst å knytte oss til andre.

«Ensomhet er selvets fattigdom ; å være alene er selvets rikdom.»
May Sarton

Vår nye trygghet vil bli lagt merke til, og det blir adskillig lettere å knytte bånd til oss. Slik blir ikke behovet for å ha noen rundt oss så påtrengende. Gjennom vår avslappethet på dette området, vil nye kontakter og venner dukke opp som troll av eske. I alle fall langt enklere enn før. Det handler mye om vår egen utstråling, og innstilling til både oss selv og andre.

Uansett er det hver og en av oss sitt ansvar  å komme oss ut av ensomheten. Andre kan være til hjelp og støtte, men det er ingen andre enn den det gjelder som kan bestemme seg for at «slik vil jeg ikke ha det lenger». Og så foreta valg og handlinger deretter. Ingen enkel beslutning eller jobb, men fullt mulig for alle ….

«… Jeg tror også at innadvendthet er min største styrke. Jeg har et så sterk indre liv at jeg er aldri lei, og bare av og til ensom. Uansett hvor kaotisk det er rundt meg, vet jeg at jeg alltid kan vende meg innover.»
Susan Cain

For meg er det å være alene en velsignelse. Det er der jeg får nye krefter, finner inn til mine sannheter og er helt og holdent tilstede i øyeblikket. Å være alene ute i naturen er magisk og gir lindring til alt som ikke kjennes godt i livet mitt. Der ser jeg verden i et annet perspektiv. Jeg lærer hvor uendelig stort universet er, og at jeg er en liten, men vesentlig del av det som er.

Det er gjennom alenehetens stille refleksjon, og fordypning i livets mange små og store spørsmål at jeg våger å åpne meg opp for storheten rundt meg. Det er der jeg har lært å elske meg selv. Det er der jeg har lær å strekke meg ut mot andre, uten å være redd for  å bli avvist. Avvisning betyr ikke at jeg er mindre verdt. Det betyr bare at den som avviser meg, ikke ser meg som sin forbundsfelle eller ikke er klar for å ha kontakt med meg akkurat der og da. Jeg er meg uansett … Neste gang vil den som avviste meg, eller en annen ta imot den utstrakte hånden min.

Jeg nyter alenehet og gleder meg over livets mange vidunderlige opplevelser.

Likevel det jeg kan savne noen ganger, i de tilfellene jeg ikke har noen rundt meg, er noen å dele disse opplevelsene med. Det hjelper å dele dem her på bloggen. For å dele, gir dobbel glede. Slik er det bare.

«Du er aldri alene. Du er evig forbundet med alle.»
Amit Ray

Som ved et trylleslag opplever jeg nærhet til alt og alle. For en magi. Alt avhenger av meg og min egen innstilling, enten jeg er den som tar kontakt eller den som kontaktes.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.