Stikkordarkiv: Aksept

Livsvisdom

Selvbebreidelse

Legg igjen en kommentar

«Å ønske at du var en annen, er å kaste bort den personen du er.»
Sven Göran Eriksson

Hvor mange ganger om dagen bruker du ordet » bør » i referanse til deg selv eller andre mennesker? Jeg vet ikke om deg , men jeg pleide å bruke det mye.

Ordet » bør » har blitt et innslag i vår hverdagsdialog . Vi bruker det i samtale med andre, som en måte å motivere oss selv eller å holde oss i sjakk, og å uttrykke en myriade av følelser, inkludert frustrasjon, skyld og anger.

Etter som jeg har blitt mer interessert i min indre dialog og hvordan den påvirker det jeg føler om meg selv, den jeg viser for verden, og hvordan jeg lever livet mitt, har jeg begynt å innse hvor skummelt ordet » bør» kan være.

Jeg brukte » bør «om en rekke situasjoner, mange ganger hver dag. Heldigvis innså jeg at å fortelle meg selv at jeg skal gjøre mer eller være mer, ikke var å hjelpe meg til å bli et bedre menneske. Det ga meg bare en følelse av  at jeg  ikke var nok som den jeg er.

«Det var en del av hans natur å ikke unnskylde noe, og fortsette å leve som en av sine egne verste anklagere.»
Thomas Hardy

Jeg innså at når jeg fortalte andre mennesker at de bør eller ikke bør gjøre noe, respekterte jeg ikke deres evne til å ta de beste avgjørelsene for seg selv . Dette passet ikke med min personlige filosofi, at alle har en fri vilje og at de så lenge de ikke skader andre, må ta sine egne valg uten innblanding fra omverdenen.  Jeg visste at jeg ikke var det beste medmennesket jeg kunne ha vært, mens jeg brukte et «bør» basert vokabular.

Etter at jeg fikk denne erkjennelsen, har jeg lett etter noe  å erstatte mitt «bør» med en språkbruk som er sunnere og mer akseptert, både for meg og for andre mennesker. Jo lenger jeg er på denne søken, jo mer innser jeg skaden ordet » bør» gjør med vårt forhold til oss selv og våre relasjoner med andre. Her er det jeg har funnet så langt :

Det er to store problemer med å bruke ordet «bør».

«Det er luksus i selvbebreidelser. Når vi skylder på oss selv, føler vi at ingen andre har rett til å klandre oss. »
Oscar Wilde

Når vi bruker ordet «bør «, aksepterer vi ikke virkeligheten. Vi snakker om det som vi skulle ønske var virkelig, men ikke er det. Når jeg brukte ordet «bør » når jeg snakket til meg selv, var det motivert av en mangel på å akseptere meg selv som jeg var,  snarere enn en oppmuntring.

«Jeg satte meg selv i veien for det som skjer, og det skjedde.»
Theodore Roosevelt

Som Dr. Shad Helmstetter forklarer i sin bok « What to Say When You Talk to Yourself», når vi forteller oss selv at vi » bør» gjøre noe, forsterker vi samtidig ideen om at vi ikke gjør det.

Hvis vi sier til oss selv : «Jeg burde egentlig meditere oftere. » Den usagte oppfølgingen av den setningen er » … men det gjør jeg ikke.

Like viktig er, om vi sier: » Jeg burde egentlig ha trent i morges. » Den usagte avslutningen på den setningen er » … men jeg gjorde det ikke.»

På lang sikt, når vi forteller oss selv eller andre mennesker at vi bør, eller de bør gjøre noe, velmenende som vi kan være, forsterker vi  det negative, og det faktum at vi eller de ikke gjør det.

Det er å bruke pekefingeren og belære. Hvem liker vel å bli belært!

Alternativer til «bør».

Jeg vil ikke late som at å fjerne ordet » bør » fra mitt vokabular har vært lett, eller at jeg  i dag lever i  en » bør »  fri tilværelse. Jeg pleide å bruke ordet » bør » mye og  jeg tror det er noe jeg må holde et øye med for resten av livet mitt.

Heldigvis har jeg funnet noen alternativer som er nyttige i å overvinne vanen min  med  å si» bør » til meg selv og andre mennesker.

«I alles liv må det falle litt regn. Jeg er takknemlig for det. Jeg virkelig elsker   brølet fra torden. »
Simon The Sleepyhead

  • Fokusere på fordelene.

I stedet for å fortelle meg selv at jeg «bør » gjøre mer av noe, prøver jeg å fokusere på hvorfor jeg ønsker å gjøre noe bestemt.

I stedet for å si » jeg skal gjøre mer  avspenningsøvelser, » minner jeg meg selv på hvorfor jeg ønsker å gjøre det: «Jeg har det godt når jeg gjør dette noen ganger i uken.»  «Jeg liker å føle at jeg slapper av og strekker ut, » eller «Jeg har en større følelse av å være koblet til meg selv når jeg får tid til å koble kropp og pust.»

  • Fokus på hvordan aktiviteten passer med dine verdier.

Noe av det jeg brukte  å si «bør » om meg selv om, var å ta av noen kilo. Jeg slet med å motivere meg. Stadig utsatte jeg dagen da jeg skulle begynne på et nytt og slankere liv. Det var en konstant kamp med meg selv og , selvfølgelig, å fortelle meg selv; «Du bør starte nå,» men jeg gjorde ingenting for å endre vanene mine.

I stedet begynte jeg å omstille dette ut fra et perspektiv rundt verdiene mine. Jeg begynte å fortelle meg selv, «Det er veldig viktig for meg å  begynne, » eller,  «Jeg ønsker å leve med integritet og gjøre det som jeg sier jeg kommer til å gjøre, når jeg sier jeg kommer til å gjøre det.»

«Den mest fatale illusjonen er at et  synspunkter opp og avgjort. Siden livet er vekst og bevegelse, dreper et fast synspunkt alle som har et slikt syn. »
Brooks Atkinson

  • Fokus på å akseptere og utforske virkeligheten.

Jeg pleide å tenke at jeg ikke skal kjenne meg sint eller negativ. Jeg visste at det var «usunne» følelser å oppleve, og derfor tenkte jeg at det var noe galt med meg som følte det slik. Uansett hvor mye jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle føle det jeg følte,  gikk  ikke følelsene bort.

Nå fokuserer jeg mer på å akseptere erfaringene mine. I stedet for å fortelle meg selv,  » Jeg burde ikke føle / tenke _____ , » tar jeg et skritt tilbake og sier » Ok , jeg føler / tenker _____ . Jeg lurer på hvorfor det skjer nå?»

Å fjerne ordet «bør» fra vokabularet vil ta tid, tålmodighet og praksis. Men det er mulig, og det vil gi deg et stort utbytte. Å skifte ut ordet «bør» med en mer nyttig dialog, vil føre til et bedre forhold til deg selv, og bedre relasjoner med menneskene rundt deg også.

«Dessuten, jo mer et synspunkt er inngrodd, jo mindre sannsynlig er det at vi vil se det som påvirker oss, eller se det i det hele tatt. Hvis du vil vite hva vann er, ikke spør fisken.
Mitch Stokes

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Flo og fjære i livet

Legg igjen en kommentar

 

«Det er et flo og fjære i dette livet.

Stol på denne fredelige rytmen. Dersom det var konstant flo, ville vi drukne i intensitet. Fjære er like nødvendig som flo.»

Ukjent

Det er så lett å sabotere lykken som ligger rett foran meg.

For en stund siden leste jeg en artikkel skrevet av Karen Salmansohn. Den handlet om hva som ofte hindrer mennesker fra å være lykkelige. Den ga meg noen aha opplevelser.

Hva hun skrev om?

Masochistisk likevelt. Intet mindre. Det sjokkerte meg og fikk meg til å reflektere over min måte å overleve på gjennom mange og tøffe år.

Jeg brukte å underholde alle som ville lytte til meg om alt det negative som hadde hendt meg opp gjennom årene. Jeg nøt å bli midtpunktet ved å fortelle mine hjerteskjærende historier. Slik kunne jeg bruke det som  var uutholdelig til noe jeg fant meningsfylt. Jeg tenkte at andre samtidig kunne lære noe av mine tåredryppende historier.

Etter å ha lest mer om denne teorien, kommer jeg ikke til å bruke fortiden min som historie mer. Det vekker for mange minner og hindrer meg fra å komme videre med livet mitt. Fortidens svøpe har nådd meg enda en gang.

«Ikke sabotere dine nye relasjoner med fortidens relasjoners gift.»

Steve Maraboli

Da jeg først leste disse ordene, lurte  jeg umiddelbart  på hva de betydde. Jeg fant ut at de representerer en  viktig psykologisk teori – en som tydelig forklarer hvordan og hvorfor komfortsonen min noen ganger er å leve i ubehag og faktisk nyte det.

Som barn lærte vi vaner om kjærlighet og lykke fra våre foreldre. Dersom vi lærte at kjærligheten kommer med roping og fornærmelser, så kan det å være i  relasjoner med  fred og  komplimenter faktisk lede til  angst. Å kjenne stor glede kan også føre til at vi  saboterer  denne lykken for å kunne opprettholde en  masochistisk likevekt. Den som vi lærte i barndommen. Eller vi kan rett og slett velge senariene som gir oss lavere nivåer av kjærlighet og lykke.

Jeg kjenner flere som trekker seg fra kjærligheten når den begynner å bli seriøs. De vet ikke hvordan den skal håndteres. Slik velger de bevist å pine seg selv gjennom å velge bort det som kunne gitt dem stor glede og lykke.

«Velstand er den utadrettede framstilling av substansen i vårt levesett. Alt i universet er for oss. Ingenting er mot oss. Livet gir stadig av seg selv. Vi må motta, utnytte og øke gaven. Suksess og velstand er åndelige egenskaper som tilhører alle mennesker, men som ikke nødvendigvis brukes av alle. »

Ernest Holmes

I utgangspunktet, vokste vi opp  og lærte å kjenne oss komfortable med bare et visst nivå av lykke. Kanskje vi  ble vant til åtti prosent lykke. Eller bare syttifem prosent. Eller sytten prosent. Når dette snur – selv om det er oppover – vil vi ofte begynne å kjenne oss uvel, fordi denne nye tilstanden oppleves så ukjent. Som et resultat ønsker vi instinktivt å sabotere oss selv, slik at vi kan flytte lykke konsentrasjon vår ned, ned, ned, ned, ned til vårt velkjente nivå – til vår masochistiske likevekt.  Eller, som nevnt ovenfor, kan vi bare velge situasjoner  som gir oss en kjent grad av smerte, slik som å matche  den masochistiske likevekten som vi vokste opp med.

Hvordan kan jeg bryte fri fra lenkene med masochistisk likevekt? Det er et spørsmål som opptok meg etter å ha lest om denne for meg ukjente tilstanden.

Det viktige er å fullt ut aksepterer at vi gjør mye idiotisk på grunn av negativ hjernevask fra barndommen. Det som mange  kaller hjerne-forurensning.  Det er fordi synet mot verden blir tilsmusset med negative holdninger som vi trenger å vaske bort. Da, og bare da, kan vi tydelig se nye veier for å få det livet vi ønsker og fortjener.

En av de beste måtene å fjerne det på, er å lete etter alternative positive lærdommer fra fortiden smerte. Slik kan vi se problemene fra fortiden med et nytt og bredere positivt perspektiv.

Hvordan?

  • Slapp av i tankene. Pust dypt. Gå inn i en meditativ tilstand.
  •  Våg å tenke på de mest smertefulle hendelsene.
  • Svar på følgende: Hva er en positiv måte å lære av fortiden og dermed oppnå noen gevinster fra smerten jeg føler? List opp fem positive lærdommer – for å begynne å tilgi fortiden og gå videre i en mer positiv retning.

«Hvis du ønsker å leve ditt lykkeligste liv, må du bryte fri fra lenkene av masochistisk likevekt.»
Karen Salmansohn

Etter at vi har gitt mye kritikk til fortiden vår for den smerten vi kjenner nå, må vi også godta litt ansvar. Tross alt, har vi vært en voksen lenge. Selv om vår sårbare underbevissthet har fått oss  inn i smertefulle relasjoner og utfordrende situasjoner, er tiden kommet for å vise hvem som er sjefen og slutte å tillate alle de smertefulle uhellene.

Hvordan?

  • Når vi er fristet til å bli værende i et mønster av smerte, gjenta følgende mantra : «Jeg er ikke min tidligere oppførsel. Jeg er ikke mine tidligere feil. Jeg er ikke hvordan andre gang på gang har behandlet meg. Jeg er bare den jeg tror jeg er akkurat nå i dette øyeblikket. Jeg er bare hva jeg gjør akkurat nå i dette øyeblikket.»
  • Finn frem til eksempler på glade, og kjærlige par og virkelig lykkelige mennesker.  Bruk  så mye tid som mulig med dem for å begynne å skifte trosystem til det som er normal kjærlighet og normal lykke. Over tid vil vi begynne å se svært positive situasjoner som eksempler for den nye normalen. Jo mer vi er vitne til positive eksempler på kjærlighet og glede, jo flere muligheter har vi til å endre tro systemene våre om livet – og dermed begynne å endre den masochistiske likevekten vår.
  • Det vil gjøre godt å snakke med noen som vi føler at vi kan være åpne med. Jo mer ærlige vi er om undertrykte følelser og deler dem, jo mindre plager  underbevisstheten oss.
  • Vi har triggere som minner om fortidens smerte. De kan skape en nedadgående spiral av negativ tenkning og atferd  i oss. Derfor trenger vi å fjerne disse deprimerende triggerne. For eksempel kan det være lurt å fjerne elementer  som minner om noe negativt. I stedet finne frem til noe som trigger positive opplevelser og minner oss om  lykkelige relasjoner og opplevelser.

Det er en grunn til at smertefulle mønstre dannes:  Carl Jung mente at våre liv trenger mening og hensikt. Hvis vi ikke har mening og hensikt, fremkaller vi en dårlig vane for å skape drama og spenning. Slik føler vi at det er noe interessant og underholdende som skjer i livet vårt, selv om det er en negativ spennende opplevelse eller situasjon. Jungs navn for disse mønstrene av smertefulle situasjoner var lavt nivå av åndelige oppdrag.

» Å gjøre det du elsker er hjørnesteinen i å ha overflod i livet ditt.»

Wayne Dyer

Vi kan dumpe negative mønstre av det lave nivået av åndelige oppdrag  ved å utvikle et høyt nivå av åndelige oppdrag. Vi vil  oppleve det som  en positiv kraft  som driver oss fremover. For eksempel, er det lettere å dumpe negative mønstre fra kjærlighet som har gitt oss drama og smertefulle historier å fortelle, dersom vi klarer å utvikler en spennende hobby eller lidenskap.  Det kan tjene som et høyt nivå av åndelig oppdrag, som deretter gir oss spenning og glade underholdende historier å fortelle.

Personlig oppdaget jeg at å lese  bøker av ulikt innhold, skrive blogg, gå turer i naturen med kameraet mitt,  fylte livet mitt  med langt mer underholdende opplevelser. Det minsket behovet  for det som var smertefullt.

For deg kan det være helt andre opplevelser som gir et høyt nivå av åndelig oppdrag.

Jeg har allerede mange gode historier å fortelle. De finnes rundt meg om jeg bare er villig til å rette blikket i riktig retning.

Ikke lytt til mennesker som forteller deg hva du skal gjøre. Lytt til mennesker som oppmuntrer deg til å gjøre det du vet i hjertet ditt er rett. Dette er blitt den aller viktigste for meg.

Jeg kaster av meg alle fordommene og de negative opplevelsene fra livet jeg levde i så mange år. Et liv med negativt fortegn. Jeg trodde jeg levde det med et åpent og positivt sinn. Å store selvbedrag.

Jeg har endelig lært meg til å leve i øyeblikket her og nå. Jeg har lært meg til å lytte til hjertet mitt. Jeg har lært at for å finne inn til det som teller  og betyr noe for meg, trenger jeg å være i stillheten her og nå.

På overflaten kan det virke som det å leve i øyeblikket her og nå bare er et av mange, mange øyeblikk . Hver dag i livet mitt synes å bestå av tusenvis av slike øyeblikk hvor utrolig mye forskjellig skjer.

Er ikke livet alltid dette øyeblikket?

Dette ene øyeblikket – nå – er det eneste jeg aldri kan rømme fra, en konstant faktor i livet mitt. Uansett hva som skjer, uansett hvor store endringene i livet mitt er, er dette sikkert: Det er alltid nå.

Etter at jeg ble venner med det å være og leve her og nå, føler jeg meg hjemme uansett hvor jeg er. Føler jeg meg ikke hjemme i  nået,  vil jeg bære uro med meg. Nå kjenner jeg fred fylle hjertet mitt,  og jeg  utstråler denne indre freden til alt og alle jeg møter.

Siden det ikke finnes noen fluktmulighet fra nå, trenger jeg å ønske det velkommen, bli venner med det? Jeg har blitt venner med det!

Når jeg sier ja til det som er, blir jeg forent med kraften og intelligensen av selve livet. Bare da kan jeg bli en agent for positiv forandring, og gi slipp på både masochistisk likevekt og lavt nivå av åndelig oppdrag.

«Jeg er ikke mine tanker, følelser, sanseoppfatninger og erfaringer. Jeg er ikke innholdet i livet mitt. Jeg er livet. Jeg er stedet hvor alt skjer. Jeg er bevissthet. Jeg er nå. Jeg er.

En enkel, men radikal åndelig praksis er å akseptere det som oppstår  nå – innvendig og utvendig.»

Eckhart Tolle

Jeg vil avrunde denne bloggen om flo og fjære i livet  med fem kraftige mantraer som kan bidra til å bringe  oppmerksomheten vår til det som er akkurat nå. Det er her og nå livet leves. Ikke i fremtiden og absolutt ikke i fortiden. Det er i øyeblikket at vi finner fred, kjærlighet og mening med tilværelsen.

Mantraene er alle kloke ord fra Eckhart Tolles bøker:

«Den primære årsaken til ulykkelighet er aldri situasjonen, men mine tanker om den.

Fortiden har ingen makt over øyeblikket nå.

På det dypeste nivå av å være, er jeg ett med alt som er.

Alt som virkelig betyr noe – skjønnhet, kjærlighet, kreativitet, glede, indre fred – oppstår innenfra.

Når jeg dypt aksepterer dette øyeblikket som det er – uansett hvilken form det har – er jeg rolig, jeg er i fred.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Om bare alt hadde vært annerledes

Legg igjen en kommentar

 

«Det du benekte eller ignorere utsetter du. Det du aksepterer og fronter, overvinner du.»

Robert Tew

Jeg kjenner den følelsen?

Der jeg føler meg fortapt.

Alene.

Maktesløs.

Følelsen av at jeg sitter fast et sted og har vanskelig for å tro at jeg noensinne vil komme meg videre.

Faktisk har jeg ikke en anelse om hvordan jeg skal komme meg noen vei.

Jeg vet ikke engang hvor jeg vil gå.

Jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Det jeg ønsker å gjøre med livet mitt kan være forvirrende og overveldende. Jeg vet at jeg trenger å gå ut av fornektelsen og forvirringen jeg føler.

«Det er ikke før jeg er fortapt at jeg begynner å forstå meg selv».

Slik hadde jeg det i mange år. Jeg fornektet alt som var vanskelig å akseptere. Jeg levde meg inn i en verden der jeg mestret alt. Faktisk trodde jeg det fullt og helt inntil alt raknet,….  eller rettere sagt, jeg fikk se sannheten og mulighetene bak det jeg så.

«Fornektelse er undervurdert som en tilstand av å være. Benektelse er alltid tilstede og et gode. Fornektelse  er kreativt, nødvendig og selvmedfølende. Å nekte å innse, det jeg ennå ikke er moden og klar for å møte, kan hjelpe meg til å leve i nået.»

David Whyte

Når jeg fornekter noe, kan det få meg til å forstå motviljen min mot dette noe.  Slik kan jeg klare å gi det oppmerksomhet og verdsette det. Det er slik det ber om å bli sett. Å benekte er ofte en overgang  før jeg snur ryggen til gamle tankemønstre og klarer å akseptere det jeg før ikke klarte å innse.

Det kan være overveldende å møte sannheten om meg selv og den «virkeligheten» jeg omgir meg med.

«Dilemmaer kan ikke løses.
Noen ganger kan du befinne deg selv i et dilemma der du blir «forbannet hvis du gjør det, og forbannet hvis du ikke gjør det.» Du kan ikke løse slike dilemmaer ved å velge en side fordi begge veier fører til lidelse. Den eneste veien ut er å forvandle perspektivet ditt til et sted hvor dilemmaet ikke lenger eksisterer. Det er mulig.»

Fornektelse kan være et fengsel dersom jeg lener meg til den på en fastlåst måte. Fornektelse gir meg samtidig et nødvendig springbrett og et medfølende fundament. Først når jeg ser det jeg benekter som en mulighet blir jeg i stand til å ta det neste skrittet.

Ved å forstå motviljen min ved å først observere den, og deretter eie fornektelsen, ser jeg rett inn i  mitt eget ønske om å delta og være tilstede i livet mitt.

Både du og jeg lever med midlertidige historier som tillater oss å ta inn det vi tror eller våger å ta inn av disse historiene. Samtidig omgir vi oss med enorme krefter som vi enda ikke helt oppfatter eller forstår. Benektelse tar ikke slutt før vi våger å gi det oppmerksomhet, og  utvikle en forståelsen for denne oppmerksomheten.  Benektelse er stedet der persepsjon og beredskap møtes. Å nekte fornektelse er å invitere krefter inn i våre liv som vi ennå ikke har klargjort våre «selv» å møte.

«Ikke bli flau av dine feil, lær av dem og start på nytt.»

Richard Branson

Falle fra hverandre, binde det hele sammen igjen. Deretter falle fra hverandre, så binde alt sammen igjen. Livet er faser av integrering og oppløsning. Kaos og samhold. Stillhet og ro. Som med havet, stjernene, solen og månen, strømmer kjærligheten gjennom meg, vasker bort alt som er mindre enn helt, forbereder meg for det som kommer. Men hva det neste er, er neste alltid ukjent for meg. Jeg kan ikke  forstå det ved hjelp av mentale begreper og tankeprosesser. Det er kun hjertet som har evnen til å vise meg det.

Ser jeg nøye etter oppdager jeg at jeg aldri virkelig «faller fra hverandre», fordi jeg aldri  var «helt sammenbundet».  Jeg er det store rommet der «sammenbundet» og «fra hverandre» danser i harmoni i en verden av tid og rom.

Når jeg  identifiserer meg for mye med det å  falle fra hverandre, går jeg i oppløsning og mister kontakten med utstrålingen  jeg naturlig eier, og  blir uten forbindelse til  erfaringene mine. Erfaringene som er bevegelsen av ren, lysende visdom. Jeg glemmer hvor intelligent og hvor kreativt det er inne i meg, og at jeg aldri  har behov for å fikses. Jeg glemmer at mørket, når jeg gir det frihet, er lysere enn tusen glitrende diamanter inne i meg.

«Jeg trenger bare en blomst for å lage en skog vakker.
Jeg trenger bare en venn for å gjøre livet verdt å leve.
Jeg trenger bare en inspirasjon for å tenne mine ambisjoner.
Jeg renger bare et vennlig ord for å kjenne meg verdsatt.
Jeg trenger bare et øyeblikk å føle takknemlighet for alt. »
Dr Jeff Mullan

Når jeg identifiserer meg med å holde det hele sammen, kobler jeg fra sårbarheten min. Jeg snur meg bort fra den vidunderlige virkeligheten som hjertet mitt kunne ha åpenbart for meg. Jeg glemmer at det er gjennom å vise frem det jeg ikke mestrer at jeg har noe å gi til andre. Jeg glemmer at hver eneste sprekk i hjertet mitt er en opplyst port inn til magien og poesien som lever der.

Midt mellom å falle fra hverandre og sammenbinde er et hemmelig sted. Det er der lyset og mørket er likt tilstede, hvor enhet og fellessskap faller sammen, og fremstår i perfekt harmoni, og hvor måne og sol veves sammen. For meg er den blå timen et godt eksempel på dette.

Besøk siden min på FB, Synnas verden,

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Tap

Legg igjen en kommentar

……..
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

Mary Oliver

I dag deler jeg et dikt av Susan Frybort. Det er så fullt av visdom og  opplevd liv.

Det  handler om tap og sorg og hvor uforutsigbart livet kan være. Hvor lang tid det kan ta å komme over det vi har mistet, det være seg helse,  en vi  elsker sin død, nærhet til andre, materiell rikdom, jobb eller noe annet vi setter stor pris på. Ved å kjenne på tapet vi har lidd, ved å akseptere at slik er det for oss alle, kan vi reise oss og  leve med alt vi er og har, til tross for tapet.

Alt du trodde du hadde,
alt du trodde det var,
alt det syntes å være
syntes å forvandle seg uventet
til et stille dampende arr.
Og alt dette tapet
fant veien
inn i brystet ditt
og banket mot
en levende puls.

Du lærte at sorg  ikke
har tiltro til en rask og selektiv prosess …
Det tok en evighet,
og en annen evighet,
og en til,
å gå gjennom hvert
spor av minner og tap.

Du lærte at sorgen i seg selv
er en reise
du uunngåelig vill oppleve,
og du kan gå deg vill
blant dens ikke-forutsigbare
komplekse lag.

Du lærte at vi alle bærer
døden av noen,
noe, eller et sted
med oss inne i oss,
og for det,
trenger vi aldri å skamme oss.

Et ekteskap, et søsken,
et barn, et vennskap,
et kall, et oppdrag,
en elsket følgesvenn,
en måte å være  på…

Prøv å kvele sjelens gråt.
Prøv å pakke ned og skjule
de monumentale hvorfor.
Bare ved å lære
å overgi deg
og fullt ut lodde
dybden av sorg
kan sorg være fri
å bevege seg og puste
gjennom rommene
i hjertet ditt.

Selv mens du eier
de nyeste øyeblikkene-
selv når du går gjennom
bevegelsene til et aktivt
og rikt liv.

Tapet har gikk oss en klokskap og innsikt som vi før ikke hadde.

«. … Og da kan det skje du vil takke for det som du gråt for en gang ….»

Jeg skriver dette i dag fordi jeg må. Det er noe i meg som tvinger ordene ut. Kanskje er det fordi jeg nettopp har mistet en kjær venn til døden. Kanskje er det fordi jeg ser at du trenger disse orden i dag, fordi du enda ikke har klart å leve «godt» med ditt tap, Slik jeg ser det, er tapet vi har lidd, en skatt som vi bærer med oss i våre hjerter alltid. Det har blitt en del av hvem vi er.

For meg kjennes det godt å kunne bære med meg det jeg har mistet på denne måten. Tapet mitt har blitt en rikdom som jeg kan øse av gjennom livets mange viderverdigheter. Det har lært meg så uendelig mye om meg selv og  og min sårbare natur.

Nå vet jeg at døden symboliserer tap, men også nye begynnelser ….. altså håp, livsglede, ny lærdom og klokskap. Og du trenger ikke ha mistet noe til døden for å oppleve sorg over noe som ikke lenger er  i livet ditt.

Derfor er mitt råd til deg, overgi deg, aksepter tapet og sorgen din. — lev den ut. Slik kan livet igjen møte deg og vise deg vei gjennom alt det vonde. For du vet at ingen kan  resten av livet stå ved en grav og klage ….

”En hustavle”
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

Arnulf Øverland

Noen har en større kontakt med mørket sitt enn andre.  De har et et dypt mørke fra levd liv og uoppfylte drømmer. Vi kan se det i øynene, i sjelen deres.

Jeg ser det i dine øyne.

Det handler om å våge å åpne øynene slik at lyset kan finne veien inn.  For lyset vil alltid fortrenge mørket. Mørket kan ikke leve i lyset og må derfor alltid vike for lyset.

«Mørke kan ikke løses med mer mørke. Mer mørke vil bare gjøre mørket tykkere. Bare lys kan forløse mørket … De av oss som har lyset, skal vise lyset og tilby det slik at verden ikke synker inn i totalt mørke … Alle har frøet av oppvåkning og innsikt i hans eller hennes hjerte. La oss hjelpe hverandre med å berøre disse frøene i oss selv.»
Thich Nhat Hanh

Kjære deg. Jeg ser at mørket ditt ikke er så tett lenger. Natten er ved å gå over til dag.

For meg er natten ikke bare mørke, men en velsignelse. Den gir meg nye krefter når den dysser meg i søvn. Den lar meg finne  svar fra dypet av min sjel. Den viser meg nye horisonter og muligheter, ved å gi meg stillhetens uendelige magiske potensiale og rom. For den er summen av livet og alt som er, slik Andre Bjerke skriver så vakkert i diktet «Natten».

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild.

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Det neste diktet av Susan Frybort handler om undertrykt smerte. En smerte som gir seg utslag i angrep og anklager mot andre. Anklager som for et lyttende hjerte, kun er et uttrykk for indre smerte og sårbarhet. Jeg kan se at du bærer på en slik smerte. Men jeg ser også at du har latt bitterhenten og sorgen over tapet ligge. Det har gitt deg en hart tilkjempet ro. Du har klart å distansere deg fra anklager fra andre, men mest av alt fra din egen selvfordømmelse.

Kunsten i å ikke ta det personlig
er å vite at det ikke handler om deg,
heller handler det mest sannsynlig om andre
og deres problemer,
som imidlertid kan skape uro
når det de sier, formidles med en intens påstand.
Det krever øvelse å plassere
din egen følelsesmessige reaksjon
bak deg
mens du fokuserer på det som ønsker
å bli hørt og møtt,
men som i stedet er kvalt av
frykten for å være sårbar.
Å være rolig er nøkkelen
når den stridslystnes kamp
har tatt kontroll over ord med smerte,
og når lengsler holdes fanget som lidelse
inne i et såret hjerte.

Du må lære å være til stede
og klar til ikke å falle inn i fellene
som disse hendelsene
prøver å dra deg mot.
Og hvis de vedvarer,
og begynner å koste
din personlige fred,
er den store visdommen  å gjenkjenne når
du skal trekke deg tilbake i medfølelse
og gi slipp.

Husk, at du ikke kan trøste vrede
eller aggresjon.
Og du vil innse at du er
mer enn ok med
å vite at en annens
følelsesmessig opprør
tilhører dem …
og  ikke vil ødelegge deg.

Så vil jeg  dele et dikt av Mary Oliver. Hun skriver så vakkert om en ny og bedre fremtid. Vi trenger  å la fortiden være og gi slipp, når det blir krevd av oss.

I Blackwater Skogen

Se, trærne
skaper
sines egne kropper om
til søyler

av lys,
gir bort den rike
duften av kanel
og fullbyrdelse,

de  lange klumpene
av dunkjevler
springer ut og flyter vekk over
de blå skuldrene

 til dammene
og hver dam,
uansett hva dens
navn  er, er

navnløst nå.
Hvert år
alt
jeg noen noensinne har lært

 i livet mitt
fører tilbake til dette: brannene
og den svarte elven av tap
hvis andre side

er frelse,
hvis mening
ingen av oss noensinne vil kjenne.
For å leve i denne verden

 må du være i stand til
å gjøre tre ting:
å elske det som er dødelig;
å holde det

mot din kropp og vite
at ditt eget liv er avhengig av det;
og når tiden kommer til å la det
gå,
å la det gå.

 Et bilde jeg fikk mens jeg leste dette diktet var å vandre gjennom en skog om høsten, se jorden fylles med gylne fallende blader. De knaser under føttene mine, mens jeg går og lytter til naturens ro og fred. Så kommer brannen og ødelegger alt.

Er det ikke det som har skjedd i ditt liv? Du  falt inn i et uendelig mørke som var ved å sluke deg og legge alt øde.

Jeg ser for meg fuglen Phønix som blir gjenfødt fra asken. Du er som denne fuglen og vil reise deg i all din prakt. La gå at du enda er noe skadeskutt. Mørket var så tett og du har hatt behove for å komme til hektene.

Kanskje det nå er på tide at du beveger deg opp fra godstolen, bøkene og tv’en din igjen. Livet og lyset venter på deg. Det er så mye vakkert å oppleve der ute. Ikke bli værende i apatien og mismotet. Da er ikke veien lang tilbake til mørket og dit vil du ikke. Det vet jeg.

Skogen vil vokse seg til igjen, enda mer vakker, og grøderik og blomstre inn i en rytmisk ro,  med årstidenes endring og gjenfødelse. På samme måte som i livet, er det alltid noe som endres fra  godt til dårlig og dårlig til godt når tiden går.

På den andre siden av tapet er redningen.  Det spiller ingen rolle hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har levd, rik, fattig, osv., Vi vil alle oppleve tap.  Alle vil før eller siden opplever brannene og den svarte elven av tap. Det er frelse, et håp for livet et annet sted, men vi vil aldri kjenne meningen før vi er der.  Lengselen har vi, heldigvis!

Husk at livet ditt er her og nå, du må verne om det og elske det  med hver fiber i  ditt vesen, men legg merke til at «når tiden kommer» er det ikke «hvis» det er et «når».  Du vil lide tap. Men du må være i stand til å la det gå.  Et nytt liv venter deg.

Derfor kjære deg, reis deg og kom ut i lyset. Du er så vakker og har så mye å gi til livet, som bare du kan gi.

Andre kan fortelle deg hva du bør gjøre, med overbevisning og ekte logikk. Hva hjelper det om du ikke frir deg fra apatiens tunge lenker og tar det første steget ut i lyset,  akkurat som fugl Phønix reiste seg fra asken.

«Et legeme som ikke er påvirket av noen krefter, er i ro eller beveger seg rettlinjet med konstant hastighet, kommer til å forbli i denne tilstanden med mindre det utsettes for ytre påvirkning.»
Newtons 1. lov

Loven kan  overføres til oss mennesker og hvordan vi håndterer tilværelsens utfordringer. Hver gang vi forandrer oss, foregår det en slags eksistensiell bevegelse som ofte involverer mange ytre faktorer. Mange forandringer kan være ubehagelige eller krevende nettopp fordi vi kastes ut av vårt status quo.

For deg ble en slik opplevelse begynnelsen på en lang og mørk reise.

«Uten livsglede, hva er livet? Bare en venting  på døden?
Rajneesh

Apati er når vi frykter forandring, uansett om det handler om forandring til det bedre eller til det verre. Selve forandringen er så emosjonelt utfordrende at vi heller vil forbli uberørt eller likegyldige fordi det krever langt mindre av oss.

Ved å anvende Newtons 1. lov på  holdningene og adferden vår, kan vi finne viktige sider av vårt eksistensielle behov for trygghet. Vi kan også komme på sporet av muligheter, samt begrensninger i forhold til egenutvikling og vekst.

Vet du hva som er dine utfordringer i så henseelse?

«Jeg konkluderte med at det beste for meg og for dem rundt meg, var å ikke kreve noe, ikke være entusiastisk for noe, å være så umotivert som mulig, faktisk, slik at jeg aldri ville skade noen igjen.»
Kurt Vonnegut

Det er ikke alltid lett å forandre retning og det er ikke alltid lett å komme seg ut av en negativ sirkel. Vi må rett og slett våge å bevege oss  i nye retninger for å slippe ut av den apatiske sinnstilstanden. Når vi på grunn av vonde erfaringer, er redde for forandring, blir dette en ekstra vanskelig oppgave. Vi gjør alt vi kan for å holde emosjonelle svingninger og forandringer borte. Vi har glemt at det er nettopp emosjonelle svigninger og forandringer som gir fornemmelsen av å leve.

«Hat er ikke det motsatt av kjærlighet, apati er. Hat frigjør deg ikke fra å føle noe. Du må bære det rundt, bruke hvert arr, hvert lite minne som en byggestein. Som en stein i en vegg, til du har skapt en ny person, et nytt liv du kan leve med. «
Rasmenia Massoud

Stillstand og apati er derimot en slags psykologisk resignasjon og en unngåelse av selve livet. Vi er på en måte rammet av en  «psykologisk refleks» som forsøker å beholde en form for ro selv om livet er høyst utilfredsstillende.

Er det ikke slik du har det akkurat nå? Du har gitt opp livet og falt inn i godstolen og resignasjonen – apatiens grå verden. Likevel lever det fortsatt et lite håp inne i deg. Det er jeg glad for!

«Apati er en felle. Det er ingen utfordring … så det er ingen belønning. Husk, det er alltid fri ost i en musefelle. «
Steve Maraboli

Mot deg opp, slå i bordet og si at nok er nok.

Jeg vet det kommer til å kjennes godt når du gjør det!

Det er bare du som kan ta det valget.  For valget må komme som en indre drivkraft. Det er et øyeblikk  der du møter deg selv og blir klar over hva du må gjøre for å bevare deg selv. Et sannhetens øyeblikk som fører til at din indre kraft frigjøres – og du handler fra dypet av ditt indre. Magisk!!!

«I tider med uro og i en ustabil økonomi er det veldig enkelt å la holdningen slippe og begynne å synes synd på deg selv. Dette er nettopp når du vil trenge en sunn holdning, være våken, levende og begeistret. Ikke noen gang mist livsglede og livet vil ikke miste sin iver for deg. Si noe positivt til alle du møter i dag.»
Bob Proctor

Ikke vær en misantrop lenger. Du er så mye mer enn det. Livsgleden bobler under overflaten. Tror du ikke at jeg vet hva du drømmer om der du sitter. Det er på ingen måte kjedelige tanker, tvert imot ….. Og bare du kan gjøre dem til virkelighet. Jeg vet du kan.

«I felles håp og savn og ydmyk møie, vil kjærligheten åpne for ditt øie.»

Til en misantrop

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.

Arnulf Øverland

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Livsvisdom

Ømhet

1 kommentar

«Hvor mye lykke du har, avhenger av hvor mye frihet du har i ditt hjerte.» 
Thich Nhat Hanh

 

Jeg leste en forskningsrapport om psykisk helse. Husker ikke hvem som skrev den, men konklusjonen lyder som følge:

«De som har evne til å føle ømhet, nærhet og varme, til å la seg bevege av disse følelsene, til å gi og ta omsorg, og uttrykke det både verbalt og nonverbalt, har mindre psykiske plager.»

Jeg kjenner slik glede over hvordan jeg har endret meg. Hvor mye lettere jeg viser meg frem nå, enn før. Min verden kjennes helt annerledes ut, enn den gjorde for få år tilbake. Da var den fylt med selvforakt, tilkortkommenhet, frykt og manglende tro på meg selv.

Men nå er det ikke slik lenger.

Jeg kjenner slik frihet. Hjertet mitt kjennes vidt åpent. Det kjennes som det strekker seg ut og omfavner alt i sin nærhet. Det gjør meg sårbar og laglig til for hogg. Jeg bryr meg ikke.

Hjertet mitt åpner seg uten å kjenne, verken skam eller anger.
Litt skummelt er det, men det gir samtidig en slik fred. Det er ikke mer å skjule. Jeg kan vær åpen om det som er viktig for meg.

All denne forvandlingen begynte med at jeg våget å være åpen om det hjertet mitt vart fylt med. Det betyr ikke at det ikke koster, at det ikke  kreves mot. Selvsagt gjør det det. Men for meg er gevinsten ved å være åpen, mye større enn det å forbli lukket som en østers.

«Jeg trenger styrke for å være tøff.
Jeg trenger mot for å vise ømhet.»

Ved å være så åpen har jeg lært å føle ubetinget kjærlighet og ekte medfølelse for meg selv. Som et resultat opplever jeg  dyp, og ubetinget kjærlighet og medfølelse også for deg og andre.

Jeg pleide å gå rundt å ta ditt og andres syn på meg, veldig personlig.

Jeg har en helt ny følelse av bevissthet nå.

«Du sprenger ikke et hjerte åpent,» sa hun. «Du dyrker og pleier det åpent, som solen gjør med en rose.»
Melodi Beattie

Når jeg begynner å oppleve negativt selvprat inne i meg,  flytter jeg oppmerksomheten min nesten umiddelbart til  kjærlighet, tilgivelse, aksept, og medfølelse og ømhet for meg selv. Denne indre oppvåkning har ført til en ny oppfatning av verden utenfor meg selv også, ikke bare inne i meg.

I stedet for de vanlige tankene og reaksjonene som oppstår, når jeg konfronteres med svar jeg ikke ønsker fra verden omkring meg, kan jeg se meg i deg og deg i meg. Det kjennes magisk!

«Veien til hjertet mitt er gjennom ditt hjerte.»
Marty Rubin

Umiddelbart begynner jeg å føle medfølelse, fordi jeg vet at du har det vondt, akkurat som jeg, og du føler glede, akkurat som jeg. Du er bekymret og føler deg skremt noen ganger, akkurat som jeg. Du har dårlige dager, akkurat som jeg, og du har fantastiske dager, akkurat som jeg. Du søker, akkurat som jeg. Du vil tro på kjærlighet, akkurat som jeg.

«Jeg mestrer min kjærlighet til deg og vender den innover som en bestanddel av meg selv.»

Denne oppfatningen har gitt meg lov til å fortsette å elske, selv når kjærligheten ikke er returnert til meg slik jeg  ønsket. Sann kjærlighet, tross alt, er å elske  og ikke forvente noe i retur.

Jeg trener på dette daglig, ved å være ærlig om hva som er i hjertet mitt, uten å forvente et bestemt utfall.

«Kjærlighet har et visst element av ømhet, som alene oppsøker hjertet og binder oss mer intimt sammen enn noen kraft i universet kan.»
Jocelyn Soriano

For meg  betyr det å gi slipp på, og  akseptere deg og andre,  akkurat slik dere er.  Det er så mye jeg skulle ønske var annerledes, men slik er det ikke dessverre. Jeg føler bare en slik ømhet og glede over å kunne øse av kjærligheten i mitt hjerte, uten å forvente noe tilbake. Det har gjort meg fri til å akseptere livet slik det er akkurat nå.

Jeg oppdager at når jeg lever fra kjærlighet, gir verden kjærlighet og medfølelse tilbake til meg. Magisk, ikke sant.

Når jeg gir meg selv ubetinget kjærlighet, medfølelse, tilgivelse og aksept, kan jeg  også gi det til andre.

Ømhet

«Noen ganger er vi akkurat det vi trenger …
til slutt vil hjelperen trenge hjelp.
oppfordreren vil trenge å bli løftet.
trøsteren trenger bekreftelse
og til og med healeren trenger å bli fornyet.

Gjennom våre følelsesmessige behov,
gjør livet seg kjent,
viser frem våre likheter
og insisterer på betydningen av forbindelse
i varmen av empatisk tilstedeværelse.

Å utvikle en bevissthet
av det vi trenger for å være sunne,
å ta i mot kjærlighet
og å føle oss trygge i verden,
deretter dyrke et klart og fredelig språk
som uttrykker hver eneste sårbarhet,
er en prosess som kan åpne
døren til harmoni.

Så, kan du lære å lytte og følge
ditt hjertes insisterende gråt av lengsel
tilbake til opprinnelsen til dine tidligste smerter
og vise frem dine behov
etter å blitt hørt, til slutt, med anerkjennelse,
forståelse og aksept
og må du på samme måten kjenne
en tilfreds og fortjent velsignelse
av møtte følelser
ømt mottatt.»

Roberto Dutesco

Denne ømheten føler jeg  sterk for å utforske.

Livet kan være tøft. Jeg vet aldri hva som kan skje, verken med deg eller med meg. Heldigvis er jeg ikke et skjørt vesen, men kroppen min er skjør. Det har  jeg smertelig opplevd mange ganger. Da er det så altfor lett å tro at hjertet er skjørt også, men jeg er følelsesmessig mye sterkere enn jeg tror. Ja,  hjertet kan knuses. Men  går jeg helt inn i hjertesorgen, brytes hjertet opp og gjennom det knuste, åpne hjertet, kan ømhet begynne å renne ut.

«Det er en sprekk i alt. Det er slik lyset kommer inn.»
Leonard Cohen

Det er denne ømheten som har blitt trampet ned i min frykt for andre. Jeg lærte tidlig å lykkes for enhver pris, forbedre meg, å vokse og overgå det jeg gjorde dagen før. Men jeg  lærte ikke om den andre siden av livet. Den siden som jeg i mange år trodde ville gjøre meg svak. Derfor dominerte jeg andre, fordi jeg hentet gode poeng på det. Jeg har vært i posisjon til å kunne dominere og ha kontroll.

«Hvordan tørker du bort smerte? Det gjør du ikke. Du legger til ømhet, medfølelse og glede. Du klamrer deg til håpet og tilbyr alt til Gud. Og du venter,  og med tro ser du alle ting på nytt – lys skinner ut fra mørket, lykken vokser gjennom alle smerter, og alt blir virkelig og vakkert til rett tid.»
Jocelyn Soriano

Ømheten er hva det lille barnet i meg ønsket å kjenne, men det var ikke ofte den fikk komme til. Den er en ømheten som ofte skremmer meg, fordi den trenger inn i hjertet av hjertet. Den vil, når jeg lar den, myke opp rustningen og smelte veggene som holder andre på en armlengdes avstand. Den vil, når jeg lar den, helbrede sårene i hjertet mitt. Slike sår kommer når jeg er skilt fra kjærlighet, fra  andre, fra den allvitende kraften i meg, fra hjertet mitt, fra kroppen min, fra livet.

Når jeg blir stille, veldig stille, kan jeg føle livets ømhet. Den er en dunkende bevissthet. Den er vibrasjon. Den er kjærlighet. En kjærlighet til livet. Den er en kjærlighet ikke for seg selv, men for hele livet som den er en del av. Jeg føler den  som gnister som virvler gjennom meg, ikke bare gjennom sinnet som er oppmerksomt, men gjennom hjertet som vekkes når sinnet blir stille. Ofte forblir jeg i tankene, men med oppmerksomhetstrening, åpner jeg  hjertet mitt for livets magiske gnister.

«Hva er uavhengig ømhet/ medfølelse? ‘Ta en titt på en rose. Er det mulig for rosen å si, «Jeg vil gi min duft til gode mennesker og holde den borte fra dårlige mennesker»? Eller kan du forestille deg en lampe som holder tilbake sine stråler fra en ugudelig person som ønsker å gå inn i lyset? Den kan bare slutte å være en lampe. Og observere hvor hjelpeløst og uforskyldt et tre gir sin skygge til alle, gode og dårlige, unge og gamle, høye og lave; til dyr og mennesker og alle levende vesener – til og med den som søker å kutte det ned. Dette er den første kvaliteten til ømhet/medfølelse – den uavhengige karakteren.»
Anthony DeMello

Hva er ømhet? 

Ømhet er selvsagt en følelse og spenningen ved å føle en annens nærvær, som kan være deg. Å konsentrere meg, kun om følelser, skaper sentimentalitet. Sentimentalitet oppstår når jeg ikke er trygg nok i meg selv. Den bøyer seg for seg selv og feirer sensasjonene som fremprovoseres av for eksempel deg. Den når ikke utover seg selv.

«Det er ikke vold som kan bryte gjennom våre hjerter. Det er ikke kraft som binder oss og holder oss sammen. Kun ømhet har kraft til å oppnå det som kjærlighetens fylde ønsker å gjøre. Ømhet som nærmer seg oss litt etter litt, og håndterer våre følelser med den dypeste kjærlighet og glede. Ømhet som er villig til å vente på riktig tidspunkt til vi er klare og vi ikke lenger er redde.»
Jocelyn Soriano
 Virkelig ømhet oppstår derimot, når jeg ikke bare er sentrert i meg selv, men strekker meg ut mot deg, føler deg som deg, deltar i din eksistens og lar meg berøres av din livshistorie. Du er motivet mitt, ved å dvele i deg, ikke for følelsene som det fremkaller, men for kjærlighet, for verdsettelse av deg og verdien av ditt liv og kamp. «Jeg elsker deg ikke fordi du er vakker; du er vakker fordi jeg elsker deg.»
.

«Hjertelig medfølelse er en måte å vise ømhet på som ikke kjenner til grenser, ingen merkelapper, ingen romdeler og ingen sekteriske splittelser.»
Brennan Manning

Ømhet er kjærligheten jeg gir til deg for deg. Ømhet er omtanke uten å eie.  Den er en hengivenhet, som på sin egen måte åpner meg for deg. Pave Francis snakket med biskopene i Rio de Janeiro og spurte dem om «ømhetens revolusjon», som en betingelse for et sant møte.

«Vi må være herdet, men uten å miste ømhet.»
Ernesto Che Guevara

Ømhet inkluderer kreativiteten og selvrealiseringen min.

Ømhet involverer ikke angst, fordi den er fri for søken etter fordel og dominans. Ømhet er hjertets egen styrke, det er det store ønsket om å dele veien. Din angst er min angst, din suksess er min suksess, og din redning eller undergang er min redning og dypest sett, ikke bare min, men alles. For meg gir det en dyp gjenklang fra dypet av min sjel.

Kjærligheten og livet er skjørt. Deres uovervinnelige styrke kommer fra ømheten som jeg omslutter og nærer dem med for alltid.

«Din ømhet gjennomsyrer mitt vesen. I går kveld innåndet jeg månens duft! »
Avijeet Das

Det er så mye jeg ville ha sagt deg. Hjertet mitt er breddfullt med ømhet for deg.  Det er en varm og fredfylt følelse som er vanskelig å beskrive. Det beste jeg får til, i så henseelse er at den er god, og varm, og sprer seg til hele meg med sin magiske stråleglans og kraft. Jeg jubler av glede, av livskraft og livsmot, fordi jeg kan sende deg slike varme, ømme energier. Kjenner du dem? Jeg vet du gjør.

.
Du har det ikke lett, jeg vet det. Kjenn hvordan ømheten omfavner og trøster deg med sin omsluttende kjærlighet. Faktisk tror jeg at du kjenner dens milde kraft rundt deg allerede.
.
Så  vend deg innover og be ditt hjerte om å vise deg hva du trenger å åpne deg opp for. Det være seg integritet, kjærlighet, tillit, medfølelse, tilgivelse, aksept og ikke minst ømhet. Be hjertet ditt lege det som er  smertefullt i deg med ømhet.  Vær tålmodig med prosessen. Noen ganger skjer endringene du trenger over tid. Å la din egen prosess utfolde seg er en handling av kjærlighet og ømhet i seg selv.
.
Jeg heier på deg.

 

 Kjærlighet er en smerte som med mine ord bare er kurert med det jeg vil kalle vesentlig ømhet. Ømhet er kjærlighetens livsblod. Hvis du vil vokte, befeste deg og gi bærekraft til å elske, vær øm mot deg selv og de du elsker. Uten ømhetens balsam blir kjærlighetens hellige flamme ikke næret. Den brenner ut.
Ukjent

 

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Livsvisdom

Følge ditt hjertes vei

Legg igjen en kommentar

«Et rituale som skal leses til hverandre

Hvis du ikke vet hva slags person jeg er,
og jeg ikke vet hva slags person du er,
kan et mønster som andre laget seire i verden,
og ved å følge feil Gud hjem, kan vi miste vår stjerne.

For det er mange små svik i sinnet,
et skuldertrekk som lar den skjøre sekvensen brytes,
som sender med rop de forferdelige feilene fra barndommen
stormende ut for å leke i de ødelagte dikene.

Slik elefanter paraderer ved å holde elefanten foran sin hale-
men hvis en går seg vill, vil sirkelen ikke finne hvor den skal stoppe.
Jeg kaller det grusomt og kanskje roten til all grusomhet,
å vite hva som skjer, men ikke gjenkjenner faktumet.

Og så appellerer jeg til en stemme,
til noe skyggefullt,
en fjernt, viktig område i alle som snakker:
selv om vi kunne lure hverandre, bør vi ta i betraktning –
slik at paraden i våre felles liv ikke går seg bort i mørket.

For det er viktig at våkne mennesker er våkne,
ellers kan en brutt linje demotivere dem tilbake til å sove;

Signalene vi gir – ja eller nei, eller kanskje –
skal være klare:
mørket rundt oss er dypt.»

William Stafford

 

Vi kritiserer og dømmer hele tiden. Det kan hindrer oss i å gå på feile veier, ta usunne beslutninger, ødelegge våre liv. Selv de som kritiserer de som dømmer, dømmer. Kanskje er det virkelige spørsmålet ikke om vi dømmer, eller kritiserer, om vi foretrekker det ordet, men hvorfor dømmer vi? Er det av en hensikt eller er det ondskapsfullt ment? Dømmer vi for å skille usunt fra sunt, eller dømmer vi som en refleksjon av et overlegenhetskompleks? Dømmer vi fordi vi har behov for å fjerne galskapen i verden, eller som en direkte refleksjon av den?

Hvor kommer fordømmingen fra?

Ofte kommer fordømming fra vår egen utrygghet, vår egen mindreverdighetsfølelse. Kanskje den også kommer fra påvirkning fra miljøet rundt oss. Vi er blitt fortalt hva som passer seg. Går vi utover slike påbud skaper det en indre konflikt. Vi er enten med eller mot. Er vi ikke villige til å innordne oss den sosiale kontrollen vil det få konsekvenser. Omgivelsene påfører oss skamfølelse og en følelse av å ikke høre til dersom vi bryter ut og går våre egne veier. Går vi vår egen vei kan vi påføre andre stor smerte. De vil jo bare gi oss sine regler for et «godt» liv. Følger vi ikke opp svikter vi og kan risikere å bli utstøtt.

Er det virkelig slik det er?

«Følsomme sjel, hva holder du inne i deg
som hindrer deg i å fortsette
eller holder deg fra å prøve på nytt?
Bærer du vekten
av andres ord på ryggen?
Gir deres forbannelser fortsatt ekko
 i hjertet ditt?
Her er det jeg vil si deg,
selv om deres
hjerteløse og ufølsomme kommentarer
banet seg vei inn i ditt innerste sårbare indre,
har deres ord ingen myndighet til å forbli.
Ikke la dem invadere deg
eller gi dem frihet til å lamme tankene dine.
I stedet, når noens uvennlige kritikk
forsøker å nå deg, la dette bli
øyeblikket da du nekter
disse ordene luft eller rom.
Kanskje de vil gå til grunne,
eller kanskje til og med gå tilbake til dem
som sendte dem ut. Det spiller ingen rolle,
fordi fra nå av
vil du nære ditt hjerte
med kraftfulle tanker
som vil ta deg nærmere
ditt livs kall.»

Når jeg tillater meg å kjenne på det jeg opplever, og føler inne i meg, og lar det utfolde seg og våger å være i en slik intens opplevelse, kjenner jeg noe jeg aldri har kjent før. Noe nytt kommer fram dypt inne i kroppen min og gir meg en ny bevissthet, selv om det bare er for et øyeblikk.  Øyeblikk som kommer oftere og oftere, jo mer jeg våger å  se og kjenne  innover i meg selv.

Jeg oppdager at jeg kan gå inn i det ukjente, til tross for frykten jeg kjenner på og la meg gå litt i stykker. Slik fjernes ytre og indre forventningspress. Ved det klarer jeg å holde fast ved et hvilket som helst bilde eller ide om hvem jeg er. Det kan kjennes litt risikabelt, men til tross for spenningen føles det som en dragning og nesten begeistret forventning.

Jeg blir i stand til og villig til å se tydelig de måtene jeg ikke følte meg sett og elsket på, særlig i de første årene av livet mitt. Alt jeg ble fortalt om hva som var rett for meg.

Det jeg nå vet, river meg i stykker innenfra, om jeg ikke løsriver meg fra alle påbudene og de uønskede forventningene som trykker meg ned. For jeg er meg, bare meg, ikke slik andre vil at jeg skal være.

Jeg som trodde at jeg hadde vært i dybden av sårene mine, ble overrasket over å finne enda mer smerte dypere inn. Og enda mer. Så rart som det høres ut, ga det meg fred. Ved å kjenne på tomheten og smerten fant jeg veien ut av mørket. Det jeg fant var ren altomsluttende kjærlighet.

«Tomhet

Tomhet er søster til muligheter. Det gir et presserende rom for det som er nytt, overraskende og uventet. Når du føler tomhet og intethet gnage  på livet ditt, er det ingen grunn til å fortvile. Dette er et kall fra din sjel, som vekker livet ditt til nye muligheter.»

John O’Donohue

Og så fortsetter jeg på kjærlighetens vei … alltid dypere inn. Det er ikke en slutt på hjertets dybde. Ikke et endelig landingssted der all visdom er gitt. Alltid et annet lag, en annen åpenbaring. Og  all min frykt er gjort til skamme. For alt jeg er, er kjærlighet. Jeg våger endelig å velge min vei og gå der hjertet leder meg. Så får du velge din vei og gå den med fred. Som det sies i et klokt munnhell fra USA: «No better. No worse. Just different»

Det er du som skulptøren av din egen virkelighet. Ikke gi verktøyet til andre.

Det handler også om å ha raushet. Både med seg selv og andre. Kathrine Aspaas uttrykker det så vakkert i boken sin «Raushetens tid».

«Raushet!

Raushetens syv gode vaner:
Unne andre suksess.
Våge åpenhet.
Lytte til andre.
Våge å feile – tillate andre å feile.
Ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.
Konfrontere med vennlighet.
Tilgi oss selv – og andre.»

All denne refleksjonen førte meg til noe Jim Carrey sa:

«Min sjel er ikke oppbevart innenfor kroppens grenser, kroppen min  finnes i min sjels ubegrensethet. Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske folk kunne realisere alle sine drømmer, og rikdom og berømmelse, slik at de kan se at det ikke er der de finner sin opplevelse av helhet. Jeg kan fortelle deg fra erfaring, at den effekten du har på andre, er den mest verdifulle valutaen som er, fordi alt du får i livet, vil råtne, og falle fra hverandre og alt som er igjen av deg, er det som var i ditt hjerte. «

Jeg spør meg selv, hvorfor har jeg den gode følelsen når jeg gjør noe godt for et annet menneske, eller et levende vesen for den saks skyld? Det er noe i meg, noe i  bevisstheten min, innenfor den menneskelige biologien, som er bygget for å hjelpe andre.  I den andre enden av spekteret kan jeg spille den motsatte rollen, men selv når jeg yter mest motstand med et herdet hjerte, åpner hjertet mitt seg når jeg gjør noe godt for andre.

Jeg har tilbrakt hele livet mitt med å gå på skole, gått på jobb, og sørget for meg selv, så mye at jeg forsømte hjertet mitt og det som fikk hjertet mitt til å synge. Underveis ble jeg fortalt hvordan verden var, hvordan den fungerte, hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle være og hva som er «normalt».

Dette fikk meg lenge til å være opptatt av hva andre tenkte om meg. Jeg utviklet et behov for aksept og konstant bekreftelse. Som et resultat av dette behovet, i kombinasjon med virkeligheten i det daglige, forsømte jeg å nære hjertet mitt. Jeg ble nedtrykt og deprimert. Derfor begynte jeg, ubevisst, å skade kroppen min med ulike erstattere. For min del var det overspising. For andre kan det, for eksempel være røyk eller alkohol, uten at vi forstår hvorfor vi fortsetter i gamle, negative mønstre eller vaner. 

Jeg tror det er fordi vi har det vondt, det er fordi vi ikke blir lært opp til å følge våre lidenskaper og ta risiko, det er fordi vi blir fortalt at verden er på en bestemt måte, og vi må spille med dens regler. Jeg tror det er fordi hjertene våre ikke resonerer med den erfaringen vi har skapt for oss selv.

Tjene andre

«Hvordan vil du tjene verden? Hva trenger den som talentet ditt kan gi? Det er alt du trenger å finne ut av. . . . Den delen som vi er ute etter, ligger et sted bak personlighet, bak oppfatningen av andre … til og med bak  innsatsen selv. Du kan bli med i kampen, kjempe mot kriger, spille etter reglene alt du vil, men for å finne ekte fred må du la rustningen gå. Ditt behov for aksept kan gjøre deg usynlig i denne verden. “

Jim Carrey

Heldigvis nå kan jeg fortelle deg at du ikke trenger å være redd. Hvis du vil skape forandring, vil ikke hjertet ditt ta nei for et svar. Det vil føre deg ut på en veldig interessant reise. Du kan ikke fortsette å sole deg i dine komfortsoner. Livet er kort, så vær ikke redd for å bryte fri fra gamle bånd og ta risiko.

Ikke bekymre deg om sluttmålet eller motstand fra omgivelsene. Følg ditt hjerte og nyt reisen, fordi det er alltid et skritt du kan ta, uansett hvor lite du oppfatter at det er. Hjertet ditt kan veien, så ikke vær redd.

 

«Livet går ikke forbi deg.
Livet inviterer deg inn.
Inviterer deg til det enkle og
plutselige øyeblikket med stillhet,
samtidig en forfriskende lykke som flyter
på vinden og inn i din stille kropp,
sender skjelvinger gjennom din ånd.

Livet går ikke fra deg.
Livet drar deg nær til seg.
Trekker deg inn og innviterer deg mot
en oppvåknende gnist som vil antenne
den reneste av fantasifulle tanker
og  gjøre visjon til virkelighet.

Livet overser deg ikke,
undervurderer deg,
eller bare passerer gjennom deg.
Livet er subtilt og ber om at du tar alt
du har holdt trygt inne i deg,
gir det rom til å bli født
inn i kreative uttrykk.

Nei, livet har ikke hjerteløst gitt deg opp.
Livet står deg nådig bi.»

Susan Frybort Brown

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Si fra

Legg igjen en kommentar

 

«Å forstå og gå ut i troen på
at livet har mer på lager utover
gjengjeldelses plager
pålagt av en selv.

 Det som drukner i en ubarmhjertig
malstrøm av sinne, angst
og selvhat
var ikke ment å bli
den daglige kampen som
omslutter deg.

Ved ikke å akseptere det som er sant,
holder du tilbake
neste fase ved å
tvile elle koble deg fra.

Og gjennom prosessen med
bekreftelse og frigjøring,
inviterer du helbredelse til å gå
inn, å så mye nærmere.

Tenk ikke på det som er umulig.
Tenk ikke på å løpe fra smerte.
Tenk på hvor mye du fortjener
av kjærlighet og anerkjennelse. Tenk på det …»

Susan Frybort

 

Har du vanskelig med å si fra til andre om noe som du opplever feil. Jeg har hatt det slik lenge overfor en som jeg er glad i. Fordi jeg er glad i henne er det vanskelig å si det jeg føler er rett. Det er vanskelig fordi jeg ikke vil såre eller legge sten til byrde. Og strengt tatt er det ikke min sak.

Det er bare det at når jeg bryr meg om noen, så blir det min sak. Ikke fordi jeg kan kreve forandring. Ikke fordi jeg vil slutte å være glad i henne om det ikke skjer forandringer. Jeg kan kjenne på min egen kropp hvordan hun lider. Det er heller ikke derfor jeg må si fra. Jeg sier fra fordi jeg ikke kan leve med å se på det som skjer uten at jeg har sagt klart, og tydelig fra om hva jeg føler og tenker om det. Jeg må si fra for min egen del. For sier jeg ikke fra, aksepterer jeg hennes lidelse og min egen deltagelse i den som noe som ikke kan endres. Jeg må si fra i kjærlighet.

«Å elske uten å vite hvordan å elske sårer den vi elsker.»
Thich Nhat Hanh

For hva er kjærlighet?

Er det en følelse? Et tiltak? Eller er det noe som ikke lar seg definere?

For meg er det rett og slett en måte å være på.

Sannheten slik jeg ser den, er at kjærlighetsveien er en kompleks, men givende menneskelige erfaring.

«Forståelse er kjærlighetens andre navn».

Med andre ord, å elske en annen er å forstå hans eller hennes lidelse fullt ut. Forståelse er jo det vi alle trenger.

Ofte kan det være vanskelig å forstå.

«Hvis du fyller en håndfull salt i en kopp vann, blir vannet ubrukelig. Men hvis du heller saltet i en elv, kan vi fortsette å bruke vannet til å lage mat, vaske og drikke. Elven er enorm, og den har kapasitet til å motta, omfavne og forvandle. Når våre hjerter er små, er vår forståelse og medfølelse begrenset, og vi lider. Vi kan ikke akseptere eller tolerere andre og deres mangler, og vi krever at de endres. Men når våre hjerter utvides får vi forståelse og medfølelse og kan omfavne andre. Vi aksepterer andre som de er, slik at de kan forandre seg av egen fri vilje.»

Thich Nhat Hanh

Å forstå en annens lidelse er den beste gaven jeg kan gi. Forståelse er kjærlighetens andre navn. Om jeg ikke forstår, kan jeg ikke elske. Likevel, noen ganger må jeg kaste en håndfull salt i den store elven. Men aldri  i den lille koppen. Da gjør jeg alt bare verre, og blir en som overkjører og knuser …

Spørsmålet er: Hvordan kan  jeg forplikte meg til å forstå en annens lidelse?

Alt starter med min egen lykke.

Når jeg pleier og støtter min egen lykke, nærer jeg evnen min til å elske. For å elske betyr å lære kunsten å nære egen lykke.

Det handler i stor grad om hvordan jeg ser på meg selv. Hvordan jeg behandler meg selv. Å utslette meg selv for en annen er ikke kjærlighet. Kjærlighet er å ta vare på meg selv. Uten det har jeg heller ikke noe å gi til andre.

Ved å si fra tar jeg vare på min egen integritet. Jeg er ekte og sann mot meg selv. Bare slik får jeg overskudd og evne til å gi til andre.

Kjærlighetskilden inne i meg blir aldri tom, men tar jeg ikke vare på meg selv vil den bli vanskeligere å nå inn til. Jeg får ikke fatt i kraften i dens kjerne, misoppfatter lett, lar meg rive med av negative, egoistiske, fryktbaserte, vage eller sterke følelser som samler seg ved inngangen til kilden. Først når jeg erkjenner og forstår at egenomsorg og egenkjærlighet er redskapet jeg  må ha for å komme til  kilden, vil jeg kunne gi og øse fritt fra kjærlighetes magiske kilde, uten å bli forledet av de mange stemmene som så gjerne vil lede meg vill. Stemmer som: jeg er ikke god nok, jeg kan klare meg med mindre, jeg fortjener det ikke, jeg finner meg ikke i, jeg er ikke …… osv. i det uendelige.

Derfor har jeg sagt fra i kjærlighet. Sagt fra med en kjærlighet som forstår og omfavner. Jeg er tilstede og støtter og heier henne fremover om hun lar meg få lov. Men, og dette er viktig, uten å bli en del av alt det som er ved å ødelegge henne.

«Det som har skjedd, har allerede skjedd.
Det er umulig å gå tilbake.
Selv om du ikke kan reise baklengst
for å fastslå nøyaktig begynnelsen
og gjøre alt annerledes,
er du heller ikke tvunget til å gå
de samme gamle slagne sporene.
Og du trenger ikke å slite deg ut
i arbeidet med å gjøre et smertefullt comeback.
Du trenger ikke å søke febrilsk
for at akkurat den rette innstillingen skal dukke opp igjen.
For det er en åpning som skiller deg
fra ~ det som var ~ og ~det som kommer ~.
Det er et tilbud gitt til deg
ved hvert nåtidspunkt, kalt nå.
Nå er når og hvor begynnelsen
av din autentiske oppvåkning kan begynne.
Nå er der ditt forvirrede og skremte selv
kan stige til å gå med bestemte skritt.
Nå er når du kan ta
et steg høyere opp i tenkningen din
i det du åpner for å se omgivelsene dine
med en mye klarere og forsterkende linse.
Du kan gjøre det bedre nå.
Fordi nå er opprinnelsen til din forvandling,
topppunktet hvor alle de sannferdige stedene i deg
skinner lysere enn noen gang før
og fortsetter å vokse inne i deg
enda mer.
Starter akkurat nå.»

Susan Frybort

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Alkymi

1 kommentar

11032645_797766683637570_4427577560363635657_o

På fredag var jeg på kino med barnebarn. Vi så Richard Storken

Spurven Richard vokser opp hos en storkefamilie og tror han er som dem …

Den foreldreløse spurven Richard vokser opp i en storkefamilie, og tror derfor at han er en av dem. Han så aldri de virkelige foreldrene sine. De ble drept før han ble født. Derfor var storkemor den første han så da han hakket seg vei ut av egget.

Når storkene trekker sørover til Afrika om høsten, må de forlate Richard.

Storkefar mener at liten spurv ikke vil klare den lange reisen. Men Richard er en modig fyr, og bestemmer seg for å følge etter. Han vil overbevise «foreldrene» om at han er en stork, bare litt annerledes. Livet til spurver kjenner han ikke. Livet slik spurvene lever, fortoner seg både annerledes og kjedelig, for han er vant til å leve som en stork.

Han allierer seg med ugla Olga (og hennes usynlige venn). Olga støtter og hjelper han når alle andre avviser han og redder livet hans flere ganger. De hjelper den discosyngende kanarifuglen Kiki bort fra fangenskap, et liv i bur. Sammen haiker de gjennom Europa med båt, buss og tog, på jakt etter Richards familie.  Tre fugler som ikke blir akseptert i det gode selskap, med hver sin historie som forteller om annerledeshet, isolasjon og utstøting. De finner familien, men da er «storkebroren» forsvunnet ned i et grevlinghi. Ingen av storkene kan følge etter og redde han. De er for store til å komme seg gjennom åpningen til grevlinghiet.

DSCN0835 – Kopi

Filmen slutter med at Richard og hans to venner Olga og Kiki redder «storkebroren» fra den sikre død med fare for sine egne liv. Richard blir akseptert som et fullverdig medlem av storkefamilien, og de to vennene Olga og Kiki høster stor annerkjennelse for at de støttet og hjalp Richard.

En ganske banal og enkel film, men med et sterkt budskap. For meg ble den en viktig påminnelse om at uansett hvor vi kommer fra, hvordan vi ser ut, så har vi noe å bidra med til fellesskapet. Filmen forteller hvor viktig kjærlighet og inkludering er, og hvor vanskelig livet blir om vi ikke blir forstått og annerkjent for den vi er.

«Hvis noen ikke er hva andre vil at de skal være, blir de andre sinte. Alle synes å ha en klar ide om hvordan andre skal leve sine liv, men ingen om hans eller hennes eget. «
Paulo Coelho

 

Olga ble utstøtt som liten fordi hun var større enn de andre i uglefamilien. Alltid ble hun gjort narr av og kalt annerledes. Det fikk henne til å miste troen på at hun var verd noe i seg selv.

Kiki hadde levd i fangenskap,  og levd på en livsløgn om at han var bedre, og flinkere enn andre til å synge og spille teater. Å oppdage sannheten er ikke like lett. Særlig, fordi han hadde holdt de to andre for narr og ført dem på avveie for å oppnå sin store drøm. En drøm, en livsløgn som falt i grus da han oppdaget at han kun var middelmådig og ikke en stor stjerne, slik han hadde sett for seg.

Han oppdaget, gjennom å vise mot, da det trengtes som mest at han kunne fly. Han måtte redde de to vennene sine som hadde blitt fanget i en storm. I  buret som  hadde holdt han fanget hele livet, hadde han aldri fått prøvd vingene sine. Sammen berget de seg gjennom stormen ved å holde fast til hverandre og skape oppdrift.

Jo mer jeg tenker på filmen, jo flere viktige budskap oppdager jeg. Det handler om relasjoner og hvordan vi forholder oss til hverandre. Storkefar ville ikke inkludere spurven, men ble overtalt av sønnen og storkemor. Hvordan inkluderer vi dem som er annerledes rundt oss? Er vi villige til å ta dem med i vårt fellesskap? Er vi villige til å la dem påvirke oss, og dermed kanskje måtte endre på hvordan vi lever og ser på livet?

Det finnes mange i vårt samfunn som er utstøtt fordi de ikke er som flertallet. De trenger ikke være dårlige mennesker for det. Bare annerledes. I gitte situasjoner trenger vi alle hverandre. Vi har hver våre ferdigheter, og styrker som kan bidra til å løfte oss opp og føre oss fremover sammen. Motarbeider vi hverandre, hva skjer?  Jeg er overbevist om at vi da får et kaldt samfunn, som før eller siden, rakner og fører oss alle ut i elendighet. Sammen er vi sterke. Vi trenger hverandre, til tross for ulikhetene våre.

«Du vil aldri kunne flykte fra ditt hjerte. Så det er bedre å lytte til hva det har å si.”
Paulo Coelho

 

Jeg har lest Alkymisten av  Paulo Coelho mange ganger. Det er en bok som inneholder mye livsvisdom. 

Du synes kanskje det er rart at jeg omtaler en barnefilm og en av litteraturens mest omtalte bøker samtidig. Hvorfor ikke, de har begge noe viktig å si oss. Faktisk er det på mange måter det samme budskapet.

Følg drømmene dine.

Vi er alle alkymister med makt til å bygge våre ideelle liv. Var det ikke det spurven Richard gjorde.

Alkymi betyr å forvandle eller skape noe gjennom en tilsynelatende magisk prosess. Skape vårt eget liv fra grunnen av. I forhold til det som bare var et mentalt bilde først, er det intet mindre enn magisk. Hvor mange mennesker har  gjort det? Altfor få. Det er likevel en muligheten som ligger foran hver eneste en av oss. Det er viktig at vi griper den.

 

Noen ganger er alt vi søker akkurat der vi startet.

Ofte langs reisen mot drømmene våre, innser vi at alt vi ønsket og trengte var der vi startet. Vi søker noe utenfor oss selv for å bli lykkelige, eller for å oppfylle oss, men det er unødvendig fordi vi har alt vi trenger inne i oss. Dette søket manifesterer seg i jakten på penger, berømmelse, og nivåer av suksess.

Det ironiske er  at vi allerede er vellykkede om vi forplikter oss til å forsøke å bli bedre, til vekst. Før vi starter en hvilken som helst reise, er det viktig å erkjenner at vi har verktøyene inne i oss for å lykkes, evnen til å lære og kan utvikle en ubrytelig tenkemåte.

«Når vi elsker, forsøker vi alltid å bli bedre enn vi er. Når vi streber etter å bli bedre enn vi, blir alt rundt oss også bedre. «
Paulo Coelho

 

 Våre oppdrag er det viktigste aspektet av livene våre.

Alle trenger et oppdrag, og dette er en del av det som gir oss fremdrift og formål. Når vi kjenner vårt hvorfor, er vi mer opptatt av å utvikle ferdigheter, forbedre oss og vår klarhet over fremtiden øker.

Relasjoner til familie, venner og romantikk forbedres drastisk fordi vi autentisk lever for vårt virkelige formål. Vi oppfyller det hver dag, noe som gir mer lidenskap til hvert av områdene. Økonomien bedres fordi vi gir den  verdi, og fritiden blir bedre fordi vi har skapt oss det ideelle livet ut fra våre lidenskaper. Å avklare oppdraget gjør alt annet enklere.

Kjærlighetslivet blir bedre, fordi hjertene er vidåpne, vi gir alt til verden slik vi ser den. Det gir valuta for generasjoner som kommer etter oss.

Det er en anekdote i historien når hovedpersonen Santiago står overfor et valg mellom sin kjærlighet til Fatima og hans oppdrag.

“Ikke tenk på hva du har forlatt,» sa han til gutten da de begynte å ri over sanden i ørkenen. «Hvis det du finner er laget av ren materie, vil det aldri ødelegges. Og du kan alltid komme tilbake. Hvis det du hadde funnet var bare et øyeblikk av lys, vil du ikke finne noe når du kommer tilbake, som en stjernes eksplosjon.»
Paulo Coelho

Han går til en spåmann som forteller ham at han kan velge henne først, og han vil være fornøyd, for en tid. Etter noen år, vil lansbyen han bor i bli  ødelagt fordi han ikke gir verden sin fulle gave. Til slutt valgte han å forlate henne for å forfølge sin drøm og formål. Det gjorde at han var i stand til å gjenvinne kjærligheten og forholdet etter at han hadde oppfylte sitt viktige formål.

Det er slik for oss også. Hvis vi ikke er villige til å gi fra oss et gode for et større gode, og vår høyeste bevissthet, vil det ikke ende godt.

«Fortell ditt hjerte at frykten for lidelse er verre enn lidelsen selv. Og at intet hjerte noen gang har lidd når det går på jakt etter sine drømmer, fordi hvert sekund av søket er et sekunds møte med Gud og med evigheten. «
Paulo Coelho

dscn9597

Det handler om reisen mer enn målet.

Mange av oss, meg selv inkludert, blir lett fanget opp i streben etter en destinasjon. «Hvis jeg bare kunne få …» «Hvis jeg bare kunne gjøre nok til …» «Hvis jeg bare kan nå…» Denne tenkningen er meningsløst fordi alt vi noensinne har er det nåværende øyeblikket.

Det dette egentlig betyr er at vi alltid må være akkurat her, akkurat nå. Hvis vi er misfornøyde akkurat her og akkurat nå, lurer vi oss selv. Vi utsetter tilfredstillelse til et tidspunkt som kanskje aldri kommer. Det er kraftfullt å strekke oss og jobbe mot mål daglig og nå dem.

Det som ikke er nyttig for oss, er om vi ikke tillater oss å være lykkelige på reisen. Vi kan og bør være stolte av det vi har gjort, ha et klart mål for fremtiden, og alltid vokse som mennesker. Ikke straffe oss selv for ikke å være der vi ønsker å være enda. Det vil komme når vi er klar for det. Akkurat nå er vi på en reise, en reise som er svært nødvendig for å nå målet vårt.

 

Det er tonnevis av tilbakeslag før vi når målet.

Før vi når frem, vil vi nødvendigvis trenge å gå gjennom mange tilbakeslag og det som ser ut som feil. Vi trenger å være takknemlige for disse mulighetene. Tenk på det på denne måten: Tilbakeslag og feil er dørene til det vi ønsker. Vi må gå gjennom dem for å komme til den andre siden, som er våre mål. Vi kan ikke lykkes uten dem. Så vi må endre sinnstilstand og være glade og takknemlige når de dukker opp, siden vi er ett skritt nærmere å lykkes.

«Livet er en serie av opplevelser, hver og en av dem gjør oss større, selv om noen ganger er det vanskelig å innse dette. For verden ble bygget for å utvikle karakter, og vi må lære at tilbakeslag og sorger som vi tåler, hjelper oss i vår marsj framover. «
Henry Ford

Det er viktig å ikke forveksle midlertidige tilbakeslag med permanente feil. Tilbakeslag er ikke feil, men å slutte er. Den eneste måten vi kan mislykkes er hvis vi slutter fordi vi tror at vi ikke kan gjøre det. Hvis vi ikke er villige til å presse gjennom alt det vi virkelig ønsker oss mest, så  fortjener vi det ikke. Verden vil teste og prøve vår vilje til å gripe det vi ønsker. Gi aldri etter for disse testene. Le mot dem og si «la dem komme».

Richard, selv om han hadde egenskapene til en spurv, var han en stork i sitt hjerte. Ikke fordi det er noe galt i å være en spurv, men fordi storkens verden var alt Richard hadde lært å kjenne. Han hadde fått storkenes verdier og klarte ikke å slå seg til ro med spurvetenkning. Likevel tror jeg at Richard ville blitt en god spurv om han hadde valgt å bli en «ekte spurv». Alt handler om hva vi identifiserer oss med og hva vi drømmer om i hjertene våre.

Han trosset alle hindringer for å nå drømmene sine. Han var heller ikke redd for å søke hjelp fra de mest utenkelige av venner. Han så verdien hver enkelt hadde i seg, uavhengig av ytre stafasje og andres meninger.

For meg henger Santiago og Richar sammen.  De var begge villige til å ofre alt for drømmene sine. Begge viste stort mot og vant …..

Vi hører ikke så mye om hva som skjedde etterpå ved veis ende for noen av dem. Likevel er jeg overbevist om at de fant glede og kjærlighet, fordi de bar den med seg i hjertene sine hele tiden. Kjærligheten var selve drivkraften bak deres utfordrende reiser. Reiser som vi får innsikt i og som gir oss stor lærdom, om vi er villige til å lytte med hjertet.

La oss legge ut på vår livs reise. Sammen kan vi hjelpe hverandre og løfte hverandre opp. Jeg gleder meg til å ta fatt på denne magisk reisen. Kom så drar vi.

Uansett hva som møter oss på reisen, alt vi opplever og lærer, vil vi som Santiago og Richard finne tilbake til det vi aller mest ønsker oss. Det som er nærmest hjertet vårt. Det som alltid har vært der. Er det ikke magisk å være i en slik alkymisk prosess.  Jeg fryder meg over å være underveis.

 

Besøk siden min på FB, Synnas veden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Akseptere meg selv

1 kommentar

DSCN7685.jpg

¨»Vær ydmyk for du er laget av jord. Vær edel for du er laget av stjerner.»
Serbisk ordtak

Jeg trenger å akseptere meg selv mer. Samtidig må jeg ikke slå meg til ro med alt som det er.

Jeg er klar over hvor lett det er å akseptere visse aspekter av meg selv, men ikke andre. Som at jeg har lært å leve med en kronisk sykdom og være fullt ut forpliktet til å ta vare på meg selv. Men, jeg kan ikke alltid godta utseendet eller  temperamentet mitt.

Aksept  handler ikke om å gi opp eller motarbeide det jeg ønsker meg. Det handler om å eie egenverd og kjærlig til meg selv, uansett hva. Uansett hvem som kommer og går, og hvordan livet utfolder seg. Det handler om å aldri forlate meg selv. Aksept betyr ikke at jeg slutter å vokse, det betyr at jeg søker fra et sted av helhet, snarere enn fra et sted av mangel. Det betyr å vite at jeg allerede er nok.

 

Så jeg innser at aksept handler ikke om å slå meg til ro, det handler om å eie min egen kraft, selv når jeg føler meg maktesløs.

Det er slitsomt å hele tiden prøve å forbedre meg! Hva om jeg virkelig aksepterte meg selv helt slik jeg er? Alt!

Sannheten er at jeg ikke kan være det beste i meg hele tiden. Jeg har feil, jeg forstår ikke, jeg er tankeløs, jeg  ….

Livet er klasserommet mitt, der jeg lærer noe hver dag. Jeg lærer når jeg er villig til å lytte og ta til meg lærdommen som gis meg. Slik er det rotete, magiske, usikre, vakre og tragiske livet. Så kanskje det er best å slutte med å streve, gi slipp på å alltid mestre og slappe av litt mer.

«Aksept er ikke om å slå seg til ro, det handler om å eie din kraft, selv når du føler deg maktesløs.»
Kris Carr

 

Jeg blir stadig påvirket av tanker, ideer og oppfatninger fra menneskene jeg kommer i kontakt med. Dessverre er mange av disse tankene, ideene og forestillingene svært negative. De forer frykt og begrensninger, og de får meg til å føle at jeg aldri blir nok.

Det er interessant å forstå hvor mye jeg verdsetter andres meninger. Samtidig jobber jeg hardt med å prøve å bevise eget verd for alle rundt meg? Fra svært ung alder lærte jeg å lete etter verdsetting, kjærlighet og anerkjennelse fra de rundt meg. Selv om jeg  i de første årene av livet, trengte både kjærlighet og godkjenning fra andre for å vokse, og utvikle meg på harmoniske og sunne måter, trenger jeg ikke en slik godkjenning lenger.

«Sjel, hvis du ønsker å lære hemmelighetter, må ditt hjerte glemme skam og verdighet. Du er elsket av Gud, men du bekymre deg over hva andre sier. »
Rumi

 

Hva om jeg slutter å prøve å bli bedre, og bare er meg? Den virkelige, meg. Samtidig ta vare på meg selv, men ikke være så opptatt med det, at jeg mister gleden over livet. Være på leting, men ikke glemme det som allerede er sunt og leget i meg.

Hvis jeg kunne akseptere meg selv og andre mer enn jeg gjør i dag, vil livet mitt bli bedre.  Når jeg er ærlig om hvor jeg er akkurat nå, i dag, uansett hvor mørkt det kan føles, er det lettere å komme til der jeg håper å være i morgen.

Hvem jeg er, er nok, uansett hva noen andre sier eller tenker. Enten jeg liker å innrømme det eller ikke, tar jeg meg ofte i å tro at jeg ikke er god nok, verdig nok, smart nok, rik nok, vakker nok, elskelig nok, populær nok, osv. Og derfor har jeg brukt mye av livet på å prøve å bevise mitt verdt for alle rundt meg. Jeg har innsett at livet handler ikke om å bevise mitt verd, men snarere om å realisere mitt verd.

 

Da jeg tenker på dette, dropper skuldrene mine et par hakk. Jeg føler at jeg gir meg selv  litt friere tøyler.

«Tro ikke på din egen historie. Å ikke tro på deg selv er en stor fordel, fordi det meste av det du har lært er ikke sannheten. Bruk kraften i tvil til å utfordre enhver melding du gir deg selv.»
Don Miguel Ruiz

Livet ga meg et hjerte som er atskilt fra  alle andres, til å utvikle egne personlige ideer og forestillinger. Men det er ofte vanskelig å få til. Uten å ville det har jeg tillatt andre mennesker å tenke for meg. Og selv om det kan virke mye lettere å leve livet på denne måten, skylder jeg meg selv å leve mitt liv i henhold til min egen overbevisning. For meg betyr det å følge hjertet. For hjertet mitt vet hva som er best for meg og det vil alltid gi meg retning og vise vei om jeg er villig til å lytte.


«Frigjør dere fra mental slaveri. Ingen andre enn  hver og en av oss kan frigjøre våre sinn.»
Bob Marley

 

Tenk at jeg er laget av kjærlighet og skapt for å elske. Kjærlighet er den jeg er. Men denne kjærligheten som jeg snakker om er ikke den type kjærlighet som verden gir. Nei! Denne kjærligheten er en ren kjærlighet. En kjærlighet som gir næring til sjelen ved å fylle hver eneste celle i kroppen og alle områdene av livet mitt med lys og sannhet. Det er den type kjærlighet som fjerner sløret fra øynene mine, slik at jeg kan se ting klart og anerkjenne sannheten om hvem jeg er, sannheten om hvem alle andre er.

«Hvem du er, er nok, uansett hva andre sier.»

Hvem jeg er er nok, og ikke på grunn av hvordan jeg ser ut, hvor godt jeg utfører noe, eller på grunn av hvor mange mennesker som elsker og godkjenner meg. Min sanne verdi, essensen av hvem jeg er,  er ikke bestemt av noe eksternt, det påvirkes helller ikke av hva jeg, eller noen andre, tenker om meg. Nei! Min verdi  bestemmes av selve livet.

Hvem jeg er, er verdig fordi det er slik livet skapte meg. Det er slik jeg kom inn i denne verden – verdig, verdifull og god nok! Så jeg kan like godt gi slipp på behovet for å tilbringe dager, uker, måneder, år og til og med hele livet med å prøve å bevise mitt eget verd til noen som kanskje ikke engang bryr seg om meg. Det er bare å ta imot sannheten om hvem jeg er.

 

Jeg plasser hendene over hjertet mitt, tar noen dype åndedrag, og gjentar disse ordene:

«I dette øyeblikk er jeg nok. I dette øyeblikk, jeg er perfekt akkurat slik jeg er. «

Fordi sannheten er, hvem jeg er er nok, uansett hva andre sier!

«Autentisitet er magnetisk. Lær hvordan å være autentisk. Lær andre hvordan å være autentisk. Vær den du er ment å være. Ingen dom. Ingen grenser. Ingen anger.»
Preet Kalsi

Maya Angelou  har lært meg mange ting. Hun sier: «Lytt til ditt hjerte».  Hjertet er det eneste jeg kan stole på.  Så mye, at hjertet føler svaret lenge før de logiske tankene kan stille spørsmålet.

Hun sier også: «Jeg har erfart at når vinden blåser hardt og stormen er brutal, er det viktig å holde hjertet mitt forankret.  Når  stormen passerer, noe som alltid vil skje, kan jeg gå ut igjen med ydmykhet og verdighet i den strålende solen – min sannhet.»

Jeg vil leve som et godt eksempel, og gi omgivelsene mine, min sannhet. I min sannhet finner jeg glede, i glede er det fred, og fred lever i hjertet mitt. Det jeg vet sikkert er at jeg kan si med overbevisning:

«Følg hjertet ditt.»

Når jeg aksepterer meg selv slik jeg er og følger hjertet mitt,  er det lettere å akseptere at andre også  har sin egen verdi og sin egen vei. Derfor ser jeg alltid etter det gode og positive  i menneskene jeg møter. For meg er det ren magi. Alt endrer seg med en slik innstilling.

 

Til slutt noen gode råd om å  akseptere seg selv uansett hva:

1. Godta at du er unikt ufullkommen, men ikke skam deg over deg selv.

2. Aksepter at du ikke liker alle, men ikke vær slem.

3. Aksepter at vekten kan svinge, men din verdi svinger aldri.

4. Godta sinne, men ta ansvar når det er feilsendt eller blir for varmt.

5. Godta at tilgivelse er mulig, men ikke glem. Det kalles overlevelse.

6. Godta at du vil gjøre feil. Hvis du ikke gjorde det, ville du slutte å vokse.

7. Aksepter at det er umulig å være til stede hele tiden (med mindre du er Eckhart Tolle), men det nåværende tidspunkt er alltid der for deg.

8. Godta at du trenger å rydde opp i rot, men det betyr ikke at du er et rot.

9. Aksepter at du ikke kan gjøre alle til lags. Du vil bli kritisert så bare lev livet ditt. De som dømmer er generelt usikre.

10. Aksepter gode råd, men husk at din mening om livet ditt er den eneste mening som virkelig teller for deg.

11. Aksepter at du ikke vil leve evig. Faktisk kan livet være kortere enn du tror, så lev mer akkurat nå. Å vente er bortkastet. Så du som nøler, det er bare å få opp farten.

 

Måtte bare ta med dette diktet. Det handler om å anerkjenne vårt eget verd.

«Desember

Sjå sol over blakke enger!
Desember har også lys.
Det spelar på sprøe strenger.
Fortel om alle som frys.
Sjå trea står nakne, svarte
mot skarpskorne himmelblånen.
Då opnar strålar så bjarte
ein gullveg opp i mot månen.
Vi står her så små og stille
og spør etter viktige svar.
Veit ikkje kva vi ville.
Veit ikkje kva vi har.»
Sigbjørn Heie

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Livsvisdom

Rammer

1 kommentar

I det siste har jeg stilt meg mange spørsmål om livet mitt? Lever jeg slik jeg ønsker å leve? Er det  noe som begrenser meg, det være seg ytre eller indre omstendigheter? Er det fundamentet jeg bygger livet mitt på sannheten, eller lever jeg på en løgn?

Jeg kan ramse opp en uendelighet av ulike problemstillinger, som jeg trenger å ta stilling til og finne et svar på. Svaret kan bli at jeg skal fortsette slik jeg stevner på noen områder og gjøre endringer på andre. Slik er livet. Det er i stadig endring etter som jeg blir eldre og klokere. Alt dette er rammene rundt livet mitt.

En ramme er en konkret eller abstrakt avgrensning. Rammene skal begrense, understreke, avmerke, beskytte eller støtte et område, en situasjon eller en konstruksjon.

I konkret forstand er rammer særlig innfatninger for bilder.  Fysiske rammer kan ellers være vindus- og dørkarmer og andre omsluttende eller boks lignende konstruksjoner i bygninger eller gjenstander.

Begrepet ramme brukes i overført betydning synonymt med «avgrensning» og «begrensning», men også «setting», «bakgrunn» og «grunnlag». Referanserammer er sett av referanser, prinsipper og verdier som begrenser handlingsrom og synspunkter.

Hvis noe av rammen blir endret, så betyr det at innholdet kan endre seg.

For meg har det blitt viktig å reflektere over rammene jeg har rundt meg. Mange av dem har jeg arvet fra foreldrene mine, fra samfunnet jeg lever i, osv.. De trenger ikke fortsette å være mine rammer. Jeg trenger å ha et bevisst forhold til dem. Da kan jeg endre dem om de ikke er hensiktsmessige for meg lenger, eller de ikke lenger samsvarer med den jeg har blitt og ønsker å være.

Hvordan jeg rammer inn omgivelsene mine, både de indre og de ytre, forandrer på det jeg ser. Hvis jeg rammer inn noe som en «katastrofe,» en sykdom, et vanskelig møte, ser jeg noe som jeg ikke ser om jeg rammer det inn som en «mulighet»,  en «utfordring» eller et «mysterium» som forundrer meg.

«Det er vanskelig å se på bildet når du er inne i rammen.»
Ukjent

Jeg drømmer om å  endre de negative rammene mine og dermed kunne se:

Et problem som en mulighet.
En svakhet som en styrke.
En umulighet som en fjern mulighet.
En fjern mulighet som en nær mulighet.
Undertrykking «mot meg» som nøytral. «De bryr seg bare ikke om meg. »
Uvennlighet som mangel på forståelse.
osv.

«Hvis livet gir deg et passbilde størrelse drøm, ikke ramm det inn  … Bestill et nytt … Gå for et større bilde av deg! Du fortjener et større og lysere bilde av deg … Gå og svev som en ørn! »
Israelmore Ayivor

Jeg kan ofte endre rammene rundt meg bare ved å endre den følelsesmessige tilstanden min. Det kan høres enkelt ut, men kan være nesten umulig til tider. Uansett handler det om en positiv tilnærming til det som er vanskelig. Det handler også om å oppsøke situasjoner som kan virke stimulerende på humøret mitt. For meg er naturen en slik kilde til glede.

Når jeg deler rammer med andre, deler vi mening. Når vi har forskjellige rammer kan jeg lett havne i konflikter, om jeg vurdere andres rammer til ikke å være sanne.

«For en enkelt ting av betydning, er det  flere årsaker.»
M. Scott Peck

Det er viktig at jeg forstår mine egne rammer, og at det er  rammer. Er jeg ikke klar over at jeg har rammer, kan jeg heller ikke klare å forholde meg til andres. Deretter trenger jeg å forstå at andre mennesker har forskjellige rammer som er, for dem, gyldige. Jeg må akseptere at ingen har  de»rette» rammene, og dermed akseptere at andres rammer er gyldige. Når jeg har en slik innstilling kan jeg rettferdig utforske likheter og forskjeller.

«Vitenskap er en måte mennesker prøver å fortelle seg selv sannheter.»
Aniekee Tochukwu Esekiel

 Jeg skaper rammer fordi sinnet mitt gjør det arbeidet som «sinnet» gjør. Det vil si  at det bearbeider informasjon, årsaker, trekker konklusjoner, osv. ved hjelp av referanserammer. Referanserammer er ofte det jeg bærer med meg fra tidligere år. Slike referansepunktet er ofte ubevisste.

Uten rammer, ville jeg ikke vite hvordan jeg skal begynne å tenke på noe. Jeg rammer inn ved å definere, assosiere, huske, og ved hjelp av ulike referansepunkter.

«En drøm er rammen, eller portrettet, eller en konstruksjon eller fokuset for ens syn ved hjelp av en oppfatning, basert på hva han eller hun vet og slår seg til ro med  via strategisk tenkning.»
Israelmore Ayivor

Den som setter rammen styrer påfølgende opplevelser. Så hva eller hvem er det som setter mine ramme? Det er viktig å spørrre og bli bevisst dette, for å kunne ta styringern over livet mitt.

Det er så mye «magi» i rammer. Rammer har stor innflytelse i  livet mitt, over oppfatninger, kreativitet og evne til å handle fullt motivert. Kanskje jeg kan omskrive det gamle ordtaket:

«Som en persons rammer er, slik er han eller hun.»

De fleste mennesker har ikke et umiddelbart svar på hvilke rammer de har. For rammene er nemlig  svært ofte usynlige. Deres usynlighet gir dem makt. En makt som bare kan brytes ved å gjøre dem synlige. Det kan jeg bare gjøre gjennom å være bevisst, og reflektert på det som styrer handlingene, begrensningene og tankene mine.

«I stedet for å si:» Jeg er ødelagt, jeg er knust, jeg har tillits problemer «si» Jeg holder på å bli healet, jeg gjenoppdager meg selv, jeg begynner på nytt. »
Horacio Jones

Det er ikke lett å se når rammer skaper fornektelse av det som er. Selv om jeg ofte er sikker på at jeg kan se det i andre.  Jeg tror at det er lettere å se andres rammer og fornektelse, fordi det er avstand mellom oss. Denne avstanden er det jeg trenger for å kunne se «objektivt» og med mer «nøytrale» øyne på det som «driver» andre. Det er derfor det ofte er lettere å hjelpe andre, enn seg selv til å se hvor skoen trykker og hva som er rammene for deres liv.

«Du kan ramme inn et øyeblikk. Men du kan ikke, ramme inn livet. »
Armin Houman

Forsøket på å forstå meg selv, livet mitt og min verden er alltid rammet inn. Jeg kan navngi det, fargelegge  det med følelser og holdninger, og skape en fortelling av det. Selv tanken på at jeg kan se uten innramming er som et filter som endrer det som er sett.

«Evnen til å ramme og ramme om vokser fra bevisstheten om at ingenting har «mening» i seg selv, men at mening i den menneskelige forstand fremstår som en mental konstruksjon-en måte å tenke på noe på.»

Problemet oppstår når jeg tror  at rammeverket mitt er sannheten, når jeg går bevisstløs og ikke engang vurderer en situasjon fra en annen synsvinkel, når jeg hevder at jeg ser «objektivt» uten en bestemt tilnærming, formet av  historien min og  dagens behov og frykt.

«Den som setter rammene styrer spillet.»

De som ser på «livets viderverdigheter» annerledes enn det jeg gjør, gir meg en gave til å bli bevisst på mine egne rammer. Fordi det er bare når jeg er bevisst på hva mitt rammeverk kan blokkere eller avvise, at jeg kan foreta et valg om å utvide det jeg kan se.

«Hvis et problem ikke kan løses innenfor rammen det ble unnfanget i, ligger løsningen i å ramme om problemet.»
Brian McGreev

Hvordan unngår jeg å bli blindet av rammene mine? 

Her er noen enkle spørsmål jeg trenger å stille meg:

Hva er det jeg mangler?
Har jeg hovedfokus på begrensninger i stedet for på muligheter?
Hvordan kunne jeg ta så fundamentalt feil? Eller tok jeg ikke feil?
Finnes det en bedre måte?
Hvilke endringer kan radikalt påvirke det som er?
Hvilke referanserammer har jeg brukt?
Hvilke andre rammer kan jeg bruke?

«Når jeg innstiller meg inn på naturens frekvens, blir livet endring, endringen blir håp!»
Aniekee Tochukwu Esekiel

Magisk, ikke sant!


Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/