All makt

«Vi er ofte sviktet av de mest betrodde menneskene i livene våre og elsket av de mest uventede. Noen får oss til å gråte for noe vi ikke har gjort, mens andre ignorerer alle våre feil bare for å kalle frem smilene våre. Noen forlater oss når vi trenger dem mest, mens noen blir hos oss selv når vi ber dem om å gå. Denne verden er en blanding av slike mennesker. Vi trenger bare å vite hvilken hånd vi skal gi slipp på og hvilken hånd vi skal holde fast ved. Tross alt er dette livet. Vi må lære å holde fast og lære å gi slipp. »
Ukjent

Hvis jeg reagerer på en måte på en hendelse, men ikke endrer noe i meg selv og min egen oppførsel, hvordan kan jeg da forvente noe annet resultat på en lignende hendelse i fremtiden? Det handler om å endre fokus, om å se det som er positivt, se potensialet som alltid er tilstede i enhver situasjon. Kunnskapen og verktøyet for å oppnå den ønskede endringen, har jeg hele tiden inne i meg.

Er det ikke magisk.

Det er denne lengselen inne i meg etter noe som jeg føler er en veldig kraftig impuls for sannhet, men hver gang jeg nærmer meg den, kommer frykten. Denne døren inn til sannheten er foran meg og ingen forteller meg hva som er på den andre siden. Døren er mitt personlige sinn. Intuisjonen og den indre stemmen min ber meg om å gå inn i rommet, som er  stedet der friheten  og mitt tidløse vesen oppsto. Det er en nøling inne i meg. En stemme sier: «Du må gå gjennom denne døren, tvil ikke, fordi du søker frihet, og dette er din sjanse. Ha tillit til at at slik er det.» Men hver gang jeg ser mot denne døren, nøler jeg fordi den synes å være både smal og skremmende.

Vil jeg våge å gå gjennom døren og ut i friheten?

Jo mer jeg tillater en annen  å virkelig bety noe for meg, jo sannsynligere er det at bare ved å være meg selv, vil dette mennesket over tid trigge omtrent alt som er uløst i meg. I den grad jeg har udekkede følelser som  avhengighet, ensomhet, sorg, skam og sinne, kan jeg regne med å fortsette å bli trigget på en endeløs rekke måter.

«Det er en helt unik gave, og er en invitasjon inn i den brennende, levende smeltedigelen av nærhet, sårbarhet og healing.»

Som voksen opplever jeg ofte en angst for tilknytning,  atskilthet eller uforutsigbarhet. Det stammer fra den gangen nære relasjoner ikke alltid var tilgjengelige for meg, eller de kunne være unnvikende, eller fornærmende og skape utrygghet i meg.

Alle de følelsesmessige sårene mine har oppstått i relasjoner til andre. De er også  best løst innenfor trygge relasjoner.

Likevel øver jeg på slike følelsesmessige forhold for å heale dem alene. Det fungerer når jeg utdyper og utforsker min sanne natur ved  å åpne opp bevisstheten inn til meg selv gjennom egen-refleksjon.  Men det er ikke alltid nok.

«Jeg er ikke mine tanker, følelser, sanseoppfatninger,
og erfaringer.
Jeg er ikke innholdet i livet mitt.
Jeg er livet.
Jeg er plassen hvor alle ting skje.
Jeg er bevissthet. Jeg er nå. Jeg er……»
Eckhart Tolle

Som spedbarn, forstår jeg hvem jeg er ved at min erfaring speiles tilbake til meg. Gjennom konsekvent og samstemt kontakt til min subjektivitet, er jeg i stand til å utvikle en følelse av trygghet, integrasjon, og samhold i følelsene mine som gir selvtillit.

Mens jeg viderefører denne lengselen for speiling i det voksne livet mitt,  oppdager jeg at det ikke er mulig for en annen å gi meg det jeg ønsker. Å ha en slik forventning, er litt av en byrde å  plassere på andre. Jeg gjør det ofte ubevisst. Så lenge jeg er avhengig av andre for å speile tilbake til meg hvor  elskelig jeg er, eller kjenne meg verdig, vil jeg ikke være i stand til å leve som om jeg elsker meg selv, være åpen for min sanne natur, eller åpen for andre. Da vil jeg ikke klare å elske dem som subjekter i sin egen rett, men som objekter og funksjoner i mitt liv. Da vil jeg ikke klare å ta risikoen som nærhet alltid krever. Tar jeg denne avhengigheten til det ekstreme, vil jeg ende opp i en avhengighet av andre som er svært destruktiv og lite utviklende.

I all tilnærminger for å finne meg selv, vil jeg  måtte klore meg fast. Merkelige opplevelser vil oppstå, ikke så mye fra utsiden, men fra inne i meg. Hvor kommer den fra? Denne frykten som: «Jeg kommer til å tape,» eller: «Livet er så dyrebart akkurat nå, og jeg vil miste alt det fantastiske jeg har fått.»

Jeg må våge å vise frem de fantastiske skattene som jeg hjemmer og beskytter i mitt indre. Min sanne søken må være sterk, og modig og ha styrke til å ta beslutningen ved å si:

«Ja, jeg er her bare for dette. Jeg er her for å finne frem til min egen sannhet.»

Dette vil ikke si at jeg  ikke kan, eller bør be om hjelp fra andre og be dem  å støtte meg på reisen underveis. Selvfølgelig kan og bør jeg gjøre det, og samtidig ta det endelige ansvaret for min egen erfaring. Dette er viktig  å forstå, fordi andre ikke alltid vil være i stand til å dekke mine behov.

Det er rimelig, sunt og intelligent å be andre om  å være gode, ta kontakt med meg ​​og min emosjonelle verden, men ikke å smelte sammen med dem. De må gi meg plassen jeg trenger for at min egen erfaring skal utfolde seg, belyses og forandre seg på egen hånd.

Disse kvalitetene til kontakt og plass er de kvalitetene som lar babyer vokse. De er like viktige for meg som voksen.  Jeg trenger dem for å fortsette å modnes, selvstendiggjøres, og gå inn i dypere nivåer av bevissthet og følsomhet.

  «Du vil aldri forstå alt om noe, spesielt noe du elsker.»
Julia Child

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.