Noe skjer 

«Noe skjer når du har tilpasset deg den mektige indre usynlige kraften en stund.

Du begynner å føle på cellenivå
at alt utfolder seg nøyaktig
på den måten det burde.
I den hastigheten og timingen det trenger.

Du begynner å stole på prosessen.

Du slapper av fra den endeløse pågåenheten
som de fleste av oss har lært ved fødselen.

På et grunnleggende, mystisk nivå,
gir du bare slipp.

Ikke med bitterheten mange føler
når de frykter at (egoets) drømmer ikke vil skje.
Ikke med passivitet
for riktige handlinger vil bli vist deg.

Du slapper heller av i rolig nysgjerrighet
på hvor strømmen vil lede deg.
Du er løsrevet, men samtidig på en måte naglet
til hvordan historien vil utfolde seg.

Du føler deg helt mottakelig
og åpen for det som ønsker å komme.

Du gir det alt sammen plass til å blomstre.

Du stoler på at det beste,
på en eller annen måte,
til slutt vil utfolde seg.

Du vet at med din indre visdom som din kilde
trenger du ikke klamre deg til en plan
Og du tviholder ikke på en liste over ønsker,
som bare fremmer egoets planer enda mer.

Når du er i sykluser av ro og med venting,
få pusten igjen,
og vit at livet igjen vil snu.

Du hviler fordi når de riktige handlingene
blir avslørt
vil mye dukke opp som må gjøres.

Du venter på tegn og timing
snarere enn å rive opp kokongen.

Du stoler på at forsinkelser kan være velkomne.
Du stoler på at forsinkelser kan være bra.
Du stoler på at forsinkelser er helt perfekte.

Og du forblir tilstedeværende
for å være vitne

til din egen fødsel»

Tosha Silver

Denne vakre teksten er hentet fra boken «Helt åpen» av Tosha Silver. Det er en bok som har gitt meg mye å reflektere over. For meg handler det om å stole på livet og ikke bekymre meg så mye og være så opptatt av hva fremtiden bringer. Det handler om å leve det beste jeg kan her og nå. For hva er det jeg kan være sikker på? Ja nettopp, det som utfolder seg rett her i meg og rundt meg. Hva er det? For meg er det den jeg er, formet av fortiden og det jeg håper på for fremtiden. Men mest av alt hvordan jeg forholder meg til alt dette.

Innstillingen min, synet på livet styrer i veldig stor grad hvordan jeg bruker fortiden. Bruker jeg den som viktige erfaringer. Erfaringer som har gitt meg nyttig informasjon om både hvem jeg er og hvem andre er. Vist meg dybdene i meg. Gjennom både negative og positive erfaringer blir jeg vist noe viktig om livet og om relasjoner.

Hvorfor skjedde alt det negative, det vonde? Det jeg helst skulle ha vært foruten? Noe skjedde fordi jeg tok feile valg. Valg som jeg ikke forsto dybdene i. Jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra min egen situasjon der og da. Noe skjedde på grunn av min egen frykt, sårene som noen andre hadde påført meg. Ofte fordi jeg lot andre ta styringen og ikke sto opp for meg selv. Andre ganger fordi jeg ikke hadde funnet frem til styrken min og derfor agerte som et offer. Et offer for omstendighetene, noen selvforskyldt, andre påført meg av mennesker, ofte nærpersoner som ikke forsto hva de gjorde. De hadde nok med sine egne demoner.

Eller jeg lot livet passere? Jeg våget ikke følge drømmene mine av frykt for å mislykkes. Jeg ble en tilskuer som så på andres lykke, en lykke som ikke kunne bli min fordi jeg ikke var verdig nok.

Det er lett å se mønsteret i handlingene mine når jeg ser tilbake. Da blir det lett å forstå hvorfor jeg tok et valg fremfor et annet. Handlingene mine utgikk fra synet på meg selv og min egen verdighet. I stedet for å stå opp for meg selv, tok jeg valg for å skjule mitt eget sårbare selv? Jeg ser at jeg ofte tok det enkleste valget der jeg ikke trengte å vise frem hvor sårbar jeg var. For meg ble det en skjevutvikling. Jeg utviklet sider ved meg til det ekstreme, sider som jeg trodde skjulte sårbarheten min. Et innsiktsfullt øye ville raskt ha gjennomskuet meg.

Det nære og det varme ble mer og mer fjernt. Det var for vanskelig å forholde meg til. Jeg utslettet meg for ande. Selvfølgelig fordi jeg var glad i dem, men mest fordi det var den måten jeg trodde at jeg kunne bli likt. Jeg undertrykte den jeg egentlig var. Jeg utviklet ikke «jeg» følelsen og mitt eget selvbilde. Jeg trodde fullt og helt at jeg bare var god nok i kraft av det jeg gjorde og ikke i kraft av hvem jeg var.

«Når du gjør det du alltid har gjort, får du det du alltid har fått.»
Ukjent

Jeg forsto ikke at sorgene, tilbakeslagene og til og med sykdom, var et resultat av nettopp dette visdomsordet. Det spredte seg som ringer i vannet rundt meg. For meg var det for store belastningen over tid, som stoppet meg og endelig fikk meg til å reflektere over valgene mine. Jeg måtte gå inn i meg selv og arbeide med sårbarheten min, alle tabuene, alle de negative tankene og den manglende troen på eget verd. Det jeg hadde unngått gjennom et langt liv.

Valg som har ført til mye positivt, men også store omkostninger for både meg selv og menneskene jeg er glad i. Om jeg angrer og bebreider meg selv? Nei, hva er hensikten med det? Hva kommer ut av å korsfeste meg selv og min egen manglende innsikt den gang? Jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra der jeg var i min egen prosess. Hadde bare … jeg forstått, eller du sagt til meg…. i det uendelige, er dødfødte utsagn eller tanker.

Gjort er gjort, og jeg må gå videre og legge det bak meg. Men før jeg kan legge det bak meg, trenger jeg å tilgi både meg selv og de som gjorde meg vondt.  Gjør jeg ikke det, vil jeg fortsette å dra på unødig bagasje og ikke klare å se min egen skjønnhet. Fortiden har gitt meg stor innsikt og forståelse. Det er viktig kunnskap å ta med inn i dagen i dag. Slik har fortiden formet meg og styrt valgene mine.

I dag velger jeg å ta andre valg. Men uten fortidens opplevelser og de erfaringene den har påført meg, ville jeg ikke ha vært den jeg er.

Det tristeste jeg ser er mennesker som bruker fortiden som en unnskyldning på hvorfor alt er som det er. De sørger over tapt liv, og brutte drømmer og trekker seg tilbake fra livet. De klarer ikke se sin egen medvirkning i det som skjedde, at de alltid hadde egne valg. De tok den enkleste veien, eller våget ikke stå opp mot overmakten. Ok, så gjorde de det og de er ikke alene om å handle slik. Jeg har vært der. Men jeg insisterer, ikke bli der lenger, det vil ødelegge enda mer. Bruk de negative erfaringene, og gjør dem om til noe positivt for dagen i dag og for fremtiden. Det er alkymi i praksis.

Om noen uker er det 10 år siden sønnen min tok sitt eget liv. Han ble bare 26 år. Jeg vet at han var et offer for mine valg. Samtid tok han sine egne selvstendige valg. Det er sårt og vondt, men jeg kan ikke forbli i sorgen og selvbebreidelsene. Det vil bare ødelegge og knuse meg. Jeg vet med hånden på hjertet at jeg elsket han og gjorde det beste jeg kunne for han. Han strevde så mye med livet og fikk det ikke til. Endelig har han fått fred. Slik velger jeg å se det. Jeg er sikker på at det er slik det er.

Hans død har vist meg hva som er viktig og at jeg må kjempe for det. Hva det er? For meg er det kjærligheten som er nærhet og varme mellom mennesker. At vi evner å se hverandre og slik løfter hverandre opp i kjærlighet. Det er så altfor lett å trekke hverandre ned, gjennom gjensidige bebreidelser og ja, faktisk selvforakt. For det vi ser i andre er jo oftest  bare et speilbilde av oss selv.

Tilbake til teksten fra Tosha Silver. Hun beskriver så vakkert det å ikke presse frem noe. For meg handler det om å leve i pakt med den jeg er. Det vil si følge min indre stemme. Den viser alltid riktig retning og gir meg svar på hva som trengs. Den bruker erfaringene mine på en måte som gir mening for meg og situasjonen jeg er opp i. Den løfter meg bort fra alle gårsdagene og lar meg leve fullt ut her og nå.

Som dagen jeg ble ledet til å ta meg en tur ut, og kjenne naturens vidunderlige storhet. Den varmet, omfavnet og ga meg trøst. En dag som jeg hadde gruet meg til, ble en vakker og positiv opplevelse. Alt ble lagt tilrette for at den skulle bli nettopp, det, nemlig magisk.

Det er den dagen i året som gjør mest vondt, jeg sikter til. Akkurat denne opplevelsen henter jeg fra femårsdagen for min sønns død.

Det hele begynte med at pcen min streiket. Alt gikk på tverke. Jeg hadde dundrende hodepine og jeg gruet meg til fortsettelsen, en dag i ensomhet med de vonde tankene om min utilstrekkelighet som mor, som eneste selskap. Slik kunne jeg ikke ha det.

I stedet for å sitte inne og og pleie de vonde tankene, dro jeg ut i naturen.

Det ble en aldeles herlig opplevelse. Alle de såre følelsene ble borte. Jeg ga slipp på dem og lot nærheten til naturen lege meg. Uten at pcen streiket, ville jeg trolig ha blitt sittende inne og deppet. Er ikke det en høyere kraft som vil meg vel, vet ikke jeg.

Det handler ikke om å passivt vente på at fremtiden skal utfolde seg slik jeg drømmer om. Det handler om å ha tillit til at den blir slik det er best for meg. Handler jeg i tråd med intuisjonen min, vil jeg aldri bli ledet feil. Den forteller meg når jeg skal lene meg tilbake og vente og når jeg skal gå til aksjon. Etter at jeg ga slipp på å vise verden en vellykket fasade, har jeg fått mer kontakt med skattene i mitt indre. De vare, varme og noen ganger såre følelsene som gir meg innsikt og forståelse for andres slit og kamp.

Jeg kjenner meg mer hel som menneske og er mye tryggere på meg selv. Hva om …, tenker jeg ikke så ofte lenger. Uansett hva som skjer, skjer det til mitt eget beste, og det vil utfolde seg til rett tid og på rett sted. Ikke alltid lett å ha en slik tillit til livet. Men jeg øver meg, og blir flinkere og flinkere til å ta signalene som mitt indre gir meg. Signaler som alltid er gitt i kjærlighet.

Ro faller over meg og jeg nyter livets små og store utfordringer. Jeg vet at de er der for at jeg skal finne stadig lenger inn til kjernen av hvem jeg er …  nemlig kjærlighet.

Mens jeg sitter  og skriver faller blikket mitt på dette:

«Nei, jeg vil ikke kaste fortiden vekk, som noe uviktig, noe ubrukelig eller ubevegelig. Den er kanskje smertefull, men kanskje også et fargerikt eventyr, et lidenskapelig drama. Den er selve livet mitt sammen med dagen i dag. Den er dyp og bred, høy og lav og full av sorger og gleder. Den er der og skifter uttrykk som et bilde som blir lyssatt på nye måter og som samtidig stadig er under arbeid. Noe mørkt får lys på seg og åpenbarer de herligste farger. Noe glorete dempes ned. Noe vart og sart løftes fram som noe kostbart. Noe brautende legges i skyggen. Noe nytt kommer inn. Noe gammelt synes glemt, men kan komme fram igjen senere..»
Elisabeth Hvaal Moe

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden