Stikkordarkiv: stillhet

Miraklene rundt oss

«Hver av oss ønsker å være en del av noe større enn oss selv. Kall det formål, skjebne eller et enkelt ønske om å forbigå utilstrekkeligheten av vår nåværende eksistens. Et individs lengsel etter å rekke utover sitt eget liv er et frø av storhet som venter på en strøm av inspirasjon. Å feste den strømmen til folks hjerter er en enklere oppgave hvis det du forsøker å føre dem inn i er festet til en større historie.»

Mac Anderson og Tom Feltenstein

Magien spinner sine magiske tråder rundt meg og forgyller hver dag.

Det skjer mirakler i og rundt meg hver eneste dag.   Å bli løftet, hjulpet, elsket og veiledet akkurat når jeg trenger det mest, er mirakler. Å ha funnet og bli ledet til å ta kontakt med deg, er et mirakel. Å finne noe jeg har glemt eller mistet, er mirakler.  Jeg tenker på når jeg mistet bilnøkkelen min og ble ledet tilbake til der jeg mistet den.  Å se noe vakkert ute i naturen er også et mirakel.

Hver eneste dag skjer det mirakler rundt meg, noen små, andre store. Noen mirakler hjelper med der og da, andre forandrer meg for alltid. Miraklene er gaver som blir gitt meg i kjærlighet.  De viser meg  at jeg  ikke er alene, men en del av noe større. Enten jeg tror på det eller ikke, så skjer det mirakler hver dag. Rett foran nesen på meg! Uansett om jeg legger merke til dem eller glemmer å takke for dem, viser de seg for meg hver gang jeg trenger et mirakel.

«Inne i deg er et lys som kalles håp, som kan blafre, men aldri brenner ut. Aldri aldri.»

Hvor mye kontroll har jeg egentlig over det som skjer rundt meg?  Svært lite har jeg funnet ut. Da er det godt å åpne meg opp for mirakler. Det handler om å ha tillit, være åpen for indre veiledning, for et mirakel  Jeg skal selvsagt ikke bare sitte å vente på at det blir ordnet opp for meg. Jeg skal handle, men først når veiledningen kommer. Når den indre veiledningen i form av impulser som tegn, forvarsler, tanker, lyder, følelser og fornemmelser viser seg, er tiden inne til å handle. For meg  kommer denne veiledningen til meg når jeg er stille og lytter innover. Så jeg lar meg lede, og mirakler skjer, igjen og igjen. Jeg presser ikke  på, det vil bare stoppe flyten og forsinke prosessen min. Det vil være som å svømme mot strømmen . På samme måte som en liten dråpe i elven finner veien til havet, finner jeg min vei. Er ikke det et mirakel, så vet ikke jeg.

Hva er så egentlig et mirakler?

De er en virkelig magisk, utrolig orkestrert, og vakkert koreografert hendelse eller en mulighet som er reell.

Mirakler er tilgjengelige for alle, til å se og oppleve, spesielt for dem som tror de ikke fortjener dem, eller som synes det er vanskelig og som er fulle av tvilt. De stiller spørsmål, er mistenksomme og er på jakt etter fella som de er sikker på skjuler seg under overflaten. Det er så lett å si » Nei, det er en illusjon, stopp, du fortjener det ikke, vil du bli såret, vil du mislykkes».

Tvilen i oss vil aldri si noe positivt eller oppmuntrende, noensinne. Og vi tror på denne tvilen, på våre negative tanker. Jeg tenkte slike negative tanker i mange år. Tvilen tror ikke at jeg vil oppleve suksess. Slike tanker er ikke en indre veileder, intuisjon og definitivt ikke en positiv kilde. Og når jeg gir tvilen makt, vokser den i kraft. Den blir stort, og oppblåst og kjenner seg uovervinnelig.

«Det har vært en av mine mantraer – fokus og enkelhet. Enkelhet kan være vanskeligere enn komplisert. Du må jobbe hardt for å få din tenkning ren for å gjøre det enkelt. Men det er verdt det til slutt, fordi når du kommer dit, kan du flytte fjell.»

Steve Jobs

Mirakler skjer, hele tiden. Før trodde jeg at livet straffet, eller testet meg når det presentert en mystisk, og fantastisk mulighet eller jeg møtte en uovervinnelig hindring. I alle fall trodde jeg at den var uovervinnelig. Tvilens favoritt utsagn var da » Nei, det er en illusjon, stopp, reis, beskytt deg selv, ikke aksepter, du er ikke sterk nok «. Jeg tenker tilbake til hvorfor jeg trodde det da. Det var nok fordi jeg var ledet av tvilens bestemte stemme, til å tro at jeg var ingenting verdt.

Heldigvis tror jeg  ikke det nå lenger. Jeg var i en slik mistro fra alle fortidens sår og nedturer. Troen min var ikke  sterk nok, og frykten var i kontroll og skapte kaos. Alt godt rundt meg ville ha meg til å åpne armene mine, akseptere og tro, å bli belønnet for all motgangen jeg hadde gått gjennom.

«Jeg har alltid vært glad for utsiktene til en ny dag, et nytt forsøk, en gang til, med kanskje litt magi som venter et sted bak morgenen.»

J. B. Priestley

Jeg tror at det  er to faktorer som har gjort meg hel,  to tegn på at en forandring har funnet sted inne i meg mot en høyere bevissthet. Den første faktoren er at jeg slutter å bekymre meg.  Jeg er full av indre glede, selv midt i det som er tungt og vanskelig.  Det er fordi gleden kommer fra en kilde dypt inne i meg. Den andre faktoren er at jeg opplever flere og mer meningsfulle tilfeldigheter i livet mitt, flere og flere synkroniteter. Og dette akselererer til det punktet hvor jeg faktisk opplever magi, og mirakler hver eneste dag rundt meg og i meg.

Jeg mottar veiledning fra mitt indre. Min høyere bevissthet, som er i ett med all visdom. Jeg lytter til kjærligheten, fremfor frykten og følger sannhetens indre stemme, og er ærlig mot den jeg er, og det jeg føler og opplever. Slik skapes mirakler og magi, i og gjennom meg. Det er virkelig et mirakel at slikt kan skje.

La meg fortelle deg noe. Hvert eneste menneske på denne jorden ser og mottar mirakler, dersom de er villige til å ta imot og legge merke til dem.

Ved å velge å tilgi dem som sårer oss og  gi kjærlighet, har motet alltid vært det som fører oss forbi det negative og ut i miraklenes lys.

«Det er bare to måter å leve livet ditt. Den ene er som om ingenting er et mirakel. Den andre er som om alt er et mirakel.»

Albert Einstein

Hvert eneste menneske  er vakkert. Hvert eneste menneske  fortjener å bli belønnet. Hvert eneste menneske  fortjener kjærlighet. Hvert eneste menneske  fortjener forståelse. Hvert eneste menneske er verdt det. Du er verdt det. Jeg er verdt det.

«Læring er begynnelsen på rikdom. Læring er begynnelsen på helse. Læring er begynnelsen av åndelighet. Søking og læring er der mirakelprosessen begynner.»

Jim Rohn

Så, i dag, slutt å hevde at det ikke finnes mirakel i livet ditt, akkurat nå, og forandre tenkningen din, tilbake til tanken og følelsen av å være i ærefrykt for miraklene rundt deg, og hvor utrolig fantastisk det er, å være i en slik vidunderlig erkjennelse.

Ta et tilbakeblikk om du må, og minn deg  på alle miraklene som finnes i og rundt deg! Neste gang tvilen skaper tvil og stiller spørsmål  om du er verdig nok. Gjør meg en tjeneste og gjør det igjen. Ta et tilbakeblikk om du må, for å erindre alt du er verdt og hvor mye du er elsket.

Når energien din vibrerer på en frekvens som er i harmoni med det livet ditt alltid har forsøkt å gi deg, begynner du å leve i flyten og sanne mirakler begynner å skje.

Noen sier at en soloppgang er et mirakel, fordi det er noe mystisk og ofte svært vakker ved den. Andre sier at det rett og slett er et faktum at livet er et mirakel, fordi det skjer hver dag. Alle har rett.

Du tror kanskje at det er så mange mirakler i verden at du knapt kan telle dem, eller at det er så få at de knapt er verdt å nevne, avhengig av om du tilbringer morgenen med  å betrakte  en vakker solnedgang, eller river deg i håret, fordi tvilen har fått deg til å tro at alt er galt i livet ditt.

For meg er alt et mirakel, når jeg ser på det og opplever det i kjærlighetens lys. Når jeg åpner hjertet mitt og slipper miraklene inn, fylles jeg med takknemlighet og undring. Miraklene omgir meg som en en strøm av håp og glede over livets magiske åpenbaringer.

«Vi kan ikke forandre det vi ikke er klar over, og når vi er klar over det, kan vi ikke gjøre annet enn å endre oss.»

Sheryl Sandberg

Se på tvilen ditt. Ta på deg dine fineste briller, og gi de negative tankene tilbake til tvilen med din skarpeste stemme. Pek nese til frykten som tvilen har gitt opphav til. Ja, jeg har gjort det. Ta bort fokuset, og kraften fra frykten, og negativiteten og si til tvilen:  «Uansett hvor negativ du er tvil. Jeg har fortjent dette miraklet. Jeg vil lykkes.» Når du står opp mot tvilen, vil de engstelige tankene dine, rygge tilbake inn i hjørnet der de hører hjemme  og kjærligheten vil tre frem i lyset.

Husk : Du er ikke fortiden din. Du er her nå. Intuisjonen din er sikker på det. Livet er støttende. Vær åpen for mirakler. Se og godta mirakler. Det har navnet ditt på seg. Du er verdt det.

Det skjer et nå. Se og føl det!

«En historieforteller, som et reisebyrå, kan bidra til å samle oss opp fra der vi er, og sette oss ned i en annen setting.»

John Leggett

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Magi, magi, magi

 

«Jeg forstår ikke i det hele tatt nådens mysterium, bare at den møter oss hvor vi er, men ikke forlater oss hvor den fant oss.»
Anne Lamott

Det er ikke alltid like lett å ha tro på at livet er på min side. Tvilen sniker seg inn og gjør meg usikker og noen ganger mismodig. I slike stunder har jeg lært meg til å rette blikket mot det jeg har, det jeg er takknemlig for og da snur alt. For det er uendelig mye jeg har å takke for.  Det som da sjer, gang etter gang er at gleden veller frem, og det som er tungt og vanskelig svinner hen fra bevisstheten min.

Akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten. Den omslutter meg med  ro og varme. Smerten kjennes bare som et lite sug, men bare om jeg kjennner ette. Så blir den borte. Med smerte mener jeg det som møter meg av motgang og tilbakeslag. Det jeg ikke har, men så gjerne skulle hatt i livet mitt. Også det svinner hen, i det jeg går dypere inn i stillheten. Igjen fyller takknemlighet hele meg. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for alt, ja selv smerten. Smerten viser meg at jeg er i live og at jeg har evne til å føle sterkt for noe utenfor meg selv. På en måte er det en del av meg, den jeg er.

«Ikke la meg be om å være beskyttet mot farer,
men å være fryktløs i møte med dem.

La meg ikke be om å dempe smerten jeg føler, men
for hjertet til å erobre den. «
Rabindranath Tagore

Det er så lett å bekymre meg for andre og deres liv. Jeg vil så gjerne omslutte dem og støtte dem. Jeg ser at de sliter, men er ikke i posisjon til å hjelpe dem. De vil ikke ha min hjelp. Likefullt kan jeg gi meg til kjenne, vise at jeg bryr meg og gjerne gå veien sammen med dem, om de tillater det. Jeg er overbevist om at trøsten jeg kan gi ved å bry meg, er viktigere enn den ofte kan synes.

«Hva er kjærlighet?»
«Det er totalt fravær av frykt,» sa mesteren.
«Hva er det vi frykter?»
«Kjærlighet,» sa mesteren.
Anthony de Mello

Samtidig vet jeg jo at vi alle må finne vår vei. Den kan ofte være både tornefull, og mørk og lang. Men min tilstedeværelse er viktig, fordi jeg kan være symbolet på stjernene som viser vei gjennom natten eller månen som lyser opp en farefull vei. Om jeg ikke direkte viser vei,  kan det være en betryggelse at jeg tilkjennegir min tilstedeværelse, som en viktig støtte. Ofte er det nok til at motet holder hele veien frem til bestemmelsesstedet.

Hvorfor er dette så viktig for meg å formidle i dag? Det er fordi jeg flere ganger i det siste har blitt minnet på hvordan jeg blir ledet til noe som er viktig. Viktig for både meg og andre.

Som da jeg ringte feil og kom til en gammel venn som snart skal forlate denne verden.  Jeg visste det ikke før han fortalte det. Slik  fikk jeg uttrykke min sympati og omsorg, midt i det triste. For meg var det så absolutt ingen feilringing, men en ledelse fra en kraft som vet bedre enn meg.

Eller når jeg rent tilfeldig leser navnet til en jeg bryr meg om i avisa. Hvorfor skulle navnet stå der. Jeg forstår det ikke. Det er ikke vanlig å oppgi navn ved en slik hendelse som fanget min oppmerksomhet. For meg var det viktig, fordi jeg kunne kontakte vedkommende og vise at jeg bryr meg. Jeg er overbevist om at  min omsorg betyr noe. Så var det tilfeldig? Nei og atter nei.

I natt drømte jeg flere merkelige drømmer. Hvorfor jeg drømte så mye i natt, er jeg sikker på henger sammen med at jeg er veldig engasjert i en spesiell situsjon.

Drømmene hang ikke sammen, men når jeg går inn og ser på dem i ettertid, oppdager jeg at de inneholder et viktig budskap til meg som henger veldig godt sammen. Faktisk forklarer de noe som jeg lenge har vært opptatt av og hvordan det vil utvikle seg.

De forteller meg jeg skal fatte mot. Det jeg drømmer om vil bli virkelighet, om enn steg for steg. Det handler om at det må modnes og våge seg frem i lyset litt etter litt.

Jeg så at du så gjerne vil ut i lyset og at du ble heiet frem av ivrige tilskuere. Så ble forsøket ikke helt vellykket, og dermed ble det med dette ene forsøket og alt ble tilsynelatende som før igjen. Mismot og mindreverdighetsfølelen tok overhånd. Det lyktes ikke dette heller, var tankene som kvernet rundt i hodet ditt og du trodde at det hele ble feilslått. Det som skulle bli så perfekt.

Hvorfor skulle det være feil, undret jeg? Det som var så perfekt. Ok da at det ikke ble den store uttellingen, men magien var der og nærheten. Er det ikke det som betyr noe. Det andre vil komme litt etter litt. Slik følte jeg det i drømmen. Jeg våknet trist og kjente på et stort tap over å ha mistet det som var mitt, selv om det bare var mitt for en liten stund.

«Slutt fred med fortiden, så den ikke ødeleger dagen i dag.»

Det er viktig å ikke la gamle erfaringer få ødelegge for det som skjer her og nå. Det er lov å være menneske. Der lov å kjenne på utilstrekkelighet, på å ville så mye mer enn vi får til. Vi er ikke mindre verdt for det. Tvert om, så er sårbarheten vi våger å vise en tillitserklæring og inngir til større åpenhet mellom mennesker. Slik kan vi vokse som mennesker, mens vi støtter og hjelper hverandre, fremfor å streve hver på vår kant.

Neste gang jeg våknet var det langt på dag. Den første drømmen hadde gjort meg urolig og jeg fant ikke fred. Den rev opp gamle sår og viste meg hvor lite villige, vi som mennesker er til å dele det som er vanskelig med hverandre. Klarer vi det, kan vi flytte fjell sammen. Så hvorfor skal det være så vanskelig …

«Lykke kan ikke reises til, eies, være opptjent, utslitt eller forbrukes. Lykke er den åndelige opplevelsen av å leve hvert minutt med kjærlighet, i tillit og takknemlighet.»
Denis Waitley

Omsider falt jeg i søvn og hadde en ny drøm som var svært levende. Da jeg våknet føltes det som at jeg bare kunne ta et skritt frem og være midt i drømmen. Ganske rart, egentlig.

Jeg var ute i en hage, formodentlig var den min.  Det føltes i alle fall som om den hadde med meg å gjøre. Flere bekjente holdt på å klippe hekken mellom der jeg var og naboeiendommen.  Tror det var de samme som var tilstede i den første drømmen. Det viste seg at det var du som boddde på den andre siden. Det hadde jeg ikke oppfattet, fordi hekken mellom oss var så tykk og høy. Tror ikke at du helle visste at det var jeg som holdt til på den andre siden.

I ettertid undres jeg over hvorfor noen som ikke hørte til der skulle drive å klippe hekken. Det hadde de da ingen ting med. Likefullt gikk de løs på den, med stor entusiasme og glede. Helt og holdent som en selvfølge. De fryktet ikke at noen skulle motsette seg at hekken ble smalere og gjort lavere.

Kanskje assosierte jeg drømmen til noe som skjer i virkeligheten. Elverket ringte på døren min forleden dag, og fortalte at de måtte  gjøre hekken mellom huset jeg bor i og nabohust lavere. Når det stormet og snødde som verst i kombinasjon med kaldere vær, la det seg så mye snø og is på ledningene, at det førte til kortslutning og fare for brann når de kom bort i grenene i hekken. Ikke helt ufarlig med andre ord.

Vi møttes der ved gjerdet. Du ble forundret da du så meg. Ingen av oss hadde sett for oss at vi skulle møtes igjen på denne måten. I alle fall ikke du, tror jeg.  Egentlig hadde du vegret deg for å se meg igjen etter fiaskoen forrige gang.

At det var andre tilstede rundt oss, gjorde situasjonen mellom oss midre anspent og du tødde opp. Faktisk gikk du så langt at du viste takknemlighet for at noen ville gjøre noe med den gjennstridige hekken. Og du viste sann og ekte glede over at det var jeg som holdt til på den andre siden. Vi tok hverandre i hendene, og lovet å holde kontakten og være gode naboer for hverandre.

Jeg våknet fra drømmen uthvilt og glad. Jeg kjennte på håp og nye muligheter.  Noen ganger må noe utenfor oss selv skje, for at disse mulighetene viser seg. I drømmen var det hekken som så mirakuløst ble klippet og avdekket veien fra deg til meg.  Noen steder var hekken fortsatt høy, men den  hadde samtidig åpninger slik at vi med letthet kunne  se fra meg til deg og omvendt. Det fantes også åpninger som innbød til å krysse grensen mellom oss.  Magisk, ikke sant.

Uten en slik intervensjon fra ytre krefter ville hekken fortsatt ha vokst. Den ville holdt på hemmelighetene våre og hindret fri passasje mellom oss. Faktisk tror jeg at historien vår kunne blitt en sørgelig slutt, en katasrofe. Akkurat som strømledningen som ville ha kortsluttet all varme rundt seg. Med andre ord mellom oss.

Hvor magisk at vi kan stole på at det som skal skje, det skjer på de mest forunderlige måter.

Jeg er sikker på at en slik «åpning/ fri passasje» ble laget for kort tid siden mellom oss på en helt usannsynlig måte. Det er nesten ikke til å tro. Likevel våger jeg å hevde at det var for en grunn. Kanskje det til og med finnes flere grunner, om vi ser nøye etter. Jeg er sikker på at jeg kan finne flere.

Seier!

«Du trenger ikke å være best.
Du må bare være deg selv.

Du må bare være ekte.
Og snakke fra hjertet.
Og vite at du har rett
til å se hvordan du ser,
og tenke hvordan du tenker,
og føle det du føler,
og ønske det du ønsker.

Du trenger ikke å være en suksess
i verdens øyne
og du trenger ikke å være ekspert.

Du må bare tilby det du tilbyr,
puste hvordan du puster,
gjøre feil og ødeleggwe for deg selv og
lære å elske din snubling og
si feiel ting og stoppe
å bekymre deg så mye om
å imponerer noen,
fordi til slutt må du
bare leve med deg selv,
og glede er ikke gitt, men funnet
i de dypeste fordypningene i ditt vesen,
så det kan være glede i å falle
og glede i å gjøre feil
og glede i å gjøre narr av deg selv
og glede i å glemme glede
og så holde deg selv i det du smuldrer
til bakken og gråter ut
de gamle drømmene.

Glede er nærhet
med den du elsker:
Deg.

Du trenger ikke å være best.
Du trenger ikke å vinne.

Du må bare huske
denne intimiteten med
himmelen, nærheten av
fjell og føle varmen
av sola på ansiktet ditt
og vite at du er i live,
og at du er en suksess,
og seirende,
uten å måtte bevise
en jævla
ting.»

Jeff Foster

 

Jeg kjenner meg så glad, så oppstemt i dag. Livet er forunderlig, uforutsigbart og samtidig fortryller det meg, som om det er stjernestøv fra magiens tryllestav. Jeg kjenner at jeg akkurat har fått en skikkelig dusj med slikt støv. Det er som en enorm vitamininnsprøytning. Magi, magi, magi! Kan du også kjenne det?

Snart møtes vi midt ute på den magiske regnbuen. Magisk, ikke sant.

«Takknemlighet er hjertets hukommelse.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Vi flyr …..

Jeg kom over noen sitater som jeg opplever sier noe som er viktig for meg akkurat nå. Da jeg leste dem i går visste jeg at jeg skulle dele dem her på bloggen sammen med noen få kommentarer. Jeg har oversatt sitatene til norsk.

Alt handler om å være meg og ikke la andre bestemme min vei. Akkurat slik er det for deg også. Du alene bestemmer din vei.

«Hvis du skriver om kjærlighet,
kan de si at du er forelsket.
Og hvis du skriver om hjertesorg,
kan det hende at du er knust.
Hvis du skriver om lykke,
kan de lure på hvorfor du er glad.
Og hvis du skriver om tristhet,
kan de late som om de ikke leste det.
Hvis du skriver om tap,
kan de synes synd på deg.
Og hvis du snakker sannheten,
kan de kritisere deg.
Så, hva om du er forelsket. Har ikke de vært det?
Hva om du har vært knust. Hvem har ikke vært det?
Hva om du er glad eller trist. Er det ikke normalt?
Hva om du har mistet noe. Vi har alle tapt noe.
Men ikke la det som andre tror, stoppe deg fra å uttrykke deg selv.

La din sjel
skinne gjennom ordene dine.»

Najwa Zebian

Hva om det er hjertet som forandrer sinnet? Hva om sinnet endres når det føler kjærligheten som hjertet har for det? Hva om sinnet mykner inn i hjertet som elsker det?

Det er hva jeg har opplevd.

Jeg kan bare helbrede hjertet mitt med mitt eget hjerte, og for å gjøre det, må jeg åpne hjertet nok til at dets helbredende eliksir regner ned på smerten min. Hvorfor begrave tårene som helbreder meg? Hvorfor begrave følelsene som befrukter min ekspansjon? Emosjonell frigjøring er en effektiv måte å gjenvinne en ekte opplevelse av øyeblikket. Tårer og fortvilelser er Guds hjerteviskere. De fjerner smuss fra hjertet, slik at jeg kan se veien tydelig. Min søken etter åndelig ekspansjon begynne alltid med følelsesmessig ekthet. Ingenting å skjule, ingen steder å skjule det.

«Vi fortjener

Ikke hør på meg bare fordi jeg hører på deg.
Jeg hører på deg fordi du fortjener å bli hørt.
Ikke vær snill mot meg bare fordi jeg er snill mot deg.
Jeg er hyggelig mot deg fordi du fortjener å bli behandlet riktig.
Ikke vis meg at du bryr deg bare fordi du vet at jeg bryr meg.
Jeg bryr meg om deg fordi hjertet ditt trenger omsorg
Hvis dine tanker og følelser ikke er ekte,
rett dem i en annen retning enn min.
Hvis jeg bare gir deg det du fortjener,
hold meg i det minste borte fra det jeg ikke fortjener.»

Najwa Zebian

Det er greit å lære av andre, men vi må være forsiktige med å gjøre andre til guruer og se blindt opp til dem. Ingenting vil hindre deg mer på veien enn å lete etter «din» visdom hos andre. Ikke bare fordi de kan skuffe deg, men fordi det er altfor lett å bli hengende fast i noe som  ytre sett tiltaler deg, uten at det er en del av den du er. Kanskje vokser du fra denne visdommen og du stagnerer i en sannhet som ikke er din.

Derfor ikke kast bort livet ditt på jakt etter visdom hos andre. Lytt til hva andre har å si, men finn din egen visdom i ditt eget indre. For du kan bare finne visdommen du trenger inne i ditt eget hjerte. Det er en fin grense mellom å lytte til andre og overta andres synspunkter. Ja, andre vet litt, men når det gjelder din egen vei, kan bare du vite hvilke skritt du skal ta. Du er skaperen av din egen virkelighet – ikke gi verktøyene dine til noen andre.

«Langs bredden av smerte og glede strømmer livets elv. Bare når sinnet nekter å flyte med livet og stagnerer på bredden, blir det et problem. Å flyte betyr å akseptere, la komme det som kan komme og gli slipp på det som kan dra.»
 .
Sri Nisargadatta Maharaj
Så enkelt, men dog så vanskelig. Jeg vil så gjerne lede an og bryte meg vei. Det har jeg gjort gjennom hele livet, med store personlige omkostninger. Det er så vanskelig å gi slipp på det som ikke skal være for meg. Jeg vil så gjerne …. Å ønske livet velkommen slik det er og ikke slik jeg helst vil at det skal være, er uendelig vanskelig.
Vet du, jeg har oppdaget at når jeg lar meg lede ut i strømmen, så skapes det magi rundt meg. Det som skjer er langt mer enn jeg noensinne har drømt om. Livet vet hva som er best for meg. For en vidunderlig åpenbaring. Jeg er så uendelig takknemlig …..
 .

Slipp smerten inn

«Slipp den inn.
Hvis du ikke gjør det, vil den banke
hardere og hardere.
Stemmen dens blir
høyere og høyere.
Så slipp den inn.
Tilbring litt tid med den.
Forstå den.
Deretter følg den til døren
og be den om å gå
fordi det er på tide for deg å ønske velkommen
lykke.»

Najwa Zebian

Jeg vil leve her og nå i øyeblikket. For alt springer ut fra dette magiske øyeblikket. Gjennom min indre stillhet og tilstedeværelse, ikke fra fortiden eller fremtidens usikre virkelighet. Slik skapes et magisk indre tomrom som  åpner opp for livets utroligste tilblivelser. Fra dette intet skapes alt som er og skal bli. 

Jeg trenger ikke gå rundt og bære på fjellet. Det er der for at jeg skal bestige det og kunne skue ut over det glitrende landskapet rundt meg. Jeg ser regnbuen langt i det fjerne som viser meg dit jeg er ment å gå, hvor hjertet mitt dras mot.  Solen, månen og stjernene viser vei og leder meg mot mitt Soria Moria. Jeg er underveis. Hva gjør det vel at regnbuen stadig synes langt borte.

Hvorfor kommer den ikke nærmere?

Kanskje det er fordi jeg skal nyte reisen underveis og ikke henge meg så opp i det endelige målet. Det er jo underveis jeg lever og nyter livet. Målet vil alltid vike unna, endre seg og skifte karakter. Tror du det ikke? Jeg vet det.

«Disse fjellene som du bærer med deg, var bare ment at du skulle klatre over.»

Najwa Zebian

Jeg vet at jeg er god nok som jeg er. Uansett omstendigheter og motgang i livet vet jeg at jeg er der jeg er, fordi jeg skal oppdage noe, lære noe eller være til hjelp for en som trenger det. Derfor, uansett skuffelser eller motgang går jeg freidig videre, fordi jeg vet at jeg er ivaretatt. Derfor frykter jeg ikke, men overgir meg til livet.  ….. Og oppdager hvor magisk det er under alle forhold.

«Når du ikke får det du vil, antar du raskt
at det er fordi du ikke fortjener det eller fordi du ikke er
verdig nok til å få det. Men har du noen gang trodd det
kan være fordi det ikke fortjener deg, eller fordi det ikke er
noe for deg? Sannheten er at vi alltid gir oss mindre
kreditt enn vi fortjener. Og noen ganger, mange ganger, lever vi
i fornektelse av hva vi virkelig fortjener, så vi slår oss til ro med noe som er mindre. Det er en kraft mye større enn oss, mye klokere enn oss. Den er noen ganger villig til å knuse våre følelser slik at den kan åpne øynene våre for styrken som vi har inne  i oss og til sannheten om det vi virkelig fortjener.»

Najwa Zebian

Lytt til stillheten inne i deg. Den bærer med seg all visdommen du trenger. Og lytt til stillheten som oppstår mellom oss. Den sier mer enn ord noensinne kan uttrykke. Hører du? Jeg lytter …..

«Hvis du tror at stillheten min ikke har mening, tenk to ganger. Tenk, og du vil innse styrken jeg holder igjen mine ord med.
Det mest universelle språket er stillhet. Vi bruker alle det,
men det er det mest misforståtte. Det er det mektigste. Det er
det eneste språket som vi alle uttrykker. Likevel har alle sin egen unike måte å uttrykke seg på. Gå for dem som forstår din egen stillhet, uansett hvordan du pakker den inn. Gå for dem som er klar over eksistensen av meningen bak din stillhet, en mening som er dypere enn hva noen ord rettvist kan uttrykke. Tross alt, hvis de ikke forstår din stillhet, vil de aldri forstå dine ord.»

Najwa Zebian

Oriah Mountain Dreamer skriver så vakkert om livet og drømmene sine. Noe av det vakreste hun har skrevet er det jeg siterer nedenfor. For meg er det som et mantra. Det er slik jeg vil være og leve.

Sammen kan vi utforske livets mysterier i tro og kjærlighet, men også i sorg og smerte. Hvor vidunderlig å tenke på. Det er slik det er. Det vet jeg bare.

«Det interesserer meg ikke hva du lever av. Jeg vil vite hva du brenner for – og om du tør å drømme om å møte ditt hjertes lengsel. Det interesserer meg ikke hvor gammel du er. Jeg vil vite om du vil risikere å se ut som en idiot – for kjærlighet – for drømmene dine – for eventyret av å være i live.»

Oriah Mountain Dreamer

 Jeg flyr …..

 

«Du ble født med potensiale. Du ble født med godhet og tillit. Du ble født med idealer og drømmer. Du ble født med storhet. Du ble født med vinger. Du er ikke ment for kravling, så ikke gjør det. Du har vinger. Lær å bruke dem og fly.»

Rumi

Vi flyr sammen ….

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Fastlåst

«Overgivelse er tro på at kjærlighetens kraft kan utrette alt, selv når du ikke kan se utfallet.»
Deepak Chopra

 Denne vakre sangen kom jeg over en dag da jeg trengte den som mest. Den fikk meg til å stoppe opp og reflektere over hvorfor jeg var så trist til sinns og hvorfor jeg ikke mestret det jeg  aller mest ønsket å mestre. Jeg kjente meg rett og slett fastlåst, verdiløs og forvirret, som om jeg satt fast i en hengemyr som jeg ikke kom meg ut av, uansett hvor  mye jeg prøvde.

«Måtte solen alltid skinne over deg. All kjærlighet omgi deg,
Og det rene lyset i deg, veilede deg videre.»

 

«Det er måten vi reagerer på omstendigheter som bestemmer våre følelser.»
Dale Carnegie
 .
Det fikk meg til å kjenne meg så liten og fylt av frykt for fremtiden.

Men hva om det å bli sittende fast ikke er problemet, men hvordan jeg oppfatter det?

Jeg sitter fast når jeg tror jeg burde være noe jeg ikke er. Når jeg tror at livet skal være annerledes enn det er. Jeg vet at jeg prøver å tvinge meg til å gjøre noe når ord som «skal», «må», og «burde» gjennomsøker tankene mine.
Hodet mitt ønsker å lede an, kontrollere og manipulere. Det  er slik min egen usikkerhet viser seg. Jeg vil være trygg, bli elsket, og være bemerkelsesverdig. Og så er jeg ingenting i egne øyne.

Jeg tenkte at hvis jeg bare kunne kontrollere livet, ville alt være bra.

«Fall fra hverandre helt
Skap et rot
Gjør alt galt
Åpne opp for din strålende inkonsekvens
Omfavn perfeksjonen av din fabelaktige ufullkommenhet
Og du vil være i stand til å si:
Jeg var der!
Jeg var i live!
Jeg var villig!»
Jeff Foster

 For meg kjentes det ut som jeg var havnet i dødens dal. En trang og trøstesløs dal så dyp at solen ikke kunne nå ned til  meg. Jeg ble handlingslammet og apatisk, orket ikke meditere, hengitt til overspising og dårlige tv-serier.

«Handlingene mine er mine egne barn. De lever videre, uavhengig av om jeg vil det eller ikke.  En god gjerning er sin egen belønning. Det er  i den magien finnes. Den viser meg at jeg, ved å overvinne  frykten min, også kan beseire, selv den mektigste fiende.
Jeg har forstått fra mitt dypeste indre at selv om det er bra å tenke gode tanker, er det først i handling at ekte godhet oppstår.»
 .
.
Men hvordan komme meg opp fra denne dalen, eller hengemyren. Det høres så enkelt ut når andre snakker om det. Det er jo bare å endre meg og gjøre det jeg vet jeg burde gjøre ….. sier de.
Jeg er opptatt av integritet, av å være sann og ekte …hel. Som Brene Brovn skriver i sin siste bok, «Braving the wildernesss»: Kunne stå alene i ødemarken og være meg selv helt og holdent. Være meg selv uansett omkostninger, men samtidig vise godhet mot andre, selv om de står for det motsatte av det jeg står for. Det betyr å stå fjellstødt i min egen indre overbevisning,  og samtidig kunne lytte til mine «fiender» og vise dem et åpent kjærlig hjerte. For uansett, kan de ha gullkorn som jeg trenger i min egen utvikling og for  å kunne bygge gode fellesskap rundt oss.
 .
«Du er bare fri når du skjønner at du ikke hører til noe sted – du tilhører hvert sted – ingen steder i det hele tatt. Prisen er høy. Belønningen er stor.»
Maya Angelou
 .

.

Jeg forstår at det handler om kjærlighet til andre, men mest av alt til meg selv.

Jeg ble gradvis klar over at jeg har lov til å ha medfølelse med meg selv. Jeg gjennkjente ikke de undertrykte følelsene mine før jeg våget å åpne opp for dem.

Da jeg endelig tillot den undertrykte smerten å vise seg og utfolde seg fritt, var det som en plutselig fødsel av den reneste form for kjærlig godhet. Denne nye ømheten åpnet opp hjertet mitt og  trøstet de glemte restene av sårheten jeg bar på. Det er slik medfølelse er. Og nå kan jeg elske meg selv fullt ut, opprettholde balansen mellom meg selv og andre. Jeg kunne lese om det, og jeg kunne stille spørsmål, men inntil jeg opplevde det for meg selv, var det ingen måte å eie den dybe takknemligheten for en slik medfølelse.

«Ditt sår er ikke ment
å bli en kappe av stille elendighet.
Det ble kvalt i mange år
og kan snakke fritt nå,
for det er ingen forståelse
av smerte hvis den ignoreres.
Og det er liten plass for kjærlighet
til å flyte fritt når angsten
av tidligere skade ikke har vært
vurdert og anerkjent.»
Susan Frybort

Roten til fastlåsthet er bevissthet som forlater nåtiden og knytter seg til fortiden eller fremtiden. Men å være tilstede her og nå er aldri fastlåst eller begrenset – den strømmer uanstrengt i «nå». For å frigjøre blokkeringene og frustrasjonen som oppstår når oppmerksomheten min er knyttet til fortid eller fremtid, må jeg lære å gjennkjenne nærværet av mitt sanne jeg i hvert nåtidspunkt.

«Ikke lev i fortiden, ikke drøm om fremtiden, la tankene forbli i det nåværende øyeblikk.»
Buddha

Jeg tror at smerten og fortvilelsen over livet mitt, er en måte å vekke meg opp på. For å se dypere inn i meg selv, for å justere retningen av livet mitt. Den er så mild som mulig. Bare om jeg ignorerer budskapet, blir smerten sterkere. Jeg har ignorert den indre stemmen min for lenge. Derfor kjenner jeg slik smerte og opplever at jeg er i dødens dal.

«Den som ikke kan tilgi, bryter broen over som han selv må passere.»
George Herbert

Men heldigvis oppdaget jeg at jeg uten å forstå hadde  forlatt her og nå. Jeg hadde  levd  i fremtiden og gremmet meg over alt som jeg kunne ha gjort annerledes i fortiden.

Alt endret seg da jeg begynte å være tilstede i meg selv – her og nå.

«Stormene gjør at eikene slår dypere røtter.»
George Herbert

Når jeg slapper av og overgir meg  til her og nå, kjenner jeg at fastlåstheten gradvis løser seg opp og jeg er igjen på vei. Jeg ser at jeg ikke kan kontrollere livet. Jeg kan bare ta i mot det livet gir meg.

«Hvert eneste sekund er en mulighet til å forandre livet ditt, for i hvert øyeblikk kan du endre måten du føler.»
Rhonda Byrne

 

«Oktober hadde enorme muligheter. Sommerens intense varme var et fjernt minne, og de gyldne bladene lovte en verden full av flotte opplevelser. De fikk meg til å tro på mirakler. «
Sarah Guillory

Det handler om å være stille. Lytte til den magiske og mystiske stillheten. Jeg opplever slik stillhet ute i naturen. Jeg kan vandre rundt i timevis og bare er …. Tar inn over meg alle undrene som åpenbarer seg for meg i et vakkert tre, en stein, en blomst eller hvordan solen lager mønster på bakken gjennom bladenes gylne høstfarger.

Jeg tror at jo mer jeg fordyper deg i verdens skjønnhet, fordyper verdens skjønnhet seg i meg. Jo mer jeg ser skjønnhet, jo vakrere blir jeg. Er det ikke magisk.

Stillhet
«Det er ingen ord for det som er dypest. Ord blir svake når mysteriet besøker oss og bønn beveger seg til stillhet. I postmoderne kultur drepes den ustanselige av larmen fra indre og ytre snakk. Derfor er vi stresset og engstelige. Stillhet er en fascinerende tilstedeværelse. Stillhet er sky; den er tålmodig og drar aldri oppmerksomheten mot seg selv. Uten nærvær av stillhet, kunne ikke noe ord bli sagt eller hørt. Våre tanker finner stadig nye ord. Vi blir så opptatt med ord at vi knapt merker stillheten, men stillheten er alltid der. De beste ordene er født i fruktbar stillheten som bryr seg om mysteriet.»
John O’Donohue

 

 «Lette byrder, lenge båret, blir tunge.»
George Herbert

For meg handler det også om å gi meg lov til å kjenne på at jeg har satt meg fast. Jeg overgir meg til å det, og legger merke til tankene, og følelsene i meg som sier at jeg sitter fast og at noe er galt.

Hvis jeg blir hel i dette øyeblikket, sitter jeg ikke  fast lenger. Det er en beskrivelse av en situasjon – en beskrivelse  som jeg har oppfunnet basert på hvordan jeg tror livet mitt skal se ut.

Når jeg merker at dette skjer, puster jeg ut med et dypt sukk av lettelse. Men det betyr ikke at følelsene går bort. Jeg kan fortsatt føle meg elendig, men det har ikke et dødsgrep på meg lenger. Jeg kan se tankespillet. Jeg kan overgi meg til det som kommer.

«Du er ikke feil.
Du har gått inn i utallige
ildstormer i livet som ville få
selv en mester til å skjelve i knærne
rystet ved selve synet.
……..
Du nådde en gang bunnen av en mørk grop
bare for å klatre ut for å hilse på
lyset av den neste soloppgangen.

Du behøvde ikke nerver av stål
eller be for overmenneskelig styrke,
men stole på et bestemt hjerte fylt med kjærlighet
for å leve livet ditt
for noe stort.»
Susan Frybort

Og jeg faller stadig tilbake, men jeg blir bedre ved å la livet være som det er. Jeg blir bedre og liker å bli sittende fast. Det morsomme er at når jeg liker å bli sittende fast, sitter jeg ikke fast lenger, fordi det var bare i hodet mitt jeg ble sittende fast.

«De falne bladene i skogen syntes å gi selve bakken glød og skinne med lys»
Malcolm Lowry

Til tider når jeg føler meg virkelig fastlåst, skriver jeg. Jeg har ikke et system eller en struktur. Ingen sensurering. Jeg lar alt komme ut, spesielt det vonde.

Jo mer jeg gjør dette, jo mer merker jeg gjentatte mønstre. Jeg ser hvordan jeg vil endre det som er. Jo mer bevisst jeg blir, desto mer faller det vonde bort. Når jeg virkelig blir klar over hva som skjer på innsiden av hodet mitt, begynner jeg å gi slipp fordi jeg ser hvordan jeg skaper min egen lidelse.

Når jeg motstår det som er, lider jeg. Det er sant for alt i livet. Når jeg prøver å forandre det som er, forgifter jeg meg selv fra innsiden ut. Jeg kan bare gjøre mitt beste med det jeg har. Resten er det ute av hendene mine.

Det er ingen krefter som trengs. Livet leves gjennom meg, fordi jeg er livet. Jeg er ikke skilt fra noe eller noen. Jeg er denne planeten. Jeg er stjernene. Jeg er meg.

   «Det er ikke stjernene som holder vår skjebne. Den finnes i oss selv.»
William Shakespeare

Jeg har ofte trodd  at livet skal se annerledes ut enn det gjør.  Jeg har håpet så mye, drømt så mye. Men det faktum at livet ikke er det jeg  trodde det skulle være, viser at jeg har feil. I alle fall for øyeblikket.  Endelig har jeg lært den tunge veien at jeg må  gjøre beste jeg kan med det jeg har. Fremtiden vil ta hånd om seg selv. For meg er det en magisk sannhet og oppdagelse.

Det er de mørkeste perioder i livet som har lært meg mest om meg selv. Jeg har lært at livet ikke handler om å fullføre noe. Noen ganger handler det om å hvile og la det være. Disse perioder er ikke annerledes enn årstidene. Det er sol. Det er snø. Det er lys, og det er mørke.

Når jeg lar livet være slik det er, endres alt  fordi oppfatningen min endres.

Selv en stein snakke til meg når jeg vandrer blant naturens uendelige uttrykk. Ved å være stille og lytte, er det som jeg går over i en annen verden. En verden der  jeg merker Guds signatur i alt som fanger min oppmerksomhet. Det som før var usynlig viser seg for meg. Det er det jeg uttrykker i forbindelsen som er opprettet mellom hjertet mitt og håndens flukt over tastaturet mens jeg skriver.

Jeg er ute av apatiens grep og kjenner at jeg lever igjen.  Jeg har funnet meg selv igjen i  «her og nå» og er takknemlig for motgangen livet har gitt meg. Det har vist meg de dypeste hemmeligheter. Magien lenge leve!!!

«Når noe går galt, som det noen ganger vil,
Når veien du trasker alltid virker oppoverbakke,
Når midlene er små og gjelden er høy,
Og du vil smile, men du må sukke,
Når forsiktighet presser deg ned litt,
Hvil, hvis du må, men ikke slutt.

Livet er merkelig med sine vendinger,
Som hver og en av oss lærer noen ganger,
og mange mislykkes i,
Da han kanskje hadde vunnet, hadde han holdt ut;
Ikke gi opp selv om tempoet virker sakte –
Du kan lykkes med et annet slag.

Ofte er målet nærmere enn,
det virker for en svak og vaklende mann,
Ofte har kjemperen gitt opp,
når han kanskje hadde fanget seierens beger,
Og han lærte for sent da natten fallt på,
hvor nær han var til den gyldne kronen.

Suksess er nederlag snudd opp ned
Sølvfarge i skyer fulle av tvil
og du kan aldri fortelle hvor nær du er,
Det kan være nær når det virker så langt.
Så hold deg fast når du er hardest rammet.
Det er når noe virker verst at du ikke må slutte »
John Greenleaf Whittier

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

En elv av flytende energi

Jeg lar meg lett fasinere av elver. Her er enda en blogg jeg skrev med elver som tema. Denne skrev jeg for ca. to år siden.

«En elv av flytende energi»

Er det ikke vakkert. Jeg smaker, og kjenner på ordene, ruller dem på tunga, og opplever glede bare ved å  skrive dem og føle dem. En hel verden er gjemt i disse kraftfulle ordene.

Elven står for meg som symbolet på fruktbarhet og livsvilje. Den er alltid der, og likevel er vannet som renner i den, aldri det samme vannet og det er aldri stille. Den er alltid i endring, og på farten. Den endrer seg over tid. Den vokser og utvider sine bredder mens den gnikker og skurer, gnager og elter, spiser og borer seg gjennom landet. Selv de største elvene i verden var ikke mer enn små sildrende bekker før de vokste seg store til mektige elver.

Jeg kjenner meg som en slik elv. En elv som alltid endrer karakter ut fra omstendighetene, men likevel er den alltid seg selv. Noen ganger flyter den stille og rolig avsted. Andre ganger fylles den med uendelig energi fra store vannmasser, forårsaket av mye regn, snøsmelting eller kanskje rett og slett fordi flere små elver samles i den. For ikke å snakke om dersom demninger lenger oppe i elven brister, eller åpnes slik at det temmede vannet kan renne fritt, og buldre og fosse nedover elveløpet.

 

Av og til fosser den over stryk og utfordrer villstyringer til å surfe på det ustyrlige vannet sitt. Andre ganger bukter den seg med knapt noen synlige bevegelser gjennom landskapet, for så å juble med ulike krumspring og yrhet i ren livsglede. Noen ganger glitrer den som et sølvbånd i solen, og alltid, håper den på kjærligheten.

Da den som bekk ble voksen, trengte den ikke å løpe, hoppe eller virvle rundt som den pleide å gjøre da den var yngre, men kan flyte sakte og bedagelig på veien mot havet. For elven vet hvor den skal og trenger ikke anstrenge seg mer.  For en farlig felle å falle i, å tro at det ikke finnes flere overraskelser. Alle de små bekkene høyere oppe i fjellet renner på samme raske måten som da elven var ung, ivrige. De har så mye å finne ut før de vil slå seg litt mer til ro. Elven har så mye å lære av dem. Livet blir ikke satt, kjedelig eller forutsigbart uten at vi gjør det til det.

Hvor og hvordan velger jeg å føre elven min?

Jeg kan endre meg som en elv, bli bredere og dypere, redusere meg selv og sprenger breddene mine når det er for mye vann, for mye liv i meg, eller noen ganger tørke opp fra mangel på regn. Jeg vokser, og utvider og utdyper egne grenser. Noen ganger stagnerer jeg og blir et tørt elveleie. Er jeg ikke på vakt kan det hende at noen demmer meg opp, og begrenser meg slik at jeg flyter bare hvor de vil, eller forvandler meg til en kanal som kan brukes til formål jeg ikke har styring på.  Mitt høyeste ønske er å flyte fritt, og bane vei gjennom landet og skape min egen dal, min egen magi.

 

Jeg vet at jeg alltid har valget. Hvilke energier er det jeg lar styre elven min? Jeg tar valgene mine ut fra et energimessig nivå som jeg ikke kan beskrive og kanskje ikke engang ønsker eller klarer å sette ord på. Det er et personlig og hellig språk, en indre melding mellom meg og mitt innerste indre som er hjertet mitt.

Meldingene kommer gjennom til meg med lysets hastighet!

Det handler om å forstå og styre hendelsene i livet mitt, og ikke la hendelsene kontrollere meg. Mengden stress jeg føler er direkte relatert til hvordan jeg opplever situasjonen. Stresser jeg for mye skaper jeg negativ energi. En energi som bryter meg ned og skaper farlige strømmer i elven min.

«Jeg definerer tilkobling som den energien som finnes mellom mennesker når de føler seg sett, hørt og verdsatt; når de kan gi og motta uten dom; og når de henter næring og styrke fra forholdet.»
Brene Brown

 

Det er så lett å la noe ta kontroll over hvilken retning elven min går, med mindre jeg tar kontrollen selv. Det jeg velger å fokusere på har effekt på hvordan jeg føler meg. Når jeg fokuserer på det jeg ikke kan kontrollere, som fortiden, eller det jeg mangler akkurat nå, blir jeg tresset, overveldet eller deprimert.  Det er da jeg graver meg ned og fører energien min ned i trange sluk som fører ingen steder hen. Jeg trenger å fokuserer på det jeg har og det jeg ønsker. Når jeg endrer fokus på denne måten, vil jeg bli en skaper og ikke en som bare blir ledet av strømmen. Det er da jeg skaper grøderike daler som gir liv til alt rundt meg.

Det er lett å miste målet av syne når jeg opplever skuffelser underveis. Noen ganger synes store ukontrollerbare vannmasser å knuse det som  begeistrer og oppleves som gode omgivelser. Jeg kjenner meg forrådt, eller jeg forråder meg selv ved å ta snarveier eller trenge meg inn på andres territorium. Ingenting er så skremmende som en løpsk elv full av brusende vannmasser.

«Ha fokus på hvor du ønsker å gå ikke på det du frykter»

Om jeg ønsker å trives, må jeg fokusere på det jeg kan kontrollere, forskjellen jeg kan gjøre, og det  jeg er takknemlig for.

 

Ren positive energi
«I ditt indre øye, len deg tilbake i båten, føl at den snur seg naturlig nedstrøms, og slapp av med ideen om at denne strømmen vil bære deg frem til  trivsel og oppfyllelse av dine ønsker.»
Abraham

Det er slik kraft i en elv som fører med seg store vannmasser. Den kan synes fryktinngytende og kreve at den vises respekt. Likefullt gir den villig av seg selv og lar seg bruke til beste for omgivelsene sine. Tenk for en kjærlighet den viser når den ledes i rør for å gi strøm og varme til mengder av mennesker. Eller når den lar båter seile på seg, og bringer mennesker sammen eller frakter hardt tiltrengte varer fra jeg vet ikke hvor……..

Den er som kjærligheten.

«Kjærlighet er et valg. Det er en beslutning. Hun fortalte oss: «Den strømmer inn i, gjennom og ut av hver person som en elv. Hvis du prøver å stoppe den, vil den snike seg rundt til den finner et annet hjerte og bane seg vei inn i.»
Charles Martin

 

Jeg tror kjærlighetsenergien er en tilstand så dyp, at den tillater meg å tilgi alt som jeg før ikke klarte å tilgi. Den er energien som holder stjernene på himmelhvelvingen. Hvorfor skulle den ikke det? Det er energien som lar blodet renne gjennom årene mine. Den kan ikke forklares, men kan brukes til alt. Til alt jeg kan eller ikke kan forklare. Er det ikke magisk hvordan kjærligheten lar elven glitre i kveldssolen, og trollbinde meg med sitt gylne buktende bånd gjennom et fargerikt, grøderikt landskap.

«Kjærlighet er en udødelig flyt av energi som nærer, strekker seg og består. Dens evige mål er livet.»
Smiley Blanton

Ikke noen gang vil jeg med hensikt hindre elven og kjærligheten å flyte fritt. Jeg har sett hvilke ødeleggelser som kan skje dersom vannstrømmen stoppes, eller ledes i andre retninger enn den hadde sett seg ut. Slik er det med kjærligheten også.

 

Se så vakker elven er der den flyter nedstrøms over små steiner på bunnen. Steiner som skinner som krystaller i den sølvfargede elven, mens grønne knopper av nypetrær står i knopp langs elvens bredder og sprer sine vidunderlige dufter. På noen av steinene som rekker opp over vannet er tidløse regndråper fra regnet som falt i natt. Under steinene er evighetens ord, og noen av ordene er budbærere fulle av kjærlige energier sendt fra deg. En mild  kjærtegnende varme smyger seg rundt meg fra solen.  Livet kjennes herlig, og er fullt av magiske løfter. Tenk om tiden kunne stå stille slik at jeg kunne forbli i et slikt paradis for alltid.

«Tiden renner som en elv, og vi skulle ønske at vi var som laks som kan svømme mot den. Livet er for tøft til at det skal være så lett.»
Jarod Kintz

Energi snakker ikke et verbalt språk. Den er der bare, og omgir meg med krefter som jeg ikke engang aner uten at jeg innstiller meg på den. Den kommuniserer gjennom metaforer for levde erfaringer, gjennom regn, flom, tørke, jordskjelv, sterk varme, kulde eller vulkanutbrudd. Den kommuniserer gjennom  ulke former for smerte.  Mest av alt kommuniserer den gjennom følelser som ikke har noe å gjøre med meg, men er en refleksjon  av det som skjer rundt meg. Og, om jeg følger godt med, og er lydhør kommuniserer den gjennom synkroniteter, tilfeldigheter, syner og drømmer som gir meldinger som det bevisste sinnet ikke kjenner. Energi språket, som ethver nytt språk, er utfordrende. Det viser vei til en helt ny og spennende verden, og gir meg kunnskap og innsikt som jeg før ikke en gang ante fantes.

 

«Lyset trenger bare vår tillit.
Og, selvfølgelig, mørket
for å arbeide ut sin evige alkymi. »
Scott Hastie

Jeg har forlengst oppdaget at energi kan enten ha et  positivt eller et negativt fortegn. Det handler om hvordan jeg velger å oppfatte den. Den forvandles  av sinnelaget mitt. Lar jeg meg styre av hjertet? Ser jeg på den som en positiv kraft eller blir jeg redd, og oppfatter den som en fiende, og tillegger den negative hensikter og egenskaper?

Jeg tenker på elven som kan legge store landområder øde når den flommer over sine bredder. Ofte når vannet har trukket seg tilbake, etterlater den seg næringsrik jord som kan gi liv til mange. Den kan sågar forvandle et landskap fra grøderikt til en steinørken når den trekker seg tilbake og tørker inn. Hva velger jeg å gjøre? Ødelegger jeg, eller bygger jeg  opp under gode krefter med et kjærlig hjerte, slik at livgivende vann kan strømme inn?

«Alt du gjør gjør det fra hjertet.
Gjør det fra hjertet eller ikke i det hele tatt.»

 

Jeg tror at kjærlighetens utspring eller kilde, om du vil, er inne i meg. Det er den udødelige elvebølgen av positiv energi som kommer fra hjertet. Full av lidenskap, spenning, kraft, styrke, velstand, anerkjennelse, respekt, begjær, besluttsomhet, entusiasme, tillit, mot og vitalitet, gir den næring til livet mitt. Den vokser jo mer jeg bruker av den. Gir jeg den bort får jeg mangedobbelt igjen. Den er min trofaste beskytter, og venn på dager fulle av savn, sorg eller tap. Den gir meg mot til å forfølge drømmene mine og jager frykten på dør. Frykten som før fylte meg med  en vond og altoppslukende lammende energi. Hvordan kan jeg la fryktens energier styre meg, når kjærlighetskraften er så mye mer forlokkende, og heldigvis langt sterkere om jeg våger å ha tillit til den.

«Jeg vet at det er noe av en klisje å si at kjærlighet gjør alle ting mulig, men jeg tror den gjør nettopp det. Den er ikke en tryllestav som kan rettes over livet å gjøre det hele søtt og herlig og problemfritt, men den kan gi energi til å kjempe frem sjanser for å vinne. »
Mary Balogh

Når jeg åpner hjertet mitt, endrer hele verden seg. Det skaper positive energifelt rundt meg. Jeg ser meg selv som en del av et magisk univers, som er fullt av muligheter, som genererer og fremkaller positiv energi. Frøene som jeg plantet i fortiden, enten de var lykke, overflod, familie, barn, ideer eller tanker, blir en del av de positive energiene som omgir meg. Tilsvarende blir alt det motsatte jeg har skapt, de negative energiene også sendt ut i verden. Likevel, med et positivt sinn og en positiv innstilling kan selv den mørkeste dag forvandles til noe som fremmer utvikling og vekst både for meg og verden rundt meg. Er ikke det magi, så vet ikke jeg.

 

«Magi er bare energi som ønsker å være noe annet»
Danielle Paige

Jeg vil plante positive frø og  tålmodig vente på at de skal slå rot og vokse. Vannet fra elven som bukter seg så vakkert forbi, bærer bud om at jeg vil lykkes med å holde liv i frøene mine. Jeg åpner meg for livskraftens kraftfulle energier. Når jeg gjør det med kjærlighet, og medfølelse fra et åpent hjertet, vil andre snart se og føle min hengivenhet. Den positive energien som finnes i det jeg har satt meg fore, vil hjelpe meg til å dyrke frem frøene mine. De vil med tiden bli til store trær med ly og vern for andre, så også for meg.

«Energi er valutaen i universet. Når du gir oppmerksomhet til noe, kjøper du den opplevelsen.»
Emily Maroutian

Elven min er på en lang reise mot havet. Havet som jeg elsker og gleder meg til å møte. Der vil jeg bli forent med andre elver, også din. Vi vil smelte sammen som et hele, men samtidig være unike som i vår opprinnelse. Sammen, men samtidig selvstendige som i osmose. Havet er enormt og jeg er sikker på at det kan lære meg mye. Uante krefter skjuler seg under dets, ofte så fredfylte overflate. Det ber meg beholde roen uansett situasjon. Det har så mye vann, men forblir i fred selv om bølgene kan gå høyt mange ganger. Under overflaten bevarer den alltid roen og lar de skiftende vindene og årstidene passere forbi.

 

Som menneske mister jeg lett mitt rolige selv ved den minste snev av spenning. Havet lærer meg at alle mine hemmeligheter er trygt bevar under overflaten. Det er opp til meg om jeg vil dele dem med deg, eller la dem forbli hemmeligheter. Tenk på alt som finne i havets hjerte som vi ikke har vært i stand til å utforske. Havet har gjennom sitt uendelige og uutforskede dyp, bevart sin tiltrekning og mystikk. Godt å tenke på at jeg kan bevare mine hemmeligheter og likevel være i stand til å gi av meg selv, akkurat som havet deler så raust av sin overflod. Av og til åpenbarer det, med stor glede, en av sine mest bevarte hemmeligheter. Jeg berikes i undring og takknemlighet. Magisk!

«Vi lever som krusninger av energi i det store havet av energi.»
Deepak Chopra

Energiene og elven som jeg mer og mer opplever som ett, arbeider alltid for å føre meg ditt hjertet mitt ønsker … men noen ganger er jeg så opptatt med å tenke, og bekymre meg og analysere at jeg blokkerer  for all intuisjon …

 

Jeg må lære å lede hjertet mitt. Begynne å gjenkjenne når noe ikke er bra for meg og være sterk nok til å gi slipp på det. For å klare det trenger jeg stilne tankene mine, og i stedet la stillheten og visdommen fra hjertet mitt få komme gjennom.

«Ingen kan vite, når to personer er bundet tett sammen, den ubevisste kommunikasjonen ett sinn kan ha med et annet»
Robert Barr

Følelser er nonverbale og universelle, slik at jeg kan sende dem telepatisk til deg som ren energi. Det er spennende og gir meg stor glede å være så nær deg til tross for avstanden som er mellom oss. Når jeg fornemmer at du trenger en oppmuntring, sender jeg deg varm og kjærlig energi. Jeg merker at du gjør det samme med meg. Delte følelser mellom mennesker i form av empati og kjærlighet kan deles telepatisk fra et menneske til et annet, inntil hvert menneske har forstått den sanne betydningen av kjærligheten. Det tror jeg på.

 

«Bli forelsket
i energien
fra morgenen

smyg fingrene
langs den langsomme
ettermiddagen

ta ånden
fra kveldene
i armene
kyss den dypt

og så
elsk
roen
fra nettene.»
Sanober Khan

Elven som renner så stille tar en sving innom deg og legger fra seg de forunderligste gaver. Har du ikke lagt merke til alle de flotte hjertesteinene langs elvebredden, og de  forvridde trerøttene som elven så raust etterlater seg langs breddene sine. De har former som er budskap til deg, og bare deg og omvendt.

Nyt og se hvordan elvens hjerte gjør små krumspring, og gjør seg til rundt en stor og vakker blankpolert stein midt i elveløpet. Steinen har stått der lenge, upåvirket av elvens ville herjinger og frydefulle prising av livet. Den later som den ikke bryr seg om elven og kneiser stolt over vannmassene. «Kom ikke her og prøv deg på noe,» er signalet den mer enn tydelig utstråler. Men vannet later som det ikke hører, og spruter og fosser rundt den. Det begraver den nesten med sine mektige, frådende vannmasser, og dusjer den, med en underfundig kurtise av ren livsglede og lykke. Vannet gir ikke opp så lett, selv om steinen synes uberørt av kurtisen. I lengden må den gi tapt for den kjærlige overmakten, og  overgi seg. Vannets utrettelige kurtise har påvirket steinen så mye, at dens hårde kjerne smelter og forvandles til myk hvit sand langs elveleiet. Snart kan nakne føtter sette spor i sanden, synke ned i dens myke, men faste kjerne og kjærtegne den med hele sitt vesen. Er det ikke magisk hva en elv kan gjøre?

 

 «Min visjon er å hjelpe hver mann, kvinne og barn til å ha kontakt med sine iboende psykiske evner. Jeg tror at hver person har potensiale til å benytte seg av sine evner og få tilgang til dem for å styrke sine liv og nå sitt fulle potensiale.»
Sandy

Elven  renner fortsatt som et glitrende bånd gjennom landskapet på vei mot målet sitt, mot det store havet…  Den skaper glede og magi rundt seg, fordi den så raust, uselviskt og kjærlig byr på seg selv, uansett hvor i livsløpet den befinner seg. Noe å lære fra elven? Jeg mener så absolutt det.

 

Besøk siden min påFB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Stillhetens uendelig rom … er uten stengsler

Styrke bruker frykt, kraft bruker kjærlighet. Har du tenkt over det?

Når jeg ser noen bruke fryktbaserte metoder for å manipulere eller kontrollere andre, er det et sikkert tegn på at de ikke lever i sin egen kraft. De som er sterke trenger ikke å skremme andre for å fortjene respekt. De vet at det ikke finnes krefter som er sterkere enn kjærligheten. Det er fordi de har funnet denne kraften i  stillheten, i det å lytte innover. De har funnet sitt eget selv, kjærlighetskraften som finnes inne i hjertene deres.

 «Makt over andre er svakhet kamuflert som styrke. Sann kraft er inne i deg, og er tilgjengelig for deg .«
Eckhart Tolle

Jeg tror ikke at formålet med livet mitt er å bli lykkelig eller løse alle problemene mine. Jeg  har oppdaget at motgang, og negative hendelser lærer meg mye om det å leve og forstå den mektige kraften som finnes i meg. Det gir meg et større perspektiv og viser meg dybdene og helheten i hvem jeg er. Jeg trenger ikke lenger fortrenge  det som tilsynelatende gjør meg vondt. Det viser meg jo bare selve livet, min egen sårbarhet og mitt eget åpne lengtende hjerte. Og det er ikke noe å skamme meg over. Det gjør meg heller takknemlig og ydmyk over at jeg kan ha så mange fornemmelser og opplevelser i meg over det som skjer. Det er magi i å ikke vite annet enn at jeg lever her og nå. Resten er et mysterium!

«Slutt å lete etter svarene fra fremmede. Svarene på livet ditt er i deg. Bare du vet hva som får ditt hjerte til å føle seg hjemme. Bare du kan høre din indre stemme. Nøkkelen ligger i å stille de riktige spørsmålene.»
C. Nordyke

I livet, vil noen ganger problemene mine bli løst, noen ganger vil symptomene forsvinne, mens andre ganger vil følelsene jeg liker bli erstattet av noen som jeg ville ha foretrukket ble forvist inn i en mørk krok. Men jeg er ikke lenger så opptatt av å fjerne dette vonde. Det er altfor vilt, enestående, og kreativt for det. Som et uttrykk for kjærlighet til sannheten, viser det meg den virkelige sannheten bak det som gjør vondt. For lengselen min vil aldri være fornøyd med noe som ikke er ekte.

Kjærligheten har ført meg hit, her jeg er nå, og den fortsetter reisen sammen med meg, for å vise meg hvem jeg er ved hjelp av det jeg oppfatter av følelsene og fantasien min. Og ikke minst gjennom tegn og symboler som jeg oppdager mens jeg er underveis. Ikke for at jeg skal kunne fikse noe som er ødelagt i meg, eller til og med «helbrede» det, men slik at jeg kan koble meg mer dypt til lengselen min.

Da blir jeg i stand til  høre den indre dialogen som utfolder seg med kjærligheten i hjertet mitt, og slik bli mer og mer mottakelig for alt det gode som finnes langs veien jeg går. Det handler om å se med et åpent og kjærlig fordomsfritt hjerte. Det betyr å være fullt og helt rilstede, og levende, og delta med hele meg i mysteriet som utspiller seg i meg og rundt meg. Magisk, ikke sant!

«Vinden er ikke alltid bak oss.

Vinden er ikke alltid bak oss,
himmelen er ikke alltid blå.
Noen ganger ønsker vi det vi mangler
og vet ikke hva vi skal gjøre.

Noen ganger er livet en bratt oppoverbakke,
med fjell må vi klatre.
Til tider er elvene dype og brede
og overfarten tar litt tid.

Ingen sa at livet er lett
det finnes ingen garantier.
Så stol alltid på stillhetens stemme i deg
på rolige eller stormfulle hav.

Utfordringene vi står overfor i dag
forbereder oss til i morgen.
For tro i kjærlighet og stillhet, tar frykten bort
og fred erstatter sorg.»
Fritt etter Clay Harrison

Jeg er ikke lenger så opptatt av hvordan jeg kommer meg fra «her til der», men er  fasinert av hvordan kjærligheten fyller her og nå, med sin gode og varme energi, om jeg er villig til å lytte innover.

Jeg går på er uendelig vei. Jeg er uendelig. Hjertet mitt er uendelig. Og kjærligheten vil fortsette å avsløre dette uendelige til meg, på måter som til tider er fredelige, vennlige og fyllt med ren glede. Andre ganger, som sinne, forstyrrelser, og fylt av ulike former for mørke. Når jeg vet at det er slik, blir ikke det vonde som skjer så vanskelig å leve med lenger. Det er gitt meg for at jeg skal forstå dybdene i meg og hvor stor kjærlighetskraften er.

Det er alt sammen uendelige døråpninger til hvem og hva jeg er. Og til det som skal komme.

IMG_1729

«Den ydmyke er den største. Den beste lytteren er den mest kraftfulle personen i rommet. Den mest uselviske vinner alltid (selv om det ser ut som de ikke gjør det).»
Robin Sharma

 Mer og mer blir jeg klar over at det er i stillheten jeg kan finne svarene jeg er ute etter. Det er der jeg oppdager  hvor  mye kraft det er i kjærligheten. Stillheten tvinger meg til å møte meg selv. Den hjelper meg til å starte sorteringen av det som tilhører meg og kvitte meg med all unødvendig bagasje.

Stillheten viser meg et åpent rom uten stengsler. For meg er dette en sannhet større enn  alt …… Det er i denne stillheten at jeg vokser og utvikler meg til det jeg vil være – et menneske med et raust og åpent, kjærlig hjerte.

Stillhet er ikke fravær, stillhet er nærvær av kjærlighet.

Stillhet har mer energi enn alle andre energikilder. Den har makt til å få meg til å tenke og handle, den får meg til å roe sinnet mitt. Den er med andre ord en mektig alliert som hjelper meg til å leve et sant liv i kjærlighet.

«Over tid blir man vant til stillhet, tankene roer seg og klarner. Det lille kreative rommet inni deg vokser når du våger stillheten, og du vil kanskje oppdage storhet i deg som du ikke ante fantes.»
Hans Eskil Vigdel

Det merkelig er at når jeg mest av alt trenger stillhet, gjør jeg nesten hva det skal være for å unngå den. Det er som jeg gruer meg til å kjenne sannheten. Men det er ingenting å være redd for, å grue meg til. For hva møter meg der inne i stillheten? Det er der jeg finner skattene mine. Stillheten gir meg mulighet til å lytte – til å høre det jeg ellers ikke hører. Til å lytte innover, mot dypet av meg selv.

Der finner jeg et mystisk nærvær om jeg våger å oppsøke den. I stillheten får mitt indre næring, og jeg kommer i kontakt med meg selv.

Jeg finner mønstre som jeg trenger å gi slipp på. Men mest av alt finner jeg spirer av frø som har blitt lutret i det brennende hjertet mitt og gir løfter om nytt liv.

«Hjertet tordner fremdeles, ilden brenner fremdeles.
Det brenner fra innsiden og ut, hetetokt  etter hetetokt, år etter år,
brenner bort alt det vi ikke lenger trenger.»
Sharon Blackie

Jeg gir slipp og puster dypt, jeg puster inn våren og kjenner at en ny vitalitet og energi vokser i meg. Noen ganger brøler stormer i meg og skaper et inferno av høye bølger, villskap og kaos. For så å gi plass for det voksende lyset som skaper grobunn for alt som jeg vet skal komme. Det som jeg er en del av i stillheten.

«Lengsel etter kjærlighet 

Den tid vil komme
når, med oppstemthet
du vil hilse deg selv ankomme
din egen dør, i ditt eget speil
og hver enkelt vil smile til den andres velkomst,

og si, sitt her. Spis.
Du vil elske igjen den fremmede som var deg selv.
Gi vin. Gi brød. Gi tilbake ditt hjerte
til deg selv, til den fremmede som har elsket deg

hele livet ditt, som du ignorerte
for en annen, som kjenner deg helt og holdent.
Ta ned kjærlighetsbrevene fra bokhyllen.

fotografier, de desperate notatene,
fjern ditt eget bilde fra speilet.
Sitt. Fordyp deg i livet ditt.»
Derek Walcott

«Velsignelse

På dager der
byrder tynger
ned skuldrene dine
Og du snubler.
Måtte jorden danse
for å balansere deg.

Og når øynene dine
fryser bak
det grå vindu
Og spøkelser av tap
farer inn i deg,
Måtte en flokk med farger,
indigo, rød, grønn
og asurblå,
komme å vekke i deg
i en eng av glede.

Når veggene revner
I din tankes båt
Og en flekk av havet
sortner under deg,
Måtte det komme over vannet
en sti av gult måneskinn
for å bringe deg trygt hjem.

Måtte næring fra jorden være din,
Måtte lysets klarhet være ditt,
Måtte flyten fra havet være din,
Måtte beskyttelse fra forfedrene være din.

Og måtte en svak
vind føre disse ordene
av kjærlighet rundt deg,
En usynlig kappe
som bryr seg om livet ditt
John O’Donohue

Jeg er stille når jeg skriver slik jeg gjør nå. Jeg henter frem ordene fra et overskudd av tanker og følelser, som fyller hele kroppen min med alle slags fornemmelser. Jeg skriver ord som trenger seg frem fra det indre stille rommet mitt. Ordene skapes av kjærlighetskilden i hjertet mitt. De blir hentet frem fra det dypeste dype i meg, gjennom en stillhet mettet av noe jeg ikke vet hva er. Likevel fornemmer jeg en tilstedeværelse av en kraft som er større enn noe jeg kjenner.

Det er denne kraften jeg finner i stillheten og den reduseres ikke ved å bli delt. En god kjærlig stillhet, vel å merke:

«Tusen lys kan tennes fra et enkelt stearinlys, og livet til lyset vil ikke bli forkortet. Lykke reduseres aldri ved å bli delt.»
Buddha

Pusten hjelper meg, den er mitt faste holdepunkt og lar meg  hente frem stillheten. Jeg tror at jeg har en iboende motstand mot stillhet. Ofte når jeg prøver å være helt stille, flyr tankene hit og dit. Men så …. kjenner jeg at jeg faller til ro og ordene kjennes som de triller ut under fingrene mine. Hvordan  kan det gå til? Det er fordi stillheten kjærlig tvinger meg til å møte meg selv. Den hjelper meg til å finne det som tilhører meg.

«Aldri beklag deg over hva du føler.
Det er greit å være sensitiv. Det er greit å være “emosjonell”
Det er greit å være trist, redd eller usikker.
Det er greit å gråte.
Det betyr ikke at du blir negativ.
Det betyr ikke at du er svak.
Det tar stort mot å være i stand til å forstå;
Akseptere og erkjenne hva du føler.
Bare når du innser og aksepterer dine følelser, tar du fra dem makta over deg – slik at du kan gi slipp på dem.
Undertrykk aldri følelsene dine fordi du er for redd for
hva andre vil “tenke” om deg.
Du kan velge å ta positive valg.
Og endre dine “reaksjoner” på dine følelser.
Og forvandle dem til en vakkert, positiv kraft.
Hinsides alt du noen gang har forestilt deg.
Du er sterkere enn du tror.
Vekk kjærligheten og freden (stillheten) inne i deg,
La det begynne å helbrede deg.
Elsk deg selv og ha tro på din reise.
Livet venter …»
Kiran Shaikh

Stillheten rommer mitt indre på en måte ord ikke klarer. Ordene kommer haltende etter. Det oppstår en spenning i rommet der stillheten råder, mellom den jeg tror jeg er og den jeg er skapt til å være.

Stillheten tvinger meg til å møte meg selv. Den hjelper meg til å finne mitt virkelige, kraftfulle og kjærlige selv. Dybdene i både lys og mørke, i det jeg møter kan være stor. Av erfaring har jeg lært at stillheten omslutter meg med kraftige kjærlige energier. Derfor er jeg ikke redd … uansett …

Bli med inn i stillhetens rom. Det kan være uvant og  ganske akremmende i begynnelsen. Uansett gir dette rommet oss mulighet til å kjenne etter, til å bli kjent med hvem vi er og livene våre. Det er ikke sikkert vi liker det vi finner. Det kan være vanskelig å akseptere. Allikevel vil stillheten frigjøre oss. Livet blir rikere og vi blir tryggere. Sammen tar vi de første famlende skrittene på en vei der stillheten er vår beste venn.

«Sannheten gjør at du kan leve med integritet. Alt du gjør og sier viser verden hvem du egentlig er. La det være sannheten .«
Oprah Winfrey

Vi trenger ikke forstå stillheten, bare bestemme oss for å være stille – den gjør oss garantert godt.

Over tid har jeg blitt vant til stillhet, tankene roer seg og klarner. Det lille kreative rommet inne i meg vokser fordi jeg våger å møte stillheten, og jeg oppdaget storhet i meg som jeg ikke ante fantes.

Mitt indre kreative rom er blitt større, lik  det uendelige som befinner seg mellom meg og en stjerneklar himmel. Refleksjonene mine gir gjennklang ut i dette uendelige rommet, med god plass til meg og alle opplevelsene, tankene og følelsene mine. Jeg trenger ikke forstå stillheten, bare bestemme meg for å være stille – den gjør meg alltid godt. Den leder meg inn i en ny dimensjon. En dimensjon der alle stengsler er brutt og alt er mulig i kjærlighet.

«Uttrykk deg på din egen spesielle måte. Åpent uttrykk din kjærlighet. Livet er ikke noe annet en en drøm, og hvis du skaper livet ditt med kjærlighet, blir din drøm et kunstens mesterverk.»
Miguel Ruiz

Magi ……

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Slippe det ut

Det er så merkelig hva som skjer når jeg sitter og skriver. Det er som om en hærskare av hjelpere står rundt meg og heier meg frem. De kommer fordi jeg påkaller dem mens jeg skriver, eller mens jeg nyter stillhetens potente og magiske verden. De gir meg de mest fantastiske budskap, og ber meg formidle dem i ord og bilder.

Ofte får jeg øye på noe jeg har fortrengt eller ikke villet vedkjenne meg når jeg søker etter ord. Det er som et magisk dør åpner seg for meg. Innenfor finner jeg en kilde som aldri blir tom.  Jeg kjenner på følelsene, duftene og sanser dette magiske med et hjerte fylt av takknemlighet. Jeg våkner opp til fred.

Det er en mystisk kraft som jeg, gjennom skrivingen skaper en forbindelse til. Den skapes gjennom ordene som flyter gjennom fingrene mine, og gjør meg oppmerksom på hvem jeg er, og hva jeg savner i livet mitt for å være hel og ekte. Og ikke minst viser den meg hva jeg har av skatter, både inne i meg og rundt meg.

Jeg kjenner slik forbindelse til alt som er, til jorden, til kraften som utgår fra  dønningene fra havets dyp, så mektig som det største fjell, så vill som en brølende løve, og så mystisk og med en uimotståelig dragning som selve månelyset.

Så skinnende som solen når den tittet inn gjennom vinduet mitt. En hellig kraft, som jeg ofte har undertryket fordi jeg var redd for hva den kunne gjøre med meg. Jeg var redd for at jeg ikke var modig nok til å ta imot det som så raust ble gitt meg.

Men lengselen som dukker opp er sterkere enn frykten og jeg våger spranget.  Jeg åpner meg opp for de uendelige sterke kreftene inne i meg og lar hendene følge det hjertet befaler meg å skrive. For å få det til, trenger jeg stillhet, og et liv i ettertenksomhet og undring. Ingenting er umulig i en slik verden. Ordene fyller meg og gir mening mens jeg skaper setninger av dem foran meg.

Det finnes veiledning rundt meg og inne i meg:  andre mennesker, solen, månen, dyr, og stjernene. Trær, himmel,  følelsene mine, og intuisjonen som utgår fra et åpent og lyttende hjerte.

Jeg blir bedt om å fortrylle verden, og skape en ny hverdag og dermed fremtid gjennom det som skapes så villig gjennom ordenes flyt. For meg kjennes det som om jeg skaper noe nytt og magisk, noe som vokser seg stort og sterkt gjennom min egen kjærlige omfavnelse.

Hvorfor kommer da frykten snikende som et rødt punktum og hindrer meg i skrivingen. Noen har sagt at  frykt og likegyldighet er det motsatte av kjærlighet. Heldigvis er det ikke sant.

For kjærligheten har ingen motsats, den er hel og udelelig. Kjærligheten er det området i meg der alle inntrykk kommer og går, også den midlertidige, havdønning lignende frykten. Kjærligheten er det uendelige, myke stedet hvor alle emosjoner, følelser og fysiske opplevelser oppstår, utspiller seg i lys og mørke, og så oppløser seg til et intet. Til et intet, likevel så fylt av potent levende magisk lys. Fortryllende, ikke sant.

Akkurat som forbigående skyer aldri ødelegger himmelens renhet, kan den midlertidige boringen fra frykt aldri skitne til storheten av hvem jeg er.

 Jeg vil gå inn i frykten og øve på nærhet med emosjonene, følelsene, og den myke, verkende opplevelsen som oppstår når de smelter sammen. Det er noe veldig rent som lengter etter å bli berørt, holdt for så å bli frigjort. Når jeg møter frykten helt og holdent, skapes en viten og fred i hjertet. I denne viten avslører frykten seg, som alle andre former er den bare kjærlighet i forkledning.

Det er et magisk liv som løper gjennom meg. Det tar hvilken som helst form det må for å åpne meg for livets mysterium. Selv frykt, når jeg ikke lenger frykter den, viser den seg  som den er, som en portal inn til lyset. For en vidunderlig viten.

Når jeg er i stand til å elske frykten, endres livet seg og jeg griper etter ordene som har vært fanget inne i fryktens kjerne.

Heldigvis, jeg trenger ikke å frykte frykten. Frykt er ikke det motsatte av kjærlighet, for kjærlighet har ingen motsatte.

«Den usynlige verden

Når du går inn i verden, kommer du til å leve på terskelen mellom det synlige og det usynlige. Du tar med deg en følelse av tilhørighet til det usynlige som du aldri kan miste eller avbryte. Det er alltid en magnet som trekker øynene til horisonten eller inviterer deg til å utforske bakenfor det du ser og oppsøke de skjulte dybder. Du vet at den virkelige naturen er gjemt dypt inne i disse dybdene.

Når du blir klar over det usynlige som en levende bakgrunn, legger du merke til hvordan din egen kropp er vevet rundt din usynlige sjel, hvordan de usynlige livene bak ansiktene til de du er glad i, alltid er der. Det usynlige er en av de mest kraftfulle former for det ukjente. Det åpner hver bevegelse. Det er området vi utgår fra, og det vi er bestemt for, men vi ser det aldri.»

John O’Donohue

 Det Jon O’Donohue får meg til å se er det jeg ikke kan se med øynene. Jeg ser med hjertet i stedet og oppdager hvor vakkert det usynlige riket inne i meg er. Det fortryller meg gjennom det jeg fornemmer, det jeg føler og det omfavner meg med ren kjærlighet. Det er i dette usynlige, men likevel så synlige riket at ordene fra  hjertet oppstår. De renner i strie strømmer fra hånden min når jeg lyttet innover til de skjulte skattene som som bare hjertet kan åpenbare.

Jeg trenger ikke frykte virkningen av ordene som strømmer fra hånden. De er gylne gullkorn, gitt meg for å deles. Jeg forstår at frykten er en venn som skjerper oppmerksomheten min og lar meg bli fullt tilstede, lyttende innover for å motta et viktig budskap.

Naturens mange inntrykk blir for meg en katalysator som stillner støyen rundt meg og i meg. Den viser meg hvilke ord jeg skal bruke. Derfor er naturen min beste kilde til fred, til nærhet, til magi. Nå om våren, ser jeg det i den spede blomsten som presser seg frem og ut gjennom jordens mørke beskyttelse. Den strekker seg mot lyset og åpner seg villig mot solens varme stråler, og fortryller meg med sin vakre unike form og farger. Eller fuglene som så flittige samler byggematerialer til redene sine utenfor vinduet mitt. Til tross for travelheten, har de tid til å velsigne meg med den vakre sangen sin.

Eller som akkurat nå, solen varsler sin ankomst. Jeg ser hvordan lyset fyller himmelen, og gir skyene en spesiell glans og vakre farger. I glad forventning retter jeg blikket opp og bevitner enda en ny morgen. En morgen som snart blir til dag. Jeg tar i mot den i takknemlighet og undrer meg over hva den vil åpenbare av hemmeligheter idag. Uansett spinner den sin magi rundt meg.

Kan du kjenne det også. Denne lengselen, denne forventningen om at i dag kan alt skje. Jeg fornemmer det usynlige båndet som er knyttet mellom oss. Det forener oss gjennom en uforpliktende sti av indre lys. Et ubrytelig bånd som er skapt av levende drømmer og ekte kjærlighet. Det skaper en vei fra mitt til ditt hjerte.

Livet er herlig. Det er herlig fordi jeg velger å se mulighetene i selv de mest nedrige tilbakeslag. Kom og bli med meg ut i livet.

Jeg vet at vi sammen kan skape noe nytt ut fra intet. Det store uendelige intet som vokser inne i oss og blir til alt i kjærlighet.

Hvordan?

Fordi det er ut fra stillheten i dette intet, at alt liv oppstår. Det har en kraft og en skaperglede i seg som gjør alt mulig.

Så i dag kan vi gjøre det umulige mulig.

Bli med meg, da vel! Jeg skal i alle fall ….  åpne mitt indre og slippe det ut. Magi er det, intet mindre.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Ut av villsporet

«Kjærligheten gir aldri opp.»
1 Kor 13: 7

Det er en sannhet som har gått opp for meg mer og mer i det siste.

Jeg må ha tillit til livet.
Uansett hvor dyp avgrunnen synes å være, eller hvor sterk stormen jeg står overfor er, kan alt forandre seg til det bedre på en dag, på et øyeblikk eller umiddelbart. Det gjelder å holde fast og vite at det jeg strever så med vil gå over. Det vil bli til velsignelse.

Lenge har jeg følt at alt jeg står for, alt jeg har oppnådd var ved å rakne. Jeg som trodde at de voldsomme stormene var over for å gi rom for et varmere og mildere klima. Slik har det ikke vært dessverre.  Mitt indre føltes som et eneste stort kaosområde, så langt fra fred som det nesten går ann å komme.

Jeg var nær ved å miste fotfestet og troen på at drømmene mine noensinne ville gå i oppfyllelse. Jeg forbannet meg selv og min egen intuisjon. Jeg forbannet veilederne mine og deres råd. Ingenting stemte lenger. Hvordan kunne jeg ha satset så mye på noe som var rent oppspinn uten rot i virkeligheten. Ja, tenk, slik tenkte jeg.

Følelsene min var et eneste sammensurium av negativitet og håpløshet. Fortvilelse og raseri over å være så prisgitt følelser som jeg ikke ville ha. Det var ved å knuse meg.

Jeg visste bare at slik ville jeg ikke ha det. Men hvordan komme meg ut av alt dette vonde? I teorien forsto jeg det, men veien frem til å sette kunnskapen ut i handling var lang.  På en måte hadde jeg gitt opp. Nesten uten å vite det hadde jeg gradvis forlatt meg selv til fordel for ytre stimuli. Jeg var blitt åndelig lat uten å forstå det.

Blikket mitt var ikke rettet innover, men utover …. mot en uendelighet av distraksjoner. Jeg fylte sinnet mitt med negative stimuli og lot være å ta vare på den indre stillheten som jeg så sårt trengte. Det som fylte meg var dårlige tv- serier, usunn mat, negative mennesker og et negativt pessimistisk tenkesett. Jeg stolte ikke på intuisjonen min lenger og gjorde meg dermed avhengig av andres råd. Jeg brukte andre mennesker som krykker og klamret meg til dem for det minste lille skritt jeg tok. Og selvforakten bare vokste og vokste, fordi jeg visste at jeg var på feil spor.

«Noen ganger, det skumleste du noensinne kan  gjøre er å stole på at Gud kjemper slagene du ikke lenger kan kjempe.»
Shannon L. Alder

Jeg ble mer og mer lei meg, og sintere og sintere på meg selv. Men jeg gjorde ingenting med det.

Så endret alt seg.

Det er vanskelig å beskrive hva som skjedde. Det kjentes som jeg var ved et nullpunt. Lenger ned kom jeg ikke og veien opp var eneste utvei. Selvoppholdelsesdriften tok over og jeg gjorde det jeg burde ha gjort for lengst.

Jeg begynte å lytte innover igjen og kvittet meg med de ytre rådgiverne. Med andre ord kastet jeg krykkene til fordel for egne ferdigheter. Det jeg til min store glede og forundring oppdaget var at jeg fortsatt kunne «fly».

Hvordan kunne det ha skjedd at jeg kom så ut av kurs? Ren latskap er den eneste forklaringen jeg kan komme opp med. Eller kanskje det var tap av fokus. Fokuset mitt gled gradvis over, bort fra det som var viktig for meg. Jeg hadde mistet håpet og troen på at livet ville meg vel, uten at jeg forsto det. Det som fylte meg var negativitet og en forbitrelse over at jeg aldri skulle  få oppleve det jeg drømte om. Jeg var rett og slett disillusjonert fordi drømmene mine ikke syntes å realisere seg. Jeg hadde sluttet å tro på kjærligheten, at alt håp var ute.

Så feil jeg tok.

For å kunne leve sant og ekte trenger jeg å kjenne mitt eget indre. Våge å møte de ulike følelsene mine som venner. Venner som besøker meg for å gi meg viktig informasjon. Svarene jeg trenger finner jeg inne i meg, ikke gjennom andres velmente eller selvforherligende råd. For å leve i pakt med det som er sant og ekte for meg, trenger jeg ro og tid for meditasjon. Tid for refleksjon og stillhet. Ikke la meg distrahere av for mye ytre støy.

Det var dette jeg hadde glemt.

Jeg lytter igjen til stillheten i mitt indre og finner  svar, magiske svar. Stadig skjer det noe som viser meg at jeg er på rett vei og at jeg er ivaretatt. Det gjør meg trygg, og jeg trenger ikke lenger bekreftelse fra andre på det jeg gjør og er. Jeg tilgir meg selv og elsker meg selv slik jeg er, ikke slik jeg tror at jeg burde være.

«Bak enhver klage er det en dyp personlig lengsel.»
John Gottman

Jeg oppdaget at følelsene er venner som viser meg vei.

Hør bare:

Bitterhet viser meg hvor jeg trenger å leges, hvor jeg fortsatt dømmer andre og meg selv.
Motvilje viser meg hvor jeg lever i fortiden og ikke tillater øyeblikket nå å være som det er.
Ubehag viser meg det jeg trenger å gi oppmerksomhet til nå, til det som skjer her og nå, at jeg har fått muligheten til å forandre meg, til å gjøre noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør.
Sinne viser meg det jeg er lidenskapelig opptatt av, hvor grensene mine er og det jeg tror trenger å forandres rundt meg.
Skuffelse viser meg at jeg forsøkte, og ikke ga etter for apati og at jeg fortsatt bryr meg.
Skyld viser meg når jeg fortsatt lever etter andres forventninger.
Skam viser meg at jeg lever etter andres tro om hvem jeg skal være, eller hvem jeg er og at jeg trenger å koble meg til meg selv igjen.
Engstelse viser meg at jeg trenger å våkne opp, akkurat nå, og at jeg trenger å være tilstede her og nå, at jeg sitter fast i fortiden og lever i frykt for fremtiden.
Tristhet viser meg dybden i følelsene mine, dybden i hvor mye jeg bryr om andre og om verden.

Hver følelser har en bestemt funksjon, et bestemt formål, og viser meg til en bestemt handling slik at den kan gå videre og gjøre plass for neste følelse, neste tanke og den neste ideen. 

En sunn følelse oppstår bare når den er nødvendig. Den endrer seg i respons til   omgivelsene, og den forsvinner gjerne når den har vist meg et problem og hvor det hører hjemme.

«Hele mitt liv har jeg trodd at jeg trengte noen til å gjøre meg hel, nå vet jeg at jeg trenger å tilhøre meg selv.»
Sue Monk Kidd

Men tenk, det er noe som ikke forsvinner og det er ekte kjærlighet. For meg er det en åpenbaring. Jeg som skammet meg slik over å holde fast ved den. Jeg som mistet troen på meg selv fordi jeg ikke kunne gi slipp på den. Nå takker jeg for at den fortsatt er ved min side og omslutter meg med sin varme, magiske berøring.

Når følelser ofte gjentar seg selv, eller vises med samme intensitet om og om igjen, så er noe galt. Da er det noe jeg ikke har oppfattet i budskap som følelsene formidler til meg.

Ekte kjærlighet er et evigvarende løfte som gjentar seg i det uendelige gjennom livet og etter døden. Kjærligheten vokser eller avtar ikke som følge av omgivelsene rundt meg. Den endrer seg ikke med skiftende vinder.

Kjærlighet er ikke en følelse; den oppfører seg ikke  som følelser gjør. Ekte kjærlighet er i en kategori for seg selv.

Det jeg har lært å likestille med kjærlighet- lengsel, fysisk tiltrekning, delte hobbyer, begjær,  lidenskaper  osv. – det endrer seg og svinger slik følelser gjør. Det er ikke kjærlighet, fordi kjærligheten er helt stabil og helt upåvirket av  følelser. Når jeg virkelig elsker, kan jeg oppleve et utall av frittflytende humørtilstander og ulike intense følelser, inkludert frykt, sinne, hat, sorg og skam mens jeg fortsetter å elske. Kjærligheten er ikke det motsatte av frykt, eller sinne eller andre følelser. Kjærligheten er mye, mye dypere enn som så.

Ekte kjærlighet leker ikke med andres hjerter, og den er ikke avhengig av det jeg kan få ut av den eller projisere over på andre. Ekte kjærlighet er en bønn og et udødelig løfte: en urokkelig hengivenhet og dedikasjon til en annens hjerte. Følelser og begjær kan komme og gå som de vil, og forhold kan endre seg på mange måter, men ekte kjærlighet svekkes aldri. Ekte kjærlighet tåler alle følelser, og den overlever traumer, svik, skilsmisse og død.

«I ekte kjærlighet ønsker du at den andre personen skal ha det bra. I romantisk kjærlighet, ønsker du å eie den andre personen.»
Margaret Anderson

Sannheten om kjærligheten er dette: Kjærligheten er konstant. Kjærligheten begrenser seg ikke bare til romantiske relasjoner. Kjærligheten er overalt; i en klem fra et barn,  i vindens hvisking, i en fugls vakre sang, i bekymring for en venn, et smil fra en fremmed, et dyrs hengivenhet, osv. 

Når jeg har gått meg vill, og ikke klarer å finne kjærligheten noe sted, lytter jeg faktisk til kjærlighet i menneskelig språk, i stedet for å lytte til kjærlighetens språk.  Kjærlighet er konstant; den er ikke en følelse.

Jeg kan bli rasende på menneskene jeg elsker, skremt av dem, og  skuffet over dem, men kjærligheten forsvinner aldri. Uansett hva som skjer vil jeg ikke slutte å elske.

 Kjærlighet, for meg lever på et langt dypere nivå enn følelser, og på det dype og rike stedet som er hjertet mitt, har ikke ord stor mening. Så jeg lar alle ordene om kjærlighet bli til en magisk stillhet. Til stillheten i mitt eget hjerte. Slik går jeg videre fylt av denne stille, men uttrykksfulle kjærligheten som aldri forlater meg. Den omslutter meg og sprer seg som ringer i vannet til alt rundt meg. Den fortryller med sin uselviske storhet og samtidig beskjedne fremtoning. Magi, intet mindre.

Jeg er endelig på vei ut i lyset igjen,  rik på erfaringene mørket ga meg. Er det ikke magisk at det som var så tungt og vanskelig kan bli min største lærdom og veiviser.

Jeg tror fortsatt på kjærligheten og dens evigvarende, omsluttende løfte.

Det er den jeg har funnet igjen når jeg minst av alt forventet å finne den. Jeg fant den dypt inne i mitt eget hjerte. Tenk at jeg egentlig aldri hadde mistet den. Er det ikke magisk!

«Når vi mistet noe verdifullt, og vi har lett og lett og fortsatt ikke kunnet finne det, så  trenger vi ikke å være helt knust. Vi har fortsatt den siste biten av komfort, tenker  at en dag, når vi vokser opp, og vi er fri til å reise rundt i landet, kan vi alltid gå og finne det i Norfolk … Og det er derfor mange år senere, den dagen Tommy og jeg fant en  kopi av det jeg mistet i en by på Norfolk-kysten, at vi begge tenkte at det var ganske morsomt. Vi følte begge dypt inne i oss et sug, det gamle ønsket om å igjen tro på noe som en gang var nær våre hjerter.»
Kazuo Ishiguro

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Mølen

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden.

For meg symboliserer Mølen stillhet, ro og refleksjon og nærhet til skaperverket.

Tunge opplevelser som lett kan tynge meg ned forsvinner sammen med vinden og bølgene.

Jeg opplever stor ro og fred uansett ytre forhold.

For meg vil Mølen alltid være det stedet der jeg henter meg inn igjen for å kunne møte livet med nye friske krefter.

Denne mektige istidsgrunn, fylt av uendelige masser av grov, rundslitt sten, danner en strand ut mot havet, og det ender i en tange, det er likesom et lite kontinent som slutter. Bredt og mektig vokser det ut av knausene til en mektig strand hvor åpne havet står på. Og høieste randen krones av de store gamle røiser som majestetisk og fast tegner sig i profil mot luften.»

A.W. Brøgger, 1938.

Mølen rommer et gravfelt med minst 230 gravrøyser og steinlegninger og er en del av UNESCOS geoparker. Det finnes minst 100 ulike bergartstyper blant rullesteinene. Steinene kommer fra store deler av Sørøst-Norge, fraktet til Mølen via smelteelver etter siste istid.

Stedet er magisk og har alltid fasinert meg.

Hver vår må jeg dra dit. Det gir meg en befriende følelse. Vinteren viker for sol og varme, og slipper våren frem tidligere der ute. Synet av de mektige rullesteinene og havet som slår inn over land mens vinden gjør alt den kan for å blåse meg overende, er livsbejaende. Det kjennes som om alt som er tungt og vanskelig forsvinner med vinden langt, langt ut over havet.

Det kjennes som å være på hellig grunn. I mange år har gravene etter forhistoriens mektige menn og kvinner ligget begravet i de store stein røysene på området. Hvilke problemer hadde de? Hva gjorde dem lykkelig mon tro? jeg ser for meg at de som oss, strevde med det å være menneske. Uansett, de måtte forholde seg til verden omkring seg og gjøre sitt beste. Som meg fant de sikkert fred i de mektige naturkreftene havet representerer. Hvorfor skulle de ellers plassere sine døde der. I alle fall er det godt å tenke slik.

Havet har alltid vært min form for terapi når livet prøver å kvele meg. Hva betyr vel et «lite» problem jeg måtte ha mot naturkreftene havet synliggjør. Det viser til fulle hvor mektig Guds skaperverk er. Da skulle vel Gud kunne bistå meg med mine små problemer også! Så enkelt tenker jeg om den saken, og det har funket til dags dato.

Da ungene var små, var tur til Mølen obligatorisk. Vi koste oss i vannkanten. Ungene samlet drivved og tente bål for grilling av pølser. Det var lov den gang. Ofte var beboerne fra institusjonen der jeg jobbet med oss. Eller det kunne være en god venninne og hennes barn som var med. Det var et sted for glede og hyggelig samvær.

I dag mange år senere har jeg barnebarn. Jeg håper det blir et like magisk sted for dem som for meg når de kjenner vinden og duften fra salt sjø og hav.

En sjelden gang kan det være helt vindstille der ute. Det er også magisk.

Det minner meg om historien der nordavinden og sønnavinden konkurrerte om hvem som fikk mannen til å ta av seg frakken sin.

Nordavinden blåste som bare det, men mannen kneppet igjen frakken og vinden klarte ikke, selv hvor mye den blåste å få frakken av mannen. Sønnavinden blåste varme milde vinder og mannen ble varm, og tok med glede av seg frakken.

Jeg tenker ofte på hvor viktig det er å ta vare på hverandre med mildhet og varme. da blomstrer vi og viser hvem vi er for de som er rundt oss. Når vi blir møtt med kritikk og harde ord knepper vi igjen og trekker oss bort fra den som sårer oss.

Mølen vil alltid være et sted for ettertanke og undring for meg.

Ta en tur du og. Kanskje møtes vi der en vårdag.

Min sjel er som havet

Min sjel er som havet

når speilblank det ligger ved solnedgang,

lysende, skinnende speilende av

en himmel av gull høyt over.

Men mest av alt er min sjel som havet

når stormværs bygene farer over

og pisker til opprør med jettekrefter

og vekker strømdrag som ellers sover,

når dypt i ødet det skjer forlis.

Min sjel er som havet.

Det bruser der inne så vilt

når lykke og fred er av sorg begravet.

Det nynner der inne så mildt,

når trøst er funnet og alt er stilt,

som havet en solskinnsdag

når snehvite måker i kretsende jag

vugger om mast og rar,

når sakte for solgangsvinden det bar

til havs med de hvite seil.

Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Følge hjertet

dscn5049

«Din verden dreier seg ikke om å bli enig med andre:
din verden dreier seg om å  bli enig med deg selv.»
Abraham

Alt handler om å kjenne meg selv godt nok til å vite hva som er mitt dypeste sanne jeg. Det er så altfor lett å  leve uten å ha reflektert over hva  jeg vil dypest sett.  Ofte lever jeg slik jeg er blitt opplært til, eller slik andre forventer at jeg skal leve, uten å tenke over om det er slik jeg vil ha det.

Det er først når det skjer noe uforutsett, når livet ikke går på skinner lenger og jeg blir tvunget til å ta et veivalg, at jeg begynner å reflektere over livet og det jeg får ut av det. Er det slik jeg vil ha det? Kjenner jeg glede over  å være til? Setter jeg pris på det jeg har, eller lengter jeg etter noe jeg ikke har? Spørsmålene er mange og kan fylle mange sider.

«Noen ganger må du bli kjent med noen virkelig godt, for å innse at dere virkelig er fremmede.»
Mary Tyler Moore

Jeg har hatt mange slike veikryss i løpet av årene jeg har levd. Det har skjedd noe som har tvunget meg til å foreta valg. Noen valg har vært enkle å ta. Andre  har vært langt vanskeligere og påført meg mange våkenetter og dyp smerte. Særlig har det vært vanskelig å ta en beslutning når valgene mine berører andre. De kan såre, skuffe eller skape problemer for noen jeg setter pris på.  I slike tilfeller  kan det være vanskelig å følge det jeg dypest sett vet er rett for meg.

dscn5076

Noen ganger trenger jeg en pause. En pause på et vakkert sted. Alene. For å finne ut av det som synes så vanskelig.

Jeg minner meg selv på å bremse ned, å fokusere på dette øyeblikket. Å fokusere på hva hjertet mitt forteller meg. Lytter jeg innover vil jeg få svar på det som kan kjennes så vanskelig. Jeg vil så gjerne følge hjertets stemme.

Å følge hjertet er et vakkert ideal som taler til kjernen av hva det vil si å være menneske.

Det er lett å snakke om å følge hjertet uten virkelig å dyrke det som trengst for at det skal være mulig. Gjør jeg ikke det kan det føre til større smerte og lidelse, i stedet for sann vekst og et liv levd i sannhet.

Det har skjedd med meg og jeg vet at du også har opplevd det. Vi har så lett for å se på erfaringer som begrensninger og ikke som utfordringer. Ikke rart at vi med en slik mentalitet trekker oss tilbake og stenger verden ute.  Eller vi kan gå ut i verden for å endre den, uten å ha forankret det vi vil oppnå i noe som er sant og ekte. Uansett vil det dypest sett føre til fiasko.

I meg er det mye som bidrar til det jeg opplever. Jeg har en fysisk, emosjonell, mental, åndelig og relasjonell side som jeg ofte gir oppmerksomhet.  Alle delene kan føles ekte, og jeg føler at det de står for er «sant i hjertet mitt.»

dscn5258

«Å ha en drøm er det som holder deg i live. Å takle utfordringene gjør livet verdt å leve.»
Mary Tyler Moore

Over tid har jeg innsett at disse sidene ofte endres. Hvordan det jeg føler det ene øyeblikket, kan endres til det motsatte i det neste. Når jeg velger å følge det jeg føler i et gitt øyeblikk, uansett hvilken av de ulike sidene i meg det kommer fra, mister jeg lett integritet og kan skape flere problemer for meg  selv og for menneskene rundt meg.

Det kan kjennes som jeg er styrt av en  uforutsigbar virvelvind av følelser, ego, lidelse og utrygghet. Det er lett å miste både ekthet og integritet. Det skjer fordi jeg har mistet forbindelsen til det dypeste i meg, og ubevisst blir styrt av sider i meg som til og med kan være  i konflikt med hverandre.

«Fortsett å gå,»
sa hun sakte.
Og det skal jeg.
Og det skal jeg
Karla Boyd

Det har mange ganger vært behagelig å bedømme ordene eller handlingene mine ved å bruke begreper som «ekte», eller ved å si at jeg lytter til meg selv. Det trumfer alle andre synspunkter eller hensyn. Ved å hevde at noe er ekte, betyr det ikke nødvendigvis at det er slik. Faktisk, når jeg tror at følelser eller tanker er «ekte», kan dette  hindre muligheten min til å ha meningsfulle interaksjoner og erfaringer.

dscn5322

Har jeg ikke gjort det indre arbeidet og innsett at tanker og følelser ikke alltid er ekte kan det være lett å ukritisk lytte til dem, og tro at jeg følger hjertet og er tro mot meg selv.

«Ta sjansen, gjør feil. Det er slik du vokser. Smerte nærer mot. Du må mislykkes for å praktisere mot.»
Mary Tyler Moore

Når jeg kobler fra tanker og følelser, og skaper plass rundt dem, skaper jeg en plass av ikke-reaksjon, hvor jeg verken skyver følelsene bort eller uttrykker dem på en reaktiv måte, og dermed tillater jeg dem å være akkurat som de er. Når jeg sitter slik sammen med dem, blir det lettere å se hvilke tanker og følelser som kommer fra frykt, usikkerhet, eller begjær  og hvilke som stammer fra det dypeste i meg.

Gjennom denne aktive stillheten finner jeg frem til det som er både sant og nyttig i øyeblikket. Men selv her må jeg være forsiktig, da det kan være lett å falle i fortreffelighetsfellen. Å tro, at  fordi jeg praktiserer stillhet,  er det jeg føler mer sant og ekte, kan være en stor illusjon. Faktisk kan det i starten føre til at frykt og usikkerhet forsterkes enda mer.

«Det er en mørk side. Jeg pleier ikke å være så optimistisk som Mary Richards. Jeg har et sinne i meg som jeg bære fra min barndoms erfaringer. Jeg forventer mye av meg selv, og jeg er ikke så snill mot meg selv.»
Mary Tyler Moore

dscn5310

Under alle kreftene og sidene av bevissthet som stadig kjemper om oppmerksomheten min, er det en dypere side som både ligger under og overskrider de enkelte sidene. I det jeg vokser, og utvikler tålmodighet med meg selv, blir det lettere å se hvorfor enkelte sider er  slik de er. Hvordan og hvorfor de er påvirket av oppvekst, samfunn, kultur, usikkerhet, og ulike forhold. Det er gjennom å utvikle en plass, for aksept av alle sidene ved meg selv, og samtidig nekte dem frie tøyler til å bestemme  ordene og handlingene mine, at jeg kan utvikle evnen til å handle fra et sted som gir ekte gjennklang i hjertet mitt.

En slik indre renselse gjør det mulig å følge hjertet i hvert øyeblikk, fra et sted med full frihet. Frihet fordi jeg er fullstendig koblet til meg selv og til verden rundt meg, uten å bli styrt av en enkel side, frykt eller omstendighet. Magisk, ikke sant!

«Du kan ikke være modig hvis det bare har skjedd fantastiske ting med deg.»
Mary Tyler Moore

Jeg tror ikke at alt vil bli magisk med en gang, selv om det noen ganger  funker det på den måten. Oftere  finner jeg en sti av brødsmuler , som leder meg et skritt nærmere dit jeg er ment å være.

dscn5388

«Jeg er ikke en skuespiller som kan skape en karakter. Jeg spiller meg.»
Mary Tyler Moore

Noen ganger vil tempoet være frustrerende tregt.

Men det må være en aktiv prosess.

Det er så lett å vente på at forandring skal skje heller enn å ta ansvar for å skape den. Jeg elsker det når mulighetene slippes i fanget mitt, også. Men hvis det er den eneste kilden til magi i livet, kan omstendighetene få meg til å føler meg ganske hjelpeløs.

Det som får meg til å lykkes er å være villig til å eie den kraften jeg allerede har og ikke være redd for å bruke den. Det handler om å lytte innover i stillhet. Da kan jeg være sikker på at det er hjertets stemme jeg hører. Og magi vil skje!

«Når du finner fred i deg selv, blir du en som kan leve i fred  med andre.»
Anne Frank

dscn5578

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Her og nå

dscn3821

«Når du nekter å ta ting personlig, unngår du mye uro i livet ditt. Dine følelser av sinne, sjalusi, og til og med tristhet vil bare forsvinne hvis du ikke tar ting personlig.»
don Miguel Ruiz

Det er tøft å miste noe eller noen jeg har kjær. Tap er alltid vanskelig å forholde seg til. Et tap kan være at jeg har mistet en kjær gjennom døden, eller gjennom brutte relasjoner. Det kan også  være tap av jobb, økonomi, helse eller noe annet som kjennes tungt og vanskelig.

Når jeg opplever slike vanskelige situasjoner er det lett å leve i fortiden og bruke all min energi på det som var, og glemme det som er her og nå. Det er så altfor lett å flykte inn i minnene og la dagene gå. Det jeg har mistet lever videre i  mitt eget sinn, min egen drømmeverden, og det som er her og nå synes ikke å ha noen verdi.

Eller jeg er så opptatt av en drømmefremtid at jeg glemmer  å leve dagen i dag. Det er så absolutt ikke en god måte  å leve på det heller.

dscn3695

«Jeg følger fire diktater: innse det, godta det, håndter det, så gi slipp på det.»
Sheng Yen

Det er alltid viktig å vite når noe er ved veis ende. Det handler om å slutte sirkelen, stenge dører, eller avslutte et kapittel. Det handler også om å slutte å dvele for lenge ved de øyeblikkene som er over.

Med det mener jeg også de vonde øyeblikkene. Hvor ofte har jeg ikke dratt med meg vonde opplevelser inn i livet mitt og latt dem styre fremtiden min. Så hvorfor er det så vanskelig å legge dem bak meg?

Jeg levde i øyeblikk som ikke lenger er her.
Jeg  dvelte ved et liv som ikke lenger eksisterte.

Jeg ga opp i dag og i morgen for det som hadde vært.  Jeg omfavnet noe som ikke lenger eksisterte, eller enda verre ble nedbrutt av sorg over det som  hørte fortiden til. Jeg tenkte at den beste måten å leve på var  å straffe og klandre meg selv for det som skjedde …. den gang.

Jeg kan spørre meg selv hvorfor jeg aldri lærte nok, modnet nok, eller ble en bedre versjon av meg selv slik at jeg kunne ha endret på det som ikke lenger er. Fordi jeg ofte følte at jeg sviktet eller følte meg skyldig for det som skjedde, fortsatte jeg å lide ved å kjenne på skyld og skam, om igjen og om igjen.

dscn4021

Jeg vet at jeg må foreta endringer for å komme ut av slike onde tankesirkler.

«Jeg tror at du er stor, at det er noe fantastisk ved deg. Uavhengig av hva som har skjedd med deg i ditt liv. Uansett hvor ung eller gammel du er. I det øyeblikket du begynner å «tenke klart», er det  noe inni deg, en kraft  i deg som er større enn verden som vil dukke opp. Den vil ta over livet ditt. Den vil mate deg. Den vil kle deg. Den vil veilede deg, beskytte deg, henvise deg, opprettholde din eksistens. Hvis du lar den. Det er hva jeg vet, for sikker. «
Michael Beckwith

Jeg kan ikke fortsette å leve dagene mine i en tid som ikke lenger eksisterer.
Jeg vil ikke lenger tillate meg å bli ranet for mulighetene som dagen i dag gir.
Jeg vil ikke lenger  velte meg i sorg, smerte, sjokolade eller sølt rødvin. Den siste setningen er ikke min, men den er så illustrerende at jeg  gjør den til min.

Det er på tide å plukke opp bitene og gå videre.
Men hvordan gjør jeg det?

Det er svært lite som ikke etterlater spor. Det samme gjelder for de fleste av  tankene mine.

«Du blir hva du tenker»

kan føles som en ganske slitt klisje. Men hva om det faktisk er sant? Hva om jeg opplever noe negativt fordi jeg  så ofte tenker negativt? På den annen side, er det svært vanskelig å forestille meg fred. Å si og tenke: «Jeg er rolig, …» fungerer ikke så bra. Tro meg, jeg har prøvd. Mange ganger. Det føles mer som jeg prøver å lure meg selv, og resultatet er frustrasjon når det ikke fungerer.

dscn3911

«Lær å bli stille. Og ta oppmerksomheten bort fra det du ikke vil ha, og all emosjonell ladning rundt det, og plasser din oppmerksomhet på det du ønsker å oppleve.»
Michael Bernard Beckwith


Men, i stedet for å tenke «jeg er rolig» når følelsene er alt annet enn rolige, tenker jeg på et minne der det var fred rundt meg. Jeg tenker på noe jeg kan være takknemlig for.

Å tenke på hvordan freden spredte seg i kroppen, gjenoppleve øyeblikket i fantasien, føle på situasjonen med alle sanser, se bildet foran meg; omgivelsene, klærne, fargene, temperaturen, luktene, følelsene, de andre som var der, hendelsene som innga fred osv.

dscn3912

Alt dette er spor  som allerede finnes i meg. Det minner meg om at det faktisk har skjedd. Med tanke og fantasi kommer det til liv igjen. Det gjør det mulig for freden å begynne å spre sin sanhet, i nåtiden. I motsetning til at jeg desperat prøver å skape en følelse av ro i en situasjon som aldri har vært forbundet med fred. Jeg kan velge hvilke tanker  som skal vokse i meg. På lang sikt, med litt trening og utholdenhet, kjennes livet godt igjen.

Det  handler om å ikke grave meg ned i  selvmedlidenhet og tanker som skaper ensomhet. Det handler om å begynne på nytt og skape en ny hverdag til tross for det jeg  en gang hadde …

«Lever du i et minefelt eller en hage? Når vi lever i en minefeltmentalitet, eksploderer vi med ugresset av bekymring, tvil, frykt, mangel og begrensning. Velg å dyrke din indre hage! »
Michael Bernard Beckwith


dscn4214

Når jeg er ensom opplever jeg at jeg er omgitt av andre som jeg ikke får  kontakt med, eller som har en fientlig  innstilling til meg. Det er lett å kjenne meg ensom når livet går meg i mot. Hvem bryr seg vel om meg som er en slik fiasko, tenker jeg.

I slike stunder er det viktig å snu tankene og gå bort fra offermentaliteten. I stedet kan jeg nyte aleneværen. Jeg  er alene og derfor «kan jeg være sammen med meg selv.» I aleneværen, med andre ord, er jeg  «i meg selv», sammen med meg selv, og derfor «to i en». I ensomhet, er jeg faktisk en, forlatt av alle andre. Det er så fryktelig synd på meg, er en nærliggende tanke å tenke da.

«Din teknologi er den indre praktisering av meditasjon, noe som vil stimulere koblingen mellom hjernen og antenne din medfødte lyst til å kjenne ditt sanne selv. Stol på deg selv på en dypere måte og høst gevinsten! »
Michael Bernard Beckwith

Alt jeg tenker, er strengt tatt gjort i aleneværen og er en dialog med egne tanker.

Jeg har tenkt mye på forskjellen på aleneværen og ensomhet.  Det engelske ordet for aleneværen er solitude. For meg klinger det godt og gir meg positive assosiasjoner.

dscn4252

Her er forskjellene slik jeg ser og opplever dem:

  • Ensomhet er en smertefull og negativ tilstand.
  • Det er der jeg føler meg alene, og avskåret og fremmedgjort fra andre mennesker. Dermed kan jeg føle det som om jeg er ekskludert, uønsket, uviktige eller ubemerket.
  • Jeg kan være omgitt av mennesker jeg kjenner og elsker og fortsatt oppleve følelser av intens ensomhet.
  • Ensomhet føles som straff eller avvisning. Den er forankret i en følelse av mangel eller utilstrekkelighet.
  • Det er noe som tapper meg, og er pålagt meg.
  • Ensomhet kan føre til  at jeg fornekter  og/ eller avskyr hvem jeg er. Den kan også føre til fortvilelse.
  • Aleneværen er en positiv tilstand.
  • Det er der jeg er helt fornøyd med å være alene, og setter pris på og nyter mitt eget selskap.
  • Aleneværen kan hjelpe meg med å komme i kontakt med, eller engasjere meg med mitt sanne selv. Det gir meg mulighet til å reflektere over meg selv, andre,  livet og fremtiden.
  • Ofte er aleneværen et springbrett til større selvbevissthet, større kreativitet, ny innsikt og ny vekst.
  • Aleneværen er noe jeg velger. Det er noe som reparerer og bygger meg opp.
  • Aleneværen jorder meg i hvem jeg er – og det gjør meg i stand til å nå ut og gi til andre.

dscn4270

«Hvis du er ensom når du er alene, så er du i dårlig selskap.»

Dette sitatet forklarer perfekt hvordan det å være ensom er forskjellig fra å være alene. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men for meg gir det stor mening.

Aleneværen er når jeg frivillig er avskåret fra andre, og det er en god ting. Jeg trenger å være alene fra tid til annen, forutsatt at jeg er i stand til å være glad når jeg bare er med meg selv.

«Hvis du ikke bevisst styrer livet ditt, vil du miste fotfestet og omstendigheter vil bestemme for deg.»
Michael Bernard Beckwith

Ensomhet derimot oppstår når andre ignorerer meg, og jeg blir ulykkelig når jeg blir alene.
Klarer jeg ikke å være fornøyd med mitt eget selskap, vil jeg ikke være glad blant andre mennesker heller.

dscn4257

Språk … har skapt ordet ensomhet for å uttrykke smerten ved å være alene. Og det har skapt ordet aleneværen for å uttrykke gleden over å være alene.»
Paul Tillich

Jeg har lært hva som ikke fungerte, og nå er jeg mer  åpen for det som vil fungere.
Feilgrepene mine har
lært meg å omfavne endring. Nå kan jeg omfavne nesten alt som kommer min vei.

Samtidig er det viktig å ikke  nekte meg selv muligheten til å sørge over fortiden. Det er ingen vits i å motsette meg det som skjedde – oppleve det, føle det og omfavne det, slik at jeg kan lære å akseptere det og gå videre.

«Og du kan bryte deg fri fra arvelige mønstre, kulturelle koder, sosiale holdninger; og bevise en gang for alle at kraften i deg er større enn kraften som er i verden. »
Michael Bernard Beckwith


Når jeg tar meg i å  gjenoppleve minnene, trekker jeg meg bort og prøver å finne inn til freden i meg. Når en tidligere tanke kommer tilbake, minner jeg den om  hvor den skal gå – til  fortiden. 

«Den opplyste takker for det de fleste tar for gitt …. Når du begynner å være takknemlig for det de fleste tar for gitt, gjør vibrasjoner fra takknemlighet deg mer mottakelig for det gode i livet ditt. »
Michael Bernard Beckwith

dscn2879-kopi-kopi

«Jeg skaper det livet jeg ønsker gjennom stillhet og positive tanker. Jeg nyter det livet jeg har.»

Dette er et mantra for meg. Et mantra som hjelper meg til å holde fokus og legge fortiden bak meg.

Derfor:

  • Skaper jeg et rikt og godt liv akkurat nå. Jeg gjør det jeg vil gjøre.
  • Fyller jeg livet med så mye lidenskap og glede at jeg ikke har noe annet valg enn å leve i øyeblikket.
  • Gjør jeg livet  her og nå spennende og morsomt. Med andre ord bruker jeg fortiden som et springbrett til mitt beste liv.

Det handler om å omfavne dette øyeblikket og presse hver bit av glede ut av det. Når jeg ikke lever det livet jeg ønsker, starter jeg på nytt og skaper det livet jeg ønsker bit for bit.

 Jeg omfavner og setter pris på gaven som er tilstede i dag. Gaven er dette øyeblikket.

«Stopp å let utenfor deg selv for hjelp. Du er kodet og drevet og finansiert av en fornybar ressurs, som er inne i deg. Den går aldri tom. Det er din essens. Det er ditt liv.»
Michael Bernard Beckwith

dscn4131

Besøk |siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden

«… noen ganger må du skape ditt eget solskinn»

 

«LEV! Vær ikke redd! Det gode sprenger seg frem!»
Anne Grete Preus og Elisabeth Thorsen

Tenk at dager kan være så forskjellige. I dag morges våknet jeg jublende glad. Bekymringene som fylte meg for noen dager siden er borte. Jeg har bestemt meg for å ha tillit til livet selv om utfordringene er mange. Det er jo nettopp gjennom ulike utfordringer at jeg får verdifull innsikt. En innsikt som jeg ellers ikke ville ha hatt. Jeg innser at det er noe å takke for. .. alle utfordringene som noen ganger er ved å overvelde meg. Inntil i dag har de ikke klart å lede meg inn i totalt mørke. Det er alltid et lite gløtt av lys som trenger seg inn, selv i det mørkeste mørke. For meg gir det håp og mot til å fortsette å se etter, ja faktisk skape lyspunkter i livet mitt. For

«noen ganger må du skape ditt eget solskinn«

 

Ordene leste jeg for lenge siden på en FB side. De gjorde noe med meg. De fikk meg til å reflektere over livet og se etter lyset inne i meg. Uansett hvor tøft og vanskelig jeg kan ha det, er det opp til meg å skape lys og glede i livet mitt. Faktisk er det ganske befriende å tenke på. Jeg trenger ikke være avhengig av andre. Gleden og håpet finnes inne i meg, i hjertet mitt. De er der til full benyttelse, når som helst, uansett omstendigheter. På tunge dager, da alt synes håpløst og jeg leter etter mening, har jeg oppdaget hvor viktig det er og hvor godt det gjør, å være meg bevisst de små tingene som allerede er der. Med andre ord løfte fram det jeg så lett tar som en selvfølge.

«Det gode sprenger seg frem!»
Arne Næss

Det er viktig for meg å se det gode som en livskraft. En livskraft som sprenger seg vei, uansett hvordan livet møter meg. Det gode er alltid rundt meg. Det bygger meg opp, om jeg er villig til å  slippe det inn i hjertet mitt. Se det i livets små og store øyeblikk. Øyeblikkene som former meg til den jeg er.

 

«Slutt å lete her og der. Juvelene er inne i deg.Vi har «usynleg gull i bagasjen»
Åse Marie Nesse

Ordene får meg til å tenke på hvor viktig det er… å stoppe opp litt og se mitt eget verd og andres.  Å lete etter det gode både i meg og i andre.  Å ha fokus på juvelene, på gullet, i stedet for på det som ikke fungerer eller ikke er så bra. Med en slik holdning vil livet mitt, uansett prøvelser, bevare i meg, både optimisme og glede over å være til.

«Livet er som et speil. Hvis du smiler til det får du et smil tilbake.»

 

Det er så viktig å leve her og nå. Ikke i fortiden eller i fremtiden. Jeg kan ikke endre på noe som har vært eller forutsi fremtiden. Jeg kan bare leve livet slik det er i øyeblikket og jeg har en opp-gave! Det vil si at jeg skal bruke gaven min, med det mener jeg livet mitt til å løfte opp, ikke trekke ned. Leve med inderlighet og  med ansvarlighet.

Det er ren magi at jeg kan leve hvert eneste øyeblikk med hele meg og glede meg over alt det gode som kommer min vei. Det mindre gode er lærdom som blir gitt meg, for at jeg skal finne skattene som er gjemt innerst inne i hjertet mitt. Magisk, ja magisk er ordet. Slik er det. Jeg bare vet det.

«Livet er ikke en generalprøve du kan gjøre om på.»
Vigdis Hjort

 

For livet leves når det leves. Jeg kan ikke leve det på forskudd. Ei heller på etterskudd. Alt handler om hva jeg gjør ut av de små glitrende, ofte unnselige øyeblikkene som så lett glir over i glemselen. Når jeg legger merke til dem blir de som fyrtårn som lyser opp veien jeg går på. Jeg har hatt flere slike i dag allerede. Se etter, så er jeg sikker på at du  har noen du også. For meg viser de seg oftest når jeg er stille og lytter innover. Det handler om hvordan jeg  sanser det som møter meg, og hvordan jeg gjør det til mitt gjennom et åpent, vart, og lyttende hjerte. Det er i dette møtet at magi oppstår og skapes.

«Stillhet er en ressurs, og den er tilgjengelig for alle.»
Kristin Flood

Forlovet med det ukjenete

Vi legger sjelden merke til hvordan hver dag er et hellig sted
Hvor forvandlingen av det vanlige skjer,
Forandrer våre ødelagte fragmenter
Inn i en evig kontinuitet som holder oss.

Et sted i oss  finnes en verdighet
Den er mer nådig enn det smålige
som mater oss med frykt og makt,
En verdighet som har tillit til formen en dag tar.

Så på slutten av denne dagen, takker vi
For å være forlovet med det ukjente
Og for det hemmelige arbeidet,
der innhold fra dagen
og visdom fra hjertet blir ett.
Fritt etter John O’Donohue

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Endre fokus

DSCN8998.jpg

«Jeg våknet opp i dag
til et magisk og vakkert landskap
Det inviterte meg til å sette nye grenser,
bryte ut fra det som formet meg og var,
til å risikere å se livet fra en annen vinkel, bli forandret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve fullt og helt
Ikke utsette  lenger,
men endelig gjøre det jeg trenger å gjøre,
ikke  kaste bort hjertet mitt på offerroller eller frykt
Aller minst dvele for mye ved det som var.

Jeg vil ikke leve gjennom fortiden lenger,
men bruke dens erfaringer til å forme mitt her og nå
Det som var ga meg sorger, smerte, men også gleder,
er katalysator, en smeltedigel for dagen i dag
Fremtiden skaper jeg ved å leve nå, bare nå.»

I det siste har jeg vært opptatt av å gi slipp. Gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Gi slipp på det som holder meg i fortiden. Eller holder meg så mye i fremtiden at jeg glemmer å leve her og nå.

 

Det handler ikke om å være flink. Det er heller ingen konkurranse om hvem som har lidd mest. For meg handler det om å overleve og gå videre i livet. Jeg innser at jeg er eneansvarlig for hvordan jeg har det. Fortid er fortid, uansett hvor gjerne jeg skulle ønsket den annerledes, eller skulle ha formet den  på en bedre måte.

Det er mitt valg. Det er mitt valg å  reise meg og gå videre. Selvsagt kjenner jeg på  alt jeg har mistet, alt jeg har gått glipp av. Det vil alltid være et savn og et tenk om. Jeg tror faktisk at jeg ikke trenger å gi slipp på det gode, det som bygget meg opp. Det er det vonde, det som trekker meg ned,  jeg må legge fra meg.

I stedet for å dvele ved det som burde ha vært, kunne ha vært og det som var, må jeg endre fokus. Jeg trenger å øve meg på å se det som var positivt som en fortsatt glede. Se det som gikk galt, som ga meg nederlag eller sorg, som en viktig lærdom om livet. Slik kan jeg bruke fortiden konstruktivt som viktige byggestener mot et rikere liv.

Jeg har virkelig opplevd det dypeste mørke, men også de største gleder.

 

Det er ikke lett å endre fokus. Ikke når følelsene truer  med å overvelde meg og overta styringen. Jeg vil ikke gi slipp på verken dem, eller det som er, eller kunne ha vært.

Lever jeg på en løgn fordi jeg ikke har klart å gi slipp? Nei, så absolutt ikke. I en periode har jeg trengt det alt sammen, denne dvelingen ….. alle følelsene, all lengselen, alt håpet om …. noe jeg ikke helt kan sette ord på. Det har vært nødvendig i min egen prosess, min egen healingprosess, min egen utviklingsprosess, mot en bedre utgave av meg selv.

Et eller annet sted på veien ble det ikke greit lenger. Følelsene og dvelingen ved det som ikke er her og nå ga ingen mening lenger. Det trakk meg ned og hindret meg i å gå videre, hindret meg i å leve. Det som før ga farge til livet, kjennnes nå bare som en byrde.

Det er  noe som er utenfor min rekkevidde, noe jeg må gi slipp på. Det har tjent sin hensikt, gitt meg stor selvinnsikt og visst meg sider ved meg selv jeg trengte å fokusere på. Bloggene mine bærer preg av det. Men nå er det nok. Det trekker meg bare ned om jeg fortsetter å dvele ved noe som ikke er ment å være, i alle fall ikke akkurat nå.

 

«Vend tilbake til deg selv

Stillheten er viktig for sjelens verden. Hvis du når du blir eldre, blir mer stille, vil du oppdage at stillheten kan være en god følgesvenn. Fragmenter av livet ditt vil ha tid til å forenes, og de stedene hvor sjelens beskyttelse ble såret eller ødelagt, vil ha tid til å vokse og helbredes. Du vil være i stand til å finne tilbake til deg selv. I denne stillheten, vil du engasjere din sjel. Mange mennesker går glipp av seg selv helt mens de reise gjennom livet. De kjenner andre, de kjenner steder, har ferdigheter, de behersker arbeidet sitt, men tragisk, de kjenner ikke seg selv i det hele tatt. Aldring kan være en fin tid for modning når du faktisk møter deg selv, kanskje for første gang. De vakre linjer fra T. S. Eliot sier:

«Og slutten av vår utforskning
Vil være å komme der vi startet
Og kjenne stedet for første gang.»»

John O’Donohue

Det er det jeg har gjort, møtt meg selv. Ikke for første gang, men på et dypere nivå enn før. Jeg kan se at det som har skjedd, har i stor grad vært mine egne valg. Valg jeg har tatt, enten bevisste eller ubevisste. Noen tok jeg fordi jeg ikke forsto eller visste bedre. Andre tok jeg gjennom fornekting av virkeligheten, eller et ønske om at livet var annerledes.

Mange valg tok jeg fordi jeg visste innerst inne at de var riktige, at de var nødvendige for min egen utvikling. Noen var lette å ta, andre mer enn vanskelige, fordi de handlet om å oppgi noe som var viktig for meg  der og da, men som jeg visste, uten tvil, ikke tjente meg lenger.

 

Jeg kan ikke trylle tilbake i livet mitt mennesker jeg har mistet, enten de forlot livet mitt på den ene eller den andre måten. Det handler om å gi slipp på det som var, eller kunne ha vært, og fortsette livsveien som et helt menneske, til tross for, eller skal jeg heller si på grunn av alle arrene livet har påført meg.

Stillheten har vist meg at skal jeg finne sjelefred, må jeg våge å velge et annet fokus. Jeg må gi slipp og fortsette, mer hel og mer klok enn før. Det handler ikke om å glemme. Det handler ikke om å gi slipp på gleden over det som var. Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene, på det såre savnet og i stedet rette blikket fremover.

«Av og til må jeg gi slipp på noe jeg elsker for å skape noe nytt.»

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at det ikke vil komme tilbakefall, der alt det jeg ga slipp på manifesterer seg på nytt. Men jeg vet at det er nødvendig å endre fokus, finne noe annet som kan gi mening og peke ut ny retningen for livet mitt. Jeg vil ikke kjenne meg som et offer, aldri igjen. For meg har det tatt lang, lang tid å gi slipp. Når jeg ser tilbake kan jeg se at det har vært en trinnvis prosess, der jeg har gitt slipp på litt og litt om gangen. Jeg skammer meg ikke over tilbakefallene mine. Hvorfor skulle jeg det. Det er en del av min og bare min prosess mot healing.

 

Det er vondt å gi slipp på noe som har betydd mye, ja nesten alt for meg. Jeg vet bare at ved å fortsette å klamre meg til det, vil jeg stagnere og miste grepet på livet. Hvordan skal jeg beskrive følelsene mine rundt dette …. Det er som å stå på kanten av stupet og vite at om litt skal jeg hoppe ut i det store intet.

Vil vingene mine bære meg, eller vil jeg falle død til jorden i avgrunnen? Faktisk vet jeg at vingene mine er sterke nok til å tåle utfordringen. Så hvorfor er jeg så redd? Hvorfor nøler jeg? Vingene mine har bevist, gjennom erfaring at de er sterke nok til å tåle påkjenningene de blir utsatt for. Så jeg  hopper og gir slipp…… Dessuten vet jeg at alle gode krefter heier på meg.

Jeg sender det jeg gir slipp på ut i universet. Jeg vet at håpene, drømmene mine, det som var, blir godt ivaretatt av gode krefter. Det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over. Jeg er endelig fri til å finne en ny retning for livet mitt, båndet er klippet.

Er det meningen vil det jeg gir slipp på, finne veien tilbake til meg uten bånd, helt av seg selv. Det er ganske magisk, ikke sant.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Stillhet og fred

 DSCN4550

«Mange av oss har blitt oppdratt til å tenke på vår hensikt i forhold til det vi kan få og samle. Sannheten er at en viktig del av vårt formål og lykke er å bidra.… Med andre ord handler det om det vi kan gi.»
Elyse Santilli

Å finne fred  i hjertet, er langt mer viktig enn å prøve å finne svar på hvorfor livet mitt er slik det er. Hvorfor akkurat jeg må gjennomgå så mange prøvelser og nederlag. Hvor urettferdig det kan kjennes. Hvorfor, hvorfor ……. fyller meg bare med uro og en følelse av å ha kommet til kort. Denne uroen kan være følelser som angst, ensomhet, frykt, sinne, bitterhet eller bekymring.

Utfordringen er å finne den sårt etterlengtede freden, med andre ord oppleve og finne frem til stillheten i mitt eget indre, mitt eget hjerte.

«Når vi ser den elskede i hver person, er det som å gå gjennom en hage, se blomstene blomstre rundt oss.»
Ram Dass

Fred er en av de viktigste erfaringene og opplevelsene jeg som menneske kan ha. Om jeg ikke har fred, så er jeg heller ikke i stand til å sette pris på noe av det jeg har. Jeg vil ikke engang være  i stand til å gjenkjenne det som er godt i livet mitt, om jeg ikke har anerkjent det gode i meg selv først. 

DSCN4498

«Aldri vær i hast; gjør alt stille og med en rolig ånd. Ikke mist indre fred for noe som helst, selv om hele verden synes opprørt. »
St. Francis de Sales

Det kan være lett å døyve uroen med noe å putte i munnen, så som mat, eller stimulerende midler, som alkohol og annet i samme kategori.  Faktisk kan et forsøk på å døyve en slik uro gi seg utslag i mange slags avhengigheter. Jeg kan nevne gambling og handlemani som noen, blant mange. Men hva hjelper vel det. Det bare utsetter smerten et lite øyeblikk, for så å komme tilbake enda sterkere enn før.

«Livet handler ikke om å vente på at stormen skal passere, det handler om å lære å danse i regnet.»
Vivian Greene

Fred er ikke å  kjenne meg nummen. Det er det motsatte. Det er en tilstand av  å kjenne meg helt og holdent levende, av å være helt bevisst. Dette krever bevissthet om hva slags tanker som vanligvis går gjennom hodet mitt.

DSCN4421

Fred erå være  immun mot livets oppturer og nedturer. Derfor er fred så viktig. Ingen går gjennom livet uten å møte erfaringer som er inspirerende eller opprørende.  Jeg har hatt og har min andel av begge deler.

Men trenger jeg  å føle den dypeste fortvilelse når noe ikke går min vei?

Når jeg er i fred og koblet til det dypeste nivået i meg, forekommer ikke slike emosjonelle ytterpunkter. Jeg vil ha en ro som ikke er berørt av det som skjer rundt meg.

Livet til indre fred, å være harmonisk og uten stress, er den enkleste form for eksistens. »
Norman Vincent Peale 

Fred handler med andre ord om å finne stillheten i meg selv.

Stillhet er et magisk, vakker fenomen med makt til å forvandle meg. Den berører meg inn til selve kjernen av den jeg er. Dette er den delen av meg som er koblet til virkeligheten, eksistensen av den jeg er. Stillhet er foryngelse. Den tillater meg å være meg selv, til å slappe av i meg selv og finne indre fred. Stillhet vil få meg i harmoni med hvem  jeg er. Jeg trenger bare å ha mot til å se på, og stadig utforske, og gå dypere og dypere inn i mitt eget hjerte. 

«Jo stillere du er, desto mer hører du.»
Baba Ram Dass

DSCN4391

Å være ute i naturen er for meg magisk, og gir en indre fred som får meg til å kjenne meg intenst levende. Jeg er ett med øyeblikket, med det å være. Jeg opplever å være  på et tidløst sted og denne følelsen er vidunderlig. Uten tanke på hvor jeg skal gå, uten ambisjoner, uten angst, mens her og nå er mer enn nok.

Hvordan jeg opplever tid er et spennende fenomen. Hvordan jeg oppfatter tidsaspektet er avhenger av tankeprosessene jeg er midt oppe i. Jo færre tanker jeg har, jo mer gir det en følelse av tidløshet. Flere tanker tilsvarer følelser som er mer oppjagede, mer angstfylte.

«Den som lever i harmoni med seg selv lever i harmoni med universet.»
Marcus Aurelius«

Alt  jeg trenger å gjøre er å observere tankene mine. Da vil jeg automatisk lage plass og begynne å flyte inn i gapet mellom de ulike tankene.  Jo mer jeg lærer å observere tankene på en passiv måte, uten trang til å kontrollere, eller undertrykke dem,  har jeg oppdaget at tankene blir færre. Jeg har tillatt stillheten å fylle meg.

IMG_4985 – Kopi – Kopi

Ved å ikke prøve å kontrollere tankene,  merker jeg at jeg blir mer våken, mer bevisst. Jeg får et sinn som er i stand til ikke å identifisere seg med hukommelsen min.  Jeg lærer å bruke minnene mine, men minnene kan ikke lenger kontrollere meg.

Jeg trenger ikke reagere, men heller svare på livet. Reagerer  jeg, svarer jeg  ubevisst fra minnet, fra fortiden. Å svare hjelper meg til å handle med bevissthet, med det som trengs i øyeblikket. Jeg tar inspirerte handlinger som ikke er hindret av verken  fortid eller fremtid. Først da ser jeg hvor stor energi jeg kastet bort i kontroll og undertrykkelse.

Besittelse av materiell rikdom, uten indre fred, er som å dø av tørst mens du bader i en innsjø.»
Paramahansa Yogananda

Det er et faktum at livet er stadig nytt og dynamisk. Når  stillhet er integrert i  livsstilen min, er jeg i endring automatisk, fordi jeg er i harmoni med livet, jeg beveger meg med flyten av det.

IMG_5702

Når jeg er årvåken,  er jeg i stand til å bevitne endringene som skjer, og har tilsvarende energi til å svare på livet på en måte som tjener meg best. Mindre slit og mer samarbeid med livet blir resultatet.

«Forenkling av livet er en av trinnene til indre fred. En vedvarende forenkling vil skape en indre og ytre velvære som plasserer harmoni i ens liv.»
Pilgrim

Å handle enklere har gitt stor indre fred til livet mitt. 

Når jeg godtar det som er, har jeg sluttet å mate energiene som motsetter seg det som er. Jeg trenger ikke lage et problem tøffere og større i tankene mine. I stedet, skjer  noe intuitivt når jeg godtar det som er.  Da mister problemet mye av sin negative makt over meg. Det bare er.

«Aksept av andre, sitt utseende, sin atferd, deres tro, gir deg en indre fred og ro – i stedet for sinne og bitterhet.»
Ukjent

DSCN3136

Og jeg føler stillheten inne i meg, freden.

Å akseptere det som er, betyr ikke å gi opp. Det betyr bare at jeg  setter meg selv i en bedre posisjon  til å kunne iverksette tiltakene som eventuelt er nødvendige. Alt fordi jeg kan se mer tydelig, og dermed fokusere energiene mine mot det jeg ønsker og slik kunne foreta det som trengst for å endre det jeg står overfor.

«Indre fred kan nås bare når vi praktiserer tilgivelse. Tilgivelse er å gi slipp på fortiden, og er derfor midler for å korrigere våre misoppfatninger. »
Gerald Jampolsky

Ved å akseptere det som er, er det mye lettere å gi slipp, og å tilgi det som har skjedd.

Tilgivelse er viktig fordi så lenge jeg ikke tilgir, er jeg knyttet til den eller det jeg ikke vil tilgi. Tankene mine vil gå tilbake til det som forurettet meg, og det som ble påført meg om og om igjen. Den følelsesmessige tilknytningen kan være sterk og ha påført meg mye lidelse. Det er dette som gir indre uro.

«Ingen vinter varer evig
Ingen vår hopper over sin tur»
Hal Borland

DSCN2844

Når jeg tilgir slipper jeg ikke bare en annen fri. Jeg setter meg selv fri også.

Det handler ikke bare om å tilgi andre, men også tilgi meg selv. Når jeg klarer å tilgi meg selv, blir det å tilgi andre mye lettere.

Også, når jeg tror at spørsmålet handler om å tilgi andre, oppdager jeg noen ganger, over tid, ofte med indre kamp, at det handler like mye, om ikke mer, om å tilgi meg selv i stedet for å tilgi andre. En slik oppdagelse var ikke lett å akseptere, men den har satt meg fri …. Jeg har tatt ansvar for meg selv og  mitt eget liv. Vips, så derfor er jeg omgitt av langt mindre uro.

«Aldri fortsett i en jobb du ikke liker. Hvis du er glad i hva du gjør, og du liker deg selv, vil du ha indre fred. Og hvis du har det, sammen med fysisk helse, vil du ha mer suksess enn du kunne ha forestilt seg.»
Roger Caras

DSCN2640

Når jeg gjør det jeg  liker, det som gir gjenklang i mitt indre, oppstår det en naturlig fred inne i meg. Jeg er i pakt med verden rundt meg. Dette fører også til mer suksess enn når jeg er fylt av indre uro og egentlig ikke bryr meg så mye om det jeg gjør. Derfor er det viktig finne frem til lidenskapen som tenner meg. Det er først da at jeg kan handle ut fra et rent og rolig hjerte, uten stemmer som distraherer meg og forteller meg at dette er ikke for deg, dette klarer du ikke, osv. i det uendelige.

«Når jeg lever fullstendig i pakt med den jeg er og følger hjertets stemme,  eier jeg en fred  og en ro som overgår alt annet.»

Jeg startet dagen full av indre uro. Om hva, vet jeg ikke, bare uro og en opplevelse av at noe manglet. Slik uro er ikke ofte jeg opplever, men fra tid til annen innhenter fortiden, eller fremtiden meg og jeg blir fylt av alt annet enn fred.

Derfor satte jeg meg ned for å skrive det av meg.  Samtidig, i løpet av dagen ble jeg på merkelig vis minnet på hvor viktig det er å finne inn til min egen stillhet og slik skape fred i hjertet.

Hvordan, ikke så viktig. Alt handlet om å tillate mitt indre, intuisjonen min å vise meg det jeg trengte. Alt er mulig sett fra et åpent hjerte.

For meg er stille meditasjon nødvendig for å stilne de urolige tankene mine og skape det magiske rommet …. Rommet der alt kan skje fordi jeg har fred.

Så falt øynene mine på dette vakre diktet av Jeff Foster. Det oppsummerer alt som trengs for å finne det som betyr noe, nemlig kjærligheten i mitt eget hjerte.

IMG_5939

Vær min valentin verden

«Kjærlighet er ikke en følelse.
Hvis kjærlighet var en følelse,
ville den komme og gå,
som i et stort drama.

Kjærlighet er ikke en tanke.
Hvis kjærlighet var en tanke,
ville den hatt en motsats.
Kjærlighet er for stor til å bli fanget i tanker.

Kjærlighet er ikke en tro.
Hvis kjærlighet var en tro,
ville du tvile på den.
Og hvem skulle tro på den?

Kjærlighet er ikke en tilstand.
Hvis kjærlighet var en tilstand,
kunne du gå inn i den eller forlate den.
Eller falle ut av den.

Kjærlighet er ikke en opplevelse.
Hvis kjærlighet var en opplevelse,
ville den begynne og slutte,
og du ville lengte etter dens tilbakekomst.

Kjærlighet er ikke noe du finner.
Hvis kjærlighet var noe du fant,
kan du miste den også,
så du må klamre deg til den for harde livet.

Kjærlighet er enklere, snillere, nærmere, mindre dramatisk.
Mindre hastig, mer til stede.
Kjærlighet er den plassen der alt vises.
Hver tanke, hver følelse,
hver følelse, behagelige og smertefulle,
lykksalig, kjedelig, erotisk, mild og intens,
alt er holdt i kjærlighetens enorme omfavnelse.

Ja, du er det stedet for alt,
romslig intim med hvert åndedrag,
forelsket i hvert hjerteslag,
hver lyd, hver lukt,
hver følelse i kroppen,
hvert øyeblikk av livet.

Føler du deg som du er forelsket
eller føler du ikke at du er forelsket,
Uansett, er du forelsket
med lykken og kjedsomheten av eksistens,
med vissheten og tvilen om det,
med glede og smerte,
med suksess og fiasko,
med søkende og hvile,
med hver hellig bevegelse
av denne forbløffende drømmeverden.

Alt som kan holdes, kan gå tapt.
Alt du kan få, kan tas bort.
Alt du kan bygge opp, kan slås til støv over natten.
Alt som kan skapes, kan også bli ødelagt.

Bare kjærligheten forblir. Bare kjærlighet.
Ikke en følelse, ikke en tanke, ikke en tro,
ikke en tilstand, ikke en opplevelse,
ikke noe som du har,
i
kke noe som du er «i» eller «ut» av,
i
kke noe som du får fra andre,
(Til tross for de romantiske mytene vi blir fortalt),
men den endeløse omfavnelsen av alt dette.

Kjærlighet er deg. Du, før du fikk navnt,
før du ble født.
Du. Du er den ene.
Den ene du alltid har søkt.

Den  samtalen som ikke lar seg stilne fra hjertet.
Ropet fra dypt inne i deg.
Den skjøre stillheten midt på natten.
Du vil aldri forlate deg igjen.

Vær min valentin verden.»

Jeff Foster

IMG_6415Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden